I går var jeg en tur i byen. Måtte på apoteket for blant annet å hente blodtrykksmedisin. For ei kjerring som relativt fort kan føle på blodtrykksstigning bare av å lese saker i lokalavisa kan det være kjekt å ikke gå tomt.  Har dere forresten fått med dere at de skal lage sol-kraft-park på Sokna? Eller at kriteriene for å få hjelp innen helse og omsorg skal skjerpes? Ja, det nærmer seg et nytt kommunestyremøte og slike saker får gjerne blodtrykket til å stige litt i denne kjerringa.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men det var ikke politikk jeg skulle skrive om i dag. Det var om en tur på apoteket.
Jeg logger meg inn på nettbanken mens jeg går fra bilen. Hvor mye er det egentlig igjen på brukskontoen? Den går fortere tom nå som jeg går på AAP og har fått inntektene mine redusert.  Jeg har brukt litt penger i det siste. Kjøpt dostol og andre nødvendigheter.
Plutselig kaster telefonen meg ut av nettbanken og ber meg trykke Pin-kode, eller mulig det var Puk-kode.
Litt stressa klarer jeg å trykke feil Pin-kode. Jeg tar en annen kode enn den til telefonen. Og ja, jeg gjentar felen et par ganger. Litt sånn stresset. Jeg var jo inne på nettbanken da telefonen plutselig klikket.

Til slutt var Puk-koden låst, og telefonen ba meg slå inn den. En åtte-sifferet kode.
Husker du Puk-koden din? Det gjør ikke jeg. Jeg kjente panikken komme krypende. Tenk etter alt man bruker mobilen til bare på en liten tur til byen. Parkeringsapp, nettbank, legitimasjon på apoteket….
Jeg kjente blodtrykket og stresset begynne å stige i kroppen.

Ikke kunne jeg ringe Gamle Gubben Grå og be han lese opp Puk-koden for meg. For hvor er den lappen denne Puk-koden eventuelt står på? Hvor lenge har jeg hatt denne telefonen? Høsten 2020? Jeg tar telefonen for å sjekke når de første bildene er tatt – men det går jo selvsagt ikke.
Jeg aner ikke hvor det papiret er, sannsynlig kastet.

Jeg kjøpte meg en kopp svart kaffe og satte meg rolig ned. Prøvde så mange 8-sifferede koder jeg torde for ikke å bruke opp alle forsøk. Hvis jeg har bestemt den selv antok jeg at jeg kunne resonere meg til hva jeg hadde valgt.
Niks. Ingen av mine forsøk ble godkjent.

I ren depresjon  vurderte jeg å gå til anskaffelse av ny telefon, men slo raskt fra meg den ideen. Hvis Sim-kortet er låst hjelper det vel ikke med ny telefon? Jeg må antakelig ta hele jobben med å installere livet mitt på nytt. Skremmende i grunn hvor avhengige vi har blitt av denne telefonen.

Til slutt kom jeg til å tenke på at jeg har jo kjøpt denne telefonen her på senteret. Det er jeg sikker på. Så sant mobiltelefonen min ikke har blitt ødelagt ved å falle ut av en bil på en bro mellom Ålesund og Åndalsnes har jeg kjøpt alle de siste telefonene mine i samme forretning. (Den gangen ved Åndalsnes ble det gjort et unntak, og telefon er innkjøpt jeg tror det var på El-kjøp på Dombås få minutter før stengetid.)
Alt er jo på data registrert over alt. kanskje de i forretningen kunne hjelpe?

Jeg tuslet ned i telefon-butikken og spurte om de kunne hjelpe meg. Det kunne de selvsagt. Og etter noen raske tastetrykk fra mannen bak disken og et par omganger med både 8- og 4-siffers koder hadde jeg fått livet mitt tilbake og blodtrykket kunne atter synke ned på et nivå hvor både jeg og fastlegen liker at det er.

I går dukket det opp et  problem i Drømmehuset. Vi så det alle tre, Yngste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg der vi satt litt gode og mette etter å satt il livs hver vår store porsjon med grateng til middag. Problemet sto på bordet rett foran oss. Gamle Gubben Grå hadde laget alt for mye dessert.

En pavlovakrans med sjokolade, jordbæris, makroner og friske bringebær sto foran oss. Ja Den hadde og litt karamellsaus og hakkede nøtter og. Alt i tråd med oppskriften fra Boligdrøm for Mai/juni 2019. Dette var langt mer enn tre relativt mette mennesker ville klare å sette til livs i løpet av kvelden.
Og siden det var marengs dekket med krem og iskrem så er det liksom ikke noe som er så godt hvis det blir spart på i dagevis.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det var bare en ting å gjøre. Jeg grep telefonen og ringte Eldste Sønn. Kunne han tenke seg å komme en tur til Drømmehuset og hjelpe oss å bli kvitt litt dessert? Heldigvis var han ikke så veldig vanskelig å be, selv om Liverpool og Everton spilte fotballkamp.

Så jeg kastet meg i bilen og kjørte ned og hentet han, og rakk opp igjen før isen hadde smeltet og kaffen var blitt for kald.
Selv med Eldste Sønn med på laget klarte vi ikke å få i oss alt, men vi kom et godt stykke på vei. Restene står i kjøleskapet og jeg har sett at det har minket i løpet av dagen. Gamle Gubben Grå er god på å få kakerester til å forsvinne. Selv når de inneholder litt smeltet jordbæris.

Det blåser litt mindre nå som jeg har kommet meg ned fra toppsjiktet og jeg kan sitte her å kommentere mat for andre dag på rad. Ja i dag sågar en hel ukemeny. (sukk).  Ikke nok med det, det er en lav-karbo-ukemeny (dobbelt-sukk).
Ukemenyen inneholder både pølse, taco og pizza. Mangler i grunn bare en saftig burger. Ikke den mest fantasirike menyen, og det eneste jeg kunne la meg inspirere nok til å trykke på linken er “spicy laksepanne”. Jeg gjør ikke det. Det er ikke jeg som har ansvaret for middagen i Drømmehuset i dag.

Katrine Stenhjem kommer og med noen sparetips nå som matprisene er blitt så høye. Ikke noe revolusjonerende i de heller. I det minste ikke for meg. De fleste har blitt fulgt her i husholdningen meste parten av tiden Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen. Det vil si i over 30 år.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Planlegg middagene, lag gjerne en ukemeny. 
Vi har alltid en plan for hva vi skal lage av mat den kommende uke. En rett for hver dag. Men hvis det står baking eller dessert som lages fra bunnen så kan den som har ansvaret for å lage middag bestemme menyen. Da blir det gjerne litt enklere mat. Sånn som pølse i brød og lompe på mandag.

Skriv handleliste. 
Handlelista har ligget på kjøkkenbenken siden v flyttet inn i rekkehuset. Der skriver vi opp det vi trenger når vi kommer på det. Alt fra dopapir til maldonsalt. Ja, og så supplerer vi da med det som trengs til maten som er planlagt.

Handle 1-2 ganger i uken for å unngå impulskjøp. 
Dette er vel et av de få tipsene jeg ikke følger. Men jeg er relativt god på å unngå impulskjøp. Kommer som regel ut igjen med kun det som står på lista. (og kanskje en is på en varm sommerdag.)

Last ned Rema1000 sin Æ-app som gir rabatter, Coop Extra og Meny har også kort/ apper hvor en får rabatt. 
Gamle Gubben Grå holder orden på alle slike apper og ja de brukes. (Jeg er kanskje ikke like god på det over alt som det han er. )

Sjekk hjemme i kjøleskap, fryser og matskap hvilke varer du har fra før. 
Der skal jeg komme med en tilleggs kommentar; Sjekk fryseren dagen før du skal bruke varen. Hurtigtining er ikke alltid smart.

Kjøp gjerne frosne grønnsaker som brokkoli og blomkål, det er ofte billigere (og bedre holdbarhetstid) 
Litt avhengig av hva jeg lager, men kan godt bruke frosne grønnsaker.

Sjekk datodisken hvor du handler, der kan en finne mange gode tilbud. 
Er alltid innom billigkroken i matbutikken. Jeg er jo ikke dum. Hvorfor betale mer? Men jeg tar bare med meg varer jeg har en ide om når jeg kommer til å bruke.

Bruk opp rester et par ganger i uken, og lag feks pai, gryte eller wok med rester. 
Vi har blitt utrolig flinke på å bruke opp rester. Mors lurpe er en kjent rett her i huset, også kalt kjøleskaprens. Ellers tenker vi praktisk. De siste pølsene fra middagen på mandag sprakk da Yngste Sønn varmet de opp da han kom sent hjem. De ble kuttet opp og havnet sammen med litt smårettbacon i pastasausen vi hadde til middag i går.

Jo, jeg tror vi er relativt gode til å holde matbudsjettet på et noenlunde fornuftig nivå.  Selvskryt er lov.

I dagens første innlegg oppfordret jeg folk til å komme seg ut på tur. Skrev om toppturer og topp turer. Siden jeg mener det bør være et visst samsvar mellom teori og praksis tok jeg med meg Kidd på morgentur. Charlie Chihuahua er litt morgengretten så jeg ville ikke forstyrre han i Tornerose-søvnen hans.

Det ble ingen topptur. Vi tok en bytur i stedet. Her fra Gladtvedt brygge. Det ser ikke så fint ut nå. Flommen Hans herjet hardt med området i fjor. Kommunen jobber med å få det i orden igjen. Målet er å være ferdig til 17. mai.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Riddergården var et annet sted vi passerte. Riddergården er en komplett løkkegård fra 1700-tallet, oppkalt etter familien Ridder. Løkkegården var ingen tradisjonell bondegården, selv om de hadde dyr der. Den var derimot et senter for sagbruksviksomheten rundt Hønefossen. Bygningene her ble fredet allerede i 1923. 

Så var det Hønefoss skole da. Eller “Frivillighetens hus” som bygget nå heter. (Selv om det fremdeles står Hønefoss skole på veggen, kommunen tør sikkert ikke rive ned det.) Selv om det nå er gått fem år siden debatten om skolen skulle bestå eller ikke gikk her i byen er jeg fremdeles overbevist om at det var feil beslutning å legge ned denne skolen.
Jeg er ikke for å sentralisere alt fra sykehuspasienter til skolebarn. Jeg er i mot store skoler. Vi trenger en byskole sentralt i byen hvis vi skal få barnefamilier til å bosette seg i sentrum. Vi er ikke tjent med at sentrum bare er bebodd av mennesker som går hjem og forblir hjemme etter klokken 18 og forventer at det skal være stille etter klokken 22, alle dager i uka også helgene. Vi får ikke en levende by av det.
Og 10 minutters byen som folk snakker så varmt om. Får ikke til det hvis skoleunger må kjøres til skolen fordi det er for langt å gå eller for mye trafikk til at foreldrene syntes det er trygt å sende dem på skolevei alene.

Etter all logikken kommer det følelsesmessige. Jeg synes det er trist at denne flotte skolebygningen med all sin historie og sin flotte beliggenhet rett ved både elva og friområde ikke skal være skole.
Synes og at det er litt merkelig at hvis bygget var så helseskadelig å oppholde seg i som mange hevder, hvordan kan det da være sunt å stue alle slags frivillige lag og foreninger inn i huset? Helsefarene opphorer vel ikke klokka 14 når skoleklokka kimte ut etter siste time?

De som er kjent i Hønefoss tenker nok at dette var ikke lange turen. Fra Gladtvedt brygge til Hønefoss skole er det noen få hundre meter. Vel, turen var litt lengre enn det. Tok bare ikke flere bilder jeg var fornøyd med. Trafikken i Hønegata og på Nordre torg var liksom ikke det helt store motivet i dag. Ikke andre gater i området.
Men nei, det var ikke den lengste turen. Alle turer behøver ikke være så himla lange. Jeg går ikke på tur verken for å skryte av lengde eller fart. Det viktigste for meg er å bevege seg og å være ute.

God søndag, folkens. Sola skinner fra klar himmel. Dette ser ut til å bli en fin dag.  Som vanlig starter jeg dagen med en tekopp og å reflektere litt over det siste innlegget til den bloggeren som ligger foran meg på bloggtopplista. Det er i dag et innlegg om sommersokker. Et tema som denne kjerringa ikke har så mange tanker om. For meg blir sommersokker et ord som liksom motsier seg selv. Som vegetar-pølse. Folk må liksom velge. Enten er de vegetarianere/veganere eller så spiser de pølse. Sånn er det med sommer-sokker og for denne kjerringa. Enten er det sommer eller så bruker man sokker. Jeg går helst barbeint fra og med april til og med september. Eller jeg bruker sko og sandaler da, men helst ikke sokker. Har riktignok på meg sokker i dag, enn så lenge. Men ikke noen utpreget “sommersokker” men tykke raggsokker i ull. Frøys på beina i natt. Så til sola tar litt tak og jeg skal ut og spasere er raggsokkene på sellv om det er april.

Men så til den stakkars mannen i overskriften. Jeg ser han for meg der han sitter med kaffekoppen, ser overskriften når innlegget mitt dukker opp på skjermen hans.  Ser at blikket hardner. Nå skriver denne satans kjerringa om han igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tilbake til Vibbedille sitt innlegg. Det er jo det jeg reflekterer over. Ikke en mann med blodtrykksstigning.
For Vibbedille skriver om mer i innlegget sitt enn sommersokker. Hun gjør som regel det. Har med noe mer enn bare strikkeoppskrifter.
I dette innlegget skriver hun:

Veldig ofte og uansett hva man skriver og forteller er det alltid en som tar det til seg og troor det er om en selv,
det som er enda merkeligere er at det som regel er samme person…
hver gang…??
Kan det kalles å være høy på seg selv, eller…?

Jeg kjenner til den type mennesker Vibbedille skriver om. Har et par i min omgangskrets som alltid mener at verden dreier seg om deres akse. At vi andre egentlig bare er statister i deres liv.  I Blogglandia har jeg blitt kjent med noen flere slike.

Om den stakkars mannen i overskriften min er en slik det overlater jeg til han å reflektere over. Ja, hvis han tar seg tid til å lese innlegget mitt da. Noen ganger føler jeg at folk hamrer løs i kommentarfeltet uten å ha lest innlegget. Bare uttaler seg om det de tror står der. Det er aldri smart å anta at en vet hva noe handler om etter kun å ha lest en overskrift. Ser det ofte innen politikken. At folk tror de kjenner en sak som skal opp til behandling uten å ha lest hele saksfremlegget.

Men nå skriver jeg meg bort igjen. Dette skulle jo handle om den stakkars mannen i overskriften. Hva driver han egentlig med? Sitter der og stirrer på skjermen mens blodtrykket stiger. Har han ikke noe mer fornuftig å drive med? Er han ikke utdannet kokk? Er det da for mye forlangt at han kommer seg ut av pysjen og setter i gang med å varme rundstykker? Denne kjerringa begynner å bli sulten og har lyst på frokost.

Hvem jeg skriver om? Hvem den stakkars mannen i overskriften er? Gamle Gubben Grå selvsagt. Jeg tror de fleste kan være enig med meg i at det til tider er litt synd på den stakkars mannen som deler hus og hjem med denne kjerringa.

I dag er ikke denne kjerringa direkte blid. Burde vært utstyrt med varseltrekant og beskjed til omverdenen om å holde en viss avstand. Sikkerhetssone som det kalles. Så herved er folk advart.

Jada. Jeg vet at jeg de siste dagene har prediket at jeg er er et fredens menneske. At jeg ønsker fred over alt fra blogg til Midtøsten. Men et sted går grensa. Noen ganger blir strikken strukket så langt at nok er nok, også for denne kjerringa, og i dag, i dag er den strikken strukket for langt og kjerringa er fly forbanna.

Hva som er bakenforliggende årsak til dette sinnet? SNØ!!!! Da kjerringa kastet et halv-trøtt blikk ut soveromsvinduet ved 6-tiden i dag morges var omverdenen på nytt omskapt til et hvitt helvete.
Hele plena er hvit. Det henger våt, tung snø på greiner og busker. Kanskje ikke så mye som på bildet over, jeg har overhode ingen behov for å gå ut å fotografere snø. Jeg får åndenød, blodtrykksstigning og økt puls bare jeg kaster et blikk ut vinduet.

Det snør fremdeles. Jeg sjekker Yr for å finne ut hvor lenge det har tenkt å fortsette med det.
Yr melder at det er lettskyet, pent vær og ikke noe nedbør eller kuldegrader her jeg bor. Ikke skal det bli det heller. Akkurat ja, kan ikke en gang stole på værmeldinga og Meteorologisk institutt. Alle rotter seg sammen mot denne kjerringa.

Oh, what a beautiful mornin’
Oh, what a beautiful day
I got a beautiful feelin’
Everything’s goin’ my way

Det er ikke ofte denne kjerringa starter dagen med en munter sang, men det gjør jeg i dag.  Det er vår, det er lørdag, jeg skimter en kaffe-latte i det fjerne og jeg er på 4. plass på bloggtopplista!
Riktignok med bare litt over 1.000 sidevisninger, det er ikke som i gode, gamle dager. Men en 4. plass er en 4. plass!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vibbedille er den som jeg skal hente inspirasjon fra i dag.
Hun viser mønsteret til en fargerik og glad genser. Jeg ville nok strikket den en god del lengre enn det modellen på bildet har. Jeg har aldri skjønt vitsen med strikkegensere som slutter midt på magen. Men siden den er strikket topp-down er jo det lett å justere. Ja hvis jeg skulle finne på å gi meg i kast med et slikt prosjekt. Det blir ikke med det første. Jeg driver som kjent med et par babysokker. Har ikke strikket stort på dem den siste måneden.

Impregnering av sko er det neste temaet Vbbedille tar opp. Det minner meg på at jeg bør impregnere piggskoa før jeg parkerer de i kjellerboden for godt denne sesongen. De ble motvillig hentet frem igjen i slutten av forrige uke. Men i dag, i dag skal de ned i kjelleren igjen og jeg håper inderlig vi ikke ses igjen før i november.

Nei skal jeg bli ferdig med alt husarbeidet som venter så må jeg komme i gang snart. Det venter en kaffe-latte i sola på torget som premie når jeg blir ferdig.

Oh, what a beautiful mornin’

God morgen, og god mandag. Ja, hvis morgenen og mandagen er god da. Jeg pleier ikke like slike over-hyggelige ønsker om Goood morgen! når jeg ankom jobben. Spesielt ikke på mandager. Mente at God og Morgen var to ord som ikke passet sammen.
I dag er morgenen helt ok. Jeg sitter nå her med tekopp og tastatur.

Er det ikke litt rart hvor enkelt det er å fokusere på det som ikke er bra, det vi er litt misfornøyd med, og ikke alt det fine i livene vår?  Alle de fine tingene som man bare tar som en selvfølge, eller som bare er der uten at vi helt registrerer dem.  Hverdagens små øyeblikk, som vi kanskje ikke har helt tid til å sanse. De virker så uviktige når man står midt opp i det hektiske, travle livet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Et år livet var ekstra hektisk for meg og mange rundt meg fortalte en tillitsvalgtskollega at mannen hennes hadde gått rundt i hagen deres og fotografert planter og busker etter hvert som de blomstret, slik at hun ikke skulle gå glipp av det.
Det ga meg en vekker, selv om jeg nok og hadde gått glipp av mye av blomstringen i min egen hage.
Eller å si det ga meg en vekker er vel å ta litt hardt i.
Det ga meg litt å tenke på. Det burde jo ikke være slik. Men samtidig føltes det at det måtte være slik. Det var jo så mye viktig vi måtte ta oss av. langt viktigere ting enn blomstene i hagen.

Det er ikke rart vi var slitne. Vi tok oss sjelden eller aldri tid til å lade. Satset på at noen få timer søvn mellom slagene var alt som skulle til.
Hurtiglading virker nok bedre på biler og elektroniske duppeditter enn på mennesker.
Er det noe jeg burde gjort annerledes så er det å ha tatt meg mer tid til å lade når livet var som hektisk. Vært mer til stede her og nå. ikke alltid latt tankene kverne rundt neste møte, neste utfordring og neste vakt.
Ikke fylt timeplanen til randen for å få med meg alt jeg hadde lyst til og alt jeg følte jeg måtte.

Det var jeg som valgte det hektiske livet, og jeg elsket det. Det var jeg som ikke klarte å si nei når noen spurte meg om å bidra. Jeg sa ja like mye av lyst som av plikt. Jeg burde kanskje sagt litt mer nei, og gitt meg litt mer tid til å hente meg inn innimellom, men jeg virkelig elsket det livet jeg levde. Hvem tenker på å bremse da?

Det er lett å stå slik i etterkant å si at jeg burde gjort slik og jeg burde gjort sånn.
Fakta er at fortiden får jeg ikke gjort noe med. Gjort er gjort og spist er spist. Samme hva jeg gjør får jeg ikke det hektiske livet jeg elsket tilbake.
Når jeg kjenner er jeg ikke sikker på at jeg ønsker det heller.
Det var gøy så lenge det varte, og jeg vil ikke hatt den tiden foruten.
Men i stedet for å dvele ved det som var og sørge over det som ble borte vil jeg heller se forover.
Ikke sitte og tenke på hva jeg burde gjort annerledes i fortiden, men lage meg et godt og innholdsrikt liv hvor det å lade batteriene jevnlig er en del av rutinen.

I går var det en nydelig vårdag. Jeg gikk tur, ikke så langt, ikke så fort. Det er sjelden målet med mine turer. Men jeg tok inn alt fra hestehovene i grøftekanten til de klukkende vårbekkene, fuglesangen, sola og den blå himmelen.

Planer for dagen i dag har jeg. Jeg skal forberede meg til et politisk møte i morgen. Har og noen mail som må svares på, Sola skinner fa blå himmel også i dag. Det bør bli en kaffekopp på trammen – og kanskje en iskrem i sola.

Jeg nekter å bry meg om at snøen laver ned utenfor Drømmehuset. Orker ikke forholde meg til at plena, furuene og alt annet utenfor vinduene på nytt er dekket av et flere cm. tykt lag av snø. Jeg gidder i ikke gå ut og fotografere den snøen. Har fotografert nok snø i vinter. Dere får tro meg på mitt ord, og nøye dere med et arkivbilde fra 2022.
Jeg like den best. Snøen som falt i forfjor. For lengst smeltet snø med andre ord.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hverdagen er tilbake og flokken min er ferdig med late feriedager. De som har vært hjemme på ferie har reist hjem til seg selv, i dag er alle tilbake på jobb.  Ikke jeg. Jeg sitter her med tekopp og tastatur som jeg pleier. På utsiden av det pulserende livet.

Er jeg heldig som kan fortsette “ferien” på ubestemt tid? Eller ikke ubestemt tid. Jeg har vel mest sannsynlig “ferie” resten av livet. Siden jeg har planer om å bli hundre år vil det si rimelig lenge.
Jeg føler meg ikke heldig. Jeg skulle gjerne slengt veska over skuldra og hastet av gårde på jobb.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Samtidig forstår jeg at det ville ikke gått i lengden. At kroppen min ikke ville tåle det hektiske arbeidslivet spesielt lenge. Jeg kunne sikkert krumme nakken og klart meg på jobb en uke, noen måneder, men det hadde ikke gått lenge før jeg hadde måtte kaste inn håndkle igjen.
Jeg liker det ikke. Jeg føler det fremdeles som et nederlag. At jeg ga opp. Samtidig vet jeg at det er realiteten.

Det å forstå og det å akseptere er to forskjellige ting.

Det jeg skal prioritere er egen helse. Det føles egoistisk for ei som alltid har satt jobb, verv og andre mennesker først. Det gir meg dårlig samvittighet å pleie meg selv når jeg kunne ha brukt tiden på å være der for andre.

Trærne på Mølen er formet av vinden. Du ser på trærne hvordan vinden har påvirket dem. Hvordan de er skjeve og krokete etter den lange påkjenningen.  Hadde de ikke gitt etter for påkjenningen men stått der staute og ranke, så hadde de sikkert knekt når stormen ble som hardest. Knekt eller blitt revet opp med roten. Kanskje til slutt skyllet eller blåst på havet. Ligget der blant steinene som drivved  og langsomt blitt borte.
Da er det bedre å finne seg i at påkjenningene er store og godta å bli både krokete og vindskjev.

Jeg var kjerringa som fikser alt. Jeg er kjerringa som fikser alt. Jeg fikser dette og. Jeg lar meg ikke knekke. Jeg har ingen planer om å ligge i de grå steinene å vente på å bli skylt vekk eller råtne langsomt opp. Vindskjev og skakk er jeg her fremdeles.

Hverdagen er tilbake. Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Snart skal jeg ta meg meg hundene og alle vondtene mine og gå en tur. Det gjør både hundene og meg godt. Drømmehuset trenger litt shining etter at vi her hatt noen late feriedager. Våren er her og hagen dukker langsomt frem fra snøen. Med det dukker og hagearbeidet opp.
Jeg skal nok holde meg i aktivitet selv om tempoet ikke alltid er like høyt og jeg trenger en pause i kurvstolene på trammen eller en liten strekk på sofaen innimellom.

Jeg kjenner at dette egoistiske latmannslivet gjør meg godt. Det å ha muligheten til å gjøre ting i mitt eget tempo og ta hensyn til alle vondtene og dagsformen.  Hverdagen er tilbake. Det er opp til meg og gi den mening og innhold, samtidig som jeg tar vare på meg selv.  Det skal jeg klare nå som vinden har løyet og påkjenningene ikke er så store.