Ny uke og nye muligheter! Det blir ei travel og engasjerende uke, og jeg gleder meg. Jeg tenkte på det i går kveld der jeg lå under pleddet på sofaen. Jeg hadde akkurat sendt melding til ei venninne og lurt på om hun ville være med på lys-vandring elvelangs på onsdag kveld. Det er et kulturarrangement. Jeg var på det i fjor, og da ytret hun ønske om at hun gjerne ville ha vært med. Så nå er vi to som skal vandre elvelangs i fakkellyset i år. Jeg tok initiativet til å være sosial, uten å veie for og i mot. Slik jeg pleier. Det blir en lang dag på kommunestyremøte på torsdag. Er det så lurt å være aktiv, finne på noe onsdag kveld? Bør du ikke restituere, hvile, forberede deg? Jeg bare sendte melding, fordi jeg har lyst til å gå i fakkelskjæret langs elva sammen med venninna mi. Og nei, jeg angrer ikke. Det kommer til å gå helt bra med både fakkel-vandring og kommunestyremøte.
Svært så sosial du plutselig ble, tenkte jeg der jeg lå. Forrige helg var det dansekurs og bryllup, på fredag var du på Edvard, i dag (altså i går) hadde du besøk for å fikse PC. Og i morgen (altså i dag) er det møte i Rødt. Ja og så er det kommunestyremøte hele torsdagen. Jeg kjente godt etter. I fjor hadde et slikt program virket utmattende. Nå føler jeg mer forventning. Masse gode opplevelser som jeg vet gjør meg godt. Som gir energi mer enn det tapper meg. Ja, jeg kommer sikkert til å være sliten på fredag, men hva så?
Jeg ser blogginnlegg om kakemenn og adventskalendere og kjenner at jeg gleder meg til førjulstida. Gleder meg til å gjøre i stand til jul. Rognebærgirlandere som skal pynte et tre på trammen henger alt til tørk. I fjor var juleforberedelser og adventstid et ork. Jeg bakte et absolutt minimum og pyntet ikke før lille-julaften. I år tenker jeg pynten begynner å dukke opp litt etter litt fra slutten av november.
Noe har skjedd, og det er godt. Nå er det en fin høstdag ute. Jeg må få noe ut av den før møtet i ettermiddag.
I dag er denne kjerringa virkelig hoppende glad! Jeg er tilbake på PC etter å ha hatt kun telefon til hele mitt digitale liv i over ett år. Det tror jeg vil glede mange av bloggleserne mine, det kommer garantert til å bli mindre skrivefeil når teksten ikke knottes ned på mobil.
Jeg helte et krus med te ned i den gamle pc’n min en gang i fjor sommer. Den likte det dårlig. Jeg har ikke investert i ny pc fordi GGG hadde en relativt ny pc jeg mente jeg kunne arve. Det var bare det at jeg ikke hadde passordet. Så jeg brukte en del av høsten i fjor til å prøve alle tenkelige, og noen utenkelige, passord uten hell.
Frustrert og forbannet la jeg tanken om å komme inn på den pc’n på vent. Eller, jeg trengte i grunn ikke å komme inn på den. GGG kunne få ha bilder og hva annet han måtte ha lagret der i fred for meg. Jeg ønsket bare å få re-startet pc’n så jeg kunne bruke den.
I sommer nevnte jeg det for noen som er litt mer datakyndige enn meg. Lurte på hva, hvem, hvor jeg skulle henvende meg for å fikse det. Vedkommende svarte at det kunne da han fikse. Du kan tro jeg ble glad!
Akkurat da vi snakket om det var det sommer, sol og ferietid, men i dag dukket vedkommende opp og fiksa pc til meg.
Oppvaskmaskinen surrer fornøyd. Jeg har svinset rundt og forsøkt å gjøre Drømmehuset pressentabelt. Det ventes besøk, og da må jo huset være sånn noenlunde i vater. Støv på hjernen og korrekt puffede sofaputer er ikke helt meg, men tom oppvaskbenk og skoene sånn noenlunne på plass i skohylla synes jeg er ok. Også at gjestetoalettet ser pressentabelt ut. Samtidig skal det synes at det er et hjem. Det skal ikke se ut som om det er klart for visning.
Nå er jeg greit fornøyd, og har tid til så vel blogg som nettaviser.
Begynner med lokalavisa. Fyll og trafikkuhell. Det er helg. Fant og ut hvilket borettslag jeg ikke trenger å se på bolig i.
I Aftenposten er det som vanlig Trump som er hovedoppslaget. Jeg begynner virkelig å bli lei den mannen. (Og med å skrive det på blogg kan jeg sikkert stryke USA fra lista over steder å besøke, i det minste i hans presidenttid.) Jeg klikker meg inn på artikkelen for å finne når mellomvalget i USA er. 3. november. Da skal vi altså i halvannen måned fores med kommentarer fra spå-menn og -kvinner som tror de vet valgresultatet. Blir nok ikke mindre om Trump før julefreden senker seg.
Valget i Sachsen-Anhalt i Tyskland uroer meg, og selvsagt og Trumps hylling av valgresultatet. (Fint om jeg kunne lese en kommentar i Aftenposten uten å støte på Trump. Jeg begynner som sagt å bli lei fyren.
Jeg hopper videre til NRK. Der er også Tyskland hovedoppslag.Tyskland vil bygge Europas mektigste hær, leser jeg der. Med det høyreekstreme partie AfD på fremmarsj vet jeg ikke om en stor, tysk hær er det som virker mest betryggende. Spesielt ikke med Trump som en del av heiagjengen.
Da er det bedre å fordype seg i artikkelen om Skrei-museet som åpnet i går, for ikke å glemme den katastrofe det er at Haakon og Haaland har droppet å’en…..
Var en tur innom Nille i dag. Så etter en gaveeske. Kjerringa har begynt å tenke julegaver. Måtte jo kikke litt på høst-pynt og annet ting og tang og. Da fikk jeg øye på disse ekornene. Har du sett noe så søtt?
Nei, det ble ikke noe ekorn med hjem. Men bare det at kjerringa tok opp mobilen og fotograferte inne på Nille på en travel lørdag sier vel sitt?
Vi får se utover høsten om jeg mener jeg virkelig mener jeg trenger et ekorn. Det hender vel og at høstting kommer på salg når julepynten skal frem om en måneds tid….
På bryggekanten er Ut i friluft sin helgeutfordring denne helgen. Og i dag gjorde jeg det jeg tror Margethe håper vi skal gjøre; Komme oss ut i frluft å ta bildene, i stedet for å lete frem noe fra arkivet.
Jeg måtte jobbe litt for å få tatt bilde(r) jeg ble fornøyd med.
Først dro jeg til Statoilstranda på Vik. Og, joda. Det er brygger der. Idyllisk og pent, men jeg var ikke fornøyd med bildene jeg tok. Det var på bryggekanten utfordringen lød, ikke sant? Da holder det ikke med et bilde av en avstengt brygge full av fugler som nedten ikke synes på bilde. Sukk. Hadde utfordringen vært fugler derimot, hadde Statoilstranda vært rett sted.
Så jeg dro videre til Jevnaker og den fine, nye brygga like ved Hadeland glassverk. Jeg har ikke vært å sett den før. Der fikk jeg bildene jeg ble fornøyd med.
Men det var på bryggekanten utfordringen lød, så da måtte jeg bevege meg utover brygga.
Helt til jeg sto helt ute på bryggekanten.
Nei. Jeg hoppet ikke uti. Jeg snudde meg, og tok bilde innover mot land.
Bilde tatt på bryggelanten. Dermed anser jeg at jeg har svsrt på utfordringen.
Jeg tok meg en tur oppover i Ådalen i går. Nei, ikke til Nes denne gangen, selv om jeg sikkert ville bli tatt godt i mot. Denne gangen gikk turen til andre siden av fjorden. Vestsida Ådalen, og helt inn til Viker. Jeg hadde planer om å finne Olsviken.Et gammelt sykehjem kommunen la ned på 90-tallet. Og som Sognefaret minnet meg på i en kommentar til Dette innlegget
Sognafaret var der nylig og tok bilder dere kan se på hennes blogg. Trykk på linken. Det er et slikt sted som trigger min interesse for foto såvell som historie.
I Sognafarets innlegg står det at Olsviken opprinnelig ble gitt i gave til Viker sogn, derfor trodde jeg det lå helt inne i Viker og dro dit. Viker sogn er nok større enn jeg tenkte. For ved å studere litt kart og refferanser fant jeg ut at jeg hadde kjørt ei drøy mil for langt. Men Viker kirke er heller ikke et feil sted å dra for fotografering og historie.
Jeg har snart vært inne i alle kirkene i Ringerike. Jeg har igjen Viker, Nes og Srrømsoddbygda. Jeg hadde ikke tenkt meg inn i går da. Sjelden åpen kirke en fredag i september.
Det har vært kirke på stedet lenge. Dagens kirke er bygd på 1690-tallet, og erstattet da en gammel, liten trekirke, som er omtalt som gammel og ute av bruk på slutten av 1500-tallet. Man vet dog at den var i bruk tidligere på 1600-tallet før den “nye” kirken ble bygd.
Jeg tok noen bilder. Brune trekirker gjør seg på høstbilder, og så begynte jeg å konsentrerr meg om gravminnene. Det var en velstelt og fin kirkegård.
Det som fenger interessen min på kirkegårder er gjerne de gamle gravstøttene. De som skiller seg ut på et vis, og på den relativt lille kirkegården på Viker var det mange av de. Gravminner forteller ofte historie.
Denne for eksempel. Gravminne over Andreas Engebråten. Jeg merket meg at han døde i juni 1940, at han var 22 år, en ung alder å dø i, og at det var hugget inn FRED nederst på støtta. Kunne det ha noe med krigen å gjøre?
Jeg googlet litt da jeg kom hjem. Jeg fant dette i Våre falne:
Var med i kampene i 1940. Tålte ikke den sterke påkjenning, ble syk under felttoget og døde 4. juni 1940.
En av krigens offre altså.
Jeg merket meg et stort, ruvende jernkors og gikk bort til det. Her ligger nok en av bygdas store menn tenkte jeg, og ble overrasket da jeg så at det var gravminne over en kvinne.
Maren Johanne Skougstad født Huus født den 26. april 1797. Gift den 30. september 1826 med lensmann Skougstad. Død den 29. november 1840.
Jeg har sett at pikenavn, altså navn før gift, har stått på gravminner, men kan ikke huske å ha sett at både bryllusdato og navn og stilling til ektemann har vært ført på gravminnet.
Når jeg prøver å søke opp mer om Maren Johanne finner jeg at gravminne er nevnt i omtslen av kirken og kirkegården i Norske kirker. Der står det at jernkorset er støpt på Bærum verk. Jeg finner og ut at jeg ikke hadde øynene helt med meg. På baksiden av korset skal det være innskrift over to barn, Ole Gabriel og Peter Andreas.
Jeg søker litt mer. Finner at de to guttene døde som babyer. Ole Gabriel ser jeg at rakk å bli døpt. Hun fikk totalt 7 barn. Den yngste, Maren Johanne (oppkalt etter sin mor) ble født 29. november 1840, samme dag som moren døde. Så da er det naturlig å anta at Maren Johanne døde i forbindelse med fødselen.
Det neste gravminne er dette som liksom sto for seg selv på nordsiden av kirkegården, på den andre siden enn de fleste andre gravene. Flott gravminne, men litt rar plassering, helt ved kirkegårdsmuren.
I gamle dager var plasseringen av et gravsted på kirkegården alt annet enn tilfeldig. Plasseringen reflektert avdødes sosiale status, kjønn og moralske verdighet i samfunnet. Dette hierarkiet sto særlig sterkt fra middelalderen og frem til begynnelsen av 1800-tallet. Ytterst ved kirkegårdsmuren var forbeholdt de aller fattigste.
De aller fattigste ådølingene hadde vel ikke råd til jernkors og gjerde rundt gravfeltet? For det er jo et flott gravminne, eller var en gang.
Gravene på nordsiden av en kirke lå i skyggen av kirkebygget og ble assosiert med mørke, kulde og det onde. Her ble kvinner tradisjonelt gravlagt i middelalderen, og det var også her fattige, fremmede eller mindre ansette personer havnet. Jeg ble virkelig nysgjerrig på dette gravminne
Thore G. Elsrud 1799 til 1890 og Hustru Gjertrud Olsdatter 1806 til 1889. og med tilleggs innskripsjonen Velsignet være eders minne.
To mennesker som døde 91 og 83 år gamle. Relativt høy alder på slutten av 1800-tallet. I det minste for Thore. 91 år gammel og forvist til et hvilested ved kirkegårdsmuren på nordsiden av kirken.
Jeg googler og leser mye om Elsrudslekta, den er stor. Jeg finner ikke ut noe om hvorfor gravminne er plassert slik det er. Kanskje et dry bare tilfeldig. Hvis noen av leserne mine vet er jeg glad for en kommentar i kommentarfeltet.
Jeg skulle egentlig finne Olsviken, men brukte litt tid på Viker kirkegård og hadde en avtsle med Edvard så det får bli en annen gang.
I kveld har jeg vært og sett musikalen Edvard. Den handler om Edvard Munch, hans liv og virke. Regissør og manusforfatter er Bror Andersen. Han er mest kjent som regissør for Hønefossrevyen, men får her vist at han behersker langt mer enn revy-humor. Dette var en utrolig sterk forestilling, og jeg både lo og gråt i løpet av den.
Jeg er skikkelig imponert over hva Bror Andersen har fått til sammen mef Syver Winness Storskogen, Thomas Klevjer og Guro Karijord. Tenk dette er folk fra Hønefoss. Jeg blir ikke så lite stolt, for dette var imponerende bra! Sammen med et ensemble på 13 skuespillere og et band på 6 musikere gjorde de dette til en kveld jeg vil huske lenge!
Jeg må og takke kommunedirektør og ordfører. Kommunen har kjøpt tre forestillinger, og tilbudt alle ansatte i kommunen en gratis bilett. Når de så at det var ledige biletter fikk vi folkevalgte tidligere denne uka også tilbud om gratisbilett.
Vi er stolte av denne produksjonen. Kultur bygger identitet og fellesskap, og Edvard Munch har en helt spesiell plass i Ringerikes historie. Billettene er kjøpt for å støtte en lokal kulturaktør, og ikke minst for å gi mulighet både for ansatte og også folkevalgte til å oppleve denne flotte oppsetningen.
Sto det i mailen vi fikk med invitasjon om å se forestillingen.
Jeg takket ja til bilett, og det angrer jeg ikke på. Dette var stort. Det ga jeg også uttrykk for da jeg så Bror Andersen på vei ut etter endt forestilling.
Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av Munch. Ikke helt likt malerstilen hans. Impresjonisme, er det ikke det det heter? Etter å ha sett forestillingen ble jeg nysgjerrig på å lære mer om kunstneren så vel som kunsten hans. Han maler ikke det han ser, han maler det han så er en setning som går igjen i stykket. Kanskje tar jwg en tur ut til Galleri Klevjer i løpet av helgen. En av utstillingene der herer Munchs Ringerike. Munchmuseet i Oslo er vel og verdt et besøk.
En annen ting jeg skjønner jeg trenger mer kunnskap om er Christiania-bohmene. De har dukket opp flere steder i sommer. Sist da jeg var på det skolemuseet i Nord-Odal hvor Sigurd Hoel hsdde vokst opp. Nå også i livet til Edvard Munch.
En fin kveld som fikk meg til å le, gråte, tenke og få lyst på mer kunnskap. Så nok en gang takk til regisør, skuespillere og ikke minst kommunedirektør.
I går silte jeg oljen, og tok den over på flaske. Der ble vel et par deseliter. Hadde ikke mer olivenolje da jeg drev på, og det var ikke så mye krydder.
I går da jeg drev med litt avansert kokkelering skulle det brukes en del olivenolje, blant annet til å marinere fenikkel. Pluss noe til både rosenkål og fisk. Jeg brukte av krydder-oljen jeg hadde silt før på dagen. Den hadde hatt en del dillkroner i seg. Dill er et krydder jeg mener går bra til fisk.
Måltidet var bra, men nå er flaska med den nysilte krydderoljen nærmest tom. Planen om å ha krydderolje utiver høsten og vinteren skar seg kan man si… Ja, ja. Jeg lager vel i grunn slike ting for at de skal brukes…
i går var kjerringa så strålende fornøyd at hun tro til med et forsøk på litt avansert middagslaging. Stekt torsk med erte purré, rosenkål, nøttesmør, bacon og fenikkelsalat. Intet mindre. Mulig en smule for avansert, ikke alt gikk helt etter planen – og jeg hadde en kokeplate for lite følte jeg på slutten. Men et godt måltid ble det, selv om ikke alt var like perfekt.
I oppskriften som jeg fant i et gammelt sånn gratisblad fra vinmonopolet sto det til og med hvordan jeg skulle legge opp maten. Da er det kokkekunst egentlig litt over mitt nivå. Det sto forresten ikke noe om hvor på tallerkenen de svartsvidde rosenkålene skulle lugge. Muligens de bare var med for å øke stressfaktoren? Det var og de jeg var minst fornøyd med. (Eller mest missfornøyd.)
Men la oss ta det hele fra begynnelsen. Steikeovnen ble satt på 180 grader. Når den vae varm nok satte jeg inn et brett mef 50g hassrlnøtter. De skulle stå i ovnen i ca 10 minutter. Mens de gjorde det startet jeg med ertepurreen. Jeg kokte opp fløte, og når det kokte helte jeg i en pose frossne erter og dempet varmen. Det skulle småkoke til ertene var møre, men fremdeles grønne.
Med nøtter i ovnen og erter på småkok begynte jeg med å smelte smør til nøttesmøret. Det skulle bli lett brunt og lukte litt av nøtter, sro det. Jeg tok det på middels svak varme. Ville ikke ha det for brunt. Slikt kan fort skje når kjerringa kokkelerer. Samtidig begynte jeg med fenikkelsalaten.
Fenikkelen skulle skjæres i tynne skiver med en ostehøvel eller mandolin. Jeg var usikker på om jeg frwmdeles har mandolinen eller om jeg hae levert den på bruktbutikken, så jeg gikk for ostehøvel. Det gikk i grunn ganske greit, men mens jeg var konsentrert om det kokte ertene, eller i grunn mest fløten over. Alle som kan litt om kokekunst vet at melkeprodukter som koker over fort gir litt ekstra-arbeid.
Samtidig som ertene kokte over var nøttene klare til å tas ut av ovnen. Jeg ville jo helst ungå at de ble brent, så nå måtte litt mange ting skje på en gang. Det var litt tilløp til panik da jeg så at smøret muligens var akkurat passe brunt. Best å få reddet det og før det ble brent.
I oppskriften sto det at nøttene skulle knuses lett ved at du presser bunnen av en kjele mot dem. Litt usikker på om jeg var fornøyd med den patenten.
Ertene ble hellt i blenderen hvor de skulle få kose seg i tre minutter. Jeg tok tiden mens jeg la fenikkelen i vann, og begynte med rosenkålen. Der skulle jeg kutte av bunnene slik at de ytterste bladene falt av, og så ta vare på de fineste av dem. De skulle etterhvert være med i fenikkelsalaten.
Blenderen durte, smøret var tatt av varmen, jeg kuttet rosenkål, og startet og med å varme en panne for å steke baconterninger (kjøpt ferdig kutta), Ble ferdig med rosenkælen omtrent samtidig som ertene var ferdig og steikepanna til baconet varm. Hellte ertene tilbake i kjelen sin for å varmes opp på nytt, og baconbitene i panna. Var nøye med på å ikke ha for mye varme på ertene, og røre i de med jevne mellimrom. Ertepurré svir seg fort. Det gikk bra med nøttesmøret, men jeg holdt nesten på å glemme å ha i de hslvveis knuste hasselnøttene.
Studerte så oppskriften. Hva var det nedte jeg skulle gjøre? Jo varme en steikepanne med okje til rosenkålen. Der var den stekepanna gjort klar for rosenkålen. Men hva sto det så? Del rosenkålene på langs, og legg de med snittflaten ned i pannen. Her måtte det hurtig deling av 350 g rosenkål til. Samtidig som etene ikke måtte svi seg, smøret ikke bli for brunt og baconet ikke brent.
Jeg var litt lettere stressa der. Samtidig sto det at jeg skulle finne frem en ny stekepanne og varme opp med rikelig med olje for å steke fisken. Glemte å skrive at samtidig som jeg varmet opp ovnen til nøttene hadde jeg delt fisken i porsjonsbiter, saltet den godt og satt den i kjøleskapet.
Nå sto det at jeg skulle tørke vekk saltet før jeg stekte den. Vel, jeg til med tørkepapir mens baconet ble ferdig. Tenkte å bruke den steikepanna, og ikke minst den kokeplata. Jeg har bare fire på min komfyr.
Fisken skulle stekes 2-3 minutter på hver side. Med smør. Det skulle og smør i rosenkålen. Og så stod det at mens rosenkål og fisk godgjorde seg skulle jeg marinere fenikkelen i olivenolje, sitron og gressløk. Det var så vidt jeg turte å forlate kjøkkenet og gå ut i urtehagen å hente gressløk.
Rosenkålen ble litt svidd. Jeg skulle gnidd hasselnøttene og fått av skallene før jeg knuste de. (Det sto ikke noe om det i oppskriften, men det hadde vært lurt.) Ellers var jeg i grunn fornøyd. Maten ble lagt opp på tallerkenen med ertepurré i bunnen. Oppå der fisken. Så fenikkelsalaten og rosenkål ved siden av, før alt ble toppet med bacon og nøttesmør.
Noen av dere husker kanskje at jeg i sommer leverte ringene til GGG og meg til gullsmeden for å få laget et anheng av de. I dag var jeg og hentet det ferdige smykket. Jeg ble veldig godt fornøyd. Det ble akkurat slik jeg hadde tenkt meg!
Eller kanskje ikke helt slik jeg hadde tenkt meg. Jeg hadde fått et prisestimat på hva det ville koste. Da jeg skulle betale kom det på omtrent halve prisen. Jeg klaget ikke!
Sola og jeg skinte om kapp da jeg gikk ut fra gullsmeden. Så jeg tenkte å bevilge meg en kaffe-latte i sola på torget. Kirkens Bymisjons bord lå ennå i skyggen. Kosekroken har sagt at de vil være et sted primært for yngre mennesker, så jeg lot de ha bordene sine i fred. (Selv om jeg tror 90% av de som satt på bordene deres var eidre enn meg…) Jeg satte kursen mot Kringle. Bordene deres lå badet i sol.
Da jeg nærmet meg inngangen ropte en mann som satt ved et bord til meg. Jeg stoppet opp for å høre hva han ville, forberedt på alt fra å bli kjeftet huden full til å få ros. Slik er det å være profilert lokalpolitiker.
Takk for at du står på for oss på Nes.
var budskapet han ønsket å gi. Slike tilbakemeldinger er alltid hyggelige å få. Så jeg smilte vel enda mer fornøyd da jeg litt senere satt i sola og koste meg med kaffe og kake.
Da jeg kom hjem fra byen gransket jeg smykket nøye før jeg festet det rundt halsen. Det ble så fint! GGG og jeg, eller i det minste ringene våre, lenket sammen for bestandig. Inskripsjonene i ringene er intakte. DIN KAI. DIN BRIT. Jeg kjenner tårene kommer frem i øyekroken. 60-års gaven min til meg selv. Smykket ble så fint og fullt av symbolikk for meg. Jeg smiler fremdeles, og tar meg gang på gang i å fingre med halssmykket.
