I natt postet jeg innlegget Et par hjertesukk fra kjerringa… der ba jeg om at vi ikke begynner allerede nå å snakke jula ned. Ikke hale frem alt som er trist og tungt i jula. For jula skal vøre en fin tid. Den skal være lys, varme og tindrende barneøyne. Det mener jeg at en kan få til uten å kjøpe den dyreste leken hos Ringo, eller ha den flotteste julepynten fra den dyreste interiør-butikken. Det blir julestemning selv om surkålen er ei pakke fra first-price og ribba er kjøpt på salg.
I starten av november hadde jeg et innlegg jeg kalte November er så trist og grå… Der siterte jeg gode, gamle Prøysen, og oppfordret folk til å være litt kreative og lage moro selv. Den oppfordringen gjaldt jo meg og. Jeg hadde en baktanke med det innlegget. Det var å bruke november og desember på å dele litt kreativitet på blogg. Ikke de helt store prosjektene. Bare litt enkle ting de flest kan få til. Kanskje gi noen noen ideer. Ideer som ikke koster skjorta, men bidrar til å skape stemning i mørket. Bidrar til lys og varme. Vi trenger det på denne tiden.
Bildet over er tatt i dag. Jeg satt en lys-lykt ut på trammen med et batteri-stearinlys og noen kongler i. Lys-lykta fikk jeg i 50-års gave, så den er 10 år gammel. Lyet hadde jeg og, måtte bare skifte batterier. Konglene tok jeg en tur bort i Hundremeterskogen og plukket. Lyset er festet med sånn “tyggegummi” du fester plakater etc. med. Det hadde jeg og i skuffen. Gran-busken i bakgrunnen er en kunstig gran-busk GGG kjøpte for flere år siden. Og siden det er GGG som kjøpte den tipper jeg den ikke var så dyr. 19.90 på Rusta, eller noe slikt. Den har sett sine bedre dager, men gjør fremdeles nytta si i en litt bortgjømt krok på trammen. Med litt pynt rundt ser man ikke at den er kunstig når man bare går hastig forbi. Folk oppholder seg ikke så lenge på trammen på denne tiden av året.
Kake-deigen jeg lagde i går ble bakt ut i dag. Ikke for å ligge i en boks i halvannen måned, men for å nytes de nærmeste dagene. Både radio og aviser advarer om at den første snøen kommer på torsdag. Da trenger jeg litt å kose meg med. Småkakene folk sier de ikke spiser i jula blir etter min erfaring tatt godt i mot i ukene før jul. Så her tenker jeg vi koser oss med småkaker i mørke november-kvelder. De behøver ikke være så perfekte da. De i dag ble litt vel mørke, men jeg er sikker på at de er borte lenge før jul. Antakelig i løpet av uka. Det var ikke så mange. Jeg bakte bare ett brett. Hadde ikke mer smør og sukker enn til halv porsjon. Halv porsjon blir kake-kos det og.
Lett-brente småkaker fra eget kjøkken, en kopp kaffe og ei god bok. Det skal ikke så mye til for å lage det koselig i høstmørket. Det er fyr på peisen. Lys på trammen og lukta av hjemmebakte småkaker ønsket Yngste Sønn velkommen hjem da han kom fra jobb. Plutselig er ikke november så trist og grå likevel.
Hvis du aldri har hatt ansvar for å ordne ting etter et dødsfall skal jeg fortelle deg at det er mer jobb enn man kanskje ser for seg. En ting er det praktiske du må gjøre de første kaotiske dagene. Gi folk beskjed og ordne med begravelse. Men nå er det ikke det jeg tenker på, men alt papirarbeidet i etterkant. Alle abonnement som skal avsluttes eller overføres. Skifteattest som skal skaffes. De fleste steder går det smidig. Andre steder er mer kronglete.
På et tidspunkt i fjor høst fikk jeg på mange måter nok. Det virket som om noen var vrange bare for å være vrange, og det var et par aktører jeg bare ga opp. Så da har det kommet fakturaer med GGG sitt navn på jevnlig, og jeg har betalt – og tenkt at jeg rydder opp i det neste måned. Orker ikke ta kontakt med de nå igjen. De får det jo aldri til likevel. Jeg blir så hissig i slike sammenhenger. Jeg har ikke godt av det. Hvor mange ganger må du sende inn en skifteattest til samme firma, for eksempel.
I dag har jeg vært flink. Jeg startet dagen med å ordne opp i to slike forhold. (Håper jeg da.) To ting som har ligget og gnaget at burde vært tatt tak i, minnet på hver gang jeg betaler en faktura med feil navn. Klapper meg selv på ryggen da jeg var ferdig med det. Flink kjerring.
Da jeg gikk i postkassa senere i dag lå det en faktura fra en av de der. Jeg kjente et øyeblikk at håpløsheten begynte å sige innover meg igjen, men så kom jeg raskt på at denne fakturaen jo var sendt lenge før jeg tok kontakt med firmaet i formiddag.
Så i ettermiddag ringte de fra det andre firmaet. De hadde jeg faktisk snakket med i telefonen på formiddagen og fått bekreftelse på at alt var ordnet. Der var det bare en sum, et medlemsutbytte som skulle godskrives meg og hvilken konto det skulle inn på. Ingen stor sum. Nå ringte de og lurte på om alt var bra, siden de hadde fått innsendt en skifteattest – og om det var noe de kunne bistå med. Når jeg sa at alt var i orden, og at skifteattesten bare ble lastet inn på det skjemaet fordi jeg fikk beskjed om det på grunn av dette utbytte, hørtes han som ringte bare forundret ut. Jeg tror den ene delen av bedriften ikke vet hva den andre driver med. Skal bli spennende å se om pengene dukker opp på konto i løpet av uka slik hun første jeg snakket med sa. Jeg forstår godt at jeg ga litt opp i fjor høst. Det ble litt mye.
På formiddagen trodde jeg jo at sakene var ryddet av veien en gang for alle, og satte letta i gang med husarbeid. Man får liksom fornyet energi når man får gjort noe man har utsatt litt lenge. Jeg både støvsuget, fikk på oppvaskmaskinen og vasket klær. Ja og så startet jeg med julebaksten.
Ja, du leste riktig. Kjerringa startet med å lage en småkake-deig 9. november. Om de kakene varer helt til jul er jeg mer i tvil om. Godt å kose seg litt i førjulstida og. Småkakene er nesten best da. Nå skal kakedeigen ligge i kjøleskapet over natta, så baker jeg den ut i morgen. Hadde det gått å laste opp bilder kunne jeg ha vist bildebevis for det.
I dag er det som sagt 9. november, og jeg leser den første teksten på sosiale medier om at jula kanskje ikke er så topp for alle. Jeg lukker øynene og sukker. Ikke i år igjen! Jeg orker ikke lese haugevis av versjoner av Piken med svovelstikkene fra nå og frem til jul. Det er ikke fordi jeg ønsker å lukke øynene for at ikke alle har det bra, at ikke alle barn vaser i pakker og ikke alle har velfylte julebord. Jeg er smertelig klar over det. Jeg trenger ikke å bli minnet på det daglig i førjulstida. Det trenger ikke andre heller, spesielt ikke de som etter fattig evne prøver å lage jul så godt de klarer med de midlene de har til rådighet. Helt greit at man ikke promoterer overflods-jula. At man fokuserer på at det viktigste med jula, ja rent bortsett fra det med et barn i Betlehem og det der, er å kose seg sammen. Det å kose seg sammen består av noe helt annet enn å stappe i seg godsaker med begge hendene. Så kan vi forsøke å ikke drepe hele julegleden ved å begynne allerede i starten av november med å snakke høytiden ned?
Jeg innrømmer gjerne at jeg på mange måter snakker for min syke mor, eller for meg selv, om du vil. Jula i fjor var rene julenatt i skogen her i Drømmehuset. Første jul uten GGG. Svigermor og Svoger mangla også. Ungene og jeg prøvde å lage jul, og ja vi hadde vaska gulvet, tror jeg. VI hadde i det minste pynta tre. Eller ungene pynta treet mens jeg lå på sofaen. De kommanderte meg til å få nissene opp på peisen selv. Det har liksom vært min greie. Jeg hadde bare bakt en eller to kakeslag, og ribba var fremdeles frossen da vi skulle sette den i ovnen. Jeg hadde tatt den opp alt for sent fra fryseren. Det der var jo GGG sin jobb. Joda, det ble litt triveligere utover julekvelden, men det var en rar julaften. Julenatt i skogen – stemningen var å ta og føle på.
I år har jeg både lyst og tenkt å lage ordentlig jul igjen. Kanskje ikke en jul i overdådig luksus. Det har vi aldri hatt her i Drømmehuset, men en jul med masse kos og julestemning. Og jeg har som sagt laget den første førjuls-kake-deigen Jeg vil heller lese koselige jule-historier enn alle som bare vil fortelle om hvor ille jula er. La oss gjerne gi hverandre ideer på hyggelige aktiviteter som skaper julestemning uten at det behøver å koste skjorta. Tone ned kjøpepress-jula – og snakke opp julekosen. Bare et lite hjertesukk fra meg.
God morgen, folkens! Ny uke, nye utfordringer og nye gleder. Uka starter rolig. Så blir det et møte på onsdag, legebesøk og møte på torsdag og en begravelse på fredag.
I går klarte jeg å lage litt engasjement her inne. Jeg spurte Hva skal blogg være? og endelig ble det litt liv i kommentarfeltet mitt igjen. Folk likte ikke at jeg sa meg enig med Apecalypso om at vi kan fremstå som en syklubb som bare blogger for hverandre. At vi for å holde på leserne og trekke flere inn så må vi tenke litt på hva vi skriver. Folk blogger om hva de vil, og hvordan de vil! Ferdig snakka! Var konklusjonen jeg trakk etter å ha lest kommentarene.
Jeg er jo enig med folk i det. Jeg har ingen intensjon om å bli noe blogg-politi. Og jeg heier på mangfold, så får man antall lesere etter hvor godt man klarer å engasjere leserne. Fair nok. Jeg klarte med mitt innlegg å få det mest kommenterte innlegget på min blogg siden 11.oktober. Det er jeg fornøyd med, for da klarte jeg å engasjere leserne mine.
En av kommentarene som kom litt over midnatt tenker jeg flere burde lese, så jeg gjengir den her.
Jeg forstår at en blogg er personlig og at bloggeren selv velger hva hau/hun vil skrive. Så er det opp til leseren hva han/hun liker å lese. Jeg liker å høre om bloggeren hverdagsliv som kan være svært forskjellig! Jeg har fulgt enkelte bloggere i mange år, og tidligere var jeg mer aktivt med. Jeg sendte kommentarer, noen ganger tips og råd og til og med spørsmål. Og fikk svar tilbake. I de siste årene har jeg følt at kommentarfeltet ble for de utvalgte. En venninneklubb som jeg ikke var bedt inn i. Jeg følte ikke at jeg kunne trenge meg på så jeg sluttet med det. En og annen gang har jeg allikevel sendt en kommenter for jeg har samme fornavn som en i gjengen! Så dekker meg bak det. Skal blogg engasjere må leserne inviteres inn!
Jeg har aldri tenkt over at kommentarfeltene kan fremstå som en arena kun for de som er med i gjengen. Det har jeg aldri ønsket, og det tror jeg ingen andre har heller. Så kanskje har vi her noe av svaret på hvorfor interessen for blogg er dalende. Hva vi skal gjøre for at leserne skal føle at de inviteres inn aner jeg ikke, men kommentaren ga meg noe å tenke på. Noe å være bevisst når jeg skriver. For jeg ønsker meg lesere og kommentarer.
Hvor dum kan en bli? tenker jeg når jeg leser om Jensen Huang, toppsjef i ett av de store amerikanske AI-selskapene som har latt seg forføre av en kinesisk spion. Jensen Huang er garantert ikke den første gubben i 60-åra som lar seg rose at en yngre, flink kvinne ser ut til å finne han attraktiv. Men det går an å la tanken gå to runder i hodet før en slenger av seg klærne og hopper til køys. Kan det være noe annet ved meg som er av interesse enn bare min fantastiske utstråling og seksuelle appell? Jeg har passert middagshøyden for noen år siden.
Mulig han og burde sende noen tanker til barna og kona han har vært gift med i over 40 år. Det er ikke sikkert det er så gøy når utroskapen din brettes ut i media verden over. Min dypeste medfølelse går til kona Lori. Jeg mener, skal du først være utro, så vær det med noen som ikke gjør det til en global nyhet!
Ifølge The New York Times mener amerikansk etterretning at den kinesiske forretningskvinnen Alice Huang ble rekruttert for å samle informasjon om Nvidia-sjef Jensen Huang, som hun så innledet et forhold til. Smart dame. Kinesisk etterretning ønsket å undersøke muligheten for å påvirke Nvidias holdning til eksport av avanserte KI-brikker til Kina. Nivida er firmaet han er en av sjefene i.
Nå ser det ikke ut til at dette lille feiltrinnet får noen store følger for Jensen Huang, ja annet enn litt dårlig stemning på hjemmebane da. Han er alt for viktig for firmaet til at han kan miste jobben. Litt dumt med den spion-affæren, selvsagt. Men bisniss er bissniss som man sier.
Dessuten har Trump, selveste den amerikanske presidenten, gått god for han. Trump ble informert for et års tid siden om at Alice kunne være en spion men valgte å ikke gripe inn. – Jeg tror han er en hederlig fyr, jeg tror han sannsynligvis har en unnskyldning for det. Man må høre den. Han har gjort en fantastisk jobb for landet,sa Trump til journalister i går da saken ble kjent i alle medier. Og så fortsatte han med å si at han gjerne ville ha ham med på sin kommende reise til Kina i forbindelse med Apec-møtet i Shenzhen.
Som jeg skrev over her. Bissniss er bissniss.
Så var det Carl I. Hagen da. Denne Fremskrittspartiet-nestoren jeg nesten holdt på å kalle syvende far i huset. Jeg skal la det være. Det kunne fremstå som aldersrasisme. Det vil jeg unngå.
Stadig flere unge havner utenfor arbeidslivet. Rundt 22.000 personer mellom 18 og 29 år mottar nå uføretrygd. Psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser er den klart vanligste årsaken til at unge blir uføre. Samtidig skyldes stadig mer av det rekordhøye sykefraværet blant unge psykiske plager. Dette er kjensgjerninger. Og det er de Hagen har vært ute og kommentert.
Hagen mener samfunnet sykeliggjør vanlige problemer ved å dele ut diagnoser i stedet for å kreve egeninnsats. Han viser til sin egen oppvekst:
– Da jeg vokste opp og folk i 16–18-årsalderen slet med det vi i dag kaller psykiske problemer, hva var løsningen da? «Ta deg sammen, gutt, skjerp deg», var beskjeden vi fikk. Nå blir man sykmeldt og får en diagnose i stedet,
Han understreker at noen selvsagt har alvorlige psykiske lidelser, men mener diagnosene sitter altfor løst. Jeg som er rød og radikal burde kanskje ikke si det, men jeg er litt enig med Hagen. Løsningen på problemet med redusert sykelønn er jeg derimot ikke enig i. Jeg tror ikke det å bli fattigere gjør folk friskere, heller ikke de som lider av psykiske problemer eller står utenfor arbeidslivet.
Forresten er det en seiglivet myte at sykefraværet et så høyt. Går man inn på Nav sine statistikker er det lavere nå enn det var i 2002 og 2003. Det har vært ganske jevnt de siste årene. Det er heller ikke de unge som har det høyeste sykefraværet. Og jeg ser ikke noen signifikant økning i den aldersgruppa heller.
Så kanskje hagen bør oppdatere tallene sine, eventuelt krabbe opp i hornet igjen. Det som er viktig er å gjøre unge mennesker i stand til å møte de utfordringene mange må forvente å møte i løpet av livet. Jeg tror ikke på at det å gjøre de fattigere, og påføre de en utfordring til er den riktige løsningen.
Håper noen lesere har orket å lese hele innlegget. Nå blir det stille fra meg noen timer. Vi blogges.
I innlegget Dårlig bloggforståelse kommer Apecalypso med noen litt betimelige, men kanskje upoppulære betraktninger. Han starter med å slå fast noe vi alle vet og alle kan enes om; det ingen regler for hva som er og ikke er “korrekt” i en blogg. Så kommer han med en beskrivelse av oss andre medbloggere her på platformen som sikkert kan provosere mange.
Mye bærer preg av “sosial syklubb” hvor folk snakker om seg selv i en runkesirkel av deltagere som klapper hverandre på skulderen og “forstår” det som blir sagt på en måte som for meg er totalt ubegripelig.
Kan Apecalypso være inne på noe? Er det til tider litt vel mye syklubb her inne? Litt mye trivialiteter om vær og vind og helt dagligdagse gjøremål? Mange av oss er redd for at platformen legges ned fordi interessen er synkende. Har vi på mange måter utviklet platformen til å bli en syklubb, så er det kanskje ikke så rart at interessen fra folk utenfor syklubben er avtagende.
Hvor vanskelig kan det være å skrive om noe?
spør Apecalypso. Og av og til stiller jeg meg det samme spørsmålet. Selv om jeg og sikkert kommer med en del innlegg uten det helt store innholdet.
selvbiografi er en uheldig litterær sjanger selv blant sånne som har hatt et usedvanlig begivenhetsrikt liv.
fortsetter, og han har jo på mange måter rett. Mange av oss her inne levwr ikke usedvanlig bwgivenhetsrike liv.
Samtidig er ikke det det som og er blogg, det at man gjennom innleggene blie kjent med mennesket bak bloggen? At det at man følger en blogg ikke kommer av at bloggeren lever et begivenhetsrikt liv, men at vedkommende lever et liv vi kjenner oss igjen i?
Jeg tror likevel Apecalypso er inne på noe. Litt mindre syklubb og litt mere innhold kunne vi alle være tjent med.
Jeg mener ikke at alle skal skrive om politikk og samfunnsliv. Ei kakeoppskrift, dagens antrekk og skildring av en skogstur eller en soloppgang er jo og innhold.
Det blir et bilde fra arkivet som ledsager dette innlegget. I likhet med flere andre får jeg ikke lastet opp bilder nå. Fikk det i går kveld, og det virker som om enkelte får det. For dagens antrekk inne hos Frodith. antar jeg at ikke er arkivbilder. (Selv om hun selvsagt kan ha brukt samme antrekket ved tidligere anledninger og har bilder liggende i arkivet.)
Været utenfor Drømmehuset er omtrent som på bildet over, rim på bakken og grått. Eller det er enda mer grått, fordi tåka ligger tett. Jeg har ingen hund lenger, og har heller ikke vært ute ennå. Det betyr ikke at jeg har vært uvirksom. Oppvaskmaskinen durer og går. En del regninger er lagt inn i nettbanken. Jeg er i gang… som man sier i min familie. Og siden jeg brukte forrige innlegg på å mimre om Høvdingen er det viktig å påpeke det. At jeg er i gang, altså.
Da jeg skulle skrive mitt forrige innlegg lette jeg i arkivet etter bilder av kaffe- eller tekopper. Tenkte å gi litt inntrykk av tanker over en kaffekopp, hvis dere skjønner. Da fant jeg ut at jeg har mange slike bilder, men svært mange av de er tatt utendørs. Gjerne på terrassen.
Syntes liksom ikke det passer å illustrere innlegg om gråe novemberdager med bilder av sofyllte kaffekopper, så jeg tenkte å gjøre noe med det. Tok et bilde av kaffekoppen jeg akkurat har laget meg og boka jeg leser. Bildet ble bra, men lar seg altså ikke laste opp nå.
Boka jeg leser ja. Den gir meg mange tanker. Den er skrevet av en som sitter i kommunestyret her for Frp, og handler om aldersrasisme. Det er en klok bok, utformet som en samtale mellom to menn. Den ene en sykehjemspasient på rundt 90, den ene en sprek mann i midten av 70-åra. Det er en klok bok, den gir meg mange tanker og refleksjoner. Men noen ganger stiller jeg meg litt tvilende til fakta-opplysninger som kommer frem i boka. Slik som i det kapittelet jeg leste i dag. De to karene snakker om rusmidler etter at den eldste har tatt seg en pris snus. Da kommer de inn på alkohol, og den yngste forteller at han lager snaps av urter og bær. Den eldste sier at den ville han gjerne ha smakt. Den yngste sier at han gjerne kunne hatt med litt til han, men at det ikke er lov. De sitter i en gapahuk på sykehjemmet, og den yngste sier at det ikke er lov å servere alkohol der, Og at det ville bli et svare strev for de begge hvis den eldste hadde hatt en liten flaske snaps på rommet sitt og det ble oppdaget. Dette er noe de begge ser å som aldersrasisme og som de finner urettferdig.
Jeg er enig i at det er feil hvis det er slik, men stiller meg usikker på om det medfører riktighet.
Grunnen til at jeg tviler er at jeg husker at da jeg hadde sommerjobb på et av kommunens sykehjem på 1980-tallet var det en av beboerne som hadde en flaske likør i nattbordskapet som hun fikk et glass av før leggetid når hun ønsket det. Jeg vet og at en kollega av meg til stadighet måtte innom polet å kjøpe Baileys til moren sin og venninnene hennes på sykehjemmet. Det må ha vært rundt en eller annen gang etter 2010.
Jeg sjekker litt. Kan selvsagt ikke si noe om hvordan det praktiseres på de enkelte sykehjemmene rundt om kring, men kommuner eller sykehjem kan ikke ha et totalforbud mot at beboere drikker et glass vin eller øl hvis de ønsker det. Alkoholinntaket skal selvsagt ikke være til sjenanse for medbeboere. Så slik jeg leser lover og retningslinjer kunne den yngre mannen ha hatt med en liten flaske av snapsen sin til den eldre slik at han fikk smake. Det smarteste hadde vært å gjort dette i samrå med personale slik at man tok hensyn til eventuelle medikamenter som ikke bør inntas sammen med alkohol, samt oppbevaring. Men altså denne formen for aldersrasisme som de to herrene hisser seg opp over er, hvis den praktiseres, ikke lov.
Skal huske å nevne det for forfatteren når jeg ser han igjen.
Tåka ligger rundt Drømmehuset, og kjennes i hvert ledd i kroppen. Ute er det 1 kuldegrad nå, var noen flere på morgenkvisten. Jeg hadde lite lyst til å forlate den gode, varme senga i dag, men kom meg opp litt over 9. Er kanskje ikke så ille det på en søndag.
I dag er det farsdag, uten at det betyr noe her i Drømmehuset, Ingen far eller bestefar som skal hedres. Det føles rart. Jeg har følt på det hele uka, hver gang farsdagen blir nevnt i reklame eller på radio. Var det noen som forventet markering av farsdagen, så var det Høvdingen!
Etter at vi søstrene flyttet hjemmefra minnet Mamma oss gjentatte ganger gjennom uka i forkant at det var farsdag på søndag. Hun bakte gjerne bløtkake, og ut på kveldinga ramla vi inn alle barn, svigerbarn og barnebarn. Jeg tror det var det viktigste for de. Ikke gavene, men at vi kom hele gjengen. Stua ble rimelig full. Vi var 16 stykker hvis alle var med og dukket opp samtidig. Det hendte at de 8 barnebarna ble sendt ut på slutten av kvelden når sukker-inntaket og gleden over å være samlet gjorde til at de ble litt vel aktive.
Ikke noe fedre, farsdag eller bløtkake her i dag. Men jeg kan jo finne på noe annet gøy. Hva har jeg ikke helt bestemt ennå. Nå først blir det frokost. Sen frokost er lov på en søndag.
Oktober var varm og fin her rundt Drømmehuset. November har vært grå. Tåka har ligget nesten konstant den siste uka. I går morges var trammen sleip og glatt av frossen tåke. Jeg har besluttet å få piggskoa opp av kjelleren, så de er klare. Og så har jeg bestemt meg for ikke å grave meg ned i triste tanker selv om vinter, kulde og ikke minst glatte veier nærmer. seg. I går, for eksempel, da trammen viste seg speil-glatt når jeg hadde tenkt meg ut for å montere juletrelysa, gikk jeg bare rolig inn igjen. Tar det når det ikke er glatt. Og tenkte at i år har jeg ikke hunder som gjør at jeg MÅ ut når det er glatt. Det føltes godt. På samme måte må jeg heller ikke kjøre på glatte vinterveier ut til Høvdingen denne vinteren. Det stresset meg en del i fjor. Jeg tror de to forholdene som gjør at jeg ikke må ut hvis jeg ikke har lyst, gjør at jeg går denne vinteren lysere i møte enn jeg gjorde i fjor.
Så i stedet for å konstant sjekke vær og føreforhold fyrer jeg i peisen, tuller meg inn i varme pledd og drikker gløgg. November er muligens grå, men den behøver ikke å være trist. Det er litt opp til hva en gjør det til selv. Og jeg, jeg har det så mye bedre om jeg ikke fokuserer på kulde og is – som jeg jo ikke får gjort noe med. Føler ikke for å flytte til varmere strøk, liksom.
Snakket med noen her om dagen som gruet for pensjonisttilværelsen. Det syntes jeg vedkommende ikke burde. Den gir deg jo frihet til å bruke dagene dine på det du har lyst til. Vedkommende har klaget over jobben sin de siste ti årene, minst. Vedkommende har og økonomi til å finne på litt morsomme ting, reise litt og kose seg. Men nei, det var jo ikke så lett. Vedkommende var jo alene….
Jeg argumenterte for at det ikke var noen hindring. Og vedkommende argumenterte at det var lett nok for meg å si. Og jeg tror faktisk at ingen av oss tenkte på at jeg og er alene. Jeg tenkte i det minste ikke på det før lenge etterpå. Kanskje fordi jeg ikke fokuserer så mye på at jeg er blitt alene.
Jeg savner GGG. Savner å dele opplevelser med han. Fortelle hva jeg opplever. Ha en samtalepartner å drøfte ting med. En som lytter når jeg trenger det og ikke minst en å krype inntil når jeg føler for det. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ha det fint også alene. At jeg kan finne på ting som gjør livet bra selv om jeg er alene.
Det er faktisk opp til meg å gi livet mitt mening og innhold. Det gjelder for alle. Enten de er alene eller har noen å dele livet med. Så jeg drikker gløgg og koser meg denne lørdagskvelden. Angrer muligens litt på at jeg ikke har kjøpt en boks pepperkaker til å ha ved siden av gløggen, men har ingen planer om ut på glatta for å skaffe det i kveld. Det får jeg heller ordne før neste helg.
Sitter her med tekopp og tastatur. Reflekterer over de siste dagene, og over blogg. Politikk gir ikke den største aktiviteten i kommentarfeltet, men blogg leses av langt flere enn de som kommenterer. Egentlig er de som legger igjen spor etter seg utrolig liten. Den største lesergruppen vet jeg ikke hvem er, men de er der og leser. Sikkert med ujevne mellomrom. Det er de som holder bloggen i gang – selv om det selvsagt også er hyggelig med kommentarer.
Noen ganger når man sitter og knotter kan man fort tenke at man skriver mest fordi som legger igjen kommentarer jevnlig. At lesergruppa er de andre på blogg.no. En utveksling av koseprat mellom gode venner som “kjenner” hverandre i større eller mindre grad. Jeg skriver like mye for de mange som jeg ikke aner hvem er som for de få som deler interessen min for å blogge. Kanskje mer for dem. Og kan jeg få lokket de til å klikke innom en og annen annen blogg er det bra.
Det blogginnlegget som skapte mest engasjement den siste uka var innlegget om Plukkefinke Det synes jeg er litt gøy. Spesielt når jeg får tilbakemelding på at temaet plukkefinke har vært samtaletema på en arbeidsplass som jeg vet ligger et godt stykke fra Drømmehuset. Sånt synes jeg er gøy.
Jeg har ingen planer om å bli en mat-blogger, men tror nok akkurat temaet tradisjonsmat kan følges opp. Passer jo bra siden vi nå er i november November og desember er vel den tida på året folk flest er mest opptatt av tradisjoner og gamle mat- og kakeoppskrifter.
I år skal denne kjerringa lage jul. Ungene har sagt de kommer hjem, og jeg har bedt Svoger og Svigermor. Jeg sitter og gleder meg til å komme i gang, og har vel så smått begynt.
Jeg har ikke begynt å pynte til jul. Det er litt tidlig for meg. Men julepynten er nede fra loftet og står inne på gjesterommet, Da kan jeg begynne når jeg får det for meg, og jeg tror jula vil dukke sakte og rolig opp i Drømmehuset utover. I går morges hadde jeg tenkt meg ut for å henge opp juletrelys, vinterlys eller hva du velger å kalle det, på tujaene i innkjørselen. Jeg hadde ikke tenkt å tenne de, men bare ha de på plass. Men da jeg kom ut på trammen var den glasert av frossen tåke. I fjor falt jeg på glatta på den trammen en fredag i starten av november, fikk en kompresjonsfraktur i ryggen og lå på sofaen og syntes synd på meg selv til klokkene ringte jula inn og vel så det. Så jeg tenkte at jeg risikerer ikke den samme reisa i år. I det minste ikke for å få opp juletrebeleysning tidlig i november.
November er så trist og grå… skrev jeg forrige helg, og oppfordret til kreativitet. Egen kreativitet kommer nok til å dukke opp på flere måter her på blogg. Ikke bare i form av kremering av julebakst, som jeg jo har gode tradisjoner for.
Julebakst ja. Det må til, selv om jeg går inn i det med litt blandede følelser. Det pleier ofte å ikke gå helt etter planen. Og etter å ha evaluert pannekakestekingen min i går har jeg konkludert med at mine evner innen baking ikke har blitt betraktelig forbedret.
Det viktigste er prosessen pleier ei som vel har en master i formingsfaget, eller hva det nå heter å si. Så da trøster jeg meg med det når jeg gir meg i kast med alt fra julebakst til laging av julepynt. Noen gang er det de mest mislykka prosjektene som gir mest underholdningsverdi.
Underholdning ja. Det holdt det på å bli nede på Kiwi i går. Jeg er virkelig stolt av meg selv for at jeg ikke lagde show. Da jeg dro hjem fra kommunestyret på torsdag kveld sånn rundt 21.30, glemte jeg helt at det var tomt for brød hjemme. At jeg hadde tatt den siste brødskiva til frokost før jeg dro på rådhuset. Så da ble det ikke frokost på denne kjerringa i går morges. For meg er det brødskive som er frokost. Punktum! Trammen var som sagt glasert, så jeg tenkte at jeg kunne vente litt ut på dagen før jeg gikk ut.
Så drev jeg med litt forskjellig her hjemme, og dro ikke på Kiwi før klokka var over 13. Og da begynte denne kjerringa å bli sulten. Jeg skulle ikke ha stort. Ei kaviartube, et brød og litt fredagskos. Jeg sjekker alltid halv-pris-disken når jeg handler. Der lå det et brød som så ok ut, så jeg gikk for det brødet. Da jeg kom til kassa og skulle betale de tre varene klarte ikke fyren i kassa å skanne prislappen på det nedsatte brødet. Han prøvde en gang, han prøvde to ganger, han prøvde tre ganger…. Køa ble lenger og lenger. Han ringte på hjelp en gang. Han ringte på en gang til. Køa begynte å murre og komme med kreative løsninger. Endelig kom det en som har vært der lenge. Han prøvde å skanne, fikk det heller ikke til. Studerte prislappen og sa at den hadde fått en brekk eller noe slikt. Og gikk. Han som sto i kassa forsøkte å slå inn prisen manuelt, men klarte det ikke. Hvorfor aner jeg ikke. Han så hjelpeløs på meg. Jeg sa at det var ikke så farlig med det brødet. Jeg hadde stått der 10 minutter for å betale tre varer. Det siste sa jeg ikke. Jeg klarte å oppføre meg pent. Hun bak meg i køa skrek at han vel bare kunne gi meg det halv-pris-brødet. Hindre matsvinn på den måten. Jeg er ikke uenig, men han i kassa var ny tror jeg, og så så stresset ut at jeg antar at han var forbi fornuftig tankegang. Hjernen har det med å kutte ut når du blir for stresset, og å begynne å gi bort varer skal du ha en del år bak kassa i butikken før du begynner med.
Så jeg tok varene mine, gikk ut i bilen, kjørte over gata til Mega. Gikk inn for å kjøpe ett brød. Nå var det min hjerne som nesten kortsluttet på grunn av lavt blodsukker. Køa var lang. Jeg bruker av prinsipp manuell kasse. En eldre dame to plasser foran meg var av den typen som gir den ansatte en og en vare og kontrollerer nøye at det er riktig pris som blir slått inn. Ting tok tid. Endelig ble brødet mitt slått inn, jeg fikk betalt. Fyren i kassa var dreven. Spurte ikke om jeg trengte pose eller ville ha kvittering. Det ble mat på kjerringa.
Nå holder du kjeft, Bøhler. Beskjeden kom gjennom sammenbitte tenner fra raden bak meg i kommunestyresalen. Jeg hadde akkurat rukket opp hånden og bedt om ordet. Jeg gadd knapt snu på hodet for å se på han som snakket. For det første; Kommentaren var nok mer humoristisk ment enn den kunne oppfattes. For det andre, hvis noen på den raden med Arbeiderparti-representanter trodde de kunne få meg til å holde kjeft på deres befaling, ja da var det noe de ikke hadde skjønt.
Dette var under en orienteringssak fra det jeg for letthets skyld kaller vei-vesenet. De hadde nettopp orientert om en fremtidig vei som skal bygges her som kalles Nymoen Eggemoen. Og ja, jeg er enig med resten av salen at Nymoen Eggemoen er viktig og skal bygges. Den vil, forhåpentligvis bedre trafikkforholdene gjennom byen. fjerne kødannelsen i Gummikrysset, og hindre at Eggemobakka er fulle av utenlandske trailere på sommerdekk som ikke kommer opp en skarve bakke på vinterføre. Jeg er ikke i mot prosjektet. Jeg har heller ikke tenkt å snakke om valg av trasé, den er for lengst bestemt.
Men hvis dere ser på kartet over, og de forskjellige korridorene, eller traseene om du vil, så bor jeg i det boligfeltet som er ringet inn med blått. Man gikk for korridor C, som jo er det alternativet som ligger en tofelts europavei betraktelig nærmere boligfeltet vårt enn om man hadde valgt en av de andre korridorene.
Nå var korridor C også den langt billigste korridoren, og jeg fikk ikke en gang med meg mitt eget parti på at vi skulle gå for ett av de andre alternativene når saken var til politisk behandling for noen år siden. Likevel er det jo lov å snakke litt for oss som bor i mitt nabolag.
Han som hvesende hadde bedt meg holde kjeft bor på Nymoen. Du finner det på kartet, og hans nabolag er såre tilfreds med valg av trasé. Og ja, det blir bra når veien kommer. Selv om det vel tidligst kan bli oppstart på prosjektet i 2032. (Da antar jeg at jeg ikke bor i Drømmehuset lenger, heller).
Dette bildet er tatt fra det området jeg kaller Hundremeterskogen her på blogg. Veien kommer til å gå på jordet du ser i bildet. Det er helt klart at noen vil bli berørt av mer trafikkstøy. Men det var faktisk ikke derfor jeg tok ordet. Jeg tok det fordi jeg hadde misforstått noe av det han hadde fra veivesenet hadde sagt. Han hadde sagt at de nå planla med to-plans kryss, og at det vel ble feil å kalle det Nymoen, det var vel mer ved Hensmoen.
Jeg kunne like godt holdt kjeft, slik Arbeiderpartiets representant ba meg om. For jeg hadde misforstått. Jeg takket fyren for at det nå lå et toplanskryss inne ved Hensmoen. Det er der vi på Vågård kjører av og på E16, og ett av ønskene fra nabolaget mitt var et to-plans kryss der. Det hender det smeller godt i det krysset, og nesten-ulykkene er det mange av.
Så gikk ordet til en som bor litt lenger opp i Ådalen enn meg, og han spurte da om det krysset jeg trodde vi snakket om og som nå skulle få et to-plans kryss. Jeg studerte kartet litt bedre, og forsto at jeg hadde misforstått. (Holdt selvsagt kjeft om det. Noen ganer er det smart å lytte til råd gitt mellom sammenbitte tenner) Og nei, trafikken rundt vår utkjøring på europaveien kommer til å være like farlig som den alltid har vært.
Denne boka gleder jeg meg til å lese. Den lå på plassen min da jeg ankom kommunestyresalen i går. Lagt der av forfatteren selv som holder til l Frp-gjengen på raden foran. Ham fortalte meg om boka på forrige kommunestyremøte. Da var den i trykken. Jeg bestilte da et eksemplar som han hadde med på møtet i går.
Ole Johan har skrevet noen sakprosabøker og en del krim-romaner. Jeg har lest de fleste krim-romanene. De er underholdende, og blir bedre og bedre. En krim-komedie han skrev for en del år siden var inspirert av lokalpolitikken på Ringerike. Den var morsom.
Jeg er litt usikker på hvilken ganger denne boka sorterer under. Jeg vet at eldreomsorg er et tema Ole Johan i likhet med meg er opptatt av. Vi har sittet sammen i Hovedutvalget for helse, omsorg og velferd i 12 år. Ole Johan er og 76 år. Det ville være rart om han ikke har noen tanker om egen alderdom, selv om han er sprek.
Ole Johan ønsket at jeg skulle gå bort til kommunalsjefen for helse og omsorg og anbefale boka hans. Jeg sa at jeg kanskje burde ha lest mer enn tittelen og baksida av boka før jeg gikk rundt og anbefalte den.
Nå omtaler jeg den her, uten å ha lest mer enn de tre-fire første kapitlene. Det er mange refleksjoner og tanker om alderdom i det jeg har lest så langt. Og ja, jeg tror kommunalsjefen trenger et eksemplar. Jeg gleder meg til resten av boka. Denne kommer jeg til å kose meg med, for det er som en bok som vekker refleksjoner.
