På onsdag kveld gikk maskerte personer til angrep på et politisk arrangement i Sverige.
Kanskje ikke noe nytt. Det har vært mye uro der borte.
Høyresiden i politikken og dens sympatisører snakker ofte om “svenske tilstander”. Det gjør Sylvi Listhaug i sin prektige, blenda-hvite blondebluse, mer militant-kledde personer som har det med å tenne på bøker og mange avskygninger mellom disse.
De mener at problemene med sosial uro, bandekriger, vold, og drap skyldes for stor innvandring, og advarer mot at disse “tilstandene” kan spre seg hit.
Uro og bråk er i følge dem synonymt med innvandrere fra enkelte land, gjerne basert på religion. Eller muligens de mener at det er genetisk, jeg er litt usikker.
De maner i det minste til en “de og oss” tenkning hvor “vi” er prektige blenda-hvite engler, relativt lik Sylvi, mens “de” er svartsmuskete, lovløse voldsmenn (og kvinner) med etnisitet fra en annen del av verden.
Men det var ikke “de” som angrep et politisk møte denne onsdagen. Det var ikke rabiate innvandrere med bakgrunn fra islamistiske land som angrep Rasmus Paludan, eller hans likesinnede.
Det var ikke en politisk demonstrasjon med provoserende Koran-brenning hvor motkrefter hadde møtt opp for å ta til motmæle – eller være med på “moroa”. Slike arrangement har det med å tiltrekke seg bråkmakere fra begge sider. Bråkmakere som kanskje ikke er så opptatt av integreringspolitikk eller religion, men som lar seg lokke av gatekamper og uro.
Ifølge svenske medier skal maskerte personer ha kastet røykbomber inn på et politisk arrangement i regi av Vänsterpartiet og Miljöpartiet. Noe som tilsvarer Rødt og MDG. Møtet var i en møtesal på et teater. Et hyggelig møte med kaffe og boller. En paneldebatt om antifascisme var temaet for møtet.
De maskerte personene angrep med fysisk vold mot besøkende, med forsvarsspray og vandaliserte lokalene før de kastet en slags røykgranat som fylte foajeen med røyk. Flere personer ble fraktet til sykehus.
“Svenske tilstander”. Slik vil vi ikke ha det!
De som angrep var ikke rabiate islamister. Det var ikke “de”. Det var “vi”. Høyre-ekstremister. Sympatisørene til Sylvi i blondeblusen og til de som brenner bøker på gater og torg.
Sveriges statsminister Ulf Kristersson kommenterte hendelsen onsdag kveld:
– Et angrep mot et demokratisk møte, er et angrep mot hele vårt demokrati. Det er rystende opplysninger at et møte holdt av Vänsterpartiet har blitt stormet,
I et demokrati har vi ytringsfrihet. Det er den friheten som gir folk lov til å stille seg opp foran en moské eller hvor det måtte provosere mest å tenne på hellige bøker.
Den samme ytringsfriheten som beskytter slike ytringer beskytter også de som arrangerer en paneldebatt om antifascisme inne i en lukket møtesal.
De høyre-ekstreme vinner aldri fram med ord og argumenter, fordi folk flest gjennomskuer det de står for. Derfor forakter de demokrati og fri meningsbrytning. I stedet tyr de til vold og trusler. Målet er at ingen lengre skal tørre å si dem imot. De prøver å skremme oss til taushet.
Da må vi svare med å heve stemmen.
——
Jeg har skrevet om Sylvi Listhaug i dette innlegget. Jeg ser ikke på henne eller Fremskrittspartiet som høyre-ekstreme. Men samtidig er Sylvi den demokratiske stjerna i mange høyre-ekstreme miljøer. Sylvi er ikke dum. Hun vet det. Noen ganger er uttalelsene hennes spisset slik at de blir bifalt i disse miljøene.