I går ringte “”Min pakistanske datter”, og en sprudlende ung kvinne snakket og lo om hverandre i en lykkelig 20 minutters gledes-strøm.  Jeg satt i kurvstolen på trammen og hørte på talestrømmen og lyttet med et smil om munnen. 

 “Min pakistanske datter” kom inn i livet mitt for 7-8  år siden da hun var student hos oss.  Vi fikk, tross alders- og kulturforskjeller god kontakt, og etter en tid begynte hun å kalle meg “Mamma-Brit”   Det kan være kjekt for en ung kvinne med ett bein i to forskjellige kulturer å ha en norsk mamma -i tillegg til sin pakistanske mor.
Noe av det vi snakket om den gang da, var at hun, som de fleste andre unge kvinner drømte om å treffe drømmeprinsen.  Han skulle komme ridende på en svart hest., og så skulle han tjene mindre enn henne, og i grunn forstå at dette var ei jente som, til tross for hijab og burka ikke lot seg stoppe når hun hadde bestemt seg for noe.

Hun er for lengst ferdig med studietiden.  Har fått seg jobb  og kontakten er noe sporadisk.  Og med skam og melde, er det nok hennes fortjeneste at vi fremdeles har kontakt. 
Til tross for familiens iherdige innsats, har Prinsen på den svarte hesten ikke dukket opp. Og det har nok vært et problem, da hun er godt og vell over “gifteferdig alder”,  I noen kulturer er dette et større problem enn andre, og jeg tror  ikke jeg med min norske bakgrunn helt har forstått hvor vanskelig dette har vært. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men i går ringte hun.  Prinsen hadde endelig dukket opp.  Ikke på en svart hest riktignok, men i en svart Audi.  Hun spurte om jeg syntes det holdt.  Det gjorde det jo ikke.  Jeg har alltid hatt fordommer mot Audieiere.  Han var selvsagt helt fantastisk, hun snakket på inn- og ut-pust.  De hadde forlovet seg etter 4 ukers bekjentskap, og nå planlegges det bryllup.
Jeg var litt betenkt over denne ekspress-farten på alt.  Men siden jeg knapt fikk inn mer enn ett ord her og to ord der i samtalen, merket hun det nok ikke.  Hun var bare en strålende fornøyd og forelsket   ung kvinne.  De pleier ikke å sense så mye av verden rundt seg.
Jeg forsto også så mye at han var pakistansk nok til å bli godtatt og godkjent av hennes familie. Samtidig virket det som at han var norsk nok til å harmonisere med hennes norske identitet, født og oppvokst her i landet som hun er.  Så jeg måtte bare gratulere og ønske Lykke til.

På slutten av samtalen ble hun litt usikker og nølende, Så spurte hun forsiktig om jeg ville komme hvis jeg ble bedt i bryllupet.
Det ville både være en ære å bli bedt og utrolig morsomt.  Selvsagt ville jeg komme hvis jeg ble bedt.  Hun lo lettet. “Du kan selvsagt ta med deg mannen din. g det vil være folk fra jobben min som du vet hvem er som du kan henge sammen med.”
Jeg sa at det sikkert gikk helt greit, og at jeg virkelig ble rørt av at hun ville ha meg med på sin store dag.

Da jeg avsluttet telefonsamtalen, så jeg bort på Gamle Gubben Grå og sa “Snart skal vi to på pakistansk bryllup med over 400 gjester”. Hans svar er slik som gjør han til prinsen på den svarte hesten for meg; “Fint at jeg vet litt om hvordan det foregår da. ai arrangerte det på Krinken en gang.”  Over tretti år i restaurantbransjen gjør at han har kunnskap om de fleste slags selskap.

Jeg har ferie for tiden. Mange, lange og blanke sommerdager ligger foran meg. Dager jeg skal fylle med gode opplevelser, stelle og stulle hjemme og ikke minst, turer med hundene.
Jeg elsker disse stille morgenturene med hundene. Rusle av gårde, gjerne på ukjente stier, eller i fredelige villastrøk.

I dag dro jeg av sted mens de andre i huset sov.  Klokka var ikke 8 engang da jeg og hundene satte oss i bilen og dro av sted.  Denne turen hadde jeg sett frem til en stund, og været var upåklagelig. Strålende sol fra skyfri himmel. Vi dro til nabokommunen hvor jeg hadde lyst til å utforske et område jeg hadde hørt at hadde et flott turterreng for slike rusleturer som jeg liker. 

Vel fremme ble bilen parkert, og vi trasket innover en grusvei, før vi tok av gjennom en jernbaneundergang og fortsatte på en god og tydelig sti.  Terrenget svarte til forventningene, og jeg tenkte at dette kommer til å bli en slik tur jeg vil huske. 
Vi entret en topp, det var litt bratt stigning, og vel oppe ga Gamle-kjøteren tydelig signal på at han ønsket å snu.  Han er en 15 år gammel gjeterhund, og pleier å få bestemme når det er på tide å snu. Så og i dag,

Vi hadde så vidt snudd og startet nedstigningen da det skjedde det som ikke burde skje, men som selvsagt gjorde det. 
Jeg skled, som så mange ganger før. Skled på barnålteppet på stien, en løs sten eller jeg vet da søren. Før jeg helt visste ordet av det lå jeg på ryggkulen med det ene benet under meg. 
Typisk. 
Jeg merket raskt at det var ankelen og foten som gjorde mest vondt. Jeg fikk frem foten, og satt den forsiktig mot bakken.  Det gjorde vondt på siden av foten, men ankelen virket stabil.  Jeg kjente forsiktig på kneet – holdt nesten pusten.  Nei, kneet virket ok.  Jeg pustet lettet ut.  Det kneet inneholder 2 plater, 8 skruer og 11 pinner.  Jeg er livredd for å gjøre noe som får noe av det til å løsne.

Forsiktig reiste jeg meg.  Jo kneet holdt.  Det samme gjorde foten. 
Jeg haltet avgårde tilbake til bilen. 
Vel hjemme var jeg i et elendig humør.  Skjellte og smellte og var bare så utrolig oppgitt over meg selv.  Det er så typisk meg. 

Gamle Gubben Grå hadde lovet å komme på hytten til Svigermor i dag å bli et par dager for å hjelpe henne med forskjellig. Jeg tror han trakk et lettelsens sukk, da han kunne dra av sted.
Selv skulle jeg ha vært på en mottagelse i Drammen for en i ledelsen som skal bli pensjonist. Det ble ikke noe Drammenstur med mottagelse, kanapeer og musserende på meg. I stedet ble det sofaen, ispose og voltaren mens jeg funderte på om jeg trengte å oppsøke legevakt og røntgen.

Noen timer på sofaen med ispose gjorde godt.  Hevelsen gikk noe ned.  Og selv om foten fremdeles er vond, og  vært skritt gjør vondt, forstår jeg at dette kommer til å gå over,
Jeg kommer ikke til å plage mine kollegaer på røntgen. Jeg kommer ikke til å oppsøke legevakt eller lege.  Feriedagene ligger blanke og ubrukte foran meg. Jeg kan ta det med ro noen dager – men snart skal jeg ut på tur med hundene igjen.