Der må være skjebnen. Ment to be, er det ikke det en sier? Da øynene våre møttes der i den overfylte butikken var det gjort. Jeg falt ved første blikk.
Jeg var overhode ikke på leiting etter en ny mann. Tro meg, Gamle Gubben Grå holder i massevis. Ja noen ganger føles det som om det er mer enn nok. Så en ny mann var det siste jeg hadde tanker om.
Likevel… Da jeg gikk fra forretningen kunne jeg ikke glemme han. Resten av dagen spøkte han i tankene mine, og da jeg gikk forbi forretningen igjen noen timer senere gikk jeg resolutt inn.
Han var der fremdeles. Så jeg tok han rett og slett med hjem. Eller kjøpte han da, rett skal være rett. Man kan ikke bare ta mannfolk med seg under armen og vandre av gårde.
Men se på han da! Er han ikke fin? Mannen på maleriet jeg kjøpte på bruktbutikker til Blå Kors.
Gjesp! I dag sov jeg merkelig nok helt til 7.30! Jeg som vanligvis våkner 05.52 hver morgen. Det gjorde godt. Var litt sliten da jeg krøp til køys i går kveld.
Kjenner at jeg fremdeles er litt trøtt her jeg sitter og gjesper og skal forsøke å komme med noen kloke betraktninger over en ukemeny. Som om ikke den oppgaven er vanskelig nok så er det den samme ukemenyen som jeg satt og reflekterte over i går. Det eneste som fanget min interesse da var en ost. Og siden jeg tok for meg den osten godt i går har jeg i grunn ikke så mye mer å si om denne menyen. Lenge siden jeg fant smørdampa grønnkål inspirerende.
I dag skulle både Gamle Gubben Grå og jeg ned til byen i hvert vårt ærend, og siden bilen var på verksted måtte vi ta bussen. Det er ikke ofte vi kjører kollektivt her i byen, så jeg startet med å sjekke rutetabellen. Jeg skulle være i byen klokka 13, Gamle Gubben Grå klokka 13.20. For å rekke det måtte vi ta buss herfra klokka 10.52. Det er tross alt en 15 minutters busstur herfra til sentrum.
Jeg har Brakar-appen. Appen du bruker for å kjøre buss i Buskerud. Det hender jeg tar bussen til Oslo. Så jeg kjøpte billetter på forhånd. For å transportere oss to ned til byen betalte jeg den nette sum av 84,- kroner.
Vi var altså i sentrum to timer før vi hadde avtalene våre. Den tiden må jo fylles med noe. Så det ble… Ja, du gjettet riktig. Kaffe-latte. Etter kaffepausen ruslet jeg bort til rådhuset hvor jeg hadde min avtale.
Gamle Gubben Grå hadde sin avtale på andre siden av byen for der vi bor. Oppe på Hvervenmoen, som det heter. Det er litt stigning opp dit, så han valgte å ta buss. Han har ikke den ønskede appen, og måtte derfor betale den nette sum av 62 kroner for å bli fraktet opp bakken. (Det er litt lenger enn det, da. Bussturen tar i følge rutetabellen 10 minutter.) Han ville ha spart 20 kroner på å installere appen ble han fortalt. Men for Gubben er det sånt han vil holde på med i ro og fred, og ikke mens en bussjåfør står og venter på betaling. (Og så er han litt vrang.)
Etter avtalen skulle han til bilverkstedet og hente bilen. Det ligger på en tredje kant av byen, eller litt utenfor da. Så han valgte buss med overgang til en ny buss. Det kostet og 62 kroner. Vi har altså kjørt buss for 208,- kr. i dag.
Hadde vi hatt bil hadde vi dratt herfra 12.30. Gamle Gubben Grå sluppet meg av på Rådhuset før han dro til sin avtale. Og ja, om han måtte oppom der verkstedet ligger så hadde vi brukt bensin for rundt 20 kroner på samme runden. Jeg er ikke alltid sikker på om det lønner seg verken tidsmessig eller økonomisk å kjøre kollektivt.
Det er grått og vått utenfor Drømmehuset. Jeg sitter med golfjakka på og ullpledd rundt skuldrene og ser surt ut på været. Sola de lovet er utsatt på ubestemt tid. Bilen er på verksted, så Gamle Gubben Grå og jeg må gå eller ta buss til byen. Hvis det går noen busser da. Det er ikke mange av de i denne avkroken rett ved E16 hvor vi bor. Ja vi må til byen. Vi har begge to avtaler der som ikke kan flyttes på. I tillegg må vi hente bilen. Den skal være ferdig i dag. Hente bilen og tømme kontoen. Det er nesten så jeg begynner å skrive om blåmandag. Men det skal jeg ikke. I følge konseptet mitt skal jeg sitte her å skrive om noe langt verre. Jeg skal skrive om en ukemeny! Herre. gi meg styrke.
Kjære leser kjenn godt etter. Blir du veldig inspirert til refleksjon av smørdampa grønnkål, skinnstekt hyse og blomkålpure’? Vel det blir ikke denne kjerringa.
Det eneste som vekte litt nysgjerrighet i denne kjerringa i denne ukemenyen var retten Kylling & Pasta med Manchego. Hva er Manchego? Jeg måtte google. Manchego er en ost laget i La Mancha-regionen i Spania av melk fra sauer av Manchega-rasen. Den er mellom 60 dager og 2 år gammel. Manchego har en fast og kompakt konsistens og en smøraktig tekstur, som ofte inneholder små, ujevnt fordelte luftlommer.
Jeg liker ost. Det er spennende med forskjellige oster, og ikke minst litt om historien bak de. Kjerringa blir straks litt lysere i humøret. Det neste jeg må finne ut av er hvor i Spania denne osten kommer fra. Altså hvor i Spania La Mancha-regionen ligger. Jeg innrømmer ærlig at jeg ikke er videre god i spansk geografi.
La Mancha er et område i Spania sør for Madrid. Handlingen i den berømte romanen Don Quijote av Miguel de Cervantes foregår i La Mancha, og derfor er området særlig kjent for sine vindmøller. Og da snakker vi om slike gammeldagse vindmøller, ikke moderne vindturbiner.
Tanken på beitende sauer blant gamle vindmøller gjør meg straks i bedre humør. Det skulle altså ikke mer til enn en ost for å bedre humøret til denne kjerringa i dag.
Sånn for ordens skyld. Våpenet på bildet er en startpistol, og bildet er tatt i forbindelse med et av familiens påskeskirenn. Som politiker er “våpenet mitt” ordet. Gjerne ladet med både sarkasme og et snev av ironi. Andre politikere tyr til andre våpen. Muligens ikke i de politiske debattene, men dog.
Den finske riksdagspolitikeren Timo Vornanen for eksempel. På torsdag var det plenumsmøte i Riksdagen som skal ha vart til klokken 02 natt til fredag, Om Vornanen var der til møtets slutt vites ikke.
Ved 03.30 tiden havnet Vornanen i en krangel med en mann fra et annet selskap, på utestedet og karaokebaren Ihku. Man kan ikke vite med sikkerhet, men det er nærliggende å tro at Vormanen har gått fra Riksdagen og til Ihku uten å ta en tur hjem først. Jeg vet i det minste at hadde jeg kommet hjem rundt klokka 02 om natta etter et langt politisk møte, ja da hadde nok senga lokket mer enn å ta en tur på byen. En øl, kanskje med kolleager, på veien hjem. Ja, det kan jeg se, men hjem og så ut igjen på den tiden av døgnet… Vi snakker om en voksen mann på 54 år.
Nok om det. Etter krangelen inne på baren befant kranglefantene seg raskt utenfor karaokebaren. Det går ofte slik når man krangler i en bar. Utenfor tok plutselig Vornanen frem et finkalibervåpenet han hadde med seg. Han pekte løpet på våpenet mot de tilstedeværende. Etter dette skjøt han ett skudd i bakken. Politiet kom raskt til stedet, og Vormanen ble pågrepet og måtte tilbringe natten og litt til i politiets varetekt. Først på lørdag ettermiddag ble han sluppet ut.
Vormanen har lisens på våpenet fordi han er jeger, men dog. Hvorfor går en 54 år gammel fyr på bar med våpen? Hadde han også med seg våpenet på møtet i Riksdagen? Er det vanlig for finske riksdagsmedlemmer å vandre rundt med våpen i dokumentkofferten eller på innerlomma?
Ut fra reaksjonene i det finske politiske miljøet er finkaliber våpen eller andre våpen ikke en del av vanlige hjelpemidler i politisk arbeid.
Hvilket parti Vornanen representerer spør du? Han representerer Sannfinnene. Sannfinnene er et nasjonalistisk og populistisk politisk parti i Finland. Sannfinnene ble grunnlagt i 1995 på restene av Finlands landsbygdparti. Sannfinnene ønsker en restriktiv flyktning- og innvandringspolitikk basert på prinsippet om assimilering. Partiet vil styrke forsvarsevnen og grensekontrollen, og kritiserer den politiske integrasjonen i EU. De fikk en oppslutning på 20,1% ved valget i 2023 og har 46 representanter i Riksdagen og er det nest største partiet.
Jeg føler det skremmende at godt voksne Risdagsmedlemmer vandrer rundt med våpen på seg på bar og kanskje og på politiske møter. At en voksen mann som har permisjon fra sin stilling som politimann går rundt med våpen, og skyter med det i sentrum av byen nattestid. Selv om han skjøt i bakken. Det som skremmer meg mest med dette er at et medlem av Riksdagen ikke har bedre gangsyn.
En ting er at Riksdagsmedlemmer, og stortingsmedlemmer for den saks skyld skal velges av folket. At de ikke er feilfrie og har levd feilfrie liv. Jeg vil heller ha et menneske som har vært ute en vinternatt til å være med å lede landet enn en politisk broiler som har studert samfunnsøkonomi og gått gradene i ett eller annet parti-hierarki. Men jeg tenker at når de er valgt til et slikt verv, ja da kobler du inn hjernen før du begynner å vandre rundt i samfunnet.
Føler dette blir en dag hvor jeg stort sett oppholder meg inne. Det er grått og vått ute, og regnet skal fortsette til det blir kveld. Må jo noen turer ut med hundene, men ellers blir det nok å oppholde seg inne i Drømmehuset. Ta en litt lat dag. Tror i grunn det kan bli godt. Har noen bøker jeg skulle ha lest, noen masker jeg skulle ha strikket og et kommunestyremøte jeg skulle ha forberedt. Jo, jeg er sikker på at jeg skal få dagen til å gå uten å kjede meg.
Egentlig kjeder jeg meg sjelden. Hender jeg blir litt lei at hverdagen liksom går i repeat, men den følelsen blir ikke sittende for lenge. Da begynner hjernen gjerne å jobbe med hva jeg kan finne på for å krydre hverdagen. Heldigvis skal det ikke så mye til før jeg synes hverdagen får litt mening.
På onsdag kveld gikk maskerte personer til angrep på et politisk arrangement i Sverige. Kanskje ikke noe nytt. Det har vært mye uro der borte.
Høyresiden i politikken og dens sympatisører snakker ofte om “svenske tilstander”. Det gjør Sylvi Listhaug i sin prektige, blenda-hvite blondebluse, mer militant-kledde personer som har det med å tenne på bøker og mange avskygninger mellom disse. De mener at problemene med sosial uro, bandekriger, vold, og drap skyldes for stor innvandring, og advarer mot at disse “tilstandene” kan spre seg hit.
Uro og bråk er i følge dem synonymt med innvandrere fra enkelte land, gjerne basert på religion. Eller muligens de mener at det er genetisk, jeg er litt usikker. De maner i det minste til en “de og oss” tenkning hvor “vi” er prektige blenda-hvite engler, relativt lik Sylvi, mens “de” er svartsmuskete, lovløse voldsmenn (og kvinner) med etnisitet fra en annen del av verden.
Men det var ikke “de” som angrep et politisk møte denne onsdagen. Det var ikke rabiate innvandrere med bakgrunn fra islamistiske land som angrep Rasmus Paludan, eller hans likesinnede. Det var ikke en politisk demonstrasjon med provoserende Koran-brenning hvor motkrefter hadde møtt opp for å ta til motmæle – eller være med på “moroa”. Slike arrangement har det med å tiltrekke seg bråkmakere fra begge sider. Bråkmakere som kanskje ikke er så opptatt av integreringspolitikk eller religion, men som lar seg lokke av gatekamper og uro.
Ifølge svenske medier skal maskerte personer ha kastet røykbomber inn på et politisk arrangement i regi av Vänsterpartiet og Miljöpartiet. Noe som tilsvarer Rødt og MDG. Møtet var i en møtesal på et teater. Et hyggelig møte med kaffe og boller. En paneldebatt om antifascisme var temaet for møtet.
De maskerte personene angrep med fysisk vold mot besøkende, med forsvarsspray og vandaliserte lokalene før de kastet en slags røykgranat som fylte foajeen med røyk. Flere personer ble fraktet til sykehus.
“Svenske tilstander”. Slik vil vi ikke ha det! De som angrep var ikke rabiate islamister. Det var ikke “de”. Det var “vi”. Høyre-ekstremister. Sympatisørene til Sylvi i blondeblusen og til de som brenner bøker på gater og torg.
Sveriges statsminister Ulf Kristersson kommenterte hendelsen onsdag kveld:
– Et angrep mot et demokratisk møte, er et angrep mot hele vårt demokrati. Det er rystende opplysninger at et møte holdt av Vänsterpartiet har blitt stormet,
I et demokrati har vi ytringsfrihet. Det er den friheten som gir folk lov til å stille seg opp foran en moské eller hvor det måtte provosere mest å tenne på hellige bøker. Den samme ytringsfriheten som beskytter slike ytringer beskytter også de som arrangerer en paneldebatt om antifascisme inne i en lukket møtesal.
De høyre-ekstreme vinner aldri fram med ord og argumenter, fordi folk flest gjennomskuer det de står for. Derfor forakter de demokrati og fri meningsbrytning. I stedet tyr de til vold og trusler. Målet er at ingen lengre skal tørre å si dem imot. De prøver å skremme oss til taushet. Da må vi svare med å heve stemmen.
——
Jeg har skrevet om Sylvi Listhaug i dette innlegget. Jeg ser ikke på henne eller Fremskrittspartiet som høyre-ekstreme. Men samtidig er Sylvi den demokratiske stjerna i mange høyre-ekstreme miljøer. Sylvi er ikke dum. Hun vet det. Noen ganger er uttalelsene hennes spisset slik at de blir bifalt i disse miljøene.
Ut i friluft har som vanlig en hegeutfordring på bloggen sin. Denne helga er det Enkelt og greit. Mitt bidrag til den blir dette bildet av dostolen jeg kjøpte forrige helg. Enkel og grei løsning på problemet med nattlige ekspedisjoner til utedoen langt nede I lia.
Slapp av, det har ikke kommet snø utenfor Drømmehuset. Tvert i mot skinner sola fra blå himmel og yr melder om tosifrede varmegrader i løpet av dagen. Kjerringa er i langt bedre humør enn i går.
Skylda for at Kjerringa har funnet frem bilde av snø har Allan. Den samme Allan har og medvirkning på at humøret til Kjerringa er betraktelig lystigere i dag. Denne o store toppbloggeren har beholdt bakkekontakten og er ikke så himla lettkrenka selv om han en gang har vært nummer to på bloggtoppen, Jeg kan altså skrive dette innlegget uten å veie hvert ord på gullvekt. Så med senkede skuldre, tekoppen ved min side og et lite smil om munnen setter jeg meg ned og reflekterer over det siste innlegget til Allan.
Det innlegget heter Smarte tips til deg som skal kjøre poolrace, og strengt tatt så tror jeg ikke denne kjerringa er i målgruppa Allan først og fremst henvender seg til med dette innlegget. Jeg mener, hvem ser for seg denne kjerringa omgitt av snø og med slålomski på beina? Bare den ideen er absurd.
Kun en gang har denne kjerringa befunnet seg i en slik scene. I januar år 2000. Det er straks et kvart århundre siden. Kjerringa var både yngre og sprekere da og hadde en kropp helt fri for titan. Og nei, det var likevel ikke en god ide og feste alpinski på kjerringa og frakte henne i toppen av barnebakken i skianlegget på Geilo. Joda hun kom seg velberget ned på et vis, men det tok sin tid og var overhode ikke noe vakkert syn.
Så og bare tenke seg at denne kjerringa skulle sette utfor en bakke med ski på beina og med en diger vanndam i bunnen er så absurd at det nesten blir latterlig. Men det er klart. Skulle jeg befinne meg i en slik situasjon ville jeg nok være takknemlig for alle smarte tips jeg kunne få. Alt for å unngå at turen endte med et besøk hos mine gamle kollegaer og i en seng på hospitalet.
Skulle jeg mot all formodning og all vett og forstand befinne seg i en slik situasjon (Slapp av slekt og venner det kommer aldri til å skje. Det er kun et tankeeksperiment.) så ville jeg nok godt for å bli publikums yndling.
Det blir man i følge Allan ved å ikke ha for stor fart. Det kunne jeg klare utmerket. Mest sannsynlig ville jeg ha ramla et par ganger allerede før jeg var halvveis ned til vannet. Eller satt meg ned da, brukt rompebremsen for å unngå for stor fart. Den gangen på Geilo fikk jeg liksom ikke til å ploge med alpinski. (Kan det ha vært noe galt med skiene jeg hadde fått låne?)
Jeg tror og jeg fort kunne klare å ha bred skiføring når jeg traff vannet. Veldig bred er jeg redd. Sånn nesten en ski i hver ende av bassenget.
Det å lene seg forover tror jeg og ville gå helt automatisk. Eller bakover, godt bakover. Litt usikker på om jeg kom til å tryne eller gå på ryggkulen, men samme hva er jeg sikker på at underholdningsverdien kom til å være stor.
Ikke minst det å se meg komme meg ut av bassenget med ski på beina. Det er jo underholdende nok å se meg reise meg fra gulv eller bakkeplan hvis jeg av en eller annen uforståelig grunn skulle befinne meg der nede.
Takk for tipsene, Allan! Men jeg tror nok ikke jeg trenger dem.
Her er det nye “klenodiumet” som jeg skrev om i innlegget Har kjerringa blitt blidere?. Eller klenodium og klenodium. Det er helt klart en nyere etterligning. Og ja, det var jeg klar over før den ankom. Men se da! Passer ikke en slik type kontorstol inn i den “herskapelige” stilen jeg ønsker å skape? Det synes i det minste jeg.
Jeg har planer om å pusse opp det kombinerte kontor/gjesterommet vi har. Skrivebordet der inne er fra Jysk eller Ikea. Noe som ble igjen da ungene flyttet ut. Svart plate med stålbein. Jeg har lenge hatt lyst til å bytte det ut med et skrivebord i valnøtt som vi har fått av Svigermor da de flyttet fra huset i Havebyen til leilighet. Da må det jo og være en staselig stol til, som står i stil med skrivebordet. Det synes ikke jeg at en helt vanlig kontorstol gjør. Men denne. Den vil gli flott inn sammen med skrivebordet som er et nett lite praktmøbel.
Jeg har og planer om å bytte ut en litt overfylt bokhylle i laminat med et bokskap med dører. Ser litt mer ryddig og hyggelig ut når vi skal ha gjester der inne.
Ja, og så har jeg lyst til å male rommet som nå er i svart og grått i brune jordtoner. Få vekk den litt rocka stilen rommet hadde da det var rommet til Eldste Sønn, og gjøre det om til et behagelig gjesterom og kontor.
Denne stolen er første steg på veien til å oppfylle det jeg drømmer om for det rommet. Jeg ivrer etter å sette i gang.
