For spesielt interesserte….

Det er så mangt man kan sitte å reflektere over slik en tidlig morgen. I dag er det fotball. Nærmer bestemt ukas seriekamper for fotballag i Nes i Akershus.  Jeg antar det er et tema for spesielt interesserte, og jeg er i grunn ikke spesielt interessert i fotball. Ikke Nes i Akershus heller, hvis jeg skal være ærlig.

Ukas første seriekamp som står oppført i dette innlegget er alt spilt. Det var 5.divisjonskampen for damer mellom FUVO 2 (Funnefoss / Vormsund 2) og Kløfta. Den ble spilt i går kveld på Funnefoss kunstgrssbane og endte 1-9.
Martine Øverbekk Sandøy var toppskårer for Kløfta.
Ida Elisabeth Rolstad Liland på FUVO 2 var ikke like heldig. Hun debuterte på denne kampen. Det er hennes første fotballkamp, ikke bare i FUVO 2, men i Norges Fotballforbund. Hun debuterer altså som fotballspiller i en alder av 45, og gjør det ved å sette ballen i eget nett. Mulig den fotball-karrieren blir kort.

Ellers lærte jeg noe nytt med å studere lista over ukas seriekamper. Det spilles 7 er fotball også for voksne. Jeg trodde det bare var i barneidretten man opererte med kortere baner og færre spillere på hvert lag. At det var noe man hadde innført for at de minste barna i de aldersbestemte lagene slapp å spille på de store banene med lang avstand mellom målene. Og at det med færre spillere på vært lag var et virkemiddel for å gjøre spille litt mer oversiktlig for barna. 14 stykker i mølja rundt ballen i stedet for 22. Lettere og å stille lag i alle aldersklasser når man ikke tenger så mange spillere.

Men det finnes altså 7 er fotball også for voksne. Det spilles en kamp for damer og 2 for herrer med lag fra Nes denne uka, Jeg forstår jo at det er lettere å stille lag når an bare trenger å ha 7 spillere også kan gjelde for voksne. Så man slipper å debutere i en alder av 45 for at laget skal ha spillere nok til å gjennomføre en kamp.
Den kortere banen kan jo og være kjekt for mange. I mitt stille sinn tenker jeg at muligens er 7 er fotball for voksne det samme som vi tidligere kalt old-boys-fotball.
Det er jo ingen old-boys-kamper på denne seriekamp-lista. (Ikke noen kamper i aldersbestemte klasser heller når jeg tenker meg om.)

Man trenger forresten ikke være steingammel for å spille på et old-boys-lag. Aldersbestemmelsen tilsier at du må være over 33 for menn og over 28 for å bli betegnet som old-girls. Hvorfor kvinner eldes tidligere enn menn aner jeg ikke.
Er ikke det i grunn litt kvinneundertrykkende? Burde jeg følt meg krenka på kvinners vegne? Liksom bli sett på som om du har gått ut på dato fem år før menn blir degradert til en olding?

Stort mer har jeg vel ikke å si etter å ha lest innlegget til Nes-Sporten. Det finnes langt viktigere ting å bry hjernen sin med enn fotball.

Gjesp, jeg trenger kaffe!

Jeg er litt trøtt i dag. Gårsdagen kjennes fremdeles i kroppen. Trøttheten forsvinner ikke når jeg ser ser hva det forventes at jeg skal ha en mening om denne morgenen. Ishockey! Eller for å være nøyaktig lisensregler i norsk ishockey. Kan det bli stort kjedeligere?
Vel, ikke skyld på meg. Skyld på Geriatriks.

De aller fleste husker hva som skjedde da de nye lisensreglene dukket opp.

Slik begynner Geriatriks sitt innlegg. Jeg er tydeligvis ikke som folk flest, for jeg har ikke snøring på hva som skjedde da de nye lisensreglene dukket opp. Heldigvis kan Geriatriks opplyse den uopplyste. Det endte med at forbundet sammen med klubbene skulle komme frem til nye lisensregler.
Nå er utkast til de nye reglene ferdig, og har etter hva jeg forstår blitt vedtatt denne uka. Jeg forstår også at Geriatriks ikke er er helt fornøyd med det utkastet han har sett.

Hvis det utkastet jeg har sett blir vedtatt så er det strengt tatt ikke mye her som skal “oppdra” klubbene til å kjøre sterkere styring på økonomien, og heller da drifte med penger man har, kontra drifte med fremtidspenger og ved “lån”…  

er hans konklusjon før han tar for seg et utvalg av punkter i disse lisensreglene.

Jeg tror det å gå gjennom alle punktene Geriatriks ramser opp ikke vil være av interesse for de fleste av mine lesere. De som måtte være spesielt interesserte kan jo klikke seg inn hos Geriatriks. 

Jeg er som sagt litt sliten i dag. Sola skinner og vi skriver mai på kalenderen. Jeg klarer ikke å vekke til live det helt store engasjementet for ishockey.

 

 

 

 

Nesten så jeg utfordrer til duell….

Det er Allan som ligger på plassen over meg på topplista i dag. Han er jublende glad. Han har nådd målet sitt. Løpt ei mil på under 50 minutter.   Jeg vet ikke om jeg skal gratulere eller kondolere. Jeg synes jo menn i 50-års krisa er et sørgelig syn.

Nå ville nok mange slike menn i 50-års krisa som har nådd sitt eget mål vært rimelige fornøyd med det. Skrytt mye og uhemmet om hvor raske og trente de var, satt joggeskoa innerst i skapet og ikke pusset støv av de før de eventuelt kom i 70-års krisa.
Men ikke Allan. Nå er planen å holde formen ved like og kanskje forbedre den ytterligere frem mot “The Artcic Run” i Vesterålen 6. juni der han planlegger å løpe mila, Selvsagt på godt under 50.  Så skal han også delta på Midnight Sun Marathon i Tromsø to uker etterpå.  I utgangspunktet var mila planen, men nå som han er under 50 på mila allerede nå  så begynner han å bli  lysten på å søke nye løpeutfordringer sånn med en gang. Det er nemlig lengre distanser på Midnight Sun Marathon enn bare mila……

Det er her det med duell i overskriften kommer inn. For 16. august går Ringeriksmaraton, Norges største maratonstafett av stabelen rett utenfor Drømmehuset. Hadde jeg vært ei korttenkt kjerring i 60-års-krise (blir 60 neste år) så hadde jeg utfordret Allan til duell. Hvem løper Ringeriksmaraton raskest? Eventuelt invitert til parmaraton så vi løp halvparten av den 46 km lange løypa hver.

Heldigvis er jeg ei fornuftig kjerring nesten helt uten konkurranse-instinkt og 60-års-krise.
Jeg løpe Ringeriksmaraton, bare tanken er latterlig av flere grunner. Ikke minst at det ville bryte totalt med min image. Folk ville jo tro det har klikka helt for meg bare jeg hadde nevnt en slik vill ide.
Så jeg slår den duell-ideen som kom blafrende raskt fra meg.

Under 50 på mila, Allan mål. Jeg lurer på hvor lang tid jeg ville ha brukt på å gå ei mil. Løpe ei mil er utelukket. Å løpe fra Vik til Jevnaker, strekningen til  Ringeriksmaraton er utopisk. Jeg ville i så fal måtte hatt med telt og lagt inn et par overnattinger, minst.

Jeg er tung og i dårlig form. Har ikke løpt på en god stund. Ikke siden gymtimene på videregåede en gang på 80-tallet, hvis vi ser bort fra perioden på treningsleiren (arbeidsrettet rehabilitering) høsten 2021.
Jeg er lettere nå enn jeg var på mitt største sånn rundt 2017. Godt over 20 kilo lettere, og ja jeg er nok og i bedre form sånn at pusten er lettere og utholdenheten har økt.
Men jeg er langt fra den formen at jeg bør utfordre noen til maraton-duell. Ikke føler jeg noen behov for å komme i den formen heller. Jeg er som sagt ikke i 60-års-krisa.

Å trene knallhardt på ei tredemølle er ikke noe som frister. Ikke helvetesuker heller. Tror heller ikke legemet mitt ville ha hatt godt av det. Jeg har pådratt meg noen skavanker opp gjennom årene. Ikke det at jeg hevder at kroppen ville ta skade av å bevege seg, langt der i fra. Men jeg tror ikke helvetesuker på tredemølle er den smarteste formen for trim for meg.

Gratulerer til Allan som har klart målet sitt. Kom gjerne til Ringerike og løp Ringeriksmaraton. Jeg kan rusle bort i veien og heie. Det er jeg ganske god til.

 

Allan klarte det – nesten.

Jeg er rystet og sjokkert over meg selv!!! Nei, det er ikke å ta for hardt i, rystet og sjokkert er jeg over denne kjerringas oppfattelsesevne tidlig en tirsdag morgen. Eller ikke så tidlig heller. Klokka er 08.42. Jeg sov litt lenge i dag. Kan skyldes en nattlig spasertur med en hund sånn i tidsperioden 03.17 til 03.35. Jeg er som kjent ikke så glad i fysisk fostring, og spesielt ikke på den tid av døgnet.

Men dette skulle ikke handle om meg. Dette skulle handle om Allan,  bloggkongen over alle bloggkonger. Han driver jo og trener og styrer noe fælt med dette løpeprosjektet mitt, “Under 50 på mila 2025”, der målet hans er å løpe under 50 minutter på mila i løpet av dette kalenderåret.
Hvorfor noen skulle ha slike lyster er mer enn denne kjerringa fatter og begriper, men han om det.

Han har løpt mye på tredemølla på treningsrommet de visstnok har i kjelleren i vinter, og det er fremgang å spore. Han har skrevet flere innlegg om at han har blitt sprekere, og at han stadig vekk løper fortere og fortere. Ja, jeg tror og at han på en heldig dag eller kveld klarte målet og var så vidt innenfor 50 minutter på 10 km der nede i kjellerstua.  Mulig jeg husker feil. Jeg er som sagt ikke så interessert i fysisk fostring og enda mindre interessert i hvor raskt noen løper uten å komme seg av flekken.

I går var han visstnok ute og testet formen utendørs. Løp en 10 km ute i friluft i snøhaugene oppe i nord der han bor. Og kan overraskende og gledestrålende fortelle at det gikk raskt, ja nesten helt utrolig raskt gikk det. Han klokka inn mila på fantastiske 34.12. Helt aldeles utrolig.

Jeg er som sagt ikke så interessert i fysisk fostring. Grunnen til at jeg leste innlegget så inngående og begynte å reflektere over det er jo at Allan er så heldig at han havnet på plassen over meg på bloggtopplista. Hvordan skulle jeg gripe dette innlegget an når jeg nå skulle skrive et innlegg på min egen blogg inspirert av dette innlegget?
Skulle jeg ikle meg treningstøy og joggesko og jogge ned til Kiwi og se hvor raskt jeg løper den distansen? Det er riktignok under ei mil og så og si nedoverbakke hele veien. Like vel tror jeg ikke jeg hadde klart det på 34.12. Ikke fristet det å komme heseblesende, gjennomsvett og utslitt inn på Kiwi heller.

Jeg begynte å tenke over distanser jeg kjenner til som er på rundt ei mil. Sånn som strekket fra barndomshjemmet mitt og til Hønefoss. Å løpe den distansen på under en halvtime er ganske imponerende. Da må bena gå som trommestikker bortover flatene ved kalkverket og oppover Vakerbakken og Hesselbergtoppen. Fremdeles har du igjen strekket fra Hønen og ned til byen.

Jeg er som kjent ikke så opptatt av fysisk fostring. Har heller aldri vært det. Men jeg kommer fra en familie hvor flere andre har hatt slike sære interesser. Storesøsteren min for eksempel var i mange år rimelig god både i friidrett og langrenn. Hun har nok tatt seg noen treningsøkter på disse strekkene. Jeg tror, selv om hun alltid har vært sprek, at hun har klart å løpe til Hønefoss på en drøy halvtime. Det er jo omtrent like raskt som skolebussen sneglet seg av gårde inn til byen da jeg gikk på ungdomsskolen.
Hvordan kan Allan ha løpt så raskt i snøhaugene oppe i nord?

I dagens samfunn må man ha et kritisk blikk på det man leser. Dere vet fake news og alt det der.
Samtidig har jeg liksom ikke følelsen av at den o så prominente bloggkongen Allan er en type som sprer løgn. Fjas, tull og en og annen overdrivelse, ja, Men direkte løgn? Jeg har ikke helt følelsen at  han er den typen. Ikke er bloggen hans en direkte treningsblogg heller. Hvis målet hans var å imponere andre desperate treningsidioter så ville ikke bloggen hans være det forumet jeg ville ha valgt. Vi leserne er jo stort sett kjerringer som elsker støvsugere, fjas tull og hårfønere. Vi ville knapt reflektere over innlegget annet enn at han hadde satt ny personlig rekord i dette løpeprosjektet sitt.

Jeg gransket innlegget slik en detektiv gransker et åsted. Hva var den lille detaljen jeg hadde oversett for å få denne historien til å stemme? Har han løpt nedover fra den leiligheten på Månetoppen? Det er mye snø på bildet.
Ville han ha klart å løpe en mil ned en snødekt vei på en drøy halvtime?
Han gikk et sånt turrenn i helga. Mange kilometer opp og ned over ett par, tre fjell i ufyselig vær. Ville ikke det sitte litt i kroppen på en mann som er over middagshøyden i alder? Mener bestemt at Allan er over 50.
Forbedringen er enorm. Jeg har følelsen av at når slike treningsidioter setter nye rekorder så er det ofte snakk om forbedringer på hundredels-sekunder. Her er det snakk om en forbedring på over et kvarter. 15 minutter 900 sekunder og 90.000 hundredelssekunder. Er han dopa på ett eller annet? Skal han begynne å reklamere for en energidrikk?
Det er noe som ikke stemmer.

Så slår det meg. Jeg ser ut av vinduet og smiler bredt. Du klarte det – nesten, Allan, men bare nesten. Jeg reiser meg for å fylle tekoppen. Snur bladet på kalenderen på kjøkkenveggen mens jeg venter på at tevannet skal bli varmt. Ny dag, ny måned og nye muligheter.

3. divisjons fotball.

God morgen kjære leser. Jeg regner med dere er utrolig spent nå som kjerringa skal sitte her og lire av seg noe mer eller mindre (hest det siste) interessant om en 3. divisjonskamp i fotball. En kamp hun til overmål ikke har sett, men hvor hun kommenterer kampen etter å ha lest dette innlegget.

Det er altså 3. divisjonskampen mellom Funnefoss/Vormsund og Skjervøy i seriespillet for herre-fotball vi snakker om.
Funnefoss/Vormsund er et lag fra Akershus og Skjervøy ligger i Troms. Kampen i går foregikk på Funnefoss stadion på Opakermoen.

Fjerner kanskje noe av spenningen i dette innlegget når jeg røper allerede nå at stillingen endte på 3-3 og uavgjort. Men jeg tror de som virkelig er interessert for lengst har fått med seg resultatet, og at de fleste av leserne mine bare er måtelig interessert i en fotballkamp i 3. divisjon.

Alle målene til hjemmelaget Funnefoss/Vormsund ble scoret av nykommer Anish Jebanathan i seriepremieren. Han kommer fra Ullensaker/Kisa, hvor han stort sett spilte på 2. laget.  Der var han toppscorer, og denne første kampen lover jo godt for karrieren videre for 19 åringen.

For Skjervøy scoret Ørjan Isaksen Skallebø to mål. Det tredje var et selvmål fra Funnefoss/Vormsund.
Femten sekunder før ordinær tid var ute, så fikk Skjervøy corner. Christoffer Gjertsen i FUVO-buret tapte duellen med en Skjervøy spiller, som headet i stolpen og ut tilbake i en FUVO-spiller og tilbake over målstreken.

Ørjan Isaksen Skallebø har stort sett spilt hele sin karriere for Skjervøy, men har spilt noen kamper for Tromsdalen og Storsteinnes.  Han er en erfaren spiller på 29 år.

Så kommer noe i innlegget til Nes-sporten som jeg ikke skjønner, og må undersøke nærmere.

Etter en tung avslutning på fjoråret med nedrykk, så endret alt seg med opprykk igjen allerede i januar.

Jeg har som sagt minimal greie på fotball. Men jeg trodde at når et års serie endte med nedrykk så måtte man spille i den divisjonen man rykket ned til neste sesong, altså neste år. Hvordan kan et lag rykke opp igjen allerede i januar? Det er vel knapt spilt en treningskamp i den perioden.

Jeg måtte ikke google så lenge før jeg fant svaret. Innstranda, som så vidt reddet plassen i 3. divisjon i fjor har valgt å trekke laget, og siden Funnes/Vormsund var det beste av de lagene som måtte rykke ned var det de som fikk tilbudet om rask retur til 3. divisjon.

Innstranda er et idrettslag fra Bodø. Innstrandens idrettslag ble stiftet 8. august 1920. Det ble holdt et offisielt stiftelsesmøte i veikanten ved Støverbakken etter at laget hadde vunnet en fotballkamp over Tverlandet.
Innstranda valgte å trekke laget sitt av økonomiske årsaker. Fortsatt spill i divisjonen ville kunne medført store konsekvenser for barne- og ungdomsaktiviteten – noe de ikke var villige til å risikere,

Opprykket igjen for Funnes/Vormsund vil og koste en del. De må ha åtte flyturer til Nord-Norge i løpet av året. Da Fyllingsdalen takket ja til opprykk i fjor da Brumunddal trakk seg på samme vis fikk Fyllingsdalen økte reiseutgifter på rundt en million.
Det skal selges litt dopapir og holdes litt loppemarked for et idrettslag for å finansiere slikt. Vi får håpe Funnefoss/Vormsund har gode sponsoravtaler.

Hvordan kampen utviklet seg, og hvem som sparket til ballen i løpet av de 90 minuttene kampen varte regner jeg med ikke er av så stor interesse. Jeg har jo alt referert resultatet og hvem som scoret.
Så jeg regner med at jeg har løst min egen lille utfordring med å reflektere over det siste innlegget til den bloggen som ligger over meg på topplista nå.
Er det lov å håpe på noe mer interessant enn sport i morgen?

 

 

Tallenes tale

Geriatriks forventer at jeg skal sitte her og tenke kloke tanker om økonomien til Lillehammer ishockeyklubb.  Jeg er litt usikker på hvor interessant det temaet er for de som leser bloggen min, men noen kjappe refleksjoner kan jeg jo komme med.

De har tenkt å øke inntektene og kutte kostnadene ser jeg av budsjett og regnskap. Det er alltid smart når man sliter økonomisk.
Sånn er det med kommuneøkonomi og sykehusøkonomi og. Budsjett jeg har mer erfaring med enn ishockeyklubber sitt.
Når det gjelder kommuneøkonomi er inntektene som regel overføringer fra staten pluss skatt og gebyrer fra innbyggerne. Staten, AS Norge, går så det griner for tiden. Vi tjener godt på at det er krig i Europa. For å få en trygg og god kommuneøkonomi i langt flere kommuner enn Ringerike bør regjeringen øke tilskuddene til kommunene. Det er langt mer fornuftig for kommunene å øke inntektene på den måten enn å øke gebyrene innbyggerne må betale for tjenester.  Skattebyrden til innbyggerne har ikke kommunen så mye innvirkning på, bortsett fra eventuell eiendomsskatt. Det har vi for lengst innført i Ringerike. Så det største potensiale på økte inntekter i kommune økonomien er å håpe på større overføringer fra en rik stat.
Men dette skulle ikke handle om kommuneøkonomi. Det skulle handle om økonomien i en ishoxkey-klubb.

I Lillehammer ishockyklubb skal lønnskostnadene ned med 800.000. Jeg lurer straks på hvem er hen som må gå? 800.000. Det er et årsverk med sosiale kostnader.
I kommuneøkonomien er det også noen som må gå når det skal kuttes. Det blir som regel ikke noen som får sparken, men mer at man ikke erstatter de som av forskjellige grunner slutter. For eksempel hvis en helsefagarbeider, barnehageassistent eller renholdsoperatør slutter, ja da kan det fort føre til at de som er igjen bare må løpe litt fortere, eller jobbe litt smartere so det heter nå.
Er det dermed en direktør, toppleder eller administrativ konsulent som slutter må den straks erstattes. Gjerne med en litt høyere lønn enn det den forrige hadde for å kunne rekruttere den beste.
I Ringerike har vi nå to ordførere og to rådmenn, jeg mener kommunedirektører. Når vi nå må drifte rimeligere er jeg relativt sikker på at det ikke er disse stillingene det blir kutt i.

Men tilbake til ishockeyen.
Lillehammer skal kutte det de kaller fremmede tjenester med 190.000 kroner.
Jeg aner ikke hva slags tjenester som ligger i det. Mine første assosiasjoner går mot Russland, Kina og hemmelige tjenester. Jeg håper assosiasjonene mine er feil.

Hvis man for eksempel går til Russland, eller forgjengeren Sovjetunionen så var det sovjetiske landslaget det mest dominerende landslaget i ishockeyens historie, og vant nesten alle VM- og OL-turneringer i perioden mellom 1954 og 1991. I alt vant Sovjetunionen sju OL-gull og 22 VM-gull.
Grunnen til Sovjetunionens dominans var at de sovjetiske ishockeyspillerne var «statsamatører», altså idrettsutøvere som formelt sett var amatør, men som ble forsørget av staten og dermed for alle praktiske formål var profesjonelle.
Spillerne hadde andre titulære yrker; for eksempel  var spillerne i HK Dinamo Moskva offiserer i etterretningstjenesten KGB, mens HK CSKA Moskva-spillere ble offiserer i den sovjetiske hæren. Dermed bevarte spillerne deres amatørstatus så de var spilleberettigede for OL og VM, og spillerne ville ha en karriere etter at deres spillekarrierer var avsluttet.

Det var helt klart en digresjon. På kommunebudsjettet har vi ingen post som heter fremmede tjenester, heldigvis. Selv om jeg for tiden er mer opptatt av hva som ikke står i sakspapirene
så tror jeg ikke det skjuler seg noen fremmede tjenester der. Konsulentkostnader derimot er det nok av. Akkurat hvor mye som brukes til konsulenter er det litt vanskelig å få svar på, men det er nok langt, langt mer enn de 190.000 Lillehammer Ishockeyklubb bruker. Skal kostnadene ned på Ringerike er det et lurt sted for kommunen å begynne kutte.

Jeg aner ikke om det budsjettet Geriatriks referer til er blitt revidert de siste dagene. Geriatriks publiserte innlegget en liten halvtime etter at sentralbanksjefen kunngjorde at det ikke ble noen rentenedgang i mars som forventet. Lillehammer har nemlig budsjettert med reduserte rentekostnader på 170.000 kroner. Det virker litt optimistisk i mine øyne, selv om jeg ikke aner noe om gjeldsbyrden til ishockeyklubben.

Ringerike kommune har alt for mye gjeld. Vi bruker rundt 10% av driftsinntektene ti å betale renter og avdrag på gjeld. Jeg skulle gjerne ha den andelen lavere. Brukt de pengene til bedre tjenester til innbyggerne som flere lærere og helsefagarbeidere, eller døgnbemanning i Krokenveien 17.
Vi bør i høyeste grad tenke oss godt om før vi tar opp mer lån.

De er i det minste optimistiske på Lillehammer. Det skal de ha. Fra å drifte med 3.5 millioner i underskudd i 2024 regner de med å drifte med omtrent samme sum i overskudd i 2025 uten at jeg ser av tallene som er referert at de tar de helt store, strukturelle grepene.
Optimisme er alltid bra, men akkurat når det kommer til budsjett er det ofte smart med mer realisme enn optimisme. Sånn sett synes jeg kommunalsjef og kommunedirektør var gode i denne ukens kommunestyremøte. Om alle kommunestyrets representanter har like mye realisme og ikke overdreven optimisme i det videre arbeidet er jeg faktisk spent på.

 

 

 

Det er pengene som rår.

Dette innlegget skal handle om ishockey – eller om penger. Etter hva jeg forstår av Geriatriks sitt innlegg så er det på en måte to sider av samme sak.

Det nærmer seg slutten på sesongen og man driver nå med de avsluttende kampene. Hvilke lag skal rykke opp (forhåpentligvis Ringerike Panthers), og ikke minst hvilke lag som skal rykke ned fra eliteserien.
Reglene rundt det er mer en kompliserte nok. De har jeg skrevet om i dette innlegget, så vi lar det være denne gangen. Det er komplisert nok det jeg prøver å forstå her.

For når alle kvalifiseringskamper og bunnstrider er spilt, og man endelig har funnet ut hvilke lag som skal opp og ned, ja da er det en faktor til som må tas med i beregningen. Nemlig penger, eller økonomi da. Det er lite fysiske penger i omløp for tiden. Godt er kanskje det, for her snakker vi millionbeløp.

For i følge Geriatriks så siver det rundt noen rykter om at den økonomiske tilstanden i Lillehammer på ingen måte er så god som kommunisert tidligere. Og da snakker vi selvsagt om ishockeyaget og ikke kommuneøkonomien.
Det har visst vært litt rot i den økonomien en stund, hvis jeg forstår Geriatriks rett.

Saken er jo at Rindal kom jo inn og begynte opprydding.
De fikk oversikt, og begynte jobben med å slette gjeld. Så etter hvert:
Spiller solgt, Bergseng sur, Bergseng gikk, Styret stressa, Rindal gikk, Styret stressa, ny daglig leder.
Nå snakkes/skrives det om at det plutselig har dukket opp enda mer gjeld enn de hadde oversikt over da Rindal gikk inn og begynte ryddejobben.
Nå var det plutselig snakk om at gjelden er oppe på 12 millioner. Hvis det er tilfelle så er jo Lillehammer da i skikkelig deep shit nok en gang, og en fryktet konkurs kan virke veldig realistisk.
Jeg gjentar at dette ikke er noe offisielle tall, men at det snakkes om det.

Hvis ikke alle leserne mine er like oppdatert på Ishockeylaget på Lillehammer som Geriatriks skal jeg forsøke å forklare hvem og hva han snakker om. (Nei, jeg har ikke peiling på hva som rører seg i de forskjellige ishockeylagene, jeg måtte lese meg opp.)

Rindal er Knut Robert Rindal. Han ble valgt som styreleder i klubben i november i fjor. Han har tidligere spilt ishockey på Lillehammers A-lag og ble enstemmig valgt til ny styreleder.
Den nye styrelederen sa da han ble valgt til at han vil bruke erfaringen han har fra styrearbeid og lederstillinger til å drive klubben framover, kanskje mer som en bedrift. Klubben hadde i lengre tid slitt med økonomien.

Selv om Rindal ble enstemmig valgt, er jeg usikker på om alle forsto at det kanskje var mer lederen og ikke ishockeyspilleren de ansatte.

Idrett handler mye om følelser, men man får ikke betalt regningene med følelser. Da er det kun harde penger som gjelder.

Dette skal Rindal ha uttalt etter at han valgte å selge spilleren Nicolas Werbik til Stavanger Oilers.
Jeg iler til med å forklare at det overhode ikke er snakk om noe “slave-handel” her. Werbik ønsket seg nok selv til Stavanger, Han ser på byttet som et viktig steg for karrieren sin og mener han har større sjanser for suksess i Stavanger, og legger til at lagkameratene støttet avgjørelsen hans og ønsket ham alt det beste videre i karrieren.

Like støttende og forståelsesfull var tydeligvis ikke sportslig leder i klubben, Lars Bergseng, som trakk seg med umiddelbar virkning da han ble kjent med salget.
Det virker som om han hadde lite forståelse for at Rindal valgte å selge Werbik på grunn av klubbens vanskelige økonomiske situasjon.

Før jul meldte klubben at de sto i fare for konkurs, da er det klart at den nyvalgte styrelederen ønsker å ta grep for å forhindre en konkurs. Det er faktisk oppgaven hans som styreleder.
Om det smarteste grepet for å bevare en klubb som ble startet i 1957 er å selge toppskåreren rett før sluttspillet skal jeg overhode ikke ha noen mening om.

Vel, både Bergseng og Rindal er historie. Nå går det rykter om at det har dukket opp litt mer gjeld enn det man visste om da Rindal var styreleder. Ikke bare litt gjeld heller i mine øyne, men ytterligere 12 millioner!
Jeg klarer ikke helt å fatte at det går an å glemme eller gjemme en gjeldspost på 12 millioner. Hvor stort er egentlig budsjettet for en ishockeyklubb?

Skulle gjerne ha gravd litt mer i den økonomien, for sånt er interessant. For meg langt mer interessant enn det sportslige. Men jeg lar det være, bare slår fast at hvis laget plutselig har 12 millioner mer enn antatt i gjeld regner jeg med at sannsynligheten for konkurs er til stede.

Hvis Lillehammer ikke kan delta, ikke får lissens på grunn av økonomiske forhold så blir det en ledig plass i eliteserien. Hvem skal så få den? Laget som egentlig skulle rykke ned, eller laget som nesten skulle rykke opp, men ble nummer to i sin divisjon?

Slik Geriatriks konkluderer er det da den som taper kvalifiseringen og egentlig skulle rykke ned som beholder plassen i eliteserien.

På en måte er det altså penger og økonomi og ikke det sportslige som avgjør hvilke lag som er i eliteserien.

Fotball i dag

Det er mye rart det forventes at denne kjerringa skal ha en mening om eller klare å reflektere over. I dag fotball. Og ikke bare fotball på generelt nivå, men mer sånn fotball i Akershus, nærmer bestemt Nes-fotballen. Jeg som knapt vet hvor Nes ligger.

Ikke nok med at dette er et idrettslag jeg overhode ikke har et forhold til. Det forventes at jeg skal ha en mening om en spillerovergang i 8. divisjon. Jeg som ikke er spesielt interessert verken i fotball eller sport. Dette innlegget som er det siste innlegget til bloggen over meg på lista er virkelig for spesielt interesserte, og det er i grunn ikke jeg. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å fenge lesernes interesse her. Håper i grunn leg har mange lesere fra Akershus eller folk som er spesielt interessert i 8. divisjons fotball. (Tviler egentlig på det siste.)

Thomas Bogen har altså gått fra fotballaget til Blaker hvor han har spilt i en årrekke til fotballaget Haga. Det virker som om det ikke er noe dramatikk ved overgangen, og kanskje heller ikke de helt store summene. Blaker klarte ikke å stille lag, så hvis Bogen skulle fortsette å spille fotball måtte han finne et nytt lag. At valget falt på Haga kommer muligens mest av at han faktisk allerede bor der.

Jeg har vært inne på profilen til Thomas Bogen hos Norges Fotballforbund. Ingen skal si at ikke denne kjerringa driver skikkelig research når hun skriver sine innlegg. Thomas har spilt på Blaker siden 2014. Før det, da han spilte i aldersbestemte klasser spilte han for Sørumsand.
Han har totalt spilt 166 kamper, skåret 12 mål og pådratt seg 5 gule kort.

Selv om Blaker ikke stiller lag for voksne menn lenger virker det som det er et aktivt idrettslag. Jeg leser at de holder til på Bruvollen. Her tilbyr de aktiviteter som fotball, allidrett, sykkel, løping og trim. De tilrettelegger også for friluftsliv med skiløyper og merking av stier.
De har egen fritidsklubb “Ungdomscafeen” i Blaker Samfunnshus på Bruvollen, som har åpent hver onsdag. Samt at de har “etter-skole-mat”, og inviterer til turer og arrangementer.

Haga idrettsforening har en lang historie.
Haga Fotballklubb ble etablert den 10.mai 1914 med anlegg på et jorde på Grindakersletta og fotball som eneste gren. Videre i 1921 endret klubben navn til Haga Idrettsforening og i 1924 kjøpte klubben et område nede ved Haga-evja hvor klubben overtok en hoppbakke og anla egen fotballbane. I 1950 sto Haga Samfundshus ferdig. Bygget ble, i tillegg til å fungere som et forsamlingshus, benyttet til garderober o.l av idrettsforening. I 1984 flyttet klubben sin stadion til dagens stadion på “Beitelaget”.

Idrettsforeningen tilbyr i dag organisert aktivitet i de fleste aldersgrupper innen fotball, håndball, allidrett og E-sport. Haga kjører og opp flere mil ed skiløyper i nærområdet og anleggene deres brukes mye av skoler til idrettsdager etc.

Nå vet dere, kjære leser, langt mer om et par idrettslag på Nes samt fotballspilleren Thomas Bogen. Håper det hadde en viss interesse.

 

 

Litt ishockey….

Jeg skal ikke påstå at det er ishockey Gamle Gubben Grå og Svoger bedriver på dette bildet, men det er i det minste en illustrasjon som inneholder skøyter og is. Det er begrenset hvor mange bilder jeg har i arkivet mitt som har ishockey som tema. Og i det minste Svoger har, etter hva jeg har hørt, svingt seg litt med kølle og skøyter da han var yngre. Mulig det var bandy og ikke ishockey. Jeg er litt usikker. Dette var før jeg kom inn i familien.
Nok om det. Dette bildet fra 2020 er bare ment som en illustrasjon.

Interessen min for ishockey kommer selvsagt av at det er Geriatriks som ligger på plassen over meg på topplista. Han skriver jo for det meste om ishockey. Ja hvis han ikke kommenterer de håpløse politikerne her på Ringerike eller kjøreegenskapene til medtrafikanter.
I hans siste innlegg handler det om ishockey.

Det holdt på å bli krise i hele ishockey- Norge på torsdag. Noen datasystem man bruker for å føre kamp-informasjoner lå nede, og man risikerte at torsdagens kamper måtte føre match-protokoller på gamle måten med penn og papir.
Geriatriks virker usikker på om alle kan de gamle rutinene for hvordan man fører dette på papir.
Jeg skjønner han. Jeg husker hvor hjelpeløse vi ble på jobben når dataprogram lå nede og alt måtte gjøres på papir.

Heldigvis ordnet det seg, datasystemene var oppe igjen før kampene begynte. Jeg er enig med Geriatriks at det nok kan være smart at de som skal føre slike kamper får en innføring i papir-metoden, sånn i tilfelle rottefelle.

Jeg vet ikke hvor interessant det kan være at jeg kommenterer resultatet av torsdagens kamper i  EHL. Jeg har som sagt ikke peiling på ishockey. Jeg måtte til og med google hva EHL står for. EHL står for Elitehockeyligaen og er den øverste herre-divisjonen for ishockey i Norge, hvis det er flere enn meg som ikke er så støe på temaet.  Så jeg dropper å kommentere kampene, og går rett til å kommentere tabellen nå som det ikke er så veldig mange kamper igjen. Det går mot vår. og selv om ishockey for lengst har blitt en innendørs idrett er det fremdeles regnet som en vinteridrett.

Visste dere forresten at den første registrerte innendørs ishockeykampen fant sted den 3. mars 1875 i Victoria Skating Rink i Montreal, Quebec. Så det er nok langt lenger siden dette var en utendørs-sport enn jeg trodde. Jeg visste ikke en gang at man hadde ishaller i 1875.
Nå tok det litt lengre tid før man fikk ishaller i Norge. Den første ishallen i Norge, Sparta Amfi, ble bygd i Sarpsborg og åpnet den 18. oktober 1963.

Slik jeg tolker tabellen, så er Storhamar nødt til å vinne serien, eller hva det heter, mens Comet nok rykker ned.
Comet er fra Halden, hvis noen lurte. Jeg måtte søke opp det.

Ringerike Panthers, det lokale ishockeylaget, er ikke i eliteserien. Jeg klikker meg inn for å finne ut hvordan det går med de i 1. divisjon. Til min glede ser jeg at de topper den tabellen. Det gir håp om opprykk til Eliteserien før neste sesong.

 

 

 

Jogging i snødrev…..

Jogging?!?? Jeg stirrer vantro på skjermen. Jogging!!! Allan, langt der oppe på Månetoppen i kalde nord forventer at jeg skal sitte her en tidlig søndag morgen å kommentere en joggetur Målselv fjellandsby ned og opp.   En joggetur Allan til overmål har tatt midtvinters i tett snødrev.

Jogging! Hva vet vel jeg om jogging? Sist jeg drev med noe slikt var på treningsleiren høsten 2021, og det var under tvang.
Jeg prøver å finne ut når jeg jogget sist frivillig.
Det er ganske lett. Jeg tror jeg har jogget frivillig to ganger i mitt 58 år lange liv. Hvis du ikke tar med slike joggeturer an tar for å rekke en buss eller forte meg ned i kantina for å kjøpe cola i en alt for kort matpause på jobb.

Den ene gangen var da jeg og lekekameraten min i barndommen fikk for oss at vi også skulle jogge slik barna som drev med skitrening gjorde. Jeg tipper det var rundt 1977. Vi jogget vel en knapp kilometer, og var begge utslitte og enige om at det ikke fristet til gjentakelse.

Den andre gangen var da jeg nyforelsket i Gamle Gubben Grå fikk den sinnssyke ideen om å jogge fra Sognsvann til Ullevålseter og tilbake. Det er en tur på rundt en mil. Jeg var totalt utslitt da jeg var ferdig, og akkurat som den gangen med barndomskameraten tenkte jeg aldri mer!

I Målselv har jeg faktisk vært. Det begynner også å bli noen år siden. Det var sommeren 1988. Ei venninne av meg var samboer med en yrkesbefal som var stasjonert på Skjold leir, og jeg og ei annen venninne tok ferien vår i Indre Troms for å besøke henne.
Jeg kan ikke huske noen fjell fra den ferien, men så var det ikke akkurat fjellturer vi tre venninnene var opptatt av. Det gikk mer i skravling og kjøreturer, blant annet til Senja og Tromsø.

Jeg sjekker Wikipedia. Ikke det at jeg ikke stoler på Allan, men jeg liker å sjekke fakta når jeg skriver om ting. Det stemmer sikkert at  Målselv Fjellandsby er ordentlig fjell, sånn som jeg forbinder med fjell, og ikke bare en liten ås. I Wikipedia står det at store deler av Målselv kommunen utgjøres av skogs- og fjellområder. Med en høyde 1 721 meter over havet er Njunis kommunens høyeste fjelltopp, og det tredje høyeste fjellet i Troms og Finnmark fylke. 

Nå var det riktignok ikke Njunis Allan jogget opp og ned. Den fjelltoppen ligger nesten 50 km fra fjellandsbyen Allan skriver om, og hadde vel blitt en litt vel strabasiøs joggetur i snødrev. Selv for en spreking som Allan.
Nei Allan jogger fra ferieleiligheten sin og ned til hovedveien og opp igjen. En tur på 8 km. Her kan jeg klok av erfaring si at det var et dumt valg av rute.

Jeg har som sagt ikke den største erfaring med jogging. Men jeg har relativt god erfaring med oppover- og nedover bakker.

Da jeg var ung bodde vi midt i Stubdalsbakkene. Skulle jeg gå tur hadde jeg valget mellom å gå nedover Stubdalsbakkene mot butikken, videre nedover mot skolen og flatere terreng langs fjorden. På slike turer kunne man være heldig å møte andre siviliserte mennesker. Men da måtte man slite seg oppover Stubdalsbakkene på vei hjem. Det gjorde jo at spaserturene kunne bli litt lange. Man gikk heller på den flate veien hvor man kunne være heldig å møte andre jevngamle, trivelige mennesker enn å snu og gi seg i kast med oppoverbakkene og tilbake til foreldre og søsken. Ja, flere ganger gikk jeg helt til Hønefoss og sivilisasjonen. Det er en mil. Da ble det buss hjem, men likevel ca en kilometer med bakketrening fra busstoppet og hjem til gården.

Startet jeg derimot med å gå oppover Stubdalsbakkene og oppover mot Stubdal og Damtjern var sannsynligheten for å møte siviliserte mennesker langt mindre. Jeg kunne selvsagt møte på noen nabokjerringer som hadde det med å gå opp og ned bakkene for å mosjonere, eller noen av de unge i skigruppa som drev med intervalltrening i bakkene. De var mer dedikerte til trening enn til å skravle om litteratur og andre ting som opptok meg.
Fordelen med å starte med å gå oppover var at man fikk den tyngste delen av turen mens man fremdeles hadde litt energi, og kunne gå til man ble sliten og så snu og traske rolig ned bakkene. Man ventet altså ikke til man var utslitt med å gi seg i kast med stigningene.

Det er her jeg mener Allan velger feil. Han jogger lekende lett nedover for så å måtte slite seg oppover bakkene igjen på slutten av joggeturen når det allerede begynner å røyne på med kreftene.

Eller, når jeg tenker etter er jeg litt usikker på hvor hardt Allan jogger. Han skriver at turen opp og ned er på 8 km. Jeg teller at han har tatt 36 bilder på denne joggeturen. Muligens flere, men det er 36 bilder han velger å publisere. Det blir et bilde hver 222 meter.
Selv jeg kunne kanskje klare en joggetur hvis jeg fikk en foto- og pustepause for hver 200 meter.