Jeg er redd !!!

Nede i Nord Korea står Kim Jong-uns og smiler og ler mens han ser på  at alt leketøyet hans blir vist frem i en stor parade. 
I dag er det 105 års dagen til Nord Koreas første leder og grunnlegger, Kim Il-sung,  og det markeres på de kanter med en stor militær parade.  Paraden har selvsagt en annen hensikt enn kun å glede den unge  Kim.  Den skal vise verden for en stor militærmakt Nord Korea er.
Og Nord Korea er en stor militærmakt.
De har drevet og prøvesprengt atomvåpensiden 2006.  De viste frem basilisken missiler som kan skytes opp fra ubåter, De som har greie på slikt sier at Nord Korea vil ha raketter som kan skytes opp fra Nord Korea og treffe mål i USA om få år, muligens har de det allerede.
De som er opptatt av krig og fred og slikt, eller storpolitikk.  Vet at det bare er et spørsmål om tid før Nord Korea foretar en ny atomprovesprenging.

Vår gode venn, Donald Trump. er på båttur.. Har tenkt å besøke Kim Jong-uns. Han har tatt med  seg masse leker. Et hangarskip som går under kallenavnet. “Den gylne ørn”.  Dette skipet er ledsaget av to mindre destroyer-krigsskip, ett krigsskip av type Ticonderoga-klassen og én angrepsubåt. Om bord i hangarskipet står det minst tolv jagerflytype F/A-18E/F Super Hornets, 36 F/A-18 Hornets-fly, fire EA-18G Growler fly og seks Seahawk-helikoptre.

Jeg tror ikke Kim blir glad over å få besøk av Donald.  Eller Donalds tapre menn og kvinner.  Donald selv sitter trygt på en Golfklubb i Florida.  Kim har sagt at han vil svare med atomvåpen ved det minste tegn til en amerikansk provokasjon.
Jeg synes et stort hangarskip fullastet med jagerfly og ledsaget av en krigsflåte lett kan oppfattes som provoserende….

Jeg er redd.
Kim og Donald er to mektige menn, men de er kanskje ikke akkurat de skarpeste knivene i skuffen? 
Donald Trump er og veldig opptatt av å vise handlekraft.  Vise hvor mektig han er. 

Together, we will Make America Great Again!

Dette var vel, om jeg ikke husker helt feil, ett av slagordene til Trump under valgkampen.
For en ukes tid siden sendte USA 59 Kryssemissiler som ødela en viktig fly og militærbase i Syria.  Ordren om dette angrepet ga President Donald Trump mens han satt og nøt en sjokoladekake sammen med Kinas president.
I går, eller muligens forgårs slapp USA en bombe kalt “Alle bombers mor”, som er den største konvensjonelle bomben USA har, over Afghanistan.
Nå er han på vei mot Sør Korea….

Misforstå meg rett.
Jeg liker ikke at syriske myndigheter gasser barn.
Jeg liker ikke IS som gjemmer seg i underjordiske huler og bunkers i Afganistan.
Jeg er ikke spesielt begeistra for Kim og Nord Korea.
MEN jeg tror ikke svaret på problemet er bomber og raketter – men dialog og diplomati.

Jeg er redd.

 

Lang fredag

Sto opp tidlig og var ferdig i dusjen før klokka 07.00.
Ut med hundene, dagens første rusletur unnagjort før 8.30. 
Frokost med bok. Sjekker for tredje gang denne morgenen at telefonen ikke står på lydløs.
Fryser på beina. For ensom har som vane å gå barbeint inne fra april til oktober blir det kaldt når gradestokken ute krøp under 0 i natt. Tusler inn på soverommet.  Mener jeg har et par raggsokker liggende i skuffen der.  Leter litt.  Rydder vekk litt skitne klær som har blitt liggende oppe på kommoden. Ikke helt rene, men ikke direkte skitne.
På vei gjennom kjøkkenet ser jeg at hundene trenger mer vann, og kanskje litt mat.
Rydder litt på kjøkkenbenken.
Tilbake ved frokostbordet faller blikket på telefonen.
Det blinker blått i øverste venstre hjørne.
Har noen ringt?  Har de ringt fra jobben og jeg har ikke hørt det?
Pulsen stiger. jeg  griper telefonen.
Sjekker displayet.
Nei, bare varsel om en e-post. Reklame for nok et “forbrukervennlig” l tilbud på forbrukslån.
Puster lettet ut.
Sjekker at telefonen ikke står på lydløs.
Klokka har blitt 09.40.
Hvor mange ganger kommer jeg til å sjekke telefonen før bakvakta slutter om litt over 5 timer?
Når bakvakta er over om en fem timers tid er det min tur til å overta den aktive vakta.
Først klokka 23.00 i kveld kan jeg gi fra meg vakttelefon og calling, skru mobilen på lydløs og ha fri.
Fri i ni timer, før ny bakvakt venter.

 

 

12.04.2017

Hørte en kjent stemme da jeg var innom bokhandleren og så etter Marianne Mjaalands bok  “Tvang og tvil” i dag.  Jeg har det ikke med å lytte til andres samtaler, og dette var knapt en samtale. En ekspeditør som spurte en kunde som antakelig så litt forvirret ut om han trengte hjelp, og kunden som svarte benektende, han bare kikket..   Jeg tittet rundt hjørnet.  Ja, jeg hadde hørt riktig.  Noen stemmer glemmer man vel aldri.
Boka til Mjaaland fant jeg ikke.  Den kan sikkert bestilles på nett.  Jo Nesbøs “Tørst” ventet ulest hjemme, og i hånda holdt jeg er pocket-utgave av Ken Follett “Kjempenes fall”. Ei bok på nesten 1000 sider. I og med at jeg skal arbeide så og si hele resten av påsken, så har jeg i grunn lesestoff nok uten å måtte lese systemkritikk av egen arbeidsplass. 

Jeg gikk mot kassa, mot der du ruslet, og du fikk raskt øye på meg. Jeg tror du har den samme innebygde radaren for meg som det jeg har for deg. Kanskje hadde du sett meg før jeg oppdaget deg, og fulgt etter meg inn i bokhandelen.  
Lenge siden sist.  Sikkert et halvt år. 
Du så godt ut, og jeg påpekte det da vi var ferdige med de vanlige høflighetsfrasene. Du hadde fått et liten mage, et slikt alderstillegg som mange menn får lenge før de når din alder. Brystkassa som synker ned. Men du har aldri hatt noen brystkasse å snakke om. Har alltid vært slank som en hæsjastaur.  Ja, du følte deg bedre. Hadde vært sykmeldt i nesten to år, men nå gikk det bedre. Det var godt å høre.  Og du så bra ut. Smilet var tilbake i øynene dine.  Blikket var like ungdommelig sjenert som da jeg første gang så inn i de blå øynene dine for lenge, lenge siden.

Du mønstret meg, og spurte litt bekymret hvordan det var med meg.
Rollene var snudd.  Hvor mange ganger hadde ikke jeg granskende spurt deg det spørsmålet?
Jeg sa “Bra”.
Man svarer alltid “Bra” på det spørsmålet. 
Men det var ikke en tilfeldig bekjent på kjøpesenteret. Det var deg.  En av de få som kjenner meg ut og inn.  Kjenner meg bak den tøffe maska.  Kjenner meg bak alle de tøffe maskene og rollene jeg spiller.
Kjenner meg nesten like godt som jeg kjenner meg selv.

Du svarte ikke. 
“Bra”. tenkte jeg. Hadde jeg det virkelig bra.? Det var jo du som spurte.
Så satte jeg ord på de tankene som har surret rundt i hodet mitt de siste dagene. 
“Jeg er i ferd med å møte veggen” sa jeg stille.
Du kom med en liten latter.  “Det der vet jeg alt om…” 
Og ja, jeg vet.
Jeg satt der i  mørket ved siden av deg da du i en alder av 39 år sa stille ut i mørket at du ikke trodde du kom til å bli 40. 
Jeg var en du delte tanker med da kroppen for alvor begynte å si at nok er nok.
 Livet ditt har vært jobb, og jobben har vært livet ditt.    2 års sykmelding er kronen på verket. 
Er det noen som kan forstå hvordan jeg føler det, så er det deg.

Du ser på meg.
“Hvorfor tror du det?”
“Jeg er så utrolig sliten….”  nølte litt..  “fungerer ikke helt som jeg vil”   
Du nikker oppmuntrende… men jeg stopper.  Mangler flere ord.  Ser mor kassa. Leter etter hjelp, Etter ett eller annet som kan få oss til å skifte tema.
Du fortsetter spørsmålene med lav stemme, bare for å fortsette tankeprosessen min. 
“Hva gjør du med det?” 
Jeg ser hjelpeløst på deg.  “Tar det litt mer med ro.::::”  
Men du kjenner meg, og fortsetter litt mindre mild, “Og det går greit?” 
“Jada…” sier jeg raskt.  For raskt.
“Fint” Du smiler. 
“Hvordan jobber du i påsken? Har du fri?”
Jeg kjenner skuldrene strammer seg, og slitenheten kommer sigende.
“Nei, jeg har hatt noen fridager nå. og har fri i morgen, men jobber doble vakter resten av påsken.  Bakvakt når jeg ikke er på jobb. ” 
Du ler. “Akkurat” sier du med latter i stemmen. 
Svaret mitt var svaret du ventet på. Svaret som bekreftet at jeg selvsagt ikke tar det mer med ro. Svaret som bekrefter at jeg ikke har møtt veggen – riktig ennå.
Jeg kan fremdeles slakke farten, bremse opp, unngå sammenstøtet.
Men selvsagt bremser jeg ikke.  Jeg bare fortsetter i samme farten, girer opp, selv om jeg ser veggen komme mot meg. 

“Det er sånn de vil jeg skal jobbe…” sier jeg med flat stemme… 
Du ser meg inn i øynene. Latteren stopper, og du forstår hvordan jeg har det. 
Du skjønner at jeg er for sliten til å ta opp kampen for å få en bedre turnusordning.
Du forstår at jeg blir sliten bare jeg tenker på vaktene som ligger foran meg. 

Jeg snur meg mot kassa.
Du ser på klokka.
“Ta vare på deg selv” sier du med lav stemme.  Et lett klapp på skulderen.
Så skilles våre veier, igjen.
“Vi ses… ” svarer jeg stille. 

 

 

Den følelsen

Det er tirsdag i den stille uken Påske uka.
Jeg sitter i bilen.
Har akkurat vært med min gamle mor og handlet mat til påske.  Har bilen full av voksne barn. 
Et halvveis oppusset rom som venter hjemme, Det samme gjør to hunder som har lyst på tur.
Magen murrer om at det nærmer seg middagstid.
Det er over et døgn siden sist jeg drakk Cola. 
Det jeg har mest lyst til er sofa, pledd og den nyeste boka til Jo Nesbø..

Da ringer telefonen
I et lyskryss, i Kongensgate mens køa står bom stille og jeg venter på grønt lys, sjekker jeg hvem som ringte. 
NK.

NK ringer ikke klokka 16.00 tirsdag i Påskeuka uten at det er krise. 
NK ringer ikke meg uten at det er krise.
Foran meg ligger to og et halvt døgn med deilig, blanke fridager.
Jeg kjenner musklene strammes, slitenheten komme sigende. Til tross for tre og et halvt døgn med fri er jeg fremdeles sliten:
Jeg vil ligge på sofaen under pelspleddet og lese om Harry Hole.
Jeg vil gå lange turer i vårværet med hundene.
Jeg vil være sammen med de flotte ungene mine
Jeg vil sitte i kurvstolene på trammen og filosofere sammen med Gamle Gubben Grå ..og kanskje et lite glass rødvin?
Jeg vil ikke ringe opp igjen til NK.
Jeg vil ikke jobbe disse fridagene.  Jeg jobber resten av påsken. Nok av vakter og bakvakter. Nok av timer på jobb venter.

Selvsagt ringer jeg opp igjen.
På parkeringa foran Kiwi ringer jeg NK:  Har ikke samvittighet til annet.

NK svarer raskt.
Litt stressa i stemmen. Litt unnskyldende og med en nervøs liten latter.
Det var ikke krise.
Jeg behøvde ikke forandre på planene mine.

Hun hadde ringt feil nummer.
Vi er flere på kontaktlista til NK med samme fornavn.