I går ringte “”Min pakistanske datter”, og en sprudlende ung kvinne snakket og lo om hverandre i en lykkelig 20 minutters gledes-strøm. Jeg satt i kurvstolen på trammen og hørte på talestrømmen og lyttet med et smil om munnen.
“Min pakistanske datter” kom inn i livet mitt for 7-8 år siden da hun var student hos oss. Vi fikk, tross alders- og kulturforskjeller god kontakt, og etter en tid begynte hun å kalle meg “Mamma-Brit” Det kan være kjekt for en ung kvinne med ett bein i to forskjellige kulturer å ha en norsk mamma -i tillegg til sin pakistanske mor.
Noe av det vi snakket om den gang da, var at hun, som de fleste andre unge kvinner drømte om å treffe drømmeprinsen. Han skulle komme ridende på en svart hest., og så skulle han tjene mindre enn henne, og i grunn forstå at dette var ei jente som, til tross for hijab og burka ikke lot seg stoppe når hun hadde bestemt seg for noe.
Hun er for lengst ferdig med studietiden. Har fått seg jobb og kontakten er noe sporadisk. Og med skam og melde, er det nok hennes fortjeneste at vi fremdeles har kontakt.
Til tross for familiens iherdige innsats, har Prinsen på den svarte hesten ikke dukket opp. Og det har nok vært et problem, da hun er godt og vell over “gifteferdig alder”, I noen kulturer er dette et større problem enn andre, og jeg tror ikke jeg med min norske bakgrunn helt har forstått hvor vanskelig dette har vært.
Men i går ringte hun. Prinsen hadde endelig dukket opp. Ikke på en svart hest riktignok, men i en svart Audi. Hun spurte om jeg syntes det holdt. Det gjorde det jo ikke. Jeg har alltid hatt fordommer mot Audieiere. Han var selvsagt helt fantastisk, hun snakket på inn- og ut-pust. De hadde forlovet seg etter 4 ukers bekjentskap, og nå planlegges det bryllup.
Jeg var litt betenkt over denne ekspress-farten på alt. Men siden jeg knapt fikk inn mer enn ett ord her og to ord der i samtalen, merket hun det nok ikke. Hun var bare en strålende fornøyd og forelsket ung kvinne. De pleier ikke å sense så mye av verden rundt seg.
Jeg forsto også så mye at han var pakistansk nok til å bli godtatt og godkjent av hennes familie. Samtidig virket det som at han var norsk nok til å harmonisere med hennes norske identitet, født og oppvokst her i landet som hun er. Så jeg måtte bare gratulere og ønske Lykke til.
På slutten av samtalen ble hun litt usikker og nølende, Så spurte hun forsiktig om jeg ville komme hvis jeg ble bedt i bryllupet.
Det ville både være en ære å bli bedt og utrolig morsomt. Selvsagt ville jeg komme hvis jeg ble bedt. Hun lo lettet. “Du kan selvsagt ta med deg mannen din. g det vil være folk fra jobben min som du vet hvem er som du kan henge sammen med.”
Jeg sa at det sikkert gikk helt greit, og at jeg virkelig ble rørt av at hun ville ha meg med på sin store dag.
Da jeg avsluttet telefonsamtalen, så jeg bort på Gamle Gubben Grå og sa “Snart skal vi to på pakistansk bryllup med over 400 gjester”. Hans svar er slik som gjør han til prinsen på den svarte hesten for meg; “Fint at jeg vet litt om hvordan det foregår da. ai arrangerte det på Krinken en gang.” Over tretti år i restaurantbransjen gjør at han har kunnskap om de fleste slags selskap.