Allan har fått seg iskremmaskin. Nei det ble feil. Allan har kjøpt seg iskremmaskin.. Han måtte kjøpe den slik alle vi andre må her inne på blogg.no. Fikk den ikke i betaling for å reklamere for den på blogg slik enkelte bloggere jo gjør av og til. Selv har jeg mottatt en robot-støvsuger, to kaffekrus, en kvartkilo kaffe og det samme mengde te. Ikke stort å bli fet av.
Selv om Allan har måtte kjøpe denne iskremmaskinen i dyre dommer reklamerer han friskt og freidig for den på bloggen sin. Ikke fordi han er så himla fornøyd med den. Så vidt jeg forstår har han ikke testet den ennå. Ikke fordi han driver veldedighet. Allan er forretningsmann. Han hadde ikke brukt tid på alle disse blogginnleggene hvis han ikke tjente litt penger på det. Nei han skriver om denne iskremmaskinen fordi han har inngått en affiliate-avtal med forhandleren.
Affiliate er et litt komplisert ord som er noe vanskelig å forklare og forstå, skriver Allan. Men kort sagt betyr det at han legger inn en lenke til forhandlerens nettbutikk, og så får han prosenter av eventuelle salg forretningen får på grunn av at Allan sine lesere velger å klikke seg inn og bestille produktet via Allans lenke.
Selv om jeg blogger fordi jeg synes det er en hyggelig hobby, så har jeg jo næringvett. Bloggingen var ikke noe mindre hyggelige da jeg tjente noen kroner på det, snarere tvert i mot. En affiliate-avtale eller tre hadde ikke vært dumt.
Jeg tror jeg må søke litt rundt å forsøke å finne ut hvordan jeg kan skaffe meg det.
Det er hardt å bli voksen i en alder av 59 år. Eller voksen har jeg vel vært lenge. Men det er ting jeg alltid har overlatt til GGG. Som strømavtaler, f.eks. Nå sitter jeg og lurer på om jeg skal ta Norgespris eller ikke. Det er slike ting GGG garantert hadde satt seg inn i og hatt en formening om. Jeg vet han ikke var fornøyd med det strømgrepet til Støre-regjeringen. At han mente, som Rødt (og Frp), at makspris hadde vært mer rettferdig, samt at den reelle prisen blir høyere enn det Støre sier fordi kraftselskapene plusser på det de kan av tilleggsgebyr. Men om han mente at vi ikke skulle inngå slik avtale når han bare var ferdig med å klage er jeg mer usikker på.
Vi var et par som utfylte hverandre på mange måter. Hadde hver våre områder vi liksom tok ansvar for. Diskuterte med hverandre og fant ut hva vi mente var best for oss. Om vi alltid tok de riktige valgene er det sikkert ulike meninger om, men det var våre valg. Nå må jeg ta beslutningene alene.
Jeg skriver ikke dette innlegget for å få råd om hva jeg skal velge eller fordeler for og i mot Norgespris. Jeg skal nok klare å ta en beslutning. Har aldri lidd av beslutningsvegring. Det var mer for å vise hvordan de rareste ting, som strømavtaler, kan få savnet til å dukke opp.
Det siste innlegget til Vivian føyer seg rett inn i en tankerekke jeg har kvernet mye på opp gjennom årene. Hva er et liv? Hva er livsverdi? For den enkelte, og for samfunnet. Jeg har mange tanker og mage teorier jeg gjerne vil ha luftet om temaet. Alt for mange til at de kan få plass i et blogginnlegg.
Når vi er friske og raske er det så lett å tenke at Hvis jeg skulle havne i rullestol, bli avhengig av andre, ja da ville jeg heller dø. Da er livet over. Men kan man egentlig ta den vurderingen før man er der?
I 2007 hadde jeg et stort prolaps i korsryggen. Det kan overhode ikke sammenlignes med Vivian sin situasjon, men følg resonnementet mitt. Jeg var avhengig av noe å støtte meg til for å gå, og måtte bruke mye tid på sofaen hvor jeg knasket smertestillende etter å ha vært hos fysioterapeut eller prøvd å ta en tur på butikken. I en telefonsamtale med Mamma sa jeg at hvis jeg ble sengeliggende slik en gang til kom jeg ikke til å klare det, det kom jeg ikke til å orke. Og jeg mente det. Det å være så hjelpeløs i flere måneder gjorde noe drastisk med psyken min. Så ødela jeg kneet i 2013. På ny ventet en inaktiv tid med prekestol og opptrening før jeg kunne ta opp igjen livet jeg elsket. Mamma kom raskt på sykebesøk. Boret øynene i meg og sa Dette klarer du! Og selvsagt gjorde jeg det. Det var irriterende å få hele sommeren ødelagt. Jeg tilbragte store deler av juli på sykehus og rehabilitering, og kunne ikke belaste beinet fult før et godt stykke ut i september. Men livet var ikke over for det, og psyken var langt bedre enn i 2007. Da jeg på ny måtte innse at det ventet en inaktiv periode etter ankelbruddet i 2021 klarte jeg å ta det med noenlunde fatning. Hadde noen sagt til meg i 2007 at jeg hadde (minst) to perioder foran meg hvor jeg var inaktiv på sofaen hadde jeg helt klart tenkt at Det klarer jeg ikke. Men når situasjonene kom, så klarte jeg jo det. Det var ikke så uoverkommelig som jeg så for meg.
Vivian skriver i sitt innlegg;
Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin. Men en ting er jeg klar på, jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Jeg har hatt så mange uforglemmelige øyeblikk gjennom disse ti årene, og de ville jeg ikke byttet bort mot noe.
Vi som har fulgt bloggen til Vivian vet at hun gjerne skulle vært frisk og rask. At hun lengter etter å knyte på seg joggeskoa og løpe av gårde opp i fjellet. At det er en mengde ting hun gjerne skulle ha gjort som hun ikke får til lenger. Men likevel er hun i dette og mange andre innlegg tydelig på at livet er ikke over selv om hun har mistet mange av de funksjonene vi andre nesten tar for gitt.
Jeg tror og vi alle har forstått at for mannen til Vivian og familien hennes har det at de fremdeles har Vivian også stor verdi. Det er viktig for de at de fremdeles har henne i livet sitt.
Så har vi samfunnet da. Eldrebølgen som vi alle skremmes med at skal komme skyllende over landet. Nå snakker man forresten ikke lenger om en eldrebølge, men en eldretsunami. Knapphet på ressurser innen helse- og omsorgssektoren. Hver tredje ungdom må utdanne seg innen helse og omsorg skal vi klare morgendagens eldreomsorg. Skremmer enkelte med. Vi vil bli flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Kostnadene til å opprettholde det velferdsnivået vi har i dag kommer til å stige enormt. Noen ganger er jeg litt usikker på om det er det som virkelig skremmer samfunnsplanleggerne, at kostnadene kommer til å øke slik at vi må prioritere annerledes. For å si det litt flåsete, kanskje bruke mindre penger på prosjektstillinger og byråkrater og mer penger på sykepleiere og helsefag-arbeidere. Jeg vet ikke. Fakta er at vi hele tiden må jobbe smartere, løpe fortere, eldre må bo hjemme lenger…. Finne flest mulig tiltak som i det minste på papiret skal holde kostnadene nede.
Det forebyggende blir selvsagt viktig. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse og egen alderdom Flytte fra huset på bygda til en lettstelt leilighet sentralt, like ved hjemmetjenestens base slik at hjemmetjenesten slipper å bruke kostbar tid i bil. Holde seg sprek og aktiv så lenge som mulig. Trene og spille bridge. Jeg er ikke uenig i det med at man har ansvar for egen helse, mer i mot “tvangsflytting” av eldre som egentlig ønsker å bli boende i huset sitt. Jeg vet at en del eldre i distrikts-Norge føler på et flytte-press. Ikke nødvendigvis fra pårørende men fra kommunen.
Jeg er jo lokalpolitiker med et engasjement for helse- og omsorgssektoren. Jeg har og en fortid som tillitsvalgt på overordet nivå i et helseforetak. Jeg har lang erfaring med å lese dokumenter og høre teoriene til de som tenker og planlegger på overordnet nivå. Så har jeg sett det som min oppgave å forsøke å følge tankerekkene og teoriene helt ut til hva dette vil si helt ute i tjenesten, for den enkelte bruker, pasient, arbeidstakere og pårørende og si i fra når jeg mener teoretikerne er på ville veier.
Vet dere forresten at det har dukket opp et nytt begrep det siste året i slike dokumenter og teorier? En ny gruppe mennesker. Eldre med skrøpelighet. Hver gang jeg hører det begrepet tenker jeg at i den gruppa må jeg prøve å gjøre alt jeg kan for ikke å havne. Da blir det kroken på døra, eller kroken på kistelokket for å være mer nøyaktig. Da er du blitt en kostnad for kommunen. Og kostnader må jo kuttes ikke sant.
Jeg føler meg ikke skrøpelig, selv om denne kjerringkroppen har fått noen skavanker og medisinske utfordringer etter hvert. Jeg føler at jeg fremdeles bidrar og at livet mitt fremdeles har verdi. Samtidig. Jeg er uføretrygdet. Jeg er en kostnad om ikke for kommunen, så for staten. En stat som sikkert er like interessert i å spare penger som det kommunene er. Hvor mange helseutfordringer og utslitte kroppsdeler må man ha før man blir definert som skrøpelig? Jeg sjekker Store medisinske leksikon og føler meg ikke betrygget. Noen vil nok se tegn på i det minste begynnende skrøpelighet hos denne kjerringa.
Jeg mener å se et bevisst eller ubevisst ønske om en holdningsendring hos befolkningen. At vi skal være glade og tilfredse med det livet vi har så lenge vi klarer oss selv med hjelp fra familie og annet nettverk. Men at vi når vi kommer til en viss grad av skrøpelighet, når vi trenger en viss mengde hjelp fra kommunen, når vi kommer på et visst nivå i omsorgstrappa, når vi i en kost-nytte-analyse kanskje er en større kostnad for samfunnet enn vi har nytteverdi ja da bør vi selv innse at det er game over og se på døden som en befrielse.
Om den befrielsen egentlig er mest befriende for kommunen og spesialisthelsetjenesten som slipper å bruke ressurser på deg snakkes det mindre om.
Dette forsøket på å få til en holdningsendring i befolkningen skremmer meg. For hvem skal definere hva et liv er? Når et liv bør ta slutt? Vi diskuterer retten til aktiv dødshjelp mens vi kanskje burde ha mer fokus på retten til å fortsette livet?
Jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin.
Jeg tar opp ordene til Vivian nok en gang – og avslutter med hennes avslutningsord. Jeg er overbevist om at vi alle, tross skrøpelighet, ønsker å være i live og er glad for å leve.
. For på tross av smertene og alle andre plager denne sykdommen kaster på meg så er jeg fremdeles glad for å være i live, og det kommer jeg til å være helt til kistelokket lukkes igjen over hodet på meg…
Det er ikke bare Vibbedille som driver og rydder for tiden. Her i Drømmehuset er det og mye å rydde i. Det blir jo automatisk det når noen dør. Jeg har ryddet i garderobehylla i entreen. Latt jakkene til GGG få en runde i vaskemaskin før de etter hvert vil bli levert til Fretex. Lua får ligge på hattehylla en stund til. Jeg kjente jeg ikke var helt klar for å fjerne den. En sekk med kokkeklær og slitte forstykker har alt funnet veien til Fretex. Jeg har og kvittet meg med et par bæreposer med herre-lommetørklær. det samme med slitte tennis-sokker og gamle underbukser. Lommetørklærne gikk til Fretex, truser og sokker ble kastet. Jeg er i gang og skal ta det over tid og i mitt eget tempo. Det vekker noen følelser med en slik jobb, selv med det å rydde undertøyskuffen.
Klær er en ting. Det skal nok gå greit. Samle på litt av sentimentale grunner, som skinnjakka han brukte de første årene vi var sammen. Han var så kjekk i den. Det er verre med alt det andre rotet. Jeg mener selvsagt alt det han samlet på. For GGG var en samler. En samler med en kjekt å ha holdning. Det meste måtte ta vares på, det kunne jo komme til nytte en gang. I tillegg kommer alle skattene han har skaffet seg på loppemarked og bruktbutikker. Gjerne ting jeg tror nesten bare han klarte å se verdien i.
Mye av det jeg rydder i er ting jeg føler det skal bli godt å bli kvitt, men samtidig vekker det jo noen andre følelser og. For mye av det var skatter for han. Det er ikke bare å kvitte seg med det hardt å brutalt uten at det vekker noen følelser enten hos meg eller ungene. Jeg føler at jeg ikke kan rydde vekk for mye av faren deres sine ting før de er klare for det. Selv om jeg har som mål å kvitte meg med det som har irritert meg, og beholde det som gir gode minner. Balansegangen der er litt vanskelig. Jeg er ikke den mest sentimentale bestandig. Samtidig er jeg veldig sentimental på noe. Som den lua, og at røykpakka fremdeles ligger på kommoden i entreen.
Det er dyrt å rydde skriver Vibbedille. Jeg håper ryddinga mi kan gi meg litt penger inn. At noe av alt GGG samlet på har en verdi for flere enn han. Så langt har det kanskje ikke gitt de helt store summene, men jeg solgte et par plasttønner som ga litt penger inn på konto. Og så ga jeg bort den slitne, rustne snøskuffa til naboen. Jeg har fremdeles to store sånne snøskuffer igjen, samt mange andre snøskuffer. Det er ikke mangel på snøskuffer om gjør at jeg gruer meg til snøen laver ned.
Før helga la jeg ut barhåndkler til salgs. Du vet sånne små frottehåndklær med reklame for bryggeri eller brennevisnprodukter som man gjerne har oppe på bardisker. Jeg har noen og tretti slike jeg gjerne skulle blitt kvitt. Så langt har det vært liten interesse. Så føler du behov for et slikt eller flere er det bare å si fra. Jeg deler ikke bilder av alle, men spør gjerne etter ditt yndlingsmerke så skal jeg sjekke om jeg har det. Selger de for 30 kr stk. + porto.
Det ryddes sakte men sikkert. Jeg skrev jo om at jeg rydda opp i bakepulver-samlinga her før helga. Bilen har jeg og rydda i. Jeg er i gang. Det kommer til å ta tid, men det haster ikke. Jeg skal ta den tiden det trenger. Ta meg tid til å ta dvele ved minnene, smile litt for meg selv og ta ryddinga i mitt eget tempo. Ryddinga er en del av sorgprosessen det og.
Jeg er utrolig glad i hundene mine, la det ikke være tvil om det. De er litt bortskjemte. Charlie Chihuahua sover i senga mi og de lever mer av middagsrester enn av tørrfor. Det hender det vanker fiskepudding eller røkelaks til frokost, og ja jeg vil si de lever gode hundeliv. Men de er hunder, ikke mennesker.
Når jeg leser inne hos Allan at han tester iskrem for hund, tenker jeg: Er det mulig? Ja, nå sitter ikke Allan og gafler i seg hundemat. Han overlater testinga til hunden sin. Rett skal være rett. Men iskrem for hund! Hva blir det neste?
Jeg trenger ikke vente lenge på svaret på det spørsmålet. For mens jeg sitter her og knotter ned dette innlegget melder radioen bak meg om det de tror er Norges dyreste iskrem. Ja, ikke til hunder da, men sånn generelt – og forhåpentligvis stort sett solgt som menneskemat får jeg håpe. For tro meg eller ikke. I Drammen, kjent som Østlandets mest Harry by på 80-tallet, kan du få kjøpt en softis med pistasj og bladgull til den nette sum av 500 kroner! Tror du meg ikke? Se lenke her. I reportasjen på NRK Buskerud som er laget nå, en del senere enn denne avisartikkelen, har de til nå solgt 18 stk. av denne softisen.
Jeg slites mellom hva jeg synes er mest idiotisk. Å svi av 225 kroner for en 3-pakk med is til hunden eller å meske seg med en softis med bladgull til 500 kroner.
Jeg tror du får mest is for pengene hvis du går for den til hundene. Det er i det minste tre bokser. Kan sikkert oppbevares i fryseren og la hunden få litt iskrem om gangen over flere dager. Softisen bør nok nytes som ferskvare.
Det er greit at mange som selger bilder og tjenester på Only-fans tjener gode peger på å fremstå som dumme og deilige. Men akkurat som det var for rosabloggerne for noen år siden så er de som tjener mye penger på virksomheten sin som regel kvinner med en relativt god teft for forretninger. Vil folk ha føtter, så får de føtter, selger legger mer så blir det legger på menyen. Hva jeg mener om Only-fans og brukerne er ikke tema i dette innlegget. La oss nøye oss at det er skapt et marked der ute som noen har funnet ut hvordan de skal tjene penger på.
Nå har også skatte-etaten kastet seg over Only-fans. Og de har funnet ut at det kan virke som om mange ikke betaler skatt av inntektene de får derfra. Jeg kan forstå at hvis du tjener en hundrelapp eller tre i året eller nok til en kaffe-latte i måneden, så er kanskje ikke skattbar inntekt det du ser på summen som kommer inn på konto som. Mer som lommepenger. en hobby som fir litt av seg.
Det er Skatteetaten som avgjør om en aktivitet er hobby eller næring, men i første omgang må du selv vurdere om du skal rapportere aktiviteten din som skattepliktig virksomhet. Hvis omfanget av aktiviteten er liten og kostnadene omtrent like store som inntektene, kan dette trekke i retning av at du driver en hobby. Fortjeneste på hobbyvirksomhet er ikke skattepliktig inntekt.
Grensen mellom hobby og næringsvirksomhet kan være litt flytende, og vanskelig å definere. Jeg kan forstå at man kan være litt i tvil. Men når det kommer inn summer på 1, 2 eller 4 millioner kroner i løpet av et par, tre år burde det for de fleste begynne å demre en anelse om at dette er inntekter man skal betale skatt for. Når en person i 30- års alderen hevder at hun ikke har forstått at man må betale skatt av en inntekt på over 2 millioner, ja da tenker jeg at det blir litt vel drøyt. Så dum er du ikke. Da hadde du ikke klart å lage en konto som ga deg en inntekt på et par millioner, uavhengig av hvor deilig du er.
At man ikke har tatt seg bry med å finne ut hvordan man får betalt sin skatt, den kjøper jeg. Jeg kjøper og at man tar sjansen og håper skatteetaten har annet å gjøre enn å granske “hobbyen” din. Pengene du tjener kommer jo godt med, og skatte-etaten har sikkert nok penger.
40 kontroller av Onlyfans er nå avsluttet med vedtak. . 30 personer er ilagt tilleggsskatt, og seks personer er så langt anmeldt. Så langt er det fattet vedtak om inntektsøkning på i overkant av 41 millioner kroner. Den største saken innebærer en inntektsøkning på over 4 millioner kroner. Skatte-etaten har og innrapportert ni personer til Nav med mistanke om trygdebedrageri.
Politiet i Innlandet har siktet en kvinne for grovt skattesvik etter å ha unndratt nærmere 780.000 kroner i skatt over en periode på fire år. Det grove skattesviket skjedde fra 2019 til 2022. Politiet begrunner siktelsen mot kvinnen i 30-årene med at hun gjennom uregistrert næringsvirksomhet unnlot å bokføre virksomhetens inntekter, utgifter, eiendeler og gjeld. Dette skjedde fra januar 2019 til og med desember 2022, ifølge siktelsen. Beregnet ikke-bokført omsetning i perioden utgjorde 2.108.001 kroner, står det i siktelsen mot kvinnen. Skatten hun har unndratt, er på nærmere 780.000 kroner. Strafferammen på en så grov skatteunnlatelse er på 6 års fengsel. Jeg kan forstå hvorfor kvinnen i 30 åra ønsker å fremstå som dum. Ved å påberope seg såkalt rettsvillfarelse håper hun å slippe ed å måtte betale de pengene hun skylder skatte-etaten og på den måten gjøre opp for seg.
Jeg håper faktisk at hun får en fengselsstraff. I det minste en betinget dom. En dom som kan få andre som tjener penger på nett og sosiale medier til å forstå at også millioner som strømmer inn på konto på den måten også må betales skatt for.
Hvis hun ikke får noen dom, bare må betale det hun skulle ha betalt i skatt, ja da gir det signaler til andre om at det ikke er så farlig med den skatten. Hold på som du gjør, det er ok så lenge du ikke blir tatt. Som å kjøre litt for fort. “Alle” gjør det.
Det er fint lite av det den amerikanske presidenten finner på som overrasker meg lenger. Mannen er mer opptatt av makt enn hva som gagner landet hans eller verden for den saks skyld. Overraskende og ikke minst skummelt å se hvordan et relativt velfungerende demokrati på utrolig kort tid er blitt forvandlet til et land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Selv om jeg ikke lar meg overraske, hendelsen føyer seg bare inn i en lang rekke andre hendelser som danner en praksis eller politikk om du vil, så kan jeg ikke la være å påpeke det.
Vel, det var en fyr borte i statene, en pappagutt, eller kanskje snarere mamma-gutt på 55 år ved navn Paul Walczak som havnet i fengsel. 18 måneder på vann og brød for å ha “glemt” å betale rundt 100 millioner norske kroner i skatt. Pengene han hadde glemt å betale hadde han ærlig og redelig tjent på sykehjemsdrift. Nevner det bare siden noen tror at velferdsprofitører som ønsker å drive private sykehjem her i landet utelukkende gjør det fordi de har et hjerte for rldre mennesker og overhode ikke noe ønske om å tjene penger.
Vel nok om det. Hvordan. Paul Walczak hadde tjent pengene er i grunn uvesentlig. Det vesentlige er at han ikke betalte skatt, og ble dømt til fengsel for skatteunndragelse. Det er heller ikke noe tvil om skyld. Han erklærte seg selv skyldig da saken var oppe i retten. Regnet med en solid bot, og så var det back in business. Fengselsstraff hadde han nok ikke drømt om.
Jeg vet ikke hvem dommeren i denne rettsaken var, men han var tydeligvis av den typen som mener at loven er lik enten du er fattig eller rik. Eller, en fattig ville selvsagt ikke hatt mulighet til å snyte 100 millioner på skatten. Da hadde han jo ikke vært fattig. Nok om det. Dommeren uttalte under domfellelsen:
Det finnes ikke noe «du slipper ut av fengsel»-kort for de rike, skal dommeren ha sagt under domfellelsen.
Vel, så feil kan en dommer ta. For hva skjedde da? Jo Paul Walczak sladret til mamma.
Det er utrolig hva vi mødre gjør for våre barn. Paul Walczaks mor Elizabeth Fago er intet unntak. Den 74 år gamle kvinnen dro på middagsselskap. Ikke hvilket som helst middagsselskap. Det var på en middag i Mar-a-Lago, Donald Trumps luksuriøse eiendom i Florida. Der fikk deltagerne møte Donald Trump personlig.
Deltagerne betalte riktignok 1 million dollar (over 10,1 millioner kroner) hver til en politisk gruppe som samler inn penger til fordel for Trump, Maga Inc. Men mat er som kjent ikke gratis i våre dager. Ikke møter med presidenter heller.
Hva Elisabeth Fago sa til presidenten vites ikke, men mindre enn tre uker senere benådet Trump plutselig sønnen hennes, Paul Walczak. Han slapp både å sone ferdig dommen og å betale de 44,5 millionene han var dømt til å betale.
Jeg var ikke overbevist om at dette var en god ide’ da jeg dro av sted i morges. Jeg mener slippe denne kjerringa løs på folk tidlig om morgenen. Jeg som pleide å grynte surt hvis folk ønsket meg God morgen! med en alt for munter stemme når jeg ankom vaktrommet på røntgen på morgenen, og som mang en gan har hevdet hardnakket at ordene God og Morgen absolutt ikke hørte sammen. Jeg som en gang nærmest klikket i vinkel fordi en leder langt oppe i systemet kom for sent til et møte klokka 8,00 fordi det var så utfordrende kjøreforhold fra Konnerud til Drammen sentrum. Det er en kjøretur på litt over 7 km. Selv hadde jeg kjørt 77km på minst like utfordrende kjøreforhold for å nå det møtet, og jeg hadde rukket frem i tide. Jeg hadde nemlig beregnet at jeg trengte litt lengre tid når været var som det var. Nå skulle jeg stå smilende på rutebilstasjonen og dele ut valgkamp-brosjyrer til folk som hastet til og fra busser for å nå jobb.
Jeg stakk innom Circle K på veien ned. Litt kaffe og ei bacon-pølse. Standard-frokost når jeg skulle på viktige møter i Drammen litt tidlig på morgenen. Hun som sto i disken der spurte om jeg var medlem i kundeklubben. Det var jeg ikke. Jeg hater slike kundeklubber. Så spurte hun om jeg ville bli medlem i denne klubben, da ville pølsa bli rimeligere. Jeg takket høflig nei til det. Er du sikker? var hennes neste spørsmål. Jeg kjente at irritasjonen virkelig begynte å stige. Jeg hadde lyst til å svare Se til hel**** å gi meg den forb*** pølsa. Jeg driter i den forb**** kundeklubben din!!! Men jeg klarte å beherske meg. Dama bak disken gjorde bare jobben sin. Likevel tror jeg tonen var litt mer enn bisk da jeg nok en gang svarte at jeg ikke ville bli medlem i denne kundeklubben. Samtidig tenkte jeg at Hva har jeg på stand å gjøre i dette humøret? Det kunne jo hende jeg møtte på noen som ikke var bare begeistret for Rødt sin politikk.
Vi var to som møtte opp til morgenutdeling. Folk var stort sett hyggelige. Ikke minst fordi hun jeg sto sammen med hadde med hjemmbakte røde-stjernekjeks. Tror kanskje vi delte ut flere kjeks enn flyveblad – og det var svært få som var våkne nok eller hadde tid nok til å snakke politikk. Passet meg i grunn bra, for jeg var ikke helt klar for de store politiske diskusjonene.
Budskapet i flyvebladet vi delte ut tror jeg derimot gikk hjem for de som tok seg tid til å lese mens de sto og ventet på bussen.
Noen tror at de på toppen skaper alle verdiene, men hvem får samfunnet til å gå rundt? Det er arbeidsfolk som bygger hus og veier, kjører buss, tog og trailer. Som står i klasserommet og i sandkassa. Som lager maten vår og tømmer søpla. Som jobber nattskift i fabrikker og sykehus.
Sitat Marie Sneve Martinussen. leder i Rødt.
Arbeidsfolk er de virkelig verdiskaperne. Helt vanlige familier har dårligere råd enn for ti år siden. For mange blir fattige av å bli syke eller gamle. Stortingsflertallet vil øke pensjonsalderen. Høyresida vil ha mer løsarbeid og kutte i sykelønna. Rødt vil heller ha et samfunn med stolthet over arbeid og respekt for sykdom.
Vi driver frem faktiske forandringer mot Forskjells-Norge og er i front i kampen for innleieforbud, ny sliter-pensjon og økte minsteytelser. Årets valg handler om å gjøre Rødt så store og sterke at vi kan sette vanlige folks interesser i førersete og Sylvi Listhaug på sidelinja. For folk flest fortjener å sitte igjen med mer. Mer penger, mer makt og mer fremtidstro.
Vi sto der til klokka nærmet seg 8.00. Eller 7.45 for å være nøyaktig. En times innsats for å få frem litt politisk budskap og dele ut kjeks. Da vi skulle til å kjøre, vi satt alt klare i bilene våre, dukket tredje Rødt-medlem opp. En time for sent. Hun stilte seg uforstående til at vi hevdet at vi var ferdige. Hadde vi ikke blitt enige om kvart på sju? Jo, men nå var klokka kvart på 8. Det var nok ikke bare jeg som var trøtt, for hun hadde tenkt kvat på sju =7.45 og skrevet 7.45 på telefonen sin. Jeg smilte, den feilen har jeg gjort en gang og. Fort gjort.
Jeg inviterte med meg sist ankomne på en kaffekopp, så hun ikke hadde stått opp og dratt til byen for ingen nytte. Koselig å skravle litt og.
Geriatriks forventer at jeg skal sitte her og tenke kloke tanker om økonomien til Lillehammer ishockeyklubb. Jeg er litt usikker på hvor interessant det temaet er for de som leser bloggen min, men noen kjappe refleksjoner kan jeg jo komme med.
De har tenkt å øke inntektene og kutte kostnadene ser jeg av budsjett og regnskap. Det er alltid smart når man sliter økonomisk. Sånn er det med kommuneøkonomi og sykehusøkonomi og. Budsjett jeg har mer erfaring med enn ishockeyklubber sitt. Når det gjelder kommuneøkonomi er inntektene som regel overføringer fra staten pluss skatt og gebyrer fra innbyggerne. Staten, AS Norge, går så det griner for tiden. Vi tjener godt på at det er krig i Europa. For å få en trygg og god kommuneøkonomi i langt flere kommuner enn Ringerike bør regjeringen øke tilskuddene til kommunene. Det er langt mer fornuftig for kommunene å øke inntektene på den måten enn å øke gebyrene innbyggerne må betale for tjenester. Skattebyrden til innbyggerne har ikke kommunen så mye innvirkning på, bortsett fra eventuell eiendomsskatt. Det har vi for lengst innført i Ringerike. Så det største potensiale på økte inntekter i kommune økonomien er å håpe på større overføringer fra en rik stat. Men dette skulle ikke handle om kommuneøkonomi. Det skulle handle om økonomien i en ishoxkey-klubb.
I Lillehammer ishockyklubb skal lønnskostnadene ned med 800.000. Jeg lurer straks på hvem er hen som må gå? 800.000. Det er et årsverk med sosiale kostnader. I kommuneøkonomien er det også noen som må gå når det skal kuttes. Det blir som regel ikke noen som får sparken, men mer at man ikke erstatter de som av forskjellige grunner slutter. For eksempel hvis en helsefagarbeider, barnehageassistent eller renholdsoperatør slutter, ja da kan det fort føre til at de som er igjen bare må løpe litt fortere, eller jobbe litt smartere so det heter nå. Er det dermed en direktør, toppleder eller administrativ konsulent som slutter må den straks erstattes. Gjerne med en litt høyere lønn enn det den forrige hadde for å kunne rekruttere den beste. I Ringerike har vi nå to ordførere og to rådmenn, jeg mener kommunedirektører. Når vi nå må drifte rimeligere er jeg relativt sikker på at det ikke er disse stillingene det blir kutt i.
Men tilbake til ishockeyen. Lillehammer skal kutte det de kaller fremmede tjenester med 190.000 kroner. Jeg aner ikke hva slags tjenester som ligger i det. Mine første assosiasjoner går mot Russland, Kina og hemmelige tjenester. Jeg håper assosiasjonene mine er feil.
Hvis man for eksempel går til Russland, eller forgjengeren Sovjetunionen så var det sovjetiske landslaget det mest dominerende landslaget i ishockeyens historie, og vant nesten alle VM- og OL-turneringer i perioden mellom 1954 og 1991. I alt vant Sovjetunionen sju OL-gull og 22 VM-gull. Grunnen til Sovjetunionens dominans var at de sovjetiske ishockeyspillerne var «statsamatører», altså idrettsutøvere som formelt sett var amatør, men som ble forsørget av staten og dermed for alle praktiske formål var profesjonelle. Spillerne hadde andre titulære yrker; for eksempel var spillerne i HK Dinamo Moskva offiserer i etterretningstjenesten KGB, mens HK CSKA Moskva-spillere ble offiserer i den sovjetiske hæren. Dermed bevarte spillerne deres amatørstatus så de var spilleberettigede for OL og VM, og spillerne ville ha en karriere etter at deres spillekarrierer var avsluttet.
Det var helt klart en digresjon. På kommunebudsjettet har vi ingen post som heter fremmede tjenester, heldigvis. Selv om jeg for tiden er mer opptatt av hva som ikke står i sakspapirene så tror jeg ikke det skjuler seg noen fremmede tjenester der. Konsulentkostnader derimot er det nok av. Akkurat hvor mye som brukes til konsulenter er det litt vanskelig å få svar på, men det er nok langt, langt mer enn de 190.000 Lillehammer Ishockeyklubb bruker. Skal kostnadene ned på Ringerike er det et lurt sted for kommunen å begynne kutte.
Jeg aner ikke om det budsjettet Geriatriks referer til er blitt revidert de siste dagene. Geriatriks publiserte innlegget en liten halvtime etter at sentralbanksjefen kunngjorde at det ikke ble noen rentenedgang i mars som forventet. Lillehammer har nemlig budsjettert med reduserte rentekostnader på 170.000 kroner. Det virker litt optimistisk i mine øyne, selv om jeg ikke aner noe om gjeldsbyrden til ishockeyklubben.
Ringerike kommune har alt for mye gjeld. Vi bruker rundt 10% av driftsinntektene ti å betale renter og avdrag på gjeld. Jeg skulle gjerne ha den andelen lavere. Brukt de pengene til bedre tjenester til innbyggerne som flere lærere og helsefagarbeidere, eller døgnbemanning i Krokenveien 17. Vi bør i høyeste grad tenke oss godt om før vi tar opp mer lån.
De er i det minste optimistiske på Lillehammer. Det skal de ha. Fra å drifte med 3.5 millioner i underskudd i 2024 regner de med å drifte med omtrent samme sum i overskudd i 2025 uten at jeg ser av tallene som er referert at de tar de helt store, strukturelle grepene. Optimisme er alltid bra, men akkurat når det kommer til budsjett er det ofte smart med mer realisme enn optimisme. Sånn sett synes jeg kommunalsjef og kommunedirektør var gode i denne ukens kommunestyremøte. Om alle kommunestyrets representanter har like mye realisme og ikke overdreven optimisme i det videre arbeidet er jeg faktisk spent på.
Frem og tilbake er omtrent like langt har jeg hørt. Sånn en gang på 90-tallet ble det ikke lenger krav om tilfluktsrom når man bygde bygg som skal romme en del mennesker, som skoler, leilighetsbygg, sykehus osv. Nå vil regjeringen be Stortinget om å oppheve vedtaket om byggestopp av tilfluktsrom fra 1998, og ilegge en plikt til å bygge tilfluktsrom i nye bygg over en viss størresle.
Regjeringa foreslår to typer tilfluktsrom. Det ene tilsvarer dagens tilfluktsrom, som verner oss mot kjemiske og radioaktive stoff og eksplosiv med høyt farepotensiale. Den andre typen tilfluktsrom som regjeringen nå foreslår, vil være enklere: Et vern mot konvensjonelle våpen. Det kan være parkeringskjellere, T-banetunneler eller andre underjordiske anlegg, som også har en viktig og annen funksjon i hverdagen vår.
Jeg synes det er bra at vi tenker beredskap, selv om jeg ikke liker at det føles nødvendig. Det jeg synes er uklokt er at Stortinget i 1998 vedtok å stoppe å bygge tilfluktsrom. Det var ikke så lenge etter den kalde krigen. Situasjonen i verden hadde endret seg, ja, men hvordan kunne man føle seg sikker på at den ikke endret seg igjen?
1998 var året de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania blir ødelagt i to koordinerte terrorangrep. Al-Qaida fikk skylden for angrepet, som tar livet av 200 mennesker og sårer mer enn 4000. Operation Desert Fox – Storbritannia og USA startet i desembr 1998 bombing av Irak, grunnet Iraks utvisning av FNs våpeninspektører. Verden var muligens et fredeligere sted, men fred var det ikke.
Hvem hadde regjeringsmakt i 1998 er min neste tanke. Det var regjeringen Bondevik 1 finner jeg ut. Vi hadde ikke noen beredskapsminister slik vi har i dag, Mehl er jo justis- og beredskapsminister nå. Kanskje ikke så rart. Bondevik & co. avskaffet jo tilfluktsrommene. Da hadde man antakeligvis ikke det største fokuset på beredskap. Aud Inger Aure var justisminister, og slik jeg ser det lå beredskap også den gang under justisministeren. Men samtidig tror jeg finansministeren hadde et avgjørende ord eller to. For av stortingsmeldingen nr. 25 leser jeg;
Et forsiktig anslag går ut på at bygging av tilfluktsrom gir en merkostnad på ca 1,5 prosent for nybygg. For Statsbyggs vedkommende vil dette gi en innsparing på ca 60 millioner kroner årlig med utgangspunkt i årets budsjett på ca 4 milliarder kroner. For private byggherrer antas det at innsparingspotensialet er betydelig høyere, gitt et samlet høyere utbyggingsnivå og samlet høyere kostnader pr tilfluktsromsplass. Direktoratet for sivilt beredskap anslår at det med dagens utbyggingstakt bygges tilfluktsrom for ca 200 millioner kroner årlig. En midlertidig avvikling av nybyggingen av tilfluktsrom vil derfor gi en samfunnsøkonomisk gevinst.
Finansministeren i Bondevik sin regjering var Gudmund Restad. Forsvarsminister var Dag Jostein Fjærvoll. Jeg bare nevner det, for jeg mener at forsvarsministeren kanskje og hadde en tanke om behovet for tilfluktsrom.
Det blir litt feil av meg å henge ut enkelte ministre. For når jeg etter litt leting etter saken i Stortingets digitale arkiv ser jeg at saken ble enstemmig vedtatt uten at noen av representantene tok ordet.
Vel, nå skal Stortinget etter hvert ta stilling til om vi skal starte å bygge tilfluktsrom igjen. Jeg håper det blir enstemmig vedtatt denne gangen og. Selv om det helt klart fremdeles vil ha en samfunnsøkonomisk konsekvens. Jeg ser at slike tilfluktsrom fordyrer byggekostnadene med 30.000 kr. pr. plass.
