Dagens Bunnblogger er Maikens Nattblogg. Og det er en blogg jeg leser jevnlig. Maiken jobber nattevakter og driver nå og snu døgnrytmen etter en periode med jobbing. I går betød det at det ble en litt tidlig morgen.
Jeg er virkelig glad jeg er ferdig med den perioden da jeg drev å snudde døgnet slik. Nattevakter var veldig ok i mange år, men så sa det plutselig stopp.
Hun nyter morgenen med TV, kaffe og sjokolade og lar Moren i en annen del av huset få frokosten sin i fred.
Jeg kunne ikke startet dagen med sjokolade og kaffe. Her er det tekoppen og frokost som gjelder.
Jeg er og glad for at vi ikke bor i generasjonsbolig med Høvdingen eller Svigermor. Tror ikke det hadde vært noen løsning i noen av tilfellene.
Merkelig nok ser jeg ikke på det som like utenkelig å bo i generasjonsbolig med mine voksne barn. Antakelig ville ikke de være like begeistret for en slik ide.
Hun noterer raskt ned oppskriften på en chiligryte Jamie Oliver lager på TV:
Når hun bare får stelt litt med gulrøttene i hagen skal hun en tur til Bergen på et møte.
Det forsterker inntrykket av at Maiken er en effektiv dame.
Slik jeg en gang var.
Innlegget er illustrert med fine bilder fra hagestuen hennes.
Jeg har ingen hage-stue, og på terrassen er det full kaos. Kanskje målet for dagen burde være å få litt mer orden ute på terrassen?
Men første er det noen møter også på meg.
Da er sykehusstreiken over.
Partene ble innkalt til Statsråden i ettermiddag. Det var kommet melding om fare for liv og helse ved en avdeling ved Oslo Universitetssykehus. Det lå i korta at det kom til å gå mot tvungen lønnsnemd.
UNIO tok da kontakt med Spekter, forhandlingsmotpart og fikk de med på at de heller velger frivillig lønnsnemnd. Frivillig lønnsnemnd er et nytt begrep for meg. Så jeg har brukt litt av dagen til å forsøke å sette meg inn i hva det innebærer.
UNIO sin forhandlingsledelse begrunne det med at de håper da og ha mer styring på hva nemnda kommer til. Nemnda blir satt sammen av tre nøytrale personer, to fra UNIO og to fra Spekter.
I Rikslønnsnemnda som trer sammen hvis det blir tvungen lønnsnemnd ha LO og NHO faste plasser. Disse to partene blir mast sannsynlig ikke en del av denne nemnda – da de jo ikke er en del av konflikten som har vært mellom UNIO og Spekter.
Hvilke forventninger jeg har til en slik nemnd-behandling er jeg usikker på.
Venter i spenning.
Husker dere Zoeticworld som fikk meg til å finne frem de gamle bildene mine fra Nes kirkeruiner for noen dager siden? I dag er hun tilbake som Bunnblogger. Denne gangen tar hun oss med til Henfallet, og på ny våkner turlengselen i meg.
Henfallet er Trøndelags høyeste fossefall. Et imponerende syn! Og vet dere hva? Jeg ser på bildene til Zoetic at det går en fin snekret rullestolsti fra parkeringsplassen midt inne i ødemarka og til utsiktspunktet hvor du kan se fossen i all sin prakt. Altså et perfekt turmål for meg og rullatoren min. Turtrangen min ble liksom ikke dempet av det synet.
Men, og det er et stort men.
Jeg befinner meg ikke i Trøndelag. I følge google sine beregninger er det 484 km, en 6 timer og 47 minutters kjøretur mellom meg og denne fossen.
Gamle Gubben Grå er verdens snilleste mann, og han er som regel ikke så vanskelig å lokke med på mine ville ideer. Men å be han om å kjøre 96,8 mil tur retur for at jeg skal få gå 60 meter (tur retur) på en snekret rullestolsti for å glo på en foss, ja det er kanskje å be om litt mye?
Jeg studerer han i stillhet der han sitter med avisen og brødskiva og lurer på hvordan jeg skal legge frem den ideen. Samtidig vurderer jeg virkelig har lyst på en godt over tretten timers biltur. Om hva vi ellers skulle legge inn i den turen, som for eksempel en overnatting – og i så fall hvor.
En tur til Henfallet hadde helt klart vært et typisk “Gamle Gubben Grå og Kjerringa på tur prosjekt.” Men det er litt langt…. Hjernen min jobber litt på høygir nå. Nesten så jeg får vondt i hjernevinningene.
Men så, så kommer en løsning dalende ned i hodet mitt.
Vel er kanskje Henfallet et stykke unna. Men her på Ringerike har vi Hensfossen. Foss og fall blir jo nesten det samme ikke sant? Hensfossen er ikke Viken eller Buskeruds største foss. Det er ikke en gang Ringerikes største foss. Men den ligger 3,5 km fra Drømmehuset. Hadde jeg ikke trengt å ha med meg rullatoren kunne jeg muligens funnet en kortere vei gjennom skogen.
Nå har jeg bare igjen å finne ut om jeg skal satse på en halvannen times tur med rullator, eller få Gamle Gubben Grå til å kjøre meg….
I et innlegg tidligere i dag skrev jeg at Gamle Gubben Grå og jeg var alene hjemme….Yngste Sønn er bortreist på jobb. I dag spurte vi pent om Eldste Sønn hadde lyst til å møte oss i byen etter jobb og spise is. Det passet liksom i tid med at jeg var ferdig hos frisøren.
Veien til mannens hjerte går som kjent gjennom munnen. Og siden Eldste Sønn med sine snartc26 år er en mann, må en Mamma som ønsker å se etterkommerne bruke slike skitne triks.
Vi fikk en hyggelig prat på torget. Siden vi skulle ha hjemmelagde burgere til middag lot Eldste Sønn seg villig narre til å bli med hjem til Drømmehuset. Det er ikke hver dag han blir spandert på is og i tillegg får tilbud om gratis middag.
Far og sønn mekka burgere og nå har vi kost oss med middag på terrassen. Det er godt å være alene hjemme, men det er enda hyggeligere med besøk av ungene.
Ukene har sneglet seg avgårde mens jeg venter på at beinet langsomt skal gro. Hår derimot gror mye raskere enn bein, og jeg har følt en stund at det har vært på tide med en hårklipp.
Men det har ikke fristet å ankomme frisørsalongen i rullestol, og det var først på fredag jeg følte beinet var då bra at jeg føler at det er greit å dra til byen “bare” med rullator.
Men i dag, i dag hadde jeg frisørtime og fikk endelig noe som kan minne om en sveis.
Det var utrolig godt! Faktisk så godt at jeg tok en selfie når vi satt på torget etterpå. For selvsagt måtte det bli en boblevaffel med is hos Kirkens Bymisjon i dag og. Og i dag ba vi med oss Eldste Sønn på isspising, må jo få han hekta på boblevaffler også.
Yngste Sønn er bortreist denne uka. Jobboppdrag som gjør at han ikke kommer hjem før til helgen eller en gang i neste uke. Så Gamle Gubben Grå og jeg er alene hjemme
I går kveld etter at jeg var ferdig med all møtevirksomhet koste vi oss med scampi i en sterk krydret saus med litt godt brød til.
Deilig slutt på en lang dag. Og ja, vi unnet oss et glass rødvin til. Det gjelder å legge litt magi i hverdagen og lage seg noen gode øyeblikk.
For de som lurer på oppskrift. Godt med olje, fres en chili med frø. Tilsett en spiseskje paprikapulver, gjerne røkt. Fres med 6 fedd oppkuttet hvitløk. Ta i sitronsaft Oppskriften sa saften fra en halv sitron, men vi synes det var litt mye sitronsmak. Varm scampiene i oljen. Strø over persille ved servering.
Brødet vi valgte var ferdig focacia fra Kiwi. Så enkelt. Så godt!
Her i Drømmehuset har vi en kurv hvor vi legger oppskrifter vi klipper ut fra aviser og blader. Disse utklippene blir brukt til inspirasjon for middagene her I huset. Ofte lettere å bare ta den øverste oppskriften fra kurven enn å vri hjernen for å finne ut hva vi skal ha til middag .
Denne oppskriften fant jeg i Dagbladet fra 10 april i år, og det er “Gladkokken” Jan Henrik Syversen sin oppskrift står det I artikkelen. Virkelig godt var det! I dag skal vi prøve burgeren hans. Kanskje kommer det bilder
Jeg klikker meg inn på dagens Bunnblogger. Martine R. Aune. Ser at hennes siste innlegg fremdeles er det som handler om at hun har vært på TV2. Det har jeg kommentert og nevnt før, og scroller nedover til neste innlegg. Det har Martine kalt “Trening som medisin”.
Er det to ting denne kjerringa ikke er glad i så er det trening og det å stappe i seg medisiner.
Det er bare en ting som kan få meg til å ty til så ekstreme virkemidler som medikamenter og tening, det er at jeg ser en relativ rask nytteverdi av det. Når nye diabetesmedisiner gjør at jeg har et blodsukkernivå som ligger rundt 7 tallet i stedet for å være konstant tosifret gjør det noe med hvordan jeg føler meg. Det gjør noe med overskuddet mitt, energinivået mitt, og også humøret mitt. Klart det motiverer meg til å ta medisinene som foreskrevet.
På samme måte er det eneste som motiverer meg til trening er å gjenvinne funksjoner etter skader. Så selv om du aldri ser meg på et treningssenter, var jeg ofte å se i treningssalen da jeg var på rehabilitering etter at jeg skadet beinet sist. Jeg ville gjøre alt som sto i min makt for å unngå at kneet ble stivt, noe ortopeden mente det var en reell mulighet for. Det var litt opp til meg å unngå det, forsto jeg.
Og slik er det med ankelen nå og. Jeg ødela den. Ortopedene skrudde den sammen etter beste evne. Det er nå opp til meg å gjøre det jeg kan for at den skal bli så bra som mulig så jeg kommer meg ut på tur igjen.
Martine har og vært gjennom noen operasjoner. Hun har Endometriose, og har sikket hat operasjoner i buken. Hun opplevde at etter operasjonene kunne det å ta situps fort føre til tårer og kvalme når hun prøvde å anstrenge magemusklene.
Jeg forstår henne godt.
Bare det å tenke påå ta situps kan få meg til å bli kvalm, og tårene kommer fort hvis jeg setter tanken ut i livet. Om det er anstrengelsestårer eller lattertårer kommer nok an på sinnsstemningen.
Martine skriver at hun i den perioden forbant det å få høy puls med angst, og som da selvsagt førte til at pulsen steg enda høyere.
Jeg har aldri vært plaget med angst. Høy puls får ikke meg til å bli engstelig. Jeg konkluderer bare raskt med at det sikkert ikke er sunt for hjertet at pulsen dunker litt, jeg har jo en medfødt hjertefeil (som riktignok ble operert i 1984) men det er all grunn til å ta “hjerte-problemer” på alvor. Så høy puls får meg rett og slett til å slappe av til pulsen er normal igjen. Her snakker vi nesten strengt sengeleie.
I motsetning til Martine ville ingen finn på å kalle meg “adrenalin-junkie” uten at det ville medføre krampelatter fra alle som hørte det, likevel har det å holde seg så mye i ro som jeg har vært nødt til de siste to månedene virkelig tært på humøret. Å ikke kunne komme seg ut på tur, ikke bevege meg rundt uten å ha med rullator eller rullestol og å ikke bare kunne ta bilen og kjøre uten å være avhengig av Gamle Gubben Grå som sjåfør gjør meg til tider ganske frustrert. Men vil jeg være så aktiv som mulig må jeg godta rullator og sjåfør. Og det å bare holde seg hjemme, hadde ikke bidratt til noe bedre humør. Det er ikke noe galt med hodet og kjeften, så jeg kan fremdeles være med på møter og stand. I morgen skal jeg på noen befaringer. Det kan by på utfordringer, så jeg vurderer å melde forfall.
Matine skriver om hennes vei tilbake.
Jeg tenker å skrive om min vei tilbake, om hvordan jeg tenker rundt det å nok en gang ha pådratt meg en skade i det etter hvert så maltrakterte skjelettet mitt. Dette innlegget kommer ikke til å handle om en vidunderkur eller hvordan finne ungdomskilden og bli akkurat som før eller bedre.
For meg handler det om å akseptere at jeg har en skade, og lære meg å leve godt med de skadene jeg etter hvert har har pådratt meg.
Allerede mens jeg lå gipsa i sykehus-senga begynte jeg å bevege tærne.. Viftet med tærne flere ganger i timen, og løftet og bøyde på kneet for å sikre blodgjennomstrømming. Blodpropp er ikke noe å trakte etter.
Og så fort jeg fikk prekestol var det opp og hopp for å komme seg på toalettet og litt rundt på rommet.
Jeg er ikke typen som finner tilfredsstillelse i treningsøvelser. Men reelle utfordringer kan gi mye trening. Hinke over dørstokker, komme seg inn på et trangt, rosa gjestetoalett på et bein. Det har vært nok av øvelser som både har fått pulsen til å stige, og som har fått meg til å synke relativt svett og sliten ned på sofaen. Men du hvo my mestringsfølelse jeg og har følt!
Første turen opp i steam-badekaret for å ta en dusj for eksempel. 70 cm høy kant, et gipset bein som ikke skulle belastes, og over 100 kilo kjerring-kropp. Jeg klarte det!!!
Turen med rullator til toppen av Norges lengste tårn, Stovnertårnet var og en liten seier. Om beinet er hovent og vondt en stund etterpå, så e det verdt det- I slike situasjoner klarer jeg å presse meg.
Denne uka skal jeg ha litt trappetening. Jeg er bedt i 6-års dag til helgen, og da må jeg komme meg opp noen trappetrinn.
Jeg er ikke redd for smerter. Jeg har levd med mange smerter i mange år. Rygg, albuer, bein… Det er alltid noe som verker. Så jeg som hater å trene, og aldri presser meg på puls, har aldi problemer med å bite tenna sammen og gå på hvis det er noe jeg virkelig vil.
Min kropp fungerer best ved at jeg innimellom tar noen litt rolige dager og lader batteriene. I går var en aktiv dag. Jeg forlot Drømmehuset klokka 9.30 og var ikke hjemme igjen før nærmere 21.
Det var kontorarbeid, shopping og møter.
Når jeg endelig rundt klokka 22, etter å ha hjulpet Gamle Gubben Grå litt med å lage middag og spist den, kunne flate ut på sofaen var den høyre leggen nesten dobbel så stor som den venstre. Rød og vond.
I dag må jeg derfor ha en litt roligere dag. Ta litt mer hensyn, og få benet litt høyt når det begynner å hovne opp.
For meg er ikke motivasjonsfaktoren å bli sprek, slank eller å bygge muskler.
For meg er det som motiverer lysten jeg har på det som gir meg gode opplevelser. For meg har det mye med de små turene i hverdagen å gjøre. Jeg trener ikke for å gå toppturer eller Besseggen. Jeg trener for å kunne gå på stier som ikke er asfaltert, som for eksempel stia ned til utedoen på hytta.
Etter hvert håper jeg å kunne komme meg de tre kilometerne tur retur, Kongens utsikt eller rundt Grønntjern. Komme meg til hytta ved det stille skogstjernet ….
Jeg trener for at jeg skal kunne oppleve de gode opplevelsene som gir farge til hverdagen.
Denne boka ligger i haugen med uleste bøker på hjørnebordet i stua. Kanskje jeg skulle lete frem den, og endelig få lest den. Kanskje den kan gi meg svaret på det jeg sitter her og lurer på. Hva er jeg egentlig verdt for de som bestemmer når man trekker fra festtalene og alle de fine ordene?
Ja ikke meg som enkeltindivid da, markedsverdien for ei aldrende, feit kjerring med økende kroppslige skavanker er nok synkende. Jeg tenkte på oss sykehusansatte generelt og radiografer spesielt.
Som de fleste vel har fått med seg er UNIO organisasjonene og dermed Norsk Radiografforbund sine medlemmer ved norske sykehus i streik. Vi finner oss ikke i en reallønnsreduksjon for andre året på rad. Vi finner oss ikke i at lønna vår skal bli mindre og mindre verdt samtidig som arbeidsoppgaver og arbeidspress øker år for år.
Jeg har hatt problemer med å forstå at ikke Spekter, arbeidsgiverorganisasjonen og ledelsen ved sykehusene ser urimelighet i dette. Og ja, det er for enkelt for arbeidsgiversiden å toe sine hender og skylde på Spekter. I likhet med at det er medlemmene, radiografene som til syvende og sist bestemmer hva Radiografforbundet skal mene og gjøre, er det medlemsbedriftene som bestemmer hvordan Spekter skal forholde seg.
I dag fant jeg ut at vårt foretak hadde budsjettert med en lønnsvekst på 2,2%, og at hvis lønnsoppgjøret skulle havne på 2,7% sånn som for frontfagene, så ville det føre med seg en god del kroner i budsjettoverskridelser. Ikke rart at arbeidsgiver ikke er villig til å betale langt over frontfagsmodellen slik vi som streiker krever.
Mitt neste spørsmål var hvorfor Foretaket hadde budsjettert lønnsoppgjøret såpass lavt. Jeg mener at alle signaler jeg har hørt fra egen organisasjon, fra Statistisk Sentralbyrå og fra Teknisk Beregningsutvslg tydet på at årets lønnsoppgjør skulle ligge i nærheten av 3%, og i hvertfall godt over 2,2%.
Svaret var at Foretaket i likhet med andre foretak og sikkert mesteparten av offentlig sektor har budsjettert med en lønnsvekst i tråd med Statsbudsjettet. Det er vanlig at offentlig sektor budsjetterer lønnsoppgjøret ut fra hva Regjeringen budsjetterer med i Statsbudsjettet.
Hadde virkelig Regjeringen lagt en så lav lønnsvekst til grunn i sitt budsjett? Jeg måtte selvfølgelig inn å sjekke. Denne kjerringa kjøper sjelden en påstand uten å sjekke den opp.
Det stemte. Lønnsveksten i Statsbudsjettet var satt til 2,2%.
Mens jeg satt og trygdede litt på den opplysningen og studerte de andre nøkkeltallene i statsbudsjettet oppdaget jeg at Konsumprisveksten var estimert til å bli 3,5%. Ja, jeg vet jeg fort kan bli litt nerdete. Men det er her det begynner å bli interessant.
Konsumprisveksten er det vi vanlige forbrukere betaler mer for det vi bruker i husholdningen fra det ene året til det andre. Prisstigningen på alt fra mat og dopapir til klær og sportsutstyr.
Hvorfor regjeringen har laget et Statsbudsjettet hvor man legger opp til at ansatte skal ha mindre lønnsvekst enn prisstigningen forstår jeg ikke. Drt vil jo bety at arbeidstakere får mindre kjøpekraft, mindre igjen for lønna si. Altså at arbeidet til den enkelte arbeidstaker blir priset som mindre verdt enn det var i fjor.
Hvordan kan en borgerlig regjering som er så opptatt av at alt fra sykehjem til barnevern skal gå med et regnskapsmessig overskudd ikke se at den vanlige arbeidstaker også vil ha igjen et lite overskudd for arbeidsinnsatsen.? Og jeg ser at det er spesielt for I år. De andre årene i tabellen har man hatt lønnsvekst høyere enn budsjettert konsumprisvekst.
Kanskje finner jeg svaret når jeg får lest boka. Kanskje får jeg svar på andre ting jeg lurer på.
Noen ganger kommer man over tinnlegg på blogg som bare får en til å sitte og måpe. Så genialt!!! En slik følelse fikk jeg da jeg åpnet blogginnlegget til Bunnbloggeren Bentes hverdagsmat i dag. For sjekk den oppskrifta på Millionbøf, som er en Dansk biffgryte. Så enkelt, så genialt! – og jeg ser for meg at dette fort kan bli en favoritt når det gjelder enkel og rask hverdagsmiddag her i Drømmehuset.
Og for dere som ikke liker hvitløk, Bildet er bare et illustrasjonsfoto.
Hakke løk, fres det i smør. Så enkelt at selv denne kjerringa klarer det uten hjelp av Gamle Gubben Grå.
Brun hakket oksekjøtt. Tipper det er bedre med høyrygg eller bog (grytekjøtt) enn biffstrimler selv om det står biffgryte.
Tilsett vann en pose brun saus og en pakke frossen lapskausblanding.
Kokes på svak varme. Det med utheving av svak varme har jeg gjort for min egen del. Som regel kokkelerer jeg med kun to innstillinger på kokeplata, av eller full fres.
En matblogger som kommer med slike enkle oppskrifter er en matblogger etter mitt hjerte. Denne retten kommer garantert til å bli laget her i Drømmehuset en av de nærmeste dagene.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men når jeg blir tyta øra fulle om sunn livsstil ja da våkner den indre rebellen i meg. Jeg blir nesten som en trassig tenåring og setter umiddelbart kursen mot nærmeste cheeseburger. Det er ikke fritt at jeg sukker litt for meg selv når jeg ser hva som er temaet til dagens bunnblogger, Evelina Johansson, “Psykisk helse og sunn livsstil”.
Og ja, denne godt voksne kjerringa har mye hun kunne ha kommentert om dette temaet. Men hvor greit er det egentlig at ei voksen kjerring med nok selvtillit kaster seg over en ung ny blogger som skriver at hun sliter med depresjon og lite selvtillit? Å bli utsatt for “Brit uten filter” har liksom sjelden blitt sett på som noe som bedrer selvtilliten og psyken.
Evelina skriver alle de riktige tingene. Hun virker som en klok ung kvinne som forsøker hardt å gjøre alt som er riktig for å komme seg ut av depresjonen hun sliter med, og det virker som om hun kan være på god vei. Jeg heier på henne! Som så mange andre i generasjon perfekt setter hun høye krav til seg selv. Jeg får lyst til å slå armene rundt henne å si “Slapp av, det er ikke verdens undergang selv om du skeier ut litt en gang i blant.”
Når jeg leser “Sunn livsstil er viktig og direkte knyttet til vår psykologi” hører jeg en liten stemme inne i hodet mitt som sier at det kan være ganske mye god psykologi en pose smågodt og.
Jeg mener jo at det å la kroppen forfalle, sitte med potetgullbollen, godteposen eller iskremskåla i fanget bak og glo på serier og tenker på hvor kjipt livet er, ja da er ikke det direkte sunt verken for psyken eller den fysiske helsa.
Men det er ikke sunt for psyken hvis du føler skam eller får en nederlags-følelse hver gang du unner deg en sjokoladebit, en seigmann elle et kakestykke heller.
La oss slå fast med en gang. Det er lov å kose seg!
Bare husk, det er forskjell på å kose seg og å trøste spise.
Det er forskjell på å sette seg ned, ta en sjokoladebit. La den smelte langsomt i munnen, og kjenne på hvordan den deilige smaken brer seg i munnhulen. Forsterke smaken med en slurk kaffe og tenke at livet er ikke så verst likevel.
Forskjell på det og å stappe smågodt inn i kjeften med begge hender, skylle ned med cola innimellom nevene med sukker og fargestoffer, mens du tenker på hvor jævlig trist livet ditt er.
Ved å velge matvarer som inneholder alle viktige næringsstoffer for dagen, vil du aktivere kroppens vitale funksjoner, sørge for at organene fungerer bedre, og garantere at du vil ta gode avgjørelser for deg selv. står det i blogginnlegget.
Slike setninger får vanligvis meg til å hoppe videre til noe annet å lese. Nå tar jeg meg tid til å reflektere over setningen.
OK, jeg kjøper at hvis du får i deg alle viktige næringsstoffer hver dag vil det gjøre at organene dine og hele deg fungerer bedre.
Men hvordan kan du være sikker på at du får i deg riktig mengde av alle de næringsstoffene kroppen trenger i løpet av en dag? Har man et slags avkrysningsskjema? Og kan ikke det bidra til litt stress og nederlagsfølelse? “Hjelp, det er snart midnatt og jeg har fått i meg litt lite proteiner, er det noen som har et egg? “Eller “Jeg er mislykka, igjen. Jeg spiste to av de kjeksene fulle av palmeolje, jeg har sikkert fått i meg mer enn de anbefalte en prosentene med transfett som jeg bør hver dag. Jeg er en taper, ett null.”
Hvordan kan man garantere at jeg vil ta de gode og riktige avgjørelsene for meg selv bare ved å slenge inn på med de riktige matvarene? Var det mangel på fullkorn som fikk meg til å ta den fatale beslutningen om å gå rundt Grønntjern den dagen i April? Den førte som kjent til et komplisert ankelbrudd, noe som helt klart ikke var helt bra for meg, verken psykisk elle fysisk.
Eveline kommer med flere gode måter å motvirke depresjon.
Det virker som om hun har funnet verktøy som kan bidra til å snu negative tankespiraler. Det er bra. Man trenger å bevisst tenke gjennom og finne ut hva man selv kan gjøre for å snu negative tankemønstre eller gi seg et friminutt fra det som føles vondt og vanskelig.
Lytt til favorittmusikken din.
Gi meg Åge Aleksandersen på radioen så skal jeg love deg at volumet raskt blir skrudd opp. Leva Livet, og Eldorado, jeg kan de fleste tekstene til Åge uten att, og kan fort gaule med mens jeg tar små dansetrinn på kjøkkengulvet. I sted danset jeg med til tonene fra radiogudstjenesten. De spillte en fengende versjon av “Down by the riverside”
Ja yndlingsmusikken er bra for psykisk helse, selv om jeg ikke er helt sikker på om Åges “Fire pils og en pizza,” liksom oppfordrer til sunt kosthold.
Husk bare at du lytter til sanger som har glade melodier og glade tekster.
Kassettsamlinga mi da jeg var ung var mildt sagt ganske spesiell. Jeg tror ikke det hadde vært direkte sunt hvis jeg hadde slitt psykisk da jeg var ung om jeg hadde holdt meg inne på jenterommet mens jeg lyttet til “Frem fra glemselen”, favorittene mine i en periode. Hvis du ikke husker eller kjenner konseptet var det en samling med LP er med gamle skillingsviser. Jeg tror ikke for mye “Vesleblakken”, “I en seng på hospitalet” og “Tatergutten” liksom er det som skal til for å løfte deg ut av en begynnende depresjon.
Nå er det vel få av dagens unge som som lytter til gamle skillingsviser, men det finnes fremdeles masse musikk med temmelig depressivt innhold. Så vær bevisst hva du lytter til hvis du er i det litt depressive hjørnet.
Gjør din favorittøvelse eller gå i minst en halv time er Evelinas neste triks.
Jeg har ingen favorittøvelse, men jeg kan understreke at det å gå en tur som regel er med på å lufte hodet, få sortert tanker og kanskje få et litt sunnere syn på livet rundt deg. Kom deg ut! Se sola, se himmelen, se folk – om enn på avstand. Se natur, skog og planter. Det er ikke så mye som skal til.
Se en favorittfilm eller les en bok er det tredje rådet fra Eveline.
Jeg elsker bøker, det har jeg alltid gjort. Og selv om det sikkert ikke virker slik fordi stabelen av uleste bøker på hjørnebordet er relativt høy. Men det har nok vært mer snakk om prioriteringer.
Og et bok-tips hvis du er litt deppa fordi eksmannen har stukket av med huset, naboens hund spiser hønene dine eller livet har gått mot deg på andre måter er “Hevnen er søt AS” av Jonas Jonasson. Om du kanskje ikke bør følge eksemplene i boka for å ta hevn, kan du jo more deg med å se hvordan andre får tatt igjen.
Så skriver Eveline noe jeg overhode ikke skjønner.
Jeg vet at det er litt vanskelig å spise sjokolade, men hvis du vil spise litt, kan det være sunt fordi det hjelper å aktivere hjernen din.
Finnes det folk som synes det er vanskelig å spise sjokolade???? Hvis det finnes mange som finner det vanskelig å spise sjokolade fikk jeg en genial forretningsidé. Jeg kan holde kurs i sjokoladespising!!!!
Frokosten er veldig viktig. Det er aldri sunt eller lurt å droppe frokosten. Men jeg nekter å gå med på at frokosten enten kan gjøre eller ødelegge dagen min..
De dagene frokosten min besto av cola og baconpølse fra bensinstasjonen på Vikersund var ofte noen av mine beste og mest engasjerende dager. Det at jeg møtte veggen og mistet mye av overskuddet skyldtes ikke ei enkelt baconpølse, men var mer et resultat av at det ble for mange frokoster som ble inntatt på den måten. Så kanskje har Evelina litt rett? Kanskje hadde jeg holdt litt lenger, ungått å få diabetes, kort sagt vært litt sunnere hvis jeg hadde vært flinkere til å lage meg ordentlig frokost hver dag.
Å la frokosten bestå av mat i alle regnbuens farger slik Elevina gjør høres lurt ut. Du spiser mye med øynene, og en regnbue på frokost-tallerkenen vil være en glad og god start på dagen. Varme rundstykker med kaviar og fiskepudding som var søndagsfrokosten min er ikke så verst det heller, selv om enkelte av fargene i regnbuen glimret med sitt fravær.
På samme vis som det ikke bare var baconpølsene, colaen og andre kjappe måltider på diverse bensinstasjoner som tok knekken på meg, så skal det nok mer til for å redusere depresjon enn en sunn frokost. Samtidig ser jeg at den fargerike frokosten garantert gir en god start på dagen. Det kan være et godt verktøy på veien mot å bli frisk
Mennesker er flokkdyr. Vi trives sammen med andre. Jeg tror og det kan motvirke depresjon å være sosial, se mennesker. Men pass på å være sammen med folk som gjør deg godt. Kast ikke bort tiden og energien din på folk som bare bryter deg ned og får deg til å føle deg dårlig. Det gjelder enten det er familie eller venner. Det er lov å holde en viss avstand til familie hvis det å være sammen med dem ikke får deg til å føle deg bra.
Selvfølgelig søkte jeg hjelp da jeg knakk ankelen. Like selvfølgelig burde det være å søke hjelp hvis en sliter psykisk. Det er jo det vi har helsevesenet til! Være der for deg når du trenger det.
Det viktigste tror jeg er som Elevina er inne på å tørre å innrømme for seg selv og andre at akkurat nå er livet litt tungt. Akkurat nå kan jeg trenge hjelp også til å finne gode opplevelser som kan være med på å få tankene over på noe annet. Bevisst søke etter de opplevelsene som fører til glede og for et kort eller lengre øyeblikk overskygger de tunge tankene.
Evelina høres ut som en klok kvinne. Det virker som hun har tatt mange kloke grep og er på god vei til å komme seg ut av depresjonen. Jeg heier på henne! Og husk, nøl ikke med å ta kontakt hvis du trenger et kurs i hvordan spise sjokolade!
