Dette blogginnlegget blir rene Kinderegget. Dere vet, tre ting i ett. Jeg kommer med mine refleksjoner rundt det siste innlegget til bloggeren som ligger over meg på bloggtopplista. Det er Gry Henriksen med Ut(fordring) i Friluft – blikkfang. Den nærliggende refleksjonen blir jo at jeg også må delta i utfordringen til Ut i Friluft. Samtidig får jeg skrytt litt av min egen kreativitet ved å vise bilde av nissesleden jeg har hatt i stua i jula. Den er jeg nemlig veldig fornøyd med, og må sies å være et blikkfang i stua.
Bildet tok jeg tidligere i jula, men nei jeg har ikke ryddet vekk julepynten. 13. dagen er først i morgen. 20. dagen neste mandag. Mellom de to dagene forsvinner nok julepynten.
Jeg har utrolig mange nisser. Og disse som sitter i sleden har jeg hatt problemer med å finne en god plassering for. I mange år bodde de i tantesofaen i jula. Men jeg vil egentlig ha tantsofaen som en del av sitteplassene rundt spisebordet. Da kan jeg ikke fylle den med nisser. I fjor la jeg en planke i karnappvinduet som de satt og sto på. Men jeg ble ikke helt fornøyd. Det ble liksom litt “utstillingsvindu” og bar litt preg av oppbevaring. Så i år funderte jeg lenge på hva jeg skulle finne på. Jeg vil jo gjerne ha nissene fremme. Det er flotte nisser og mange av de har jeg fått av Gamle Gubben Grå. Jeg vet at vi har en gammel kjelke ute i garasjen. Jeg tok en tur ut for å finne den, for å se om jeg klarte å få satt den et sted i Drømmehuset med flest mulig nisser på, uten at det bar preg av stabling.
På vei inn i garasjeboden falt øynene mine på den gamle pulken som har stått der i en årrekke. Det er den Svigerfar brukte å dra Gamle Gubben Grå og søsknene hans i vår de var på skiturer på hytta på 60- og 70-tallet. Vi tok den med ned fra hytta i håp om å få solgt den til noen retro-mennesker. Det fikk vi ikke, og så har den bare blitt stående der ved vedlageret. Kanskje kunne den brukes. Nissene ville sitte bedre i en pulk enn på en kjelke. Mindre fare for at de veltet.
Jeg tok frem pulken og studerte den nøye. Lerretstrekket var stygt og råttent, men lot seg lett fjerne. Etter en god vask var pulken klar til å fylles med saueskinn og nisser, og få hedersplassen i stua ved siden av juletreet. Lyslenka på siden, som jeg mener ser ut som snøballer hadde jeg fra før.
Ekstra gøy var det når Svigermor begynte å forklare meg uten helt å ha studert nissesleden så nøye, om pulken Svigerfar hadde dratt en litt motvillig Gamle Gubben Grå i da han var barn. At han heller ville gå enn å sitte i pulken. Da pekte jeg mot vinduet og sa, den pulken står der i vinduet med nisser. Den lever i beste velgående ennå. Jeg så Svoger studerte den litt nærmere og smilte fornøyd. Familiehistorie som er med videre.
Det er ikke alltid så mye som skal til for å pynte opp litt utenfor inngangsdøra. Og som de fleste har fått med seg er Kjerringa langt flinkere på slike ting enn kakebaking.
På bordet på trammen satte jeg den før omtalte julerosa (når temperaturen tillater det). en lykt som begynner å få litt rustikk sjarm. Rustikk sjarm betyr at den har sett sine bedre dager, og begynner å bli litt små-rusten her og der. Vel, Gamle Gubben Grå og Kjerringa har muligens og sett sine bedre dager, så det harmoniserer bra. Så tok jeg et par kvister fra tujahekken og la til pynt sammen med lykt og blomster. Mer skal ikke til for å lage et Instagram-vennlig bilde ala det vi ser i interiørbladene.
I innlegget Julenatt i skogen….. skriver jeg om “Instagram trikset”. Finne de små utsnittene av hverdagen som skaper julestemning. Dette bildet av ei julerose ute på bordet på trammen er et sånt lite utsnitt. De litt vel slitte kurvsolene synes ikke. Ikke kjøkkenhagen hvor noen visne planterester stikker opp av snøen heller. Slike utsnitt med den rette julestemningen klarer vi alle å lage oss. Ha litt skylapper for det som ikke er perfekt, og fokuser på det som er bra
Finnes det noen vakrere desember-blomst enn julerose? I det minste ikke for å ha ute på bordet på trammen. Ja, vi bærer den litt inn og ut ettersom kuldegradene krabber opp eller ned. Håpet er å holde liv i den helt til jul. Vi får se hvordan det går. Da jeg forsøkte i fjor, (eller var det i forfjor?) druknet den i et lass med nysnø en natt, og ble aldri seg selv igjen til tross for god pleie.
Mulig det er en overdrivelse å snakke om “god pleie” når det gjelder planter og denne kjerringa, men jeg prøvde i det minste etter beste evne.
Vel, som den optimisten jeg er forsøker jeg igjen i år. Man kan ikke gi opp etter et litt mislykka forsøk.
***
Teksten og bildet skrev jeg sist det var snø her, for en drøy uke siden. Da var planten ny, rett fra butikken. Planta lever fremdeles. Er ikke like fin i dag, den har vært litt mye inne i peisvarmen. Kanskje litt mye ut og inn i vekslende temperaturer. Jeg vet ikke. Jeg er ikke så flink med planter. Den er da fremdeles litt fin?
En gang i oktober fikk jeg ånden over meg og lagde 52 ekorn i trolldeig. De har ligget i en boks og ventet på at jeg skulle få malt de. Først prøvde jeg med sånne dyre tusjer, men ble ikke fornøyd. Jeg måtte ha tak i hobby-maling og pensler. Sånn tar selvsagt tid. Eller malingen kjøpte jeg for en måneds tid siden, men så var det pensler da. De tok jeg meg ikke råd til å gjøre på hobby-butikken.
Men her om dagen kom Gamle Gubben Grå hjem med to pakker med pensler til meg. Han var vel lei av å ha en boks med 52 ekorn stående på skjenken i spisestua. Så i dag satte jeg meg ned og fikk malt ekornene, festet tråder i de og nå henger de ute i syrinbusken til glede eller ergrelse for de som går forbi. Eller muligens de ikke bryr seg så veldig. Bare lurer på hva den halvsprøe kjerringa har funnet på nå. Samme for meg. Jeg gleder meg over ekornene mine. Og ja, jeg har ikke så mye i mot å bli sett på som litt sprø.
Jeg så dette D.I.Y prosjektet i et interiørblad og falt helt for ideen. Så enkelt, så fint! Man bruker telys til å “støpe” stearinlys i sandkakeformer. Dette måtte være et overkommelig prosjekt som og Kjerringa ville klare uten for mye frustrasjon.
For noen dager siden leste jeg inne på bloggen til Solliv at hun hadde laget slike lys. Det gjorde meg tryggere på at dette var noe selv Kjerringa kunne klare. Det er noe med å vite at noen “virkelige mennesker” har gjort det før deg og fått det til på en god måte.
Så da skred jeg til verket da. Tok telys ut av formene sine, og satte de i sandkakeformer. Ett lys i hver form. Satte formene i ei steikepanne og varmet steikepanna opp ganske mye. Når stearinen var halvveis smeltet skrudde jeg av varmen, og lot resten av lysene smelte på ettervarmen. Når lysene var helt smeltet skjøv jeg panna vekk fra varmen. Jeg lot de kjølne og stivne litt før jeg flyttet de over på ett brett og satte de ut for videre avkjøling.
Resultatet ble jeg veldig godt fornøyd med. Det er så gøy når slike prosjekt går helt etter planen. Så dette blir nok gjentatt neste år. Sandkakeformene kan jo brukes flere ganger, gjenbruk er tingen.
I Drømmehuset er spisestuen holdt i sølv og svart. Tror dere ikke det blir fint med noen slike sandkake-lys midt på bordet til julemiddagen? Jeg måtte teste litt med ett lys på et fat med krydder som jeg har på spisebordet til vanlig. Ble rimelig fornøyd. Og ja, jeg lagde noen når jeg først var i gang. Dette gikk lekende lett og var gøy å drive med. Kanskje putter jeg noen i noen gaver og.
På veien ut til min barndoms dal ligger det mange gårder. På en av de har de i høst hatt selvplukk av solsikker. Hver gang jeg har kjørt utover til Høvdingen har jeg tenkt at jeg skal stoppe på hjemveien og plukke med meg en stor bukett solsikker, men så langt har det blitt med tanken. Enten har jeg ligget litt bak skjemaet, besøket hos Høvdingen har tatt litt lengre tid enn planlagt. Jeg er sliten, og orker ikke ut av bilen og ut på åkeren og plukke solsikker, eller jeg har funnet på en annen grunn til at jeg tar det “en annen dag”. Er det ikke ofte sånn?
I dag stoppet jeg. Vipset 100 kroner til telefonnummeret på skiltet ved veien og plukket med meg 10 fine solsikker. Det ble en flott bukett.
Jeg leser at Monica er blitt en oppussingsrabiat. Jeg sukker for det er jo der jeg gjerne ville være akkurat nå, midt i ett eller annet ikke for stort oppussingsprosjekt. Flere uker på rad alene hjemme, ingen Gamle Gubben Grå her til å stoppe mine innfall. Det er jo i slike perioder jeg pleier å sette i gang med alle de prosjektene og gode ideene jeg har klipt ut fra interiørblader og samlet i permene mine.
Etter nesten to uker med huset for meg selv har jeg fått gjennomført 0 – null prosjekt. Ikke så mye som en blomsterkrans har jeg klart å få gjort, og permen min med gode ideer strutter like mye. Sukk.
Medvirkende grunn til det er nok at både Datteren og Yngste Sønn har vært hjemme denne uka. De er i grunn like hemmende på min kreativitet som det Gamle Gubben Grå er. Her om dagen, for eksempel, gikk de gjennom alle maleriene vi har i stua. Det var kunst-kritikk så det holdt! Maleriet med elgkadaver på flåte var grotesk, portrettet av den hyggelige gamle mannen falt heller ikke i smak. En akvarell jeg fikk i 50 års gave malt av en rocker jeg kjenner var de heller ikke fornøyd med. Han burde helt klart i deres øyne holde seg til musikken. Sukk.
Jeg får ta en dag og en uke av gangen. Gamle Gubben Grå blir borte noen uker til, og ferien til ungene varer ikke evig. Jeg skal nok få lurt meg til i det minste en blomsterkrans eller litt ommøblering. Hvor store prosjekter jeg kaster meg over kommer jo litt av hva jeg føler for etter hvert.
Engler finnes er tanken som slår meg når jeg leser Vivian sitt innlegg. Vibbedille er en sann engel der hun tar turen til Bergen for å få opp perleriene til Vivian og hjelpe til å få hagen slik Vivian ønsker, men hadde gitt opp ¨å få til i år. Det er bra at engler finnes. Slikt gjør meg glad.
Kommer til å tenke på at perle-snilen jeg kjøpte av Vibbedille for et par år siden ikke har kommet frem i år. Det skyldes bare latskap fra min side, men det skal fkses pronto. Den ligger i putekassa ute på terrassen og skal bare stikkes ned i et blomsterbed, pallekarm eller stor blomsterpotte. Alt etter hvor jeg synes det passer med snile i år.
Når jeg ser ut på hagen er det kanskje litt mer enn å stikke en plast-snile på en pinne ned i jorda, Planter og ugras gror fort nå som sola kom etter noen uker med regn. Får ta et skippertak i dag. Sola skinner fra klar blå himmel, så litt uteaktivitet er på sin plass.
I går plukket jeg liljekonvall i eget blomsterbed. Sådd seg selv etter at jeg har lagt avblomstrete blomster av arten der.
Liljekonvall, duften merkes når jeg sitter i sofaen og bringer med seg minner fra barndommen. Liljekonvall denne gjeveste av alle blomster da jeg var barn.
Buketten er akkurat slik Bestemor lærte meg. Fem blomsterstilker og rikelig med bladverk. Da jeg var barn solgte søstrene mine, jeg og noen nabobarn liljekonvall til bilister som kjørte forbi på veien i min barndomsdal. Bestemor som hadde stått mye på torget i byen og solgt grønnsaker fra egen gård da hun var yngre lærte oss hvordan bukettene skulle se ut. Og hjalp oss å knyte de i ferdige buketter før vi stillte oss opp ved veien. Bukettene med fem blomsterstilker og grønt bladverk ble bundet sammen med sånt gavebånd. Bestemor me te det så penere ut enn hyssing. Det var og gjenbruk av bånd som var blitt tatt vare på fra jule- og bursdagsfeiringer.
Jeg mener vi tok 3 eller 5 kroner for hver bukett. Litt avhengig av hvor lett salget gikk – og om det var “turister” eller folk fra bygda.
En gang kjørte Høvdingen oss til Sundvollen en andre pinsedag og selge blomster til bilistene som kjørte på det som i dag er E16 inn mot Oslo. Osloveien som vi kalte den den gang. Det ble nesten tilløp til trafikkaos og hele bøtta med blomsterbukett ble revet vekk nesten før vi fikk stilt oss opp. Jeg tror vi solgte alle buketten i løpet av et kvarter.
Barndomsminner. Jeg smiler for meg selv der jeg studerer blomstene på salongbord.
Det hele begynte for et par uker siden. Yngste Sønn hadde kommet over en beskrivelse av en plante på nett. Blomstene gir elektrisk støt tilsvarende et 9 volts batteri og bruser i munnen. Hele planten er spiselig og brukes blant annet i en gryterett i Brasil, som er plantens opprinnelige hjemland. En kul plante som vi moret oss mye over å høre om.
Da Datteren var på besøk noen dager senere kom vi på ny inn på denne planten. Den hørtes jo så kul ut. Det er ikke hver dag mine unge voksne fatter så interesse for planter, så jeg søkte i det stille opp planten “tannpineurt” og bestilte to poser med frø. En pose til Datteren og en til oss.
I dag kom frøposene i posten. Så blir det spennende å se om vi får frøene til å spire, gro og gi oss elektrisk støt.
Med frøposene lå det en lapp fra nettbutikken jeg bestilte frøene fra. En hyggelig takk for handelen og en påminnelse om at det å handle på nett ikke nødvendigvis betyr det samme som å utkonkurrere de små butikkene som vi gjerne vil ha rundt oss. Mange av de små nettbutikkene eksisterer jo i hard konkurranse med store kanskje internasjonale selskaper. Noe å tenke på når en fordømmer netthandel fordi man vil handle lokalt, og svinger innom en avdeling av en stor kjedebutikk i stedet.
