Se hvor snill jeg er…..

Kokkejævel er på toppen av lista igjen i dag.  Jeg er fremdeles på en 47. plass.
Det er ikke så rart.  Kokkejævel skriver en utrolig rørende historie.  Før jul var det en litt sliten fyr som stjal et fenalår i butikken hos Kokkejævel.  Han innhentet tyven, og fikk tilbake fenalåret. Solgte det noen minutter senere med grei fortjeneste.  I dag traff han tyven tilfeldig, Alta er et lite sted. Fyren som stjal fenalåret ba nok en gang om unnskyldning og Kokkejævel sa det var greit, og ønsket han i sitt storsinn Godt Nytt År.   I ettertid har han funnet ut at han neste gang han ser fyren så vil han gi han et fenalår.

Kommentarfeltet flommer over;

Du har et hjerte av gull. 💖

Det er første gang jeg skriver i et kommentarfelt, men makan til hedersmann som deg skal vi lete lenge og langt etter:) Heia deg! Vi trenger slike gode forbilder som deg i vår litt skakkjørte verden.

Du er en raus og flott mann.

Du er virkelig en god mann med et godt hjerte❤

Hjerte av gull, det e æ sikker på at du har ❤

Goe menneske❤

Du er virkelig en hedersmann. 👌😘

Selvfølgelig er det en flott tanke – og jeg håper den blir satt ut i livet.  Noen gang er det jo slik at tanker, uansett hvor gode forsetter man har, aldri blir satt ut i livet.   Jeg sier ikke det fordi jeg ikke tror Kokkejævel mener det oppriktig.  Jeg tror han har et hjerte av gull, at han er en raus, hedersmann med et hjerte av gull.  Men det er jo ikke sikkert han har et fenalår i lomma neste gang de treffer på hverandre…

Jeg imponeres mer av handlinger enn av gode tanker og forsetter, og forsøker å leve slik min bestemor lærte meg; En håndsrekning gir man i det stille, og helst på en slik måte at mottakeren ikke taper ansikt.

 

2019 – jeg hater deg og jeg elsker deg

Isabell Raad er øverst på bloggtopplista.  Jeg er på en 47. plass. Rykker stadig nedover, men med 975 klikk er jeg fornøyd. Veldig fornøyd!

Isabell har en oppsummering av2019. Det virker som det er inn på blogg i disse dager, så jeg får prøve meg på det jeg og.

Isabell starter med å fortelle om at hun mistet noen som sto henne nær i 2019.
Jeg mistet Mamma høsten 2018, og savnet har fulgt meg i hele 2019. Savnet er der fremdeles.

Hun forteller om en x-kjæreste som på ny ble kjæreste, for så atter en gang å bli x-kjæreste i løpet av 2019.
Jeg har vært sammen med Gamle Gubben Grå i hele år.  Vi kunne feire sølvbryllup i år.  (Dessverre falt den datoen sammen med valgdagen, så jeg var på jobb om dagen og på valgvake om kvelden.. Vi har i grunn ikke helt fått feiret den dagen..)

I motsetning til Isabell som har danset seg gjennom høsten som deltaker i “Skal vi danse”, har jeg vel knapt danset dette året heller. Vet det ble noen trinn på julebordet på jobben, men det er vel alt…

Ellers har jeg i likhet med Isabell reist en del dette året.  Mens hun har vært to ganger i Dubai, to ganger til Ibiza, vært i London, Los Angeles, Las Vegas, Italia, Milano (er ikke det Italia?), Paris, og Bali. Har jeg vært i Amsterdam, Trondheim og hytta i Valdres.

Det største høydepunktet i år var helt klart å endelig få fast plass i kommunestyret.  At jeg og fikk en varaplass til Fylkestinget i Viken er jo bare et fantastisk pluss jeg overhode ikke drømte om da året startet.

Men det som har opptatt mest tid gjennom 2019 har vært å ta vare på meg selv.  Å møte veggen for andre gang på litt over ett år har gitt meg noen aha opplevelser.  Jeg har innsett at hvis jeg ikke skal arbeide meg i hjel ganske så raskt, så må jeg faktisk gire ned.  Jeg kan ikke fortsette å drive rovdrift på meg selv.  Jeg har for mange vondter, skader og helseutfordringer til bare å bite tenna sammen og gå på.
Jeg har fremdeles dårlig samvittighet for ikke å bidra maks, samtidig har jeg det mye bedre når jeg ikke er så totalt utslitt hele tiden. Når rygg og kne nå skriker etter en dag i hvitt og jeg er så sliten at tårene spretter når jeg setter meg bak rattet i Lille Bille, ja da vet jeg at jeg har ett par dager å hente meg inn på før neste gang.  Jeg vet at jeg kan ta å flate helt ut på sofaen når jeg kommer hjem og at jeg klarer å hente meg inn igjen, få ryggen og kneet til å verke litt mindre før jeg igjen tar på meg den hvite uniformen.

Ja, og så har jeg jo gjort “karriere” på Bloggen.  Fra å bli i ekstase om jeg hadde over 20 lesere for noen år siden, ligger jeg nå på et sted mellom 500 og 1000 klikk i døgnet.. Jeg har blitt diskutert i tråder på Kvinneguiden, og fått mange fantastiske følgere. Og ikke minst, jeg har blitt anbefalt av Kokkejævel.

2019 har vært et år med mange utfordringer, men mye moro og.  Jeg gleder meg til 2020

Topp på tur, og oss andre nede i mørketidslandet…..

Kokkesnobben skriver om en liten fottur opp til en topp der oppe i Alta og får 91.000 klikk.
Jeg skriver om en Ribbemarsj, men raser nedover på lista til en  41. plass med skarve 870 klikk. Verden føles ikke rettferdig.
Og mens Kokkejævel får kommentarer som “Høres ut som en fantastisk lørdag” og “Dere er en inspirasjon for oss alle” får jeg kun en kommentar.  Den er fra firmenningen min, som vel synes synd på en fjern slektning og derfor knoter ned noen ord.

“Inspirasjon for oss alle…. ”  Fjerde turen i år….  Jeg tipper det er familier som har gått fire turer lengre enn Kokkejævel sin tur bare i romjula.  Så hvorfor mener noen at han er en inspirasjonskilde for oss… oss, deg og meg,  ja ALLE!!! bare fordi han har klart å kreke kroppen sin opp de 20 minuttene det tar å komme seg til Komsatoppen?
Eller er inspirasjonen det at han tvang deler av familien med på turen mot sin vilje?
I min barndom gikk vi på ski fra Stubdal til Løvlia og tilbake hver Første Juledag. (Og gjerne flere ganger i romjula) Jeg skal ikke påstå at det ble brukt tvang, det var ingen av oss ungene som stilte spørsmål om det var mulig å bli hjemme.  Jeg antar svaret hadde vært Nei.  Men i  min barndom stilte ikke barn spørsmål ved det foreldrene foreslo. 10 km på ski hver første juledag i 20 år! Da kan du snakke om inspirasjon da…

Jeg droppet skituren noen år i studietida, skyldte på at jeg var forkjøla når de andre dro av sted.
Forsøkte å gjeninnføre tradisjonen da jeg selv fikk familie. Men nå var det plutselig to familiers tradisjoner som skulle sys sammen. Og i Gamle Gubben Grås familie gikk man ikke på tur 1. juledag.  Der gikk man gjennom hagen og inn til Tante Astrid for 1. dags middag allerede klokka 14.
Jeg tror alle som har hatt småbarn forstår at å få en liten familie opp, få i de frokost, fjerne fokuset fra alle julegavene som ble pakket opp sent kvelden før og som ikke er ordentlig tatt i bruk, få på de uteklær, dra på tur og være ute minst en times tid, hjem, på med penstasen,  og sitte klar i bilen før klokka er 13 for å rekke en familiemiddag inne i hovedstaden fort kan føles litt stressende….
Jeg prøvde ett par år.  Det skal jeg ha.  Ta ikke det til inspirasjon.

Når ungene økte i antall til tre, og vi flyttet til det lille huset i skogen på Krøderen 2 timer unna hovedstaden, ga vi opp alle ideer om friluftsliv før familiemiddag. Det var så vidt en av oss voksne rakk en tur med hunden før vi måtte kaste oss i bilen.

Når vi så flyttet ned igjen hit og til Drømmehuset, begynte vi å ha Tante Astrid og Svigerfamilien her på julaften.  Da var det jo rett og rimelig at vi var sammen med min slekt på 1. dag.  Endelig kunne vi delta i familiens skiturer og ake-aktiviteter 1. juledag.  Men det skjer endringer selv i de beste familier.  Nå samlet familien min seg til julebrunsj ute hos mine foreldre ved 11 tiden 1. juledag.  Så ble vi sittende der å spise kald ribbe, sylte, ansjos, røkelaks, Edamer ost og lefse etterfulgt av kaffe og kaker til sola gikk ned i vest.
De 8 barnebarna er gjerne ute en tur og herjrt litt med aking, gikk ned til fjorden eller andre ting de finner på, men de fleste av oss voksne blir sittende inne og nyte det å være sammen hele storfamilien.

Så Kokkejævel,. en 20 minutters fottur langt ute på ettermiddagen imponerer ikke meg.

 

 

Ribbemarsjen

Andre juledag gikk Charlie Chihuahua, Gamle Gubben Grå og jeg den tradisjonelle Ribbemarsjen her på Hønefoss.  Det er en uhøytidelig “tur-marsj” som passer for hele familien. Her går sprekinger i treningsklær, hundeluftere, barnefamilier med barnevogn eller rattkjelke, unge, gamle, ja gjerne hele storfamilien.

Ribbemarsjen har vært arrangert av lokalavisa og orienteringsklubben 2. Juledag hvert år siden 1972. Og mange har gått nesten hvert år. Man får en flott vase når man har deltatt i 25 Ribbenarsjer, og medalje etter 5, 10, 15 og 20 ganger.

Men det viktigste med Ribbemarsjen er ikke medaljer eller prestisje. Det viktigste for de fleste er å få rørt litt på kroppen etter dager med litt mye mat og litt mye stillesitting. Det er sosialt, man møter mange kjente. Man kan gå i sitt eget tempo ingen tidtaking. Og runden er passe lang.

Runden starter ved kontoret til lokalavisen.  Gule bånd viser oss veien gjennom sentrumsgatene, over torget og ned Storgata. Så runder løypa et hjørne, litt stigning og løypa fortsetter gjennom et gammelt ærverdig villastrøk.
Ved folkehøgskolen er den første bingoposten. Er man så heldig å få bingo på lappen med tall som man fikk ved starten kan man vinne gavekort.  Bingostoppene gir også kjærkomne pustepauser, og litt spenning for de yngste når det kanskje røyner litt på med overskudd og turglede.

Videre forbi det nye boligfeltet ved Hvelven, og den bratte stigningen opp til gangbrua på Tolpinrud.  Den stigningen er virkelig hard, men på toppen, på andre siden av brua venter bingostopp nummer to.

Fra 1993 til 1998 bodde vi i en rekkehusleilighet på Tolpinrud  Det var gode år, og mange ganger tenker jeg at vi gjorde kanskje noe feil da vi flyttet fra rekkehuset på Tolpinrud til huset i skogen på Krøderen.  Det gir alltid gode minner å være på gamle tomter her.

Fra Tolpinrud går runden videre mot Veienmarka.  Her var det tett skog på ene siden av veien den gangen vi bodde her.  Jeg gikk utallige turer med ungene her da de var små. Jeg tror Datteren og jeg kjente hvert tre, hver stein og hver rot i denne lille hundremeterskogen.  Nå er den hugget ned, ikke et eneste tre, bare snauhugget åpent landskap står igjen.  Det er rart, og litt vemodig.

Ved enden av gangveien krysser vi jernbanelinja og fortsetter i en slak stigning forbi boligfeltet på Veigin. Et boligfelt som poppet opp på slutten av 1980 tallet.  Mange like hus på rekke og rad, noen eneboliger, noen rekkehus, noen firemannsboliger med leiligheter. Noe for enhver smak.

Ved Veienmarka Ungdomsskole på toppen av den siste stigningen er det “suppe-stasjon”.  Her vanker det varm solbærsaft og pepperkaker.  På andre siden av veien er den tredje Bingostoppen, og så fortsetter runden i rolig tempo nedover til sentrum igjen.  Nå går det raskere, for nå er det nedoverbakke hele veien ned til sentrum.  Etter et siste Bingostopp ved det gamle meieriet er det bare en rask spasertur under den fine, gamle jernbanebrua, forbi stasjonen og Øyabakken ned til avislokalet.
Hele turen er på litt i overkant av 7 km.  Man har fått frisk luft, rørt litt på seg og som regel slått av en hyggelig prat med venner og bekjente.  Jeg gikk Ribbemarsjen for tredje gang. Gamle Gubben Grå for fjerde. Ingen stor tradisjon hos oss med andre ord, men det kan jo rettes på.

Heldigvis kan vi fremdeles le av sjamanen……

Kokkejævel er fremdeles på topp av bloggtopplista med over 94.000 klikk siste døgn.  Et ufattelig høyt antall klikk!  Siden han blir lest av så mange, må det jo være noe fornuftig fyren har å komme med, Så hvem er jeg, med kun i overkant av 900 klikk som kan sitte her og tidvis latterliggjøre eller være uenig i hans meninger og synspunkt?  Jeg er jo bare nede på en 38. plass med under en prosent av de sideoppslagene som Kokkejævel har.

Ari Behn endret rolle fra hoffnarr til stor kunstner og folkekjær forfatter første juledag.  Det tragiske er at han, i likhet med mange andre forfattere, måtte dø før han oppnådde den statusen. Ari Behn var rar, annerledes, spesiell,unik.  Velg adjektiv etter hvor høyt oppe på den kulturelle sosialstigen du føler deg.
Men Kokkejævel, har vi grunnlag for å tro at det var denne annerledesheten som var den bakenforliggende årsaken til at Ari valgte å forlate livet?  Har vi grunnlag for å tro at det var alle presseoppslagene hvor han ble latterliggjort, alle revynumrene, alle vitsene rundt lunsjbordene som gjorde at han ikke orket å leve lenger?  Vet du, for meg blir den teorien like dum som andre teorier  jeg har lest på nett. Som at årsaken skulle være at polet var utsolgt for en eksklusiv vin han hadde lyst på, eller at han skal ha blitt myrdet fordi han var en Kevin Spacey varsler.

Ari Behn hadde vært annerledes hele sitt liv.  Jeg tror han levde bra med å være annerledes, og ikke være et A4 menneske.  Det var annerledesheten som gjorde han til det unike mennesket han var. Jeg tror Ari Behn var så trygg på seg selv, så klar over hvem og hva han var at han hevet seg over eller ikke brød seg om avisoverskriftene og vitsene rundt lunsjbordet. For annerledeshet er ofte et større problem for de som ønsker at alle skal være like, alle skal være lik dem, enn for de som våger å være annerledes, være seg selv.
Jeg vet noe om annerledeshet.  Jeg har og vært annerledes hele mitt liv.

Hvis vi setter likhetstrekk mellom annerledeshet og selvmord og depresjon, sier vi ikke da at depresjon er noe som rammer de som er annerledes? De som ikke er som oss. Er vi ikke da med å bygge opp om de stigmaene den skamfølelsen det fremdeles er rundt selvmord? Er vi ikke med på å ødelegge den åpenheten vi nå ser rundt temaet selvmord, depresjon og det å slite psykisk?
Livet er ikke så enkelt at depresjon kun rammer de som er annerledes, rare, gale. Depresjon kan ramme hvem som helst. Det kan ramme meg, deg, Kokkejævel og Kongens svigersønn.  Det kan ramme arbeidsledige, sosialklienter, sykepleiere, lærere, personer i ledende stillinger og selveste Statsministeren.

Og hvis annerledesheten var den bakenforliggende årsaken til at Ari Behn valgte å forlate livet.  Hvorfor skulle han velge det akkurat nå?
Vi har jo fått en ny hoffnarr.  Vi har fått Durek Verrett.

For mens Ari gjorde hos hoderystende forarget med sine z-er i stedet for s, sin pompøse væremåte og sin malende, beskrivende måte å uttrykke seg på, hva skal vi da si om Durek Verrett?
Han er annerledes, merkelig, rar, snål, sjarlatan, og ikke helt god!

Det må jo være lov å le av en fyr som Durek Verrett. Det må jo være lov å lage revynummer om en slik mann, og det er da ikke så rart at en slik person blir diskutert rundt lunsjbordene eller i familieselskapene nå ved juletider.
Nei, jeg sikter ikke til at han er mørk i huden, nærmest svart. Det er vel bare innerst i de mørkeste kjellerstuene, hos de mest sneversynte nettrollene at det gir grunnlag for tanker om annerledeshet.  Dessuten er Martha snart 50, så faren for en liten Durek langt ute i arverekka til tronen er vel ganske liten.
I grunn er det litt politisk korrekt å få en farget, en innvandrer, inn på sidelinja i den norske kongefamilien.

Ikke sjokkerer det meg så veldig at han har hatt en mannlig kjæreste heller. Hvem folk for varme følelser for er noe jeg ikke bryr meg med, så lenge de holder seg unna Gamle Gubben Grå,Og at noen kan bli tiltrukket av både kvinner og menn, er da ingen nyhet. “Større sjans på lørdagskvelden!” pleide min gode venn og Svirebror Erling å si i studietida. Fyren er 45 år. Det hadde vært mer urovekkende hvis han ikke hadde hatt en eneste gammelkjærest.

Nei, det er alle de merkelige tankene, ideene og disse liksom helbredende evnene jeg setter spørsmålstegn ved. Jeg mener, fyren høres jo helt… fjern ut!  Like fjern som hu derre prinsessa som påstår at hun kommuniserer med engler og alt det der.

Men nå er det nettopp hun “Engle-prinsessa” han er sammen med.  Så da passer de to vel sammen da.  To annerledes mennesker som har funnet tonen, og kjærligheten.  Og så lenge de begge to holder seg unna Gamle Gubben Grå, kan jeg glede meg over deres kjærlighet.  Det er jo koselig at folk finner hverandre, selv i voksen alder.
Ser du på bilder av de to, ser du hvor godt de kler hverandre. Ingen kan påstå annet enn at de er et pent par.  Jeg ønsker de alt godt, og vil fremdeles hoderystende kunne spøke lett med deres åndelighet som for meg fremstår som fremmed, merkelig og annerledes.

Kokkejævel sier at latterliggjøring er den verste formen for mobbing.
Det er mange former for mobbing, og jeg vil ikke si hva som er verst og hva som er mindre vondt.  Vi mennesker er forskjellige og reagerer forskjellig. Jeg har som før nevnt vært annerledes hele livet.  Jeg har og en solid bakgrunn som mobbeoffer hele skoletiden, eller i det minste til jeg var ferdig med gymnaset.
For meg var det ikke annerledesheten eller det at de andre til tider lo av mine merkelige utsagn, min klesstil, eller mine interesser som var vondest.  Det såret ikke meg at de lagde vitser om meg og mine venner, samlet sammen blant de andre som skilte seg ut i skolegården.  Det som såret meg mest var at de ikke kunne la oss “rare” få være rare i fred.  Hvorfor de alltid skulle få oss til å passe inn i deres bilde .

 

 

Julegavene mine

Ser dere den fine julekula midt på bildet?  Det er en slik Karen Blixen julekule i messing,  Jeg fikk den i julegave fra Datteren.  Er den ikke kjempefin? Det er ikke noen hemmelighet at jeg er som skjæra, glad i ting som glitrer. Julepynten fra Karen Blixen har lenge stått på ønskelista, de er så fine! Og i år fikk jeg ei flott julekule.  Jeg ble utrolig glad.

Men Datteren lot det ikke være med en enkel julekule. Jeg fikk også ett av juletrærne fra Hødnebø.  De er nesten like fine som julekula.  jeg har noen slike hvite hus til å ha telys i.  Dette treet vil passe godt inn sammen med husene. Vakre ting som kommer til å glede meg i mange år.
Hun hadde også kjøpt et juletre-teppe til oss.  Det kommer godt med. For Lille Julaften lette vi høyt og lavt etter det runde teppet jeg kjøpte for noen år siden og har brukt som juleteteppe de siste to årene. Det ble funnet på vaskerommet, glemt i en haug med tepper som liksom aldri får første prioritet i vaskemaskinen
Juletreteppe vi fikk av Datter, det var en fellesgave til både meg og Gamle Gubben Grå, var et heklet rundt teppe, nesten som en heklet duk men i kjempetukt bomullsgarn. Hun hadde bestilt det på nett, og frydet seg nok over vår frustrasjon over det manglende juletreteppe på Lille Julaften.
Takk for gavene, snille Datter.

Fra Eldste Sønn fikk jeg disse to nissekoppene.  Jeg har mugga som hører til porselensserien med disse nissene.  Men disse krusene har jeg ikke sett.  Ikke finner jeg de på nettsiden til Porsgrund heller, de markedsfører både porselenet og glassene i denne serien.
Eldste Sønn hadde kjøpt dem i byens bruktbutikk. Det gleder et Mammahjerte stort.  Jeg er jo glad i gjenbruk Og som de pleier å si det hos Fretex; “Det går fint å drikke av et glass noen har drukket av før”   Siden disse har gått ut av sortimentet og derved er eksklusive, må jeg ut på leiting på loppemarked og bruktbutikker så jeg får flere enn disse to.  I tillegg fikk jeg tre nisser.

Fra Yngste Sønn fikk jeg ei bok. Svøm med de som drukner av Lars Myting.  Det var den eneste boka jeg fikk.  Før, da jeg var yngre var det liksom bare antall bøker som telte som julegaver for min del.  Det er lenge siden.  Men fremdeles er bøker kjærkomne gaver.  Stabelen med uleste bøker er bare litt høy. Men det håper jeg å få gjort noe med i 2020.

Gamle Gubben Grå er som alltid flink med å kjøpe julegaver. Og jeg regner med at alle dere er spente på hva Gamle Gubben Grå har gitt kjerringa si i julegave.  Jeg tror nemlig at Gamle Gubben Grå har en aldri så liten fan-skare der ute blant leserne mine.
Jeg har vel tidligere skrevet at jeg fikk hovedjulegaven min allerede før jul.. Vintersko med pigger!.  Jeg fikk de før jul, fordi han tenkte at hvis kjerringa datt på isen og brøyt av en lårhals eller to fordi hun gikk med dårlige sko – og så i sykehussenga eller sittende i rullestol på julaften pakket opp piggstøvler, og fikk greie på at de hadde ligget pent innpakket i skapet da isen var som glattest. …  Derfor fikk jeg de noen uker før jul, og jeg elsker dem.  Jeg går så trygt og hører piggene knaser seg vei ned i isen.  Det ligger mye kjærlighet i å opprettholde kjerringas tur-glede, også vinterstid.
I tillegg fikk jeg Hydro Texaco koppen.  Nå kan jeg fylle varmkaffe på Vikersund hver gang jeg drar til Drammen. i hele 2020. Det er en gave også kollegaene mine i Drammen, og ledelsen kommer til å ha glede av.  Jeg er mye roligere når jeg har fått i meg litt kaffe.
Så fikk jeg et etui til å ha alle laderne og powerbankene mine i på reise.  Om det gjør det lettere for meg å få med meg alle laderne jeg trenger er jeg mer usikker på.  Jeg reiste som kjent til Egypt uten å ta med laderen til kameraet, på diverse kurs og seminarer uten lader til enten telefon, nettbrett eller pc….
Han ga meg og et par tykke gode sokker. endelig har han gitt opp å få meg til å bruke tøfler!

Svigermor har som vanlig en hel haug med små gaver, pluss penger.  Blant mine gaver var blant annet disse to kremene.  Jeg er ikke storforbruker av slikt, men har alltid som mål å bli bedre.  Skal bare rydde litt i badeskapet og kaste noen kremtuber som har stått der noen år så får jeg nok plass til disse.
Fikk og handlenett og smykke.

Pappa  ga meg sånn duk til å legge over bilvinduene så jeg slipper å starte dagen med å skrape is.  Mye kjærlighet også i en slik gave.  Må bare huske å legge den på bilvinduet om kvelden… Der har jeg forbedringspotensialer.

Ellers fikk jeg hjemmelagede tovede nisser av en niese og hjemmelagede karameller av to andre nieser.
Jeg fikk og, som tidligere nevnt en kjempestor og kjempesøt nisse av en Niese (sammen med karameller).

Og av venninna mi fikk jeg ei kasse full av rødvin.
Jeg er heldig som har så mange mennesker som tenker på meg og ønsker å glede meg rundt juletider.  Jeg føler stor takknemlighet for å ha fått så masse fint av så mange flotte folk.
Tusen takk alle sammen.

 

 

Når noen veler å forlate oss………

Ari Behn valgte å forlate livet. Og nettet flommer over av beskrivelser av hvor fantastisk han var.  Kokkejævel spør i sitt innlegg hvorfor hyllesten og lovordene kommer først nå.  Nå som han ikke kan høre de. Ikke få med seg hyllesten Det er et godt spørsmål.

For det sitter mange Arier rundt om kring.  Mange som opplever at livet er trist som faen. Mange som føler seg som en fremmed blomst, selv i sin nærmeste familie.  Mange som føler seg som tapere fordi de ikke klarte å leve opp til forventninger andre har satt.  Mange som føler at de aldri vil bli akseptert for å være akkurat den de er.
Hvor flinke er vi til å vise de vi har rundt oss at vi er glade i de akkurat slik de er?

Takk for at dere har tatt dere tid til å lære meg å kjenne, det har gitt meg trygghet da jeg trengte det som mest.

Dette sitatet er fra Ari Behns bryllupstale til Martha Louise, og de han takker her er kongeparet. La oss ta de ordene til oss. La oss ta oss tid til å lære våre medmennesker å kjenne.  Gi dem trygghet når de trenger det som mest.

Takk for at dere som mine kommende svigerforeldre har tatt varmt vare på meg når jeg har følt det som om jeg snubler og mister fotfestet.

Er vi like rause som vårt kongepar? Tar vi varmt vare på folk som føler at de snubler og mister fotfeste?

Mørket ble for svart, selv for en lysfontene.
La oss alle være små lys av håp, små lys av aksept og forståelse slik at ingen andre blir oppslukt av et slikt svart mørke.

Ari Behn valgte døden. Det var hans valg. Han hadde andre valgmuligheter.

Jeg drømmer altfor ofte at jeg går ned i kjelleren, låser opp våpenskapet, tar fram rifla, lader, stikker løpet i kjeften og trekker av. Så våkner jeg, våt av svette og med skuddet rungende i ørene. Jeg vet ikke, før eller siden kommer øyeblikket. Hvem kan vite sånt. Vi skal jo alle dø. Det er til å bli sprø av. Mange mener jeg er sprø allerede. Det er jeg vel også. Det er derfor jeg drømmer om å sette punktum. Likevel lever jeg videre som om ingenting har skjedd.

Dette sitatet er fra “Talent for lykke”, boka Ari Behn ga ut i 2011. Litt skremmende å lese nå.  Men samtidig forteller det at han har slitt med selvmordstanker også tidligere, antakelig flere ganger – og hver gang tidligere valgt livet.

Det vil alltid finnes andre valgmuligheter enn døden, vit det du som sliter.  Man kan velge livet. Velge livet og håpet om at mørket langsomt må vike for lyset.
Og vi, vi som ikke er omsluttet av mørke, la oss tenne lys som gir håp til de som sliter. La oss, du og jeg, være de som bidrar til at mørke må vike for lyset. La oss være lysfontener, lykter, små lys . Være de som hver på vår måte bidrar til at mørket ikke blir fult så mørkt. Bidrar til at en som sliter veler livet fremfor døden.

Ari Behn valgte døden.  Familien hans valgte å være åpne om dødsårsaken.  Det er et modig valg det står respekt av.  Åpenhet om selvmord og åpenhet om at livet kan være vanskelig, selv for de som oppleves å leve på samfunnets solside er viktig.

Det nærmer seg et nytt år. la oss ha som mål i 2020 at vi skal være litt mer åpne for annerledeshet. La oss være flinkere til å se menneskene rundt oss slik de er, og ikke bare slik vi ønsker at de skal være. La oss rekke ut en hånd til folk vi ser sliter, og være der for hverandre selv i en travel hverdag.
La oss ikke vente til 2020.
La oss begynne i dag.

 

 

 

Det ble ikke helt som forventet…

Det virket som en god idé i august. Han kom over denne hytta på fjellet som var til leie for en rimelig penge. Tenk om han kunne overraske dama med at den lille familien skulle feire hvit jul på fjellet i Norge!
Han var heldig. Hytta vår ledig i jula. Utleier sendte bilder og forklarte at hytta verken hadde innlagt strøm eller vann. At toalettet var en utedo langt nede i lia, men det hørtes bare romantisk ut. Han signerte leieavtalen, betalte hele leiesummen og gledet seg til å overraske familien. Dette kom til å bli tidenes beste jul!

Etter noen dager begynte han å tenke på julematen. Fleskestek eller and. Var det stekeovn på hytta?
Han sendte melding til utleier. Hun gjentok at det var ikke strøm, ingen gass-stekeovn, men at de hadde bålpanne.  Bålpanne hørtes kult ut. Det gikk sikkert greit å lage julematen på bål. Dette ble bare bedre og bedre.

I de fleste familier er der gjerne mor selv i huset som står for matlagingen. I det minste ved de store høytidene. Moren i denne lille familien var muligens ikke av den type dame som finner romantikken i å stå ute i en haug ned snø og steike fleskesteken over bål mens vind og snøfiller fyker rundt henne og dagen langsomt går over i natt. Han lot det med bålpanne bli en overraskelse.

Han fokuserte på det romantiske. Hvit jul. Ja for det kom vel til å bli hvit jul?
Han sendte på ny en melding til utleier. Trodde hun det kom til å være snø ved hytta i jula? Utleier ga ingen snøgaranti, men sendte bilder som var tatt der oppe tidligere juler. Det viste snødekte graner og store mengder hvit snø mot en lys blå himmel. Han ble beroliget. Dette kom til å bli en jul de aldri kom til å glemme.

Endelig ble det desember. Endelig var arbeidsdagene over, og juleferien kunne begynne. De pakket bilen og dro av sted sent lørdag kveld. Med ei lita tulle i reisefølge var det greit å kjøre om natta.  En vilter valp var og med i den overfylte bilen. Kjøreturen tok over 12 timer.  De kjørte feil på slutten og forlenget bilturen med nesten en time.  Stemningen i bilen var ikke lutter ferie-lykke.  Den andre voksne var ikke så hipp på hvit jul.
På vinterhvite bratte fjellveier kom de danske kjøreferdighetene litt til kort.  De hadde et par steder bilen fikk en sleng, og ble stående å spinne i grøfta.  12 timer bak rattet gjorde ikke kjøreferdighetene bedre.  Men de kom da opp til hytta til slutt.

Sola skinte fra blå himmel, rim og snø gjorde at greinene på trærne blinket som ørsmå diamanter. Et tykt lag snø dekket bakken.  De ble møtt ved veien av den mannlige utleieren.  Det var tent fakkelbokser som ønsket dem velkommen. En smal vei med høge snøplogkanter førte ned til ei lita hytte.  En annen sti førte ned til utedoen.  Ved inngangen brant det lystig i ei bålpanne. Dette var et eventyr!
Dama gikk noen meter bak. Så haugevis av snø, en smal sti og en ekkel utedo langt nede i lia. Skulle de virkelig tilbringe hele jula her ute i ødemarken?

Inne var det lunt og trivelig. Det brant lystelig i peisen, og det var tent røde stearinlys. Da han fikk øye på de oppredde sengene kjente han hvor trøtt han var.
Endelig gikk utleierne etter å ha gitt de siste instruksjoner. De kunne slappe av, ta en liten lur.  Han håpet dama var litt mer fornøyd etter en hvil. Hun virket ikke helt fornøyd for å si det mildt.

Jeg vet ikke hva og hvordan ting utviklet seg oppe på hytta etter at vi dro ned igjen på søndag, men jeg senset at den kvinnelige delen av leietakerne våre ikke var helt i fyr og flamme.  Jeg antok av klesstilen at hun kanskje ikke så på det å feire jul på en knøtt lita hytte uten strøm og vann og med en utedo langt nede i lia som den ultimate julefeiring,

Allerede fire timer etter at vi forlot hytta, sendte leietakeren melding og etterlyste hvor nøkkelen skulle leveres Jeg hadde sagt før jeg dro at jeg skulle sende han den, men tenkte det ikke hastet.  De skulle ikke ned igjen før på fredag.
Da jeg våknet morgenen etter. var det melding på telefonen min fra leietakeren, sendt klokka 5 om natta.

Godmorgen.
Vi er kørt til Danmark pga akut sygdom. Nøglen ligger ved lys på bord.
God jul. 

Akkurat det der med sykdom tror jeg ikke helt på… Og jeg synes ordentlig synd på han.12 timers kjøretur hver vei for noen få timer med hvit jul, og muligens en real krangel.
Denne jula glemmer de nok aldri….

En julaften uten Pappa….

God 2. juledag, verdens fineste dere!
Ja, dere skjønner sikkert alle sammen at det er Isabell Raad som er øverst på bloggtopplista i dag.  Hun har en tankevekkende og flott innlegg som er vel verdt å lese.  Den første julaften hele familien er samlet, på lenge.

Jeg feiret jul uten Pappa. Høvdingen kom ikke til julemiddag som avtalt. Han ringte og sa han heller ville være hjemme. Det er hans valg. Jeg ble ikke overrasket. Det hadde vært hyggelig om han hadde kommet, men jeg vet at det fort blir litt mye ståk og stri her….  I sine 89 år lange liv tror jeg han kan telle på en hånd de julaftenene han ikke har tilbragt hjemme.

Vi var ute hos han i går på første juledag, både barn, svigerbarn og barnebarn  Hele stua var full.
Han hadde og besøk på julaften formiddag av flere slektninger.

 

 

 

 

De største pakkene under treet…

I år var de to største pakkene under treet til meg!
Når var det tilfelle sist? Det må være lenge siden…
Bestemor ga oss tre søstrene hver vår store bamse ett år tidlig på 1970 tallet…
Men da lå det tre store pakker under treet. En til hver av oss jentene.
Noen ski hat jeg og funnet under treet under oppveksten. Eller rettere sagt julenissen kom vel med de. Men det var liksom ikke så vanskelig å gjette hva som var i den pakka.
Men pakkene som lå under juletreet i går hadde jeg ikke snøring på hva var, og det fyllte meg, gamle kjerringa med spent forventning.

Den første store pakka dukket opp mens jeg stresset rundt og gjorde de siste innkjøpene til julehelgen på Lille Julaften. Det var Største Niese som hadde levert den til Gamle Gubben Grå mens jeg var ute. Den sto ved anrettningsbordet i stua slik at jeg så den med en gang jeg kom inn døra hjemme. “Hvem er den store pakka til?” spurte jeg Gamle Gubben Grå.
Jeg ble virkelig overrasket og forundret da Gubben svarte at den var til meg fra Eldste Niese.
Vanligvis har jeg fått hjemmelagede brente mandler av Eldste Niese. Men hvis det var brente mandler i den pakka, ja da tror jeg jeg har brente mandler for resten av livet. Pakka var neste  en meter høy, og ganske firkanta.

Den andre store gaven ble levert på døra av venninna mi sent på Lille Julaften.
Den var stor og tung, veldig tung. Hun påsto at det var glass, men for meg føltes det mer som om det var bly – eller en stabel murstein. Jeg måtte ha løftehjelp av Eldste Sønn for å bære den inn i stua.

Så fra Lille Julaften og til  pakkene ble åpnet i går kveld gikk jeg og kjente på den gode, gamle julefølelsen fra barndommens juler. Følelsen av magi og spent forventning.

Endelig var ribbe og riskrem fortært, oppvaskmaskinen brummet godt og vi samlet oss rundt pakkehaugen.  Langtekkelig prosess, for vi pakker opp en og en gave slik at’alle ser hva alle får.

En av de første gavene jeg fikk åpne var gaven fra Eldste Niese. Du kan tro jeg var spent!  Når papir, eske og isopor var fjernet, kom denne fyren her til syne. En kjempestor og kjempesøt liten nisse!  Jeg ble kjempe glad! Jeg samler som kjent på nisser. Og  denne nissen passer godt i nissesamlingen min.  Den skal få plass på trammen. Han har med lykt, så det går bra.  Han blir heller ikke alene, det sitter en fire fem nisser på trammen allerede. De er mindre, og sitter på ei hylle over kurvstolen til Gamle Gubben Grå.

Gaven fra venninna mi som jeg om mulig var enda mer spent på,  lot vente på seg. Det var vel en av de siste gavene som Eldste Sønn, pakkeutdeleren, hentet frem under juletreet.
Jeg var rimelig sikker på at dette ikke var noen nisse. Pakka hadde med form som en kjempestor konfekteske, bare litt tykkere. Men jeg trodde ikke at det var ett halvt tonn konfekt.  Papir og papp ble fjernet. Innenfor det var det dette flotte treskrinet.

Når jeg åpnet lokket på tre-skrinet avdekket innholdet seg. For en flott gave, og nå har jeg sikkert rødvin helt frem til påske.
“Og nå er det jul igjen. Og nå er det jul igjen. Og jula varer helt til påske!”