Kjerringa nå som treningsblogger!!

Jeg sitter her og gnir meg i øynene, kan nesten ikke tro mine egne øyne. Men folk sitter faktisk i kommentarfeltet til denne bloggen og debatterer knebøy!????? Jepp, du leste helt riktig. Jeg forstår det godt hvis du og tror du har problemer med synet. Men det debatteres faktisk knebøy i kommentarfeltet til min blogg. Nå tror jeg verden knapt står til påske.

Tenk at denne kjerringa klarer å inspirere, influere, påvirke folk til å ta – av alle ting knebøy!! Ja for når man diskuterer teknikk på slike gymnastiske øvelser så er det vel fordi de har tenkt å prøve de?

Vi trente noe med strikk da jeg var på treningsleiren i 2021 (yrkesretta rehabilitering).  Det var, muligens ikke overraskende for noen absolutt ikke noe for meg.  Jeg mener det seriøst. Jeg forstår effekten av å feste gummistrikker rundt beina og få motstand når du går, bøyer deg eller hva du nå skal drive med. Men niks, de strikkene likte jeg aldri. Gi meg heller en stor ball, eller en trapp jeg skal trene i enn de der gummistrikka.

Men hvis jeg kan inspirere andre til trening er jo det bra. Så stå på dere.
Kjerringa nå som trenings-motivator for styrketrening. Den så jeg faktisk ikke komme.

Ikke noe for kjerringa.

Slapp av, det har ikke kommet snø utenfor Drømmehuset. Tvert i mot skinner sola fra blå himmel og yr melder om tosifrede varmegrader i løpet av dagen. Kjerringa er i langt bedre humør enn i går.

Skylda for at Kjerringa har funnet frem bilde av snø har Allan. Den samme Allan har og medvirkning på at humøret til Kjerringa er betraktelig lystigere i dag. Denne o store toppbloggeren har beholdt bakkekontakten og er ikke så himla lettkrenka selv om han en gang har vært nummer to på bloggtoppen, Jeg kan altså skrive dette innlegget uten å veie hvert ord på gullvekt. Så med senkede skuldre, tekoppen ved min side og et lite smil om munnen setter jeg meg ned og reflekterer over det siste innlegget til Allan.

Det innlegget heter Smarte tips til deg som skal kjøre poolrace, og strengt tatt så tror jeg ikke denne kjerringa er i målgruppa Allan først og fremst henvender seg til med dette innlegget.
Jeg mener, hvem ser for seg denne kjerringa omgitt av snø og med slålomski på beina? Bare den ideen er absurd.

Kun en gang har denne kjerringa befunnet seg i en slik scene. I januar år 2000. Det er straks et kvart århundre siden. Kjerringa var både yngre og sprekere da og hadde en kropp helt fri for titan. Og nei, det var likevel ikke en god ide og feste alpinski på kjerringa og frakte henne i toppen av barnebakken i skianlegget på Geilo. Joda hun kom seg velberget ned på et vis, men det tok sin tid og var overhode ikke noe vakkert syn.

Så og bare tenke seg at denne kjerringa skulle sette utfor en bakke med ski på beina og med en diger vanndam i bunnen er så absurd at det nesten blir latterlig. Men det er klart. Skulle jeg befinne meg i en slik situasjon ville jeg nok være takknemlig for alle smarte tips jeg kunne få. Alt for å unngå at turen endte med et besøk hos mine gamle kollegaer og i en seng på hospitalet.

Skulle jeg mot all formodning og all vett og forstand befinne seg i en slik situasjon (Slapp av slekt og venner det kommer aldri til å skje. Det er kun et tankeeksperiment.) så ville jeg nok godt for å bli publikums yndling.

Det blir man i følge Allan ved å ikke ha for stor fart. Det kunne jeg klare utmerket. Mest sannsynlig ville jeg ha ramla et par ganger allerede før jeg var halvveis ned til vannet. Eller satt meg ned da, brukt rompebremsen for å unngå for stor fart. Den gangen på Geilo fikk jeg liksom ikke til å ploge med alpinski. (Kan det ha vært noe galt med skiene jeg hadde fått låne?)

Jeg tror og jeg fort kunne klare å ha bred skiføring når jeg traff vannet. Veldig bred er jeg redd. Sånn nesten en ski i hver ende av bassenget.

Det å lene seg forover tror jeg og ville gå helt automatisk. Eller bakover, godt bakover. Litt usikker på om jeg kom til å tryne eller gå på ryggkulen, men samme hva er jeg sikker på at underholdningsverdien kom til å være stor.

Ikke minst det å se meg komme meg ut av bassenget med ski på beina. Det er jo underholdende nok å se meg reise meg fra gulv eller bakkeplan hvis jeg av en eller annen uforståelig grunn skulle befinne meg der nede.

Takk for tipsene, Allan! Men jeg tror nok ikke jeg trenger dem.

 

 

 

 

Folk gjør mye rart.

Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Tåka ligger grå rundt Drømmehuset.  Den letter nok snart. Yr melder om et tosifret antall varmegrader i løpet av dagen. Om noen timer skal jeg nok ut på tur, men det har ingen hast. I dag går alt i rolig tempo. Merkelig at en skal bli så sliten i kroppen av en tur til Drammen. Det var jo hverdagen før, og da for langt mer krevende oppgaver enn en synstest og et besøk på Fretex.

Apropos tur. Folk gjør mye rart. Allan på plassen foran meg på bloggtoppen gikk i går 35 km på ski over et par fjell helt frivillig – og unødvendig.

Jeg har vært på de trakter.
Tilbrakte en sommerferie på Skjold i Øverbygd. Venninna mi som jeg besøkte arbeidet i en matbutikk i Bardufoss. Bussen som tok meg og ei annen venninne som var med på ferieturen fra togstasjonen på Fauske kjørte via Setermoen og stoppet på Setermoen før den kjørte videre til Bardufoss. Det går vei mellom de to stedene. I følge Google er veistrekningen mellom Setermoen og Bardufoss 28,4 km og man kjører strekningen på under en halvtime.
Altså finnes det både kortere, raskere og ikke minst mer behagelige måter å komme seg fra Setermoen til Bardufoss på enn å bruke fire timer på å slite seg over ett par fjell.

Reistadløpet som Allan deltok på ble arrangert første gang i 1958 og er et av Norges mest tradisjonsrike turrenn. Rennet ble etablert til minne om oberst Ole Reistad. Han var skiløper og friidrettsmann, mest kjent for å ha ledet den norske skipatruljen inn til seier i de olympiske leker i St. Moritz i 1928.
Hensikten med Reistadløpet er å ivareta oberst Ole Reistads minne. Foruten å ha vunnet OL-gull i patruljeløp i 1928 så var han også norsk mester i femkamp i 1922. I 1940 var han skvadronsjef på Bardufoss. Senere under krigen ble han sjef for Little Norway i Canada hvor de norske flygerne ble utdannet og trent. Fra 1945 til 1949 satt han som sjef for Luftkommando Nord-Norge på Bardufoss.

Man hedrer altså en fyr for å ha vært med å ha vunnet en olympisk seier  St. Moritz ved å gå på ski over to fjell i indre Troms. Minner om at St. Moritz er en alpelandsby i Sveits hele 3.432 km fra Bardufoss.

Reistad vant ikke den olympiske seieren i St. Moritz alene. Han var med på et lag. Det var militært patruljeløp han vant i OL der nede i Sveits. Med på det laget var Leif Skagnæs, Ole Stenen og Reidar Ødegaard.

Leif Skagnæs  kommer fra hjembygda mi. Vi driver ikke og sliter oss over fjelltopper på ski for å minnes han. Faktisk var jeg ikke klar over at en olympisk mester kom fra hjembygda mi enda Høvdingen og resten av slekta er rimelig interessert i både ski og sport.

Skagnæs driftet Løvlia fra 1939 til 1951. Løvlia er dit svært mange av mine skiturer gikk i oppveksten. Damtjern – Løvlia – Damtjern. Solbærtoddy og Kvikk-lunsj på Løvlia.
Kanskje en ide’ for det lokale idrettslaget å starte Leif Skagnæs sitt minneløp?
I tillegg til OL-medaljen var han aktiv i motstandskampen under andre verdenskrig og satt fengslet både i «Nummer 19», Buchenwald og Flossenbürg.

Nå var ikke Ole Reistad som det skirennet oppe i Målselv er oppkalt etter fra Målselv. Han var fra Furuset i Oslo, så jeg googler litt for å finne ut om det muligens er et minneløp til minne om Leif Skagnæs ett eller annet sted i verden. Det ser ikke slik ut. Så her bør nok det lokale idrettslaget ta grep.

Tilbake til Ole Reistad og Reistadløpet. Jeg vet ikke om det ble noen knall og fall på Allan og de andre som sleit seg over fjelltoppene i går. Men under dette Olympiske patruljeløpet i 1928  en lang utforkjøring slik Allan beskriver at det var også på slutten av hans renn. Det var da de kom til denne lange utforkjøringen at Ole Reistad kom med ordren som siden har blitt et standarduttrykk: «Samling i bånn, gutter». 

Reistad ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1921. Han begynte som elev ved Hærens flyskole på Kjeller i 1922, og ble etterhvert instruktør på samme sted. Da tyskerne kom i 1940 måtte han få fly og mannskap nordover etter som tyskerne tok mer og mer kontroll over landet, og havnet i mai i Bardufoss.
Reistad måtte demobilisere Hærens flyvåpen 8. juni da engelskmennene måtte trekke seg ut av forsvaret av Norge.
Han satte da i gang med å starte en norsk flyskole utenfor Norge. Først prøvde han å etablere det i Finland, men etter hvert ble denne skolen opprettet i Toronto i Canada. Little Norway som de fleste kanskje har hørt om.

Det var ikke bare bare å komme seg fra Bardufoss til Toronto i 1940.
Reistad hadde kommet seg til Stockholm. Derfra tok han fly til Moskva, tog til Vladivostok, båt til Tokyo, båt til Vancouver og deretter tog til Toronto og Little Norway. Han kom dit like før jul 1940.
4. april 1941 ble han forfremmet til major og beordret til å lede leiren.

I 2010 ble det kjent at han høsten 1942 planla å invadere Norge med 1100 fly og 120 000 allierte soldater. En forutsetning var at Sverige skulle gi opp nøytraliteten og bli med på angrepet. Invasjonen skulle starte med flydropp av rundt 10 000 soldater øverst i Gudbrandsdalen og like mange i Valdres. I tillegg var Helgeland et hovedmål. Reistad mente dette var den beste måten å utnytte allierte styrker på. Planen skal ha blitt utarbeidet på ordre fra amerikanske myndigheter.

Reistad ble beordret til Bardufoss flystasjon som sjef for Luftkommando Nord ved frigjøringen. Først ved St.Hans-tider fikk han anledning til å møte igjen familien som hadde vært hjemme i Norge under hele krigen. Dette skjedde under stor festivitas på Furuset Stadion som Reistad hadde vært primus motor for byggingen av før krigen.

Mens han var sjef for Luftkommando Nord på Bardufoss ble han syk og måtte legges inn på Rikshospitalet for en vanskelig og farlig hjerneoperasjon. Han kom seg gjennom operasjonen, men var naturlig nok sterkt redusert. Helsetilstanden ble snart verre igjen. Kort før hans død ble han av Kong Haakon utnevnt til Kommandør med stjerne av St. Olavsorden for sin store innsats for Norge.
Reistad døde 22. desember 1949. Jeg tror ikke hjernekirurgi var så veldig vanlig på slutten av 1940-tallet i Norge, selv ikke på Rikshospitalet. Nevrokirurgi ble opprettet som egen spesialitet i Norge først i 1953.

Kanskje var Ole Reistad en fyr det er verdt å slite seg over et par fjell på ski for å minnes. Ja for de som har trang for slikt. Det ble et langt innlegg i dag. Men man kan jo ikke kommentere en lang slitsom skitur med bare noen få setninger. I tillegg var det mye interessant historie som dukket opp.

 

 

Er det i dag det skal skje?

Våknet i dag til nysnø. Behøver jeg å si mer? Bildet over er fra i går kveld, det har ikke blitt mindre snø på den busken. Det skal komme mer nedbør. Helt frem til midnatt skal jeg tro Yr. Om det blir regn eller snø gjenstår å se. Temperaturen svinger rundt 0 punktet.  Jeg ror jeg gjentar meg selv, men jeg er altså ferdig med snø for denne sesongen.

På plassen over meg på bloggtopplista ligger Geriatriks. Det betyr at dette innlegget skal ha sitt utspring i tanker rundt ishockey.

Jeg er vel i utgangspunktet interessert i ishockey som jeg er i snø. Men så er det det da, at Geriatriks er fra Hønefoss, og innlegget hans gir meg jo informasjon om hvordan det går med Ringerike Panthers, det lokale laget som sloss for å beholde plassen i den øverste ligaen. Jeg er jo såpass lokalpatriot at det er av interesse.
Ja såpass interessert blir jeg at jeg setter meg ned med penn og papir og regner litt på oddsen for at Ringerike skal gå videre nå som det er to kamper igjen.
Vi ligger nederst på tabellen, men det er ikke umulig. Det er i det minste ingen grunn til spillerne å ikke gi alt i de to siste hjemmekampene som er igjen.

De to kampene spilles i Schjongshallen som hjemmekamper skal og bør. Den ene er i dag, den siste på torsdag.
En tanke slår ned i meg. Er det denne påsken Kjerringa skal gå på sin første ishockeykamp?
Er det kanskje i dag det skal skje?
Det kan virke som om hjemmelaget trenger fulle tribuner og en solid heia-gjeng i ryggen på disse kampene.
Jeg sjekker når kampene begynner. Klokka 18 i dag, klokka 15 på skjærtorsdag. Det er nok helt klart kampen i dag som passer best med henblikk på tid.
Så sjekker jeg hva det koster å gå på kamp. Billettprisen. 190,-kr. Omtrent som en kinobillett.

Jeg har ikke tatt noen avgjørelse ennå. Klokka er halv åtte om morgenen. Jeg er knapt våken. Eller Gamle Gubben Grå er mindre våken enn meg. Jeg lanserer forsiktig ideen for han. Den trenger garantert å modnes. Så får vi se hva det blir til senere i dag.

Jeg gjør en ting til før jeg forlater temaet ishockey. Jeg sjekker spillerne på laget. Hva motiverer de? Hvor sannsynlig er det at de gir alt for drakta? Hvor viktig er det for de at laget ikke rykker ned?  Hvor stor er lojaliteten til laget?

Da HBK, det lokale fotballaget, lå i de øverste divisjonene var jeg noen ganger med Eldste Sønn på kamp. Det var langt mellom de lokale heltene, for å si det slik. Svært få av spillerne hadde vokst opp på Ringerike, ja mange hadde til og med vokst opp langt utenfor landets grenser. Jeg antar det ikke gir den helt samme lojaliteten til laget. Det samme behovet for å gi alt. Rykker laget ned, og man selv er flink nok får an fort nye tilbud i andre lag. At egne prestasjoner kanskje er viktigere enn laget.

Jeg blir gledelig overrasket. Ikke det at jeg kjenner alle unge mennesker i distriktet, men ut fra etternavn ser jeg at flere må ha tilknytning til distriktet. Noen kommer fra familier hvor ishockey og den lokale ishockeyklubben har vært viktig i generasjoner. Slikt gir lojalitet. Så vidt jeg kan se har 4 av spillerne i spillerstallen vokst opp her i kommunen.
Sjekker damelaget og, og finner til min overraskelse at en av spillerne garantert har vokst opp i min barndoms dal. Jeg vet godt hvem både foreldre og besteforeldre er. Sånn er moro.

Det er ennå ikke tatt noen beslutning på om det blir kamp i kveld eller ikke. Det å finne ut at det er lokale spillere i stallen gjør lysten til å gå på kamp større. Følg med på denne bloggen så finner dere ut om jeg tar uren til ishallen.