Sitter her med tekopp og tastatur. Reflekterer over de siste dagene, og over blogg. Politikk gir ikke den største aktiviteten i kommentarfeltet, men blogg leses av langt flere enn de som kommenterer. Egentlig er de som legger igjen spor etter seg utrolig liten. Den største lesergruppen vet jeg ikke hvem er, men de er der og leser. Sikkert med ujevne mellomrom. Det er de som holder bloggen i gang – selv om det selvsagt også er hyggelig med kommentarer.
Noen ganger når man sitter og knotter kan man fort tenke at man skriver mest fordi som legger igjen kommentarer jevnlig. At lesergruppa er de andre på blogg.no. En utveksling av koseprat mellom gode venner som “kjenner” hverandre i større eller mindre grad.
Jeg skriver like mye for de mange som jeg ikke aner hvem er som for de få som deler interessen min for å blogge. Kanskje mer for dem. Og kan jeg få lokket de til å klikke innom en og annen annen blogg er det bra.
Det blogginnlegget som skapte mest engasjement den siste uka var innlegget om Plukkefinke Det synes jeg er litt gøy. Spesielt når jeg får tilbakemelding på at temaet plukkefinke har vært samtaletema på en arbeidsplass som jeg vet ligger et godt stykke fra Drømmehuset. Sånt synes jeg er gøy.
Jeg har ingen planer om å bli en mat-blogger, men tror nok akkurat temaet tradisjonsmat kan følges opp. Passer jo bra siden vi nå er i november November og desember er vel den tida på året folk flest er mest opptatt av tradisjoner og gamle mat- og kakeoppskrifter.
I år skal denne kjerringa lage jul. Ungene har sagt de kommer hjem, og jeg har bedt Svoger og Svigermor. Jeg sitter og gleder meg til å komme i gang, og har vel så smått begynt.
Jeg har ikke begynt å pynte til jul. Det er litt tidlig for meg. Men julepynten er nede fra loftet og står inne på gjesterommet, Da kan jeg begynne når jeg får det for meg, og jeg tror jula vil dukke sakte og rolig opp i Drømmehuset utover.
I går morges hadde jeg tenkt meg ut for å henge opp juletrelys, vinterlys eller hva du velger å kalle det, på tujaene i innkjørselen. Jeg hadde ikke tenkt å tenne de, men bare ha de på plass.
Men da jeg kom ut på trammen var den glasert av frossen tåke. I fjor falt jeg på glatta på den trammen en fredag i starten av november, fikk en kompresjonsfraktur i ryggen og lå på sofaen og syntes synd på meg selv til klokkene ringte jula inn og vel så det. Så jeg tenkte at jeg risikerer ikke den samme reisa i år. I det minste ikke for å få opp juletrebeleysning tidlig i november.
November er så trist og grå… skrev jeg forrige helg, og oppfordret til kreativitet. Egen kreativitet kommer nok til å dukke opp på flere måter her på blogg. Ikke bare i form av kremering av julebakst, som jeg jo har gode tradisjoner for.
Julebakst ja. Det må til, selv om jeg går inn i det med litt blandede følelser. Det pleier ofte å ikke gå helt etter planen. Og etter å ha evaluert pannekakestekingen min i går har jeg konkludert med at mine evner innen baking ikke har blitt betraktelig forbedret.
Det viktigste er prosessen pleier ei som vel har en master i formingsfaget, eller hva det nå heter å si. Så da trøster jeg meg med det når jeg gir meg i kast med alt fra julebakst til laging av julepynt. Noen gang er det de mest mislykka prosjektene som gir mest underholdningsverdi.
Underholdning ja. Det holdt det på å bli nede på Kiwi i går. Jeg er virkelig stolt av meg selv for at jeg ikke lagde show.
Da jeg dro hjem fra kommunestyret på torsdag kveld sånn rundt 21.30, glemte jeg helt at det var tomt for brød hjemme. At jeg hadde tatt den siste brødskiva til frokost før jeg dro på rådhuset.
Så da ble det ikke frokost på denne kjerringa i går morges. For meg er det brødskive som er frokost. Punktum!
Trammen var som sagt glasert, så jeg tenkte at jeg kunne vente litt ut på dagen før jeg gikk ut.
Så drev jeg med litt forskjellig her hjemme, og dro ikke på Kiwi før klokka var over 13. Og da begynte denne kjerringa å bli sulten. Jeg skulle ikke ha stort. Ei kaviartube, et brød og litt fredagskos.
Jeg sjekker alltid halv-pris-disken når jeg handler. Der lå det et brød som så ok ut, så jeg gikk for det brødet.
Da jeg kom til kassa og skulle betale de tre varene klarte ikke fyren i kassa å skanne prislappen på det nedsatte brødet. Han prøvde en gang, han prøvde to ganger, han prøvde tre ganger…. Køa ble lenger og lenger. Han ringte på hjelp en gang. Han ringte på en gang til. Køa begynte å murre og komme med kreative løsninger. Endelig kom det en som har vært der lenge. Han prøvde å skanne, fikk det heller ikke til. Studerte prislappen og sa at den hadde fått en brekk eller noe slikt. Og gikk. Han som sto i kassa forsøkte å slå inn prisen manuelt, men klarte det ikke. Hvorfor aner jeg ikke. Han så hjelpeløs på meg. Jeg sa at det var ikke så farlig med det brødet. Jeg hadde stått der 10 minutter for å betale tre varer. Det siste sa jeg ikke. Jeg klarte å oppføre meg pent. Hun bak meg i køa skrek at han vel bare kunne gi meg det halv-pris-brødet. Hindre matsvinn på den måten. Jeg er ikke uenig, men han i kassa var ny tror jeg, og så så stresset ut at jeg antar at han var forbi fornuftig tankegang. Hjernen har det med å kutte ut når du blir for stresset, og å begynne å gi bort varer skal du ha en del år bak kassa i butikken før du begynner med.
Så jeg tok varene mine, gikk ut i bilen, kjørte over gata til Mega. Gikk inn for å kjøpe ett brød.
Nå var det min hjerne som nesten kortsluttet på grunn av lavt blodsukker.
Køa var lang. Jeg bruker av prinsipp manuell kasse.
En eldre dame to plasser foran meg var av den typen som gir den ansatte en og en vare og kontrollerer nøye at det er riktig pris som blir slått inn. Ting tok tid.
Endelig ble brødet mitt slått inn, jeg fikk betalt. Fyren i kassa var dreven. Spurte ikke om jeg trengte pose eller ville ha kvittering.
Det ble mat på kjerringa.
