Dette innlegget skal handle om ishockey – eller om penger. Etter hva jeg forstår av Geriatriks sitt innlegg så er det på en måte to sider av samme sak.

Det nærmer seg slutten på sesongen og man driver nå med de avsluttende kampene. Hvilke lag skal rykke opp (forhåpentligvis Ringerike Panthers), og ikke minst hvilke lag som skal rykke ned fra eliteserien.
Reglene rundt det er mer en kompliserte nok. De har jeg skrevet om i dette innlegget, så vi lar det være denne gangen. Det er komplisert nok det jeg prøver å forstå her.

For når alle kvalifiseringskamper og bunnstrider er spilt, og man endelig har funnet ut hvilke lag som skal opp og ned, ja da er det en faktor til som må tas med i beregningen. Nemlig penger, eller økonomi da. Det er lite fysiske penger i omløp for tiden. Godt er kanskje det, for her snakker vi millionbeløp.

For i følge Geriatriks så siver det rundt noen rykter om at den økonomiske tilstanden i Lillehammer på ingen måte er så god som kommunisert tidligere. Og da snakker vi selvsagt om ishockeyaget og ikke kommuneøkonomien.
Det har visst vært litt rot i den økonomien en stund, hvis jeg forstår Geriatriks rett.

Saken er jo at Rindal kom jo inn og begynte opprydding.
De fikk oversikt, og begynte jobben med å slette gjeld. Så etter hvert:
Spiller solgt, Bergseng sur, Bergseng gikk, Styret stressa, Rindal gikk, Styret stressa, ny daglig leder.
Nå snakkes/skrives det om at det plutselig har dukket opp enda mer gjeld enn de hadde oversikt over da Rindal gikk inn og begynte ryddejobben.
Nå var det plutselig snakk om at gjelden er oppe på 12 millioner. Hvis det er tilfelle så er jo Lillehammer da i skikkelig deep shit nok en gang, og en fryktet konkurs kan virke veldig realistisk.
Jeg gjentar at dette ikke er noe offisielle tall, men at det snakkes om det.

Hvis ikke alle leserne mine er like oppdatert på Ishockeylaget på Lillehammer som Geriatriks skal jeg forsøke å forklare hvem og hva han snakker om. (Nei, jeg har ikke peiling på hva som rører seg i de forskjellige ishockeylagene, jeg måtte lese meg opp.)

Rindal er Knut Robert Rindal. Han ble valgt som styreleder i klubben i november i fjor. Han har tidligere spilt ishockey på Lillehammers A-lag og ble enstemmig valgt til ny styreleder.
Den nye styrelederen sa da han ble valgt til at han vil bruke erfaringen han har fra styrearbeid og lederstillinger til å drive klubben framover, kanskje mer som en bedrift. Klubben hadde i lengre tid slitt med økonomien.

Selv om Rindal ble enstemmig valgt, er jeg usikker på om alle forsto at det kanskje var mer lederen og ikke ishockeyspilleren de ansatte.

Idrett handler mye om følelser, men man får ikke betalt regningene med følelser. Da er det kun harde penger som gjelder.

Dette skal Rindal ha uttalt etter at han valgte å selge spilleren Nicolas Werbik til Stavanger Oilers.
Jeg iler til med å forklare at det overhode ikke er snakk om noe “slave-handel” her. Werbik ønsket seg nok selv til Stavanger, Han ser på byttet som et viktig steg for karrieren sin og mener han har større sjanser for suksess i Stavanger, og legger til at lagkameratene støttet avgjørelsen hans og ønsket ham alt det beste videre i karrieren.

Like støttende og forståelsesfull var tydeligvis ikke sportslig leder i klubben, Lars Bergseng, som trakk seg med umiddelbar virkning da han ble kjent med salget.
Det virker som om han hadde lite forståelse for at Rindal valgte å selge Werbik på grunn av klubbens vanskelige økonomiske situasjon.

Før jul meldte klubben at de sto i fare for konkurs, da er det klart at den nyvalgte styrelederen ønsker å ta grep for å forhindre en konkurs. Det er faktisk oppgaven hans som styreleder.
Om det smarteste grepet for å bevare en klubb som ble startet i 1957 er å selge toppskåreren rett før sluttspillet skal jeg overhode ikke ha noen mening om.

Vel, både Bergseng og Rindal er historie. Nå går det rykter om at det har dukket opp litt mer gjeld enn det man visste om da Rindal var styreleder. Ikke bare litt gjeld heller i mine øyne, men ytterligere 12 millioner!
Jeg klarer ikke helt å fatte at det går an å glemme eller gjemme en gjeldspost på 12 millioner. Hvor stort er egentlig budsjettet for en ishockeyklubb?

Skulle gjerne ha gravd litt mer i den økonomien, for sånt er interessant. For meg langt mer interessant enn det sportslige. Men jeg lar det være, bare slår fast at hvis laget plutselig har 12 millioner mer enn antatt i gjeld regner jeg med at sannsynligheten for konkurs er til stede.

Hvis Lillehammer ikke kan delta, ikke får lissens på grunn av økonomiske forhold så blir det en ledig plass i eliteserien. Hvem skal så få den? Laget som egentlig skulle rykke ned, eller laget som nesten skulle rykke opp, men ble nummer to i sin divisjon?

Slik Geriatriks konkluderer er det da den som taper kvalifiseringen og egentlig skulle rykke ned som beholder plassen i eliteserien.

På en måte er det altså penger og økonomi og ikke det sportslige som avgjør hvilke lag som er i eliteserien.

Det er mye rart det forventes at denne kjerringa skal ha en mening om eller klare å reflektere over. I dag fotball. Og ikke bare fotball på generelt nivå, men mer sånn fotball i Akershus, nærmer bestemt Nes-fotballen. Jeg som knapt vet hvor Nes ligger.

Ikke nok med at dette er et idrettslag jeg overhode ikke har et forhold til. Det forventes at jeg skal ha en mening om en spillerovergang i 8. divisjon. Jeg som ikke er spesielt interessert verken i fotball eller sport. Dette innlegget som er det siste innlegget til bloggen over meg på lista er virkelig for spesielt interesserte, og det er i grunn ikke jeg. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å fenge lesernes interesse her. Håper i grunn leg har mange lesere fra Akershus eller folk som er spesielt interessert i 8. divisjons fotball. (Tviler egentlig på det siste.)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Thomas Bogen har altså gått fra fotballaget til Blaker hvor han har spilt i en årrekke til fotballaget Haga. Det virker som om det ikke er noe dramatikk ved overgangen, og kanskje heller ikke de helt store summene. Blaker klarte ikke å stille lag, så hvis Bogen skulle fortsette å spille fotball måtte han finne et nytt lag. At valget falt på Haga kommer muligens mest av at han faktisk allerede bor der.

Jeg har vært inne på profilen til Thomas Bogen hos Norges Fotballforbund. Ingen skal si at ikke denne kjerringa driver skikkelig research når hun skriver sine innlegg. Thomas har spilt på Blaker siden 2014. Før det, da han spilte i aldersbestemte klasser spilte han for Sørumsand.
Han har totalt spilt 166 kamper, skåret 12 mål og pådratt seg 5 gule kort.

Selv om Blaker ikke stiller lag for voksne menn lenger virker det som det er et aktivt idrettslag. Jeg leser at de holder til på Bruvollen. Her tilbyr de aktiviteter som fotball, allidrett, sykkel, løping og trim. De tilrettelegger også for friluftsliv med skiløyper og merking av stier.
De har egen fritidsklubb “Ungdomscafeen” i Blaker Samfunnshus på Bruvollen, som har åpent hver onsdag. Samt at de har “etter-skole-mat”, og inviterer til turer og arrangementer.

Haga idrettsforening har en lang historie.
Haga Fotballklubb ble etablert den 10.mai 1914 med anlegg på et jorde på Grindakersletta og fotball som eneste gren. Videre i 1921 endret klubben navn til Haga Idrettsforening og i 1924 kjøpte klubben et område nede ved Haga-evja hvor klubben overtok en hoppbakke og anla egen fotballbane. I 1950 sto Haga Samfundshus ferdig. Bygget ble, i tillegg til å fungere som et forsamlingshus, benyttet til garderober o.l av idrettsforening. I 1984 flyttet klubben sin stadion til dagens stadion på “Beitelaget”.

Idrettsforeningen tilbyr i dag organisert aktivitet i de fleste aldersgrupper innen fotball, håndball, allidrett og E-sport. Haga kjører og opp flere mil ed skiløyper i nærområdet og anleggene deres brukes mye av skoler til idrettsdager etc.

Nå vet dere, kjære leser, langt mer om et par idrettslag på Nes samt fotballspilleren Thomas Bogen. Håper det hadde en viss interesse.

Jeg skal ikke påstå at det er ishockey Gamle Gubben Grå og Svoger bedriver på dette bildet, men det er i det minste en illustrasjon som inneholder skøyter og is. Det er begrenset hvor mange bilder jeg har i arkivet mitt som har ishockey som tema. Og i det minste Svoger har, etter hva jeg har hørt, svingt seg litt med kølle og skøyter da han var yngre. Mulig det var bandy og ikke ishockey. Jeg er litt usikker. Dette var før jeg kom inn i familien.
Nok om det. Dette bildet fra 2020 er bare ment som en illustrasjon.

Interessen min for ishockey kommer selvsagt av at det er Geriatriks som ligger på plassen over meg på topplista. Han skriver jo for det meste om ishockey. Ja hvis han ikke kommenterer de håpløse politikerne her på Ringerike eller kjøreegenskapene til medtrafikanter.
I hans siste innlegg handler det om ishockey.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Det holdt på å bli krise i hele ishockey- Norge på torsdag. Noen datasystem man bruker for å føre kamp-informasjoner lå nede, og man risikerte at torsdagens kamper måtte føre match-protokoller på gamle måten med penn og papir.
Geriatriks virker usikker på om alle kan de gamle rutinene for hvordan man fører dette på papir.
Jeg skjønner han. Jeg husker hvor hjelpeløse vi ble på jobben når dataprogram lå nede og alt måtte gjøres på papir.

Heldigvis ordnet det seg, datasystemene var oppe igjen før kampene begynte. Jeg er enig med Geriatriks at det nok kan være smart at de som skal føre slike kamper får en innføring i papir-metoden, sånn i tilfelle rottefelle.

Jeg vet ikke hvor interessant det kan være at jeg kommenterer resultatet av torsdagens kamper i  EHL. Jeg har som sagt ikke peiling på ishockey. Jeg måtte til og med google hva EHL står for. EHL står for Elitehockeyligaen og er den øverste herre-divisjonen for ishockey i Norge, hvis det er flere enn meg som ikke er så støe på temaet.  Så jeg dropper å kommentere kampene, og går rett til å kommentere tabellen nå som det ikke er så veldig mange kamper igjen. Det går mot vår. og selv om ishockey for lengst har blitt en innendørs idrett er det fremdeles regnet som en vinteridrett.

Visste dere forresten at den første registrerte innendørs ishockeykampen fant sted den 3. mars 1875 i Victoria Skating Rink i Montreal, Quebec. Så det er nok langt lenger siden dette var en utendørs-sport enn jeg trodde. Jeg visste ikke en gang at man hadde ishaller i 1875.
Nå tok det litt lengre tid før man fikk ishaller i Norge. Den første ishallen i Norge, Sparta Amfi, ble bygd i Sarpsborg og åpnet den 18. oktober 1963.

Slik jeg tolker tabellen, så er Storhamar nødt til å vinne serien, eller hva det heter, mens Comet nok rykker ned.
Comet er fra Halden, hvis noen lurte. Jeg måtte søke opp det.

Ringerike Panthers, det lokale ishockeylaget, er ikke i eliteserien. Jeg klikker meg inn for å finne ut hvordan det går med de i 1. divisjon. Til min glede ser jeg at de topper den tabellen. Det gir håp om opprykk til Eliteserien før neste sesong.

Jogging?!?? Jeg stirrer vantro på skjermen. Jogging!!! Allan, langt der oppe på Månetoppen i kalde nord forventer at jeg skal sitte her en tidlig søndag morgen å kommentere en joggetur Målselv fjellandsby ned og opp.   En joggetur Allan til overmål har tatt midtvinters i tett snødrev.

Jogging! Hva vet vel jeg om jogging? Sist jeg drev med noe slikt var på treningsleiren høsten 2021, og det var under tvang.
Jeg prøver å finne ut når jeg jogget sist frivillig.
Det er ganske lett. Jeg tror jeg har jogget frivillig to ganger i mitt 58 år lange liv. Hvis du ikke tar med slike joggeturer an tar for å rekke en buss eller forte meg ned i kantina for å kjøpe cola i en alt for kort matpause på jobb.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Den ene gangen var da jeg og lekekameraten min i barndommen fikk for oss at vi også skulle jogge slik barna som drev med skitrening gjorde. Jeg tipper det var rundt 1977. Vi jogget vel en knapp kilometer, og var begge utslitte og enige om at det ikke fristet til gjentakelse.

Den andre gangen var da jeg nyforelsket i Gamle Gubben Grå fikk den sinnssyke ideen om å jogge fra Sognsvann til Ullevålseter og tilbake. Det er en tur på rundt en mil. Jeg var totalt utslitt da jeg var ferdig, og akkurat som den gangen med barndomskameraten tenkte jeg aldri mer!

I Målselv har jeg faktisk vært. Det begynner også å bli noen år siden. Det var sommeren 1988. Ei venninne av meg var samboer med en yrkesbefal som var stasjonert på Skjold leir, og jeg og ei annen venninne tok ferien vår i Indre Troms for å besøke henne.
Jeg kan ikke huske noen fjell fra den ferien, men så var det ikke akkurat fjellturer vi tre venninnene var opptatt av. Det gikk mer i skravling og kjøreturer, blant annet til Senja og Tromsø.

Jeg sjekker Wikipedia. Ikke det at jeg ikke stoler på Allan, men jeg liker å sjekke fakta når jeg skriver om ting. Det stemmer sikkert at  Målselv Fjellandsby er ordentlig fjell, sånn som jeg forbinder med fjell, og ikke bare en liten ås. I Wikipedia står det at store deler av Målselv kommunen utgjøres av skogs- og fjellområder. Med en høyde 1 721 meter over havet er Njunis kommunens høyeste fjelltopp, og det tredje høyeste fjellet i Troms og Finnmark fylke. 

Nå var det riktignok ikke Njunis Allan jogget opp og ned. Den fjelltoppen ligger nesten 50 km fra fjellandsbyen Allan skriver om, og hadde vel blitt en litt vel strabasiøs joggetur i snødrev. Selv for en spreking som Allan.
Nei Allan jogger fra ferieleiligheten sin og ned til hovedveien og opp igjen. En tur på 8 km. Her kan jeg klok av erfaring si at det var et dumt valg av rute.

Jeg har som sagt ikke den største erfaring med jogging. Men jeg har relativt god erfaring med oppover- og nedover bakker.

Da jeg var ung bodde vi midt i Stubdalsbakkene. Skulle jeg gå tur hadde jeg valget mellom å gå nedover Stubdalsbakkene mot butikken, videre nedover mot skolen og flatere terreng langs fjorden. På slike turer kunne man være heldig å møte andre siviliserte mennesker. Men da måtte man slite seg oppover Stubdalsbakkene på vei hjem. Det gjorde jo at spaserturene kunne bli litt lange. Man gikk heller på den flate veien hvor man kunne være heldig å møte andre jevngamle, trivelige mennesker enn å snu og gi seg i kast med oppoverbakkene og tilbake til foreldre og søsken. Ja, flere ganger gikk jeg helt til Hønefoss og sivilisasjonen. Det er en mil. Da ble det buss hjem, men likevel ca en kilometer med bakketrening fra busstoppet og hjem til gården.

Startet jeg derimot med å gå oppover Stubdalsbakkene og oppover mot Stubdal og Damtjern var sannsynligheten for å møte siviliserte mennesker langt mindre. Jeg kunne selvsagt møte på noen nabokjerringer som hadde det med å gå opp og ned bakkene for å mosjonere, eller noen av de unge i skigruppa som drev med intervalltrening i bakkene. De var mer dedikerte til trening enn til å skravle om litteratur og andre ting som opptok meg.
Fordelen med å starte med å gå oppover var at man fikk den tyngste delen av turen mens man fremdeles hadde litt energi, og kunne gå til man ble sliten og så snu og traske rolig ned bakkene. Man ventet altså ikke til man var utslitt med å gi seg i kast med stigningene.

Det er her jeg mener Allan velger feil. Han jogger lekende lett nedover for så å måtte slite seg oppover bakkene igjen på slutten av joggeturen når det allerede begynner å røyne på med kreftene.

Eller, når jeg tenker etter er jeg litt usikker på hvor hardt Allan jogger. Han skriver at turen opp og ned er på 8 km. Jeg teller at han har tatt 36 bilder på denne joggeturen. Muligens flere, men det er 36 bilder han velger å publisere. Det blir et bilde hver 222 meter.
Selv jeg kunne kanskje klare en joggetur hvis jeg fikk en foto- og pustepause for hver 200 meter.

Lesertallene mine har vært stadig synkende de siste dagene. Mulig folk som bruker både krefter og fritid på snømåking ikke er så interessert i å lese om nettopp snømåking når de unner seg en pause eller endelig kan lene seg godt tilbake i godstolen.
Så i dag skal jeg ikke klage over snø og vinter, men i stedet nærme meg temaet vinter med en positiv innstilling og et lyst sinn.
Det skal handle om ishockey. Nærmere bestemt kvinnehockey.

I dag utgjør antall jenter/kvinner 13% av alle som løser lisens i Norges ishockey forbund (NIHF).

Jeg leser meg til at noen mener det ikke er likestilling i sporten fordi det er andre regler for jenter/kvinner og gutter/menn.  Av det jeg leser om temaet er det noen som, også på dette feltet er lettkrenka på andres vegne.

Dersom man skal følge retorikken mange har vedrørende likestilling så må alle regler og forhold i ishockeyen være like. Da må man blant annet ha andre aldersinndelinger for jentene, nedre aldersgrense for å delta på senior kvinnelag må heves og dispensasjoner for å spille ned eller opp må strammes inn.

I dag spiller jenter på samme lag med opptil 5 års aldersforskjell, og det gjøres fordi det er for få rettårige jenter i veldig mange klubber. Hvis man innfører samme restriksjoner som for guttene vil mange klubber ikke kunne stille lag for jenter, fordi de rett og slett ikke har mange nok spillere. Hvis man hever aldersgrensen for å spille senior kvinnehockey vil flere lag miste muligheten til å ha med de yngste spillerne de i dag har på laget, og noen lag vil ha utfordringer med å ha nok spillere til å delta i seriespill.

En annen ting som må endres dersom man skal behandle gutter og jenter likt er at jenter kan spille på guttelag, men ikke omvendt. Dersom man skal gjøre alt likt må man enten tillate mix av kjønn begge veier eller ha forbud mot det samme. Ikke akkurat aktivitetsfremmende, men likebehandling.
Ved innføringer av taklinger må aldersspennet i jenteklassene (også senior) endres da det vil være altfor stor forskjell på vekt og størrelse fra de yngste til de eldste. NIHF er helt overbevisst om at en fullstendig likestilling/likebehandling vil være rekrutteringshemmende framfor å skape mer aktivitet.
Er det likestilling å sørge for at jenter ikke får spille hockey? Noen ganger er det smart, også for folk som blir krenka på andres vegne, å tenke litt lenger enn nesa rekker.
Internasjonalt er reglene slik de er i Norge. Jeg tenker det er lurt å forholde seg til internasjonale regler også her i landet.

Men dette innlegget skulle ikke handle om likestilling. Det skulle handle om kvinnehockey.
Nærmere bestemt U18-landslaget som i disse dager deltar på VM i Ungarn.
Det norske laget deltar i VM div 1 – gruppe A, som er nivå 2, etter at de gikk ubeseiret gjennom fjorårets VM i Spania og rykket opp fra nivå 3.
Det har ikke gått like bra i år som det gikk i Spania i fjor. De har tapt de to første kampene. 2-4 mot Tyskland og 3-0 mot Ungarn. Vi håper de har bedre hell med seg i dag når de skal møte Østerrike. Laget slo Østerrike i to kamper i november, så det lover jo bra.
Det er også kamper mot Italia og Frankrike på fredag og lørdag.

Det har vært stor konkurranse om å få plass på laget. 23 jenter har fått tillitten og representerer Norge. Det er tre målvakter, 8 backer og 12 løpere.  Jeg har ikke peiling på kvinnehockey så jeg kan ikke fortelle om det er noen kjente utøvere blant disse 23. Men tenker det er vel verdt å nevne Kajsa Bråten. Det er hun som har skåret de to målene vi har fått så langt i VM.

Kajsa Bråten var og med i VM-troppen som vant VM i Spania i fjor, og selv om hun bare er 17 år har hun mange meritter å skryte av. Kongsvinger-jenta ble norgesmester med Hasle-Løren allerede som 14-åring, og i U18-VM i Ungarn i april 2022 ble hun Norges poengdronning i mesterskapet.
For tiden spiller hun for Färjestad bk, en klubb i Karlstad i Sverige.
Jeg spår at dette er en idrettsutøver vi kommer til å høre mer om.

Jeg sitter her og gnir meg i øynene, kan nesten ikke tro mine egne øyne. Men folk sitter faktisk i kommentarfeltet til denne bloggen og debatterer knebøy!????? Jepp, du leste helt riktig. Jeg forstår det godt hvis du og tror du har problemer med synet. Men det debatteres faktisk knebøy i kommentarfeltet til min blogg. Nå tror jeg verden knapt står til påske.

Tenk at denne kjerringa klarer å inspirere, influere, påvirke folk til å ta – av alle ting knebøy!! Ja for når man diskuterer teknikk på slike gymnastiske øvelser så er det vel fordi de har tenkt å prøve de?

Vi trente noe med strikk da jeg var på treningsleiren i 2021 (yrkesretta rehabilitering).  Det var, muligens ikke overraskende for noen absolutt ikke noe for meg.  Jeg mener det seriøst. Jeg forstår effekten av å feste gummistrikker rundt beina og få motstand når du går, bøyer deg eller hva du nå skal drive med. Men niks, de strikkene likte jeg aldri. Gi meg heller en stor ball, eller en trapp jeg skal trene i enn de der gummistrikka.

Men hvis jeg kan inspirere andre til trening er jo det bra. Så stå på dere.
Kjerringa nå som trenings-motivator for styrketrening. Den så jeg faktisk ikke komme.

Slapp av, det har ikke kommet snø utenfor Drømmehuset. Tvert i mot skinner sola fra blå himmel og yr melder om tosifrede varmegrader i løpet av dagen. Kjerringa er i langt bedre humør enn i går.

Skylda for at Kjerringa har funnet frem bilde av snø har Allan. Den samme Allan har og medvirkning på at humøret til Kjerringa er betraktelig lystigere i dag. Denne o store toppbloggeren har beholdt bakkekontakten og er ikke så himla lettkrenka selv om han en gang har vært nummer to på bloggtoppen, Jeg kan altså skrive dette innlegget uten å veie hvert ord på gullvekt. Så med senkede skuldre, tekoppen ved min side og et lite smil om munnen setter jeg meg ned og reflekterer over det siste innlegget til Allan.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Det innlegget heter Smarte tips til deg som skal kjøre poolrace, og strengt tatt så tror jeg ikke denne kjerringa er i målgruppa Allan først og fremst henvender seg til med dette innlegget.
Jeg mener, hvem ser for seg denne kjerringa omgitt av snø og med slålomski på beina? Bare den ideen er absurd.

Kun en gang har denne kjerringa befunnet seg i en slik scene. I januar år 2000. Det er straks et kvart århundre siden. Kjerringa var både yngre og sprekere da og hadde en kropp helt fri for titan. Og nei, det var likevel ikke en god ide og feste alpinski på kjerringa og frakte henne i toppen av barnebakken i skianlegget på Geilo. Joda hun kom seg velberget ned på et vis, men det tok sin tid og var overhode ikke noe vakkert syn.

Så og bare tenke seg at denne kjerringa skulle sette utfor en bakke med ski på beina og med en diger vanndam i bunnen er så absurd at det nesten blir latterlig. Men det er klart. Skulle jeg befinne meg i en slik situasjon ville jeg nok være takknemlig for alle smarte tips jeg kunne få. Alt for å unngå at turen endte med et besøk hos mine gamle kollegaer og i en seng på hospitalet.

Skulle jeg mot all formodning og all vett og forstand befinne seg i en slik situasjon (Slapp av slekt og venner det kommer aldri til å skje. Det er kun et tankeeksperiment.) så ville jeg nok godt for å bli publikums yndling.

Det blir man i følge Allan ved å ikke ha for stor fart. Det kunne jeg klare utmerket. Mest sannsynlig ville jeg ha ramla et par ganger allerede før jeg var halvveis ned til vannet. Eller satt meg ned da, brukt rompebremsen for å unngå for stor fart. Den gangen på Geilo fikk jeg liksom ikke til å ploge med alpinski. (Kan det ha vært noe galt med skiene jeg hadde fått låne?)

Jeg tror og jeg fort kunne klare å ha bred skiføring når jeg traff vannet. Veldig bred er jeg redd. Sånn nesten en ski i hver ende av bassenget.

Det å lene seg forover tror jeg og ville gå helt automatisk. Eller bakover, godt bakover. Litt usikker på om jeg kom til å tryne eller gå på ryggkulen, men samme hva er jeg sikker på at underholdningsverdien kom til å være stor.

Ikke minst det å se meg komme meg ut av bassenget med ski på beina. Det er jo underholdende nok å se meg reise meg fra gulv eller bakkeplan hvis jeg av en eller annen uforståelig grunn skulle befinne meg der nede.

Takk for tipsene, Allan! Men jeg tror nok ikke jeg trenger dem.

Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Tåka ligger grå rundt Drømmehuset.  Den letter nok snart. Yr melder om et tosifret antall varmegrader i løpet av dagen. Om noen timer skal jeg nok ut på tur, men det har ingen hast. I dag går alt i rolig tempo. Merkelig at en skal bli så sliten i kroppen av en tur til Drammen. Det var jo hverdagen før, og da for langt mer krevende oppgaver enn en synstest og et besøk på Fretex.

Apropos tur. Folk gjør mye rart. Allan på plassen foran meg på bloggtoppen gikk i går 35 km på ski over et par fjell helt frivillig – og unødvendig.

Jeg har vært på de trakter.
Tilbrakte en sommerferie på Skjold i Øverbygd. Venninna mi som jeg besøkte arbeidet i en matbutikk i Bardufoss. Bussen som tok meg og ei annen venninne som var med på ferieturen fra togstasjonen på Fauske kjørte via Setermoen og stoppet på Setermoen før den kjørte videre til Bardufoss. Det går vei mellom de to stedene. I følge Google er veistrekningen mellom Setermoen og Bardufoss 28,4 km og man kjører strekningen på under en halvtime.
Altså finnes det både kortere, raskere og ikke minst mer behagelige måter å komme seg fra Setermoen til Bardufoss på enn å bruke fire timer på å slite seg over ett par fjell.

Reistadløpet som Allan deltok på ble arrangert første gang i 1958 og er et av Norges mest tradisjonsrike turrenn. Rennet ble etablert til minne om oberst Ole Reistad. Han var skiløper og friidrettsmann, mest kjent for å ha ledet den norske skipatruljen inn til seier i de olympiske leker i St. Moritz i 1928.
Hensikten med Reistadløpet er å ivareta oberst Ole Reistads minne. Foruten å ha vunnet OL-gull i patruljeløp i 1928 så var han også norsk mester i femkamp i 1922. I 1940 var han skvadronsjef på Bardufoss. Senere under krigen ble han sjef for Little Norway i Canada hvor de norske flygerne ble utdannet og trent. Fra 1945 til 1949 satt han som sjef for Luftkommando Nord-Norge på Bardufoss.

Man hedrer altså en fyr for å ha vært med å ha vunnet en olympisk seier  St. Moritz ved å gå på ski over to fjell i indre Troms. Minner om at St. Moritz er en alpelandsby i Sveits hele 3.432 km fra Bardufoss.

Reistad vant ikke den olympiske seieren i St. Moritz alene. Han var med på et lag. Det var militært patruljeløp han vant i OL der nede i Sveits. Med på det laget var Leif Skagnæs, Ole Stenen og Reidar Ødegaard.

Leif Skagnæs  kommer fra hjembygda mi. Vi driver ikke og sliter oss over fjelltopper på ski for å minnes han. Faktisk var jeg ikke klar over at en olympisk mester kom fra hjembygda mi enda Høvdingen og resten av slekta er rimelig interessert i både ski og sport.

Skagnæs driftet Løvlia fra 1939 til 1951. Løvlia er dit svært mange av mine skiturer gikk i oppveksten. Damtjern – Løvlia – Damtjern. Solbærtoddy og Kvikk-lunsj på Løvlia.
Kanskje en ide’ for det lokale idrettslaget å starte Leif Skagnæs sitt minneløp?
I tillegg til OL-medaljen var han aktiv i motstandskampen under andre verdenskrig og satt fengslet både i «Nummer 19», Buchenwald og Flossenbürg.

Nå var ikke Ole Reistad som det skirennet oppe i Målselv er oppkalt etter fra Målselv. Han var fra Furuset i Oslo, så jeg googler litt for å finne ut om det muligens er et minneløp til minne om Leif Skagnæs ett eller annet sted i verden. Det ser ikke slik ut. Så her bør nok det lokale idrettslaget ta grep.

Tilbake til Ole Reistad og Reistadløpet. Jeg vet ikke om det ble noen knall og fall på Allan og de andre som sleit seg over fjelltoppene i går. Men under dette Olympiske patruljeløpet i 1928  en lang utforkjøring slik Allan beskriver at det var også på slutten av hans renn. Det var da de kom til denne lange utforkjøringen at Ole Reistad kom med ordren som siden har blitt et standarduttrykk: «Samling i bånn, gutter». 

Reistad ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1921. Han begynte som elev ved Hærens flyskole på Kjeller i 1922, og ble etterhvert instruktør på samme sted. Da tyskerne kom i 1940 måtte han få fly og mannskap nordover etter som tyskerne tok mer og mer kontroll over landet, og havnet i mai i Bardufoss.
Reistad måtte demobilisere Hærens flyvåpen 8. juni da engelskmennene måtte trekke seg ut av forsvaret av Norge.
Han satte da i gang med å starte en norsk flyskole utenfor Norge. Først prøvde han å etablere det i Finland, men etter hvert ble denne skolen opprettet i Toronto i Canada. Little Norway som de fleste kanskje har hørt om.

Det var ikke bare bare å komme seg fra Bardufoss til Toronto i 1940.
Reistad hadde kommet seg til Stockholm. Derfra tok han fly til Moskva, tog til Vladivostok, båt til Tokyo, båt til Vancouver og deretter tog til Toronto og Little Norway. Han kom dit like før jul 1940.
4. april 1941 ble han forfremmet til major og beordret til å lede leiren.

I 2010 ble det kjent at han høsten 1942 planla å invadere Norge med 1100 fly og 120 000 allierte soldater. En forutsetning var at Sverige skulle gi opp nøytraliteten og bli med på angrepet. Invasjonen skulle starte med flydropp av rundt 10 000 soldater øverst i Gudbrandsdalen og like mange i Valdres. I tillegg var Helgeland et hovedmål. Reistad mente dette var den beste måten å utnytte allierte styrker på. Planen skal ha blitt utarbeidet på ordre fra amerikanske myndigheter.

Reistad ble beordret til Bardufoss flystasjon som sjef for Luftkommando Nord ved frigjøringen. Først ved St.Hans-tider fikk han anledning til å møte igjen familien som hadde vært hjemme i Norge under hele krigen. Dette skjedde under stor festivitas på Furuset Stadion som Reistad hadde vært primus motor for byggingen av før krigen.

Mens han var sjef for Luftkommando Nord på Bardufoss ble han syk og måtte legges inn på Rikshospitalet for en vanskelig og farlig hjerneoperasjon. Han kom seg gjennom operasjonen, men var naturlig nok sterkt redusert. Helsetilstanden ble snart verre igjen. Kort før hans død ble han av Kong Haakon utnevnt til Kommandør med stjerne av St. Olavsorden for sin store innsats for Norge.
Reistad døde 22. desember 1949. Jeg tror ikke hjernekirurgi var så veldig vanlig på slutten av 1940-tallet i Norge, selv ikke på Rikshospitalet. Nevrokirurgi ble opprettet som egen spesialitet i Norge først i 1953.

Kanskje var Ole Reistad en fyr det er verdt å slite seg over et par fjell på ski for å minnes. Ja for de som har trang for slikt. Det ble et langt innlegg i dag. Men man kan jo ikke kommentere en lang slitsom skitur med bare noen få setninger. I tillegg var det mye interessant historie som dukket opp.

Våknet i dag til nysnø. Behøver jeg å si mer? Bildet over er fra i går kveld, det har ikke blitt mindre snø på den busken. Det skal komme mer nedbør. Helt frem til midnatt skal jeg tro Yr. Om det blir regn eller snø gjenstår å se. Temperaturen svinger rundt 0 punktet.  Jeg ror jeg gjentar meg selv, men jeg er altså ferdig med snø for denne sesongen.

På plassen over meg på bloggtopplista ligger Geriatriks. Det betyr at dette innlegget skal ha sitt utspring i tanker rundt ishockey.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Jeg er vel i utgangspunktet interessert i ishockey som jeg er i snø. Men så er det det da, at Geriatriks er fra Hønefoss, og innlegget hans gir meg jo informasjon om hvordan det går med Ringerike Panthers, det lokale laget som sloss for å beholde plassen i den øverste ligaen. Jeg er jo såpass lokalpatriot at det er av interesse.
Ja såpass interessert blir jeg at jeg setter meg ned med penn og papir og regner litt på oddsen for at Ringerike skal gå videre nå som det er to kamper igjen.
Vi ligger nederst på tabellen, men det er ikke umulig. Det er i det minste ingen grunn til spillerne å ikke gi alt i de to siste hjemmekampene som er igjen.

De to kampene spilles i Schjongshallen som hjemmekamper skal og bør. Den ene er i dag, den siste på torsdag.
En tanke slår ned i meg. Er det denne påsken Kjerringa skal gå på sin første ishockeykamp?
Er det kanskje i dag det skal skje?
Det kan virke som om hjemmelaget trenger fulle tribuner og en solid heia-gjeng i ryggen på disse kampene.
Jeg sjekker når kampene begynner. Klokka 18 i dag, klokka 15 på skjærtorsdag. Det er nok helt klart kampen i dag som passer best med henblikk på tid.
Så sjekker jeg hva det koster å gå på kamp. Billettprisen. 190,-kr. Omtrent som en kinobillett.

Jeg har ikke tatt noen avgjørelse ennå. Klokka er halv åtte om morgenen. Jeg er knapt våken. Eller Gamle Gubben Grå er mindre våken enn meg. Jeg lanserer forsiktig ideen for han. Den trenger garantert å modnes. Så får vi se hva det blir til senere i dag.

Jeg gjør en ting til før jeg forlater temaet ishockey. Jeg sjekker spillerne på laget. Hva motiverer de? Hvor sannsynlig er det at de gir alt for drakta? Hvor viktig er det for de at laget ikke rykker ned?  Hvor stor er lojaliteten til laget?

Da HBK, det lokale fotballaget, lå i de øverste divisjonene var jeg noen ganger med Eldste Sønn på kamp. Det var langt mellom de lokale heltene, for å si det slik. Svært få av spillerne hadde vokst opp på Ringerike, ja mange hadde til og med vokst opp langt utenfor landets grenser. Jeg antar det ikke gir den helt samme lojaliteten til laget. Det samme behovet for å gi alt. Rykker laget ned, og man selv er flink nok får an fort nye tilbud i andre lag. At egne prestasjoner kanskje er viktigere enn laget.

Jeg blir gledelig overrasket. Ikke det at jeg kjenner alle unge mennesker i distriktet, men ut fra etternavn ser jeg at flere må ha tilknytning til distriktet. Noen kommer fra familier hvor ishockey og den lokale ishockeyklubben har vært viktig i generasjoner. Slikt gir lojalitet. Så vidt jeg kan se har 4 av spillerne i spillerstallen vokst opp her i kommunen.
Sjekker damelaget og, og finner til min overraskelse at en av spillerne garantert har vokst opp i min barndoms dal. Jeg vet godt hvem både foreldre og besteforeldre er. Sånn er moro.

Det er ennå ikke tatt noen beslutning på om det blir kamp i kveld eller ikke. Det å finne ut at det er lokale spillere i stallen gjør lysten til å gå på kamp større. Følg med på denne bloggen så finner dere ut om jeg tar uren til ishallen.