Mitt aller første kyss….

Til tross for en forelesing for Kokkejævel og andre om politisk makt kontra blogging og et bildedryss fra Norges søteste do, raste jeg nedover på bloggtopplista i går. Forstå det den som kan. Raste fra 39.til 46. plass sånn over natta.

Kokkejævel raser ikke nedover lista.  Er fremdeles på første plass. I dag kommer han med intime betroelser. Forteller om sitt aller første kyss. Selvsagt kan også jeg komme med intime betroelser. Det var vel ingen av dere som trodde denne kjerringa var 53 år og ukyssa?
Slapp og helt av.  Selv om innlegget blir illustrert av et kysse-bilde av meg og Gamle Gubben Grå, så er ikke dette bildet av mitt første kyss.  Men du skjønner, det var ikke så vanlig å dokumentere hver minste hendelse med selfier den gang tilbake i 1978.

Jeg trengte heller ikke dra til Lofoten for å få mitt første kyss, slik Kokkejævel måtte. Jeg tok turen gjennom skauen til “Indianeren i Blokkabakken”. Eller muligens jeg tok veien, raste på sykkel ned bakken fra hjemmet vårt, over den lille sletta ved melkerampa, forbi bommen med kjetting og innkjøring forbudt skilt, på skrå over hovedveien rett ved tunellåpningen og opp Blokkabakken til huset hvor “Indianeren i Blokkabakken” holdt til. Jeg husker ikke så nøye hvordan jeg kom dit. Jeg var 12. Det er over 40 år siden, Ok?

Jeg skulle ønske sånn i bloggsammenheng at jeg nå kunne beskrive denne “indianeren” som en tøff, mørk fyr. Litt eksotisk, og helst et par år eldre enn meg. Men sannheten et at han var et drøyt år yngre enn meg. Liten, tykk og med skikkelig tykke brilleglass. Hvor han fikk tilnavnet Indianeren fra, vet jeg ikke. Muligens det hadde en bakgrunn i noe vi lekte en gang.

Men romantisk var det. Med dikt og greier. Akkurat som hos Kokkejævel. Eller nå leste vel ikke Kokkejævel dikt med hun han kysset på… Og diktskrivinga til Indianeren og meg lå nok et par tre år før i tid enn kyssinga. Dere skjønner, Indianeren hadde skrevet i minneboka mi noen år før dette vakre diktet:

EN BANAN I MUNN,

GJØR DEG SMAL OG SUNN.

Diktet var vakkert illustrert med en tegning av en indianer ved den før nevnte bommen. (Mulig det var opphavet til at noen i min familie begynte å kalle denne gutten “Indianeren i Blokkabakken”)

Jeg var ikke ei diger dundre på den tiden men derimot så lang, tynn og hengslete at jeg gikk under kallenavnet “Skrangle”. De andre barna mente jeg var et vandrende skjelett, og at man hørte skrangle lyder fra alle knoklene når jeg kom gående. Men ordet eide jeg også den gang. Ordet og evnen til å uttrykke meg tydelig og slagferdig. Så jeg skrev som kommentar til hans dikt i minneboken lenge før kommentarfelt var oppfunnet:

JEG ER SLANK OG SUNN.

DU ER TJUKK OG RUND.

DU KUNNE TRENGT EN BANAN I MUNN.

Ja jeg vet, barn kan være nådeløst ærlige noen ganger.

Men tilbake til det første kysset. Vi hadde ikke gjemt oss i noen gamle bunkere fra krigen. Vi hadde ikke med oss hele eller halve søsken slik som Kokkejævel. Det var ingen skumle spøkelseshistorier. Det var bare oss to. Han og jeg. Vi hadde låst oss inne på gutterommet hans hvor vi satt og grillet potetgull på lyspæra til en bordlampe, mens vi planla vår felles fremtid. Snakket om hvor vi skulle bo sammen som voksne og slike alvorlige ting. Vi var nettopp blitt enige om å være kjærester.

Og der, i skinnet fra ei enslig lyspære og omhyllet av lukten av brent potetgull møttes våre lepper i et kyss sånn noen minutter før klokka viste 19 og jeg måtte begi meg på hjemvei. Mammaen hans hadde alt banket på døra og fortalt at besøket gikk mot sin slutt. Vi hadde innetider, og lapper ble levert til foreldre om når vi skulle sendes på hjemvei på den tiden.

Indianeren i Blokkabakken var en fin fyr. Men det ble ikke oss stort lenger enn en ukes tid på barneskolen.  Kokkejævel sier at han i et senere innlegg skal fortelle om første gang det ble skikkelig alvor. Jeg lover ingenting om hva som venter i fortsettelsen – bare sier så mye at den vil du ikke gå glipp av. Så klikk deg inn så ofte som mulig, eller følg Kjerringtanker  på Facebook for ikke å gå glipp av noe.

Jeg har norges søteste do….

De som har fulgt meg på denne bloggen lenge vet at jeg har drevet og pusset opp gjestetoalettet LENGE!!! Ja, så lenge er det at jeg er usikker på hvor mange år det er siden jeg startet med dette prosjektet, men jeg tror det var sommeren 2014.  Ja, jeg vet. Jeg burde ha ringt Sinnasnekkeren for lengst.  Men i dag, i dag er endelig gjestetoalettet ferdig, og jeg er verdens lykkeligste kjerring.

Forklaringen på hvorfor det har tatt fem og et halvt år å bli ferdig med å pusse opp et gjestetoalett på 1X1,5 meter er litt vanskelig.  Muligens er det mer en bortforklaring enn en forklaring.  Men i det minste er det en god historie, og kanskje er det flere som kjenner seg igjen i historien… Jeg tror ikke jeg er enestående..

Når jeg ser nøye på dette bildet ser jeg at jeg ikke er helt ferdig med oppussingen.  Jeg ser tydelig at den innerste kanten på vinduet, den nærmest glasset ikke er rosa som resten, men blå slik den også var i 2014.  Men det skal jeg ta meg av en av de nærmeste dagene. Jeg håper jeg fremdeles har litt rosa maling igjen nede i kjellerboden. Utfordringen blir selvsagt å finne den.  Den har jo stått der i en fem års tid.

Men altså la oss gå tilbake i tid og ta hele historien om oppussingen av dette lille gjestetoalettet fra begynnelsen av.

Da vi kjøpte Drømmehuset i 2007 var dette lille rommet som en gang hadde vært toalett omgjort til kott for støvsuger, ytterjakker og annet rot.  Toalett og vask var demontert, og sto lagret nede i kjelleren.  Tapeten var stygg, og bar i tillegg preg av å ha vært kott-vegg en del år med både rifter og flekker.  Vi bestemte oss raskt for å la rommet etter litt oppussing gjenoppstå som  gjestetoalett.  Og i mitt kreative hode begynte straks prosessen med å skape det perfekte gjestetoalett.

Men så fant vi omfattende råteskader på badet den 5. dagen etter at vi hadde overtatt huset. Og det viste seg raskt at hele badet måtte totalrenoveres. Det lille gjestetoalettet kom til å være husets eneste baderom mens oppussingen av badet sto på.  Og siden vi satt med to hus og to huslån pluss ett bad som måtte pusses opp for et sted mellom 50 og100 tusen (Det ble 94.000..) og egentlig burde pusse opp kjøkkenet og en god del flere ting i huset valgte vi å få gjestetoalettet pusset opp så raskt og billig som mulig. Og så kunne vi gjøre det bedre senere.

Vi kjøpte ensfarget blå tapet på salg, den billigste i butikken, malte listene i en matchende blåfarge og la noen billige vinylfliser på gulvet.  Det ble ok, men langt fra den wow-effekten jeg ønsket meg. Og jeg er sikker på om jeg spør noen som gjestet huset mens toalettrommet var blått hvordan rommet så ut, husker de det ikke,  Det var blått, kjedelig og så langt fra min personlighet som mulig.

Etter noen år, når huset i skogen var solgt, badet betalt og vi hadde fått nedbetalt en god del på huslånet begynte jeg igjen å leke med å skape det gjestetoalettet jeg hadde drømt om.  Et ultrafeminint gjestetoalett, eller som Gamle Gubben Grå kaller det, et rosa helvete.

Jeg kjøpte tapetet en dag etter å ha fått feriepenger og styrehonorar, det må ha vært i juni 2014.  Tapetet var dyr som fy. Ja tapet til det lille rommet på drøye kvadratmeteren kom på flere tusen kroner.  Litt flere tusenlapper enn jeg liker å tenke på.  Jeg trodde jo ikke tapet til et så lite rom kunne koste SÅ mye…

Vel hjemme satte jeg i gang med å rive gammel tapet av veggene.  Jeg er i grunn ganske god til å rive tapet av veggene.  Man får ut mye frustrasjon med litt vandalisering.

Men noe av det satt litt vel hardt, og jeg måtte ha litt hjelp av Gamle Gubben Grå. Blant annet til å demontere lister og ledninger. Jeg vet ikke hvordan det er med andre menn, men når jeg skal motivere Gamle Gubben Grå til å gjøre ting han ikke finner lystbetont, ja da må jeg smøre meg med tålmodighet. Og Gamle Gubben Grå hadde ingen trang til å gjøre toalettet i hans yndlingsfarge, røykblått om til noe som for han fremsto som et rosa helvete.

For å få revet vekk de billige, og etterhvert stygge, vinylflisene måtte toalett og baderomsinnredning demonteres. Og for å koble vekk do og vask trengs fagfolk til. Jeg er ikke venn med rørleggeren som pusset opp badet vårt. Hvis jeg ikke husker helt feil ble jeg kåret til “Verdens sinteste kjerring” av denne rørleggeren. Den hedersbetegnelsen fikk jeg etter at jeg ringte og på en tydelig men til meg å være, relativt høflig måte påpekte at de hadde revet ut badet mitt helt til og med isolasjon i slutten av august. At vi nå om få dager skrev november uten at det hadde vært noen som helst fremgang på det ovenfor nevnte baderom de to siste månedene. Og videre at jeg lurte på når i @%$## de hadde tenkt å gjøre badet vårt ferdig. At badet ikke ble ferdig før det var få timer igjen av november, forklarer muligens hvorfor min tålmodighet med rørleggerfirmaet hadde ført til flere samtaler med ovenfor nevnte rørlegger hvor jeg ikke var så høflig som beskrevet over. Jeg mente derfor at det kanskje var mer hensiktsmessig at Gamle Gubben Grå tok ansvaret for all konversasjon med rørleggerfirmaet, selv om vi valgte ett av de andre rørleggerfirmaene i kommunen.  Gamle Gubben Grå er langt mer rolig og diplomatisk enn meg. I tillegg har han en engels tålmodighet med håndverkere. Men når Gamle Gubben Grå skal gjøre ting, ja TTT, ting tar tid!

For å gjøre en lang historie kort tok det både vinter og vår opp til flere ganger før alt var demontert og gulvflisene kunne demonteres

I mellomtiden hadde jeg brukt tiden til å male listene i en nydelig rosa farge. Slikt er kjekt å gjøre før man klistrer alt for dyr tapet opp på veggen. Rosafargen er forresten den samme som jeg malte studenthybelen min på Ullevål sykehus i i 1988. Ryktene skal ha det til at den mannlige studenten som overtok hybelen etter meg fikk et aldri så lite sjokk første gang han åpnet døra til sitt nye hjem.

Vel. Tiden var kommet til å endelig starte med å klistre den nydelige rosa tapetet fast på veggen. Det var da jeg kom til å tenke på at jeg er skikkelig dårlig på tapetsering.  At første gangen vi prøvde oss på det i rekkehuset høsten 93 holdt det på å ende med skilsmisse. Vi reddet ekteskapet ved å aldri tapetsere samtidig. Enten sto jeg oppe på barnerommet og tapetserte, helst når Gamle Gubben Grå var på jobb, eller så tapetserte Gamle Gubben Grå mens jeg holdt meg nede i 1. etasje.  Vårt siste tapetseringsprosjekt, spisestua, hadde gått rimelig greit etter at Gamle Gubben Grå kom og overtok.  Jeg hadde startet med friskt mot en helg han og guttene var på hytta.  Men når de kom hjem en dag før tiden sto jeg på toppen av gardintrappa med tapetklister i håret og en krøllete tapetremse limt fast til den venstre foten.  Gubben overtok tapetseringa mens jeg kuttet tapetlengdene i riktig lengde og slik at mønsterraportene stemmer. Det er jeg ganske god til etter at jeg i flere år i ungdommen var stoffselger og sto og klippet gardinlengder med mønster.

Jeg gjorde noen forsøk med å få de lange tapetlengdene pent opp på veggen, men det gikk til hel… og flere meter alt for dyr tapet fant veien til søppeldunken. Fra Gamle Gubben Grå var det lite hjelp å få. Han påsto han ble sveiseblind bare han så på tapetet.  Hele prosjektet sto i stampe ei stund helt til Datteren forbarmet seg over sin gamle mor og fikk tapetet opp på veggen. En mer nøyaktig person enn Datteren skal du lete lenge etter, så resultatet ble utmerket.

Så skulle det legges nytt laminatgulv. Gamle Gubben Grå ble sveiseblind bare ved tanken på å oppholde seg inne på dette lille rommet med de rosa veggene. Jeg er ingen racer med sag og slikt. Men heldigvis forbarmet Yngste Sønn seg over din gamle mor. Ville vel ikke være dårligere enn Datteren. Gulvet ble lagt i løpet av en snau time.

Nå gjensto bare å få tak i rørleggeren til å montere vask og do igjen. Og lenge så jeg det som en selvfølge at det var Gamle Gubben Grå som tok seg av å ringe rørleggeren. Og der har vel prosjektet vært ett års tid. Og, ja. Jeg har nevnt det for Gamle Gubben Grå både en og to hundre ganger. Men TTT. Gamle Gubben Grå er liksom ikke den kjappeste til å ta slike telefoner.

Så i forrige uke tok jeg saken i egne hender. Ringte en rørlegger og vola: Fem års ventetid er over. Endelig har jeg norges søteste do.  Jeg er verdens lykkeligste kjerring.

Kokkejævel tror han styrer landet….

Nå er han litt vel høy på seg selv igjen han derre Kokkesnobben oppe i Alta. Ja, han er fremdeles på bloggtoppen men jeg haler innpå. I dag har jeg bare 34.673 sidevisninger færre enn han der jeg ligger på en hederlig 39. plass. Så mens han har ligget på samme plassering i ukesvis, har jeg rykket 4 plasser opp bare siden i går. Fortsetter jeg i denne farten så er det jeg som er på toppen av lista om 10 dager, altså 31. januar. Er ikke det den dagen han har tenkt å rusle opp den røde løperen og gjøre rent bord på Vixen?

Men altså tilbake til Kokkejævel og hans innbilte påvirkningsmakt. For i sitt innlegg i går ettermiddag hevder han at i “følge kilder nær regjeringen” er det han å blogginnlegg hans her om dagen som var utslagsgivende for at Frp trakk seg ut av regjeringa. Snakk om et litt oppblåst ego, selv til Kokkesnobben å være.

For vet dere hva? Jeg tviler på at Siv Jensen eller andre regjeringsmedlemmer leser bloggen til Kokkejævel, eller bloggen min for den saks skyld.  Og skulle de slumpe til å sveive innom en og annen blogg, tror jeg ikke det de leser der et avgjørende for om de blir i regjering eller ikke.

Ser dere bildet øverst på innlegget?  På lerretet er et kjent motiv. Eidsvoldsmenne fra 1814.  Da snakker du politisk påvirkningsmakt da! Men jeg våger å påstå at jeg, halvgamle, helfeite kjerringa har mer politisk påvirkningsmakt enn det en litt selvhøytidelig kokk oppe i Alta har. For se litt mer på bildet. Dette er hentet fra valgkampen forrige høst. Stedet er Eidsvollsenteret rett ved den historiske Eidsvollsbygningen.  Og der var jeg. Ikke for å sitte på en av stolene i salen, men for å sitte der oppe i panelet for å debattere sosialpolitikk i storfylket Viken. På Eidsvoll, en drøy times kjøring fra Hønefoss hvor jeg hører hjemme.

Jeg ønsker å være med på å styre samfunnsutviklingen i den retningen jeg mener er riktig. Jeg ønsker å ha påvirkningsmuligheter på de politiske beslutninger som blir tatt, først og fremst lokalt, men også mer sentralt. Det gjør jeg ikke ved å skrive blogg eller leke såkalt “Influenser”.  Det gjør jeg ved å arbeide politisk, stille til valg, være en tydelig stemme. På den måten har jeg fått tillitt til å sitte i kommunestyret de neste fire årene, til å sitte i Hovedutvalget for Helse, Omsorg og Velferd i fire år til, slik jeg har gjort de 8 siste. Og til å være vara til fylkestinget i Viken.

Jeg deltok på Rødt sitt landsmøte i 2019, og i 2017 og har derfor vært med å vedta, og derav påvirkning på, hvordan Rødt sitt arbeidsprogram så vel som prinsipprogram er.  Så ja, selv om jeg er en liten og muligens ubetydelig stemme i et parti så vidt over sperregrensa, så mener jeg at jeg har større påvirkningsmulighet på samfunnsutviklingen enn det en influenser har. Uavhengig av hvor mange Vixen-nominasjoner denne influrnseren har.

At enkelte tror at et blogginnlegg kan velte en regjering, slik Kokkejævel hevder i innlegget sitt, eller at en enslig Influenser kan sette en ny standard for norsk politikk slik Sophie Elise påstår at hun skal i sitt nest siste blogginnlegg.  Ja, da tror jeg de har litt vel store tanker om egen makt.

Så Kokkejævel. Jeg tror du kan spare Erna for dine råd om så vell gratis tannlege som blokkfløytespill. Du skjønner å gi goder til de som ikke har noe er ikke Høyrepolitikk. Og det å utstyre hver skoleelev med blokkfløyte er en kostnad så stor at den vil føre til massive skolenedleggelser i samtlige kommuner så sultefora som kommunene er under denne regjeringa. Men stemmer mange nok på Rødt ved neste stortingsvalg, skal dere se det blir fra tid tannlegebehandling. Det har vi i programmet vårt. Det der med blokkfløyte derimot, er ikke en kampsak for Rødt. Og jeg tror ikke jeg skal kjempe for at det skal bli det heller. Korps i skole, hvor alle på et visst trinn får undervisning i å spille et instrument er mer i min stil, og det har jeg vært med å stemt for at skal innføres i vår kommune.

Når det kommer til storpolitikk, fred i verden, USA og Iran og slikt, melder jeg pass. Her har jeg ingen tro på at jeg har noen som helst innvirkning. Det har garantert ikke Kokkejævel heller. Tror ikke de gutta der forstår norsk, og jeg har så langt ikke sett noen innlegg fra kokken hverken på arabisk eller amerikansk.

Nei, Kokkejævel. Hold deg til blogginga du, så skal jeg ta meg av politikken!

(Ps. Til de som tror jeg tok Kokkejævel bokstavelig, vel så dum er selv ikke jeg….)

 

 

Morna Jensen…..

Så har Fremskrittspartiet fått nok, tatt til det de mener er fornuft og forlatt regjeringen. Belastningen ved å sitte i en regjering som både viser barmhjertighet og føler det er moralskt riktig å hjelpe syke, norske barn vekk fra det helvete en leir i Syria er, ble for stor.

Beslutningen om å forlate regjeringen sier mer om Frp enn det sier om resten av regjeringen. Å hente hjem et lite barn som lider av cystisk fibrose, er for Frp så totalt forkastelig at det er verdt å avslutte et 6 år langt regjeringssamarbeid.
Lokalavisa hevdet jeg holdt en tordentale da jeg i forrigekommunestyremøte sa jeg var flau over at Frp ikke ønsket like mange flyktninger til vår kommune som de andre partiene.  Jeg kunne godt gjentatt “tordentalen” min ovenfor Frp ledelsen i dag men jeg gjør det ikke.  I grunn er det helt greit for meg at de forlater regjeringen.

En liten 5 år gammel gutt med en alvorlig sykdom er hentet fra et svart jordhull i en leier i Syria og til de hvite sykehussengene på Ullevål.  Hentet fra krig og redsel, til helsehjelp i ett av verdens tryggeste land. Endelig kan han sove trygt mens kvalifisert helsepersonell passer på han.  Er ikke det en gladnyhet? Noe vi kan være stolte av – i stedet for å lage regjeringskrise?

Jeg er ikke dum og naiv, og det håper jeg ikke norske myndigheter er heller.
Jeg er ikke overbevist om at “IS-kvinnen” er så uskyldig som hun nå ønsker å fremstå.  Mulig hun kom til Syria mot sin vilje, men hun må enten ha vært utrolig naiv eller hatt en mistanke om at de fult innredete boligene de flyttet inn i hadde tilhørt noen andre før de flyttet inn. Og det er vanskelig å forstå at hun ikke har reflektert over hvem disse “andre” var og hvor de var nå.  Men hvor delaktig hun har vært i direkte terrorhandlinger eller å rekruttere andre til kalifatet det skal ikke jeg uttale meg om.  Det er det opp til politiet å etterforske, og jeg har tillitt til at PST har kunnskapen som skal til for å gjøre det.  Så blir det opp til domstolene å dømme henne for de forbrytelser hun har begått.

Jeg er som sagt ikke dum og naiv.  Jeg regner og med at hvis noen av barnefedrene til disse to barna plutselig skulle gjenoppstå fra de døde og søke om familiegjenforening ville den selvsagt bli avvist  Jeg tror jo ikke UDI er direkte idioter.

At “IS-kvinnen” nå har kastet nikaben, og nå sier hun tar avstand fra IS, er selvsagt bra, selv om jeg ikke er overbevist om at hun virkelig mener det.  Jeg mener, skal hun ha brøkdelen av en sjans til å bli trodd i retten, er nok det å komme seg ut av den svarte heldekkende drakta første bud. Om hun ikke forstår det av seg selv, ville nok en hver oppegående advokat komme med det rådet.

Så selv om jeg ikke er overbevist om at “IS-kvinnen” er uskyldig, og jeg ser at hun rent teoretisk kan medføre en sikkerhetsrisiko er jeg overbevist om at denne risikoen er norske myndigheter i stand dit å ta seg av.
Jeg mener og at det eneste rette både etisk og moralsk var å hente de to uskyldige barna hjem.

Det er ikke første gangen Regjeringen Solberg har hentet hjem folk som har utført drap i andre deler av verden.  Joshua French ble hentet hjem i privatfly på statens regning.  Og Statsminister Solberg holdt stolt pressekonferanse på selveste 17. mai om å fortelle “gladnyheten” om at den norske “helten” French var hentet hjem etter omfattende forhandlinger.  French og hans avdøde kammerat var kastet ut av Telemarksbataljonen og hadde reist på eget initiativ til Kongo for å “leke krig”.  I mangel på fiender å skyte på, drepte de muligens sjåføren sin.
Ingen i Frp forlangte at partiet skulle trekke seg ut av regjeringen den gang, tvert i mot sto de forrest i kampen for å få den mulige morderen hjem.  Kan noen vennligst forklare meg forskjellen?

La oss glede oss i dag over to ting. To uskyldige barn er hentet hjem til en trygg fremtid, og vi har fått en regjering som ikke er fullt så blå.

 

Polskam

Her i Hønebyen er det stor debatt for tiden. Vinmonopolet har planer om å flytte fra de lokalene de leier i dag i ett bygg samme med en teppebutikk, et apotek, kinoen, biblioteket og en god del tomme lokaler.  De ønsker seg inn på Kuben, byens store kjøpesenter, og senterledelsen har ryddet plass akkurat der polet ønsker seg.  For å få polet på den plassen de ønsker, har senterledelsen latt være å fornye leieavtalen med en bokhandel og en butikk som selger klær til oss damer med litt størrelse og tyngde.

Slik blir det debatt av, særlig fordi bokhandelen forsvinner.  Vi tykke damene går litt stillere i dørene.  Vi skriver ikke leserinnlegg med feite overskrifter om “Hvor skal jeg nå få kjøpt bukser?” , men vi har underskriftskampanje både på papir og på fb.  Det er mange som kommer til å savne denne butikken hvis den blir borte.

Jeg støtter de som er mot flytting. Ikke bare fordi jeg liker bokhandelen og klesbutikken med klær i min størrelse, men og fordi jeg synes polet har en helt ok plassering der det ligger i dag. Jeg kan bare svippe innom på vei hjem, parkere i kjelleren av bygningen, ta heisen opp, handle og så dra videre.  Enklere å finne parkering enn på Kuben, jeg slipper å traske på senteret, ofte er det godt å slippe et kjøpesenter fullt av folk etter en slitsom arbeidsdag. Og jeg tror svippturen innom polet fort tar litt lengre tid når jeg må innom polet. Fort gjort å ta noen flere ærend, eller “bare kikke litt”.

I forrige uke oppsto et ny-ord i debatten, og debatten nådde muligens nye høyder.  En lokal kjendis, personlighet innen det lokale næringslivet, ønsket i likhet med meg at polet skulle holde seg der det var. Og dette hadde han en epistel om på siste sida i lokalavisen.  Han ønsket helt klart ikke at det skulle flyttes til Kuben.  Begrunnelsen hans var at han “ikke ønsker å gå gjennom Kuben med handlevogn hver gang han var på polet”   Ordet “Polskam” oppsto raskt og kommentarfeltene på nettsiden til lokalavisen har hatt mange festlige kommentarer. Flere om at han kanskje ikke trengte handlevogn hver gang han stakk innom polet….

I dag måtte den lokale kjendisen sette inn et leserinnlegg i avisen og forsikre folket om at han kom til å besøke polet på Hønefoss også i fremtiden, selv om det flytter til Kuben. Han nevnte ikke noe om handlevogn…..

Kokkejævel ødelegger bloggen min…

“Norges morsomste blogg” kalte Kokkejævel bloggen min en gang i september, og plutselig steg jeg fra rundt plass nummer 100 på bloggtopplista og helt til en 10. plass.  Etter hvert har jeg etablert meg rundt plass 40 med rundt 700 daglige sidevisninger.
Men jeg sliter, jeg sliter med å leve opp til betegnelsen “Norges morsomste blogg”, og det er Kokkejævel sin skyld.

Konseptet for bloggen min er at jeg hver dag tar utgangspunkt i det siste innlegget til den bloggeren som til enhver tid ligger øverst på bloggtopplista, og kommenterer det sånn det ser ut med blikket til ei halvgammel, helfeit kjerring.  Og selvsagt ble det morsomt når det gjaldt rumpeoperasjoner, gelebjørner man skulle spise for å få brun farge, fin hud eller langt hår, endeløs festing eller leiligheter man aldri hadde tid til å flytte inn i. Livet til Isabell Raad, Sophie Elise og en og annen rosa blogger i ny og ne, skapte mye humor for kjerringa.

Men så ble bloggtoppen avløst av en halvfeit kokk fra Alta. Og jeg må forsøke å være morsom over temaer som nye arbeidstakere, triste livshistorier eller det å glede hverandre – sånn i hverdagen.  Og det er jo utrolig mye vanskeligere.
Ja, jeg hevder faktisk at Kokkejævel med sin langvarige topplassering nærmest undergraver mitt fantastiske bloggkonsept.  Leserne mine etterlyser harselering med rabattkoder for Nelly og Sophie Elise og rumpa hennes har sluttet å blogge,
Livet er ikke enkelt, men denne kjerringa gir seg ikke så lett, så følg med.  Målet er fremdeles å få kjerringa på bloggtoppen, og en finaleplass i Vixen 2021

Kokkejævel trenger folk….

Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen søker etter en ny ansatt i dagens blogginnlegg.  Jeg, nede på en 43. plass har ingen jobb å tilby.
Samtidig er blogginnlegget en flott attest til arbeidstakeren som slutter.
Jeg kan godt gi gode attester til alle nullene på jobben, slik at de kanskje kunne være så heldige å komme gjennom nåløyet og få fast stilling eller et vikariat i full stilling.

Synes du jeg er slem som kaller enkelte av kollegaene mine for Null?  Det er godt ment.  Det er en bevisstgjøring av ledere, HR og oss andre ansatte at disse tilhører B-laget, eller kanskje C-laget i norsk arbeidsliv.  Nemlig den økende gruppen av 0% arbeidstakere.

0% stilling betyr 0 kroner i fast inntekt, 0 lån og 0 sikkerhet ved sykdom.
Man skulle kanskje tro at en 0% stilling også innebar 100% fritid, og da hadde regnestykket i grunn vært greit. Jeg mener, hvis det å ha en 0% stilling i praksis betød at man ikke ønsket å arbeide, at man selv hadde valgt å stå utenfor arbeidslivet, ja da hadde det jo vært bare rett og rimelig at man ikke får lønn, sykepenger eller lån i banken.  Men da er man vel heller ikke arbeidstaker?

Nei de jeg regner som 0 % arbeidstakere har 0 kroner i fast inntekt, får 0 i lån i banken og han 0 sikkerhet ved sykdom – og i tillegg har de 0 fritid.

Mange av de arbeider mye.  Enkelte godt over 100% stilling.  Likevel tar de telefonen ved første klemt på alle fridager.  Det kan jo tenkes at det er arbeidsgiver som ringer.  At noen har blitt syke, at det er en vakt som må dekkes. De er alltid bare en telefon borte når arbeidsgiver trenger dem. mange sitter klare med matpakka smurt og veska pakket hver eneste fridag.  Det gjelder å være tilgjengelig, vise seg frem når arbeidsgiver trenger dem. Så kanskje, kanskje de er den heldige neste gang det blir en fast stilling ledig.
Og selv om de har arbeidet mye denne måneden, sikret inntekt nok til å betale mat, husleie og faste utgifter så har de ingen garantier for hva neste måned vil bringe av inntekter, best å arbeide når man får tilbud om det. Så har man litt å gå på hvis det skulle bli færre ledige vakter neste måned.

Jeg har skrevet om denne problematikken før. Bruk og kast av arbeidsfolk  Etter å ha delt det innlegget på min fb side ble jeg innkalt på teppe.  Et par arbeidsgivere følte seg uthengt.  Vel, så var det vel et snev av sannhet i påstandene mine….

Praksisen med bruk og kast av arbeidsfolk som jeg skildret i dette innlegget fra 2017 håper jeg ikke er et utbredt fenomen. Jeg har heldigvis ikke hørt om noen tilfeller de siste årene.  Men problematikken med 0 % arbeidstakere er økende.  For flere og flere nyutdannede radiografer er dette veien inn i arbeidslivet.
Jeg hører om 0% arbeidstakere som arbeider 26 dager på rad…  Jeg vet om 0% arbeidstakere som arbeider doble vakter og jeg kjenner 0% arbeidstakere som ligger våkne om natta og lurer på hvordan de vil klare å betale lån, husleie eller skaffe nok penger til mat på bordet for sin lille familie også neste måned.

Flere ganger har jeg opplevd at nullene “mine” er heldige og får seg faste 100% stillinger hos andre arbeidsgivere, ofte i helt andre bransjer.  De har jo 0 forpliktelser, og slutter ofte ganske så kjapt.  Kanskje så og si på dagen.  Da sutrer lederne over at de føler seg svikta.  De har jo så mange vakter som må dekkes opp, 0% arbeidstakeren var jo så flink, ferdig opplært og så lett og be.  Nå vil de få større utfordringer med å fylle opp ledige vakter, til de om en stund, finner et nytt null.

0% arbeidstakere, eller ekstrahjelper, som arbeidsgiver liker å kalle det har man alltid hatt i de fleste bransjer.  Jeg har ikke problemer med at studenter og skoleelever er ekstrahjelper i forskjellige bransjer.  Det gir penger i lomma til studentene og god arbeidserfaring.  Da jeg begynte i arbeidslivet hadde vi og en del godt voksne ekstrahjelper,  Det var pensjonister som tok ekstravakter for å tjene litt lommepenger, men først og fremst for å beholde kontakten med den tidligere arbeidsplassen.  Det var kanskje godt voksne som sluttet å arbeide, men bare tok noen vakter i ny og ne av samme grunn som pensjonistene.  Frie til å si nei hvis det ikke passet å arbeide fordi de skulle drikke kaffe med venninnene, passe barnebarna eller var i syden.  For meg var en slik ordning helt uproblematisk.
Nå er de fleste 0% arbeidstakerne unge, nyutdannede arbeidstakere i etableringsfasen. Det synes jeg er et problem.

 

Livet er ikke for pyser…..

Kokkejævel som fremdeles troner på bloggtoppen deler en sterk historie i dag.  En leser har sendt han en melding om sin hverdag.  En hverdag som langt fra er noen dans på roser.
Gjennom livet har jeg møtt mange mennesker som har en hverdag som kan minne om hverdagen til leseren som sender melding til Kokkejævel. Gjennom min mangeårige karriere som klagemur og medmenneske har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker som har møtt mer motgang og flere utfordringer enn de fleste andre av oss.  Folk som har fått fotfestet revet vekk, eller har blitt slått i bakken gang på gang, men som alltid har krabbet seg sakte opp igjen. For så å bli møtt med et nytt hardt slag i trynet, på ny gå ned for telling – og på ny stable seg opp igjen og fortsette.

Jeg beundrer mange av dem.  De har en stayer-evne man bare må beundre.  Mens andre seiler gjennom livet uten å nesten møte motstand, har disse møtt hindringer og ting som bremser gang på gang. Likevel biter de tenna sammen og fortsetter.  Gang på gang.

Mange av de hadde en tøff barndom. Mange opplevde i svært ung alder ting barn ikke burde oppleve. Omsorgssvikt eller voksne som ikke helt klarte foreldrerollen.  Barn som fikk eller tok mye ansvar tidlig.  Men som klarte å stable seg gjennom barndommen på en grei måte, legge den bak seg og gå videre.

Andre møtte utfordringene litt senere, mobbing, lærevansker, utenforskap i de viktige barne- og ungdomsårene.  Noen velger å bli i mobbeoffer-rollen hele sitt voksne liv. “Stakkars meg, jeg ble mobbet på ungdomsskolen, derfor ble livet mitt ødelagt.”  De sitter fremdeles og gang pågang forteller om hva Kari eller Ola gjorde eller sa en gang i 1977.
Men disse, som kanskje opplevde mer mobbing, mer utenforskap mer motgang ja de krabber seg videre. “OK, ungdomsskolen var et helvete, men behøver resten av livet å bli det av den grunn?” Og når videregående skole viser seg å bli ungdomsskolen ireprise, bare tre ganger verre, ja da fortsetter de livet like ufortørnet.

Voksenlivet fortsetter.  Man får kanskje ikke den utdannelsen man ønsker, eller den stillingen man kunne tenke seg.  Kanskje sliter man med å få jobb. Vanskelig å selge seg selv på jobb-intervju hvis selvtilliten er på 0.
Kanskje dukket det opp et barn eller to litt før planen,
Kanskje kysset man en haug med frosker uten å finne prinsen man så sårt lette etter.
Kanskje fant man drømmemannen, men drømmemannen hadde like mye bagasje som deg.  Og når du ikke selv lå nede for telling, måtte du støtte en partner som hadde mistet fotfeste.
Kanskje ble Drømmemannen omgjort til ditt verste mareritt så fort dørene i hjemmet ble lukket og ingen så hva som skjedde,

Sorg, sykdom og død blir heller ikke rettferdig fordelt.  Mange opplever at det kjæreste de har blir revet bort.  Ikke bare en gang men flere ganger.  Ei jeg kjenner har fulgt ektemannen sin til graven ikke bare en gang, men hele tre ganger. Noen har i likhet med oss mistet flere barn.  Noen har opplevd å få barn eller ektefeller revet bort i grusomme ulykker.  Noen har fulgt sine kjære gjennom et langt sykdomsforløp.  Noen har opplevd at en eller flere familiemedlemmer har valgt å forlate livet.
Mange har egne helseutfordringer.  Mange opplever alvorlig sykdom gang på gang.
Men de krabber seg opp igjen, dytter mørke og sorgen litt il side og fortsetter livene sine.

Dette innlegget er ment som en hyllest til dere som fortsetter livet, mot alle odds.  Dere som krummer nakken og går på, selv om dere møtes av sur og kald motvind gjennom meste parten av livet.  Dere fortsetter bare sakte videre i håp om at sola en gang også skal varme dere.  Fortsett, stå på!  Det kan hende livet har noe godt på lur bak neste sving.  Og hvis livet bare har nye utfordringer på lur, vet jeg at du klarer det og.  For du er en kriger, en stayer en som ikke gir seg.  Du er utrolig tøff og et forbilde for alle som ikke aner hva motgang er.

Vær stolt av deg selv! Se tilbake på livet ditt og se på alt du har klart deg i gjennom, noen ganger mot alle odds.  Se alt du har klart, hvor mye tøft du har kommet gjennom  – og fremdeles er du her. Still going strong!!
Rett ryggen rett nakken. Vinden blåser fremdeles kanskje friskt, men du fortsetter ufortørnet livs-ferden. Muligens har livet nye utfordringer på lur bak neste sving, men de klarer du å ta.  Du har jo møtt større utfordringer før.
Kanskje løyer vinden, gode opplevelser venter over neste bakketopp.  Du har styrke i deg til også å klare de gode dagene.  Motgang gjør sterk og du er supersterk.
Værstolt av deg selv og din egen styrke!

Livet er tøft – lær deg å face det….

Radioen står på i bakgrunnen.  De snakker om anmeldelser av skolerevyer.  Aftenposten har anmeldt skolerevyene til flere videregående skoler i Osloområdet, og alle har ikke fått terningkast 6 og strålende anmeldelser.  Så NRK har fylt opp studio med ei fornærmet storesøster, ei tante som tilfeldigvis er psykolog og den stakkars anmelderen fra Aftenposten. Det er vist ikke måte på hvor store skader de stakkars barna kan påføres ved å få negative anmeldelser på skolerevyen.

For det første; Barn går på barneskolen. Har du begynt på videregående skole er du ungdom, og har vært det en stund. Du har valgt et utdanningsløp, og er på full fart mot starten av ditt voksne liv. Hvis du i en slik alder tar skade av å få et terningkast to på en anmeldelse av en skolerevy, ja da har du levd i et så beskyttet miljø at det grenser til omsorgssvikt.

En revyanmeldelse er en anmeldelse av en gruppe, og av en gruppe sine prestasjoner samlet. Den henger ikke ut enkeltelevers prestasjoner, men gir en anmeldelse av hele revyen.  Det er ikke en eksamen.  Terningkast to er ikke gitt av en faglig jury, eller en sensor, men av en journalist med mer eller mindre greie på revy. I realiteten gir den ikke uttrykk for noe mer enn denne anmelderens subjektive mening om revyen.
Hvis man ikke takler en slik tilbakemelding uten å ta varig skade, hvordan takler man da å få to på en prøve, en eksamen eller som standpunktkarakterer?   Mener storesøsteren og psykolog-tanta at lærere som gir karakteren to på elevers skolearbeid også gir elevene varige skader?  For meg ville en karakter på et skolearbeid jeg har levert vært mer viktig for min fremtid enn hva en tilfeldig journalist måtte mene om skolerevyen.

En tanke slår ned i meg.  Hvis “barna” på videregående tar skade av å få en negativ anmeldelse av skolerevyen, hvilke traumer kan de ikke da få av å få dårlige standpunktkarakterer!  Og hvordan forholder lærerne seg til disse “traumene”?
Jeg googler litt og finner ut at i 2015 viste en undersøkelse at elevene som gikk ut av ungdomsskolen hadde et vesentlig høyere karakternivå enn i 2009.  Samtidig viste den samme undersøkelsen at nivået på eksamenskarakterene på de skriftlige eksamenene ikke hadde endret seg nevneverdig i den samme perioden. Man antok i artikkelen jeg leste at lærere kunne føle seg presset av elever og foreldre til å sette høyere karakterer.  Det er ingen grunn ti å at den utviklingen har stoppet opp, heller tvert i mot.

Vi ønsker alle det beste for våre barn og unge.  Men er det til deres beste å la de leve i en boble fri for all motgang? Er ikke en del av oppdragerrollen å forberede de unge på at vi alle på en eller annen måte vil møte på utfordringer i livet, og gjøre de i stand til å møte utfordringene på en god måte?

 

Frp ut av regjeringen nå!!!

Jeg ramla fra en 32. plass i går til en 41. plass i dag, og erfaringsmessig er det ikke politiske innlegg som drar lesere så kanskje ikke dette er det smarteste jeg gjør…
MEN siden Kokkejævel som jo troner øverst på bloggtopplista uke etter uke kommer med en slik oppfordring, kan jo jeg gjøre det samme. FRP UT AV REGJERINGEN NÅ!!!   Eller hvorfor nøye seg med Frp?  For meg kan godt hele den blå, blå, gul og grønne regjeringen forlate regjeringskontorene..

Kokkejævel hevder han er partipolitisk uavhengig.  De som har fulgt bloggen min en stund vet at det er ikke denne kjerringa her!  Jeg er et svært aktivt medlem i partiet Rødt, og bloggen min kan til tider bære preg av det.  Men du kan trygt fortsette å lese bloggen min selv om du ikke deler mitt politiske syn.  Vi “raddisene” er ikke så farlige som mange vil ha det til.

Kokkejævel kaller sin henstilling til Frp om å forlate regjeringen et godt råd.  Når jeg fremsetter slike uttalelser er det mer ment som en tydelig oppfordring eller et krav enn et ønske.
I denne saken kan ikke jeg eller Rødt komme med noen krav.
Her er det Frp som tror de er så uunnværlige i regjering at de bruker helgen til å utarbeide en liste med krav for at de skal fortsette i regjering.
Mandag skal så  Siv og Erna sette seg ned sammen og se om de kan bli enige.
Vil du ha et tips fra meg, så kommer de to damene til å figurere smilende og blide på bilder mandag ettermiddag. De har kommet til enighet, Erna har gitt Siv noen runde formuleringer på noen av kravene, og Siv kommer til å hevde med sterk stemme at Frp har fått gjennomslag for sine krav…. og så fortsetter regjeringen sitt arbeid med å ødelegge velferdsstaten og lage Norge til et land hvor penger er viktigere enn noe annet.

Hvis det eneste man er enig om er å møtes på Slottet i statsråd hver fredag klokken 11:00, så er grunnlaget alt for tynt til et særlig godt samarbeid. Det er rett og slett ikke vits. Ingen av dere får det som dere vil. Og hva er da hensikten med å bestemme? Kjøre svart bil?

Sitatet er hentet fra Kokkejævel sin blogg.  Og selv om jeg tviler på at Siv og Erna eller Trine og han der fra Krf for den saks skyld, leser Kokkejævel sin blogg eller lytter til hans råd, så har han et poeng.
Politikk handler om makt.  Vi politikere ønsker stemmer slik at vi får mange nok kandidater til å komme i posisjoner til å ha nok makt til å styre politikken i den retningen vi mener er riktig.
Så når man har fått makt, kommet i regjering, ja da må man forvente å få gjennomskag for sin politikk, Få gehør for de sakene som er viktige for de som har gitt deg den makten, Når man til tross for regjeringsmakt ikke får gehør for sin politikk, hva er vitsen med å sitte i regjering da? Selvsagt er det feit lønn og mange goder, men er det derfor man ønsker makt?