kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Jeg hadde knapt postet innlegget  Snø, sexye sosialister og sykehusdirektører. før jeg kom over en ny nyhet som fikk blodtrykket til å stige litt i denne kjerringa. Og nok en gang er det sykehusdirektører uten gangsyn og logisk sans som får det til å koke i kjerringa. Når jeg tenker meg om er det sikkert sunt for meg at jeg ikke lenger har en rolle som gjør at jeg skal samarbeide med ledelsen av Helseforetak lenger. Jeg syntes de til tider de var rimelig langt fra gulvet og hvordan ting fungerte i min tid. Det har helt klart ikke blitt bedre i de fem årene som har gått siden jeg sluttet.

Et øyeblikk blir jeg sittende å fundere over hvor mange flere direktører det har blitt i ledelsen av disse sykehusene og helseforetakene i løpet av de fem årene, men kommer til at jeg kanskje ikke bør vite svaret på det spørsmålet. Tror ikke det er sunt for blodtrykket mitt.

Vel, det jeg hisset meg opp for i går kveld var avisoppslaget:

Ledelsen ved Stavanger universitetssjukehus vil kutte minst 250 årsverk for
å berge økonomien i 2027.

Å kutte 250 årsverk på et sykehus hører bare helt vilt ut. Ja hvis det ikke er 250 direktører de skal kutte da. Men det pleier ikke å hjelpe på økonomien. Enten skal de ha feite sluttpakker, eller så fortsetter de i en annen stilling som opprettes til de, og beholder lønna.

Administrerende Direktør ved SUS (Stavanger Universitetssykehus) kan forklare det jeg ikke finner logisk.

 Regjeringen har gitt klar beskjed om at vi må tilpasse driften til de økonomiske rammene våre, og da kan vi ikke fortsette å bruke mer penger enn vi har.

Jeg har sittet som ansatte-representant i styret for to helseforetak. Først satt jeg i styret til Ringerike Sykehus HF da vi var eget HF, senere satt jeg i styret for Vestre Viken HF: Jeg forstår godt det den administrerende direktøren sier. Man kan ikke bruke flere penger enn man får tildelt. Man må forholde seg til de økonomiske rammene.

De økonomiske rammene settes av regjeringen. Som politiker vet jeg at regjeringens oppgave er å styre landet til beste for befolkningen. Det vil i mine øyne si å sørge for at sykehusene, helseforetakene, får en økonomisk ramme som gjør at de klarer å gi gode og trygge tjenester til befolkningen.
De økonomiske rammene burde settes slik at de dekket behovet for nødvendig helsehjelp.

For skal man tro Foretakstillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund ved SUS går det ikke ansatte å slenger i gangene på sykehuset.

Den aktiviteten som er der i dag, samsvarer ikke med bemanningen.

sier hun, og jeg får ikke inntrykk av at hun mener det er for mange ansatte, heller tvert i mot.

Hva er det SUS bruker penger på som de ikke burde, lurer du kanskje. Hvor er det regjeringen synes de sløser? Jeg vet ikke  hva regjeringen og helseministeren mener. Vestre er en fyr som sikkert er god på tall, men heller dårlig på sykehusdrift.

Det jeg vet om SUS og sykehus-økonomi som kan forklare de økonomiske utfordringene er at Helse Stavanger bygger et nytt sykehus. Første byggetrinn på nye Stavanger universitetssjukehus (SUS) hadde opprinnelig en kostnadsramme på over 11 milliarder kroner og åpnet i november 2025.
Norske helseforetak må selv finansiere nybygg med oppsparte penger fra ordinær drift og statlige lån.
Nye SUS har blitt rammet av prisvekst på byggematerialer, forsyningsproblemer og inflasjon. Samtidig har de økende styringsrentene ført til vesentlig høyere rente- og avdragsutgifter på lånet.
Og det lånet har de altså lånt av regjeringen som nå opererer som låne-hai, og sier at det er viktigere at de betaler lån og avdrag enn at de sørger for forsvarlig drift.
For jeg tviler sterkt på at de klarer å kutte 250 årsverk uten at det går ut over pasientbehandlingen.

Problemet med at renter og avdrag på lånet fra staten, fra regjeringen, spiser opp så mye av driftsbudsjettet at sykehuset må kutte i bemanning og pasientbehandling er ikke enestående for SUS: Det er slik alle steder de bygger nytt. SUS styrer mot et underskudd på 500 millioner, leser jeg. Vestre Viken HF har jeg lest styrer mot et underskudd som er omtrent dobbelt så stort. De åpnet og et nytt sykehus i fjor. Drammen sykehus.

I innlegget Snø, sexye sosialister og sykehusdirektører. spurte jeg litt sånn retorisk

Hva er viktigst å bruke ressurser på på et sykehus? Pasientbehandling eller direktører? 

I dette innlegget stiller jeg vel mer spørsmålet om det er pasientbehandling eller det å skaffe inntekter til statskassa er det som er den viktigste oppgaven til et sykehus.

Da jeg begynte i helsevesenet for mange, mange år siden het det Pasienten i sentrum og Gode og trygge helsetjenester. Nå er det pengene som er i sentrum, og vi behandler pasientene etter LEON og BEON prinsippene. Og dette er dessverre ikke tull.
LEON betyr lavest effektive omsorgsnivå, Man påstår at BEON betyr beste effektive omsorgsnivå, men jeg har følelsen av at det egentlig står for billigste effektive omsorgsnivå. Det høres bare penere ut å snakke om beste enn billigste, men man mener den økonomisk beste omsorgsnivå.

I går kveld da jeg skulle skru av lampene i stua så det plutselig slik ut utenfor vinduet, Så hvit og fin pleier ikke asfalten å være her på boligfeltet. Det må da være snø. Jeg tok en tur ut på trammen, og sjekket. Jepp, et tynt snølag på trammen. Vinteren har kommet.

Snøen var der fremdeles da jeg sto opp i dag morges, men det er ikke snakk om store mengder, mer et melis-dryss. Er spådd påfyll i morgen. Været får jeg gjort lite med, og jeg klarer, litt overraskende, å se det pene med snøen og glede meg over den. Tror det har noe med at jeg ikke må ut.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det slo meg her på morgenen. Jeg må ikke ut når jeg finner føreforhold eller været for utfordrende.
I morgen kommer etter all sannsynlighet det første skikkelige snøfallet her på mine kanter. Det er spådd opp til 15 cm snø.  Yr sier nedbør gjennom store deler av døgnet og temperaturer rundt 0 grader. For meg sier det snø, sludd eller underkjølt regn. Det tyder på kaos i trafikken. Jeg har arbeidet 30 år med mottak av uheldige mennesker på overraskende (?) snøføre. Det finnes utrolig mange som lar seg overraske av at det kommer vinter i Norge hvert år.
Jeg hadde en legetime på morgenen i morgen.
Jeg vet at vissheten om den legetimen vil stresse meg i hele dag og gjennom natta.
Så jeg gikk inn og ombestilte timen innen fristen.
Kjente skuldrene senket seg med en gang.
Jeg har ikke tenkt å mure meg inne hele vinteren, langt der i fra. Jeg har vinterdekkene godt skrudd fast på bilen, og har kjørt mye bil på vinterføre, men å unngå å kjøre de mest kaotiske dagene tror jeg gjør meg godt.
Så ser jeg på været og føreforholdene i morgen om det blir buss eller bil til det møtet jeg skal på ut på ettermiddagen.  Kjerringa har lært seg å ta grep for å minske stress.

Etter at bekymringene for morgendagens kjøreforhold var ryddet av veien konsentrerte jeg meg om nyhetene i stedet for snøen utenfor vinduet.

Kalenderen som noen såkalte kunstnere har kalt Sexy sosialister tror jeg har fått den publisitet kunstnerne ønsker. Så forstår jeg utmerket godt at Rødt ikke har lyst på pengene fra kalender-salget.
Salg av kvinnekroppen til inntekt for Rødt er liksom ikke innafor i et feministisk parti,

Hva er viktigst å bruke ressurser på på et sykehus? Pasientbehandling eller direktører?
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt den tanken opp gjennom årene, men den meldte seg også i dag.
Svært mange av direktørene ved Finnmarksykehuset (som består av flere sykehus forskjellige steder i Finnmark) bor ikke i Finnmark, de pendler fra for eksempel Oslo eller Bodø.
Jeg antar de selv har valgt å ikke flytte nærmere arbeidsplassen. At det ikke er en god grunn for at sykehusdirektører i Finnmark bor på sentrale Østlandet. Likevel er det liksom en selvfølge at arbeidsgiver både skal betale bolig/ overnatting i Finnmark og det det koster direktørene med million-lønn å pendle.
Jeg bodde i mange år i Krødsherad, fem mil fra min jobb ved et sykehus/helseforetak. Jeg skal innrømme at jeg aldri spurte om arbeidsgiver ville ta pendlerutgiftene for meg, men jeg antar at jeg hadde fått nei.
Jada, jeg har hørt at man må inngå slike avtaler for å få de beste, Nå tviler jeg på at det ikke finnes flinke folk som kunne gjort en utmerket jobb som allerede bor i Finnmark. Ja, kanskje bedre. De ville ha mer nærhet til foretaket, og når kutt i tilbud besluttes ville de kuttene også ramme folk de er glade i, og i verste fall dem selv.
Det er lettere å kutte i helsetilbudet i Finnmark når du på slutten av arbeidsdagen kan ta ettermiddagsflyet tilbake til hovedstaden hvor det er et sykehus på annethvert gatehjørne.

Ut på dagen forsvant snøen, eller mye av den.
Så jeg dro ned på Kiwi og handlet. Jeg har ikke handlet siden fredag, så kjøleskapet var relativt tomt.
Egentlig hadde jeg tenkt å tatt en tur på senteret, drukket kaffe-latte, sett folk.
Men det var yr og rundt 0 grader. Jeg kjøpte heller med meg litt godt pålegg og dro hjem. Lunsj i Drømmehuset er ikke å forakte det heller.

I natt postet jeg innlegget Et par hjertesukk fra kjerringa… der ba jeg om at vi ikke begynner allerede nå å snakke jula ned. Ikke hale frem alt som er trist og tungt i jula. For jula skal vøre en fin tid. Den skal være lys, varme og tindrende barneøyne. Det mener jeg at en kan få til uten å kjøpe den dyreste leken hos Ringo, eller ha den flotteste julepynten fra den dyreste interiør-butikken.
Det blir julestemning selv om surkålen er ei pakke fra first-price og ribba er kjøpt på salg.

I starten av november hadde jeg et innlegg jeg kalte November er så trist og grå…  Der siterte jeg gode, gamle Prøysen, og oppfordret folk til å være litt kreative og lage moro selv. Den oppfordringen gjaldt jo meg og.
Jeg hadde en baktanke med det innlegget. Det var å bruke november og desember på å dele litt kreativitet på blogg. Ikke de helt store prosjektene. Bare litt enkle ting de flest kan få til. Kanskje gi noen noen ideer. Ideer som ikke koster skjorta, men bidrar til å skape stemning i mørket. Bidrar til lys og varme. Vi trenger det på denne tiden.

Bildet over er tatt i dag. Jeg satt en lys-lykt ut på trammen med et batteri-stearinlys og noen kongler i.
Lys-lykta fikk jeg i 50-års gave, så den er 10 år gammel. Lyet hadde jeg og, måtte bare skifte batterier. Konglene tok jeg en tur bort i Hundremeterskogen og plukket.  Lyset er festet med sånn “tyggegummi” du fester plakater etc. med. Det hadde jeg og i skuffen.
Gran-busken i bakgrunnen er en kunstig gran-busk GGG kjøpte for flere år siden. Og siden det er GGG som kjøpte den tipper jeg den ikke var så dyr. 19.90 på Rusta, eller noe slikt.  Den har sett sine bedre dager, men gjør fremdeles nytta si i en litt bortgjømt krok på trammen. Med litt pynt rundt ser man ikke at den er kunstig når man bare går hastig forbi. Folk oppholder seg ikke så lenge på trammen på denne tiden av året.

Kake-deigen jeg lagde i går ble bakt ut i dag. Ikke for å ligge i en boks i halvannen måned, men for å nytes de nærmeste dagene.
Både radio og aviser advarer om at den første snøen kommer på torsdag. Da trenger jeg litt å kose meg med. Småkakene folk sier de ikke spiser i jula blir etter min erfaring tatt godt i mot i ukene før jul.
Så her tenker jeg vi koser oss med småkaker i mørke november-kvelder. De behøver ikke være så perfekte da. De i dag ble litt vel mørke, men jeg er sikker på at de er borte lenge før jul. Antakelig i løpet av uka. Det var ikke så mange. Jeg bakte bare ett brett. Hadde ikke mer smør og sukker enn til halv porsjon. Halv porsjon blir kake-kos det og.

Lett-brente småkaker fra eget kjøkken, en kopp kaffe og  ei god bok.  Det skal ikke så mye til for å lage det koselig i høstmørket.
Det er fyr på peisen. Lys på trammen og lukta av hjemmebakte småkaker ønsket Yngste Sønn velkommen hjem da han kom fra jobb. Plutselig er ikke november så trist og grå likevel.

Hvis du aldri har hatt ansvar for å ordne ting etter et dødsfall skal jeg fortelle deg at det er mer jobb enn man kanskje ser for seg.
En ting er det praktiske du må gjøre de første kaotiske dagene. Gi folk beskjed og ordne med begravelse. Men nå er det ikke det jeg tenker på, men alt papirarbeidet i etterkant.
Alle abonnement som skal avsluttes eller overføres. Skifteattest som skal skaffes.
De fleste steder går det smidig. Andre steder er mer kronglete.

På et tidspunkt i fjor høst fikk jeg på mange måter nok. Det virket som om noen var vrange bare for å være vrange, og det var et par aktører jeg bare ga opp. Så da har det kommet fakturaer med GGG sitt navn på jevnlig, og jeg har betalt – og tenkt at jeg rydder opp i det neste måned. Orker ikke ta kontakt med de nå igjen. De får det jo aldri til likevel. Jeg blir så hissig i slike sammenhenger. Jeg har ikke godt av det. Hvor mange ganger må du sende inn en skifteattest til samme firma, for eksempel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag har jeg vært flink. Jeg startet dagen med å ordne opp i to slike forhold. (Håper jeg da.) To ting som har ligget og gnaget at burde vært tatt tak i, minnet på hver gang jeg betaler en faktura med feil navn.
Klapper meg selv på ryggen da jeg var ferdig med det. Flink kjerring.

Da jeg gikk i postkassa senere i dag lå det en faktura fra en av de der. Jeg kjente et øyeblikk at håpløsheten begynte å sige innover meg igjen, men så kom jeg raskt på at denne fakturaen jo var sendt lenge før jeg tok kontakt med firmaet i formiddag.

Så i ettermiddag ringte de fra det andre firmaet.
De hadde jeg faktisk snakket med i telefonen på formiddagen og fått bekreftelse på at alt var ordnet. Der var det bare en sum, et medlemsutbytte som skulle godskrives meg og hvilken konto det skulle inn på. Ingen stor sum.
Nå ringte de og lurte på om alt var bra, siden de hadde fått innsendt en skifteattest – og om det var noe de kunne bistå med.
Når jeg sa at alt var i orden, og at skifteattesten bare ble lastet inn på det skjemaet fordi jeg fikk beskjed om det på grunn av dette utbytte, hørtes han som ringte bare forundret ut.
Jeg tror den ene delen av bedriften ikke vet hva den andre driver med. Skal bli spennende å se om pengene dukker opp på konto i løpet av uka slik hun første jeg snakket med sa.
Jeg forstår godt at jeg ga litt opp i fjor høst. Det ble litt mye.

På formiddagen  trodde jeg jo at sakene var ryddet av veien en gang for alle, og satte letta i gang med husarbeid. Man får liksom fornyet energi når man får gjort noe man har utsatt litt lenge.
Jeg både støvsuget, fikk på oppvaskmaskinen og vasket klær. Ja og så startet jeg med julebaksten.

Ja, du leste riktig. Kjerringa startet med å lage en småkake-deig 9. november. Om de kakene varer helt til jul er jeg mer i tvil om. Godt å kose seg litt i førjulstida og. Småkakene er nesten best da.
Nå skal kakedeigen ligge i kjøleskapet over natta, så baker jeg den ut i morgen. Hadde det gått å laste opp bilder kunne jeg ha vist bildebevis for det.

I dag er det som sagt 9. november, og jeg leser den første teksten på sosiale medier om at jula kanskje ikke er så topp for alle. Jeg lukker øynene og sukker. Ikke i år igjen! Jeg orker ikke lese haugevis av versjoner av Piken med svovelstikkene fra nå og frem til jul.
Det er ikke fordi jeg ønsker å lukke øynene for at ikke alle har det bra, at ikke alle barn vaser i pakker og ikke alle har velfylte julebord. Jeg er smertelig klar over det. Jeg trenger ikke å bli minnet på det daglig i førjulstida.
Det trenger ikke andre heller, spesielt ikke de som etter fattig evne prøver å lage jul så godt de klarer med de midlene de har til rådighet.
Helt greit at man ikke promoterer overflods-jula. At man fokuserer på at det viktigste med jula, ja rent bortsett fra det med et barn i Betlehem og det der, er å kose seg sammen.
Det å kose seg sammen består av noe helt annet enn å stappe i seg godsaker med begge hendene.
Så kan vi forsøke å ikke drepe hele julegleden ved å begynne allerede i starten av november med å snakke høytiden ned?

Jeg innrømmer gjerne at jeg på mange måter snakker for min syke mor, eller for meg selv, om du vil.
Jula i fjor var rene julenatt i skogen her i Drømmehuset. Første jul uten GGG. Svigermor og Svoger mangla også. Ungene og jeg prøvde å lage jul, og ja vi hadde vaska gulvet, tror jeg. VI hadde i det minste pynta tre. Eller ungene pynta treet mens jeg lå på sofaen. De kommanderte meg til å få nissene opp på peisen selv. Det har liksom vært min greie.
Jeg hadde bare bakt en eller to kakeslag, og ribba var fremdeles frossen da vi skulle sette den i ovnen. Jeg hadde tatt den opp alt for sent fra fryseren. Det der var jo GGG sin jobb.
Joda, det ble litt triveligere utover julekvelden, men det var en rar julaften. Julenatt i skogen – stemningen var å ta og føle på.

I år har jeg både lyst og tenkt å lage ordentlig jul igjen. Kanskje ikke en jul i overdådig luksus.  Det har vi aldri hatt her i Drømmehuset, men en jul med masse kos og julestemning. Og jeg har som sagt laget den første førjuls-kake-deigen
Jeg vil heller lese koselige jule-historier enn alle som bare vil fortelle om hvor ille jula er.
La oss gjerne gi hverandre ideer på hyggelige aktiviteter som skaper julestemning uten at det behøver å koste skjorta. Tone ned kjøpepress-jula – og snakke opp julekosen.
Bare et lite hjertesukk fra meg.

God morgen, folkens! Ny uke, nye utfordringer og nye gleder.
Uka starter rolig. Så blir det et møte på onsdag, legebesøk og møte på torsdag og en begravelse på fredag.

I går klarte jeg å lage litt engasjement her inne. Jeg spurte Hva skal blogg være?  og endelig ble det litt liv i kommentarfeltet mitt igjen. Folk likte ikke at jeg sa meg enig med Apecalypso om at vi kan fremstå som en syklubb som bare blogger for hverandre. At vi for å holde på leserne og trekke flere inn så må vi tenke litt på hva vi skriver. Folk blogger om hva de vil, og hvordan de vil! Ferdig snakka! Var konklusjonen jeg trakk etter å ha lest kommentarene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er jo enig med folk i det. Jeg har ingen intensjon om å bli noe blogg-politi. Og jeg heier på mangfold, så får man antall lesere etter hvor godt man klarer å engasjere leserne. Fair nok.
Jeg klarte med mitt innlegg å få det mest kommenterte innlegget på min blogg siden 11.oktober.
Det er jeg fornøyd med, for da klarte jeg å engasjere leserne mine.

En av kommentarene som kom litt over midnatt tenker jeg flere burde lese, så jeg gjengir den her.

Jeg forstår at en blogg er personlig og at bloggeren selv velger hva hau/hun vil skrive. Så er det opp til leseren hva han/hun liker å lese. Jeg liker å høre om bloggeren hverdagsliv som kan være svært forskjellig!
Jeg har fulgt enkelte bloggere i mange år, og tidligere var jeg mer aktivt med. Jeg sendte kommentarer, noen ganger tips og råd og til og med spørsmål. Og fikk svar tilbake. I de siste årene har jeg følt at kommentarfeltet ble for de utvalgte. En venninneklubb som jeg ikke var bedt inn i. Jeg følte ikke at jeg kunne trenge meg på så jeg sluttet med det. En og annen gang har jeg allikevel sendt en kommenter for jeg har samme fornavn som en i gjengen! Så dekker meg bak det. Skal blogg engasjere må leserne inviteres inn!

Jeg har aldri tenkt over at kommentarfeltene kan fremstå som en arena kun for de som er med i gjengen. Det har jeg aldri ønsket, og det tror jeg ingen andre har heller.
Så kanskje har vi her noe av svaret på hvorfor interessen for blogg er dalende.
Hva vi skal gjøre for at leserne skal føle at de inviteres inn aner jeg ikke, men kommentaren ga meg noe å tenke på. Noe å være bevisst når jeg skriver. For jeg ønsker meg lesere og kommentarer.

Hvor dum kan en bli? tenker jeg når jeg leser om Jensen Huang, toppsjef i ett av de store amerikanske AI-selskapene som har latt seg forføre av en kinesisk spion.
Jensen Huang er garantert ikke den første gubben i 60-åra som lar seg rose at en yngre, flink kvinne ser ut til å finne han attraktiv. Men det går an å la tanken gå to runder i hodet før en slenger av seg klærne og hopper til køys. Kan det være noe annet ved meg som er av interesse enn bare min fantastiske utstråling og seksuelle appell? Jeg har passert middagshøyden for noen år siden.

Mulig han og burde sende noen tanker til barna og kona han har vært gift med i over 40 år.
Det er ikke sikkert det er så gøy når utroskapen din brettes ut i media verden over. Min dypeste medfølelse går til kona Lori. Jeg mener, skal du først være utro, så vær det med noen som ikke gjør det til en global nyhet!

Ifølge The New York Times mener amerikansk etterretning at den kinesiske forretningskvinnen Alice Huang ble rekruttert for å samle informasjon om Nvidia-sjef Jensen Huang, som hun så innledet et forhold til. Smart dame.
Kinesisk etterretning ønsket å undersøke muligheten for å påvirke Nvidias holdning til eksport av avanserte KI-brikker til Kina. Nivida er firmaet han er en av sjefene i.

Nå ser det ikke ut til at dette lille feiltrinnet får noen store følger for Jensen Huang, ja annet enn litt dårlig stemning på hjemmebane da. Han er alt for viktig for firmaet til at han kan miste jobben. Litt dumt med den spion-affæren, selvsagt. Men bisniss er bissniss som man sier.

Dessuten har Trump, selveste den amerikanske presidenten, gått god for han.
Trump ble informert for et års tid siden om at Alice kunne være en spion men valgte å ikke gripe inn.
– Jeg tror han er en hederlig fyr, jeg tror han sannsynligvis har en unnskyldning for det. Man må høre den. Han har gjort en fantastisk jobb for landet, sa Trump til journalister i går da saken ble kjent i alle medier.
Og så fortsatte han med å si at han gjerne ville ha ham med på sin kommende reise til Kina i forbindelse med Apec-møtet i Shenzhen.

Som jeg skrev over her. Bissniss er bissniss.

Så var det Carl I. Hagen da. Denne Fremskrittspartiet-nestoren jeg nesten holdt på å kalle syvende far i huset. Jeg skal la det være. Det kunne fremstå som aldersrasisme. Det vil jeg unngå.

Stadig flere unge havner utenfor arbeidslivet. Rundt 22.000 personer mellom 18 og 29 år mottar nå uføretrygd. Psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser er den klart vanligste årsaken til at unge blir uføre.
Samtidig skyldes stadig mer av det rekordhøye sykefraværet blant unge psykiske plager.
Dette er kjensgjerninger. Og det er de Hagen har vært ute og kommentert.

Hagen mener samfunnet sykeliggjør vanlige problemer ved å dele ut diagnoser i stedet for å kreve egeninnsats. Han viser til sin egen oppvekst:

– Da jeg vokste opp og folk i 16–18-årsalderen slet med det vi i dag kaller psykiske problemer, hva var løsningen da? «Ta deg sammen, gutt, skjerp deg», var beskjeden vi fikk. Nå blir man sykmeldt og får en diagnose i stedet, 

Han understreker at noen selvsagt har alvorlige psykiske lidelser, men mener diagnosene sitter altfor løst.
Jeg som er rød og radikal burde kanskje ikke si det, men jeg er litt enig med Hagen.
Løsningen på problemet med redusert sykelønn er jeg derimot ikke enig i.
Jeg tror ikke det å bli fattigere gjør folk friskere, heller ikke de som lider av psykiske problemer eller står utenfor arbeidslivet.

Forresten er det en seiglivet myte at sykefraværet et så høyt. Går man inn på Nav sine statistikker er det lavere nå enn det var i 2002 og 2003. Det har vært ganske jevnt de siste årene.
Det er heller ikke de unge som har det høyeste sykefraværet. Og jeg ser ikke noen signifikant økning i den aldersgruppa heller.

Så kanskje hagen bør oppdatere tallene sine, eventuelt krabbe opp i hornet igjen.
Det som er viktig er å gjøre unge mennesker i stand til å møte de utfordringene mange må forvente å møte i løpet av livet. Jeg tror ikke på at det å gjøre de fattigere, og påføre de en utfordring til er den riktige løsningen.

Håper noen lesere har orket å lese hele innlegget. Nå blir det stille fra meg noen timer. Vi blogges.

I innlegget Dårlig bloggforståelse  kommer Apecalypso med noen litt betimelige, men kanskje upoppulære betraktninger.  Han starter med å slå fast noe vi alle vet og alle kan enes om; det ingen regler for hva som er og ikke er “korrekt” i en blogg. Så kommer han med en beskrivelse av oss andre medbloggere her på platformen som sikkert kan provosere mange.

Mye bærer preg av “sosial syklubb” hvor folk snakker om seg selv i en runkesirkel av deltagere som klapper hverandre på skulderen og “forstår” det som blir sagt på en måte som for meg er totalt ubegripelig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kan Apecalypso være inne på noe? Er det til tider litt vel mye syklubb her inne? Litt mye trivialiteter om vær og vind og helt dagligdagse gjøremål? Mange av oss er redd for at platformen legges ned fordi interessen er synkende. Har vi på mange måter utviklet platformen til å bli en syklubb, så er det kanskje ikke så rart at interessen fra folk utenfor syklubben er avtagende.

Hvor vanskelig kan det være å skrive om noe?

spør Apecalypso. Og av og til stiller jeg meg det samme spørsmålet. Selv om jeg og sikkert kommer med en del innlegg uten det helt store innholdet.

selvbiografi er en uheldig litterær sjanger selv blant sånne som har hatt et usedvanlig begivenhetsrikt liv. 

fortsetter, og han har jo på mange måter rett. Mange av oss her inne levwr ikke usedvanlig bwgivenhetsrike liv.

Samtidig er ikke det det som og er blogg, det at man gjennom innleggene blie kjent med mennesket bak bloggen? At det at man følger en blogg ikke kommer av at bloggeren lever et begivenhetsrikt liv, men at vedkommende lever et liv vi kjenner oss igjen i?

Jeg tror likevel Apecalypso er inne på noe. Litt mindre syklubb og litt mere innhold kunne vi alle være tjent med.

Jeg mener ikke at alle skal skrive om politikk og samfunnsliv. Ei kakeoppskrift, dagens antrekk og skildring av en skogstur eller en soloppgang er jo og innhold.

Det blir et bilde fra arkivet som ledsager dette innlegget. I likhet med flere andre får jeg ikke lastet opp bilder nå. Fikk det i går kveld, og det virker som om enkelte får det. For dagens antrekk inne hos Frodith. antar jeg at ikke er arkivbilder. (Selv om hun selvsagt kan ha brukt samme antrekket ved tidligere anledninger og har bilder liggende i arkivet.)

Været utenfor Drømmehuset er omtrent som på bildet over, rim på bakken og grått. Eller det er enda mer grått, fordi tåka ligger tett. Jeg har ingen hund lenger, og har heller ikke vært ute ennå.
Det betyr ikke at jeg har vært uvirksom. Oppvaskmaskinen durer og går. En del regninger er lagt inn i nettbanken. Jeg er i gang… som man sier i min familie. Og siden jeg brukte forrige innlegg på å mimre om Høvdingen er det viktig å påpeke det. At jeg er i gang, altså.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg skulle skrive mitt forrige innlegg lette jeg i arkivet etter bilder av kaffe- eller tekopper. Tenkte å gi litt inntrykk av tanker over en kaffekopp, hvis dere skjønner. Da fant jeg ut at jeg har mange slike bilder, men svært mange av de er tatt utendørs. Gjerne på terrassen.

Syntes liksom ikke det passer å illustrere innlegg om gråe novemberdager med bilder av sofyllte kaffekopper, så jeg tenkte å gjøre noe med det. Tok et bilde av kaffekoppen jeg akkurat har laget meg og boka jeg leser.
Bildet ble bra, men lar seg altså ikke laste opp nå.

Boka jeg leser ja. Den gir meg mange tanker. Den er skrevet av en som sitter i kommunestyret her for Frp, og handler om aldersrasisme. Det er en klok bok, utformet som en samtale mellom to menn. Den ene en sykehjemspasient på rundt 90, den ene en sprek mann i midten av 70-åra.
Det er en klok bok, den gir meg mange tanker og refleksjoner. Men noen ganger stiller jeg meg litt tvilende til fakta-opplysninger som kommer frem i boka. Slik som i det kapittelet jeg leste i dag.
De to karene snakker om rusmidler etter at den eldste har tatt seg en pris snus.
Da kommer de inn på alkohol, og den yngste forteller at han lager snaps av urter og bær. Den eldste sier at den ville han gjerne ha smakt. Den yngste sier at han gjerne kunne hatt med litt til han, men at det ikke er lov.
De sitter i en gapahuk på sykehjemmet, og den yngste sier at det ikke er lov å servere alkohol der, Og at det ville bli et svare strev for de begge hvis den eldste hadde hatt en liten flaske snaps på rommet sitt og det ble oppdaget.
Dette er noe de begge ser å som aldersrasisme og som de finner urettferdig.

Jeg er enig i at det er feil hvis det er slik, men stiller meg usikker på om det medfører riktighet.

Grunnen til at jeg tviler er at jeg husker at da jeg hadde sommerjobb på et av kommunens sykehjem på 1980-tallet var det en av beboerne som hadde en flaske likør i nattbordskapet som hun fikk et glass av før leggetid når hun ønsket det.
Jeg vet og at en kollega av meg til stadighet måtte innom polet å kjøpe Baileys til moren sin og venninnene hennes på sykehjemmet.  Det må ha vært rundt en eller annen gang etter 2010.

Jeg sjekker litt. Kan selvsagt ikke si noe om hvordan det praktiseres på de enkelte sykehjemmene rundt om kring, men kommuner eller sykehjem kan ikke ha et totalforbud mot at beboere drikker et glass vin eller øl hvis de ønsker det. Alkoholinntaket skal selvsagt ikke være til sjenanse for medbeboere.
Så slik jeg leser lover og retningslinjer kunne den yngre mannen ha hatt med en liten flaske av snapsen sin til den eldre slik at han fikk smake.
Det smarteste hadde vært å gjort dette i samrå med personale slik at man tok hensyn til eventuelle medikamenter som ikke bør inntas sammen med alkohol, samt oppbevaring.
Men altså denne formen for aldersrasisme som de to herrene hisser seg opp over er, hvis den praktiseres, ikke lov.

Skal huske å nevne det for forfatteren når jeg ser han igjen.

Tåka ligger rundt Drømmehuset, og kjennes i hvert ledd i kroppen. Ute er det 1 kuldegrad nå, var noen flere på morgenkvisten. Jeg hadde lite lyst til å forlate den gode, varme senga i dag, men kom meg opp litt over 9. Er kanskje ikke så ille det på en søndag.

I dag er det farsdag, uten at det betyr noe her i Drømmehuset, Ingen far eller bestefar som skal hedres.
Det føles rart. Jeg har følt på det hele uka, hver gang farsdagen blir nevnt i reklame eller på radio.
Var det noen som forventet markering av farsdagen, så var det Høvdingen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter at vi søstrene flyttet hjemmefra minnet Mamma oss gjentatte ganger gjennom uka i forkant at det var farsdag på søndag. Hun bakte gjerne bløtkake, og ut på kveldinga ramla vi inn alle barn, svigerbarn og barnebarn.
Jeg tror det var det viktigste for de. Ikke gavene, men at vi kom hele gjengen. Stua ble rimelig full. Vi var 16 stykker hvis alle var med og dukket opp samtidig. Det hendte at de 8 barnebarna ble sendt ut på slutten av kvelden når sukker-inntaket og gleden over å være samlet gjorde til at de ble litt vel aktive.

Ikke noe fedre, farsdag eller bløtkake her i dag. Men jeg kan jo finne på noe annet gøy. Hva har jeg ikke helt bestemt ennå. Nå først blir det frokost.  Sen frokost er lov på en søndag.

Oktober var varm og fin her rundt Drømmehuset. November har vært grå. Tåka har ligget nesten konstant den siste uka. I går morges var trammen sleip og glatt av frossen tåke. Jeg har besluttet å få piggskoa opp av kjelleren, så de er klare.
Og så har jeg bestemt meg for ikke å grave meg ned i triste tanker selv om vinter, kulde og ikke minst glatte veier nærmer. seg.
I går, for eksempel, da trammen viste seg speil-glatt når jeg hadde tenkt meg ut for å montere juletrelysa, gikk jeg bare rolig inn igjen. Tar det når det ikke er glatt. Og tenkte at i år har jeg ikke hunder som gjør at jeg MÅ ut når det er glatt. Det føltes godt.
På samme måte må jeg heller ikke kjøre på glatte vinterveier ut til Høvdingen denne vinteren. Det stresset meg en del i fjor. Jeg tror de to forholdene som gjør at jeg ikke må ut hvis jeg ikke har lyst, gjør at jeg går denne vinteren lysere i møte enn jeg gjorde i fjor.

Så i stedet for å konstant sjekke vær og føreforhold fyrer jeg i peisen, tuller meg inn i varme pledd og drikker gløgg.
November er muligens grå, men den behøver ikke å være trist.
Det er litt opp til hva en gjør det til selv. Og jeg, jeg har det så mye bedre om jeg ikke fokuserer på kulde og is – som jeg jo ikke får gjort noe med. Føler ikke for å flytte til varmere strøk, liksom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Snakket med noen her om dagen som gruet for pensjonisttilværelsen.
Det syntes jeg vedkommende ikke burde. Den gir deg jo frihet til å bruke dagene dine på det du har lyst til. Vedkommende har klaget over jobben sin de siste ti årene, minst. Vedkommende har og økonomi til å finne på litt morsomme ting, reise litt og kose seg.
Men nei, det var jo ikke så lett. Vedkommende var jo alene….

Jeg argumenterte for at det ikke var noen hindring. Og vedkommende argumenterte at det var lett nok for meg å si.
Og jeg tror faktisk at ingen av oss tenkte på at jeg og er alene.
Jeg tenkte i det minste ikke på det før lenge etterpå. Kanskje fordi jeg ikke fokuserer så mye på at jeg er blitt alene.

Jeg savner GGG. Savner å dele opplevelser med han. Fortelle hva jeg opplever. Ha en samtalepartner å drøfte ting med. En som lytter når jeg trenger det og ikke minst en å krype inntil når jeg føler for det.
Men det betyr ikke at jeg ikke kan ha det fint også alene. At jeg kan finne på ting som gjør livet bra selv om jeg er alene.

Det er faktisk opp til meg å gi livet mitt mening og innhold.
Det gjelder for alle. Enten de er alene eller har noen å dele livet med.
Så jeg drikker gløgg og koser meg denne lørdagskvelden. Angrer muligens litt på at jeg ikke har kjøpt en boks pepperkaker til å ha ved siden av gløggen, men har ingen planer om ut på glatta for å skaffe det i kveld. Det får jeg heller ordne før neste helg.

Sitter her med tekopp og tastatur. Reflekterer over de siste dagene, og over blogg. Politikk gir ikke den største aktiviteten i kommentarfeltet, men blogg leses av langt flere enn de som kommenterer. Egentlig er de som legger igjen spor etter seg utrolig liten. Den største lesergruppen vet jeg ikke hvem er, men de er der og leser. Sikkert med ujevne mellomrom. Det er de som holder bloggen i gang – selv om det selvsagt også er hyggelig med kommentarer.

Noen ganger når man sitter og knotter kan man fort tenke at man skriver mest fordi som legger igjen kommentarer jevnlig. At lesergruppa er de andre på blogg.no. En utveksling av koseprat mellom gode venner som “kjenner” hverandre i større eller mindre grad.
Jeg skriver like mye for de mange som jeg ikke aner hvem er som for de få som deler interessen min for å blogge. Kanskje mer for dem. Og kan jeg få lokket de til å klikke innom en og annen annen blogg er det bra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det blogginnlegget som skapte mest engasjement den siste uka var innlegget om Plukkefinke Det synes jeg er litt gøy. Spesielt når jeg får tilbakemelding på at temaet plukkefinke har vært samtaletema på en arbeidsplass som jeg vet ligger et godt stykke fra Drømmehuset. Sånt synes jeg er gøy.

Jeg har ingen planer om å bli en mat-blogger, men tror nok akkurat temaet tradisjonsmat kan følges opp. Passer jo bra siden vi nå er i november November og desember er vel den tida på året folk flest er mest opptatt av tradisjoner og gamle mat- og kakeoppskrifter.

I år skal denne kjerringa lage jul. Ungene har sagt de kommer hjem, og jeg har bedt Svoger og Svigermor. Jeg sitter og gleder meg til å komme i gang, og har vel så smått begynt.

Jeg har ikke begynt å pynte til jul. Det er litt tidlig for meg. Men julepynten er nede fra loftet og står inne på gjesterommet, Da kan jeg begynne når jeg får det for meg, og jeg tror jula vil dukke sakte og rolig opp i Drømmehuset utover.
I går morges hadde jeg tenkt meg ut for å henge opp juletrelys, vinterlys eller hva du velger å kalle det, på tujaene i innkjørselen. Jeg hadde ikke tenkt å tenne de, men bare ha de på plass.
Men da jeg kom ut på trammen var den glasert av frossen tåke. I fjor falt jeg på glatta på den trammen en fredag i starten av november, fikk en kompresjonsfraktur i ryggen og lå på sofaen og syntes synd på meg selv til klokkene ringte jula inn og vel så det. Så jeg tenkte at jeg risikerer ikke den samme reisa i år. I det minste ikke for å få opp juletrebeleysning tidlig i november.

November er så trist og grå… skrev jeg forrige helg, og oppfordret til kreativitet. Egen kreativitet kommer nok til å dukke opp på flere måter her på blogg. Ikke bare i form av kremering av julebakst, som jeg jo har gode tradisjoner for.

Julebakst ja. Det må til, selv om jeg går inn i det med litt blandede følelser. Det pleier ofte å ikke gå helt etter planen. Og etter å ha evaluert pannekakestekingen min i går har jeg konkludert med at mine evner innen baking ikke har blitt betraktelig forbedret.

Det viktigste er prosessen pleier ei som vel har en master i formingsfaget, eller hva det nå heter å si. Så da trøster jeg meg med det når jeg gir meg i kast med alt fra julebakst til laging av julepynt. Noen gang er det de mest mislykka prosjektene som gir mest underholdningsverdi.

Underholdning ja. Det holdt det på å bli nede på Kiwi i går. Jeg er virkelig stolt av meg selv for at jeg ikke lagde show.
Da jeg dro hjem fra kommunestyret på torsdag kveld sånn rundt 21.30, glemte jeg helt at det var tomt for brød hjemme. At jeg hadde tatt den siste brødskiva til frokost før jeg dro på rådhuset.
Så da ble det ikke frokost på denne kjerringa i går morges.  For meg er det brødskive som er frokost. Punktum!
Trammen var som sagt glasert, så jeg tenkte at jeg kunne vente litt ut på dagen før jeg gikk ut.

Så drev jeg med litt forskjellig her hjemme, og dro ikke på Kiwi før klokka var over 13. Og da begynte denne kjerringa å bli sulten. Jeg skulle ikke ha stort. Ei kaviartube, et brød og litt fredagskos.
Jeg sjekker alltid halv-pris-disken når jeg handler. Der lå det et brød som så ok ut, så jeg gikk for det brødet.
Da jeg kom til kassa og skulle betale de tre varene klarte ikke fyren i kassa å skanne prislappen på det nedsatte brødet. Han prøvde en gang, han prøvde to ganger, han prøvde tre ganger…. Køa ble lenger og lenger. Han ringte på hjelp en gang. Han ringte på en gang til. Køa begynte å murre og komme med kreative løsninger. Endelig kom det en som har vært der lenge. Han prøvde å skanne, fikk det heller ikke til. Studerte prislappen og sa at den hadde fått en brekk eller noe slikt. Og gikk. Han som sto i kassa forsøkte å slå inn prisen manuelt, men klarte det ikke. Hvorfor aner jeg ikke. Han så hjelpeløs på meg. Jeg sa at det var ikke så farlig med det brødet. Jeg hadde stått der 10 minutter for å betale tre varer. Det siste sa jeg ikke. Jeg klarte å oppføre meg pent. Hun bak meg i køa skrek at han vel bare kunne gi meg det halv-pris-brødet. Hindre matsvinn på den måten. Jeg er ikke uenig, men han i kassa var ny tror jeg, og så så stresset ut at jeg antar at han var forbi fornuftig tankegang. Hjernen har det med å kutte ut når du blir for stresset, og å begynne å gi bort varer skal du ha en del år bak kassa i butikken før du begynner med.

Så jeg tok varene mine, gikk ut i bilen, kjørte over gata til Mega. Gikk inn for å kjøpe ett brød.
Nå var det min hjerne som nesten kortsluttet på grunn av lavt blodsukker.
Køa var lang. Jeg bruker av prinsipp manuell kasse.
En eldre dame to plasser foran meg var av den typen som gir den ansatte en og en vare og kontrollerer nøye at det er riktig pris som blir slått inn. Ting tok tid.
Endelig ble brødet mitt slått inn, jeg fikk betalt. Fyren i kassa var dreven. Spurte ikke om jeg trengte pose eller ville ha kvittering.
Det ble mat på kjerringa.