kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Bildet over er av for lengst spist junk-food på street-food for noen år siden. Det jeg skal fortelle om skjedde i går da jeg dro for å kjøpe en etterlengtet hamburger  til middag. Av forskjellige grunner havnet jeg på en bensinstasjon og burgersjappe jeg ikke så ofte er innom. En hvor det ikke vanker så mange kjentfolk. Jeg var der oftere før, kanskje ikke for burger, men for ei kjapp baconpølse i brød mellom jobb og møter. Servicen har vært bra og maten som forventet.
Nå lurer jeg på om det snart er kroken på døra for hele stedet.

Det begynte da jeg forsøkte å kjøpe en hamburger med pommes frittes. Vi har ikke pommes frittes! sa damen bak disken litt surt. Jeg synes det er litt rart at et gatekjøkken ikke har pommes frittes, spesielt fordi det var nok av reklameplakate med bilder av dette produktet, men man kan selvsagt gå tom… Jeg fikk nøye meg med burgeren. Brukte litt tid for å fortelle hvilken burger jeg skulle ha. Dama virket met oppgitt over at jeg skulle ha mat enn interessert i å finne ut hva jeg ønsket.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens jeg spiste kom det inn en turist som spurte høflig om de hadde vannkran ute. Han ville gjerne ha fyllt et par kanner med vann. Har ikke vann! var det kontante svaret fra damen bak disken.
Jeg håper inderlig det bare gjaldt for krana ute, tenkte jeg. Jeg mener, jeg hadde akkurat satt tenna i en hamburger. Kjekt hvis det fantes vann i etablissementet til litt håndvask etc. I det minste for hun som laget hamburgeren.

Litt senere kom det en mann som spurte etter toalett. De har et parr kundetoalett innerst i lokalet i en gang inn mot noen bakom. Jeg har vært der flere ganger ved tidligere anledninger. Men på ny var svaret fra dama bak disken Har ikke toalett. 
Det kom inn ei til som lurte på hvorfor det ble svart at det ikke var toalett. Dere har jo to toalett der sa hun og pekte i riktig retning. Ødelagt sa dama bak disken.

Når hun ikke svate på spørsmål fra slitsomme kunder eller solgte noe til de få som fant det de ønsket ryddet hun frenetisk. Tømte søppeldunker og så i grunn ut som om hun drev og stengte stedet.
Stenger dere snart? spurte en mann som hadde ventet en stund ved kassa mens hun tok seg god tid med ryddingen. Før var dette stedet døgnåpent, men nå hadde jeg sett at det sto på døra at det stengte klokka 23.
Dama svarte Stenger klokka 23. Klokka var på det tidspunktet rundt 18.30
Jeg mente ikke i dag, men for godt! sa mannen ved disken.

Ja, jeg var i grunn enig. For meg så det og ut som om dette stedet kom til å stenge for godt relativt raskt. ynd, for både beliggenhet og service har vært slik at stedet tidligere har vært drevet godt.
Jeg ble sittende og lure på hvem som driver stedet. Det kan ikke være noen som er interessert i å få det til å gå.

Jeg har muligens ikke vært så opptatt av å fotografere hverdagen min i det siste. Slikt går litt i bølgedaler.
Noen bilder ha det imidlertid blitt Stort sett når jeg går mine lufteturer med hundene.
Her et bilde av en nydelig rose i Søndre park da vi gikk tur der her om dagen.

Her ei rose som strakte seg over et stakitt-gjerde jeg gikk forbi på søndagsturen i dag. den har muligens sett sine beste dager, og nypene nederst i hjørnet er vel et tegn på at det vil komme en høst også etter denne sommeren.

Vibbedille skriver i sitt siste innlegg om å gå tur i regnvær. Som hundeeier er jeg ofte på tur i regnet. Har man hund så må man ut samme hvordan været er. Og ja, jeg liker i grunn å gå tur i regnvær. Kanskje ikke når det virkelig pøser ned, men i stille regn er det helt greit å vandre en tur. Det er ikke alltid jeg gidder å kle meg i regntøy eller Gortex fra topp til tå. Ei noenlunde vanntett jakke holder. Blir jeg våt så blir jeg våt. Klær kan tørkes og jeg krymper ikke av litt vann.

Det jeg derimot ikke gjør så mye når jeg trasker i regnvær er å fotografere. Har opplevd at en telefon jeg hadde tok kvelden etter å ha vært med ut i kraftig regn. Den lå i lokket på sekken da himmelens sluser åpnet seg over oss en gang vi var på vei til Andersnatten.
Det var litt av en tur. Vi var ikke kledd for ekstremvær, skulle bare gå opp til Andersnatten i Sigdal. En enkel fottur på 4,5 km. GGG, tre unger og jeg. Det var mens vi bodde i nabokommunen Krødsherad.
Vi var på god vei oppover toppen på merket sti når regnet styrtet ned. Sånn skikkelig. Stia vi fulgte ble omgjort til bekk, og vi valgte å snu. Det er noen litt bratte fjellpartier mot toppen. Ikke fristet det så veldig med topptur i silende regn heller.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi kom oss ned med alle lemmer i behold. Vrei opp litt tøy og tok av oss det våteste før vi satt oss i bilen – og jeg oppdaget at telefonen min ikke hadde tålt regnet.

Når jeg tenker tilbake har det vært mange slike turer opp gjennom livet. Den store nedturen en tur ungene fremdeles snakker om med glede er en av de. Vi tok toget til Myrdal og gikk tilbake til Flåm. Det begynte å snø da vi forlot Myrdal, vi hadde litt opphold, men innen vi nådde bunnen av dalen i stup-mørke hadde det fo lengst begynt å regne skikkelig. Vi var greit kledd for været, men det var likevel en opplevelse som har festet seg hos ungene. Men som jeg skrev ikke på noen negativ måte. Unger tåler som regel vann godt de og.

En del av turopplevelsen ved slike turer er jo og det å komme i hus. Få av seg det våte tøyet, på med tørre kose-klær. Noe varmt i et krus, te eller kakao og kanskje en matbit.

I dag ser det ut til å bli greit vær. Overskyet men ikke noe nedbør. Det blir nok en par, tre turer på meg og hundene i dag og. Men først tekopp og rundstykker.

Det går bra med meg. Kanskje er jeg litt for flink til å understreke det til folk rundt meg. Panser-ansikt. Ei som sørger innvendig men ser ok ut på utsiden.

Det går bra med meg. Jeg forstår at jeg kommer til å komme gjennom dette og.  Jeg forstår også at det kommer til å ta tid. At jeg  knapt har begynt på veien videre uten GGG.  Jeg har ikke hastverk.  Jeg vil bruke den tiden jeg trenger. Jeg vil sørge på min måte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag så jeg gjennom første bokhaug. Bøker GGG har begynt på, men ikke lest ferdig. Bøker som var for tunge eller uten interesse for han, men som noen har gitt han som gave. Jeg vil gi tre av bøkene en sjanse. De andre får vandre videre.

Etterpå satte jeg meg ned med skiftepapirene. Fylte ut etter beste evne så jeg kan sitte i uskiftet bo.  Slike oppgaver krever litt konsentrasjon og tankevirksomhet, og setter og i gang noen følelser.

Mens jeg sitter med det ringer telefonen. Det er en som bare vil fortelle meg hvor jeg vil finne forskjellige ting i tilfelle vedkommende skulle dø.
Vedkommende er ikke døende.
Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg finner det ganske upassende å ringe akkurat meg for å snakke om en mulig brå og uventet død akkurat nå.
Forstå ikke folk hvor vondt jeg har det? Kan de ikke plage andre?
Jeg vet at slikt prat om eventuell rask død er uttrykk for ensomhet. For et ønske om besøk. At ved å trykke på de riktige knappene, tråkke på de riktige følelsene så rører man ved samvittigheten min på en slik måte at jeg henter bilnøklene og kommer på besøk.
Men ikke i dag. Jeg har nok med meg selv og min sorg.

Etter at jeg er ferdig med skiftepapirene og de andre ting jeg har på lista er klokka 14. Planen var en tur til byen og kaffe-latte. Videreføre lørdagstradisjonen. Men jeg kjenner på hvor sliten jeg er. Kanskje mer psykisk enn fysisk. Jeg dropper kaffe-latte og tar med meg ei diger dyne og legger meg på sofaen. Jeg har huset for meg selv. Ja bortsett fra hundene da, men de pleier å roe seg når jeg inntar horisontalen.
Jeg sover et par timer på sofaen i stua. Når jeg våkner igjen kjenner jeg at det har gjort meg godt.

Men jeg må til byen. Må fylle opp blant annet med litt pålegg og hundemat. Dessuten vil jeg få postet det brevet til skifteretten. Jeg vil og få meg en god og feit hamburger til middag. Har ikke kjøpt meg mat sånn siden før GGG døde. Har vært flink og laget middag hver dag. Nå som jeg er alene i helga kan jeg unne meg litt gatekjøkkenmat.

Jeg stikker på Mega først. De har post i butikk.
Hva var det som skjedde med han Kai, da? Spørsmålet kommer mens jeg står og studerer innholdet i en frysedisk. Ser etter kjøtt til søndagsmiddagen. Jeg ser opp og møter blikket til en av naboene våre. En hyggelig mann jeg vet GGG (Kai) snakket mye med. Han ser trist ut. Spørsmålet kommer av oppriktig interesse, ikke bare av ren nysgjerrighet.
Han døde svarer jeg, og hører selv hvor dumt svaret mitt er. Det er jo fordi naboen vet at han er død han spør. Spørsmålet er jo hva han døde av.
Så jeg står der og forteller om brå og uventet død, og kreftdiagnosen i bunn blant lørdagshandlende mennesker på Mega.
Jeg er glad jeg er panser-ansikt akkurat nå. Kjenner at samtalen går inn på meg, selv om jeg og får mye medfølelse, og noen opplysninger om denne naboens prostata-kreft.
Jeg avslutter samtalen så raskt som mulig uten å være uhøflig, og skynder meg videre gjennom butikken.

I brødavdelingen støter jeg på presten som forrettet i begravelsen.
Vi hilser på hverandre med et kort nikk når blikkene våre møtes. Jeg er glad for at prester vet hvordan man oppfører seg i møte med nyblitte enker med panseransikt. Men jeg kjenner at nå har jeg fått nok av denne handleturen. Plukker med meg de siste tingene og skynder meg til kassa.

Jeg trenger noen minutter i bilen for meg selv før jeg kjører til et gatekjøkken og kjøper den etterlengtede hamburgeren. Er det for mye folk ved bordene der kan jeg spise i bilen. Men det går greit å finne et bord i en rolig krok. Ved nabobordet sitter det noen asiatiske sesongarbeidere som snakker ivrig sammen på et språk jeg ikke forstår. De kaster knapt et raskt blikk på meg da jeg setter meg.

Jeg er for lengst hjemme nå. Har gått kveldsturen med hundene og gitt de mat. Skuldrene senker seg. Så er denne dagen gått. Den 19. dagen uten GGG. I morgen venter en ny dag.

I dag er det noe så sjeldent som en bokomtale i det siste innlegget til Vibbedille på plassen over meg på topplista. Det er ikke en strikke-bok eller annen hobby-bok, men en bok i kategorien selvhjelpsbøker. Boken hun anbefaler er boka Skap ditt overskuddsliv skrevet av Liv Selland.

Jeg kjenner ikke til hun som har skrevet boken, men leser at hun både har egen podcast,  egen app og selvsagt instagramkonto. Ja og at hun er psykolog-spesialist. Det siste er betryggende å vite. De tre andre faktaene gir meg mer tvil. En psykolog som arbeider mer i den digitale verden enn med virkelige pasienter?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg sjekker litt mer rundt dama. Hun driver firmaet med kurs og veiledning hjemme fra. Høster på erfaringen hun har gjort i sitt arbeid med stress og stressmestring og utbrenthet. Noe hun både har studert, har som spesialitetsutdanning – og har erfart selv.  Joda, både dama, boka og alt hun driver med på sosiale medier er sikkert både vel og bra, men jeg kommer ikke til å ile av gårde for å bruke penger på denne boka.
Ikke fordi jeg ikke kunne trenge mer overskudd i hverdagen, men fordi jeg ikke har helt troen på slike bøker.

Ved et par anledninger har jeg kastet meg over slike bøker som har hatt en tittel som appellerer til meg. Den en het Den edle kunsten å gi f**n. Jeg leste et par kapitler, men så ga jeg f**n. Om det skyldtes at jeg var utlært eller at jeg bare syntes det var meningsløs informasjon som ikke passet meg husker jeg ikke.

Jeg tenker at psykolog-veiledning bør være individuelt tilpasset. Forskjellige mennesker trenger forskjellige råd og forskjellige tilbakemeldinger. Mens en bok jo nødvendigvis vil gi det samme rådet til alle leserne.
Jeg kan ta et eksempel for å forklare litt bedre hva jeg mener. I går skrev jeg et innlegget Du åpner bananen i feil ende! Tror dere mannen jeg skildrer i dette innlegget ser selv at han tar stor plass og virker dominerende?  Jeg sier ikke at han ikke kan ha psykiske utfordringer han kan trenge hjelp med. Mulig den brautende holdningen kommer av at han egentlig har dårlig selvbilde, eller har en oppvekst som har gjort at det er viktig å hevde seg selv. Det aner jeg ingen ting om.
Men tror dere han trenger den samme veiledning, de samme rådene som et menneske som alltid går i skyggene og er redd for å ta sin plass her på jorden?
I en slik bok ville begge personene få den samme veiledning, de samme rådene , lære de samme verktøyene.
I et terapirom ville to så ulike personligheter få forskjellige råd ut fra hvilke personligheter de er og ut fra hva de sliter med.

Debatten om Når psykologen blir influenser har gått inne på Psykologtidsskriftet. Det er mange kloke betraktninger som blir løftet frem i den debatten. Det blir også trukket frem noen etiske dilemmaer det kan være greit å reflektere over. Blant annet hvilke reklamesamarbeid man inngår.

Joda. Slike bøker har sikkert sin misjon. Om ikke annet kan de kanskje kutte ned ventelistene hos psykolog for de som virkelig trenger det.  Rydde vekk en del mennesker som søker råd og veiledning for problemer som opptrer når vi lever i et overskuddssamfunn hvor mennenskene blir mer og mer selvsentrert.

Nå mener ikke jeg at Vibbedille er selvsentrert. Hun er et eiegodt menneske som gjør mye godt for mange. Det vet vi som følger bloggen hennes.

Bokomtalen er så god at det nesten grenser til å være et reklameinnlegg. Men siden det ikke er merket med reklame er det nok ikke noe Vibbedille har fått betalt for å fremme. Hun er god til å overholde det regelverket.
Den varme og gode omtalen av boka kommer vel mer av at hun stolt tante.

Jeg kommer ikke til å kjøpe boken. Jeg kommer som sagt ikke til å lese den. Det er ikke slike bøker som appellerer til meg.
Jeg ser at å ha den liggende på stuebordet, slik Vibbedille skriver, kunne være noe som kunne føre til interessante samtaler med gjester her i Drømmehuset, eller få noen til å bekymre seg over hvordan det egentlig sto til med meg bak panser-ansiktet. Men jeg har det ikke med å kjøpe bøker som rekvisitter i interiøret. Finner du en bok på mitt stuebord er det fordi jeg leser den.

Jeg hadde et par ærend nede i byen i dag, og unnet meg en kaffe-latte. Satt litt og tittet vekselvis på folkelivet og på mobilen og koste meg i mitt eget selskap.

Plutselig ble samtalen ved et av de andre bordene påtrengende høy. En mann med en belærende og selvsikker tone belærte en kvinne om ferieloven. Eller belærte og belærte. Det han sa stemte ikke. Jeg gadd ikke bry meg, men det irriterte meg. Selvsikre belærende mennesker gjør ofte det. Spesielt når de kommer med vranglære.

Samtalen, eller mer monologer hans, forstyrret meg. Terskelen for å la meg irritere er litt lav for tiden.  Var det ikke mulig å sitte å nyte sin kaffekopp i fred for belærende idioter med litt for høy stemme?

Drikk kaffen din hjemme hvis du ikke tåler andre mennesker forsøkte jeg å si til meg selv. Pust med magen, og lukk ørene.  

Og jeg forsøkte etter beste evne å gjøre nettopp det. Et tredje menneske kom å satte seg ned ved bordet med de to. Stemmene ble litt lavere. Jeg konsentrerte meg om folkelivet og egrn telefon igjen. Irritasjonen begynte langsomt å forsvinne. Da skar den samme mannsstemmen gjennom lokalet nok en gang. Når var stemnen både formanende, belærende og nesten sint. Du skreller bananen i feil ende!!! 

Da hadde denne kjerringa fått nok. Hun tømte siste rest av kaffekoppen og forlot kaffeen med raske skritt. Det tror jeg var lurt. Hvilken ende bavianen på nabobordet mente var den riktige å åpne først på bananen vet jeg ikke. Jeg tok meg ikke tid til å undersøke. Jeg visste bare at det var like før jeg klikket på denne utrolig kunnskapsrike mannen som villig delte sin visdom enten folk ønsket det eller ikke. Så jeg gikk før denne kjerringa begynte å belære han om oppførsel i det offentlige rom og vanlig høflighet. Så jeg forlot stedet for å unngå det.

Gøy på landet har Vibbedilla kalt sitt siste innlegg. Jeg bor på landet, men akkurat nå synes jeg ikke noe er gøy. Jeg kjenner på den litt morgengretne følelsen og er glad jeg er alene.

Jeg trakter meg en kopp te før jeg glir for langt ned i melankolien.  Det er ikke så uvanlig at jeg ikke er noen solstråle klokka 7 om morgenen. Gi meg litt tid så bedres humøret. God og morgen er to ord som ikke passer sammen i mitt hode.

Teen har sin virkning. Jeg var jo så fornøyd med egen innsats i går. Fikk ryddet skapet i kjelleren, tatt klesvask, ordnet oppvasken, gjort en del slike ting som det bestandig har vært GGG som har gjort som å pakke inn grillen i grilltrekk og med stropp fra Biltema. fylt opp saltbøssa og hundepose-dispenseren på hundebåndet, og jeg hadde middagen så og si ferdig da Yngste Sønn kom hjem fra jobb. Spekemat, ny-poteter og kokt sommerkål med smør.

Smiler litt for meg selv med tanken på at det er spekematrester i kjøleskapet. Det vil nok bli spist ut over dagen. Jeg er utrolig glad i spekemat.

Så vandrer tankene tilbake dit de har vært så mange ganger;  Burde jeg egentlig sitte her for meg selv å smile over at jeg har spekemat i kjøleskapet?  Burde jeg rydde skap, levere velbrukte kokkeklær til Fretex, holde minnetale i begravelsen og gå i bryllupet til søsteren min? Burde jeg ikke ha gått fullstendig i oppløsning og ligge under pelspleddet og grått? Er det ikke det som forventes av meg? Jeg har mistet min beste venn og livsledsager gjennom hele mitt voksne liv, og så fortsetter jeg livet nesten som før.

Jeg har grått, og jeg kommer garantert til å gråte flere tårer. Jeg savner GGG. Savner hverdagene slik de var. Alt fra lyden av kaffemaskinen, lighteren som tennes der ute i døråpningen, samtalene våre, at jeg kunne spørre han om ting jeg ikke fikk til eller lurte på, Jeg blir trist når jeg tenker på alt vi ikke fikk oppleve sammen som vi drømte om. Som å bli besteforeldre, eller dra på bobiltur. Trist blir jeg og over alle de små tingene som vi aldri vil gjøre mer, som å drikke kaffe-latte på lørdager og dra på små utflukter.
Jeg kommer fremdeles til å drikke kaffe-latte og dra på små utflukter, men det kommer ikke til å være det samme uten GGG. Småpraten, og det at vi gjorde det sammen er borte.

Jeg savner GGG så det til tider gjør vondt. Men samme hvor mye jeg gråter, raser eller ligger under pelspleddet kommer han ikke til å komme tilbake. Jeg tror ikke han ville ønske at jeg skulle gå til grunne sammen med han. Jeg tror at han ville at jeg skulle fortsette livet vårt. Ta han med videre i livet. Tenke at slik og sånn ville GGG ha gjort det. Det og det ville GGG ha sagt. Dette ville GGG ha likt.
Jeg tror han ville likt at jeg minnes alle årene vi hadde sammen mer enn det døgnet han døde.
Mulig han ikke direkte ville ha likt at jeg rydder i skap og skuffer. Han var som kjent en samler og likte ikke mine ryddesjau. Samtidig vet jeg at han har forståelse for at slik må det bli. Han vet at alle fulle skap og boder plaget meg, og jeg vet at han ville at jeg skulle ha det bra.

På tide å fylle tekoppen og ta en kikk på avisene og andre blogger før jeg tar turen ut med to hunder som og virker litt morgengretne der de småkrangler om to brødbiter. Jeg er i gang, og det er min måte å takle sorgen på.

Jeg har begynt å rydde. Ikke for å rydde vekk GGG, men mer for å få litt oversikt. Være I gang. GGG var en samler. At var “kjekt å ha”. Lite ble kastet.

I dag tok jeg for meg et av mange klesskap han har fylt opp. Et i kjelleren. Et med klær som ikke var så ofte i bruk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg fant skinnjakke han brukte da vi ble sammen. Den jakka var han utrolig kjekk i, og stolt av. Den ble hengt tilbake i skapet mens jeg smilte litt vemodig. Regndressen merket med adressen til barndomshjemmet likeså. Han har ikke hatt den adressen på over 35 år, men mulig regnsettet passer til en av ungene.  Eller kanskje ikke. Det får bli i skapet en stund til.

Mye får bli i skapet. Noe skal Yngste Sønn få se gjennom om han vil ha. Arbeidsklær og tur-klær. Kokke-klærne derimot har jeg levert til Fretex. Også noen slitte klær i army-stil. Ta vare på det som gir gode minner. Kaste det som har vært et irritasjonsmoment.

Men vet dere hva jeg fant innerst inne i det skapet? En sommerfrakk for meg. Den har jeg i grunn lurt på hvor ble av.  Passer gjør den og. Jeg ble litt glad da. Må bare stryke den litt så er den klar til bruk.

Hverdagslige ting har gått litt på autopilot de siste ukene. I den grad de har blitt gjort. Jeg ha gått litt for halv maskin. Men oppvaskmaskinen blir tømt og fylt opp på nytt. Det samme med vaskemaskinen nede i vaskekjelleren.
I dag skulle jeg henge opp klesvaska som jeg stappet inn i vaskemaskinen i går uten å studere hvert klesplagg så nøye. Jeg tok bare dunken for 40 graders vask og stappet inn det det var plass til. Sortering for vask og tømming av lommer skal gjøres før tøyet havner  riktig kurv. Vi er gode på slike rutiner her i Drømmehuset.

Men når alt skal opp på tørkestativet ser man mer på hvert plagg. Tørketrommel har vi aldri hatt.
Så da sto jeg i dag da og hang opp joggebukser for meg og flannelskjortene til GGG side om side. Flannelskjorte var GGG sitt antrekk. Kun på de aller varmeste dagene byttet han ut de med T-skjorter eller kortermede bommulsskjorter når jeg påpekte at han måtte kle seg litt ordentlig hvis vi skulle stikke og drikke kaffe-latte eller på besøk til folk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har snakket om flannelskjorte-samlinga ungene og jeg. For han har mange. Man kaster ikke noe som ikke er utslitt, og knapt nok da. Datteren kunne tenke seg en av flannelskjortene, en bestemt som han brukte på 90-tallet hvis jeg fant den. Mulig Yngste Sønn vil ha noen. Jeg skal spørre han. Eldste Sønn er for stor for disse skjortene. Datteren foreslo også at vi kunne sy puter av noen av skjortene og ha på hytta, Jeg liker den ideen. Ikke av alle skjortene, men av et par stykker.

Når skjortene er ferdig tørket der nede på tørkestativet må jeg finne ut hva jeg skal gjør med akkurat disse skjortene. De kommer ikke til å bli brettet pent sammen og lagt inn i klesskapet hans i påvente at han skal komme og ta de på seg.
For meg blir det helt feil.
Ikke det at jeg kommer til å tømme skap og skuffer i en rasende fart, men sakte men sikkert må det ryddes. Jeg både gleder og gruer meg til den prosessen. En ting er sikkert. Jeg skal ta meg god tid og ta vare på det jeg føler for å bevare – også av sentimentale grunner.

Sitter her med tekopp og kaviar-brødskiva. stirrer ut i regnet og drømmer meg bort. Ikke fordi det er så tungt og trist. Ikke fordi jeg tror regnet skal vare mer enn noen timer. Men rett og slett fordi jeg sitter her og leser om Allan sin reise til verdens vakreste øyrike. Bobiltur til Lofoten. Det har lenge vært en drøm.

Jeg nyter bildet av da de forlater Bodø i strålende vær.
Så kommer stedene jeg har ørt og lest om mange ganger som perler på en snor. Reine, Å, Leknes, Lyngvær, Nusfjord, Henningsvær, Svolvær, Kabelvåg og mange flotte steder jeg ikke har hørt om.
Jeg nyter bildene og beskrivelsene i Allan sitt innlegg og tenker litt melankolsk at Så ble det aldri Lofoten…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke det at jeg ikke har mulighet til å oppleve dette øyriket ute i havgapet. Det har jeg selvsagt. Jeg tror nok ikke det blir i år, men en gang skal jeg nok komme meg til Lofoten.
Men Lofoten var en av de stedene GGG og jeg fablet om å besøke sammen. Gjerne reise rundt, slik Allan beskriver i dette innlegget. Det var sånn halvveis på planene å reise nordover i fjor før GGG ble syk.

Jeg nyter bildene og beskrivelsen til Allan, og tenker litt trist at det ble aldri Lofoten på oss to.