Rosa i naturen

Mer rosa enn dette blir det vel knapt.
Dette er geiterams-blomster som jeg har plukketg renset for å lage geiterams-saft for noen år siden.

Geterams-saft blir også rosa.

Ser mer rød ut på bildet, men den er rosa i virkeligheten.

Og grunnen til at jeg er så opptatt av rosa i kveld er selvsagt helgeutfordringen fra Ut i friluft.

 

Blogg betyr noe….

Sitter på senteret og koser meg med en kaffe-latte og ser på folkelivet. Jeg har kjøpt to julegaver, fylt bensin på tanken og svingt innom polet etter litr rødvin. Kjerringa kan være effektiv når hun vil.

Men dette skulle ikke handle om shopping, kjerringa eller kaffe-latte. Dette skal handle om blogg og blogging. Ikke strikse regler om hva man skal og ikke skal blogge om, for slike regler finnes ikke. Det er det som er så befriende. Man kan blogge om hva man vil og på hvilken måtw man vil. Fylle bliggen med egne bilder, KI-bilder eller mest twkst. Om man velger å blogge om pokitikk i et innlegg kan det neste handle om mat, mote eller historie.

Noen ganger fremstår vi bloggerne her inne som en liten gjeng som mest blogger for hverandre, men sjekker man sidevisningene våre har mange av oss

flere sidevisninger enn det finnes aktive bloggere på platformen Og langt fler enn de som legger spor etter seg i kommentarfeltet. For de fleste av oss er denne gruppen den gruppen som utgjør den største delen av leserne våre.

At bloggen betyr mye for oss som blogger har vi hatt som tema her inne flere ganger. Det skal ikke mye tekniske problemer her inne før vi begynner å frykte at det er begynnelsen på slutten for platformen. Jeg tror bloggene våre på samme måte betyr noe for leserne våre.

I går under innlegget Julekort og gamle øl-seidler  fikk jeg en kommentar som satte meg litt ut.

Hei!
Jeg har fulgt bloggen din noen år, og synes du gar en fin blanding av viktige politiske saker, og hverdagslige gleder og utfordringer. har også fulgt med på hvordan du har taklet sorgen etter GGG’s bortgang.
Dessverre mistet jeg min mann brått på mandag og bloggen har blitt en slags trøst de siste dagene. Så vil bare takke for det du skriver

Hva svarer man på en slik kommentar? Det føles godt å lese at bloggen min kan bety noe, også i en vanskelig tid. Samtidig får jeg så utrolig vondt av hun som har skrevet kommentaren. Hun mistet mannen sin brått og uventet på mandag, og skriver denne kommentaren på torsdag….
Jeg vet noe om det kaoset av følelser, sjokk og praktiske ting som må ordnes som hun sikkert står midt i. Jeg føler så med henne at jeg får vondt selv.

Det er godt å vie at i alt det kaoset og sorgen hun sikkert står i så har hun følt for å takke meg. Takke for at jeg skriver og deler om livet mitt, om politikk og om sorgen jeg føler på.

Å skrive om sorgen på blogg har vært min form for terapi.  Det har gjort meg godt å lufte tankene mine her. Sette ord på følelsene. For meg har bloggen vært en viktig del av sorg-bearbeidelsen. Litt egoistisk har jeg tenkt at jeg trenger å sette ord på sogen, at bloggen har vært et bra sted til det.
At det og kan være til hjelp for andre som opplever noe lignende har jeg ikke tenkt så mye over.
Når jeg nå leser at det gjør det, så blir jeg ydmyk.

Bloggene våre betyr noe for langt flere enn de som jevnlig legger igjen kommentarer. Det er både fint og litt skremmende å tenke på.

 

Nye utfordringer venter – kanskje…

Livet går videre. Det har ingen annet sted å gå. Dette har vært et mantra for meg de siste årene. På ny ser jeg muligheten for noen utfordringer på livsveien foran meg, men denne gangen av det positive slaget. Det er bra. 2027 kan bli et år med positive endringer. Det føles utrolig godt.

Jeg har før skrevet at jeg er nominert av nominasjonskomiteen på plass nummer 2 på lista til Rødt Ringerike før kommunevalget neste høst. Nominasjonsmøte er til uka. Da får jeg vite om jeg blir valgt til den plassen. Jeg håper jo det, for jeg er virkelig motivert for nok en periode.

Denne uka la nominasjonskomiteen i Rødt Buskerud frem sitt forslag til lista til fylkestingsvalget høsten 2027.
De har foreslått meg på første plass!
Jeg har hørt at flere i nominasjonskomiteen ønsket meg på førsteplassen, men har liksom ikke tenkt så mye på det før jeg så forslaget svart på hvitt.

Det kribler litt i magen ved tanken på at jeg i neste periode kanskje kan ta fatt på den spennende utfordringen det er med en plass i fylkestinget. Jo mer jeg kjenner etter, jo mer føler jeg at dette er en utfordring jeg virkelig synes ville være morsom å ta fatt på.
Jeg merker at fingrene på tastaturet stopper opp og jeg lytter når Buskerudsendinga på radioen akkurat melder nå at Buskerud fylkeskommune skal finne en løsning på ny vei til Hagavik.
Nå håper jeg akkurat den saken er løst lenge før valget i september, men det er slike saker jeg da ville måtte sette meg inn i.

Nå er ikke fylkestings politikk helt nytt for meg. I perioden 2020-2023 var jeg vara til fylkesting og samferdselskomite i Viken fylke.
Jeg var innkalt på to møter i samferdselskomiteen. Interessant nok, i det minste når man begynte å snakke m parkeringsutfordringene ved det nye sykehuset i Drammen….   Mulig var jeg ikke like engasjert rundt debatten om en rundkjøring i Moss. Viken var for stort for meg.  Man klarer ikke å sette seg inn i alt og engasjere seg i alt fra svenskegrensa til Hardangervidda.  Buskerud har jeg mer oversikt over.

Det er et stykke frem før jeg eventuelt sitter der med en bunke sakspapirer om veier, bruer, tannhelse og videregående skoler i Buskerud.
Først og fremst må jeg bli valgt av nominasjonsmøtet i desember. Etter hva jeg har forstått er det flere som kunne tenkt seg den førsteplassen. Jeg kjenner jeg er mer spent på nominasjonsmøte i fylket enn i Ringerike.
Vel, jeg er klar for å ta den rollen nominasjonsmøte velger meg til. Jeg håper selvsagt på den førsteplassen nominasjonskomiteen har foreslått, men det er nominasjonmøte som beslutter. Det synes jeg er bra. Jeg liker demokratiske prosesser.

I nominasjonskomiteer i partiene skjer det mye rart. Folk skifter parti fordi de ikke får den plassen på lista de ønsker, andre setter ultimatum. Får jeg ikke den og den plassen vil jeg ikke være med.
Vel, jeg har valgt parti ut fra politikk ikke ut fra posisjoner jeg kan oppnå. Så jeg forblir i Rødt samme hvilken plass jeg får på de to nominasjonsmøtene.
Jeg kommer til å kaste meg inn i valgkampen med stor iver for at Rødt skal gjøre et best mulig valg. Å få inn tre representanter på Ringerike og 2 i fylkestinget burde være mulig. Jeg gleder meg virkelig til valgkamp uavhengig av hvilken plass på listene jeg selv har.

2027 ser ut til å bli et spennende år. Et engasjerende år. En spennende valgkamp. Her på Ringerike føler jeg den blir veldig spennende. Får jeg det som jeg planlegger nå så flytter jeg i løpet av året, jeg har g planer om å kjøpe meg ny bil… Jeg føler at ting kanskje snur sånn på alvor nå. At 2027 blir året som blir mitt år. Jeg synes jeg fortjener det.

 

100 dager til vår.

Her i familien er det opplest og vedtatt at våren starter 1. mars! Mars er første vår-måned, ikke sant?
Så her starter altså våren første mars, uavhengig av vær og føreforhold.

I dag er det 100 dager til 1. mars, ergo er det 100 dager til vår.
Tipper den kjensgjerningen gleder noen nå i mørketida.
100 dager går fort.

Til dere som elsker snø, snømåking og skigåing. 100 dager er plenty av tid til å drive med slike aktiviteter. I tillegg finnes det høyereliggende strøk hvor slik aktivitet kan bedrives til langt ut i mai, hvis man skulle ha slike snåle lyster.

Jeg titter ut på kuldegradene og undres på om kakelinna kommer snart. Må vel bli desember først….
Bildet er fra arkivet. Har ikke tatt inn kvister for å drive frem forsythia nå.

Sjekker litt på nett. Ville det egentlig være mulig å drive frem slike kvister nå?
Der står det at man kan drive frem kvister med forsythia fra desember/ januar, men at best resultat får man hvis man venter til slutten av januar.

OK. Her i huset varer jula til 20. dag jul. (Dvs. 13. januar) Da tenker jeg at jeg tar inn kvister når jeg får rydda vekk julepynten.
Vårfølelse i januar/februar. Det tenker jeg skal bli bra.

 

Litt kulturhistorie..

Fortsatte rydde-prosjektet jeg skrev om i innlegget Julekort og gamle øl-seidler.
Skal jeg komme meg ut av Drømmehuset i løpet av 2027 er det bare å stå på. Så da er det lagt ut noen flere annonser  på finn. Blant annet med heftet over. Det er fra fredsåret 1945.
Heftet ble solgt i løpet av et par timer.
I løpet av formiddagen hadde jeg og en mottaker av en bærepose med DVD filmer.
Så bra når helt brukbare ting får nye eiere som kan ha glede av det som bare tar opp plass hos meg.

Da jeg fant dette heftet ble jeg jo nysgjerrig på hvem Anna-Eva Bergman og Grini-fange nr. 3685 var. Så det måtte jeg undersøke. Det ble i grunn en litt interessant historie.

Anna-Eva Bergman var en billedkunstner født i Stockholm i 1909, og døde i Grasse i Frankrike i 1989.
Så sent som i 2024 hadde Nasjonalmuseet her i Norge en egen utstilling med hennes verk.

Bildene jeg googler meg frem til har ikke mange likhetstrekk med de litt enkle illustrasjonene i heftet. De abstrakte motivene skal ha rot i natur; stein, trær, fjell, men også i arkitektur, litteratur, sagn og myter. Hennes helt egne stilart var at hun “malte” med bladmetall.
Bildene blir litt for abstrakte for meg, men livshistorien hennes fenger meg mer.

Anna-Eva Bergman var som sagt født i Stockholm. Hun hadde svensk far og norsk mor. Foreldrene ble skilt kort tid etter fødselen, og hun flyttet med moren til Norge.
Mens moren studerte i Tyskland og Storbritannia, ble Bergman først plassert hos morens to søstre i Hardanger, deretter hos morens tredje søster i Fredrikstad, senere  hos slektninger i Oslo.
Et skilsmissebarn som ble sendt rundt mellom slektninger som pakkepost, med andre ord.

Hun sluttet skolen som 16 åring og gikk så på diverse kunstutdanninger både i Norge, Wien og Paris.
I Paris møtte hun den tyske maleren Hans Hartung (1904–1989). De to ble gift i 1929, og levde sammen i 10 år.
De bodde hovedsakelig i Paris og i Tyskland, de siste par årene bodde de på Menorca, hvor de bygget et eget hus.
Som tyske statsborgere som ikke ble boende i Tyskland og som heller ikke ville innordne seg nasjonalsosialismens ensretting av kunsten opplevde de mange problemer av praktisk, politisk og økonomisk art. Disse problemene sammen med Bergmans sviktende helse førte til at paret ble skilt i 1939.

I 1944 ble hun gift med offiser og fabrikkeier Fridhjof Lange.
Fridhjof Lange er identisk med “Grini-fange nr. 3685”, mannen som har skrevet teksten i heftet jeg solgte.
De var gift fra 1944 til 1952.

Etter skilsmissen fra Lange dro hun på ny til Paris.
Det var og på 50 tallet hun begynte å slå gjennom som kunstner. Det var da hun fant det som skulle bli hennes stil.
I Paris møtte hun igjen Hartung. De giftet seg for andre gang i 1957. .
Paret bosatte seg i Antibes i 1973. En stiftelse i Antibes forvalter i dag deres hjem som et museum.

Jeg synes det er litt søtt at Anna-Eva og Hans Hartung ble gift to ganger. Det tror jeg var kjærlighet.

Julekort og gamle øl-seidler

Skriver du mange julekort? Du vet sånn med penn på fysiske kort som sendes i posten. Jeg var flink til det før. Så ble det færre og færre. De siste årene har jeg skrevet 2. Et til Svigermor og et til Svoger.

I går, 18. november, satte jeg meg ned for å skrive årers julekort. Svigermor kommer hjem fra Spania til uka.  Så jeg tenkte at det skulle dumpe et kort ned i postkassa hennes rimelig raskt etter hjemkomst. Et julekort med invitasjon om å komme hjem til oss på julaften, noe å forhåpentligvis se frem til.

Jeg så på julekort da jeg var i byen på mandag. De jeg så på hos bokhandelen kostet over 40 kr. stk.!. Så jeg tok en kikk i kort-esken hjemme. Jeg har fremdeles noen fine julekort igjen. Så kanskje jeg skal skrive flere julekort i år. Det er jo så kos å finne kort i postkassa – ikke bare reklame og regninger.

Vi må jo bruke postmennene (av begge kjønn) mens vi har de. Får regjeringen det slik de vil blir det post-ombæring bare en gang i uka – og utrolig mange ansatte i posten blir arbeidsledige. At dette effektivitetstiltaket skulle komme fra en Arbeiderparti-regjering er rimelig sjokkerende.
Så skriv julekort folkens.

I innlegget Tanker og følelser… skrev jeg at jeg var litt utålmodig på å komme videre.
Så jeg har ryddet i dag og. Ryddet i øl-seidel-samlinga etter GGG. En hel haug med gamle ølglass gikk rett i glass-søpla. Noen fine, eldre tyske seidler med lokk har jeg lagt ut på finn. Det er ikke verdens største marked for slikt tror jeg. men det er jo lov å håpe.

 

Tanker og følelser…

Minus 7 føles som minus 10 melder yr.no. Jeg er litt usikker på hvordan de kan mene noe som helst om hva jeg føler. Når jeg sitter her med tekopp og tastatur er det ikke været eller temperaturen som opptar verken tankene eller følelsene mine. Været får jeg ikke gjort noe med.
NRK tar opp spørsmålet om pils i parken. Jeg føler det muligens ikke er så veldig aktuelt de nærmeste dagene eller ukene.

Hva jeg egentlig føler? Jeg er trøtt. Burde kanskje byttet ut tekoppen med kaffe?

Kaffe gjorde godt. Trøttheten forsvant litt. Kanskje jeg kommer mer i kontakt med følelsene mine.
Hva føler jeg egentlig?
Jeg tror jeg føler på utålmodighet ispedd litt oppgitthet.

Jeg er utålmodig etter å komme videre. Komme meg vekk fra snømåking, plenklipping og overfylte boder. Finne ut hvor jeg skal bo, begynne drømmene og planene om hvordan jeg skal pusse opp og innrede. Jeg har en tanke om stilart, men må jo ha en konkret leilighet i hodet for å starte den kreative prosessen for fullt.
Og for å bestemme hva som skal være med videre og ikke.
Innredning må jo passe med bolig og.

Oppgitt for at jeg ikke har kommet lenger. Planen min i fjor ved disse tider var at jeg skulle ha kommet inn i ny bolig før jul i år. Det er min feil at jeg ikke er der, jeg har i det minste ingen andre å skylde på. Ingen som har holdt meg igjen, eller forsøkt å bremse prosessen.
Samtidig tror jeg at jeg har trengt denne tiden. Gå gjennom boder, kott og skap i rolig tempo. Føle på hva jeg kan kvitte meg med, og hva jeg ikke har hjerte til å fjerne riktig ennå. Skyggelua til GGG som jeg hatet intenst ligger fremdeles på hattehylla i entreen. Jeg tror den skal bort nå, før Svigermor forhåpentligvis kommer på julaften.
Det er helt greit at det er ting som minner om GGG her, men akkurat den skyggelua både Svigermor og jeg irriterte oss over kan fjernes nå.

Jeg har også trengt tid på å finne ut hva som kjennetegner drømmeleiligheten.  Hvor urban skal jeg bli? Jeg som alltid har følt at det har vært viktig for meg å bo landlig. Husker søstrene mine, jeg og mennene våre satt og skravlet en gang. Da var det en som sa at en skulle bo slik til at en kunne løpe naken rundt huset uten at naboene reagerte.
Selv om jeg aldri har bodd slik til etter at jeg har blitt voksen, følte jeg den gang at det var sant. Det var slik man burde bo.

Jeg har ikke noe i mot naboer, men hvor tett innpå meg er det ok å ha dem? Og ikke bare naboene men alt det andre som følger med å bo urbant. Kjekt å ha ting rett utenfor inngangsdøra når du trenger det, men hvor nært er det ok å ha det pulserende bylivet når du ønsker fred og ro?

I snø-kaoset sist torsdag fant jeg svaret. Jeg innså at jeg ikke klarte å få vekk snømengdene uten hjelp.
Selv om jeg visste at Yngste Sønn gledelig tok den jobben selv om han var sliten etter en lang arbeidsdag. Og at det nok var mer fornuftig at en ung, sprek fyr tok den jobben enn at ei ufør kjerring med dårlig rygg balet med det så var det vondt å føle på utilstrekkeligheten. Føle på det å ikke være selvhjulpen, føle seg gammel og ubrukelig.
Så jeg bestemte meg der og da at min drømmeleilighet er et sted hvor jeg klarer meg selv, også når det kommer ekstreme snø-mengder. Det å være selvstendig og ikke avhengig av hjelp er fremdeles viktig for denne kjerringa.

Jeg husker jeg ble spurt om det på treningsleiren (arbeidsrettet rehabilitering). Om hvorfor jeg som likte å hjelpe andre ikke likte å få hjelp selv. Jeg hadde ikke noe godt svar.
Det er viktig for meg å være selvhjulpen. Jeg liker ikke å be om hjelp.
Selv når jeg vet at den jeg spør gjør det med glede.

Så grønne omgivelser og behov for luft rundt meg viker for selvstendighet. Jeg behøver ikke bo midt på torget, men jeg skal ikke være avhengig av å måke meg frem til verden rundt meg.

Selv om jeg ikke har kommet så langt i denne prosessen som jeg kanskje så for meg for ett år siden, har jeg nok kommet lenger enn mange antar.
Det er mye som er ryddet i. Mange sekker har blitt levert til Fretex. Mange bøker har blitt levert i bok-telefonkiosken. Mange esker har blitt levert til brukt-butikken til Blåkors. Noe har blitt gitt bort, og mye har blitt solgt.

Megleren jeg har snakket løselig med mente at hvis jeg ikke var klar til å selge tidlig i september burde jeg vente til over nyttår. Kanskje til våren.
Jeg ønsker og at vi har blitt ferdig med skifte etter Høvdingen før jeg investerer i ny bolig. Den prosessen er godt i gang, men slike ting tar nødvendigvis litt tid.
Så målet nå, og det er nok rimelig realistisk, er å komme inn i ny bolig i god tid før neste jul.

Oppgittheten jeg følte før kaffen gjorde sin virkning kom nok mest av at livet liksom ikke har vært på min side de siste årene. At hver gang jeg begynte å få stablet livet mitt på beina etter en hendelse skjedde det en ny ting som rev beina vekk under meg. Jeg begynner å bli lei det.
Likevel. 2026 ser ut til å bli langt bedre enn 2025. Det var det som var hovedmålet for dette året.
Jeg tror 2027 blir bedre enn 2026. Jeg gleder meg til prosessen med å finne drømmeleiligheten. Jeg gleder meg til en aktiv og morsom valgkamp. Jeg planlegger en reise til sommeren. Oppgittheten må nok vike for utålmodigheten.

Før jeg kan ta fatt på 2027 er det jul. En høytid jeg virkelig elsker og som jeg skal tilbringe sammen med de menneskene som betyr aller mest for meg. Datteren kommer hjem og skal være hjemme i flere dager.
Neste helg er første helg i advent. Bare vi er ferdig med denne helga kan jeg så smått begynne å pynte litt til jul rundt omkring i Drømmehuset, fylle huset med duften av julebakst og stable ferdig innpakkede julegaver på anretningsbordet.

Og nå, nå er denne kjerringa klar til å starte denne dagen.

 

 

Inne-dag.

Det var 6 minusgrader da jeg sto opp klokka 6. Til tross for sol fra så og si klar himmel har det ikke vært varmegrader i det hele tatt i dag. Vinteren har tydeligvis kommet. Jeg har fyrt på peisen, drukket te og lest bok.
En litt sløv dag. Kjente jeg trengte det i dag. Var på et møte i går som ikke var slutt før nærmere 22, så ble jeg sittende litt for lenge oppe etter at jeg kom hjem. Sjelden jeg orker å gå rett i seng. Trenger å lande litt.

Burde gått tur i det fine vinterværet, men det fristet ikke å styltre seg frem på is og issvuller. Tross piggsko kjente jeg at det ikke var det jeg hadde lyst til i dag. Bedre da med å trimme med gulvvask og ved-bæring før jeg ramlet ned i lenestolen med bok og tekopp.

På ettermiddagen bakte jeg boller. Så da ble det bolle og kaffe etter middag mens jeg satt og finstuderte kommunedirektørens forslag til budsjett og handlingsplan. Det er den tid av året.
Slik den sikkerhetspolitiske utviklingen i verden er skremmer dette avsnittet meg.:

Ringerike har mange tilfluktsrom, hvor de fleste har behov for istandsetting som følge av alder og mange år uten vedlikehold. Det samlede investeringsbehovet for å sette disse i stand er så stort at kommunen ikke har økonomisk handlingsrom til å gjennomføre nødvendige tiltak innenfor egne rammer. For å sikre nødvendig oppgradering av tilfluktsrommene vil det være behov for at staten bidrar økonomisk.

Jeg forstår at det er en betydelig sum, og jeg er ikke uenig i at det er behov for statlig bidrag. Likevel skulle jeg like å vite summen. Ikke for at jeg nødvendigvis mener at vi skal prioritere å ruste opp alle tilfluktsrommene i 2027, selv om det hadde vært ønskelig. Jeg bare ønsker å vite summen for å sette saken litt i perspektiv.

Det er mange tall og forhold jeg kunne kommentere i budsjettet, ikke fordi jeg nødvendigvis er uenig i de fleste prioriteringene, men fordi tallene forteller helt klart at kommunene har behov for mer inntekter.
En rik stat med fattige kommuner. Det er noe som skurrer i mine ører.

 

 

27.000 fra hver…..

Desember nærmer seg med stormskritt, og på kjøpesenteret er julen og ikke minst julehandelen i gang. Jeg leste et sted at i gjennomsnitt bruker hver og en av oss 27.000 kr. på julehandelen i år.

Når man ser slike oppslag får det noen til å tenke at da er vel 27.000 det man skal bruke for å være et gjennomsnitts-menneske, og så tømmer man brukskontoen og trekker kredittkortet til man når den summen. Eller kanskje helst litt mer. Man vil ikke sitte der i julens familieselskap å være den kjipe tanta med de simple gavene, ikke sant? Mye bedre å være den kule slektningen som oppfyller drømmer.

Jeg kan si med en gang at jeg kommer til å dra snittet på julehandelen ned. Jeg har ingen planer om å svi av 27.000 på julehandelen.

Jeg har ikke tenkt å moralisere verken over andres pengebruk eller over at julen er blitt for materialistisk. Jeg liker både å gi og få gaver jeg, og er godt i gang med julegavene selv. Kjøpte en senest i går.

Det er tanken som teller, sier man.
Det er jeg enig i. Ikke slik å forstå at det som teller er å gi ett eller annet, samme hva, men at tanken bak gaven teller mer enn summen på prislappen.
Tenk på de gavene du har fått i løpet av livet. Er det de dyreste gavene du husker best, og ble mest glad for?

De gavene jeg blir mest glad for er de gavene som jeg skjønner at giveren har hatt meg i tankene når hen valgte gave, ikke bare kjøpt en ting for å kjøpe en ting. Som det året jeg på høsten under soppsesongen sa at det hadde vært kjekt med en sopp-kniv. Eldste Sønn overhørte det hjertesukket, handlet soppkniv neste dag – og hadde julegaven klar.
Eller i 2023 da dyrtiden virkelig raste, og jeg skjelte og smelte da jeg oppdaget at te plutselig kostet 70 kroner pakka. Yngste Sønn overhørte det, og under treet lå det utallige firkanta pakker. Hver med en pakke av forskjellige typer te. Det ble veldig mye humor av det under pakkeutdelingen, og jeg hadde te til langt ut i sommerferien. Den gaven gledet hver dag i et halvt år.
Eller i 2020 da jeg fikk to kulepenner av Datteren, antakelig kjøpt på Temu. Den ene pennen var formet som en legg, den andre som en ryggrad. De to kroppsdelene som jeg hadde og har mest plager med.
Hun forklarte at det var det nærmeste hun km til å gi meg nye kroppsdeler til erstatning for de utslitte…

På samme måte forsøker jeg å finne de tingene mottakeren virkelig blir både overrasket og glad for å få. Derfor begynner jeg julegave-handelen tidlig. Gjerne i januar.
Ikke slik at jeg drar på julegavehandling på den tiden, men snubler jeg over noe på min vei som jeg tenker at hadde passet perfekt til en bestemt person, ja så kjøper jeg det da.  Da slipper jeg de desperate innkjøpene lille-julaften hvor jeg bare må ha ett eller annet til de som er igjen på lista. Slik panikk-handling kan fort bli dyrt. Ikke er det alltid det blir så vellykket heller.

Noe som gleder meg er at unge voksne i dag er smartere enn vi som vokste opp på 60- og 70-tallet. De rynker ikke på nesa om de får brukte ting i julegaver. Det er på mange måter in. Både i år og tidligere år har jeg kjøpt julegaver på finn.

Jeg er helt sikker på at det går an å kjøpe gaver mottakerne blir glade for uten at man må blakke seg totalt. Uten at man må bruke 27.000 kr på julehandelen.

 

Liten (?) regnefeil…..

På torsdag kom det en halv meter nysnø ramlende ned fra himmelen i løpet av noen timer her jeg bor. Det fikk meg til å bli helt sikker på at jeg skal bo i leilighet uten ansvar for snømåking innen neste vinter. Snøfallet fikk meg og til å begynne og vurdere om det kan være noe i det de sier om global oppvarming og mer ekstrem-vær.
Jeg har ikke endelig konkludert. Det kan hende det var et hendig uhell. Men jeg har levd i 60 år. Jeg kan ikke huske så mange slike snøfall. Muligens det var et par på 80-tallet en gang.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er den som er mest opptatt av klima-krise. Noe av grunnen til det er at jeg synes det er vanskelig å skille fakta fra skremselspropaganda. Det er og vanskelig å skille fakta fra drømmer og urealistiske estimat.
Ta saken som dukket opp på NRK i dag morges om en aldri så liten(?) regnefeil.

Konsulentselskapet Hafslund Rådgivning skulle regne ut hvor mye strøm det var mulig å skaffe på tak og langs veier i Akershus og Vestfold.  Konklusjonen i utredningen var at det var mulig å skaffe 21 TWh med strøm i de to fylkene ved hjelp av solkraft. Utredningen ble offentliggjort, politikere som er opptatt av slikt smilte bredt og var fornøyd. Man må jo tro på anerkjente konsulentbyrå.

Så kommer det for en dag et halvt år senere at det var en aldri så liten regnefeil i den utredningen. Etter at feilen ble oppdaget, ble fasit nedjustert til 6 TWh. Altså under en tredjedel.
Hvis jeg googler denne undersøkelsen vil jeg garantert få opp artikler hvor man siterer den opprinnelige utredningen og den rettede. Men sannsynlig flest treff på den opprinnelige, som jo fikk en del publisitet fordi blant annet politikere viste til den for å underbygge sitt ønske om storstilt satsing på solenergi fra tak og langs veier. Et dementi får som regel ikke samme publisitet.

Global oppvarming eller ikke. Snøen er i ferd med å smelte. Det er fremdeles hvitt på plen og tak, men det er langt mindre. Jeg kan jo håpe at det betyr at det går mot en tidlig vår, men tror det er mer realistisk å vente på neste snøfall, og håpe det da kommer litt mindre om gangen.