Å ha tillit

Jeg har vært så heldig å ha tillit hos de jeg er valgt til å representere i 18 år.  Ide årene har jeg ikke møtt mange konkurrenter.  Aldri opplevd kampvotering.  Jeg er heldig slik. Det er ingen andre som vil ha dritt-jobben.  For selv om det er et spennende verv. Et verv som gir meg mange spennende utfordringer, gir meg innflytelse på avgjørelser. og gir meg en fri og fleksibel arbeidstidsordning, så er det ofte en dritt-jobb.
Vanskelige personalsaker. Saker du taper. Massiv motstand mot sunn fornuft. Jeg har en gang sammenlignet det å være tillitsvalgt med gang på gang ta løpefart å stange hodet i murveggen.  Det er slitsomt. Det gjør vondt. Og det føles temmelig nytteløst til tider.
Hvorfor jeg har holdt ut så mange år?
Jo, fordi jeg er skrudd sammen slik at jeg elsker dette vervet. Elsker utfordringene.  Fokuserer mer på de seierne jeg har hatt enn på nederlagene og føler at jeg virkelig lever når det stormer litt rundt meg.

Men som de fleste andre som har slike verv, er det jo fare for at man ikke lengre har tillit. At det kommer et valg hvor det dukker opp en motkandidat. Hva da?  Jeg har sagt i forkant av flere valg, at hvis det finnes en motkandidat, vil jeg gjerne vite det i forkant av årsmøtet hvor vi har valg, og at det ikke bare dukker opp som et benkeforslag på årsmøte. Da vil jeg vurdere om det er en kandidat jeg har tro på at kan fylle rollen, og derved trekke meg slik at man unngår kampvotering. Er det derimot et medlem jeg ikke tillegger de egenskapene jeg mener vedkommende bør inneha, så vil jeg stille til valg og kjempe for mitt kandidatur med alle midler.

Skulle det bli en kampvotering, og jeg skulle tape, så ville jeg allikevel ha stoltheten til å svelge nederlaget, gi kandidaten som vant en god klem og gratulere vedkommende med vervet.  Tårene ville komme i bilen hjem.  De høyst upassende kommentarene og kariktestikkene ville være forbeholdt ørene til Gamle Gubben Grå og noen få trofaste støttespillere.   Aldri ville jeg gi noen gleden av å oppleve meg som en dårlig taper.

Lett nok for meg å si, tenker du kanskje. Jeg som har sittet uten motkandidater i rollen i 18 år. 
Vel, det finnes flere roller, flere verv. Jeg er ordførerkandidaten som ikke en gang fikk plass i kommunestyret. 
Det finnes sikkert flere verv jeg har tapt selv om jeg ikke kommer på noen flere nå.  Jeg har alltid vært mer opptatt av å telle mine seire enn mine nederlag.

Jeg er et engasjert menneske. Jeg vil aldri slutte å engasjere meg. Hadde jeg ikke hatt tillitsvalgt vervet med alle de utfordringene det gir, ville jeg hatt mer tid og energi til å engasjere meg mer politisk.  Bli en tydeligere stemme i politikken. 

Jeg har og alltid tro på at når skjebnen lukker en dør, så åpner den en annen.  Så hvis jeg ikke var tillitsvalgt lengre, så ville kanskje skjebnen vise meg en åpen dør til andre spennende utfordringer. 

Engasjerte mennesker som brenner er det alltid  bruk for.

So help us God….

Som de aller fleste har fått med seg så har Donald vunnet valget.  Og  for en drøy uke siden begynte moroa.  Da ble han innsatt som president. Innsatt som president… i grunn et litt morsomt uttrykk.  Innsatt. Når man snakker om innsatte, er det jo som regel innsatte i fengsel man tenker på.. 
Donald innsatt som president i fengsel… kanskje det hadde vært løsningen?  

Nok om det.
Jeg har fulgt Donald en tid.  Da jeg var barn, var tirsdager den dagen det kom nye ukeblader i butikken, og hver uke kjøpte Mamma, Hjemmet, Vi Menn og Donald. De lå ferdig sammenrullet i bladhylla på butikken med etternavnet vårt på, og ferdig til betaling i kassa.  Dette var på 60 og 70 tallet i ei lita bygd hvor alle kjenner alle og verden var bygget på tillitt og trygghet.

Men tilbake til Donald.
Siden jeg har fulgt med på han i nærmere 50 år, mener jeg at jeg kan uttale meg litt om fyren.  Han har et eksplosivt sinne, og er dårlig på sinnemestring. 
Han har til tider narsissistiske  trekk.  Når han en sjelden gang lykkes i noe, så går det helt til hodet på han, og han tror han er uovervinnelig.
Men som regel går det helt feil tilslutt. Enten på grunn av overmot, manglende evner, uflaks eller feil planlegging. 

Nå har han blitt valgt og innsatt som president i verdens mektigste land.
Det er godt det bare er en tegneserie, og harmløs underholdning
For dette kunne blitt virkelig farlig hvis det var på ordentlig.

 

Min egen kanon

Som kjent har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Høyres programkomite foreslått å lage en liste over norskes viktigste kunst- og kulturskatter En såkalt kulturkanon.

Tror det er umulig å finne en liste alle kan enes om, ser det heller ikke som noe regjering og storting bør drive med.  Regjeringen bestemmer hva som er god og mindre god kunst, er vel ikke akkurat det man forbinder med et fritt og demokratisk land – selv om kulturkanonen var blitt til på demokratisk vis. Forskjellige mennesker vil vektlegge ulike kunstnere ulik betydning ut fra ståsted, alder, oppvekst osv.

Men det er jo gøy å sette opp lister, så jeg og Gamle Gubben Grå satte oss ned og gjorde et forsøk.  Litt diskusjon ble det, og Gamle Gubben Grå sin liste ville nok ikke bli den samme som min, men det ble en interessant samtale.

Når det gjelder dramatikere hadde ingen av oss så veldig peiling. Vi er ikke så ofte i teateret.
Men vi ble raskt enige om at Henrik Ibsen med “Fruen fra havet” måtte være med.
Helt i starten på forholdet vårt gjorde nemlig Gubben det sjakktrekket at han ba meg med på Nasjonalteateret for å se nettopp “Fruen Fra havet”. 
Jeg, som før hadde blitt bedt ut av menn som foretrakk fotballkamper og boksing på storskjerm når det kom til kultur, ble mektig imponert. Så et tips til ungdommen av i dag, å be med dama på Nasjonalteateret med sin plysj og stasjet ikke noe dårlig sjekketriks hvis du vil virke voksen og litt kultivert.
Jeg ville og gjerne ha med Ludvik Holberg. Gubben mente han var dansk, og hadde ikke det samme forholdet til Holberg som meg. 
Jeg trakk Holberg som tema da jeg var oppe i muntlig norsk på gymnaset.  En grusom opplevelse for et beskjedent skolelys.  Pikenavnet mitt begynner på W; noe som tilsa at jeg var den siste som skulle inn.  Men pliktoppfyllende som jeg var, møtte jeg opp fra morgenen av.  Jeg tok heller ikke sjansen på at noe uforutsett skulle skje, og ble sittende i korridoren utenfor klasserommet i time etter time og vente på min tur mens den ene etter den andre gikk inn, ble eksaminert og forsvant.
Til slutt var det bare meg igjen.
Jeg husker jeg sto i de store buevinduene i den gamle gymnasbygningen og stirret ned på asfalten en etasje lenger ned og vurderte å hoppe.  Jeg var klar over at fallet ikke ville værehøyt nok til å  at jeg ville bli drept, men regnet med at jeg antakelig ville bli så skadet at jeg slapp eksamen akkurat denne dagen.
Men før jeg fikk tatt haspene av vinduet og kastet meg ut i friheten, kom en klassekamerat som jeg tror hadde etgodt øye til meg, og holdt meg med selskap de siste minuttene før Tobiassen var ferdig og det ble min tur.
Så var det meg, sensor, eksaminanden og Holberg da. Jeg ble spurt om Holbergs verker, og da i hovedsak hans komedier. og jeg ramset dem opp som perler på en snor. Alle 26 fra “Den politiske Kandestøper”  til Sganarels Rejse til det philosophiske Land .  Alle, unntatt ett.  Nemlig det kanskje mest kjente av dem alle, Jeppe på bierget.
Vel, jeg fikk vel en greikarakter, men for meg som eksepsjonelt skolelys, var det helt utilgivelig at jeg kunne glemme Holbergs hovedverk.

 

Vi er vel ikke de største kunstkjennerne heller.  Men vi måtte jo sette opp noen navn der og i vår private lille kanon.
“Brudeferden i Hardanger” av Tidemann og Gude, sa Gamle Gubben Grå og jeg nikket.  Det blir vel ikke mer norsk enn det.
“Skrik” av Munch. fortsatte jeg.  Det er vel et bilde alle i Norge har et forhold til.
Og “Sinnataggen” og “Monolitten” fortsatte jeg av Gustav Vigeland
“Minus 2 grader” av Harriet Backer sa Gamle Gubben Grå  “Hæ?” sa jeg.  “Det henger i Nasjonalgalleriet.” sa Gubben.  Jeg så fremdeles ut som et spørsmålstegn. Nå kjenner nok ikke jeg så godt alle maleriene på Nasjonalgalleriet. Det skal sies. Jeg har vært der en gang.  En litt lat regneværssøndag mens jeg var student i Oslo på 1980 tallet dro jeg dit alene.    Selv iherdig søk på nett gjorde ikke meg klokere.  Men Gamle Gubben Grå var urokkelig.  Det var et fint bilde, og måtte med. (Selv om jeg altså ikke klarte å hoste opp så mye som en setning om det på det store og vise internettet.
Vi var også innom “Syk pike”, “En bondebegravelse” og “Gutten med seljefløyten” før vi kom til at vi kanskje også måtte ha med noe litt nyere.
“Rottelikene” til Viskum sa jeg.  Jeg elsker den kunstneren og prøver å få tatt en tur til Kunstlaboratoriet på Vestfossen hver sommer. Og. “Hvorfor er ikke Thomas  på skolen i dag”. fortsatte jeg ivrig. Den installasjonen gjorde inntrykk på Eldste Sønn da han var med til Kunstlaboratoriet for mange år siden.  Flere dager etterpå fantaserte han fremdeles om hvorfor bamsen Thomas ikke hadde vært på skolen.

 Som de bokormene vi begge er, kom forfattere på løpende bånd.
Vi var enige om at Torbjørn Egner og Anne Cath. Vestli måtte med.  Få har vel fremmet lesergleden hos barn som dem.  Karius og Baktus, Hakkebakkeskogen og Kardemomme by er vel et must for alle norske barn.  I vår generasjon var nok Ole Alexander Filibom-bom-bom, Guro og Mormor og de 8 ungene også det.
De store som Hamsun, og Bjørnson hoppet vi over. Vi har lest dem -muligens under tvang på skolen. Men noen stor leserglede var det ikke. Olav dun og Juvik-folket er helt klart IKKE med. Bare tanken gir meg fremdeles frysninger etter en hovedoppgave på gymnaset. Jeg vil ha med lyrikere Arnulf Øverland, Nordal Grieg og Inger Hagerup må med. Også Prøysen… Ikke noe er så koselig som Alf Prøysen.
Krimdronningene Kim Småge, Anne Holt, Unni Lindell og Karin Fossum ble nevnt uten at vi kom til enighet. 
Jo Nesbø er selvskreven. og Stein Elvestad.   og kanskje Evi Bøgnes…
Så diskuterte vi mange biografier vi hadde lest, men ble enige om at det muligens ikke var som forfattere de menneskene hadde gjort dem interessante.

 

Norsk arkitektur må være stavkirker. Ingen nevnt, ingen glemt. 
Av enkeltbyggverk var jeg klar på at Ishavskatedralen i Tromsø må med. Et signalbygg som er lett gjenkjennelig.  Det samme Operaen i Bjørvika. Så ble det en diskusjon om Frognerseteren som jeg mener er lite kjent utenfor Oslo vest.  Men Holmenkollen…Kan man kalle Holmenkollen for arkitektur? Det finnes vel ikke noe mer norskt enn Holmenkollen?


Det har vært laget mange fine norske filmer.
Flåklypa kommer vi ikke utenom.  Og siden vi er inne på Ivo Caprino vil jeg og nevne Karius og Baktus og  eventyr filmene som Reveenka og Gutten som kapp åt med trollet.
Vi er også svake for gamle komedier med Leif Juster som Bussen, Fjols til fjels og Den forvunnede pølsemaker.
Jeg skulte til Aftenpostens Kulturkanon og ville ha med Veiviseren.  Men Gamle Gubben Grå var i tvil.  Han trodde ikke han hadde sett filmen, og hvis han hadde det, hadde den ikke gjort inntrykk, Jeg så vantro på han; Han som er så interessert i film, og så hadde han ikke sett Veiviseren??? Jeg skulle raskt fortelle han hva den handlet om, og hvor bra den var da jeg ble usikker.  Jeg vet jeg har sett den. Jeg vet hvor og med hvem.  Men hva den egentlig handlet om, sånn utenom Tjudene og noen samer…  Kanskje det ikke var selve filmen, men heller han jeg så den med den septemberkvelden i 1987 som gjorde mest inntrykk….
Det ble plutselig viktig å skifte tema.


Neste tema var klassisk musikk, og vips var vi tilbake på trygt land.  Når det gjelder klassisk musikk og annen såkalt fin-kultur er det ingen fare for at jeg skal få flash-back tilbake til gamle flammer…
Dovregubbens Hall sier Gamle Gubben Grå.  Fanitullen, sier jeg. Bojarenes inntogsmarsj fortsatte jeg raskt og drømte meg tilbake til sommeren 2015 da vi og Yngste Sønn var på Beitostølen og hørte på Oslo filharmonien. 
Morgenstemning av Grieg fortsatte jeg. Den høres mye bedre ut med filharmonien enn den gjorde da vi spilte den på blokkfløyte i musikktimene på barneskolen.

Populærmusikk er heller ikke lett å enes om.
Vi  har nok litt forskjellig syn også her.  For meg er det Åge Aleksandersen. Ingen over, ingen ved siden av. Gamle Gubben Grå er enig i at Åge må med, men er nok ikke like sikker på at han er så suveren.  Han nevner Ole Paus, Jan Teigen, Kjøtt og Jokke og mange andre som jeg knapt har hørt om…
Når vi prøver å komme på navn fra dette århundre, blir Gamle Gubben Grå litt stillere.  Hva med Plumbo? Jada. Plumbo må med. Karpe Diem? Gubben har ikke noe forhold til dem. Og resten av kvelden utforsker vi Karpe Diem på You-tube og føler oss så unge….

HVA VILLE DU HATT MED I DIN KANON?

 

 

Det er ikke en menneskerett å få barn….

“De barna de barna, de kommer når de kommer de” sa en gynekolog til meg.  Jeg ventet mitt tredje barn, og syntes det drøyde med veer og fødsel og ville så gjerne ha satt i gang fødselen. 
“De barna de barna, de kommer når de kommer de.” og noen ganger kommer de ikke.

Noen ganger kommer ikke barna fordi man har et ønske om å bli mor, men man har ikke lyst til å lage det på den gode, gamle måten.  Måten som medfører både kroppslig kontakt med det andre kjønn og utveksling av kroppsvæsker. Det virker så…dyrisk. Så primitivt, liksom. 
Enslige, godt voksne kvinner reiser ti utlandet, blar i en katalog, og velger seg en egg-donor som har de ytre trekkene som ønskes. Riktig høyde, øyenfarge og hudfarge.  Så, får man satt inn det ønskede egget, og 9 måneder senere kan man dele resultatet på instagram og snap-chat.  Et fikst ferdig barn som matcher både interiør og kles-kode.

Andre har ikke noe i mot kroppskontakt med det andre kjønn. De har etter hvert, og noen forsøk, funnet Drømmemannen, og nå ønsker de seg kjærlighetsbarnet. Riktignok har både hun og han ett par unger fra før, og selv om de og forhåpentligvis ble unnfanget som et resultat av kjærlighet, er de liksom ikke Kjærlighetsbarnet med stor K: Beviset på hvor lykkelig det nye paret er. Dessverre har den biologiske klokken tikket en stund. Man befinner seg nærmere bestemor-alderen enn den alderen som biologene mener er mest egnet til å trille barnevogn.

Kanskje har man lett litt lenge etter drømmemannen, drømmehuset drømmekarrieren og drømmelivet til å ha prioritert det å få barn tidligere i livet. Så sitter man der da,  når den biologiske klokken har passert stengetid på egg-fronten og tenker, søren det var noe jeg glemte.. Jeg burde hatt et barn eller to før stengetid.

Det er ingen menneskerett å få barn.  Det er ingen naturlig oppgave for det offentlige helsevesenet å legge til rette for at disse gruppene skal få barn.  Dette er mitt hovedargument for at man ikke skal tillate eggdonasjon finansiert av dine og mine skattepenger.
Helsevesenet har mange og viktigere oppgaver å bruke sine knappe ressurser på.

 

 

 

 

 

 

Slu jævel….

Anders Behring Breivik shower i retten igjen.
Han har isolasjonsskader hevder han.  til tross for at han i psykologisk forstand ikke er isolert..  Han har daglig kontakt med ansatte, har hatt besøksvenn, tilgang til lege, sykepleier og prest. Men det holder selvsagt ikke for denne narsissen. Han savner kontakt med noen som forstår hans ideologi og som han kan diskutere sitt samfunnssyn og sine forkvaklede politiske ideer med.  Det kan da umulig være samfunnets oppgave og finne en likesinnet lekekamerat til en som mener han er høyt hevet over alle andre. 

Anders Behring Breivik sier han har blitt mer radikalisert fordi ingen har korrigert hans politiske tankegang.  Samtidig virker det som om han ikke er mottakelig for motforestillinger.

Han hevder at han ikke angrer på det han har gjort, på alle de drapene han begikk med kaldt blod på uskyldige barn og unge. Uskyldige barn og unge som var isolert på en øy henrettet han en etter en mens søsken og eller venner lå i skjul med bankende hjerter og fryktet at de var neste mann.  Han snakker om isolasjonsskader… 

Han angrer ingenting -uten om det fakta at han ikke drepte flere…
Samtidig sier han at han kan be om unnskyldning hvis, og bare hvis, etnonasjonalister får lov til å delta i demokratiet.
Hvordan kan man be om unnskyldning hvis man ikke angrer?

Det er ikke synd på Anders Behring Breivik.Haner ikke isolasjonsskadet, han er ikke syk, han er ikke en hjelpeløs stakkar.
Anders Behring Breivik er en iskald beregnende djevel som forsøker å manipulere domstolen til å lempe på soningsforholdene slik at han kan få spredd sitt forkvaklede politiske syn. 

Vi mætte ondskap med rosetog. 
Vi møtte terror med demokrati.
La oss ikke møtemanipulasjon med naivitet. La oss ikke gjøre det enklere for denne selvsentrerte egoisten å spre sitt politiske syn.

 

Dessertgenerasjon…

Dessertgenerasjon, det må være oss det. Vi som er rundt femti nå. For maken til selvsentrert, selvfokusert og selvtilfreds gjeng enn mange av de på min alder skal man lete lenge etter.
Var i femti års lag her om dagen, og fordi det var en nær og god venninne hadde jeg med både blomster og gave. Blomsterbuketten overleverte jeg i døra, slik at jeg fikk hendene fri til å ta av kåpa.  Ikke den mest spennende gaven, kanskje. Jeg mener, man ser jo lang vei at pakken inneholder en blomst.   Den konklusjonen trakk femtiåringen raskt, og.  “Og enda flere blomster” lød det med klagende stemme. “Jeg har fått så mange blomster”  Hun ser seg litt rådvill rundt.  “Har du ikke nok vaser?” spør jeg mens jeg kipper på meg skoene.  Ser meg raskt rundt for å komme med et kreativt forslag. 
Men det var ikke det som var problemet.  Problemet var at hun ikke hadde grønne fingre, og det var jo litt mer gøy med varer som var litt mer varige…

Jeg fortet meg å ta gaven opp av veska.  Jeg hadde med en varig gave og! 
Formen på denne pakken var og litt avslørende.  En liten firkantet pakke. Man behøvde ikke være Einstein for å anta at dette muligens kunne være et smykke. Da bånd og papir var borte, og hun kunne åpne esken hørte jeg ikke noe takk. Hun så bare på meg og sa “Jeg håper det er ekte!”

Det er i slike stunder jeg er glad for at vi har kjent hverandre lenge, svært lenge. Hun mener ikke så mye med det. 
Men jeg kjente jeg var en tanke stram i stemmen da jeg svarte at, “Selvsagt er det ekte.”  Jeg holdt klokelig kjeft om at jeg hadde kjøpt det på salg.
I utgangspunktet var det et dyrt smykke.  Jeg synes det var et flott smykke, og jeg mente det var hennes smak.  Hadde jeg måttet betale full pris hadde det nok blitt i dyreste laget, men siden det var på salg, kunne jeg ta meg råd til det.  Langvarig vennskap fortjener fine gaver.

Femtiåringen er ikke alene om sin manglende takknemlighet for gaver.
I jula ga jeg bort ett opphold på feriebolig i Provence sammen med oss til en eldre slektning. Heller ikke den gaven falt i smak.  Det ble vist og påpekt med all tydelighet.  Sjelden har jeg følt meg så såret over andre menneskers utakknemlighet. 

Er vi så selvsentrerte, så selvoppslukte at vi ikke klarer å – i det minste late som om vi setter pris på en gave?
Vi rundt femti har alt, og har ofte råd til å kjøpe oss det vi har lyst på.  Det er ikke lett å kjøpe gaver til oss som har alt. Jeg fylte selv 50 i høst, hadde stor fest og fikk mange gaver.  Jeg håper giverne opplevde at jeg var takknemlig for alle de forskjellige gavene.
Ingen ting ble hylle-varmere. Og selv om ikke all vinen jeg fikk er drukket opp ennå, så er alt annet tatt i bruk. Til og med førstehjelpssakene – selv om det heldigvis ikke er det som er mest brukt. 
Og har jeg en dårlig dag, finner blikket raskt veien opp til et bilde på spisestueveggen. Det er et maleri som blant annet forestiller deler av et hjerte og en vekt.  Jeg stusset litt over det bildet da jeg pakket det opp, og undret litt på hvor jeg skulle henge det.  Jeg er rimelig detaljfreak når det gjelder interiør, og verken motiv eller fargevalg passet helt inn. Ja, jeg skammer meg litt når jeg innrømmer at jeg vurderte både do og loftstrappa noen minutter….

Så fikk det hedersplassen på veggen i spisestuen. 
Grunnen er enkel.  I løpet av festen gikk jeg forbi “kunstneren” da han forklarte symbolikken i bildet for Store Søster. Hjertet symboliserte den omtanke og godhet denne gjesten følte at jeg hadde for andre. Vekten symboliserte min kamp for rettferdighet, og for at regler og lover skal bli holdt.  

For meg er bildet og en påminnelse om at selv det som ikke “passer inn” kan ha stor verdi.

Finnes det noe bedre….

Finnes det noe bedre enn å sitte ved spisebordet en tirsdagskveld enn å sitte og leke seg litt på PCn og lytte til Herreavdelingen? Jeg humrer for meg selv her jeg sitter i stua og lytter til de to Herrene sine betraktninger om mangt og meget av livets trivialiteter.

Det har vært en fin dag. 
Jeg har ferie og kunne sove til jeg våknet helt av meg selv.  Litt før 9 tuslet jeg ut på kjøkkenet.  Gamle Gubben Grå sov fremdeles, hundene var rolige, og Eldste Sønn hadde for lengst dratt på jobb.  Deilig, stille og rolig start på dagen. Finnes det noe bedre enn å kunne våkne helt av seg selv en helt vanlig tirsdag?


Etter at Gamle Gubben Grå kom seg opp, tok vi en tur på stranden med hundene. Det er godt for hundene å få løpe litt, og det er så fint og stille på stranda. Finnes det noe bedre enn en øde sandstrand en hverdag i januar og to glade hunder?

Seinere på dagen tok jeg en liten shoppingtur. på senteret.  Tenkte å finne meg et antrekk på salg.  Skal i et viktig møte i morgen, og trenger et antrekk som gir meg selvtilliten jeg trenger. 
Det antrekket ble litt dyrere enn jeg hadde tenkt meg.  Fant det selvsagt ikke på salg.  Men jeg ble veldig fornøyd – og kommer til å ha den selvtilliten jeg trenger. Finnes det noen bedre følelse enn å ha funnet drømme antrekket?

På senteret traff jeg og på ei god venninne og fikk en liten, men hyggelig prat.  Det blir nok mer skravling på oss på fredag når vi skal feire 50 års dagen hennes. 

Hjemme igjen ble det noe raskt husarbeid før jeg tok en liten strekk under pelspleddet på sofaen i stuen.
Ferie er godt – og jeg trenger virkelig litt avslapping.  Finnes ikke noe bedre enn å slumre under et deilig, mykt pelspledd.

Da jeg våknet og sjekket telefonen hadde jeg fått både SMS og mail fra banken med beskjed om å kontakte dem snarest. 
Jeg kjente jeg bleiskald, men ringte det oppgitte nummeret med bankende hjerte. 
Det viste seg at banken hadde reagert på et forsøk på å bruke VISA kortet mitt på en nettside klokka 05.30 i dag morges. Så de tok kontakt.  Klokka 05.30 lå jeg i min søteste søvn.  De stengte VISA Kortet mitt, og jeg måtte bestille meg nytt kort.
Det var med en ekkel følelse og hamrende hjerte jeg logget meg inn på nettbanken. Heldigvis kunne jeg ikke se noen ukjente transaksjoner, og beløpet på kontoen stemte overens med det jeg trodde.  Jeg kjente pulsen ble roligere igjen.  Glad for at banken reagerte.

Siden jeg var inne på nettbanken, og i sjekke – ordne modus fikk jeg sjekket og ordnet ett par andre ting jeg har tenkt på en stund. 
Tok meg og tid til å sende noen mail og gjøre andre trivielle ting jeg har utsatt en stund. 
Nå er mye av de tingene som har kvernet i hodet mitt at jeg bør få gjort ryddet av veien, og jeg er klar for å krype til køys så fort Herreavdelingen er over.

 

 

Stakkars meg…

Ikke nok med at jeg er forkjølet, jeg har i tillegg fått to, 2, papirkutt i 2 forskjellige fingre i dag.
Det har vært en grusom dag.
Papirkuttene fikk jeg da jeg betalte regninger.  Så du kan si at det svei og svi av de pengene….
Jeg forstår jo at staten og andre kreditorer mener jeg må blø for alle mine utskeielser, som parkeringsbøter,  banklån og bompasseringer men jeg har aldri opplevd det så bokstavelig før…

Heldigvis var det en paramedics student som ga meg vin OG  førstehjelpssaker til 50 års dagen sist høst.  Så til tross for blodtapet husket jeg mine gamle speiderferdigheter og klarte å plastre sårene.  (Noen ting sitter i ryggmargen)

 

Helt i ro under pelspleddet

Det er ikke mye jeg har stukket hodet frem fra pelspleddet i dag.  Jeg har tenkt å kjede basillene i hjel.
Måttebare kjøre Eldste Sønn på jobb. Han satt bare ved spisebordet og så trøtt ut lenge etter at bussen hadde gått.
Så måtte jeg bake litt sjokoladekake. Yngste Sønn er hjemme noen dager til, så jegkan skjemmehan bort litt til.  
Ja, også måtte jeg jo betale regninger.  Har ikke prioritert det de siste ukene i desember, og vips forsvant 17.000 fra kontoen.

Men ellers, ellers har jeg ligget ganske så rolig under pelspleddet på sofaen.

Snørr og tårer…

Jeg er så forkjølet, forpint og besværet,
og det er så synd og så trist.
Jeg er så syk som ingen har været,
siden jeg var syk sist.

Snørra renner, feberen herjer, og hostekulene tar nesten pusten fra meg.  Det er helt klart dagen for å ligge under pelspleddet på sofaen og synes synd på meg selv.

Siden jeg ligger der under pleddet og har det forferdelig kan jeg jo hente frem flere triste tanker.  Juleselskapet som ble mindre hyggelig enn planlagt fordi en av gjestene hadde tatt med seg sitt dårlige humør og kom med syrlige nålestikk til alt og alle. Gamle foreldre som trenger hjelp og følelsen av aldri å strekke til. 
For en litt sliten 50 åring er det alltid nok av utilstrekkelighet å ta av.
Det ble noen tårer under teppet i dag.

Men 2017 skal bli et fantastisk år. 
Når snørra og tårene er ferdig med å renne, batteriene er litt mer ladet og overskuddet har kommet tilbake så skal jeg reise meg fra sofaen og brette sammen pleddet og fortsette det aktive livet jeg elsker.