Noen husker kanskje at jeg i innlegget Juni-utfordring ville at folk skulle anbefale “reisemål”, store eller små, til leserne sine og sa få leserne til å dra til det samme stedet og sktive enten kommentar eller innlegg om det.
Jeg fulgte med, noterte og holdt telling både med anbefalte reisemål og hvem som lot seg inspirere. Men så, som mange vet, skjedde det noe sånn halvveis i juni, og jeg fulgte ikke så nøye med på blogg lenger. Leste innlegg til de jeg følger, men orket ikke følge med på alle innlegg.
Så kåring av Juni-utfordringen blir derfor en kåring av hvem som lå best an da jeg sluttet å føre statistikk. Sånn må det bli denne måneden. Mest en test for at dere lesere skal forstå konseptet.
De to vinnerne, ja for det sto uavgjort mellom de to, er….Bunny og Pensjonistgunna .
Bunny inspirerte Skogfrue til å gå på orkidejakt i Øvre EEiker. Mulig det blir litt feil. For jeg tror Skogfrue tipset Bunny om den orkide-jakta i utgangspunktet men slikt som skjer utenfor blogg kan jeg ikke ta med. Bunny skrev om oorkidjjakt først. Skogfrue tok turen noen dager senere.
Pensjonistgunna skrev om Ekebergparken og ikke lenge etter observerte jeg at Frodith hadde latt seg inspirere til å besøke parken.
Gratulerer til Pensjonistgunna og Bunny som gode influensere til å inspirere folk til å komme seg ut. I morgen er det første juli. Ny månrd, ny utfordring og nye muligheter.
Vibbedille på plassen over meg på topplista har et innlegg hun har kalt Når an kaster bort dagen på å vente. Det handler om hvor stor tro vi har på digitale hjelpemidler at vi ikke bruker hue. Når vi lurer på hvordan været er utenfor boligen vår tyr vi til yr.no eller andre værmeldingstjenester i stedet for å kaste et blikk ut vinduet.
Joda, jeg vet at de nye fjellvettreglene sier Ta hensyn til vær- og skredvarsel. og det er selvsagt riktig når man skal til fjells. Men det står at man skal ta hensyn til værvarsel, ikke at man nødvendigvis skal bli hjemme.
Greit nok å ikke velge topptur når det er meldt lyn og torden. Slike hensyn er smarte å ta. Kanskje heller ikke velge de glatteste svabergene hvis man tror himmelens sluser snart kan åpne seg og regnet velte ned. Men for et innlandsmenneske som meg som stort sett vandrer turer i skogen, så er det verste jeg risikerer å bli våt. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær er det også noe som heter. Så når fjellvettreglene ber en ta hensyn til værvarsel er det vel like mye at en skal være forberedt. Ta forholdsregler. Ikke bruke værmeldingen som unnskyldning for ikke å komme seg ut i det hele tatt. Skinner sola, så skinner sola. Samme hva en app på telefonene eller ei nettside forteller deg.
Selv gikk jeg tur i regnet i går. Har man hunder må man ut samme hva værmeldingen sier. Det regnet litt da jeg startet. Jeg slengte på meg softshell-jakka. Det regnet mer mens vi labbet runden jeg hadde sett meg ut. Det passet meg godt. Tårer og regndråper kunne renne sammen stille ned over kinnene. Jeg har egentlig alltid likt å vandre i regnet. Joda, buksebeina ble våte da vi gikk gjennom høyt gras, men det overlever man. Vi var ikke på en lang dagstur, det er tørt tøy hjemme.
Vibbedille fikk en fin tur i flott vær, selv om værmeldinga meldte noe annet. En tur hun hadde gått glipp av hvis hun stolte blindt på værmeldingen.
Her er det lettskyet i dag. Både på yr og utenfor vinduet. Om litt skal jeg ut med hundene. Yr melder muligheter om regn om litt. Jeg drikker tekoppen min og leser nettaviser uten å stresse. Kommer det regn, så kommer det regn. Lite jeg kan gjøre med det.
Det har kommet et nytt mat-tilbud på torget i Hønefoss. I de gamle lokalene til Kremmerhuset er det kommet et sted som selger italienske focaccia-sandwich. De lokket med ferskt brød, italienske skinker og salami fra Ask Spekehus på Jevnaker i en artikkel i lokalavisa her om dagen, og i dag fant Gamle Gubben Grå og jeg ut at vi ville teste tilbudet.
Vi tok turen innom da vi var i sentrum tidligere i dag. Siden vi hadde med hundene gikk vi for take-away, og nøt heller lunsjen hjemme på egen terrasse enn på en krakk på torget.
Hva skal en si om maten? Aveva un sapore incredibilmente buono! er i følge google-translate sånn noenlunde dekkende. Dette var godt, veldig godt, så dette kommer vi garantert til å gjøre igjen. Foccaciaene ble varmer mens vi venter, og så fylt med det vi gadde bestilt. Jeg spiste en med seranoskinke, ruccola, ost og akkurat passe med påsto. Den var utrolig god. Gamle Gubben Grå testet ut en med salami fra Ask. Han var enig i at den var god, men han klaget litt over for mye mozarella.
Tror det er en av de første gangene jeg har hørt at Gubben har klaget over at det er for mye av noe på matveien. Ja bortsett fra en gang i Trondheim hvor det var spis så mye du vil for en viss sum. Ungene siterer han fremdeles på utsagnet han kom med utenfor teltet på campingen den kvelden. Jeg skulle ikke ha tatt den siste desserten..
Men nå skulle det ikke handle om Trondheim for lenge siden, og for lengst fortærte desserter. Nå skulle det handle om foccacia fra det nye tilbudet i Hønefoss. Da er konklusjonen at dette var godt, veldig godt!.
En bonde her i nærheten leier ut geiter til å beite ned kratt og vegetasjon. Geiter er flinke til slikt. For tiden har flokken sommerjobb på Petersøya, et friområde på en halvøy i Hønefoss.
Det er et område i sentrum og mange går tur der. Enda flere nå som geitene er der. Geitene er elektronisk inngjerdet. Det betyr at det dingsen rundt nakken på geita som minner om ei bjelle styrer hvor geita kan gå. (Spør meg ikke om teknologien.) De er tillitsfulle og hyggelige å besøke for barnefamilier og andre. Ikke minst for foto-glade personer som meg.
Så her om dagen tok Gamle Gubben Grå og jeg turen for å hilse på geitene. Vi var absolutt ikke alene.
Et flott tiltak, både fra bonden og fra kommunen som har hyret inn geitene. I fjor ble det flyttet rundt til steder hvor kommunen trenger litt rydding av kratt og vegetasjon. Det blir de sikkert i år og. Kanskje dukker de opp på bloggen min flere ganger, for de var fine foto-objekt.
I går fikk jeg en kommentar til innlegget Bli med Kjerringa til….. med forespørsel om jeg ikke kunne lage et innlegg om Stein gård. Jeg liker slike utfordringer, så i kveld fikk jeg ed meg Gamle Gubben Grå og så tok vi kveldsturen med hundene på Steinsletta så jeg kunne få tatt bilder av gården.
Skrive et innlegg om Stein gård… Hvor skal en begynne? Det er ikke mange gårder som har en bygdeborg, en kirkeruin og hodet til Halvdan Svarte i sitt eie. Ja, og så må vi ikke glemme Den grå dame, som visstnok går igjen der. Historien til gården sies å strekke seg et sted mellom 2.000 – 3.000 år tilbake i tid, så det er mye historie å ta av.
De fire kongene; Halvdan Svarte, Sigurd Syr, Olav Haraldsson og Harald Hardråde, har alle en tilknytning til Stein gård. Halvdan Svarte er nevnt i mange historiske kilder som den første med tilknytning til gården. Sigurd Syr bodde også her. Stesønnen hans, Olav Haraldsson, som var sønn til Åsta og Harald Grenske, vokste trolig opp her. Noen mener at Olav Haraldsson, senere Olav den hellige ble døpt her på gården av Olav Tryggvasson. Harald Hardråde var halvbror til Olav Haraldsson, og har også vokst opp på gården.
Jeg skulle gjerne tatt turen opp gjennom bjørke-alléen i kveld. Lett etter restene av bygdeborgen på syd-siden av gården, tatt kirkeruinene i nærmere øyensyn, pustet inn historien og latt kameraet gå varmt. Men dette er en privat eiendom. Det bor folk i husene og gården drives slik gårder skal. Jeg antar de som de fleste andre ikke ville likt å ha en hundeluftende blogger med gubbe luskende rundt på tunet mens bloggeren fotograferte vilt rundt seg. Så dessverre. Lite med bilder fra gården.
Bygdeborgen hadde kanskje ikke vært så mye å ta bilde av. Den skal være ganske nedgrodd og vanskelig å se restene av hvis man ikke vet hvor den er. Den er visstnok fra rundt år 600 e.kr.
Vikingkongene har vi alt vært inne på. Snorre beretter i Heimskringla at Halvdan Svartes hode ble gravlagt i Halvdanshaugen på Stein, en stor gravhaug nordvest for gårdstunet. Halvdan Svarte døde da han gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet. Om hele Halvdan eller bare hodet er gravlagt i den gravhaugen strides de lærde om. .Nóregs konungatal forteller ganske kort at Halfdan ble gravlagt på Ringerike. Ågrip og Fagrskinna B(ca. 1220) presiserer dette til at graven er på Stein på Ringerike. Det er først i Heimskringla at Snorre kommer med opplysningen om at liket ble partert. Her heter det at hodet ble begravet på Stein, og at stormenn fra Romerike, Vestfold og Hedmark tok med hver sin del av kongen for å hauglegge ham i sitt fylke.
Arkeologiske undersøkelser av Halvdanshaugen, gravhaugen ved Stein Gård i 1997–1999 ga indikasjoner på at den kan være eldre enn vikingtiden, muligens så tidlig som 400-tallet. Samtidig kan den vært åpnet senere for å gi pass til en konge som Halvdan – eller bare hodet hans.
Kirkeruinene er av en kirke man tror er bygd på 1100-tallet. Noen hevder den er bygd av Olav den Hellige. Under restaureringen av kirkeruinen i 1924 ble det gjort et funn av mynter under en helle midt i koret. Myntskatten inneholdt 63 mynter. Myntene er av sølv fra før 1035 og av norsk, engelsk og tysk opprinnelse. Om man ikke vet med sikkerhet når den ble bygd vet man at den ble ødelagt av et lynnedslag på 1600-tallet. Da hadde den nok ikke vært i bruk på en stund.
Jeg kunne sikkert skrive langt og lengre enn langt om Stein gård. Men dette er en kort smakebit, Jeg har bare igjen å fortelle om Den grå dame. Spøkelset som visstnok skal gå igjen der.
Sorenskriver Fougner, som stod som eier av Stein Gård på 1800 tallet var nok opptatt av gjenbruk. For han brukte mye stein som han tok fra kirkeruinene på gården til å lage murer i hageanlegget på gården. Da Gamle Gubben Grå og jeg gikk turen vår nede på Steinsletta i dag så vi helt klart murene i hagen nedenfor huset mot jordene. Du ser de på bildet over hvis du ser godt etter.
Det at han tok stein fra kirkeruinene og visstnok og jord fra gravhaugen likte hans mor, gamle fru Fougner dårlig, og hun begynte å vise seg på gården etter sin død,
Det var litt om Stein Gård. En gård med mye historie, som det og er skrevet en egen bok om.
Jeg går mye tur med hundene, også på litt mer urbane strøk som her i Hundremeterskogen. Elvelangs i Hønefoss, for eksempel Der liker jeg å gå. På mine vandringer ser jeg ofte søppel som folk har slengt fra seg. Et ispapir her, ei tomflaske der. Ja jeg trenger ikke gå lenger enn bort i Hundremeterskogen her. Flere på boligfeltet har det med å tømme hageavfallet sitt der. Det blir jo jord igjen…. En smarting har kastet noen plastpotter sammen med vissen Erika. Jeg har irritert meg over de pottene i flere dager nå. De blir ikke jord igjen, hvis du lurte.
Ikke en gang har det streifet tankene mine at jeg skulle bøye meg og plukke opp de eller annen søppel jeg ser på min vei.. Irritere meg over det, ja. Gjøre noe med det, nei det er ikke mitt ansvar. Selv jeg forstår at de plastpottene i Hundrmeterskogen ikke forsvinner før noen bøyer ryggen og plukker de opp,
Aud Marit er ikke som meg. Hun tenker at å plukke opp andres søppel er noe hun gjør for miljøet. Hennes samfunnsplikt å rydde opp etter folk som er for late til å rydde opp etter seg selv.
Når du ser Aud Marit eller andre som plukker søppel og tomgods i parker og langs turstier har du noen gang takket dem for det samfunnsansvaret de tar?
Aud Marit oppfordrer oss alle til å ta det ansvaret. Ta med oss en pose når vi går på tur og være med på dugnaden med å holde turområdene våre ryddige og pene. Det er en fin oppfordring.
Jeg vet jeg skrev i går at jeg skulle være flink, få unna noen prosjekt som har ventet en stund. Og ja jeg ryddet den hylla i kjellertrappa som jeg sa jeg skulle, men ellers ble mye av dagen tilbragt ute. Det er sommer på mine kanter, ennå vi så vidt har begynt på april.
Det er en ting et langt liv har lært meg, og det er at skal jeg få mest mulig ut av sommeren må jeg nyte de sommerdagene som er. Jeg håper på en lang og solfylt sommer, men det har man ingen garanti for. Så i går ble det å nyte sola prioritert høyt.
Jeg fikk også med meg Gamle Gubben Grå på en aldri så liten tur. Vi tok turen til Kistefoss. Sesongåpning er 4.mai, men skulpturparken er alltid åpen. (Selvsagt mot litt betaling). Det var absolutt ikke feil å vandre rundt der med hundene og nesten ha hele parken for seg selv. Joda. Det var en del arbeid i parken. Mye som skal vaskes og vedlikeholdes og være klar til sesongstart. Vi så også et par andre med hund, men det var ingen trengsel, ingen kø og ingen forstyrrende mennesker når jeg skulle fotografere.
Nå løp jeg ikke rundt og tok bilde av alle skulpturene i går. Det har jeg gjort flere ganger før. I går ruslet jeg bare rundt og fotograferte de motivene jeg fant og følte for å forevige. Som en krakk i skogen. Ingen kunstinstallasjon. Bare et sted å sette seg ned og nyte området, og kanskje et kunstverk på litt avstand.
Noen skulpturer måtte jeg jo ta bilde av. Det var jo et fantastisk foto-lys, og en fantastisk vårdag. (sommer).
Jeg har alltid vært svak for denne installasjonen. Tumbling Tacks av Oldenburg og van Bruggen. Tumbling Tacks er fire sterkt forstørrede tegnestifter i fritt fall nedover traseen til den gamle taubanen som var her før da Kistefoss var et tresliperi.
Jeg har blitt glad i kunstneren Yayoi Kusama. Det er hun som har det “rommet med de fargerike ballene” som vi så da vi var på Hennie Onstad kunstsenter. Jeg syntes hennes skulptur Shine og Life hadde fått en dårlig plassering på kunstsenteret, men da jeg sjekket hjemmesiden til Kistefoss ser jeg at det nok ser bedre ut når sesongen starter. Da er det vann. Må nok ta en tur tilbake å nyte den til fulle da.
Den formelig vokser opp av vannet, en gedigen rød og hvit-prikkete kreasjon leser jeg på hjemmesiden. Med sine buktende tentakler stigende opp av vannet i tresliperiets gamle vanninntak, er verket et monumentalt eksempel på Yayoi Kusamas livslange besettelse med repetisjon av mønstre og farger. Verket er laget stedsspesifikt for Kistefos og er inspirert av naturen, vannet og industrien på området. Jo jeg må helt klart tilbake å se kunstverket i all sin prakt når sesongen åpner. På søndag skal jeg forresten betrakte enda ett av Kusamas verk. Da skal Svoger, Gamle Gubben Grå og jeg på Nasjonalmuseet. Jeg vet at en av hennes installasjoner er der.
En annen grunn til at jeg må tilbake til Kistefoss til sommeren er at jeg ikke har vært inne i The Twist. Ja, det er nesten pinlig. Jeg som bor så nære at jeg strengt tatt kunne ha gått dit (litt langt) har altså ikke besøkt dette bygget som har fått positiv omtale i medier over hele verden. Både Bloomberg og The Daily Telegraph har kåret The Twist til en av de vakreste og mest spennende bygningene som åpnet i 2019. Jeg hadde altså ikke vært på Kistefoss siden 2018 da vi tok turen i går. Det er sannelig på tide med en ny tur i åpningstiden denne sesongen.
Vel hjemme ble det rydding av hylla jeg hadde lovet meg selv, og så ble det lunsj på terrassen. En aldeles nydelig dag.
Det har ikke blitt noen bodrydding på meg i dag. Etter å ha gått en litt lengre tur med hundene begynte jeg ute i hagen. Det var så deilig temperatur ute selv om det ikke er direkte solskinn.
Det er fremdeles mars, Telen har ikke gått i bakken, men litt kan en vel så smått begynne med. Samle sammen avklipte greiner fra jeg klipte ned klatrerosene i fjor høst for eksempel.
Mye bråk, støy og støv var det og der de driver og ordner opp etter å ha revet Kefasbygget. Så hundene og jeg fortsatte til parken. Der var det mye fredeligere!
Tok turen elvelangs tilbake mot bilen. Fortsatt is på de stilleste partiene i elva men nok å lukte på i grøftekantene for hundene. Lette forgjeves etter hestehov I dag og.
I dag da jeg var på tur så jeg ekstra godt etter, men niks. Ingen hestehov i dag heller. Derimot så jeg denne grana stappfull av kongler. Mulig ikke akkurat noe vårtegn, men grana var i det minste fri for snø, så jeg synes ikke det er julekort-stemning heller.
Og nei, jeg lette ikke etter hestehov i tretoppene, men det er jo lov å løfte hodet i blant.
