JEG HAR TAPT MITT HJERTE TIL PITIGLIANO

De to tennåringssønnene, Gamle Gubben Grå og jeg  dro på en eventyrlig ferie til Italia og den fantastiske lille byen Pitigliano. 

Vi tok fly til Roma, tok en natt på et hotell der, og leide så bil for å komme oss til Pitigliano og leiligheten vi hadde leid.  Vi var anbefallt å leie en liten bil fordi gatene i Pitigliano er bygd for eseltransport og ikke biler.Så det ble en liten turkis Renault som skulle bli vårt fremkomstmiddel. Gamle Gubben Grå brummet litt over det, han liker best å kjøre store firehjulstrekkere med brummende dieselmotor. Jeg hadde vel i mine drømmer sett for meg en liten spenstig toseters sportsbil, men da hadde det ikke vært plass hverken til tennåringssønner eller kofferter.

Vi kom oss raskt oppover kysten på Autostradaen, bommet på riktig avkjøring men tok den neste og via kartet så vi at det bar i riktig rettning. Det gikk opp og ned i sving over marker, gjennom skog forbi .vingårder og små landsbyer.

I følge vår veibeskrivelse skulle Pitiglano “åpenbare seg for oss når vi rundet siste sving. Men i dette landskapet og med disse veiene hvor den ene svingen avløser den andre hvordan skulle vi vite når vi kom til den siste svingen og den fantastiske utsikten? Et hint til de som tar turen etter oss; når dere ser dette kirketårnet er dere der straks…

Å ja utsikten er fantastisk. Når vi siste dagen skulle oppsumere hva som hadde vært det største med hele ferien sa den ene tennåringssønnen at akkurat det å runde denne svingen og se Pitigliano for første gang var den fineste opplevelsen. Vi andre var enige med han. Fra svingen med utsikten og den videre svingete veien inn i byen.

Vi kom oss inn i byen, fikk parkert bilen, hentet nøkkelen på angitt adresse og gikk gjennom byen på leting etter “vår leilighet”. Det var mye å se på og spennende å lete etter riktig adresse i alle smug og sidegater.

Det var en spennende tur. Litt kribling i magen. Hvordan ville det se ut der vi skulle bo? Tilslutt  kom vi frem til vår adresse. Så idyllisk og ..italiensk som jeg hadde drømt om.

Her, i denne idyliske landsbyen skulle vi være en hel uke. Senke skuldrene, slappe av og nyte Italia.  Vi kjøpte grønnsaker hos grønnsakshandleren, kjøtt hos slakteren og brød hos bakeren. Ingen av dem kan engelsk. Vi kan ikke italiensk, men det var ikke noe problem. Positive og blide mennesker hvor enn vi kom. Tomater som smaker som tomater og som er noe av de beste tomatene jeg har spist – Gamle Gubben Grå mente jeg hørtes ut som dama i shamporeklamen du vet… første gang jeg satt tennene mine i en av de deilige tomatene. Ellers var villsvin skinke en lokal spesialitet. Det skal være masse villsvin i dalene og området rundt landsbyen.  Noe villsvin så vi ikke (annet enn i vinduet hos slakteren) men om morgnene ble vi vekket av hanegal fra flere forskjellige haner i dalen under soverommsvinduet.

Pitigliano er opprinnelig en Etruisk landsby, Etruskerne bodde her sånn rundt 500 år før kristus. De gravde gravhuler og noen ganger i bakken som kalles “Via Cava”.  Det er vannskelig å forklare hva en Via Cava er. De må oppleves. Men som min ene sønn, den fotogale, sier; Et bilde sier mer enn ord, så her kommer noen bilder vi tok på vår vandring i Via Cavaene.

Vi gikk en Via Cava opp til vinhandleren i hulen. Dvs opp dit den fantastiske utsikten var da vi kjørte inn i byen første gangen. Vi var og i nabobyen Sorano og guttene gikk en Via Cava fra et stykke utenfor byen og inn i Sorano. Via Cavaene fascinerte oss veldig, var god trim.Fjelltur i 35 grader pluss gjorde at jeg ble ganske rød i toppen.

Vi hadde og en tur til Saturnia. (Jeg syns det høres ut som om navnene er tatt rett ut av Asterix og Obelix ) Der badet vi i en varm, svovelholdig kilde. Det stinget rottne egg, men var deilig
og påstås å være sunt for huden. Med det varme, minneralholdige vannet og strømmen som pisket mot ryggen min var det en deilig, gratis spa-behandling.

Vi spiste godt både hjemme i huset vi hadde leidmed førsteklasses råvarer fra byen butikker og på byens restauranter. Vi fant til og med ut at “Il Tufo Allegro” hadde tre stjerner i Michellin-guiden. Vi nøt et måltid der siste kvelden, og det var bare…helt nydelig.  Men alikevel var det et annet og mindre prangende spisested som ble vårt sted. Ikke minst takket være den sjarmerende servitrisen.

Pitigliano er en idyllisk liten by. Fotoapparatene gikk varme.  Flombelysning av byen gjorde at det og var gøy å gå på foto-tur også på kveldstid.

Jeg avslutter dette lille reisebrevet med et bilde av Pitigliano i flombelysning. Tatt  fra den nye delen av byen.

AUREVIDECHI!!



 

Reiseklar.

Nå er kofferten pakket.  Jeg har husket laderen til kameraet denne gang. Det klarte jeg å glemme da jeg var på rundreise i Egypt og fikk derfor kun tatt noen få bilder på den drømmeturen. Noe jeg har irritert meg masse over.

I morgen tidlig går turen til Italia. Først et døgn i Roma før turen går videre til Toscana og den lille byen Pitigliano. Pitigliano er en gammel middelalderby med gater så smale at de passer best for esler og med underjordiske huler laget av Etruskerne for lenge lenge siden. Der skal vi senke skuldrene, puste langsomt og nyte livet en ukes tid. Den italienske kokeboken er pakket med, og i reisefølget er det to kokker, så dette skal bli en gourmetopplevelse.

 

Er ikke sinnablogger i kveld

Det er rødvin i glasset. Guttene oppfører seg eksemplarisk. Gamle Gubben Grå er nesten kjærlig. Drømmeferien er kun timer unna. Ikke engang jeg klarer å være engasjert og sinna i kveld.

Jeg holder meg unna nettavisene og kommentarfeltene. Ingen rassistiske ytringer om romfolket skal irritere meg i kveld.

Ordføreren er ute og roser lederen i lokalavisa som roser ordførerens fantasier om byutvikling (På politikerspråket kalles det visjoner). Jeg gidder ikke engang påpeke det litt komiske i at han roser redaktøren for å rose han.selv. Jeg gidder ikke påpeke at han syns høgskolen ligger langt fra sentrum, når selv jeg i min begredelige form tror jeg skulle klare å gå fra høgskolen til sentrum i løpet av et kvarter.

Nei i dag er jeg bare positiv. Lytter til Ramstein og er bare god og snill.

 

Gamle Gubben Grå vokste opp under krigen…

Nå tror du sikkert at jeg er pensjonist, men neida, Jeg er en kvinne i min beste alder, dvs sånn midt på 40-tallet et sted. (Da snakker jeg alder altså, ikke fødselsår.)  Jaha, tenker du da, hun er ei sånn som har funnet seg en gammel rik mann. Men også der må jeg skuffe deg. Gamle Gubben Grå er langt fra rik. Det er vel jeg som tjener mest her i heimen, og slik har det vært de noen og tjue årene vi har vært i lag. Ikke er han så veldig mye eldre enn me, fyller femti engang til neste år. Nå sitter du der som et spørsmålstegn, og lurer på hvilken krig jeg da sikter til. Men jeg er som nordmenn flest. Nåe jeg reffererer til krigen, mener jeg selvsagt 2.verdenskrig.  

La meg forklare hva jeg mener. For til tross for at Gamle Gubben Grå er født på 60 tallet, vil jeg hevde at han oppfører seg som om han vokste opp under krigen. Han kan nemlig ikke kaste noe som helst. Tomme isbokser, gamle ødelagte skistaver, kulepenner og lightere som ikke virker lengre. Alt må spares.  Jeg tror garasjen vår muligens har gitt Øystein Sunde inspirasjonen til sangen “Kjekt å ha” .

Merkelig i grunn, for Gamle Gubben Grå er vikst opp i gode kår på Oslo beste Vestkant. Jeg derimot er vokst opp på bygda utenfor en mindre by. Vi hadde alltid penger til det vi trengte, men som bønder flest er vi opplært til å være nøysomme.  Jeg er glad iresirkulering og gjenbruk. Men jeg kan ikke samle på alt. Det renner over. 

La  meg gi noen eksempler:

Jeg hevdet at jeg ønsket et par gamle treski somvi kunne skru opp på terasseveggen på hytta på fjellet. Vips så kom Gamle Gubben Grå hjem med 6 par treski fra nærmeste loppemarked. Når jeg spør hva vi skal med 6 par gamle treski, svarer han at jeg ønsket meg jo et par treski ,,,, Et par, ja. Jeg hadde ikke tenkt å panelere hytta med dem.

Gamle Gubben Grå samler på bøker fra Krigen. (Fortsatt andre verdenskrig.) Ethvert loppemarked blir saumfart etter bøker om temaet,og han kommer hjem med fulle poser (det er jo alltid andre bøker som også faller i interesse) Nå er biblioteket vårt fullt. og mer enn fullt. Noe må ut. Jeg har foreslått å kaste levere på loppemarked7 selge de han har to, tre eller fire like av.. Selv det er svært betenkelig…..

Vi samler også på embalasjen og bruksanvisningen til alle elektroniske og elektriske dupeditter og hjelpemidler vi kjøper. Sånn som kjøleskap, TV; PCer Mobiltelefoner etc.  Orginalembalasjen og bruksanvisningen kan ikke kastes selv om tingen som en gang lå inni esken og eide bruksanvisningen forlengst er kastet.

Det finnes ting i vårt hjem som jeg har kastet og han har reddet fra søppeldøden flere ganger. Jeg husker en utslitt kost med et knekkt søppelbrett som jeg egenhendig kastet fire ganger men som på uforklarlig vis alltid dukket opp i uteboden igjenn. Tilslutt delte jeg den i småbiter og fordelte bitene i forskjellige søppeldunker rundt om i kommunen og nabokommunen. Først da fikk den stakkars, gamle utslitte kosten fred…

Å DU HÆRLIGE TENÅRINGSMAMMA LIV….

.Noen ganger byr det på visse utfordringer å være tenåringsmamma.  Og når man også har en tenåringspappa som er så antikvarisk i sine holdninger til ungdom som Gamle Gubben Grå går det en kule varmt innimellom….

Guttene er femten og sytten, og oppfører seg eksemplarisk i forhold til mange andre ungdommer Ingen festing og tøying av innetider.  Ikke vandrer de rundt med ansiktet fullt av piercing eller lilla hanekamIkke spiller de hard-rock så det dundrer i hele husetOg hvis de svarer når jeg snakker til dem, svarer de forholdsvis pent og høflig.  ja, jeg vet jeg kunne ha det MYE verre.

Men det er irriterende at de bor forran TV og dataskjerm og nesten ikke er til å rikke. Det er frustrerende at en av dem ikke klarer å kreke seg opp før langt ut på ettermiddagen hvis man ikke maser av sine lungers fulle kraft.  At rommene, loftstua og trappa opp til loftstua flyter over av rot. Det er slitsomt at de krangler seg imellom nesten hele tiden. Det gjør meg fly forb… når de ikke svarer når jeg snakker til dem, eller når de lyver meg rett opp i ansiktet for å slippe ubehageligheter. “Jada, MammaJeg har luftet hunden” “Det var ikke meg som spiste opp all iskremen i fryseren”

Karakterer og skolearbeid er og en vanlig frustrasjon. Jeg ser at en av dem ikke yter så godt som han kan.  Vet at han har en drøm om hva han ønsker og bli. Vet at den drømmen er fullt mulig å oppnå, og at han antagligvis hadde lykkes veldig bra  ii den stillingen hvis han bare legger seg litt i selen.

Jeg har alltid forsøkt å oppdra barna mine til å bli flotte selvstendige mennesker. Mine barn har måtte hjelpe til hjemme fra de var ganske små. De har måtte pakke skolesekkene selv og smøre nistematen selv.Men det er ikke allti lett for mine tennåringer og godta mine krav når lærere og klassekameratenes foreldre er Curling foreldre som koster alle problemer og arbeidsoppgaver unna foran barna så de kan seile inn i voksenlivet uten å møte motstand.

Høyresidas dobbeltmoral…

Vi vil ha fri flyt av arbeidskraft, varer og tjenester het det fra de blå – og mange røde og –  da det var om og gjøre å få oss inn i EU.

Nå står de samme politikerne og toer sine hender over at EØS samarbeidet gir oss netopp det, fri flyt av mennesker over grensene i Europa.. Det var ikke bare pene menn i dress med høy utdanning som lot seg lokke til velferdsgodene i  kalde Norge. Det var og fattige, tannløse og skitne rumenere.  Så rart..

 

Samliv

Samliv er å leve sammen, ikke side om side.  Samliv er samarbeid, ikke dine oppgaver og mine oppgaver. Samliv er samhold., man hjelper og støtter hverandre.   Samliv er samdrift. Sammen driver man familien, hjemmet, livet.Samliv er samkvem. Man gjør ting sammen. Samliv er samtale. Man snakker sammen. Samarbeid er sammensatt.

Regn, regn og atter regn.

Hadde en lang dag på kontoret i dag. Så mye jeg skulle ha avsluttet og gjort før jeg kunne ta en etterlengtet ferie. Rundt klokka 18.00 ble PCen skrudd av. … Og himlenes sluser åpnet seg, som det heter.

Gikk ut bakdøra og vasset gjennom vannet på parkeringsplassen mens kaskader av vann datt ned i hodet mitt. Var gjennomvåt innen jeg kom til bilen. Snakk om dårlig start på ferien.

Det er en syk utvikling.

Barn dopes ned på sovemedisiner hvis de har problemer med å sovne om kvelden leser jeg i avisen.

Nå er mine barn for lengst store, og det er lenge siden jeg løp inn og ut av barnerom og lsang sanger, leste eventyr, hylte SOV!!!! eller bare sto 15 minutter ute i stillheten på verandaen og håpet at det var rolig når jeg kom inn igjenn. Alle småbarnsforeldre har vel i perioder opplevd at barna har problemer med å få sove. Vi som foreldre kan bli så slitne, så trøtte og så fortvilte at vi  knapt vet hva vi skal gjøre.  For min del husket jeg hvor deilig det var med aftenvakter på jobb og færst komme hjem når barna hadde sovna. Jeg husker og hvor takknemlig jeg var når besteforeldre passet ungene slik at jeg og faren deres kunne ha en rolig voksenettermiddag i ny og ne.  Slik er det vel for alle småbarnsforeldre. Barn er barn de trenger ikke medisineres mot å være  – nettopp barn.

Ritalin er løsningen på alt.

Her om dagen hørte jeg om et lite barn som hadde begynt med Ritalin før dåpsdagen. Før dåpsdagen, alså før barnet fyllte tre måneder hadde dette barnet fått diagnosen hyperaktiv. For meg var det et tabkekors at et barn kan diagnostiseres som hyperaktiv før det hverken kan krabbe,eller gå, Symptomet var visst at det var så urolig og skrek så mye om natta. (Om dagen derimot var det snillt og sov mye…)  Mang en natt har jeg sittet i gyngestolen i stua med ett av barna mine og gynget og gynget. Sunget en sang eller to, og innimellom vært så trøtt at jeg kunne grått og av og til sikkert gjorde det og. Jeg vet at jeg det året hadde det å få sove sammenhengende en hel natt som mitt høyeste ønske.  Men å dope ned barnet på sovemedisin? Barn er barn. De trenger ikke å medisineres mot å være – nettopp barn.

Ethvert barn sin diagnose.

Ethvert barn som ikke utvikler seg etter normalen, må diagnostiseres. Få et stempel i panna. “Feilvare”:  Vanligvis er det leger eller psykologer, psykiatere etc som kan stillediagnoser. Som radiograf vet jeg at det er utenfor mitt kompetansefelt å stille diagnoser selv om jeg med over 20 års erfaring er i stand til det i like stor grad som en nyutdannet turnuskandidat.  Men når det gjelder barna våre blir diagnoser som ADHD og Asperger like ofte satt av lærere, førskolelerere og andre pedagoger. BANG; der sitter stemplet i panna og skal følge barnet resten av skolehverdagen, resten av livet.

Missforstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot at barn gfår hjelp for sine utfordringer, at de får tilrettelagt undervisning tilpasset sine evner og sin måte og lære på. At foreldre får veiledning og støtte. Men jeg reagerer på at barn blir diagnostisert og sykeliggjort hvis de er litt mer urolige, litt mindre motorisk utviklet, eller på annen måte oppfører seg anderledes enn det som er mest behagelig for oss voksne. Jeg reagerer på at mange barn blir sett på som syke fordi de rett og slett oppfører seg som barn.

På konferansetimerr stiller foreldre med advokat leste jeg i avisen i vinter.

Skole-hjemsamarbeidet som skolen i hvertfall i teorien ser på som viktig blir utført på en slik måte at foreldre syns det er best å ha med advokat! Hva slags samarbeid kan det bli? Skal advokaten hoppe opp å skrike “Jeg protesterer” hvis læreren sier at lille Per nok sliter litt med mattematikken?  Hvis læreren foreslår at foreldrene i en periode kanskje bør sjekke at lille Kari gjør leksene sine, skal advokaten da forsvare foreldrene å si at foreldrene har juridisk rett til å benytte sinfrihet på Eliksia, til videreutvikling eller rett og slett til å arbeide og at de derfor ikke under noen forutsetning kan pålegges å ta mer ansvar for sitt eget barns utdanning og utvikling?

Som mor i full jobb og vell så det har jeg ofte følt meg uglesett iden litt trangsynte bygda hvor vi bodde da barna mine hadde sine første skoleår. Blandt de hjemmeværende mødrene som sendte med barna hjemmebakt brød i matpakka og alltid kunne stille opp på skolen til konferansetimer og andre arrangement midt på formiddagen fallt jeg ofte gjennom. At jeg mente at mine barn kunne gå til og fra skolen selv om det var 2 km og 87 meter, ga dem ansvaret for selv å pakke sekken og gymtøyet allerede i første klasse og ga dem nøkkel slik at de kunne låse seg inn hjemme og være alene i 3 timer til jeg kom fra jobb gjorde meg heller ikke til en gjennomsnittsmor i bygda.  Noen ganger kunne jeg på konferansetimene føle at jeg trengte noen som kunne tale min sakt når lærerinna som hadde to av mine barn så på meg med det bebreidene blikket sitt. Hun som kjørte barna sine til skolen hver dag -selv om det var kortere å gå de 300 metrene gjennom skogen til skolen enn det var å kjøre rundt. Som bar sekken inn i klasserommet for barna langt opp i storskolen. Når hun så hardt på meg og hevdet at min sønns dårlige motoriske og lesefaglige utvikling var min feil fordi jeg prioriterte livet mitt feil, Men jeg var voksen, jeg måtte selv stå for mine verdivalg og mine prioriteringer. Det kunne sikkert vært bekvemt å hatt med en advokat til å forsvare meg, men som et voksen selvstendig menneske må jeg klare å stå opp for meg selv og selv forsvare meg selv i en diskusjon med en lærer. Til svende og sist burde jo lreren og vi som foreldre ha det samme målet. Best muklig skolegang for våre barn.

Det siste som fikk meg til å stoppe opp å reflektere over utviklingen var at man nå i større og større grad brukte proffesjonelle fotografer under fødsler.

Nå som blivende fedre kan oppdatere venner og bekjente minutt for minutt på Facebook og tvitter om hvordan fødselen skrider henn holder det selvsagt ikke med noen skarve bilder med et pappaholdt fotoapparat.  Jeg har født en del barn og kun på første fødsel husket Gamle Gubben Grå å fotografere under fødselen. Kan ikke huske at jeg savnet det under de andre fødslene og tror ikke  barna mine har fått psykiske vansker av at de var vasket og tørket før de ble fotografert for første gang.  En proffesjonell fotograf inne på fødestua under fødselen hadde jeg nok kastet på dør. Ikke hadde jeg hatt råd til å ha en fotograf sittende i beredskap en fjorten dagers tid i påvente av min fødsel heller.

Nei det er en syk utvikling i samfunnet. Jeg lurer på hvor det vil ende.

Fremmedfrykt eller rassisme?

Det går knapt en dag uten at lokalavisen skriver noe negativt om beboere på kommunens transitt mottak. Og hver gang blir kommentarfeltene fulle av hatske, tildels rassistiske, og i hvertfall stigmatiserende uttalelser fra de samme kommentatorene. En håndfull antall mennesker med omtrent like lydende kommentarer hver gang. De på transittmotaket er kun kriminelle narkoselgere og bør sendes tilbake straks, og til de blir sendt hjem, bør de bures inne.

Noen få tar til motmele. Forsøker å nyansiere bildet. Komme med fakta opplysninger. Men de blir sabla ned . De fleste av oss som leser kommentarene rister bare på hodet. Orker eller gidder ikke kaste seg inn i diskusjonen. La nå disse tullingene sitte der med de dumme kommentarene sine. La oss tie dem i hjel.

Men er det ikke det vi ikke bør gjøre? La de sitte der å kommentere og se at alle som kommenterer har de samme forkvaklede meningene som dem? Burde vi ikke heller gå inn i diskusjonene, ribbe dem for de faktafeil de propaganderer, gi dem motstand slik at det tilslutt er de som er i mindretall i kommentarfeltene. Ta fra dem ilusjonen om at det er de som tenker de tankene folk flest tenker,

Jeg onsker færrest mulig tullinger som sitter forran PC skjermen og føler at de er en del av noe stort, Et stort felleskap. bare fordi de får støtte fra likesinnede  og ingen gidder å ta debatten med dem.

Så kom igjenn folkens, la oss komme fremmedfrykt og hverdagsrassismen til livs