Jeg har havna helt nede på en 46. plass. Kanskje ikke så rart. I går skrev jeg om en toppblogger som kanskje ikke ville blogge lenger fordi folk ikke bare skrev “Du er topp” i kommentarfeltet.  Men so til slutt bestemte seg for å bare slette alle som ikke heier.  Dagen før det skrev jeg om forhold som ryker..  Det har ikke vært de letteste innleggene å kommentere…
I dag skal jeg skrive om fødsel…
Det er snart 18 år siden jeg fødde sist.  Toppbloggerne gjør det ikke enkelt for meg.

Det er Småbarnsforeldre som er øverst på bloggtopplista, og hennes siste innlegg er del 2 i beretningen om hennes 7. fødsel.  Og her snakker vi fødsel minutt for minutt!

En fødsel er en stor begivenhet i et kvinnes liv, i en families liv.  Det er et like stort under hver gang. Men jeg har aldri forstått kvinners trang til gang på gang å fortelle om fødselen sin i detalj.  .Jeg vil gjerne høre nybakte foreldre sprekkeferdige av stolthet fortelle om hvor fantastisk den nye verdensborgeren er,  men spar meg for de detaljrike beskrivelsene om selve fødselen som så ofte dukker opp når kvinner som har født er samlet.

Jeg har aldri forstått hvorfor detaljrike beskrivelser av slimpropper, vann som går, rier, kjøtt som sprekker og bloddryppende morkaker er et naturlig samtaletema når kvinner møtes rundt bordet for å dele et godt måltid eller en enkel kaffe-latte.  Og aldri er riene vondere, fødselen mer langvarig og blodig som hvis det sitter en engstelig ung kvinne der som er gravid for første gang og snart skal føde sitt første barn.

Jeg orker ikke kommentere Småbarnsforeldre 7. fødsel ri for ri, eller sammenlikne hennes fødsel med mine 5.  Jeg tror ikke det vil underholde leserne.  Jeg vet ikke. Småbarnsforeldre troner jo på toppen av lista med sin fødselsbeskrivelse.

Når runden går rundt bordet der kvinner er samlet. Den ene forteller den mer bloddryppende fødselshistorien enn den andre kommer jo ofte turen også til meg.  Mange mennesker rundt meg vet at jeg har fødselsopplevelser som har vært litt dramatiske.  Spent ser de på meg, gleder seg ti å høre min beretning. Ofte blir de skuffa. Jeg har ikke de lange fødslene. En kort intens periode med rier, pressing, og så er en ny verdensborger der Et lite nytt under av et menneske. Jeg ser de førstegangs gravide blir litt lettere til sinns ved den beskrivelsen.

Jeg mener det som regel verken er tid eller sted for å snakke om dødfødsler, om barn som blir født med navlestrengen rundt halsen eller barn som blir født med pusteproblemer om medfødte infeksjoner.

Hvis vinglassene har blitt fylt et par ganger rundt bordet, eller det er noen mennesker der som er litt lite fintfølende hender det noen er frekke nok til å spørre hvordan det er å føde en død baby,
Svaret mitt er at jeg som prinsipp ikke snakker om mine døde barn når jeg har drukket alkohol.   Det blir som regel respektert. Er det ikke alkohol med i bildet, pleier jeg å si at det selvsagt var utrolig tøft å føde et barn vi fikk greie på at var dødt da vi kom på sykehuset. Men at profesjonelle jordmødre og barnepleiere viste en omsorg og en forståelse som gjorde selve fødselen til en så lite traumatisk opplevelse som mulig. Fikk og god smertelindring.

Nei, dagen venter – jeg må løpe!

 

 

 

Det regner på hardtrampa snø, og regnet fryser til en fin glasert hinne så raskt det treffer bakken.
Jeg ramler over ende så fort jeg finner is, og ødelegger bein, armer og andre kroppsdeler lettere enn en beinskjør  90 åring.  Så jeg holder meg inne.  Vil ikke risikere å komme på uanmeldt besøk på jobben. Jeg regner med at de har det travelt nok om ikke jeg skal ramle innom.

Jeg forsøkte meg på en liten tur ut med hundene i sted.  Første hinder var trammen.  Den fine tretrammen hvor jeg sitter i lune sommerdager og filosoferer sammen med Gamle Gubben Grå var gjort om til en skøytebane.  Frossent regn på tre er faktisk rimelig glatt, men jeg piltret meg avgårde.
Gårdsplassen og innkjørselen var litt bedre, men bare litt.  Jeg kom meg ut til porten,  Gamle Gubben Grå sa at det var strødd på veiene her oppe og på gangveien.  Fint, men det hjelper ikke når det nå er kommet et tynt islag oppe på grusen.   Så jeg snudde i innkjørselen. Tok veien tilbake til inngangsdøra gjennom hagen hvor det var løssnøfor å gjøre det til en aldri så liten tur for hundene.
Det meldes på radio og lokalavis om ekstremt glatte veier, og biler i diverse grøftekanter eller biler som har truffet hverandre.  Like ved her, oppe i Haug, seilte en bil i grøfte for så å bli påkjørt av en lastebil som kom seilende etter.  På sike dager er det helt greit at Lille Bille ikke vil gå, at kalenderen er tom for avtaler og at det ikke er jeg som har kveldsvakt.

Lav knurring under skjenken.  Lav knurring som blir sterkere når Gamle Gubben Grå nærmer seg med halsbåndet. Knurringen går over til bjeffing og glefsing og enda høyere knurring.

Gamle Gubben Grå står der først lokkende med verdens mildeste stemme. Knurring fra under skjenken.  Så ned på huk og stemmen blir om mulig enda mildere. Et lite hode stikker forsiktig frem, men knurringen øker i intensitet. Gubben rekker ut hånda. Hodet forsvinner under skjenken. Knurring byttes ut med bjeffing. Et hvert fremstøt med hånden får glefsing til svar. Gamle Gubben Grå ligger langflat på magen med hodet så langt under skjenken han kommer. Vill bjeffing. Før Charlie Chihuahua piler under neste skjenk. Fra Gamle Gubben Grå kommet kun lav banning og noe som kan tolkes som forb… fillebikje…

Gamle Gubben Grå reiser seg møysommelig, dog langt sprekere og mer grasiøs enn om det var jeg som tok turen. Kobler båndet på Gamle Kjøteren og går ut på luftetur med den hunden som har stått klar lenge ved døra.

Døra har ikke før lukket seg etter Kjører og Gubbe før Charlie Chihuahua kommer pipende frem fra gjemmesteder under skjenken. Han piler bort til den lukkede utgangsdøra ser forundret på den og så fornærmet og forundret opp på meg. “Gikk Far uten meg????”

Det hadde vært en lang dag – igjen. Ryggen verket etter noen litt tunge forflyttinger.  Jeg var virkelig sliten da jeg fylte kaffekoppen for nte gang og begå meg mot kontoret og Pc’n. Egentlig var arbeidsdagen min slutt, men jeg hadde lovet sjefen å svare ut en bemanningsplan før jeg tok helga. Dessuten måtte jeg vente på at Gamle Gubben Grå kunne hente meg.  Lille Bille streiket antakelig fremdeles. Gadd ikke prøve den i dag morges. 20 cm nysnø hadde neppe gjort den mer samarbeidsvillig.

Klokka hadde passert 18 før jeg forlot sykehuset. Ryggen skriker og jeg merker selv at ganglaget er anstrengt.  Vel hjemme blir vi tatt i mot av begge sønnene. Stearinlysene er tent og Yngste Sønn har tatt en liten rydderunde. Snart brenner det lystig i peisen, hundene blir tatt med ut på luftetur og jeg starter så smått med middagslaging. Endelig helg. Besøk av Eldste Sønn. Desembergleder.

Yngste Sønn kommer tuslende inn på kjøkkenet der jeg står og skreller poteter. Med seg har han førstehjelpdmappa. Han har kuttet seg på ei plate på jobben, og lurer på hva slags  bandasje han skal velge.  Jeg studerer såret i tommelen. Synes det spriker litt mye og er litt dypt. Så da blir det telefon til legevakta.

Mens jeg lager ferdig middagen, tar Gamle Gubben Grå med seg Yngste Sønn til Legevakta. En lang dag blir enda lengere, og klokka har passert 22 før vi kan sette oss til middagsbordet alle fire.  Yngste Sønn med bandasje og flere sting i tommelen. Det var nok greit med en tur på legevakta.

For andre gang denne kvelden må Gamle Gubben Grå ut å kjøre.  Eldste Sønn vil hjem.  Først godt over midnatt kan Gamle Gubben Grå ta kvelden – eller snarere natta.  Det er lange dager.  Men NÅ er det endelig HELG.

 

kn

“Hvor mange timer jobber du i uka, sånn hvis du teller etter? Hvor mange timer er du på jobb?”  Han mente det godt han som stilte spørsmålet.  Han snudde seg mot meg og holdt blikket mitt fast. “Jeg jobber ikke så mye nå..” begynner jeg. Irriterende hvordan samtalen plutselig skulle dreies over på meg. Vi snakket jo om en felles bekjent som i det minste gir inntrykk av å arbeide litt mye. 

Han ser bare oppfordrende på meg. Vil ha meg til å tenke etter, til å telle timer.  
Dette var på mandag.  Jeg tenkte etter hvordan forrige uke hadde vært  Kom til at det ikke hadde vært så ille, bare litt over 40 timer…nærmere bestemt 47.  Men da er reisetid og forberedelser til møter medregnet.  Jeg har da i mine glansdager hatt langt flere arbeidstimer i løpet av ei uke enn det.  Lenge lå jeg på et snitt rundt 70.  Jeg ER flink. Jeg TAR hensyn til meg selv!  Heldigvis kom den andre middagsgjesten så jeg slapp å svare.  

På onsdag var jeg så sliten da jeg dro fra jobb at jeg var kvalm.  Dagen hadde vært litt heftig, og på grunn av elendig planlegging  hadde jeg blitt stående alene med to personers arbeid i store deler av dagen.  Ryggen skreik og beinet var blitt så hovent at det var så vidt jeg fikk på meg de trange stretch-jeansene mine i garderoben da jeg endelig kunne kaste av meg de hvite arbeidsklærne.  

I går da jeg var i Drammen, var jeg litt vel tydelig da jeg diskuterte med en kollega som ikke ville se en problemstilling fra min side.  Jeg vet at jeg glefset, og jeg vet at jeg glefset fordi jeg var sliten.  Terskelen min for bull-shit er relativt lav når jeg er sliten.  En fra ledelsen påsto at jeg så “punktert” ut da det siste møtet skulle begynne.  Jeg rettet meg opp i stolen, skrudde på engasjementet og grein nesten av utmattelse da jeg satte meg i bilen.  
Senere på kvelden, da jeg skulle hente Yngste Sønn etter hans mer enn lange arbeidsdag, kjente jeg de velkjente smertene i ryggen. Den kom til å stivne nå, og være stiv og lite medgjørlig.  Jeg flata ut på sofaen da jeg kom hjem i håp om at ryggen skulle bedres til i dag. 

Den planen gikk ikke.  Ryggen var stiv som en stokk da jeg sto opp. Hver minste bevegelse fikk det til å stikke til i en motvillig og stiv rygg.  Jeg hadde vært plaget av leggkramper store deler av natta. Både i det vonde kneet og i det kneet som gjerne blir litt overbelasta når jeg forsøker å skåne det andre beinet. Søvnen hadde blitt deretter..  Det var ikke annet å gjøre enn å kaste inn håndkle, ringe jobben og si at jeg var syk.  

Det føles som et nederlag. 

Ny uke og nye muligheter, og selvsagt er avtaleboka ganske så full.  
I dag for eksempel, en sånn dag som har litt for få timer.  En sånn dag hvor jeg helst skulle være to steder på en gang.  Det er ingen ting som stresser meg mer enn slike dager.  

Jeg har dagvakt.  Greit nok.  Jobbe i hvitt fra klokka 8 til 15.30.  Det er ofte travelt nok, men det er jobben min.  
I forrige uke avtalte vi i Rødt at vi skulle forsøke å få til en avtale med lokalavisa i dag for å promotere lista vår ved neste års kommunevalg.  Jeg ble spurt når jeg kunne møte, og svarte etter klokka 16. Så da fikk jeg irriterende nok beskjed dagen etter om at de hadde avtalt møte med journalisten til klokka 15. Da jeg påpekte at jeg hadde sagt etter 16, fikk jeg til svar at journalisten måtte være ferdig til 16, så kom så fort du kan. De andre kunne ta seg av pratinga hvis jeg bare kom til vi skulle ta bilder.

Og der er vi ved sakens kjerne. Ta bilder. Jeg hater å bli tatt bilder av! Virkelig HATER å posere forran kameraet. Som lokalpolitiker og tillitsvalgt må jeg håndtere media. Det er greit. Tar de bilde av meg mens jeg sitter i kommunestyresalen  eller står på talerstolen, er det noenlunde greit. Men hvis jeg skal stille meg opp å bli tatt bilde av blir det bare kleint. Og jeg ser overhode ikke naturlig ut. Når vi skal ta offisielle bilder til valgbrosjyrer etc. bruker jeg “min private fotograf”. En fyr jeg kjenner godt og som klarer å få meg til å slappe av forran kameraet. Første gangen måtte han imidlertid ta 53 bilder før det ble ett jeg så rimelig normal ut på. (Hans ord). Av 200 var det kun 8 han har valgt å vise meg. Det sier vel sitt. Nå er nok heller ikke denne kjerringa av de mest fotogene.

Vel, jeg skulle nå arbeide en hel dag, avspasere så raskt som mulig. Av dagsprogrammet så jeg at det tidligst ble klokka 14.50.  Så skulle jeg løpe ned i garderoben, dra av meg det hvite tøyet og på med privat-tøyet, dusjing og oppfrisking av sminken etter en lang arbeidsdag ville jeg overhode ikke ha tid til. Så jogge til bilen, kjøre ned til sentrum. Det er noe veiarbeid på brua som gjør at trafikken står helt stille.  Ventetider på rundt ett kvarter og helt opp i 20 minutter for å komme over brua har svært mange opplevd de siste dagene, så kanskje det ville være lurere å ta omkjøringsveien rundt deler av byen og velge en av de andre innfartsveiene til sentrum.  Må nok beregne en 20 minutter ned til lokalavisa. Så, stressa, sliten og svett jogge inn i avislokale til en fotograf som står trippende og venter for så å se fresh og tillitvekkende ut og uten at smilet virker for påklistra når bildene til avisen blir tatt.    Du kan tro jeg så frem til den seansen….

Litt før 10 tikka det inn en melding om at journalisten var syk, og at vårt møte med avisen ble utsatt på ubestemt tid.  Du kan tro jeg ble letta.  Usigelig letta! 
Helt til jeg kom på at det jo bare er en utsettelse av pina…..

Klokka var rundt 04 før jeg kom meg til sengs i natt, etter et alle tiders julebord . Til tross for det var jeg oppe litt før 09. Deilig, lang frokost med ferske rundstykker, pizza-rester fra i går, en nøyere gjennomlesing av helgeavisene og kvalitetstid foran PCn.  Godt med noen slike morgener hvor vi ikke må ha et øye på klokka og stresse ut døra til et bestemt klokkeslett. 

Men vi har to hunder, og de må jo ut på tur.  Så det ble en times spasertur i dag og sammen med Gamle Gubben Grå.  Det var godt med en tur ut og litt frisk luft. Klare hjernen etter en lang natt med litt lite søvn.  
Men frisk luft gjør en trøtt. Så vell inne igjen ble det fyr på peisen, pelspledd og en god strekk på sofaen.  Utrolig godt.
Våknet til liflige lukter fra kjøkkenet.  Gamle Gubben Grå hadde laget middag, og det var bare å gå til duket bord.  Spagetti med tomatsaus og pølser, ingen gourmet middag men hva gjør vel det?  

I morgen starter en ny uke.  Kalenderen er ganske full av avtaler, møter og arbeid.  Det er jo slik jeg liker det, og det er godt å kjenne at jeg klarer arbeidsmengden igjen. Men har kanskje ikke så fullkontroll som jeg var vant til.  Da Sjefen spurte i går om hvor mye fravær fra jobb det ville medføre at jeg nå har takket ja til nok et verv.  Jeg ble jo valgt til første vara til forbundsstyret pålandsmøtet forrige uke. Da kunne jeg ikke gi noe godt svar.  For det første fordi jeg bare er vara og det jo er litt vanskelig å anslå hvor ofte en av de 9 faste medlemmene er fraværende, men også fordi jeg fant ut at jeg hadde takket ja til en oppgave uten å vite hvor mye arbeid det medførte. Jeg vet faktisk ikke hvor mange ganger i året Forbundsstyret har møter…

Jeg har kjent på stresset nå når det som i dag plutselig dukket opp en påminnelse om en avtale på mail.  Jeg så også i forrige uke at jeg helt hadde glemt et møte, og ble veldig overrasket da påminnelsen dukket opp.  
Til tross for alle elektroniske duppeditter og hjelpemidler har jeg funnet ut at jeg ønsker meg en 7. sans til jul. En god gammeldags papir 7.sans til å skrive opp avtaler i med en god gammeldags kulepenn.  Jeg tror jeg trenger det.

Nå skal jeg ta en liten kosestrekk på sofaen foran siste rest av peisbålet, før jeg kryper til køys.  Dette har vært en deilig avslappende hviledag.   

I stua vår står “Tantesofaen” et familieklonedie jeg noe motvillig arvet etter grand-tantene mine for noen år siden. Egentlig et stilmøbel i grønn plysj som grand–tantene (3 ugifte søstre) fant det for godt å trekke om i oransj-rutete ullstoff en gang på 70 tallet.  Du kan tro jeg var fra meg av glede da dette klenodiet dukket opp forkledd som en bursdagsgave bak på et pick-up-plan en måneds tid etter at vi hadde flyttet inn i drømmehuset. “Tantesofaen” med all sin historie og sjarm har blitt en viktig del av interiøret og sjelen i drømmehuset.  

I sommer ønsket jeg meg mer lys inn i stua, og “tantesofaen” ble flyttet fra karnappvindu til en litt mer bortgjemt krok i stua. Der har den stått strategisk plassert mellom gangen og døra opp til loftetasjen hvor Yngste Sønn holder hus. Og Yngste Sønn har sett på den som et ypperlig sted for mellomlagring av alt fra reisebagger til arbeidsbukser  eller slik jeg ser det ROT!

I går var jeg ekstra sliten og ekstra gretten da jeg kom fra jobb. Jeg skjellte ut Gamle Gubben Grå nede i khellerdtua såpass at han vipsa meg 2.000 kroner i håp om å blidgjøre meg, skjønte vel at det ikke holdt med et skarve glass rødvin.  Oppe i stua vår det Yngste Sønn som fikk unngjelde for mitt dårlige humør. Jeg spurte litt mer enn busker om han kunne tenke seg å rydde “Tantesofaen” I DAG!!!! Han svarte ganske rolig “Hvorfor i dag?” Stakkaren hadde ikke hørt brodden i stemmen og siden han var opptatt med å spille spill på mobile så han ikke de lynende øynene. Jeg skal si deg han fikk svar!!!

Vel, han hadde i grunn lurt på om det var en grunn til at jeg løp rundt og vasket og ryddet som en rasende tornado. Om vi ventet gjester eller noe. Men sofaen ble ryddet….

Dagens luftetur gikk til en badestrand ved Randsfjordensom ligger ganske så øde og forlatt en kald novembersøndag.  
Jeg lot hundene kjenne på vannet, og drikke litt.  Kjøteren Toby er en hund etter vann, og vasset litt ute i vannet, men den gamle hunden viste ikke så stor interesse som i ungdommen.  Fornuftigere med åra og ikke så glad i kaldt vann. Charlie Chihuahua er ingen bader.  

Vi forlot stranda og gikk oppover i åsen.  Fant ut at det er en gammel bygdeborg oppe i åsen der.  Det går en kultursti dit, og det er jo sånne ting jeg og Gamle Gubben Grå elsker, så jeg må nok en tur tilbake med Gubben og gå hele veien.  Tror ikke det er alt for langt.  Kjøteren Toby er en 15 år gammel hund, og er ikke så glad i oppoverbakker, så vi snudde et stykke oppe i bakkene,  Kulturstia gikk også i åkerkanten der vi snudde, og jeg hadde ikke fottøy som egnet seg til å vandre i pløya

en mild november dag.  Hadde tatt ecco-skoa som vel mest kan karakteriseres som spasersko. Utrolig behagelige, men uten mønster under, og best til urban bruk.

Nede på badeplassen tok jeg av hundene båndet og lot de løpe fritt.  Den ene på graset, den andre i vannkanten.  Jeg ruslet rolig rundt, passet på hundene og fotograferte.  
Charlie Chihuahua hoppet og spratt og tok noen sprintrunder på grasplena.  Han er en omplasseringshund. Vi fikk han i mai. Jeg har ikke hatt han så mye på tur uten bånd, så jeg passet ekstra nøye med på hvor han var,.
Kjøteren Toby er også omplasseringshund.  Men han har vi hatt i 10 år, og han er en av de lydigste hunder vi har hatt. Da jeg så etter han etter å ha plukket opp en av Charlies etterlatenskaper, var han gått et godt stykke bortover stranda og var nesten ute ved den lange brygga på neset.  
Jeg ropte på han, han spisset ørene, så på meg og begynte å gå i min retning.  Men så fristet vannet og han løp litt frem og tilbake.  Jeg er ikke kjent her. Jeg husket ikke hvordan det så ut på andre siden av odden, om det lå noe hus der eller noe annet, så jeg ruslet langsomt bortover stranda,  
Etter noen få meter kom jeg til en bekk.   Det var ikke store bekken, men for stor til å hope over.  Jeg ropte på Kjøteren og ble stående ved bekken og vente.  Kjøteren vasset ut i vannet – også, selvsagt, ble han stående og bjeffe.   Kjøteren har det med det noen ganger, og stå å nibjeffe på vann, rennende vann eller å vasse godt ut i vannet og så bli stående der og gjø som besatt. Høres nesten ut som han har los. 

Jeg sa at Kjøteren var lydig, ganske lydig.   Men når han er i vann-trance er det umulig å nå in til han.  Jeg gjorde noen spede forsøk, men nei, ingen kontakt.  Altså måtte jeg gå nærmere, og muligens hente han.  Men så var det bekken da….  Den var for bred for at jeg kunne hoppe over den, men den så ikke så dyp ut. Jeg kunne gå opp til hovedveien og over bekken der den gikk i rør, men det ville bli en ganske lang omvei, og ikke var jeg helt sikker på hvor lett det var å komme ned på stranda der.  
Så da vasset jeg uti bekken da, i de røde fine spaserskoene mine.  Har jeg fortalt hvor glad jeg er i de? Jeg hadde et håp om at vannet skulle være så grunt at det bare gikk litt over sålen.  Etter tre skritt merket jeg at det var fin myk sandbunn, og den ga etter når denne dundra tråkket uti bekken.  På det dypeste vasset jeg med vann, iskaldt vann, 20 cm oppover leggene.  

Charlie Chihuahua er en liten hund, en omplasseringshund,  og redd for å bli etterlatt,  Når jeg kom meg over bekken, hørte jeg han klynke bak meg før han nølende kom etter over, eller gjennom bekken.  vannet rakk godt opp på en liten chihuahua selv om han sikkert ikke ank like langt ned i sanden som meg.  
Toby hørte på stemmen min at nå var det slutt på tullet, og kom raskt i mot meg når jeg nærmet meg han.  
Sammen gikk vi tre tilbake over bekken nok en gang og til bilen.  
Bena mine var iskalde den timen det tok å kjøre hjem, til tross for varmeapparatet.  Det var og to hunder som syntes det var helt greit å slappe av foran peisen etterpå.

 

Jeg sitter på doringen. Trusa på låra og nå forsøker jeg å dra på meg langbuksa. Kroppen er stiv og umedgjørlig så tidlig på morgenen, og jeg har alt tvunget meg gjennom dusjen. Alt er et slit. Da jeg oppdager at jeg har tredd beinet i feil buksebein er det så vidt jeg ikke begynner å grine. Jeg må jo begynne helt på nytt! 

Får på meg klærne og tusler ut på kjøkkenet.  Sokkene får vente til jeg skal ta på skoa. Det er nok mosjon på en stiv kropp akkurat nå.

Siste pilla på brettet blir svelget med en slurk vann. Må huske på å gå innom apoteket i ettermiddag. Da jeg skal kaste det tomme pillebrettet i søpla bommer jeg og det havner på gulvet. Jeg banner lavt for meg selv. Det er så utrolig langt ned til gulvet, så utrolig vondt å bøye seg ned og plukke det opp.

Tre kvarter i bilen for å kjøre Yngste Sønn på jobb. Ryggen skriker av å ha sitte rolig, men skriker enda sterkere når jeg forsøker å krabbe meg ut av bilen. 

Inn i garderoben på jobben. Nå skal klærne av og hvite klær på. Bøy og tøy og uff og au.  Tar heisen opp til avdelingen. Trappa er ikke noe for disse knærne. 

9518 skritt, litt i overkant av 7 km senere, er arbeidsdagen slutt. I grunn en ganske rolig arbeidsdag. Kroppen funker bedre enn på morgenen. Men jeg har vondt..  flere steder enn jeg orker kjenne etter. Det blir en vane.

Må en tur utom Pappa. Rakk det ikke på farsdag. Kaffe og kake. Snakk om gode gamle dager, sånn rundt andre verdenskrig. 

Yngste Sønn ringer mens jeg er hos Pappa. Han må hentes etter lang dag på jobb. En tur innom Kiwi. Hjem og levere handleposen til Gamle Gubben Grå og tar med meg hundene ut på tur. Stikker innom Kiwi på veien hjem etter de tingene jeg glemte å kjøpe i sted. En liten tur innom bensinstasjon for å fylle bensintanken. Så 16 timer etter at jeg dro ut døra i dag morges, kan jeg endelig sparke av meg skoa og henge fra meg kåpa. 

Vi rakk middag før midnatt i dag og…