Det er mye husarbeid en ikke får gjort når en hinker ustø rundt på ett bein og krykker.

Støvsuging og gulvvasking, for eksempel, er oppgaver jeg finner litt vel utfordrende for tiden. Det samme med rydding, da det er litt vanskelig og få med seg ting fra A til B.   Det er frustrerende.  Det begynner å se litt vell lurvete ut rundt meg, men de fire andre her i huset bryr seg ikke nevneverdig.  Frustrasjonen min stiger. Jeg blir gretten og grinete, og blir med rette beskyldt for å være sur. Men å se det i sammenheng med Gamle Gubben Grå, to tennåringssønner og for tiden hjemmeboende datters manglende insats ser de visst ikke…Sukk..

Entreen er, som alltid her i huset, full av sko. Greit nok, men svært tungvinnt når jeg skal hoppe inn og ut på krykker…

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

I gangen har Kjøteren gått amokk med et gammelt saueskinn han har fått opp i hundesenga. Det er saueskinnsbiter og hvite ulldotter over hele gulvet. Godt blandet med hundehår.  Skrivebordet i gangen, et praktmøbel fra Gamle Gubben Grås barndomshjem i Ullevål Havenisseby, er dynget ned med plastposer og vesker. Hva alt inneholder vet jeg ikke. De antikke dragestolene er fulle av  redningsvester etter helgens padletur og en haug med verktøy, skruer og gud vet hva etter ett av Gamle Gubbens Grå fikse prosjekt.

På badet har Datteren okkupert både hylla over toalettet og hele vasken med alle sine tuber og bokser, og på hgulvet ligger brukte håndkler i hauger, etter at de har fallt ned fra det overfyllte håndklestativet. Både vask, do og steamdusjen + badegulvet skriker etter en vask.

I penstua mi  hadde Gubben benyttet anledningen mens jeg var på sykehus og rehabilitering til å etablere malingsverksted. Sjenk, anretningsbord og det flotte, gamle runde bordet mitt med den fine runde hvite duken er full av malingsremedier. og gud vet hva. Midt i stua liggr en stor plastpressening fra Monter med etn arbeidsbenk hvor to vinduer hviler et par døgnstid mellom hver gang Gubben påfører et lite malingslag.

Kjellerettasje, og loftsetasje kan jeg gudskjelov ikke inspisere da jeg ikke kan gå trapper, men jeg frykter hvordan det ser ut. Har klokelig også holdt meg unna eldste sønns rom her på grunnplanet så slipper jeg den irritasjonen…

Bare på kjøkkenet ser det sånn nogenlunde ut, for der sparker jeg meg rundt på en kontorstol, men gulvet trenger sårt en vask her og…..

Hagen og uteområdet…. Huff… nei det orker jeg heller ikke tenke på…

Har akkurat hatt Svigermor på tråden. 

Har ikke snakket med henne siden jeg ødela benet. Hun syns jo det var trist at jeg hadde værtså uheldig – og spurte med medfølelse i stemmen hvordan det gikk med meg Jeg liker ikke å klage, og liker å ha en humoristisk vri på det meste, så jeg svarte jo som sant var at jeg hinka da rundt så best jeg kunne.  Så etter standard spørsmål om hvorvidt jeg hadde gips, (Nei, jeg er opperert. Har nagler, plater og pinner, men heldigvis ikke gips.) om jeg hadde smerter. (Ja, jeg har smerter, men med nok smertestillende går det da på et vis)  om jeg fikk fysioterapi (Ja) og om hvordan jeg kom meg dit (Ja da må jo Gamle Gubben Grå hennes sønn kjøre..) som ble besvart med så tungvint for han, sønnen hennes . å være bundet av å måtte kjøre meg et par ganger i uka nå som han har ferie..  avsluttet hun med at jeg måtte se ting i perspektiv.

Hun hadde nemlig snublet i en sykkel dagen før hun skulle på ferie og slått leggen sin slik at hun måtte gå med plasterlapp på leggen på hele Donau Cruiset. OG som ikke det hadde vært nok hadde svigerfar bare noen dager før det ramlet i byen og slått seg slik at han hadde fått både hull i og blod på de lyse buksene sine og plasterlapp på fingeren.  Tenk så uheldige de hadde vært- 

Det er klart. Når jeg ser ting i det perspektivet er mitt knuste kne, opperasjon med 9 skruer, tre plater og to pinner og en avlyst drømmeerie til Terracina i Italia småtteri. At jeg er sykmeldt i månedsvis, kanskje ender opp med ett stivt kne og kan forvente mye smerter i kneet og kanskje artrose og kneprotese om få år er bagateller mot å måtte vise seg offentlig på et cruise med plasterlapp på leggen…

De siste dagene har jeg opplevd noe rart.  Jeg har blitt usynlig!  Godt gjort vil noen si. Jeg er ei feiende flott stor dame, så det å hevde at store meg liksom helt plutselig skulle blitt usynlig er kanskje litt drøyt?  Men, jo flere ganger den siste uka har jeg følt meg usynlig. Grunnen til det er at jeg den siste uka har vist meg ute i byen i rullestol.  Jeg har jo skadet kneet, og klarer, orker ikke hinke for langt på krykkene. Dårlige albuer og dårlig rygg sørger for det. 

I går var jeg og Gamle Gubben Grå på Jailhouse Rock som er et arrangement her i byen. Masse folk og god stemning, både i salen og utenfor i forkant og etterpå.  Kjente og ukjente. Men ingen eller svært få så meg. De så stolen – og så så de bort. Man skal ikke glo på handikappede. Det har vi alle lært. Men å stirre, glo eller og se på en person slik du ser på alle andre personer rundt deg er to forskjellige ting.  Til og med de som kjenner meg, tildels  ganske godt, nølte med å komme bort og slå av en prat og kanskje få stillt sin nysgjerrighet på hvorfor jeg satt i rullestol.  Merkelig.

Det andre jeg har opplevd denne uka er at jeg og har blitt mindre inteligent. Rullestolen har tatt fra meg all vett og forstand, i hvertfall en del av vettet.  For eksempel. Her om dagen var jeg og Gamle Gubben Grå og handlet mat på Coop Mega. Dette er nærbutikken vår, og jeg er der flere ganger i uka og har vært det de siste 6 årene som vu har bodd her. Kassabetjeningen var kjennt og har sittet der i alle år.  Da jeg skulle betale varene med krtet virket ikke kort terminalen som den skulle.  (Kassadama hadde ikke trykket ok eller kort eller hva de gjør) Jeg gjorde henne oppmerksom på at jeg ikke fikk opp trykk kode og klar. Da sa hun, kanskje du ikke kan bruke betalingsterminal, mannen din kan kanskje hjelpe deg?  Jeg trodde knapt mine egne ører. Jeg er en vanligvis oppegående dame i min beste alder 40 åra. Hvorfor skulle jeg ikke kunne bruke en betalingsterminal, bare fordi jeg for tiden har ødelagt kneet? Hun oppdaget at feilen var på hennes side og ordnet opp og sa med smørblid stemme; “Nå kan du prøve igjenn – kanskje det går bedre denne gangen” Tonefgallet var ikke til å ta feil av. Slik snakker man bare til et lite barn eller en som er svært lite inteligent.  Jeg fikk betalt og spannt på rasende hjul ut ut av butikken.

Det som knskje provoserer mest er vissheten om at dette opplever de som er handikappet ofte i hverdagen. Jeg er heldig. Jeg er snart på bena igjenn – og blir både synlig og får tilbake vett og forstand.

Søndag for 4 uker siden tok jeg en liten tur i parken med hunden, og plutselig var hele sommeren forandret.  Forandret for meg, for familien min, for gode venner og til en viss grad for enkelte av mine kollegaer.

For i parken var det en liten flekk med våt leire, og i den flekken måtte jo jeg sette min utslitte sko, og vips lå jeg på ryggkulen og kjente noe skje i høyre kne.  Et lite skritt, et lite fall, og så var alt helt forandret.  

Det ble ikke å sitte hjemme søndag ettermiddag for å ta i mot datterens flyttelass, i stedet ble det legevakt, besøke kollegaene på røntgen og akuttmottak. Kneet hadde fått en alvorlig skade. Øverste del av leggen, flaten mot kneet var knust i 11 biter.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Dagen etter ble det ingen tur til Gardemoen for å hente datteren når hun kom flyttende hjem, men i stedet å ligge rolig i en sykehusseng og vente på opperasjon.

Tirsdagen måtte noen andre kjøre Mamma til øyelegen og ta vakta mipå jobb mens jeg tilbrakte 5 timer på oprasjonsstua.

Dagene gikk, og ble til en uke på sykehuset,  jeg som skulle kost meg med lange frokoster med hjemvendt datter, hagearbeid og kanskje litt oppussing. Sommerturnusen jeg har slitt med å få så bra som mulig for alle de siste ukene hadde fått xen sykmeldinga den ikke trengte, og kollegaer på ferie fikk sms om ekstra vakter de ble pålagt når ferien deres var over. Jeg hadde vondt, var trist og forbanna på meg selv og fortvilet på kollegene mine sine vegne.

Etter en uke på sykehus ventet to uker på rehabilitering. Realiteten4e begynnte å synke inn. Dette kom til å ta tid. Somerferien til Italia måtte avlyses, for meg, for Gamle Gubben Grå, for to tennåringssønner og for ei vennine og hennes tennåringsdatter. Fortvilelsen over at venninne og datteren som skulle være med oss ikke fikk den Italiaturen de har drømt om siden i vinter på grunn av meg var stor.  Hvorfor måtte jeg ramle og ødelegge for så mange? 

Nå har det gått 4 uker siden fallet. Jeg er hjemme med krykker og rullestol Alt fra å gå på do til å smøre seg mat er et slit. Heimen bæærer preg av at far og tenåringer ikke har den samme gløden for husarbeid som meg. Vanskelig og å huske at jeg trenger hjelp til så mye, og vanskelig for meg å be om hjelp. Jeg vil jo helst klare meg selv. Men jeg er hjemme. Kneet gror -om to uker kan jeg forhåpentligvis snart begynne å trå forsiktig på benet. Om en måned kan jeg starte med litt kontorarbeid på jobben. Og Italia ligger der neste sommer og.