Jobbintervju

Jeg sendte en søknad på en stilling på torsdag.  I dag ringte ei hyggelig dame og lurte på om jeg ville komme på en samtale i morgen.  Selvsagt svarte jeg JA.

Hva slags jobb det er snakk om venter jeg med å fortelle til jeg eventuelt får den.  Men jeg tror dette kan passe meg bra, både selve jobben og med tanke på kroppen min.

Jeg ble glad, og litt spent etter telefonsamtalen. Det surrer jo noen tanker raskt i hodet mitt. Tenk om…  Det hadde vært då utrolig godt om jeg hadde litt flaks nå.

Like etterpå fikk jeg svar på en henvendelse til NAV som jeg og sendte på torsdag. Den måtte innom to saksbehandlere før de klarte å svare.  Det enkle spørsmålet var hva jeg skulle leve av mens de behandlet klagen min på avslag på AAP.  Siden de selv hadde estimert at saksbehandlingstiden kunne være opp til 23 uker, og jeg derfor ikke kan regne med svar før rundt påsketider hadde det jo vært kjekt å vite hva NAV, de som forvalter velferdsstatens midler mener jeg skal leve av.  Mitt enkle spørsmål var om jeg skulle søke dagpenger.

Svaret fra NAV var at de beklaget den lange saksbehandlingstiden, og håpet jeg kunne få et raskere svar..  bla, bla… Ja, jeg kunne kanskje ha krav på dagpenger, men da måtte jeg si opp den stillingen jeg har i dag.  Undret meg litt over det. Den samme saksbehandleren har tidligere sagt at det er viktig å beholde ansettelsesforholdet hvis jeg skulle få AAP.  Da virker det ikke så veldig smart på meg å si opp jobben mens de behandler klagen.

Hun atføringskonsulenten på treningsleiren sa at jeg ikke trengte å si opp jobben for å ha krav på dagpenger. Hvem har rett? Det burde selvsagt være veilederen fra NAV, men av en eller annen grunn er jeg litt i tvil om det er det denne gangen

Saksbehandleren kunne videre informere om at jeg selvsagt også kunne søke sosialhjelp. Vel, det kan vedkommende bare glemme. Man får ikke sosialhjelp så lenge man eier bil og hytte. Sikkert ikke enebolig heller.

Jeg finner det merkelig at man når man på grunn av helsemessige grunner ikke kan gå tilbake til stillingen en har hatt i over 30 år så står man økonomisk på bar bakke uten støtte fra det offentlige. Jeg trodde Norge fremdeles var en velferdsstat hvor man hadde sikkerhetsnett til å fange opp slike tilfeller som meg.

Jeg sulter ikke, det er ikke synd på meg.  Jeg ligger ikke våken og bekymrer meg om økonomien – ennå, men  jeg finner det merkelig.

Nei jeg krysser fingrene for den samtalen i morgen. Kanskje smiler hellet til meg igjen!

Lage julekort…

 

I de neste ukene kommer flere av oss til å motta julekort fra slekt og venner.  De enkle kortene med tegninger av låver, kornband og nisser som jeg husker fra min egen oppvekst er erstattet av kunstferdige familiebilder, gjerne i vakkert vinterlandskap.  Flere år har jeg tenkt at sånne, sånne julekort vil jeg og sende.  Men sånn må jo gjerne planlegges litt, gjerne må bildene være tatt lenge før vi skriver november.

Nå har jeg som kjent tre voksne barn hvor av to for lengst har flyttet hjemmefra.  Bare å finne en dag vi alle fem hadde tid samtidig til en skogstur for fotografering ville by på utfordringer, for ikke å snakke om å overbevise våre voksne barn om at dette er en fantastisk god ide’. Å så få alle til å smile og oppføre seg bortimot normalt samtidig ville jeg se på som nærmest umulig i en slik setting.

Jeg har tenkt lenge på at det kanskje ville bli lettere å få laget julekort med bare Gamle Gubben Grå og meg. Kanskje mer riktig og.  Og ja, det ville være lettere å få arrangert. Men selv om jeg har tenkt på det i flere år nå, helt siden jeg fikk julekort med bilde av venninna mi og samboeren med islendere, nisseluer og en haug halmballer, har det liksom blitt med tanken.

På radioen i dag hørte jeg om en familie på tre som hadde leid med seg fotograf ut i skogen for å ta julekortbilder. Moren hadde skyhøye forventninger om de perfekte bildene, og hadde sikkert sett de for seg lenge.  En lykkelig familie omgitt av hvit vintersnø. Faren var ikke så motivert. Han frøs litt, og ble sur. Barnet på et par, tre år slo seg fullstendig vrang. Ikke noe smil og lykkelige barnesmil å oppdrive der og da. Ikke var det snø heller.
Jeg tenker at ja, slik er det sikkert ofte  De flotte bildene er bare glimt av noe som egentlig bare er kaos og dårlig stemning. Jeg blir enda mer overbevist om at jeg ikke skal tvinge med meg familie og fotograf ut i vinterkulda.

Hun andre på radioen har som meg store barn. Tenåringsbarn. Hun drømmer om å ta julekort med bilde av samboeren naken på et skinn foran et sprakende peis-bål.  Hun sliter litt med å få med samboeren på det.
Jeg tenker at hvis han samboeren også er far til de tenåringsungene tror jeg de ikke ville bli så begeistret for at det julekortet ble distribuert til familie bekjente.
Et lite øyeblikk leker jeg med tanken på å få med Gamle Gubben Grå på et slikt bilde. Men nei det ville han aldri i livet gå med på, og jeg ville aldri sendt et slikt bilde til familie og venner. Jeg tror det fort kunne ha skapt helt feil julestemning.

Men jeg har bestilt mine helt egne julekort. Om få dager ligger de i postkassa og jeg kan sende de til familie og venner.  Jeg brukte bilde jeg tok på lørdagskveld da vi var på vei hjem fra juleshow.  Dere husker bilde fra innlegget Advent.. som jeg skrev i går. Det som hadde høstløv i stedet for kritt-hvit julesnø. Med riktig ramme og bakgrunn ble det ikke så galt. Teksten er litt rar, men det får gå.
Jeg bestilte julekortene i går kveld. Har akkurat fått beskjed om at de er på vei i posten og vil være her i slutten av uka. Det vil være tidsnok til å få skrevet og sendt de ut i passe tid før julehøytiden starter.
Finn frem noen julebilder du og, så har du og snart dine julekort klare.  Det behøver ikke være en så stor prosess.

 

Nå kommer vinteren…

Det har blitt kaldt. Radioen melder at på Legreid, oppe på Hardangervidda, er det 32 kuldegrader.  Tror det var tosifrede antall kuldegrader over hele Buskerud, kanskje med unntak av Svelvik. Minus 11 her på Vågård sier pc skjermen.  Videre forteller radioen meg at til kvelden kommer snøen.  Jeg tuller meg inn i et pledd og lager meg en kopp god, varm te

Jeg er ikke så glad i snø og kulde.
Snø er pent å se på, og gjør seg godt på bilder, men nysnø, glatt veier og utfordrende kjøreforhold gir meg høye skuldre og stress. Kulden setter seg i alle ledd, spesielt alle ledd med titan og andre metall. Jeg har alltid vært frosne Fritz, men jeg syns det har blitt verre det siste året. 15 kilo vektreduksjon har gjort at noe av det isolerende spekket har forsvunnet. Glad for det, men ikke for at jeg fryser så lett.

Plutselig slår det meg at jeg i vinter kanskje ikke trenger ta de utfordrende kjøreturene når føret og været er som verst. At det ikke er sikkert at jeg må til Drammen eller Kongsberg akkurat de dagene trafikken er mest kaotisk. Det får skuldrene til å senke seg litt.
Jeg behøver heller ikke gå ut annet enn små lufteturer med Charlie Chihuahua når det er på det kaldeste, og kan tulle meg inn i varmedress om jeg vil.  Jeg kan sprengfyre i ovnen og holde Drømmehuset godt og varmt hele dagen. Skuldrene senker seg litt mer.

Med fyr på peisen, varm te i koppen og nok pledd så kan jeg studere snø og kulde gjennom vinduene.  Nyte julestemningen som vinteren gir.  Ta en tur ut når jeg må og vil for å jakte på julestemning og vakre vintermotiv. Men ikke ut i mørke og kulda tidlig om morgenen.  Ikke stå og skrape bil med frosne fingre mens klokka tikker alt for raskt av sted.  Ikke kjøre med hjerte i halsen og stramme skuldre på snøfylte vinterveier.
Kjenner at det føles godt.

 

 

Plutselig ble det litt julestemning

Mens jeg sitter i lenestolen foran peisen og koser meg med boka mi etter middag har Gamle Gubben Grå plutselig fått arbeidslyst.  Plutselig henger det til min store glede røde gardiner i alle stuevinduene og putene i tantesofaen har sannelig fått juletrekk. Ja til og med det runde bordet har fått juleduk

Det blir liksom jul nesten bare av å få opp de røde gardinene. Og nei, det er ikke hvert år de kommer opp allerede første helga i advent. Jeg blir glad, kjenner skuldrene slappe litt av.  Gamle Gubben Grå forstår at når han gjør slike ting fjerner det litt av stresset for meg.  Og ja, gardinene henger ikke rett. Noe må rettes på. Alt er ikke perfekt. Men det retter jeg på i morgen når han er på jobb.  Ikke noe er så irriterende som noen som retter på en jobb du akkurat har gjort.

Jeg krøller meg enda bedre sammen i lenestolen og fortsetter med å kose meg med boka.

Tur ble det

Man skal leve som man prediker har jeg hørt, selv om jeg vet om predikanter som ikke etterlever det. Jeg jaktet på julelys og julestemning da Gamle Gubben Grå,Charlie Chihuahua og jeg var ute på gåtur i dag.  Jeg så noen adventsstjerner i vinduene, noen lyslenker her og der, men det var i slutten av november ikke alt for mye å se av julepynt og julestemning. Det er muligens bare på blogg og sosiale medier “alle” er ferdige til jul.

Men bilde ble det. Et fint bilde av november.  Litt snø på bakken og lav november-sol.  Det har blitt kaldere og kulda beit i ansiktet. Godt å komne ut, og godt å komme inn igjen.

Nå har jeg krøpet godt opp i lenestolen forran peisen. Gløggkoppen, boksen med pepperkaker og boka til Anne Holt er i umiddelbar nærhet. Det samme er et godt, varmt pledd.  Charlie Chihuahua snorker alt under pelspleddet borte I sofaen.

Advent..

Ta deg tid i dag til å nyte julepyntede gater, torg eller nabolag.  Finn frem det barnlige i deg.  Se på detaljene, på lyset og nyt synet.  Nyt stemningen.  Kjenn på glede og forvaltning.

Let Ikke etter det som mangler, eller det perfekte. Det burde vært snø og ikke vissent løv på bildet jeg tok i går, eller et par hånd i hånd og med poser fulle av pakker. Jeg tror du får julestemning av bildet, selv uten snø. Lignende motiv finnes helt sikkert også i din nærhet. Det gjelder bar å ha sansene åpne å se de.

Jeg skal lage en magisk advent. En magisk førjulstid. Jeg skal jakte på de gode stemningene. Prøve å formidle forventning og juleglede og bruke adventstiden til å skape min drømmejul, litt etter litt. Det kan du følge med på her på bloggen.

I dag er det første søndag i advent. 28. november. Jeg har ikke ferdig pyntet hus, alle kakeslagene i boks, alle gavene ferdig kjøpt og pakket inn. Jeg har gjort fint lite av alt det. Men det har aldri vært planen heller. Jeg bruker adventstiden til juleforberedelser og kos. Først når kirkeklokkene ringer julen inn starter julen, og innen den tid er jeg (forlengst) ferdig.

I dag er det første søndag i advent. Gå ut og nyt julepynt og julestemning. Ta noen fine bilder. Kanskje blir de årets julekort?

 

 

 

O jul med din glede

I går kveld koste Gamle Gubben Grå og jeg oss på Glædeshuset. Det var tid for Hønefoss sitt forrykende juleshow, O jul med din glede. Yngste Sønn både kjørte og hentet oss så vi kunne nyte litt godt i glasset begge to.

De tre på scenen, Morten Grøtnes, Eivind Lien og Anne Sem-Jacobsen, leverte sammen med bandet et forrykende show.

Det er masse flotte musikalske innslag, og det er tre imponerende stemmer som koser seg sammen på scenen. For meg er nok høydepunktene dog de mer revypregete innslagene.  Jeg likte godt gjengens harselering med lokalavisas dekning av det de ser på som nyhetsbildet. Men det beste nummeret slik jeg ser det var nummeret om ordføreren.  De hadde leid inn “Åsted Norge” for å finne ut hvor noen kommunale integreringsmidler hadde tatt veien. Samtidig skulle de kjente etterforskerne finne ut hvem som var ordfører i Ringerike. Et virkelig bra nummet med mange gode poeng.

Jeg koste meg virkelig på Glædeshuset i går.  Det var godt å le, drikke rødvin og nyte et flott show.  Slike kvelder bærer man med seg en god stund.

Lørdag ettermiddag.

Drømmehuset er sånn noenlunde i vater.  Gamle Gubben Grå har reist for å ta lørdagshandelen. Jeg fant frem lesebrillene og tok en ny bok ned fra stabelen med uleste bøker på hjørnebordet. Slik kan man jo og benytte en lørdagsettermiddag.

Anne Holt. Jeg har lest mange av hennes bøker. Husker både Blind gudinne, Løvens gap, Men Culpa, Død joker..  men så var det en del år hvor jeg leste utrolig få bøker.

Coveret lover en Hanne Wilhelmsen bok. Jeg tenker etter, men er nok litt rusten på Wilhelmsen sitt univers. Kommer sikkert raskt inn i det igjen. Anne Holt er ikke forfatteren med de mest kompliserte historiene.

Bakteppe for romanen er en pandemi. Jeg sukker litt lavt,ikke akkurat originalt i året 2021. Men jeg vil underholdes. Jeg trenger ikke være så kritisk.

Papirer som bare fordufter

Stortingspolitikere klarer ikke å forstå begrepet 40 kilometer, eller helt holde styr påhvor de egentlig bor. De sverger til hybellivet hos gamle partifeller eller gutterommet hjemme hos mor selv om de for lengst er gift både en og to ganger.

Hvert år har de mått fylle ut skjema og tenke etter “Hvot bor jeg, egentlig?”.  Når så disse, mest sannsynlig digitale skjemaene er fylt ut på ære og samvittighet blir de sendt til Stortingets administrasjon. Mest sannsynlig for kontroll vil jeg anta.

Når noen så spør om å få innsyn i disse papirene, enten det er advokater som skal bevise at klienten ikke har gjort noe galt, eller Aftenposten som gjerne vil bevise det motsatte ja da et det ingen som klarer å oppdrive de papirene. De er som sunket i jorden.

Jeg kan ikke helt si at det bedrer tilliten verken til politikerne eller administrasjonen. Det virker mer som kameraderi og noen som dekker ryggen til noen. Det er litt av en ryddejobb som skal til for å gjenvinne tilliten.

Jeg hadde en plan…

Jeg dro hjem fra treningsleiren på onsdag full av energi og gledet meg til å ta fatt på det nye livet.
Det gikk bra på torsdag.
Grei treningsøkt med Charlie Chihuahua, møte med sjefen på jobben jeg ikke har lenger, koselig prat med tidligere kollegaer.  Jeg hørte meg selv snakke flere ganger om å ikke dvele ved det som var, se forover.  Og jeg mente det virkelig da jeg sa det.

Så kom fredagen.

Den startet og bra. Tur med Charlie Chihuahua.
Men så stoppet det liksom litt opp. Fikk en melding fra noen i det livet jeg ha forlatt. En invitasjon. Noen ønsket en makering av at jeg fratrer vervet som tillitsvalgt. En hyggelig invitasjon. Jeg ble glad. Takket selvsagt ja.

Men med invitasjonen kom alle tankene. Minnene.
Plutselig var det ikke så enkelt å fokusere på fremtiden.
Plutselig var det ikke så enkelt å ikke dvele ved det som har vært.
Plutselig kjente jeg hvor sliten jeg var etter syv uker på treningsleir.
Plutselig var jeg på full fart ned kjellertrappa.

Det ble ikke noen treningsøkt på Ringeriksbadet.
Jeg var heller ikke en skinnende ren tornado som shina Drømmehuset på 1-2-3.
De julegavene jeg hadde tenkt å kjøpe var utsolgt.
Det var kort sagt ikke min dag.

Men jeg fikk kjøpt meg julesokker og juledopapir. Totalt unødvendig, men det gjør meg glad.
Jeg kjøpte billetter ti “O jul med din glede”, Hønefoss sitt fantastiske juleshow. I kveld skal Gamle Gubben Grå og jeg på show.  Det blir gøy!
Jeg gikk på kafe’ og koste meg med hver eneste dråpe av en kaffe-latte med karamell.
Jeg lot meg kjenne på melankolien.  Kjenne på tapet av det som har vært.  Kom til at det at det er så sårt å forlate noe betyr jo at det har vært noe jeg virkelig ha trives med.  Å det å ha fått lov til å drive med noe som har betydd så mye for meg i over tjue år er jo fantastisk.
Selv om fremtiden er litt usikker betyr det jo ikke at det ikke kan finnes like engasjerende oppgaver der fremme.
Jeg har fremdeles politikken. Det er jo minst like moro.

Nå skal jeg ta på meg julesokkene.  Svinge vaskefilla og rydde Drømmehuset.  Sette på julemusikk på full guffe. Den stor høyttaleren til Yngste Sønn står i stua. Jeg får den sikkert til å virke.  Kanskje få opp adventsstjerner og litt julepynt.
I kveld skal jeg pynte meg, kle opp Gamle Gubben Grå og så skal vi på show.
Dette blir en bra dag!