Etter jobb I dag skulle jeg noen ærend på Vik og benyttet muligheten til å dra innom gjenbruksbutikken som Adventistkirken driver der. De som følger denne bloggen regelmessig vet at jeg er rimelig begeistret for bruktbutikker så det å starte ferien i en slik er en god start på ferien.
Da dama i butikken fortalte at dehaddehaøv pris på hele butikken i dag fordi det var siste dagen de hadde oppe før ferien ble jeg ikke mindre fornøyd. Nå var mulighetene store for å gjøre et kupp.
Og gjett hva jeg fant! Noe som vel må være årets mest omtalte maleri! Christian Kroghs Leiv Eriksson oppdager Amerika. Kanskje ikke akkurat det maleriet som skapte så stor furore da det ble tatt ned fra veggen på Nasjonalmuseet tidligere i år, men en kopi av gammel årgang. Skjoldete og ikke helt pent, men for en femtilapp kan det få plass på veggen i gangen i Drømmehuset en periode. Jeg mener; det må jo være litt kult å ha årets mest omdiskuterte bilde på veggen.
Ja, jeg kjøpte mer på bruktbutikker, men det får komme i et senere innlegg. Nå fortsetter jeg ferien med en liten tur ut til min barndoms dal.
En skulle kanskje ikke tro at det skulle bli så godt med ferie. Jeg har kun arbeidet i to måneder, og arbeider bare 60%. Men tro meg, det føles helt himmelsk at det nå er ferie og jeg kan glemme klokka og fylle dagene med akkurat det jeg vil.
Min glede over ferie har ingen ting med jobben å gjøre. Jeg trives her på omsorgsenteret, og jeg trives med å være I aktivitet. Likevel – det blir deilig med ferie.
Forhåndspostet innlegg lagt til publisering nøyaktig når ferien starter.
Noen praler rundt og viser oss hva sommer, ferietid og penger kan brukes til. Det er høye stetteglass, reiser, festivaler, og middager på restaurant. Andre leter i søppeldunkene etter flasker de kan pante for å ha litt ekstra mat på bordet. De som hevder vi har et samfunn med små forskjeller bør se litt bedre rundt seg. Kanskje se litt utenfor egen omgangskrets.
Jeg har ikke tenkt å moralisere overfor de som nå gleder seg til en etterlengtet ferie de har sett frem til og spart til lenge. Jeg starter selv ferien om få timer, og kommer til å løfte stetteglasset i kveld med verdens beste samvittighet.
Fattigdomskrisa må løses politisk og ikke ved at de som av ulike grunner har stram økonomi må stå med lua i handa å tigge om almisser. Vipps gjerne av din overflod til mennesker som har mindre enn deg. Det er flott at medmennesker hjelper hverandre. Men jeg ønsker meg ikke et samfunn hvor de nederst ved bordet er avhengig av almisser for å leve et verdig liv. Mennesker som har nok utfordringer fra før bør få slippe den belastningen.
Ferie er å gjøre noe annet. Enten vi har full bankkonto og vurderer om vi skal emigrere til Sveits eller vi har et slunkent feriebidsjett i sommer må vi unne oss noen gode opplevelser. Det går an å ha en fin ferie, en fin sommer også med stram økonomi. Det gjelder å se mulighetene mer enn begrensningene.
Monica for eksempel skal på kontroll på kreftavdelingen på sykehuset. Ingen lystelig opplevelse. I forkant er man engstelig for resultatet og kanskje for prøver som skal tas. Monica har bedt med seg venninnene og kaller det for roadtrip. En roadtrip med gode venninner høres mye koseligere ut enn kontroll på kreftavdelingen.
Det var innleggene til Aud Marit og Monica som fikk frem refleksjoner hos meg i dag.
I ettermiddag starter jeg ferie. Jeg gleder meg! Jeg håper å kunne fylle bloggen med gode ferieopplevelser som ikke koster for mye, ja som kanskje er nesten gratis. Det gode liv er jo stikkordet for livet i Drømmehuset. Det gode liv behøver ikke koste så mye. Følg bloggen videre så vil du se det.
Jeg har tatt en enkel lunsj på trammen. Koser meg med litt avislesing på mobilen.
Lar meg sjokkere av at Kommunedirektøren har funnet flere skoler han vil legge ned. Da jeg skulle legge inn mine svar på lokalavisas varmmat tidligere i uka var det spørsmål om skolenedleggelser. Jeg reagerte på spørsmålet. Tenkte at her hadde man brukt spørsmål fra en valgomatmal brukt av flere aviser uten å foreta lokale tilpasninger, for her på Ringerike er det vel ikke flere skoler å legge ned? I løpet av de siste 20 årene har en lagt ned 9 barneskoler i kommunen. Den eneste som i mine øyne lever utrygt er Nes skole. Den har veldig få elever, men nærmeste skole er på Hallingby og dit er det vel rundt 40 km. Man kan ikke gi barn helt ned i 6 års alderen 2 timer i buss hver dag. Og Nes er et “definert tettsted” og skal derved i følge kommuneplan ha skole..
Vel, det var ikke Nes Kommunedirektøren vil legge ned. Han vil slå sammen to bynære skoler, Helgerud og Veien. Jeg tror nesten ikke mine egne øyne.
En kommune som hele tiden snakker om at den vil rigge for vekst og utvikling ønsker altså å legge ned skoler i det området av kommunen hvor det skjer vekst og utvikling.
Helgerud skole sto ferdig i 1984. Den ble bygger fordi det var mange barnefamilier som bosatte seg i Heradsbygda der skolen ligger. Det var her nye boliger og boligfelt ble etablert. Fremdeles legges det ut nye felt i dette området, og det er et populært sted å etablere seg for barnefamilier også i dag.
Nå vet jeg ikke om det er Helgerud eller Veien skole Kommunedirektøren ønsker å legge ned, men å legge ned en barneskole midt i der barnefamilier etablerer seg virker for meg som politiker ikke så smart. Antakelig er det Veien skole han har kastet nedleggelsesblikket sitt på.
Veien skole er fra 1965. Eldre enn denne kjerringa, og vi vet jo fra før at Kommunedirektøren ikke liker gamle skolebygg. De to gamle byskolene Hønefoss og Eikli har han alt fått lagt ned, og Eikli skole er og vedtatt revet. (Jeg har et håp om å få endret det vedtaket.)
Men også Veien området trenger skole. Det er mange barn også på boligfeltene som ligger med tilknytning til denne skolen. Jeg kan ikke forstå at samme hvilke av disse skolene du legger ned så vil barn som i dag går eller sykler til skolen raskt bli avhengig av å bli kjørt eller få skolebuss. Det rimer ikke med ideen om ti-minutters byen.
Nei, vi får håpe flertallet av politikerne har det sunne bondevettet Kommunedirektøren øyensynlig manglet og legger denne ballen død relativt raskt.
Likevel kjenner jeg på en uro. Det er flere partiet i kommunen som er like glade i sentraliseringstanken som det Kommunedirektøren er. Vi har alt sentralisert mange skolebarn inn på hver sin store skole i hver sin ende av byen. Ikke alle evner å se at det ikke var så smart selv om tallenes tale burde være relativt klart. Høyt sykefravær hos lærerne, hyppige rektorskifter og flere meldinger om vold og trusler. Slike faktorer burde også være med når en vurderer hva som lønnet seg. Ikke bare sjele til den økonomiske bunnlinja. For meg som politiker er det viktigere å ha en god skole enn en billig skole
For en ukes tid siden eller slik fikk jeg en forespørsel fra Handikappede Barns Foreldreforening. De fyller 35 år i år og ville feire det med å gi de som stiller til valg i kommunene i Norge en bok.
HBF sine medlemmer er meromsorgsfamilier som er avhengig av kommunene. Gode tjenester tilpasset deres barn og deres familier er det de trenger for å ha en god hverdag sto det i mailen jeg fikk. Vi som er politikere i kommunenorge er de som gjennom budsjettvedtak og andre vedtak skal legge til rette for at kommunene klarer å gi gode og trygge tjenester til disse barna og deres familier.
HBF sine medlemmer ønsker HVERDAGER som alle andre: Vi som politikere kan hjelpe dem til å leve likestilt som andre familier.
For å forstå trengs kunnskap. De ønsket derfor å gi meg, og alle andre som stiller til valg en bok som beskriver deres hverdag godt: Olaug Nilsens «TUNG TIDS TALE» kom ut i 2017. Boka fikk Brageprisen. Olaug Nilsen fikk også Fritt Ords Pris i 2021 for sine bøker om dette temaet.
Den krevende hverdagen foreldre med syke barn eller barn med funksjonshindringer står i er ikke alltid like godt kjent skriver de, og ønsker sltså å øke kunnskapen hos oss politikere med å gi oss et eksemplar hver av boka.
De sendte ut en forespørsel først så var det opp til den enkelte politiker å bestemme om man ville motta gaven eller ikke.
Jeg tenkte at å øke kunnskapen min om dette temaet ikke kunne skade. Det er sjelden at økt kunnskap er skadelig så jeg takket ja til å motta boka. I dag kom den i posten, og jeg gleder meg til å bli litt klokere.
Det gikk litt i ett i går, men i dag har jeg fri og føler med hele meg at det er bra. Er sliten for tiden. Aner ikke om det skyldes varmen, blodsukker, blodtrykk eller arbeidsmengden. Antakelig en kombinasjon.
Men nå er det en arbeidsdag igjen i morgen så er det helg – og ferie!
Kjenner at jeg liksom halvveis begynner å senke skuldrene, stresset slippe litt taket. En vakt igjen og så mange dager med helt hvit kalender. Ingen planer, ingen klokkeslett å forholde seg til. Bare endeløse dager jeg kan fylle med hva jeg vil når jeg vil. Det skal bli godt.
Ikke det at dagene mine er så travle og stressede for tiden. De er ganske rolige sammenlignet med hvordan det var for noen år siden da jeg var kjerringa som fiksa alt. Men noen ganger stresser det meg at jeg ikke har energi til alt jeg ønsker å gjøre. Det å føle på at man ikke får gjort alt man gjerne ville eller føler at man burde fører til dårlig samvittighet.
Når jeg prioriterer å bruke fritid på ting som gir meg energi og restitusjon, ja så prioriterer jeg vekk andre ting.
Det å prioritere seg selv og egne behov fremfor andre personer og andre gjøremål gir dårlig samvittighet.
Man burde ikke få dårlig samvittighet for å ta vare på seg selv, likevel føler jeg meg egoistisk.
For hvis jeg bare tok meg sammen så burde jeg klart alt.
Men nå er det snart ferie.
Ferie uten planer, akkurat slik jeg liker det. Bare stå opp om morgenen å finne ut at i dag, i dag vil jeg dra til Hamar eller Fredrikstad. Eller kanskje et helt annet sted. Hadde jo tenkt meg nordover i sommer. Sulitjelma og Vesterålen. Alt er mulig – men jeg har ingen planer og det er så godt.
Det eneste er at jeg sånn halvveis har lovet Datteren at jeg skal ta en Oslo-tur. Få litt mor, datter tid sammen i hennes nye hjemby.
Jeg skal nyte hvert eneste sekund med ferie!
La oss glemme toppbloggerne I dag. Det var ikke mye som førte til refleksjoner jeg føler for å dele. Ikke rakk jeg å blogge noe innlegg før jeg dro på jobb heller.
Etter jobb…. Vel, det finnes andre og viktigere ting å drive med enn blogg.
Nå er det snart midnatt og jeg har endelig landa i kurvstolen på trammen. Eller jeg landet her for et par timer siden, men det er først nå jeg har funnet tid til å knotte på telefon. Jeg prioriterte litt kvalitetstid med Gamle Gubben Grå.
Nå er det straks leggetid. Kommer kanskje sterkere tilbake i morgen.
Investering i egen alderdom. Var det ikke det jeg snakket så flott om i går morges? Vel i dag har jeg lagt inn noen aksjer i min egen alderdom, ikke bare snakket om det.
Det var overskyet på formiddagen så Gamle Gubben Grå og jeg benyttet det fine været til å ta med oss hundene på en tur i skogen.
Fem kilometer ble det. og ja, jeg ble både svett og fikk puls og pust. Sånn skal gi treningseffekt har jeg hørt.
Nå skal det kanskje ikke så mye til før jeg får treningseffekt. Altså at jeg kjenner blodpumpa slå, svetten siler og jeg ikke klarer å gå og skravle samtidig. Gi meg en motbakke så oppnår jeg den effekten kjapt. Og i dag var det en skikkelig stigning, selv om det var mer en nedtur enn en opptur.
Det vil si at vi startet på topp og gikk nedover, for deretter å snu å ta stigningen opp mot bilen igjen.
På toppen av bakken la vi inn ei ekstra sløyfe bortover en skogsbilvei til. Selv om blodpumpa banka og pusten tydelig hørtes var det godt å være på tur.
Det er så flott i skogen nå. Deilig å være på tur. Så vi fortsatte å gå, og fikk med oss bekken og den lille fossen dere ser på bildet over. Verdt noen ekstra skritt.
Fem kilometer gikk greit. Jeg er langt fra slakt. Sofaen frister i grunn ikke. Har fått meg litt mat og ikke minst drikke, og føler det helt greit å fortsette dagen med husarbeid og annet som står på lista. Turen i skogen gjør mer godt enn vondt.
Jeg finner sjelefred mellom granlegger og blåbærlyng. Kjenner på kriblende følelser når jeg får glimt av små skogstjern blant buskene. Spenningen med hva som skjuler seg rundt neste sving eller bakketopp når jeg utforsker ukjente stier.
Man behøver ikke reise langt av sted til fremmede land og riker for å oppdage noe nytt.
Fem kilometer investering i egen alderdom, men og i egen helse her og nå.
Både psykisk og fysisk helse har godt av en tur ut i skogen. Og du, man trenger ikke gå fem kilometer. Man trenger ikke gå lenger enn det man selv ønsker. Selv det å bare sette seg på en stubbe fem meter fra bilen og se ut over et stille skogstjern har verdi.
Når du først kommer deg ut har du lyst til å bli der i skogen en stund, ta en ekstra sving, utforske en ekstra sti – eller ta en ekstra kaffekopp. Kjenne på sjelefreden og skuldrene som senker seg.
Det er to innlegg som gjør inntrykk av de siste blogginnleggene toppbloggerne har skrevet. De er lettest å reflektere over sammen, fordi de handler om noe av det samme og det ene innlegget har vært til inspirasjon for det andre.
Det er innleggene til Monica og Bunny. Sterke historier, jeg anbefaler leserne mine å gå inn og lese begge.
Jeg kommer ikke til å kommentere innleggene og historiene deres. Det er deres historier, og de gjør inntrykk.
Som Vibbedille skriver i sitt innlegg fra en tur på jærstrendene, Det å gå tur som er litt anstrengende er investering i egen alderdom. Det tenkte jeg på i går da jeg satt i kurvstolen på trammen og. At det å ta litt vare på seg selv er investering i egen alderdom. Det er og en investering i din partners alderdom.
Det er en kjensgjerning at vi blir flere eldre i årene som kommer. Noen snakker om en eldrebølge, en eldre-tsunami andre om et demografisk skifte. Det siste er nok mest riktig, for det er ikke en bølge med eldre som skyller over landet, og så går antall eldre ned igjen. Nei, vi vil bli flere og flere eldre i uoverskuelig fremtid.
Med flere og flere eldre vil det bli et større og større press på våre helse- og omsorgstjenester. Vi ser alt nå at de som får plass på sykehjem er langt sykere nå enn for ti eller tjue år siden. Mantraet til både sittende regjering og Erna Solberg sin er at vi må bo lengre hjemme. De maser om hjelp fra nettverk og familie, og det forventes at man hjelper ektefeller, foreldre og naboer i langt større grad enn i dag. Hjelp fra de rundt deg teller med når man regner ut hvor mye hjelp og støtte du behøver. En dement person kan bo lengre hjemme hvis den har en sprek partner. rimeligere å gi dagsenterplass noen dager i uka enn en sykehjemsplass som jo er 24/7.
Så hvis jeg ikke ønsker å bli en byrde for Gamle Gubben Grå, så må jeg lade batteriene når det trengs og holde meg i aktivitet, holde kroppen så sprek og smidig som mulig.
Så alle vi på 50+, opp og hopp. Kom dere opp av godstolen og ut på tur. Få med deg partneren og. Det hjelper ikke å være sprek som en gyngehest når du er 80 hvis du må knyte skolissa for partneren din og hjelpe han hver gang hen skal reise seg fra godstolen for å tusle på do.
Tro meg pleie og omsorgsyrker er slitsomme.. Det føles ikke noe bedre om du får døgnkontinuerlig vakt når du nærmer deg 80.
Like viktig som å pleie det fysiske er å pleie det psykiske.
Har du ting i livet som plager deg eller tapper deg for energi, gjør noe med det. Ta grep om eget liv og egen psyke.
Det er ikke sikkert du skal bo i kjelleretasjen hjemme hos mor og far hvis det ikke er bra for deg. Å bli voksen betyr ofte å løsrive seg. Ta egne valg. Stå på egne bein.
Ingen har garantier for fremtiden. Ulykker, sykdom og helseutfordringer kan ramme alle, samme hvor flinke vi er til å leve sunt og holde oss i aktivitet.
Men jo bedre du har det med deg selv fysisk og psykisk jo mer krefter og styrke har du den dagen livet ikke går på skinner lenger.
Vibbedille, Monica og Vivian var de tre toppbloggerne som fikk frem noen refleksjoner hos denne kjerringa i dag.
Ellers var det begredelige saker. De som hadde fornyet seg skrev om ukemenyer og at man ikke bør gi fra seg kortnummer og bank id i tide og utide. Greie refleksjoner, men innlegget bar litt for mye preg av klipp og lim. Nei nå må jeg hoppe i dusjen og komme meg på jobb.
