Her satt jeg å skravla i telefon og hadde helt glømt at jeg egentlig dreiv å tappa i badekaret for å ta et deilig karbad. Nei, badekaret var ikke i mine tanker før jeg kjente at jeg blei våt på beina her jeg satt på telefonkrakken i gangen utenfor badedøra. Her var gode råd dyre, så jeg treiv til meg pelspleddet i stua og stappet det inni sprekken under badedøra og la det som en demning utenfor badedøra. Så tørket jeg opp det det vannet som var på ganggulvet, og kunne snart vandre trygt rundt i gangen uten å bli våt på føttene. Men akk, det varte ikke så lenge. Snart rant det vann gjennom det nå dyvåte pelspleddet . Hva skulle jeg nå finne på? Men selvsagt var jeg ikke lenge rådløs. Jeg har jo to sofaer – og ergo to pelspledd!!! Nytt pelspledd ble lagt utenpå det andre pleddet, og så kunne jeg snart etter en ny runde med kluten for å tørke opp, vandre rundt i gangen uten å bli våt på beina.. Men ikke en gang to pelspledd og etterhvert samtlige sofaputer var i lengden nok til å holde vannet ute fra gangen. Til slutt måtte jeg bite i det sure eplet og åpne badedøra og gå innpå det oversvømte badet og bøye meg ned å skru av vannkrana.
Litt sånn er det med Listhaug og flyktningkrisa. Det hjelper ikke hvor mange pelspledd, eller regler, Listhaug gjør for å stenge flyktningene ute av Norge, Skal vi løse flyktningkrisen må vi skru av krana, altså hindre at folk legger på flukt. Det klarer vi bare ved å skape fred og stabilitet i verdens urolige hjørner
Så enkelt – og så vanskelig. Hvordan vi skal skape fred i verden, nei det vet jeg ikke. Men jeg vet at krisen løses ikke ved at hvert land er seg selv nok og kun setter ressurser inn på å holde flyktningsstrømmen ute fra sitt land, sin rikdom og sin velstand.
Jeg blir utrolig trist og lei meg når dere bruker julehøytiden til å spre propaganda for fremmedhat og fremmedfrykt. Det irriterer meg resten av året, men i disse juledagene gjør det meg bare trist. Tenk at jeg har venner som sitter i sine gode varme, stuer omgitt av familien sin og med bugnende matbord og sprer fremmedfrykt og fremmedhat via sosiale nettverk på nettbrett, smarttelefoner og PC er.
“”Det gjelder ikke meg.” tenker du kanskje nå. Og det er bra. De fleste av mine venner er gode tolerante mennesker. Men noen av dere “liker” og “deler” lenker til artikler som sprer fremmedfrykt og fremmedhat, Da får jeg det opp på veggen min – og det gjør meg så trist. Siden du er et fornuftig og oppegående menneske vet du jo at det selvsagt ikke er slik at sykehjem blir stengt, de gamle og syke satt på gata før sykehjemmet fylles med asylsøkere. Så hvorfor delte du den artikkelen? Det finne ingen innvandrergrupperinger her i Norge som vil forby julefeiring her i landet, selv om noen få overaktive fanatikere fra Humanetisk forbund eller andre grupperinger gjør sitt beste for å legge ned tradisjoner som julegudstjenester. Men det er ikke flyktninger og asylsøkeres ansvar. Så hvorfor sprer du frykten for at islamister skal forby vår tradisjonelle julefeiring samtidig som du synes det er greit at poden skipper julegudstjenesten til skolen?
Du skjønner, Jeg feirer ikke jul for at handelsstanden skal sette ny omsetningsrekord, Jeg elsker alt som hører julen til, fra marsipan til statusoppdateringer med bilder av glade mennesker foran vakkert pyntede juletre, Fra gaver innpakka i glanset papir til tonnevis av julemat. Men jeg feirer jula fordi ryktene skal ha det til at det ble født en liten gutt i en stall i et hjørne av verden som er fylt av uro og krig.
Det skjedde i de dager mens Kviriivinius var landshønding i Syria står det i teksten. Hvem som var landshøvding her oppe i kalde nord, sier teksten ingen ting om. Jeg forstår ikke logikken i å spre rykter om at folk fra området der juleevangeliet utspant seg skal være en trussel mot julefeiringen samtidig som det helt bevisst blir mindre salmesang, mindre kristendom og mere kjøpepress i den kommersielle jula. Det er da ikke flyktningene som ønsker å erstatte Jesus med Coca-Cola-Nissen.
For meg handler det kristne budskap, julebudskapet om medmenneskelighet og nestekjærlighet. Jeg ønsker at den nestekjærligheten skal strekke seg litt lengre enn til å legge noen sedler som almisser i gryta til Frelsers armeen.
Så et lite romjuls ønske fra meg til deg, kan du være så snill å ikke like eller dele artikler og lenker som sprer fremmedhat og fremmedfrykt i det minste i disse juledagene som skal være fylt av kos å glede. Det ville bety så mye for meg. På forhånd takk.
Tradisjon tro ble begge søstrene besøkt på Lille Julaften for å levere gaver. Den siste pynten vaskinga og ryddinga ble som vanlig gjort natt til Julaften -eller for å være ærlig I år ble ikke grana pynta først tidlig julaften morgen…. Datteren ble hentet hjem på Julaften morgen, og vi rakk å spise frokost rundt dekket frokostbord før hun tasset ned i kjellerstua for å se Tre nøtter for Askepott. Jeg og Yngste Sønn var en tur hos Mamma og Pappa på Julaften formiddag for å ønske God Jul og levere gaver Grava til våre to små ble besøkt, krans lagt ned og lys tent og vi svingte inn på gårdsplassen hjemme rett bak julegjestene. Phu, rakk det – nesten…
Inne var det hektisk aktivitet. Gamle Gubben Grå forsøkte å kle på seg dressen, rydde vekk de siste tomme eskene med julepynt, dekke bordet med duk og koke risgrøt samtidig. Ikke lett da også og ønske Svigermor og Svoger velkommen på en rolig og avslappet måte. Deilig risgrøt ble ferdig, bare litt bak tidsskjemaet. Ikke før hadde siste grøt-skje sklidd ned i magen før jeg begynte å mase om at nå var det tid for å begi seg til kirke. Å rekke Norderhov kirka, som jeg hadde planlagt var utelukket men hvis vi raska litt på kunne vi ennå ha håp om å rekke nærmeste kirke, Ullerål kirke.. Innen Svoger, Svigermor, Gamle Gubben Grå og jeg satt i bilen kunne jeg konstatere at det ville holde hardt å rekke Ullerål, også, Men vi klarte det med et nødskrik, og dannet baktroppen bak prosesjonen av prest, klokker og konfirmanter inn i kirken og fant oss plasser bakerst.
Julefreden kom sigende etter som julegudstjenesten skred frem, og vel hjemme hadde ungene gjort de siste forberedelsene og snart kunne vi samle oss rundt bordet til deilig julemiddag. Vi er heldige som har egen kokk til å lage julemiddag, og det skal Gamle Gubben Grå ha, ingen lager så god ribbe som han. Det måtte i så fall være Eldste Sønn. Så når disse to har samarbeidet om måltidet måtte det jo bli suksess.
Pakkene ble delt ut. Eldste sønn skåret flest poeng for geniale gavekjøp. Et kaffekrus med teksten “Somlekopp” til Gamle Gubben Grå og ikke mindre enn to vekkerklokker OG et høyttalersett til Yngste Syvsover Sønn var bare genialt. Ellers var nok sokker den store gave- slageren under vårt juletre. Jeg tror jeg telte til totalt 16 par sokker.
Så var det kaffe, småkaker.og allsang av julesanger. Og selv om det nok var mer kjøpekaker enn hjemmebakst på fatet, så det ikke ut til å legge en demper på julestemningen. Først nærmere midnatt satte Svoger og Svigermor nesa hjemover. Håper de hadde en hyggelig kveld.
1.juledag tasset folk rundt i pyjamas mens vi leste bøker og julehefter, så på film, spilte gitar, dataspill og et Quiz-spill. vi spiste kaker, marsipan og rester etter julemiddagen. Eldste sønn og jeg var noen turer ute med hunden, ellers tror jeg ikke de andre var utenfor døra. En herlig avslappende familie-dag.
I dag, 2.juledag har vi og stort sett holdt oss i heimen. Vi hadde lang felles frokost før Datteren dro hjem. Gamle Gubben Grå tok med seg hunden og gikk Ribbemarsjen. Jeg hadde mer lyst på ribbe enn mars,j og ble hjemme og spiste kald ribbe…. Snart er jeg ferdig med å lese alle juleheftene, spise opp all marsipanen og har og rukket en liten lur godt og lunt under pels-pleddet mens jeg hørte på knitringa fra peisbålet. Det har vært to deilig avslappende dager. Nå venter romjul og nyttårsfeiring. Deilige dager sammen med familie, slekt og venner.
Så er det 4.søndag i advent. 20. Desember, og jeg har heller ikke i år fått skrevet julekort – før nå. Utrolig hvor fort dagene går i desember – og resten av ¨året for den saks skyld… I dag blir julekortet fra meg et blogg-innlegg, så kan jeg nå alle, og ingen blir glemt.
2015 begynte for meg ganske så vemodig. Verdens beste kollega og min desidert beste vaktpartner gikk av med pensjon og hadde sin siste arbeidsdag (kveld) 1.1. Selvsagt sammen med meg. Selv om vi lot som det var en helt vanlig vakt, ble det en litt rar vakt. Men koselig hadde vi det som alltid.
I Februar var også min tid som styrerepresentant i styret til Vestre Viken over )(or denne gang?) Når ansatterepresentanter ble redusert fra 4 til 3, er det klart som blekk at de tre må komme fra Legeforeningen, sykepleierforbundet og fagforbundet.. .I vinterferien var vi noen dager på hytta. Godt å være der selv om midtvinters ikke er den rette tida for oppussing.
I mars var det tariffkonferanse i Middelfart i Danmark. Deilige dager med stramt program.
I påsken bar det til fjells og hytta igjen. Det ble kanskje ikke så mange skiturer, men vi koste oss og hadde noen morsomme dager.
1.mai gikk jeg for tredje gang i 1,mai tog. I år fikk jeg følge av to søstre og mange andre som nok aldri hverken før eller siden kommer til å sette sine bein i et 1.mai tog. Parolen år ar at det var løftebrudd å legge ned Vegård skole. Det var en aktiv helg. 3.mai fylte Gamle Gubben Grå år og Svigerfamilien min kom selvsagt på middag og bursdagsfeiring. Ja vi feiret Svigerfar litt og. Han hadde jo hatt bursdag noen få dager i forveien. Lite visste vi da at det var siste gangen Svigerfar var her hos oss i Hønefoss og siste gangen jeg så Svigerfar. Mai er en travel måned. Det er tiden for “Vårens vakreste eventyr” altså lønnsforhandlingene, Vi var på konsert med MUA for å høre vår flinke sønn spille trompet. Vi hadde selvsagt 17.mai feiring og feiring av månedens bursdagsbarn, fem stykker i alt i familien Så var det kulltreff med litt tynt men hyggelig fremmøte. Utrolig koselig å treffe gamle klassekamerater fra Radiografhøgskolen. Før vi avsluttet mai måned med å feire Niesen min sin konfirmasjon.
I juni ble jeg Grandtante, eller Gamle-Tante som vi sier i min familie. Stor stas, og litt ettertenksomhet. Er jeg virkelig SÅ gammel som jeg husker Gamle-Tantene mine? I juni var Gamle Gubben Grå og Guttene en tur på hytta til Gamle Gubben Grås foreldre ved Drammensfjorden. Det var en bekymret Gamle gubben Grå som kom hjem og fortalte om Svigerfar som ikke var i form og som hadde vært svært så tungpusten i trappene opp fra hytta.
I juli var det ferie. Og siden vi i år hadde planlagt “Hjemmeferie” tre hele lange uker hjemme uten noe program. Bare ta alt på sparket deilig avslappende å ha noen uker uten full avtalebok og stramt tidsskjema. Vi var en tur i Frognerparken og lekte turisterJeg kjøpte meg ny bil – og det var deilig. Jeg er utrolig glad i “Lille Bille Vi spiste masse jordbær fra egen hage Pusset opp en gammel spisestue vi kjøpte på Finn Hadde “Bridge-Walking” på jernbanebrua på Geithus. Datteren og jeg var en tur på hytta og malte vinduer. VI beisa terrassegulvet.hjemme Hadde mange fine skogsturer Og Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg avsluttet ferien med en helg på Rjukan hvor Gubben og Eldste Sønn gikk Sabotørstien, vi utforsket Rjukan stasjon og koste oss på Rjukan fjellstue.
Mens vi var på Rjukan dro Datteren og Yngste Sønn til Danmark for å seile med fullriggeren Sørlandet.
Dagen etter at vi kom hjem fra Rjukan fikk vi den utrolig triste beskjeden: Svigerfar var død. En sjokkerende beskjed, for selv om han ikke hadde vært helt i form sist Gamle Gubben Grå så han, var det ikke noe som tydet på at vi snart skulle miste han. Gamle Gubben Grå mistet faren sin, og ungene mistet Bestefar.
Den første helga i august var Gamle Gubben Grå, Yngste Sønn og jeg på Beitostølen og hørte på Oslo Filharmonien fremføre Bitihorn Classic. En fantastisk opplevelse.og selv om det i grunn har vært en både våt og kald sommer, viar værgudene i godlune og gjorde sitt til at det ble en helt spesiell opplevelse.
I august var det mye fokus på valgkamp, og jeg måtte møte i nettmøte med lokalavisen, svare på spørsmål fra NRK Buskerud på ei busslomme på Tyristrand og debuterte i et par paneldebatter. Snakk om å vokse på å bevege eg utenfor komfort-sonen. Lærerikt og interessant. Uten for komfort-sonen var det muligens for Datteren og yngste Sønn som deltok i sin første halvmaraton,. Men jeg tror også det ga mersmak. Samme helgen som ungene løp halvmaraton, hadde jeg min siste nattevaktshelg på jobben. Dermed var 25 år med nattevakter forbi. Litt vemodig. (Følte meg gammel) litt rart – men utrolig godt. Nattevakter har virkelig vært slitsomt de siste årene da jeg ikke har klart kunsten å snu døgnet å sove om dagen.
I september var det valgkamp innspurt. Litt skuffet måtte jeg innse at jeg heller ikke denne perioden fikk fast plass i kommunestyret. Hyggeligere enn valgresultatet var det å bli bedt i barnedåpen til min lille grand-nevø. Utrolig koselig å få være med å dele dagen med dere.
I oktober var det nok et kulltreff for gamle klassekamerater fra radiografhøgskolen. Denne gangen dukket det opp litt flere, og vi hadde en trivelig ettermiddag med omvisning på vår gamle skole som nå er sykehusmuseum før vi spiste og koste oss. Flott gjeng. God stemning. Nytt treff til våren?
7.november kunne jeg stolt og litt rørt motta klokke som bevis på at jeg har arbeidet 25 år på Ringerike Sykehus. Det var en hyggelig og fin markering av oss jubilanter under Jubilantfesten på Klækken Hotell.
November har vært travel med Landsmøte til NRF, mye jobbing og et julebord som varte ut i de små timer. (Jeg er for gammel for slikt.)
Desember har bare gått uten at jeg helt skjønner hvor dagene har blitt av. Gamle Gubben Grå , Datteren og jeg hadde en trivelig kveld på Kooperativen hvor vi ble belært om Rikets Stilstand av min tidligere ungdomsskolelærer. Nå tre dager før jul er det utrolig mye som står igjen av husvask kakebakst, og gavekjøp. Det blir noen travle døgn. Men selv om jeg nok ikke rekker å vaske hele huset alle tak vegger, skap og skuffer. Selv om jeg må spe på med noen kjøpekaker for å få de obligatoriske 7 slagene og selv om jeg kommer til å spinne rundt i diverse butikker de neste dagene å lete etter de siste julegavene blir det nok jul i år også. Da gleder vi oss til noen rolige dager. Med tradisjon tro besøk av Svigermor og Svoger på julaften, julefrokost hos Mamma og Pappa på 1.dag og noen hyggelige dager med alle ungene hjemme. Jeg gleder meg.
GOD JUL OG GODT NYTT ÅR TIL ALLE VENNER OG BEKJENTE:
Aldri går klokka så fort som om morgenen. mellom jeg står opp klokka 06.30 og jeg skal gå ut døra 07,30 gall-operer tiden av gårde. Merkelig i grunn, for når jeg hadde nattevakter, sneglet minuttene seg av gårde ved de tider, den siste timen før de andre dukket opp og vakta endelig ar slutt og man kunne dra hjem og sove. Vel, i dag vr jeg klar til avgang 10 minutter på halv åtte, og yngste sønn, han som er avhengig av privatsjåfør, var også våken og klar. Forholdene lå til rette for at jeg kunne klare å komme meg på jobb ferdig skiftet til arbeidsdagens begynnelse.
Men hvor var bilnøklene? og handle-lista? Minuttene tikket, og da bilen var ferdig skrapet for is (jada, vi har dobbelt garasje men den er så full av “kjekt å ha” ting, at der er det ikke plass til en eneste bil. ) ja da ar klokka allerede noen minutter over halv åtte. Da vi skulle ut på europaveien fra boligområdet vårt, kom det en lang kø fra Ådalen. Hva skal nå alle disse Ådølingene i Hønefoss en tidlig desembermorgen? Butikkene åpner ikke før om ett par timer. Utålmodig må jeg vente før bil etter bil passerer. Jeg kjenner blodtrykket stiger…
Når vi svinger av europaveien og skal ned mot sentrum, som vil ta ytterliger minutter fordi Yngste sønn synes det er greiere å sitte på med meg enn å ta bussen, må vi på ny vente for å slippe frem passerende biler fra Heradsbygda og Heggen og som om ikke det var nok – midt i raden av biler kommer det sakte sakte en motorisert rullestol. Disse har en toppfart på 15 kk/t hvis de er blodtrimma. Det var ikke denne, og den burde ha holdt seg på gangveien og ikke kjørt midt i trafikken.
Missforstå meg rett. selvsagt er disse motoriserte rullestolene et fantastisk hjelpemiddel som nok gir brukerne en frihet og en selvstendighet som jeg synes er utrolig viktig og flott. Men jeg mener slike kjøretøy hører hjemme på gangveien, og ikke midt i kjørebanen. Gangveien gikk rett ved siden av – og det må da og virke tryggere enn å kjøre midt i veibanen på en svært trafikkert innfartsvei en grå desember morgen.
Vel, jeg kom meg på jobb i dag og, litt for sent i dag og.
Sju og tredve mil nordover, litt øst og oppover, ligger Åsa, ei lita bygd under himmelhvelvingen. For Ringerikes politikere, eller i det minste flertallet av dem, har Åsa lenge vært en salderingspost, og av mange er nok Åsa sett på som den ytterste avkrok. På 1970 og 80 tallet da jeg gikk på ungdomsskolen på Dalsbråten sto skolebussene som skulle kjøre de andre elevene hjem plasser i rad og rekke på “bussplassen” når skolen sluttet. Bussen som skulle kjøre oss hjem til Åsa, kom først 20 minutter etterpå. Og så ble det avisskriving om rampen på Åsa bussen, om hærverk og trengsel i buss-dørene for å komme inn i varmen først. Om snøballkasting etter de andre bussene mens vi sto og venta osv. Ja vi fra Åsa var og ble pøbelen
Vel, mye har skjedd siden den gang, Begge butikkene er for lengst lagt ned, og skolen ble lagt ned i høst. Jeg regner med at dagens Åsa-unger oppfører seg eksemplarisk på skolebussen. De blir jo transportert ut fra bygda allerede fra 6 års alder, så da blir det nok folk av dem, og de lærer seg buss-kultur langt tidligere enn vi gjorde. Selv forlot jeg bygda så fort jeg fikk førerkort og bil, og har i grunn aldri angret på det.
Men noen ble igjen der inne og noen nye har kommet flyttende. For disse menneskene er Åsa verdens navle og det beste stedet på jord. De er ildsjeler med pågangsmot. De har starta naturbarnehage, de har laget Kjerrat-museum og til og med et kunstgalleri er blitt etablert der har jeg hørt. Og nå nylig fikk de ja til å starte Montessoriskole. Engasjement og pågangsmot har Åsa folk nok av. Noe annet de har nok av er kampånd. Jeg som har fulgt deres langvarige kamp for å bevare skolen fra sidelinja beundrer den stå-på-viljen og det engasjementet som bygdefolket har vist.
De har samlet underskrifter, De har laget folkemøter og de har møtt mannsterke opp for å få politikerne i tale Jeg ble overrasket over mange av de som dukket opp i årets 1.mai tog. Folk jeg aldri ville tro jeg skulle møte på et slikt arrangement,. Ja mange som nok selv heller aldri ville trodd at de skulle gå i et 1.mai tog kom og gikk bak vår parole om at det var løftebrudd å legge ned Vegård før ny skole Hønefoss en eller annen gang står ferdig.. De har gjort alt de kan for å bli hørt for å påvirke politikerne til å ta de beslutningene de ønsker. Så langt må det ha fortonet seg som en kamp mot vindmøller.+
I morgen står Vegård skole på ny på sakslista til kommunestyremøtet. Denne gangen er saken om Vegård skole skal selges til Vegårdsfjerdingen A/S , som er et non-profitt selskap bestående av bydefolket selv. Et aksjeselskap hvor alle i bygda kan kjøpe sin del, og som ønsker å videreutvikle tomta og bygningene til bygdefolkets beste, eller skal skolen og skoletomta legges ut for salg på det åpne markedet. Det er det som står i saksfremlegget. Det som forvirrer noen politikere, og meningmann er at en aktør som ønsker å delta i budrunden på det eventuelt åpne markedet er en investorgruppering fra Åsa. En gruppering som på mange måter har de samme ønskene og de samme planene for tomta som de mer idealistiske aktørene i Vegårdsfjerdingen A/S:. Den største forskjellen er den non-profitt biten og det at eiendommen ikke da tilhører alle i bygda men blir eid av en liten gruppe Åsa folk.
Det de politikerne som vurderer å stemme for Rådmannens forslag om å legge skolen ut på det åpne marked, og så får den gruppa som har mest kapital kjøpe eiendommen. må tenke på er at saken gjelder ikke hvem av de to grupperingene fra Åsa som skal få kjøpe eiendommen. Blir eiendommen lagt ut på det åpne markedet kan det fort være andre interessenter som kommer på banen. 18 måls skoletomt en snau time fra hovedstaden er det flere som kan se en mulighet i.
Jeg kommer til å følge debatten fra galleriet i kommunestyresalen i morgen. Der vil jeg krysse fingrene og be en stille bønn om at denne siste kampen skal gå i bygdefolkets favør. La alle de som bor i bygda få kjøpe skolen sin.
Når man arbeider full tid , og noen ganger vel så det. Når hverdagen fortoner seg som et maratonløp fullt av oppgaver og plikter ja daer det ofte at husarbeiddet hoper seg opp litt, og lørdagene blir ofte brukt til å få hjemmet til å se litt striglet rent og ryddig ut. I går varslet også Høvdingen, altså min gamle far, at han hadde tenkt seg en tur innom i dag, noe som …virket ennå mer inspirerende på husmorgenet kan man si. Ikke nok med at Høvdingen og Mamma skulle komme, noe som jo i grunnen er veldig hyggelig, men Høvdingen hadde også tenkt seg ned i “hulen”. (Dvs, husets kjellerstue/ bar / tørkerom/ roterom og oppbevaringsplass for Gamle Gubben Grås samlemani for gamle ølglass, bar-effekter, DVD er, LP plater og annet som er alt annet enn kjekt å ha.)
Vel, Gamle Gubben Grå forlot fornuftig nok heimen før det lysnet for å dra på jobb. Yngste sønn er ikke alltid den letteste å be, og heller ikke den som spretter opp a senga om morgenene, spesielt ikke når han har fri, så det var Eldste sønn og jeg som satte i gang med husarbeidet. Og du hvor flinke vi var.!! Vi fikk klipt ned klatrerosene ute som klatret helt opp til takrenna, og som sperret både utsikten fra kjøkkenvinduet og spisestuevinduet, . Slutt på å føle seg som Tornerose. Vi fikk skrapt tre-trammen for is så folk ikke slo seg i hjel på vei inn og ut av huset. Vi fikk hentet bar i skogen, og lagt på hella foran trammen. (En påbudt nødvendighet når høvdingen nærmer seg) Syklene kom endelig inn på vinterlagring i garagen gulv ble støvsugd og vasket, og ølglass samlinga til Gamle Gubben Grå – i hvertfall deler av den, ble ryddet vekk og satt i kjellerboden. Ja det ble og supplert med litt merr julepynt ute på trammen.
Høvdingen og Mamma kom og vikoste oss med kaffe og pepperkaker i kjellerstua mens vi så en DVD fra museet han har vært med på å bygd som Høvdingen hadde med. Koselig stund for tre generasjoner før de gamle satte panseret hjemover. Jeg fullførte et par husarbeid-prosjekt jeg ikke helt hadde rukket før jeg dro til byen for å handle lørdagshandel. Vel hjemme begynte Eldste Sønn med middagen og jeg tok med meg avisene, fant sofaen og pelspleddet og strekte meg fornøyd ut. Lørdagskvelden kan begynne. Ikke før hadde jeg tatt tak i pelspleddet, før telefonen ringte. Det var Datteren. “Det kommer ingen buss -og jeg skal være på jobb om 40 minutter. Kan du være så snill å kjøre meg?” Selvsagt kan jeg det, og jeg iler til bilen mens jeg i det stille undres på om Datteren er synsk. Hun ringte i samme sekund som jeg intok horisontalen og kunne slappe av. Det er riktig det, jenta mi. Det gjelder å holde din gamle mor i aktivitet….
fredag hadde jeg møter i Sandvika, og fordi det fremdeles snart er jul og jeg fremdeles er langt fra ferdig med julegavene, tok jeg en tur innom sandvika Storsenter før jeg dro hjem. Like greit det, som å sitte i kø oppover E16 sammen med alle som skal på hyttene sine i Hallingdal og Valdres.
På parkeringsplassen på toppen av senteret er det gratis parkering de første tre timene – men man må trekke parkeringslapp.. Ved parkeringsautomaten sto ei ung jente og trykket på knappen, men automaten ville ikke gi fra seg noen billett, til tross for flertalligle forsøk. Vel, det hjalp ikke at jeg kom og prøvde å trykke. fremdeles ingen billetter. så den unge jenta forsvant raskt rundt hjørnet på leting etter en annen parkeringsautomat, og jeg labbet etter. Jeg hadde sittet på møter hele dagen og både ryggen og kneet var temmelig stivt. I tillegg var det glatt, og jeg er jo som kjent livredd for å ramle. Så jeg stavret meg møysommelig avgårde. Men den unge jenta viste seg å være et medmenneske litt utenom det vanlige i julestria. Da hun møtte meg på vei tilbake fra automaten ga hun meg en billett, og sa “Jeg tok med en lapp til deg og.”
Tusen takk, unge jente. Etter min litt dårlige erfaring med ei sint kjerring på en parkeringsplass i Drammensområdet på torsdag ga du meg tilbake troen på at ikke alle er stressede egoister i denne søte førjulstid.
I disse dager gjester “Dr. Pensum” byen og kjører sitt juleshow. Datteren hadde fått noen gratisbilletter til showet, og siden hun visste at jeg hadde veldig lyst tilå oppleve det, hadde hun bedt med seg meg og Gamle Gubben Grå.
Det ble en trivelig kveld og både Datteren Gamle Gubben grå og jeg fikk oss to snaue timer med latter og reflektert humor. Ja, jeg virkelig storkoste meg. Hvis du ikke kjenner Dr Pensum kan jeg fortelle deg at 4. amanuensis dr. Gunnar Pensum er en humoristiske foredragsholder som holder foredrag om viktige ting som det står på fb siden hans.
Egentlig heter han Tor Arne Johnsen og da jeg gikk på ungdomsskolen var han læreren min i samfunnsfag, norsk og musikk.
Jeg har hørt Johnsen og forestillingene ans før. En gang på Eddis lille bakeriteater på Aker brygge midt på 80 tallet og for en del år siden her i byen hvor han holdt foredrag om “Høybråtens hemmelige plan” i forbindelse med innføring av røykeloven. Jeg har kost meg like mye begge gangene – og jeg koste meg i kveld med å høre om Rikets Stillstand. Dette er reflektert humor med en alvorlig undertone / budskap. Jeg anbefaler alle som har mulighet til å få med seg forestillingen.
På veien hjem fra Drammen i dag skulle jeg innom det store kjøpesenteret. Jeg tenkte å kikke etter noen julegaver og kjøpe noen nye klår til Gamle Gubben Grå. Jeg liker å kle opp Gubben litt i ny og ne og siden vi skulle ut i kveld mente jeg han trengte noe nytt.
Sånne kjøpesentra pleier å ære populære i disse førjulstider, og siden jeg ikke hadde alt for god tid, og det var tilløp til is på bakken og jeg er livredd for å ramle, speidet jeg ivrig etter en ledig parkeringsplass helst så nære inngangsdøra som mulig. Ganske raskt fikk jeg øye på en ledig plass, og kjørte raskt dit glad og fornøyd over å ha funnet en ledig plass forholdsvis når døra. Jeg er en sånn type som kjører inn i parkeringsluka – og rygger ut igjen etter endt parkering. Men da jeg så at plassen rett frem også var ledig, kjørte jeg bare rett frem og parkerte på den fremste plassen. Kjekt. Da slapp jeg å rygge ut senere. Det skulle jeg ikke ha gjort. En sur kvinnelig bilist pekte sint på meg. Hun hadde sett seg ut denne ledige plassen, og gjorde tegn til meg at jeg skulle rygge tilbake til den bakerste parkeringsplassen, slik at hun fikk “sin” parkeringsplass. Ingen stor deal. Jeg har hatt førerkort i over 30 år og har ingen problemer med å rygge så jeg satte bilen i revers for å rygge tilbake å gi denne kvinnen plassen hun hadde sett seg ut. Men et raskt blikk i speilet fikk meg på andre tanker. En bil hadde akkurat parkert bak meg. Plassen bak meg var alt okkupert.. Jeg slo hjelpeløs ut med hendene til den sure damen .Og parkerte bilen, og bega meg etterhvert mot inngangsdøra. Den sinte kvinnen ruste motoren sin og forsvant irritert på leting etter en annen ledig parkeringsplass.
Da jeg kom til inngangsdøra hørte jeg en sint kvinnestemme henvende seg til meg “Så du ikke at jeg hadde tenkt å parkere? Du tok parkeringsplassen min”. Jeg sa at jeg ble oppmerksom på henne først da jeg hadde kommet inn i parkeringsfeltet, og at det dessverre var umulig for meg å rygge fordi noen allerede hadde kjørt inn på plassen bak meg. Hun fnyste og sa at hun hadde stått og ventet på at plassen skulle bli ledig, og at det måtte jeg da ha sett, og at det var frekt av meg å ta plassen rett foran nesen hennes. Jeg beklaget nok en gang. Men hun mumlet noe om at hvis jeg ikke så burde jeg ikke kjøre bil, og jeg forsøkte rolig å si at hun hadde jo tydeligvis raskt funnet en annen ledig parkeringsplass, siden un var inne på kjøpesenteret like raskt som meg.
Hun var ikke fornøyd med det svaret og hisset seg ytterligere opp og begynte å skjelle meg ut med høy stemme så folk rundt oss begynte å se på oss. Jeg sa da bestemt at jeg beklaget at jeg hadde tatt parkeringsplassen hun hadde tenkt å ta, at jeg deverre ikke hadde sett henne men at jeg ikke hadde tid til å stå å krangle. Små-kjeftende gikk hun videre innover i kjøpesenteret.
Jeg kan forstå at det kan bli litt mye stress i førjulstida. Jeg kan forstå at det kan gå en smule varmt i hodet på noen og en hver. Jeg beklager at jeg tok plassen “din”, men jeg finner meg ikke i å bli kjeftet på av ukjente damer på et kjøpesenter når alt jeg har gjort er å parkere bilen min på en ledig parkeringsplass.
