Jeg var ikke så fornøyd i går når det kom en halv meter snø deisende ned fra himmelen. I dag når sola skinner kan selv jeg se hvor vakkert det er med vinter. Så jeg tok meg en tur innover Vågårdsbygda for å fotografere litt. Det var 1 minusgrad, men sola fikk snøen til å ramle av trærne. Fikk nesten litt vårstemning i november. Regnet kjapt ut at det bare er 97 dager til vår. Det går fort.
Lokalavisa som meldte at is kan gi utfordringer på veiene har nok rett i det. I det minste på småveiene. Her på Vågårdsveien var det skikkelig is-såle. Jeg hadde vintersko med pigg, og gikk avslappet og trygt. Bil har jeg ikke vært ute med i dag. Det ligger fremdeles en bit med 50 cm tung snø mellom den og utkjørselen. Den skal ikke ryggen min bryne seg på i dag kjenner jeg. Yngste Sønn fikser det i løpet av helgen når vi får bensin på snøfreseren. Jeg må ikke ut med bil.
Akkurat det føles utrolig godt. At jeg ikke har noe som gjør at jeg må ut med bil. Det er selvsagt dager i løpet av vinteren at jeg må ut. Legetimer kan ikke utsettes til det blir vår, ikke alle møter kan man melde avbud til på grunn av været. Som folkevalgt har man møteplikt på en god del møter, og må ha gyldig grunn hvis man melder forfall. Da tror jeg vær- og føreforhold skal være relativt ekstreme før det tolkes som gyldig forfall.
For de som ikke har studert kalenderen så nøye i dag kan jeg opplyse om at det er fredag den 13. Det er en dag mange forbinder med en ulykkesdag. Jeg er ikke så veldig overtroisk, men merker meg at det er en mulig ulykkesdag i dag. Går jo an å være litt forsiktig. Ikke ta de største sjansene eller prøve meg på de største utfordringene.
Det føles greit Ryggen er ikke den beste i dag. Ble litt baling med snø i går. Mye bedre vær i dag. Lettskyet, men kaldt. Minus 3. føles som minus 8 melder Yr. Temperaturen stiger raskt, så jeg tror dette blir en fin vinterdag. Lokalavisa virker ikke begeistret for en slik ide. De melder at snø-kaoset vi hadde på Ringerike i går blir byttet ut med is-problemer i dag.
Det vil nok bli dårlige forhold i morgen også. I dag var det snøen som var problemet og grunnen til at det var glatt, i morgen kommer det til å være isen i veibanen som er problemet. skal visstnok en meteorolog ha sagt.
Så jeg tror jeg blir værende her rundt Drømmehuset i dag og. Jeg må jo ikke noe sted.
Egentlig hadde jeg tenkt meg ut tidlig nå på formiddagen. Hadde tenkt meg i begravelse til en tidligere kollega. Men da måtte jeg straks dratt ut døra nå, og der er ikke ryggen min i dag. Jeg kommer med små utbrudd hver gang jeg reiser på meg, og ser ut som ei kjerring som er langt eldre enn 60 år. Jeg sender kollegaen mange tanker der han sitter oppe i Himmelen og titter ned. Er det en jeg er sikker på at har kommet hjem til Gud så er det han. Kirken kommer garantert til å være full, for dette var en mann som har satt spor hos mange, og som mange har gode minner om. Jeg kommer til å tenke på alle gode minnene jeg har om gode samtaler og mye tull og moro. Det er trist at han er gått bort. Men jeg vet at han har vært syk en stund, ikke hatt mulighet til å levd livet slik han nok ønsket. Så kanskje er det godt at han nå har vandret videre. Han fikk 80 år her på jorden, og han satte mange spor. Vi er mange som vil minnes han med et smil rundt munnen. Mennesker dør ikke så lenge noen husker de, har jeg hørt. Da kommer denne kollegaen til å leve videre lenge.
Ryggen min går seg nok til i løpet av dagen. Sla skinner gjennom karnappvinduet. Det høres sikkert rart ut men denne kjerringa føler for å gå tur denne fine vinterdagen. Så det har jeg tenkt å gjøre, bare jeg har fått i meg litt frokost. En rolig tur med piggsko tror jeg vil gjøre både meg og ryggen min godt.
I går var jeg nesten bare opptatt av snø og snømåking. Jeg glemte helt å dele bilde av middagen vi hadde på onsdag. Men her ser dere middagen min. Eller i det minste litt av den. En muffins er ikke nok for ei fullvoksen kjerring.
For de som tenker at muffins var da en rar g ikke direkte sunn middag må jeg forklare at dette er en såkalt Elote-muffins. En salt muffins inspirert av meksikansk street-food. Oppskriften fant jeg i ett eller annet ukeblad.
Du tar å blander 300 g hvetemel, 2 ts. bakepulver, 1/2 ts natron, 1 ss sukker og litt salt i en bolle. Blander så 150 g majones, 2 egg, 1,5 dl skummet kulturmelk i en mugge. Heller det i det tørre og blander godt. Så tilsetter du en boks mais, 200 g fetaost, litt frisk koriander og 4 finkutta vårløk og blander godt. Krydrer med litt reven lime skall og litt chili-pulver og blander litt mer. Tar så og fordeler røra i 12 muffinsformer. Jeg gjorde som oppskrifta sa, og brukte et muffinsbrett med papirformer opp i hullene. Stekte så muffinsene i stekeovnen på 200 grader i 15-20 minutter. Bruk kakenål for å se at de er stekt. Avkjøles et par minutter før du tar de ut av muffinsbrettet og avkjøler de videre på rist. Vi spiste våre lunkne, relativt ferske. Får du noen til overs er de fine å fryse og bruke som niste eller tur-mat.
Da jeg våknet opp i dag følte jeg en stor lettelse for at jeg hadde ombestilt den legetimen jeg skulle hatt tidlig i dag, for dette var synet som møtte meg da jeg kikket ut av døra på morgenkvisten. I stedet for å starte stresset som den første snøfallet fort medfører når det “plutselig” kommer snø, så gikk jeg inn og hentet målebånd. 14 cm nysnø på rekkverket på trammen målte jeg litt over klokka 7, og merket meg at den var rimelig kram og tung. Så gikk jeg inn og laget meg en stor kopp te, og startet dagen med et smil rundt munnen.
Buskerudsendinga på radio var mest opptatt av at det ikke var kommet så veldig med snø. De forholder seg jo mest til Drammen. Så når det ikke har kommet særlig med snø i Drammen og på Konnerud, konkluderer de med at det ikke har kommet snø i Buskerud…. Lokalavisa ga et litt annet bilde. En bil har sklidd ut av veibanen og truffet en stolpe, En annen bil har kjørt i autovernet. Flere biler står fast i Eggemobakkene. Jeg tror veien Nymoen – Eggemoen ikke kan komme raskt nok.
Jeg koste meg med tekoppen, fylte den opp når den ble tom, studerte snøen som fremdeles lavet ned utenfor vinduet og var glad jeg ikke skulle ut med bil før det ble ettermiddag.
Etter frokost henta jeg piggsko og vinterjakke. Klokka 10 bega jeg meg ut for å måke snø. Det hadde kommet betraktelig mer enn de 14 cm jeg måkte tidligere på morgenen.
Jeg vaset i tung, våt snø langt opp på leggene og satte i gang med måkinga. Registrerte at traktoren som brøyter veien i boligfeltet ved 9-tida hadde lagt igjen en solid skavl i innkjørselen. Skulle jeg klare å få ut bilen slik at jeg rakk møtet senere i dag hadde jeg en tung jobb foran meg. Da jeg hadde holdt på en time fikk jeg melding fra ei som skulle være med på møte at hun måtte melde avbud på grunn av snøen.
Jeg tok en pause fra måkinga. Gikk inn og studerte busstidene. Jeg var plutselig ikke sikker på om jeg kom til å klare å få måkt slik at jeg kom ut av gårdsplassen med bilen. Leser på lolalavisa at det er utfordrende kjøreforhold selv på hovedveiene og innfartsveiene, og at alle bussene er innstilt på grunn av føreforholdene. Det var visst kommet 40 cm etter klokka 9. Samrådde litt med de andre og konkluderte med at Rødt uteblir fra møtet i dag på grunn av snø. Det var ikke et viktig møte, bare noen partier som skulle snakke uformelt om budsjett. Den praten kan vi ta en annen dag.
Stresset forsvant. Jeg må ikke ut med bil. Da kunne jeg bruke dagen til å få vekk så mye snø ryggen min orket. Etter en drøy times pause tok jeg turen ut igjen, og ble møtt av dette synet på trammen:
Jeg hadde brøytet meg vei da jeg gikk ut for å måke et par timer tidligere. Ikke ordentlig, men sånn at det gikk an å gå. Og jeg gikk inn der en time tidligere. Det var så mye snø at til og med denne kjerringa følte trang til å le. Jeg må jo ikke ut.
Nå vaset jeg i snø nesten til knærne da jeg gikk til garageboden for å finne ei god skuffe for i det minste å få måkt trammen.
Mens jeg var opptatt med å måke trammen hørte jeg brøytebilen komme på ny. Det betyr vel at snøskavlen i innkjørselen har blitt enda større og hardere konkluderte jeg.
Ringerike, nordvest for Oslo, er blant områdene som er hardest rammet, melder NRK, All busstrafikk, inkludert alle skolebusser, er innstilt inntil videre, melder kollektivselskapet Brakar.
Vegtrafikksentralen ber folk droppe å kjøre i Hønefoss-området.
– Brøytemannskapet trenger plass for å rydde veiene for snø, og akkurat nå er det mange biler i veien for dem, sier Sara Bendiksen ved Vegtrafikksentralen.
Dette er meldingen jeg fikk med meg i det jeg gjorde meg klar for dagens tredje måke-økt. Målet for den var å få vekk skavlen i innkjørselen, og måke så stor plass at Yngste Sønn kunne parkere bilen sin på egen eiendom og ikke i veien når han kommer hjem fra jobb.
Det var planen. Det var virkelig det. Jeg hørte snøfresere fra noen andre eiendommer på boligfeltet. Vi har snøfreser. Yngste Sønn viste meg hvordan jeg skulle starte og kjøre den i fjor, og jeg prøvde å kjøre den. Men jeg tror jeg trenger litt oppfrisking. I det minste noen ved min side til lett veiledning. Så jeg valgte å begynne og måke innkjørsel i stedet for å måke frem snøfreseren, Jeg fikk jo fjernet en del. eller litt. Ryggen var langt fra god. Da jeg satte i gang med selve skavlen etter brøytebilene på veien utenfor tok jeg en litt feil bevegelse og ryggen fikk nok. Nå gjorde hver bevegelse vondt. Så jeg ga meg, og gikk inn for å lage middag.
Vi gleder oss over snøen leser jeg i lokalavisa. Det er min egen søster som sier det, så da er det vel sant. Jeg er litt usikker på om jeg deler hennes glede akkurat på det punktet. Hun jobber på en skole og avisen hadde vel ringt henne fordi skolebussene var innstilt og de har mange barn som er avhengig av skoleskyss. Jeg forstår at hun ikke ønsker å fremstå som sutrete i avisen. Ungene på skolen har sikkert kost seg med all den fine, kramme snøen. Forresten tror jeg søsteren min er langt mer glad i snø enn meg. Hun er ei som liker lange skiturer. Men overskriften og hennes smilende ansikt virket litt provoserende der og da.
Yngste Sønn kom hjem. Tok seg av litt måking. Sjekka snøfreseren og konkluderte med at den trenger bensin. Det fikser vi i morgen. Alle bilene står på plass på gårdsplassen. Så fikser vi snømåkinga i morgen eller i løpet av helga. Da får vi i gang snøfreseren, og jeg får litt mer trening med den. Jeg må ikke ut med bil i morgen heller. Ingen grunn til stress.
Men i kveld har jeg nok en gang vært på finn og sett etter passende leiligheter. Jeg er enda mer sikker i min sak. Drømmen nå er en leilighet med vaktmester som tar seg av snømåkinga.
Jeg hadde knapt postet innlegget Snø, sexye sosialister og sykehusdirektører. før jeg kom over en ny nyhet som fikk blodtrykket til å stige litt i denne kjerringa. Og nok en gang er det sykehusdirektører uten gangsyn og logisk sans som får det til å koke i kjerringa. Når jeg tenker meg om er det sikkert sunt for meg at jeg ikke lenger har en rolle som gjør at jeg skal samarbeide med ledelsen av Helseforetak lenger. Jeg syntes de til tider de var rimelig langt fra gulvet og hvordan ting fungerte i min tid. Det har helt klart ikke blitt bedre i de fem årene som har gått siden jeg sluttet.
Et øyeblikk blir jeg sittende å fundere over hvor mange flere direktører det har blitt i ledelsen av disse sykehusene og helseforetakene i løpet av de fem årene, men kommer til at jeg kanskje ikke bør vite svaret på det spørsmålet. Tror ikke det er sunt for blodtrykket mitt.
Vel, det jeg hisset meg opp for i går kveld var avisoppslaget:
Ledelsen ved Stavanger universitetssjukehus vil kutte minst 250 årsverk for å berge økonomien i 2027.
Å kutte 250 årsverk på et sykehus hører bare helt vilt ut. Ja hvis det ikke er 250 direktører de skal kutte da. Men det pleier ikke å hjelpe på økonomien. Enten skal de ha feite sluttpakker, eller så fortsetter de i en annen stilling som opprettes til de, og beholder lønna.
Administrerende Direktør ved SUS (Stavanger Universitetssykehus) kan forklare det jeg ikke finner logisk.
Regjeringen har gitt klar beskjed om at vi må tilpasse driften til de økonomiske rammene våre, og da kan vi ikke fortsette å bruke mer penger enn vi har.
Jeg har sittet som ansatte-representant i styret for to helseforetak. Først satt jeg i styret til Ringerike Sykehus HF da vi var eget HF, senere satt jeg i styret for Vestre Viken HF: Jeg forstår godt det den administrerende direktøren sier. Man kan ikke bruke flere penger enn man får tildelt. Man må forholde seg til de økonomiske rammene.
De økonomiske rammene settes av regjeringen. Som politiker vet jeg at regjeringens oppgave er å styre landet til beste for befolkningen. Det vil i mine øyne si å sørge for at sykehusene, helseforetakene, får en økonomisk ramme som gjør at de klarer å gi gode og trygge tjenester til befolkningen. De økonomiske rammene burde settes slik at de dekket behovet for nødvendig helsehjelp.
For skal man tro Foretakstillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund ved SUS går det ikke ansatte å slenger i gangene på sykehuset.
Den aktiviteten som er der i dag, samsvarer ikke med bemanningen.
sier hun, og jeg får ikke inntrykk av at hun mener det er for mange ansatte, heller tvert i mot.
Hva er det SUS bruker penger på som de ikke burde, lurer du kanskje. Hvor er det regjeringen synes de sløser? Jeg vet ikke hva regjeringen og helseministeren mener. Vestre er en fyr som sikkert er god på tall, men heller dårlig på sykehusdrift.
Det jeg vet om SUS og sykehus-økonomi som kan forklare de økonomiske utfordringene er at Helse Stavanger bygger et nytt sykehus. Første byggetrinn på nye Stavanger universitetssjukehus (SUS) hadde opprinnelig en kostnadsramme på over 11 milliarder kroner og åpnet i november 2025. Norske helseforetak må selv finansiere nybygg med oppsparte penger fra ordinær drift og statlige lån. Nye SUS har blitt rammet av prisvekst på byggematerialer, forsyningsproblemer og inflasjon. Samtidig har de økende styringsrentene ført til vesentlig høyere rente- og avdragsutgifter på lånet. Og det lånet har de altså lånt av regjeringen som nå opererer som låne-hai, og sier at det er viktigere at de betaler lån og avdrag enn at de sørger for forsvarlig drift. For jeg tviler sterkt på at de klarer å kutte 250 årsverk uten at det går ut over pasientbehandlingen.
Problemet med at renter og avdrag på lånet fra staten, fra regjeringen, spiser opp så mye av driftsbudsjettet at sykehuset må kutte i bemanning og pasientbehandling er ikke enestående for SUS: Det er slik alle steder de bygger nytt. SUS styrer mot et underskudd på 500 millioner, leser jeg. Vestre Viken HF har jeg lest styrer mot et underskudd som er omtrent dobbelt så stort. De åpnet og et nytt sykehus i fjor. Drammen sykehus.
Hva er viktigst å bruke ressurser på på et sykehus? Pasientbehandling eller direktører?
I dette innlegget stiller jeg vel mer spørsmålet om det er pasientbehandling eller det å skaffe inntekter til statskassa er det som er den viktigste oppgaven til et sykehus.
Da jeg begynte i helsevesenet for mange, mange år siden het det Pasienten i sentrum og Gode og trygge helsetjenester. Nå er det pengene som er i sentrum, og vi behandler pasientene etter LEON og BEON prinsippene. Og dette er dessverre ikke tull. LEON betyr lavest effektive omsorgsnivå, Man påstår at BEON betyr beste effektive omsorgsnivå, men jeg har følelsen av at det egentlig står for billigste effektive omsorgsnivå. Det høres bare penere ut å snakke om beste enn billigste, men man mener den økonomisk beste omsorgsnivå.
I går kveld da jeg skulle skru av lampene i stua så det plutselig slik ut utenfor vinduet, Så hvit og fin pleier ikke asfalten å være her på boligfeltet. Det må da være snø. Jeg tok en tur ut på trammen, og sjekket. Jepp, et tynt snølag på trammen. Vinteren har kommet.
Snøen var der fremdeles da jeg sto opp i dag morges, men det er ikke snakk om store mengder, mer et melis-dryss. Er spådd påfyll i morgen. Været får jeg gjort lite med, og jeg klarer, litt overraskende, å se det pene med snøen og glede meg over den. Tror det har noe med at jeg ikke må ut.
Det slo meg her på morgenen. Jeg må ikke ut når jeg finner føreforhold eller været for utfordrende. I morgen kommer etter all sannsynlighet det første skikkelige snøfallet her på mine kanter. Det er spådd opp til 15 cm snø. Yr sier nedbør gjennom store deler av døgnet og temperaturer rundt 0 grader. For meg sier det snø, sludd eller underkjølt regn. Det tyder på kaos i trafikken. Jeg har arbeidet 30 år med mottak av uheldige mennesker på overraskende (?) snøføre. Det finnes utrolig mange som lar seg overraske av at det kommer vinter i Norge hvert år. Jeg hadde en legetime på morgenen i morgen. Jeg vet at vissheten om den legetimen vil stresse meg i hele dag og gjennom natta. Så jeg gikk inn og ombestilte timen innen fristen. Kjente skuldrene senket seg med en gang. Jeg har ikke tenkt å mure meg inne hele vinteren, langt der i fra. Jeg har vinterdekkene godt skrudd fast på bilen, og har kjørt mye bil på vinterføre, men å unngå å kjøre de mest kaotiske dagene tror jeg gjør meg godt. Så ser jeg på været og føreforholdene i morgen om det blir buss eller bil til det møtet jeg skal på ut på ettermiddagen. Kjerringa har lært seg å ta grep for å minske stress.
Etter at bekymringene for morgendagens kjøreforhold var ryddet av veien konsentrerte jeg meg om nyhetene i stedet for snøen utenfor vinduet.
Kalenderen som noen såkalte kunstnere har kalt Sexy sosialister tror jeg har fått den publisitet kunstnerne ønsker. Så forstår jeg utmerket godt at Rødt ikke har lyst på pengene fra kalender-salget. Salg av kvinnekroppen til inntekt for Rødt er liksom ikke innafor i et feministisk parti,
Hva er viktigst å bruke ressurser på på et sykehus? Pasientbehandling eller direktører? Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt den tanken opp gjennom årene, men den meldte seg også i dag. Svært mange av direktørene ved Finnmarksykehuset (som består av flere sykehus forskjellige steder i Finnmark) bor ikke i Finnmark, de pendler fra for eksempel Oslo eller Bodø. Jeg antar de selv har valgt å ikke flytte nærmere arbeidsplassen. At det ikke er en god grunn for at sykehusdirektører i Finnmark bor på sentrale Østlandet. Likevel er det liksom en selvfølge at arbeidsgiver både skal betale bolig/ overnatting i Finnmark og det det koster direktørene med million-lønn å pendle. Jeg bodde i mange år i Krødsherad, fem mil fra min jobb ved et sykehus/helseforetak. Jeg skal innrømme at jeg aldri spurte om arbeidsgiver ville ta pendlerutgiftene for meg, men jeg antar at jeg hadde fått nei. Jada, jeg har hørt at man må inngå slike avtaler for å få de beste, Nå tviler jeg på at det ikke finnes flinke folk som kunne gjort en utmerket jobb som allerede bor i Finnmark. Ja, kanskje bedre. De ville ha mer nærhet til foretaket, og når kutt i tilbud besluttes ville de kuttene også ramme folk de er glade i, og i verste fall dem selv. Det er lettere å kutte i helsetilbudet i Finnmark når du på slutten av arbeidsdagen kan ta ettermiddagsflyet tilbake til hovedstaden hvor det er et sykehus på annethvert gatehjørne.
Ut på dagen forsvant snøen, eller mye av den. Så jeg dro ned på Kiwi og handlet. Jeg har ikke handlet siden fredag, så kjøleskapet var relativt tomt. Egentlig hadde jeg tenkt å tatt en tur på senteret, drukket kaffe-latte, sett folk. Men det var yr og rundt 0 grader. Jeg kjøpte heller med meg litt godt pålegg og dro hjem. Lunsj i Drømmehuset er ikke å forakte det heller.
I natt postet jeg innlegget Et par hjertesukk fra kjerringa… der ba jeg om at vi ikke begynner allerede nå å snakke jula ned. Ikke hale frem alt som er trist og tungt i jula. For jula skal vøre en fin tid. Den skal være lys, varme og tindrende barneøyne. Det mener jeg at en kan få til uten å kjøpe den dyreste leken hos Ringo, eller ha den flotteste julepynten fra den dyreste interiør-butikken. Det blir julestemning selv om surkålen er ei pakke fra first-price og ribba er kjøpt på salg.
I starten av november hadde jeg et innlegg jeg kalte November er så trist og grå… Der siterte jeg gode, gamle Prøysen, og oppfordret folk til å være litt kreative og lage moro selv. Den oppfordringen gjaldt jo meg og. Jeg hadde en baktanke med det innlegget. Det var å bruke november og desember på å dele litt kreativitet på blogg. Ikke de helt store prosjektene. Bare litt enkle ting de flest kan få til. Kanskje gi noen noen ideer. Ideer som ikke koster skjorta, men bidrar til å skape stemning i mørket. Bidrar til lys og varme. Vi trenger det på denne tiden.
Bildet over er tatt i dag. Jeg satt en lys-lykt ut på trammen med et batteri-stearinlys og noen kongler i. Lys-lykta fikk jeg i 50-års gave, så den er 10 år gammel. Lyet hadde jeg og, måtte bare skifte batterier. Konglene tok jeg en tur bort i Hundremeterskogen og plukket. Lyset er festet med sånn “tyggegummi” du fester plakater etc. med. Det hadde jeg og i skuffen. Gran-busken i bakgrunnen er en kunstig gran-busk GGG kjøpte for flere år siden. Og siden det er GGG som kjøpte den tipper jeg den ikke var så dyr. 19.90 på Rusta, eller noe slikt. Den har sett sine bedre dager, men gjør fremdeles nytta si i en litt bortgjømt krok på trammen. Med litt pynt rundt ser man ikke at den er kunstig når man bare går hastig forbi. Folk oppholder seg ikke så lenge på trammen på denne tiden av året.
Kake-deigen jeg lagde i går ble bakt ut i dag. Ikke for å ligge i en boks i halvannen måned, men for å nytes de nærmeste dagene. Både radio og aviser advarer om at den første snøen kommer på torsdag. Da trenger jeg litt å kose meg med. Småkakene folk sier de ikke spiser i jula blir etter min erfaring tatt godt i mot i ukene før jul. Så her tenker jeg vi koser oss med småkaker i mørke november-kvelder. De behøver ikke være så perfekte da. De i dag ble litt vel mørke, men jeg er sikker på at de er borte lenge før jul. Antakelig i løpet av uka. Det var ikke så mange. Jeg bakte bare ett brett. Hadde ikke mer smør og sukker enn til halv porsjon. Halv porsjon blir kake-kos det og.
Lett-brente småkaker fra eget kjøkken, en kopp kaffe og ei god bok. Det skal ikke så mye til for å lage det koselig i høstmørket. Det er fyr på peisen. Lys på trammen og lukta av hjemmebakte småkaker ønsket Yngste Sønn velkommen hjem da han kom fra jobb. Plutselig er ikke november så trist og grå likevel.
Hvis du aldri har hatt ansvar for å ordne ting etter et dødsfall skal jeg fortelle deg at det er mer jobb enn man kanskje ser for seg. En ting er det praktiske du må gjøre de første kaotiske dagene. Gi folk beskjed og ordne med begravelse. Men nå er det ikke det jeg tenker på, men alt papirarbeidet i etterkant. Alle abonnement som skal avsluttes eller overføres. Skifteattest som skal skaffes. De fleste steder går det smidig. Andre steder er mer kronglete.
På et tidspunkt i fjor høst fikk jeg på mange måter nok. Det virket som om noen var vrange bare for å være vrange, og det var et par aktører jeg bare ga opp. Så da har det kommet fakturaer med GGG sitt navn på jevnlig, og jeg har betalt – og tenkt at jeg rydder opp i det neste måned. Orker ikke ta kontakt med de nå igjen. De får det jo aldri til likevel. Jeg blir så hissig i slike sammenhenger. Jeg har ikke godt av det. Hvor mange ganger må du sende inn en skifteattest til samme firma, for eksempel.
I dag har jeg vært flink. Jeg startet dagen med å ordne opp i to slike forhold. (Håper jeg da.) To ting som har ligget og gnaget at burde vært tatt tak i, minnet på hver gang jeg betaler en faktura med feil navn. Klapper meg selv på ryggen da jeg var ferdig med det. Flink kjerring.
Da jeg gikk i postkassa senere i dag lå det en faktura fra en av de der. Jeg kjente et øyeblikk at håpløsheten begynte å sige innover meg igjen, men så kom jeg raskt på at denne fakturaen jo var sendt lenge før jeg tok kontakt med firmaet i formiddag.
Så i ettermiddag ringte de fra det andre firmaet. De hadde jeg faktisk snakket med i telefonen på formiddagen og fått bekreftelse på at alt var ordnet. Der var det bare en sum, et medlemsutbytte som skulle godskrives meg og hvilken konto det skulle inn på. Ingen stor sum. Nå ringte de og lurte på om alt var bra, siden de hadde fått innsendt en skifteattest – og om det var noe de kunne bistå med. Når jeg sa at alt var i orden, og at skifteattesten bare ble lastet inn på det skjemaet fordi jeg fikk beskjed om det på grunn av dette utbytte, hørtes han som ringte bare forundret ut. Jeg tror den ene delen av bedriften ikke vet hva den andre driver med. Skal bli spennende å se om pengene dukker opp på konto i løpet av uka slik hun første jeg snakket med sa. Jeg forstår godt at jeg ga litt opp i fjor høst. Det ble litt mye.
På formiddagen trodde jeg jo at sakene var ryddet av veien en gang for alle, og satte letta i gang med husarbeid. Man får liksom fornyet energi når man får gjort noe man har utsatt litt lenge. Jeg både støvsuget, fikk på oppvaskmaskinen og vasket klær. Ja og så startet jeg med julebaksten.
Ja, du leste riktig. Kjerringa startet med å lage en småkake-deig 9. november. Om de kakene varer helt til jul er jeg mer i tvil om. Godt å kose seg litt i førjulstida og. Småkakene er nesten best da. Nå skal kakedeigen ligge i kjøleskapet over natta, så baker jeg den ut i morgen. Hadde det gått å laste opp bilder kunne jeg ha vist bildebevis for det.
I dag er det som sagt 9. november, og jeg leser den første teksten på sosiale medier om at jula kanskje ikke er så topp for alle. Jeg lukker øynene og sukker. Ikke i år igjen! Jeg orker ikke lese haugevis av versjoner av Piken med svovelstikkene fra nå og frem til jul. Det er ikke fordi jeg ønsker å lukke øynene for at ikke alle har det bra, at ikke alle barn vaser i pakker og ikke alle har velfylte julebord. Jeg er smertelig klar over det. Jeg trenger ikke å bli minnet på det daglig i førjulstida. Det trenger ikke andre heller, spesielt ikke de som etter fattig evne prøver å lage jul så godt de klarer med de midlene de har til rådighet. Helt greit at man ikke promoterer overflods-jula. At man fokuserer på at det viktigste med jula, ja rent bortsett fra det med et barn i Betlehem og det der, er å kose seg sammen. Det å kose seg sammen består av noe helt annet enn å stappe i seg godsaker med begge hendene. Så kan vi forsøke å ikke drepe hele julegleden ved å begynne allerede i starten av november med å snakke høytiden ned?
Jeg innrømmer gjerne at jeg på mange måter snakker for min syke mor, eller for meg selv, om du vil. Jula i fjor var rene julenatt i skogen her i Drømmehuset. Første jul uten GGG. Svigermor og Svoger mangla også. Ungene og jeg prøvde å lage jul, og ja vi hadde vaska gulvet, tror jeg. VI hadde i det minste pynta tre. Eller ungene pynta treet mens jeg lå på sofaen. De kommanderte meg til å få nissene opp på peisen selv. Det har liksom vært min greie. Jeg hadde bare bakt en eller to kakeslag, og ribba var fremdeles frossen da vi skulle sette den i ovnen. Jeg hadde tatt den opp alt for sent fra fryseren. Det der var jo GGG sin jobb. Joda, det ble litt triveligere utover julekvelden, men det var en rar julaften. Julenatt i skogen – stemningen var å ta og føle på.
I år har jeg både lyst og tenkt å lage ordentlig jul igjen. Kanskje ikke en jul i overdådig luksus. Det har vi aldri hatt her i Drømmehuset, men en jul med masse kos og julestemning. Og jeg har som sagt laget den første førjuls-kake-deigen Jeg vil heller lese koselige jule-historier enn alle som bare vil fortelle om hvor ille jula er. La oss gjerne gi hverandre ideer på hyggelige aktiviteter som skaper julestemning uten at det behøver å koste skjorta. Tone ned kjøpepress-jula – og snakke opp julekosen. Bare et lite hjertesukk fra meg.
God morgen, folkens! Ny uke, nye utfordringer og nye gleder. Uka starter rolig. Så blir det et møte på onsdag, legebesøk og møte på torsdag og en begravelse på fredag.
I går klarte jeg å lage litt engasjement her inne. Jeg spurte Hva skal blogg være? og endelig ble det litt liv i kommentarfeltet mitt igjen. Folk likte ikke at jeg sa meg enig med Apecalypso om at vi kan fremstå som en syklubb som bare blogger for hverandre. At vi for å holde på leserne og trekke flere inn så må vi tenke litt på hva vi skriver. Folk blogger om hva de vil, og hvordan de vil! Ferdig snakka! Var konklusjonen jeg trakk etter å ha lest kommentarene.
Jeg er jo enig med folk i det. Jeg har ingen intensjon om å bli noe blogg-politi. Og jeg heier på mangfold, så får man antall lesere etter hvor godt man klarer å engasjere leserne. Fair nok. Jeg klarte med mitt innlegg å få det mest kommenterte innlegget på min blogg siden 11.oktober. Det er jeg fornøyd med, for da klarte jeg å engasjere leserne mine.
En av kommentarene som kom litt over midnatt tenker jeg flere burde lese, så jeg gjengir den her.
Jeg forstår at en blogg er personlig og at bloggeren selv velger hva hau/hun vil skrive. Så er det opp til leseren hva han/hun liker å lese. Jeg liker å høre om bloggeren hverdagsliv som kan være svært forskjellig! Jeg har fulgt enkelte bloggere i mange år, og tidligere var jeg mer aktivt med. Jeg sendte kommentarer, noen ganger tips og råd og til og med spørsmål. Og fikk svar tilbake. I de siste årene har jeg følt at kommentarfeltet ble for de utvalgte. En venninneklubb som jeg ikke var bedt inn i. Jeg følte ikke at jeg kunne trenge meg på så jeg sluttet med det. En og annen gang har jeg allikevel sendt en kommenter for jeg har samme fornavn som en i gjengen! Så dekker meg bak det. Skal blogg engasjere må leserne inviteres inn!
Jeg har aldri tenkt over at kommentarfeltene kan fremstå som en arena kun for de som er med i gjengen. Det har jeg aldri ønsket, og det tror jeg ingen andre har heller. Så kanskje har vi her noe av svaret på hvorfor interessen for blogg er dalende. Hva vi skal gjøre for at leserne skal føle at de inviteres inn aner jeg ikke, men kommentaren ga meg noe å tenke på. Noe å være bevisst når jeg skriver. For jeg ønsker meg lesere og kommentarer.
Hvor dum kan en bli? tenker jeg når jeg leser om Jensen Huang, toppsjef i ett av de store amerikanske AI-selskapene som har latt seg forføre av en kinesisk spion. Jensen Huang er garantert ikke den første gubben i 60-åra som lar seg rose at en yngre, flink kvinne ser ut til å finne han attraktiv. Men det går an å la tanken gå to runder i hodet før en slenger av seg klærne og hopper til køys. Kan det være noe annet ved meg som er av interesse enn bare min fantastiske utstråling og seksuelle appell? Jeg har passert middagshøyden for noen år siden.
Mulig han og burde sende noen tanker til barna og kona han har vært gift med i over 40 år. Det er ikke sikkert det er så gøy når utroskapen din brettes ut i media verden over. Min dypeste medfølelse går til kona Lori. Jeg mener, skal du først være utro, så vær det med noen som ikke gjør det til en global nyhet!
Ifølge The New York Times mener amerikansk etterretning at den kinesiske forretningskvinnen Alice Huang ble rekruttert for å samle informasjon om Nvidia-sjef Jensen Huang, som hun så innledet et forhold til. Smart dame. Kinesisk etterretning ønsket å undersøke muligheten for å påvirke Nvidias holdning til eksport av avanserte KI-brikker til Kina. Nivida er firmaet han er en av sjefene i.
Nå ser det ikke ut til at dette lille feiltrinnet får noen store følger for Jensen Huang, ja annet enn litt dårlig stemning på hjemmebane da. Han er alt for viktig for firmaet til at han kan miste jobben. Litt dumt med den spion-affæren, selvsagt. Men bisniss er bissniss som man sier.
Dessuten har Trump, selveste den amerikanske presidenten, gått god for han. Trump ble informert for et års tid siden om at Alice kunne være en spion men valgte å ikke gripe inn. – Jeg tror han er en hederlig fyr, jeg tror han sannsynligvis har en unnskyldning for det. Man må høre den. Han har gjort en fantastisk jobb for landet,sa Trump til journalister i går da saken ble kjent i alle medier. Og så fortsatte han med å si at han gjerne ville ha ham med på sin kommende reise til Kina i forbindelse med Apec-møtet i Shenzhen.
Som jeg skrev over her. Bissniss er bissniss.
Så var det Carl I. Hagen da. Denne Fremskrittspartiet-nestoren jeg nesten holdt på å kalle syvende far i huset. Jeg skal la det være. Det kunne fremstå som aldersrasisme. Det vil jeg unngå.
Stadig flere unge havner utenfor arbeidslivet. Rundt 22.000 personer mellom 18 og 29 år mottar nå uføretrygd. Psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser er den klart vanligste årsaken til at unge blir uføre. Samtidig skyldes stadig mer av det rekordhøye sykefraværet blant unge psykiske plager. Dette er kjensgjerninger. Og det er de Hagen har vært ute og kommentert.
Hagen mener samfunnet sykeliggjør vanlige problemer ved å dele ut diagnoser i stedet for å kreve egeninnsats. Han viser til sin egen oppvekst:
– Da jeg vokste opp og folk i 16–18-årsalderen slet med det vi i dag kaller psykiske problemer, hva var løsningen da? «Ta deg sammen, gutt, skjerp deg», var beskjeden vi fikk. Nå blir man sykmeldt og får en diagnose i stedet,
Han understreker at noen selvsagt har alvorlige psykiske lidelser, men mener diagnosene sitter altfor løst. Jeg som er rød og radikal burde kanskje ikke si det, men jeg er litt enig med Hagen. Løsningen på problemet med redusert sykelønn er jeg derimot ikke enig i. Jeg tror ikke det å bli fattigere gjør folk friskere, heller ikke de som lider av psykiske problemer eller står utenfor arbeidslivet.
Forresten er det en seiglivet myte at sykefraværet et så høyt. Går man inn på Nav sine statistikker er det lavere nå enn det var i 2002 og 2003. Det har vært ganske jevnt de siste årene. Det er heller ikke de unge som har det høyeste sykefraværet. Og jeg ser ikke noen signifikant økning i den aldersgruppa heller.
Så kanskje hagen bør oppdatere tallene sine, eventuelt krabbe opp i hornet igjen. Det som er viktig er å gjøre unge mennesker i stand til å møte de utfordringene mange må forvente å møte i løpet av livet. Jeg tror ikke på at det å gjøre de fattigere, og påføre de en utfordring til er den riktige løsningen.
Håper noen lesere har orket å lese hele innlegget. Nå blir det stille fra meg noen timer. Vi blogges.
I innlegget Dårlig bloggforståelse kommer Apecalypso med noen litt betimelige, men kanskje upoppulære betraktninger. Han starter med å slå fast noe vi alle vet og alle kan enes om; det ingen regler for hva som er og ikke er “korrekt” i en blogg. Så kommer han med en beskrivelse av oss andre medbloggere her på platformen som sikkert kan provosere mange.
Mye bærer preg av “sosial syklubb” hvor folk snakker om seg selv i en runkesirkel av deltagere som klapper hverandre på skulderen og “forstår” det som blir sagt på en måte som for meg er totalt ubegripelig.
Kan Apecalypso være inne på noe? Er det til tider litt vel mye syklubb her inne? Litt mye trivialiteter om vær og vind og helt dagligdagse gjøremål? Mange av oss er redd for at platformen legges ned fordi interessen er synkende. Har vi på mange måter utviklet platformen til å bli en syklubb, så er det kanskje ikke så rart at interessen fra folk utenfor syklubben er avtagende.
Hvor vanskelig kan det være å skrive om noe?
spør Apecalypso. Og av og til stiller jeg meg det samme spørsmålet. Selv om jeg og sikkert kommer med en del innlegg uten det helt store innholdet.
selvbiografi er en uheldig litterær sjanger selv blant sånne som har hatt et usedvanlig begivenhetsrikt liv.
fortsetter, og han har jo på mange måter rett. Mange av oss her inne levwr ikke usedvanlig bwgivenhetsrike liv.
Samtidig er ikke det det som og er blogg, det at man gjennom innleggene blie kjent med mennesket bak bloggen? At det at man følger en blogg ikke kommer av at bloggeren lever et begivenhetsrikt liv, men at vedkommende lever et liv vi kjenner oss igjen i?
Jeg tror likevel Apecalypso er inne på noe. Litt mindre syklubb og litt mere innhold kunne vi alle være tjent med.
Jeg mener ikke at alle skal skrive om politikk og samfunnsliv. Ei kakeoppskrift, dagens antrekk og skildring av en skogstur eller en soloppgang er jo og innhold.
