Dagen går mot kveld. Så hvordan har det gått med alt jeg hadde planer om å gjøre i dag? Blomsterbedet er renska opp i, jeg har handlet for Høvdingen, kjøpt veske til bryllupet og vært på møte i 1. mai komiteen. Må si jeg er rimelig fornøyd med dagens gjøremål. Har igjen å sende ut invitasjoner til Rødt sitt 1. mai arrangement, men det gjør jeg i kveld eller i morgen tidlig. Det viktigste er at den kommer ut før helga.
Sivilbeskyttelsesloven ble utsatt av stortinget, og blir forhåpentligvis revidert og endret før regjeringen forsøker å få den vedtatt på nytt. Jeg tipper det ikke skjer før etter valget. Så får vi se hvilken regjering som styrer da. Arbeiderparti-folka som var på møte i 1. mai komiteen i dag var rimelig sikker på rød-grønn seier. Jeg er mer usikker. Det er mange måneder til valget. Det kan hende at Jens-effekten for AP har avtatt innen da. Jeg håper jo på en rød-grønn seier, men tar ikke seieren på forskudd.
Jens og Jonas har vært på besøk hos Donald i kveld. Det gikk vel sånn rimelig greit. Trump ville ha høyere toll til Norge fordi vi var så rike. Han ønsket seg og fredsprisen for sin innsats i Ukraina. Jonas er svært diplomatisk når han svarer på det ønsket. Jeg er nok ikke like diplomatisk. Jeg tenker man først må skape fred før man begynner å fable om noen fredspris.
Nå blir det tekopp og tastatur en times tid før jeg kryper til køys. Relativt fornøyd med dagen som har vært.
Jeg fikk ladet batteriene i går. Det trengtes virkelig. Slik sett i etterkant var jo helga bra. Veldig bra! Selv om det kanskje ikke virket slik i dette innlegget.Stand på torget på lørdag, Oslotur med Gamle Gubben grå og besøk hos Datteren på søndag. Kan helga egentlig bli bedre? Fint vær har det og vært, selv om snoa kanskje var litt vel kald på torget på lørdag.
Jeg elsker Oslo. Vi snakket om det i går. Gamle Gubben Grå og jeg, hvor hyggelig det er bare å labbe rundt i Oslo og nyte bylivet. Se på forandringene i byen vi bodde i for 35 år siden og forandringene som har vært siden den gang. I disse 35 årene har vi jo stort sett vært hos Svigermor når vi har besøkt byen, Det har vært liten tid til å labbe rundt og nyte bylivet. Jeg sa at jeg har lyst på en ordentlig Oslo-helg. Ta oss ei natt på hotell i byen, og bare gjøre Oslo i fred og ro. Jeg har faktisk mer lyst til det enn å ta en helg i Stockholm. Paris eller annen storby akkurat nå. Det burde være overkommelig å få til i løpet av året.
Hjemme har terrassedøra stått oppe store deler av dagen den siste uka, og vi begynner å gjøre oss klar for sesongen der ute. Møblene er fremme og vi har tatt noen kaffekopper der ute. Et par skravle-pauser i kurvstolene på trammen har det og blitt, men de trenger utskifting. Er virkelig ikke pene lenger. Skal litt til å erstatte de. Gamle kurvstoler med stopping og skai som vi kjøpte på loppemarked for 70 kr. stykke for mange, mange år siden.
Hagearbeidet har vi og kommet så vidt i gang med. Det er tidlig, men man kan jo renske opp litt i bedene. Klippe ned litt kvister. Se på alt som spirer så smått. Og nyte fuksia som begynte å blomstre nå i helga. Blomstrende busker i hagen før påske. Det er tidlig!
Vi har sådd masse frø, og håper å fylle opp bed og krukker med en god del selvdyrka blomster i år. Litt supplering på hagesenter etter hvert blir det sikkert, men enn så lenge har vi bare kjøpt stemor, påskeliljer, jord og frø. Det er en fin tid vi går inn i.
Klokka er 6.45. Jeg sitter her med en rykende varm tekopp og tenker Home sweet home! Eller egentlig tenker jeg vel Hjem kjære hjem. Jeg har det ikke til å tenke på utenlandsk. Det overlater jeg til Monica.
Å hevde at jeg er helt utslitt, er nok å ta litt hardt i. Men jeg har vært ute og gått tur allerede i grålysningen. Jepp. På med piggsko og ut på tur allerede før klokka seks om morgenen. Slik er det noen ganger å være hundeeier. Ja så ivrig var jeg med å komme meg opp og ut på tur at jeg droppa ytterjakke og gikk ut i morgengryet uten jakke, kun i en kortermet topp. Det er en varmegrad ute, så det ble en frisk start på dagen. Ekstra godt da å sitte her nå med sjalet jeg fikk av Datteren over skuldrene og en rykende varm tekopp.
Hvorfor jeg følte så for en frisk morgentur denne mars-dagen? Jeg følte egentlig ikke for stort annet enn å tisse jeg. Men Kidd sto opp da jeg listet meg ut av soverommet ved 05.30 tiden, og da jeg kom ut av badet hadde også Charlie Chihuahua stått opp og sto og klorte på utgangsdøra. Jeg slapp Charlie ut i hagen, og gikk for å skru på radioen, ta dagens første pille-dose og kort sagt starte dagen. Med jevne mellomrom tittet jeg ut i hagen for å holde øye med Charlie. Vi har gjerder rundt hagen, men en Chihuahua smetter fort under det. Det gikk ikke mange minuttene før hunden var borte, og jeg måtte ut med piggsko og bånd å finne rømlingen. Da tok jeg jo med meg Kidd og. Så kunne han og få luftet seg slik at han ikke begynte å mase med en gang jeg kom inn igjen. Kidd slippes ikke ut i hagen uten bånd. Han ville garantert benytte anledningen til å ta en skikkelig god og lang tur.
Vi fant igjen Charlie Chihuahua i hagen, han hadde bare gått i ett med noen snøflekker ved en haug med ved som skal kappes. Brun og hvit chihuahua er ikke alltid like lett å få øye på når hagen også er brun og hvit. Med to hunder i bånd bega jeg meg like godt på en runde i nabolaget. Dagen var jo helt klart i gang.
Kom inn igjen sånn rundt 6.20. Så nå har jeg planer om å kose meg med tekopp og tastatur i bobla mi en god stund før jeg starter med dagens gjøremål.
Ikke det at jeg har så mye på kalenderen denne dagen. Jeg har god tid til å sitte her bobla mi, og kanskje og ta igjen litt av den søvnen jeg føler jeg mistet.
Jeg har planer om å ta med hundene på en litt lengre tur, ikke bare vandre her oppe i Hundremeterskogen. Sjekke hvor langt våren har kommet litt andre steder i området. Jeg tror både hundene og jeg vil ha godt av det.
Litt husarbeid venter vel og på meg. Det er i grunn nok å ta seg til. Jeg kjeder meg sjelden.
Men først tekopp, tastatur, lese blogger og nettaviser. Kort sagt, være i bobla mi en stund. Jeg synes jeg fortjener det. Jeg har jo alt vært ute på tur.
Gårsdagen var fin den, sola skinte og temperaturen var god. Jeg var ute hos Barndomsvenninna og ble traktert med kaffe og hjemmebakt banankake. Det var utrolig koselig, og jeg trengte denne skravlestunda med henne. Kloke, snille barndomsvenninna mi. Det er noe med folk du har kjent hele livet. Man trenger ikke bære masker eller prøve å fremstå som annerledes enn man er, men kan være seg selv med både sterke og svake sider.
Likevel er jeg glad for at gårsdagen er over. Ikke for at gårsdagen i seg selv var ille, men fordi jeg var rimelig sliten da kvelden kom.
Det er jeg i grunn fremdeles. Det har vært litt mye en stund nå. Litt mye som må håndteres. Litt mye som skaper bekymring. Litt mye som irriterer. Kort sagt litt mye som blir dynget over meg. Og selv om jeg ikke liker å innrømme det, så er jeg ikke kjerringa som fikser alt lenger. I går føltes det mer som om jeg er kjerringa som ikke fikser noe i det hele tatt.
Jeg fikk en vekker på hvor sliten jeg er da jeg dro fra Barndomsvenninna i går. Jeg hadde sittet hjemme hos henne og fortalt om hvordan jeg grudde meg til å kjøre opp “den bratte isete bakken” fra henne og opp mot hovedveien. Hun forsto ikke min bekymring. Mente at det ikke var noen bratt bakke, og at det knapt var en issvull igjen i veien mellom boligen deres og hovedveien. Vel, jeg hadde jo akkurat kommet ned den bakken, og hadde sett med selvsyn hvor bratt og glatt den var, ikke sant. Så ja, jeg grudde meg til å kjøre opp igjen, redd for at jeg skulle bli stående og spinne, måtte rygge for å ta fart og havne enten i grøfta eller ned en skråning. Man vet jo aldri hva denne kjerringa kan finne på. Når jeg så, med hjertet i halsen, bega meg oppover veien, rundet svingen og “monsterbakken” lå foran meg, så var det ikke noen monsterbakke i det hele tatt. Knapt en bakke. Mer en liten kul. og den var så og si fri for is. Det så selv jeg. Fornøyd ga jeg litt mer gass og var snart på hovedveien.
Da jeg kjørte videre hjemover tenkte jeg; Nå er du sliten. Jeg hadde ikke vært så lenge hos Barndomsvenninna at jeg kunne skylde på ekstrem snøsmelting eller jorderosjon for å forklare hvorfor både is-mengden og topografien var blitt endret siden jeg kjørte nedover den samme veien et par, tre timer tidligere. Det var bare at selv små ting vokser til problemer langt ut over alle proporsjoner. Da vet jeg at jeg begynner å bli litt vel sliten.
Gårsdagen er historie. Jeg brukte litt tid i går kveld på å ta et par telefoner til de som hadde ringt mens jeg var hos Barndomsvenninna og svare på et par mail som hadde dukka opp. I dag kommer telefonen til å stå på lydløs og knapt sjekkes. Jeg skal lade batteriene og det gjør jeg best ved å gjøre meg utilgjengelig. Jeg er overbevist om at verden går sin skjeve gang selv om jeg ikke er tilgjengelig for å løse de utfordringer som måtte dukke opp,
Dagen har gått i ett etter en litt rolig morgen. Jeg har gått tur med hundene I skogen. Utrolig deilig å kunne gå blant furutrær, lyng og mose igjen. Det rt ikke noe som å se bar mark igjen etter tre måneder med is og snø.
Så lekte jeg litt “hvit tornado” og fikk unna litt husarbeid, før jeg forlot Drømmehuset. Jeg skulle handle for Høvdingen. Høvdingen fikk varene sine, og jeg fikk kaffe. Før jeg dro hjem lekte jeg litt “tornado” der og, og tørket over gulvet og ordnet litt der og. Stakk innom butikken igjen på vei hjem og handlet litt for oss før jeg dro hjem.
Kjente på vei hjem at nå, nå er denne kjerringa sliten. Kanskje ikke først og fremst av dagens aktiviteter. Det har vært litt mye en stund.
Så nå har jeg flata ut på sofaen sammen med Charlie Chihuahua. Gamle Gubben Grå styrer på kjøkkenet. Oppvaskmaskinen durer fornøyd, og han er godt i gang med middagslaging. Jeg har planer om å ligge helt i ro her under pelspleddet til han sier at maten er klar.
Vivian, kvinnen bak bloggen Mamma på hjul, skriver i sitt innlegg at hun skal holde foredrag i dag. Jeg føler at jeg er glad det ikke er meg. Ikke det at jeg har problemer med å stå foran en menneskemengde å snakke, bare ikke akkurat i dag.
Tre intense dager på landsmøte er over. Det tar på, og jeg er sliten i dag. Så i dag skal jeg bare surre rundt her i Drømmehuset, og labbe en tur med hundene. Kanskje ta en liten siesta på sofaen.
Det ser ut til å bli en fantastisk vår-dag, Ja, jeg skriver faktisk vår-dag! Og hvis jeg bare kommer meg over gårdsplassen og ut innkjørselen ser det ut som det for det meste er bare veier. Piggskoa blir nok på, ikke minst for å komme meg ut av egen eiendom, men du hvor godt det er å se at snø og is forsvinner.
Tulla. Det er hos Monica de driver med slikt. Gamle Gubben Grå kom riktignok ut av soverommet ved de tider. Så langt har han kun sagt God morgen til hunden. Jeg har ikke hørt et eneste forslag på hva vi kan bruke denne unike lørdagen på. Ikke føles lørdagen så unik heller. Den er en dag som alle andre. Vi to går her og stuller sammen. Da er det lett å ta hverandre som en del av inventaret. Gamle Gubben Grå har ikke hilst på sofaen eller stålampa heller.
Vi har overskudd på tid sammen. Litt uvant etter et hektisk liv der vi i mange år arbeidet turnus og skift. Ett år hadde vi kun en frilørdag sammen i løpet av hele året. Nå er vi sammen hele tiden.
Jeg regner med at dagen kommer til å bli brukt til litt husarbeid før vi tar en tur til byen og drikker kaffe-latte og handler litt. Ikke frister det å dra på den helt store utflukten heller. Det regner ute, og det skal det gjøre til godt over midnatt. Varmegrader og regn blir hilst velkommen av meg. Forhåpentligvis blir det litt mer vårlig ute. Bildet over er fra i går morges. Var ikke mye vår-stemning da,
Det har faktisk vært utrolig deilig og få litt tid sammen med dette mennesket mitt 😁❤️ skriver Monica. Jeg titter bort på Gamle Gubben Grå der han sitter i pysjen, og myser med trøtte øyne over dagens andre kaffekopp. Er det stygt å si at jeg synes det er utrolig deilig når jeg får en time eller tre som jeg tilbringer alene? Ikke det at jeg ønsker han dit pepperen gror, eller på noen måte ønsker å bli kvitt han. Men jeg har innimellom behov for litt alenetid. I vinter har det vært lite av det.
Det føles som om vi har labba rundt her i Drømmehuset sammen i flere måneder i strekk, bare avbrutt av små turer på Coop og en kaffe-latte på senteret i ny og ne. Vi er blitt som et gammelt ektepar.
Ved nærmere ettertanke er det vel akkurat det vi er. Et gammelt ektepar som lever et rutinepreget liv. Det skremmer meg. Ikke at vi har vært et ektepar lenge. Det har liksom alltid vært planen at vi skulle bli gamle sammen, at dette ekteskapet skulle vare til Dovre faller. Nei, det som er skremmende er at vi er i ferd med å bli kjedelige rutinemennesker. At folk som ser oss tusle rundt fort tenker på oss som nettopp et gammelt ektepar. Der kommer det gamle ekteparet. Hun skal ha kaffe-latte, han cappuccino. De kommer til å sette seg ved det bordet.
I mange år var det luksus for meg å ha en dag uten avtaler hvor jeg bare kunne gå hjemme å pusle, helst sammen med mannen jeg elsker. Nå har det jeg før opplevde som luksus blitt hverdagen. En kafe-latte med Gamle Gubben Grå en lørdag skjedde aldri. Kanskje en dag i året. Vi hadde som tradisjon en slik kaffekopp på etter barnetoget på 17. mai. Ja etter at barna var blitt store og ferdige med korps og barnetog – og hvis begge hadde fri.
Kjenner at jeg har behov for å bryte det rutinemessige livet litt mer. Forhåpentligvis blir det mer av det nå som det snart blir vår. Jeg har ingen planer om å bli et gammelt og satt rutinemenneske ennå.
“Bare” minus 13 i dag. Snøsmeltinga tar tid, meteorologen på radioen kunne ikke melde om en eneste varmegrad før tidligst fredag.
Da er det vel god tid til å konsentrere seg om litt politikk denne uka. Kan jo passe bra. Det er kommunestyremøte på torsdag. En bunke med saker jeg må sette meg bedre inn i, pluss at jeg vel må forberede et par innlegg til talerstolen.
Det ser ut som om et samstemt kommunestyre er prinsipielt mot å hugge ned store områder med skog for å anlegge solkraftverk, men sikker kan en ikke være før saken er ferdig debattert og votert over. Det ville ikke være første gangen at partier skifter mening fra formannskap til kommunestyre. Ja, jeg har sågar opplevd at Senterpartiet har endret mening om en sak fra de sto på talerstolen og til vi voterte under en time senere. Det hender folk både snur kappa etter påvirkning av sterke krefter eller lar seg kue av partipisken i samarbeids-konsultasjoner.
Den andre saken jeg nok må opp på talerstolen å si noe om er byggingen av det nye sykehjemmet. (Sukk.) Dette milliardsluket som bare blir dyrere og dyrere for hver gang jeg hører om det. I desembermøte, som var forrige møte i kommunestyre, ble det vedtatt å kutte kostnadene til dette prosjektet ved å halvere parkeringskjelleren. De ansatte må kunne gå 300 – 400 meter til omliggende parkeringsplasser, heter det i vedtaket.
I dag skal vi ta stilling på om vi skal bruke 14 millioner på å kjøpe to eiendommer som ligger i tilknytning il sykehjemstomta for så å bruke sikkert like mange millioner på å oppgradere det arealet til – nettopp parkeringsplass for ansatte og besøkende. Jeg er ikke blåruss, men for meg virker det relativt meningsløst å bruke de 30 millionene vi akkurat vedtok å spare. Prosjektet blir ikke noe billigere på denne måten. Jeg tror muligens det har blitt en halv million dyrere i løpet av jula.
I slutten av neste uke starter landsmøtet til Rødt. Jeg må nok legge ned en betydelig innsats de neste ukene skal jeg være godt forberedt og ha lest alle landsmøtepapirene. Av erfaring vet jeg at det er langt mer gøy og engasjerende på landsmøte jo bedre forberedt man er. Og jeg reiser på landsmøte for å være engasjert og ha det gøy.
På Aftenposten.no leser jeg i dag at den kjente stortingspolitikeren Mimir Kristjansson plutselig har blitt kjernekraft-tilhenger og vil ha kjernekraft så fort som mulig. Rødt Ringerike hadde denne saken som en av de vi debatterte på medlemsmøte. Flertallet i lokallaget er i mot. Jeg er delegat valgt av laget og skal representere lagets meninger. Jeg tror det muligens forventes at jeg bruker litt av min tildelte taletid på landsmøte på kjernekraft-spørsmålet. Det vil si at jeg må forberede meg på å motargumentere mot en så flink og erfaren debattant som Mimir. Det er litt av en utfordring. Jeg kjenner det kribler i hele kroppen, bare ved tanken. Det innlegget skal det arbeides hardt med, og det skal være så bra som denne kjerringa bare klarer. Gøyal utfordring.
Så, selv om temperaturen ikke lokker meg til uteliv og våren ser ut til å la vente på seg så har denne kjerringa nok å fylle tiden sin med de nærmeste dagene og ukene. I dag kribler det, og jeg gleder meg til å kaste meg over to engasjerende og aktive uker.
Strikkekjerring ligger på plassen over min på topplista i dag. Et innlegg som sveiper innom en del tema, litt sånn raskt og effektivt. Jeg tenker at innlegget speiler Strikkekjerring og hverdagen hennes på en god måte. Hverdager som har et visst tempo og hvor arbeidsoppgavene og innholdet spenner bredt. Dette innlegget kommer og til å være innom flere temaer, følge Strikkekjerring og hennes tanker.
La oss begynne med Astris Lindgren. Alle kjenner vel Astrid Lindgren og hennes barnelitteratur. For meg var Pippi og Emilsom gikk på Barne-TV på 70 tallet nok det som sitter best. Ja, og så Vi på Saltkråkan. Jeg virkelig elsket Tjorven. Som bøker husker jeg spesielt godt Barna i Bakkebygrenda, Barna i Bråkmakergate og Brødrene Løvhjerte. Når ungene mine vokste til kom Ronja Røvedatter inn i verden min med en fantastisk film. Astrid Lindgren er nok en forfatter som har satt sine spor hos svært mange, nesten uten at vi er det bevisst. Strikkekjerring deler strikkeoppskrifter inspirert av hennes verden. Ja, det er nesten så selv jeg får lyst til å strikke den grønne hetta, selv om jeg ikke har noen rødhåret sjarmør å gi den til.
Det er snart helg for de fleste, men hos meg er det nok en del jobb som står på programmet. Det har vært en hektisk uka og i går gikk det 14 timer fra jeg gikk ut hjemmefra til jeg var hjemme igjen.
Strikkekjerring sin beskrivelse av hverdagen ligner hverdagen min slik det var da jeg levde det hektiske engasjerende livet jeg elsker. Vet dere, jeg savner det sjeldnere og sjeldnere. Jeg ser at det livet jeg lever nå med et langt roligere tempo gjør meg godt. Det var gøy så lenge det varte, men nå er jeg glad for roligere dager. Og nei, jeg angrer ikke på livet jeg levde. Det har gitt meg utrolig mange flotte, interessante og engasjerende opplevelser jeg aldri ville være foruten. Det er mer slik at jeg tenker at det var gøy, nå er tiden for å labbe videre i rolig tempo og finne på mer gøy. Alt har sin tid.
Hos meg er det forresten også en god del ting som står på lista over ting jeg må gjøre før jeg får lov til å reise av gårde for å drikke kaffe-latte. Det kommer ikke av at uka har vært spesielt hektisk, men at jeg har vært relativt lat. Når Gamle Gubben Grå har gjort mer husarbeid enn meg den siste uka er det tid for denne kjerringa å skjerpe seg.
Greit å få noe unna i dag, for til uka er det jeg som er opptatt med mye møtevirksomhet. Det er årsmøte både i Rødt Ringerike og Rødt Buskerud, samt kommunestyremøte. På søndag skal vi være litt sosiale sammen med Svoger. Det er og under to uker til Rødt sitt Landsmøte, så jeg har noen landsmøtepapirer jeg må pløye gjennom.
Strikkekjerring og mannen har deltatt på kirkekonsert med tema Håp, skriver hun. Samtidig nevner hun foreningen Leve, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Det vekker noen tanker. Jeg har heldigvis aldri opplevd at noen av mine nærmeste har valgt å ta livet sitt. Men gjennom et langt liv har jeg jo kjent til en del mennesker som har valgt den løsningen. Like tungt og ufattelig hver gang.
Jeg tror det er viktig å se hverandre. Se mennesker bak den fasaden, det skjoldet, mange av oss går og bærer på. Vi lever i en tid hvor alt og alle skal være så perfekt. Og ikke bare perfekt, men i grunn enda bedre enn perfekt. De unge skal gjøre karriere, prestere sosialt, leve spennende liv, reise…. Og er vi noe bedre vi som er kommet litt lenger i livet? Er vi ikke ofte enda mer opptatt av fasade? Både vår egen fasade og ungene våre sine fasader. Vi skal både lykkes som foreldre, samfunnsborgere, arbeidstakere, partnere…. Det er mange som føler at man ikke strekker til, at an ikke klarer å leve opp til alle forventninger og krav. Krav det kanskje bare er vi selv som stiller.
Jeg tror det er viktig, veldig viktig, at ikke det bare er de perfekte livene som får dominere sosiale medier. At vi tør å vise at livet ikke alltid går på skinner. At det er lodotter under sofaen og kaker som blir svartbrente. Og at det ikke gjør noe.
Men nå skal jeg ikke sitte her og knotte på tastaturet mer. Jeg har en lang arbeidsliste jeg må komme gjennom hvis det skal bli noe kaffe-latte på meg i ettermiddag. Strikking står garantert ikke på den lista.
Selvsagt måtte det havne en av disse evinnelige ukemeny-bloggene på plassen over min blogg på blogglista i dag slik at jeg må starte dagen med å skrive om mat.
I 2024 ble jeg rådet til å tenke utenfor boksen på disse ukemeny-innleggene, noe som resulterte i rundt 20 innlegg rundt teamet blomkålsuppe og alle de tenkelige og utenkelige refleksjonene jeg klarte å lire av meg rundt det.
I 2025 har jeg tenkt å vise middager her i Drømmehuset. Passe på å fotografere litt matlaging og måltider når man har noe spennende på menyen slik at man har materiale til å lage innlegg av når slike ukemeny-blogger dukker opp over meg på lista.
Det hender ikke alt går etter planen her i Drømmehuset.
De siste gangene jeg har hatt ansvaret for å lage middag har jeg glemt å fotografere prosessen. Ja, ofte har jeg ikke kommet på forsettet mitt før middagen er fortært. Her om dagen, for eksempel, var jeg nødt til å ta bilde av restene i kjøleskapet.
I dag var det ingen rester å fotografere. I dag måtte jeg gå i søppeldunken å hente frem emballasjen til gårsdagens middag for å få et bilde av middagen. Antakelig ikke et måltid som er en matblogger verdig. Men i går kveld da vi kom hjem etter å ha tilbragt deler av dagen ute hos Høvdingen ble det relativt enkel middagslaging. Ferdig lasagne er absolutt ikke godt, men det metter.
