Så var øyeblikket kommet. Smakspanelet bestående av Gamle Gubben Grå og Kjerringa skulle teste ut hvilken sjokolade som var best. Dubai-sjokoladen til Trondheim sjokolade eller Kjerringas Kjerringas hjemmelagde Dubai-sjokolade.
Sprekkene i kjerring-versjonen skyldes at sjokolade-formen ikke sto helt rett i fryseren ved første innfrysing av sjokolade, og at Kjerringa forsøkte å rette den ut med et par velrettede karateslag før hun helte i pistasj-fyllet og det øverste sjokolade-laget. Det trekker selvsagt visuelt ned. Den observante Gamle Gubben Grå savnet også gullstøv på Kjerringas versjon. Visuelt vant kanskje trønderversjonen så langt, men Kjerringa var likevel fornøyd, og noterte seg at neste gang skulle hun droppe karate-slagene.
Så brakk vi løs en rute av hver sjokolade til hver av smakspanelets medlemmer. Den minste biten er fra Trondheim Sjokolade. Den største er Kjerringas. Størrelsen er bestemt av rutemønsteret i sjokolade-formene. Kjerringas versjon har et litt grønnere og litt mindre fast fyll. Det er kanskje ikke så lett å se på dette bildet, men kommer tydeligere frem på bildet under.
På det innvendige utseende syntes Kjerringa at hennes versjon var en klar vinner. Grønnfargen var tydeligere, og fyllet så mer fristende ut. Trønderen ble nesten kjedelig i sammenligning.
Så var det smaken da. Både Gamle Gubben Grå og Kjerringa utstyrte seg med en stor kopp svart kaffe ved siden av sjokoladebitene. God og dyr sjokolade trenger ofte det for virkelig å nytes. Pistasj-smaken kom godt frem på begge. Gamle Gubben Grå mente jeg burde hatt mer kataifi slik at fyllet var mer krunsji og mindre flytende. Jeg protesterte og sa at på de bildene jeg har sett på nett er fyllet litt flytende.
Siden vi er usikre på hvordan originalen er be vi enige om at det kanskje var litt smakssak, og litt hva man skal bruke den til. Kjerringas var litt mer flytende, litt mer konfekt. Mens trønder-sjokoladen og kunne blitt spist på tur.
Søte var begge sjokoladene, og det er ikke noe man spiser en plate eller to av i løpet av en kveld. Disse to bitene sammen med en kaffekopp holdt for oss i kveld. Nå har vi kaffe-kos i hele helgen.
Kjerringa var godt fornøyd med første sjokolade-produksjon, selv om det finnes enkelte forbedringsmuligheter. Dette var i grunn gøy. Og Vibbedille hadde helt rett.
Dette er sååå enkel at t.o.m Kjerringtanker klarer det!
Overbevist om at Vibbedille visste hva hun snakket om bestilte jeg sjokolade-form fra Temu og gledet meg til å starte sjokolade-produksjon, om så bare til eget forbruk.
Sjokolade-forma kom i helgen, og i dag tok jeg meg en tur på Krone, den internasjonale butikken i Hønefoss, for å handle inn de ingrediensene jeg trengte. Med litt hjelp fant jeg både pistasj-krem, tahini og kataifi. Melkesjokolade hadde jeg alt handlet på Coop.
På Krone hadde de også Dubai-sjokolade. Riktignok ikke fra fra Fix Dessert Chocolatier i Dubai, men fra Trondheim Sjokolade. Ikke riktig så dyr som den berømte sjokoladen fra Dubai, men mer enn dyr nok. Måtte ha med ei plate for å ha et sammenligningsgrunnlag med den sjokoladen jeg selv skulle lage.
Så hvordan gikk det med selve sjokolade-produksjonen?
Vibbedille hadde helt rett i at jeg klarte å smelte sjokoladen uten å svi den. Jeg har i grunn blitt god på det. Hemmeligheten er tid. Man behøver ikke ha vannbadet på full kok, men la sjokoladen smelte langsomt i vannbad som langt fra behøver å holde kokepunktet. Men jeg fant ut at sjokolade-formen min var litt vel stor til den oppskriften jeg hadde. Jeg skulle egentlig bruke 200 gram sjokolade, men så at 100 gram ville bli litt lite for å dekke bunnen (toppen) av sjokolade-forma på en god måte. Så Gamle Gubben Grå måtte kjøpe mer sjokolade da han skulle til byen. Jeg kunne jo fortsette sjokolade-lagingen så lenge. Hadde jo nok til første laget med sjokolade.
Kataifi var noe skikkelig bøss. Jeg hadde kjøpt langt mer enn jeg trengte. Valgte å sprøsteke alt, og hadde Katafi over hele komfyren. Sprøstekt ble den, i det minste noe av den. Noe ble brent i kjent kjerring-stil, og noe ble muligens ikke helt sprøstekt. Men jeg fikk nok som var gyllent sprøstekt, og klarte å lage pistasj-fyll jeg var rimelig fornøyd med.
Gamle Gubben Grå kom hjem med mer sjokolade. Den ble smeltet på samme vis som den første plata, og det gikk også utmerket. Så dekte vi pistasj-kremen med det siste laget med sjokolade og satte formen tilbake i fryseren.
Der står den og godgjør seg nå. Den skal prøvesmakes sammen med en god kopp kaffe etter middag. Da har vi tenkt å teste den sammen med sjokoladen fra Trøndelag. Resultatet kommer i neste blogg-innlegg.
Jeg nekter å ta, langt mindre dele, bilder av gårsdagens middag her i Drømmehuset. Dere får nøye dere med bilder av velstekt julebakst fra desember. Jeg må nok fremdeles jobbe litt med å lære meg den nye steikeovnen. I går ble det nemlig servert svart-svidde pommes frittes. Eller hvis jeg skal være ærlig (og det skal man) var mange av de mer forkullet enn bare svidd.
Vi kjøpte ny steikeovn før jul. Den har integrert airfryer. Det er perfekt til pommes frittes. Hvis jeg bare lærer meg tid og temperatur. 30 minutter på 200 grader var helt klart ikke riktig.
Jeg så jo på ettermiddagen i går at det var en av disse evinnelige matbloggene som hadde havnet på plassen over meg på topplista. Jeg tenkte at det passet bra, side det var jeg som skulle lage middag. Jeg hadde ikke noen ferdiglagde matinnlegg på lager. Menyen var grei. Vi skulle ha hjemmelagde fiskepinner med hjemmelaget pommes frittes og hjemmelaget remulade. Mat fra bunnen, som det heter. Og planen min var å fotografere underveid i prosessen, Fine bilder av råvarer og kjøkkenutstyr.
Hvorfor skal jeg stå å lage remulade fra bunnen av når vi har ei tube remulade i kjøleskapet? Tanken slo meg da jeg sto og leste oppskriften. 15 gram gulrot, 10 gram løk. Det blir fort litt matsvinn av slikt. Hva gjør man med resten av gulrota og resten av løken? Tanken på matsvinn og ikke minst å finne en enklere løsning gjorde at jeg gikk for remuladen i tuba. Da ville vi jo og bare ta så mye remulade som vi trengte, og ikke få en bolle med remulade stående i kjøleskapet til den ikke fristet noen lenger. Jeg så liksom ikke noen vits i å ta bilde av ei tube med remulade fra Coop.
Pommes frittes skulle jeg og egentlig lage fra bunnen av. Men også her gikk kjerringa for en raskere og enklere løsning. Når jeg tenker på resultatet kan jeg vel ikke skylde på at jeg tenkte på matsvinn ved denne avgjørelsen. Men jeg visste at jeg hadde en pose med pommes frittes i fryseren. Hvorfor da stå å skrelle og kutte opp en kilo poteter? Det var her jeg kanskje burde rådført meg med min bedre halvdel. For når jeg bruker små strimlete pommes frites fra Coop, trenger de kanskje litt kortere steketid enn potetbiter jeg har kuttet opp selv, og som nok ville vært litt tykkere enn disse pommes-stripsene. Ja i tillegg til at steketid og temperatur kanskje og burde justeres ut fra oppskrifta i og med at jeg brukte airfryer og ikke vanlig steikeovn.
Merkelig nok gikk jeg for å lage fiskepinnene selv. Kommer mest av at Gamle Gubben Grå hadde kjøpt torsken, og den lå til tining i kjøleskapet. Da kan man jo ikke reise på Coop å kjøpe ferdige fiskepinner. Fiskepinnene ble ganske vellykket. Men å ta bilder av fiskebiter som dyppes i mel, egg og griljermel… Da burde jeg helt klart ha fotograf. For ellers ville det fort bli litt klin. Jeg vurderte å spørre Gamle Gubben Grå om han kunne hjelpe til, men var usikker på om prosessen var så fotogen i seg selv. Kanskje bedre å vente å fotografere det ferdige resultatet.
Den tanken ble lagt vekk da jeg så de forkullede pommes-stripsene som kom ut av komfyren. Så, nei. Det ble ingen bilder eller oppskrift fra middagen vår i går. Du får nøye deg med et arkivbilde – og en fyldig beskrivelse.
På tide med et matinnlegg igjen, folkens. Jeg regner med at dere har lengtet etter å ta del i en av denne kjerringas kulinariske mesterverk, eller i det minste få innblikk i hva kjerringa har stappet i magen. Siden det er mandag og ny uke, vår i lufta og alt det der så la oss starte med en vegetar-rett som oser av sunnhet.
Dette er en rett som jeg fant i Magasinet for 7. desember 2024. Vi hadde den til middag 15. februar. En fin og klar februardag, men med kald sno. Jeg tror retten hadde gjort seg bedre en varm sommerdag, eller en skikkelig fin vårdag når sola virkelig begynner å varme og verandadøra kan stå oppe en en iskald februardag eller midt i adventstida.
Begynn med å skrelle agurken og skjære den i grove biter. Del også 2 avokadoer i store biter. Ta avokado og agurk i en blender sammen med bladene fra en potte basilikum, 1fedd finhakket hvitløk, 2 dl yoghurt naturell, saften fra en halv sitron og 3 dl avkjølt grønnsaksbuljong og kjør til det har jevn konsistens ala suppe. Smak til med salt og pepper.
Toppingen består av 1 avokado og 1/2 agurk skåret i terninger. Dette blandes med limesaft, olje, salt og pepper.
Ved siden av er det foreslått en slags blanding av rucola, asparges, røkelaks, grillede baguettbiter og creme fraiche dynket i olje og hvitvisneddik. Jeg dampet aspargesen lett. La de på en seng av rucola, strødde litt finkuttet røkelaks og noen baguettbiter varmet i steikeovnen over og helte litt eddik og creme fraiche over. Det ble godt, men usikker om det var helt slik det var tenkt.
Det er mye grønnsaker i retten som ikke er varmebehandlet. Det gir magen litt å arbeide med, og bidrar til en god metthetsfølelse etterpå. Men kjekt med det brødet og røkelaksen som ga mer smak til en ellers kanskje litt kjedelig rett.
Nok en gang er en av de derre evinnelige ukemeny-bloggene over meg på topplisten. Sukk! Men denne gangen er jeg forberedt. Jeg har nemlig fotografert og notert om middagene jeg har laget i uka som har gått. Vil ikke risikere at jeg må ta bilde av søpla mi i tide og utide eller avsløre at vi av og til går for lettvinte løsninger her i Drømmehuset.
Så i dag får dere oppskrift på salat. Oppskrifta er hentet fra Magasinet 7.12.2024.
Jeg begynte med å koke bulgur etter anvisning på pakken.
Så tok jeg og dampet aspargesen. I følge oppskriften skulle den bare kuttes i biter uten å kokes eller varmebehandles på noen som helst måte. Men siden jeg ikke er så veldig glad i rå asparges valgte jeg å dampe den litt før jeg kuttet den opp.
Jeg kuttet så vårløk, hvitløk og chili i små biter. Klipte opp bladpersille i små biter og kutte opp en hjertesalat.
Asparges, vårløk og chili ble blandet i en bolle sammen med sitronsaft og olivenolje. Så blandet jeg bulgur med hvitløk og bladpersille, samt olivenolje, sitronsaft, eplesidereddik, salt og pepper.
La salaten på tallerkener, så bulgurblandingen, og aspargesen før jeg toppet det hele med noen skiver serrano-skinke.
Salaten ble servert med hvitløksbaguetter. Godt og mettende.
Jeg har muligens lagt opp til det selv. At det har bredd seg en oppfattelse her på blogg av at denne kjerringa ikke er noen kløpper på kjøkkenet. Annet er muligens ikke å forvente. Enkelte ganger kan det fremstå som at jeg knapt kan varme tevann uten å klumse det til.
Når Vibbedille i sitt innlegg om selv å lage den mye omtalte “Dubai-sjokoladen” skriver
Ja eg vil påstå at den er sååå enkel at t.o.m Kjerringtanker klarer det uten å svi sjokoladen…!
Ja, da klarer selvsagt ikke denne kjerringa annet enn å tenke at det skal sannelig denne kjerringa gjøre.
Knefhedeig regner jeg med å finne på Krone, den internasjonale butikken i Hønefoss. De har det meste. Sjokolade finner jeg over alt. Pistasjkrem og muligens, hvis de ikke er utsolgt fordi “alle” skal lage denne Dubai-sjokoladen. Vel, det kan sjekkes. Sjokoladeplateformer derimot eier jeg ikke. Så det må jeg bestille. Etter litt søken ender jeg opp med å gjøre som Vibbedille, å bestille fra Temu. Så får vi se om jeg blir fornøyd denne gangen eller blir kina-lurt, slik jeg ble da jeg kjøpte jule-høne.
Når sjokoladeformen kommer skrider jeg til verket. Da skal dere få se at denne kjerringa skal klare å lage Dubai-sjokolade uten å svi sjokoladen, eller eventuelt mislykkes totalt denne gangen også. Følg med, følg med.
Selvsagt måtte det havne en av disse evinnelige ukemeny-bloggene på plassen over min blogg på blogglista i dag slik at jeg må starte dagen med å skrive om mat.
I 2024 ble jeg rådet til å tenke utenfor boksen på disse ukemeny-innleggene, noe som resulterte i rundt 20 innlegg rundt teamet blomkålsuppe og alle de tenkelige og utenkelige refleksjonene jeg klarte å lire av meg rundt det.
I 2025 har jeg tenkt å vise middager her i Drømmehuset. Passe på å fotografere litt matlaging og måltider når man har noe spennende på menyen slik at man har materiale til å lage innlegg av når slike ukemeny-blogger dukker opp over meg på lista.
Det hender ikke alt går etter planen her i Drømmehuset.
De siste gangene jeg har hatt ansvaret for å lage middag har jeg glemt å fotografere prosessen. Ja, ofte har jeg ikke kommet på forsettet mitt før middagen er fortært. Her om dagen, for eksempel, var jeg nødt til å ta bilde av restene i kjøleskapet.
I dag var det ingen rester å fotografere. I dag måtte jeg gå i søppeldunken å hente frem emballasjen til gårsdagens middag for å få et bilde av middagen. Antakelig ikke et måltid som er en matblogger verdig. Men i går kveld da vi kom hjem etter å ha tilbragt deler av dagen ute hos Høvdingen ble det relativt enkel middagslaging. Ferdig lasagne er absolutt ikke godt, men det metter.
Jeg visste det! Jeg burde ha tatt bilde av middagen jeg lagde i går. I stedet står jeg her klokken 6.45 en tidlig lørdag morgen mens nattemørket ennå ligger svart rundt Drømmehuset og fotograferer gårsdagens middagsrester. Hva gjør en ikke for å tilfredsstille Allan?
Enkelte er mer fotogene ved bordet en fredags kveld enn de er dagen derpå. Slik er det ofte med middagsrester og. Det var derfor jeg burde ha fotografert middagen min i går. Jeg visste jo at det var Allan som lå over bloggen min, og siden han snart kan overta for Kokkejævel og Tom, så burde jeg jo være forberedt på at det fort kom et innlegg som handlet om mat.
Hvis noen lurer på hva det er jeg har fototografert, så er det Kyllinglår i form med tomater, rødløk og couscous. (Eller, de lårene ligger ikke i noen form lenger, men i en tidligere pepperkakeboks. Ikke er det noe couscous heller. Den ble spist opp.) Middagen var god den, men bildene hadde nok blitt langt bedre hvis den hadde blitt fotografert i går pent dandert på en tallerken og ikke stappet ned i en resirkulert plastboks. Hvem lar seg friste av en boks med rester?
Så da glemmer vi gårsdagens middag i Drømmehuset, i stedet tar vi for oss denne pølsegryta til Allan. Pølsegryte Rock n’Roll, som han kaller den. Pølsegryta ser for så vidt god ut den, men jeg har to ting jeg gjerne vil påpeke. To tanker som ramler inn i hodet til denne kjerringa mens jeg satt her og leste innlegget.
For det første; Hvor er Rocken? Hvis ei pølsegryte virkelig skal rocke forventer jeg noe mer enn brokkoli, pasta og fløte! Litt mer sting og krydder. Flammende chili eller cayennepepper for eksempel. Eller pølser med mer smak enn oppkutta wienerpølser. Brokkoli, fløte og parmesan er mat som passer bedre på en konsert med Tore Skogmann eller Badebussen enn når folk drømmer om billetter til AC/DC konserten på Bjerke.
Den andre refleksjonen jeg gjør meg er; Hvordan er det med Allan og bordskikk og manerer? Ok, jeg vet at det sikkert er like utdatert å snakke om bordskikk og manerer som det er å snakke om Tore Skogmann. (Han døde i 2007, mulig bordskikk og manerer også forsvant ved de tider). Men jeg er av den generasjon som fikk bordskikk og manerer inn med morsmelka og klarer ikke å la være å reagere når Allan både skriver og bilde-dokumenterer at han setter gryta på bordet. Allan, man setter ikke gryta på bordet! Det lærte jeg allerede i barndommen, og jeg sjekker ed Gamle Gubben Grå som er oppdratt på beste Oslo vest i Ullevål Havenisseby. Han er helt enig med meg. Man øser selvsagt maten opp i en serveringsbolle. (Eller gjør som oss, forsyner oss fra gryta mens den fremdeles står på komfyren.)
Når jeg tenker meg om er det kanskje ikke så mye bedre å forsyne seg fra gryta mens den står på komfyren enn å sette gryta på bordet. Likevel, det er noe med det en er opplært med. Gryta skal ikke på bordet.
Nå er jeg litt nysgjerrig på å høre hva som gjøres hos dere andre. Gjør dere også slik som Allan og plasserer gryta på bordet?
Da jeg sto opp i dag ble jeg gledelig overraska. Det hadde kommet et nytt innlegg fra Allan. Jeg vet jo at den fyren gjerne er lettere deprimert meste parten av arbeidsuka, og fort ikke kommer med noe nytt blogginnlegg før det nærmer seg helg, Så når jeg så at han og hans blogg havnet på plassen over min forberedte jeg meg på å skrive noe lettere syrlig om mangel på fornyelse. Blogg er ferskvare. Man kan ikke leve lenge på gamle bragder.
Så starter jeg dagen da, og ser at Allan har kommet med et nytt blogginnlegg denne morgenen. Da demrer det for meg at det burde jeg egentlig ikke være overrasket over. For Allan skrev i mandagens innlegg
Blir altså litt blogging i anledning samefolkets dag på torsdag, og litt på onsdag, og det får holde.
Så i dag handler innlegget mitt følgelig også litt om samefolkets dag, som altså er i morgen.
Jeg er ikke same, har ikke en dråpe samisk blod i årene. Men jeg har litt finneblod i årene etter skogfinner som kom til Finnefjerdingen, innerst i min barndoms dal, en gang på 1600-tallet. Nå er ikke skogfinner og samer det samme. Langt der i fra. Jeg nevnte det vel mest for å kunne skryte på meg å ha et snev av en av Norges nasjonale minoriteter i årene. Sånt synes jeg er stas.
Men tilbake til Allans innlegg, og til samefolkets dag som altså er i morgen. Allan kommer med gode forslag til mat vi alle kan spise på samefolkets dag, og jeg får umiddelbart lyst på Reinbab. Siden det er jeg som både skal bestemme og lage middag her i Drømmehuset i dag bestemmer jeg raskt at vi skal ha Reinbab til middag, ikke i morgen men allerede i dag. Vi spiser jo julemat halve desember, da må det gå greit å spise Reinbab på lille-samefolkets-dag.
Jeg vil imidlertid lage min egen vri på reinbab, uten at jeg skal påberope meg å lage en helt hy rett. Jeg dropper krydderblandingen fra Kokkejævel. Jeg var ikke blant blodfansen som gikk amok i nettbutikken hans. (Kanskje ikke så overraskende for de som har fulgt denne bloggen en stund). Jeg tror vi har nok krydder her i Drømmehuset til at jeg skal få god smak på kjøttet. Den andre endringen jeg vil ta er at jeg vil tilsette løk. Steke litt løk sammen med sopp og reinkjøtt.
I dag må jeg takke Allan for at han reddet middagen her i Drømmehuset. Hadde jeg ikke fått dette tipset hadde vi raskt endt opp med Grandiosa eller pølse i brød til middag i dag. Denne kjerringa går gjerne for lettvinte løsninger, spesielt fordi jeg har tenkt meg på en aldri så liten demonstrasjon i kveld. Demonstrasjon først og så reinbab til kvelds. Dette kan fort bli en bra dag.
Hva gir man til menn i slutten av 50 åra I julegave? De har som regel der meste de trenger, og råd til å kjøpe det de måtte ønske seg. Det er liksom måte på hvor mange pledd, badehåndklær eller ullsokker de trenger. Svoger er i denne gruppen, i tillegg har han begynt å hate vinteren og er ikke spesielt opptatt av litteratur.
Jula 2019 ga vi han en aktivitet i måneden sammen med oss i 2020. Vi var på hyttetur i januar og på skøyter i februar det året. Ja, og så var vi på restaurant i Oslo 12. mars, den dagen landet stengte ned på grunn av pandemien. Det ble og slutten for mange av aktivitetene vi hadde planlagt. Joda, vi badet i stille skogstjern i juli og bakte pepperkakehus i desember. Men mye av de andre aktivitetene måtte utgå.
Vi forsøkte ikke på det samme neste jul. Smitteangsten hos Svigermor og Svoger var stor. Det var munnbind på under julemiddagen og meteren ble strengt overholdt. Det hadde ikke bedret seg i 2021, heller tvert I mot. Jeg jobbet jo i koronateamet og hadde som arbeidsoppgave blant annet å teste mulig smittede. Vasset i smittesom Svigermor uttalte det.
Men denne jula tenkte jeg å prøve igjen. Svoger trenger litt aktiviteter, og jeg trengte å finne på en ok julegave. Vinn, vinn for alle parter.
Ski og skøyter var ikke noe å satse på i år. Svoger har ikke blitt noe mer glad i vinteren, ingen av oss har blitt yngre siden 2020 og jeg har ingen planer om å teste ut verken ski eller skøyter i vinter. Så dagens aktivitet lød Varm sjokolade med krem på Halvorsens konditori.
Halvorsens Conditori har liksom blitt et begrep mellom Gamle Gubben Grå og meg etter at han etterspurte om det konditoriet fremdeles eksisterte en gang vi var innom Svanen cocktail-bar. (På det gamle Svane-apoteket) Dørvakta, en relativt mørkhudet mann med rasta-fletter, så bare spørrende på han.
Jeg har og skrevet om etablissementet Halvorsens Conditori her på bloggen før. Det var noen andre bloggere som hadde bloggtreff der. Nå hadde jeg lyst til å se stedet, og tenkte at en tur dit for å drikke kakao med krem ville være en fin aktivitet i januar. Ja, siden det burde være en innendørs aktivitet.
Gamle Gubben Grå og jeg tok buss innover til Oslo. Jeg var litt i tvil om jeg skulle ta piggstøvler, for jeg er jo engstelig for å falle. Men siden de ikke kan brukes inne lot jeg det være. Bestemte meg for at hvs det var glatt var det sikkert mulig å kjøpe et par brodder i Oslo. Jeg angret på det valget allerede da vi parkerte på Botilrud hvor vi skulle ta bussen fra. Der var det blåholke. Jeg beveget meg opp til busstoppet med forsiktige skritt. Ei dame som sto der påpekte at jeg var modig, men jeg tror hun mente dum. Heldigvis var de oppvarmede gågatene i Oslo helt bare, og jeg kunne gå trygt på bar mark fra Bussterminalen og opp til konditoriet i Stortingsgata, rett ved Stortinget.
Svoger var allerede på konditoriet da vi kom, og snart satt vi og koste oss. Stedet oste av historie og levde opp til forventningene. Kakedisken og utvalget av smørbrød var det heller ikke noe å si på. En koselig formiddagsaktivitet en lørdag.
Jeg hadde forstått det slik at Gamle Gubben Grå hadde vært på konditoriet under oppveksten sammen med “tante Astrid”. Det var feil. Han hadde aldri vært der før, bare hørt mye om stedet. De hadde og fått kaker herfra når Gubben gikk i kokkelære på Astoria Hotell, som var rett nærheten. Svoger hadde heller aldri vært på Halvorsens Conditori før, så det var ny opplevelse for oss alle tre. Vi kommer gjerne tilbake.
Vi gikk litt i sentrum etter besøket på konditoriet. Det var fint vær, flere varmegrader og ikke minst bare gater. Titta innom Steen og Strøm, som var tilbake i stilen slik jeg husket fra 70- og tidlig på 80-tallet. Flott og dyrt kjøpesenter. Sirklet oss videre nedover mot Oslo S og bussterminalen.
Da vi nærmet oss Jernbanetorget sa plutselig Svoger litt engstelig; “Hva er det som skjer på Jernbanetorget?” Det var noen flagg og tydeligvis en folkeansamling. Demonstrasjon! ropte jeg glad. Det er sikkert en Palestina-demonstrasjon! Gamle Gubben Grå sukket stille. Nå er kjerringa i gang igjen. Jeg smøg en arm inn under armen til Gubben og en under armen til Svoger og sa; Nå skal gutta få være med meg på demonstrasjon!! Vel vitende om at jeg er den eneste av oss som er rød og radikal og glad i å gå på demonstrasjoner. Svoger og Gamle Gubben Grå er jo vokst opp i et besteborgerlig hjem i Ullevål Havenisseby, og har liksom aldri følt på trangen til å demonstrere og aksjonere i tide og utide.
Svoger kom plutselig på at han måtte henge opp en klesvask, skaffe esker til julepynten og hente en printer på Elkjøp. Ja det var ikke måte på hvor travelt han fikk det, og løp av gårde til første og beste trikk.
Gamle Gubben Grå og jeg tok en nærmere kikk på demonstrasjonen. Det var ikke Palestina det ble demonstrert i sympati for. Da vi kom nærmere så vi at det var det kurdiske flagget de vaiet med, Det og vimpler med YPG på. YPG har jeg funnet ut at er en kurdisk militær styrke i Syria. Styrken utgjør hovedtyngden i Syrian Democratic Forces (SDF), og har særlig engasjert seg i kampen mot Den islamske stat (IS) og andre jihadist-grupper; vesentlig i selvforsvar. Vel, dette har jeg søkt opp i ettertid, så siden vi ikke var helt sikre på hvem som demonstrerte og mot hva gikk vi bare videre. Litt greit å vite hva en demonstrerer for eller i mot hvis en skal joine en demonstrasjon, selv for en raddis som meg.
Gamle Gubben Grå og jeg tok en tur innom Østbanehallen og Byporten før vi tok nok en kaffekopp – og bussen hjem. Ryggen kjente godt at det hadde blitt litt tråkking. Skrittelleren viste godt over 5 km. I skog eller terreng er ikke det så mye, men på gater med mye folk og på kjøpesentre gir det meg fort vondt i ryggen.
