Jeg sitter inntullet i pledd, varmer hendene på tekoppen og stirrer ut på tåka. Lokalavisa melder om en trafikkulykke rett opp i hogget her. En bil har havnet på taket. Det er glatt, står det. Bilen ligger på taket, journalisten har sjekket (sikkert politiet og). Den hadde piggfrie vinterdekk. Leser på blogg at andre tenker november, det må bli et bad. Vel badesesongen er for lengst over for meg. Egentlig kom den aldri i gang i år. Jeg har helt klart ikke tenkt å starte nå.
Slik startet jeg dagen. Den hadde da og helt andre ting enn isbading på programmet. For eksempel var jeg ganske klar på at første oppgave etter frokost skulle være å vaske i skapet under vasken på kjøkkenet. Men så kom jeg på at jeg måtte ringe hun andre fra Rødt som sitter i kommunestyret i dag. Det er møte i morgen, og vi måtte avtale om vi trengte å møtes litt før møtet siden hun ikke var på møtene på mandag. Når jeg var ferdig med det fant jeg ut at jeg og burde forberede meg til det digitale møtet i kveld. Vi hadde fått tilsendt noen spørsmål som må svares ut. Når jeg var ferdig med det var det på tide å hoppe i dusjen skulle jeg rekke det fysiske møtet jeg skulle på i dag…
Jeg tror det kalles prokrastinering, men skapet skal bli vasket før jeg tar kvelden. Noen ganger må en være streng med seg selv. Det blir ikke nå. Nå venter jeg på at en kjapp ferdig-middag skal bli ferdig i steikeovnen. Er jeg heldig klarer jeg å snik-spise den under det digitale møtet som straks begynner.
Da jeg i 2021 var på treningsleiren (arbeidsrettet rehabilitering) lærte jeg noe viktig. Det var hvor viktig det er med restituering. At det å slappe av er noe man legger inn i planen, ikke noe en kun tar seg tid til når batteriene er totalt tomme. Akkurat det har jeg blitt flinkere til.
Nå betyr ikke restituering nødvendigvis å flate ut på sofaen. For min del betyr det at jeg “legger bort klokka”. At jeg har dager uten program, og hvor jeg heller ikke setter opp ting på min høyst private må-gjøre liste. At jeg står opp når jeg våkner, som regel en gang mellom klokka 06 og 07, og koser meg med tekopp og tastatur til jeg føler for å løsrive meg fra skjermen. Så tar jeg oppvasken, pusler i hodet, går tur, drikker kaffe-latte, rydder i skuffer… gjør akkurat det jeg føler for. Og selv om en liten strekk på sofaen ofte hører med på slike dager, ligger jeg sjelden pal på sofaen.
Denne uka er aktiv. Jeg hadde tre møter på mandag. I dag har jeg et møte på formiddagen, og et digitalt møte i kveld. I morgen er det kommunestyremøte som må forberedes. Det er ikke bare å møte opp i salen uten å ha lest sakspapirene og uten å ha forberedt hvilke saker en har tenkt seg på talerstolen på. Og ikke minst hva en har tenkt å si på talerstolen.
Det digitale møtet i dag dukket “plutselig” opp i min bevissthet i går morges. Det møtet gleder jeg meg til. Det er mitt første møte i Helsepolitisk utvalg i Rødt. Det møtet krever og en del forberedelser. Vi har fått tilsendt en del spørsmål vi skal forberede oss på å svare ut når det gjelder vår kommune. Jeg har mye kunnskap om helsepolitikk, mange meninger og mye jeg vil ha sagt. Da er det ekstra viktig å være godt forberedt. Slik at man ikke bare babler på innpust og utpust, men sorterer og prioriterer slik at budskapet kommer godt frem
Så da denne uka startet hadde jeg lagt inn tirsdag og fredag som hviledager. Dager til å tusle rundt i eget tempo.
Jeg sto opp rundt 6.30 i går. Tåka lå utenfor Drømmehuset. Det hadde vært frost i løpet av natta. Plena var hvit av rim. Jeg tente stearinlys og koste meg med tekopp, tastatur og med et pledd om skuldrene mens det langsomt lysnet av dag.
Rundt kl 9 var jeg ferdig med pc og frokost. Så hva gjorde denne kjerringa da? Jo jeg tullet meg godt inn i pledd, la meg på sofaen og sov til klokka var 11. Det er i grunnen sjelden jeg sover så lenge midt på dagen. Jeg antar jeg trengte det.
Tåka var i ferd med å slippe taket da jeg kviknet til live igjen. Jeg startet Late Brit, robot-støvsugeren, satte meg ved PC’n og undersøkte noe regelverk jeg har lurt på. Godt å få ryddet litt i hjernen i blant og.
Etterpå ble det kjøkkentjeneste. Her om dagen kjøpte jeg noen pærer. Planen var å bake en pære-kake jeg hadde funnet oppskrift på. Den ble aldri bakt. Pærene ble liggende i kjøleskapet. Ikke hadde jeg lyst til å bake i dag heller. Så jeg tok og kuttet pærene opp i biter og frøs de ned. Jeg finner sikkert på noe å bruke den til en gang. Bedre enn å la de ligge i kjøleskapet å råtne. Klappet meg selv på skulderen over dette tilløpet til flink husmor.
Og så, så satte jeg meg ned for å lese om litt gammel skolehistorie i Norderhov Herred.
Joda. Jeg gjorde litt mer produktivt i går. Jeg bar ut søppel og var en tur i postkassa, for eksempel. Selv om tåka etter hvert lettet og sola skinte, så var det huskaldt. Jeg tente opp i ovnen og lagde meg en kopp kaffe. Og så satte jeg meg ned for å skrive innlegget jeg har tenkt å holde på kommunestyret på torsdag når det gjelder valg av hvilke sykehjemtomter vi i Rødt ønsker å ha med i den videre utredningen. Vi hadde medlemsmøte i går, så nå har jeg forankring i eget parti for det jeg skal si.
På ettermiddagen tok jeg en tur på Mega og handlet. Så lagde jeg middag. Medisterkaker, potetstappe og surkål. Noen potteplanter har fikk litt ekstra omsorg og pleie og jeg pusla litt rundt i Drømmehuset til det ble på tide å krype til køys. En fin hviledag i mine øyne. Så nå er jeg klar for en interessant dag i dag med fornyet energi.
Noen av dere husker sikkert at Frodith hadde give-away for en drøy uke siden? Og at jeg var så heldig å vinne et flott smykke? I dag lå det i postkassa. Og vet dere hva? Jeg synes det var enda finere når jeg så det i virkeligheten, og ikke bare på bilde.
Det er både noe som minner om tidlige tider, vintage heter det vel, og noe litt mystisk med et kart en lås og en nøkkel inne i en medaljong.
På baksiden var en kanin som jeg mener må være kaninen i eventyret om Alice i Eventyrland. Hva var dette for en slags medaljong? Den ga meg assosiasjoner til eventyr og mystikk. Mystikk på en god måte. Ikke svartekunster eller noe slikt.
Så jeg søkte litt. Dere vet. Jeg er jo vitebegjærlig.
Dette smykket er noe man kaller steampunk-håndverk som folk med kreativitet og sans for detaljer lager selv.
Den lagets ved at man tar en ferdig ramme, gjerne formet som et lommeur slik denne medaljongen er, og så tar man et stykke vintage-papir (kartet i medaljongen jeg mottok) og klipper til slik at det passer i bunnen av medaljongen. Papiret forsegles gjerne først med et tynt lag hobbylim og tørker ordentlig. Så legger den som lager smykket ut de små tingene en vil ha med, nøkkelen, låsen, tannhjulet…. til man finner den plassen man mener blir rett. Limer de små detaljene fast med en liten dråpe lim (eller harpiks/ resin) og så heller man forsiktig på med klar flytende resin over komposisjonen til rammen er fylt opp, fjerner forsiktig eventuelle luftbobler med en nål, og lar resinen tørke.
Det virket gøy men litt sånn pirkete. Muligens mer for Vibbedille enn for meg. Likevel fikk jeg lyst til å prøve. November er så trist og grå… skrev jeg for et par dager siden, og oppfordret til litt kreativitet. Kanskje dette er noe jeg skulle prøve meg på. Det jeg trenger er rimelig enkelt å få tak i på nett.
tusen takk, snille Frodith for et flott smykke! Tusen takk for at du med smykket ga meg innspirajon til litt kreativitet.
I innlegget Syltesesongen har startet! skrev jeg om plukkefinke, og at GGG for noen år siden fant det på Coop. Jeg som forbandt det med noe Mamma lagde til jul da jeg var barn ble fra meg av glede. Plukkefinke hadde jeg lovprist for GGG så lenge vi hadde vært sammen, men ikke spist på årevis.
Plukkefinke er en tradisjonell norsk matrett og en type pålegg som lages av kokt og hakket kjøtt, kraft og løk. Den skal ha blitt laget i slaktetiden helt siden 1600-tallet.
Tradisjonell plukkefinke lages ved å koke kjøtt og kraftbein møre, plukke kjøttet av beina, kverne det sammen med løk, og koke det opp igjen med den konsentrerte kraften. Retten helles deretter i former for å stivne. Mamma brukte brødformer, og vi skar plukkefinke i skiver, sånn som sylte, og hadde på brødskiva med sennep på. Jeg virkelig elsket det!
Jeg tror det er litt tidkrevende å lage. Tar litt tid å koke kraftbein, plukke av alle kjøttbitene og kverne de. Men jeg har jo tid… Kanskje jeg for første gang skulle forsøke å lage plukkefinke til jul…. Hm. det må jeg nok tenke litt mer over. Kunne jo vært gøy å prøve, selv om det nok bare er jeg som kommer til å spise det.
I det minste må jeg se om jeg klarer å finne en pakke eller to fra Toten kjøtt.
En lang og engasjerende dag går mot slutten. I god tid før klokka 10 var jeg på plass på rådhuset. Det var tid for møte i eldrerådet. Sist jeg møtte som vara i eldrerådet skrev jeg et leserinnlegg i etterkant og opplyste allmuen – og spesielt de fra Ådalen – om at eldrerådet gikk inn for å legge ned sykehjemmet på Nes i Ådal. Det ble det litt liv og røre og valfart av politikere opp over Ådalen av. Leder for eldrerådet ble oppringt av lokalavisa, og folk på gata hadde plutselig mening om vedtak fattet i dette rådet. Jeg var nok mer populær i Ådalen enn i eldrerådet en periode der.
På radioen i dag morges var det en sak om at ungdomsråd rundt i kommuner og fylker følte de ikke ble hørt, og at politikere ikke leste vedtakene deres eller lyttet til dem. Finner det litt tankevekkende at ungdommen lengter etter å bli hørt mens det for meg virker som om eldrerådet ønsker at færrest mulig skal få greie på hvilke vedtak de fatter.
Vel, ingen grunn til å løpe til pressen etter dette møtet. Kommunedirektørens innstillig ble vel vedtatt i samtlige saker.
Jeg tok en tur til sentrum etter at møtet var ferdig. Tenkte jeg skulle bevilge meg en kaffe-latte fordi jeg hadde vært så flink og medgjørlig på møtet i eldrerådet. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.
Først gikk jeg på min faste kafe. Mens jeg sto i kø for å bestille hørte jeg en kjent stemmen. Jeg kikket meg litt rundt. Så en del mennesker ved et bord, innså at faren for at jeg kunne få selskap ved bordet mitt hvis jeg satt meg ned her var stor. Jeg har som regel ikke noe i mot selskap til kaffen, men ikke av alle bestandig. Det hender jeg er litt selektiv på hvem jeg ønsker eller orker å snakke med. Så jeg fortsatte videre til Kirkens Bymisjon.
På Kirkens Bymisjon var det helt fullt. Ikke et ledig bord å oppdrive, og det å sitte ute fristet nok kun de mest ihuga røykerne. Jeg tittet innom Espresso House, rimelig fullt der og. Gikk så tilbake til senteret og sjekket kafeen i første etasje. Mens jeg sto innafor døra og speidet etter ledige bord var det noen som ropte navnet mitt bak ryggen min. Det var en tidligere tillitsvalgtskollega som og har vært aktiv i politikken her i kommunen. Hun satt alene ved et bord, og var glad for selskap. Så bra. Bedre selskap til kaffekoppen min kunne jeg knapt ha drømt om. Så da fikk jeg en liten skravle-stund mens vi tok en kaffekopp.
Rakk en tur hjemom Drømmehuset før det var på tide å dra tilbake til rådhuset. Denne gangen var det et par møter i Rødt som ventet.
Her ble det diskutert sykehjemstomter, hvem som skal dra på nominasjonsmøte i fylket, saker som skal opp i kommunestyret senere i uka og budsjettprosessen i Ringerike. Egentlig var vi ganske effektive synes jeg. Møtene var unnagjort på 2,5 t.
Så rundt klokka 20 kom jeg hjem til Drømmehuset. Fikk meg litt mat og sjekka litt blogger, nettaviser og slikt jeg ikke helt har fått tid til før i dag. Nå kryper jeg straks til sengs. I morgen blir en langt mer roligere dag, da blir det tid til å lade litt.
Ny uke, nye muligheter! Er det ikke slik man skal tenke? Og i dag er jeg der, sitter hermed tekopp og tastatur og gleder meg til en aktiv uke. Og det er bare å advare, denne uka kommer denne kjerringa til å være mer opptatt av politikk enn av blogg. Og når hodet er full av politikk og dagene følges med politisk aktivitet, ja da blir det gjerne litt politikk her på blogg og. Mulig leserne synes det er greit. Har kanskje vært litt mye melankoli på blogg de siste dagene.
I dag er det møte i eldrerådet og i kveld er det både medlemsmøte og styremøte i Rødt. De lokale sakene lar jeg ligge litt i dette innlegget, og vil heller gå for litt rikspolitikk. For i morgen håper jeg at det brer seg litt panikk på stortinget.
Før du klikker deg videre, orker ikke politikk til morgen-kaffen; Er det noen datasentre som er i ferd med å etablere seg i din kommune eller i ditt nærområde? Er du litt bekymret for hva en slik etablering av en bedrift som sluker langt mer strøm enn den vil gi arbeidsplasser vil gjøre med strømregninga di? Ja, da synes jeg du bør lese videre.
Rødt har varslet at de førstkommende tirsdag vil fremme et hasteforslag i Stortinget om midlertidig stans av utbygging av datasenter. Stoppen skal gjelde fram til et nasjonalt regelverk som regulerer og begrenser utbyggingen, er på plass,
Dette er ikke et revolusjonerende og radikalt forslag foreslått av en håndfull gale kommunister. Dette er et forslag som er i tråd med tidligere historiske forslag, som panikkloven som ble vedtatt i det samme stortinget i 1906. Panikkloven var en midlertidig norsk lov som krevde statlig konsesjon for at utenlandske statsborgere og selskaper kunne kjøpe opp norske vannfall og fosser.
Noen ganger ser man at historien gjentar seg. Da kan det være lurt å se på tidligere tiders løsninger. Hva kloke folk før valgte å gjøre, og hva deres valg førte til.
Rundt å det forrige århundresskiftet reiste private spekulanter rundt i norske bygder og kjøpte opp verdifulle fossefall («det hvite kull») billig for videresalg til utenlandsk industri. På begynnelsen av 1900-tallet var om lag tre fjerdedeler av den utbygde vannkraften på utenlandske hender. Loven ble kalt panikkloven fordi den ble vedtatt i hastverk («i panikk») fordi myndighetene fryktet at utenlandske kapitalister ville sikre seg kontrollen over landets viktigste framtidige energiressurser før staten rakk å reagere.
Loven ble raskt avløst og utvidet med en midlertidig lov 2 måneder senere, og så konsesjonsloven i 1909 (som innførte hjemfallsretten), og senere industrikonsesjonsloven i 1917. Dagens videreføring av dette regelverket er vannfallrettighetsloven. Jeg tror det er bred enighet om at disse lovene som ga felleskapet i Norge kontrollen på vannkraften her i landet har tjent oss godt og bidratt til at Norge har blitt det velferdslandet vi alle er så stolte av.
Så i morgen håper jeg at det bryter ut litt panikk på stortinget og at flertallet støtter Rødt sitt forslag. SV; SP MDG og Krf har alt sagt at de er med. Det håper jeg flere partier også gjør.
Vi behøver ikke gå så langt tilbake som tidlig på 1900-tallet for å se at vi har gjort lignende grep tidligere. Jens Evensen ledet Statens kontinentalsokkelutvalg fra 1963 til 1965. Han spilte en avgjørende rolle da Norge gjennom en kongelig resolusjon den 31. mai 1963 erklærte suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. Resolusjonen slo fast at den norske staten eier alle mulige naturforekomster på sokkelen. Evensen sørget for at utenlandske oljeselskaper ikke fikk kjøpe opp eksklusive rettigheter til sokkelen, noe som la grunnlaget for at verdiene forble på fellesskapets hender.
For de som ikke er så stø i 60 år gammel politikk så var Jens Ingebret Evensen absolutt ikke en radikal kommunist, men en overklasse-gutt som fant seg hjemme i ÅP. Datidens svar på Jonas Gahr Støre. Han var diplomat, jurist, høyesterettsadvokat og folkerettdommer ved Den internasjonale domstolen i Haag 1985–1994. Jens Evensen fremforhandlet Norges handelsavtale med EF i 1972, og var statsråd i Trygve Brattelis og Odvar Nordlis regjeringer, først som handelsminister, deretter som Norges første og hittil eneste havrettsminister 1974–1978. Med Arne Treholt som bisitter forhandlet han frem den omstridte «Gråsone»-avtalen. FNs havrettstraktat (1982) er i stor grad fundert på Evensens arbeid. I ettertiden levnes det liten tvil om at Evensen gjennom sitt virke innenfor havrett og statlig eierskap til norsk oljeindustri betegnes som helt avgjørende for de store inntektene Norge siden har fått fra denne virksomheten. Så dette er en smart mann som det muligens kan være smart å ta lærdom av.
Vi må forresten heller ikke så langt tilbake som til 60-tallet for å finne lignende vedtak som jeg tror har tjent oss godt. I 1999 trådte Bondevik-regjeringens midlertidige kjøpesenterstopp i kraft. Den skulle beskytte by- og tettstedssentre og bremse bilbasert kjøpesenterutbygging. Bestemmelsen omfattet som hovedregel nye kjøpesentre og utvidelser over 3000 kvadratmeter utenfor sentrale deler av byer og tettsteder. Og for de som heller ikke er stø på 30 år gammel politikk Bondeviks regjering i 1999 (Bondevik 1. regjering) var en mindretallsregjering bestående av Kristelig Folkeparti (KrF), Senterpartiet (Sp) og Venstre (V). Ikke radikale kommunister det heller.
Så i morgen håper jeg man lærer av kloke beslutninger som er blitt tatt av kloke folk i mange partier tidligere, at det bryter ut litt panikk, og vi får vedtak som gjør at vi sikrer at vi fremdeles har kontroll på krafta vår og strømprisene våre her i landet. At vi fortsetter å være et land som klarer å dekke eget behov for kraft og ikke et land som er avhengig av import av kraft fordi vi har gitt utenlandske aktører stikke av med mesteparten av krafta vår uten at vi får så veldig mye tilbake.
Å gå på kirkegården i skumringa på allehelgensdag og se alle de tente lysene på gravene er stemningsfullt. Jeg vandret rolig fra grav til grav for mine og tente lys.
Så gikk jeg inn i kirken til allehelgens-gudstjeneste. Det er en spesiell stemning i kirken på denne gudstjenesten. Navnene til alle i menigheten som har gått bort det siste året blir lest opp og tent lys for. Det møter gjerne litt flere enn de som er i kirken på de fleste gudstjenestene.
Nydelig musikk. Flott korsang, og en utrolig flink solist med en slik mørk stemme som jeg synes er ekstra fint. Har du tenkt på at gudstjenester ofte kan gi deg flotte kulturopplevelser, helt gratis?
Da navnene på alle som var gått bort siste året ble lest opp slo det meg hvor mange det var, og hvor mange av de jeg hadde kjent. Noen av de hadde jeg fått med meg at var gått bort, andre ikke. Ei fra syklubben til Mamma, faren til ei jeg gikk på skolen med, venninna mi på gymnaset, en omgangsvenn for Høvdingen….. Ja og så Høvdingen, selvsagt, faren min. Det var jo en av grunnene til at jeg var der i kveld. Å være til stede når navnet hans ble lest.
Etter at navnene var lest kunne de som ønsket det gå opp og tenne lys for de de tenkte på. En kø av mennesker fylte sakte midtgangen. Mennesker som tente lys for noen de tenkte litt ekstra på i kveld. Jeg stilte meg i rekka, og tente et lys og tenkte på Høvdingen, men og på GGG.
Kjente og litt mindre kjente salmer ble sunget. Ord til trøst og ettertanke ble forkynt. Jeg fant roen i kirken i kveld. Jeg husket og tilbake til allehelgensdag i fjor. Da begynte gudstjenesten med at en solist med en nydelig stemme sang Blå salme, en salme vi hadde hatt i begravelsen til GGG. Datteren hadde sagt da vi valgte salmer at det var GGGs avskjedssalme til oss. Å høre den i kirken denne kvelden i fjor gjorde at tårene mine begynte å renne stille nedover kinnene mine. Da jeg hadde vært oppe og tent lys møtte blikket mitt en lenger bak i køa. Jeg kjenner han så vidt. Han har mistet noen alt for tidlig i år. Jeg så tårene i øyekroken og sorgen var tydelig i ansiktet hans. Jeg tenkte der var jeg i fjor. Det føltes godt å ha kommet et steg videre i sorgprosessen i år. Ja, jeg sørger selvsagt over Høvdingen, men sorgen over at en mann som ble 95 år og hadde levd et langt og i følge seg selv godt liv er for meg ikke like tung som sorgen over å ha mistet noen som bare var i 50- eller 60-åra, og fremdeles hadde mye ugjort.
Det blir sen middag etter at jeg kommer fra kirken. Radioen står som vanlig på i bakgrunn. Det er programmet Tro, håp og Lillesæter. Et program hvor de gjerne spiller salmer og snakker om tro. I kveld blir programmet avsluttet med at en nydelig jazz-sangerinne synger Blå salme. Jeg smiler for meg selv, ja den salmen måtte jo komme i kveld… Og så synger jeg med. Plutselig fester jeg meg med ordene i en av strofene;
Som byr oss rette ryggen Stå opp og gå i strid.
Teksten i salmen Datteren var med å velge som GGG sin siste hilsen til oss, Den be meg rette ryggen, stå opp og gå i strid. Han pleide å si at jeg gikk i strid når saker som engasjerte meg skulle behandles i kommunestyret. Jeg tror han ber meg riste av meg melankolien jeg har følt de siste dagene, og gjøre meg klar til en uke med mye politikk.
Det skal jeg, men i kveld vil det bli litt mer salmesang og litt mer melankoli, og så er jeg klar til strid på møte i Eldrerådet i morgen. (Selv om jeg ikke tror det blir de helt store kampene på akkurat det møtet.)
I går da jeg var på Kiwi så jeg at de hadde fått sylte i påleggsdisken. Mulig de har hatt det lenge, men øynene mine falt på en slik halv hel sylte til en pris som ga meg grøssninger på ryggen. Heldigvis hadde de også sylte skåret i skiver i mindre forpakninger som gjorde at jeg bestemte meg for å starte sylte-sesongen nå. Jeg er utrolig glad i sylte, det har jeg vært siden jeg var barn.
Egentlig skal det være Mammas hjemmelagde hode-sylte. Og ja, jeg var en gang for mange, mange år siden med Mamma og lærte å lage hode-sylte. Det er litt tidkrevende, men ikke så vanskelig. Jeg tror jeg skulle klare å lage det i dag uten hjelp av Mamma. Det er mest at det ikke er så mange grisehoder å se nede på Kiwi som er utfordringen.
Så jeg nøyer meg med ferdig laget sylte, og jeg spiser det til frokost gjerne fra jeg får tak i det nå i november og til det blir tomt der nede på Kiwi en dag når vinteren er på hell. Kanskje ikke helt hver dag. Men det går nok med noen kilo sylte i Drømmehuset hvert år, og det er kun jeg som spiser av den.
Da jeg var ung og GGG var på besøk på hybelen min for aller første eller andre gang laget jeg brødskive med Mammas hjemmelagde sylte til han. Jeg husker jeg vurderte der jeg sto alene på felleskjøkkenet på hybelhuset og lagde nattmat til den nye kjæresten om jeg virkelig skulle bruke litt av mitt dyrebare sylte-stykke. Om denne mannen var verdt det. Jeg var forelsket. Så jeg tenkte at det var verdt det. Han besvarte mitt offer med å si ÆSJ!!! ved synet av dette for han noe ukjente pålegget.. Det hjalp ikke at jeg prøvde å friste kokken med en nøye beskrivelse av grisehoder og kokte høner. Vårt forhold holdt nesten på å ende der, før det egentlig hadde startet.
Jeg er usikker på om GGG noen gang smakte på sylte, men han forsto at dette var noe av det beste kjerringa får på brødskiva, og jeg kan huske mange ganger han kom hjem og hadde funnet sylte til meg litt utenfor sesong. Ja, han klarte til og med for noen år siden å komme hjem med en av mine andre påleggs-favoritter som jeg bare hadde snakket fasinert om og ikke spist på mange mange år. Nemlig plukkefinke. Plukkefinke – det må bli et annet innlegg.
I dag er det Allehelgensdag. Våre døde er aldri døde for oss før vi har glemt dem. skriver Allan i et innlegg som inneholder foruroligende lite reklame. Videre oppfordrer han til å minnes hele anetavla. En god oppfordring.
Jeg er relativt opptatt av slektsforskning og anetavler. Den anetavla mi er stor. Den inneholder flere hundre navn, og kan føres flere hundre år tilbake. Historier om noen av de som døde lenge før jeg ble født lever videre fordi de har blitt fortalt fra mennesker som husker, eller husker at de har blitt fortalt. Jeg kan for eksempel nevne at både søstrene mine og jeg vet utmerket godt hvordan tippoldefaren vår så ut, selv om han døde over 30 år før noen av oss ble født. Det tror jeg samtlige av barna våre og kan si om han som da blir tipp-tipp-oldefaren deres. Og ja jeg tror og at i det minste en eller to av de i den yngste generasjonen under der igjen kan peke ut tipp-tipp-tipp-oldefaren sin på bilde. Andre på den anetavle er kun navn. Noen må jeg kanskje lete i notater og se på tavla før jeg erindrer hva heter. Jeg tror jeg nøyer med å sende en kollektiv tanke til hele anetavla, takke dem for at de hver og en på sin måte har bidratt til at jeg er meg. For en del av de lever jo videre gjennom meg, så er det opp til meg å hente frem det beste av de alle.
Så er det noen på den anetavla som jeg husker fordi jeg selv har møtt de, og har egne minner. Ikke bare minner om hva som er blitt fortalt meg. I dag vil jeg hente frem gode minner om de vi ikke har her lenger, men som langt fra er glemt. For meg er det forskjell på å minnes de døde og å sørge over deres død. Sorg er noe trist, tårer over det en har mistet. Minner er å hente frem alt det gode de ga mens de fremdeles var her. Jeg har mange gode minner jeg vil hente frem i dag.
Bildet over er fra Veme kirke. Det var et litt tilfeldig valg av kirke, jeg har mange bilder av kirker i arkivet. Men Veme kirke er en kirke jeg virkelig synes er koselig og fin på bilder. På Veme kirkegård hviler venninna mi. Hun er ikke på anetavla mi, men det er vel lov å minnes langt flere enn de jeg finner der? Hilde og jeg ble venner da vi begynte på ungdomsskolen. Vi hang sammen hele ungdomstida og var forlovere for hverandre. Jeg har minner om hytteturer, turer på byen, reise nordover for å besøke ei tredje venninne, utrolig mye latter. Når Hilde lo smittet det fort. Så i dag tenker jeg tilbake på en fin ungdomstid, på all moroa vi hadde – og at hun også var ei som bretta opp ermene og tok styring når det trengtes. (Mulig hun ikke helt hadde styringa den gangen hun holdt å å kjøre bobla mi i grøfta, fordi hun sang så høyt med på musikken vi spilte i bilen at hun glemte å følge med på veien og at den gjorde en relativt krapp sving.) Minnene kommer på rekke og rad, og jeg smiler her jeg sitter.
Det er selvsagt flere jeg vil minnes. Minnene om GGG og om Høvdingen, som er de to siste på anetavla som har gått bort er mange. Flere av de vil bli husket i dag. Ikke minst når jeg tar turen til Norderhov og tenner lys senere i dag. De synes jeg og jeg har dratt frem mye her på blogg, så la oss gå videre til andre på den anetavla som også er borte. Det er mange jeg har lyst til å minnes i dag.
Mamma er verdt å minnes i dag. Nei, hun er ikke på bildet. Bildet av 17. mai toget tok jeg med fordi det var dagen til Mamma. Hun var født 17. mai 1936. Jeg kan ikke se et 17.mai tog uten å minnes Mamma. Det var jo hennes dag, og bursdagsfeiring var en del av 17. mai feiringa i vår familie i alle år. Ja, fremdeles møtes storfamilien på ettermiddagen denne dagen, og det går ikke ett år uten at en eller annen nevner Mamma eller Mormor som vi stort sett kaller nenne nå. Mamma /Mormor er en person hele storfamilien minnes med glede. Hun var snill, og jeg tror hun så på det at alle vi i familien, alle hun var glad i, hadde det bra var det som var viktigst for henne. Når vi leser i dagboka hennes viser det til tider en stram logistikk og et tett program for å få til det.
Så har vi Anders. Sønnen min som døde før han møtte livet. Han har jeg naturligvis ikke så mange minner om, men han er ikke glemt.
Tiril. rakk å bli 4 uker. Det gir tid til flere minner. Minner om en baby som var med på Ringkollen mens store søster, Datteren, gikk på ski. Minner om en baby som hadde en tøff start på livet, men var en fighter. Minner om kvelder i gyngestolen foran TVn mens jeg og de to jentene mine “så” på Fraglene. Litt usikker på hvor mye et spebarn får med seg av Barne-TV, men det var en kosestund for oss alle tre.
Bestemor. Jeg smiler bare jeg tenker på henne. Den snille, gode farmoren min som jeg var så heldig å ha i livet mitt helt til jeg var 19 år. Hun bodde i gangavstand fra der jeg bodde, og jeg var mye hos Bestemor. Hun hadde alltid godteri, men jeg tror det jeg likte best med å gå til Bestemor at hun alltid hadde tid. Hun satt i stolen ved kjøkkenbordet og hadde alltid tid til å høre på alt jeg ønsket å fortelle eller snakke om, og jeg var da som nå veldig glad i å snakke om alt mellom himmel og jord.
Bestefar, altså morfar, jeg tar de i den rekkefølgen som de ble borte med de som døde sist først.. Bestefar var født i 1894, og var en mann jeg tror var utrolig klok. Det er slik jeg husker han. Jeg så på han som kunnskapsrik. Jeg husker at jeg kom hjem fra skolen i tredje klasse stilt som en hane fordi jeg hadde alt riktig på matteprøva. Bestefar som var på besøk ba om å få se, og tok på seg brillene og så gjennom alle matte-oppgavene. Han fant en feil som frøken hadde oversett. Han pekte på den, spurte meg om det var riktig. Det var det ikke når jeg og regnet en gang til. Og den småfrekke jentungen meg gikk på skolen neste dag, viste frøken feilen hun hadde oversett, og sa at hun kunne ikke være noen god lærer når min gamle bestefar på over 80 år så feilen med en gang. Jeg husker og at han også var på besøk den dagen jeg skulle opp til muntlig i Kristendom i 9. klasse. Jeg var skikkelig nervøs, men Bestefar og jeg satt ved frokosten og snakket om eksamen, om at jeg jo kunne pensum, at det kunne ikke være så vanskelig. Jeg husker den samtalen gjorde meg mye roligere, og eksamen gikk bra. Jeg fikk S, som jo var en helt utmerket karakter. Takk, Bestefar!
Som de fleste andre har jeg hatt to bestefedre. Farfar bodde jo sammen med Bestemor i gang avstand da jeg vokste opp, så jeg tilbrakte mye tid også med han, selv om han ikke i like stor grad satt rolig ved kjøkkenbordet og hørte på meg. Han var litt mer ute og i aktivitet. Han kom egentlig fra nabobygda, Norderhov. Derfor er det bilde av den gamle prestegården, nå museum, på bilde over. Jeg vet ikke om han vanket så mye der, men det var jo i nabolaget til der han vokste opp. Jeg husker han fortalte at han og andre unge gutter hadde prøvd å løfte opp de tunge jernplatene som lå å enkelte graver i sin ungdom. Som en manndomsprøve antar jeg. Bestefar lærte meg å demontere lommelykter og sette de sammen igjen slik at de fremdeles lyste. Han forsøkte og å lære meg å spise opp maten min, sviskegrøt, på en måte jeg aldri glemmer – og aldri spiser sviskegrøt igjen. (Ikke så hyggelig minne.) Samtidig var han en mann som ga meg et kompliment jeg har tenkt mye på i voksen alder. Han sa jeg burde bli forsvarsadvokat fordi jeg var så god til å argumentere for mitt syn. Nå ble jeg ikke advokat men politiker. God argumentasjon er fremdeles viktig. Jeg tror bestefar ville være stolt av meg som politiker, og jeg har en følelse av at vi hadde tenkt likt i mange saker. Jeg har hørt at han holdt på å havne på kommunist-lista ved et valg i mellomkrigstida på grunn av hvordan han argumenterte. Bestemor satte en stopper for det. Jeg er ikke alene om å huske Bestefar selv om han døde for over 46 år siden. Det sitter en representant fra Arbeiderpartiet bak meg i kommunestyresalen som ikke lar en anledning gå fra seg til å fortelle at han har jobba sammen med bestefaren min på Follum. Jepp, han må være høn-gammel, for min bestefar antar jeg gikk av med pensjon da han var 70 år. Det var i såfal i 1971.
Da er det bare en igjen på anetavla som jeg husker. Mormor. Jeg har noen minner om henne, selv om hun døde den sommeren jeg fylte fem år. Jeg husker at hun stengte Mamma ute fra kjøkkenet vårt en gang slik at hun og vi søstrene skulle lage frokost og dekke frokostbordet for å overraske Mamma. Jeg husker at storesøsteren min og jeg var hos henne og Bestefar da Mamma var på føden etter at lillesøster var født. Hun var utrolig flink i håndarbeid, og det finnes en del håndarbeid rundt om kring i slekta som hun har laget.
Dette var noe av de jeg vil minnes i dag. Hvem vil du minnes?
