Norgespris øker etter nyttår mer enn prisveksten hører jeg på nyhetene. Ja hvis regjeringen får det som den vil. Det skal vel forhandles litt før det endelige statsbudsjettet er på plass. Åsland forklarer det med at man må ta hensyn til fremtidsprisen??!!!??, ikke bare prisveksten. Jeg skal innrømme at jeg ikke helt forstår den begrunnelsen.
Nå har aldri blåruss-matte vært min sterke side. Likevel mener jeg at jeg har tilegnet meg en del kunnskap om temaet, selv om jeg ikke alltid forstår hvorfor det er slik. Når man snakker om fremtidsprisene er ikke det neste års eller årene etter det sin prisvekst man snakker om? Tar man ikke da prisveksten på forhånd? Eller mest sansynlig to ganger, fordi folk flest har glemt begrunnelsen for økningen av Norgespris i 2027 når vi om et år får lagt frem statsbudsjettet for 2028. Vil ikke en slik fordkuttert økning av Norgesprisen være med på å dra opp neste års prisvekst? Og et siste spørsmål; Siden vi har blitt fortalt at det at mange av oss har fått dårligere råd kun er en følelse og ikke reelt, vil ikke det at prisen på strøm stiger mer enn lønnsveksten bidra til at reallønnsveksten og kjøpekraften går ned?
Vanligvis bruker ikke denne kjerringa ord som dass for å beskrive det eksklusive, rosa gjestetoalettet i Drømmehuset, men jeg synes det passet i denne overskriften. Og ja, i går kom bildet av Mona-Lisa på plass på veggen på dass, eller gjestetoalettet da. Jeg synes det passer der.
Når jeg studerer boligannonser og er på visning er det nok en annen stil i Drømmehuset enn det meglere og interiørdesignere mener er trenden i dag. Mulig jeg kommer til å bli anbefalt å rive tapet og male halve Drømmehuset før salg når jeg inviterer en megler inn i Drømmehuset. Jeg tviler på at jeg kommer til å lystre. Det kan jo hende at det finnes kjøpere som liker et hus med litt sjel. Så blir det opp til eventuelt nye eiere å skape boligen om til sitt drømmehus.
I det første året etter at GGG døde brød jeg meg lite om interiør og Drømmehuset. Jeg bodde her bare midlertidig. Jeg hadde ikke overskudd eller glede av å stelle og stulle. Gjorde bare det jeg måtte, og kanskje knapt det. Det har endret seg i løpet av sommeren. Jeg er fremdeles fast bestemt på å selge og flytte etter hvert. Men frem til det vil jeg ha det koselig her. De store prosjektene kommer jeg nok ikke til å sette i gang med, men blomster, lys, pynt og Mona-Lise er ting jeg kan kose meg med.
Det er bare å ta av seg hatten og gratulere Equinor med et utrolig vellykket grønn-vasking-prosjekt. Hadde jeg vært Jannik Lidbæk, konserndirektør for kommunikasjon i selskapet hadde jeg bedt om lønnsforhøyelse prompte etter at NRK og Norstat sin siste undersøkelse har blitt kjent. Men gjør det fort, før resten av konsernledelsen finner ut hva denne undersøkelsen vil gjøre for konsernet. Nå har muligens Jannik god lønn allerede. Konserndirektører pleier å ha det, men mye vil gjerne ha mer har jeg erfart.
I 2018 skiftet Statoil navn til Equinor. De hadde erkjent at olje og gass skader livet på kloden. De ville være med å bekjempe klimaendringene, og sa at de skulle satse på fornybar energi. Da kunne man jo ikke ha det belastende ordet oil i navnet på firmaet. I tillegg var det missvisende. Equinor drev med langt mer enn bare olje. Det var mer riktig å se på de som et energiselskap.
Jeg har og gradvis begynt å tenke på Equinor som nettopp det, som et energiselskap mer enn et oljeselskap. Ser for meg fossefall og vindmøller mens jeg når jeg hører ordet Statoil ser for meg oljeplatformer og tankskip. Ja, eller pølse og cola på seine lørdagskvelder på Statoil i Hønengata, hvis det er snakk om ungdomsminner.
Tilbake til energiselskapet Equinor og undersøkelsen til NRK og Norstat. Hvor stor del av konsernets virksomhet tror du består av fornybar energi? Det var spørsmålet som ble stillt i undersøkelsen. Gjennomsnittsvaret de fikk var 30%. Det er et svar som er milevis fra virkeligheten. Kun 0,8% av det konsernet driver med er fornybar energi. Resten er god gammel olje og gassutvinning.
Så gratulerer med vellykket grønnvasking, og jeg slår nok en gang fast at jeg er så utrolig lei av å bli lurt
Det er vel ikke slik at jeg hyler av glede som Petter Stordalen Endelig mandag!, men jeg sitter her med et fornøyd smil om munnen. Ikke fordi det er mandag, men fordi Yngste Sønn fikk unna masse tunge ting ute her i går. Og det helt uten at jeg maste eller sa noe. På eget initiativ sto han på noen timer, og jeg kunne stille bare stryke den ene tingen etter den andre på lista mi.
Hengeren ble tømt for bjørkeved. De kubbene som lå der kløyvde han og fikk inn i vedlageret i kjelleren. Så tok han og trillet inn all veden som har ligget og tørket i sommer. Stablet den veden jeg aldri har fått stablet slik at den tørker, og ryddet vekk etter vedsjauinga. Ja, og så fikk han gamle kurvstoler og annet skrot opp i hengeren. Klar til å kjøres på gjenvinningsstasjon. Jeg holdt nesten på å skrive; Nå kan vinteren bare komme, men det mener jeg jo ikke. Jeg har overhode ikke noe lengt etter vinter.
Selv fikk jeg tatt opp georgine-knollene, og litt sånn mindre tunge ting. Litt spent på de knollene. Kommer jeg til å få de til å komme igjen neste år? Jeg har virkelig lest meg opp, og har tenkt å gjøre alt etter boka. Jeg har fått av mesteparten av jorda. Nå ligger de på avis i en sjampinjong-kurv inne på badegulvet til tørking slik at enda mer jord løsner. Så skal de pakkes inn i avispapir og settes ned i kjelleren. Dele de skal jeg visstnok ikke gjøre før til forsommeren når jeg skal ha de i jorda igjen. De har satt mange nye knoller, så får jeg alle de til å komme tilbake blir det mye blomster på meg, hvor enn jeg nå bor når den tid kommer. Jeg har blitt ganske flink til å overvintre pelargonier. Nå håper jeg at jeg skal få til georginer og.
Hvor jeg bor neste sommer ja. Det opptar tankene mine en del. Megleren jeg snakket med da jeg var på en visning sa at enten burde jeg legge ut huset for salg nå. Hvis jeg ikke rakk det burde jeg vente til januar eller mot våren. Så da blir ikke Drømmehuset lagt ut for salg før i 2027. Det gir meg og bedre tid på å finne Drømmeleiligheten. Bra, for jeg tror ikke den ligger ute på markedet nå. I det minste har ikke jeg funnet den.
Datteren sier at Drømmeleiligheten kommer jeg ikke til å finne. Den må jeg skape, og hun vil gjerne hjelpe meg med det. Jeg er enig i det. Men jeg må jo finne noe som har potensiale. Så en del ting må være på plass. Vi kan male og fikse. Det er gøy. Men andre faktorer som mulighet for uteplass som terrasse eller balkong med plass til kurvgyngestolen, heis eller første etasje, to soverom og beliggenhet bør være på plass. Hadde vært fint om jeg slapp å skifte både kjøkken og bad og. Men det kan jo fikses hvis prisen i utgangspunktet er lav nok.
Fornøyd kjerring med drømmer og ønsker for fremtiden tar nå fart på en ny uke.
Magisk soloppgang ba Ut i friluft om i sin helgeutfordring denne helgen. Siden jeg forsov meg til soloppgangen. så deler jeg heller bilde av en soloppgang jeg tok bilder av for et par uker siden.
Dette bildet er tatt i tøffelavstand fra Drømmehuset.
Det er vel ganske kjent at jeg er ganske glad i kirker, og gjerne og historien deres. Og selv om jeg langt fra er noen ekspert så trodde jeg at akkurat Norderhov kirke, kirken jeg er døpt og konfirmert i, hvor to besteforeldre, og etter hvert begge foreldrene mine og GGG er gravlagt hadde jeg sånn rimelig kontroll på. Altså visste mye. Men selv den som kan mye kan lære mer. Denne gangen var det Høvdingens gamle skolelærer som ble lærermesteren.
Jeg driver som jeg har nevnt før å leser ei bok om Norderhov herred som kom ut i 1948. Den er skrevet av nettopp Høvdingens gamle skolelærer. Kapitlet jeg leser om nå er om herredets kirker.
Det første jeg merker meg, og som var nytt for meg, er begrepet kirkekuer. Eller kirkekøer som Brenden skriver. At man i middelalderen skjenket kirken eiendommer og eiendeler som sjelgaver var jeg kjent med. Litt gods og gull til kirken og det går deg godt i det hinsides. Men at noen av disse eiendelene man ga til kirken var kyr og annet fe har jeg ikke visst eller reflektert over. Disse kyrne ble så leid ut til folk mot leie i korn, sølv, skinn etc. Det var rift om å få disse kyrne fordi de skulle bringe lykke. De ble og kalt levekuer fordi de skulle leve “evig”, dvs erstattes når de døde.
I 1738 hadde Norderhov, Haug og Lunner sogn 20 kuer og Viker 16. Etterhvert ble disse kyrne solgt, i Viker skjedde det i 1838, men det fantes kirkekuer i Norge også etter 1900.
Så til selve kirken. Jeg reagerer på at Brenden skriver at kirken har gule vegger i kirkerommet og blått i koret. Jeg har vært i denne kirken mange ganger opp gjennom livet. Sist i bryllup for tre uker siden. Veggene er da hvite. Jeg googler litt og ser at Brenden har rett. Eller snarere hadde rett. Under en oppussing i 1910-1912 ble kirken alt slik Brenden skriver. Og som Brenden også skriver ble da også skipets murer dekorert i brystningshøyde med oldkristne ranke- og fuglemotiver. Slik ble feltet over korbuen mot skipet og pillaren nord for korbuen dekorert. Arbeidet ble utført av frøken Thora Færden. Thora Færden var prestens ugifte datter, eller i det minste han som var prest frem til han døde i 1912. Dekormalingen til frøken Thora Færden og de gule og blå veggene i kirken ble malt hvite under en restaurering på 1950-tallet. Altså etter at Brenden utga boka si, og i god tid før jeg ble døpt. Synd ikke Høvdingen lever lenger. Da skulle jeg hørt med han om han husket at kirken hadde andre farger, og om det var rart å komme inn i en nymalt kirke i andre farger.
Nå burde jeg selvsagt ha bilder fra innsiden av kirken, men det finner jeg ikke i arkivet mitt. I det minste ikke bilder som viser altertavlen på en god måte. Men jeg har aldri før festet meg med at maleriene i altertavlen er malt av <eilif Pettersen. En kunstner som i sin tid hadde noen somre på familiegården vår.
I den gamle boka står det at prekestolen er fra 1881. Den gamle som bar årstallet 1582 og navnet I. Lagesøn ble dessverre kastet ut og på søknad overlatt til res. kap. Asling. Senere er deler av den samlet og oppbevart i Riksantikvaret, som har rekonstruert den. Det er nå meningen å få den restaurert og oppstillet i kirken. Kirkeforeningen (stiftet 1943) av prost Jenssen er gått inn for dette. Dette skrev altså skolelærer Brenden i 1948. Så da må jeg sjekke. Hvilken prekestol er det i kirken i dag? I Norges kirker på nett står det: Prekestol fra 1582. Snekkerarbeid. 5 fag. Rekonstruert på grunnlag av bevarte deler. Det er godt å se at Kirkeforeningen og Prost Jenssen lyktes i sitt arbeid.
I boka som ble utgitt i 1948 står det at orgelet er fra 1861, og at det når boka skrives arbeides med å få et nytt, moderne orgel som er verdig den store katedralen. Pr 1947 hadde det blitt samlet inn 30.000 kroner til nytt orgel. Jeg måtte selvsagt sjekke hvordan det gikk med den anskaffelsen. Joda, det kom et nytt, fint orgel i 1956 Det orgelet ble oppgradert i 2013.
I boka står det og at kirken ikke ble skånet under andre verdenskrig. At tyskerne skjøt gjennom tårnet, gjennom kirkedøra og gjennom altertavla og inn i veggen bak denne. Jeg er usikker på om det er kulehull i altertavla i dag.
Man lærer så lenge man lever, har jeg hørt. Og i dag var det Høvdingens gamle lærer som var lærermesteren.
I dag ble det søndagstur på denne kjerringa. Jeg tok en tur på Eggemoen for å plukke soppen “min”. De tre siste årene har jeg plukket furuskjellpiggsopp ved det samme furutreet på Eggemoen. Da har man vel hevd på den soppen, ikke san?
Stor var min overraskelse da jeg kom frem til furua og det ikke var noen sopp der. Om det kommer av at noen har vært meg i forkjøpet og plukket soppen, eller den ikke har dukket opp fordi noen har hugget mesteparten av trærne rundt (men ikke furua) vet jeg ikke.
Når jeg først var i skogen gikk jeg meg en runde. Det ble vel i underkant av 4 km på skrittelleren. Fant litr smørsopp som fikk bli med hjem, så litt sopp ble det da på meg.
Søndag morgen. Ser ut til å bli en fin dag. Det er bra. Gårsdagen var litt vel grå. Rå luft snek seg inn i ledd og knokler skrudd sammen med titan. Kroppen er ikke god på slike dager. Innsatsen til denne kjerringa blir litt laber. I dag er en ny dag med nye muligheter – og sola skinner. Ikke det at jeg har så store planer for dagen. Det er søndag. Det er helt innafor å ta dagen som den kommer.
Jeg hadde tenkt å sjekke soloppgangen i dag, Se om den kunne egne seg til helgeutfordringen hos Ut i friluft men jeg forsov meg. Sola var oppe før meg. Det er ikke ofte på denne tiden av året. Gjorde godt. Det ble godt over midnatt før jeg krøp til køys. Ingen vill festing i går eller sosiale sammenkomster, bare jeg som ble sittende litt lenge oppe.
Nå er jeg på te-krus nummer to. Frokosten er spist, brødskive med peanøttsmør. Nettavisene er sjekka uten at blodtrykket steg nevneverdig. Det er vel snart på tide å løsrive seg fra tastaturet og starte dagen.
Regnet strømmer ned utenfor Drømmehuset. Sånn skikkelig. Ikke mykt og forsiktig, men styrter ned så du hører inne at det regner ute. Jeg sitter her med et krus hjemmelaget myntete. Trenger å ta noe beroligende etter å ha lest kommunedirektørens siling av sykehjemstomter. Mynte er beroligende. Mynten har sin virkning. Jeg orker ikke bry tankene med valg av sykehjemstomt akkurat nå. Den tid kommer. Jeg skal være med på flere møter hvor den silinga kommer opp til behandling. Ville overraske meg stort hvis lista ser lik ut når den er ferdig i alle råd og utvalg den må igjennom. Jeg er i ettermiddag mer opptatt av tiden mellom nå og frem til jeg skal innlosjeres på et sykehjem.
Slik tenkte jeg, og hadde tenkt å fortsette med noen betraktninger om meg og mitt.
Så dukket det opp en mail. Den var fra en engasjert helsefagarbeider jeg overhode ikke kjenner. Vedkommende har tydeligvis mange tanker og ikke minst spørsmål om disse tomtealternativene og kommunedirektørens innstilling. Såpass at hun sender mail til meg (og sikkert flere politikere) med flere spørsmål rundt kriterier og tanker.
Jeg liker at engasjerte mennesker tar kontakt når det, som i dette tilfelle, skjer på en saklig og grei måte. Så jeg svarer etter beste evne på spørsmålene. Noe som selvsagt medfører at tankene nå må bry seg med kommunedirektørens innstilling og tomtealternativer. Dere kan si at myntens beroligende effekt forsvant raskt.
Tekopp og tastatur. Lytter til radioen og lar dagen få en rolig start. Slik tror jeg dagen også skal fortsette. Eller ikke at jeg skal sitte ved tastaturet i hele dag, men radioen kommer nok til å stå på mens jeg pusler rundt her i Drømmehuset. Før var kalenderen full av jobb, møter og avtaler. Det var sjelden jeg hadde en hel dag uten noe på programmet. Nå har jeg flere slike dager hver uke – og jeg nyter det. Kjenner det har gjort meg godt å få roligere dager.
Jeg rundet 60 i august. Nytt tiår ligger for mine føtter, og jeg har bestemt meg for å bli en livsnyter. Jeg synes jeg fortjener det. De første 30 årene var mye styrt av foreldre og samfunn. Skole og utdanning. Få seg arbeid. Skaffe seg bolig. Foreldrene bestemte, i det minste de første 15-20 årene, middag og innetider. Forventninger fra foreldre så vel som samfunn. Og opp i alt dette skulle man finne ut hvem man var og hva man ville.
Den neste 30 årene, fra jeg var 30 til jeg ble 60 har livet bestått av mye arbeid. Livet var styrt av turnus og en rimelig full kalender. Unger som skulle følges opp med alt fra korps vi håndball. Det skal være mat på bordet – og i kjøleskapet. Det er og forventninger om at man skal følge med i faglig utvikling på jobb, kanskje gjøre karriere, i det minste ha noen ambisjoner. Mens ungene vokser til og trenger mindre og mindre praktisk bistand har du foreldre som ofte trenger mer og mer omsorg og bistand.
Nå har jeg kommet i de 30 neste årene. Dessert-perioden. Nå skal jeg nyte mitt otium, er det ikke det det heter? Foreldrene mine er borte. Ungene er voksne og selvstendige. Jeg har klart oppgaven med å gjøre de til flotte samfunnsborgere. Helsa har gjort at jeg ikke lenger er i arbeid. Nå er min oppgave nummer 1 å ta vare på meg selv. Sette meg selv og hva som gjør meg godt i fokus.
Joda, det finnes sikkert fremdeles noen forventninger man skal leve opp til, ikke minst fra samfunnet og samfunnsplanleggere. Men i en alder av 60 har jeg lært meg å ikke være så opptatt av hvilke forventninger andre har, og heller tenke på mine egne forventninger til meg selv og livet mitt.
Det er i den forbindelsen jeg har bestemt meg for å bli en livsnyter. Altså nyte livet. Nyte hver dag. Glede meg over soloppganger og morgendis – og tekopper ved tastaturet.
Mange tenker på det å være livsnyter som å reise verden rundt, feste, god mat og forsøke å få med seg mest mulig av det livet har å by på. For meg handler det mer om å rydde vekk mest mulig stress og bekymringer, gjøre det jeg føler for, nyte de små øyeblikkene dagene byr på. Pusle rundt i mitt eget tempo. Jeg har absolutt ingen planer om å tilbringe de neste 30 årene under et pledd på sofaen. Det gode liv er ikke latskap, men aktiviteter man selv finner glede av.
