Sukk, sukk og trippel-sukk. I dag skal jeg sitte her å reflektere over Asiatisk gryte med kokosmelk. Hvor kokos er ikke det?
Ikke det at jeg har noe i mot gryteretter. Det er vel bare to dager siden jeg satt her og reflekterte over orientalsk gryte. I går hadde vi en slags grønnsaksgryte her i Drømmehuset. I morgen skal vi ha kyllinggryte. Den kalles Lynstekt kylling med granateple og dukkah og er nok ikke asiatisk, men mer fra Midtøsten siden den inneholder dukkah. Hvis jeg får tak i dukkah. De hadde det ikke på Krone den internasjonale butikken jeg pleier å handle slike varer i. Rart. Jeg trodde de hadde “alt”.
Ikke har jeg noe i mot asiatisk mat heller. I den grad det blir asiatisk eller bare dårlige etterligninger det vi koker sammen her i Norge. Er visst litt annet å spise asiatisk mat i Asia i følge Yngste Sønn som har vært der en del. Forresten er det vel også forskjell på indisk, koreansk og kinesisk mat. Asia er jo et relativt stort område.
Det er vel bare det at jeg er litt lei av for tredje dag på rad å sitte her å vri hjernen for å finne på noe å reflektere over i en eller annen matoppskrift, den være seg orientalsk eller asiatisk.
Nok en gang sitter jeg her med tekopp og tastatur og skal reflektere over en ukemeny. Ikke den med mumiene, i dag er den med karbohydrater og orientalsk gryte på menyen som danner grunnlaget for mine refleksjoner.
Jeg må si at det første jeg reagerer på når jeg klikker meg inn på oppskriften til den første retten på denne menyen, Hybelgryte med orientalske smaker er størrelsen på porsjonen som lages. Nok til 6-8 personer står det. Nå aner ikke jeg hvor store hybler som var vanlig når bloggeren gikk på skolen, men på mine hybler har jeg aldri hatt 5-6 middagsgjester på en gang. Det har liksom aldri vært plass til det.
Det neste jeg må påpeke er at når de orientalske smakene består av 2 ts spisskummin,1 ts karri og 3 ts ingefær så blir jeg litt skuffet. Var det alt?
Jeg kunne nok og servere orientalsk gryte i studietida hvis jeg fikk middagsgjester. Den kom i pose fra Toro, bare å tilsette kjøtt eller gjerne kjøttdeig.
Jeg søker opp Toro sin variant av orientalsk gryte, lenge siden den har stått på menyen i Drømmehuset men jeg mener den i det minste inneholdt ananas. Jeg husker riktig. I følge Toro sine sider har den smak av paprika, ananas og tomat. Gryten er krydret med karri, ingefær og karve.
Jeg har god tid til å sitte her og reflektere i dag, har liksom tatt litt helga etter et par, tre dager med litt program. Så neste refleksjon er hvor er egentlig Orienten? Det er jo derfra orientalsk gryte burde komme.
Det avhenger av hvilken tidsalder vi forholder oss til. Så om eksotiske frukt og grønnsaker som ananas og paprika hører med i en orientalsk gryte avhenger av når bloggeren nøt hybeltilværelsen. Det aner jeg ikke, da jeg ikke aner hvor gammel vedkommende er.
Orienten er en betegnelse på landene i øst, der sola stiger opp. Motsatsen til Orienten er Oksidenten «der sola går ned».
Den geografiske definisjonen av Orienten har vært vag og skiftende. I antikken viste begrepet til de østre kystene av Middelhavet.
Under Romerriket refererte Orienten (Dioecesis Orientis) til de av rikets provinser som lå ved Middelhavets østkyst.
På 600-tallet evt. kom islam til regionen med de arabiske erobringene av Midtøsten og Nord-Afrika. Orienten ble etter hvert ensbetydende med islam, og som en motsats til det kristne «vest», kom begrepet med tiden til å omfatte hele Midtøsten, samt det muslimske Nord-Afrika så langt vest som til Atlanterhavet. Orienten favnet også Det osmanske riket.
På 1500- og 1600-tallet begynte europeiske kolonimakter å ekspandere østover mot India, Sør-Kina-havet og Kina. Med dette utvidet Orientens betydning seg østover, og innen begynnelsen av 1900-tallet hadde forestillinger om Øst- og Sørøst-Asia erstattet islam som det orientalske.
I sin epokegjørende bok Orientalismen fra 1978 hevdet den palestinsk-amerikanske professoren Edward Said at både Orienten og dens motpol Oksidenten er vestlige forestillinger – en «imaginær geografi» basert på maktstrukturer og uten rot i virkeligheten. Blant annet på grunn av dette har betegnelsen Orienten stort sett falt ut av bruk. Den henger vel bare igjen i Orient-ekspressen, orientalske tepper – og orientalsk gryte.
Ny uke og – ny ukemeny. (sukk) Sitte her med tekopp og tastatur og reflektere over Coq au vin med høne. Coq au vin har jeg skrevet om på blogg før. Sist for litt over tre uker siden. Det er ikke så lett å komme på så veldig mange flere gode historier eller betraktninger over temaet hane kokt i vin. Eller høne da. Mat fra bunnen gjør jo et poeng av at det er ei høne og ikke en hane hun har puttet i vin-gryta.
Litt usikker på hvordan hen klarer å kjønnsbestemme et frossent lik av hønsefugl. Det virker på meg som om hun har funnet de i frysedisken på matbutikken og ikke har avlet de opp selv. Jeg er nemlig i tvil om hen noen gang har sett en levende høne (eller hane for den saks skyld). Hør bare hva hen skriver:
Etter ett døgn skjærer du ut frambeina. Skjær så av bakbeina.
Jeg har aldri sett ei høne med frambein og bakbein. Altså ei høne med minst fire bein.
Gjør meg i grunn litt usikker på hva hun egentlig putta i den gryta foruten vinen. Kan det ha vært kanin, hare, rotte, katt….. Mulighetene er mange.
Det er greit å smake på råvarene når man lager mat, men man bør kanskje være litt forsiktig med å smake for mye på vinen til man er sikker på at man har fått de rette ingrediensene i gryta?
Men tilbake til den kjønnsforvirra høna – eller hanen. Jeg tror kjønnsskifte hos dyr innen matproduksjonen er relativt stor. For jeg tror at i likhet med at en del kuer blir okser etter sin død, blir en del haner høner. Hvis de da ikke blir barn igjen og gjenoppstår i kjøledisken som kylling.
Litt rart det der med kjønnsroller innen kokekunsten. Står du der med en død hane så finner du frem vinflaska når du skal koke den, mens hvis hønseliket er av hunnkjønn, altså høne, ja da koker du suppe eller frikasse. På samme måte er, eller i det minste var, oksestek noe du serverte på fine søndagsmiddager. Vi spiser oksekarbonader og oksehalesuppe men ku-kjøtt? Da rynker forbrukerne på nesa og ser for seg noe seige, tråe greier som ikke er til å tygge. Likevel er jeg sikker på at når du sitter der og spiser storfekjøtt, enten det er i steik, karbonade, biff eller grytekjøtt så klarer du ikke å kjønnsbestemme kjøttet du spiser ut fra smak og konsistens.
Nå er jeg ikke så veldig opptatt av kjønn verken i gryta eller i samfunnet ellers. Høna kan gjerne erstatte hanen og kua oksen. Jeg tror få merker forskjellen. Sånn er det og hvis vi beveger oss utenfor kjøkkenet og suppegryta.
Vi har hatt tre netter hvor det har vært is på bilvinduene om morgenen. Slektninger som liker vinter og snø deler bilder av frossen mark og den første snøen på sosiale medier. Til og med jeg skjønner at jeg motvillig må gjøre meg forberedt på at det kan komme frost også her. (Snø orker jeg ikke tenke på riktig ennå.) I dag høstet jeg inn mynten i kjøkkenhagen og lagde myntegelé. Det har jeg ikke laget på rundt 20 år. Jeg tror den blir stiv selv om Certo på flaske ikke eksisterer lenger. Det var den Ingerid Espelid Hovig anbefalte i oppskriften jeg brukte den gang. Jeg erstattet den med pektinpulver og regner med det går greit. Ingerid hadde også rikelig med sukker i den oppskriften.
I dag tok jeg meg og tid til å fotografere litt av det jeg har fått i krukker og glass denne høsten. Jeg har forstått det slik at selvskryt er lov på blogg. På bildet ser dere saft av epler, druer og en appelsin, ett glass marmelade av grønne tomater og to små glass med myntegelé.
I tillegg har jeg laget rognebærgele og Gamle Gubben Grå har kokt plommesyltetøy. Jeg har litt mange poser forvellet squash, et par bokser med gresskarpure’ og noen bokser sopp i fryseren. Det er lenge siden selvforsyningen har vært så bra som i høst.
Slapp av Kjerringa og Gamle Gubben Grå sitter ikke å flotter seg med frokost på kafe. Det skulle sett seg ut. Gamle Gubben Grå sitter fremdeles i pysj, og denne kjerringa er heller ikke presentabel så tidlig en lørdags morgen. Men jeg har hørt at mat liksom skal selge på blogg, så da forsøker jeg å lokke folk inn på bloggen min med et matbilde. Bruke kaffekopper og croissant som klick-bite.
Ikke det at jeg har så stor tro på at det hjelper. I dag er det femte dagen denne uka at jeg starter dagen med å reflektere over ukemenyer og mat. Mandag var det Fårikål, tirsdag peking-and-suppe, onsdag var det gresskarsalat. og i går var det tørt brød. Det har ikke bragt meg til de store høyder verken når det gjelder sidevisninger eller topplassering. Det har heller gått raskt nedover. I dag er utfordringen å komme med noen refleksjoner over temaet Kyllingpanne med parmesansaus. (Sukk) Livet som blogger er ikke alltid enkelt.
Parmesan er den franske formen av italiensk parmigiano, som betyr «fra byen Parma». Osten omtales som oftest som parmigiano i Italia og parmesan i andre land.
Osten ble skapt i Podalen og på Posletten i middelalderen, sannsynligvis av munker på 1100- eller 1200-tallet. Den ble raskt populær både i Italia og andre land, og er et av de første italienske eksemplene på en matvare med navn knyttet til en by som oppnår ikonstatus som spesialitet.
Det brukes 16 liter melk for å produsere en kilo ost og 550 liter melk til ett hjul. Kuene kan bare spise naturlig grønt gress, kraftfor kan ikke brukes. Den lages av halvparten kveldsmelk, der fløten er skummet av, og halvparten morgenmelk som beholder fløten. Den avskummede fløten blir til ferskosten mascarpone. Eneste lovlige tilsetninger er kalveløype og salt.
Den selges i store hjul på mellom 24 og 40 kilo. Etter at osten har fått sin form, oppbevares den i ca. 21 dager i saltlake for å hindre uttørking under lagringen. Før salg får osten stempel fra offentlig kontrollør. I butikk vil stykkene som selges som oftest ha med noe av den harde skorpen.
Parmigiano Reggiano som er lagret opp til to år kalles vecchio og mer enn to år stravecchio. Ost som er lagret mindre enn ett år, hvilket er uvanlig, kalles parmigiano nuovo, men Parmigiano Reggiano selges ikke så ung. Tre segl som viser ostens modningstid har vært brukt siden 2007: rødt for minst 18 måneder, sølv for minst 22 måneder og gull for minst 30 måneder.[
Grana Padano er minst like hard som Parmigiano Reggiano, men har ikke like markert aroma og smak. Den selges også noe yngre og til en lavere pris.
I 2019 ble det produsert 199 300 tonn Grana Padano, og 149 800 tonn Parmigiano Reggiano. Fratrukket eksport var forbruket i Italia i 2012 rundt ca. 240 000 tonn, hvilket gir et forbruk per innbygger på rundt fire kilo per år av de to typene parmesan.
Antallet melkeprodusenter til Parmigiano Reggiano i 2012 var 3507, og disse hadde og 244 000 kuer. Antallet meierier som deltok i produksjonen er 384, I alt og 20 000 mennesker hadde arbeid knyttet til produksjonen. I 2018 ble det produsert mer enn 3,7 millioner hjul Parmigiano Reggiano.
Eksporten fra Italia av Parmigiano Reggiano utgjorde over 40 % av produksjonen i 2018. Av eksporten i 2018 gikk rundt 11 000 tonn til Frankrike og 10 000 tonn til USA. Importen av Parmigiano Reggiano til Norge var 232 tonn i 2017, en fordobling på fire år. Jeg tipper det tallet har steget en del siden 2017.
Jeg håper du lærte litt av dette innlegget. Det gjorde i det minste eg mens jeg skrev det. Litt sånn fun-fact som man kan krydre måltidet med hvis man serverer kyllingpanne med parmesan.
Tekoppen er fylt til randen og jeg har tatt et par gode slurker av den før jeg kaster meg over tastaturet for nok en gang sitte å reflektere over det samme blogginnlegget som jeg reflekterte over på mandag og tirsdag.
Etter å ha reflektert over de to første rettene Fårikål og Peking-and-suppe skal jeg i dag komme med noen bevingede ord over temaet tørt brød! Herre gi meg styrke! Jeg sjeler mot den store boksen med alle pillene mine oppe på mikrobølgeovnen, men nei det er bare piller mot diabetes, høyt blodtrykk og noe smertestillende. Ikke noe beroligende. Det får holde med enda en slurk beroligende te.
Vi skal ikke mange tiårene tilbake i tid før begrepet daggammelt brød var totalt ukjent. Ikke fordi man alltid hadde ferskt brød, men fordi det var en selvfølge å spise brødet selv om det var bakt i går eller i forrige uke. At et brød var en eller flere dager gammelt var helt normalt. Man understrekte heller når det var ferskt brød som noe ekstra flott,
Nå skrives det altså blogginnlegg for å lære folk at tørt brød kan ristes i ovnen med litt smør og hvitløk og bli godt tilbehør til salater, supper og gryteretter, Det som får det til å ta av litt når jeg leser denne oppskriften er ikke at vi blir minnet om at daggammelt brød faktisk kan brukes til noe, men at en slik påminnelse er nødvendig. At det faktisk finnes mennesker som kaster brød bare fordi det har blitt en eller to dager gammelt.
I januar 2023 publiserte forskning.no en artikkel som fortalte at 300.000 brød kastes hver dag i Norge. Godt over 100.000 av disse brødene kastes daglig i butikkene, mens husholdninger kaster rundt 170.000 brød. Det viser tall fra Norsk institutt for bærekraftsforskning (Norsus). Det betyr at det kastes over 200 brød hvert minutt i Norge. Jeg burde ikke hisse meg opp over innlegget til Mat fra bunnen jeg burde lovprise det. Alt som kan bidra til å hindre matsvinn er bra.
I et debattinnlegg på siden forskersonen.no fra 2022 har man regnet ut at vi kaster 75 000 tonn brød og bakervarer i Norge hvert år. De har omgjort dette til brød, og skriver at det tilsvarer 104 millioner brød, (2020 tall). For å dyrke mel til et brød kreves det en kvadratmeter matjord, ifølge jordvern.no. Det vil si at det er 17 333 fotballbaner med matjord som ikke blir benyttet til det formålet det hadde, nemlig å mette mennesker.
Norge er ikke selvforsynt med korn. 82 prosent av kornet vi spiser er hvete, og i f2021 ble 37 prosent av den importert, -hovedsakelig fra Tyskland og Polen.
Russlands invasjon i Ukraina har medført at både Ukraina, Serbia, Ungarn, Bulgaria og Romania har innført eksportstopp for en rekke kornslag. I tillegg viser tall fra analysebyrået AgriCensus at Russland, som er verdens største eksportør av hvete, har halvert sin hveteeksport siden de gikk til krig. Dette er opplysninger fra 2022. Hvordan dette har utviklet seg de to siste årene vet jeg ikke, men som vi alle vet er det fremdeles krig i Ukraina.
Mindre korn på verdensmarkedet gjorde at europeisk mathvete ble 62 prosent dyrere fra 2021 til 2022. Amerikansk mathvete ble hele 94 prosent dyrere i samme periode.
Det norske klimaet gjør det utfordrende å produsere matkorn med høy kvalitet. Derfor går mye av det som dyrkes til dyrefôr. Regjeringen har innført økte tilskudd til de bøndene som sår matkorn fremfor fôrkorn. Et annet tiltak for å øke selvforsyningsgraden av korn bør være at vi i større grad spiser det kornet vi allerede dyrker, som bygg og havre. Dette er kornsorter som er mer hardføre og bedre tilpasset vårt klima enn hva hvete er.
Det er kostbart, lite bærekraftig og uetisk å kaste så mye brød som vi gjør. Det er matkorn av beste kvalitet som går til spille, og det er svært viktig at vi utnytter kornet bedre. Slik praksis er i dag risikerer vi at staten substituerer matkorn som aldri vil bli spist.
Innlegget til Mat fra bunnen er altså både relevant og i tiden. Vi må få ned matsvinnet, ikke minst av brød. Da er det å minne folk på at man kan bruke tørt brød til langt mer enn å fylle opp søppeldunken viktig.
Sukk og stønn og dobbelt-sukk. Nok en morgen sitter jeg her og skal reflektere over en ukemeny. Denne gangen lavkarbo-varianten.
Siden det er første gangen denne uka at jeg reflekterer over denne ukemenyen starter jeg med den første retten, altså Lun gresskarsalat.
Jeg kunne, tro det eller ei, fint ha servert denne retten hjemme i Drømmehuset. Antakelig ville det ikke bli mottatt med de helt store hurrarop rundt middagsbordet fra Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn. Spesielt Gamle Gubben Grå mener det bør være kjøtt eller fisk i det som skal kalles middag. Men vi hadde gulerøtter med kryddersmør og stekt fetaost med sesamfrø til middag i går, og de spiste begge to uten alt for mange sure miner.
Gresskar har jeg og nok av. Høstet inn en boks med de små, søte mandelgresskarene mine her om dagen. Den står på kjøkkenbenken sammen med en boks grønne tomater og venter på at jeg skal få ånden over meg og lage noe av de. Så en gresskarsalat er overhode ikke utenkelig. Tror riktignok det ikke blir i dag. Tror karene her hjemme fortjener litt kjøtt i dag etter gulerøttene i går.
Gresskaravlingen min har vært bra i år. Enda er det mange blomster og små gresskar ute i kjøkkenhagen, selv om vi hadde to frostnetter her for litt over en uke siden. Usikker på om det er mer og redde, eller om dette skal få bli kompost. Vi får se.
Avlingen har som sagt vært bra. Jeg har laget Pumpkin spice latte mer enn en gang, og har flere bokser med gresskarpuré i fryseren. Gresskarpuré kan brukes i røren til en gresskarkake, i pai, vaffel eller pannekakerøre, som basis til gresskarsuppe, eller som tilbehør til høstmiddagen. Puréen kan smaksettes etter hva den skal brukes til, både med søtt og salt. Ja, og så kan den selvsagt brukes til Pumpkin spice-latte, og det kommer det til å bli laget mer av utover høsten.
Gresskar har et lavt innhold av både energi og fett, samt et høyt innhold av beta-karoten og kostfiber. Gresskar er også en kilde til protein og kalium. Beta-karoten omdannes til vitamin A i kroppen.
Gresskar har sin opprinnelse i Amerika og arkeologiske funn viser at indianerne dyrket gresskar 3 – 4000 år før Kristus. Og en siste ting, gresskar er kjempegøy å dyrke selv. Men husk, bare et par planter, for avlingen blir fort enorm.
51.000,- kroner for en middag for to! Eller for å være mer presis; 51.000 kroner for råvarene til en middag for to. Jeg ville jo hatt litt aioli, sitron og loff ved siden av. Og en god hvitvin, eller kanskje noe musserende.
Hummerauksjonen i Göteborg er en årlig begivenhet som markerer starten på hummerfisket. I Sverige er det lov til å fiske hummer første mandagen etter 20. september., og da med auksjon første tirsdagen i september. Altså i dag.
Prisen har skutt i været siden i fjor, da årets første hummer gikk for 44.000,- kr. For ikke å snakke om siden 2022, hvor kiloprisen var 7.000,- kroner på denne auksjonen.
Ut fra hva jeg leser tror jeg ikke prisøkningen har sin bakgrunn i at det har blitt mindre hummer. De melder om bra fangst, og en bestand som sakte er på vei oppover. Så prisstigningen skyldes kjøpernes betalingsvilje. Det er en auksjon, prisen blir satt til det kundene er villig til å betale. Den som blar opp mest går av med seieren.
Så noen er tydeligvis villige til å bla opp 51.000 kroner for en middag for to, samtidig som det sitter andre i Sverige så vel som i Norge og ikke har råd til middag. Ikke en gang til en skarve boks fiskeboller. Forskjellene i samfunnet blir nesten kvalmende ved en slik sammenligning.
Hvis du ikke har tenkt å prate med maten, eller behersker flere språk enn svensk (og norsk) og har veldig lyst på hummer har jeg en alternativ løsning. Ja hvis du ikke har planer om å svi av en månedslønn eller to på dagens middag. Man kan få kjøpt Canadisk hummer til 379,- kr. stk. på Meny.
I Norge begynner hummerfiske først 1. oktober. Hva prisen på norsk hummer blir kan jo bli spennende å se neste uke.
PS, hvis du lurte, bildene er arkivbilder fra 2021 da vi hadde litt hummer til aftens her i Drømmehuset. Jeg har absolutt ikke vært på Harrytur og shoppa hummer.
Nok en morgen skal jeg sitte her og reflektere over en ukemeny. Den samme ukemenyen som jeg reflekterte over i går. Fordi jeg erfaringsmessig må sitte her å reflektere over denne ukemenyen relativt mange ganger i løpet av en uke tar jeg for meg oppskrift for oppskrift, eller rett for rett om du vil. I går var det fårikål, i dag er det Peking-and-suppe. Sikkert en ikke akkurat like kortreist rett.
Peking-and-suppe forutsetter at du har kraft av and, og da fortrinnsvis Peking-and. Endene på bildet er ikke Peking-and. Pekingender er hvite med gult nebb, litt mer kjøttrike. Det er en populær anderase som brukes i andekjøttproduksjon over hele verden. Sikkert fordi den har en rask vektøkning, og trenger ikke fores så lenge før den selv blir mat.
Peking-and som rase kom opprinnelig fra Kina, derav navnet. I Beijing (Peking) har de hatt denne anderasen siden 600 fvt-tallet.
Peking-and som rett var en favoritt av Ming-familien under Ming-dynastiet på det tidlige 1400-tallet. Det er en klassisk kinesisk rett som består av en hel and som tilberedes med hodet på.
Jeg har aldri spist Peking-and. Liker i grunn ikke å spise mat som ser på meg mens jeg spiser den, eten det er and, sau eller laks.
Jeg skulle på et møte på rådhuset på dagen i dag, og hadde ikke tid til å ta noen lang tur med hundene før jeg dro. Den litt lengre turen fikk heller vente til i ettermiddag når jeg var ferdig med møtet. Og ja, hundene har fått en times tur også i dag, selv om det ikke ble før ved 17 tiden i ettermiddag.
Morgenturen gikk i Hundremeterskogen her i nabolaget. I går hadde jeg lagt merke til at det hadde dukket opp en god del vorterøyksopp i skogen der. I dag hadde jeg litt bedre tid, selv om jeg skulle på møte, og tok meg tid til å plukke med meg en del av de. Røyksoppen bør ikke stå for lenge. Den må spises mens den er helt hvit inni. Hadde jo vært dumt å la soppen jeg kunne tenke meg å bruke til mat ble stående der til den gikk opp i røyk, nærmest bokstavelig talt.
På min lille rusletur i Hundremeterskogen plukket jeg med meg godt over 600g røyksopp. Greit å samkoke og ha i fryseren til bruk i soppsuppe eller andre soppretter utover høst og vinter.
Røyksopp er kanskje ikke den mest populære matsoppen, men jeg mener det meste handler om tilberedning. Gjør seg helt ok i en soppsuppe eller i en soppsaus, gjerne sammen med annen sopp og det rette krydderet og tilbehøret.
