Minus 7 føles som minus 10 melder yr.no. Jeg er litt usikker på hvordan de kan mene noe som helst om hva jeg føler. Når jeg sitter her med tekopp og tastatur er det ikke været eller temperaturen som opptar verken tankene eller følelsene mine. Været får jeg ikke gjort noe med.
NRK tar opp spørsmålet om pils i parken. Jeg føler det muligens ikke er så veldig aktuelt de nærmeste dagene eller ukene.
Hva jeg egentlig føler? Jeg er trøtt. Burde kanskje byttet ut tekoppen med kaffe?
Kaffe gjorde godt. Trøttheten forsvant litt. Kanskje jeg kommer mer i kontakt med følelsene mine.
Hva føler jeg egentlig?
Jeg tror jeg føler på utålmodighet ispedd litt oppgitthet.
Jeg er utålmodig etter å komme videre. Komme meg vekk fra snømåking, plenklipping og overfylte boder. Finne ut hvor jeg skal bo, begynne drømmene og planene om hvordan jeg skal pusse opp og innrede. Jeg har en tanke om stilart, men må jo ha en konkret leilighet i hodet for å starte den kreative prosessen for fullt.
Og for å bestemme hva som skal være med videre og ikke.
Innredning må jo passe med bolig og.
Oppgitt for at jeg ikke har kommet lenger. Planen min i fjor ved disse tider var at jeg skulle ha kommet inn i ny bolig før jul i år. Det er min feil at jeg ikke er der, jeg har i det minste ingen andre å skylde på. Ingen som har holdt meg igjen, eller forsøkt å bremse prosessen.
Samtidig tror jeg at jeg har trengt denne tiden. Gå gjennom boder, kott og skap i rolig tempo. Føle på hva jeg kan kvitte meg med, og hva jeg ikke har hjerte til å fjerne riktig ennå. Skyggelua til GGG som jeg hatet intenst ligger fremdeles på hattehylla i entreen. Jeg tror den skal bort nå, før Svigermor forhåpentligvis kommer på julaften.
Det er helt greit at det er ting som minner om GGG her, men akkurat den skyggelua både Svigermor og jeg irriterte oss over kan fjernes nå.
Jeg har også trengt tid på å finne ut hva som kjennetegner drømmeleiligheten. Hvor urban skal jeg bli? Jeg som alltid har følt at det har vært viktig for meg å bo landlig. Husker søstrene mine, jeg og mennene våre satt og skravlet en gang. Da var det en som sa at en skulle bo slik til at en kunne løpe naken rundt huset uten at naboene reagerte.
Selv om jeg aldri har bodd slik til etter at jeg har blitt voksen, følte jeg den gang at det var sant. Det var slik man burde bo.
Jeg har ikke noe i mot naboer, men hvor tett innpå meg er det ok å ha dem? Og ikke bare naboene men alt det andre som følger med å bo urbant. Kjekt å ha ting rett utenfor inngangsdøra når du trenger det, men hvor nært er det ok å ha det pulserende bylivet når du ønsker fred og ro?
I snø-kaoset sist torsdag fant jeg svaret. Jeg innså at jeg ikke klarte å få vekk snømengdene uten hjelp.
Selv om jeg visste at Yngste Sønn gledelig tok den jobben selv om han var sliten etter en lang arbeidsdag. Og at det nok var mer fornuftig at en ung, sprek fyr tok den jobben enn at ei ufør kjerring med dårlig rygg balet med det så var det vondt å føle på utilstrekkeligheten. Føle på det å ikke være selvhjulpen, føle seg gammel og ubrukelig.
Så jeg bestemte meg der og da at min drømmeleilighet er et sted hvor jeg klarer meg selv, også når det kommer ekstreme snø-mengder. Det å være selvstendig og ikke avhengig av hjelp er fremdeles viktig for denne kjerringa.
Jeg husker jeg ble spurt om det på treningsleiren (arbeidsrettet rehabilitering). Om hvorfor jeg som likte å hjelpe andre ikke likte å få hjelp selv. Jeg hadde ikke noe godt svar.
Det er viktig for meg å være selvhjulpen. Jeg liker ikke å be om hjelp.
Selv når jeg vet at den jeg spør gjør det med glede.
Så grønne omgivelser og behov for luft rundt meg viker for selvstendighet. Jeg behøver ikke bo midt på torget, men jeg skal ikke være avhengig av å måke meg frem til verden rundt meg.
Selv om jeg ikke har kommet så langt i denne prosessen som jeg kanskje så for meg for ett år siden, har jeg nok kommet lenger enn mange antar.
Det er mye som er ryddet i. Mange sekker har blitt levert til Fretex. Mange bøker har blitt levert i bok-telefonkiosken. Mange esker har blitt levert til brukt-butikken til Blåkors. Noe har blitt gitt bort, og mye har blitt solgt.
Megleren jeg har snakket løselig med mente at hvis jeg ikke var klar til å selge tidlig i september burde jeg vente til over nyttår. Kanskje til våren.
Jeg ønsker og at vi har blitt ferdig med skifte etter Høvdingen før jeg investerer i ny bolig. Den prosessen er godt i gang, men slike ting tar nødvendigvis litt tid.
Så målet nå, og det er nok rimelig realistisk, er å komme inn i ny bolig i god tid før neste jul.
Oppgittheten jeg følte før kaffen gjorde sin virkning kom nok mest av at livet liksom ikke har vært på min side de siste årene. At hver gang jeg begynte å få stablet livet mitt på beina etter en hendelse skjedde det en ny ting som rev beina vekk under meg. Jeg begynner å bli lei det.
Likevel. 2026 ser ut til å bli langt bedre enn 2025. Det var det som var hovedmålet for dette året.
Jeg tror 2027 blir bedre enn 2026. Jeg gleder meg til prosessen med å finne drømmeleiligheten. Jeg gleder meg til en aktiv og morsom valgkamp. Jeg planlegger en reise til sommeren. Oppgittheten må nok vike for utålmodigheten.
Før jeg kan ta fatt på 2027 er det jul. En høytid jeg virkelig elsker og som jeg skal tilbringe sammen med de menneskene som betyr aller mest for meg. Datteren kommer hjem og skal være hjemme i flere dager.
Neste helg er første helg i advent. Bare vi er ferdig med denne helga kan jeg så smått begynne å pynte litt til jul rundt omkring i Drømmehuset, fylle huset med duften av julebakst og stable ferdig innpakkede julegaver på anretningsbordet.
Og nå, nå er denne kjerringa klar til å starte denne dagen.
















