Stovner….

Stovner er for mange blitt synonymt med ghetto, ungdomskriminalitet og lovløse tilstander. Et sted hvor ensomme mennesker ligger døde på badet i ett år uten at noen savner dem, kort sagt en lite trivelig plass å bosette seg eller vokse opp. 

Det er lenge siden jeg tok bane 5 til Vestli, hoppet av på Stovner og gikk mot Tante Ulrikkes vei med bankende hjerte.  Det hendte jeg var litt små-engstelig.  Noen litt skremmende opplevelser var det. Det var mye i storbyen som kunne virke skremmende på en ung kvinne fra indre Åsa. Men grunnen til at hjertet mitt banket urolig i brystkassa, var at på den tiden bodde den mannen jeg syntes var den mest fantastisk på jord nettopp i Tante Ulrikkes vei.  

Tante Ulrikkes vei har blitt en prisbelønnet oppvekstbok, jeg må få lest den. Kanskje blir det årets ferielektyre? 
Tante Ulrikkes vei…  bare veinavnet gir meg gode minner og et smil om munnen. Late kvelder i sofaen foran TVn. Gutten, eller mannen, hvem vet som leide video for at vi skulle kose oss, og kom hjem med Flåklypa fordi jeg ikke ville se voldsfilmer, og han var for beskjeden til å se søtsuppe kjærlighetsfilmer sammen med ei jente..
Sene kvelder der han fulgte meg til T-banen og så meg trygt på banen før han ruslet hjem.  
Litt senere i forholdet, når jeg var blitt mer husvarm og hadde fått egen nøkkel til leiligheten hans, tidlige morgner hvor jeg løp lettbent til T-banen.  
Kvelder vi kom hjem fra byen sammen, hånd i hånd.  
Frokoststunder på kjøkkenet der i blokkleiligheten, ferskt brød og ferske aviser som han var ute og handlet mens jeg dekket frokostbordet.  

De kan kalle Stovner en ghetto og svartmale livet i blokkene i Tante Ulrikkes vei.  For meg var det engang i mine glade studiedager det beste sted på jord.

Det er politikerne som vedtar

Det er politikerne som vedtar – administrasjonens oppgave er å peke på ulike muligheter.  Dette slår to venstrepolitikere fast i et leserinnlegg i lørdagens lokalavis. 

Jeg er så hjertens enig.  Det er slik et demokrati med demokratiske prosesser skal fungere.

Så da spør jeg – igjen. Som jeg har spurt flere ganger før;  “Kan noen være så snille å vise meg det politiske vedtaket som slår fast at byens sykehjem er vedtatt nedlagt? “

Alle jeg møter på i det politiske miljøet og i administrasjonen mener bestemt at sykehjemmet er besluttet nedlagt når de nye Omsorgsboligene utenfor bykjernen står ferdig bygget..  Ja seniorrådgiveren fra kommuneadministrasjonen har sågar vært på sykehjemmet og informert beboere og pårørende om at de skal flyttes til omsorgsboligene når de om et par år står klare.  

Jeg har spurt i Hovedutvalget for Helse Omsorg og velferd mer enn en gang om noen kan vise meg vedtaket på at byens sykehjem er vedtatt nedlagt.  Jeg har fått himlende øyne, oppgitte sukk, og kommentarer som “Gi deg nå da Brit”  Fra Hovedutvalgets leder og fra de andre erfarne politikerne som sitter der,  Men jeg har aldri fått noe svar.  
En gang mumlet Kommunalsjefen “Jeg skal finne vedtaket til deg…” men heller ikke fra den kanten har jeg fått noe hjelp til å finne vedtaket.

Min politiske mentor og forbilde har vært med i Ringerikspolitikken i en mannsalder.  Helse. og omsorg har vært hans hjertesak, tilstrekkelig antall sykehjemsplasser en av hans viktige kampsaker.  Så jeg søkte råd og veiledning hos denne erfarne politikeren.  
Heller ikke hans nitide studering av egen hukommelse og søking i politiske vedtak ga oss svar.  
Vi klarte ikke å finne noe politisk vedtak på at sykehjemmet er vedtatt nedlagt.
Vi  gikk da til det skrittet og sende et åpent brev til Rådmannen gjennom lokalavisa og etterlyse vedtaket.  Dette er vel nå snart to måneder siden.  Men heller ikke det har gitt oss noe svar.

Det er politikerne som vedtar – administrasjonens oppgave er å peke på ulike muligheter, skriver venstrepolitikerne for å berolige de som er bekymret etter Kommunalsjefens forslag, eller mulighetsstudie, om å legge ned sykehjemmene på Sokna og på Nes.  Ja, slik burde det være.  Men jeg blir ikke beroliget.  All erfaring tilsier at i vår kommune er det nettopp administrasjonen og ikke politikerne som fatter vedtak om nedleggelse av sykehjem – eller kan noen vise meg et politisk vedtak på at Hønefoss Sykehjem er vedtatt nedlagt?

Feil medisin Fru Kommunalsjef

I slutten av forrige uke kunne vi lese i Ring Blad at Kommunalsjef for Helse, Omsorg og Velferd “foreslo” å legge ned sykehjemmene på Nes og Sokna.  Selvsagt ble det reaksjoner.  Kommentarfelt og sosiale medier var relativt fullt av sterke meninger. Kommunalsjefen ble både idiotforklart og foreslått både steinet og kjeppjaget fra kommunen. De litt mildere stemt ville nøye seg med å sparke henne fra stillingen.

Senterpartiet og Frp var på banen i lokalavisen, og sa med klar røst at det var utelukket å legge ned sykehjemmene på Nes og Sokna.  Ordfører og varaordfører, dette stadig enige tospannet,  uttalte seg litt mer utydelig i sine politiske vendinger. De mente det måtte finnes andre tiltak. Men det er jo sjelden det er så klar tale fra den kanten.

Den uttalelsen som ga meg mest grunn til uro, og som virkelig bekymrer meg, er uttalelsen fra leder av Hovedutvalget for Helse, Omsorg og Velferd, Runar Johansen.  Hans uttalelser forarger og bekymrer meg mye mer enn kommunalsjefens tabloide uttalelse. 

Johansens bekymring går på at hvis man legger ned  Sokna og Nes så kan man ikke gjennomføre Spesialrådgiver Hommes vedtak om å legge ned Hønefoss Sykehjem.  Runar Johansen, Leder for Hovedutvalget for Helse, Omsorg og Velferd og den som burde være kommunens fremste helsepolitiker, er ikke bekymret for om det er smart å legge ned sykehjemsplasser, han ønsker seg bare en helhetlig plan for hvilke sykehjemsplasser som skal legges ned (først).

Jeg sitter som medlem i Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd, og når jeg leser Runar Johansens uttalelser lurer jeg på om vi har deltatt på de samme møtene i dette hovedutvalget.  For hvor var tankene til Johansen da vi under Kommunalsjefens orienteringer på forrige møte i Hovedutvalget diskuterte ventelistene til sykehjemsplasser som man ser er svakt økende ?  Når han uttaler seg som om det er et likhetstegn mellom bemannede omsorgsboliger og sykehjemsplasser forstår han da oppbygningen av kommunens omsorgstrapp ? 

Ringerike kommune har i dag for få sykehjemsplasser.Behovet for sykehjemsplasser kommer ikke til å bli mindre de nærmeste årene, men tvert i mot øke i takt med den økende eldrebølgen vi vet kommer.Omsorgsboligene som planlegges bygd i Heradsbygda burde komme i tillegg, ikke i stedet for, sykehjemsplassene på Hønefoss, Nes og Sokna.Det er fult mulig og drifte hele eller deler av de omsorgsboligene som planlegges i Heradsbygda som sykehjem.  Det er bare snakk om politisk vilje til å ta de riktige økonomiske prioriteringene.

Og der er vi ved sakens kjerne.  Politiske og økonomiske prioriteringer.
Den mest kostnadseffektive eldreomsorgen er og kun tilby det minimum av tjenester kommunen trenger for å gi innbyggerne de tjenestene som er lovpålagt, og så overlate alle andre behov for hjelp til innbyggeren selv, deres pårørende og frivillige.  Det er langt på vei kommunens eldreomsorg er i dag, og helt klart den innretningen rådmannen og kommunalsjefen ønsker å drive kommunens tjenester etter.  Men er det den eldreomsorgen vi som innbyggere ønsker?

Vi i Rødt ønsker en eldreomsorg som ved hjelp av forebygging legger til rette for at innbyggerne kan klare seg selv så lenge som mulig.  Men med den sikkerheten at de vet at når de får behov for litt mer hjelp i hverdagen vil de få de
Vi i Rødt ønsker oss en hjemmetjeneste som har tid til å se den enkelte bruker. Som har tid til hverdagsrehabilitering og tid til å høre på hva brukeren sier – og ikke sier.  Hvor behovet til brukerne styrer dagen i større grad enn stoppeklokka.
Vi i Rødt ønsker at innbyggerne skal leve med den sikkerheten at når den dagen kommer, når de ikke klarer seg selv hjemme lenger, ja da står det en plass klar slik at du kan få ha sin verdighet også i siste del av livet.  En plass med nok varme hender, nok tid til å virkelig se hver enkelt beboer og gi beboeren den omsorg og pleie han eller hun trenger – og litt ekstra.

Det er snakk om politisk prioritering, og vi i Rødt vil sloss for at sykehjemmene på Sokna, Nes og i Hønefoss skal bestå

Vakthund så god som noen….

Det er en del folk som har reagert på at vi som alltid har hatt “ordentlige” hunder nå har begynt å ha sånne små “pynte-hunder”.  Vi fikk høre det ganske mange ganger da vi anskaffet oss Turbo, som var en papillon, og enda mer nå etter at Charlie ble en del av familien.  Chihuahua var liksom ikke helt den hunderasen man forbandt med oss. 

Men man skal ikke skue hunden på hårene.
Charlie er en stor chihuahua på hele 3,5 kg og har blitt oppdratt av tidligere eier som hund. ikke leketøy eller accessoirer.

Her om dagen hadde jeg satt meg ute i yndlingsplassen, kurvstolen på trammen. Charlie svinset uten bånd rundt føttene mine.  Jeg skulle til å løfte han opp i fanget for en liten kosestund da jeg fikk øye på en katt som kom gående over plena vår i retning trammen.  Jeg tenkte at i og med at Charlie var opptatt med å undersøke noe halvveis under kurvstolen, og ikke så katta, så var det kanskje like lurt å vente med å løfte han opp til katta hadde fordufta. 

Jeg hadde knapt rukket å tenke tanken før Charlie får øye på katten, starter å gjø  og spretter ned fra trammen i retning katten.  Katten ble ikke stående å vente, men satte avgårde med Charlie rett bak.  Rundt hjørnet på terrassen og under hagegjerdet bar det før jeg fikk sukk for meg.  Jeg hørte Charlie gneldre og katta frese mens de forsvant nedover veien.

Jeg ble i grunn litt bekymra.  Ropte på Yngste Sønn og tok med meg bånd for å gå på leting. Det er ikke bare og bare å hamle opp med en velvoksen hannkatt når du er en chihuahua på godt under halvparten av vekta.  Det ble i grunn stille og, og det var enda mer bekymrende.

Men når vi rundet hjørnet på terrassen, så vi Charlie komme stolt små-løpende opp over gata med halen rett til vers,  
Vel er han liten, men tøff som få jaget han katta som var minst dobbel så stor ut av hagen og ut av boligfeltet.  

En kjip dag som ble så bra.

I går var en sånn kjip dag hvor alt bare var feil. 
To dager før lønning og både lommeboka og bankkontoen er omtrent like tomme som kjøleskapet.  Ikke noe god søndagsfrokost med nystekte croissanter eller spennende pålegg, bare tørt kneipbrød med salami.
Hetebølge med tropevarme gjør at lufta dirrer og det er tørt over alt. Vanningsforbud og grillforbud, selv i egen hage.  Lufta er tung som bly, og hodepina kommer snikende, kanskje er det torden i det fjerne.
Jeg er sliten, sur og grinete.
Alt Gamle Gubben Grå gjør og sier er irriterende.
Alt Gamle Gubben Grå ikke gjør og sier er like irriterende. 
Selvsagt brygger det opp til krangel, en slik krangel du bare kan ha med en du har delt livet med i mange år, en som kjenner deg ut og inn og som du kjenner ut og inn. Akkurat når stemmene begynner å bli høye, når det ene ordet tar det andre og du bare vil få ut all frustrasjon som finnes over han som er der tilgjengelig for din skarpe tunge, dine sårende ord og din lagrede frustrasjon.  Akkurat rett før du begynner å dra frem gamle hendelser og gamle stridstema som pusses støv av hver gang dere har en skikkelig krangel men som egentlig ikke betyr noen ting. Akkurat da – ringer telefonen min. 

Jeg bryr meg ikke om en ringende telefon.
Jeg bryr meg ikke om en  idiotisk telefonselger som vil selge strømabonnement eller slankepiller.
Jeg orker ikke søstre, unger eller andre plageånder som trenger meg, min tid, min medfølelse eller mine råd.
Men Gamle Gubben Grå plukker frem telefonen min fra under alt rotet oppe på fryseren. 
Jeg freser fremdeles. Hadde jeg fått tak i telefonen først, hadde jeg sikkert slengt den vegg i mellom. Å knuse mobiltelefonen hadde vært noe som hadde føltes godt akkurat da – og som jeg hadde angret på tre sekunder senere.

“Det var Aina” sier Gamle Gubben Grå og ser ned på displayet på telefonen som nå har sluttet å ringe.
Aina. det eneste mennesket jeg kunne tenke meg å snakke med akkurat da.  Jeg tar telefonen med meg, går ut til kurvstolen på trammen for å ringe tilbake.
Aina, venn, x-kollega, og i mange år min beste samarbeidspartner.  Men som hadde fått nok av røntgen, turnusarbeid og Hønefoss, og nå hadde flytt til et lite torp i Sverige.
Få andre forstår min frustrasjon over forhandlinger, ektemenn, og alt annet som kan forpeste livet til en stakkar.  
Aina svarer på første ring. Blid og sprudlende.  Ingen kan være så blid og sprudlende som en Aina full av liv. Ingen kan være så frustrert og negativ som en sur Aina. Vi er i grunn ganske like vi to. 

Aina er i Hønebyen og lurer på om jeg er hjemme og har lyst på besøk. 
Selvsagt har jeg det!  Jeg hopper i dusjen, tar på meg klær jeg kan møte folk i .  
Så blir det fire timers skravlestund, Aina og jeg, der ute i kurvstolene på trammen.. 
Utrolig godt og hyggelig. 
Skuldrene senkes. Latteren vender tilbake. Frustrasjonen blir til gode historier. Vi mimrer andre gode historier. Vi deler frustrasjoner og løser verdensproblemer.
Gamle Gubben Grå senker skuldrene, slår seg ned på trammen sammen med oss.  
Skyene blir tettere, da Aina går kommer regnet.
Lufta blir lettere. 
Snart er det bare en dag igjen til lønning, og det er fremdeles leverpostei i kjøleskapet og pasta i boksen på kjøkkenhylla.

 

 

Lønn som fortjent….

Det er sjelden kampånden slukkes i meg. 
Men på mandag kveld, sånn rundt klokka 20.30 i 18. etasje i KPMG bygningen sluktes kampånden. 
Det er kanskje like greit. 
UNIO og Spekter signerte en protokoll, og det er fredsplikt.  Om kampånden hadde vært aldri så mye til stede hadde jeg ikke hatt lov til å kjempe. 
Helt tom  tok jeg heisen ned sammen med de andre.  Alle var like dystre som meg, men følte alle seg like tomme?

Sliten, usigelig sliten, tom og sur sto jeg på Majorstuen T-banestasjon og ventet på banen ned til Nasjonalteateret hvor jeg skulle ta tog hjemover mot der bilen sto og ventet. Da kjente jeg noe vått treffe nakken min og langsomt gli nedover huden på ryggen.  En måke hadde fra stor høyde, kanskje på nivå med Spekter sitt hovedkvarter der i toppetasjen på KPMG bygningen, sluppet en drit ned i den åpne kjoleryggen min.  
Akkurat der og da føltes det som om livet ikke kunne bli verre.

På mange måter symboliserte den måka, dritten og den halvgamle feite kjerringa på Majorstua T-banestasjon så utrolig godt hvordan jeg har følt årets lønnsoppgjør.  Jeg og radiografene jeg representerer er noe arbeidsgiver, Spekter og alle de høye fruer og herrer som tror at det er dere som driver Norge, rett og slett bare driter i. 

Jeg er gammel i gamet.  Jeg har drevet med lønnsforhandlinger i mange år.  Man er alltid sliten og litt tom når forhandlingene er over. Ofte har jeg ikke vært helt fornøyd.  Men en hjemtur, en dusj og en kald øl på trammen sammen med Gamle Gubben Grå så har jeg ristet av meg det verste mismotet. 
Dagen etter har jeg som regel vært klar til å kjempe nye kamper, arbeide dag, kveld og helg  og hilse blidt på arbeidsgiver. 

Men ikke i år.
Det har snart gått en uke, og jeg er like tom som da jeg forlot Spekter sitt hovedkvarter. Jeg føler meg like nedverdiget som på Majorstuen T-banestasjon da måka fløy videre mens måkeskrikene hørtes ut som hes latter der den forsvant i retning toppen av den 18 etasje høye bygningen. hvor de som bestemmer holder hus..  

De som bestemmer…..
En gang trodde jeg på det som er sagt, at arbeidsgiver og arbeidstaker sine representanter møtes til forhandlinger som likeverdige parter.  Men det er ikke noe likeverd i at en part sitter på pengesekken og ikke evner eller har mulighet til å gå utenfor for lengst besluttede økonomiske rammer mens den andre parten må stå med lua i handa og be om almisser.

OK: Jeg kjenner til og forstår frontfagsmodellen.
Men frontfagsmodellen er ikke tenkt slik at alle andre fag og tariffområder skal få frontfagsramma og ikke et tusendels prosentpoeng mer. 
For noen har fått mer.  Det viser alle tenkelige regnestykker

Vi viste muskler. Vi dro mannsterke til Oslo for å møte de som bestemmer, de som holder hus i 18. etasje, arbeidsgiverforeningen Spekter, høyt hevet over alle oss som hver dag, kveld og natt tar på oss de hvite klærne og går på jobb blant CT maskiner, konvensjonell røntgen, ultralyd og MR.  
Men hva hjalp det med en gjeng kampvillige radiografer? 
Vi hadde fått ramma – og da måtte vi være fornøyd.
Sa de som bestemmer, UNIO og Spekter.
Vi kom fra hele landet for å kjempe og argumentere – men til ingen nytte. For ingen kom for å lytte.
Vi viste muskler, men hva hjalp det? 
Vi hadde fått ramma, hvordan kunne vi finne på å be om mer?  Selv om andre … glem det. 

Vi  rydda pent etter oss, tok glassheisen ned og med 4 esker med kalde pizzarester gikk vi ut i juni-kvelden. Ut til måka som dreit meg i nakken og den lange veien hjem.

Det er fredsplikt.
Så vi drar hjem til sykehusene våre, tar på oss hvitt og kommer springende med mobilt røntgenapparat når traumealarmen går.  Sammen med kollegaene våre står vi klare ved CTn når trombolysealarmen har gått,og vi  snakker rolig til han lille pjokken som skada kneet i fotballturneringa.
Ja skulle en Spekterdirektør tråkke over i en sandal med litt for høye hæler  en sen lørdag kveld, hadde vi også tatt imot henne med kjærlig hånd og omtanke.  

Det er fredsplikt:
Vi fortsetter å jobbe doble vakter og annen hver helg i sommerferieperioden.  For noen må holde hjulene i gang, noen må sikre beredskapen. 
Hvordan skal man få stilt riktige diagnoser hvis ikke radiografene er der?

Slapp av. Det er fredstid.  Vi er på plass.

 

 

 

 

 

 

Endelig kom regnet

Det har vært tropesommer i ukesvis. 
Og den herlige varmen som fylte meg med sprudlende glede etter en lang og snørik vinter, har de siste dagene blitt en plage. Jeg er ikke noe glad i varme.  Jeg blir fort dårlig hvis det er for varmt.  I Egypt for en del år siden hadde jeg et par episoder hvor jeg vel nærmest fikk heteslag til tross for at jeg bøtta inn på med vann.
De siste dagene har jeg syntes at lufta har vært både stillestående og tung.  Utslitt som jeg har vært, har jeg bare ligget rett ut – og vært sur, utrolig sur. Jeg blir forferdelig sur når jeg er utslitt. 
I ettermiddag begynte det å komme skyer som ble mørkere og mørkere, og lufta var så tung at den dirra.  Da de første tordenskrallene hørtes i det fjerne, tok jeg med meg Charlie og la meg på sofaen på terrassen. Der aktet jeg å ligge til regnet kom.  
Det buldret og braket i det fjerne, ett par lyn flerret himmelen, og endelig, endelig kom regnet.  Ikke vilt og stormende, men stille og rolig kom det.  Dråpene ble tettere og tettere og traff kroppen som små lette berøringer.  
Det varte ikke så lenge. 
Det er over nå, og det ble ikke mange millimeterne å melde om. Men det kom litt regn. Litt torden renset lufta. Det var godt.

Livet har gått i hundre….

Livet har gått i hundre en stund, og det siste jeg har hatt tid til er å blogge.   Det har vært tiden for vårens vakreste eventyr, lønnsforhandlingene, og jeg har regnet ut krav , regnet på tilbud skrevet argumentasjon, pusset på argumentene, deltatt på møter, spredd informasjon, diskutert med forhandlingsutvalget, flere møter mailer, telefonsamtaler osv. I tillegg til litt jobbing i hvitt, noen ROS analyser, noen personalsaker, en konfirmasjon, hus og hage, tre voksne barn, gamle foreldre, to hunder, Gamle Gubben Grå og litt politikk har døgnene bare løpt av gårde og jeg har stupt til sengs om kvelden og sovnet før hodet treffer puta. Det herlige, pulserende livet mitt har vært tilbake, energien har vendt tilbake og jeg har virkelig nytt det. Hurra, JEG er tilbake.

Den graderte sykmeldingen som jeg har gått i siden januar gikk ut i går.  
Jeg hadde time hos fastlegen  i går.  Jeg kjente på det i begynnelsen av uka da jeg la opp løpet og skulle forsøke å presse et legebesøk inn i en temmelig full kalender; dette ble for dumt. Energinivået var jo tilbake. Livet gikk i hundre. Ingen grunn til videre sykmelding.  Jeg kjente en usigelig glede da jeg ringte legekontoret og avbestilte timen. Jeg var tilbake!!  

OK, jeg var nærmest utslitt da jeg vaklet av toget i Sandvika mandag kveld og skulle kjøre de siste milene hjem, men det hadde vært en lang og utmattende dag. Litt sånn antiklimaks.  Ikke rart jeg var sliten.
Var på kontoret før 8 på tirsdag, lista over ting som måtte gjøres var lang, og dagen gikk som en røyk.  Følte meg litt gretten og sliten under møtet i Hovedutvalget på ettermiddagen, høyrefolk kan si utrolig mye teit, men politikk er moro og etter en matbit steg blodsukkeret og humøret bedret seg.
Onsdag tok jeg lang frokost hjemme på trammen før dagens møter.  Viktig å hente seg inn litt mellom slagene. Jeg har jo lært. Rask tur med hundene på kvelden før middag.  Energien er på topp. Gamle Gubben Grå sender meg litt skråblikk der jeg raser og kjefter over små bagateller og ikke minst når vi sitter side om side i kurvstolene på trammen og kjeften min går på repeat på de samme problemstillingene gang på gang.
Små-gretten starter jeg møtedagen i Drammen på torsdag.  Ikke den mest positive møtedeltakeren.  I et skypemøte senere på dagen med mine folk rundt i landet deltar jeg ikke i diskusjonen. Bare lytter, tenker og orker ikke deler mine tanker og innspill. Orker ikke lage formuleringer. . Føler meg tom.  På de resterende møtene er jeg bare passiv deltaker. 
Hjemme sover jeg en time på sofaen før jeg stabler meg opp og lager middag. Rundt middagsbordet spør Yngste Sønn hvordan våre dager har vært, og Gamle Gubben Grå svarer “Mor er sur”  og sender sønnen et advarende blikk. Sur? Nei, jeg er bare sliten.

I dag var det tomt. Helt tomt – igjen.  
Klokka er 12 og jeg har sovet på sofaen til nå etter å ha kjørt Yngste Sønn på jobben tidlig i dag morges.  Har ikke orket å lage frokost eller gå i dusjen. Det gjør vondt å sitte i kurvstolen på trammen. Det føles som skjelettet har smuldret vekk, sammen med musklene og at hele meg bare er en stor dissende klump av fett og svette. 
Tårene kommer.
Jeg ville så gjerne være tilbake.  
Jeg ville så gjerne klare det pulserende travle aktive livet jeg elsker.
Men jeg klarer ikke – ikke ennå.  
Legekontoret blir ringt.  Time bestilt. Det må bli en periode til med delvis sykmelding.  
Men snart, snart skal jeg være tilbake der jeg var.
Snart skal jeg være meg selv igjen.