Liljekonvall

I går plukket jeg liljekonvall i eget blomsterbed. Sådd seg selv etter at jeg har lagt avblomstrete blomster av arten der.

Liljekonvall, duften merkes når jeg sitter i sofaen og bringer med seg minner fra barndommen.  Liljekonvall denne gjeveste av alle blomster da jeg var barn.

Buketten er akkurat slik Bestemor lærte meg. Fem blomsterstilker og rikelig med bladverk. Da jeg var barn solgte søstrene mine, jeg og noen nabobarn liljekonvall til bilister som kjørte forbi på veien i min barndomsdal. Bestemor som hadde stått mye på torget i byen og solgt grønnsaker fra egen gård da hun var yngre lærte oss hvordan bukettene skulle se ut. Og hjalp oss å knyte de i ferdige buketter før vi stillte oss opp ved veien. Bukettene med fem blomsterstilker og grønt bladverk ble bundet sammen med sånt gavebånd. Bestemor me te det så penere ut enn hyssing. Det var og gjenbruk av bånd som var blitt tatt vare på fra jule- og bursdagsfeiringer.

Jeg mener vi tok 3 eller 5 kroner for hver bukett. Litt avhengig av hvor lett salget gikk – og om det var “turister” eller folk fra bygda.

En gang kjørte Høvdingen oss til Sundvollen en andre pinsedag og selge blomster til bilistene som kjørte på det som i dag er E16 inn mot Oslo. Osloveien som vi kalte den den gang. Det ble nesten tilløp til trafikkaos og hele bøtta med blomsterbukett ble revet vekk nesten før vi fikk stilt oss opp. Jeg tror vi  solgte alle buketten i løpet av et kvarter.

Barndomsminner. Jeg smiler for meg selv der jeg studerer blomstene på salongbord.

God (?) morgen…

Det er vel typisk! Jeg var så trøtt i morges klokka 05.40 da Kidd begynte å pistre og pipe inne på soverommet. Når jeg ikke straks lystret hoppet han opp i senga for liksom å få vekket meg skikkelig. Jeg kom meg opp av senga mer sovende enn våken sånn rundt 05.46. Når gamle hunder virker desperate er det best å lystre.

Jeg kastet et surt blikk i retning den andre halvdelen av ektesengen. Hvorfor våknet aldri Gamle Gubben Grå av desperate hunder? Eller hvorfor ble han alltid rolig liggende mens han tenker Det fikser kjerringa? 

Hans halvdel av senga var tom. Ikke rart Kidd var desperat. Gamle Gubben Grå hadde gått ut av soverommet uten å ta han med. Ja han hadde til og med lukket døra så han ikke kom seg etter.
Det var ikke pene tanker jeg tenkte om mannen i mitt liv da jeg åpnet soveromsdøra og tuslet inn på badet. Når jeg først hadde stått opp kunne jeg jo like godt tømme blæra.

Jeg returnerte ikke til soverommet. Det var likevel straks på tide å starte dagen. Charlie Chihuahua hadde også stått opp sa jeg da jeg kom ut av badet. Yngste Sønn sto opp og dro på jobb. Huset våknet liksom til liv.

Nå, en time senere sover Charlie Chhihuahua under skjenken. Jeg hører han snorker. Kidd har krøllet seg sammen i hundesenga si og Gamle Gubben Grå har krøllet seg sammen under pleddet på sofaen. Tipper han og tar en liten lur. De har jo fått vekt kjerringa og fått i gang henne.

Jeg sukker og lurer på om jeg skal dra på butikken nå med en gang.
Vi har ikke mer Bremykt, og tørt brød med kjedelig pålegg uten snev at “smør” bidrar ikke til en god start på dagen. Er egentlig litt usikker på om vi har så veldig mye pålegg i det hele tatt når jeg tenker meg om. Noen få skiver med salami og muligens en skive svartpølse…

Tekopp og frokost får vente. Her må det handles skal kjerringa få en frokost som ikke gjør henne enda mer gretten.
Så får jeg heller lure meg til en strekk på sofaen litt senere i dag når jeg får huset for meg selv.

Fantastisk avslutning i romantiske omgivelser….

I går avslutta vi dagen med en romantisk stund i disse omgivelsene her!❤️😍
Jepp, vi nøt solnedgangen i kurvstolene på trammen.

Det er kommunestyremøte i dag og jeg satt mye av gårsdagen og forberedte meg. Leste sakspapirer og skrev innlegg jeg skal holde. Lagde et par forslag til vedtak i saker hvor Rødt ikke er enig med Kommunedirektørens innstilling.

Da jeg tittet ut vinduet slik rundt klokka 21 så jeg at sola farget himmelen rød på sin vei ned i vest.
Jeg spratt opp og ropte ned kjellertrappa til Gamle Gubben Grå som satt å så på en film i kjellerstua:
Vil du være med ut og nyte solnedgangen sammen med meg?  
Gamle Gubben Grå sier aldri nei til en god unnskyldning for å tenne seg en røyk og var ikke vond å be.

Så satt vi der i solnedgangen vi to langt fra feilfrie mennesker. Stirret ut over vedstabler som burde vært kuttet opp, en plass hvor det nok aldri dukker opp et drivhus og ei plen som er litt for lang.
Likevel.
Flott øyeblikk. Eller kanskje mer godt øyeblikk.

Venner og sånn….

Jeg blar meg gjennom innlegget til Kretahalvorsen. Det er drinker, restaurantbesøk og ølglass. Ikke noe galt med det. Jeg liker å kose meg jeg og, og tar gjerne en kaffe-latte med Barndomsvenninna eller en Tapas-middag med hun som har flyttet men er her av og til. Vi bar ute på en flott tapas-middag senest på15. mai. Det er to uker siden i dag. Etter det har jeg feiret 17. mai og lunsjet med Datteren. Så jeg mener overhode ikke å moralisere eller å høres prippen ut. Jeg reflekterer like mye over eget liv som å kritisere andres.

Da vi var barn stakk vi av gårde på raske ben eller med sykkel for å se om vennen vi hadde lyst til å besøke var hjemme. Vi ringte ikke alltid på forhånd en gang. Jeg hadde venner som ikke hadde telefon. Altså, familien hadde ikke hustelefon, mobilen var ikke oppfunnet da jeg var barn. Vi hadde heller ikke telefon hjemme før jeg var sånn 6-7 år.

Å være sammen med venner betød å leke, sykle, bade, bytte glansbilder… kort sagt ha det kos sammen. Noen ganger kunne en forelder stikke til oss en iskrem eller ei brødskive med svartpølse og majones og et glass saft og vann. Men jeg kan ikke huske at mat og drikke var noen viktig del av besøket. Det viktige var å ha det gøy, være sammen.

I ungdomstida var vi mer i byen. Kanskje et kaffe-besøk eller en “pomfrit” på Møllegrillen eller en salat på Snadder. Men vi var også mye hjemme hos hverandre når vi var sammen med venner. Satt på rommet eller kanskje i ei kjellerstue, spilte musikk og snakket om  gutter og alt annet som var viktig i livet.
Kanskje ble vi spurt om vi skulle ha middag og fikk litt av det familien hadde til middag. Alt fra røkt kolje, via lapskaus til lever. Det ble ikke laget til noe ekstra fordi om det var en ungdom eller to ekstra rundt middagsbordet.  Ikke hos mine venners familier og ikke hvis jeg hadde venner hjemme hos oss på besøk.

Selvsagt ble det ikke servert lever hvis det var bursdagsfeiring eller vi var bedt hjem til vennene til en eller annen anledning. jeg snakker om de mer spontane besøkene eller når vi bare var med hjem etter skolen.

Så ble vi eldre. Flyttet på hybler, fikk oss leiligheter. I min vennegjeng gikk vi fremdeles på spontane besøk til hverandre. Drakk te som vi kjøpte i store forpakninger på billige butikker. 100 teposer av et billig merke og en boks med suketter så var vi alltid rustet for besøk. Å ha kjekspakker eller ei hverdagskake i skapet til venner som stakk innom for en prat slik Mamma og hennes generasjon alltid hadde hadde vi ikke. Det holdt med den tekoppen. Så satt vi der og skravlet og hadde det koselig sammen.
Vi kom ikke for å få te eller kjeks. Vi kom for å være sammen.

Selvsagt møttes vi til fest og moro, gjerne vorspiel før vi skulle på byen men da var det heller ikke veldig til oppdekning. En bolle med potetgull på bordet og drikke fra medbragt bærepose.

Så ble det slutt på å feste hver helg. Vi ble eldre. Delte plutselig bopel med ett menneske til og det dukket opp barn.
Vi hadde mennesker å være sammen med i eget hus og behovet for å “henge med venner” ble mindre. Også overskuddet og tiden. Det var jobb og barnehagehenting. Senere følge opp skole og fritidsaktiviteter til barn.
Plutselig ble jeg fylt med panikkfølelse hvis det ringte uventet på døra. Jeg kunne da ikke slippe inn folk i hjemmet mitt. Det fløt med lego og leker på stuegulvet, lå en haug med klær som skulle brettes og fordeles i gangen og det sto oppvask på oppvaskbenken. Kanskje ikke et tårn av oppvask, men nok til at gjester et utelukket.
Ikke ringte jeg uventet på døra deres heller. Tenk om det ikke passet.

Langsomt ble venner noe du traff sjeldnere og sjeldnere. En kopp kaffe ute på en kafe i byen en gang i blant. En middag ute på en restaurant en gang i året eller kanskje to. Å be folk hjem til meg forble i mange år den årlige Nyttårsfeiringen med et par venner. Ja og kanskje en fest hver gang man hadde et jubileum. 30 årsdagen feiret jeg i rekkehusleiligheten vi bodde i da. 40- og 50- årsdagen i leid lokale.

Det kommer ikke folk innom lenger, og jeg stikker heller ikke innom folk slik jeg kunne gjøre før.

Skal man be gjester krever det litt eller ganske mye overskudd, For hele huset fra kjeller til loft – eller i det minste de stedene gjestene kan finne på å bevege seg må være plettfrie. Selv om haugene med leker på gulvet for lengst er ryddet vekk og det stort sett er både passe rent og ryddig her er ikke alle detaljene like “instagram-vennlige”. Og hva skal jeg i såfal servere? Det må jo være noe litt spesielt. Bord må dekkes og vinduer pusses. Og burde jeg egentlig be gjester før vi har fått pusset opp badet? Det kan jo hende de må på do, og badet vårt er ikke pusset opp på snart 20 år.
Så da ber man ikke venner hjem til seg lenger. Det blir en kopp kaffe ute på en kafe en gang i blant.

Foreldrene mine hadde ofte venner og naboer på besøk på lørdagene. Ikke for fyll og fest, men for hyggelig samvær over en kaffekopp og et kakestykke.  Kanskje ble det servert mat som spekemat, rakfisk eller gryterett, men vel så ofte dukket gjestene opp etter middag og kom til kaffe.
De ble ikke invitert mange uker i forveien, men man tok en telefon på formiddagen og hørte om de hadde lyst til å komme en tur eller ba de spontant når man traff hverandre på butikken.
Det viktigste var å være sammen selv om det kanskje ble litt hektisk aktivitet med vaffelpressa før gjestene kom.
Barndomshjemmet mitt var ikke alltid feilfritt, men venner var det plass til.

Det er dyrtid nå. Mange har ikke så god råd som de har hatt og forskning viser at 49% av oss har økonomiske bekymringer. Hva som ligger i det kan være så mangt.
En kopp svart kaffe ute på kafe koster fort 30 kroner. Noen steder mer. Skal man ha litt å bite i ved siden av blir det fort en 100 lapp. Den hundrelappen er det i dag folk som ikke har råd til å unne seg.  Skal man da la være å være sosial? La vennskap være noe man utøver ved å trykke likes på sosiale medier?

De fleste av oss vil kunne spandere den kaffekoppen på en venn. Men hvem innrømmer for et menneske man kanskje treffer en tre, fire ganger i året at man ikke har råd til den kaffekoppen? Nei man sier selvsagt at man ikke har tid. At det hadde vært så hyggelig, men akkurat nå er det så travelt…

Kanskje er det når man går der og ikke har råd til den kaffekoppen ute på byen at man  kunne trenge den vennepraten mest. Ikke for å velte de økonomiske bekymringene over på noen. Ikke for å dele de eller for å tigge om medfølelse og penger. Men bare for å skravle, le og kose seg i gode venners lag.
Vennskap burde jo være gratis.

Jeg skulle ønske at vi kunne komme tilbake til en tid hvor det var mer vanlig å be folk hjem. Ikke for å vise frem skryte-hjemmet sitt men for å vøre sammen. Drikke kaffe eller saft og skravle, le eller være mer alvorlig. Det man trenger der og da. At man ikke forventer tre retters middag og shinet hus for å stikke innom.
At et vennebesøk er nettopp det et besøk av venner. ikke en inspeksjon for å gi deg karakter som husmor eller interiørstylist.

Jeg ønsker meg tilbake til en tid hvor venner kom på spontane besøk. Send gjerne en melding litt i forkant for å sjekke om jeg er hjemme så jeg får tørket over glassbordet og  skiftet fra den utvaska joggebuksa.

 

Han er ikke så verst, Gamle Gubben Grå…

Det hender denne kjerringa ikke er helt i humør.  Det kan være så mange grunner til det. Alt fra lokalpolitikere som skifter mening så fort de har fått velgernes tillit, til en Gubbe som har holdt meg våken med snorking.
Vel nok om det. Jeg er i det tankefulle hjørne for tiden og litt små-gretten.

I kveld når temperaturen var blitt levelig på terrassen satt jeg ute med ei bok og nøt sommerkvelden. Da kom Gamle Gubben Grå ut til meg med  – av alle ting – en drink. Jeg drikker så og si aldri sprit. Et glass vin er liksom min greie.

En iskald GT med tranebær og rosmarinsirup. Riktig så lekker var den. Er du ikke enig?

En drink på en helt vanlig onsdag hører til sjeldenheten her i Drømmehuset. Men det var en oppskrift Gamle Gubben Grå ville prøve ut. Og ja, i kveld lot jeg meg villig være prøvekanin.

Så satt vi der og nippet til drinken og pratet sammen mens kvelden ble mørkere rundt oss. Slike kvelder er så fine. Måtte det bli mange av de. Med og uten fancy drikke i glasset. Det er ikke alkoholen som er det viktige her.
Rundt klokka 22 ga jeg ei blomsterpotte resten av drinken og vi trakk inn. Det begynte å bli kjølig.

Spennende pakke i posten

Det hele begynte for et par uker siden. Yngste Sønn hadde kommet over en beskrivelse av en plante på nett. Blomstene gir elektrisk støt tilsvarende et 9 volts batteri og bruser i munnen. Hele planten er spiselig og brukes blant annet i en gryterett i Brasil, som er plantens opprinnelige hjemland. En kul plante som vi moret oss mye over å høre om.

Da Datteren var på besøk noen dager senere kom vi på ny inn på denne planten. Den hørtes jo så kul ut. Det er ikke hver dag mine unge voksne fatter så interesse for planter, så jeg søkte i det stille opp planten “tannpineurt” og bestilte to poser med frø. En pose til Datteren og en til oss.

I dag kom frøposene i posten. Så blir det spennende å se om vi får frøene til å spire, gro og gi oss elektrisk støt.

Med frøposene lå det en lapp fra nettbutikken jeg bestilte frøene fra. En hyggelig takk for handelen og en påminnelse om at det å handle på nett ikke nødvendigvis betyr det samme som å utkonkurrere de små butikkene som vi gjerne vil ha rundt oss. Mange av de små nettbutikkene eksisterer jo i hard konkurranse med store kanskje internasjonale selskaper. Noe å tenke på når en fordømmer netthandel fordi man vil handle lokalt, og svinger innom en avdeling av en stor kjedebutikk i stedet.

Prydepletreet

I innlegget Hagen vår  skrev jeg at prydepletreet ville blomstre om få dager. Det gjør det nå! Jeg formelig stortrives når jeg sitter på terrassen i skyggen av  et tre med tusenvis av rosa blomster. Sesongen er kort, men drn nyyyytes!

 

Mammahjerte….

Jeg hadde akkurat slengt meg på sofaen for en liten strekk i går kveld. Klokka var vel rundt 20.00. Da gikk døra opp med et smell og inn kom en fyr med en diger høyttaler på nakken. Den fylte Drømmehuset som hadde vært så stille og fredelig et døgn med dunkende musikk på høyt lydnivå. Sammen med han kom en hoppende og bjeffende hund samt en fyr med øreklokker som var oppslukt av en fotballkamp på telefonen. Litt bak der kom en gammel og grå gubbe med sneipen i kjeften og småbannende for ett eller annet.

Jeg leser at andre mødre  finner et slags indre energilager i slike situasjoner og vips så er hele boligen rydda og presentabel, pluss at de like plutselig er nydusja med sminken på.
Vel ikke her i huset. Jeg ble rolig liggende. Den eneste forskjellen var at jeg åpna øynene. Den lille luren jag hadde sett for meg kunne jeg bare glemme nå.

Mamma, hvorfor lukter det fisk i hele huset? Det var han med høyttaleren som stakk nesa ned i gryta på komfyren for å sjekke hva det hadde vært til middag. Fisk fristet visst ikke så veldig. Han med fotballkampen på telefonen ville hjem. Det var bare Gamle Gubben Grå som varmet litt av fiskegryta i mikrobølgeovnen. Jeg ble rolig liggende.

Jeg er utrolig glad i ungene mine, og i Gubben. Men noen ganger, noen ganger blir liksom overgangen fra fredelig alenetid til familielykke litt brå og brutal.

 

 

Kjerringa trenger ro.

Da er klokka straks 20 og jeg har landa I kurvstolen på trammen. Her blir jeg sittende til sola har gått ned og nattekulda kommer. Jeg tror det er best både for meg og resten av husstanden at jeg får mest mulig ro. Får sitte i min egen boble. Jeg er sliten uten at jeg helt vet hvorfor. Tårene og de krasse kommentarene sitter omtrent like løst. Det er helt klart best å la meg være i fred.

Jeg har hatt en rolig formiddag. Har tusla turer med hundene og pusla litt i Drømmehuset. Ingen grunn til å føle meg så sliten, det har vel bare vært litt mye i det siste. Jeg som alltid hadde full avtalebok lærer aldri hvor lite som skal til før det føles som for mye.

Der startet naboen en  motorisert maskin av noe slag. Gressklipper eller jordfreser. Jeg håper på det siste, for ellers er det en gressklippekniv som får hard medfart. Lydene gjør meg ikke noe mindre sliten, men absolutt ikke noe å klage på. Folk får lov å drive med hagearbeid klokka 20 en torsdag. Plager det meg får jeg trekke inn.

VOFF, VOFF, VOFF,…..  Kidd stormer gneldrende ned fra trammen. Han er i bånd så han kommer ikke langt. Jeg forsøker å få hunden rolig og samtidig finne ut hva han bjeffer på.  Det var en hund som gikk på fortauet forbi hagen vår. Kidd blir stille når den andre hunden er forbi.

En av naboene våre forsøker å snakke til den andre. Da må gressklipper/jordfreser overdøves. Hva samtalen dreier seg om aner jeg ikke. Jeg kan ikke estisk.

Sola går snart ned i vest. Temperaturen ute begynner å bli behagelig. Jeg får selskap på tramnen av Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn. Vennskapelig mobbing og kverulering er det siste jeg trenger nå.

De går inn igjen, og jeg håper på litt fred og ro. Da ser jeg Charlie Chihuahua pile ut av hagen. Han har ikke bånd. Hvorfor vet jeg ikke. Det var Gamle Gubben Grå som satte hundene I bånd da vi kom hjem fra tur på kirkegården i sted. Hvorfor ham bare satt bånd på en hund orker jeg ikke spørre om. Jeg henter det båndet vi bruket på tur i entreen og går etter hunden.

På de sekundene det tok meg å gå fra tram til entre og tilbake har Charlie rukket å bli ute av syne. Så er det å traske rundt i nabolaget til jeg finner rømlingen og kan hale han med hjem.

Klokka har passert 21. Jeg har sittet her på  trammen en time. Slappet av og ladet batteriene. Akkurat nå sloss to hunder om en tom matskål begge har slikket ren….  Jeg er sliten men jeg aner ikke hvorfor.

Hvem er det jeg prøver å lure?

Her sitter jeg for andre dag på rad og skal reflektere over den samme sjokoladekaka. Jeg hadde problemer med å komme med så mye fornuftig i går. Det er ikke noe lettere i dag.

I gårsdagens innlegg kunne det virke som om jeg hadde planer om å starte kakestrøssel-produksjon. Hvem er det jeg forsøker å lure? I går var jeg knapt hjemme. I dag kjenner jeg på hele meg at jeg trenger en rolig dag. Tusle rundt å gjøre ting i Drømmehuset som ikke medfører stress. Da tror ikke jeg det å sprøyte melisglassur ut av et syltynt hull i en plastpose er det jeg skal bedrive tiden med. Ser for meg at det fort kan medføre høye skuldre, blodtrykksheving og enkelte banneord. Niks. Det skal jeg ikke sette i gang med i dag.