Ulvestøtta ved Kastebakken

I tidligere tider hadde man det man på min kant av landet kalte kast.  En haug av stein eller kvister knyttet til minnet om en ugjerning som hadde skjedd på stedet. Kastene  lå ved veiene, og den forbifarende kaste en kvist o.l. på haugen for å beskytte seg mot det onde som var knyttet til stedet.
Andre steder i landet vet jeg man bruker betegnelsen varp på slike steder.

På min tur i dag kom jeg forbi et slikt kast. Ulvestøtta på Svendsrudmoen. De har gjort den i stand i nyere tid, og jeg har ikke sett skikkelig på den. Bare kjørt forbi i bil. Nå var jeg til fots og hadde god  mulighet til å studere Ulvestøtta og selvsagt kaste på en kvist. Ille nok at jeg hadde ramlet og skitnet til buksa om jeg ikke skulle bli drept av ulv og.

Et sagn forteller at en gutt som var på vei til konfirmasjonsforberedelse i Hole prestegård en vinterdag i begynnelsen av attenhundreårene blev revet i hjel av ulver på dette stedet.
For å gi hans sjel fred, kastet de som kom forbi friske grankvister på stedet helt til kvisthaugen og en gammel gran som stod her blev borte en gang mellem 1945 og 1950.
Forfatteren Jon Guldahl, som skrev under pseudonymet Varg Villvoll på 1950-tallet, skrev i en artikkel den 20. juni 1955, at «Kastegrana på Svensrudmoen»  var falt over ende.
Det er flere versjoner av sagnet, men alle forteller om en gutt som ble drept av ulvene her.

For å minne om sagnet blev steinen på bildet reist i 1963 av Throne-Holst på Rytterager i samarbeid med Hole ungdomsforening.

Harald Throne-Holst var administrerende direktør og styreformann i Freia, og det var han som i 1963 i samarbeid med Hole ungdomsforening tok initiativ til å reise minnebautaen,
Throne-Holst eide gården Rytterager, som ligger like i nærheten.  Han bodde der som pensjonist.  Han og kona omkom begge da gården ble brant i desember 1986.

Minnesteinen ble utført av billedhugger Nic Schiøll og teksten på steinens framside ble gitt av ringeriksdikteren Elling M. Solheim.

Nic Schiøll var en kjent billedhugger på 60-tallet.  Hovedverket hans, det han er mest kjent for,  er St. Hallvard-relieffet på Oslo rådhus. Det er plassert høyt på veggen som vender mot fjorden og Rådhusplassen.
Så det var ingen hvem som helst som hugget ut mønsteret og teksten i bautaen som i mang eår sto litt bortgjemt inni granskogen på nedersiden av veien mellom Vik og Røyse.

I 2020 ble minnesteinen flyttet over på andre siden av veien, for å være mer tilgjengelig for folk. Nå står det lett synlig rett ved en gang- og sykkelsti. Det er og laget e hellelagt plass foran bautaen, og en kobberplate som forteller historien.

Et flott minnesmerke, over ungt liv og brå død, og historie det er verdt å ta vare på. Så kast en kvist foran ulvebautaen hvis du skulle være på de kanter.

 

 

Søle og mestring

En fin måte å lade batteriene på er å komme seg ut i skogen. Så etter frokost tok jeg med meg hundene og dro av sted.

Litt våte stier, enkelte steder måtte hundene virkelig vasse. Nærmest bade. Denne stien var en av de bedre.

Søle og denne Kjerringa er som kjent en farlig kombinasjon. Det er jo på slike rusleturer søle på stien har ført til skikkelige bruddskader både i kne og i ankel.  Frister absolutt ikke til gjentakelse.

Så selvsagt klarte denne kjerringa det igjen. Å skli i en søleflekk og gå på ryggkulen. Heldigvis uten skade denne gangen. Opp igjen kom jeg meg og uten for store problemer.  Ga nesten mestringsfølelse å ramle i skogen og komme seg lekende lett opp uten skade. Ikke haltet jeg meg korteste vei til bilen heller, men fortsatte turen som planlagt. Så litt ut som et barnehagebarn etter en fin dag i sandkassa med søleflekker på knærne så vel som i buksebake, men det får gå.

Det ble en tur på over 5 km. Sier meg fornøyd med det.

Nå har jeg og Charlie Chihuahua flata ut på sofaen. Late Brit (robotstøvsugeren) er satt i arbeid. Det er best å la henne jobbe i fred.

 

 

Krymper ikke av litt vann…

I går fortalte yr at det skulle regne hele dagen. Til dels ganske mye, sånn styrtregn du vet.
Det regnet ikke da jeg skulle ut døra. Lettskyet og sol. Jeg skulle bare en liten tur i sentrale strøk. Ikke langt til fjells eller langt ut i skogen. Jeg så på softshell-jakka i entreen. Den er kjekk i regnvær og vind, og et must på fjellturer. Men du så tung. Jeg er jo ikke typen som vurderer vekt-vest. Så jeg lot de være og strøk av sted med bare ei strikkejakke.

Da jeg kjørte mot der jeg skulle starte turen så jeg mørke skyer i de fleste retninger. Ble litt spennende å se om jeg kom til å komme meg gjennom turen uten å bli “overraska” av varslet regnvær.  Vel, det ville i så fall ikke bli første gangen jeg kom hjem fra tur som ei druknet katte. Forhåpentligvis ikke siste heller.

Jeg liker å gå tur i lett regn. Når jeg bare skal gå en liten tur på noen kilometer og så rett hjem er det ikke så farlig om jeg blir litt våt. Jeg har nok av tørre klær hjemme.

Jeg gikk turen min. Det regnet litt like etter at jeg hadde startet. Ikke mye, bare litt lett regn. Jeg stresset litt med å komme opp det mest leirete partiet før det ble så mye regn at det ble glatt. Men når jeg kom opp på toppen og stia ble god og tørr var jeg berga. Da stoppet vel regnet og.  Helt til vi satt i bilen og var på vei hjem. Da kom styrtregnet. Flaks.

Skal man på de lange turene, eller opp på høgfjellet skal man selvsagt være rustet for dårlig vær og ha med det utstyret turen krever.  Men skal man alltid ruste seg ut som om man skal på en ekspedisjon bare for en liten formiddagstur, ja da blir den dørstokken høyere enn den trenger å bli.

Jeg er sånn som gjerne forsøker å dra med meg folk som kanskje ikke er så mye ute på tur med ut i skauen. Jeg er overbevist om at det å komme seg ut litt er godt for kropp og sjel. Spesielt for sjelen, det psykiske.
Det jeg ofte får høre som unnskyldning for ikke å bli med er at de ikke har noe å ha på seg.
Folk har sett så mange bilder av folk i glorete friluftsklær på sosiale medier at de tror det er kleskode for å få slippe inn, eller snarere ut, i skauen.

Jeg får de som regel, etter litt mas, med meg. Vi skal ikke gå langt.  Bare reise opp til tjernet og sitte der og drikke kaffe. Kanskje se etter litt blåbær eller sopp.  Det eneste jeg diskret sjekker når de setter seg inn i bilen er hva de har på beina. Jeg har hatt med meg folk i Crocs og i ballerinasko. Da legger jeg opp turen deretter. God grusvei og sandstrand går greit.
Når de ser at jeg sitter der i bilen i helt vanlige klær, som olabukse og en strikkejakke ser jeg at de slapper litt av.

For meg er ikke det viktigste med å komme seg ut det å trene. Jeg er ikke opptatt av hvor langt jeg går eller hvor fort jeg går. Jeg er opptatt av å være ute. Man kan godt si at det mentale av å komme seg ut er det som er viktigst for meg. Så får det at jeg blir litt sprekere komme som en gledelig bi-effekt.

Den dagen jeg føler for å pakke sekken med alt fra ormtabletter til sokkeksift bare fordi jeg har tenkt meg ut for å se etter litt sopp, blåbær eller sjelefred, ja da kommer jeg til å føle meg gammel.
Da en den impulsive kjerringa som optimistisk drar av sted borte. Kjerringa som ikke krymper i regnvær og som tåler å bli litt blaut på beina.

 

Ut på tur…

Det virker som om noen tenker at jeg er i mot å bevege meg. At jeg synes det er teit å trene. Det er ikke tilfelle. Jeg er ingen atlet. Kunne ikke finne på å jogge, med mindre det sto om livet. Altså at jeg var i umiddelbar livsfare.  Du finner meg aldri på et treningsstudio. Og nei, jeg ville nok aldri finne på å drive med styrketrening sånn for å trene styrke.

Men å bruke kroppen og musklene har jeg ikke så mye i mot. Kroppen har noen skavanker som gjør at jeg ikke går så fort som andre. Jeg går mer forsiktig fordi jeg ikke har lyst på flere fall og mer titan, og jeg må ta hensyn til rygg, ankel og kne så jeg klarer å kreke meg tilbake etter endt tur,  Så hvis jeg får gå tur på mine premisser, og gjerne alene i eget tempo, ja da har jeg det ganske så bra. Jeg liker å gå tur.

I dag valgte jeg stia på bilde. Og ja, alle bildene i dette innlegget er fra i dag. Ingen arkivbilder denne gangen.
Jeg har gått denne stia en gang før. Flere år siden. Den blir etter hvert til en bratt bakke. Skikkelig stigning. Jeg husker jeg virkelig hadde både puls og pesing sist jeg gikk der.  Det er vel derfor jeg ikke har gått der igjen.

Men i dag la jeg altså i vei. Bekymret meg til å begynne med mer for leira i stia enn for stigningen. stia gikk relativt lett oppover, men det var sleipt. Jeg er jo som kjent livredd leire. Det var leire som gjorde at jeg ødela kneet og det var leire som gjorde at jeg ødela ankelen.

Etter en stund ble det brattere, men ikke så bratt som jeg mente å huske. I tillegg var det bare et relativt kort stykke. Jeg så toppen. Og snart var jeg oppe også den siste kneika. Ja, jeg hadde puls, og ja jeg hadde pust. Og selv om det står en benk på toppen ble det ikke noen hvil. Det var vått. Jeg kunne bli våt i bukserumpa.
Når det å muligens bli litt kald på skinka virker for avskrekkende til at jeg velger å sette meg ned for en hvil, da er jeg ikke særlig sliten.

Utsikten på toppen er bra.
Selv om jeg bare har gått turen opp bakken en gang før har jeg vært her flere ganger tidligere. Det er bare noen år siden. Da vi bodde i rekkehuset gikk jeg ofte hit og så ut over. Gjerne i halvmørket når alle lysene var tent. De blokkene midt i bildet var ikke der da.

Jeg tok en lengre vei tilbake mot bilen. Av dette bildet kan det nesten virke som om jeg er langt ute på bondelandet, men i virkeligheten er jeg innenfor bygrensa til Hønefoss. Man behøver ikke alltid dra så langt for å finne skogens ro.

Det er bare starten av juli. Likevel gjorde duskregn og litt høstfarger gjorde at jeg nesten fikk høst-stemning der jeg gikk. Jeg liker høsten, men trenger den ikke i juli.
Stoppet opp da jeg til og med fant rognebær som begynte å bli oransje.

Snart var jeg tilbake i sivilisasjonen og kunne stå å speide ut over boligfeltet der vi bodde fra 93 til 98.  Mange gode minner strømmet på.
Jeg tok ikke turen nedom boligfeltet i dag, men rekkehuset vi bodde i ligger under den grå pila på bildet.
Herfra gikk turen lett nedover mot byen og der jeg hadde parkert bilen.

 

 

Folk er forskjellige…

Jeg leser at Vibbedille har vært ute på tur. Ikke noe nytt i det. Dama spretter rundt på tur nesten hver eneste dag, har blitt skikkelig flink og sikkert sprek det siste året. Det er både inspirerende og imponerende.  Så dette innlegget må ikke ses på som kritikk, men mer som en refleksjon over hvor forskjellige vi folk er.  Den ene måten å tenke på en ikke mer riktig enn den andre.

Reflekterer litt over at jeg føler for å ha en Trigger Warning i dette innlegget, akkurat som Mimir Kristjanson og Sofie Marhaug har i sin siste bok Hjelp, de drar til Sveits! Det er bare det at når denne kjerringa skal uttale seg om trening og helse, ja da kan jeg fort bruke ord og uttrykk som enkelte i denne lettkrenka verden kan føles som støtende.
Nå er det ikke først og fremst Vibbedilles reaksjoner jeg frykter,  men mer mennesker som har som hobby å bli krenket på andres vegne.  Så jeg skriver som Sofie og Mimir; Fremfor å fjerne støtende innhold av denne typen vil jeg oppfordre leseren til å huske at bare fordi man lar seg krenke (på andres vegne), så betyr ikke det at man har et poeng. 

Vibbedille tar på seg oljehyre, snører sin sekk og vandrer med freidig mot en 7 km tur for å kjøpe Redbull til sønnen sin.
Jeg er sikker på at mine barn ville ha vurdert mentalundersøkelse av meg hvis jeg hadde labba de 12 km tur/ retur ned på Kiwi for å kjøpe Redbull til en av de. Spesielt hvis det hadde vært til Yngste Sønn som fremdeles bor hjemme. Han har både bil, førerkort og tjener egne penger. Så hvorfor var det jeg som skulle ta turen? Og det attpåtil til fots?
De uten førerkort hadde nok og fått beskjed om å ta beina fatt selv.

Før du hamrer løs i kommentarfeltet og slår fast mine elendige evner som mor, så er det utrolig mye jeg kunne ha gjort for mine barn. Også kjøpe Redbull.
Det er den labbinga, altså å vandre flerfoldige kilometer for å handle energidrikk, jeg reflekterer over at jeg aldri ville ha gjort.

Folk er forskjellige, og enda rarere skal det i mine øyne bli. For hva er det Vibbedille tenker på der hun vandrer av sted?
Jo hun vurderer å kjøpe seg vektvest for å få litt mer utbytte av sånne “flate” turer uten særlig motstand på noe vis. 
Jeg er helt sikker på at hvis jeg hadde vandra fra Kiwi nede i Hønengata og oppover Henshellinga mot Drømmehuset, en høydeforskjell på rundt 100m på de 6 km, så hadde nok vektvest vært det siste jeg savna. Spesielt hvis jeg hadde en ryggsekk full av Redbull på ryggen, og var kledd i en tung oljehyre.

Vibbedille lurer på hvordan det er å gå med f.eks 10 kg vest kontra 10 kg sekk. Og spør om noen har noen erfaringer.
Her har jeg nok ikke stort å bidra med. Det nærmeste jeg kommer en vektvest er de gamle blyfrakkene på røntgen. Jeg ville helt klart foretrukket ryggsekk enn å vandre opp Henshellinga i blyfrakk. Men nå tror jeg slike vektvester sitter langt bedre på kroppen enn en blyfrakk. Ja og så kommer det jo litt an på ryggsekken og hvor godt tilpasset den er….

Kjenner at problemstillingen ikke engasjerer meg så veldig. Til tross for at jeg har gått ned rundt 20 kilo de siste årene føler jeg vel at jeg fremdeles har vekt nok å drasse på og føler ingen trang til å tilføre flere kilo for å få bedre treningseffekt.

Hadde jeg mot formodning og bedre vitende gått til Kiwi og slitt meg opp Henshellinga med en ryggsekk full av Redbull på ryggen ikledd en blyfrakk fra røntgen under ei tung oljehyre ja da hadde jeg ligget som et slakt på sofaen når jeg kom frem til Drømmehuset. Jeg hadde vel knapt orket å kreke meg bort til spisebordet hvis Gamle Gubben Grå serverte middag.
Sånn er det ikke med Vibbedille. Full av energi og tiltakslyst etter spaserturen setter hun i gang med styrketrening så fort hun er innenfor døra hjemme hos seg selv. Så en rask dusj før middag.
Det er som jeg skriver i overskriften, folk er forskjellige.

 

 

Skogens ro

To hunder og jeg var på tur i tett furuskog i formiddag. Ja, man ser bare Kidd på bildet, men Charlie Chihuahua er ikke langt unna. Han er en litt merkelig hund, og foretrekker å gå bak oss når vi er på tur.

Det er flott og grønt i skogen nå. Blåbæra begynner å bli moden. Sopp så jeg ikke noe av, men det er tidlig i sesongen. Soppen dukker nok opp etter hvert..

Topptur…

I dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært på topptur. Kanskje ikke den høyeste fjelltoppen eller den lengste fot-turen. Vi gikk til St. Hanshaugen i Hønefoss. Jeg tror om ikke annet at det er nordsias høyeste topp, om ikke noe annet. Topp er topp, enten det er toppen av en haug eller toppen av et fjell.
For de som er opptatt av lengden på turer, så ble rundturen vi gikk på litt over 3 km.

Vi gikk jo ikke bare opp til toppen og ned igjen, vi gikk over St. Hanshaugen og ned på den andre siden, og så en runde i et villaområde før vi gikk tilbake til der vi hadde parkert bilen.
Det var godt både for hunder og mennesker og få ruslet en tur på steder vi ikke er så ofte.

Det er og godt å kjenne at jeg er sprekere enn jeg var en periode. At en slik topptur ikke tar pusten fra meg, slik den har gjort. Og at jeg til og med uttalte at Denne bakken er egentlig ikke bratt. i en stigning jeg før har pest som en hvalross på land.

Geiteramsen blomstret og minner meg om at jeg må få laget geiteramssaft. Den fikk kul farge sist jeg laget den for et par år siden, og glir rett inn i sommerens trendbilde. Ligner litt på den ginen det har vært så mye snakk om og som Märtha og Durek skal servere i bryllupet sitt. Rosa drikke i stettglass er noe en hver toppblogger bør unne seg i sommer. Så da går jeg for geiteramssaft.

 

 

Spøkelsestrær

I likhet med flere andre har jeg vært og tatt bilder av “spøkelsestrær”. Trær som er innhyllet i hvitt nett av Heggespinnmøll. Det er visst et bra år for de i år.

Eggene blir lagt i trærne om høsten, om våren dekker larvene blader og knopper med et hvitt spinn, og under dette spinnet eter larven knopper og blader. Ved større angrep kan treet miste alle blad og knopper.
I løpet av sommeren forpupper larvene seg under spinnet, og er ferdige sommerfugler på ettersommeren.

Avhengig av været og andre faktorer kommer større angrep av heggspinnmøll med flere års mellomrom – ofte omkring 10 år. Det var et stort angrep på Østlandet i 2007, og på nytt i år.

Trærne overlever vanligvis, og kommer med nye blader senere på sommeren, så det er ingen grunn til panikk eller mega innkjøp av gift fordi om en hegg eller flere i din nærhet er angrepet i år. Gled deg heller over at det vil bli født en mengde sommerfugler! Sommerfugler med cirka 2 centimeters vingespenn, hvite forvinger med svarte prikker

Jeg synes det er litt spennende å oppleve trærne på nært hold. Flotte fotomotiv var de og. Sølvskimrende, bare trær mot alt det grønne. Litt spøkelses-fornemmelse.

 

En tur rundt i byen

Regnet sluttet heldigvis før jeg kom meg ut med hundene. Det ble til og med snev av blå himmel. Turen gikk både elvelangs og gatelangs i byen jeg er så glad i. Det er flere enn han store utbyggeren som har et hjerte for byen….

Blant blomstrende rosehekker og duftende sjasminbusker har jeg gått i gater hvor byen ennå ikke har mistet sitt småbypreg.

Jeg har sett med vemod på det flotte bygget Hønefoss skole som ikke lenger er skole, og selv om huset fremdeles syder av liv og er i bruk synes jeg det er trist at det erværdige bygget ikke lenger er skole. Kall meg gjerne nostalgiker, men jeg mener at også bygg med historie og sjel har sin verdi.

Når vi snakker om gamle hus med sjel men ingen verdi så gikk jeg og forbi nok et bygg de som bestemmer ikke ser nytten av å ta vare på og bevare. Hønefoss sykehjem.

Joa, selv jeg ser at det kan se litt slitent ut. Bygg gjør fort det når de blir stående tomme og forfalle. Hus trenger folk akkurat som folk trenger hus. Og ja, jeg vet at folk har fått ly der i vinter, men regulær drift har det ikke vært det på noen år.

Planen er å jevne bygget med jorden, og så bygge et nytt…. Jeg leter litt etter ordene, for hva er det egentlig vi har vedtatt å bygge? Ordene sykehjem eller omsorgssenter måtte ikke være med i navnet.  Det planlagte bygget som har en prislapp på 1.000.000.000 kr har fått navnet Vesterntunet. Hvem som fikk den ideen er jeg usikker på, men den er relativt kunnskapsløs både når det gjelder historie og geografi. Området sykehjemmet ligger på, Vesterntangen har vært et villaområde i rundt 100 år. Riktignok ble det bygd noen blokker der på 50- og 60-tallet, men helt klart et område preget av småbyidyll. Så hvorfor bruke betegnelsen tun, som jo assosierer til gårder på landsbygda? Og Vesterntunet, altså tunet på Vestern ligger vel på Vestern gård? Den ligger i Haugssbygd på toppen av Vesternbakken, altså godt utenfor bygrensa og et par kilometer lenger øst.

1.000.000.000 kroner. Jeg har problemer med å forstå at vi ikke kan få et velfungerende sykehjem ved å rehabilitere bygget for den summen, ja kanskje for langt mindre enn det.  Rehabilitere og samtidig ta vare på historien og sjelen i bygget som står der i dag. Oppgradere parken utenfor til glede for beboere både på sykehjemmet og i området rundt.

Slike tanker tenker denne kjerringa mens hun labber rundt med hundene. Kjerringtanker.

Husker dere trappa i skogen?

I dag var jeg tilbake i området rundt Trappa i skogen.  Jeg fant jo lerkekongler sist jeg var der. Lillian, kvinnen bak bloggen Sognafaret fortalte i kommentarfeltet på innlegget om trappa og lerketreet at det var flere forvillede hageplanter å finne hvis jeg tok turen på ny litt senere i sesongen.
Så i dag dro jeg tilbake på plantejakt.

Jeg fant en mengde busker/ trær med mengder av små gule blomster som så til å trives bra og formere seg raskt rundt i området. De minte litt om erteblomster, eller erteplanter da.
Jeg tok med meg en kvist hjem for å undersøke den nærmere, pluss at jeg selvsagt tok noen bilder.

Med litt søking har jeg funnet t at det er Sibirertebusk. Den formerer seg ved hjelp av frø (erter).
Jeg plantet pinnen i jord for å se om den slo rot slik man kan gjøre med Forsythia, men det er nok et dødfødt prosjekt. Jeg får heller ta meg en tur tilbake når blomstringen er over og plantene står der med ertebelger fulle av frø.  Ja, for jeg har planer om å få til en slik plante i hagen til Drømmehuset.
Planter med en historie bak. Slik liker jeg.