kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Et av de mest berømte bildene til Eilif Petersen , dere husker kunstneren son hadde vært sommergjest på gården jeg kommer fra, er maleriet Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe. Bildet ble malt i 1875-1876 mens kunstneren oppholdt seg i München. Maleriet ble kjøpt inn av Verbindung für historische Kunst i Stuttgart før Peterssen hadde gjort det ferdig. Nå er bildet i det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Jeg tror helt klart jeg må dit en tur i løpet av høsten.

Men hvem var Torben Oxe? Og hvorfor underskrev Christian II dødsdom over han?

Annonsørinnhold

Sommersalget går mot slutten: Nå kan du spare opptil 70%

Først en liten oppfriskning på hvem Christian II var.
Christian II var en dansk, norsk og svensk konge som levde fra 1481 til 1559. Han var dansk-norsk konge i perioden 1513–1523 og svensk konge 1520–1523. Kong Christian II er en spennende historisk person. Jeg kunne skrevet masse om han, men dette skulle handle om Torben Oxe – så får jeg heller komme tilbake til Christian II i et annet innlegg.

Torben Oxe var en del av hoffet til Kong Christian II. Han var såkalt lensmann på København slott og Kronborg len ved Helsingør. Han ble fengslet av kongen som for riksrådet anklaget ham for blant annet giftmord på Dyveke.  Han ble frifunnet for anklagen. Kongen bragte ham da for en birketingsrett av 12 bønder fra landsbyen Solbjerg, som uttalte: «Vi dømmer ham ikke, men hans gerninger dømmer ham.»
Egentlig kunne ikke bønder dømme Torben Oxe, som jo var en del av adelen. Derfor denne litt kryptiske uttalelsen.
Uttalelsen fra bøndene holdt for Kong Christian II; og Torben Oxe ble halshugget 29, november 1819.

Du er sikkert enig med meg i at det nå har meldt seg et nytt spørsmål. Hvem var Dyveke? Og hvorfor drepte Torben Oxe henne, hvis han nå gjorde det. Det kan jo virke som om det rådet en viss tvil om det.

Maleri av Vilhelm Rosenstand, 1885.

Dyveke Sigbrittsdatter var elskerinnen, eller frillen til Kong Christian II. Hun var født ca 1490 og døde 21. september 1517, 27 år gammel.
Jeg kan jo skjønne at Christian II ble litt forbanna når Torben Oxe drepte elskerinnen hans med gift.  Ja, hvis han gjorde det da. Og jo mer jeg leser om denne historien, jo mer interessant blir den.

Dyveke og Christian II møttes på et ball på Bergen Rådhus i 1507, da Dyveke var 17 år. Christian II ble intenst forelsket i den unge Dyveke som han, etter avtale med hennes mor Sigbritt Willoms, gjorde til frille samme kveld.
Det var andre tider dere, en konge på 26 år som spurte moren til ei 17 år gammel jente han traff på fest om han kunne ta med seg datteren på rommet og elske med henne. Ikke med hensikt ekteskap en eller annen gang langt der fremme, men fordi han ønsket seg en elskerinne. Og moren sa “Ja, det er greit”.
Hva Dyveke måtte mene sier historien ingenting om.  Kanskje brydde hun seg egentlig ikke om kongen, kanskje ble forelskelsen gjengjeldt. Kongen var en ung. kjekk mann. Velkledd og rik. Og han var bare 9 år eldre enn henne. Men det er helt klart at forholdet mellom Dyveke og kongen var en avtale han inngikk med hennes mor – og som moren nøt godt av. Flere historikere mener at Sigbritt var en ond kvinne som prostituerte sin egen datter for egen vinning.  Denne Sigbritt er og en interessant person jeg kunne skrive mye om, men det må og bli et annet innlegg.

Det holdt selvsagt ikke med en “one-night-stand” med en konge for å bli nevnt i historien som kongens frille. (Eller elskerinne om du vil). Da Christian II dro tilbake til Oslo bygde han et hus ikke langt fra Akershus Festning hvor Dyveke og Sigbritt flyttet inn.
Etter å ha blitt konge i 1513, valgte Christian Københavns slott som sin hoved residens. Han ga da Christian Dyveke og moren husrom i Hvidøre slott  like nord for København.

Kanskje lurer du på hvorfor Kong Christian II ikke bare giftet seg med Dyveke. Han var jo tydelig forelsket i henne også flere år etter at han hadde truffet henne. Ellers var det jo ikke noen grunn til å ta Dyveke og moren hennes med til Danmark.  Vel, så enkelt var det ikke.
Problemet var at han skulle gifte seg med den 14 år gamle Elisabeth av Habsburg, for å få i stand en allianse med hennes farfar, den mektige keiser Maximilian 1. Ekteskap på den tiden var mye mer snakk om allianser enn om kjærlighet.

Datidens fyrster holdt friller helt åpenlyst; keiser Maximilian 1. bestefaren til Elisabeth som var pekt ut som brud for Christian II for eksempel hadde mer enn et dusin barn født utenfor ekteskap. Like vel prøvde Elisabeths familie sammen med Erkebiskop Erik Walkendorf å overtale Kong Christian II til å droppe forholdet til Dyveke som vakte allmenn forargelse. Men kongen nektet.

Bilde av Eilif Petersen som viser Erkebiskop Walkendorf i samtale med
Sigbritt og Dyveke

I 1516, året etter at Christian II giftet seg med Elisabeth, sendte Elisabeths farfar keiser Maximillan 1. utsendinger til Danmark og forlangte at Dyveke straks skulle forlate landet – ellers ville det skje en ulykke med henne.
Ikke en gang denne åpne trusselen fikk kongen til å avslutte skandalen.
Tvert i mot syntes han at Dyveke var for langt unna der oppe i Hvidøre. I slutten av mars 1516 kjøpte han en bygård ved Amagertorv  og der flyttet Dyveke og Sigbritt inn, bare fem minutters gange fra kongeslottet.

Da Dyveke døde brått og uventet året etter 27 år gammel ville jeg nok først og fremst ha mistenkt Keiser Maximillan 1. Han hadde jo kommet med relativt tydelige trusler. Men Maximillan var keiser av det Tysk Romerske riket, sønnen hans var konge i Spania og datteren var regent i Nederland. Kanskje ikke så lurt å anklage en så mektig mann for mord. Det kan fort bli krig av sånt. Det var nok lurest å finne en annen syndebukk.

Erkebiskopen var livredd for å bli pekt ut, og med god grunn. Sigbritt utpekte han som ansvarlig og den skyldige.
Heldig for han så oppholdt han seg i Nidaros (Trondheim) på det tidspunktet Dyveke døde.

Valget på hvem som da kunne være morderen, gjerne på ordre fra Maximillan, falt på Torben Oxe.
Torben Oxe, var kjent som en brutal og hensynsløs mann, flere ganger anklaget for voldsbruk og dokumentfalsk, men flink til å innsmigre seg hos kongen. Angivelig var han betatt av Dyveke, og da de en gang ble alene, skal han ha antastet henne.

Det ble hevdet at Dyveke hadde fått kirsebær tilsendt fra Torben Oxe, spiste dem, ble syk og døde – angivelig fordi bærene var forgiftet.
Det er og hevdet at Sigbritt hadde bedt datteren om å oppmuntre Torben, slik at de to kunne bli gift – og at kongen selv stod bak planen. Liksom hans far kong Hans hadde giftet sin frille Edele Jernskjegg med en av hoffmennene for å gjøre henne respektabel, og samtidig holde henne i hoffets og sin egen nærhet.
Som Oxes kone ville Dyveke fritt kunne ferdes på slottet uten å vekke noen oppsikt.

Man vet ikke en gang om Torben Oxe faktisk ble anklaget for drap på Dyveke. Det er sikkert at han blev stilt for retten og henrettet noen måneder etter hennes død, men samtidige kilder sier ingenting om hva han faktisk ble anklaget og dømt for – bare at riksrådet frikjente ham, og at kongen ikke ville godta dette, men innkalte tolv bønder til ting på slottsplassen i København, og lot dem felle dom.
Dette var helt ureglementert; en adelsmann kunne ikke dømmes av bønder. Men retten fant et smutthull, uttrykt slik: «Vi dømmer ikke Torben, men hans egne gjerninger dømmer ham.» Muligvis gjaldt anklagen i riksrådet underslag i stillingen som høvedsmann;
for bondedomstolen var anklagen utvidet til å gjelde giftmord.
Straffeutmålingen ble overlatt til kongen. Han dømte Torben Oxe til døden.

Det er flere motiver enn de Torben Oxe og trusselen fra Maximilan 1 for hvorfor noen skulle ønske livet av Dyveke.
Et av de er at noen ville kvitte seg med moren hennes , Sigbritt.. Dansk adel fant Sigbritt utålelig og kan ha håpet at hun kom til å miste grepet på kongen straks Dyveke var borte.
Forholdet til svigerfamilien til Christian var noe anstrengt som vi har lest.  Det ble ikke bedre av at Christian to år etter bryllupet ikke hadde sett noe til den enorme medgiften han var blitt lovet i ekteskapskontrakten. I januar 1517 samme året som Dyveke ble forgiftet sendte han for andre gang en delegasjon til sin svigerfamilie i Burgund etter pengene. Denne gangen truet han med å blokkere Øresund for skip fra habsburgernes områder, eller å beslaglegge skipene og lasten deres.
Men hvis Huset Habsburg følte sin ære krenket av dette, ville ikke æren gjenopprettes i andres øyne av et giftmord på en ung jente.

Jeg vet ikke hvem som drepte Dyveke – men for meg kan det virke som om Torben Oxe kanskje ikke var den eneste som burde blitt et hode kortere.

I dag har jeg brukt noen formiddagstimer til å forberede meg til møtet i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd i morgen.  Godt å føle seg forberedt allerede et døgn før møtet begynner, selv om et par notater nok skal suppleres litt når saken har tatt et par ekstra omganger i hjernevindingene.  Det er ikke alltid det er soleklart hva man skal mene i en hver politisk sak.

Annonsørinnhold

Gode og slitesterke: Dette er navnelappene barna elsker

Så har vi Hønefoss sykehjem.  Da jeg leste at Rådmann hadde som ett av sine forslag og rive hele det gamle sykehjemmet steilet jeg.
Nå har det gått en uke.
Jeg har lest sakspapirene både en og to ganger.
Jeg tror noen leker med tall.

For et halvt år siden skulle det koste 30 millioner å pusse opp sykehjemmet slik at vi kunne drifte det i 10 år til. Nå er den kostnaden økt til 76 millioner…

Jeg regner med at hovedårsaken til denne kostnadsveksten er at vi politikerne vedtok denne oppgraderingen mot Rådmann og administrasjonens vilje.
Samtidig er det umulig for meg å kunne vite hva kostnaden på et slikt prosjekt vil være. Jeg har ikke kunskap nok til å vite hvilke av de to tallene, 30 eller 76 milioner som er det mest riktige. Begge tallene er regnet ut av forskjellige konsulentbyråer. Jeg vet ikke hvilken overbetalt konsulent jeg skal ha mest tillit til.

Jeg vet bare at hvis vi skal forsvare å bruke 76 millioner på bygget må bygget få en levetid på mer enn 10 år.

Jeg vet og at vi leter etter en tomt “sentrumsnært” Hvor man skal bygge kommunens nye sykehjem. Vel, her har vi en sentral sykehjemstomt…. For meg blir det klarere og klarere at det nye sykehjemmet må bygges på tomta til det gamle. Da kan vi spare inn de 200.000 vi har satt av av driftsmidler til Helse og Omsorg i år for å utrede ulike tomtealternativ. I det minste må tomta med på lista.

Om man faktisk må rive hele sykehjemmet slik det står i saksfremlegget eller om man kan gjenbruke noe er jeg usikker på. Eller jeg er sikker på at noe må kunne gjenbrukes. Om ikke hele byggningsfløyer så I det minste elementer av historisk verdi.

Jeg vet at når man skulle bygge sykehus i Drammen måtte man finne en måte og gjenbruke noen gamle teglsteinsbygg på.  Løsningen ble å bruke teglsteinen i nokså knust tilstand til å lage gangstier etc. på sykehusområdet.

Jeg tror kanskje det finnes bedre måter å gjenbruke bygningsdeler på. På det nye sykehjemmet vi har bygd har vi gjenbrukt noen lamper, eller laget nye etter de gamle tegningene. Med kreativitet er det utrolig hva man kan få til. Men overlat nå ikke tenkingen kun til konsulenter. Kanskje har andre og helt vanlige mennesker bedre og langt mer kreative ideer.

Jeg vet det finnes folk i andre partier som tenker som meg. Det kommer ikke til å komme en beslutning på saken i morgen. Etter at saken har vært oppe i Hovedutvalget skal den opp til behandling i Formannskapet til uka og kommunestyremøte uka deretter. Og da har vi vel strengt tatt bare vedtatt hvilke utredninger man skal jobbe videre med.

Likevel er møtet i morgen viktig. Der løftes tankene som så skal modnes i de forskjellige partiene frem til kommunestyremøte om litt over to uker.

I dag fikk jeg et brev i posten som fikk meg til å smile da jeg fat det i postkassa.  Jeg visste godt hva det inneholdt. En skatt jeg hadde funnet og kjøpt på finn en kveld i forrige uke.

En utstillingskatalog fra en utstilling kunstneren Eilif Petersen holdt i Christiania Kunstforening i april 1925, altså for snart 100 år siden.

Annonsørinnhold

Sommersalget går mot slutten: Nå kan du spare opptil 70%

Ja, jeg vet at jeg har mange sære interesser, og muligens for tiden litt vel god tid til å dyrke de. En utstillingskatalog for en 97 år gammel kunstutstilling av en muligens nesten glemt kunstner. For hånden på hjertet folkens; Hvor mange av dere forbinder noe som helst med kunstneren Eilif Petersen – eller Hjalmar Eilif Emanuel Petersen, som han egentlig het?

Jeg kommer ikke fra noen kunstinteressert familie. Likevel har jeg hørt om kunstneren Eilif Petersen siden jeg var barn – eller ungdom. Og det var Bestemor som først fortalte om han.

Bestemors familie leide ut deler av huset på gården sin Sør-Pjåka til sommergjester. En av de sommergjestene var Eilif Petersen. Han var så begeistret for gården at da han senere bygde en villa på Lysaker kalte han den Villa Pjåka.
Det var historien slik jeg fikk den fortalt da jeg var liten.

I løpet av sommeren har Petersen dukket opp i flere samtaler med Høvdingen, og jeg har kommet til at vi vet i grunn ikke alt for mye om kunstneren – og jeg har vel og vært litt nysgjerrig på om det at han kalte huset sitt for Pjåka virkelig stemmer.
Etter litt nettsøking har jeg funnet ut at det gjør det! Villa Pjaaka har adresse Bombakken 4 og ble utskilt fra Fornebu Hovedgård i 1894. Opprinnelig eier var – nettopp maleren Eilif Petersen. Villaen sto ferdig i 1897.

Bestemor var født i 1904. Altså var det antakelig før hun ble født at maleren var sommergjest på gården.  Men det er familien vår som har eid og drevet gården siden før Eilif Petersen ble født, så det må ha vært mens vår familie drev gården.

Eilif Petersen ble viet i Norderhov kirke, i 1879 med Inger Birgitte Cecilie Nicoline Bache Ravn f. Gram. Siden Norderhov kirke er her, så har han eller i det minste hans første kone tilknytting til området. Jeg vil anta at somrene han var i “vår” Pjåka må ha vært før 1879.  Etter det var de sikkert sommergjester på gården kona kom fra. Med det navnet bør det være en storgård.

Vel, nå sitter jeg med en snart hundre år gammel katalog som forteller om noe av kunsten og kunstnerkarieren til Eilif Petersen, kunstneren som har gått rundt på gården hvor jeg og bodde i mange år.
Nå skal jeg lese meg ytterligere opp på kunstneren, og så skal jeg dra på leting etter kunstverk han har malt. Ikke for å kjøpe, men for å se. Jeg vet at han har malt flere altertavler. I Heftet jeg sitter med i hånden står det at flere av kunstverkene hans var i Nasjonalgalleriet på den tiden. Forhåpentligvis er de fremdeles i offentlig eie. Kanskje er noen av de utstilt i det nye Nasjonalmuseet?
Dette kan bli spennende og være utgangspunkt for mange fine utflukter for Gamle Gubben Grå og meg.

Det har kommet litt skyer, den steikende varmen har gitt seg og det begynner å bli levelig temperatur ute. Yngste Sønn som kom hjem fra en helgetur med en kamerat har inntatt horisontalen på pallesofaen på terrassen. Jeg tenkte han kunne få sove i fred, og har satt meg godt til rette I kurvstolen på trammen.

Jeg klager ikke på varmen, misforstå meg rett. Det er godt å kjenne litt sommervarme. Det har ikke vært for mye av den i år, og vi er alt halvveis i august. Det er bare det at jeg ikke tåler varmen så godt, og derfor først trekker ut når den verste varmen har gitt seg.  Nå er det helt nydelig ute.

Annonsørinnhold

Sommersalget går mot slutten: Nå kan du spare opptil 70%

Jeg hører hakkespetten drive på å hakke i stolpen øverst i det bedet jeg aldri får helt skikk på.  Den forstyrrer ikke meg, og jeg forstyrrer forhåpentligvis ikke den her jeg sitter på trammen.

Jeg har møtt på en del ville dyr i mitt liv.  Jeg er heldig og har vokst opp og bodd store deler av livet slik at det å treffe på ville dyr er relativt vanlig. Her, på et boligfelt like utenfor Hønefoss har vi stadig rådyr på besøk.  Sikkert andre dyr og, uten at jeg kan huske å ha sett de.

Da vi bodde i huset i skogen hadde vi til stadighet elg i hagen. Jeg husker hvor fascinert Gamle Gubben Grå ble en av de første dagene vi bodde i huset. Vi satt ved spisebordet og snakket sammen. Han kastet et blikk ut av vinduet, og fikk øye på to elg på åkeren på andre siden av veien.  Det var første gsng hsn så elg. Litt mer betenkt ble han den gangen vi åpnet inngangsdøra fordi hunden vår oppførte seg så rart og ville ut. Det sto to elger, den ene en elgokse med hodet en snau meter fra døra. Det ble ikke noe tur ut verken på hund eller gubbe.  Ikke tror jeg det ville falle Gubben inn å tenke på å ta en selfie foran elgen heller.

Vi så rådyr der og  flere ganger. Og rev. En litt nysgjerrig revunge kom en gang helt bort til Eldste Sønn som var med meg og anla kjøkkenhage. Tipper han var tre år. Jeg ble helt overrasket da jeg rettet ryggen og så Eldste Sønn sitte å klappe en rev. Den forsvant fort når den merket at jeg så på den.

I barndommen så jeg ofte rev på grasvollen ved gården. Elg, rådyr og grevling og.  Jeg lærte tidlig å ha respekt for ville dyr, gjerne betrakte de på avstand. “Hysj, kom hit forsiktig” kunne Pappa eller Mamma si med lav stemme fra verandaen  terrassen eller et vindu. Så peke og si “Se der er en elg, grevling, rev…” eller hva de nå hadde fått øye på – og så sto vi der helt stille, turde knapt å bevege en muskel mens vi observerte dyret eller dyrene. Noen ganger ga det oss minner for livet, selv om vi verken har bilder av det eller har fått dokumentert det på sosiale medier.

I dag måtte et vilt dyr bøte med livet fordi vi mennesker ikke kunne la det få være I fred. Ikke kunne nøye oss med å observere det på avstand.  Det er trist. Utrolig trist.

Fotografen i meg, og influenseren kunne godt tenke seg å ta turen over Sollihøgda til Kadettangen i Bærum eller Vollen i Asker for å observere noe så eksotisk som en hvalross. Jeg forstår at Freya tiltrakk seg publikum. Det jeg ikke kan forstå er at mennesker ikke kunne følge de hundrevis av oppfordringene de fikk om å holde avstand og ikke plage dyret.

Jeg forstår Direktoratets bekymring for at noen skulle bli skadet.
Jeg mener folk tar større og større sjanser for å få det perfekte bildet og den perfekte opplevelsen. Prøv #freya eller #hvalrossenfreya på Instagram så skjønner du hva jeg mener.  Ja da mange bilder er tatt på avstand og zoomet opp, men langt fra alle. Svømme med delfiner i basseng i syden har jo snart alle gjort. Mye kulere å svømme med hvalross på hjemlig badestrand. “Jeg visste ikke at hvalrossen var der….” sier de. Vel, pleier de alltid å ha noen til å filme mens de tar den daglige svømmeturen?  Vi snakker ikke om små barn som blir filmet av overivrige foreldre hvor de enn går og står, men godt voksne kjerringer som har kameramann klar når de legger ut på svømmetur.

Jeg forstår direktoratet. For hvem ville fått kritikk hvis det halvt tonn tunge dyret med de lange spisse tennene gjorde kort prosess med et lite barn som bare skulle klappa dyret for å få et “minne for livet” og en overivrig mamma det perfekte motivet å sende til venner og bekjente?
Jo, det ville være direktoratet som ikke hadde brukt nok ressurser på å fysisk stoppe mennesker fra å gå bort til et vilt dyr på et halvt tonn.  Som jeg så som tekst under et bilde på Instagram (nei, ingen av mine venner som har postet det. Jeg omgås stort sett bare mennesker hvor hjernen fremdeles virker): De stopper så mange de klarer, men jeg klarte å snike meg forbi å få tatt dette bildet.”  

Det er sjeldent jeg ser folk publisere så til de grader at det i deres hjerne er litt vel lite sirkulasjon. Spaghetti-hjerne var et uttrykk vi brukte i min oppvekst.

Et flott levende dyr måtte bøte med livet I dag. Ikke fordi det hadde gjort noe galt. Ikke fordi det hadde skadet noen. Men fordi vi mennesker ikke kunne behandle det med respekt. Det er trist. Utrolig trist.

“Andre muligheter ble vurdert” sier direktoratet. Jeg tror dem så gjerne. Det å fange en hvalross for så å transportere den til Svalbard forstår jeg at kunne by på utfordringer. Ikke minst å gjøre det på en måte som ikke ville skade dyret. Det ville nok heller ikke bli en rimelig affære. Kostnadsberegninger har nok og vært med i bildet. Det enkleste er pistol som det heter i en gammel Tramteateret-sang. (Uten at jeg tror at Freya ble skutt med pistol.)

Det ble en flott tur elvelangs i dag.  Det er mange perler her i byen hvis en bare leter litt. For de som lurer, dette bildet er tatt på brygga, båtutsettingsplassen på Benterud.

Det ble en 4 km tur, og det holdt i varmen. Ikke minst for Charlie Chihuahua. Vi gikk jo langs elven så han fikk flere drikke- og vassestopp så han fikk kjølt seg ned.  Likevel tror jeg han syntes det var varmt.

Annonsørinnhold

27 rålekre kjoler på salg nå

Nå har hund så vell som kjerring og plantene på terrasse  fått rikelig med vann, oppvaskmaskinen durer fornøyd og Gamle Gubben Grå og jeg har tatt en velfortjent siesta på hver vår sofa. Charlie Chihuahua har flata ut under sallongbordet.  Jeg tror jeg bevilger meg en liten lur gør jeg starter med middagslagingen.

I går var jeg litt intensiv her på bloggen. Pepret på med innlegg etter innlegg. Hele fem ble det før jeg krøp til køys. Bakgrunnen for det var at jeg hadde under 1.000 sidevisninger og var nede på en 12, plass.  Jeg kom meg opp på en 9. plass i dag med 110 flere sidevisninger.  Litt usikker på om 110 flere sidevisninger forsvarer det å pepre blogg.no med innlegg. Jeg mener, hadde det vært 500-600 flere sidevisninger…
Nei, jeg tror fremdeles kvalitet er bedre enn kvantitet.

I går hørte jeg på radioen at det som virkelig tok av i influencer, påvirker, bransjen nå er animerte påvirkere. Altså tegneseriefigurer som er på Instagram Tik-Tok osv som man kan følge. De lever “vanlige” liv og har mange hundretusener av følgere. En brasiliansk sånn tegneseriefigur er hvis den som er absolutt hottest for tiden.
Det flotte med disse tegneserie-påvirkerne er at annonsørene kan forme tegneseriefiguren akkurat slik de vil. Slik at influenseren passer helt inn i deres markedsføringsstrategi. Kan formes etter kundens behov, med andre ord.

Annonsørinnhold

27 rålekre kjoler på salg nå

Jeg forstår jo hvorfor lesertallene og annonsør-inntektene på blogg.no stuper.  Ta et blikk på topplista. Her er det få som lar seg forme for å tekkes annonsører og markedskreftene,

Bloggtopplista viser også helt klart at det leserne av blogg.no sine blogger ønsker for tiden heller ikke er bloggere som ser som sin fremste rolle å tekkes annonsørene.  Det blogg.no sine lesere ønsker å lese er ekte mennesker med ekte liv. Det er vel ingen som vil påstå at Bunny eller Vivian (Mamma på hjul) er kjøpt og betalt av markedskreftene?

Egentlig er bloggerne på blogg.no mer ekte påvirkere enn de påvirkerne som er skapt av annonsørene for å påvirke leserne slik annonsørene ønsker. På meg har ekte påvirkere langt mer påvirkningskraft enn animerte reklamefigurer skapt for at jeg skal handle slik markedskreftene ønsker.

Bunny med sine til dels kontroversielle meninger påvirker leserne. Enten man lar seg provosere eller begeistre. Man kan si mye om Bunny, og det har jeg vel til tider gjort, men fyren er ekte.  Når han i innlegget fra Pride i går nevner i en liten setning at han har tenkt seg innom Masalabar for å spise indisk kan det fort få andre bloggere til å besøke den restauranten for å spise når de er i Drammen. Jeg sjekket ut nettsiden, og det ser ut som et godt valg, mulig Bunny gir oss svaret på det i løpet av dagen. I så fall ville hans ærlige beskrivelse av restaurantopplevelsen ha langt mer troverdighet enn et innlegg som helt tydelig viser at det er kjøpt og betalt.

Ingen kan lese bloggen Mamma på hjul uten å bli påvirket.  Kanskje ikke til å løpe å kjøpe, men mer til å tenke over hvor urettferdig livet kan være. Bloggen gir oss også en unik innsikt i hvordan det er å leve med en alvorlig sykdom og at det ikke betyr at livet bare er trist og svart.

Slik kan jeg fortsette med Doc & Dask, Monica og Tom. Ekte mennesker med ekte liv, ikke formet for å tekkes sponsorer og reklamebransjen. Men det at de ikke former innleggene sine slik de tror sponsorer og annonsører ønsker gjør jo ikke at de ikke påvirker oss. Kanskje påvirker de oss enda mer, nettopp fordi de er ekte.

Leserne av blogg har og endret seg. Det er ikke tenåringsjenter med sminke og klær masseprodusert i lavkostland som sin største interesse lenger, men voksne mennesker. Voksne mennesker med et helt annet interessefelt – uten at det nødvendigvis betyr at de ikke lar seg påvirke.

Jeg ser på denne utviklingen, både på bloggerne og bloggleserne som en spennende mulighet mer enn som en negativ utfordring, et problem.  Blogg.no får denne muligheten servert på et sølvfat. Jeg håper de makter å gripe den.

Endelig er temperaturen ute såpass at det er levelig på terrassen. Jeg har tatt med meg lørdagsavisene og et glass vin og trukket ut. Sola har gått ned bak trærne i vest, bare de siste strålene farger himmelen i et gyllent skjær.

Artikkelen i Aftenposten om barnefattigdom er tankevekkende.  Forskjellene i Norge er økende, og med den prisveksten som er på alt fra strøm til mat vil antall barn som vokser opp i fattigdom øke gjennom vinteren.  Samtidig blir de rikeste bare rikere og rikere. Avstanden øker – også under en sosialdemokratisk regjering. Hvem mente egentlig Støre da han før valget sust høst snakket om vanlige folk, og at det nå var deres tur?

Annonsørinnhold

27 rålekre kjoler på salg nå

Det er og et portrettintervju med Marianne Andreassen. Hun son nettopp har sagt opp stillingen som stortingsdirektør. Jeg tenker vi er litt like vi to. Eller var. Jeg var og ei kjerring som trodde selv at jeg fiksa alt. Stor tro på egne evner. Jeg kjenner meg igjen i savnet etter å være en del av det som en gang var. Kjenner meg igjen i forsøket på å se på det hele som en ny mulighet – uten helt å klare det. Håper jeg er litt mer ydmyk enn det Andreassen fremstår som i dette intervjuet. Litt mindre skråsikker på at hun alltid har tatt de riktige vurderingene. Hadde hun gjort det hadde hun vel ikke trengt å gå?

“Det er mye jeg kan gjøre” avslutter Andreassen intervjuet med å si “Kanskje jeg skal lære meg å sykle på ett hjul?” Jeg er helt sikker på at det skal ikke jeg.

Gamle Gubben Grå har en avtale om når vi har gått Drømmehuset sånn noenlunde i vater til helga, og alle tingene jeg har satt opp på lista er utført sådrar vi til Hønefoss og koser oss på kaffe’. Det forutsetter selvsagt at vi blir ferdig med lista før dagen blir kveld.

Det har ikke vært mange lørdager med byturer i sommer, for jeg har hatt det mef å ha en ganske så lang liste når helgen kommer. Men i dag var vi skikkelig flinke!! Jeg kunne stryke siste ting på lista mi rundt 14.40.

Annonsørinnhold

Gode og slitesterke: Dette er navnelappene barna elsker

Noe av det siste jeg gjorde var å rive resten av tapeten I gangen. Det var både varmt og slitsomt, så jeg unnet meg en liten strekk før jeg hoppet i dusjen.  Eller muligens mer kreket meg inn i dusjen. Den tapetrivingen leiter litt på ryggen.

Så ble det bytur- og siden vi var litt i seneste laget til lunsj ble det middag ute i dag. Enkelt, greit og ikke minst godt.  Middag, dessert og kaffe i bakgården på Rumi. Jeg elsker den restauranten. Tok ingen bil5i dag. Dere vet meg og mat. Spesielt når jeg er sulten, og jeg var sulten i dag.

Nå er vi hjemme igjen. Det er fremdeles litt for varmt å sitte ute på trammen eller terrassen. Jeg tror jeg tar meg en liten strekk og en høneblund på sofaen. Jeg var tross alt oppe før klokka 6 i dag.

Nå skal ikke dette innlegget handle om søskenbarn. Jeg har kun to. De bor ikke på Gjøvik. Nei den som skal få unngjelde i dette blogginnlegget er Lillesøster.  Overskriften er hentet fra visa til Alf Prøysen. Du kan lese teksten til den visa her. hvis du ikke kan din Prøysen sånn helt på rams.

Svoger sendte en snap i formiddag som viste Lillesøster og noen tomatplanter.  Teksten var “Tomat innhøsting”.

Annonsørinnhold

Alt du trenger til barnehage- og skolestart

Jeg hadde akkurat høstet inn de tomatene som var røde på våre tomatplanter i dag, og sendte stolt et bilde tilbake. Bildet er det dere ser over. Der kan man telle hele 5 tomater. Jeg er rimelig fornøyd med tomatavlinga i år. Og ja, det er mange grøn e tomater fremdeles.

Det varte ikke lenge før jeg fikk dnsp tilbake fra Lillesøster. Et bilde som bugnet av tomater, agurker eller squash. Muligens begge deler. Sukkererter og jeg mener jeg så en aubergine… kort sagt litt mer en  mine stakkars 5 tomater.

Ja ja. Selv om jeg ikke har et søskenbarn på Gjøvik har jeg i det minste ei lillesøster med drivhus……

Gamle Gubben Grå og jeg drev på med forefallende husarbeid slik vi pleier på lørdag formiddag. Døra både til terrassen og til trammen står oppe. Det er fin sommerdag, Charlie Chihuahua står i bånd i hagen. Vi flyr ut og inn hele tiden.

Til tross for stor, farlig chihuahua ( i egne øyne) i bånd på trammen  og en fryktinngytende gubbe bevæpnet med drill i entreen klarte en inntrenger å trenge seg inn i Drømmehuset og skapte både dramatikk og tilløp til panikk her i heimen. Jeg mener det er jo bare timer siden jeg skrev litt ironisk om fatwaer.

Annonsørinnhold

Alt du trenger til barnehage- og skolestart

Tror jeg og nevnte Sian og Thorsen i det innlegget, og han bor jo rett på sndre siden av skogen der. *peker på skrå over garasjetaket*

Etter litt forsøk på snikfotografering for å skape bildedokumentasjon, snek jeg meg ned kjellertrappa og lukket døra bak meg. Når jeg frivillig oppsøker vaskekjelleren en solfylt lørdag burde de fleste skjønne at det er fare på ferde.

Hvem inntrengeren var? Nei, det er ikke den gråhårede mannen på bildet. Det er Gamle Gubben Grå. Flytt blikket til gardinstanga.

En flakkende, fjærkledd inntrenger. Jeg er ikke redd fugler. Synes egentlig de er ganske søte, men flakkende vinger innendørs….. vel  jeg kjenner det liksom får det til å gå ilninger nedover ryggen.

Gamle Gubben Grå var stor, tøff og mandig og fikk fuglen ut – i live og uten at den ble skadet. Uten at den dreit inne og, heldigvis.

Harmonien var gjenopprettet, og jeg kunne trygt komme opp fra vaskekjelleren.