Jeg liker menn…

Kanskje en merkelig overskrift for ei kjerring som har vært sammen med samme gubben i over tretti år, men dette gjelder liksom ikke sånn til husbruk. Der holder det i grunn med en mann, eller gubbe om du vil.

Nei nå tenker jeg i arbeidslivet, i politikken i samfunnet sånn generelt. Der liker jeg menn, og folk som oppfører seg som menn. For akkurat som kjerringer finnes det menn av begge kjønn.

Ja, nå snakker jeg ikke om guttunger på 40+ som tror det er innafor å stikke pusselanken opp under skjørtekanten på unge AUF-jenter. Nei jeg snakker om menn som oppfører seg som menn.

For jeg er helt ærlig talt så forbanna lei donnaer, intriger og deres infame måter å ta igjen på. Er du i en konflikt med en mann kan det bli en real utblåsing. Reine ord for penga. Ja det kan hende det blir litt voldsomt. Det kan hende du løper gråtende der fra. Det kan hende du går omveier i månedsvis for å slippe å treffe på den mannen. Men veldig ofte er det en utblåsing, og så blir lufta rensa og man kan gå videre.

Med donnaer derimot, er det mer psykisk terror. Du sloss mot en usynlig fiende, og du aner ikke hvorfra neste slag kommer.  Slike konflikter sliter meg ut. Man begynner å tvile på seg selv, tankekjøret jobber dag og natt og gir deg aldri ro.

I et par uker nå har jeg hatt det slik. Tankene har kvernet rundt det samme tema fra jeg sto opp om morgenen og til jeg endelig gled inn i drømmeland om kvelden. Og det har slitt meg helt ut.  Psykisk.

Det toppet seg i helga. Jeg var så langt nede at jeg ikke likte tanken på å være alene. Jeg, kjerringa som fikser alt, var redd for min egen ensomhet. Redd for tankene mine, “svartkosten” som vi sa der jeg kommer fra. Når alle tanker males svarte.

For er du i konflikt med ei donna, så er det ikke tordentaler og verbalt munnhuggeri. Da er det hvisking og tisking i krokene. Baksnakking, ryktespredning og intriger. Til slutt blir du usikker på hvem du kan stole på, og hvem som er “ute etter deg”.  Og det verste av alt. Det er ofte vanskelig å forstå hva konflikten egentlig dreier seg om. Hvem som sitter og drar i trådene. Du kjenner edderkoppnettet men ser ikke edderkoppen.

Jeg innehar en del roller som kan gjøre meg upopulær. Jeg kaller en spade en spade, og pynter sjelden  på budskapet. Ønsker jeg å idioterklære noen så sier jeg ikke at vedkommende  muligens har en tendens til kortsiktig tankegang.

Elefanter glemmer aldri sies det. Det gjelder også donnaer. Så jeg vet ikke om det edderkoppnettet jeg for tiden forgjeves forsøker å vikle meg ut av er spunnet av hun jeg muligens tråkket litt hardt på tærne i desember i fjor eller hun som bare på litt mer generelt grunnlag føler at jeg er en pest og en plage.

Det er vanskelig å skyte edderkopper man ikke ser med kanoner.  Vanskelig å forsvare seg mot en usynlig fiende. Vanskelig å bygge opp en forsvarstale når man ikke vet hva man er anklaget for.
Hvis du hadde en morder som forsøker å myrde deg, hvem ville du helst det skulle være? Pistolmannen eller giftmordersken?
Jeg ville foretrekke pistolmannen.  Ikke en feig snikskyter, men en real pistolmann som aldri skyter en mann (eller en kvinne) i ryggen, men kun ansikt til ansikt, åpent og ærlig. (Kan man kalle en pistolmann ærlig?)

Jeg liker menn – av begge kjønn, Folk som når det oppstår en konflikt åpent og ærlig fronter motparten, og står i konflikten.

Antrekk…

Reklame | Ellos

Jeg er oppe på 15. plass på bloggtopplista.  Over 3.000 sidevisninger og bare noen få klikk bak Vippedille. Uka kunne ikke starte bedre.  Snart er det jeg som er på bloggtoppen og kan dissekere mine egne innlegg dag etter dag uten at noen føler seg forulempet.

Men det er et stykke fra 15. plass til toppen.  Jeg kan liksom ikke bare sette meg på en  benk, stirre  ut i lufta og tro jeg kommer dit av meg selv. Det må jobbing til.  Og da må jeg lære av de som regjerer toppen og tjener masse gryn på blogginga si, og i dag er det Isabell Raad som troner der.  Og da er det selvsagt et antrekk-innlegg med reklame for Nelly. (Sukk)

Jeg tenker først på at jeg har en topp som er like lårkort som kjolen til Isabell. Kanskje jeg skal rote frem den, vekke Gamle Gubben Grå og få han til å være fotograf og å ta noen modellbilder ute på trammen.
Men radioen sier at det bare er fem grader ute.  Klokke har så vidt passert 06.30, og den toppen tror jeg ligger i berget med skittentøy nede på vaskerommet. (Sukk)

Men stopp en halv.
Isabell Raad er jo i følge forrige innlegg hvor hun svarer på spørsmål fremdeles på innspillingen til 71 grader Nord, Kjendis. vel, det er et reality-konsept jeg har sett en del på.  De kjendisene som er med der pleier ikke å posere i trusekorte minikjoler blant gamle bygårder. Så enten har Isabell allerede røket ut av 71 grader nord, ellers så har hun brukt et gammelt bilde.
Så under mottoet “Kan Isabell kan jeg” poster jeg også gamle antrekksbilder.

Da gjenstår det bare noen reklamelinker til slutt så er dagens første innlegg i boks.

Studio//Reima//Duffy

Jeg innrømmer glatt at den capsen ikke passer helt inn, men hva gjør man ikke for klikk?
Ha en fin dag!

Den klokeste gir seg….

Min kloke Mamma sa bestandig “Den klokeste gir seg ” når søstrene mine og jeg krangla om ett eller annet i oppveksten. Vel, jeg skal ikke påstå at jeg har levd etter det mottoet. Nei, da har jeg vel heller hørt på Pappa som sa “Den som gir seg har tapt.”, selv om det stort sett ble sagt i helt andre sammenhenger.  Men nå tror jeg jeg vil lytte til Mammas råd, for om jeg aldri har vært så opptatt av å være raskest, best, sterkest, flinkeste, øverst så ønsker jeg ofte å fremstå som klokest.  Og i denne sammenhengen ser jeg på det som lett match.

Det som fikk meg til å ta til fornuft var en skjennepreken her på blogg fra “Han i boden”. Det innlegget kan du lese Her . Forresten, jeg håper det er greit at jeg kallet deg “Han i boden.” Jeg mener ikke noe galt med det. Du har bare litt langt navn på bloggen din, så det er kun ment som en forkortelse. Et kjælenavn om du vil, for jeg liker virkelig bloggen din.

Så fra i morgen skjer det en endring med konseptet på bloggen min. Jeg kommenterer fremdeles  den bloggen som ligger øverst på bloggtoppen, så fremt det ikke er Kokkejævel. Da hopper jeg bare en plass ned. Greit?

Og til mine blodfansen: Jeg har ikke blitt tvunget til taushet. Det er ikke slik at jeg gir etter for press. Jeg bare overser Kokkejævel noen uker til han ikke lengre er på bloggtoppen. Jeg skal love dere mye god satire selv uten han.

Det endte så brått……

HER ER INNLEGGET SOM STÅR OPP  ETTER FØRST Å HA BLITT SLETTET.  HVORFOR KAN DU LESE HER

Sorry   Kokken. Kunne ikke dy meg…..

Dette er en direkte parodi på Kokkejævels  siste innlegg

Kokkejævel var sist uke en tur i hovedstaden bare få mil fra Hønefoss.  Da han ankom Alta Lufthavn etter oppholdet sørpå ble han straks pågrepet av væpnet politi etter flere tips fra publikum. Vitner på stedet forteller at Kokkejævel  bar på en innpakket kropp som åpenbart var bestialsk behandlet, da det ser ut som om både hode og føtter under knærne regelrett er saget av..

Selv om han hadde tullet meg inn i en grønn presenning og gaffateip så gjorde ikke Kokkejævel noe for å skjule ugjerningen han hadde gjort,  snarere tvert i mot. Han la seg ned med liket, altså meg, og tok flere selfier og ropte til alle som stoppet at “sånn gikk det med Kjerringtanker  som kritiserte mæ!” “Det e Æ som har rætt, alltid! HUSK DET!” 

Som alle vet er ikke Kokkejævel veldig god på å takle kritikk.   Men dette var kanskje litt vel drastisk etter min smak. Spesielt siden det var meg det gikk ut over.  Likevel var det mange av blodfansen som faktisk begynte å applauderte og lage hjertetegnet i hendene samtidig som de kom bort og sparket og spyttet på det som var igjen av meg, altså de siste restene av Kjerringtanker.  “Slik går det når du på død og liv si noe  selv om du ikke har noe positivt å si!” ropte de. “Ikke det at vi leser det du skriver, vi er bare negative til deg samme hva.”.

Da politiet kom til stedet satt faktisk Kokkejævel og signerte bøker på den døde kroppen min, mens folkemengden sto og ropte ukvemsord fram og tilbake mot hverandre. Kokkejævel ropte fra tid til annen “Oppfør dåkker i kommentarfeltet, hvis ikkje dræp æ dåkker åsså!”

Selvsagt var det bare tomme trusler.  Han ville aldri ha drept noen av blodfansen samme hvor elendig de oppførte seg i kommentarfelt rundt omkring i blogglandia.   Nei han satt sikkert bare å grublet over om dette ville stuntet ville holde han på bloggtronen over helga. . Alltid vanskelig å vite. Kanskje gikk han litt for langt denne gangen, ble for ivrig. Hvis det var tilfellet hva skulle han skrive om da? Han følte at selv mange av blodfansen begynte å bli lei av enda en tåredryppende blogg om den vanskelige barndommen, døde unger i bøtter og spann, mobbing, psykisk og fysisk helse, ensomhet, utenforskap og alle de der temaene han skriver om for å få sympati og likes. Eller, kanskje enda mer effektivt, utlevere datteren sitt privatliv. Eureka! Slo dette drapet feil så skulle han sannelig fortelle om mensen var kommet eller ikke. Folk ville klikke som gale! Herregud, som han elsket denne sosialpornografien.

Jeg ba en stille bønn der jeg lå inntullet i presseningen uten hode og med avkuttede bein.  “Kjære Gud, la ikke min død ha vært helt meningsløs. La Kokkejævel få såpass mange klikk at han i det minste ikke utleverer datteren sin enda mer.”

Jeg er usikker på om Kokkejævel forsto at det å drepe meg var galt, selv om han mente det var berettiget. Da politiet tok fra han mobiltelefonen midt i en ny selfie kom tårene “Hærregud, dåkker kan ikkej gjør dettan mot mæ! Kossn meine dåkker at æ skal kunne skrive kveldsbloggen, hæ” Æ e jo avhengig av klikk.
Æ e sjuk! Dåkker må kjør mæ på lægevakta i stedet. Høre dåkker?  Og ja, politiet hørte Kokken og de var enige med Kokken, med meg og med enkelte av kritikerne.  Han var syk. veldig syk.  Så de tok han med til et sykehus hvor han ikke kunne skade seg selv, Hvor flinke folk ville passe på han, og ta vare på han. 

Politiet burde festet seg med det han sa de flrte han vekk.  Selv om jeg ikke hadde hode lenger, hørte jeg det bemerkelsesverdig godt. “Au, ikke ta på mæ! Æ anmeld dæ te fansen min, og det e ikkje uten grunn at de kalles førr blodfansen. De slit næmlig haue av dæ hvis du gjør nåkka stygt mot mæ! Du e herved advart!”

For Kokkejævel var aldri i Hønefoss.  Den maltrakterte kroppen min innpakket i pressening var en gave fra blodfansen.  Enkelte av de er villige til å gå svært langt for å forsvare guden sin.

 

Kjerringa tar et oppgjør med kritikken…

I går kveld mens jeg satt og koste meg med et glass rødvin gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort.    Jeg lo godt av Kokkejævels siste innlegg der han liksom har drept en av kritikerne sine og tullet  liket inn i en presenning som han bærer rundt med på Alta Lufthavn.  Jeg synes det var en festlig vri. Littdesperat, kanskje, men rett og slett artig.  Jøss, tenkte jeg, Fyren har fått tilbake sin humoristiske sans.  Dette kan jo  atter bli bra å lese bloggen hans.

Jeg liker krimsjangeren. Så jeg lagde min egen versjon av hans innlegg. Skrev som om jeg liksom var det maltrakterte liket inne i presenningen, og skildret den samme historien sett fra min side av presenningen om du vil.  Tenkte dette liksom kunne være litt forsonende. Kokken og kjerringa drodlet over samme surrete historie.  Rett og slett underholdning.

Jeg linka til Kokkejævels innlegg så folk fort kunne se sammenhengen. Skrev at det var en parodi, og lånte et utsnitt av Kokkejævels bilde. (Redigerte vekk mann som ikke har noe med saken å gjøre.)
I tilfelle Kokkejævel ikke leser bloggen min, (ja, særlig..) så jeg la igjen en kommentar i kommentarfeltet til Kokken hvor jeg skrev hva jeg hadde gjort. (Kommentaren er slettet av Kokken så dere kan ikke sjekke om jeg snakker sant.)

Så koste jeg meg med å lese noen politiske sakspapirer, svarte på noen mail og sveipet innom noen nettaviser en times tid.  Da jeg igjen klikket meg inn på bloggen for å se om jeg hadde fått noen kommentarer, og det hadde jeg!!!  Blodfansen til Kokkejævel angrep i  samlet flokk! Selv om Kokkejævel har fått tilbake sin  humoristisk sans er tydeligvis mobben hans, altså blodfansen,  fremdeles totalt blottet for humor.

Det nærmet seg leggetid.  Jeg tenkte at hvis  denne strømmen av negative kommentarer skal fortsette gjennom natta blir det ikke noe morsomt å stå opp og logge meg inn på blogg.
Jeg tar ansvar for min blogg og mitt kommentarfelt og hvordan det kan påvirke meg negativt.  Det er liksom ikke kos å starte dagen med massiv kritikk. Så jeg slettet hele innlegget.

Søndagen kom og jeg kunne starte dagen med hyggelige kommentarer fra folk som heier og kommer med forslag på hva boka mi burde handle om.  Jeg sjekka blogglista og oppdaget at jeg var på 21. plass. En plassering jeg ble ganske så fornøyd med.  Ikke minst fordi jeg hadde over 2.100 sidevisninger.
Kokkejævel var fremdeles på topp, og innlegget jeg da skal kommentere var innlegget jeg altså hadde gjort en parodi på.   Så jeg laget meg en kopp te mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle gripe an denne utfordringen.  Det er jo slike problemstillinger som gjør dette konseptet mitt så motiverende for meg selv.  Litt tankespinn for å få i gang hjernevinningene på morgenen.

Mens jeg vurderte hvordan, skrollet jeg kommentarfeltet til Kokkejævel.  Tenkte jeg skulle se om han hadde svart på min kommentar hvor jeg henledet hans oppmerksomhet på innlegget mitt.  Den var slettet.  Ingen bad feelings. Siden innlegget mitt også var slettet ga det mening at han ikke lot kommentaren stå.

Det var da jeg oppdaget denne kommentaren inne hos Kokken.

Herlig. Jeg digge humoren din, det litt bisarre. Du får det sagt.

Forresten har hun der kjerringa uten tanker for annet enn deg stjålet bildet ditt. Håper du sender henne ei saftig regning for brudd på åndsverksloven. Vi vet vel alle at AnneBrith Davidsen tjente godt på 17.maikakebildet sitt. Litt ekstrainntekt er aldri dumt og så slipp den kjærringa å mobbe deg og påstå at du tigger.

Ser hun prøver å smigre, hun må være bra desperat etter klikk og klatring på lista. Eller bare steikanes opphengt i deg? Og trur at du er like opphengt i henne? At alt svever rundt hennes akse?

Kanskje han der gamlisen hennes ikke fungerer så godt på alle måter, at hun ønsker seg en ung og sprek en. Du vet, det hjertet er fullt av….og bloggen hennes handler stort sett om deg.
Skrev det i en kommentar til henne etter innlegg nummer ørtenhundreogfantasillion om deg. Hun sletta. Trua med at hun skulle anmelde meg. For politet fant nok frem til meg…..trur jeg traff ei øm tå der gitt…

Men send no regning for bildet, så får jeg litt tips fra deg til å betale advokat, for nå anmelder hun meg i allefall.

Ha en flott helg.

Jeg vet ikke hvordan dere tolker en slik kommentar, men jeg synes ikke slike kommentarer er OK.  Heller ikke i andres kommentarfelt.
Heldigvis er denne kommentaren lagt igjen i kommentarfeltet til Kokkejævel.  En blogger vi alle vet opptatt av at folk skal oppføre seg i kommentarfeltet og som i dette innlegget som kommentaren står under i følge seg selv tar et oppgjør med kritikken.  Så hva svarer Kokkejævel på kommentaren?

Hvis du bare skrev det du nevner blir du neppe anmeldt. Jeg har heldigvis aldri mottatt noe som tråkker over den norske lov. Syns det er koselig med tilbakemeldinger, både positive og negative. Får en del av begge og slik må det være 🙂

Jeg er ikke så hårsår at jeg reagerer på Kokkejævels avvæpnende svar. Men hvis han ønsker å  ta et oppgjør med hvordan folk oppfører seg i kommentarfelt hadde han en gylden mulighet han ikke tok.  For hvis han hadde på en høflig måte forklart en av sine blodfan at det kanskje ikke er OK å dra inn uskyldige mennesker i en debatt i kommentarfeltet, så hadde han kanskje nådd inn til dette nett-trollet. Folk lytter jo til forbildene sine.

Som jeg har skrevet før, tåler jeg mye kritikk av meg selv.  Jeg stikker hodet mitt frem, og har derfor valgt å stille meg åpen for hugg.  Å hugge hodet og bena av meg slik Kokkejævel skriver i sitt humoristiske innlegg er kanskje å dra det litt langt.   Og siden blodfansen ikke forstår humor, men tar alt deres store åndelige leder sier bokstavelig kommer jeg nok til å føle på litt redsel for hvem som skjuler seg i mørket nå som høstmørket kommer.

Innlegget som jeg skrev i går og slettet vil bli publisert på nytt nå.  Så får blodfansen til Kokken skrike korsfest, korsfest. Det sier mer om dem enn om meg.   

Og ja, jeg kommer til å fortsette å blogge om den bloggeren som til enhver tid ligger på toppen av bloggtopplista.  E det Kokkejævel, er det han jeg blogger om er det Isabell Raad blogger jeg om henne.
Det handler ikke om at jeg har våte drømmer om noen av dem.

Boka til kokken

Som noen av dere sikkert har fått med dere fikk jeg boka til Kokkejævel i bursdagsgave av Eldste Sønn for noen dager siden. Jeg har ikke lest så mye i den ennå. Bare bladd litt og sett på bildene. Skal komme tilbake med en fyldigere anmeldelse når jeg har lest den.

Som den intelligente leser forstår er dette bare en kloick-bite for å få opp lesertallet. Jeg var jo helt nede på en 24. plass i dag, og skal jeg te meg som en ordentlig toppblogger (finnes det for tiden mer enn en?) må jeg rydde til desperate triks for å få flere sidevisninger…

Ha en fortsatt fin lørdag!

 

Nederlaget….

Nei, nei, nei nei, nei!   Her sitter jeg klar med penn, papir og en ørliten kaffeskvett.  Klar til å skrive boka mi. Men tror du Kagge, Cappelen, Gyldendal eller andre forlag har tatt kontakt?  Nei, og jeg sjekker mail og telefon jevnlig.  Søppelpost og alt blir finkjemmet, men ingen henvendelser fra forlag som ønsker å gi ut boka mi.

Jeg har alltid drømt om å bli forfatter, og en gang når jeg får bedre tid skal jeg skrive en bok.  Det har jeg alltid visst.  kanskje er “en gang” nå?
Nå er jeg klar over at man ikke blir forfatter av å skrive en bok, og i hvertfall ikke en bok om seg selv og livet sitt.

Forresten litt merkelig den trenden at bloggere føler behov for å skrive sine memoarer, sin biografi etter noen måneder eller som i Kokkejævels tilfelle, noen uker på bloggtoppen.
Min biografi har jeg begynt på for lengst.  Den inneholder alt en god biografi bør inneholde. Vanskelig barndom, helseutfordringer, politiske intriger, maktkamp, karrierestige, familieliv….
Men min biografi håper jeg ikke kommer på mange, mange år ennå.  Du skjønner jeg har forhåpentligvis bare levd litt over halve livet mitt. Jeg har ingen forutsetninger for å skrive de siste kapitlene.  Jeg håper at biografien min blir en tykk bok som sluttføres av ett av mine fremtidige barnebarn….

Skulle jeg skrive en bok nå, ville det ikke være en biografi.  Men kanskje mer en samling betraktninger over samfunnsfenomen. Noen skråblikk på livet rundt oss som kunne vekke til live litt refleksjoner, tankespinn og gjerne debatt.   Flotte bilder hadde vært et must, og jeg kjenner en flink fotograf som sikkert gledelig ville ta på seg oppdraget.  Jeg tror det ville bli en fin bok.

Hvor den ville havne på lista over antall solgte bøker har jeg ingen forutsetning for å mene noe om.  Det kommer jo an på markedsføringstiltak, forlag og bokhandlernes plassering av boka.  Og selvsagt av innholdet i boka.

For meg hadde ikke plassering på lista vært så viktig, men jeg hadde blitt trolig stolt over å se boka mi i en bokhandel.  Jeg tror bare det å få gitt ut bok hadde føltes utrolig stort. Det er det manglende konkurranseinstinktet mitt.  Jeg har ikke behov for å være størst, best flinkest hele tiden.

Og hvis vi skal relatere dette innlegget til Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen, så tror jeg det er få som sitter og gnir seg i hendene og koser seg over at du bare er nummer 10 på lista over mest solgte sakprosa bøker siste uka.  De fleste andre gir i likhet med meg f**n i hvilken plassering boka di har på lista.
Egentlig er det vel ikke så rart at Kokkejævel raser nedover på lista.  Blodfanen har kjøpt boka. Det er ingen tegn på synkende popularitet at de ikke kjøper en ny bok uka etter. Hvor mange Kokkejævel-bøker trenger en person? Jeg fikk en i bursdagsgave og det holder for min del.

I går skrev jeg innlegget Ta det som en mann….. hvor jeg oppfordret Kokkejævel til å bli voksen.  For det å la hvilken plassering en har på diverse lister definere hvem man er som menneske er i grunn både umodent og barnslig. Det samme er og ty til ekstreme virkemidler for å komme øverst på lista.  Samme hva slags liste det er.

Men glem Kokkejævel.  Tilbake til noe mye mer hyggelig. La oss snakke om boka mi (som ikke er skrevet ennå.)   Denne boka skal vi skrive sammen.  Så kom med innspill i kommentarfeltet her eller på fb eller send meg melding eller mail om hva dere mener jeg skal filosofere om i boka.

Dette skal bli boka en hver som har evnen til refleksjon må ha.

 

De klarte det til slutt…..

Det knirket litt i smijernsporten da jeg åpnet den og gikk inn.  Etter litt leting fant jeg den.  Steinen hvor det kjente navnet var hugget inn. Så var det altså sant.

Jeg ble stående å lese navnet flere ganger. Hjernen ville liksom ikke akseptere det øynene leste.  Det måtte være en misforståelse ett sted,  Jeg prøvde forgjeves å blunke vekk tårene, men ga snart opp og lot de bare renne.  Det var ingen andre her på kirkegården. Ingen som så meg.  Og hvis noen så meg – hva så? Det må da være lov å stå ved en grav å gråte…

Jeg lukket øynene og så deg foran meg. Så levende!  Husker øyne som lyste, at du snakket med hele kroppen når du engasjert fortalte meg noe fra livet ditt.
Husker rødvinsglass og muntre samtaler.  Husker latteren din.  Husker turer i skog og mark, bålbrenning og dype samtaler mens vi stirret inn i flammene.  Husker da lyset sloknet i de levende øynene, den stolte ryggen som ble krummet mer og mer, det var som om du krummet deg for å beskytte deg selv.  Langsomt ble du mer og mer borte. Og nå, nå er du borte – for alltid.

Jeg hvisker langsomt navnet ditt ut i den stille augustkvelden.  Bøyer meg og legger fra meg blomsten jeg hadde med foran steinen med navnet ditt. Så klarte de det altså til slutt.

Du var annerledes.  Man må for guds skyld ikke finne på å være annerledes. Jeg føler en usigelig tristhet. Hvorfor kunne de ikke bare latt deg være i fred?

 

 

 

 

 

 

Ta det som en mann…..

Husker dere begrepet “myk mann!?   70-tallet, fotformsko og menn som satt med tekoppen og snakket tåredryppende om følelsene sine.  Jeg vokste opp i et miljø hvor menn var menn og damer var på side 19, som det het i en Vi Menn reklame.

Jeg har aldri blitt tiltrukket av de ultra-macho mennene, og har hilst utviklingen med et samfunn hvor også menn er mer i kontakt med følelsene sine velkommen. Men det er en grense…Jeg mener, en mann skal da fremdeles være en mann og ikke en sutrete guttunge?
Og når det er sagt så liker jeg ikke sutrete kjerringer heller.  Har du passert en viss alder forventer jeg at du oppfører deg som voksen. Den alderen er litt flytende, vi mennesker modnes ikke likt. Men de fleste burde nådd voksen alder før de bikker førti.

I innleggene Mer saklig kritikk. og Jeg har funnet frem kanonene….. har jeg forsvart Kokkejævel mot kritikken han har mottatt de siste dagene.  Men det er nok nå.  Alle som har vært innom blogg.no den siste uka har fått med seg at Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen er såra og vonbråten over kritikken han har mottatt etter at han valgte å dele følelsene sine rundt det at datteren skal bo mer hos sin mor.
Men, Kokken, hvis den kritikken har gått så inn på deg, hvorfor gjør du alt du kan for å holde liv i debatten? For vi andre har liksom blitt ferdig med den debatten nå, gått videre. Nå debatterer vi Giske. Du kunne pustet letta ut. Så hvorfor blåser du liv i glørne med et nytt innlegg hvis debatten går så inn på deg? Sank antall sidevisninger såpass mye at du var redd for at Isabelle Eriksen skulle danke deg ut? Herregud du har fremdeles over dobbelt så mang sidevisninger som det hun har!

Jeg hadde medynk med Kokkejævel, men nå er han bare patetisk.
Jeg skal ikke fortelle Kokkejævel eller noen andre hvordan de skal leve livene sine. Jeg ser ikke på meg selv som et menneske som aldri gjør noen feil, eller er bedre enn alle andre. Noen dager føler jeg meg som det dummeste, mest håpløse menneske som går på to bein. Så jeg belærer ikke Kokken, jeg sier bare hvordan jeg opplever innlegget hans.

Jeg ble mobba gjennom hele skoletiden. Fra første klasse til ut gymnaset. Det var ikke “saklig kritikk”. Det var mobbing!  Og overhode ikke saklig. Jeg føler med Kokkejævel og alle andre som har opplevd å bli mobbet. Jeg forstår utmerket godt at det setter spor, og at slike opplevelser kan prege livet ditt langt opp i voksen alder.

Jeg er ikke noe mobbeoffer. Nettopp fordi jeg på et tidspunkt bestemte meg for ikke å bli det, et offer. Jeg bestemte at de som mobbet meg den gang ikke skulle ha definisjonsmakt på hvem jeg kom til å være i fremtiden. Det betyr ikke at jeg ikke i visse situasjoner kan kjenne på de litt såre følelsene fra den tiden. Det betyr bare at jeg ikke ønsker å forbli der.  Det har rent en del vann i elva siden den gang. Jeg har kommet meg videre.

Men da jeg var et mobbeoffer.  Da jeg følte meg liten og sårbar.  Ja da gjorde jeg alt jeg kunne for å unngå mobbingen og mobberne. Forsøkte å gjøre meg usynlig, forsvinne inn i mengden, ta omveier, gjemme meg.  Og hvis de en dag endelig ga meg fred, ja så stille jeg meg ikke opp i skolegården og skrek “Hei! Her er jeg! Skal dere ikke erte, plage, håne og mobbe meg i dag? ”

Når man blogger, deltar i den offentlige debatten eller på annen måte stikker hodet frem vil man motta kritikk. Det er liksom en del av gamet. Alle vil ikke gi tommelen opp, overøse kommentarfeltet med hjerter eller være hjertens enig.  Noen vil trekke på skuldrene og tenke “tulling.” Andre vil tilkjennegi kritikken. Ikke all kritikken som kommer er saklig. Mange kommentarer burde helt sikkert aldri vært skrevet.  Men ved å dele innbyr en jo til en viss grad til debatt.

Det er fullstendig innafor å dele på blogg om det å miste barn, det å slite psykisk, det å være stolt av seg selv, det å tigge til livets opphold….  Og det er lov å synes at det innimellom blir i meste laget. At det liksom ikke et måte på elendighet.

Jeg forstår at kritikken går inn på Kokkejævel. Men hvem kan stoppe kritikken? Er ikke det også nettopp Kokkejævel? Hvis kritikken om at han deler for mye om familien sin går inn på han slik han skriver. Hvorfor fortsetter han å dele innlegg om temaet? Han vet jo at det vil få kritikken til å fortsette. Det er her det å bli voksen å ta ansvar for sine egne handlinger kommer inn.

Når jeg publiserer dette innlegget kommet jeg til å motta kritikk i kommentarfeltet.  Saklig kritikk og kritikk jeg opplever som usaklig. I det øyeblikket jeg trykker på publiser har jeg tatt valget om å utsette meg for den kritikken. Jeg måtte ikke skrive dette innlegget. Det var ingen som tvang meg. Når jeg likevel valgte å gjøre det, valgte jeg å utsette meg for den kritikken jeg vet kommer. Det var mitt valg

Jeg er ikke så opptatt av å være størst, best, raskest, sterkest, smartest osv. Slike ting har aldri vært viktig for meg. Jeg har aldri hatt de fysiske forutsetningene for å være raskest eller sterkest  og jeg har alltid hatt et elendig konkurranseinstinkt. Det som har vært drivkraften min opp gjennom livet er å stå opp for det jeg tror på. Være tro mot meg selv.

Jeg tror det er ille for en ung jente å lese negativ omtale av faren sin  Det var derfor jeg skjøt med kanoner på mine egne her om dagen. Ønsket å få de til å forstå at debatten skadet noen andre enn han vi kritiserte. Mange burde gå i seg selv å se hva de selv har skrevet. Argumentet “slutter kokken slutter jeg” et like umodent som når ungene i skolegården sier “Det var ikke jeg som begynte” .

Vi har alle et ansvar for hva vi skriver i kommentarfeltet. Men vi har og et ansvar for hva vi velger å publisere. Kokkejævel skriver i sitt innlegg at han vet at dette er en dum blogg å skrive. Det beste hadde bare vært å la være å skrive noe som helst. Likevel velger han å skrive innlegget og publisere det. Hvem har da ansvaret for at det kommer kommentarer på innlegget, kommentarer som kanskje sårer de han er glad i? Er det bare se som skriver kommentarer, eller har Kokkejævel også et ansvar?

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjemme ….

I går feiret jeg dagen min hjemme sammen med Gamle Gubben Grå og guttene.  Det kan du lese om i innlegget   Svelger kameler mothårs….  Og med litt spekulativ bruk av bilder så vell som overskrifter og litt bruk av kanoner klarte jeg å manøvrere meg opp til en 19. plass og over 2.100 sidevisninger. Hvem sier at jeg ikke lærer av toppbloggerne og til dels tar i bruk deres knep?

Kokkejævel er som vanlig på topp, og slapp av folkens i dag har jeg ingen planer om å behandle han med silkehansker. For når Kongejævel, jeg mener Kokkejævel ankom Alta sto hans høygravide samboer selvsagt som klar med rød løper på flyplassen.  Å ta offentlig kommunikasjon hjem passer seg jo ikke for en toppblogger.
Han lot henne få slappe av litt på sofaen, hvor hun takknemlig straks falt i søvn etter en lang dag med studier og husarbeid.

Litt skuffende for Kokkejævel som trodde hun ville sitte henført og med store øyne hørt på han fortelle om turen til Oslo, om opptreden i Nitimen, intervjuet med A-magasinet og alt det andre spennende han hadde opplevd. Men selv kjærestens manglende interesse fant han det godt å komme hjem.

Han lot henne få sove litt. Nøyde seg med å ta bilde av henne for å legge ut på blogg.
Her i heimen hadde det blitt bråk hvis Gamle Gubben grå tok bilde av ei sovende kjerring for publisering på sosiale medier, men man venner seg sikkert til mye når man bor sammen med en toppblogger. (Jada, jeg vet jeg har publisert bilder av en sovende Gamle Gubben Grå.)

Den stakkars kokken må som de fleste andre av oss møte på jobb også i dag.  Han hadde egentlig tenkt å bevilge seg noen dager fri, men sånn gikk det ikke.  Den stakkars mannen har jo arbeidet hardt i hele sommer uten en eneste fridag, ja bortsett fra signeringsferdene til Oslo og Tromsø, da pluss denne turen til Oslo. 8 -9 dager fri og det er bare denne måneden!
Jeg hadde ferie helt i slutten av juni, starten av juli. Det er så lenge siden at jeg og nesten har glemt at jeg har hatt ferie.  Heldigvis har jeg to uker om to drøye uker.

Jeg kommer som vanlig til å skrive “alt for mye”:  Jeg vet at noe av kritikken jeg får er at innleggene mine er for lange. Det er ikke alle som har kapasitet til å lese lange setninger, og lange tekster.  Men jeg må jo få takke dere for at dere følger meg selv om jeg skyter på dere med kanoner innimellom.
Apropos lange tekster; Har dere sett kommentarene til han i boden? De er lange de!  Jeg elsker lange kommentarer. Da har jeg rørt noe hos leseren.

Jeg har ikke vært på GodMorgen Norge, Nitimen eller Drivkraft, så har ingen lenker å legge ut.   Men jeg er også rimelig flink til å sitte og snakke om meg og mitt. (Hint, hint)

Mens Kokkejævel satt og skrev restaurantanmeldelser etter Osloturen, kjente han at han var sulten.  Kjæresten ble straks vekket der hun lå og latet seg på sofaen og bedt om å dra ut å skaffe mat. Selv om han egentlig er i en klasse for seg gikk han motvillig med på at det kunne være burger fra bensinstasjon.  Regner med at den stakkars ansatte på Esso har fått klare retningslinjer fra kjæresten til Kokkejævel om hvordan burgeren skal stekes

Her i huset hadde vi biff i går.  Bare nevner det.  Jeg brø meg ikke om hvordan Gamle gubben Grå stekte den.  Jeg vet jo at biffene Gamle Gubben Grå steiker alltid blir perfekte.

Nå må jeg logge av.  Jobben venter. .