Den som starter tidlig får mye ut av dagen. Så til tross for to små strekk på sofaen har jeg fått en del ut av denne dagen.

Jeg var ganske heldig og dro tidlig og handlet det vi trengte. Hadde planer om å lage fuglemat, og trengte matfett. Hadde så vidt rukket hjem og fått parkert bilen før vinterveden vi har bestilt ble levert. Et digert vedlass tippet i innkjørselen bak bilen. Så da kommer man seg ikke ut med bil før veden er i hus.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Vanligvis fikser vi ved selv. Ved hugget senhøstes i fjor ligger klar til kutting. Det har den gjort i hele sommer. Men som mange av dere vet ble Gamle Gubben Grå syk og har brukt sommeren til kreftbehandling og ikke vedkapping og -stabling.
Jeg vet det har plaget han. Han er jo mannen i huset og skal fikse vinterveden.
Jeg kunne ha kuttet vinterveden. Men jeg har ikke brukt vedkapp, og terskelen for å starte har vært litt høy. Sikkert teit av meg.
Vel i år ble det fikset med å få ferdig kuttet bjørkeved tilkjørt. I år tok vi oss råd til det. Dere vet, denne kjerringa blir ikke så lett å ha i hus hvis hun fryser. Vinteren er hard nok om jeg ikke skal fryse inne også.

Gamle Gubben Grå har stått på ute og fått inn halve vedhaugen før mørket kom. Nå driver han på i kjelleren og stabler veden i vedboden. Utrolig flink, og jeg er litt imponert over hvor mye han orker. Håper han ikke sliter seg helt ut.

Jeg har drevet på inne. Vi er et sånt par som ikke alltid samarbeider så godt om slike praktiske ting. Det er som regel lurt å drive på litt sånn hver for oss.
Tror Yngste Sønn er med å stabler ved nå etter at han kom hjem fra jobb. De er nok et bedre arbeidsteam enn om denne kjerringa skulle ta turen ned i vedboden.

Jeg har som sagt drevet på inne. I dag har jeg vært ordentlig kvinne. For som alle vet er kvinnens plass på kjøkkenet, og der har jeg virkelig regjert i dag.

Først laget jeg fuglemat, eller meiseboller på et vis. Resultatet av at jeg ryddet matskuffene i forrige uke. Det var en del nøtter, frø og kjerner som var litt gamle. Greit å få en opprensk før man om en måneds tid starter med julebaksten. Så valnøtter, hasselnøtter og andre usaltede nøtter og litt tørket frukt ble samlet sammen og i dag blandet med smeltet matfett. Så helte jeg det opp i pappbegre og satte de ut på terrassen for å bli stive.

Har testet de i kveld, og det går lekende lett å få de ut av pappbegrene. Så kan jeg fylle opp med de i fulemateren utover vinteren. Jeg antar småfuglene er like lite glad i vinteren som meg og trenger noe å kose seg med.

Soppsoyaen som jeg satte i gang forrige søndag da jeg var heldig og fant furupiggsopp var klar til siling, så den ble silt opp og kokt inn med sukker, rødvin og krydder. Ble ikke så mye i år. Men et par desiliter med nydelig soppsoya skal jeg nok vite å få kost meg med utover. Edle dråper som skal brukes med forsiktighet.

Det er forresten fremdeles relativt mildt. Mulig sopphøsten ikke er ferdig riktig ennå. Det er lov å håpe.

Når jeg var ferdig med soppsoyaen laget eg krabberøre som vi skal bruke som pålegg. Vi skulle egentlig laget den i går som lunsj, men det ble ikke gjort på e litt lat søndag. Så da gjorde jeg det i dag i stedet. Krabbekjøtt fra et sånt fylt krabbeskjell eller hva det kalles, litt tomater, litt hvitløk, litt sitronsaft, masse majones og krydret med litt tørket chili. Relativt raskt å røre sammen, men du så godt!

Etter en lite strekk på sofaen lagde jeg middag. Vegetarstroganoff.
En kveldstur med hundene rakk jeg og før jeg tok kvelden. Forkjølelesen er der fremdeles. Jeg både hoster og nyser, og snyter meg med jevne mellomrom. Men jeg merker litt mindre til det når jeg er i aktivitet. Føler meg mye verre når jeg ligger på sofaen og kjenner riktig godt etter hvor syk jeg er.

Eg trur eg e forelska i høsten. har Monica kalt sitt siste innlegg. Jeg er litt usikker på om jeg ville ha brukt uttrykket forelska, men høsten er helt klart min favoritt-årstid. Høsten er jo en fargeprakt hvor selv en hverdagslig kjøretur ned til Kiwi nesten kan ta pusten fra deg, så vakkert er det.

Høstdepresjoner har jeg aldri følt på. Først når kulda og vinteren tar fatt for alvor kommer depresjonstendensen til meg.  Sånn fra når vi kaster ut juletreet i midten av januar og det ikke funnes noe håp om lys og varme på flere uker og måneder. I 2023 hadde vi det siste snøfallet i mai, bare nevner det.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

En iskald januardag med masse snø og blå himmel kan ha sin sjarm, på bilder. Men jeg trenger ikke så mange slike dager før jeg har fått mette mi. De har så mye styr med seg. Snømåking, vedbæring og så må jeg ha på flere lag tøy bare jeg skal ut med søpla.

Og så er det de færreste vinterdagene som er skinnende hvite med klar blå himmel og ferdig-måket snø. Vi har alle de dagene som er fulle av snø som faller, vind og kulde og for ikke å glemme isete veier som gjør at en risikerer både liv og lemmer bare en tar turen ned fra trammen.

Jeg kommer nok aldri til å like vinteren. Likevel vil jeg ikke bytte bort noen årstid. Jeg hadde ikke satt så pris på våren hvis den ikke kom etter at vi hadde hatt vinter.
Hadde blitt helt feil om vi nå kunne begynne å lete etter vårtegn om en måneds tid.

Våren liker jeg. Begynner tidlig å lete etter vårtegn. Alt for å korte ned vinteren, få den til å virke litt kortere. Gi meg selv håpet om at det kommer en vår.

Det er så deilig å vandre rundt å kjenne vårsola begynne å varme. Kunne gå uten å være engstelig for at hvert skritt skal bli ditt siste og du ligger der med lårhalsbrudd og hjerneblødning.

Se naturen våkne til live, trekke ut fra stue og peisvarme til kurvstolene på trammen.
Våren er nummer to når jeg rangerer årstidene. Ikke fult så fin som høsten, men nesten.
Våren er nesten like vakker som høsten, men har noe mer stress og forventninger til seg. Man skal beise terrassen, ordne kjøkkenhagen, plante blomster, rake løvet man ikke rakk på høsten. Få alt på stell.
Om høsten skal man bare høste det man rakk å få gjort på våren. Resten er det ikke så farlig med. Blomsterbed og krukker kan langsomt visne.

Sommeren er også flott. Men den har i likhet med våren mer forventninger i seg. Man skal liksom være så aktiv om sommeren. Er man ikke ute og bader så skal man grille. Enten med vennegjengen, familien eller halve nabolaget.

Og så må man jo feriere. Må jo ha en reise å snakke om der vi samles rundt grillen.
Hagen er selvsagt feilfri. Struttende blomsterbed, ampler som henger fra taket og nesten helt ned til bakken og bugnende kjøkkenhage og drivhus. Blir man “tatt” i å ligge rett ut på sofaen inne med en bok har man feilet som menneske. Selv på en regnværsdag.

Sommeren er flott, men den har alltid noe heseblesende over seg. Det er alltid noe man burde ha gjort, spesielt når sola skinner. Folk stresser som om det skulle være den siste soldagen. Ikke bare den siste soldagen denne uka, men hele året – eller kanskje for bestandig.

Nei gi meg en vakker høstdag, eller en dag hvor regnet siler ned og jeg kan være inne med verdens beste samvittighet. Jeg er ikke i tvil. Høsten er min årstid, og jeg nyter høstdagene med hele meg.

En helt perfekt fridag! skriver Monica og forteller at gårsdagen ble brukt både til venne-samvær og å besøke slektninger sammen med sin mor.  Sånt er kos.

Jeg har jo “fri” hver dag, og kan derfor fylle hver eneste dag med det jeg måtte ønske.
Eller det jeg orker. Det er ofte det som setter begrensningene. Det er ingen hemmelighet at jeg vil langt mer enn jeg orker.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

I går, for eksempel. Da måtte jeg enten jeg ønsket det eller ikke prioritere å få tatt igjen litt søvn. Jeg tuslet rundt her omtrent som en zombie. Kan knapt skryte på meg mer enn at jeg fikk lagd middag, sopp-suppe med røyksoppen jeg plukket for en tid tilbake, og gått ut med søpla.
Ja, og så frøys jeg ned resten av suppa. Den kan bli basis for en sopp-saus senere i høst. Litt einebær, timian og kanskje litt tyttebærsyltetøy i den så blir det bra saus til litt viltkjøtt.

Jeg tilbragte jo og mye tid sammen med “yndlings-mennesket” mitt. Gamle Gubben Grå. Vi går jo stort sett her hjemme begge to. Det er så godt å se at han langsomt blir sprekere og orker mer og mer.
Jeg kjenner jeg slapper mer og mer av. Får mer og mer troen på at dette skal gå bra. For selv om jeg hele tiden har vært super-optimist og aldri latt Gamle Gubben Grå, ungene og andre i familien få inntrykk av annet enn at jeg tror han skal bli frisk, så er det klart at jeg ikke alltid har vært like rolig inni meg. Jeg vet hva prognosene ved lungekreft er. Jeg vet at selv om legene er optimistiske er kreft en lumsk sykdom som gjerne ikke utvikler seg slik man håper.
Og ja, jeg har ligget i søvnløse netter og vært engstelig for å bli alene. Engstelig for å bli enke før jeg er 60.
Jeg kjenner at jeg slapper mer og mer etter som prøvene er bra og alt går slik legene har forutsett. Men innerst inne ligger engstelsen og gnager fremdeles.

Monica skriver om kronisk dårlig samvittighet fordi hun ikke rekker å bruke nok tid på alle hun bryr seg om. Det er gjenkjennbart.
Det er alltid noen jeg synes jeg burde brukt mer tid sammen med. I en periode stresset det meg at jeg ikke var flink nok til å besøke eldre slektninger jeg som bare gikk hjemme. Jeg burde og bli langt flinkere til å be voksne barn på ordentlig søndagsmiddag, invitere Svoger på helgebesøk og finne på aktiviteter sammen med venner. Spesielt de jeg vet sitter litt mye alene.
Jeg har jo et hav av tid og går bare hjemme.

Kronisk dårlig samvittighet er utmattende.  Det kom til et punkt, og en samtale med et klokt menneske som fikk meg til å innse at jeg måtte legge den dårlige samvittigheten fra meg.
Det er en grunn til at jeg “bare er hjemme”. Det er at jeg ikke har så mye energi som jeg en gang hadde. Da kan jeg ikke forvente at jeg skal rekke alt og alle.
Jeg må skru ned kravene til meg selv. Innse at min viktigste oppgave er å ta vare på meg selv.
Det er vanskelig, men jeg har blitt flinkere til å skyve vekk den dårlige samvittigheten når den kommer snikende. Være fornøyd med det jeg får til, og slutte å fokusere så mye på alt jeg ikke orker.

Når været er så flott som i dag, ja da formelig må en ut. Sola både skinner ig varmer, himmelen et blå og høsten viser seg i all sin prakt. Man behøver ikke henge med nebbet selv om en ikke befinner seg på høst-fjellet. Høstfarger er det over alt, du behøver ikke en gang lete.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Hundene og jeg har labbet en runde ved elva og fossen i dag og.  Elvelangs er en gangvei/ turvei langs elva som jeg et veldig glad i. Og ja, jeg har sikkert både skrevet om Elvrlsngs og delt bilder der fra mange ganger før. Bær over med meg. Er man lokalpatriot så er man lokalpatriot.

Noe annet jeg også har delt bilder av før er fossen og Oppgangssaga. Men jeg synes det er et så flott motiv, spesielt når fossen er full av vann og Nordre park er i høstskrud. Jeg tenker dere tåler et dagferskt bilde, selv om jeg vet at jeg hadde et bilde med lignende motiv i forrige uke.

Kom dere ut og nyt høsten, folkens. Drn ligger der rett utenfor stuedøra.

Høsten er kommet og trekkfuglene drar sydover, både de med vinger og de med to bein. Svigermor dro for fjorten dager siden, og nå ser jeg på blogg at andre trekkfugler også setter seg på flyet.

I dag er en fin klar høstdag. Det er litt skarpt i lufta nå tidlig på morgenen, jeg har alt vært en tur ute med hundene og kjent det. Det har vært kuldegrader i natt og det var hvitt rim på bilene i dag morges, men dette kommer til å bli en flott høstdag. Lengselen etter sol og varme er ikke til stede på slike dager.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Men jeg vet de kommer. Dagene med is og glatte veier. Dagene hvor jeg må ha piggskoa på bare jeg skal ut med søpla. Dager ed regn og sno, og ikke minst dagene hvor snøen laver ned og du nesten mister trua på at det skal bli vår en gang. Da hender det nok både titt og ofte at denne kjerringa savner sol og varme.

Kunne jeg tenke meg å bli en trekkfugl? Altså få meg et lite sted i varmere strøk. Bytte bort hytta med utedoen langt ned i lia med en liten lettstelt leilighet ett eller annet sted i Sør-Europa?

Jeg tror faktisk ikke det. Det å dra på ferie å være borte i to uker, kanskje tre. Helt klart, ikke noe problem. Det å få meg en bobil å loffe rundt i Europa i en måned eller to en høst eller vinter, heller ikke noe problem.
Men det å reise sydover og være der i månedsvis hvert eneste år. Nei, jeg tror ikke det er meg.

Jeg er ikke glad i vinteren. Det er som om kulda kryper inn i alle ledd i denne begredelige kjerringkroppen. Bilder av glatte veier, som det over her, får det til å gyse langt nedover ryggen, og jeg tar en ekstra stor slurk av tekoppen.
Men å bli borte i månedsvis fra alle kjente og kjære, fjerne meg fra det som liksom er livet mitt og skape meg en ny hverdag på et helt nytt sted i et fremmed land, nei det frister ikke.
Det hjelper ikke om jeg ville ha Gamle Gubben Grå ved min side. Jeg ville savne alle de andre, alt det andre.

Hva skulle jeg fylle dagene med?
Sikkert noe av det samme som her. Husarbeid, kaffe-latte, blogge og gå turer. Slikt kunne jeg gjøre der og, og uten å være engstelig for å knekke lårhalsen bare jeg skulle hente avisen.

Svigermor har vært trekkfugl i over ti år. Først sammen med Svigerfar, og etter at hun ble alene har hun fortsatt å dra til boligen i Spania hver høst og vinter.
Hun har større nettverk der enn her, og er kjempe-sosial der nede med aktiviteter nesten hver dag. Jeg ser at det å være trekkfugl gjør henne godt. Hun har og laget seg en aktiv hverdag i Spania.

Kreta Halvorsen er også ultra-sosiale når de er på Kreta. Det er masse turer ut på kroer og restauranter. Fester og drinker flere dager i uka.

Man blir selvsagt kjent med nye folk når en bor fast på et sted over tid.
Jeg forstår det. Man bygger seg nye nettverk. Enten man møtes på kroa eller man går i kor eller er med i gå-gruppe.
Sikkert spennende nok, men jeg har mitt nettverk. Jeg har venner, familie og liksom livet mitt her. Jeg føler at det å begynne på nytt med å skape et nettverk bare blir et slit.
Og jeg er liksom ferdig med den tiden hvor det virker fristende å henge på kroer kveld etter kveld.

Jeg vet at Gamle Gubben Grå hadde pakket kofferten umiddelbart hvis jeg foreslo at vi tilbragte vinteren for eksempel i Sør-Frankrike. Han kunne helt klart ha holdt ut i et hus eller leilighet der i uker og måneder hvert år. Litt størrelse på boligen og en stabel gode bøker så ville han være fornøyd. Gå turer i nærområdet, ta noen litt lengre utflukter og ha et rolig og fredelig liv. Det ville passe han utmerket.
Jeg tror jeg fort ville kjede meg og bli rastløs, lengte hjem etter en tre ukers tid.

Folk er forskjellige. Det som passer den ene passer ikke alle andre.

Hva med deg? Ville du trives som trekkfugl? 

Jeg skulle på et møte på rådhuset på dagen i dag, og hadde ikke tid til å ta noen lang tur med hundene før jeg dro. Den litt lengre turen fikk heller vente til i ettermiddag når jeg var ferdig med møtet. Og ja, hundene har fått en times tur også i dag, selv om det ikke ble før ved 17 tiden i ettermiddag.

Morgenturen gikk i Hundremeterskogen her i nabolaget. I går hadde jeg lagt merke til at det hadde dukket opp en god del vorterøyksopp i skogen der. I dag hadde jeg litt bedre tid, selv om jeg skulle på møte, og tok meg tid til å plukke med meg en del av de.
Røyksoppen bør ikke stå for lenge. Den må spises mens den er helt hvit inni.
Hadde jo vært dumt å la soppen jeg kunne tenke meg å bruke til mat ble stående der til den gikk opp i røyk, nærmest bokstavelig talt.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

På min lille rusletur i Hundremeterskogen plukket jeg med meg godt over 600g røyksopp. Greit å samkoke og ha i fryseren til bruk i soppsuppe eller andre soppretter utover høst og vinter.

Røyksopp er kanskje ikke den mest populære matsoppen, men jeg mener det meste handler om tilberedning. Gjør seg helt ok i en soppsuppe eller i en soppsaus, gjerne sammen med annen sopp og det rette krydderet og tilbehøret.

Dagen går mot kveld, og jeg kjenner at det er godt. Når jeg først detter ned ved tastatur og PC i det det begynner å bli mørkt utenfor vinduene i Drømmehuset vet jeg at jeg har brukt dagen godt.

Jeg har gått tre turer med hundene. To her oppe i Hundremeterskogen og en litt lenger.  Vi kom inn fra den litt lengre turen for under en halvtime siden. Så nå regner jeg med at de er godt fornøyde og ikke skal ut mer i kveld. Det er greit, for jeg har heller ingen planer om å bevege meg så mye mer.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Mellom turene med hundene har jeg deltatt på et møte på teams.  Vi driver og finner ut hvem som skal stå på lista til Rødt Buskerud ved stortingsvalget neste år.

Så bar det ut til min barndoms dal. Jeg skulle gjøre noen ærend for Høvdingen.
Da hører det med å ta seg tid til en kaffekopp og litt skravling.
Lånte med meg ei bok om Hønefoss sin historie fra 1814 til 1914. Den ble utgitt i 1915, men trykket opp på nytt i 2011.

Jeg mener den som skal være med og styre byen og kommunen bør kjenne litt til byens historie.  Da tror jeg jeg kan lære mye av denne boken.
Det første jeg har tenkt å lese meg litt mer opp på er Hattemakerkrigen.  Jeg tror det er greit å kjenne litt til den historien nå som Fremskrittspartiet har blitt kommunens største parti. Jeg tror både Hattemakeren og kammeratene hans fort ville ha noe å si om det hvis de hadde levd i dag.

Siden jeg var på de kanter benyttet jeg meg av muligheten for å gå på litt “slang” igjen. Siste rest av epler jeg hadde hjemme gikk med i rognebærgeleen jeg lagde på fredag.
Så da ble det med både epler og plommer hjem. Plommekake står på programmet. Jeg orker ikke begynne å bake nå, men i morgen er atter en dag. Hvis jeg da holder meg mer hjemme og ikke farter så mye rundt er det håp om at det både kan bli plommekake og mer til av hjemmelagde godsaker.  Nå er i det minste alle ingrediensene i hus.

Det er søndag i dag. Hviledagen. Det passer bra, for jeg tror jeg trenger en rolig dag. Det tror jeg Gamle Gubben Grå trenger og. Jeg har jo ikke fått han hjem for å ta livet av han allerede første uka. I går tror jeg han syntes det var litt slitsomt å følge kjerringas program og ideer. Jeg lover, jeg skal finne på litt mindre i dag.

Litt må jeg få lov til å gjøre da. Det er en nydelig høstdag ute. Vi hadde en fin dag i går, selv om jeg så at Gamle Gubben Grå var sliten på slutten. Han er ikke så flink til å ta hensyn til egne begrensninger selv heller, eller å si nei til kjerringas mange påfunn.

Vi dro på loppemarked i går. En lidenskap vi begge har.  Jeg mistet Gamle gubben Grå raskt av syne. Slik pleier det gjerne å være. Vi har forskjellige ting vi liker å titte etter, og begge liker vi å gå for oss selv og lete etter skatter.
Jeg ble stående i avdelingen for bøker og blader mens han vandret videre. Jeg så han i andre enden av hallen da jeg var på avdelingen for ting og tang, men da jeg var ferdig med runden i den hallen, var han borte igjen.

Når jeg satte meg ned ute i sola klar for kaffe og vaffel ringte jeg han. Lopper studeres gjerne alene. Kaffe og vaffel da vil jeg ha selskap. Han sa at han satt ute på plassen på en stol, snart var vi gjenforent og kunne kose oss med kaffe mens vi snakket om hvem og hva vi hadde sett. Og diskuterte noen ting vi var usikre på, eller måtte ha den andres mening om.

Jeg hadde blant annet sett noen hagemøbler og en hvit skinnsofa som var samme typen som vi har hjemme, bare litt mindre slitt. Men for å få de hjem måtte vi ha henger. Jeg kjører ikke med henger, og jeg var usikker på om Gamle Gubben Grå hadde lyst til å herje med å løfte møbler og kjøre med henger. Han er ganske sliten etter 6 uker med stråleterapi og to tøffe omganger med cellegift. Legen sa at han vil være på sitt dårligste denne og neste uke. Jeg vet jeg pisket han tur retur Bislett på tirsdag, jeg trenger ikke få han til å trene stressmestring og styrkeløft på lørdag.

Jeg snakket ikke så entusiastisk om de hagemøblene. Var litt usikker, selv om kurvstolene på trammen skriker etter utskiftning. De er så gode. Jeg er redd for at nyinvesteringer ikke skal få den samme rollen.
Jeg har og planer om å kvitte meg med pallesofaen på terrassen. Den har ikke fått madras og puter i år. Ikke er den så god å sitte i heller. For unger kanskje, men ikke voksne folk. Så å få noe litt bedre å sitte i på terrassen i tillegg til den gode stolen vi har der har vært en ide’ en stund. Men jeg vil ikke mase på Gubben når han ikke er i form.

Gamle Gubben Grå hadde derimot sett et stakittgjerde.
Jepp. Du leste riktig, et stakittgjerde, eller et par moduler av ett da. Det er utrolig hva en kan finne på et loppemarked.
Vi har en terrasse hvor vi trenger en grind, eller et stengsel på en relativt bred trappeåpning.  Da kunne vi ha terrassedøra oppe på varme dager uten å ha hundene i bånd. Charlie Chihuahua klarer ikke å gå ned trappa fra terrassen, men det gjør Kidd. Yngste Sønn har stablet opp litt krukker, blomster-stativ og en kurvstol for å holde Kidd på terrassen. Det ser ikke helt pent ut, i tillegg kryper Kidd lekende lett under installasjonen hvis han ser noe av interesse på veien utenfor hagen, eller bare kjeder seg litt.

Så når Gubben kjøpte stakittgjerde og vi måtte hente hengeren likevel, ja da kjøpte jeg hagemøbler. Sofaen derimot ble vi enige om å la stå. Den var ikke like slitt som en av de hjemme, men den ville bli det i løpet av kort tid.

Så da bar det hjem etter henger. Gamle Gubben Grå er flink til å kjøre med henger, og har gjort det mye. Men det er litt jobb å få trillet frem hengeren, arbeidsbilen til Yngste Sønn sto slik parkert at vi ikke kunne rygge bort til hengeren, og Yngste Sønn var ikke hjemme.  Ikke mye jobb, men det tar litt krefter Så er det stresset med å manøvrere hengeren på et fullt loppemarked med vimsete kjerringer, unger og TV-bord i hytt og pine. Vil jo helst ikke kjøre ned noen av skattene som andre har sikret eller forvirra bestemødre med gåstol.

Vi fikk lempet møbler og gjerde opp i hengeren. Jeg forsto at Gamle Gubben Grå var litt vel sliten ut fra de raske, stressede bevegelsene og det faktum at han satte seg til å hvile i hagestolen under lessing.
Da vi kjørte hjem sa jeg at nå tar vi en hvil og litt kaldt drikke før vi begynner å losse hengeren. Gamle Gubben Grå var enig i det.
Jeg tror han virkelig trengte den pausa, for han sovnet i kurvstolen ved siden av meg på trammen.
Pausa ble utvidet til også å inneholde middag. En halvvissen kyllingsalat, rester fra torsdag.
Da vi så gikk ut for å tømme hengeren kom Yngste Sønn hjem, og hengeren ble tømt på en-to-tre og henger trillet på plass uten at vi behøvde å gjøre så mye. Tror Gamle Gubben Grå syntes det var utrolig godt med litt hjelp fra en ungdom på 27 i går.

Arkivbilde av Gamle Gubben Grå fra da han hadde både hår og røyk.

Det var ikke bare Gamle Gubben Grå som var sliten i går. Jeg glefset litt til hundene på kveldsturen ved 20 tida. Da hadde jeg vært og handlet det vi trenger for å komme oss gjennom helga, høstet gresskar, tatt oppvasken og gjort litt annet småtteri som jeg mente måtte gjøres. Som å vaske litt hundedritt fra teppe i entreen.

I dag skal vi ha en rolig hviledag. Den har startet bra for min del. Tekopp og tastatur. Gamle Gubben Grå har akkurat stått opp. Han sitter rolig med sin første kaffekopp, fremdeles i pysj. Snart venter helgeavisene og varme rundstykker, så får vi se hva dagen bringer videre.
Og ja, det kommer bilder av loppefunnene. Jeg orket bare ikke styre med fotografering i går. Det gjelder jo å få de rette omgivelsene og det rette lyset også.

Bildet over er et arkivbilde. Bjørkeløvet begynner ikke å bli gult på Ringerike, ikke ennå. Fremdeles er det vel sensommer. Men det er et uomtvistelig faktum at vi går mot høst.  Den fineste tida, spør du meg.

Klar høsthimmel, frisk høstluft. Sånt gjør meg glad og gir meg energi.
Mulig ikke akkurat i dag morges da Kidd måtte ut før jeg fikk gnidd sukaten ut av øya, og jeg var på tur i lett strandkjole før klokka 7 om morgenen. Jeg kan medgi at høstlufta kanskje var litt vel frisk for ei kjerring som kom rett fra god, varm seng. (Strandkjolen var det enkleste å slenge på seg når det hastet å komme seg ut døra. Jeg tar ikke runden rundt nabolaget splitter naken en søndagsmorgen, selv om de fleste sover.)
Men selv om jeg var trøtt, og liksom ikke hadde våknet helt, så registrerte jeg at det ser ut til å bli en aldeles nydelig dag. Knapt en sky på himmelen, og sol.

Høsten med alle dens farger. Det er så en bare må ta inn alle de flotte omgivelsene nesten samme hvor en ferdes. I går plukket jeg en høstbukett på en av mine mange lufteturer med hundene. Røsslyng, noen gule blomster som vel mest er ugras og rød blåbærlyng. Ja denne kjerringa er så gal at hun til og med tar høsten med inn i Drømmehuset før vi er halvveis i august, siste sommermåneden. Så glad er jeg i høsten.

Sanking av sopp og bær. Rognebæra ligger i fryseren og skal bli til gele bare jeg får plukket noen epler. I går plukket jeg nyper og har tenkt å prøve å lage nypesuppe.
Så har vi sopp da! Sopp er jo så gøy, og jeg må komme meg på en skikkelig sopptur eller tre snart. Har plukket sopp i Hundremeterskogen her borte lenge. Mest rimsopp og rødskrubb. Laget meg lunsj eller hatt som tilbehør til middagen, men jeg må snart ut med kurv og kniv og få nok til soppsuppe og fryser. Kanskje lage soppsoya slik vi gjorde i fjor.

I kjøkkenhagen har jeg høstet inn squash på squash. Tror jeg har godt over 5 kg ferdig forvellet i porsjonsposer i fryseren, og enda er det masse squash ute i kjøkkenhagen. Svære squash. Tror vi valgte en kjempevariant i år. De ser ut som batonger og veier fort over kiloen per stykke. Tror det må bli noen runder med squashsuppe. Da får jeg brukt opp litt.
Gresskarene ser og ut til å gi god avling. Heldigvis gikk jeg for en variant som gir små gresskar, ikke de store man ser til Halloween.
Og så må jeg få ryddet litt i fryseren skal jeg få plass til alt jeg vil høste.

Høsten med alle dens farger gjør det jo til en sann glede å komme seg ut i skogen. Ja, du trenger ikke dra til fjells for å nyte fargeprakten, selv om høstfjellet er noe for seg selv.  Så det blir nok noen turer i ukene, månedene som kommer. August, september og starten av oktober, ja hvis vi er heldige med været kan det være flott til langt ut i november.
Morgentåke som letter mens du går, eller du kan stirre ned på hvis du kommer deg opp i høyden.
Jeg elsker denne årstiden.

Mørket som kommer sigende. Sitte på trammen med tente lys og la det langsomt bli skumt rundt deg.
Og hvis været ikke er så bra, kose deg inne med verdens beste samvittighet.

Jeg tror det og er noe av det jeg liker med høsten. Det er liksom ikke så farlig. Stresset senker seg. Om sommeren skal en være så aktiv. Komme seg ut på stranda, oppleve noe, reise, være i aktivitet. Og hagen skal se nydelig ut.
Jeg liker våren og. Se vinteren slippe taket og naturen våkne til liv. Se det grønnes og komme meg ut i skogen, høre fuglesangen og se at det nesten blir grønnere mens jeg går turen.
Men våren har og snevet av stress over seg. Grønnsakene skal sås, bedene skal ordnes, terrassen skal gjøres klar hus, gjerder og hagemøbler skal skrapes og males… Nok å ta fatt i, nok å få dårlig samvittighet for at man ikke rekker.
Når høsten kommer er det ikke så farlig. Så ble ikke hagemøblene malt i år heller, ikke kom drivhuset opp og ikke ble det anlagt nytt rosebed, hagedam eller hva man fablet om i april.
Det er tid for å høste det man faktisk klarte å få sådd og plantet. Se resultatet av det man fikk til, og ikke være så opptatt av det man ikke fikk til .
Være fornøyd med slik det ble. Ja, jeg liker virkelig høsten.

Merk dere, det er høsten jeg liker. Etter den kommer vinteren. Den har jeg ikke mye pent å si om. Også i år kommer jeg garantert til å klage og syte over vinter, snø og kulde fra den første snøen faller en gang i oktober og til langt ut i mars, (I 2023 kom den siste snøen i mai, bare nevner det.)

Men nå glemmer vi snøen som falt i fjor.  En helt fantastisk høst ligger foran oss. Jeg sal nyte hver eneste dag.

En gang kom jeg over en bok som het La mamma bæsje i fred! Den er skrevet av Malin Meekatt Birgersson, og selv om ungene mine var voksne da boka kom ut i 2016 var det noe gjenkjennende jeg både dro på smilebåndet og kanskje lo ikke bare litt gjenkjennende av. Husket tiden da ungene var små, og gledet meg over at den tiden hvor jeg ikke fikk være i fred på do en gang var over.
Lite visste jeg at den tiden ikke var over, og at jeg i en alder av 58 år på ny har et brennende ønske om å få bæsje i fred.

Ikke så å forstå at Yngste Sønn viser spesielt interesse for om jeg går på toalettet eller hvor jeg er, heller ikke de to utflyttede ungene kommer stormende om jeg nærmer meg dodøra.
Gamle Gubben Grå har heller ikke begynt å savne meg nevneverdig om jeg lukker meg inne på do, han er vel bare glad til for at det blir stille en liten stund.
Likevel går alarmen høyt og skingrende hver gang jeg er på do i stort mer enn 3 minutter,

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

Vi har nemlig to borrelås-hunder, eller i det minste en. Kidd er fra seg av engstelse hvis jeg er ute av syne så lenge som 3 minutter. Han fotfølger meg nærmest når jeg er hjemme, og går jeg på do sitter han utenfor døra og passer på. Kommer jeg ikke ut igjen etter den tiden han finner nødvendig, maksimalt tre minutter, noen ganger redusert til tre sekunder, setter han i gang med piping, som øker i styrke og går over i uling etter relativt få minutter. Gjerne ledsaget av desperat skraping på do-døra.
Han skal ikke holde på lenge før han får selskap av Charlie Chihuahua.

Når jeg så endelig kommer ut blir jeg møtt av anklagende blikk fra Charlie Chihuahua? Hvorfor gjør du dette? Vi blir så redde? Kidd er bare hoppende glad for at vi endelig er gjenforent etter den lange adskillelsen.

Så gud hvor godt det hadde vært bare en gang i blant å få sitte i aldeles fred når man er på do. La mamma bæsje i fred.