I innlegget Dårlig bloggforståelse kommer Apecalypso med noen litt betimelige, men kanskje upoppulære betraktninger. Han starter med å slå fast noe vi alle vet og alle kan enes om; det ingen regler for hva som er og ikke er “korrekt” i en blogg. Så kommer han med en beskrivelse av oss andre medbloggere her på platformen som sikkert kan provosere mange.
Mye bærer preg av “sosial syklubb” hvor folk snakker om seg selv i en runkesirkel av deltagere som klapper hverandre på skulderen og “forstår” det som blir sagt på en måte som for meg er totalt ubegripelig.
Kan Apecalypso være inne på noe? Er det til tider litt vel mye syklubb her inne? Litt mye trivialiteter om vær og vind og helt dagligdagse gjøremål? Mange av oss er redd for at platformen legges ned fordi interessen er synkende. Har vi på mange måter utviklet platformen til å bli en syklubb, så er det kanskje ikke så rart at interessen fra folk utenfor syklubben er avtagende.
Hvor vanskelig kan det være å skrive om noe?
spør Apecalypso. Og av og til stiller jeg meg det samme spørsmålet. Selv om jeg og sikkert kommer med en del innlegg uten det helt store innholdet.
selvbiografi er en uheldig litterær sjanger selv blant sånne som har hatt et usedvanlig begivenhetsrikt liv.
fortsetter, og han har jo på mange måter rett. Mange av oss her inne levwr ikke usedvanlig bwgivenhetsrike liv.
Samtidig er ikke det det som og er blogg, det at man gjennom innleggene blie kjent med mennesket bak bloggen? At det at man følger en blogg ikke kommer av at bloggeren lever et begivenhetsrikt liv, men at vedkommende lever et liv vi kjenner oss igjen i?
Jeg tror likevel Apecalypso er inne på noe. Litt mindre syklubb og litt mere innhold kunne vi alle være tjent med.
Jeg mener ikke at alle skal skrive om politikk og samfunnsliv. Ei kakeoppskrift, dagens antrekk og skildring av en skogstur eller en soloppgang er jo og innhold.
Det blir et bilde fra arkivet som ledsager dette innlegget. I likhet med flere andre får jeg ikke lastet opp bilder nå. Fikk det i går kveld, og det virker som om enkelte får det. For dagens antrekk inne hos Frodith. antar jeg at ikke er arkivbilder. (Selv om hun selvsagt kan ha brukt samme antrekket ved tidligere anledninger og har bilder liggende i arkivet.)
Været utenfor Drømmehuset er omtrent som på bildet over, rim på bakken og grått. Eller det er enda mer grått, fordi tåka ligger tett. Jeg har ingen hund lenger, og har heller ikke vært ute ennå. Det betyr ikke at jeg har vært uvirksom. Oppvaskmaskinen durer og går. En del regninger er lagt inn i nettbanken. Jeg er i gang… som man sier i min familie. Og siden jeg brukte forrige innlegg på å mimre om Høvdingen er det viktig å påpeke det. At jeg er i gang, altså.
Da jeg skulle skrive mitt forrige innlegg lette jeg i arkivet etter bilder av kaffe- eller tekopper. Tenkte å gi litt inntrykk av tanker over en kaffekopp, hvis dere skjønner. Da fant jeg ut at jeg har mange slike bilder, men svært mange av de er tatt utendørs. Gjerne på terrassen.
Syntes liksom ikke det passer å illustrere innlegg om gråe novemberdager med bilder av sofyllte kaffekopper, så jeg tenkte å gjøre noe med det. Tok et bilde av kaffekoppen jeg akkurat har laget meg og boka jeg leser. Bildet ble bra, men lar seg altså ikke laste opp nå.
Boka jeg leser ja. Den gir meg mange tanker. Den er skrevet av en som sitter i kommunestyret her for Frp, og handler om aldersrasisme. Det er en klok bok, utformet som en samtale mellom to menn. Den ene en sykehjemspasient på rundt 90, den ene en sprek mann i midten av 70-åra. Det er en klok bok, den gir meg mange tanker og refleksjoner. Men noen ganger stiller jeg meg litt tvilende til fakta-opplysninger som kommer frem i boka. Slik som i det kapittelet jeg leste i dag. De to karene snakker om rusmidler etter at den eldste har tatt seg en pris snus. Da kommer de inn på alkohol, og den yngste forteller at han lager snaps av urter og bær. Den eldste sier at den ville han gjerne ha smakt. Den yngste sier at han gjerne kunne hatt med litt til han, men at det ikke er lov. De sitter i en gapahuk på sykehjemmet, og den yngste sier at det ikke er lov å servere alkohol der, Og at det ville bli et svare strev for de begge hvis den eldste hadde hatt en liten flaske snaps på rommet sitt og det ble oppdaget. Dette er noe de begge ser å som aldersrasisme og som de finner urettferdig.
Jeg er enig i at det er feil hvis det er slik, men stiller meg usikker på om det medfører riktighet.
Grunnen til at jeg tviler er at jeg husker at da jeg hadde sommerjobb på et av kommunens sykehjem på 1980-tallet var det en av beboerne som hadde en flaske likør i nattbordskapet som hun fikk et glass av før leggetid når hun ønsket det. Jeg vet og at en kollega av meg til stadighet måtte innom polet å kjøpe Baileys til moren sin og venninnene hennes på sykehjemmet. Det må ha vært rundt en eller annen gang etter 2010.
Jeg sjekker litt. Kan selvsagt ikke si noe om hvordan det praktiseres på de enkelte sykehjemmene rundt om kring, men kommuner eller sykehjem kan ikke ha et totalforbud mot at beboere drikker et glass vin eller øl hvis de ønsker det. Alkoholinntaket skal selvsagt ikke være til sjenanse for medbeboere. Så slik jeg leser lover og retningslinjer kunne den yngre mannen ha hatt med en liten flaske av snapsen sin til den eldre slik at han fikk smake. Det smarteste hadde vært å gjort dette i samrå med personale slik at man tok hensyn til eventuelle medikamenter som ikke bør inntas sammen med alkohol, samt oppbevaring. Men altså denne formen for aldersrasisme som de to herrene hisser seg opp over er, hvis den praktiseres, ikke lov.
Skal huske å nevne det for forfatteren når jeg ser han igjen.
Tåka ligger rundt Drømmehuset, og kjennes i hvert ledd i kroppen. Ute er det 1 kuldegrad nå, var noen flere på morgenkvisten. Jeg hadde lite lyst til å forlate den gode, varme senga i dag, men kom meg opp litt over 9. Er kanskje ikke så ille det på en søndag.
I dag er det farsdag, uten at det betyr noe her i Drømmehuset, Ingen far eller bestefar som skal hedres. Det føles rart. Jeg har følt på det hele uka, hver gang farsdagen blir nevnt i reklame eller på radio. Var det noen som forventet markering av farsdagen, så var det Høvdingen!
Etter at vi søstrene flyttet hjemmefra minnet Mamma oss gjentatte ganger gjennom uka i forkant at det var farsdag på søndag. Hun bakte gjerne bløtkake, og ut på kveldinga ramla vi inn alle barn, svigerbarn og barnebarn. Jeg tror det var det viktigste for de. Ikke gavene, men at vi kom hele gjengen. Stua ble rimelig full. Vi var 16 stykker hvis alle var med og dukket opp samtidig. Det hendte at de 8 barnebarna ble sendt ut på slutten av kvelden når sukker-inntaket og gleden over å være samlet gjorde til at de ble litt vel aktive.
Ikke noe fedre, farsdag eller bløtkake her i dag. Men jeg kan jo finne på noe annet gøy. Hva har jeg ikke helt bestemt ennå. Nå først blir det frokost. Sen frokost er lov på en søndag.
Oktober var varm og fin her rundt Drømmehuset. November har vært grå. Tåka har ligget nesten konstant den siste uka. I går morges var trammen sleip og glatt av frossen tåke. Jeg har besluttet å få piggskoa opp av kjelleren, så de er klare. Og så har jeg bestemt meg for ikke å grave meg ned i triste tanker selv om vinter, kulde og ikke minst glatte veier nærmer. seg. I går, for eksempel, da trammen viste seg speil-glatt når jeg hadde tenkt meg ut for å montere juletrelysa, gikk jeg bare rolig inn igjen. Tar det når det ikke er glatt. Og tenkte at i år har jeg ikke hunder som gjør at jeg MÅ ut når det er glatt. Det føltes godt. På samme måte må jeg heller ikke kjøre på glatte vinterveier ut til Høvdingen denne vinteren. Det stresset meg en del i fjor. Jeg tror de to forholdene som gjør at jeg ikke må ut hvis jeg ikke har lyst, gjør at jeg går denne vinteren lysere i møte enn jeg gjorde i fjor.
Så i stedet for å konstant sjekke vær og føreforhold fyrer jeg i peisen, tuller meg inn i varme pledd og drikker gløgg. November er muligens grå, men den behøver ikke å være trist. Det er litt opp til hva en gjør det til selv. Og jeg, jeg har det så mye bedre om jeg ikke fokuserer på kulde og is – som jeg jo ikke får gjort noe med. Føler ikke for å flytte til varmere strøk, liksom.
Snakket med noen her om dagen som gruet for pensjonisttilværelsen. Det syntes jeg vedkommende ikke burde. Den gir deg jo frihet til å bruke dagene dine på det du har lyst til. Vedkommende har klaget over jobben sin de siste ti årene, minst. Vedkommende har og økonomi til å finne på litt morsomme ting, reise litt og kose seg. Men nei, det var jo ikke så lett. Vedkommende var jo alene….
Jeg argumenterte for at det ikke var noen hindring. Og vedkommende argumenterte at det var lett nok for meg å si. Og jeg tror faktisk at ingen av oss tenkte på at jeg og er alene. Jeg tenkte i det minste ikke på det før lenge etterpå. Kanskje fordi jeg ikke fokuserer så mye på at jeg er blitt alene.
Jeg savner GGG. Savner å dele opplevelser med han. Fortelle hva jeg opplever. Ha en samtalepartner å drøfte ting med. En som lytter når jeg trenger det og ikke minst en å krype inntil når jeg føler for det. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ha det fint også alene. At jeg kan finne på ting som gjør livet bra selv om jeg er alene.
Det er faktisk opp til meg å gi livet mitt mening og innhold. Det gjelder for alle. Enten de er alene eller har noen å dele livet med. Så jeg drikker gløgg og koser meg denne lørdagskvelden. Angrer muligens litt på at jeg ikke har kjøpt en boks pepperkaker til å ha ved siden av gløggen, men har ingen planer om ut på glatta for å skaffe det i kveld. Det får jeg heller ordne før neste helg.
Sitter her med tekopp og tastatur. Reflekterer over de siste dagene, og over blogg. Politikk gir ikke den største aktiviteten i kommentarfeltet, men blogg leses av langt flere enn de som kommenterer. Egentlig er de som legger igjen spor etter seg utrolig liten. Den største lesergruppen vet jeg ikke hvem er, men de er der og leser. Sikkert med ujevne mellomrom. Det er de som holder bloggen i gang – selv om det selvsagt også er hyggelig med kommentarer.
Noen ganger når man sitter og knotter kan man fort tenke at man skriver mest fordi som legger igjen kommentarer jevnlig. At lesergruppa er de andre på blogg.no. En utveksling av koseprat mellom gode venner som “kjenner” hverandre i større eller mindre grad. Jeg skriver like mye for de mange som jeg ikke aner hvem er som for de få som deler interessen min for å blogge. Kanskje mer for dem. Og kan jeg få lokket de til å klikke innom en og annen annen blogg er det bra.
Det blogginnlegget som skapte mest engasjement den siste uka var innlegget om Plukkefinke Det synes jeg er litt gøy. Spesielt når jeg får tilbakemelding på at temaet plukkefinke har vært samtaletema på en arbeidsplass som jeg vet ligger et godt stykke fra Drømmehuset. Sånt synes jeg er gøy.
Jeg har ingen planer om å bli en mat-blogger, men tror nok akkurat temaet tradisjonsmat kan følges opp. Passer jo bra siden vi nå er i november November og desember er vel den tida på året folk flest er mest opptatt av tradisjoner og gamle mat- og kakeoppskrifter.
I år skal denne kjerringa lage jul. Ungene har sagt de kommer hjem, og jeg har bedt Svoger og Svigermor. Jeg sitter og gleder meg til å komme i gang, og har vel så smått begynt.
Jeg har ikke begynt å pynte til jul. Det er litt tidlig for meg. Men julepynten er nede fra loftet og står inne på gjesterommet, Da kan jeg begynne når jeg får det for meg, og jeg tror jula vil dukke sakte og rolig opp i Drømmehuset utover. I går morges hadde jeg tenkt meg ut for å henge opp juletrelys, vinterlys eller hva du velger å kalle det, på tujaene i innkjørselen. Jeg hadde ikke tenkt å tenne de, men bare ha de på plass. Men da jeg kom ut på trammen var den glasert av frossen tåke. I fjor falt jeg på glatta på den trammen en fredag i starten av november, fikk en kompresjonsfraktur i ryggen og lå på sofaen og syntes synd på meg selv til klokkene ringte jula inn og vel så det. Så jeg tenkte at jeg risikerer ikke den samme reisa i år. I det minste ikke for å få opp juletrebeleysning tidlig i november.
November er så trist og grå… skrev jeg forrige helg, og oppfordret til kreativitet. Egen kreativitet kommer nok til å dukke opp på flere måter her på blogg. Ikke bare i form av kremering av julebakst, som jeg jo har gode tradisjoner for.
Julebakst ja. Det må til, selv om jeg går inn i det med litt blandede følelser. Det pleier ofte å ikke gå helt etter planen. Og etter å ha evaluert pannekakestekingen min i går har jeg konkludert med at mine evner innen baking ikke har blitt betraktelig forbedret.
Det viktigste er prosessen pleier ei som vel har en master i formingsfaget, eller hva det nå heter å si. Så da trøster jeg meg med det når jeg gir meg i kast med alt fra julebakst til laging av julepynt. Noen gang er det de mest mislykka prosjektene som gir mest underholdningsverdi.
Underholdning ja. Det holdt det på å bli nede på Kiwi i går. Jeg er virkelig stolt av meg selv for at jeg ikke lagde show. Da jeg dro hjem fra kommunestyret på torsdag kveld sånn rundt 21.30, glemte jeg helt at det var tomt for brød hjemme. At jeg hadde tatt den siste brødskiva til frokost før jeg dro på rådhuset. Så da ble det ikke frokost på denne kjerringa i går morges. For meg er det brødskive som er frokost. Punktum! Trammen var som sagt glasert, så jeg tenkte at jeg kunne vente litt ut på dagen før jeg gikk ut.
Så drev jeg med litt forskjellig her hjemme, og dro ikke på Kiwi før klokka var over 13. Og da begynte denne kjerringa å bli sulten. Jeg skulle ikke ha stort. Ei kaviartube, et brød og litt fredagskos. Jeg sjekker alltid halv-pris-disken når jeg handler. Der lå det et brød som så ok ut, så jeg gikk for det brødet. Da jeg kom til kassa og skulle betale de tre varene klarte ikke fyren i kassa å skanne prislappen på det nedsatte brødet. Han prøvde en gang, han prøvde to ganger, han prøvde tre ganger…. Køa ble lenger og lenger. Han ringte på hjelp en gang. Han ringte på en gang til. Køa begynte å murre og komme med kreative løsninger. Endelig kom det en som har vært der lenge. Han prøvde å skanne, fikk det heller ikke til. Studerte prislappen og sa at den hadde fått en brekk eller noe slikt. Og gikk. Han som sto i kassa forsøkte å slå inn prisen manuelt, men klarte det ikke. Hvorfor aner jeg ikke. Han så hjelpeløs på meg. Jeg sa at det var ikke så farlig med det brødet. Jeg hadde stått der 10 minutter for å betale tre varer. Det siste sa jeg ikke. Jeg klarte å oppføre meg pent. Hun bak meg i køa skrek at han vel bare kunne gi meg det halv-pris-brødet. Hindre matsvinn på den måten. Jeg er ikke uenig, men han i kassa var ny tror jeg, og så så stresset ut at jeg antar at han var forbi fornuftig tankegang. Hjernen har det med å kutte ut når du blir for stresset, og å begynne å gi bort varer skal du ha en del år bak kassa i butikken før du begynner med.
Så jeg tok varene mine, gikk ut i bilen, kjørte over gata til Mega. Gikk inn for å kjøpe ett brød. Nå var det min hjerne som nesten kortsluttet på grunn av lavt blodsukker. Køa var lang. Jeg bruker av prinsipp manuell kasse. En eldre dame to plasser foran meg var av den typen som gir den ansatte en og en vare og kontrollerer nøye at det er riktig pris som blir slått inn. Ting tok tid. Endelig ble brødet mitt slått inn, jeg fikk betalt. Fyren i kassa var dreven. Spurte ikke om jeg trengte pose eller ville ha kvittering. Det ble mat på kjerringa.
Nå holder du kjeft, Bøhler. Beskjeden kom gjennom sammenbitte tenner fra raden bak meg i kommunestyresalen. Jeg hadde akkurat rukket opp hånden og bedt om ordet. Jeg gadd knapt snu på hodet for å se på han som snakket. For det første; Kommentaren var nok mer humoristisk ment enn den kunne oppfattes. For det andre, hvis noen på den raden med Arbeiderparti-representanter trodde de kunne få meg til å holde kjeft på deres befaling, ja da var det noe de ikke hadde skjønt.
Dette var under en orienteringssak fra det jeg for letthets skyld kaller vei-vesenet. De hadde nettopp orientert om en fremtidig vei som skal bygges her som kalles Nymoen Eggemoen. Og ja, jeg er enig med resten av salen at Nymoen Eggemoen er viktig og skal bygges. Den vil, forhåpentligvis bedre trafikkforholdene gjennom byen. fjerne kødannelsen i Gummikrysset, og hindre at Eggemobakka er fulle av utenlandske trailere på sommerdekk som ikke kommer opp en skarve bakke på vinterføre. Jeg er ikke i mot prosjektet. Jeg har heller ikke tenkt å snakke om valg av trasé, den er for lengst bestemt.
Men hvis dere ser på kartet over, og de forskjellige korridorene, eller traseene om du vil, så bor jeg i det boligfeltet som er ringet inn med blått. Man gikk for korridor C, som jo er det alternativet som ligger en tofelts europavei betraktelig nærmere boligfeltet vårt enn om man hadde valgt en av de andre korridorene.
Nå var korridor C også den langt billigste korridoren, og jeg fikk ikke en gang med meg mitt eget parti på at vi skulle gå for ett av de andre alternativene når saken var til politisk behandling for noen år siden. Likevel er det jo lov å snakke litt for oss som bor i mitt nabolag.
Han som hvesende hadde bedt meg holde kjeft bor på Nymoen. Du finner det på kartet, og hans nabolag er såre tilfreds med valg av trasé. Og ja, det blir bra når veien kommer. Selv om det vel tidligst kan bli oppstart på prosjektet i 2032. (Da antar jeg at jeg ikke bor i Drømmehuset lenger, heller).
Dette bildet er tatt fra det området jeg kaller Hundremeterskogen her på blogg. Veien kommer til å gå på jordet du ser i bildet. Det er helt klart at noen vil bli berørt av mer trafikkstøy. Men det var faktisk ikke derfor jeg tok ordet. Jeg tok det fordi jeg hadde misforstått noe av det han hadde fra veivesenet hadde sagt. Han hadde sagt at de nå planla med to-plans kryss, og at det vel ble feil å kalle det Nymoen, det var vel mer ved Hensmoen.
Jeg kunne like godt holdt kjeft, slik Arbeiderpartiets representant ba meg om. For jeg hadde misforstått. Jeg takket fyren for at det nå lå et toplanskryss inne ved Hensmoen. Det er der vi på Vågård kjører av og på E16, og ett av ønskene fra nabolaget mitt var et to-plans kryss der. Det hender det smeller godt i det krysset, og nesten-ulykkene er det mange av.
Så gikk ordet til en som bor litt lenger opp i Ådalen enn meg, og han spurte da om det krysset jeg trodde vi snakket om og som nå skulle få et to-plans kryss. Jeg studerte kartet litt bedre, og forsto at jeg hadde misforstått. (Holdt selvsagt kjeft om det. Noen ganer er det smart å lytte til råd gitt mellom sammenbitte tenner) Og nei, trafikken rundt vår utkjøring på europaveien kommer til å være like farlig som den alltid har vært.
Denne boka gleder jeg meg til å lese. Den lå på plassen min da jeg ankom kommunestyresalen i går. Lagt der av forfatteren selv som holder til l Frp-gjengen på raden foran. Ham fortalte meg om boka på forrige kommunestyremøte. Da var den i trykken. Jeg bestilte da et eksemplar som han hadde med på møtet i går.
Ole Johan har skrevet noen sakprosabøker og en del krim-romaner. Jeg har lest de fleste krim-romanene. De er underholdende, og blir bedre og bedre. En krim-komedie han skrev for en del år siden var inspirert av lokalpolitikken på Ringerike. Den var morsom.
Jeg er litt usikker på hvilken ganger denne boka sorterer under. Jeg vet at eldreomsorg er et tema Ole Johan i likhet med meg er opptatt av. Vi har sittet sammen i Hovedutvalget for helse, omsorg og velferd i 12 år. Ole Johan er og 76 år. Det ville være rart om han ikke har noen tanker om egen alderdom, selv om han er sprek.
Ole Johan ønsket at jeg skulle gå bort til kommunalsjefen for helse og omsorg og anbefale boka hans. Jeg sa at jeg kanskje burde ha lest mer enn tittelen og baksida av boka før jeg gikk rundt og anbefalte den.
Nå omtaler jeg den her, uten å ha lest mer enn de tre-fire første kapitlene. Det er mange refleksjoner og tanker om alderdom i det jeg har lest så langt. Og ja, jeg tror kommunalsjefen trenger et eksemplar. Jeg gleder meg til resten av boka. Denne kommer jeg til å kose meg med, for det er som en bok som vekker refleksjoner.
Når man driver med politikk er det flott at vi folk er forskjellige. At vi interesserer oss for forskjellig, har med oss ulike ting i bagasjen, vektlegger forskjellig og resonerer forskjellig. Det hadde selvsagt vært lettere å få gjennomslag hvis alle tenkte, følte og mente som en selv, men jeg tror både politikken og samfunnet blir bedre når flere stemmer og flere synspunkt blir hørt.
I går satt jeg å forberedte meg til gårsdagens kommunestyremøte da jeg fikk en sms fra ei annen i Rødt som ikke itter i kommunestyret, men er første vara. Hun skrev at hun var kalt inn som vara på en sak om pengestøtte til Ringeriksbadet. Hun som sitter i kommunestyret fra Rødt sammen med meg sitter i styret til badet, og er derfor inhabil i den saken. Hun som sendte melding lurte på hvorfor Ringeriksbadet ikke fikk den pengesummen de hadde søkt om, men litt mindre. Jeg ante ikke. Innrømmet for meg selv at jeg ikke hadde reagert på summene. Hadde lest at badet hadde søkt om penger, og fått det innvilget. Jeg så at summen var ok, ikke for stor, og at de hadde en god grunn på hvorfor de trengte litt støtte. Eller vi er jo medeiere sammen med Hole kommune. Det er vel greit å bidra til at badet holder hodet over vannet. Hun sendte melding litt etter om at hun hadde funnet ut av det. Lurte så om jeg syntes det var greit om hun foreslo at de fikk den pengesummen de ba om. Det var ikke snakk om den helt store forskjellen. I det minste ikke for kommunen. Summen har nok litt å si for det interkommunale badet. Jeg svarte at det var ok for meg.
Så når vi kom til saken om Ringeriksbadet gikk Nanna ut av salen og Anne “tok sete” som det heter. Det var flere fra andre partier som ville ha ordet på saken. Alle lovpriste badet og snakket om hvor viktig det var at vi støttet de økonomisk. Men ingen nevnte at de ikke fikk den summen de hadde bedt om, men en noe mindre sum.
I debatten merket jeg meg mest at en “ung jypling” på 42 år hevdet at Ringeriksbadet begynte å bli gammelt. At en del trengte utskifting og oppgradering. Gammelt? tenkte jeg. Det er da ganske nytt. Jeg har jo ikke rukket å dra dit ennå… Jeg har sjekket. Det åpnet i 2010…
Så var det Annes tur til å entre talerstolen. Hun snakket og varmt om aktiviteten og Ringeriksbadet. Så ba hun om at vi innvilget den summen de ba om, og ikke summen som var foreslått i saksfremlegget. Noe annet syntes hun var smålig. Hun fikk flertall for sitt syn når vi kom til votering, og kunne dra fornøyd fra sitt oppmøte i kommunestyret. Fornøyd er nok og Ringeriksbadet som fikk noen tursenlapper mer. Det forslaget hadde ikke blitt fremmet hvis ikke hun hadde blitt kalt inn som vara. Så man skal ikke si at man ikke kan bidra selv om en “bare” er vara.
Kroppen føles ut som om jeg har løpt maraton, og det skyldes ikke antall turer på talerstolen i går. Jeg var bare oppe to ganger. Det blir man ikke svett av på et møte som varte i over 8 timer. Jeg visste at denne uken ble engasjerende og slitsom, men det å være sliten i dag er en pris jeg helt klart betaler, for du hvor gøy jeg hadde det i går.
På bilde over ser dere Runar stå å mønstre portrett-maleriet av seg selv mens Thomas Klevjer, kunstneren som har malt det, smiler pent i kameraet. På Ringerike har vi tradisjon for at vi får en kunstner til å male portrettbilde av ordførere som gir seg, og så henger de på rekke og rad inne i formannskapssalen. På kommunestyremøtet i går var det på tide å avduke bildet av Runar som måtte gi seg som ordfører tidligere i år. Jeg synes portrettet ble veldig bra. Klevjer kan være godt fornøyd med det. Han har klart å “fange” Runar akkurat slik han er.
Møtet i går var som sagt langt. VI startet med orienteringer klokka 13, og avsluttet siste sak litt over klokka 21. At slike dager ikke er mer slitsomme enn de er kommer nok av stemningen i salen. Selv om vi kan være rimelig uenig i enkelte saker, så er tonen både i og utenfor salen god. Representanter fra ulike partier snakker langt mer med hverandre enn mange kanskje tror. I pausene snakker man like gjerne med en politisk motstander enn at man rotter seg sammen kun med eget parti. Det tror jeg at man og får til de beste vedtakene av. Man lytter til hva hverandre sier, og lukker ikke ørene for andres synsvinkel selv om de kommer fra et parti som står langt fra ens eget. Selvsagt er det ikke alle man snakker like mye med, men det tror jeg kommer mer av personlig kjemi enn av politisk tilknytning.
At møtet ble så langt skyldtes nok at det var utrolig mange interpellasjoner og grunngitte spørsmål. Det er representantenes mulighet å løfte egne saker. Så antallet interpellasjoner og grunngitte spørsmål er kanskje et tegn på at det nærmer seg valgår. Det var vel og noen debatter der mellom ordfører Hilde fra Arbeiderpartiet og Høyres ordførerkandidat Benedicte som tyder på at vi kan få noen gode “ordfører-dueller” i den kommende valgkampen. Med et Høyre som lokalt går opp i liminga, to av deres fremste politikere over tid har forlatt partiet det siste året, og et Frp som nå er landets største parti ble jeg plutselig nysgjerrig på hvem som er Frp’s ordførerkandidat. Hen må jo være med i de duellene. Jeg kjenner jeg virkelig gleder meg til den kommende valgkampen. I 2027 blir kommunevalget på Ringerike utrolig spennende.
I stedet for å komme med et langt møtereferat her på blogg, og miste halvparten av leserne mine lenge før jeg de er halvveis kommer det heller til å komme flere mindre innlegg spredd utover. Siden jeg har gitt opp å bli rik på blogg, så konsentrerer jeg meg om mitt andre delmål her inne – og få folk til å se at politikk kan være gøy.
Det blir nok litt kaffe i dag. Blir gjerne det de dagene det er kommunestyremøte. Det er nesten så jeg bytta bort tekruset med kaffekopp i dag morges. Jeg var trøtt der jeg satt i grålysninga å så ut på nok en morgen hvor tåka lå tett rundt Drømmehuset.
Nå har jeg fått i meg to krus med te, en god frokost og lest gjennom sakspapirene nok en gang. Har igjen en siste finpuss på argumenter og innlegg, og klart å hisse meg litt opp over et par ting allerede. Jeg har klart å skifte fokus fra det jeg brukte hodet på i går til sykehjemstomter og vinterstrategi. Jeg er i gang.
Jeg er i gang. Det er liksom noe vi understreker i slekta. At man er i gang. Viktig det. Å være i aktivitet. Latskap og lediggang må man unngå. Noe ligger i ryggmargen, men jeg har blitt flinkere. Flinkere til å tenke at det er helt greit å ikke ha full fart hele tiden.
Mens jeg prøver å konsentrere meg om en siste gjennomgang dukker det opp en sms med spørsmål om en av sakene. Jeg vet ikke svaret, og plutselig må jeg undersøke det. Ikke fordi ikke spørsmålsstilleren kan lete etter svaret selv, men fordi jeg blir nysgjerrig. Slik fungere hodet mitt.
Da ringer telefonen. Det er Svoger. Han ringer ikke ofte. Jeg kjenner et lite stikk av redsel. Håper det ikke har skjedd noe med Svigermor. Det var heldigvis ikke det. Ringte vel mer fordi det var lenge siden. Ville gi litt statusoppdatering og høre at ting sto bra til. Vi fikk oss en hyggelig prat. Må være flinkere til å ringe de. Jeg ba de på julaften. Tradisjoner er viktig. Skal sende invitasjon til Svigermor når hun kommer hjem fra Spania.
Men det var den siste finpussen på kommunestyresakene… og så må jeg dusje og skifte. Blir det kaldt eller varmt i kommunestyresalen i dag? Tipper fort litt kaldt. Svoger sa at han hadde funnet frem dunjakka, hansker, skjerf og lue…. og at han hater kulda… Kanskje jeg og må finne frem vinterjakka. Nei, skjerpings. Siste gjennomgang av kommunestyresakene….
