Slapp av, det er et arkivbilde. Høsten har ikke kommet til Ringerike ennå. Det er fremdeles bare juli. Det er sommer noen uker til.

Jeg bruker bildet fordi det gir meg ro i sjela, og nesten lyst til å dra opp til det skogstjernet og bade. Bare nesten. Jeg er alene hjemme. Liker ikke å bade alene, i det minste ikke i stille skogstjern hvor det kanskje ikke er et menneske på flere kilometer.
Ikke har jeg lyst til å ta den halvtimes kjøreturen opp til vannet heller, selv om selve badet hadde gjort godt.
Det får bli en annen dag. Klokka er over 21, og jeg er i grunn sliten nok av dagen.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Og så er klokka plutselig godt over 22.30.
Fra jeg begynte dette innlegget og til nå har jeg vært ute og gått noen kilometer kveldstur med hundene, og snakket litt med Yngste Sønn som nettopp kom inn døra.
Føler det er ganske typisk for tiden.
Jeg får liksom aldri ro og fred nok til å sitte i bobla mi å fullføre en tankerekke.  Om ikke andre forstyrrer meg, forstyrres jeg av min egen rastløshet.
Det er lenge siden hundene har gått så mange og så lange turer som den siste uka.

Uka har gått fort. Det har vært godt at Yngste Sønn har ferie og stort sett har vært hjemme, og at Datteren har vært her en hel uke. Medvirkende årsak til tankerekker som ikke fullføres, men godt å ha de her rundt meg.

Jeg har kanskje ikke fått ladet batteriene i like stor grad som jeg hadde tenkt, men jeg har vært flinkere enn forrige uke og har nok litt mer overskudd enn jeg hadde forrige helg da Gamle Gubben Grå kom hjem.
Jeg er og litt mer forberedt på hvor sliten han er. Cellegiftkur og strålebehandling gir kroppen skikkelig juling.
Legene var tydelige på at det var en skikkelig tøff behandling, men at de virkelig hadde tro på at den behandlingen skal gjøre han frisk.

Planen er at i morgen skal jeg ta det litt rolige på formiddagen. Ikke stresse rundt å rekke tusen ting for så å være utslitt når Gamle Gubben Grå kommer hjem ut på ettermiddagen. Og så skal vi kose oss i helga, sammen. Kanskje ikke gjøre så mye, men forhåpentligvis blir det kaffe-latte på lørdag. Tradisjoner er viktig.

I den mørke kveld…. Eller hvis jeg tenker meg om var det vel snarere natt. Klokka var rundt midnatt. Det var leggetid. Men før jeg skulle krype til sengs skulle jeg ta den siste lufteturen med hundene.  Jeg gjør og oppmerksom på at bildet øverst i dette innlegget er et arkivbilde. Jeg hadde ikke med meg telefon.

Charlie Chihuahua skjønte lunta da jeg hekta på meg crocs, og gjemte seg under skjenken i spisestuen. Han er ikke så glad I de sene kveldsturene.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Jeg lot han ligge der under skjenken, hektet båndet på Kidd og la i vei. Det var deilig temperatur ute, så jeg vandret av sted i sommerkjolen.

Vi hadde kommet litt forbi nabohuset da jeg så det første lynet, jeg telte sekunder til tordenbraket kom. Uværet var et stykke borte. Vi satte opp tempoet litt. Kidd er ikke så glad I torden. Ikke regn heller, når jeg tenker meg om.

Noen få skritt etter tordenbrsket kjente jeg den første regndråpen. Ikke mye regn  bare noen få lette dråper. Neste  som yr.  Kidd og jeg holdt god fart på runden som er rundt 800 meter. Snart sto vi på trammen til Drømmehuset. På tide, syntes Kidd og fortet seg inn. Lyn og torden hadde kommet nærmere og nærmere for hvert smell.

Ved utgangsdøra ventet Charlie Chihuahua. Nå var han klar for tur. Ja, så var det bare å løsne båndet til Kidd og sette bånd på Charlie, og så begi meg ut på en ny runde. Det regnet jo bare lett, så jeg droppet jakka  nå og. Det er som sagt snakk om noen hundre meter.

Torden og lyn kom tettere og tettere. Det samme gjorde regndråpene. Da vi var kommet ca halvveis på runden regnet det tett. Jeg begynte å lengte inn, men Charlie Chihuahua hadde god tid og lot seg ikke affisere hverken av regn eller torden.

Da han hadde satt seg godt til rette i hockey under et bjørketre for å avlevere en kabel, flerret et lyn nattehimmelen. Tordenbraket kom nesten samtidig. Et øyeblikk lurte jeg på om det slo ned i bjørka. I samme øyeblikk var det som om himmelen åpnet seg, og det styrtregnet metereologene har mast om i hele dag kom veltende. Farevarsel gult. Ikke ideelt for sommerkjole.

Nå fikk også Charlie farten opp. Lett regn og torden er ok, men regnskyll som gjør at en tykkmaget og kortbeint chihuahua nærmest må svømme gjennom vannmassene er litt for ekstremt for Charlie.

Våte asfalterte veier er heller ikke det helt store for utslitte crocs kjøpt på Rusta for, skal vi si fem år siden? Jeg hadde et par gleppetak, men klarte heldigvis å holde meg på beina. Skulle sett seg ut om kjerringa skulle ligge svømmende i en vanndam i styrtregn kun iført sommerkjole.

Sjelden har det vært så deilig å komme inn i Drømmehuset rnn i natt. Den siste kalddusj fikk jeg på vei inn døra, takrenna rant over sine bredder og sendte en liten foss ned i nakken min.

Dyvåt sommerkjole ble vrengt av meg, og dyvåt Charlie Chihuahua fikk plass under dyna til Gamle Gubben Grå etter en rask tørk med et badehåndkle. Han er jo ikke hjemme, så bedre at Charlie ligger der, enn at halvvåt hund kryper under dyna mi. Det var utrolig godt å krype under god varm dyne etter den noe ufrivillige dusjen.

Tordenværet og regnet ga seg nesten like raskt som det hadde kommet, kun et kvarters tid etter at jeg hadde kommet meg til senga.

Det er alltid inspirerende å klikke inn hos Vibbedille og se all den kreativiteten hun bobler over av.  For en drøy uke tid siden ble jeg inspirert til å finne frem det kreative i meg. Eller i det minste lyst til å finne en kreativ boble å dukke inn i. Det skjedde ikke.
Når jeg ser innlegget hennes i dag er lysten på kreativ-boble helt fraværende.  Det føles mer som enda en ting på lista over alt jeg bør, må og skal.
Ikke det at jeg leser innlegget til Vibbedille som en oppfordring til å være kreativ, overhode ikke. Det er som med mye annet jeg selv som setter det på den bør-må-skal-lista. Og siden det er jeg som har satt det på lista, strykes det herved.
Jeg skal ikke føle på et krav om å være kreativ.

Ikke det at jeg tror man kan være kreativ hvis ikke lysten virkelig er der.
Man kan selvsagt sette seg ned med pensel, leire eller perler, men hvis man mer føler det som en plikt eller tvang, ja da tror jeg ikke den store kreativiteten kommer strømmende.
I det minste er det ikke slik for meg.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Det er som med blogginnlegg. Noen ganger danser fingrene over tastaturet. Ordene kommer lekende lett, og det blir som regel et bra innlegg. Andre ganger er hjernen full av bomull du leter etter ord og formuleringer og selv om du har en tanke om hva det skal handle om, dukker liksom aldri de riktige formuleringene opp på skjermen.

Hva jeg skal fylle denne regnværsdagen med har jeg ikke helt bestemt meg for.
Jeg må selvsagt ut med hundene. I skrivende stund føler jeg for å traske litt langt i regnværet. Noen ganger er det godt.  Fokuset skal være på å gjøre ting jeg føler for å gjøre – og i mitt eget tempo.
Så først skal jeg drikke opp tekoppen og sjekke litt blogger og nettaviser. Være litt i min egen boble før resten av huset våkner til liv.

Jeg vurderer sterkt å bytte ut tekoppen i dag med beksvart kaffe. Noe annet jeg vurderer å bytte ut er det hostende vesenet jeg har delt hus og seng med de siste nettene, og få Gamle Gubben Grå frisk og rask tilbake.

Ja jeg vet det er stygt av meg både og tenke og skrive slikt. Men denne bloggen heter Kjerringtanker. Da er det det du får. Litt dårlig filtrerte tanker til ei sliten kjerring som ønsker seg tilbake til hverdagen slik den var før.
Hverdagen slik den var for fem uker siden, det virker som en evighet.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Jeg har møtt veggen tre ganger. Jeg kjenner igjen tegnene på at energinivået mitt begynner å bli farlig lavt.  De siste dagene har jeg reflektert litt over det.  Hvis jeg skal være den støttespilleren og heiagjengen for Gamle Gubben Grå som han trenger og fortjener, og som jeg ønsker av hele mitt hjerte å være, ja da kan jeg ikke slite meg helt ut.
Det er ikke slik at jeg fikk tilført noe mer energi selv om det nå er opp til meg å fikse det meste her i Drømmehuset. Jeg er fremdeles den samme slitne kjerringa som jeg var i vår. Den som må huske å lade batteriene med jevne mellomrom for ikke å gå helt tom.

Det er ikke så lett å huske når verden raser rundt meg. Da sier liksom ryggmargsrefleksen min at jeg skal brette opp ermene, krumme ryggen og gå på.  Det går for en periode. Men nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg innser at skal jeg stå i det vi står i nå i de ukene, kanskje månedene som trengs, ja da trenger jeg en annen strategi enn å krumme nakken å gå på. Stå på til du stuper, stup er det nok av har liksom vært min ironiske leveregel. En leveregel jeg har funnet ut at egentlig er relativt dum. For akkurat nå er det siste vi trenger at jeg stuper.

Så i uka som nå ligger blank og ubrukt foran meg skal jeg prioritere litt annerledes enn jeg har gjort den siste uka.
Jeg skal se på disse dagene jeg er alene hjemme som meg-tid. Tid jeg skal bruke til å pleie meg selv og lade batteriene. Pusle rundt i mitt eget tempo og gjøre det jeg orker. Ikke brette opp ermene og gå på og ha som innstilling at siden det bare er meg så må jeg gjøre like mye som vi begge klarte i løpet av en vanlig uke.
Ja, ikke bare det. I forrige uka hadde jeg ambisjoner om å gjøre like mye som vi pleier på en normal uke pluss et par større prosjekter til, som å rydde kjellerboder, kappe vinterveden og male både trammen og gjerde rundt hele Drømmehuset.

Denne uka skal jeg ikke ha fokus på å rekke gjøre mest mulig husarbeid, men mer på å lade batteriene. Og ja, jeg lader batterier med å stelle og stulle her hjemme. Hvis jeg tar en ting av gangen i mitt eget tempo, har fokus på det jeg får gjort i stedet for å stresse for å rekke mest mulig og ha dårlig samvittighet og fokus på alt jeg ikke rakk.
Så når Gamle Gubben Grå kommer hjem på perm neste helg skal han bli møtt av ei uthvilt kjerring som har energi å gi, ikke ei utslitt kjerring som egentlig trenger avlastning.

Jeg har aldri vært flink til å be om hjelp. Jeg har jo vært kjerringa som fikser alt. Det er jeg som hjelper andre, ikke omvendt.
For et par uker siden var jeg i en slik situasjon at det kokte litt vel mye i hodet mitt og jeg trengte hjelp. Trengte at noen tok litt av presset jeg da følte lå på mine skuldre.
Jeg gjorde noe jeg så og si aldri har gjort. Jeg ringte noen og ba om hjelp, og selvsagt fikk jeg det. Raskt og effektivt ble ansvaret løftet av mine skuldre, og etter kort tid mottok jeg meldinger om at problemet var løst.
Det var utrolig godt! Og ja, jeg vet jo at folk er der for meg når jeg trenger dem, bare jeg våger å spørre.

Så nå skal jeg bruke nettverket mitt.
I går avtalte jeg at ungdomsvenninna mi og jeg skal ta en kaffekopp når hun er tilbake fra ferie.
Sånne ting gir påfyll i energibanken. En god samtale med noen som har kjent meg i flere tiår. Som har evnen til å lytte, og også evnen til å få meg til å le.

Nå brer lukten av varme rundstykker seg i Drømmehuset. Kanskje det lokker frem noen av de som sover? Vel, jeg er i det minste klar for frokost. Folk får spise når de våkner og er klare for det.  Er det noe denne kjerringa ikke skal bruke kreftene sine på så er det å mase. Folk har ferie. De kan få sove.

Sola skinner fra blå himmel. Det ser ut til å bli en fin dag.  Skulle gjerne slengt rundt her hjemme i en utslitt joggebukse og bare gjort akkurat det jeg følte for her og nå. Fikse i hagen eller labbe rundt med hundene. Nyte litt tid i kurvstolene på trammen. Du vet, en sånn lat, fin sommerdag. Det hadde vært godt.

Men det blir ikke i dag.
Om noen få timer setter vi kursen mot Oslo. I vår rekke av sykehus, undersøkelser og leger som skal besøkes denne sommeren har turen kommet til Ullevål.

Det blir litt rart å komme på gamle tomter. Jeg studerte på Ullevål Radiografhøgskole fra 1987 til 1990 og bodde i en studenthybel på området fra 1988 til 1990. Så jeg kommer nok til å kjenne på minnene strømme på når jeg kommer innenfor portene på Ullevål. Mange fine minner.

Gamle Gubben Grå er født og oppvokst i Ullevål Hageby. Det ligger et steinkast fra sykehuset. Så jeg har jo og vært en god del i Havenissebyen frem til svigerforeldrene mine solgte huset i 2006. Ja, etter det og. Gamle Gubben Grå sin Tante Astrid bodde i Havenissebyen til hun døde over 90 år gammel i 2009 eller noe slikt.

Vi får se om det blir tid til litt mimring på gamle tomter. Været lover i det minste bra.

Jeg lurer på om jeg skal servere Gamle Gubben Grå en kopp beroligende te. Han sitter stiv i blikket og myser på PC skjermen mens han knotter på tastaturet.  Med jevne mellomrom kommer det små banneord som tiltar i styrke. Ja, det ryker formelig av gubben innimellom, selv om det ikke er en sigarett i nærheten. Han fyller ut et skjema inne på det store internettet, og det er en oppgave gubben ikke er komfortabel med.
Jeg hjelper gjerne med rådgivning, men nekter å være sekretær. Skal man være digital, og det bør man være i dagens samfunn, er det øvelse som gjør mester.

Hvor fornøyd er du med denne nettsiden!??!!! nærmest skriker Gamle Gubben Grå og ser på meg med store oppspilte øyne. Jeg tror han søker min tillatelse til å skive hva han mener. Jeg sier ja, skriv hvor fornøyd eller misfornøyd du er…. Få det ut tenker jeg i mitt stille sinn. Det er sikkert en god måte å få ut litt av frustrasjonen på. Skjelle ut nettsida, ta igjen for at han synes han ikke helt er på sitt ess når han må være digital. ‘

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Sånn. PC’n blir ryddet bort for denne gang. Freden senker seg på ny over Drømmehuset.  Jeg sparer urteteen. Gamle Gubben Grå tok med seg kaffekoppen og gikk ut på trammen. Frisk luft gjør sikkert samme nytta….

To hunder og jeg var på tur i tett furuskog i formiddag. Ja, man ser bare Kidd på bildet, men Charlie Chihuahua er ikke langt unna. Han er en litt merkelig hund, og foretrekker å gå bak oss når vi er på tur.

Det er flott og grønt i skogen nå. Blåbæra begynner å bli moden. Sopp så jeg ikke noe av, men det er tidlig i sesongen. Soppen dukker nok opp etter hvert..

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

I år synes jeg liksom kjøkkenhagen har gått litt i glemmeboka. Eller i det minste ikke fått den stell og pleie den fortjener.

Jeg klipte ned bringen i våres. Den har ikke gitt noe særlig med bær.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Jordbærene har jeg gitt opp nå. Mer ugras enn jordbærplanter. Tror jeg må skifte all jorda og begynne på nytt med nye planter. Det går bli til neste år. Jeg har sett det en stund. Sukket, og ikke orket å ta tak. Eller jeg har lukt jordbær eget både en og tre ganger, men ugraset gror opp igjen bare jeg tar en hvil på trammen.

I dag brettet jeg opp ærmene og gikk på jobben mef å se hvor ille det står til i denne kjøkkenhagen vår. Gresskarene gror i det minste greit konstanterte jeg ved første pallekarm. Der det var bring i fjor. Og jamen så jeg det begynte å danne seg blomster! Jeg smilte litt for meg selv. Da er det håp om litt avling av noe også i år!

I pallekarmen med løk gror det og godt, og når jeg nå fikk vekk ugraset vil sikkert de plantene som er litt små få fart på veksten de og. Egendyrket løk har vi ikke hatt før.

I krydderhagen røsket jeg vekk litt solsvidd basilikum. Det gjør ikke så mye. Jeg har en potte med basilikum på kjøkkenbenken som skal plantes ut når vi får laget middag i dag. Krydderurter holder seg lengre ute i hagen enn inne på benken. Basilikum er ikke den letteste å få til. Det er litt skrantete i krydderhagen i år, men det er mynte, dill, persille, gressløk og timian der. Jeg har og en korianderplante inne som skal ut. Krydderbedet kommer ikke til å se så verst ut når de to plantene kommer på plass.

Rabarbraen har vokst seg stor, alt for stor samt for lengst gått i blomst. Jeg kutter vekk de store bladene og blomsterstenglene. Lar de små bladene komme frem i lyset, og ikke minst gir lys til squashen som vokser ved siden av. Den er i god vekst,  en har vært litt skjult av all rabarbraen. Når de store bladene er nå er borte og sola får tak vil nok veksten virkelig skyte fart. Tipper den snart tar igjen gresskarene i størrelse på plantene.

Avslutter jobben i kjøkkenhagen med å gå på terrassen og binde opp tomatplsntene. Teller grønne tomatkart og smiler gornøyd igjen.  Det blir da litt egenprodusert mat i år og.

I innlegget Gamle Gubben Grå kan være så mangt… hadde jeg en ide’ om hvordan jeg kunne bruke kvinnelist for å få Gamle Gubben Grå til å bli litt mer effektiv med arbeidet her hjemme. Jeg kunne bare ta med meg tekoppen og invitere til en snakk om følelser så ville Gubben finne hundre andre og mer fornuftige ting å beskjeftige seg med.

Leserne mine bifalt planen, og oppfordret meg til å fortelle hvordan det gikk. Vel her kommer en liten oppdatering.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Jeg tok med meg tekoppen og krøllet meg sammen i godstolen ved siden av sofaen der han satt og leste bok. Så sa jeg med min hyggeligste stemme at kanskje vi skulle bruke litt tid til å snakke om følelser.

Først sa han Bare snakk om følelsene dine du, og leste videre. Da renner ordene ut av deg som erter ut av en sekk. La hsn til.  Jeg forsto hva han tenkte. Han skulle sitte der og si Hm og Mhmm med ujevne mellomrom, og ellers kose seg mef boka si mens jeg snakket egentlig til meg selv.

Jeg presiserte at det var følelsene hans det skulle snakkes om. Jeg skal si at han fikk fart på seg! Han for opp og på dør. Da jeg kikket ut på trammen satt han der med en sigarett….  Måtte roe nervene litt sikkert. Bare tanken på å måtte snakke om følelsene sine kan være skremmende for trauste  gubber på 60+.

Etter det har han både gått ut med søpla, vannet blomster og tømt og satt på oppvaskmaskinen. Klokka har så vidt passert 10. Jeg har trua på at jeg vil se litt effektivitet i dag.

Men nå har jeg sittet her og knottet lenge nok. På tide å sette i gang med litt mer husarbeid for meg og. Så langt har jeg bare luftet hundene, lukt litt i kjøkkenhagen og kuttet ned et tre. (Eller busk da. Rett skal være rett.)

Gubben er som en løk. Slik begynner Vivian sitt innlegg i dag. og allerede etter å ha lest den setningen begynner jeg å reflektere.
Vivian skriver selvsagt om sin gubbe, mens mine tanker går til Gamle Gubben Grå. Er han en løk? Tja, jeg tror jeg opp gjennom årene i mitt stille har kalt han både løk, gjøk og kanskje et par ting til som ikke er ufordelaktig positive.
Ved litt mer selvransakelse kommer jeg til at det muligens ikke bare er i det stille jeg har kommet med mine karakteristikker.

Med hånden på hjertet. Løk var nok ikke det første ordet jeg ville bruke når jeg skulle beskrive Gamle Gubben Grå, men at han i likhet med gubben til Vivian har flere lag det stemmer. Stillest vann har dypest grunn er det noe som heter. Gamle Gubben Grå er av den stille, litt trauste typen.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Store Gubber gråter ikke. Ikke viser de så mange andre følelser heller. Man er jo mann.
Når man vokste opp i forrige århundre ble ikke gutter oppdratt til å sette ord på følelsene sine. Man ble vel heller oppfordret til å holde de for seg selv. Har du litt mye å tenke på? Sitt ikke der og gruble. Gå ut og hugg ved, måk snø, drep en bjørn eller gjør noe annet fornuftig.
Nå var det muligens ikke så mange bjørner å drepe i Ullevål Hagenisseby, men dere skjønner hva jeg mener.

Hm, kanskje det var en ide’ for å få Gamle Gubben Grå til å komme seg i arbeidstøyet og få kappet den vinterveden? Hvis jeg tar med meg tekoppen og krøller meg sammen i godstolen ved siden av der han sitter og leser bok, og sier med min mest innsmigrende stemme; Kjære, kan ikke vi sitte her og snakke om følelsene dine? Tipper både veden ville bli klappet, plenen klippet og kanskje ville også garasje-døra bli reparert og mørket senke seg før Gamle Gubben Grå ville sette seg rolig ned i nærheten av meg igjen.
Fristende tanke i grunn. Bruke litt kvinnelist for å få i gang litt effektivitet her.