Terningkast 2….

“Hvilket terningkast tror du gjennomsnittsnordmannen vil gi 2021?” Det var Yngste Sønn som kom med spørsmålet i går kveld. Jeg tippet på 3. 2021 har vel for de fleste vært preget av pandemien.  Ja, Yngste Sønn syntes det hørtes rimelig ut. Fortalte at en av hans bekjente ga 2021 terningkast seks, og han fant det litt provoserende. Kunne hun ikke ha nøyd seg med en femmer? Samtidig forsto vi hennes terningkast, for hun har hatt et minnerikt og flott år – og vi gleder oss over det.

Jeg ble sittende å tenke.  Hvilket terningkast ville jeg gi året 2021? Jeg falt ned på to, muligens en svak toer.  2021 har helt klart ikke vært mitt år.

Første nyttårsdag i fjor skrev jeg optimistisk:

Kjære landsmenn og -kvinner.  2021 er her, og det blir et fantastisk år for oss alle. Jeg kjenner det på gikta.

Vi kommer til å få en fin vinter, bare veier i lavlandet, ingen islagte fortau og gater. Men nok av snø i høyden så alle som ønsker å gå på ski, stå slalåm eller utføre andre fysiske utskeielser har mulighet til det

Vi kan alle nyte påsken på hytta, og sola kommer til å skinne fra klar himmel.

Vi kommer til å marsjere under paroler 1  mai og vifte med flagget den 17.  Lønnsoppgjøret kommer til å være på minst 5%, og ingen kommer til å bry seg om verken overheng eller glidning.

Det blir tropesommer I hele Norge, så ingen behøver å savne Syden. Vi kommer til å synge i gatene, uten munnbind, og omfavne livet og alle vi møter. Vi kommer til å ha alle de store festene vi utsatte i 2020, og ingen skal sove bort sommernettene.

Rødt vinner valget og Bjørnar blir statsminister. Jeg blir Helseminister, og får endelig avviklet de regionale helseforetakene.

Det blir et fantastisk soppår og nok av både tyttebær, blåbær, multer og mordersnegler. (Alt kan ikke være positivt )

Det blir en mild høst og en hvit jul. 2021 blir året folkens! Jeg gleder meg

Vel, så feil kan man ta…

Litt senere samme dag skrev jeg.

Jeg vet ikke helt hva fremtiden vil bringe når det kommer til arbeid og kroppslige utfordringer. Men jeg er takknemlig for at vi har et velferdssamfunn som gjør at jeg føler trygghet for at jeg får hjelp til å få en hverdag som er god og gir mening.

Vel nok engang; Så feil kan man ta. For i løpet av året har jeg funnet ut at jeg ikke stoler på velferdssamfunnet.  Jeg tror jeg må stole på meg selv.

2021 var året jeg ble erklært som tidenes sjefs-mobber.  Lokalavisa gjorde alt den kunne for å bygge opp om den teorien. Godt hjulpet av med-bloggere og ikke minst kongene av kommentarfeltet, disse navnløse med utallige nick som lirer av seg de verst tenkelige beskyldninger i kommentarfeltet.  Jeg mobber visst alt fra ordføreren til kaniner, kokker og hårsåre kjerringer i Bergen.

Samtidig har bloggen gitt meg mange hyggelige følgere og god opp-backing når livet har vært på det tøffeste.

I januar, mens det meste var nedstengt hadde jeg og Gamle  Gubben Grå en magisk opplevelse.  Et flott minne jeg ofte tenker tilbake på. Noe fint hadde 2021 å by på. Det var en tur til Øya i Vikersund Kanskje ikke den mest eksotiske reisen, men klikk deg inn på innlegget så tror jeg du forstår hva jeg mener.

Mine kommentarer til toppbloggernes skriverier ga meg heder og berømmelse og jeg etablerte meg blant topp 20 på bloggtopplista. Ikke minst diverse feider med Kokkejævel var underholdende for mange. Når jeg leser gamle innlegg i dag husker jeg hvor slitsomt det og var, selv om mye var moro.
Moro, helt til det endte med drapstrusler og uthenging i lokalavisa.
Godt å motta støtte, og se at mine blodfans skrev til lokalavisa og viste støtte.

Blodfans eller støttespillere som og fikk meg til å strikke på stranda en kald februardag. Joa, det har vært litt ellevill moro også i 2021.

I mars dukket det helt ut av det blå en “ny” bil på gårdsplassen her hjemme.  Gamle Gubben Grå hadde sneket seg bak ryggen min og kjøpt seg en 30 år gammel dieselbil.
Litt senere samme måned bulket Yngste Sønn bilen min i et sammenstøt med et rådyr.

Ellers var mars stort sett preget av nedstenging.

April kom med påske og hyttetur. Alle ungene var, om ikke helt samtidig men dog med på hytta. Kos.

Gamle Gubben Grå og jeg gikk en tur til Bygdeborgen på Slotthaugen på vestsiden av Randsfjorden etter anbefaling av en av mine gamle kollegaer. Det var en fin tur. Jeg er glad vi gikk den når vi gikk den, selv om det var litt vel mye snø.

Vi fikk også kjørt opp og båret inn to gode lenestoler på hytta. Og det var siste gangen jeg var der oppe. Vel jeg skal komme sterkere tilbake i 2022.

Litt kriging med Kokkejævel og Mett Ask preget også deler av april.  Noe du kanskje får litt inntrykk av hvis du leser innlegget Er det noen som vet hvordan man blir kvitt et Huskors?

Men for meg var april mest preget av gips, sykehus og operasjon.  Ankelen knakk på en tur rundt Grønntjern i midten av april, og det var starten på en relativt rolig og kjedelig periode,

Gode bloggvenner var godt å ha i den perioden. Både blomster, strikketøy, sjokolade og mat ble sendt til meg. Det varmet veldig.

Vel, jeg fikk jo kortet litt ned på stabelen med uleste bøker på hjørnebordet i stua. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Gips og rullestol hindret meg heller ikke i å møte opp til et jobbintervju. Ikke det at jeg fikk stillingen, men jeg bør få for forsøket.

Blogginnlegg om historie og lønnsoppgjør preget noe av den tiden jeg var mest inaktiv

Første mai kom uten protesttog og feiring. Forandre år på rad ble det en rolig dag. Jeg savnet feiringa.

Men det ble kommunestyremøte. Ordentlig, fysisk kommunestyremøte, og jeg stilte – i rullestol.  Og måtte ha hjelp av mannfolka i Høyre da brannalarmen gikk.

Gips og rullestol var heller ingen hindring for å delta å en dag med fotografering til valgkampen. Det skal litt til å stoppe denne kjerringa når det kommer til politikk.

Så ble det sol på torget, nye briller og verdens beste is.  Gleder meg alt til sommeren så jeg kan gjenoppta tradisjonen med vaffel-is fra Kirkens bymisjon.

.Mai ble juni og radiografene gikk ut  i streik.

Jeg dro på torget og sto på valgkampstand i rullestol “Tenna er en del av kroppen” var budskapet denne dagen.

Og siden gipsen var av, og jeg kunne gå med rullator dro jeg på topptur.  til Stovnertårnet.

Jeg fikk og Skravla til å gå i byen… da jeg nok en gang bl sett sammen med en annen mann enn Gamle Gubben Grå. En får ikke annen moro enn den man setter i gang sjøl.
Like moro var det ikke med en ufrivillig spaser-tur langs en øde landevei men i etterkant er det en morsom historie.

Så ble det en liten hotelltur til Moss – og litt politisk møtevirksomhet.  Ferie med mening.

Det ble en flott vandretur med rullator på Jeløya da vi var i Moss. Godt med sånne opplevelser. Lenge siden jeg har gått så langt.

I juli badet jeg i stille skogstjern. Bre en eller to ganger. Men jeg fikk badet.
Jeg var på Blåfarveverket. I Vikersundbakken og Heggen kirke. Og skrev innlegg om prester og kirker. Vi var og en tur på vestlandet. Kort to dagers ferie, men du så mye vi fikk ut av den.

Jeg fikk diagnosen beinskjør.

I august besøkte vi Lillesøster på hytta.

Og så var det valgkamp. Med valgkampstand. og panldebatter.

Men jeg rakk en auksjon, og en tur til Tertitten. Dere vet museumsjernbanen i Aurskog Høland, Med Blaker Skanse og Urskog Fort.

Jeg var og på nok et jobbintervju uten at det førte til noen ny jobb.

Jeg vant chilisaus fra Vibbedille. Den var magisk.

Hissa på meg Mette Ask, det var ikke lik magisk.

September var og preget av valg og valgkamp. Frokostmøtemed NHO. Debattmøte om Palestina.

Det var politiske møter og befaringer.  Og selvsagt valget. Og nei ,jeg kom ikke inn på stortinget. Ble heller ikke vara.

Datteren begynte på fotterapeututdanning, og Gamle Gubben Grå og jeg benyttet tilbudet om litt fotbehandling på skolen hos henne.

Og så, så var det endelig tid for lønnsforhandlinger.  Mine siste lønnsforhandlinger. Det er rart.

Siste kveld med gjengen ble det og når jeg var på mitt siste styremøte i Norsk Radiografforbund.

Oktober kom og jeg trodde jeg snart skulle over på AAP. Vel, som vi alle husker var jeg visstnok for sprek for det.

Så jeg svidde av nærmere 3.000kroner og dro på treningsleir, eller yrkesretta rehabilitering som det også heter.
Hverdagen ble fylt av sykkeltest, attføringskonsulent, bassengtrening, kondistrening, snekring av fuglehus, turgåing, ryggskole, trening med stor ball…

Jeg rakk og å være med på å sluttføre arbeidet til strukturutvalget om morgendagens eldreomsorg. Det har vært mye, men interessant jobbing.

I oktober var det Bunnytrash jeg ertet på meg.

November startet med at jeg Kjørte 33 mil for å sprette rundt på en ball.

Min tid som tillitsvalgt var over. Noe som er vemodig. Jeg har trives utrolig godt i den rollen. Mn det er entid for alt.

Avslutningen skjedde liksom på landsmøte til Norsk Radiografforbund. Etter det var det bare å gi stafettpinnen over til neste mann.

Etter en melankolsk avslutning på tillitsvalgtskarrieren bar det tilbake på treningsleiren. Stor ball, bassengtrening og en skikkelig treningsøkt var vokabular jeg plutselig brukte oftere enn jeg liker å tenke på.

Høydepunktet mitt på treningsleiren var nok den fine dagen vi var på Skogbruksmuseet i Elverum. Jeg hadde et par fine timer med fotografering der.

Selvsagt måtte jeg ha litt permisjoner for å drive politisk arbeid.  Sånn trening kun av fysikk og ikke hode er ikk sunt i lengden.

Storm og uvær gjorde leveggen ute på terrassen til pinneved da uvær herjet i midten av november. Det var sterke naturkrefter som var på ferde – og vi har en snekkerjobb foran oss til sommeren.

Merkelig nok tok treningsleiren slutt, og jeg dro hjem for å ha en fin adventstid. Dette var jula jeg skulle rekk alle juleforberedelsene. Sendte en jobbsøknad første dag jeg var hjemme.  Sånn bare for å være i gang. Og som vi vet gikk det greit. Det ingen jobbkonsulenter på NAV og Fretex har klart, det klarte jeg, og etter halvannen uke hjemme var jeg på ny i arbeid. Ikke fullt, ikke fast, men i jobb.

Gamle Gubben Grå og jeg har kost oss på revy i førjulstiden.
Jeg fikk laget julekort, men ikke skrevet eller sendt de.
Vi har kost oss med adventskalender fra Datteren
Jeg lagde sjokoladehus, men bakte ikke en kake.
Fiksa adventsstake og furukvister i vasen i gangen.
Det ble jul, også i år, selv om jeg ikke rakk en brøkdel av det jeg hadde planlagt.

Men desember har for det meste vært preget av at jeg har måte sette meg inn i en ny jobb.  Det har vært gøy.  Jeg trives utrolig bra med arbeidsoppgavene og med kollegaene.  Men det har selvsagt vært slitsomt på mange måter.

Jeg har gledet meg over flax-lodd jeg har vunnet hos Bunnytrash, og hyggelige hilser jeg har fått av blogglesere. Jeg mottok en Gryxen!!

Vi hadde noen flotte juledager sammen. I romjula har jeg jobbet n del.
Nå er det nyttårsaften.  Datteren kommer til middag om noen timer. Jeg har sittet halve dagen og blogget og lest gjennom gamle blogginnlegg. Nå må jeg vel få unna litt husarbeid før Datteren skal hentes.

 

Løsepenger

Det er som plottet i en dårlig krimnovelle, eller kanskje mer som i en gammel, norsk film. En film i svart-hvitt og med Leif Juster i en av hovedrollene. Noe ala “Den forvunnede pølsemaker!”.  Noen har fremsatt krav om løsepenger  mot lokalavisa for at avisa på ny skal få gitt ut papiravisa.

Saken er mer alvorlig enn komisk, selv om jeg finner at den har en viss underholdningsverdi.  For det er ikke bare Ring Blad, lokalavisa her på Ringerike, som ikke får ut papiraviser.  Det er hele 80 aviser tilsluttet A-media.
Det er heller ikke en bande ala Olsenbanden som har kidnappet avistrykkeren(e), men hackere som har hacket seg inn i datasystemet til A-media og satt den delen som gjør at de kan få ut papiraviser ut av spill.

Da Gamle Gubben Grå leste nyheten på mobilen for et par kvelder siden kommenterer han litt spørrende mot meg som satt med nesa ned i en krimnovelle. “Det må vel være russerne eller kineserne den avisgreia…” Russerne eller kineserne…  Jeg tenker i mitt stille sinn at det vel strengt tatt kan være hvem som helst.  Holder like mye en knapp på unge datainteresert ungdommer på et gutterom. Spør samtidig Gamle Gubben Grå hvorfor han mistenker russerne og kineserne. Hvorfor ikke amerikanere, tyskere eller svensker? Er det fordi Kina og Russland er tidligere kommunistiske land og alt grusomt og kriminell er det jo alltid kommunistene som står bak. Gamle Gubben Grå er en klok mann. Han hører agget i stemmen min og vil ikke utfordre dragen, så han holder klokelig munn.

Jeg aner ikke hvem som kan stå bak et slikt angrep. For meg er kriminelle kriminelle uavhengig av nasjonalitet.  I og med at det er fremsatt krav om løsepenger har jeg liten tro på at det er en nasjon som står bak. Når en nasjon bryter seg inn i datasystem kalles det vel spionasje. Da ønsker man ikke å bli oppdaget og legger følgelig ikke igjen krav om løsepenger.

Redaktøren i lokalavisa skriver I nettutgaven ar dette er et angrep på demokratiet. Jeg synes hun tar litt vel hardt i. Jeg ser det mer som et forsøk på å oppnå rikdom. Det kravet om løsepenger som er fremsatt er sikkert en relativt god sum. Men hvis det er et politisk mer enn et økonomisk motiv som ligger bak, kan det da ha en sammenheng at Norge ga Fredsprisen til til Maria Ressa og Dmitrij Muratov for deres innsats for ytringsfrihet?  Det er bare løse tanker fra min side. I såfall tror jeg mer på russerne enn på at det er den Filipinske stat som står bak  

Vel, denne saken fascinerer og underholder meg. Jeg venter spent på fortsettelsen. Økokrim og Interpol er koblet på saken. Kommer vi noen gang til å få vite hvem som står bak?  Egentlig skulle jeg ønske det var en svart-hvit film med Leif Juster I hovedrollen. Da hadde jeg garantert fått løsningen på mysteriet.

 

Hvorfor har ingen sagt noe til meg?

Det har kommet nysnø i natt. Ikke så veldig mye, men mer enn nok for meg. Jeg har fått hvit jul, nå kan det bli vår.

Vel jeg spratt opp litt over klokka 6. (Eller kreket meg opp er vel mer riktig betegnelse). Fikk stelt meg, spist frokost, forberedt dagen og husket til og med å få med meg både telefon og matpakke. En av to har vært glemt igjen hjemme de to siste arbeidsdagene.

Kom meg ut, måkte frem bilen og skrapet vinduene frie for is. Kjørte så til jobb mens jeg forbannet denne dumme kjerringa som ikke hadde tatt på vanter når hun sto der og befridde bilen for snø og is. Ikke var jeg direkte imponert over måkinga verken på E16 eller gjennom sentrum heller. Da jeg kom frem til innkjørselen ned til Benterudgata (tror jeg det heter) og Rådhuset var det en diger snøplogkant i veien.  Jeg husker godt en lignende snøplogkant ved Kongsberg sykehus som jeg satte meg fast i en gang jeg kom dit en tidlig, snørik morgen. Jeg ønsket helt klart ingen reprise midt foran byens rådhus.

Vel jeg kom meg gjennom snøfonna og fikk parkert. Gikk så de femhundre meterne fra bilen og til jobben på ubrøytet gangsti mens jeg forbannet denne idiotiske kjerringa son fremdeles gikk i joggesko (med grove, gode såler). Det var løs, kald, våt snø til opp til anklene enkelte steder.

Kom meg frem til jobb, og opp den gamle knirkende trappa til kontoret vårt i tredje etasje. Trappa lå i stummende mørke, og verken jeg eller kollegaen bak meg fant noen lysbryter.

Endelig inne på jobb var jeg rask til å gå på kjøkkenet å få på kaffetrakteren. Ikke bare fordi jeg følte sterkt for en kaffekopp, men fordi jeg regnet med at flere av kollegaene hadde lyst på kaffe. Så gikk jeg for å finne meg en PC og starte dagen.

Noen kaklet litt mye om ledninger og PCer og at noen hadde flyttet den PCn vedkommende hade i går. Jeg følte at jeg trengte litt kaffe før jeg forholdt meg til det. Ta hvilken PC og plass dere måtte ønske. Jeg tar den som blir igjen.

Da jeg slo meg ned på pauserommet hvor vi pleier å starte dagen med å fordele oppgaver (kaffen var ennå ikke ferdig) så hun som er ansvarlig bort på meg og sa “Du Brit, her på arbeidsplanen står det at du har aftenvakt.. ”

Aftenvakt??? Hvorfor har ingen sagt det til meg? Jeg fikk en post-it lapp med vaktene mine på andre dagen jeg var på jobb.  Det var ingen aftenvakter på den lista. (På den tiden hadde vi ikke aftenvakter.)  Jeg er helt sikker på at ingen har spurt meg senere..

Vel, den vaktplan hadde sett slik ut i minst en uke, fikk jeg høre. Og at siden vi tar opp og ned bemanningen i takt med smittetrykket er det greit å sjekke arbeidsplan med jevne mellomrom. Det med sjekking av arbeidsplanen innrømmer jeg at jeg har fått med meg.

Vel da var det bare å tusle ned trappa (hvor det nå var blitt lys), gjennom snøen til bilen og kjøre hjemover.  Eller ikke hjem. Jeg unner meg frokost på kafé I dag. Frokost på kafé og en liten titt på romjulssalget. Det er ikke så lenge til aftenvakta starter klokka 12.

 

 

 

Tirr ikke dragen

Vel hjemme fra jobb er det litt forskjellig husarbeid vi må få unna, både Gamle Gubben Grå og jeg har vært på jobb I dag.

Mens Gamle Gubben Grå tok en luftetur med Charlie Chihuahua og lagde middag (stekte et par ferdig-pizzaer firbarmet jeg meg over klesvasken.  Gubben så litt forundret ut over at jeg satte i gang med klesvasken.  Det er stort sett han som vasker klær her i huset. På mine dårlige dager har kjellertrappa vært som et uoverkommelig hinder, og det hinderet har ikke blitt noe mindre etter at jeg ødela ankelen. Vaskerommet vårt ligger i kjelleren.

Han så ikke noe mindre forundret ut da jeg kom opp fra kjelleren med en stor favn rent tøy. Kunne kjerringa både gå kjellertrappa og samtidig bære stor bør!?! Ja nå står garantert ikke verden til påske!

Når jeg etter å ha lagt inn de rene klærne tok nok en tur ned kjellertrappa – og kom opp igjen med et stort nett med ved,.Ja da sto øya nesten ut av skallen på Gubben. Ja så overrasket og bekymret ble han at han måtte bort å sjekke om alt virkelig sto bra til med kjerringa som sto bøyd og stablet veden inn i vedhylla ved peisen.

Han konstanterte at kjerringa så relativt vanlig ut. Konkluderte med at nettet med ved ikke var nok til å fylle hele vedhylla og kommenterte at hvis jeg (altså kjerringa) bare gikk ned og hentet ett nett til så ville vedhylla bli full.

Svaret mitt var “Tirr ikke dragen som sover. Dette er nok ved til å fyre i kveld.” Vel har jeg blitt sprekere til å løpe kjellertrappa etter treningsleiren, men man skal da ikke overdrive heller.

Jeg fant marsipan

Er det ikke lekkert? Bildet er knipset da jeg gikk fra parkeringsplassen og til jobb i dag.  Å gå noen hundre meter elvelangs på morgenen er en fin start på dagen. Jeg vet en slik uttalelse vil sjokkere mine tidligere kollegaer. Jeg som i alle år lette etter parkeringsplassen nærmest inngangsdøra. Vel, det finnes ei kjerring før og ei etter treningsleiren. Foresten så er den parkeringsplassen jeg parkerer på den som er nærmest jobben, men dog noen hundre meter unna.

Vi i Tiks-teamet har flyttet fra våre sentrale lokaler i Familiens Hus og til loftet på nedlagte Eikeli skole.  Kanskje ikke de mest moderne kontorlokalene. Den eldste delen av skolen, der vi holder til, er fra 1914. Men jeg synes lokalene både har sjarm og fungerer. Og en ting til; Sjekk utsikten fra arbeidsplassen jeg hadde i dag.

Etter jobben dro jeg ut på jakt etter marsipan. Og jeg fant, jeg fant!! Rikelig med marsipan ble med hjem fra Coop Xtra på Hvervenkastet.  Den var til halv pris, men det har jeg overhode ikke tenkt å klage på.

Frisk og rask

Magen roet seg utover dagen i går, og i dag er jeg frisk og rask og klar for å gjøre en innsats på jobb. Frokosten er inntatt, matpakke fiksa og handlelista skrevet.  Ikke har det kommet snø i løpet av natta heller så jeg slipper å grave frem bilen, men 6 minus betyr vel at jeg må forvente en runde med is-skrapa.

Etter jobb har jeg tenkt å lete etter julemarsipan. Det må da være mulig å oppdrive litt julemarsipan i Hønefoss i romjula? Kom gjerne med tips hvis noen vet hvor jeg kan finne marsipan. Tar gjerne i mot tips på hvor jeg finner kransekake og, for den vi hadde fikk bein å gå på. Nå er det bare smell-bong-bongene og et par norske flagg igjen.

Det er ikke bare kransekake og julemarsipan vi må klare oss uten i Drømmehuset denne morgenen. Lokalavisa kommer ikke med noen papirutgave i dag.  Noen har hacket A-media, og det betyr at de ikke klarer å få avisstoffet sitt fra nett til papir. Er ikke så farlig for meg, men for Gamle Gubben Grå er papirutgaven av lokalavisa en viktig del av frokosten.

Harde tider i Drømmehuset, som dere forstår.  Nå må jeg slenge på meg ytterklærne å komme meg ut og tjene til mat, brød og tak over hodet. (Eller marsipan, kransekake og lokalavisabonnement)

Ikke så mye som en liten marsipangris

Nå er det romjul, og for meg er romjula en del av jula.  Jeg vil jo ha jul helt til 20. dag jul – i det minste til 13.dag.  Og trodde de fleste så på tiden mellom julaften og nyttårsaften som en del av jula. Men, niks – i følge handelsstanden, i det minste den lokale Kiwi-butikken, er nok jula for lengst forbi.

Nå har matvarebutikkene fristet meg med julemarsipan siden første uka i oktober. I snart 3 måneder har jeg altså sett marsipan i rød innpakning fristende utstilt hver gang jeg skulle kjøpe melk og brød. Og selv om jeg har gått på ett par smeller har jeg standhaftig holdt stand. Jeg ville vente med julemarsipanen til det var jul.

Jeg kjøpte en boks med små marsipanfigurer lillejulaften.  Den ble tom sent på kvelden 1. juledag. I dag hadde jeg planer om å kjøpe litt mer marsipan. En pose med marsipanfigurer, noen marsipangriser eller en ny slik boks.
Men var det marsipan å oppdrive på den lokale butikken? Nei, ikke så mye som en eneste liten marsipangris.

Kjære Kiwi, til neste år håper jeg dere kanskje gjemmer julemarsipanen til skolene er ferdig med høstferien og heller satser på å  kunne selge julemarsipan i jula.

I avisa igjen

Gamle Gubben Grå ga fra seg et “Nemmen” der han satt bøyd over lokalavisa i morges. Jeg kikket bort på avisoppslaget jsn leste og sukket. Jeg hadde lest artikkelen i nettavisen på julaften.

Det var en fin artikkel, det var ikke det.  Redaktøren hadde god tid da hun besøkte oss i Tisk-teamet et par dager før jul. Jeg synes det er flott at avisa kaster lys på den jobben vi gjør og den innsatsen mange av mine kollegaer har gjort under pandemien. At slike som Nina får bildet sitt på forsiden og blir sittert flere ganger er vel fortjent. Hun er en av de som har stått på helt siden starten av pandemien og har lært opp mange samt jobbet utrolig mye.

Det jeg ikke er fult så fornøyd med er bildet av meg, og teksten som omtaler meg som Rødt-politiker.

For det første er jeg en liten brikke i Tiks-arbeidet. La heder og bildebruk brukes på de som har stått i denne jobben lenge. For det andre, det er Brit som jobber i Tiks-teamet. Det har ingenting med mitt politiske engasjementet å gjøre. Jeg har alltid vært nøye på å skille jobb og politikk.  For det tredje, mange vil nok spørre hva jeg gjør der, jeg har jo “alltid” jobbet på sykehuset. Mange spørsmål fra perifere bekjente som må besvares.

Artikkelen var bra. Flott med fokus på den jobben vi gjør, men hvorfor var det så viktig å trykke bilde og tekst om meg?

 

 

Måtte kaste inn håndkle….

Det ble ikke jobb på meg i dag.  I stedet ble det sofa og tekopp. I det minste nå på formiddagen. Jeg kjente det boble og syde litt i magen mens jeg spiste frokost, den sprøyta jeg tar en gang i uka  for diabetes gir ofte den virkningen.  Litt mye fet mat i jula er heller ikke noe sjakktrekk.

Jeg svingte innom toalettet da jeg pussa tenna etter frokost, leverte litt av mageromlinga der og bega meg ut for å få snø og is av bilvinduene og komme meg på jobb. Dette er jeg vant til.

Løssnøen forsvant lett fra bilen. Jeg brukte ikke lang tid på å gjøre bilen klar, likevel måtte jeg løpe inn to ganger for å besøke toalettet.  Den siste gangen medførte og et behov for å skifte bukse. Ja, og en vaskejobb på det rosa gjestetoalettet.

Det var da jeg innså det. Jeg hadde ikke noe på jobb å gjøre i dag. Så da var det bare å ta en telefon til sjefen og melde seg syk  Jeg hater det, spesielt nå når jeg er ny på jobben. Men jeg ville være heldig om jeg kom meg på jobb uten toalettpauser på veien, eller behov for bukseskift.

Etter telefonsamtalen med en forståelsesfull sjef var det tid for dagens andre dusj før jeg fant frem vaskebøtta. Jeg hadde som sagt en vaskejobb på det rosa gjestetoalettet foran meg.

Det var bare det at oppvaskkummen var full av oppvask. Jeg tømte en del boller, fat og kjeler da jeg lagde lapskaus i går – og ingen hadde tatt oppvasken mens jeg sov på sofaen i går kveld. Så da måtte jeg tømme å fylle opp oppvaskmaskinen for å få fylt vaskebøtra med vaskevann.

Når oppvaskmaskinen endelig sto og durte kunne jeg kaste meg over vaskejobben inne på gjestetoalettet. Når jeg først var i gang der innebadket jeg like greit alt. Både speil, vask og nips i tillegg til do, vegger og gulv. Ja, jeg hadde et par toalettpauser under arbeidet.

Så var det å ta med seg vaskefiller og den buksa jeg tok på meg tidlig i morges å hånd på vaskerommet.  I vaskemaskinen lå fremdeles klærne jeg satte på til vask i går kveld. Ingen hadde hengt opp de mens jeg sov på sofaen i går kveld.  Så da måtte jeg tømme vaskemaskinen før jeg kunne sette på en ny maskin. Like greit å fylle opp hele maskinen. Hvem tar seg råd til å vaske halvfulle vaskemaskiner i disse dager? Det medførte litt sortering av skittentøy for å finne klær som passer vaske sammen med olabuksa.

Når vaskemaskinen durte like fornøyd som oppvaskmaskinen, jeg hadde et par raske spurter opp kjellertrappa og inn på badet og nærmeste toalett før jeg kom så langt, tok jeg med meg klærne som hadde ligget inni vaskemaskinen og gikk inn i kjellerstua.  Det er i kjellerstua vi har tørkestativrne stående. Tørkestativene var fulle av klær som skal brettes og fordeles. Så da var det bare å sette i gang med den jobben.

Så med brettede klær pent stablet og klar til avhenting for husstandens medlemmer i kjellerstua og nye klær hengt opp til tørk kunne jeg endelig bevege meg fra kjelleren opp til stua  og finne sofa og pelspleddet. Nå håper jeg magen holder fred en stund, og at det går litt før Charlie Chihuahua våkner og må ut på tur.

På jobb igjen

Fem dager julefri er over.  I dag er det jobb igjen.  Det er helt greit.  Man kan ikke sitte foran peisen å stappe i seg kransekakebiter hele uka.

I går når det ble stille her i Drømmehuset og de som ikke bor her lenger hadde reist hjem krølla jeg meg sammen på sofaen i ett av de nye pledd-genserne mine og sovnet. I god, dyp søvn ble jeg liggende resten av kvelden. Våknet ikke til live før Gamle Gubben Grå begynte å slukke lys rundt meg. Da var klokka 23,og det var på tide å krype til køys.

Flere timer god søvn på sofaen umiddelbart før leggetid var ikke noe sjakktrekk.
Jeg ble liggende våken lenge før jeg sovnet igjen. Men det er greit.

Nå har klokka blitt 7. Snart på tide å gå ut og børste nysnø av bilen, stille hjernen inn på smitteregler og regler for isolasjon og karantene og begi meg på jobb.