“Hva husker du best fra2018? Hva gjorde mest inntrykk? Nevn tre ting” spør lokalavisa i en melding de har sendt meg. Og videre ” Hva vil du gjøre annerledes i 2019? Hva gleder du deg mest til?” Spørsmålet har de sendt til lokale navn innen næringsliv, politikk, sport, kultur etc… står det i meldingen. Lurer på hvor mange de har sendt den meldingen til, og hvor mange og hvem som kommer til å svare. For hvis jeg er et lokalt navn innen politikk, er det mange foran meg i køen. Det er 43 faste representanter i kommunestyret. Jeg er vararepresentant for ett av de minste partiene. Det burde tilsi at det er rundt femti politikere som burde være foran meg på den lista, og så har vi de lokale heltene innen næringsliv, sport og kultur i tillegg…. Vel, jeg er ei knallrød dundre på over hundre, kanskje jeg synes og høres mer enn min beskjedene politiske plassering skulle tilsi. Jeg føler meg litt beæret for å ha blitt spurt, men bare litt. Jeg vet at jeg kommer til å svare. Jeg mener det er viktig å være tilgjengelig når pressen spør. Samtidig er jeg litt redd for å bli sett på som PR kåt, som å være like opptatt av å være i rampelyset som han lille tjukke kula med stjernehatten.
Men hva skal jeg svare? Jeg vet helt klart hva jeg husker best fra 2018. Det er noen opplevelser der som jeg nok aldri vil glemme. Mamma som bare sluttet å puste en tidlig morgen mens jeg satt der og holdt henne i hånda. Telefonsamtalene til Pappa og søstrene mine for å overbringe dødsbudskapet. Begravelsen. Men det er for personlig. Det er ikke det svaret jeg vil ha på trykk i lokalavisa. Da jeg møtte veggen, og Sjefen beordret meg ut i en lang sykemelding. Det sinne, den frustrasjonen og fortvilelsen jeg følte da jeg gikk fra jobb den ettermiddagen. De lange ukene hjemme. Hvor jeg kjente hvor utrolig sliten jeg var. Hvor langt nede jeg var, og hvor tungt det var å langsomt komme seg tilbake til der jeg er i dag,. Nei, det er og for personlig. Jeg kan si noe om årets lønnsoppgjør, som jeg fant virkelig frustrerende, men det er liksom veldig internt for Radiografene og kanskje ikke noe av allmenn interesse. . Jeg kan jo si noe svada om den lange, varme sommeren, men hvilken interesse skulle det ha for avisens lesere? Må visst tygge litt på det utover kvelden. For svare, ja det kommer jeg til å gjøre.
Hva vil jeg gjøre annerledes, og hva gleder jeg meg til i 2019? Vel, jeg gleder meg til våren. Er ikke noe glad i vinteren og er lei is og kulde. Men det er og en kjedelig kommentar. Jeg kan jo si at jeg gleder meg til å være 100% tilbake etter sykdom, at det skal bli godt å komme i vakter igjen. Jeg har vært turnusarbeider i snart 30 år. Det sitter i blodet. Men da må jeg og nesten forklare at jeg har vært syk, og det blir litt for personlig. Men det jeg gleder meg kanskje aller mest til i 2019 er valgkampen. Ja, jeg vet det sikkert har en diagnose. Men det er så utrolig engasjerende, gøy og altoppslukende. Spesielt lokalvalgkamp. Det er virkelig gøy. Hvem får plass i kommunestyret etter valget? Det hele kulminerer 9 september, på valgdagen som i år sammenfaller med min sølvbryllupsdag. Jeg har alt begynt planlegging av dagen, og antrekket er klart! En fotsid sølvgrå kjole og en knall rød jakke. Da skal det skåles i musserende når jeg, forhåpentligvis, endelig får fast plass i kommunestyret, og Rødt får inn minst to representanter.
Nå må jeg bare finne en grei og slående formulering. og sende svaret til avisen.
I natt var det en fyr som slo seg litt vrang på nattoget fra Bergen til Oslo forteller NRK. Han var rusa og ikke i godt lune. Han spyttet andre passasjerer i ansiktet og skapte bråk, sinne og kanskje redsel blant de andre passasjerene. Bemanningen på toget så ingen annen løsning enn å lempe han av på nærmeste stasjon.
Så da befant plutselig en forbanna og krakilsk Bergenser seg alene på Nesbyen stasjon midt på natta. Han ble ikke i noe bedre humør av det. Nesbyen er sikkert et helt ok sted. Jeg har hatt mye morro der under Hallingmarken i min ungdom. Men ei bekmørk romjulsnatt kan Nesbyen fort fortone seg som litt øde, og en rusa Bergenser kan fort føle seg forlatt i gokk.
I gamle dager, da jeg var barn sånn på 1960 og 1970 tallet ville denne karen ha blitt møtt på stasjonen av den lokale lensmannen, kanskje i følge av en lensmanns betjent eller en annen sterk kar fra bygda. Så ville han bli låst inne et der til egnet sted til han hadde fått sovet rusen av seg. Jeg vet ikke om distriktsfengselet som ble bygd på Nesbyen i 1863 fremdeles var i bruk da jeg var barn, men jeg er sikker på at Hallingene hadde funnet et sted Bergenskaren kunne låses inne uten å være til fare for hverken seg selv eller andre. Men det var da og ikke nå.
I natt sto ingen lensmann klar og ventet på stasjonen. Poltivakta som tar i mot henvendelser nattestid er i Tønsberg. Fra Tønsberg til Nesbyen er det over 3 timers reisevei, fra Hønefoss går det og fort en time før en er på Nesbyen. Hvor nærmeste politipatrulje var vites ikke. Tydeligvis ikke i nærheten, selv om denne sentraliseringa av politiet ble kalt nettopp for Nærpolitireformen.
Vel, siden velkomstkomiteen på Nesbyen ikke sto oppmarsjert, og stasjonen lå folketom og øde følte ikke Bergenseren dette som et blivende sted. Bemannede togstasjoner finnes bare i de aller største byene nå til dags. Før i tiden, da jeg var ung, ville det vært en stasjonsmester eller annen NSB ansatt på plass på Nesbyen stasjon. En som tok jakka ned fra kroken og uniforms lua på hodet i god tid før nattoget kom. En stasjonsmester som sto på perrongen og tok i mot toget, passet på at alle som skal av eller på kommer seg av eller på på en god måte,. Så ville han trekke seg tilbake til kontoret sitt, henge jakka og lua opp på knaggen, ta seg en kaffekopp og stå klar på perrongen når motgående nattog ville passere om et par timer. Men det var før det og ikke nå. Stasjonsmesteren kunne, hvis han hadde vært der, latt Bergenseren hvile i et varmt venterom. Hørt på han når han forbannet verden, konduktøren og halve Bergen. Det må jo være en grunn til at han er så sint. Kanskje ville stasjonsmesteren servert en kopp kaffe fra termosen sin, og noen tørre julekaker og hørt på Bergenserens triste historie. Kanskje var det alt som skulle til. Jeg vet ikke hvilken reform som tok vekk bemanningen på alle togstasjonene….
Den krakilske Bergenseren forlot togstasjonen og begynte å gå bortover Stasjonsvegen. Etter et par hundre meter kom han til kommunens helsetun. Her er det eldresenter og bemannede omsorgsboliger. Om det er det vi kaller godt gammeldags sykehjem med institusjonsplasser vet jeg ikke. Det jeg vet er at Nes kommune , i likhet meg veldig mange andre kommuner har basert eldreomsorgen sin på omsorgsboliger med og uten bemanning. Dette er en kostnadseffektiv drift hvor bemanningen er på et minimum. Jeg vil anta at det er to på nattevakt, og at de også skal betjene alle alarmer fra trygghetsalarmer og en del tilsyn hos hjemmeboende eldre i en viss omkrets fra eldresenteret. Det vil si at det store deler av natta er en pleier på vakt på selve senteret og en er ute hos brukere rundt i Nesbyen og området rundt.
Vel, på ett eller annet vis kom den krakilske Bergenseren seg inn på eldresenteret hvor han vekket opp forskremte beboere. Det må ha vært en skremmende opplevelse for eldre pleietrengende hallingdøler å ha en ruset, aggressiv mann gående rundt i hjemmet deres. Mange av beboerne er sikkert demente, og vil ha problemer med helt å forstå hva som skjer. Det er ikke sikkert det ble så mye mer søvn på enkelte av dem denne natta. For mange vil kanskje utryggheten sitte i i flere netter. Det må og ha vært en skremmende opplevelse for bemanningen på sykehjemmet., unnskyld omsorgsboligene. Tenk deg at du kanskje er alene med ansvaret for flere pleietrengende eldre, og plutselig er det en aggressiv rusa person som vandrer rundt inne på senteret og skaper frykt og uro.
Hva som egentlig skjedde inne på eldresenteret sier historien lite om. Men det er nok en natt som mange sent vil glemme. Ikke minst nattevakten. Det vivet er at brannalarmen ble utløst. Om den ble utløst av Bergenseren eller av en beboer vites ikke. Men man kan tenke seg at en brannalarm midt på natta ikke bidrar til å berolige beboerne. De ble nok heller enda mer skremt. Slike store psykiske påkjenninger som denne natten må ha vært for beboerne på eldresenteret kan fort få fysiske utslag som hjertetrøbbel eller andre stressrelaterte plager. For ikke å snakke om den psykiske utryggheten som vil sitte i lenge. Da jeg hørte om brannalarmen tenkte jeg at det var en redd, men handlekraftig nattevakt som hadde trykket inn brannalarmen for å få hjelp. Politiet er i verste fal, en til tre timer unna. Brannberedskapen til sykehus og sykehjem etc skal være på 10 minutter. Dette følger av forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen. Det har vært oppslag i lokalavisa Hallingdølen i høst om personer på Nesbyen som har ringt alarmsentralen i Tønsberg da det sto en innbruddstyv på verandaen og drev og brøt seg inn i huset. Vedkommende lå livredd under senga og ringte politiet. Vedkommende ventet i mange timer, til det lysnet av dag og litt til, for så og ringe alarmsentralen på ny for å høre hvor det ble av politipatruljen som skulle komme. Vedkommende fikk i følgende svar, “Nei det ble besluttet å ikke rykke ut, da ikke liv og helse var i fare”. I likhet med at jeg vet om enslige radiografer i øde sykehuskorridorer som vurderer å trykke inn “hjertestans-alarmen” hvis de skulle bli angrepet eller truet av en voldelig pasient, pårørende eller inntrenger, kan jeg tenke meg at ansatte på sykehjem kan se på brannalarmen som “sin” nødalarm. Jeg sier ikke at det var det som skjedde, jeg bare sier at det hadde vært en fornuftig handling. For brannvesenet kom. Den krakilske Bergenseren likte ikke å bli forstyrra i det han drev på med, som muligens var å forsøke å få seg en kaffekopp. Han løp i hvertfall etter en av brannmennene og forsøkte å slå en kaffetrakter i hodet på brannmannen. Brannfolka trakk seg tilbake, og tilkalte forsterkninger og politi.
Den krakilske Bergenseren løp tilbake til togstasjonen. Som fremdeles var like øde og forlatt. Der fikk han utløp for litt av sin frustrasjon ved å gå løs på selve stasjonsbygningen. Blant annet knuste han tre vindusruter uten a han ble noe roligere av den grunn.
Da kom motgående nattog. Nattoget fra Oslo til Bergen. Det stoppet på stasjonen som det skal, og da så Bergenseren en mulighet til å komme seg vekk fra dette gudsforlatte stedet. Men av forståelige grunner var han ikke ønsket med på toget. Bergenseren hoppet da ned på skinnegangen og stilte seg foran toget for å hindre det i å dra uten han.
Og der ble han stående. Helt til politipatruljen som hadde rykket ut fra Gol kom og tok hånd om han. Han kom ikke til Oslo, som var den opprinnelige planen. Han kom heller ikke tilbake til Bergen, som han muligens hadde et håp om da han sto der nede i skinnegangen. Han fikk sove rusen ut i arresten. Og da snakker vi ikke om noen arrest i det lokale distriktsfengselet på Nesbyen. Det er for lengst nedlagt. Arresten i Hønefoss en times tur unna er også effektivisert vekk. Så politipatruljen fra Gol måtte kjøre den rabiate Bergenseren til sentralarresten i Drammen, og håpe at alt ville være ro og fred i Hallingdal mens de var på bytur.
Nattoget til Bergen kunne fortsette sin ferd mot Bergen, over en halv time forsinket på grunn av en bergenser som nektet å flytte seg fra skinnegangen. Når det lysnet av dag ville forhåpentligvis vindusrutene på togstasjonen få nye, hele vinduer. På eldresenteret trengte nok ikke nattevakta kaffe for å holde seg våken, og muligens ble det delt ut noen ekstra doser med sovetabletter og beroligende medikamenter den natta. (Hvis det var en sykepleier til stede for å administrere det.) Kanskje blir det økte doser av beroligende og sovemedisiner i mange netter fremover.
I Drammen fant man ut at Bergenseren var en såkalt “kjenning av politiet”. Han var etterlyst av politiet i Vest Politidistrikt for ikke å ha møtt til avhør eller hovedforhandlinger.
En gang, for lenge siden, da jeg var barn, lenge før Norge ble en oljenasjon. Da Norge overhode ikke var et rikt land, lenge før oljefondet og New Public management. Den gangen. Da hadde vi råd til å bruke politikonstabler til å taue inn personer som ikke møtte til avhør eller Hovedforhandlinger. Da hadde vi lensmenn og lensmannsbetjenter som kunne vekkes og sto klar på stasjonen og tok i mot krakilske bergensere som ble kastet av toget på øde togstasjoner. Vi hadde stasjonsmestere som var på stasjonen døgnet rundt og passet på at alt gikk riktig for seg. Vi hadde sjukehjem hvor en armada av pleiere passet på de eldre, og klarte å jage inntrengere på dør uten å utløse brannalarmen. Og skulle det røyne på, kunne de jo ringe lensmann som ikke var en alarmsentral i en by mange, mange mil unna. Alt det hadde vi råd til den gang da, da Norge var et fattig land.
Nå er Norge et rikt land. Et av de rikeste landene i verden. Og vi har ikke råd til noe. Vi må drifte velferdsstaten så kostnadseffektivt som mulig. Ha beredskapen på et så lavt nivå som overhode mulig, og helst litt lavere enn det, hvis ikke noen lovkrav sier noe annet. Ellers har vi ikke råd til skattelettelser til de rikeste og de ikke fult så rike. Vi kan ikke beskatte bedriftene i hjel, hvordan skal vi da skape nyinvesteringer nye arbeidsplasser? Og hvordan ville du og jeg klare oss hvis vi fikk litt mindre inn på lønnskontoen og måtte betale litt mer inn til fellesskapet i form av skatter og avgifter? Nei, da ville vi nok måtte gå fra hus og hjem og knapt ha råd til tørt kneip-brød og vann…
Vi nordmenn har i år brukt 51 milliarder på julefeiringen. Hver enkelt av oss har i snitt brukt over 12.000kroner. som er en økning på 10% fra i fjor. Men betale mer i skatt, nei det har de rikeste av oss ikke råd til…. Om få dager tenner vi lunter og sprenger av 200 millioner i løpet av en kort halvtime i nyttårsfyrverkeri. Men selvsagt, å bidra mer til fellesskapet, nei det har vi ikke råd til…..
ER DET BARE JEG SOM MENER NOE ER RIV RUSKENDE GALT?
Så er det noen inneklemte hverdager. De eldste ungene har reist hjem. Gamle Gubben Grå kreker seg ut av senga når vekkerklokka ringer 05.30 og tilbringer dagen på jobb. Yngste Sønn og jeg har fri hele romjula. Men hverdagen siger også inn over oss.
Ribbe og kalkun middager med mange timers forberedelser blir byttet ut med ferdigstekte fiskekaker fra Kiwi. Middag som man ikke trenger fotografere og dele på fb eller Instagram.
Men når jeg setter meg til bords og middagen Gamle Gubben Grå hår laget blir satt foran meg smiler jeg glad og strekker meg etter telefonen. For selv en traust middag fra halv pris kurven på Kiwi kan få denne kjerringa til å smile og føle seg elsket. Trur du ikke Gubben stiller opp med hjerteformede fiskekaker på en ellers grå torsdag.
Fiskekakehjerter på en grå, litt kjip torsdag teller mye mer enn dyre diamintringer under juletreet på julaften. Det er tross alt hverdager det er flest av…
Det er helt sant. Jeg hadde ikke tenkt å diskutere politikk i jula, og for meg varer jula til over nyttår. Første politiske møte er 7. januar med ferdigstillelse av program, og den 8. januar er det ekstraordinært møte i Hovedutvalget, så sånn rundt helga 5. og 6. januar må jeg vel starte å tenke politikk igjen. Jeg klarte meg bra gjennom julaften. Selv om Yngste Sønn, Svoger og Svigermor diskuterte politikk i salongen, holdt jeg meg på kjøkkenet, skrelte poteter og holdt klokelig kjeft. (Litt små-fresing gjennom sammenbitte tenner som ingen andre enn potetene hørte teller ikke.) Det var muligens ett litt større glippe mellom de tennene da gjestene konstaterte at alle politikere var mindre begavede og bare ute etter å lage problemer, men jeg holdt meg fremdeles på kjøkkenet og det var bare Gamle Gubben Grå som fikk med seg hva jeg mente om den uttalelsen .Som sagt, jeg hadde planer om å være helt upolitisk til langt ut i januar. Jeg hadde muligens gjort et unntak for nyttårsaften hvis vi ble de rette rundt bordet og stemningen innbød til politisk diskusjon i vennskapelige og engasjerte former.
Men så tikket det inn en julehilsen fra en fyr oppe i Trøndelag som er nesten like glad i å diskutere politikk som meg, men som har helt forstokka meninger. Og da måtte jeg jo finne en måte og svare på. Og dermed var vi i gang. Nå har vi i vennskapelighet diskutert litt på nett, engasjerte og sakelie. Ennå har ikke han rosekongen borte i Akershus eller han blåe borte i Ålesund kastet seg inn i diskusjonen. Kanskje har de tatt seg julefri med julefred.? Vel snart er det 2019 og valgår. Vi kommer til å ha mange flotte diskusjoner. Jeg gleder meg!
Det regner på hardtrampa snø, og regnet fryser til en fin glasert hinne så raskt det treffer bakken. Jeg ramler over ende så fort jeg finner is, og ødelegger bein, armer og andre kroppsdeler lettere enn en beinskjør 90 åring. Så jeg holder meg inne. Vil ikke risikere å komme på uanmeldt besøk på jobben. Jeg regner med at de har det travelt nok om ikke jeg skal ramle innom.
Jeg forsøkte meg på en liten tur ut med hundene i sted. Første hinder var trammen. Den fine tretrammen hvor jeg sitter i lune sommerdager og filosoferer sammen med Gamle Gubben Grå var gjort om til en skøytebane. Frossent regn på tre er faktisk rimelig glatt, men jeg piltret meg avgårde. Gårdsplassen og innkjørselen var litt bedre, men bare litt. Jeg kom meg ut til porten, Gamle Gubben Grå sa at det var strødd på veiene her oppe og på gangveien. Fint, men det hjelper ikke når det nå er kommet et tynt islag oppe på grusen. Så jeg snudde i innkjørselen. Tok veien tilbake til inngangsdøra gjennom hagen hvor det var løssnøfor å gjøre det til en aldri så liten tur for hundene. Det meldes på radio og lokalavis om ekstremt glatte veier, og biler i diverse grøftekanter eller biler som har truffet hverandre. Like ved her, oppe i Haug, seilte en bil i grøfte for så å bli påkjørt av en lastebil som kom seilende etter. På sike dager er det helt greit at Lille Bille ikke vil gå, at kalenderen er tom for avtaler og at det ikke er jeg som har kveldsvakt.
Den merkeligste julegaven jeg fikk i år var et nissehode. Et flott nissehode, bevares. Det har lue, skjegg, og et trivelig nisseansikt. Jeg lurer bare på hvor er resten av nissen? Hvis noen ser en hodeløs nisse vandre omkring, send han i min retning så han kan finne igjen hodet sitt.
Nissehodet er ikke flatt, det kan ikke henges opp på en vegg eller dør eller lignende. Det må stå på et bord, en hylle eller lignende. Og bare jeg får tenkt litt kommer jeg kanskje på den perfekte plasseringen, men jeg syns det er en rar nisse. Han mangler kroppen sin. Jeg løftet på skjegget, for å se om han kanskje muligens bare hadde en veldig liten kropp, men nei, Nissen er bare et hode.
Nissehodet fikk jeg i gave av ei venninne. Vi har vært venner fra ungdomsskoletiden, i nærmere 40 år men har av ulike grunner glidd litt fra hverandre de siste årene. Hun hadde hengt gaven på døra en kveld rett før jul som vi ikke var hjemme. Så vi har ikke snakket med hverandre på en stund – kanskje nærmere ett år. Man vet ikke helt hva som rører seg i hodet på mennesker som glir fra hverandre av ulike grunner. Jeg studerte hodet nøye. Så etter knappenåler uten å finne noen. Du vet voodoo. …. Men hvis man bruker nissen som voodoo-dukke er det vel bare nissen som får vondt? Ville hun skade meg burde vel hodet ligne på meg? Jeg studerer nissen nærmere. Nei, den kan umulig forestille meg. Jeg har verken skjegg eller bart. Ikke hvitt hår og en spiss oppstopper-nese heller . Man kan si my rart om nesa mi, men den peker ikke oppover.
Det er litt spookey med et nissehode uten kropp. Men jeg er enig med Gamle Gubben Grå, det hadde vært enda mer skummelt med en nissekropp uten hode. Jeg fikk en nisse til av venninna mi. En transe-nisse Den har både kjole og skjegg….. Fine nisser til nissesamlinga
Når man som meg har passert 50 skal man si noe klokt og noe fornuftig og skikkelig kjedelig som at den fineste gaven er at vi alle er friske og raske og kan kose oss sammen. At vi har tak over hodet og mat på bordet. Og, ja, selvsagt er det fint og jeg setter utrolig pris på det selvsagt. Men det har nå en gang vært jul, man har fått en del pakker og jeg er ikke eldre enn at jeg setter pris på at folk har brukt tid og fantasi på å kjøpe en gave til meg.
Jeg fikk utrolig mye fint og utrolig mye jeg ble virkelig glad for, så det er kanskje ikke helt lett eller helt rett å peke ut den fineste gaven. Den gaven som var mest verdt i kroner og ører var uten tvil pengegaven fra Svigermor. Og selvsagt blir jeg glad for penger. De kommer godt med. Vi ha rikke så mye penger at det ikke gjør det. Så tusen takk Svigermor. Men for meg er ikke alltid den fineste gaven den gaven som har størst verdi i kroner og ører.
Av Gamle Gubben Grå fikk jeg hodelykt. Det er kjekt og sto på “ønskelista”. Nå på vinteren er det mørkt når jeg kommer hjem fra jobben, og for meg som er så glad i å gå tur blir dørstokkmila utrolig høy og jeg kommer meg ikke ut med hundene på så lange turer som jeg egentlig ønsker. Jeg som virkelig setter pris på disse trasketurene med frisk luft holder meg inne. Jeg er så utrolig redd for å skli på is og falle. Det virkelig hemmer turgleden, og det blir bare å traske avgårde på gangveien og i gatene her oppe som er godt opplyst. Kjedelig!!! Men med en hodelykt ser jeg hvor jeg går og kan komme meg ut på lengere turer. Rødt blinkende lys har hodelykta og, så kan jeg sette på det hvis jeg skulle ramle og ikke komme meg hjem i håp om å bli funnet. Utrolig kjekt og jeg ble selvsagt glad for den. Det ligger mye kjærlighet i å få meg ut på tur. Jeg fikk og en liten dings av Gamle Gubben Grå. En liten dings som jeg måtte ha forklaring for å skjønne hva var. Men det var et adapter som jeg kunne bruke i bilen så jeg kunne lade mobilen med den mobilladeren jeg har. Utrolig kjekt! Når man er så mye på farten som jeg er, er det gull verdt å lade telefon i bilen på turer mellom møter. Det har virkelig vært et savn etter at jeg skiftet telefon i sommer. Tusen Takk! Det tolker jeg og som en aksept for det travle livet jeg lever. Gamle Gubben Grå ga meg og ei slik Norgesglass lampe som jeg har ønsket meg lenge. Jeg ble og glad for den. Flott at han legger merke til hva jeg gnåler om. Jeg pakket den ut av esken og viste den glad til Svigermor. Hun forsto nok ikke helt min glede, og lurte på hvor jeg hadde tenkt å henge den. Når jeg svarte “Kjellerboden”, så hun enda mer ut som et spørsmålstegn. Hvem bryr seg om hvordan lampa i kjellerboden ser ut? Dit skal man da vel ikke ha med gjester? Nei, jeg skal nok ikke ha med gjester jeg skal imponere ned i kjellerboden min. Lampen skal henge der og glede meg hver gang jeg trenger lys i kjellerboden. Og du som lurer, ja. Jeg fikk noe mer personlig fra Gubben og….
Av Datteren fikk vi en vannkaraffel fra Rosendal. Også en flott gave. Jeg liker designet, og hun mente vi trengte en vannkaraffel. Mugga vi pleier å bruke var “så 80-tallet.”, og det har hun nok helt rett i. Vi fikk også en roman vi begge liker. Gamle Gubben Grå har vel alt lest den ut, jeg skal kose meg med den i romjula. Jeg elsker å lese – når jeg har tid. Flotte gaver jeg ble glad for.
Eldste Sønn hadde virkelig slått på stortromma. Av han fikk jeg en ny nisse til nissesamlinga mi, en pose med sånne litt eksklusive matvarer. Du vet, god olivenolje, fancy salt, god pesto osv og i tillegg et gavekort på Meny. Nisser og mat er gaver etter mitt hjerte.
Yngste Sønn hadde kjøpt et par slike dyre duftlys. Jeg er helt skrudd etter å ha duftlys på badet til Gamle Gubben Grå og Yngste Sønns mange kommentarer. De er nok ikke like begeistret for disse duftlysene som meg. Desto mer hyggelig å få duftlys av han. Hvert av lysene har brenntid på 56 timer. Det blir flere uker med god lukt på badet. det er jo ikke hver dag jeg er så lenge hjemme at det har noen hensikt å tenne duftlys..
Men en gave troner over alle de andre gavene. Verdien aner jeg ingen ting om, det betyr ingen ting. Det er en sølvfarget nisse som jeg fikk av Eldste Niese. Jeg har aldri sett maken, og den passer perfekt inn i spisestuen vår som er holdt i svart og sølv. Den passer og utmerket i den stilen jeg prøver å gjenskape, og i enda større grad etter at jeg fikk øynene opp for Julekongen Sigurd Storm. Den nissen kommer jeg til å glede meg over i mange, mange år.
Lille Julaften hentet vi Eldste Sønn nede i leiligheten hans i byen. Han flyttet inn på det gamle gutterommet sitt med nissesekken full av pakker, dressposen under armen og en bag med klær til å være hjemme i barndomshjemmet noen dager. Det er så godt å ha han hjemme. P å julaften, etter jobb og før grøten hentet vi Datteren fra hennes leilighet i den andre delen av byen, og hun flyttet inn i loftstua med sine saker. Litt senere kom Svigermor og Svoger. Julaften var huset fullt av liv, stemmer, og litt tilløp til sang. Svigermor er en dame som tar stor plass. Hun har liksom fasiten på hvordan alt og alle skal være. Det kan bidra til litt spenninger i en familie hvor vel ingen ble helt som de skulle. Det er ikke alltid voksne barn og barnebarn har de samme meningene og holdningene som en eldre dame som vokste opp i en litt annen tid. Men vi kom oss da gjennom julaften uten de helt store diskusjonene. 1. Juledag var hele familien på min side, 15 stykker i alt, samlet til brunsj ute hos Høvdingen. 4 generasjoner og et aldersspenn fra 2 til 88 år. Koselig, og for ei gammel grandtante veldig koselig med småbarna i familien. I går kveld var det kos i sofaen her hjemme på oss fem i kjernefamilien. Vi spilte Besservisser og koste oss. Skuldrene kunne senkes . Nå er det jul. Jeg trives så utrolig godt når alle våre er her hjemme, og det bare er oss. Det er så godt å ha de store flotte ungene hjemme, og Yngste Sønn koser seg med søsknene. I dag ble det dekket frokostbord og vi koste oss sammen, spilte mer Besservisserog bare var sammen. Men tiden gikk. Og plutselig var klokka så mye at Datteren måtte kjøres hjem. Jobben ventet om noen få timer. Hun er bartender, og må selvsagt på jobb på en dag som vel er en av de store utedagene i året her i byen. Jeg husker fremdeles hvor gøy det var å gå på byen 2. dag når alle var ute den gangen jeg var ung. Eldste Sønn ville også hjem: Han er autist, og tre dager med masse folk rundt seg er nok litt i meste laget. Godt å komme hjem og slappe av og være seg selv. Gøy å pakke ut julegavene og få de på plass i leiligheten Det er jo det som er hjemme nå. Jeg ønsket de god tur hjem, håpet de kom en tur innom igjen i jula, og gleder meg over de store, flotte ungene mine som lever sine egne liv. Men det blir så stille og tomt her. Jeg skulle ønske de hadde blitt hjemme bare noen dager til….
Jeg liker utfordringer, og et par dager før jul møtte jeg på en spennende en. Datteren sa at hun ønsket seg kalosjer til pumps. Kalosjer til pumps, intet mindre. Men jeg kan forstå at det kan være kjekt å ha for en servitør, bartender på raske ben hjem fra jobb.
Jeg har funnet ut at det finnes, og Datteren så hun kjente ei som hadde, men vi har ennå ikke funnet ut hvor vi får tak i de.
Så nå begynner jakten på den ultimate julegave julen 2019. Selvsagt skal Datteren få kalosjer til pumps!
Pepperkakehuset fikk aldri pynt eller glasur i år. Det ble stående oppe på skjenken og vente på seigmenn og nonstop. Der sto det under julemiddagen i går, og der skal det få stå hele romjula. Det er greit. Det ble jul uten seigmenn klistra fast til pepperkaketak. Kanskje pynter jeg det en dag i romjula hvis jeg får ånden over meg.
Det ble bare et slag med hjemmebakt kaker i år. Mine mislykka Sarah Bernhard. Det er greit. Det var flere konfekteske og tre fat med kaker på kakebordet i går kveld. Ingen måtte gå sultne hjem.
Kanskje hopper det en hybelkanin eller tre rundt under de hvite skinnsofaene i stua. Kanskje hoppet de rundt der i går kveld og, på selveste julaften. Jeg rakk liksom aldri å få dratt frem sofaene og vasket skikkelig under dem. Det er helt greit. Jeg lå ikke på alle fire under salongbordet for å jakte hybelkaninene. Det gjorde ingen av de andre i stua heller.
Men jul ble det!
God mat og halve slekta samlet rundt bordet. Julegaver og glade fjes. Kaker, konfekt og mette mager. Alt som hører julen til.