Å som jeg gleder meg. Datteren som er bosatt langt der oppe i nord kommer på besøk i morgen og skal være en hel uke. 140 mil er mange mil, så det går en stund mellom hver gang vi ser hverandre. Nå er det 53 dager siden hun vinket avskjed etter å ha fulgt meg til flyplassen etter min Nord-Norge tur. Og i morgen, når jeg kommer hjem fra dagens slit er hun her.
I en uke skal vi kose oss. Lange frokoster, dype samtaler, og kanskje litt shopping. Jeg har tatt ut ferie i pur glede og forsøker desperat kutte ned på møtevirksomheten. Selv om hun er her for å ta eksamen, og jeg strengt tatt tok ut ferie for å gjøre i stand til Gamle Gubben Grås 50 års lag helga deretter så blir det sikkert tid til mye kos for det. Jeg gleder meg i hvertfall til å få solstråla mi hjem.
Og tenk, når hun drar opp igjenn etter en uke, er det bare 5 dager til hun og Sambo kommer tilbake for å være med å feire Gamle Gubben Grå. O lykke. endelig flere damer i huset. Det er litt trist for meg kun sammen med Gamle Gubben grå to tennåringssønner og Kjøteren
Heller litt støv i krokene enn et rent helvete har vært mitt motto, og jeg kan inrømme at det har vært tider hvor jeg helst ønsket å sitte helt stille med lyset av og håpe at venner og bekjennte som ringte uventet på døra skulle tro at vi var borte og bare gikk stille og rolige hjem.
Men så vokste ungene opp og det var ikke lengre leker og skittne parkdresser over alt. Vi kjøpte større hus og fikk flere steder å fordele eiendelene på. Olutselig inviterte jeg spontant venner på besøk, og fikk ikke lengre panikkangst om jeg mottok en SMS med teksten “Er på dine kanter. Stikker innom om en halv time” Jeg trives i drømmehuset og tar gjerne i mot besøk.
Nå har jeg arbeidet mye en periode. Gamle Gubben Grå og to tennåringssønner har rådd heimen alene. Det er verktø og malersaker i gangen. Datautstyr og printere over hele stua og i går kveld da jeg forlengst hadde intatt horisontalen på sofaen fant yngste mann ut at han skulle male gulvlistene i spisestua. (som jeg nok har mast om en stund..) Så da var det å tømme spisestua. Bokhylla ble tømt og innholdet fyller nå spisebordet. Resten av møblene i spisestua ble plassert i stua og en samling av helgens aviser ble nonchalant bare flytt over på kjøkkenøya Rot over alt!!!! Selv om det blir kjempefint i spisestua, og jeg er kjempe takknemlig for det, kjenner jeg at jeg blir fysisk uvell av å vandre rundt i rotet. Både malermesteren, broren og Gamle Gubben grå har forlatt heimen – og listene skal ha minst ett strøk til…
Det er bare en ting å gjøre. Jeg roper inn kjøteren, låser døra og drar på jobb.
Ok. Jeg er klar overat jeg ikke akkurat er en ungdom lenger. Ungene begynner å bli store. Minstemann begynner på videregående til høsten, eldste sønn rager bredskuldret snart et hode over meg og blir myndig til sommeren og datteren er bofast med sambo og eget liv 140 mil hjemmefra. Men jeg er da fremdeles ung…?
OK da. Gamle Gubben Grå blir 50 i neste måned. Men han er jo godt over 3 år eldre enn meg. … Jeg er da fremdeles ung…?
OK. Mange av de gråhårede mennene som hilser på meg på gata og i butikken er hverken pasienter som kjenner meg igjen fra sykehuset eller lærere fra ungdomsskolen, men rett og slett gamle klassekammerater eller andre jevngamle bekjennte. Flere av flere av dem dukker og opp på røntgen for å ta bilder av hofter og knær med spørsmål om aldersforandringer og i forrige uke traff jeg på ei som var flere måneder yngre enn meg og som hadde skiftet begge hoftene. Men jeg er da fremdeles ung…?
I går kom det siste tegnet på at jeg kanskje må revurdere mitt syn på egen ungdom. På mat butikken traff jeg storesøstra til lekekammeraten min fra sandkassa. Hun var en ordentlig storesøster og mye eldre enn oss, men alikevell datteren til et vennepar av mine foreldre. Hun var litt distre i kassakøa og lo det bort med å skylde på alderen og avsluttet med at “Ja. jeg er jo blitt pensjonist så da er det ikke rart om jeg begynner å tulle…” så kneiste hun med nakken og gikk stolt og raskt ut av foretningen. Jeg ble stående målløs å se etter henne mens jeg tok en kjapp hoderegning Jo, hun kunne faktisk være gammel nok til å ha gått av med AFP:altså pensjonist… men jeg er fremdeles ung…..?
Med disse ordene av Arnulf Øverland vil jeg filosofere litt over livet – og døden.
For noen dager siden sto dødsannonsen til en bekjent i lokalavisen. Denne gangen var jeg forbredt, Jeg hadde hørt at han var gått bort. “Han valgte å forlate live”t sto det i dødsannonsen. Han tok sitt eget liv. Trist. En mann midt i livet som valgte å ende livet av en eller annen grunn. Jeg kjennte han ikke. Jeg var kun en bekjent, vi var på hils, hadde noen felles venner. Det var alt. Alikevel spør jeg meg selv, Hvorfor? Hvorfor var livet ditt slik at du valgte å ikke leve lenger? Jeg kjennte han ikke. Kjennte bare de ytre rammene. Stilling, sivilstand, alder, bosted etc. De gangene jeg traff han virket han som en hyggelig kar. Har hørt mye pent om han – og også hørt om mindre bra egenskaper. Men alt i alt har jeg dannet meg et intrykk av en trivelig fyr. En trivelig fyr som var en god venn- en man kunne stole på.
Samme dagen som dødsannonsen til denne bekjennte sto i avisen skulle en av mine beste venninner gjennom hele ungdomstiden fyllt år. Jeg gikk innom blomsterbutikken og kjøpte en blomst og dro på kirkegården der hun ligger begravet. Etter å ha satt blomsterpotta varsomt ned blant vissne erica og brukte gravlys ble jeg stående som så mange ganger før å filosofere litt ved gravstedet hennes. Det er over 13 år siden hun døde. Jeg klarer ennå ikke fatte at hun kunne bli revet bort på en så meningsløs måte. Min venninne døde på grunn av en rekke uheldige omstendigheter. Totalt meningsløst ble hun revet bort da livet hennes var på topp.
Etter litt filosofering retter jeg ryggen, tørker tårene som har lurt seg frem i øyekroken og rusler mot bilen for å fortsette mitt liv. Ingen av oss vet hvor lenge vi blir her, så vi får gjøre det beste ut av det livet vi har så lenge vi er her.
GamleGubben Grå fyller snart 50 og jeg planlegger fest.
Han satte to krav.At festen ikke skulle være hjemme hos oss fordi da ville jeg stresse livet av han med å kreve ryddig garage, striglet gårdsplass og hage. Ryddig i alle rom inklusiv kjellerboder + oppussing av halve huset. Og at han, som er kokk med 30 års erfaring, ikke skulle lage maten eller stå på kjøkkenet på festen.Syns kravene hørtes fornuftige ut, så de ble innfridd.
Festlokale er leid, langt oppe på fjellet. Og i dag tok Kjøteren, Gamle Gubben Grå og jeg en tur for å studere området rundt. Det var en frisk tur i sterk vind og tåke, og fremdeles lå snøen dyp i hele området. Men du for et flott sted.!!! Her skal det bli gøy å planlegge aktiviteter ute, Skal bli spennende å følge været i ukene som kommer og se hvordan det går med snøsmelting og bare myrer. Håper og på litt bedre vær på den store dagen,. Men gjestene har fått beskjed om å kle seg godt og etter været og gjort oppmerksomme på at vi skal være mye ute, så det går nok bra. Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær…
På veien hjem tok vi en tur oppom den lokale delikatessebutikken. Litt prøvesmaking må til før vi bestemmer oss for menyen. Så til kveldskosen i kveld blir det testing av forrett. Vi må jo sikre oss at manten blir så enkel at selv jeg kan lage den….
Det er gøy å planlegge fest for Gubben min. Men mye står igjenn og jeg vil så gjerne at dagen skal bli helt fantastisk minneverdig. En dag han kan tenke tilbake på og glede seg over lenge.
Jeg elsker å stelle og stulle og lage gull av gråstein.
I går var jeg på røykskadesalg på den lokale Pandurobutikken. Det har brennt i byggniingen og røyklukta lå sur og tykk i lokalet. Jeg droppet stoff og papirartikler. Tenkte det kunne bli vanskelig å fjerne røyklukta. Men litt småting plukket jeg med meg. Litt spraymaling. Noen ting til lysdekor og lysstøpemasse. Det har ikke brent i selve butikken, bare på lageret. Så lukta i embalasjen var det eneste som var direkte skadet.
I morges skred jeg til verket. Tok spraymalinga med granitteffekt og gikk løs på noen gamle blomsterpotter.
før
etter.
Med det samme jeg var i gang, tok jeg en stor gammel potte og.
Tenker dette skal bli fin ved dammen i hagen bare snøen kunne være så snill å forsvinne snart. Litt sol og varmere tempratur adde heller ikke gjort no..
Jeg pleier av og til å dra på handle tur med min gamle mor. Et hyggelig avgrekk i hverdagen for både henne og meg, håper jeg. Vi shopper ikke så mye. Det er nok mye mer shopping når jeg og Datteren har mor datter shopping. Men det er alltid obligatorisk med et besøk på cafe. Så og i dag.
Det var fullt på de konditoriene vi pleier å være på, så jeg foreslo en ny og trendy cafe. Der hadde Mamma aldri vært, men hun ble gjerne med. Og når vi og tydelig kunne se at hun ikke var den eldste i lokalet da vi kom inn, var alt i sin skjønneste orden.
Vi bestillte hver vår pastasalat med kylling, og da maten kom på bordet var det to store porsjoner med deilig pastasalat. Vi koste oss med den gode maten, småskravlet og hilste på noen kjennte som og kom innom cafeen. Da vi hadde spist opp, og servitørn kom for å rydde tallerknene så hun på min gamle, tynne mor og sa:”Nå er jeg virkelig imponert.” Hun siktet til at den lille gamle damen hadde spist opp den store porsjonen.
Jeg ble sittende å tenke. Nå er min Mamma glad i mat, og spiser godt. Men jeg tror det ville være ganske utenkelig for henne å sette igjenn noe på tallerknen av den maten vi kjøpte ute. Hjemme og for den gangs skyls. Vi spiser opp maten vår. Jeg husker fremdeles min bestefar, Mammas far og middagstallerknene som aldri ble skrapt godt nok. Mange ganger da jeg var liten syns jeg jeg nærmest måtte skrape hull i tallerknen før han var førnoyd. I dag er det ikke slik. Vi syns vi har lykkes godt med barneoppdragelsen hvis vi får våre barn til å smake på alt på tallerknen.
Men er det imponerende at man spiser opp alt på tallerknen?
Skulle vikariere et par dager på Hallingdal Sjukestugu på Ål. Det gikk raskt oppover riksvei 7 tidlig om morgenen. De første mila er plankekjøring. Her har jeg vært pendler i 9 år og kjørt strekningen sommer som vinter, til alle døgnets tider og i alt slags vær. Her traff jeg elgen som måtte bryte med livet den gangen, her havnet jeg utenfor veien dengangen jeg vraka bilen og her…nok om det. Jeg kom meg da til Ål i god tid, over en time før første pasient hadde time.
Røntgenavdelingen på Sjukestugu er en liten avdeling. Det er kun en lab – og en ansatt. Og i og med at jeg skulle være vikar var det altså jeg som var den ene ansatte. Det er “vårt” gamle røntgenutstyr som er montert på Sjukestugu, så det er bare kjente oppgaver. Dette skal gå lekende lett…. Skrudde på apparatet. På plateleseren og så var det å løgge seg inn på PCn.
Der møtte jeg min første utfordring. På den ene PCn ante jeg ikke hva passord og brukernavn skulle være. På den andre godtok man av en eller annen grunn ikke meg som bruker av ett av programmene (men alle andre program..) Noen telefoner, og litt forhøyet blodtrykk og dataproblemene var løst før første pasient ankom..
Røntgenutstyret var kjennt. Det var dette jeg jobbet med hver dag for …en god del år siden. Vår fulldigitale hverdag er fjernt fra bildeplater i stor stil, røntgenrør og bord som må stå i “hakk” …. Jeg kan det godt, og hadde gode rutiner en gang. Men når den første pasienten skulle ha mange undersøkelser, og jeg hadde litt lite rutiner med bildeplater var det plutselig litt kaos.
Hvilke plater er stemplet? og med hva? Hvilke er eksponert? og hvilke er avlest? Det var et lite øyeblikk der jeg hadde lyst til å rope HJELP og storme ut i bilen og kjøre raskeste veien hjem til det kjente og kjære.
Men etter et par pasienter gikk det bedre, og hadde ikke hun som satte opp programmet glemt at jeg trengte lunchpause hadde dagen vært grei.
Alle de som jobber på sjukestugu og som jeg traff på var snille og hjelpsomme. Pasientene var og såre fornøyd for å slippe å ta turen til sykehuset 16 mil unna for å få tatt noen røntgenbilder. Mye positive mennesker som ga positve tilbakemeldinger, og man forstår hvor viktig det er at det er radiograf på Sjukestugu.
I og med at jeg skulle være på Sjukestugu i to dager så var det ordna med hybel. Så da arbeidsdagen var over var det bare å rusle ned trapper og bortover korridorer til jeg fant hybelen. Her ble jeg positivt overrasket. Det var en stor hybel med kjøkkenkrok,
eget soverom og en TV krok
Og i sofakroken forran TVn tilbragte jeg kvelden. Deilig å slappe av og sløve litt etter en lang men innholdsrik arbeidsdag.
Dag to på Sjukestugu gikk mye bedre. Nå var jeg kommet inn i rutinene og alt gikk mye bedre. Ja, det var til og med lagt inn spisepause…. Så etter endt arbeidsdag var det bare å sette kursen hjemover. Jeg kommer gjerne igjen til Sjukestugu hvis anledningen byr seg en annen gang.
Overskriften min er sitat fra en TV debatt om krisen i helsesektoren. Debatanten mente på ramme alvor at dette var ettegn på at helsevesenet ikke fungerte. Men om vi hadde hatt verdens beste helsevesen, som vi kanskje har, så hadde fremdeles mennesker dødd på norske sykehus. Døden er en uungåelig del av livet, og til tross for all pleie og behandling skal vi alle dø en gang.
Vi liker å kose med missnøyen her i landet. Tenk deg tilbake til en hyggelig venne- eller familiemiddag. Når er det samtalen rundt bordet er på sitt mest intense? Når er det alle bidrar med sitt og snakker ivrig i munn på hverandre? Er det ikke når vi kan klage på noe? På helsesektoren, eldreomsorgen, skolen, ungdommen av i dag, de høye prisene eller været.
Vi vil danse gjennom livet på roser uten en eneste gang å komme nær en torne. Møter vi motgang på vår vei, må vi straks finne en syndebuk. Helst en vi kan kreve erstatning av.«Salsakurs kan redde ekteskapet,» reklamerte en danseskole muntert for et par år siden. Et ungt par som trengte redning prøvde salsa, men det virket ikke. Nå har de fremmet erstatningskrav mot danseskolen
Yngstemann vår klemte fingeren i ei tung dør i barnehagen for en ti års tid siden da han var liten. Neglen ble blå og det måtte sys noen sting. Da vi var på plass i brnehagen dagen etter med bandasjert finger sa førskolelæreren “Vi er så glad for at det var ditt barn som ble skadet.” Jeg så sjokkert på henne og hun smilte og fortsatte raskt “Ja, fordi dere forstår at slike ting kan skje. At det ikke er noen å bebreide, og lager ikke så mye bråk.”
Jeg jobber på et sykehus som radiograf. Når folk har ødelagt seg tar jeg røntgenbilder for å sjekke om de har brekkt noe. En sen natt jeg skulle ta røntgenbilde av ei dame som hadde vært på Dansegalla og ramlet ned fra et bord hun hadde stått og danset på, så hun på meg med hatefullt blikk og sa “Hvis benet er brekkt nå, så skal jeg saksøke deg.” Saksøke meg? For at hun selv ramlet ned fra et bord i festlig lag?
Vi må selv ta ansvartet for våre handlinger. Motgang er en del av livet – og folk dør på sykehusene i dette landet
Jeg er engasjert og kjemper for de sakene jeg tror på. Helsesektoren er på ville veier. Kommuneøkonomien og styringa an kommunen likeså. Føler at jeg ikke strekker til. Så mye mer jeg burde ha gjort. Forberedt meg bedre. Undersøkt sakene bedre. Lese sakspapirene bedre. En halvtime forran PCn på kontoret går fort og er plutselig blitt til en time eller to.
Men noen ganger blir jeg så utrolig sliten. Orker ikke skalle hodet i veggen lenger.Orker ikke sloss mor vindmøller.
Så kommer jeg hjem. Hjem til et hus som står på hodet. Hjem til Gamle Gubben Grå som er sur fordi jeg er sein. Som ikke har gjort stort i heimen, selv om han arbeider deltid. Hjem til to tennåringsgutter som trenger Mamma, selv om de er store. Hjem til alle hverdagens små og store problemer som kun en mamma kan løse. Hjem til en hund som er ellevill av glede og lurer på om ikke du er klar for tur.. Hjem til et hus som skriker etter en husmor.
Så skriker jeg til Gubben og kjefter på guttene. Og så får jeg enda dårligere samvittighet.