First House og andre såkalte kommunikasjonsbyråer…….

Ideen til First House og andre såkalte kommunikasjonsbyråer er å skyve makt i retning av de kundene som har råd til å betale for slikmaktforskyvning.  Er ikke slik maktforskyvning en fare for det demokratiet vi alle er så stolte av å tilhøre? 

Hvis en investor betalte en politiker for å fremme hans interesser i en politisk sak, kalles det korrupsjon.  Det er ikke bra – og ikke lov.  Korrupte politikere vil vi ikke ha.   Hvis en investor betaler First House; en del x-statsråder,  og andre politikere og andre på innbytterbenken, for at disse skal øke innflytelse på politiske beslutninger gjennom sine kanaler og kontakter, så er det plutselig helt greit?

Nok en deilig fridag…

Har nytt hvert eneste minutt av enda en deilig og solfylt fridag.  Siden det var Himmelspretten i dag, tenkte jeg at jeg fikk nøye meg med å gjøre kun lystbetont husarbeid,  så da var jeg ferdig med det meste før messa var over på radioen.  Hva skulle jeg nå bruke resten av dagen til?  Kjente jeg var sosial og skravlesyk, og sendte en SMS til søstrene mine om de hadde lyst til å komme en tur – i all enkelhet.  Det hadde de dessverre ikke mulighet til, opptatte kvinner som de er.  Men de virket som de ble glade for invitasjonen. Vi får forsøke å få det til en av de nærmeste ukene.

Så hva skulle jeg da finne på? Kunne jo ringe ei venninne eller to, men da bør jeg ha litt mer og servere. Er litt annerledes med søstrene.

Ble til at jeg tok med meg Gamle Gubben grå og Kjøteren og gikk Frøy løypa på Helgelandsmoen. 3 km i lett terreng var passe anstrengende i varmen.

Etterpå la jeg meg på palle-sofaen på terrassen, og der sloknet jeg. En drøy times lur ute i steikende sol var kanskje ikke det lureste. Kjenner meg ganske så kokt i toppen, og har fått en kledelig rødfarge uten å være det minste flau.  Etter deilig middag servert av Eldste Sønn, dro jeg med meg Gamle Gubben Grå og Kjøteren igjen.  .Denne gangen gikk turen til Røssholmstranda for å bade Kjøteren. Det var flott der i kveldssola, men litt mye folk for en aktiv og til tider litt støyende hund, så det ble med en halvtimes bading før vi dro hjem.

Så ble det å sitte i kurvstolene på trammen og småsnakke til sola gikk ned. Et lite glass vin unte jeg meg og. Skal ike på jobb før sent i morgen.

 

Hagen min…

Jeg har ikke grønne fingre, men jeg liker at det vokser og gror rundt meg. På denne tiden er hagen min på sitt fineste..

Forsythiaen har for lengst blomstret av, men du verden hvor fine de var i år. Tre stykker lyste opp hagen med sine gule blomster lenge før noe annet blomstret her i hagen.  Det gjorde og den merkelige planten som var her da vi kjøpte huset, og som bare blir større og flottere år for år. Jeg vet ikke hva slags plante dette er, så hvis noen kan fortelle meg det, vil jeg bli glad.  Den kommer nok med flere blomstringer ut over sommeren som den pleier.

Men selv om disse blomstene ikke er fullt så vakre nå, så er det andre planter som har overtatt blomsterprakten.

Syrinen viser seg fra sin beste side. Det samme gjør pryd epletreet.

I nytte-hagen står krydderurter, jordbær og grønnsakplanter i god vekst.. 

Dette er mitt fristed, og du hvor mye rekreasjon det er å finne i en liten hageflekk. i

 

Ungdommen nå til dags….

I dag hadde jeg en hel dag fri. En hel dag jeg kunne bruke på akkurat hva jeg ville. Ingen møter. Ingen jobb. Ingen avtaler. Bare fri, fri, FRI!!

Hadde tenkt jeg skulle fått gjort så mye hjemme.  Rydde, vaske, kose meg i hagen. Kanskje finne på noe kreativt eller gøy.  Men så dro Gamle gubben Grå til byen, nattevaktene fra helga hang fortsatt i kroppen. Sofaen lokket, og det ble et par timer på øret under pelspleddet. Kom meg så vidt opp før Gubben kom hjem fra sitt ærend i byen  Var litt flink, men ingen hvit tornado. Energinivået var på bunn-nivå.  Sola lokket, og jeg satte meg i godstolen på trammen og ringte Datteren. Har ikke snakket med henne på noen dager.

Datteren syns vi ikke skulle sitte på hvert vårt sted å kjede oss, men heller gå til Kongens Utsikt.  Jeg var tom for energi, kjedet meg i grunn ikke og hadde sommerkjole på. Man går ikke skogtur med sommerkjole. Men ingen unnskyldninger holdt. Jeg kunne da skifte.  Det er det man har igjen for å dra med seg ungene ut i skog og mark når de er små; de tar igjen når de blir store….

Selvsagt ble det tur.

Vi kjørte opp til Kleivstua og gikk oppover til Kongens Utsikt. Lenge siden sist jeg var der, og enda lengre siden Datteren var der.  Men da vi bodde her i byen sist, var vi ofte her. Første turen tok vi da Datteren var tre år. En tøff tur for ei lita jente, men hun har alltid vært tøff.  Minnene kom  mens vi  gikk oppover stien.

Vi husket bakken hvor en gutt på Tines alder nådde oss igjen og gikk forbi oss til Datterens store forferdelse. den høsten hun var 6 år. (Jeg hadde Eldste Sønn i bæremeis på ryggen, har aldri vært i god form,  og har aldri gjort noe av at folk går forbi meg). Men Datteren har mer konkurranseinstinkt enn meg, og tok opp jakten på gutten og nådde han igjen.

Utsiktens Venner har gjort en fantastisk jobb med å vedlikeholde og forbedre stien.  Vi valgte den “nye”  “Steinfri sti” oppover. Har gått ned der en gang med Kjøteren for noen år siden, og trodde det var lettere for kneet. Vel,- det var VÅTT, og vi måtte balansere på planker. Men vi kom oss da frem.

Utsikten var akkurat som Datteren husket det. Vi hvilte litt på steinen i håp om  at de nede på selve utsikten forsvant, men til slutt trasket vi ned for å ta de alltid like nødvendige selfiene, og selvsagt nyte utsikten.

Her sto vi og så ned på Sundøya den gang Datteren var tre, Da jobba Gamle Gubben Grå på Sundøya og Datteren lurte på om vi ikke bare kune ta snarveien rett ned….  Nå er det ikke lenger noe Sundøya Fjordhotell. Innerst i vika ser vi Åsa, min kjære barndoms dal.  Kongens Uutsikt er en fantastisk perle.  Det blir nok ikke så lenge til vi kommer tilbake.

Hjem gikk vi den vanlige steinete stien.  Kneet mitt verker etter nedoverbakkene, men det har vært en flott tur sammen med verdens beste Datter.

TAKK, jenta mi for at du dro meg med.

 

Det ble et glass rødvin i kveld….

Kom meg på jobb i ettermiddag, og fikk brukt tiden godt.  Kunne dra fornøyd hjem litt før 20.00. Ikke verst til å være meg.

Hjemme ble jeg gledelig overrasket. Yngste Sønn drev og klippet plenen på eget initiativ. Han fjernet også alle løvetann med røtter fra plenen, etter sådde med grasfrø og lukte blomsterbedet. Ja, han har drevet på helt til nå. Jeg kan si mye om den gutten, og ikke alltid er alt like positivt, men når han først gjør noe, så gjør han det ordentlig.  Eldste sønn sto ved tørkestativet og hang opp klesvasken, og Gamle Gubben Grå drev og lagde middag. Hjemmelaget pizza.

Jeg bidro til dugnaden med litt husarbeid. Snart var middagen klar, og etterpå ble jeg og Gamle Gubben Grå sittende i godstolene på trammen med hvert vårt rødvinsglass og bare småsnakke. Deilig kosestund  etter en slitsom nattevaktshelg.

Klar for vårens vakreste eventyr…..

Jeg innrømmer at jeg er litt sær, men for meg er vårens vakreste eventyr det årlige lønnsoppgjøret.  Som tillitsvalgt i Norsk Radiografforbund, et forbund som er for lokal lønnsdannelse, er det min årlige oppgave å forhandle lønn for våre medlemmer i vårt helseforetak. Og i morgen er første forhandlingsdag.

Jeg føler meg langt fra klar, og nattevaktshelg er overhode ikke den beste oppladningen jeg kunne tenke meg. Blir nok noen timer foran PC n i kveld for å få på plass de siste formuleringene på første krav, regne ut glidning skulle jeg og ha gjort, og gått gjennom tekstlige endringer i overenskomsten.  Stat og kommune kom i havn i dag på en ramme litt over frontfaget. Synd. Jeg hadde ønsket å øke presset ved å ha streikende barnehagetanter rett utenfor forhandlingsrommet.  Hadde det for et par år siden, og det bidro til en heltegenstemning….

Ikke er jeg fornøyd med ramma i kommune og statsoppgjøret heller. 3.3% er langt mindre enn det jeg trenger for at ikke våre medlemmer skal  komme enda lengre etter sammenlignbare grupper.

 

Så med hodet fullt av lønnsforhandlingstanker dro jeg overtrøtt hjem fra nattevakt.  I overenskomsten kan vi fritas for nattevakter når vi fyller 55 år, kanskje jeg skulle senke den grensa til 48 ? Etter å ha vært den med flest nattevakter på jobben i en årrekke, er jeg nå fullstendig vrak etter hver nattevaktsperiode. Vel hjemme, og med kun en tanke i hodet – mat og søvn. (OK det er to tanker…) fant jeg ut at Yngste Sønn var hjemme. (Han med privatsjåføren…) Jeg minnes at jeg ringte hjem litt over 7. og forhørte meg om at han var våken og i stand til å rekke bussen, noe som ble bekreftet av den selsamme Yngste Sønn. Så hva gjorde han hjemme nå?  Nei han begynte senere i dag, og ventet selvfølgelig på privatsjåføren sin… (leses meg.)

Etter en ny tur til byen,, og frokost med Aftenposten, kunne jeg endelig innta horisontale på sofaen. 

Ble vekket til live etter et par timer av en selskapssyk kjøter.  Henvendelse på sms om å komme på et møte i lokal LO organisasjon å tale om et tema jeg burde kunne litt om. Interessant utfordring. Må tenke litt på det, høre hva de egentlig ønsker og finne ut om jeg har en dag som passer.

Nå kommer vel snart guttene og Gamle Gubben Grå hjem fra skole og jobb, ønsker meg en kveld på terrassen med familien og kanskje et lite glass rødvin? Men først må jeg en tur på kontoret og de siste forberedelser til morgendagen.

Kanskje de ikke døde forgjeves…..

Media slo stort opp i går at forskerne har forsket på organer, vevsprøver etc fra døde spebarn uten å ha innhentet tillatelse fra foreldrene. Jeg ser at det er etiske aspekter ved en slik praksis, men må si at jeg stiller meg uforstående til en del av “snørr og tårer”  artiklene om temaet. 

Jeg har selv mistet to barn. Ei vakker lita tulle døde brått og uventet 4 uker gammel i krybbedød, og lille-bror kom sovende til verden uten at noen kunne forklare meg hvorfor han var død.  Plutselig fosterdød ble konklusjonen.  Men forskerne vet svært lite om hvorfor noen spebarn og fostre bare plutselig stanser å puste.  Forskerne ønsker gjerne å finne svar på dette spørsmålet.  Jeg ønsker svar på hvorfor barna mine døde.  Men enda viktigere for meg enn at jeg får svar, er at andre skal kunne slippe å gå igjennom mine traumer.  

Hvorvidt mine barn ble bisatt uten alle vevsprøvene og organene intakt, vet jeg ikke.  Men jeg håper at de som obduserte mine barn har tatt de prøver og det de trenger for  kanskje en gang å komme nærmere gåten på hvorfor mine to skjønne barn, og mange, mange med dem, bare har sovnet stille inn.  Kan prøver fra mine barn bidra til at forskerne kommer bare litt nærmere gåten, kanskje klarer å unngå at ett annet barn sovner stille inn, ja da føler jeg at mine to ikke har dødd helt forgjeves.  For meg er det en trøst i sorgen at deres korte liv dog alikevell kanskje kan være med på å gjøre en forskjell.

Tanker rundt skolestrukturen….

 

Nå har vi akkurat feiret 17.mai og flaggene har vaiet i hver krik og krok i kommunen. Skolebarna har marsjert i tog sammen med skolekameratene fra nærområdet, og det har blitt satt lokale rekorder i hesteskokast, eggeløp og is-spising.

 

«Egentlig burde en ordfører møte opp på alle de ulike arrangementer rundt om i kommunen. Det er jo praktisk umulig..» skriver ordfører?n på sin Facebook side, og det har han jo rett i. Men med den farten Samarbeidskammeratene i kommunestyret legger ned skoler på Ringerike i, vil dette være en overkommelig oppgave i løpet av få år.

 

Heggen, Ringmoen og Åsbygda er alt lagt ned. Stranden legger de ned fra høsten av, så venter Hønefoss, Eikeli, Kirkeskolen og Vegård. Får de holde på en fireårs periode til, legger de vel ned Nes, Sokna, og Tyristrand også. Det er jo kun i sentrum de ønsker vekst og utvikling.

 

Tenk å være liten 6 åring på Ullerål når Ullerål skole har blitt bygd ut til å romme 600 elever. 600 elever hvor av minst 500 er mye større enn deg og 200 er kjempestore, nesten ungdommer. Jeg er glad jeg slipper å være den 6-åringen?

 

Skoleungene på Stranden er det ingen som vil ha. Det er ikke plass til dem hverken på Helgerud, Kirkeskolen, Tyristrand eller Eikeli. Så de må deles opp å spres utover. Ikke nok med at man legger ned skolen til disse elevene, man skiller og klassekamerater og bryter opp vennskapsbånd.

 

Hønefoss Skole, byens eldste skole, med en over 120 år gammel historie skal legges ned. Vedlikehold av skolebygg har blitt bortprioritert av Samarbeidskommeratene i deres iver etter å bygge nytt for å lage status-bygg, monumenter, over egen storhet. Nå hevder de at denne staselige skolebygningen fra 1891 ikke holder mål lengre. Det blir lite med snorklipping og flotte takketaler av vedlikehold, nybygg derimot?

 

Foreldrene ved Hønefoss og Stranden ønsker ikke at skolene deres skal legges ned. Det ønsker ikke foreldrene ved Kirkeskolen og Vegård heller. Det er tøft å være liten barneskole-elev på Ringerike når de som bestemmer er mer opptatt av å ri egne prinsipper enn å lytte til hva innbyggerne ønsker.

 

36 askebegre til besvær…..

Gamle Gubben Grå er en samler.  Han samler på bareffekter, ølglass, askebegre, bøker, frimerker, kulepenner, lightere og gud vet hva.  Fordi han samler på slike ting mange ser på som skrot, er det raskt gjort å få en stor samling.

Systematisere samlingene er han derimot ikke så flink på. Samler heller ikke på spesifikke merker eller lignende, nei da, jo flere jo bedre er nok mottoet.  Resultatet er selvsagt at det hoper seg opp med… skrot.  Nede i hulen, som jeg anser som husets TV stue, står det ølglass, askebegre og annet skrot i stabler over alt. Jeg blir GAL:  Det er ikke hyggelig å sette seg ned for å se på TV når du føler  ukontrollert rasfare . Alle disse haugene med skatter samler og store mengder støv, og siden Gamle Gubben Grå antagelig har allergi både mot vaskefilla og støvkosten er det ikke å stikke under en stabel med bøker at det gjør noe med inneklimaet i den kule TV-stua mi.

I går tok jeg for meg en liten nisje.  En liten hylle med askebegre og tobakksrelaterte ting.  Jeg tok ut alle tingene, vasket de godt, og vasket hylla før jeg satte ting pent inn igjen..

Ble ganske fornøyd med resultatet, om jeg skal si det selv.  Men det var bare et lite problem…….   Jeg hadde 36 askebegre og 14 tobakksbokser for mye som jeg liksom ikke fikk plass til. (+ alle de som står stablet i andre hyller og skap og vinduskarmer og gud vet hvor…) 

Min første innskytelse var en rask tur ned til kontaineren for glass og metall og herlige knuselyder.  Men det var det der med tilgivelse når Gubben kom hjem fra jobb da.  Løsningen ble å legge ut “skattene”  til salgs på nett. Vi har en slik lokal Facebook side her i byen.  Trodde ikke Gubben ville like den ideen bedre, men det kunne jo tenkes at det finnes flere skrotnisser der ute…

Det gjorde det. Nå er jeg straks 8 askebegre fattigere, og Gamle Gubben Grå 360 kr rikere.  Får håpe han er litt blidere når han kommer hjem fra jobb, for det var en tordensky som dro på jobb i dag morges.  Dumme Kjerringa rører ikke hans samlinger ustraffet….

SMS en jeg hater å motta….

Jeg ønsker ikke alltid å være tilgjengelig.  Noen ganger er det godt å skru av telefonen og la verden klare seg uten meg.  Så og disse dagene jeg var på cruise med svigerfamilien. 

I går da jeg dro fra båten måtte jeg stresse for å rekke et møte i Drammen. Jeg glemte å ta telefonen ut av veska som lå bak i bilen og sette den til lading. Tidsskjemaet tillot ingen stopp, så telefonen lå utlada og avskrudd i PC veska i hele går og. Etter møtet var det jo fri, og ingen grunn til å væretilgjengelig.

I dag, som og er fridag, ble telefonen ladet og skrudd på.  Straks tikket to SMS inn. En var fra en tillitsvalgt, og var bare en beskjed som er grei å få.  Den andre var fra sjefen på jobben.

                                                                Hei, kan du jobbe dagen i dag?

Jeg vet ikke om den er sendt i dag, i går eller på mandag. Samme det.  Litt sent å se meldingen når det nærmer seg lunsjtid.   SMS en forblir ubesvart.  Jeg kjenner den dårlige samvittigheten komme krypende, men jeg prøver å dytte den vekk. Jeg jobber godt over 100% stilling.  Jeg har knapt en fridag. Fridagen i går var jeg en tur i Drammen og arbeidet 3 timer på kontoret. Fridagen i dag hadde jeg tenkt å delta på et møte her i Hønefoss.

Denne vinteren og våren har det vært mange slike meldinger.  Hvis jeg ikke har andre oppgaver i den andre jobben, har jeg som regel stilt opp, men oftere og oftere har jeg svart nei.  Jeg er så sliten, er nesten aldri hjemme, og trenger virkelig fritiden min.

MEN; den dårlige samvittigheten sliter.. Jeg burde jo stille opp – som jeg har gjort i alle år.  Nå er det blitt slik at jeg får vondt i magen bare jeg ser navnet til sjefen dukker opp i displayet på telefonen.

Er det mitt ansvar at de har for liten grunnbemanning?  Er det mitt ansvar å dekke opp udekte uforutsette og lange planlagte ferier?  Eller er det mitt ansvar å ta vare på egen helse slik at jeg kan være i stand til å ta mine egne vakter og skjøte mine verv og i tillegg ha litt overskudd til hus og hjem, mann og barn?