Dette er ikke et nytt innlegg med sukk og stønn og klag og syt over at det er vinter i januar. Nei grunnen til at jeg henter frem strofen fra den gamle barnesangen til Zacharias Topelius er at det liksom var den tanken som slo meg da vi var ute og gikk tur dag. Langs trær fulle av rimfrost og en mer eller mindre islagt Sogna var det lite som minnet om vår.
Selv om det var litt friskt langs elva i dag, var det vakkert. Trær fulle av rimfrost er vakkert, også når sola ikke skinner. For sola skinner ikke i dag. Det er grått, og tåka lå over åstoppene.
Det er jo det jeg har som mål i vinter. I stedet for å lengte mot vår være mer til stede her og nå, og lete etter det vakre og det positive med vinteren.
Ja, det var litt surt og kaldt ute i dag, og det var godt å komme inn igjen. Godt å tulle sjalet rundt skuldrene og lage seg en kopp te, ekstra godt fordi jeg hadde vært ute først.
Men jeg nøt turen ut. Nøt naturen og de snødekte trærne, rimfrosten, elva. Nøt å gå og lete etter de fine fotomotivene. Nøt at Gamle Gubben Grå også i dag var med på tur.
I dag da jeg skulle ut med hundene oppdaget jeg noe rart. I tillegg til en flott pastellfarget himmel så var det en stor, flott regnbue. Det er det ikke så ofte man ser i januar her på Østlandet.
Jeg kunne følge hele regnbuen der den hang på himmelhvelvingen. Et flott skue som gjorde denne januardagen litt spesiell. Skal ikke så mye til for å glede denne kjerringa.
Første roadtrip i 2025 skriver Kreta Halvorsen om på sin blogg. Et lavt sukk unnslipper meg her jeg sitter med tekopp og tastatur og ser på mørket utenfor drømmehuset. Første roadtrip i 2025 for denne kjerringa var å vase rundt boligfeltet her i en halvmeter med snø sammen med hundene.
Roadtrip. Det hadde vært noe. Bare satt seg i bilen og dratt av sted. Kjørt på impuls dit vi finner det for godt, til høyre i første veikryss, til venstre i det neste. Reise av gårde, Gamle Gubben Grå og jeg, og la utfordringer, bekymringer og forpliktelser ligge igjen hjemme. Lage seg et friminutt, en pause, fra alle tankene som kverner litt mye for tiden. Bare dra av sted, leve i nuet. Reise fra alle bekymringer, ansvar og tunge tanker.
Hva hindrer oss egentlig fra å gjøre det? Bilen står der ute. Vi har både nøkkelen og førerkort. Jeg sukker igjen. Det er litt annerledes å ta en roadtrip på Kreta og på Ringerike i januar. Underkjølt regn, for eksempel. Gjør noe med kjøregleden. Dessuten har Gamle Gubben Grå time på sykehuset i morgen. Vi kan ikke bare stikke av gårde.
Roadtripen til Kreta Halvorsen var en dagstur, minner jeg meg selv om. Men det hjelper lite. Jeg har ikke lyst til å dra på roadtrip på glatte vinterveier, uavhengig av hvem av oss som sitter bak rattet. Det regner utenfor Drømmehuset. Nei min roadtrip blir nok å labbe rundt på veiene i boligfeltet her med et par hunder. Lite med greske tavernaer her, det kan jeg forsikre dere om.
Svært så svart kjerringa ser på det i dag, tenker du kanskje. Ja, litt tungt var det å starte dagen med å lese om roadtrip på Kreta mens kuldegrader og regn regjerer utenfor Drømmehuset. Helsvart er tilværelsen dog ikke. Jeg har så vidt begynt å planlegge en aldri så liten utflukt nå på lørdag, litt avhengig av vær og føreforhold. Neste lørdag blir det Oslo-tur sammen med Gamle Gubben Grå, så det finnes noen lyspunkt der ute å se frem til. Det er absolutt ikke synd på Kjerringa.
Jeg har som mål og ikke klage å syte over vinteren i år. I det minste ikke alt for mye. Jeg tror at med en positiv innstilling til vinteren vil den ikke føles så tung og lang. Da vil den kanskje gå raskere, og det er mars, april og vår før jeg vet ordet av det. Vi er jo alt snart halvveis i januar, ikke sant?
Så i år jakter jeg på fine vintermotiv. Tenkte å fylle bloggen med det i stedet for klaging og syting.
I dag har Gamle Gubben Grå og jeg godt en 3 km tur på Kaldbekkveien. Det er et I grunn et fint sted for litt hindelufting en formiddag. 3,5 km i minus 7 gjorde godt både for hundene og oss.
Det er full vinteren med snødekte graner som omkranser veien på deler av strekket. Men selv der skogen er tett er ikke elva langt unna.
Vi gikk opp til kraftverket før vi snudde. Tenk, selv et kraftverk kan være et fotomotiv en vinterdag. Hvor fint det er, er jo opp til øyet som ser å bedømme.
Det var kaldt. Spesielt der elva lå helt åpen ved veien der vi gikk. Se så mye is det er på greinene på trærne langs veien! Jeg tror de gleder seg til litt mildvær så tyngden blir litt mindre.
I dag viser januar seg fr sin beste side. Jeg benyttet selvsagt turen til å ta en litt lengre tur med hundene. Ikke bare vandre den vanlige runden her hjemme slik jeg føler vi har gjort den siste måneden.
Det er vinterføre med snø, og med pigger føler jeg meg helt trygg der jeg vandrer. Kan nyte sola, den blå himmelen og omgivelsene.
Fikk til og med meg Gamle Gubben Grå på tur. Det er andre gangen siden kreftbehandlingen i sommer. Jeg tror snømåkingen og vedbæringen i det siste har fått han til å innse at han er sprekere enn han kanskje har trodd.
Nok om det, det er i hvert fall utrolig hyggelig at han atter blir med meg på disse turene. Så får jeg kanskje vente litt med de tyngste bakke-intervallene.
Muligens noen av mine lesere har fått med seg dette fra før, men jeg er ikke så veldig glad i vinter og glatte forhold, uavhengig av om jeg skal kjøre bil eller bevege meg til fots.
I dag skulle vi en liten tur på kjøpesenteret. Gamle Gubben Grå hadde alt gått til bilen, og jeg hastet etter. Dere kan tro jeg fikk fart på meg i trappa ned fra trammen! Det gikk så raskt at jeg ikke visste ordet av det før jeg satt på hella i bunn av trappa.
Gubben kom ut av bilen og bort til meg. Heldigvis er han klok nok til ikke å begynne å hale og dra i kjerringkroppen. Jeg sier fra hvis jeg trenger hjelp. Først må jeg få kjent etter hvilke kroppsdeler det har gått ut over denne gangen.
Begge beina virket ok. Ikke noe vondt der. Ikke i armene heller. Bortsett fra at venstre ringfinger har fått seg en smell. Jeg bøyer fingeren forsiktig. Det går greit. Jeg tror den bare er stuket og ikke brekt eller ute av ledd. Jeg kjenner og at bakhodet har fått seg en real smell. Hodet er mer urovekkende enn fingeren, men jeg håper det har gått greit med selve skallen og det inni den.
Å sitte i snøen på tramhella er liksom ikke et blivende sted, så etter litt tankevirksomhet kreker jeg meg opp i stående. Tar et tak i Gamle Gubben Grå da jeg går mot bilen. Jeg har ikke lyst til å ligge og sprelle en gang til.
I bilen ned til byen kjenner jeg bedre etter. Hvordan gikk det egentlig med Kjerringa? Fingeren er som sagt vond. Det samme er høyre skinke. Sånn at den garantert får noen morsomme fargesjateringer de neste dagene. Det er ikke noe problem. Det er få jeg har tenkt å vise skinka mi til denne jula.
Hodet er det som fremdeles bekymrer meg. Ikke minst fordi høyre øre føles så varmt. Jeg kjenner på øret, og får blod på fingrene. Nå blir jeg enda mer betenkt. Blør jeg fra øret? Det kan være et tegn på brudd på tinningsbenet. Jeg får tak i noe tørkepapir vi har i bilen, og tørker litt. Nei, ikke noe blod i øregangen ser det ut til. Bare på øreflippen. Når vi parkerer nede i byen får jeg Gamle Gubben Grå til å undersøke meg litt nærmere. Jeg hadde en liten rift i huden rett under øreflippen, det var der blodet kom fra. Det hadde stoppet å blø. Det var bare en liten rift.
Det har gått noen timer. Fingeren er fremdeles vond, men jeg tviler på at det er brudd. Jeg klarer å bruke den på tastaturet på PCn uten nevneverdige problemer. Det går seg nok til. Hodet har fått en skikkelig Donald-kul. Den er øm og vond. Men jeg har ikke noe hodepine, er ikke kvalm eller uvel, så det er nok sikkert ok det og. Skinka har jeg ikke undersøkt, men der er det garantert bare kjøttmarmorering.
Det gikk bra denne gangen og, men jeg må si at jeg gleder meg til våren. Om 4 måneder kan en begynne å håpe på at en ikke risikerer liv og lemmer bare en tar en tur ned fra trammen.
Det er en stund siden Gamle Gubben Grå har vært med meg på tur med hundene nå, av forståelige grunner. Vi har selvsagt ruslet noen turer sammen i Hundremeterskogen her vi bor, men ikke sånn litt lengre ut på tur med tursko og friskt mot. I dag fikk jeg han med på tur, ja han pakket til og med sekk og tok med kaffe.
Vi var en tur på Mælingen. Kjørte ned til den gamle travbanen og gikk en runde. Lot hundene få løpe litt fritt. Det tror jeg de satte pris på.
Passe tur for Gamle Gubben Grå og meg. Hundene fikk lufta seg. Jeg fikk tatt noen bilder og samtidig snakket litt politikk. Etter planen skal Ringeriksbanen gå her, ja hvis det noen gang blir bevilget penger til den da.
Det var jo hit til Mælingen og travbanen vi i Rødt tok med Tobias Dreveland Lund, stortingsrepresentanten vi hadde besøk av, for å fortelle han hvor dumt vi er å legge banen nettopp her.
Mælingen er en del av Nordre Tyrifjorden Våtmarksområde, og værnet etter Ramsar-konvensjonen. Ramsarkonvensjonen er en internasjonal konvensjon om vern av våtmarker, undertegnet 1971 i byen Ramsar i Iran. Norge ratifiserte avtalen i 1974, og i 2016 hadde 173 land sluttet seg til. Når pengene uteble, Ringeriksbanen ikke ble med i NTP, så er det kanskje tid til å tenke seg om en gang til. Er det virkelig riktig å legge banen gjennom et vernet våtmarksområde som er hekkeplass og hvileplass for en hel mende fugler?
Dere kommer garantert til å lese mer om Mælingen, naturreservatet og Ramsarkonvensjonen utover på denne bloggen. Vi i Rødt Ringerike har som mål å endre hele Rødt, innbefattet stortingsgruppa sin oppfatning om hvor banen ikke bør gå.
På tirsdag hadde vi besøk av folk fra Naturvernforbundet og Miljørettet §112 for å drille oss litt i argumentasjonen, og gjøre oss sikrere på at vi har tatt riktig standpunkt.
Neste oppgave er å få et landsmøtevedtak på landsmøte I 2025 på å få Ringeriksbanen vekk fra Mælingen. Siden lokallaget har valgt meg som delegat til det landsmøtet, så blir det min oppgave. Så herved er dere advart. Kjerringa kommer til å være opptatt av våtmarksområdet Mælingen denne vinteren.
Vi fikk en fin tur, litt frisk luft i lungene, kjærringa fikk testet litt av argumentene sine og hundene fikk løpt litt fritt. Flott formiddag. Ikke minst det at Gamle Gubben Grå atter var med på tur.
Skal vi dra på Høstutstillingen i Hønefoss? sa jeg til Gamle Gubben Grå søndag morges da vi var ferdig med frokosten og han hadde lest alle papiravisene fra i lørdag. Gamle Gubben Grå var ikke negativ, litt mer nølende. Så kan vi gå på Kafe Clint å drikke kaffe-latte, lokket jeg. Er det ikke slik at veien til mannens hjerte og medgjørlighet går gjennom munnen? Jeg mener jeg har lest det et sted.
Denne kjerringa pleier å få det som hun vil I det minste når jeg ønsker å få gjort noe annet enn husarbeid eller vedlikehold av hus og hjem. Da er jeg ikke like bortskjemt. Snart satt vi i bilen. Vi dropper kaffen, sa Gamle Gubben Grå i det vi svingte ut på E16, og så drar vi heller til Oslo etter at vi har vært på den utstillingen. Oslo? Så husket jeg. Gamle Gubben Grå var på Ullevål sykehus til en undersøkelse her om dagen. Da han kom hjem opplyste han om at det var loppemarked på Ullevål skole, hans gamle barneskole, denne helga. Dit hadde han lyst til å dra. Sikkert egentlig på lørdag, men da hadde jeg plutselig en annen avtale. Nå øynet han et håp. Vi satt jo alt i bilen, og han satt bak rattet.
Jeg sukket stille. Hvis vi skal til Oslo, drar vi rett dit sa jeg. Da utsetter vi høstutstillingen i Hønefoss til en annen dag. Den er åpen en uke til. Gamle Gubben Grå smilte fornøyd, og ga gass innover mot hovedstaden. Det er ikke bare jeg som ofte får det som jeg vil
Slik gikk det til at jeg plutselig befant meg i Ullevål Havenisseby og fotograferte teglsteinshus i engelsk stil omgitt av høstfarger i stedet for å fotografere kunst av lokale kunstnere i et leid lokale nede i Hønefoss sentrum.
I bilen hadde jeg ymtet frempå om at vi kanskje kunne ta turen ned i Wergelandsveien og gå på den “ordentlige” Høstutstillingen etter loppemarkedet, uten at jeg hadde fått noen lovnader om det.
Lopper er gjerne litt dyrere på Oslo beste vest enn på de loppemarkedene jeg oftest frekventerer, men det ble i det minste med et par bøker hjem. Jeg kan komme tilbake til de i et senere innlegg. Gamle Gubben Grå kjøpte og noen bøker.
Litt gøy å være på Ullevål skole. En skole fra 1926 som byantikvaren har funnet verneverdig og registrert som kulturminne – og den er, selv om deler av bygningen snart er 100 år gammel, fremdeles i bruk som offentlig skole. Offentlig skole for barna til en god del av Oslos godt bemidlete befolkning, uten at det skrikes høyt om helsefare og dårlige arbeidsforhold. På Hønefoss er alle barneskoler eldre enn 60 år for lengst stengt. Noen hevder at det er direkte helsefarlig å ha undervisning i så gamle bygg. (Det er vel og merke ikke foreldre og barn som kommer med slike uttalelser, men politikere og rådmann med større behov for å bygge monumentale bygg over egen storhetstid enn å ivareta det vi alt har.)
Det var e digresjon, men det er ikke fritt at jeg gjør meg noen tanker der jeg går rundt i den ærverdige gamle bygningen.
Kom vi oss på Høstutstillingen? Nei, vi gjorde ikke det. Men jeg fikk kaffe-latte på Åpent Bakeri på Damplass, fremdeles i Ullevål Havenisseby. Vi tok en kopp kaffe der mens vi ventet på at Lofthus Samvirkelag som jeg har hørt så mye om skulle åpne. Ja, det ligger og på Damplass.
Lofthus Samvirkelag svarte virkelig til forventningene. Hyggelig miljø, koselig vertskap og utsøkt mat. Jeg spiste hvit pizza med carpaccio av rein fra Røros, med granateple og rødløk. Gamle Gubben Grå gikk for ‘Nduja som var en pizza med en sterk blanding av svinekjøtt og paprika fra Calabria i Italia. Til maten drakk jeg en ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk. Den ligger visstnok i nærheten av St. Hans haugen.
Savnet overhode ikke noen av kunstutstillingene da vi tok en liten runde i Havenissebyen før vi satte nesa mot Hønefoss. Da hadde jeg vært innom Kolibri, delikatessebutikk vegg i vegg med Lofthus Samvirkelag, og kjøpt med meg to flasker med ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk og en flaske med Julegløgg fra Elins drøm, en gårdsbedrift på Skollenborg rett utenfor Kongsberg. (Det er ikke så lenge til jul..) Det er fremdeles åpent galleri hos Dag Hol en time til sa Gamle Gubben Grå da kom forbi huset hans, Hvis du fremdeles er fysen på litt kunst. Jeg så opp på villaen til Hoel og ristet på hodet. Ikke i dag. Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre da jeg begynte som speiderleder i Tåsen speidergruppe da jeg studerte. Gamle Gubben Grå hadde vært i Tåsen speideren siden han var en liten ulvunge. Når jeg startet som leder var han Rover og en slags materialforvalter. Hun som var leder for ulvungene sammen med meg sluttet som leder etter et års tid, og Gamle Gubben Grå ble assistent-leder for meg. En av ulvungene vi var ledere for var en av sønnene til Dag Hol, så vi var på hils med familien på slutten av 80-tallet, da Dag Hol drev og etablerte seg som kunstner. Vi liker begge kunsten hans, og jeg har lyst til å besøke galleriet hans. Men ikke i går. Jeg var i grunn fornøyd med dagen – og dessuten mett. Så det ble ikke noe kunstutstilling i går. Det byr seg sikkert en anledning en annen gang.
I går ettermiddag gikk kveldsturen Elvelangs. Jeg blir aldri lei av å gå denne turveien som snor seg gjennom Hønefoss langs elva. Bildet er tatt i området ved Benterud syd i byen. Flott med høstfarger som speiler seg i elva.
De fleste trenger ikke gå langt før man finner flotte steder å gå tur. Må liksom ikke høyt til fjells, eller gå på spektakulære toppturer for å få flotte naturopplevelser. Det finnes fine områder rett utenfor de fleste stuedører.
Vi er straks halvveis i oktober, og fremdeles er høsten like flott. Jeg overser glatt at regnet som kom i går ettermiddag hadde små innslag av sludd og at jeg hørte noen nevne at det hadde sludda på Sollihøgda. Vedkommende som sa det hadde ikke vært på Solihøgda og sett sluddet selv. Rykter skal man som kjent ikke tro på.
Jeg har vært ute og gått tur med hundene både i dag og i går. Selv om været ikke var helt topp har jeg kost meg med høstfargene. Det er flott; selv om det har vært litt vått.
Selv Kvernbergsund bru, hovedveien inn til Hønefoss fra syd glir flott inn i høstens farge-palett, Ja, jeg ble nesten sånn lyrisk der jeg vandret,
Se, rosene blomstrer fremdeles! Det er praktisk talt nesten sommer!
Jeg sjekker yr.no, mest fordi Yngste Sønn er opptatt av været i dagene fremover. Jeg har tror ofte det er best om jeg er uvitende om været fremover på denne tiden av året. Jeg blir fort så negativ hvis det meldes snø og kulde. Men også kikket på yr.no var en opptur. Riktignok er det ventet 1 stakkars kuldegrad natt til tirsdag, men ellers var det varmegrader så langt jeg kunne se. Ja, nærmest somertemperaturer til helga! Når høste viser seg fra en så fantastisk side har jeg ikke noe å klage over.
Så jeg vandrer mine turer med stødige skritt uten piggsko, og kan studere omgivelsene mer enn underlaget. Det er flott ute, selv i dusk-regn.
