Pidestall

På søndag så jeg verdens søteste pidestall annonsert til salgs i mitt nærområde  på fb. Du vet en slik hvit gips-søyle med ornamenter. Helt perfekt i pen-stua vår som er holdt i hvitt og gull. 100 kroner skulle dama ha for den, og det er jo latterlig billig spør du meg. Så jeg slo til.

Etter jobb i går skulle jeg hente klenodiet. Adressen var i ett av de bedre villastrøkene i byen. Litt sånn “gamle penger”. Det viste seg at adressen var det gamle huset til fru Andersen (og sikkert Herr Andersen og, men han har jeg aldri kjent.) Fru Andersen var en myndig dame som satt i skranken da jeg ung og håpefull troppet opp på min første arbeidsdag på sykehuset  for over 28 år siden. Hun mønstret meg dengang med et strengt blikk, og det virket et øyeblikk som om hun ikke ville slippe meg inn på avdelingen.  Nå sto jeg med litt ærefrykt å ringte på “hennes” dør.

Fru Andersen har gått bort for flere år siden. Huset har skiftet eier et par ganger. Det er en flott, og godt vedlikeholdt villa.  Døra ble lukket opp. Pidestall og penger skiftet eier, og jeg kunne fornøyd plassere klenodiet i baksetet på Lille Bille.

Vel hjemme tok jeg pidestallen i nærnere øyensten. Den var enda flottere enn jeg håpet. Flotte englehoder øverst på søylen, og virkelig flott utførelse. Virkelig fornøyd plasserte jeg pidestallen i karnappvinduet og fant en blomst som kunne pryde nyinvesteringen.

 

Jeg skulle vært i Spania

Jeg skulle vært i Spania nå. Vandret hånd i hånd med Gamle Gubben Grå og skålt i rødvin med  Svigermor. Skulle tilbragt denne uka under Spanias sol, kjent på sommervarme og ladet batteriene.

Det ble ikke slik. Gamle Gubben Grå startet ibny jobb denne uka, og ferie passet litt dårlig. 

Så jeg har husmorferie. Koser meg med å lage marmelade og avanserte desserter. Jeg går turer med hundene og koser meg under pelspleddet på sofaen. Hjemmeferie er ikke så ille det heller.

Sommergleder….

Jeg synes det er så viktig å sette pris på de små sommergledene, så det skal mitt innlegg i fotokonkurransen til Søtnos handle om. 
Hvis du også vil være med finner du informasjon her http://matogkakeoppskrifter.blogg.no/1533245615_fotokonkurranse.html  

En tekopp og avisen på trammen hører med blant de gleder sommer og ferie gir…..

Jordbær fra egen hage. Ikke så mange, men veldig gode.. Sommerglede.

Hjemmelaget iskremsoda – sommerglede…

og iskrem – ingen sommer uten iskrem

Hjemmeferie del 20. Lykke i en haug gamle ukeblader…..

Her om dagen så jeg på Finn at noen i Hønebyen skulle gi bort en god del ukeblader, og jeg var rask til å sikre meg de. 
O lykke! Jeg vet ikke noe så koselig som å sitte å bla gjennom en bunke blader, klippe ut gode interiørideer, håndarbeidsoppskrifter og spennende matoppskrifter.  Lese en artikkel, en novelle eller en reiseskildring.  
Det er lykke for  meg. 
I dag ble jeg ferdig  med bunken, sorterte utklippene og fikk de i permene. Har storkost meg ute i kurvstolen på trammen i store deler av dagen.
I kveld så jeg at noen i Hønefoss skulle selge 300interiør- og matblader! Gjett hvem som har lagt inn bud og spent venter på morgendagen?

Hjemmeferie del 19 Det er bare jeg som fotograferer hekken din

Som regel går jeg tur med hundene i skogen eller på fjellet, men noen ganger går vi tur i forskjellige boligstrøk.  Samme hvor jeg gårer jeg ute etter gode motiv, for meg er fotografering balsam for sjelen  Så hvis du ser noen som fotograferer hekken din, ta det som et kompliment. Det er bare jeg som har funnet en detalj jeg liker og ønsker å forevige.

Denne planten fant jeg på en slik tur. Er det noen som vet hva den heter? Den var kjempefin.

Denne var også fin, Har nok likt seg godt i den steikende sola vi har i år, for jeg kan ikke huske at de tysbastene vi hadde hjemme da jeg var barn var så fine.

Det er så mange fine hager der, jeg fotograferer detaljer, og jeg tror ikke det er lett å kjenne seg igjen.  

Hjemmeferie del 10. Treningstur til Vikersundbakken

På feriens femte dag ble det en tur til Vikersundbakken med hundene.   Vikersundbakken er verdens største skiflyvningsbakke og den eneste skiflyvningsbakken i Norge.  Så vidt jeg har klart å google meg til er bakkerekorden på svimlende 253,5 meter.  Tenk det å sveve avgårde med bare et par ski i godt over 250 meter, det er vilt. Jeg har vært på Vikersundrennet mange nok ganger til å vite hvor rått det er å se hopperne sveve ut fra hoppkanten og ikke lande før lengst mulig nede i bakken.  

Men nå er det ingen snø og ingen hoppere. Skiflyvningsbakken er en del av Vikersund hoppanlegg, og jeg tok morgenturene på forskjellige småveier i området.  
Det går en trapp opp hoppbakken.  Den er bratt og har 1078 trinn.  Jeg har lenge hatt lyst til å tvinge min store tunge kropp og mitt dårlige kne opp den trappa…  Det vil bli litt av en utfordring…  Og nå er jeg sprekere enn på lenge…   
Jeg tok trappa i øyensyn i dag, men det ble ikke noen trappetur i dag.  Det var varmt, svært varmt. Jeg hadde med to hunder hvor en ikke liker å gå i trapper, og en er 15 år og i dårligere form enn meg.  Jeg var og alene – og hadde ikke med vann.  Jeg vil ha med Gamle gubben Grå – og ingen hunder, når jeg skal ta den turen. Sånn bare i tilfelle jeg ikke skulle klare det, kneet eller blodpumpa skulle kollapse, eller jeg på annen måte skulle trenge hjelp. (Hadde ikke gjort noe om det var midt på natta heller, så jeg slapp å ha publikum, for jeg kom til å pruste og pese som en blåhval på land mens ansiktsfargen ville ha fargen til en hummer som var kokt og død.)

Men en gang, en gang skal jeg beseire den trappa.

Hjemmeferie del 6 Sliperimesterboligen

Sliperimesterens bolig er gjenskapt slik et hjem for en industriarbeider av litt høyere stand bodde på 1920 tallet.   Ga noen minner tilbake til hjem til gamle slektninger som etablerte seg på 20 tallet, slik som Bestemor og Bestefar, og de gamle tantene.

r

Jeg er litt svak for slike Jesus bilder, men tror resten av heimen hadde hatt sine motforestillinger.  

Kjøkkenet var selvsagt malt blått.  Etter gammel skikk skulle blåfargen bidra til å holde fluene borte.  Både Bestemor og tantene hadde blåmalte kjøkken da jeg var barn, men da jeg kom inn på dette kjøkkenet le jeg satt tilbake til “Gamlehuset på Pjåka”.  Da jeg var barn bodde en gammel onkel i det huset.   

Sliperimesterboligen var en fin interiørstudie med mange fine detaljer som gjorde at mange gode minner dukket opp.

Geranium, min nye favoritt

Allerede rett etter påske tok jeg geraniumene mine frem fra vinterdvalen, klipte de ordentlig ned og begynte å vanne de.  Grønne skudd hadde alt begynt å komme, og der de sto plassert lyst og åpent på bordet i det sydvendte karnappvinduet ble det raskt flere.

Siden våren virkelig lot vente på seg i år, sto de lenge inne og ble bare større og større.  
Fra 1. mai ble de forsiktig båret ut på terrassen i de varmeste timene midt på dagen, og båret inn i god tid før nattefrosten satte inn.  

Forrige helg ble de plantet om i enda større potter, og de fikk sine faste plasser ute.  En på et bord på trammen for å ønske gjester velkommen og glede oss når vi slapper av i kurvstolene på trammen.

En har fått plass i ei rosa vaskebalje på sidebordet på terrassen.  De blomstrer og er skikkelig store, og jeg som ikke har grønne fingre, og som har klart å tørke i hjel en kaktus, er utrolig stolt.  
Forrige søndag var jeg en tur innom hagesenteret, skulle ha noen flere blomster og noen planter til kjøkkenhagen.  Da så jeg at de hadde store geranium også på hagesenteret.  Store, fine geranium. Ikke riktig så store som mine riktignok, men nesten.  Prisen gjorde meg lettere sjokkert. Tenk.  Så store, fine planter har jeg klart å få til å overleve gjennom vinteren – og drevet frem i god vekst – uten å glemme å vanne de eller glemme de ute en frostrik natt.  

Jeg dro hjem fra hagesenteret med flere geranium, ikke store, dyre, men de små normale til60 kr planta.  til neste år håper jeg å ha enda flere store geranium.  Dette er gøy.

 

Stua vår…

Stua vår er holdt i fargene hvitt og gull. Veggene har en  offwhite tapet med gullmønster.  Det er offwhite høy brystningspanel på to av veggene.Mellom iapet og brystning har vi en list som er malt gullfarget. Vi har en hvitmalt gammel spisestueskjenk som har utskjæringer som er malt i gull.  Hvite skinnsofaer og hvitt salongbord. 

I karnappvinduet (sossevorta fra 80 tallet ) står ett rundt gammelt spisebord, to spisestuestoler og “tante-sofaen”.  “Tante-sofaen” er det eneste møbelet i stua som ikke er hvitt.  “Tante-sofaen”  har en litt morsom historie.  Den hørte i sin tid til ett sett i grønn plysj som antakelig mine oldeforeldre anskaffet seg en gang på begynnelsen av 1900 tallet. De hadde 9 barn. 4 av dem, tre døtre og en sønn bodde i barndomshjemmet hele livet.  Disse fire var tanter og onkel til min mor, og derved mine grandtanter (og grandonkel) De eide møblementet i grønn plysj da jeg var barn. 
Men en gang midt på 70 tallet ville de modernisere litt, og fikk trukket om plysjsofaen i oransje ullstoff.  Oransje var jo utrolig moderne på den tiden.  Hvorfor de ikke fikk stoppet om stolene også vet jeg ikke, men de forble i grønn plysj.  
Når siste tante døde en gang på 90 tallet arvet Mamma møblementet, og plysjstolene og sofaen i oransje ullstoff ble satt tørt i et uthus hjemme hos mine foreldre.
Plysjstolene havnet en eller annen gang hos min søster, flotte gamle stilmøbler med sjel, men sofaen i oransje ullstoff forble i uteboden .  
Så kjøpte vi Drømmehuset i 2007.   Noen ukeretter at vi hadde overtatt og så vidt begynte å komme i orden hadde jeg fødselsdag..  Jeg fylte 41 år, og hadde ingen planer om noen som helst markering.  Jeg tilbragte kvelden alene hjemme, hvor de andre var husker jeg ikke.  Da ringte Mamma og sa at hun og Pappa ville komme en tur og besøke meg på bursdagen min. De bor 10 km vei herfra  ,så det er jo bare en hyggelig kveldstur.  Jeg fortet meg å slenge sammen ei eplekake, rydde litt og tørke over gulva da telefonen ringte på ny.  Det var Mamma, nok en gang.  Hun hørtes litt nervøs ut.  Hun ville bare advare meg, for Pappa hadde fått den gode ideen at jeg skulle få sofaen i oransje ullstoff i bursdagsgave, og nå drev han og fikk den opp i pickupen..
Det er kanskje en av de merkeligste gaver jeg har fått. Skal man bli glad? Skal man bli sint?  Vel, jeg tok i mot…
Først hadde jeg tenkt å ha den på loftstua.  Men så ble den satt  spisestua til noen orket åbære den opp den svingete loftstrappa.  Og der sto den lenge, for den er så god å sitte i.  Ogden passet inn og ga rommet sjel.  
De siste årene har den holdt til i stua, etter at jeg fikk ny spisestue., og jeg elsker den fine gamle “tante-sofaen” med sin sjel og sin historie.  

I høyere side av bildet over ser dere et bord vi kaller “anretningsbordet”. (Det bordet med lysene på).
Det er egentlig et toalettbord, eller det bordet Gamle Gubben Grå sin oldefar pleide å ta barberingen og morgenvasken ved.  Vi fikk bordet av “tante Astrid” “Tante Astrid” var kusina til Svigerfar, men familien til Gubben kalte henne bare tante Astrid.  

 

Vi har en hvit elementpeis som jeg gjerne skulle ha byttet bort med en god gammel kakkelovn – men de er ikke så lette å få tak i til en pris en radiograf rett før lønnsforhandlingene kan ha råd til.  Så elementpeisen får duge så lenge. I jula er peisen overstrødd av nissesamlingen min, .  Veggen vedsiden av peisen er tapetsert med glassfiberstrie som jeg har malt med en maling som gir den et visst gullskimmer i riktig lys.   

Vi har en filosofi i innredningen vår, og det er at vi i stor grad bruker loppefunn og funn fra Fretex og den flotte designbutikken Finn.no. Men det skal ikke se ut som ting bare er kastet sammen,  Det oppnår vi med å ha en plan på fargevalg og stil og holde oss stramt til den ideen.Det gjør hjemmet vårt veldig personlig og fullt av gode minner.
Kanskje viser jeg frem andre rom i senere blogginnlegg.