Jeg skulle vært i Spania

Jeg skulle vært i Spania nå. Vandret hånd i hånd med Gamle Gubben Grå og skålt i rødvin med  Svigermor. Skulle tilbragt denne uka under Spanias sol, kjent på sommervarme og ladet batteriene.

Det ble ikke slik. Gamle Gubben Grå startet ibny jobb denne uka, og ferie passet litt dårlig. 

Så jeg har husmorferie. Koser meg med å lage marmelade og avanserte desserter. Jeg går turer med hundene og koser meg under pelspleddet på sofaen. Hjemmeferie er ikke så ille det heller.

Ikke helt min dag…

Jeg har ferie, så dette burde være en god dag. En helt blank, fin dag jeg kan bruke til hva jeg vil.

Vekkerklokka ringte 05.30. Fordi om jeg har ferie er det andre som må opp å på jobb, og da må jo a mor opp å mase. Men 05.30 var litt vel tidlig for meg, så jeg skulle bare slumre bittelitt til. Våknet 05.57…

Så var det å mase opp Yngste sønn, samtidig som to firbente kjøtere sto med beina i kors og maste på meg. Kjørerne fikk Gamle Gubben Grå ta seg av når nå det murmeldyret hadde planer om å stå opp. En tempo-etappe ut til Tyristrand ventet på meg. Men når Gamle-Kjøteren hadde spydd opp restene av kotelettmiddagen fra søndag, og Charlie løp i sirkel og klynket, forsto jeg tegninga, stakk føttene i et par crocs og tok med hundene ut i hagen.

Jeg har sagt det før men gjentar det nok en gang; crocs på våt tre-trapp en tidlig høstmorgen kan være risikosport. Og når disse crocsene er noen dårlige etterligninger kjøpt på Rusta for 39,- kr sommeren 2017, flittig brukt og nå totalt uten mønster i sålen bedrer ikke akkurat det veigrepet.

Så gikk det som det ofte går. Jeg satt med rompa godt plassert i vått underlag mens hundene fornøyd fikk utrette det de ønsket. 

Med våt bukserumpe, plastikk crocs og ei øm skinke kjørte jeg tur-retur Tyristrand. På veien hjem skulle jeg innom Kiwi for dagens handletur. Godt å få det gjort, og siden det var ferie kunne jeg unne meg ferske ostebricks, litt godt pålegg og Aftenposten. 

På vei inn døra på Kiwi kom jeg på at jeg ikke hadde latt hårbørsten fly gjennom håret. Jeg skulle jo bare en snartur ut i hagen med hundene. Sveisen min ligner da gjerne litt, eller i grunn ganske mye, på sveisen til Odd Nerdrum. Så med håret til alle kanter og ei bukse som var blaut og betydelig mørkere i baken entret jeg butikken. Jeg prøvde å gjøre meg så liten som mulig, ikke enkelt når man er ei diger dundre på over hundre og i tillegg har på seg rød bukse og en rosa diger genser. 

Jeg dro i genseren for å gjøre den så lang som mulig, i håp om at den skulle dekke den våte bukserumpa. Det var da jeg kjente det. Det lille glatte merket i sømmen på genseren. Du vet det det står flere symbol for å vise hvordan du skal vaske genseren. Merket var på utsiden… eller rettere sagt; genseren var vrang.

Med blaut buksrbak, håret i vill uorden og en vrang genser prøvde jeg å få unna handlerunden på rekordtid. 07.50 var jeg hjemme – og oppdaget at jeg hadde glemt det viktigste, bremykt til feriefrokosten.

Det er fremdeles tidlig, lurer på hvilke flere pek dagen har på lur. Kanskje burde jeg bare krype til sengs igjen?

 

En dag skal vi dø, men alle de andre skal vi leve…..

På fredag fikk jeg høre at en bekjent hadde stoppet med kreftbehandling.  Det var ikke mer legene kunne gjøre  Det var en utrolig trist nyhet å få, for vedkommende er så ung . midt i livet. Noen ganger føles livet utrolig urettferdig. Jeg har tenkt mye på min bekjent i helga, men tankene har og gått noen år tilbake i tid. Tilbake til ei tid hvor noen litt nærmere i vennskapskretsen hadde fått samme beskjed.  Legene kunne ikke tilby mer enn palliativ behandling.  

Vedkommende ville leve, alle vil vi vel det.  Og han dro hjem for å gjøre akkurat det, Leve.
Han våknet opp til kaffe på sengen fra kvinnen han elsket, og kunne på gode dager nyte frokosten ute på terrassen. Han tok i mot venner og familie i et koselig hjem i stedet for i et sterilt rom på sykehuset.  Vi drakk rødvin, spiste biff og diskuterte politikk som vi alltid har gjort rundt det store spisebordet. Det var levende lys, krystall og masse engasjement.  
Vi mimret ungdommens synder og morsomme opplevelser og latteren runget i veggene – og noen ganger satt vi i dype samtaler der ute på terrassen, bare vi to.  

Vi snakket om døden. Men for det meste snakket vi om livet.  
Vi visste begge at han som alle oss andre skulle dø en dag, han mest sannsynlig før oss andre, men alle de andre dagene skulle også  han leve.  Vi snakket om alt han hadde sett og opplevd, ikke om det han ikke hadde fått gjort. 

Han hadde dårlige dager da bare de aller nærmeste fikk være nær. Mulig han hadde stunder han var sint på skjebnen som så utrolig urettferdig hadde rammet nettopp han. Han hadde dager han gråt uhemmet i armene på kvinnen han elsket, gråt fordi han var syk, kvalm og hadde smerter, gråt fordi han skulle forlate henne og alle andre han var glad i. Men han forsøkte å ha mest fokus på å leve, leve de dagene, ukene, månedene han hadde igjen.

Han er borte nå. Det er noen år siden han pustet ut for siste gang. Jeg vet ikke om han levde lengere fordi han fylte den siste tiden med gode opplevelser. Noen ganger så vi at det kostet masse energi, kanskje vel mye. Som en konsert med yndlingsartisten i en naboby. Men jeg tror han levde bedre enn om han bare skulle ligget stille i en sykehusseng og dø.

Alle skal vi dø en dag. Ingen vet når. Det gjelder å fylle de dagene vi har fått tildelt med mest mulig liv, sanse inn alle de små, fine øyeblikkene. 

En dag skal vi dø, men alle de andre skal vi leve.

 

Den fineste sommeren i manns minne….

 

Vi har lagt den fineste sommeren i manns minne bak oss.  En sommer fylt av sol og varme fra juni til langt inn i august.
En gammel dame har tilbragt denne sommeren i en seng på rommet sitt, stirret hjelpeløs i taket, i den gule veggen og skimtet sommeren utenfor gjennom persiennene på de lukkede vinduene.  Den fineste sommeren i manns minne.  Den fineste sommeren siden hun som jentunge sprang rundt på tunet i barndomshjemmet, sammen med sine foreldre, lillebror og resten av storfamilien har hun ligget i en seng innestengt i et rom med gule vegger.

Hun var for syk, sa de, for syk til å kunne bli heist over i en rullestol, for syk til å kjenne sola varme eller den lune vinden stryke henne over kinnet.  ..  
Noen hadde bestemt at hun var for syk, og snart trodde alle de andre som arbeidet der det og. Noen hadde bestemt at hun skulle ligge der på rommet nederst i gangen og langsomt visne vekk. 
Hvorfor vet vi ikke. 
Kanskje hadde det noe med at det begynte å bli køer på sykehjemsplassene.  Kommunene trengte effektivisering – høyne produksjonen – korte liggetida, korte ned på livet.
Kanskje har de ikke nok pleiere.  Det er lettere hvis man bare tar opp halvparten av beboerne, man kan spare inn en stilling eller to på det…  Lav grunnbemanning er også en måte å effektivisere tjenesten på.
Kanskje er de late, det er tidkrevende og heise mennesker inn og ut av senger, trille dem rundt.  
Kanskje er de bare onde. 
Men hun har ikke lyst til å være snill og bare visne hen og dø selv om hun er en kostnad for kommunen eller en belastning for betjeningen.
Hun klamrer seg til livet, gir ikke opp, Venter. Hele sommeren lå hun der og ventet.

Høsten kom og noen hadde mast lenge nok, brukt fine ord og formuleringer, snakket om å leve hele livet, verdighetsgarantien og Fylkesmann. Plutselig en dag ble hun løftet over i en rullestol og trillet ut av rommet. Trillet ut til de andre, til fellesskapet, trillet tilbake til livet.  Plutselig var hun ikke for syk, for svak men tilbrakte mer og mer av tiden oppe i rullestolen borte fra rommet.   
På sin første tur ut av bygningen kom det lett duskregn i lufta.  Hun løftet hodet mot regnet, kjente regndråpene kjærtegne kinnene, kjente at hun levde.  Å som hun hadde lengtet etter dette alle dagene, ukene og månedene hun tilbragte innestengt i senga, utestengt fra livet

Den fineste sommeren i manns minne hadde hun gått glipp av.  Den hadde de tatt fra henne.  Nå ville hun nyte høsten, hun håper inderlig de lar henne få lov til det.

Å gubbene satt i kveldinga og koste seg med skllinga…

Nominasjonsprosessene i de forskjellige partiene er i gang.  Hvem skal stå langt oppe på lista, og hvem skal være listefyll?  Hvem skal kumuleres, og ha “sikker” plass? 
Politikere spør seg selv;  “Har jeg råd til å slutte som politiker? Har jeg råd til å tape kampen om Gruppeleder-vervet? Formannskapsplassen? Hovedkomiteen?” 
Gruppelederen for det største partiet i kommunen skal ha en fast godtgjøring på 190.000 kromer i honorar pluss møtegodtgjørelse.  190.000 kroner er ganske mange penger.  En nyutdannet radiograf må arbeide et halvt år for å tjene opp den summen.  Nesten 16.000kroner i måneden før skatt bør utgjøre en bra del av inntekten for de fleste.  Har man virkelig råd til å gå så mye ned i inntekt, selv om engasjementet ikke er helt på topp?
Dette gjelder og opposisjonspartiene.  MDG-mannen og Solidaritetslistas egen representant er gruppeledere for sine grupper som består bare av dem..  De har en årsinntekt på 100.000 kroner.

Det blir galt hvis motivasjonen for å gå på en periode til er økonomisk betinget.  Vi er jo best tjent med å ha de mest engasjerte politikerne med i utvalg og kommunestyret, ikke de som ikke har råd til å la være.   

 

Ta vare på meg selv…..

I går var alt tungt.  Kroppen var tung.  Hodet var tungt, og jeg hadde så vidt kommet meg ut av huset før det satte inn med en dundrende hodepine.  Jeg følte at alle bevegelsene var tunge og at hodet ikke hang helt med.  Kort sagt, jeg følte meg vel som den fyren under bamsen på bildet.

Ibux og Paralgin ble skylt ned på høy-kant,og jeg bøyde skuldrene og gikk på slik jeg alltid har gjort.  Bevegelsene gikk som i sakte film, og det føltes som om jeg var i en boble.  
Etter den tredje kaffekoppen og den andre omgangen med piller gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på over 20 år. Jeg gikk til sjefen og sa at jeg ikke orket å fullføre vakta, men måtte gå hjem. 

Så dro jeg hjem da, Før klokka var blitt 11 var plutselig arbeidsdagen over for meg..  Hjem til Gamle Gubben Grå.  Satt litt i kurvstolene på trammen og nøt den friske høstlufta og fikk tømt hodet litt for alle tunge tanker.  Gubben Grå er en god lytter.  
Så flata jeg ut under pelspleddet på sofaen i stua mens Gubben Grå tok med seg hundene og dro på skauen slik at jeg fikk huset for meg selv- og kunne slappe av uten noen forstyrrende elementer.  Søvnen kom raskt, og i over fire timer var jeg i drømmeland.  

Da jeg våknet igjen var hodepina borte, men kroppen var fremdeles sliten.  
Det ble en rolig kveld, stort sett tilbragt på sofaen i stua.  
Er bedre i dag, og har klart å ha en vissaktivitet.  Men overskuddet er borte.  Det har vært noen travle uker.  Jeg har glemt å ta hensyn til kroppen og at jeg ikke kan kjøre i femte-gir hele tiden.  

Dette var en advarsel, veggen vinker der fremme.  

Alle må vi tisse…

“Alle må vi tisse, alle må vi tisse, tiss, tiss, tiss—–” pleide en av mine tidlige ungdomskjærester å synge på sene lørdagskvelder før han latet vannet i bakgården til Sukken begravelsesbyrå, fra bybrua i Hønefoss eller andre utrolig upassende steder.(Jeg vet det, det er et utrolig fargerikt persongalleri som har vært en del av livet mitt..)  Jeg var en utrolig blyg jente som omtrent holdt på å dø av skam, så flaut og upassende syntes jeg det var. Jeg var et utrolig beskjedent “gudsord-fra-landet” på den tiden, og det skulle svært lite til før jeg ble ille berørt.

En ting hadde min gamle flamme rett i, som jeg tross min bluferdighet hadde forståelse for men som det virker som om en del unge jenter av i dag ikke forstår; ALLE MÅ VI TISSE!!!

Jeg hører på radioen at det er et problem med vannlekkasjer rundt på kjøpesentra og ungdomsklubber fordi unge jenter lar vannet renne i vasken på toalettet slik at ingen skal høre “tisse-lyder” fra deres avlukke og skjønner at de tisser..
“Herregud” tenker jeg, kjerringa som har passert 50, “tisse-lyder er da helt naturlig! Hvor er det unge jenter av i dag får sine merkelige ideer fra?”  Raskt er en ekspert på plass i radioen. Hun forklarer meg at de som vokser opp i dag blir oppdratt til at flinke jenter promper, bæsjer og tisser ikke.  
Jeg snur meg og ser vantro på radioen.  Det er ikke mulig!  
OK jeg vokste selv opp på den tiden store gutter ikke gråt., men flere av mine barndomsvenninner vokste opp med mødre i som var ekte 68ere. Du vet, slike mødre hvor alt var SÅ naturlig og som vandret rundt med puppene bare på badestranda, i hagene hjemme og godt kunne ta i mot ett helt barneselskap i ført fotformsko, en gjennomsiktig kafka og hårbånd. 
Gym-lærerinna mi i  6. klasse var ei sånn ei. Hun satte seg på huk bredbent på stien og tisset rett foran hele klassen en gymtime vi var ute og jogga bare for å vise hvor naturlig det var.  Så bluferdig som jeg var, har det synet etset seg fast på netthinna og gott meg varige traumer. Det ER måte på naturlighet!
Men selv om man ikke behøver tisse over alt i all offentlighet, så håper jeg vi kan slå fast en gang for alle at alle må vi tisse.  

Det er et utrolig press på dagens unge. De skal se ut som modeller, ha topp karakterer på skolen, yte maks i idrett, ha en mengde venner, fremstå fantastisk på alle sosiale plattformer – og selvsagt verken prompe, bæsje eller tisse.  Er det rart at en stor del av dagens studenter trenger time hos psykolog?

Noen bluferdige sjeler som meg tok kanskje skade av 68erne og deres frie barneoppdragelse hvor alt var lov og alt var helt naturlig, men takke seg til det mot dagens oppvekst hvor ingen ting må være utenfor de strenge rammene av fullkommenhet, og selv noe så naturlig som kroppens helt normale funksjoner som å tisse, bæsje og prompe blir unaturlig og skambelagt.

Alt som går inn, må også komme ut.  Så, selv om du lever så sunt som bare det, så må avfallsstoffene etter maten du har spist på ett eller annet vis forlate kroppen.  Hvis ikke ville du jo bli utrolig stor og tykk, og det er jo slik jeg har forstått det, heller ikke et mål for dagens unge – eller deres foreldre.  Ja, selv om du kun lever av det mest trendye vann på flaske, er det ikke til å unngå at du faktisk må tisse ut litt av vannet.  Du kan like godt innse det først som sist; Jeg tisser, du tisser alle må vi tisse.   Så hvorfor dø av skam fordi du gjør noe alle andre mennesker også gjør?  Greit at du ønsker å tisse uforstyrret bak en dør i total ensomhet.  Det har jeg faktisk forståelse for. (selv om i min ungdom gikk aldri ei jente alene på do….)

Nå skal jeg fortelle deg en kjensgjerning. Hvis jeg møter deg, totalt ukjente jente på vei inn på et toalett på et kjøpesenter eller liknende, så vil jeg anta at du skal på toalettet.  Jeg ville anta at du skulle tisse eller bæsje, og for meg ville det være like interessant som å se at du møter meg på gata, står bak meg i køa på Kiwi eller jeg ser deg stå på ei busslomme når jeg kjører forbi.  Du er en totalt ukjent, og jeg har glemt deg tre sekunder etter at vi møtte hverandre.

Si så at jeg kommer til toalettdøra på kjøpesenteret.  Døra er låst, og jeg hører vannet fossrenne der inne.  
Jeg må veldig tisse.  Er ikke så fri som gymlærerinna og vurderer ikke å sette meg på huk midt i  kjøpesentergangen, men blir stående å vente mens jeg desperat gjør de knipeøvelsene jeg nedprioriterte etter samtlige fem barnefødsler. Etter en stund blir vannet skrudd av og du kommer ut…  I og med at jeg har hørt vannet renne langt lengere enn det tar å vaske hendene, selv etter de mest antiseptiske prosedyrer, (og husk jeg arbeider i helsesektoren hvor en korrekt utført kirurgisk håndvask skal ta fem minutter.)  så antar jeg selvsagt at du har tissetog vært redd for tisse-lyder….  

Du unge, fantastiske jente som prøver å leve opp til alle de krav og forventninger som settes til deg bryr deg kanskje ikke om hva ei ukjent feit kjerring som har passert de 50 måtte tenke eller tro – men tenk om det ikke var jeg, men derimot noen helt andre som sto utenfor den do-døra da du kom ut.  Ville ikke de og høre at vannet rant lenge og lengere enn langt, og forstå at dette var kamuflering av tisselyder? 

 

 

 

Vegetarianer-jeger…

Hun har møtt drømmemannen. Du vet en sånn ordentlig manne-mann. En sånn som er halvgal Liverpool-supporter og flyr på jakt. Ja du kjenner sikkert typen Og kjærlighet gjør blind, eller noen ganger gjør kanskje kjærlighet at man  får synet tilbake?
For denne dama har lenge vært ihuga vegetarianer. Du veit en sånn type som kun spiser kanin-for og mener vi som koser oss med å gafle i oss et lam eller en hest om dagen er de reneste barbarer. “Drepe dyr for å få mat, så grusomt lissom”. At a  sjøl gafler i seg nok ruccola og løvetann til å mette en hel kaninfarm er liksom ikke tema. Ingen tenker på følelsene til et blad ruccola som har blitt skilt fra rota, eller en kanin som blir fratatt lunsjen.

Nå har denna dama begynt på jegerkurs. Skal ta jegerprøva og greier.  
Siden hun fremdeles ikke liker kjøtt, og ikke har sagt noe om at hun skal begynne å spise dyr, regner jeg at hun bare skal plaffe ned dyrene og ikke spise dem. DET syns jeg er barbarisk.

Fordi felleskap fungerer

Utrolig hva vi kan klare – sammen.   Det er det som er så flott.  Oppgaver som virker helt uoverkommelig alene, kan løses bare mange nok hjelper til, bare mange nok bidrar.  

Online 24/7

Ved en feiltakelse ringte jeg en mellomleder her om kvelden.  Jeg skulle ringe ei med samme fornavn, og trykket på feil person i kontaktlista mi.  Feilen ble raskt oppdaget, jeg avsluttet oppringningen og ringte rett person.  10 minutter etter ringer mellomlederen og lurer på hva det er.  Hun unnskylder seg veldig for at hun ikke tok telefonen på første pling lokka 20 en tirsdag kveld.  Hun hadde dessverre vært opptatt med å legge barna sine.

For meg blir det litt feil at denne mellomlederen ber om unnskyldning for at hun leser God-natt-eventyr for barna sine på fritiden.  

Arbeidstid er arbeidstid og fritid er fritid. 
Arbeidstider den tid du står til arbeidsplassens disposisjon – og fritiden er tid du disponerer selv.  Så enkelt, og så vanskelig. 
I dag skal jo alle være tilgjengelig for alle til enhver tid 
Online 24/7.
Skillet mellom arbeidstid og fritid hviskes ut, og snart er vi alle tilgjengelig for arbeidsgiver til enhver tid – bestandig.  
Er det en utvikling vi ønsker?

I Frankrike er det kommet en lov som forbyr arbeidsgiver å sende mail eller ringe arbeidstakerne i fritiden uten at det er krise- og da mener man krise!  I Tyskland vurderer man det samme lovforbudet..  
En slik endring i arbeidsmiljøloven hadde vært ønskelig også her i landet.

Dette sier jeg ikke fordi jeg skal være vrang tillitsvalgt og stå på krava.   Dette sier jeg fordi jeg tror det hadde vært et fornuftig lovforbud.  Jeg er sikker på at det hadde hatt positiv innvirkning på sykefraværet, og ikke minst forhindret utbrenthet.  
For selvsagt er det ikke sunt for folk å være tilgjengelig – alltid!

Man skal kunne lese god-natt-eventyr for barna, sitte ved et stille skogsvann eller ta en ettermiddagslur på sin egen sofa med verdens beste samvittighet uten å være redd for at man ikke skal få med seg at arbeidsgiver, medarbeider eller kollegaer ønsker kontakt.

Arbeidstid er arbeidstid og fritid er fritid.
Arbeidstiden er den tiden man har “solgt” til arbeidsgiver.  Den tiden disponerer arbeidsgiver, og gir deg lønn for den tiden du stiller til disposisjon.  Men fritiden er din.
Ønsker arbeidsgiver å ha en større del av tiden din, må det selvsagt kompenseres i form av lønn eller overtid.  
Man kjøper en vare, og må betale for den.  Har du kjøpt maling til et rom du vil male, og ser at det angler en halvliter på å fullføre arbeidet, ja da drar du i butikken og kjøper en halvliter til med maling. Du forventer ikke at dama i malingsbutikken skal gi deg den gratis fordi den store boksen ikke rakk til alt du hadde behov for å male….