Rosa er utfordringen fra Ut i friluft denne helga. Jeg kunne selvsagt ha delt ett bilde eller tre av gjestedoen min, men det har jeg gjort så mange ganger før. Så denne gangen reposter jeg bilde av noen frokostasjetter jeg kjøpte på loppemarked i fjor. De er Rosa med rosa roser. Skikkelig sommerlige, og gir en fin start på dagen. Kaviar-brødskiva smaker litt bedre på en slik asjett.
Jeg går jo bare hjemme her og steller, så hva har jeg å klage over? Og nei jeg har ikke gjort stort i dag, likevel er jeg nå så sliten at jeg glefser til Gamle Gubben Grå der han sitter og gauler Por favore etter en sang som nettopp var på radioen. Han fikk ikke med seg stort annet av sangen enn strofen Por favore som nå går på repeat der borte i sofaen, og jeg klikker i vinkel. Er det for mye for langt å få sitte litt i fred i sin egen boble når klokka har passert 21.30 en fredag kveld?
Jeg sitter inntullet i pledd og forsøker å få igjen varmen etter kveldsturen med hundene. Det duskregnet lett da jeg begynte på turen. Vi skulle bare en liten runde her oppe. Jeg gikk av gårde slik jeg gikk og sto. Hadde akkurat kommet hjem etter en tur ut til Høvdingen. Tenkte å ta hundeluftingen i samme slengen så var det gjort, og jeg kunne ta kvelden med god samvittighet og så tusle til sengs etter hvert, uten å ta nok en tur ut før sengetid.
Så jeg tok hundeluftetuten i tynn genser og golfjakke.
I løpet av turen gikk duskregn over til litt mer regn, og jeg ble våt og litt kald. Godt å tulle seg inn i pledd når jeg kom inn. Jeg tar noen små host for liksom å understreke ovenfor Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn at jeg er våt og kald og muligens trenger litt medfølelse. Det kan jo tenkes at jeg blir forkjølet, jeg har vært ute i regnet. Forkjølelse er en mental lidelse, den finnes bare i hodet. Ren innbilning sier Yngste Sønn med et stort glis. Han er nok mer i humør til å små-erte på den gamle moren sin enn å vise medfølelse med en mulig begynnende forkjølelse.
I morgen reiser vi på hytta. Jeg trodde det bare var Gamle Gubben Grå og jeg som skulle oppover men nå viser det seg at begge guttene skal være med. Det virker som om de har snakket om dette lenge. Jeg er som vanlig den siste som får beskjed.
Vi skal komme oss av gårde tidlig i morgen! sier Gamle Gubben Grå med myndig stemme da han snakker med Eldste Sønn i telefonen. Yngste Sønn og jeg sender hverandre et blikk og himler med øynene. Gamle Gubben Grå er den som har vanskeligst med å komme seg av gårde tidlig. Eller mulig han har en annen tolkning av begrepet tidlig enn oss andre. Eldste Sønn er morgenfugl, og kunne sikkert reist klokka 05.00. Vi er heldige hvis Gamle Gubben Grå klarer å komme seg av gårde før 11.
Jeg burde ha sendt en mail, svart på en melding. Men nå tar jeg kvelden. Har ikke noe annet ønske enn å få sitte i ro og fred i min egen boble en liten stund før jeg kryper til køys. Jeg er sliten i kveld og, selv om jeg ikke har gjort stort. Bare litt klesvask, et par turer med hundene, lagt rosiner i rom til en kake som skal bakes, snakket med han som skal fikse plass til drivhus som kom for å få et overblikk over hva vi tenkte, handlet for Høvdingen, vasket noen gulv, speil. bad og den rosa gjeste-doen…. Kort sagt nesten ingenting. jeg går jo bare her i Drømmehuset og steller og stuller og gjør ingenting.
Skal vi dra på torget og spise iskrem? spurte jeg Gamle Gubben Grå i formiddag. Jeg var ferdig med hundelufting og gulvvask, og syntes jeg fortjente belønning. Gamle Gubben Grå var ikke vanskelig å be, og snart satt vi i bilen på vei mot sentrum.
Da vi kjørte over bybrua pekte jeg på de mørke skyene som dannet seg over samfunnshuset. Det blir snart regn. sa jeg. Gamle Gubben Grå nikket. Da vi sto og ventet på grønt lys ved Kirkegata et par minutter senere spurte han meg hvorfor jeg hadde måtte nevne det med regnet. De første dråpene traff da frontruta.
Jeg kan gjøre mye rart, men jeg sitter ikke på torget og spiser is i øs pøs regnvær.
Så da ble det is på senteret. Vi får ta is på torget en annen gang.
God morgen, kjære leser.
Jeg har akkurat stått opp etter en god natts søvn. Eller akkurat og akkurat. Det er halvannen time siden jeg sto opp. Nå er det tid for tekopp og tastatur. Nå vil jeg sitte i bobla mi og være der en stund.
Hvor begivenhetsrik og sosial denne dagen blir, er det alt for tidlig å si noe om. Ikke var gårsdagen så begivenhetsrik eller sosial heller. Det var mest en lade-dag. Jeg trenger slike innimellom.
I helgen stresset det meg at jeg var uten telefon. På mandag var jeg i byen og ordnet med den telefonen. På tirsdag var det et par bursdager i storfamilien og koselig samling med grilling. Onsdag var jeg hos Høvdingen. I går var det tid for å lade.
Helt uvirksom var jeg dog ikke. Jeg hadde en litt lengre tur med hundene på Eggemoen. Fikk gjort litt småting her hjemme. Og så tok jeg med meg hundene og Gamle Gubben Grå på kveldstur for å fotografere Stein gård.
Ja og så var det litt planlegging av 17. mai. For første gang på mange, mange år skal vi ikke kjøre det programmet vi har kjørt i alle år.
Noen ganger ønsker jeg meg tilbake til gamle dager. Den gang livet var enkelt, kaffen var svart og penger var noe fysisk du hadde i lommeboka eller madrassen. Denne uka har jeg følt det ønsket sterkere enn på lenge.
I går for eksempel.
Som noen av dere har fått med dere måtte jeg ha ny telefon. Sim kortet var ødelagt i tillegg til at telefonen var herpa. Mulig det var en sammenheng, men nok om det.
I går hadde jeg bruk for å bruke bank-id. Det moderne mennesket har det. Langt oftere enn det man kanskje tenker på. Bank-id var ikke aktivert på min nye telefon. Da var det å rote frem en for lengst arkivert kodebrikke, for å få aktivert bank-id på ny telefon.
Kodebrikka virket ikke.
Etter litt leting på nett fant jeg ut at jeg kunne aktivere bank-id med å scanne passet mitt.
Passet var gått ut.
Jeg har ikke vært ute og reist siden før pandemien. Min siste utenlandstur var i 2018. Jeg tenkte at det gjør vel ikke noe. Jeg skal jo bare vise at jeg er meg. Vel så jeg yngre ut på bildet, men ikke så mye yngre. Men nei, smarttelefonen min eller kanskje den datamaskinen den kommuniserte med konstanterte raskt at det passet ikke var gyldig.
Nå var gode råd dyre. Jeg kunne selvsagt bestille nytt pass. Har hørt det er noen ukers ventetid på slikt, kanskje måneder. Eller jeg kunne ha bestilt ny kodebrikke. Ville nok hå kjappere enn nytt pass, men en ukes ventetid på det måtte jeg nok ha regnet med.
Jeg ringte kundeservice.
Etter å ha hørt på alle gode grunner en data-stemme hadde for at jeg ikke skulle bry de men heller fikse problemet selv digitalt, trykket jeg 1 for at jeg ville vente og fortalt datsmaskin-stemmen at det var bank-id jeg trengte hjelp med, fikk jeg endelig lov til å komme gjennom nåløyet og ble sendt videre.
Det er for tiden stor pågang. Estimert ventetid 28 minutter. Heldigvis hadde de tilbake-ring slik at de ringte meg tilbake når det ble min tur. Jeg tok med meg telefon og hekkesaks og gikk ut i hagen for å få ut litt frustrasjon.
Og joda når jeg endelig kom gjennom til et levende menneske så fikk jeg hjelp, og kunne raskt få ordnet det jeg skulle.
Blodtrykket sank raskt tilbake til normalt nivå. Men du så mye stress slikt skaper i denne kjerringa.
Du verden for noen flotte maidager vi har for tiden. Sola skinner fra skyfri himmel, og temperaturen stiger godt over 20 tallet i løpet av dagen Det er bare å nyte. Jeg er heldig. I motsetning til hva Vivian forteller om blir jeg ikke nevneverdig solbrent lenger. Tror det kommer av at jeg ikke er så mye i sola når den er på det varmeste. Holder meg da mer i skyggen. Noen annen forklaring har jeg ikke, for flink til å smøre meg er jeg ikke.
Nyter sola og håper vi får en skikkelig fin sommer. Samtidig er jeg realistisk nok til å vite at vi ikke har noen garantier. Kanskje er dette sommeren vi får før regnet høljer ned i juni og juli. Det gjelder derfor å nyte sola nå.
Tar meg i å sjekke yr.no. Som mange andre er jeg opptatt av 17. mai været.
I år skal vi feire dagen litt annerledes enn vi pleier. Det blir litt rart, for jeg kommer fra en familie med solide tradisjoner om tett program på den dagen. Jeg gleder meg faktisk. Jeg er utrolig glad i 17. mai og i år tror jeg vi skal få til en feiring vi husker en stund. Det kommer sikkert noe om det på bloggen etter hvert.
Dagen går mot kveld. Så hvordan har det gått med alt jeg hadde planer om å gjøre i dag? Blomsterbedet er renska opp i, jeg har handlet for Høvdingen, kjøpt veske til bryllupet og vært på møte i 1. mai komiteen. Må si jeg er rimelig fornøyd med dagens gjøremål. Har igjen å sende ut invitasjoner til Rødt sitt 1. mai arrangement, men det gjør jeg i kveld eller i morgen tidlig. Det viktigste er at den kommer ut før helga.
Sivilbeskyttelsesloven ble utsatt av stortinget, og blir forhåpentligvis revidert og endret før regjeringen forsøker å få den vedtatt på nytt. Jeg tipper det ikke skjer før etter valget. Så får vi se hvilken regjering som styrer da.
Arbeiderparti-folka som var på møte i 1. mai komiteen i dag var rimelig sikker på rød-grønn seier. Jeg er mer usikker. Det er mange måneder til valget. Det kan hende at Jens-effekten for AP har avtatt innen da.
Jeg håper jo på en rød-grønn seier, men tar ikke seieren på forskudd.
Jens og Jonas har vært på besøk hos Donald i kveld. Det gikk vel sånn rimelig greit. Trump ville ha høyere toll til Norge fordi vi var så rike. Han ønsket seg og fredsprisen for sin innsats i Ukraina. Jonas er svært diplomatisk når han svarer på det ønsket.
Jeg er nok ikke like diplomatisk. Jeg tenker man først må skape fred før man begynner å fable om noen fredspris.
Nå blir det tekopp og tastatur en times tid før jeg kryper til køys. Relativt fornøyd med dagen som har vært.
Jeg fikk ladet batteriene i går. Det trengtes virkelig. Slik sett i etterkant var jo helga bra. Veldig bra! Selv om det kanskje ikke virket slik i dette innlegget. Stand på torget på lørdag, Oslotur med Gamle Gubben grå og besøk hos Datteren på søndag. Kan helga egentlig bli bedre? Fint vær har det og vært, selv om snoa kanskje var litt vel kald på torget på lørdag.
Jeg elsker Oslo. Vi snakket om det i går. Gamle Gubben Grå og jeg, hvor hyggelig det er bare å labbe rundt i Oslo og nyte bylivet. Se på forandringene i byen vi bodde i for 35 år siden og forandringene som har vært siden den gang. I disse 35 årene har vi jo stort sett vært hos Svigermor når vi har besøkt byen, Det har vært liten tid til å labbe rundt og nyte bylivet.
Jeg sa at jeg har lyst på en ordentlig Oslo-helg. Ta oss ei natt på hotell i byen, og bare gjøre Oslo i fred og ro.
Jeg har faktisk mer lyst til det enn å ta en helg i Stockholm. Paris eller annen storby akkurat nå.
Det burde være overkommelig å få til i løpet av året.
Hjemme har terrassedøra stått oppe store deler av dagen den siste uka, og vi begynner å gjøre oss klar for sesongen der ute. Møblene er fremme og vi har tatt noen kaffekopper der ute. Et par skravle-pauser i kurvstolene på trammen har det og blitt, men de trenger utskifting. Er virkelig ikke pene lenger. Skal litt til å erstatte de. Gamle kurvstoler med stopping og skai som vi kjøpte på loppemarked for 70 kr. stykke for mange, mange år siden.
Hagearbeidet har vi og kommet så vidt i gang med. Det er tidlig, men man kan jo renske opp litt i bedene. Klippe ned litt kvister. Se på alt som spirer så smått. Og nyte fuksia som begynte å blomstre nå i helga. Blomstrende busker i hagen før påske. Det er tidlig!
Vi har sådd masse frø, og håper å fylle opp bed og krukker med en god del selvdyrka blomster i år. Litt supplering på hagesenter etter hvert blir det sikkert, men enn så lenge har vi bare kjøpt stemor, påskeliljer, jord og frø.
Det er en fin tid vi går inn i.
Klokka er 6.45. Jeg sitter her med en rykende varm tekopp og tenker Home sweet home! Eller egentlig tenker jeg vel Hjem kjære hjem. Jeg har det ikke til å tenke på utenlandsk. Det overlater jeg til Monica.
Å hevde at jeg er helt utslitt, er nok å ta litt hardt i. Men jeg har vært ute og gått tur allerede i grålysningen. Jepp. På med piggsko og ut på tur allerede før klokka seks om morgenen. Slik er det noen ganger å være hundeeier. Ja så ivrig var jeg med å komme meg opp og ut på tur at jeg droppa ytterjakke og gikk ut i morgengryet uten jakke, kun i en kortermet topp. Det er en varmegrad ute, så det ble en frisk start på dagen. Ekstra godt da å sitte her nå med sjalet jeg fikk av Datteren over skuldrene og en rykende varm tekopp.
Hvorfor jeg følte så for en frisk morgentur denne mars-dagen?
Jeg følte egentlig ikke for stort annet enn å tisse jeg. Men Kidd sto opp da jeg listet meg ut av soverommet ved 05.30 tiden, og da jeg kom ut av badet hadde også Charlie Chihuahua stått opp og sto og klorte på utgangsdøra.
Jeg slapp Charlie ut i hagen, og gikk for å skru på radioen, ta dagens første pille-dose og kort sagt starte dagen.
Med jevne mellomrom tittet jeg ut i hagen for å holde øye med Charlie. Vi har gjerder rundt hagen, men en Chihuahua smetter fort under det.
Det gikk ikke mange minuttene før hunden var borte, og jeg måtte ut med piggsko og bånd å finne rømlingen. Da tok jeg jo med meg Kidd og. Så kunne han og få luftet seg slik at han ikke begynte å mase med en gang jeg kom inn igjen. Kidd slippes ikke ut i hagen uten bånd. Han ville garantert benytte anledningen til å ta en skikkelig god og lang tur.
Vi fant igjen Charlie Chihuahua i hagen, han hadde bare gått i ett med noen snøflekker ved en haug med ved som skal kappes. Brun og hvit chihuahua er ikke alltid like lett å få øye på når hagen også er brun og hvit.
Med to hunder i bånd bega jeg meg like godt på en runde i nabolaget. Dagen var jo helt klart i gang.
Kom inn igjen sånn rundt 6.20. Så nå har jeg planer om å kose meg med tekopp og tastatur i bobla mi en god stund før jeg starter med dagens gjøremål.
Ikke det at jeg har så mye på kalenderen denne dagen. Jeg har god tid til å sitte her bobla mi, og kanskje og ta igjen litt av den søvnen jeg føler jeg mistet.
Jeg har planer om å ta med hundene på en litt lengre tur, ikke bare vandre her oppe i Hundremeterskogen. Sjekke hvor langt våren har kommet litt andre steder i området. Jeg tror både hundene og jeg vil ha godt av det.
Litt husarbeid venter vel og på meg. Det er i grunn nok å ta seg til. Jeg kjeder meg sjelden.
Men først tekopp, tastatur, lese blogger og nettaviser. Kort sagt, være i bobla mi en stund. Jeg synes jeg fortjener det. Jeg har jo alt vært ute på tur.
Gårsdagen var fin den, sola skinte og temperaturen var god. Jeg var ute hos Barndomsvenninna og ble traktert med kaffe og hjemmebakt banankake. Det var utrolig koselig, og jeg trengte denne skravlestunda med henne. Kloke, snille barndomsvenninna mi. Det er noe med folk du har kjent hele livet. Man trenger ikke bære masker eller prøve å fremstå som annerledes enn man er, men kan være seg selv med både sterke og svake sider.
Likevel er jeg glad for at gårsdagen er over. Ikke for at gårsdagen i seg selv var ille, men fordi jeg var rimelig sliten da kvelden kom.
Det er jeg i grunn fremdeles. Det har vært litt mye en stund nå. Litt mye som må håndteres. Litt mye som skaper bekymring. Litt mye som irriterer. Kort sagt litt mye som blir dynget over meg. Og selv om jeg ikke liker å innrømme det, så er jeg ikke kjerringa som fikser alt lenger. I går føltes det mer som om jeg er kjerringa som ikke fikser noe i det hele tatt.
Jeg fikk en vekker på hvor sliten jeg er da jeg dro fra Barndomsvenninna i går. Jeg hadde sittet hjemme hos henne og fortalt om hvordan jeg grudde meg til å kjøre opp “den bratte isete bakken” fra henne og opp mot hovedveien. Hun forsto ikke min bekymring. Mente at det ikke var noen bratt bakke, og at det knapt var en issvull igjen i veien mellom boligen deres og hovedveien.
Vel, jeg hadde jo akkurat kommet ned den bakken, og hadde sett med selvsyn hvor bratt og glatt den var, ikke sant. Så ja, jeg grudde meg til å kjøre opp igjen, redd for at jeg skulle bli stående og spinne, måtte rygge for å ta fart og havne enten i grøfta eller ned en skråning. Man vet jo aldri hva denne kjerringa kan finne på.
Når jeg så, med hjertet i halsen, bega meg oppover veien, rundet svingen og “monsterbakken” lå foran meg, så var det ikke noen monsterbakke i det hele tatt. Knapt en bakke. Mer en liten kul. og den var så og si fri for is. Det så selv jeg.
Fornøyd ga jeg litt mer gass og var snart på hovedveien.
Da jeg kjørte videre hjemover tenkte jeg; Nå er du sliten. Jeg hadde ikke vært så lenge hos Barndomsvenninna at jeg kunne skylde på ekstrem snøsmelting eller jorderosjon for å forklare hvorfor både is-mengden og topografien var blitt endret siden jeg kjørte nedover den samme veien et par, tre timer tidligere. Det var bare at selv små ting vokser til problemer langt ut over alle proporsjoner.
Da vet jeg at jeg begynner å bli litt vel sliten.
Gårsdagen er historie. Jeg brukte litt tid i går kveld på å ta et par telefoner til de som hadde ringt mens jeg var hos Barndomsvenninna og svare på et par mail som hadde dukka opp.
I dag kommer telefonen til å stå på lydløs og knapt sjekkes. Jeg skal lade batteriene og det gjør jeg best ved å gjøre meg utilgjengelig. Jeg er overbevist om at verden går sin skjeve gang selv om jeg ikke er tilgjengelig for å løse de utfordringer som måtte dukke opp,
