Da Norderhov kirke ble bygget rundt år 1170, ble den etter tradisjonen reist rett ved – eller oppå – det gamle hedenske offerstedet. I lokal folketro sa man lenge at de gamle åndene og de norrøne gudene ikke forsvant da hovet ble revet, men at de ble værende i jorda rundt kirken som «underjordiske. Folk var derfor forsiktige med å ferdes rundt kirken i mørket, i frykt for å forstyrre de gamle kreftene som lå begravet under den kristne grunnen,
I kveld, på Allehelgensaften, er skillet mellom de døde og de levende hvisket ut. Hvem vet hvem som lusker rundt på kirkegården og i nærmiljøet. Det kan være underjordiske fra før-kristen-tid så vel som døde fra de siste 900 årene.
Give me te COFEE and no one gets hurt står det på et skilt ved kaffemaskinen her i Drømmehuset. Hengt opp av GGG en gang han vel følte å understreke viktigheten av litt beroligende svart eliksir. Nå i formiddag var det jeg som sto trippende ved kaffemaskinen og syntes at den ikke ga meg den nødvendige svarte drikken fort nok.
Jeg har brukt deler av formiddagen til å rydde opp i noe papirarbeid. Blant annet fylle ut et digitalt skjema som trengte et dokument som vedlegg. Vedlegget var lagret på telefonen, og etter litt knotting fikk jeg sendt det over til pc’n. Eller det gikk rimelig greit. Var bare en stund siden jeg hadde gjort det.
Så skulle jeg hente opp dokumentet jeg nettopp hadde sendt til PC’n, og sende det ved som vedlegg til skjemaet. Det gikk også greit. Trodde jeg. Helt til noen på kopilista sjekka vedlegget, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde sendt med helt feil vedlegg. Skjemaet lot seg ikke trekke tilbake. Så nå har jeg sendt mail med riktig vedlegg, og forklaring på hva som har skjedd. Når jeg litt stressa driver med slikt er det som om fingrene konstant trykker på feil bokstaver, at jeg stresser med å sjekke, dobbelsjekke og trippelsjekke at alt blir riktig. At jeg sletter vedlegg, og laster de opp på ny. Får feilmeldinger jeg ikke skjønner noe av, bare fordi jeg stresser. Og det selv om jeg ikke tror noen leser verken mail eller skjema før tidligst på mandag.
Vel den Boblende gleden jeg skrev om i morges forsvant som dugg for solen.
Men nå, nå er mail med riktig vedlegg sendt. Kaffen har begynt å gjøre sin virkning, og jeg kjenner skuldrene slappe av. Det er da ingen krise. Jeg er ikke det første mennesket i verden som har sendt feil vedlegg. Blir nok garantert ikke det siste heller.
Tåka ligger tett rundt Drømmehuset. Jeg sitter her med tekopp og tastatur og kjenner på at livet er bra. Mulig ikke det som forventes av meg, men jeg håper folk snart tar meg på mitt ord når jeg sier at jeg har det bra. At livet er helt ok. Jeg begynner å bli lei av å legge ansiktet i triste folder og snakke om hvor trist og leit livet er.
Jeg er lei av at flere jeg har møtt på vil ha meg med i stakkars-stakkars-oss-klubben, fordi det er en klubb jeg ikke ønsker å bli medlem av. Jeg har aldri vært en stakkar, og kommer aldri til å bli det heller. Sorg og savn møter alle i gjennom livet. Har jeg behov for å prate med noen om det vet jeg helt klart hvem jeg vil ta kontakt med. Jeg har mange som vil stille opp hvis jeg har behov for det. Men jeg orker ikke bli møtt med triste ansiktsuttrykk, medfølende blikk og spørsmål om sorg og savn bare jeg takker ja til å ta en kaffekopp med noen jeg tilfeldig møter på.
Her om dagen boblet latteren i meg. Det blir litt vanskelig å forklare hvorfor, du må antakelig være inne i hodet mitt for å forstå hva jeg fant så utrolig morsomt akkurat der og da. Siden jeg var ute og gikk blant folk lo jeg selvsagt ikke høyt. Man går jo ikke rundt og gapskratter alene for seg selv. Så jeg prøvde å holde lokk på det. At jeg var i godt humør, derimot var sikkert tydelig. For jeg fikk en kommentar da jeg møtte de jeg hadde avtalt å møte at jeg så så blid ut. At smilet nådde øynene. Sånt er godt å høre. For ja, jeg hadde det bra, og den boblende gleden over en helt idiotisk ting satt i kroppen og gjorde godt. Selvsagt kom jeg raskt ned på jorden igjen, da en annen enn den som hadde sagt det med smilet og øynene slang ut av seg kommentaren Skjønner ikke at du har noen grunn til å være glad.
Jeg orket ikke svare. Jeg orket ikke prøve å forsvare min rett til å føle på glede. Det er muligens mye lettere å finne ting som er trist og leit enn å finne ting som gir glede. Men vet dere hva? Jeg har aldri vært opptatt av å velge det som er lettest.
Jo mer jeg leter jo lettere finner jeg gleder. Som rosa på det øverste bildet. Den fotograferte jeg da jeg var ute og gikk tur i går. Jeg synes den blomstrer nesten på trass selv om den helt klart har hatt sine bedre dager. Jeg liker trass så lenge det er positiv trass.
Nå skal jeg fylle tekoppen, smøre meg ei brødskive eller to med leverpostei til frokost. Så skal jeg fortsette dagen. Jeg har ikke de helt store planene. En litt rolig helg venter. En perfekt helg for å bli bevisst alle de små grunnene til glede som er der.
I går var jeg en tur på kirkegården. Det er jo allehelgensdag til helga. Må jo stelle litt graver, se at det ser ok ut. Så drar jeg tilbake på søndag og tenner lys. Det synes jeg er en fin skikk. Blafrende lys på kirkegården når kveldsmørket kommer. Minnes de som ikke er her lenger.
Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage Døgnet har mange timer året har mange dage.
Slik heter det i diktet En hustavleav Arnulf Øverland. Jeg føler ikke at jeg står ved graven og klager, selv om jeg på en måte “kommuniserer” med GGG når jeg står ved graven hans. Jeg føler mer at jeg henter styrke, enn at jeg klager. GGG var min viktigste støttespiller og heiagjeng. Jeg synes mer at han sier Du er flink, jeg synes du klarer deg greit.
Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre. Dagen i morgen skal bli vår beste dag
Denne strofen er fra Erik Byes Vår beste dag. Jeg synes den sangen formidler noe fint og noe viktig. Selv om livet er litt tøft til tider, så kan det være noe fint som venter. Dagen i morgen skal bli vår beste dag.
Det har gått 500 dager siden GGG gikk bort. Godt over et år. Jeg har vært gjennom alle merkedager, jul og påske. Jeg har vært på to bryllup, mistet faren min og fylt 60 år. Livet går videre. Det hadde vært rart om ikke det venter noen riktig fine dager og gode opplevelser også i fremtiden.
Det ser ut til å bli en fin høstdag i dag og. Temperaturen er god. Nyhetene er fredelige. Eller de er det vel ikke. Det er fremdeles krig, død og elendighet nok i verden. Men den eneste nyheten jeg fester meg med da jeg blar gjennom nettavisene er en trafikkulykke i Estland.
Robot kjørte på rødt og forårsaket bussulykke i Estland: Stakk fra stedet.
Dette var overskriften som fanget oppmerksomheten min i dag. Ikke så rart, kanskje . Jeg krasja jo selv med en pall erica her om dagen.
Ulykken i hovedstaden Tallinn skjedde da den lille roboten ikke stanset på rødt lys, men heller fortsatte rett fram i et veikryss rett foran en buss, ifølge estiske medier. Bussjåføren forsøkte å forhindre en kollisjon og bråbremset, noe som gjorde at flere personer falt over ende. Ni personer ble skadet. Roboten fortsatte tilsynelatende uanfektet og målrettet videre på sin reise – og forsvant fra stedet.
Jeg forstår at det er kostnadseffektivt med robot-postbud, men mulig et postbud av kjøtt og blod hadde vært bedre likevel. De kan jo som regel trafikkreglene. ‘
Det føles i grunn litt godt at den nyheten som fenger denne kjerringa mest er nyheten av et råkjørende robot-postbud.
Vi har tent julelysa i Hønefoss. Eller vinterlys heter det vel, selv om vi fremdeles har godt over en måned igjen med høst. Synes først det er litt rart med julelys eller vinterlys mens kafeene fremdeles har bordene og stolene sine på torget. Så tenkte jeg at Nå er du virkelig blitt ei sur gammel kjerring. Det er jo ganske koselig med lys i skumringa på torget. Nesten litt sånn syden-stemning.
Så begynte jeg å tenke på om jeg kunne tenne julely.. jeg mener vinterlys her utenfor Drømmehuset, eller om naboene da fikk det endelige bevis for at det har rabla for kjerringa.
Enn så lenge har jeg nøyd meg med et lykt med stearinlys på trammen, men vi skal ikke se bort fra at jeg kommer til å snike opp litt vinterlys utover i november….
I dag kræsja bilen min. Dere vet den velbrukte Mitsubishien som jeg arvet etter GGG, og som han igjen hadde arvet etter Svigerfar.Transportmiddelet som snart er veteran, men som jeg ikke tror går gjennom neste EU-kontroll uten at det blir dyrt. I dag kræsja den i tillegg.
Noen lurer sikkert på hvorfor jeg skriver at bilen kjæsja og ikke jeg. Det er jo jeg som pleier å sitte bak rattet og liksom har ansvaret og styringa. Saken er at denne gangen var jeg totalt uskyldig!
Jeg satt riktignok bak rattet, men tenninga var ikke på, og bilen var ikke i bevegelse. Så egentlig var det ikke bilen som kræsja heller. Vi ble rett og slett påkjørt der vi sto og ante fred og ingen fare på parkeringsplassen utenfor Kiwi.
Hvem som kjørte på oss, lurer du sikkert. Eller muligens du ikke forventer at Kjerringa skal oppgi fullt navn på den som smalt inn i Mitsubishien med sror kraft, og antakelig litt fart. Jeg så ikke kræsjet, jeg kjente bare smellet. Jo, den eller kanskje snarere det som smalt inn i bilen min med stor kraft var en tre-etasjes-pall med erica.
En pall som vanligvis står pent ved inngangen, men som nå altså hadde bestemt seg for å ta seg en kjøretur på egen hånd.
Da jeg kom ut av bilen lå blomsterpottene strødd. Folka på Kiwi kom raskt løpende og ryddet opp, vi undersøkte bilen men jeg tror ikke den har fåtr noen nye bulker og skraper. (Kan være litt vanskelig å si med sikkerhet). Et hendig uhell som ikke bør, men selvsagt kan skje.
I etterkant tenker jeg at er det i grunn noen andre enn denne kjerringa som klarer å bli påkjørt av en reol med lyng?
I Nytt på nytt på fredag spøkte Kristine Grændsen med at hun hadde laget en barnebok-serie om Stubb og Støre. I dag fikk jeg inspirasjon til nok en bok i den serien Stubb og Støre har mye å gjøre.
Finlands president Alexander Stubb og statsminister Jonas Gahr Støre hadde i dag en telefonsamtale med Vladimir Putin. Målet er selvsagt å få stoppet krigshandlingene i Ukraina. Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg har mer tro på Stubb og Støre kan klare å få til fred enn Trump og Musk. Stubb og Støre vil lytte og høre, mens Trump og Musk driver med snusk.
Selvsagt går det ikke lang tid fra Stubb og Støre legger på røret etter endt telefonsamtale før kritikken hagler. Eller kanskje det mest er fordi de ikke fikk være med at Mette Fredriksen og Sylvi Listhaug er sure. Ja, ja vi kan vel være enige om at Stub og Støre skapte liv og røre med initiativet sitt.
Sylvi og Mette er ikke de rette til å løse denne oppgaven. Ingen av de er så veldig diplomatiske. Sånn på sikt er det vel ikke så veldig viktig hvem som bidrar til fred, men at det blir fred. Jeg er ikke alltid så imponert over Støre som statsminister, men som internasjonal fredmegler og diplomat har jeg mer tro på han.
I går var jeg flink. Gangen fikk en skikkelig husvask. Du vet god, gammel julevask fra gulv til tak. Tepper ble ristet, og utgangsdøra sto oppe for å få luftet skikkelig. Det var en nydelig høstdag ute. Det duftet godt av frisk luft, møbel-polish og grønnsåpe når jeg var ferdig. Tok og et lite raid ute i hagen. Fikk i det minste klipt ned pionene. Eller pionene er for lengst avblomstret, men jeg fikk klippet ned de visne stenglene.
I dag startet dagen litt rolig. Kroppen kjenner at det ble litt bøy og tøy i går. I tillegg regner det. Det kjenner jeg og på kroppen. Den blir stivere og verker mer. Så jeg har bare små-surret litt rundt her i Drømmehuset nå på formiddagen. Fyrt litt i ovnen, sittet litt mye på nett og drukket te i store mengder. Hadde tenkt å rydde skikkelig på vaskerommet i dag. Jeg har ryddet litt, men har ikke det helt store overskuddet. Ramlet fort ned ved pcn igjen.
Jeg bor i en kommune som i flere år har satset på å få datasentre hit. Noen er alt etablert. Noen er under etablering og noen står i kø for å få strømavtale slik at de kan etablere seg. Jeg er litt urolig for om denne enorme, og litt ensidige satsingen er noe kommunen kommer til å tjene på på kort og lang sikt.
Assisterende kommunedirektør er i avisen i dag.
Vårt mål er at næringsutvikling skal bidra til verdiskaping, arbeidsplasser og positive ringvirkninger for lokalsamfunnet, og samtidig er det er viktig med åpenhet og god dialog. Vi oppfordrer derfor virksomheter som ønsker å etablere seg i Ringerike til å være åpne om sine planer og sin virksomhet så langt det lar seg gjøre.
Jeg skulle ønske vi i det minste kunne sette krav om åpenhet, ikke bare komme med en høflig anmodning. Assisterende kommunedirektør er nok en langt mer høflig person enn denne kjerringa.
Folk som følger denne bloggen vet at denne kjerringa kanskje er litt over snittet interessert i kirker og sykehjem. Muligens litt sære interesser for noen. Da jeg leste på NRK at det hadde vært brann på et sykehjem i Tysse i natt måtte jeg jo inn å lese saken. Brann nattestid på et sykehjem høres jo unektelig ut som noe som er dramatisk. Heldigvis var det “bare” brann på et kontor, og at ingen beboere måtte evakueres. Det er bra. BLe sikkert nok liv av at brannalarmen gikk.
Det som derimot vekker interesse er at det står at tre ansatte hadde pustet inn røyk, og ble tilsett av ambulansepersonell. Helt greit at de ble sett på av ambulansepersonell, men var det minst tre ansatte på jobb ved dette sykehjemmet klokka 01.30 om natta? Det var da brannmeldingen kom til brannvesenet. Vitebegjærlig som jeg er forsøker jeg å finne ut hvor stort dette sykehjemmet er. Hvor mange plasser er det på sykehjemmet. Da Mamma bodde på Tyribo var det kun to ansatte på jobb om natta der. De hadde da 32 beboere. Det er 8 år siden. Jeg har ikke følelsen at bemanningen ved våre institusjoner har blitt økt siden den gang, heller tvert i mot.
Tysse i Samnanger kommune har så vidt jeg klarer å finne ut kun ett sykehjem. Samnangerheimen sykehjem. Samnangerheimen sykehjem har 25 plasser. Samnager kommune har en dekningsgrad på sykehjemsplasser på 8.0. Ringerike har 7.1. Dvs at de som bor på sykehjem i vår kommune fort har mer skrøpelighet enn de som får tildelt sykehjemsplass i Samnanger. Nåløyet for å komme inn er smalere. Likevel ser det ut for meg som om de har flere ansatte på jobb på natt.
Jeg burde ikke drive å sjekke slike saker. Jeg blir bare irritert, eller kanskje mer forbanna. Så og i dag. Samnanger kommune bruker 44.018 kr pr. innbygger på helse og omsorg. Ringerike kommune bruker 37.446 kr pr. innbygger. Ringerike kommune er nummer 306 av 357 på lista over hvem som bruker mest på helse og omsoerg.
Jeg er ikke stolt av å være med å styre en av de mest kostnadseffektive kommunene på dette feltet. Jeg synes Ringerikes innbyggere fortjener like gode tjenester som andre steder i landet. Vel, jeg ble i det minste motivert for å kaste meg inn i budsjettbehandlingen som går nå i kommunen. Vi må klare å få til bedre enn dette.
Forrige søndag da jeg gikk tur og lette etter gule ting til Frodiths lille høstutfordring tok jeg bilde av denne bjørka som står på det som en gang var en lekeplass her på boligfeltet.
I går gikk jeg forbi treet igjen, og tok dette bildet:
