Da tenkte jeg å erklære påsken for startet her i Drømmehuset. De neste 10 dagene skal jeg bare kose meg og ikke føle at det er noe jeg må. 10 dager med bare koselige aktiviteter litt etter innfallsmetoden. Det føles godt. Selv om jeg kanskje ikke gjør alt for mye til daglig heller er det godt å unne seg selv noen fridager. Ikke føle at jeg må være tilgjengelig. Blåse i klokka og samle på gode opplevelser.
Middagen er spist og Gamle Gubben Grå har funnet frem beksømstøvlene mine. Turbukse og påskelue får jeg finne selv.. I morgen er det slektas påskeskirenn, og dagens rekognoseringstur slo fast med all mulig tydelighet at jeg må ha ski skal jeg ha noen mulighet til å komme meg frem til bestemmelsesstedet. Det er godt det er relativt flatt, for det blir min første skitur etter at jeg ødela ankelen og min andre etter at jeg ødela kneet.
Nå er jeg ikke så redd for å ødelegge det som alt er ødelagt. Titan skal være relativt solid har jeg hørt. Men jeg har jo flere kroppsdeler – og gips, titan og treningsleir er absolutt ikke med i mine planer for vår og sommer.
Vi krysser fingre og tær for at denne kjerringa klarer en ørliten skitur uten å måtte besøke gamle kollegaer.
Etter rekogniseringa stakk vi innom Høvdingen for en kaffekopp. Høvdingen fortalte alle de gamle historiene. Mye historieformidling som foregår der.
Nå har jeg tenkt å ta en liten strekk på sofaen. Det er vel viktig med opplading før morgendagen. Hvile meg i form. Litt usikker på om ikke en treningstur hadde vært smartere, men det var det med koselige aktiviteter….
Åh så godt! Denne dagen starter bra. I stedet for å starte dagen med å skrive om uvesentlige ting som terrorister og straff så kan jeg ta for meg viktige saker som mat og ukemenyer. Jeg vil tro det vil gi flere lesere.
Påsken ligger for døra. Vi har planer for i morgen, slektas årlige påskeskirenn. Men ellers er avtaleboka tom. Jeg lurer på hvor lenge det er til Gamle Gubben Grå begynner å dra fram vannkanner og tømme fryseren for ferdiglagete middager og forventer at jeg full av entusiasme pakker sekken. Pakker sekken og reiser fra varm dusj. do få meter fra senga og om kanskje ikke akkurat vår så i det minste begynnende bare veier. Reise opp i fjellet for å grave oss inn til ei hytte uten innlagt vann og strøm og med utedoen flere hundre meter nede i lia.
Jeg sjekker yr.no. De fineste dagene er utvilsomt i starten av påsken.
Jeg trives på hytta jeg, men jeg liker ikke tanken på å reise etter vinteren når den endelig begynner så smått å slippe taket. Turer rundt på for eksempel Kreta virker langt mer forlokkende.
Nei la oss glemme snø og vinter litt og heller snakke mer om mat og menyer. I dag skal vi ha potetpai med bacon.
Dagens outfit er så langt koseklær. Men i løpet av dagen blir det byttet ut med litt turklær. Jeg har nemlig tenkt meg opp for å sondere forholdene for årets påseskirenn. Vil det være mulig å komme seg frem uten ski? Jeg har ikke hatt ski på beina siden jeg knakk ankelen i 2021, og kun en gang siden jeg tok kneet i 2013. Jeg liker å ha mer kontroll på beina enn det man har med to glassfiberplanker spent frem under beina. Så i dag blir det sonderinger.
Først skal jeg ha en litt lat morgen. Våkne litt sakte. Det var kommunestyremøte i går. Jeg var ikke hjemme før klokka var over 21. Jeg kjenner jeg er litt sliten i dag. Sliten i hodet mer enn i kroppen.
Så sliten at hjernen helt har slutta å virke er jeg ikke, men det føltes litt slik et øyeblikk på talerstolen nede på rådhuset i går. Hadde prøvd for en gang skyld å bare notere stikkord til et innlegg. Vel, det fungerte ikke så greit.
Fikk jo frem budskapet, men noe stotrende og stammende synes jeg selv. Hva jeg var opptatt av? Frelsesarmeen og gudstjenester, intet mindre.
Jeg fikk pyntet Drømmehuset til påske i går. Solo super og påskemarsipan er handlet inn. Må ha noen grillpølser til skirennet i morgen, men for det meste er jeg klar til påske. Burde vel satt et stort kryss i taket. Når var jeg så klar i forkant av en høytid sist? Jeg mener det er bare fredag før Palmesøndag.
Ta deg en tur ut, gå en tur, plukk stein
skriver Vibbedille. Den dama har alltid så mange “gode” ideer. For noen år siden fikk hun meg til å strikke på stranda. Men sorry, Vibbedille, jeg tar ikke med meg spade for å gå rundt og grave meg gjennom snøen på leiting etter stein.
Med dette bildet fikk jeg nok frem et smil eller tre. Det er viktig. Viktig å kunne smile og le.
Tom der oppe på toppen forteller leserne sine at han ikke er den som gjør oss sunnere. Han har nok fått tyn fordi han bruker for mye sukker og salt i maten sin. Vel Tom, det er noe av det jeg liker med oppskriftene dine. At det er vanlig mat uten moralske hentydninger til hva man ikke bør og ikke bør spise.
Gamle Gubben Grå er og kokk. Her i huset koser vi oss med maten. Noen ganger er den utrolig sunn, andre ganger er det nok av både smør, rømme, salt og sukker.
Nå starter påsken. Jeg håper alle koser seg sli de vil selv. At man koser seg med påskemarsipanen uten dårlig samvittighet. At man gjerne har fløtegratinerte poteter til lammelåret. Bruk gjerne fridagene ute på ski eller på tur, men hvis du bare ønsker å sitte i solveggen på hytta eller krølle deg sammen på en sofa med påskekrim og påskeegg i umiddelbar nærhet, så gjør du det.
Bruk fridagene til å lade batteriene akkurat slik duønsker!
Ikke alle har fri. Noen må på jobb selv om det er røde dager på kalenderen. Ikke alle kan sette seg i bilen og tilbringe ti dager på påskefjellet. Til alle dere, God vakt!
I dag ble påskepynten funnet frem og plassert. Påskehøna pleier å sitte i en av kurvstolene på trammen, men siden det er vinter ute og spådd snø til natta synes jeg den burde få være inne. I det minste de første dagene. Så den har fått plass i en av lenestolene i stua. Det ser ut som om drn liker seg godt, og kakler og deltar i de fleste samtaler. Ikke minst mener hun at hun må ha et ord med i laget når vi diskuterer utviklingen av Hønefoss.
På spisebordet står en litt mindre høne med kyllingen sin. Sammen med to eggeskall med karse gir det enkel påskestemning på matbordet.
På sallongbordet er det nok en hønseflokk. Her er det og ei påskekjerring og et påskeegg som enn så lenge er tomt, men som nok vil bli fylt opp når det blir påske. Har alt kjøpt inn flere poser påskemarsipan og merkelig nok klart å spare den.
Fordythia-kvister hører påsken til. Jeg er spent på om de vil blomstre til påske, så jeg har pyntet dem med noen små egg.
Forsythia- greiner hadde Gamle Gubben Grå med seg fra haven til huset i Havebyen første våren vi var sammen. Sikkert Svigermor sin idé. Blomstene minner meg om den første våren og den brusende forelskelsen vi følte den våren. Her i hagen til Drømmehuset har vi tre store forsythia. Forhåpentligvis blomstrer de i løpet av en drøy måned. Buskene ute altså. Disse greinene jeg har tatt inn håper jeg at blomstrer lenge før det.
Denne blide fyren ble hengt på en av kjøkkenskapdørene. Den laget Eldste Sønn i barnehagen eller på barneskolen. Jeg husker ikke helt når. Eldste Sønn blir 28 år til sommeren, det er noen år siden haren kom i hus.
Vi har det godt i Norge. Veldig godt. Selv jeg som radikal opposisjonspolitiker kan innrømme det. Jeg kan tenke meg at forskjellen på det å sitte i et fengsel i Norge og i Jemen er omtrent som forskjellen på himmel og helvete.
Terrorsiktede Anders Cameroon Østensvig Dale sitter fengslet i Jemens hovedstad Sana. Dale ble pågrepet i Jemen i mars i fjor etter å ha vært etterlyst i en årrekke. Han er siktet for deltagelse i en terrororganisasjon, etter å ha sluttet seg til den jemenittiske grenen av al-Qaida.
Nå vil han hjem til Norge. “Jeg krever at UD samt andre myndigheter sammen med meg henter Dale hjem til Norge – da kan vi ta jussen her”, sier advokat Patrick Lundevall-Unger som er forsvareren hans til NTB.
Dette leser jeg i det siste innlegget inne hos Norge og verdens nytt.
Jeg forstår utrolig godt at det er mye mer fristende å sone i et norsk fengsel og ta jussen her, slik forsvareren sier. Samtidig er jeg usikker på om det føles riktig.
Anders Cameroon Østensvig Dale er født i 1978. Han vokste opp på Nesodden. I ungdomstiden var han en del av Blitz-miljøet og kalte seg selv som anarkist og marxist. I 2008 konverterte han til Islam. I følge en tidligere kamerat skal han ha sagt at han trengte en religion med disiplin, og det var det bare Islam som hadde.
I 2008 dro han til Jemen første gang og reiste frem og tilbake mellom Jemen og Norge flere ganger frem til 2011.
I Jemen sluttet han seg til den jemenittiske grenen av al-Qaida. Der fikk han opplæring i å lage bomber og er i dette miljøet kjent under navn som Muslim Abu Abdurrahman og Abu Abdurrahman the Norwegian. I juni 2012 ble det kjent at Dale skal ha fått bombetrening fra bombemakeren Ibrahim al Asri. Ifølge amerikansk UD hadde Dale «mottatt terroristtrening og blitt lært opp i å lage bombebelter, improviserte eksplosiver og større eksplosiver til bruk i bilbomber».
PST siktet Dale for deltagelse i en terrororganisasjon i 2014. Samme året ble han terrorlistet av USA. Utenriksdepartementet i USA erklærte Dale som en «Specially Designated Global Terrorist». Det er en betegnelse som brukes på personer som utgjør en betydelig risiko. Han er en person som kan lage bomber og han har trening med å gjennomføre terroristangrep.
Nå har han altså sittet et år i fengsel i Jemen. Det er sikkert ikke så greit. Nå vil han hjem til Norge, og det vil han ha hjelp av norske myndigheter til. Det var gøy å lage bomber, trene på og kanskje gjennomføre terroristangrep. Det å sitte fengslet i Jemen er ikke like gøy. Nå vil han hjem.
Jeg forstår så utrolig godt familien som ønsker å få han hjem. Hadde det vært min bror eller sønn hadde jeg dikkert følt på akkurat det samme. De vil ha tilbake det familiemedlemmet som en gang dro.
Men kan vi være sikre på at Dales motiv for å komme hjem er for å sone sin straff?
Forsvareren hans sier at det at han skal være al-Qaidas norske bombemaker bare er oppspinn.
Men hvis det er oppspinn. Hvorfor tok han ikke kontakt med norske myndigheter i årene mellom 2014 hvor han ble internasjonalt etterlyst og frem til han ble pågrepet og fengslet i 2022? Det er åtte år hvor han kunne ha forsøkt å oppklare den misforståelsen. Ja, hvis det er en misforståelse da.
Nei, det er først etter at han har blitt fengslet at han har følt trang til å komme hjem.
Hva om det å ta jussen her bare er en del av en plan. Norsk jus. Norsk fengsel. Sikkert større sannsynlighet for å overleve fengselsoppholdet og kanskje korte ned fengslingstiden og bedre soningsforholdene.
Raskere tilbake i virksomhet. Kanskje til å foreta terrorangrep i Norge eller andre Europeiske land.
Dale er ikke dømt, kun siktet. Jeg skal ikke forhåndsdømme han her eller trekke slutninger.
Likevel gjør jeg meg noen tanker, For Dale er ikke første mann som gjør noe dumt eller blir siktet og eller dømt for forbrytelser i andre land, og så forventer at den norske stat skal komme styrtende å hjelpe de ut av et uføre de ofte selv har bragt seg opp i.
Dale er født i 1978. Han konverterte til Islam 30 år gammel. Voksen nok til ikke å være en dum og lettpåvirkelig ungdom. Nå skriver vi 2023. Han blir 45 dette året. Sorry, man kan ikke påberope seg ungdommens dumskap når man rent statistisk har bikket halvveis i livet.
Norge og verdens nytt får frem mange tanker hos meg for tiden. For at ikke innlegget skal bli for langt, stopper jeg mine betraktninger her og lar resten av toppbloggerne i fred i dag og. I det minste i dette innlegget.
Hvis du vil sette en fargerik og Instagramvennlig suppe på bordet i påsken så er rødbetsuppe et godt alternativ. Denne gangen har jeg laget en med ingefær og kokosmelk. Oppskriften fant jeg i Magasiner for 4. mars. Suppa inneholder også chili. Den er rik på smak og varmer godt etter en dag ute på ski.
Jeg skrelte en halv kilo rødbeter og like mye poteter og delte betene og potetene i små terninger.
Det samme gjorde jeg med to løk og en chili.
Så stekte jeg det i litt olje i ei gryte et par, tre minutter.
Tilsatte malt koriander og litt frisk ingefær og lot det surre litt til.
Så tilsatte jeg 1,2 liter grønnsaksbuljong, ga det et oppkok og lot det så småputre på middels varme i 25 minutter til grønsakene var kokt møre.
Så var det å bruke stavmikseren til suppa ble jevn og glatt. Det er den morsomme delen av matlagingen. Stavmikser er noe av det kjekkeste jeg har på kjøkkenet, i det minste når jeg lager suppe.
Til slutt tilsatte jeg en boks kokosmelk, og lot suppa bli skikkelig varm.
Serverte den med en skje creme fraiche, brødkrutonger og et persilledryss.
Kos deg – og denne gangen klarte ikke Gamle Gubben Grå å lure så mye som en baconbit i gryta.
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har masse å gjøre for tiden virker det som. I går ble det kjent at forsvareren til Phillip Manshaus, Unni Fries, har sendt begjæring om gjenåpning av saken hans til kommisjonen.
Philip Manshaus er dømt til 21 års forvaring for drapet på sin stesøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og terrorangrepet på Al-Noor Islamic Centre i Bærum i august 2019.
I Januar ble Manshaus innlagt på psykiatrisk sykehus, og er fortsatt innlagt. Behandler har konkludert med at han utvilsomt har alvorlig psykoselidelse, skriver Fries. Etter hennes syn er hans psykosesykdom, som ikke var kjent for den dømmende rett, egnet til å skape betydelig tvil om hvorvidt Manshaus var tilregnelig da han begikk de straffbare handlingene.
Fra kommisjonen ble opprettet i 2004 til 2021 har totalt 433 saker blitt gjenåpnet. Tall fra slutten av mars i fjor viser at 183 av disse sakene ble gjenåpnet fordi det har vist seg at den domfelte var utilregnelig i gjerningsøyeblikket.
Vi har spesielle regler i Norge som sier at den som er utilregnelig ikke har skyldevne eller skal straffes. Personer som ikke er strafferettslig tilregnelige skal ikke dømmes til fengselsstraff, men heller til tvungent psykisk helsevern.
Jeg har selvsagt verken kunnskap om Philip Manshaus helsetilstand nå eller på gjerningstidspunktet eller kompetanse til å avgjøre hvorvidt han var tilregnelig eller ikke. Jeg vet heller ikke mye om psykoser og hvor lett eller vanskelig det er å oppdage de ved de psykiatriske vurderingene sakkyndige har gjort i forbindelse med rettsaken. Men den enstemmige dommen som ble avsatt for mindre enn to år siden slo fast at Manshaus var tilregnelig da han utførte ugjerningene.
Under rettssaken var det bare Manshaus forsvarer, og ikke ham selv, som sådde tvil om hvorvidt han kunne ha vært psykotisk på gjerningstidspunktet. Advokat Unni Fries pekte blant annet på økt fare for psykisk sykdom knyttet til narkotikabruk i tenåra, morens og mormorens selvmord (da han var fire år gammel), og noen av vitnenes beskrivelser av hvordan Manshaus endret seg i 2019. Hun viste også til at planleggingen og oppførselen hans i sluttfasen var så påfallende at det kunne være symptomer.
«Retten finner det ikke tvilsomt at Manshaus var tilregnelig på gjerningstidspunktet. Ved bevisvurderingen har retten lagt vekt på de sakkyndiges konklusjon, premissene for konklusjonen og deres muntlige forklaringer under hovedforhandlingen, sammenholdt med de øvrige bevis
(…) Manshaus har vært grundig utredet og den sakkyndige erklæringen bygger på et meget godt faktagrunnlag. De sakkyndige har videre vært oppmerksomme på og vurdert de momenter forsvarerne har trukket frem som grunnlag for den anførte tvilen»,skrev tingrettsdommeren.
«Ved straffeutmålingen er det ingen straffereduserende momenter», poengterte tingretten. Årsaken til at Manshaus også ble dømt til forvaring var ikke å gi en ekstra streng straff – men å verne samfunnet fra ham.
Forvaring er en tidsubestemt straff, noe som kan innebære at nye rettsavgjørelser vil holde Manshaus i fengsel også etter 21 år har gått – om han ennå vurderes som farlig.
Tingretten mente det var nødvendig å åpne for dette siden det da dommen ble avsagt virket sannsynlig at Manshaus fremdeles vil ønske å drepe mennesker for den høyreekstreme saken også om 20 år. Det er «svært usikkert om en langvarig fengselsstraff vil endre på disse svært farlige sider ved hans personlighet og holdninger», konstaterte dommeren.
«Manshaus har forklart at målet med angrepet mot moskeen var å drepe flest mulig personer og at han skammer seg over at han ikke forberedte seg bedre, slik at han fikk utrettet mer skade. Han har uttalt at han begikk handlingene for å verne det «hvite europeiske folk» og at han vil kjempe videre. Han ville derfor ha begått tilsvarende handlinger igjen, dersom han fikk anledning til dette, og forhåpentligvis med ytterligere skade som resultat».
Dommen viser også til rettspsykiaterenes vurdering av Manshaus og at han framstår «meget fastlåst i sitt tankesett»:
«I vurderingen vises til at tiltalte har gitt uttrykk for sterke provoldelige holdninger forankret i et ekstremt politisk syn: etnonasjonalisme, der det gjelder å drepe flest mulig muslimer, og at dette synet også inneholder tanken om et moralsk ansvar for å berge den hvite europeiske befolkningen. Det var på undersøkelsestiden ingen holdepunkter for at tiltalte evnet å generere motforestillinger til disse synspunktene.
Det er selvfølgelig ille hvis mennesker med alvorlig psykisk sykdom må sone i fengsel hvis de heller burde vært dømt til tvungent psykisk helsevern. Men samtidig er jeg engstelig for at et menneske som Philip Manshaus skal komme ut i samfunnet så lenge han har slike holdninger som han har i dag. Faren for at han fortsetter sin “misjon” er overhengende. Han vil fort kunne prøve nye angrep og kanskje klare å drepe langt flere denne gangen.
Når personer overføres til tvungent psykisk helsevern overlates mye av ansvaret for å avgjøre hvordan særreaksjonen til enhver tid skal gjennomføres til den faglig ansvarlige for vernet. Reaksjonen kan gjennomføres enten i form av tvungent psykisk helsevern med eller uten døgnopphold. Den faglig ansvarlige avgjør hvilken avdeling som skal være ansvarlig, og om for eksempel et tvungent vern i form av døgnopphold skal finne sted i åpen eller lukket avdeling.
Dersom den domfelte er idømt særreaksjon for alvorlige lovbrudd som krenker eller utsetter rettsgodene liv, helse eller frihet for fare (straffeloven § 62 første ledd), er sikkerhetshensynene sterkere enn for gruppen dømt for lovovertredelser av samfunnsskadelig og plagsom art. Ved vurderingen av gjennomføringen for førstnevnte gruppe, skal faglig ansvarlig derfor legge særlig vekt på behovet for samfunnsbeskyttelse. I slike tilfeller har samfunnsvernhensynet prioritet foran behandlingshensynet. Ved valg av behandlingsform må det vurderes hvilken risiko det vil innebære dersom den domfelte får friere forhold.
Står det på Helsedirektoratets side om dom til overføring til tvungent psykisk helsevern. Mulig er dette betryggende nok, men videre står det;
På den annen side må den faglig ansvarlige for vernet våge å prøve nye behandlingsformer, slik at den domfelte gradvis får større frihet, noe som kan gjøre tilbakeføring til samfunnet enklere.
Plutselig følte jeg meg ikke så betrygget likevel. Selv om det og slås fast at faglig ansvarlig er pålagt å konsultere påtalemyndigheten før domfelte overføres mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon eller får permisjon, dersom særlige hensyn tilsier dette. Bestemmelsen skal legge til rette for at påtalemyndigheten kan bidra med sin kompetanse i vurderinger som er viktige av hensyn til samfunnsvernet. Dette vil styrke samfunnsvernet under gjennomføringen av særreaksjoner.
Hvor sikker kan jeg være på at Philip Manshaus ikke slipper ut om få år hvis han blir overført til tvungen psykisk helsevern?
Offeret i saken er Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, stesøsteren til Philip Manshaus. Det må vi aldri glemme. Johanne er død. Drept av stebroren sin mens hun lå i sin egen seng på rommet sitt i hjemmet sitt.
Tankegodset som førte til at Philip drepte stesøsteren sin, drepte Johanne, virker nok sykt for mange av oss.
Samtidig blir det feil å se på slikt tankegods som sykelige vrangforestillinger. Det er mange som deler mange av tankene hans, selv om de kanskje ikke har like ekstrem tankegang som Manshaus.
Du trenger ikke lete lenge på nett før du finner mennesker med lignende tankesett. Noen gang kommer slike holdninger frem hos folk over en øl eller i lunsjen på jobben. Kanskje ikke mennesker som vil gå til så drastiske handlinger som det Philip Manshaus gjorde, men som står mer på sidelinja og “heier” og er enig i teoriene.
Det farligste vi kan gjøre er å betegne slike tanker og holdninger som sykelige vrangforestillinger. Det farligste vi kan gjøre er å la de holde på, det er jo bare tullete tankespinn. Vi må ta til motmæle mot slikt tankegods der vi møter det. Vi trenger ikke flere slike tragedier som drapet på Johanne – eller alle de som ble drept 22. juli 2011.
Det ble et litt annerledes innlegg fra meg denne morgenen. Det var innlegget til Norge og verdens nytt som fikk frem disse tankene hos meg. Jeg synes innlegget fortjente noe mer enn noen få setninger.
På lørdag lagde Gamle Gubben Grå squashgrateng. En leser ba om oppskriften, og her kommer den. Den sto i Aftenposten 11. mars. Skjær den smaleste enden av squashen i skiver, og riv resten av squashen på et rivjern.
Stek finsnittet purre og et par fedd hvitløk til den blir gyllen.
Klem væske ut av den revne squashen og bland det med purren, et par egg, fetaost, chili og sitronskall. Krydre med litt salt og pepper.
Hell blandingen i en ildfast form.
Legg squashskivene på toppen og dryss over ost.
Stek den i steikeovnen en halvtimes tid.
Siden det var Gamle Gubben Grå som laget gratengen her i Drømmehuset ble det selvsagt lurt litt bacon i retten, men det er helt unødvendig.
Ut i friluft er en blogg jeg følger med glede. Margrethe som bloggeren heter er virkelig motiverende med sine turer i skog og mark med bål og greier.
For noen uker siden hadde hun en utfordring på sin blogg. Vi skulle sende bilde som illustrerte idyll. Til takk fikk vi tilsendt en turkopp og en pose rett-i-koppen varm sjokolade. Jeg har lenge lett etter rette tid og sted til å innvie den koppen. Jeg syntes det burde bli en tur helt i stil med turene til Margrethe sine.
Det gjorde at dørstokkmila ble relativt lang. For det å traske ut i skogen på isete skogsbilveier eller gjennom råtten snø fristet ikke veldig. Ikke å ta med sitteunderlag å finne ei snøfonn eller rn isete stein heller. Jeg innrømmer det motvillig. Jeg liker friluftsliv, men jeg liker komfort og jeg liker ikke snø.
Så da ble det utsatt, utsatt og utsatt nok en gang. Jeg tar liksom ikke med niste når jeg labber rundt i boligfeltet her eller på mine turer på isfrie gangveier i sentrale strøk. Jeg ventet på den ultimate turen.
Jeg tror mange har det dlik som meg. De tenker på alle de fantastiske turene de ser andre deler på sosiale medier: Besseggen, Trolltunga, Prekestolen eller lokale utfordringer som Tiurtoppen, Mørkgånga eller Trollfossen. Steder som av ulike grunner er ellet virker uoverkommelig, og så dropper man like godt hele turen.
I dag vil jeg slå en tur for de riktig korte turene. De som burde være overkommelig for de aller, aller fleste. Lag deg en tur under mottoet fri luft er friluft. Bare du kommer deg over dørstokken er du i friluft. Så i dag ble en kopp varm sjokolade nytt ute i vårsola på terrassen. Mer skal det ikke til.
Turkoppen jeg fikk har jeg lagt i tursekken. En dag skal den innvies på en ordentlig tur. Takk fir sjokoladen, Margrethe. Den ble i det minste nytt i friluft.
Hva brukte jeg egentlig gårsdagen til? Kanskje ikke alt for mye, men det var ikke kun sløving på sofaen. Både vaskefilla og vaskemaskin fikk kjørt seg. Middag på bordet ble det og.
Strikkepinnene og snøskuffa fikk hvile. Men jeg hører de spår snø til kvelden og natta. Min helt klare beskjed er at det er nok nå!
Vi tenker ikke mer på snøen som faller til natta. Det er jo ikke sikkert det blir noe av. Har da hendt før at meteorologen tar feil. La oss heller snakke om noe jeg overhode ikke har greie på. La oss snakke om ishockey.
Jeg gleder meg selvsagt over at Ringerike klarte å beholde plassen i Fjordkraftligaen.
Fjordkraftligaen skal visst ikke hete Fjodkraftligaen til neste år leser jeg inne hos Geriatriks. Det er jo der jeg finner all min kunnskap om ishockey. Det er vel noen andre som skal inn på sponsorsida.
Det der er sånn jeg ikke forstår. Hvorfor kan ikke første divisjon være førstedivisjon og ikke andredivisjon? Altså at den øverste ligaen er 1. divisjon og den neste andre divisjon? Hadde jo vært litt mer logisk enn slik det er nå. Det gjelder ikke bare ishockey. Det er jo slik i fotball og, og sikkert flere lagidretter.
Ja, jeg skjønner at det har noe med sponsorer å gjøre. Men må man døpe om hele ligaen etter hvem som betaler mest?
Når det kommer til penger og ishockey er det mer jeg ikke forstår, og akkurat her blir jeg ikke klokere av å lese Geriatriks. I det minste får jeg flere spørsmål etter å ha lest innlegget hans.
Nå har lagene spilt alle kampene i ligaen og de kvalifiseringskampene man skal. Man har funnet ut hvilke lag som er gode nok til å spille i samme liga/divisjon til neste år og hvem som skal rykke opp og ned. Så langt henger jeg med.
Jeg forstår at spillere kan forlate laget og gå til andre lag som betaler mer eller gir bedre betingelser. Og jeg skjønner at økonomien i klubben avgjør hvor dypt ned i lommeboka man kan stikke hånda for å lokke til seg de beste spillerne. At den spillerstallen man har i dag, i slutten av sesongen ikke nødvendigvis er den samme som man har når sesongen starter en gang til høsten.
Men det virker som om klubbene må ha en slags økonomisk garanti for å få lov til å spille i øverste liga. At hvis klubben ikke har de økonomiske musklene som skal til så får de ikke spille i den ligaen. Selv om de har kvalifisert seg. Og at dårligere lag som ikke har kvalifisert seg da rykker opp. At det er penger og ikke prestasjoner som avgjør hvilke lag som spiller i øverste liga.
I mine øyne blir det helt feil.
Og når vi er inne på idrett og penger. Før, i gamle dager, da jeg var ung sponset og firmaer i nærmiljøet de lokale idrettslagene. De fikk navnene sine på reklameplakatene langs kanten av banen. Det å sponse, støtte idretten var noe man gjorde fordi man ønsket å gi noe tilbake til nærmiljøet eller støtte klubben i sitt hjerte.
Nå forlanger man ligaer eller hele stadioner oppkalt etter seg. Skal du på fotballkamp på for eksempel Hønefoss må du ikke lete deg frem til Hønefoss fotballbane, men AKA-arena. Og slik er det i andre byer og. Det er Colourline-arena. Røkke-støkke og jeg vet ikke hva.
Det er ikke et norsk fenomen. Glazer familien la nylig fotballklubben Manchester United ut til salg. Prisen antar man vil lande på rundt 74 milliarder norske kroner. Der nøyer man seg ikke med å sponse bygging av idrettsbaner å få de oppkalt etter firmaet sitt. Der kjøper man hele klubber og lag.
Plutselig er ikke spillerne og trenerne de viktigste menneskene for et lags fremtid, men de som klarer å få til de beste sponsoravtalene eller den høyeste prisen ved salg av så vel enkeltspillere som hele lag.
Det er altså penger og ikke prestasjoner som styrer idretten. Er det bare jeg som finner det helt feil?
Vi hopper oppover på lista. Da kommer vi til et tema som muligens kunne trengt litt sponsorpenger. Behandlingstilbud innen rus og psykiatri.
Nå er jeg i grunn i mot privatisering av helsetjenester, men at fagfeltet kunne trengt mer penger er det ikke tvil om.
Mer penger og mer åpenhet. Selv nå i 2023 er det mange som ikke vil innrømme at de selv eller noen i deres familie kan ha psykiske sykdom.
Mange rangerer sykdommer. Kreft står høyt i kurs, både å kurrere, og å høste medfølelse. Andre sykdommer kommer lenger ned på prioriteringslista, spesielt når det gjelder tildeling av forskningsmidler men kanskje og i “status”. Nederst, i det minste på “statuslista” står psykisk sykdom.
“Den gylne regel” tilsier at man skal ha hatt mer vekst i psykiatrien enn i somatikken de siste ti åra (minst). Så strides de lærde om det virkelig har vært slik.
Litt usikker på om vi fremdeles er på temaet psykisk sykdom når vi hopper et hakk oppover på bloggtopplista. Norge og verdens nytt skriver om Julia Wandelt (21) som hevder at hun er savnede Madeleine McCann (3), som forsvant fra rommet der hun lå og sov på ferie i Praia da Luz i Portugal 3.mai 2007. Nå skal Julia delta på talkshowet til “Dr. Phil” borte i USA.
Interessant sak. Hvis Julia er Madeleine er det jo fantastisk. Hvis ikke? Ja, da vet jeg ikke om det er så bra at denne saken får så stor oppmerksomhet som det den har fått.
Får i det minste håpe at Julia selv nyter godt av de pengene som nå garantert renner inn etter som historien blir “solgt” til forskjellige kanaler, og at det ikke er denne privatetterforsker og medium, Fia Johansson som gjør seg rik på en ung kvinne som kanskje sliter psykisk og leter etter sin identitet.
Jeg skulle til å si at i dag leverer bloggtopplista, men der dukker den første ukemenyen opp. *sukk*.
Vi hadde wok i går. I dag skal vi ha Asiatisk laks med ris og salat.
Humøret bedres igjen da jeg klikker meg inn hos Vibbedille. Sjekk denne jakka! Det er like før jeg får tak i slike tusjer og kaster meg over olajakka til Gamle Gubben Grå. Tenk å dekorere den med fugler og blomsterranker omtrent som inne på den rosa gjestedoen. Da tipper jeg det vil bli månelyst her i Drømmehuset. Vel det er vel bra med litt liv og røre?
Nok en ukemeny. Vi hopper raskt videre. Hopper og galant over det gamle outfitinnlegget som også i dag innehar fjerdeplassen uten at bloggeren har fornyet seg den siste halvannen uka.
Hopper helt til Mamma på hjul hvor jeg leser innlegget mens tårene brenner i øyekroken. Kjærligheten mellom de to, mann og kone, den er så sterk så fin. Jeg føler så med de, begge to. Noen ganger er livet så utrolig urettferdig.
Øverst på bloggtoppen troner som vanlig Tom. Denne gangen byr han på panert torsk og stekte poteter. Utrolig hva som kan føre deg til toppen av bloggtopplista.
På lørdag var det vaffeldagen. Så når Gamle Gubben Grå og jeg skulle drikke kaffe-latte ville jeg ha vaffel.
På vår vanlige kafé pleier de å ha vafler, så valget av sted var lett. Da vi nærmet oss kafeen lovet det bra. Det var flere store plakater som fortalte ble at det var vaffel-dagen, og at de hadde tilbud på vafler. Stor ble derfor skuffelsen da mannen bak disken kunne fortelle at det var tomt for vafler og tomt for vaffelrøre. Ikke hadde de planer om å lage mer heller, enda det var godt over fem timer til stengetid. Gamle Gubben Grå kjøpte kaffe til oss og tenkte det var synd at det ikke ble vaffel.
Jeg derimot hadde bestemt meg for at jeg skulle ha vaffel, om jeg så måtte lage den selv. Eller, det var det jeg håpet på å slippe. Altså å lage den selv.
Så vi tok en liten runde innom flere av kafeene i sentrum på leting etter vafler. Ikke et vaffelhjerte å oppdrive noe sted.
Jeg var nær ved å gi opp. Vi gikk mot bilen for å dra på Coop-Xtra for å handle mat, og så dra hjem for å lage middag og steike vafler.
Da kom jeg til å tenke på at på Gjestegården rett ved siden av Coop-Xtra der pleier de å ha vafler. Så vi svippa innom Gjestegården før vi gikk for å handle mat. De hadde rykende ferske vafler!
Så da ble det vaffel med jordbærsyltetøy og rømme på vaffeldagen, og det uten at jeg måtte steike de. Det hadde fort blitt kveldsarbeid. Gamle Gubben Grå skulle jo regjere på kjøkkenet og lage middag.
