I går morges når jeg satt med den første tekoppen kom morgengryet. Jeg tittet ut stuevinduet og så soloppgangen farget himmelen i toner av rød og gul. Jeg forlot tekopp og tastatur, tok med meg telefonen å gikk ut for å fotografere soloppgangen. Ikke i hagen, det er for mange hekker og hustak i veien for å få til et fint bilde. Så jeg tøflet ut på veien utenfor huset.
Det hjalp, men jeg var fremdeles ikke helt fornøyd. Jeg er noen ganger litt vel kritisk til egne bilder. Så jeg tøflet videre. Når jeg skriver “tøflet” er det et riktig og bevisst begrep. Jeg gikk fremdeles i tøfler. Jeg skulle jo bare en liten tur ut på gårdsplassen. Minuttene når soloppgangen er på sitt vakreste er ikke alt for mange. Man får fotografere når den er der, ikke gå inn for å finne korrekt turutstyr.
Så da ble det morgentur i tøfler innover Vågårdsbygda til jeg kom til et sted hvor jeg syntes soloppgangen fikk skinne uten for mange forstyrrende elementer. Det var i rett tid, eller litt sent. Rødfargen var blitt mer gyllen.
Etter å ha tatt noen bilder tøflet jeg hjem til tekopp og tastatur. Fornøyd både med bildet, og at jeg var ferdig med morgenturen når klokka så vidt hadde passert 7.
Så satt vi her ved kjøkkenbordet med hvert vårt krus svart kaffe. En stund siden sist vi hadde en prat. Det gjør ikke noe. Vi har kjent hverandre så lenge at praten går lett. Vi kan snakke om alt, slik gode venner kan. Vi ler og spøker, men har og rom for de mer alvorlige temaene. Vi har begge opplevd at livet ikke bare har solskinnsdager. Her ved kjøkkenbordet er det helt greit å sette ord også på det.
Vi er ikke en del av nå-skal-vi kose oss-med-å-snakke-om-stakkars-oss-gjengen. Vi mener begge at det å grave seg ned i det som er trist og leit ikke hjelper noen. Vi vil ikke dyrke sorgen eller savnet. Likevel er det godt å sette ord på følelsene der ved kjøkkenbordet.
Kaffekoppene fylles et par ganger. Temaene skifter fort. Vi snakker om sorg og savn, men vi snakker og om drømmer og reiseplaner. Vi kjenner tårene brenner litt i øyekroken, og vi ler så vi får vondt i magen.
To venner, to kaffekopper, et litt slitent kjøkkenbord. Jeg kjenner det gjør godt for kropp og sjel. Mer skal det ofte ikke til.
Slike dager som i går så må man ut, så etter å ha kost meg med nitimen og vaskefilla ble det sopptur. Og endelig, endelig har det begynt å komme såpass med sopp at det er gøy å gå på sopptur også på mine kanter. Kom hjem med en fin mengde blanding av sandsopp og seig kusopp. Eller skogssopp-blanding som jeg pleier å kalle det når jeg fryser det ned.
Ny uke og nye muligheter! Det blir ei travel og engasjerende uke, og jeg gleder meg. Jeg tenkte på det i går kveld der jeg lå under pleddet på sofaen. Jeg hadde akkurat sendt melding til ei venninne og lurt på om hun ville være med på lys-vandring elvelangs på onsdag kveld. Det er et kulturarrangement. Jeg var på det i fjor, og da ytret hun ønske om at hun gjerne ville ha vært med. Så nå er vi to som skal vandre elvelangs i fakkellyset i år. Jeg tok initiativet til å være sosial, uten å veie for og i mot. Slik jeg pleier. Det blir en lang dag på kommunestyremøte på torsdag. Er det så lurt å være aktiv, finne på noe onsdag kveld? Bør du ikke restituere, hvile, forberede deg? Jeg bare sendte melding, fordi jeg har lyst til å gå i fakkelskjæret langs elva sammen med venninna mi. Og nei, jeg angrer ikke. Det kommer til å gå helt bra med både fakkel-vandring og kommunestyremøte.
Svært så sosial du plutselig ble, tenkte jeg der jeg lå. Forrige helg var det dansekurs og bryllup, på fredag var du på Edvard, i dag (altså i går) hadde du besøk for å fikse PC. Og i morgen (altså i dag) er det møte i Rødt. Ja og så er det kommunestyremøte hele torsdagen. Jeg kjente godt etter. I fjor hadde et slikt program virket utmattende. Nå føler jeg mer forventning. Masse gode opplevelser som jeg vet gjør meg godt. Som gir energi mer enn det tapper meg. Ja, jeg kommer sikkert til å være sliten på fredag, men hva så?
Jeg ser blogginnlegg om kakemenn og adventskalendere og kjenner at jeg gleder meg til førjulstida. Gleder meg til å gjøre i stand til jul. Rognebærgirlandere som skal pynte et tre på trammen henger alt til tørk. I fjor var juleforberedelser og adventstid et ork. Jeg bakte et absolutt minimum og pyntet ikke før lille-julaften. I år tenker jeg pynten begynner å dukke opp litt etter litt fra slutten av november.
Noe har skjedd, og det er godt. Nå er det en fin høstdag ute. Jeg må få noe ut av den før møtet i ettermiddag.
I dag er denne kjerringa virkelig hoppende glad! Jeg er tilbake på PC etter å ha hatt kun telefon til hele mitt digitale liv i over ett år. Det tror jeg vil glede mange av bloggleserne mine, det kommer garantert til å bli mindre skrivefeil når teksten ikke knottes ned på mobil.
Jeg helte et krus med te ned i den gamle pc’n min en gang i fjor sommer. Den likte det dårlig. Jeg har ikke investert i ny pc fordi GGG hadde en relativt ny pc jeg mente jeg kunne arve. Det var bare det at jeg ikke hadde passordet. Så jeg brukte en del av høsten i fjor til å prøve alle tenkelige, og noen utenkelige, passord uten hell.
Frustrert og forbannet la jeg tanken om å komme inn på den pc’n på vent. Eller, jeg trengte i grunn ikke å komme inn på den. GGG kunne få ha bilder og hva annet han måtte ha lagret der i fred for meg. Jeg ønsket bare å få re-startet pc’n så jeg kunne bruke den.
I sommer nevnte jeg det for noen som er litt mer datakyndige enn meg. Lurte på hva, hvem, hvor jeg skulle henvende meg for å fikse det. Vedkommende svarte at det kunne da han fikse. Du kan tro jeg ble glad!
Akkurat da vi snakket om det var det sommer, sol og ferietid, men i dag dukket vedkommende opp og fiksa pc til meg.
Oppvaskmaskinen surrer fornøyd. Jeg har svinset rundt og forsøkt å gjøre Drømmehuset pressentabelt. Det ventes besøk, og da må jo huset være sånn noenlunde i vater. Støv på hjernen og korrekt puffede sofaputer er ikke helt meg, men tom oppvaskbenk og skoene sånn noenlunne på plass i skohylla synes jeg er ok. Også at gjestetoalettet ser pressentabelt ut. Samtidig skal det synes at det er et hjem. Det skal ikke se ut som om det er klart for visning.
Nå er jeg greit fornøyd, og har tid til så vel blogg som nettaviser.
Begynner med lokalavisa. Fyll og trafikkuhell. Det er helg. Fant og ut hvilket borettslag jeg ikke trenger å se på bolig i.
I Aftenposten er det som vanlig Trump som er hovedoppslaget. Jeg begynner virkelig å bli lei den mannen. (Og med å skrive det på blogg kan jeg sikkert stryke USA fra lista over steder å besøke, i det minste i hans presidenttid.) Jeg klikker meg inn på artikkelen for å finne når mellomvalget i USA er. 3. november. Da skal vi altså i halvannen måned fores med kommentarer fra spå-menn og -kvinner som tror de vet valgresultatet. Blir nok ikke mindre om Trump før julefreden senker seg.
Valget i Sachsen-Anhalt i Tyskland uroer meg, og selvsagt og Trumps hylling av valgresultatet. (Fint om jeg kunne lese en kommentar i Aftenposten uten å støte på Trump. Jeg begynner som sagt å bli lei fyren.
Jeg hopper videre til NRK. Der er også Tyskland hovedoppslag.Tyskland vil bygge Europas mektigste hær, leser jeg der. Med det høyreekstreme partie AfD på fremmarsj vet jeg ikke om en stor, tysk hær er det som virker mest betryggende. Spesielt ikke med Trump som en del av heiagjengen.
Da er det bedre å fordype seg i artikkelen om Skrei-museet som åpnet i går, for ikke å glemme den katastrofe det er at Haakon og Haaland har droppet å’en…..
Var en tur innom Nille i dag. Så etter en gaveeske. Kjerringa har begynt å tenke julegaver. Måtte jo kikke litt på høst-pynt og annet ting og tang og. Da fikk jeg øye på disse ekornene. Har du sett noe så søtt?
Nei, det ble ikke noe ekorn med hjem. Men bare det at kjerringa tok opp mobilen og fotograferte inne på Nille på en travel lørdag sier vel sitt?
Vi får se utover høsten om jeg mener jeg virkelig mener jeg trenger et ekorn. Det hender vel og at høstting kommer på salg når julepynten skal frem om en måneds tid….
På bryggekanten er Ut i friluft sin helgeutfordring denne helgen. Og i dag gjorde jeg det jeg tror Margethe håper vi skal gjøre; Komme oss ut i frluft å ta bildene, i stedet for å lete frem noe fra arkivet.
Jeg måtte jobbe litt for å få tatt bilde(r) jeg ble fornøyd med.
Først dro jeg til Statoilstranda på Vik. Og, joda. Det er brygger der. Idyllisk og pent, men jeg var ikke fornøyd med bildene jeg tok. Det var på bryggekanten utfordringen lød, ikke sant? Da holder det ikke med et bilde av en avstengt brygge full av fugler som nedten ikke synes på bilde. Sukk. Hadde utfordringen vært fugler derimot, hadde Statoilstranda vært rett sted.
Så jeg dro videre til Jevnaker og den fine, nye brygga like ved Hadeland glassverk. Jeg har ikke vært å sett den før. Der fikk jeg bildene jeg ble fornøyd med.
Men det var på bryggekanten utfordringen lød, så da måtte jeg bevege meg utover brygga.
Helt til jeg sto helt ute på bryggekanten.
Nei. Jeg hoppet ikke uti. Jeg snudde meg, og tok bilde innover mot land.
Bilde tatt på bryggelanten. Dermed anser jeg at jeg har svsrt på utfordringen.
Jeg tok meg en tur oppover i Ådalen i går. Nei, ikke til Nes denne gangen, selv om jeg sikkert ville bli tatt godt i mot. Denne gangen gikk turen til andre siden av fjorden. Vestsida Ådalen, og helt inn til Viker. Jeg hadde planer om å finne Olsviken.Et gammelt sykehjem kommunen la ned på 90-tallet. Og som Sognefaret minnet meg på i en kommentar til Dette innlegget
Sognafaret var der nylig og tok bilder dere kan se på hennes blogg. Trykk på linken. Det er et slikt sted som trigger min interesse for foto såvell som historie.
I Sognafarets innlegg står det at Olsviken opprinnelig ble gitt i gave til Viker sogn, derfor trodde jeg det lå helt inne i Viker og dro dit. Viker sogn er nok større enn jeg tenkte. For ved å studere litt kart og refferanser fant jeg ut at jeg hadde kjørt ei drøy mil for langt. Men Viker kirke er heller ikke et feil sted å dra for fotografering og historie.
Jeg har snart vært inne i alle kirkene i Ringerike. Jeg har igjen Viker, Nes og Srrømsoddbygda. Jeg hadde ikke tenkt meg inn i går da. Sjelden åpen kirke en fredag i september.
Det har vært kirke på stedet lenge. Dagens kirke er bygd på 1690-tallet, og erstattet da en gammel, liten trekirke, som er omtalt som gammel og ute av bruk på slutten av 1500-tallet. Man vet dog at den var i bruk tidligere på 1600-tallet før den “nye” kirken ble bygd.
Jeg tok noen bilder. Brune trekirker gjør seg på høstbilder, og så begynte jeg å konsentrerr meg om gravminnene. Det var en velstelt og fin kirkegård.
Det som fenger interessen min på kirkegårder er gjerne de gamle gravstøttene. De som skiller seg ut på et vis, og på den relativt lille kirkegården på Viker var det mange av de. Gravminner forteller ofte historie.
Denne for eksempel. Gravminne over Andreas Engebråten. Jeg merket meg at han døde i juni 1940, at han var 22 år, en ung alder å dø i, og at det var hugget inn FRED nederst på støtta. Kunne det ha noe med krigen å gjøre?
Jeg googlet litt da jeg kom hjem. Jeg fant dette i Våre falne:
Var med i kampene i 1940. Tålte ikke den sterke påkjenning, ble syk under felttoget og døde 4. juni 1940.
En av krigens offre altså.
Jeg merket meg et stort, ruvende jernkors og gikk bort til det. Her ligger nok en av bygdas store menn tenkte jeg, og ble overrasket da jeg så at det var gravminne over en kvinne.
Maren Johanne Skougstad født Huus født den 26. april 1797. Gift den 30. september 1826 med lensmann Skougstad. Død den 29. november 1840.
Jeg har sett at pikenavn, altså navn før gift, har stått på gravminner, men kan ikke huske å ha sett at både bryllusdato og navn og stilling til ektemann har vært ført på gravminnet.
Når jeg prøver å søke opp mer om Maren Johanne finner jeg at gravminne er nevnt i omtslen av kirken og kirkegården i Norske kirker. Der står det at jernkorset er støpt på Bærum verk. Jeg finner og ut at jeg ikke hadde øynene helt med meg. På baksiden av korset skal det være innskrift over to barn, Ole Gabriel og Peter Andreas.
Jeg søker litt mer. Finner at de to guttene døde som babyer. Ole Gabriel ser jeg at rakk å bli døpt. Hun fikk totalt 7 barn. Den yngste, Maren Johanne (oppkalt etter sin mor) ble født 29. november 1840, samme dag som moren døde. Så da er det naturlig å anta at Maren Johanne døde i forbindelse med fødselen.
Det neste gravminne er dette som liksom sto for seg selv på nordsiden av kirkegården, på den andre siden enn de fleste andre gravene. Flott gravminne, men litt rar plassering, helt ved kirkegårdsmuren.
I gamle dager var plasseringen av et gravsted på kirkegården alt annet enn tilfeldig. Plasseringen reflektert avdødes sosiale status, kjønn og moralske verdighet i samfunnet. Dette hierarkiet sto særlig sterkt fra middelalderen og frem til begynnelsen av 1800-tallet. Ytterst ved kirkegårdsmuren var forbeholdt de aller fattigste.
De aller fattigste ådølingene hadde vel ikke råd til jernkors og gjerde rundt gravfeltet? For det er jo et flott gravminne, eller var en gang.
Gravene på nordsiden av en kirke lå i skyggen av kirkebygget og ble assosiert med mørke, kulde og det onde. Her ble kvinner tradisjonelt gravlagt i middelalderen, og det var også her fattige, fremmede eller mindre ansette personer havnet. Jeg ble virkelig nysgjerrig på dette gravminne
Thore G. Elsrud 1799 til 1890 og Hustru Gjertrud Olsdatter 1806 til 1889. og med tilleggs innskripsjonen Velsignet være eders minne.
To mennesker som døde 91 og 83 år gamle. Relativt høy alder på slutten av 1800-tallet. I det minste for Thore. 91 år gammel og forvist til et hvilested ved kirkegårdsmuren på nordsiden av kirken.
Jeg googler og leser mye om Elsrudslekta, den er stor. Jeg finner ikke ut noe om hvorfor gravminne er plassert slik det er. Kanskje et dry bare tilfeldig. Hvis noen av leserne mine vet er jeg glad for en kommentar i kommentarfeltet.
Jeg skulle egentlig finne Olsviken, men brukte litt tid på Viker kirkegård og hadde en avtsle med Edvard så det får bli en annen gang.
I kveld har jeg vært og sett musikalen Edvard. Den handler om Edvard Munch, hans liv og virke. Regissør og manusforfatter er Bror Andersen. Han er mest kjent som regissør for Hønefossrevyen, men får her vist at han behersker langt mer enn revy-humor. Dette var en utrolig sterk forestilling, og jeg både lo og gråt i løpet av den.
Jeg er skikkelig imponert over hva Bror Andersen har fått til sammen mef Syver Winness Storskogen, Thomas Klevjer og Guro Karijord. Tenk dette er folk fra Hønefoss. Jeg blir ikke så lite stolt, for dette var imponerende bra! Sammen med et ensemble på 13 skuespillere og et band på 6 musikere gjorde de dette til en kveld jeg vil huske lenge!
Jeg må og takke kommunedirektør og ordfører. Kommunen har kjøpt tre forestillinger, og tilbudt alle ansatte i kommunen en gratis bilett. Når de så at det var ledige biletter fikk vi folkevalgte tidligere denne uka også tilbud om gratisbilett.
Vi er stolte av denne produksjonen. Kultur bygger identitet og fellesskap, og Edvard Munch har en helt spesiell plass i Ringerikes historie. Billettene er kjøpt for å støtte en lokal kulturaktør, og ikke minst for å gi mulighet både for ansatte og også folkevalgte til å oppleve denne flotte oppsetningen.
Sto det i mailen vi fikk med invitasjon om å se forestillingen.
Jeg takket ja til bilett, og det angrer jeg ikke på. Dette var stort. Det ga jeg også uttrykk for da jeg så Bror Andersen på vei ut etter endt forestilling.
Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av Munch. Ikke helt likt malerstilen hans. Impresjonisme, er det ikke det det heter? Etter å ha sett forestillingen ble jeg nysgjerrig på å lære mer om kunstneren så vel som kunsten hans. Han maler ikke det han ser, han maler det han så er en setning som går igjen i stykket. Kanskje tar jwg en tur ut til Galleri Klevjer i løpet av helgen. En av utstillingene der herer Munchs Ringerike. Munchmuseet i Oslo er vel og verdt et besøk.
En annen ting jeg skjønner jeg trenger mer kunnskap om er Christiania-bohmene. De har dukket opp flere steder i sommer. Sist da jeg var på det skolemuseet i Nord-Odal hvor Sigurd Hoel hsdde vokst opp. Nå også i livet til Edvard Munch.
En fin kveld som fikk meg til å le, gråte, tenke og få lyst på mer kunnskap. Så nok en gang takk til regisør, skuespillere og ikke minst kommunedirektør.
