Hvis du aldri har hatt ansvar for å ordne ting etter et dødsfall skal jeg fortelle deg at det er mer jobb enn man kanskje ser for seg.
En ting er det praktiske du må gjøre de første kaotiske dagene. Gi folk beskjed og ordne med begravelse. Men nå er det ikke det jeg tenker på, men alt papirarbeidet i etterkant.
Alle abonnement som skal avsluttes eller overføres. Skifteattest som skal skaffes.
De fleste steder går det smidig. Andre steder er mer kronglete.
På et tidspunkt i fjor høst fikk jeg på mange måter nok. Det virket som om noen var vrange bare for å være vrange, og det var et par aktører jeg bare ga opp. Så da har det kommet fakturaer med GGG sitt navn på jevnlig, og jeg har betalt – og tenkt at jeg rydder opp i det neste måned. Orker ikke ta kontakt med de nå igjen. De får det jo aldri til likevel. Jeg blir så hissig i slike sammenhenger. Jeg har ikke godt av det. Hvor mange ganger må du sende inn en skifteattest til samme firma, for eksempel.
I dag har jeg vært flink. Jeg startet dagen med å ordne opp i to slike forhold. (Håper jeg da.) To ting som har ligget og gnaget at burde vært tatt tak i, minnet på hver gang jeg betaler en faktura med feil navn.
Klapper meg selv på ryggen da jeg var ferdig med det. Flink kjerring.
Da jeg gikk i postkassa senere i dag lå det en faktura fra en av de der. Jeg kjente et øyeblikk at håpløsheten begynte å sige innover meg igjen, men så kom jeg raskt på at denne fakturaen jo var sendt lenge før jeg tok kontakt med firmaet i formiddag.
Så i ettermiddag ringte de fra det andre firmaet.
De hadde jeg faktisk snakket med i telefonen på formiddagen og fått bekreftelse på at alt var ordnet. Der var det bare en sum, et medlemsutbytte som skulle godskrives meg og hvilken konto det skulle inn på. Ingen stor sum.
Nå ringte de og lurte på om alt var bra, siden de hadde fått innsendt en skifteattest – og om det var noe de kunne bistå med.
Når jeg sa at alt var i orden, og at skifteattesten bare ble lastet inn på det skjemaet fordi jeg fikk beskjed om det på grunn av dette utbytte, hørtes han som ringte bare forundret ut.
Jeg tror den ene delen av bedriften ikke vet hva den andre driver med. Skal bli spennende å se om pengene dukker opp på konto i løpet av uka slik hun første jeg snakket med sa.
Jeg forstår godt at jeg ga litt opp i fjor høst. Det ble litt mye.
På formiddagen trodde jeg jo at sakene var ryddet av veien en gang for alle, og satte letta i gang med husarbeid. Man får liksom fornyet energi når man får gjort noe man har utsatt litt lenge.
Jeg både støvsuget, fikk på oppvaskmaskinen og vasket klær. Ja og så startet jeg med julebaksten.
Ja, du leste riktig. Kjerringa startet med å lage en småkake-deig 9. november. Om de kakene varer helt til jul er jeg mer i tvil om. Godt å kose seg litt i førjulstida og. Småkakene er nesten best da.
Nå skal kakedeigen ligge i kjøleskapet over natta, så baker jeg den ut i morgen. Hadde det gått å laste opp bilder kunne jeg ha vist bildebevis for det.
I dag er det som sagt 9. november, og jeg leser den første teksten på sosiale medier om at jula kanskje ikke er så topp for alle. Jeg lukker øynene og sukker. Ikke i år igjen! Jeg orker ikke lese haugevis av versjoner av Piken med svovelstikkene fra nå og frem til jul.
Det er ikke fordi jeg ønsker å lukke øynene for at ikke alle har det bra, at ikke alle barn vaser i pakker og ikke alle har velfylte julebord. Jeg er smertelig klar over det. Jeg trenger ikke å bli minnet på det daglig i førjulstida.
Det trenger ikke andre heller, spesielt ikke de som etter fattig evne prøver å lage jul så godt de klarer med de midlene de har til rådighet.
Helt greit at man ikke promoterer overflods-jula. At man fokuserer på at det viktigste med jula, ja rent bortsett fra det med et barn i Betlehem og det der, er å kose seg sammen.
Det å kose seg sammen består av noe helt annet enn å stappe i seg godsaker med begge hendene.
Så kan vi forsøke å ikke drepe hele julegleden ved å begynne allerede i starten av november med å snakke høytiden ned?
Jeg innrømmer gjerne at jeg på mange måter snakker for min syke mor, eller for meg selv, om du vil.
Jula i fjor var rene julenatt i skogen her i Drømmehuset. Første jul uten GGG. Svigermor og Svoger mangla også. Ungene og jeg prøvde å lage jul, og ja vi hadde vaska gulvet, tror jeg. VI hadde i det minste pynta tre. Eller ungene pynta treet mens jeg lå på sofaen. De kommanderte meg til å få nissene opp på peisen selv. Det har liksom vært min greie.
Jeg hadde bare bakt en eller to kakeslag, og ribba var fremdeles frossen da vi skulle sette den i ovnen. Jeg hadde tatt den opp alt for sent fra fryseren. Det der var jo GGG sin jobb.
Joda, det ble litt triveligere utover julekvelden, men det var en rar julaften. Julenatt i skogen – stemningen var å ta og føle på.
I år har jeg både lyst og tenkt å lage ordentlig jul igjen. Kanskje ikke en jul i overdådig luksus. Det har vi aldri hatt her i Drømmehuset, men en jul med masse kos og julestemning. Og jeg har som sagt laget den første førjuls-kake-deigen
Jeg vil heller lese koselige jule-historier enn alle som bare vil fortelle om hvor ille jula er.
La oss gjerne gi hverandre ideer på hyggelige aktiviteter som skaper julestemning uten at det behøver å koste skjorta. Tone ned kjøpepress-jula – og snakke opp julekosen.
Bare et lite hjertesukk fra meg.
