Julegaver.

Da er de første julegavene på plass på anretningsbordet. Jeg pakket de inn i formiddag, og tenkte at nå er vi så nære advent at jeg kan legge de på anretningsbordet og ikke gjemme de på soverommet. Julegaver har jo langt større dekor-effekt enn bare de siste timene før papiret flerres av.

Kom til å tenke på at nå som jeg ikke har hunder kan jo julegavene legges under treet med en gang jeg får det opp.
Og til de som nå begynner å hisse seg opp, vi er fremdeles i november. Slapp helt av. Jeg har ingen planer om å sette opp treet på en god stund ennå.

Tilbake til temaet julegaver. Noen ganger opplever jeg at det er mer bestillinger enn ønsker når unge distribuerer ønskelister. Jeg overhørte noen sukke over en slik ønskeliste eller bestillingsliste her om dagen. Det var ikke en ting på den lista som kostet under 1000 kroner. Jeg har og hørt om unge som blir fornærmet hvis de får gaver som ikke står på lista. Det virker som de ikke helt forstår at den lista ikke er en bestillingsliste til en nettbutikk, men mer tenkt som en ønskeliste til hjelp hvis folk ikke helt vet hva de skal gi i gave.

Da jeg var ung ble vi stadig minnet om å huske å takke for gaven når vi skulle treffe slektninger i juleselskap i romjula. Det gjaldt samme om den gaven falt helt i smak eller var kjedelige ullsokker. Det prøvde vi å lære videre til våre barn, En gave er noe som er gitt for å glede.

Ja, for det er vel fremdeles derfor vi gir gaver er det ikke? For å glede mottakeren. Vise at vi setter pris på vedkommende. Og at hvor stor pris vi setter på vedkommende ikke nødvendigvis gjenspeiles av summen på prislappen.

I går spurte jeg søstrene mine hvilke gave som de hadde fått gjennom livet som de husket best. Den ene fortalte ivrig om en gave hun hadde fått som 8-9 åring. Vi satt i stua i barndomshjemmet, og hun pekte ut hvor hun hadde sittet i stua da hun pakket opp gaven. Det var absolutt ingen dyr gave. Et lite kulespill. Likevel skildret hun nå over 50 år senere godt hva hun følte da hun pakket opp gaven og forsto hva den inneholdt. Hun hadde og en forklaring på hvorfor akkurat den gaven gledet så mye. Jeg er nesten sikker på at hun så situasjonen for seg i sitt indre.

For noen år siden fortalte en kollega at hun hadde kjøpt, jeg tror det var over 40 gaver til hver av barna sine. 40 gaver! Jeg husket jeg stirret vantro på henne. Alle tingene var sikkert ikke kjempedyre, men likevel. Det virket på meg som om det gjaldt å makse haugen under juletreet. At den pakkehaugen skulle overstige selve treet både i størrelse og som blikkfang.
Jeg har følelsen av at den trenden heldigvis har avtatt litt. Jeg kan ikke huske å ha sett bilder av juletrær som stikker opp av enorme pakkehauger på noen år.

Jeg synes det å gi hverandre julegaver er en fin skikk. Dette innlegget er ikke et innlegg for å slutte med det.
Men jeg har mer lyst til å være den som ga gaven som noen husker om 50 år enn å gi den gaven folk må lete i hukommelsen for å huske hva var når vi møtes i romjula.

 

 

 

 

 

Pliktene gjort..

Det er et arkivbilde, jeg sitter ikke her g gasser meg med sukker. Men bildet passer til teksten.
Jeg sitter her rolig og fornøyd. Klokka er bare litt over 11, og jeg er ferdig med de to tingene jeg måtte gjøre i dag. Jeg har fått sendt den mailen og lest sakspapirene til morgendagens møte i administrasjonsutvalget.

I tillegg har jeg handlet nok en julegave. Fikk en ide mens jeg satt her ved pc’n. Et raskt søk og noen klikk på tastaturet og vipps er gaven på vei til en pakke-boks nær meg – forhåpentligvis ankommer den i god tid før jul.
Jeg har blitt utrolig glad i netthandel. Slippe å tråkke rundt i butikk etter butikk på leting etter den perfekte gave mer og mer desperat jo nærmere julaften man kommer.

Jeg kan ta et eksempel. For en god del år siden ønsket Datteren seg dusjforheng med det periodiske system.
Jeg vandret rundt i alle butikker som selger slike ting i relativt stor omkrets. Men jeg fant ikke det ønskede forhenget.
Rett over nyttår satt jeg ved PCn, og tenkte jeg jo kunne søke og se hvor i den vide verden man solgte slike dusjforheng. Kanskje det var mulig å få tak i ett før fødselsdagen til Datteren i mars. Jeg googlet og fikk opp dusjforhenget i løpet av sekunder. Jeg tror det tk ti minutter maks før jeg hadde klikket meg inn på en dansk nettbutikk og handlet forhenget. En snau uke etter lå det i postkassa mi. Pris på forheng og frakt var på under 300 kroner, og Datteren ble fra seg av glede når hun fikk gaven to måneder senere.

Jeg bruker selvsagt fysiske butikker og. Kjøpte to julegaver i fysisk butikk tidligere denne uka. Det er viktig å støtte de og. Men for meg som fort får vondt av for mye tråkking rundt på kjøpesenter er det helt nydelig å bestille noen julegaver på nett og. Det er ofte både kjapt og effektivt, og jeg får mindre vondt.

 

Hva har verdi?

Søndag morgen. Klokka snirkler seg mot 9. Jeg sitter med tekopp og tastatur og kjenner at denne dagen skal tusle av gårde i rolig tempo.
Jeg har en mail jeg må sende i dag og et møte i morgen jeg må lese sakspapirene til et møte i morgen. Ellers er det ikke noe jeg må. Så da tenkte jeg å sitte her med tekopp og tastatur en stund og få unna mail og sakspapirer etter at jeg har kost meg med blogg og nettaviser, Aktiviteter som passer utmerket i dag.

På bildet over ser dere en rosa post-it-lapp hvor Mamma hastig har skrevet ned oppskriften på Cola-kaker. En småkake det er lange tradisjoner for å bake i min familie. Mamma bakte de hver jul, det samme gjorde grandtantene mine.
Jeg tror egentlig kola-kaker skrives med k, for det kommer av det svenske ordet for karamell, og har ingenting med Coca Cola å gjøre.
Det er yndlings-julekakene til mine barn, det tror jeg de deler med mange av søskenbarna sine – og også oldebarna til Mormor er glad i disse kakene.

En skrukkete rosa papirlapp med en oppskrift rablet ned ville kanskje noen tenke at er mer søppel enn skatt.
I går tok vi søstrene bilde av den, og kan nå dele den med alle i familien som ønsker å bake kakene av den oppskriften “Mormor” brukte.

Denne post-it-lappen er relativt ny. Tipper fra 90-tallet. Det er nytt når man har passert 60. Vi har bakt cola-kaker i slekta lenge før det. Likevel har en rosa papirlapp med Mammas håndskrift verdi for meg, selv om den er på et bilde.
I år vil jeg bake Cola-kaker med et smil om munnen og tenke på Mamma mens jeg baker.
Kanskje titte bort på tante-sofaen i spisestua og sende noen tanker til grandtantene mine som og sto i førjulstiden og bakte de samme kakene. Det må kalles tradisjonsbakst.

Jeg har hørt om arveoppgjør hvor de har inn takstmenn og takserer hver minste ting. Alt fra kaffekopper, via bøker til møbler får en prislapp, så fordeler man tingene og påser at det blir på øret likt mellom arvingene. Eventuelt selger alt og deler pengene. En skrukkete post-it-lap ville nok få verdien 0 kr.
Det samme ville antakelig den lille røde tre-grisen som fikk frem tårer i øyekroken til en av søstrene mine i går. Jeg husker knapt grisen, men for søsteren min vekte den noen minner og har mer verdi  for henne enn den har for meg.

Når man snakker om verdi, så finnes det jo andre verdier enn økonomisk verdi.
Det tror jeg ofte blir glemt i et samfunn hvor mennesker blir mer og mer materialistisk, og alt dreier seg om økonomisk verdi.

Sentimentalt fjols tenker sikkert noen nå. Sitter her og skriver om verdien på tre-griser og gamle kakeoppskrifter.
Det kan folk så gjerne tenke. Jeg lever godt med det.
Heldigvis tror jeg søstrene mine er skrudd sammen omtrent som meg. Vi skal nok komme gjennom et arveoppgjør hvor vi kommer ut med  omtrent likt både når det gjelder økonomisk verdi og sentimental verdi.
Vi har og som mål å komme ut av det som like gode venner som vi  alltid har vært. For oss har det kanskje den aller største verdien.

 

 

 

 

 

Kjerringa har vært for travel til å blogge.

Det har vært litt stille fra meg i dag. Kjerringa har vært, tro det eller ei, opptatt av andre ting enn å bloggen.
Ikke har jeg drukket kaffe-latte, og ikke har jeg shoppa. Jeg har heller ikke gått tur – selv om jeg sikkert burde. Og nei, jeg har heller ikke ligget på sofaen. Det er først nå jeg har flata ut her.

Hva jeg har drevet med? Jeg har ryddet. Men denne gangen er det ikke Drømmehusets kott og skap jeg har ryddet i.
I dag har søstrene mine og jeg nok en dag ryddet ute i huset etter våre foreldre.
Det er ikke bare i Drømmehuset det skal ryddes etter mennesker som ikke er lenger.

Det har vært en trivelig dag. Vi har ledd mye, hentet frem minner og innimellom kanskje tørket vekk en tåre.
Vi er heldige som har hverandre, og at vi klarer å samarbeide så godt.

Vel hjemme igjen ble det middag. Bakt søtpotet med meksikansk topping og tortilla-chips. Det var både godt og mektig – og helt uten kjøtt. Mulig jeg spiste litt mye, for jeg kjenner jeg er skikkelig mett nå.

Rosa i naturen

Mer rosa enn dette blir det vel knapt.
Dette er geiterams-blomster som jeg har plukketg renset for å lage geiterams-saft for noen år siden.

Geterams-saft blir også rosa.

Ser mer rød ut på bildet, men den er rosa i virkeligheten.

Og grunnen til at jeg er så opptatt av rosa i kveld er selvsagt helgeutfordringen fra Ut i friluft.

 

Blogg betyr noe….

Sitter på senteret og koser meg med en kaffe-latte og ser på folkelivet. Jeg har kjøpt to julegaver, fylt bensin på tanken og svingt innom polet etter litr rødvin. Kjerringa kan være effektiv når hun vil.

Men dette skulle ikke handle om shopping, kjerringa eller kaffe-latte. Dette skal handle om blogg og blogging. Ikke strikse regler om hva man skal og ikke skal blogge om, for slike regler finnes ikke. Det er det som er så befriende. Man kan blogge om hva man vil og på hvilken måtw man vil. Fylle bliggen med egne bilder, KI-bilder eller mest twkst. Om man velger å blogge om pokitikk i et innlegg kan det neste handle om mat, mote eller historie.

Noen ganger fremstår vi bloggerne her inne som en liten gjeng som mest blogger for hverandre, men sjekker man sidevisningene våre har mange av oss

flere sidevisninger enn det finnes aktive bloggere på platformen Og langt fler enn de som legger spor etter seg i kommentarfeltet. For de fleste av oss er denne gruppen den gruppen som utgjør den største delen av leserne våre.

At bloggen betyr mye for oss som blogger har vi hatt som tema her inne flere ganger. Det skal ikke mye tekniske problemer her inne før vi begynner å frykte at det er begynnelsen på slutten for platformen. Jeg tror bloggene våre på samme måte betyr noe for leserne våre.

I går under innlegget Julekort og gamle øl-seidler  fikk jeg en kommentar som satte meg litt ut.

Hei!
Jeg har fulgt bloggen din noen år, og synes du gar en fin blanding av viktige politiske saker, og hverdagslige gleder og utfordringer. har også fulgt med på hvordan du har taklet sorgen etter GGG’s bortgang.
Dessverre mistet jeg min mann brått på mandag og bloggen har blitt en slags trøst de siste dagene. Så vil bare takke for det du skriver

Hva svarer man på en slik kommentar? Det føles godt å lese at bloggen min kan bety noe, også i en vanskelig tid. Samtidig får jeg så utrolig vondt av hun som har skrevet kommentaren. Hun mistet mannen sin brått og uventet på mandag, og skriver denne kommentaren på torsdag….
Jeg vet noe om det kaoset av følelser, sjokk og praktiske ting som må ordnes som hun sikkert står midt i. Jeg føler så med henne at jeg får vondt selv.

Det er godt å vie at i alt det kaoset og sorgen hun sikkert står i så har hun følt for å takke meg. Takke for at jeg skriver og deler om livet mitt, om politikk og om sorgen jeg føler på.

Å skrive om sorgen på blogg har vært min form for terapi.  Det har gjort meg godt å lufte tankene mine her. Sette ord på følelsene. For meg har bloggen vært en viktig del av sorg-bearbeidelsen. Litt egoistisk har jeg tenkt at jeg trenger å sette ord på sogen, at bloggen har vært et bra sted til det.
At det og kan være til hjelp for andre som opplever noe lignende har jeg ikke tenkt så mye over.
Når jeg nå leser at det gjør det, så blir jeg ydmyk.

Bloggene våre betyr noe for langt flere enn de som jevnlig legger igjen kommentarer. Det er både fint og litt skremmende å tenke på.

 

Nye utfordringer venter – kanskje…

Livet går videre. Det har ingen annet sted å gå. Dette har vært et mantra for meg de siste årene. På ny ser jeg muligheten for noen utfordringer på livsveien foran meg, men denne gangen av det positive slaget. Det er bra. 2027 kan bli et år med positive endringer. Det føles utrolig godt.

Jeg har før skrevet at jeg er nominert av nominasjonskomiteen på plass nummer 2 på lista til Rødt Ringerike før kommunevalget neste høst. Nominasjonsmøte er til uka. Da får jeg vite om jeg blir valgt til den plassen. Jeg håper jo det, for jeg er virkelig motivert for nok en periode.

Denne uka la nominasjonskomiteen i Rødt Buskerud frem sitt forslag til lista til fylkestingsvalget høsten 2027.
De har foreslått meg på første plass!
Jeg har hørt at flere i nominasjonskomiteen ønsket meg på førsteplassen, men har liksom ikke tenkt så mye på det før jeg så forslaget svart på hvitt.

Det kribler litt i magen ved tanken på at jeg i neste periode kanskje kan ta fatt på den spennende utfordringen det er med en plass i fylkestinget. Jo mer jeg kjenner etter, jo mer føler jeg at dette er en utfordring jeg virkelig synes ville være morsom å ta fatt på.
Jeg merker at fingrene på tastaturet stopper opp og jeg lytter når Buskerudsendinga på radioen akkurat melder nå at Buskerud fylkeskommune skal finne en løsning på ny vei til Hagavik.
Nå håper jeg akkurat den saken er løst lenge før valget i september, men det er slike saker jeg da ville måtte sette meg inn i.

Nå er ikke fylkestings politikk helt nytt for meg. I perioden 2020-2023 var jeg vara til fylkesting og samferdselskomite i Viken fylke.
Jeg var innkalt på to møter i samferdselskomiteen. Interessant nok, i det minste når man begynte å snakke m parkeringsutfordringene ved det nye sykehuset i Drammen….   Mulig var jeg ikke like engasjert rundt debatten om en rundkjøring i Moss. Viken var for stort for meg.  Man klarer ikke å sette seg inn i alt og engasjere seg i alt fra svenskegrensa til Hardangervidda.  Buskerud har jeg mer oversikt over.

Det er et stykke frem før jeg eventuelt sitter der med en bunke sakspapirer om veier, bruer, tannhelse og videregående skoler i Buskerud.
Først og fremst må jeg bli valgt av nominasjonsmøtet i desember. Etter hva jeg har forstått er det flere som kunne tenkt seg den førsteplassen. Jeg kjenner jeg er mer spent på nominasjonsmøte i fylket enn i Ringerike.
Vel, jeg er klar for å ta den rollen nominasjonsmøte velger meg til. Jeg håper selvsagt på den førsteplassen nominasjonskomiteen har foreslått, men det er nominasjonmøte som beslutter. Det synes jeg er bra. Jeg liker demokratiske prosesser.

I nominasjonskomiteer i partiene skjer det mye rart. Folk skifter parti fordi de ikke får den plassen på lista de ønsker, andre setter ultimatum. Får jeg ikke den og den plassen vil jeg ikke være med.
Vel, jeg har valgt parti ut fra politikk ikke ut fra posisjoner jeg kan oppnå. Så jeg forblir i Rødt samme hvilken plass jeg får på de to nominasjonsmøtene.
Jeg kommer til å kaste meg inn i valgkampen med stor iver for at Rødt skal gjøre et best mulig valg. Å få inn tre representanter på Ringerike og 2 i fylkestinget burde være mulig. Jeg gleder meg virkelig til valgkamp uavhengig av hvilken plass på listene jeg selv har.

2027 ser ut til å bli et spennende år. Et engasjerende år. En spennende valgkamp. Her på Ringerike føler jeg den blir veldig spennende. Får jeg det som jeg planlegger nå så flytter jeg i løpet av året, jeg har g planer om å kjøpe meg ny bil… Jeg føler at ting kanskje snur sånn på alvor nå. At 2027 blir året som blir mitt år. Jeg synes jeg fortjener det.

 

100 dager til vår.

Her i familien er det opplest og vedtatt at våren starter 1. mars! Mars er første vår-måned, ikke sant?
Så her starter altså våren første mars, uavhengig av vær og føreforhold.

I dag er det 100 dager til 1. mars, ergo er det 100 dager til vår.
Tipper den kjensgjerningen gleder noen nå i mørketida.
100 dager går fort.

Til dere som elsker snø, snømåking og skigåing. 100 dager er plenty av tid til å drive med slike aktiviteter. I tillegg finnes det høyereliggende strøk hvor slik aktivitet kan bedrives til langt ut i mai, hvis man skulle ha slike snåle lyster.

Jeg titter ut på kuldegradene og undres på om kakelinna kommer snart. Må vel bli desember først….
Bildet er fra arkivet. Har ikke tatt inn kvister for å drive frem forsythia nå.

Sjekker litt på nett. Ville det egentlig være mulig å drive frem slike kvister nå?
Der står det at man kan drive frem kvister med forsythia fra desember/ januar, men at best resultat får man hvis man venter til slutten av januar.

OK. Her i huset varer jula til 20. dag jul. (Dvs. 13. januar) Da tenker jeg at jeg tar inn kvister når jeg får rydda vekk julepynten.
Vårfølelse i januar/februar. Det tenker jeg skal bli bra.

 

Litt kulturhistorie..

Fortsatte rydde-prosjektet jeg skrev om i innlegget Julekort og gamle øl-seidler.
Skal jeg komme meg ut av Drømmehuset i løpet av 2027 er det bare å stå på. Så da er det lagt ut noen flere annonser  på finn. Blant annet med heftet over. Det er fra fredsåret 1945.
Heftet ble solgt i løpet av et par timer.
I løpet av formiddagen hadde jeg og en mottaker av en bærepose med DVD filmer.
Så bra når helt brukbare ting får nye eiere som kan ha glede av det som bare tar opp plass hos meg.

Da jeg fant dette heftet ble jeg jo nysgjerrig på hvem Anna-Eva Bergman og Grini-fange nr. 3685 var. Så det måtte jeg undersøke. Det ble i grunn en litt interessant historie.

Anna-Eva Bergman var en billedkunstner født i Stockholm i 1909, og døde i Grasse i Frankrike i 1989.
Så sent som i 2024 hadde Nasjonalmuseet her i Norge en egen utstilling med hennes verk.

Bildene jeg googler meg frem til har ikke mange likhetstrekk med de litt enkle illustrasjonene i heftet. De abstrakte motivene skal ha rot i natur; stein, trær, fjell, men også i arkitektur, litteratur, sagn og myter. Hennes helt egne stilart var at hun “malte” med bladmetall.
Bildene blir litt for abstrakte for meg, men livshistorien hennes fenger meg mer.

Anna-Eva Bergman var som sagt født i Stockholm. Hun hadde svensk far og norsk mor. Foreldrene ble skilt kort tid etter fødselen, og hun flyttet med moren til Norge.
Mens moren studerte i Tyskland og Storbritannia, ble Bergman først plassert hos morens to søstre i Hardanger, deretter hos morens tredje søster i Fredrikstad, senere  hos slektninger i Oslo.
Et skilsmissebarn som ble sendt rundt mellom slektninger som pakkepost, med andre ord.

Hun sluttet skolen som 16 åring og gikk så på diverse kunstutdanninger både i Norge, Wien og Paris.
I Paris møtte hun den tyske maleren Hans Hartung (1904–1989). De to ble gift i 1929, og levde sammen i 10 år.
De bodde hovedsakelig i Paris og i Tyskland, de siste par årene bodde de på Menorca, hvor de bygget et eget hus.
Som tyske statsborgere som ikke ble boende i Tyskland og som heller ikke ville innordne seg nasjonalsosialismens ensretting av kunsten opplevde de mange problemer av praktisk, politisk og økonomisk art. Disse problemene sammen med Bergmans sviktende helse førte til at paret ble skilt i 1939.

I 1944 ble hun gift med offiser og fabrikkeier Fridhjof Lange.
Fridhjof Lange er identisk med “Grini-fange nr. 3685”, mannen som har skrevet teksten i heftet jeg solgte.
De var gift fra 1944 til 1952.

Etter skilsmissen fra Lange dro hun på ny til Paris.
Det var og på 50 tallet hun begynte å slå gjennom som kunstner. Det var da hun fant det som skulle bli hennes stil.
I Paris møtte hun igjen Hartung. De giftet seg for andre gang i 1957. .
Paret bosatte seg i Antibes i 1973. En stiftelse i Antibes forvalter i dag deres hjem som et museum.

Jeg synes det er litt søtt at Anna-Eva og Hans Hartung ble gift to ganger. Det tror jeg var kjærlighet.

Julekort og gamle øl-seidler

Skriver du mange julekort? Du vet sånn med penn på fysiske kort som sendes i posten. Jeg var flink til det før. Så ble det færre og færre. De siste årene har jeg skrevet 2. Et til Svigermor og et til Svoger.

I går, 18. november, satte jeg meg ned for å skrive årers julekort. Svigermor kommer hjem fra Spania til uka.  Så jeg tenkte at det skulle dumpe et kort ned i postkassa hennes rimelig raskt etter hjemkomst. Et julekort med invitasjon om å komme hjem til oss på julaften, noe å forhåpentligvis se frem til.

Jeg så på julekort da jeg var i byen på mandag. De jeg så på hos bokhandelen kostet over 40 kr. stk.!. Så jeg tok en kikk i kort-esken hjemme. Jeg har fremdeles noen fine julekort igjen. Så kanskje jeg skal skrive flere julekort i år. Det er jo så kos å finne kort i postkassa – ikke bare reklame og regninger.

Vi må jo bruke postmennene (av begge kjønn) mens vi har de. Får regjeringen det slik de vil blir det post-ombæring bare en gang i uka – og utrolig mange ansatte i posten blir arbeidsledige. At dette effektivitetstiltaket skulle komme fra en Arbeiderparti-regjering er rimelig sjokkerende.
Så skriv julekort folkens.

I innlegget Tanker og følelser… skrev jeg at jeg var litt utålmodig på å komme videre.
Så jeg har ryddet i dag og. Ryddet i øl-seidel-samlinga etter GGG. En hel haug med gamle ølglass gikk rett i glass-søpla. Noen fine, eldre tyske seidler med lokk har jeg lagt ut på finn. Det er ikke verdens største marked for slikt tror jeg. men det er jo lov å håpe.