Tror dere jeg strikket i går?

Strikkeboka jeg fikk av Yngste Sønn til jul er inspirerende nok, den. Baby-sokkene jeg startet på i forrige uke burde være overkommelige å få strikket på en kveld. Et overkommelig prosjekt. Men tror dere at jeg strikket så mye som en maske i går? Niks.

Hva jeg brukte dagen på? Ja, si det.
Jeg bakte boller. De ble luftige og fine, men de ble spist og ikke fotografert.
Jeg lagde middag. Wienerpølser i lompe. Tok ikke bilde av de heller. Liksom ikke noe å imponere med på blogg at en klarer å trekke pølser uten at de ser ut som vrengte polvotter.

Ja, og så hjalp jeg Gamle Gubben Grå med noe på dataen.  Han er digital Gubben, men det er ikke alle funksjoner en slik maskin kan gjøre som de som ikke har hatt datamaskiner som en viktig del av sin arbeidshverdag er like fortrolige med.

Tenk litt over det. Vi som ikke har fått alle digitale hjelpemidler inn med morsmelka, som kanskje ikke hadde EDB som valgfag på skolen på 80-tallet.   Vi har måtte lære oss det meste sånn datateknisk av oss selv. Lære ved å prøve og feile.
I yrkeslivet har vi lært oss de programmene vi bruker i arbeidshverdagen. For min del hvordan røntgenbilder behandles og lagres, og hvordan pasientsystem og slike jobb-program virker. Ja en hel haug programmer jeg brukte på sykehuset.
Det som ikke er jobb-relatert har jeg måtte lære meg selv.
Slik er det jo med Gamle Gubben Grå også.

Man må lære det selv. Samtidig forventes det at alle kan det. Og en føler seg både dum og annerledes hvis en ikke lekende lett fikser å sende over det ene dokumentet etter det andre digitalt. Endre filtype til PDF eller jpg eller hva de nå ber om. Og ikke minst forstå hva feilmeldinger betyr.
Det er en terskel for å sette seg ned med noe en føler en ikke behersker og som får en til å føle seg dum fordi det forventes at “alle” kan det.  Terskelen for å be om hjelp og. Fordi man må innrømme at en ikke kan noe en føler alle kan.

 

 

Rart jeg ikke har flere gråe hår – eller lungebetennelse….

Det å leve sammen med Gamle Gubben Grå kan ha sine utfordringer.  Snill og grei er han og finner seg stort sett i Kjerringas mange sprøe ideer. Men like fult noen ganger kan han sette gråe hår i hodet mitt, føre til blodtrykksheving, og som i går nesten sørge for at Kjerringa pådrar seg lungebetennelse.

Vi kvittet oss jo med Lille Bille i fjor en gang. Det var luksus å ha to biler når vi begge går mye hjemme. Livet vårt lar seg lett administrere med en bil på deling.

Stort sett fungerer det sånn at jeg har privatsjåfør, eller støttekontakt som de i Rødt sier. Gamle Gubben Grå kjører og henter meg når jeg skal på noe, og så gjør han sine ærend samtidig.
Nå som det har vært glatt og vinter har ordningen passet meg utmerket. Jeg blir kjørt til døra. Slipper å lete etter parkeringsplasser eller forsere glatte parkeringsplasser, gater og fortau.

Noen ganger, som i går, får det nesten Kjerringa til å gå ut av sitt gode skinn. Både av sinne og engstelse.

Jeg skulle på et møte på Rådhuset klokka 14. Det skulle vare til klokka 16 i følge agendaen. Dette er et utvalg jeg ikke har sittet i så lenge. Men jeg tolket agendaen dit at dette kunne bli et raskt og effektivt møte. I tillegg var det noen kommunalt ansatte med i møtet i kraft av sin stilling. De pleier ofte å ha arbeidsdag til klokka 15.30, og følgelig ofte ønske å avslutte møtet til den tid. Du vet rekke eget program og privatliv som henting i barnehage og SFO, lage middag, kjøre på aktiviteter…

Så da jeg hoppet ut av bilen utenfor Rådhuset sa jeg til Gamle Gubben Grå at møtet sikkert kom til å være slutt rundt 15.30. Jeg gjorde han og veldig oppmerksom på at jeg hadde glemt igjen telefonen min hjemme, så han måtte komme og hente meg og ikke vente på at jeg sendte melding eller ringte.
Når jeg ikke aner hvor lenge møtene mine varer pleier jeg å sende melding når møtet går mot slutten slik at han kan plukke meg opp.

Møtet var ikke slutt 15.30. Det var ikke slutt 16.00 heller. Først når klokka nærmet seg 16.30 begynte vi å nærme oss siste punkt på agendaen. Da tok vi en debatt på om vi skulle utsette den saken til neste møte eller fortsette de rundt 20-25 minuttene den fort ville ta. Jeg tenkte på Gamle Gubben Grå som ventet utenfor og var ganske tydelig på at jeg mente vi burde avslutte og så sette av bedre tid på neste møte. De fleste støttet meg på det. Det hadde i grunn alt vært oppe til diskusjon i møtet.

Jeg fortet meg ut, og tror jeg var første mann ut døra.
Men var det noen bil eller Gamle Gubben Grå der? Niks.
Gamle Gubben Grå er ikke så veldig flink til å passe tiden. Når jeg hadde sagt 15.30 kunne han fort kommet 15.40 eller 15.45. Jeg har sikkert brukt timer opp gjennom årene på å vente på han. Kanskje flere døgn hvis jeg summerer all tiden jeg har brukt på å vente i løpet av 34 år.
Men nå var klokka 16.30 og kanskje vel så det. Jeg hadde som sagt ikke mobil, men rådhusklokka viste da jeg sjekket den etter en stund litt over 16.30. Det var en time siden jeg sa han skulle være der. Det var litt rart, selv til å være Gamle Gubben Grå.

Rådhusklokka ble 16.45 og den ble 17.00. Ingen Gamle Gubben Grå dukket opp.
Til tross for at jeg var rødglødende sint begynte jeg og å fryse. Det er kaldt å stå rett ved elva og vente en halvtime i februar. Spesielt når man forventer å gå fra bil til møterom og har latt vinterjakka bli hjemme.
I tillegg begynte jeg å bli urolig.
Kunne noe ha skjedd med Gamle Gubben Grå? Han ville jo ikke få gitt meg beskjed siden jeg ikke hadde telefon.

Jeg begynte å speide etter kjente som jeg kunne spørre om å få låne telefonen til og ringe Gubben.
Men de fleste hadde forlatt Rådhuset nå som klokka var nærmere 17. I mitt stille sinn kunne jeg og nesten gi Rådmann rett i hans teori om at rådhuset ligger for langt fra sentrum, da det ikke var et yrende folkeliv på fortauet forbi rådhuset heller.

Endelig, litt over klokka 17 så jeg en kjent bil komme kjørende over Kvernbergsund bru og blinke inn foran rådhuset.
Lettelse var nok det jeg følte mest, selv om sinnet ikke hadde forlatt meg helt.

Hvilken forklaring Gamle Gubben Grå kom med?
Han påstår at han hadde vært der i god tid før 15.30. Sittet lydig og ventet. Klokka ble både 15.30 og 16.00 og ingen kjerring dukket opp. Når klokka nærmet seg 16.30 hadde han konkludert med at jeg sikkert hadde fått sitte på med noen hjem, og så dro han hjem til Drømmehuset.
Bevis for at han hadde vært hjemme var at han overrakte meg mobilen min med en gang jeg satte meg inn i bilen. Han regnet vel med at savnet av telefonen var større enn savnet av Gubben.
Når jeg ikke så overraskende ikke var hjemme, og heller ikke dukket opp der, ja da kom han jo ned igjen og hentet meg. Hva var det jeg hisset meg opp etter?

Jeg hadde jo ikke latt noen aldre kjøre meg hjem klokka 15 hvis jeg hadde avtalt at Gamle Gubben Grå skulle hente meg 15.30. Logikken til den Gubben er ikke alltid like lett å forstå seg på.

Nå sitter jeg snufsete og småforkjølet under et pledd mens jeg koser meg med tekopp og tastatur. Hvis jeg får lungebetennelse nå så er det Gamle Gubben Grå sin skyld….

 

Snø, kosthold og lengsel etter sol og varme.

Sitter her og titter ut på snøen og prøver å holde bloggen i gang.  Snøtunge graner og snøhauger høye som et vondt år er liksom ikke det jeg liker å feste blikket på nå. Det er midten av mars. Jeg vil ha vår.

Kanskje man bare skulle pakke snippesken og sette kursen mot sydligere strøk?
Etter å ha sjekket kontoen tror jeg kanskje jeg lar det være.

En tur til ishallen i Sjongslunden er det rom for. Og kanskje er det nå jeg skal ta turen. Jeg forstår at Ringerike står i fare for ikke å kvalifisere seg til å fortsette i den ligaen de er i i dag.

IS-hall, snø, strikkeluer og snømåking. Jeg synes jeg ikke har gjort annet enn å sutre over vinter på denne bloggen i hele år. Og det verste er at det er jeg ikke alene om. Det virker som om vinteren har bitt seg fast over hele landet og at nesten samtlige bloggere skriver om snø og snømåking.
Det finnes selvsagt de som ser positivt på det og, men de er i mindretall.

Ikke Stina da. Stina sitter i undertøyet sitt og snakker om 10 tips om matbytter hun har gjort for å holde seg bedre i form.
Jeg reagerer på “advarselen” som er skrevet med liten skrift.

PS; om du sliter med spiseforstyrrelser, og / eller ikke vil se snakk om hvor mange kalorier som er i mat, er ikke dette innlegget noe for deg. 

Ikke det at jeg sliter med spiseforstyrrelse eller er opptatt av å telle kalorier, men tror du en slik “advarsel” med liten skrift stopper de som virkelig sliter med spiseforstyrrelser? Tror du ikke at 6 bilder av en nydelig lettkledd Stina trigger ønsket om å bli slank og vakker mer enn “advarselen” stopper de?

Jeg er litt opptatt av ernæring, og ikke minst av alle de “fikse ideene” som brer om seg. Man kan jo snart ikke be folk hjem til seg fordi alle går på en eller annen selvkonstruert diett.  Så derfor vil jeg ta for meg disse matbyttene til Stina, men for at dette innlegget ikke skal bli for langt vil det komme i et eget innlegg.
Vi kan jo ikke glemme helt resten av bloggtopplista fordi om vi begynner å snakke om mat og kosthold.

Her er det jo så mye annet interessant å kommentere. Som en ukemeny, eller forkjøla folk som ikke gir opp men står på. Andre har kjøpt seg en grønn plante, ja det er utrolig hva som rører seg på bloggtoppen.

Atter andre har gått tur.
Jeg blir inspirert når jeg ser flotte, bare skogsveier. Men så kaster jeg et blikk ut av vinduet og ser snøkaoset som råder utenfor her. Dørstokkmila blir høyere enn snøhaugene for meg for tiden.
Jada, jeg skal gå en tur med Charlie Chihuahua når han våkner, men fremdeles ligger han godt nedgravd i dynehaugen inne på soverommet.

Nok en ukemeny. Den der du ungår de “livsfarlige” karbohydratene. Skal skrive mer om de i innlegget som kommer senere i dag.

Det er ikke bare jeg som har fått nok av vinteren leser jeg. Når selv sindige Finnmarkinger lengter til Spania, ja da har vinteren vart litt vel lenge.

Synes du kanskje ikke temaene på bloggtoppen er så spennende? Det går jo for det meste i snø, lengsel etter vår og matprat. Da skal du vite at det finnes en blogger høyt der oppe, helt øverst på bloggtoppen. Med sine 33.473 sidevisninger er han i en klasse for seg. Hva han skriver om? Pølselapskaus!!
Pølselapskaus er altså det folket vil ha. Jeg tror jeg har noen rester i fryseren.

 

 

 

Snø og tur ut

Andre her inne deler bilder av hestehov.  Det er nok en stund ennå til jeg behøver å gå med nesa I grøftekanten og lete etter vårtegn. Det kom et nytt lass med nysnø I natt. Snø og rim henger på trærne, og her på feltet er det ikke en bar flekk å se.

Selv om morgenen var aldri så blå så måtte jeg en tur ut med Charlie Chihuahua. Og selv om jeg ikke er så veldig glad i snø må jeg motvillig innrømme at slike dager er vakre. Blå himmel, hvit snø og grener dom glitrer i sølv.

Flere i slekta starter vinterferie i morgen. Mange av de er slike som elsker snø og ski. Jeg unnet de gleden over nysnøen. Det er sikkert supre forhold i løypa. Selv kunne jeg klart meg uten.

Født på ny…..

Jeg har havna helt nede på en 46. plass. Kanskje ikke så rart. I går skrev jeg om en toppblogger som kanskje ikke ville blogge lenger fordi folk ikke bare skrev “Du er topp” i kommentarfeltet.  Men so til slutt bestemte seg for å bare slette alle som ikke heier.  Dagen før det skrev jeg om forhold som ryker..  Det har ikke vært de letteste innleggene å kommentere…
I dag skal jeg skrive om fødsel…
Det er snart 18 år siden jeg fødde sist.  Toppbloggerne gjør det ikke enkelt for meg.

Det er Småbarnsforeldre som er øverst på bloggtopplista, og hennes siste innlegg er del 2 i beretningen om hennes 7. fødsel.  Og her snakker vi fødsel minutt for minutt!

En fødsel er en stor begivenhet i et kvinnes liv, i en families liv.  Det er et like stort under hver gang. Men jeg har aldri forstått kvinners trang til gang på gang å fortelle om fødselen sin i detalj.  .Jeg vil gjerne høre nybakte foreldre sprekkeferdige av stolthet fortelle om hvor fantastisk den nye verdensborgeren er,  men spar meg for de detaljrike beskrivelsene om selve fødselen som så ofte dukker opp når kvinner som har født er samlet.

Jeg har aldri forstått hvorfor detaljrike beskrivelser av slimpropper, vann som går, rier, kjøtt som sprekker og bloddryppende morkaker er et naturlig samtaletema når kvinner møtes rundt bordet for å dele et godt måltid eller en enkel kaffe-latte.  Og aldri er riene vondere, fødselen mer langvarig og blodig som hvis det sitter en engstelig ung kvinne der som er gravid for første gang og snart skal føde sitt første barn.

Jeg orker ikke kommentere Småbarnsforeldre 7. fødsel ri for ri, eller sammenlikne hennes fødsel med mine 5.  Jeg tror ikke det vil underholde leserne.  Jeg vet ikke. Småbarnsforeldre troner jo på toppen av lista med sin fødselsbeskrivelse.

Når runden går rundt bordet der kvinner er samlet. Den ene forteller den mer bloddryppende fødselshistorien enn den andre kommer jo ofte turen også til meg.  Mange mennesker rundt meg vet at jeg har fødselsopplevelser som har vært litt dramatiske.  Spent ser de på meg, gleder seg ti å høre min beretning. Ofte blir de skuffa. Jeg har ikke de lange fødslene. En kort intens periode med rier, pressing, og så er en ny verdensborger der Et lite nytt under av et menneske. Jeg ser de førstegangs gravide blir litt lettere til sinns ved den beskrivelsen.

Jeg mener det som regel verken er tid eller sted for å snakke om dødfødsler, om barn som blir født med navlestrengen rundt halsen eller barn som blir født med pusteproblemer om medfødte infeksjoner.

Hvis vinglassene har blitt fylt et par ganger rundt bordet, eller det er noen mennesker der som er litt lite fintfølende hender det noen er frekke nok til å spørre hvordan det er å føde en død baby,
Svaret mitt er at jeg som prinsipp ikke snakker om mine døde barn når jeg har drukket alkohol.   Det blir som regel respektert. Er det ikke alkohol med i bildet, pleier jeg å si at det selvsagt var utrolig tøft å føde et barn vi fikk greie på at var dødt da vi kom på sykehuset. Men at profesjonelle jordmødre og barnepleiere viste en omsorg og en forståelse som gjorde selve fødselen til en så lite traumatisk opplevelse som mulig. Fikk og god smertelindring.

Nei, dagen venter – jeg må løpe!

 

 

 

Verden er glassert…

Det regner på hardtrampa snø, og regnet fryser til en fin glasert hinne så raskt det treffer bakken.
Jeg ramler over ende så fort jeg finner is, og ødelegger bein, armer og andre kroppsdeler lettere enn en beinskjør  90 åring.  Så jeg holder meg inne.  Vil ikke risikere å komme på uanmeldt besøk på jobben. Jeg regner med at de har det travelt nok om ikke jeg skal ramle innom.

Jeg forsøkte meg på en liten tur ut med hundene i sted.  Første hinder var trammen.  Den fine tretrammen hvor jeg sitter i lune sommerdager og filosoferer sammen med Gamle Gubben Grå var gjort om til en skøytebane.  Frossent regn på tre er faktisk rimelig glatt, men jeg piltret meg avgårde.
Gårdsplassen og innkjørselen var litt bedre, men bare litt.  Jeg kom meg ut til porten,  Gamle Gubben Grå sa at det var strødd på veiene her oppe og på gangveien.  Fint, men det hjelper ikke når det nå er kommet et tynt islag oppe på grusen.   Så jeg snudde i innkjørselen. Tok veien tilbake til inngangsdøra gjennom hagen hvor det var løssnøfor å gjøre det til en aldri så liten tur for hundene.
Det meldes på radio og lokalavis om ekstremt glatte veier, og biler i diverse grøftekanter eller biler som har truffet hverandre.  Like ved her, oppe i Haug, seilte en bil i grøfte for så å bli påkjørt av en lastebil som kom seilende etter.  På sike dager er det helt greit at Lille Bille ikke vil gå, at kalenderen er tom for avtaler og at det ikke er jeg som har kveldsvakt.

Morgenrituale

Lav knurring under skjenken.  Lav knurring som blir sterkere når Gamle Gubben Grå nærmer seg med halsbåndet. Knurringen går over til bjeffing og glefsing og enda høyere knurring.

Gamle Gubben Grå står der først lokkende med verdens mildeste stemme. Knurring fra under skjenken.  Så ned på huk og stemmen blir om mulig enda mildere. Et lite hode stikker forsiktig frem, men knurringen øker i intensitet. Gubben rekker ut hånda. Hodet forsvinner under skjenken. Knurring byttes ut med bjeffing. Et hvert fremstøt med hånden får glefsing til svar. Gamle Gubben Grå ligger langflat på magen med hodet så langt under skjenken han kommer. Vill bjeffing. Før Charlie Chihuahua piler under neste skjenk. Fra Gamle Gubben Grå kommet kun lav banning og noe som kan tolkes som forb… fillebikje…

Gamle Gubben Grå reiser seg møysommelig, dog langt sprekere og mer grasiøs enn om det var jeg som tok turen. Kobler båndet på Gamle Kjøteren og går ut på luftetur med den hunden som har stått klar lenge ved døra.

Døra har ikke før lukket seg etter Kjører og Gubbe før Charlie Chihuahua kommer pipende frem fra gjemmesteder under skjenken. Han piler bort til den lukkede utgangsdøra ser forundret på den og så fornærmet og forundret opp på meg. “Gikk Far uten meg????”

Endelig helg….

Det hadde vært en lang dag – igjen. Ryggen verket etter noen litt tunge forflyttinger.  Jeg var virkelig sliten da jeg fylte kaffekoppen for nte gang og begå meg mot kontoret og Pc’n. Egentlig var arbeidsdagen min slutt, men jeg hadde lovet sjefen å svare ut en bemanningsplan før jeg tok helga. Dessuten måtte jeg vente på at Gamle Gubben Grå kunne hente meg.  Lille Bille streiket antakelig fremdeles. Gadd ikke prøve den i dag morges. 20 cm nysnø hadde neppe gjort den mer samarbeidsvillig.

Klokka hadde passert 18 før jeg forlot sykehuset. Ryggen skriker og jeg merker selv at ganglaget er anstrengt.  Vel hjemme blir vi tatt i mot av begge sønnene. Stearinlysene er tent og Yngste Sønn har tatt en liten rydderunde. Snart brenner det lystig i peisen, hundene blir tatt med ut på luftetur og jeg starter så smått med middagslaging. Endelig helg. Besøk av Eldste Sønn. Desembergleder.

Yngste Sønn kommer tuslende inn på kjøkkenet der jeg står og skreller poteter. Med seg har han førstehjelpdmappa. Han har kuttet seg på ei plate på jobben, og lurer på hva slags  bandasje han skal velge.  Jeg studerer såret i tommelen. Synes det spriker litt mye og er litt dypt. Så da blir det telefon til legevakta.

Mens jeg lager ferdig middagen, tar Gamle Gubben Grå med seg Yngste Sønn til Legevakta. En lang dag blir enda lengere, og klokka har passert 22 før vi kan sette oss til middagsbordet alle fire.  Yngste Sønn med bandasje og flere sting i tommelen. Det var nok greit med en tur på legevakta.

For andre gang denne kvelden må Gamle Gubben Grå ut å kjøre.  Eldste Sønn vil hjem.  Først godt over midnatt kan Gamle Gubben Grå ta kvelden – eller snarere natta.  Det er lange dager.  Men NÅ er det endelig HELG.

 

Hvor mange timer jobber du i uka . egentlig…?

kn

“Hvor mange timer jobber du i uka, sånn hvis du teller etter? Hvor mange timer er du på jobb?”  Han mente det godt han som stilte spørsmålet.  Han snudde seg mot meg og holdt blikket mitt fast. “Jeg jobber ikke så mye nå..” begynner jeg. Irriterende hvordan samtalen plutselig skulle dreies over på meg. Vi snakket jo om en felles bekjent som i det minste gir inntrykk av å arbeide litt mye. 

Han ser bare oppfordrende på meg. Vil ha meg til å tenke etter, til å telle timer.  
Dette var på mandag.  Jeg tenkte etter hvordan forrige uke hadde vært  Kom til at det ikke hadde vært så ille, bare litt over 40 timer…nærmere bestemt 47.  Men da er reisetid og forberedelser til møter medregnet.  Jeg har da i mine glansdager hatt langt flere arbeidstimer i løpet av ei uke enn det.  Lenge lå jeg på et snitt rundt 70.  Jeg ER flink. Jeg TAR hensyn til meg selv!  Heldigvis kom den andre middagsgjesten så jeg slapp å svare.  

På onsdag var jeg så sliten da jeg dro fra jobb at jeg var kvalm.  Dagen hadde vært litt heftig, og på grunn av elendig planlegging  hadde jeg blitt stående alene med to personers arbeid i store deler av dagen.  Ryggen skreik og beinet var blitt så hovent at det var så vidt jeg fikk på meg de trange stretch-jeansene mine i garderoben da jeg endelig kunne kaste av meg de hvite arbeidsklærne.  

I går da jeg var i Drammen, var jeg litt vel tydelig da jeg diskuterte med en kollega som ikke ville se en problemstilling fra min side.  Jeg vet at jeg glefset, og jeg vet at jeg glefset fordi jeg var sliten.  Terskelen min for bull-shit er relativt lav når jeg er sliten.  En fra ledelsen påsto at jeg så “punktert” ut da det siste møtet skulle begynne.  Jeg rettet meg opp i stolen, skrudde på engasjementet og grein nesten av utmattelse da jeg satte meg i bilen.  
Senere på kvelden, da jeg skulle hente Yngste Sønn etter hans mer enn lange arbeidsdag, kjente jeg de velkjente smertene i ryggen. Den kom til å stivne nå, og være stiv og lite medgjørlig.  Jeg flata ut på sofaen da jeg kom hjem i håp om at ryggen skulle bedres til i dag. 

Den planen gikk ikke.  Ryggen var stiv som en stokk da jeg sto opp. Hver minste bevegelse fikk det til å stikke til i en motvillig og stiv rygg.  Jeg hadde vært plaget av leggkramper store deler av natta. Både i det vonde kneet og i det kneet som gjerne blir litt overbelasta når jeg forsøker å skåne det andre beinet. Søvnen hadde blitt deretter..  Det var ikke annet å gjøre enn å kaste inn håndkle, ringe jobben og si at jeg var syk.  

Det føles som et nederlag. 

Et lettelsens sukk……

Ny uke og nye muligheter, og selvsagt er avtaleboka ganske så full.  
I dag for eksempel, en sånn dag som har litt for få timer.  En sånn dag hvor jeg helst skulle være to steder på en gang.  Det er ingen ting som stresser meg mer enn slike dager.  

Jeg har dagvakt.  Greit nok.  Jobbe i hvitt fra klokka 8 til 15.30.  Det er ofte travelt nok, men det er jobben min.  
I forrige uke avtalte vi i Rødt at vi skulle forsøke å få til en avtale med lokalavisa i dag for å promotere lista vår ved neste års kommunevalg.  Jeg ble spurt når jeg kunne møte, og svarte etter klokka 16. Så da fikk jeg irriterende nok beskjed dagen etter om at de hadde avtalt møte med journalisten til klokka 15. Da jeg påpekte at jeg hadde sagt etter 16, fikk jeg til svar at journalisten måtte være ferdig til 16, så kom så fort du kan. De andre kunne ta seg av pratinga hvis jeg bare kom til vi skulle ta bilder.

Og der er vi ved sakens kjerne. Ta bilder. Jeg hater å bli tatt bilder av! Virkelig HATER å posere forran kameraet. Som lokalpolitiker og tillitsvalgt må jeg håndtere media. Det er greit. Tar de bilde av meg mens jeg sitter i kommunestyresalen  eller står på talerstolen, er det noenlunde greit. Men hvis jeg skal stille meg opp å bli tatt bilde av blir det bare kleint. Og jeg ser overhode ikke naturlig ut. Når vi skal ta offisielle bilder til valgbrosjyrer etc. bruker jeg “min private fotograf”. En fyr jeg kjenner godt og som klarer å få meg til å slappe av forran kameraet. Første gangen måtte han imidlertid ta 53 bilder før det ble ett jeg så rimelig normal ut på. (Hans ord). Av 200 var det kun 8 han har valgt å vise meg. Det sier vel sitt. Nå er nok heller ikke denne kjerringa av de mest fotogene.

Vel, jeg skulle nå arbeide en hel dag, avspasere så raskt som mulig. Av dagsprogrammet så jeg at det tidligst ble klokka 14.50.  Så skulle jeg løpe ned i garderoben, dra av meg det hvite tøyet og på med privat-tøyet, dusjing og oppfrisking av sminken etter en lang arbeidsdag ville jeg overhode ikke ha tid til. Så jogge til bilen, kjøre ned til sentrum. Det er noe veiarbeid på brua som gjør at trafikken står helt stille.  Ventetider på rundt ett kvarter og helt opp i 20 minutter for å komme over brua har svært mange opplevd de siste dagene, så kanskje det ville være lurere å ta omkjøringsveien rundt deler av byen og velge en av de andre innfartsveiene til sentrum.  Må nok beregne en 20 minutter ned til lokalavisa. Så, stressa, sliten og svett jogge inn i avislokale til en fotograf som står trippende og venter for så å se fresh og tillitvekkende ut og uten at smilet virker for påklistra når bildene til avisen blir tatt.    Du kan tro jeg så frem til den seansen….

Litt før 10 tikka det inn en melding om at journalisten var syk, og at vårt møte med avisen ble utsatt på ubestemt tid.  Du kan tro jeg ble letta.  Usigelig letta! 
Helt til jeg kom på at det jo bare er en utsettelse av pina…..