Nå går alt så mye bedre….

Politikere fra regjeringspartiene og spessielt fra Arbeiderpartiet skryter av at nå begynner sykehussektoren å ha orden på økonomien. Vi som arbeider i sykehussektoren, eller spesialisthelsetjenesten kjenner oss ikke helt igjenn. For selvsagt er det sant at de Regionale Helseforetakene, Helse Nord, Helse Midt og Helse Vest går i økonomisk ballanse. 3 av 4 regionale Helseforetak i ballanse under skiftende Helseministere i Stoltenbergregjeringen. Det er en suksessbeskrivelse.

Kun ett av de regionale helseforetakene har ikke økonomisk ballanse. Høres bra ut det og..

MEN, og det er et viktig men politikerne gjerne glemmer i sine festtaler. Det Helseforetaket som IKKE går i økonomisk ballansense er Helse Sør Øst, også kalt Helse Størst.  Helse Sør-Øst RHF har ansvar for spesialisthelsetjenestetilbudet til 2,7 millioner mennesker altså over halvparten av landets befolkning. Så når det ikke er økonomisk ballanse i sykehustjenestene til godt over halvparten av landets befolkning, er det da hold i påstanden om at det er økonomisk kontroll i spesialisthelsetjenesten?

 

Selvtillitt

I går kom en  bekjent bort til meg i en sosial sammenheng og kanskje påvirket av litt slkohol, og sa hun skulle ønske hun var som meg.  Ha så mye selvtillitt, være så sikker på seg selv og tørre å si fra om alt du vil ha forandret. Hun ville ha nøkkelen på hvordan oppnå det.

>Selvtillitt, selvsikker og et forbilde? Jeg?   Jeg som var den tynne redde jenta. Jenta som visste med sikkerhet gjennom barne, ungdom og deler av videregående skole at det var noe feil med meg. At jeg var anderledes. Passet ikke inn. Jeg som den dag i dag i en alder av 40 ++ ikke kan høre en ungdomsgjeng le på torget uten at jeg er sikker på at det er meg de ler av. Selvsikker er ikke det første ordet jeg tenker på når jeg skal beskrive meg selv.

Så ser jeg meg gjennom øynene til denne bekjente. Uredd person som i kraft av vervet som tillitsvalgt møter ledere og andre som bestemmer og gir uttrykk for sin mening og ofte blir hørt. Lokalpolitiker, ofte sittert i lokalavisen.  Holder taler forran store forsamlinger.. Merkelig, overvektig men alltid sikker på seg selv og trygg. Ja, hun har rett jeg har masse selvtillitt. Jeg er stolt av meg selv. Jeg lever stort sett nøyaktig det livet jeg ønsker å leve.

Hvordan har denne redde usikre og mobbete jenta blitt en stor flott og selvsikker kvinne?

Jeg tror noe løsnet a jeg erkjente at de som mobbet og kritiserte meg aldri kom til å bli fornøyd. Samme hvordan jeg var, samme hva jeg sa, ville de finne noe nytt å kritisere og erte meg for. Så i stedet for hele tiden og prøve¨å finnne ut hvordan de mente jeg skkulle være, så ga jeg f… og vlle heller være meg selv. Det  gikk jo ut på ett, ikke sant?  Senere begynte jeg å tenke på disse menneskene som satte reglene for hvordan man skulle være, om dette var mennesker jeg likte og ønsket å bruke tid på. Det var det i svært liten grad.. Så hvorfor skulle jeg da bry meg med hva de mente?

De første gangene jeg var på store møter med mange mennesker hvor noen ba om ordet, reiste seg i gruppen og sa hva de mente var jeg en av de som bare var til stede og aldri tok ordet. Jeg hadde aldri tort, selv om jeg hadde sterke meninger inne i hodet mitt. Selv om jeg visste hva jeg kunne ha sagt. Hadde jeg bedt om ordet da, hadde jeg mest sansynlig ikke klart å få frem et eneste ord.

Men så bestemte jeg meg i forkant av et møte at jeg skulle i løpet av møtet ture å ta ordet og si noe eller spørre om noe. Det var et todagers møte og jeg torte så vidt å be om ordet da det bare var en knapp halvtime igjen av møtet. Med dunkende hjerte og svette håndflater sa jeg de fem ordene jeg hadde skrevet ned forran meg. Ingen lo,  og ingen viste noe særlig bifall heller. Det var ikke så viktig. Det viktige var at jeg hadde tort å be om ordet.

Neste mål var å tore å gå på en talerstol å holde et lengre innlegg. Det tok noen år før jeg var der, nesten 10, men det gikk.  Nå tar jeg ofte ordet når jeg har noe på hjertet. Jeg har ingen autoritetsangst og tør stille spørsmål til hvem som helst. Jeg har stor respekt for flinke folk og for kloke folk. Men det er svært få jeg er redd.  Jeg er der jeg ønsker å være. Jeg er fornøyd med meg selv.

Til uka håper jeg å få noen ord med Helseministeren på et møte jeg vet vi begge skal på. Jeg har lyst til å fortelle han om hva jeg mener er feil når det gjelder organisering av sykehussektoren. Jeg vet ikke om jeg får muligheten til å stille spørsmål, komme med inspill. Får jeg det, kommer jeg til å ha dunkende hjerte og svette håndflater. Gahr Støre er en mann jeg har stor respekt for. Men jeg har satt meg som mål og få det til.

Har man bare tro på seg selv, og tar ett skritt av gangen kan man nå så langt man vil. Men det er viktig å ta et skritt om gangen.

 

Familien samlet..

Etter en urolig natt, Kjøteren begynte å gjø og pistre ved 04.00 tiden i nattt. Det kan bety ett av to ting. Enten har en av boligfeltets tisper løpetid, ellers er påkrevd med en luftetur på “naturens vegne”.   Vi hysjet og roet en stund, men ingenting hjalp. Klokka 04.30 forbarmet eldste tenåringssønn seg over hunden og tok en luftetur med han. Takk til store, flinke sønnen vår som tok ansvar.  Men natten var allerede ødelagt. Innen jeg hørte hund og sønn komme inn igjenn var klokka passert 05.00. Klokka 05.30 ringte vekkerklokka til Gamle Gubben Grå. Sovna nok litt igjen, men ble forstyrret av hans sedvanlige tusling inn og ut av soverommet diverse ganger. 07.00 drar han, og det er på tide å stå opp å få guttene på skolen.

De rekker selvsagt ikke bussene, og kjører dem til skolen, tar med hunden og gir han en rask luftetur før jeg handler mat og drar hjem for frokost.

Datteren sender melding. Hun er på flyet. Jeg sjekker klokka. På tide å sette kursen mot flyplassen. Ankommer Gardemoen en halv time før flyet lander. Det blir tretti lange minutter, men der kommer hun endelig. Godt å se deg igjenn, jenta mi. Det er over to måneder siden sist. 

Turen hjem går raskt. Skravla går på både mor og datter og snart er vi hjemme. Litt mat med yngste sønn som er kommet hjem fra skolen.. 

 Så går jeg og datteren tur med kjøteren før vi to sammen lager middag Eldste sønn og Gamle Gubben Grå har også kommet hjem. Det blir mdatterens livrett; medisterkaker og medisterpølse.  Hyggelig familiemiddag og en hyggelig ettermiddag.

Det er så godt å ha hele familien samlet, og det beste er å vite at hun skal være her i 4 hele uker. Det skal bli TOPP.

Første feriedag…

Har en ukes husmor-ferie. For min del vil det si en uke hvor jeg ER husmor.. Ikke mye tid til det i en vanligvis hektisk hverdag..

Så i dag ble det en times tur med hunden. Lang frokost eller brunch med nytt interiørblad, og så full fart med vasjkefille og langkost. Rydding og ordning. Fikk gjort mye. Fikk også gitt bort en søppelsekk full v pocketbøker, så nå er det litt færre bøker på biblioteket. Familiequiz etter at yngstemann hadde laget middag. Gamle Gubben Grå vant som vanlig. Den mannen har  mye kunskap om mange ting.

I morgen kommer datteren på besøk. (eller hjem som jeg sier.) Hun flyttet til Harstad  i begynnelsen av Harstad. Det skal bli så kos å få henne hjem. Hun skal ha tre eksamner her nede og skal være her i fire uker. Jeg gleder meg veldig. Har nok ikke skjønt hvor mye jeg har savnet henne.

Helsereformen er ti år

Helsereformen er ti år i disse dager. I ti år har penger og ikke pasienter stått i fokus for de som leder norsk spesialisthelsetjeneste, altså sykehusene våre. Leger, sykepleiere og andre fagfolk er blitt erstattet av økonomer, samfunnsvitere og andre innen proffesjonelle ledelse.  Det snakkes om produksjon av helsetjenester og ikke om å behandle syke mennesker. 

Men syke mennesker er dårlig butikk, og økonomene forstår ikke hvorfor  vi ikke når målet om økonomisk ballanse. Det må flere økonomer, flere spesialrådgivere og flere glavalag  med ledelse. Og alle disse administrative stillingene koster jo selvsagt penger, så da må vi kutte i stillinger. Lønnsutgiftene er den største utgiftsposten i norske sykehus. Vi tjener jo så godt…  Så kutter vi da ned på vedlikehold, ned på vasking og ned på personaøet som arbeider nærmest passientene.

Fortsatt går det med underskudd. Lederne og økonomene klør seg i hodet og leier inn konsulenttjenester fra Deloit og andre konsulentselskap. Konsulentene finner ut at mesteparten av tiden ligger pasientene bare uvirksommme i sengene sine. Det er dødtid dom de tar opp ressurser på sykehusene. Så dreier vi behandlingen fra døgn til dag. Det vil si at vi helbreder syke mellom klokka 08.00 og 16.00, vanlig kontortid, og kaster de ut igjenn etterpå.  Det høres smart ut syns økonomene og lederne. Så betaler de konsulentene fete honorar, sparker litt flere pleiepersonell og gjør sengeavdeliger om tll hotell-poster.

Hotell-poster vil si at de passientene som nekter plent å dra hjem klokka 16.00, som bor for langt unna eller som trenger mer behandling eller flere prøver i morgen. Men Hotell-postene trenger ikke ha pleiere på vakt. Har du npengang sett sykepleiere vandre rundt på hotell? Å passientene kan da ikke klage? De får jpo gratis hotell-opphold.

Men pasientene ligger fortsatt på våre sykehus til alle døgnets tider. Folk blir fremdeles syk utenfior kontortida, og ikke alle lidelser lar seg behandle i løpet av 9 timer. I de sykehusavdelingene som fremdeles er åpne ligger det pasienter i alle rom i koridorer og på andre mer eller mindre egnete steder. Pleierne løper fortere og fortere og går hjem med dårlig samvittighet for alt de ikke rakk. For de minuttene de ikke hadde tid til å sitte ned å trøste en pasient, svare på spørsmål, eller bare holde en engstelig pasient i hånda et kort øyeblikk.

Ti år hvor våre sykehis er drevet som bedrifter etter bedriftsøkonomiske prinsipper er mer enn nok. Kanskje vi snart skulle sette pasientene i fokus igjenn og ikke pengene? Kanskje vi skulle la leger og sykepleiere bestemme hva slags behandling norske pasienter skal få og ikke økonomer og samfunnsvitere. Kanskje vi skulle kvitte oss med noen glavalag med ledelse og dyre lederlønninger og heller benytte de ressursene til å behandle pasienter, vedlikeholde våre sykehus og mytt medisinskteknisk utstyr?

 

Telle til ti…

Har du sett filmen “Kjærligheten trenger ingen ord” eller “Children of a lesser god” som den heter på orginalspråket ? Den kom  i 1986 og har gjort et helt uslettelig intrykk  soden jeg så den første gang på Kongsberg Kino..  Det er en scene i starten av filmen hvor hovedpersonen  spillt av Marlee Matlin har et raseriutbrudd på et kjøkken. Da rollefiguren er døv og Matlin også er svært tunghørt går rasriutbruddets verbale uttrykk på tegnspråk.

  Det er et herlig sinne.  Et herlig temperement.   I 1987 da jeg så filmen første gang hadde ikke jeg ert slikt temperament. I hvertfall var det svært sjelden det kom frem.   Kanskje hadde jeg mye innestengt sinne i meg på den tiden, for det er den scenen som har bitt seg fast. Den var så befriende, så energisk

Nå har jeg et slikt teperement, og det kommer til syne om kanskje ikke daglig så i hvertfall flere ganger i uka. Det skal ikke mye til før jeg  er i full flamme.  Jeg er et brennende menneske som brenner for mye, og som tillitsvalgt og opposisjonspolitiker er det flott med et brennende engasjement. Men hissigheten og sinne kommer nok oftest til full tordenstørrelse først når jeg er hjemme hos mann og barn. Det er ikke fullt så bra.

 

Lørdagskveld

I gode gamle dager da jeg var barn benket hele familien seg  i sofaen forran TV n på lørdagskvelden. og så på NRK: Ingen diskusjon om hvilken kanal vi skulle se på. Det var bare en kanal. Og vi så alt fra Barne TV startet 18.00 via Halv Sju og dagsrevyen til Store studio med Erik Bye, Centeneel og kveldsnytt.  Nå er familien spredd på flere rom for å se på hver sin skjerm. Noen  ser på TV mens de er på Facebook eller Tvitter og sjekker noen blogger samtidig.

Hjemme hos oss har vi aldri vært helt gode på det med lørdagskos. Det å gjøre lørdagen til en litt spessiell dag. Kanskje har det noe med at jeg jobber i helsesektoren og Gamle Gubben Grå er  kokk. Ofte arbeider minst en av oss, og vi har derfor ikke den samme ukesrytmen som andre familier.  Kose oss gjør vi jo her i huset og. Men vi kan like godt spise Taco eller hjemmelaget Pizza på en vanlig tirsdag. 

Men i dag hadde vi begge fri. Jeg ville ha ordentlig lørdagskveld med ordentlig lørdagskos. Risgrøt til tidlig middag og litt godt til kvelds. Lat ettermiddag på sofaen, jeg og Gamle Gubben Grå med hver vår avis og så litt TV titting på kvelden sammen med tennåringsguttene. Jeg skulle ha rødvin i glasset å krype godt inn i armkroken til Gamle Gubben Grå.

Men Gamle Gubben Grå forduftet på formiddagen og kom først hjem klokka 21.00. Jeg er amper og grinete,. Jeg som stort sett er borte fra heimen 60 – 70 timer i uka unner selvsagt Gubben en lørdag med venner, men syns det er leit at han ikke prioriterer meg når jeg en sjelden gang holder meg hjemme.

Snart venderr Tordensky tilbake…

Ofte når jeg kjører hjem etter en lang arbeidsdag kommer denne sangen av Jonas Fjeld på CD spilleren i bilen. Og slik tror jeg Gamle Gubben Grå og to tenåringssønner føler det når jeg kommer inn inngangsdøra.

I dag for eksempel:  Dagen min startet 07.00. Da dro Gamle Gubben Grå på jobb, og jeg må stå opp for å få guttene på skolen. Eldste mann forsvinner til sin skolebuss litt før klokka 07.30. Men yngste mann rekker aldri sin buss 07.45 og må kjøres. Jeg gjør gjerne det for at han skal få en bedre start på dagen de dagene jeg er hjemme. 

Så var det en rask tur med hunden og litt frokost i kroppen før det bar i vei på jobb. I dag skulle jeg til Drammen på møte, så da er det 1,5 time i bil hver vei. Tilbake her venter kontorarbeid. Og først ca 19.00 er jeg hjemme.

En gutt svarer “Hei” på min glade velkomsthilsen. Hunden er ellvill over å se meg. Gamle Gubben Grå sover på sofaen. Kikker inn på kjøkkenet. Ingen middag. Vet jeg sendte SMS til han i sted at han måtte lage og bestemme middag. Enn overkommelig oppgave siden han er utdannet kokk. Da jeg får liv i han,svarer han at han ikke visste hva han ville lage – og at han ikke hadde sett meldingen før han kom hjem og derfor ikke hadde handlet inn noe til middag. Ikke var det noe å lage middag av hjemme heller.

Så da var det bedre å ligge å sove på sofaen og regne med at jeg ordna opp. TORDENSKY vendte tilbake…. Ut igjenn. Ned til byen og handle mat. Hjem ca klokka 20.00. Gamle Gubben Grå fortsatt liggende på sofaen, men våken. Middagen var ferdig ca 21.00.

Ser på arbeidslistene til gubben og guttene. Lite som er gjort. Ser rundt meg. Masse som må ryddes og vaskes før jeg kan få helgefølelsen i morgen kveld.  TORDENSKY vendte tilbake.

Med tillitsvalgtsjobben og min vanlige jobb blir det ofte 50 . 60 timers uke. Når det i tillegg går med en del tid til politiske møter er det lite med fritid. Jeg blir sliten og når jeg ser alt jeg burde gjøre samtidig som jeg ser de andre ikke gjøre noe, blir jeg sint og lei meg. TORDENSKY vender tilbake. Skulle ønske mine kjære kunne se at hvis de hjalp til litt mer ble jeg ikke så sliten og TORDENSKY ville ikke vende tilbake så ofte.

Hersketeknikker

Selvgod sitter han der i stolen, Høvdingen.. Med klubba i de store nevene banker han i bordet og vedtak fattes.Representanten fra et annet parti  kommer med sin kommentar til en sak utvalget skal diskutere. Høvdingen avbryter henne. Er ikke intresert i å høre. hennes synspunkt. Hun ber han være så snill å ikke avbryte og fortsetter sin kommentar. Han avbryter igjenn, ler og latterigjør.. Hun kommer ikke til orde. Blir sint – og ikke hørt. Han kan banke med klubba. Videre. Neste sak.

Hun er funksjonshemmet.. Trenger praktisk bistand kallt hjemmehjelp fra kommunen. Hun har vedtak på det.  “Fordi du har den og den funksjonsnedsettelsen har du fått tildelt praktisk bistand to timer hver tredje uke.” Men plutselig kommer de hver 2. uke. 1 time. Hun får kjeft fordi hun ikke er hjemme. Men hun visste ikke at de kom, hvorfor skulle hun da være hjemme? Hun ventet dem først om en uke. “Jamen du forstår det at det er bedre for oss om vi kommer hver annen uke og bare er en time Men er du uenig kan du fylle ut en klage….”   De kjenner henne godt. Hun leverer ingen klage. Hun er ikke så god til å skrive slike formelle viktige brev. Er ikke så god til å formulere seg. Sykdom og fysiske plager er nok. Hun har ikke overskudd til å ta opp kampen med byråkratiet dems.

Noen har gjort en feil. Noen andre har  ikke fått riktig lønn. En mail blir sendt for å gjøre noen oppmerksom på feilen. Taushet. Intet svar. Ingen retting av feil. Ny mail. Mer taushet. Intet skjer. Usynliggjøring. Man er så lite verdt at de ikke en gang gidder å lese mailene dine.

Hersketeknikker gjør meg så vrang og brien og eitrende forb… 

 

 

Farsdag

I dag har familien vært samlet hos “Far selv i huset”, altså min far, og feiret farsdag. 3 døttre, to svigersønner og 6 av de 8 barnebarna møtte opp og Mormor vartet opp med kaker og en av søstrene mine hadde også bakt. Vi hadde en hyggelig ettermiddag.  Det er sjelden vi er samlet hele gjengen. 

Opprinnelig kommer konseptet rundt farsdagen fra USA,  Det var først Sonora Smart Dodd fra Washington som begynte å feire denne dagen i 1909 for å ære sin far, William Smart, en veteran fra borgerkrigen . Så til alle dere som tror det er handelsstanden som har innført dagen, det har den ikke, selv om den sikkert gnir seg i hendene.

Jeg syns farsdag og morsdag er en fin markering, Men gaven bør være personlig og ikke for stor. Det vktigste er jo å vise at far blir satt pris på.  Hos oss er det nok samværet og kosen som står i høysetet og vi døtrene med våre familier møter opp samtidig slik at alle samles. 

Nå har vi kommet hjem, og mine to sønner steker biff og lager middag for å sette pris på sin far. Farsdag må jo feires her i huset og.