Inne-dag.

Det var 6 minusgrader da jeg sto opp klokka 6. Til tross for sol fra så og si klar himmel har det ikke vært varmegrader i det hele tatt i dag. Vinteren har tydeligvis kommet. Jeg har fyrt på peisen, drukket te og lest bok.
En litt sløv dag. Kjente jeg trengte det i dag. Var på et møte i går som ikke var slutt før nærmere 22, så ble jeg sittende litt for lenge oppe etter at jeg kom hjem. Sjelden jeg orker å gå rett i seng. Trenger å lande litt.

Burde gått tur i det fine vinterværet, men det fristet ikke å styltre seg frem på is og issvuller. Tross piggsko kjente jeg at det ikke var det jeg hadde lyst til i dag. Bedre da med å trimme med gulvvask og ved-bæring før jeg ramlet ned i lenestolen med bok og tekopp.

På ettermiddagen bakte jeg boller. Så da ble det bolle og kaffe etter middag mens jeg satt og finstuderte kommunedirektørens forslag til budsjett og handlingsplan. Det er den tid av året.
Slik den sikkerhetspolitiske utviklingen i verden er skremmer dette avsnittet meg.:

Ringerike har mange tilfluktsrom, hvor de fleste har behov for istandsetting som følge av alder og mange år uten vedlikehold. Det samlede investeringsbehovet for å sette disse i stand er så stort at kommunen ikke har økonomisk handlingsrom til å gjennomføre nødvendige tiltak innenfor egne rammer. For å sikre nødvendig oppgradering av tilfluktsrommene vil det være behov for at staten bidrar økonomisk.

Jeg forstår at det er en betydelig sum, og jeg er ikke uenig i at det er behov for statlig bidrag. Likevel skulle jeg like å vite summen. Ikke for at jeg nødvendigvis mener at vi skal prioritere å ruste opp alle tilfluktsrommene i 2027, selv om det hadde vært ønskelig. Jeg bare ønsker å vite summen for å sette saken litt i perspektiv.

Det er mange tall og forhold jeg kunne kommentere i budsjettet, ikke fordi jeg nødvendigvis er uenig i de fleste prioriteringene, men fordi tallene forteller helt klart at kommunene har behov for mer inntekter.
En rik stat med fattige kommuner. Det er noe som skurrer i mine ører.

 

 

27.000 fra hver…..

Desember nærmer seg med stormskritt, og på kjøpesenteret er julen og ikke minst julehandelen i gang. Jeg leste et sted at i gjennomsnitt bruker hver og en av oss 27.000 kr. på julehandelen i år.

Når man ser slike oppslag får det noen til å tenke at da er vel 27.000 det man skal bruke for å være et gjennomsnitts-menneske, og så tømmer man brukskontoen og trekker kredittkortet til man når den summen. Eller kanskje helst litt mer. Man vil ikke sitte der i julens familieselskap å være den kjipe tanta med de simple gavene, ikke sant? Mye bedre å være den kule slektningen som oppfyller drømmer.

Jeg kan si med en gang at jeg kommer til å dra snittet på julehandelen ned. Jeg har ingen planer om å svi av 27.000 på julehandelen.

Jeg har ikke tenkt å moralisere verken over andres pengebruk eller over at julen er blitt for materialistisk. Jeg liker både å gi og få gaver jeg, og er godt i gang med julegavene selv. Kjøpte en senest i går.

Det er tanken som teller, sier man.
Det er jeg enig i. Ikke slik å forstå at det som teller er å gi ett eller annet, samme hva, men at tanken bak gaven teller mer enn summen på prislappen.
Tenk på de gavene du har fått i løpet av livet. Er det de dyreste gavene du husker best, og ble mest glad for?

De gavene jeg blir mest glad for er de gavene som jeg skjønner at giveren har hatt meg i tankene når hen valgte gave, ikke bare kjøpt en ting for å kjøpe en ting. Som det året jeg på høsten under soppsesongen sa at det hadde vært kjekt med en sopp-kniv. Eldste Sønn overhørte det hjertesukket, handlet soppkniv neste dag – og hadde julegaven klar.
Eller i 2023 da dyrtiden virkelig raste, og jeg skjelte og smelte da jeg oppdaget at te plutselig kostet 70 kroner pakka. Yngste Sønn overhørte det, og under treet lå det utallige firkanta pakker. Hver med en pakke av forskjellige typer te. Det ble veldig mye humor av det under pakkeutdelingen, og jeg hadde te til langt ut i sommerferien. Den gaven gledet hver dag i et halvt år.
Eller i 2020 da jeg fikk to kulepenner av Datteren, antakelig kjøpt på Temu. Den ene pennen var formet som en legg, den andre som en ryggrad. De to kroppsdelene som jeg hadde og har mest plager med.
Hun forklarte at det var det nærmeste hun km til å gi meg nye kroppsdeler til erstatning for de utslitte…

På samme måte forsøker jeg å finne de tingene mottakeren virkelig blir både overrasket og glad for å få. Derfor begynner jeg julegave-handelen tidlig. Gjerne i januar.
Ikke slik at jeg drar på julegavehandling på den tiden, men snubler jeg over noe på min vei som jeg tenker at hadde passet perfekt til en bestemt person, ja så kjøper jeg det da.  Da slipper jeg de desperate innkjøpene lille-julaften hvor jeg bare må ha ett eller annet til de som er igjen på lista. Slik panikk-handling kan fort bli dyrt. Ikke er det alltid det blir så vellykket heller.

Noe som gleder meg er at unge voksne i dag er smartere enn vi som vokste opp på 60- og 70-tallet. De rynker ikke på nesa om de får brukte ting i julegaver. Det er på mange måter in. Både i år og tidligere år har jeg kjøpt julegaver på finn.

Jeg er helt sikker på at det går an å kjøpe gaver mottakerne blir glade for uten at man må blakke seg totalt. Uten at man må bruke 27.000 kr på julehandelen.

 

Liten (?) regnefeil…..

På torsdag kom det en halv meter nysnø ramlende ned fra himmelen i løpet av noen timer her jeg bor. Det fikk meg til å bli helt sikker på at jeg skal bo i leilighet uten ansvar for snømåking innen neste vinter. Snøfallet fikk meg og til å begynne og vurdere om det kan være noe i det de sier om global oppvarming og mer ekstrem-vær.
Jeg har ikke endelig konkludert. Det kan hende det var et hendig uhell. Men jeg har levd i 60 år. Jeg kan ikke huske så mange slike snøfall. Muligens det var et par på 80-tallet en gang.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er den som er mest opptatt av klima-krise. Noe av grunnen til det er at jeg synes det er vanskelig å skille fakta fra skremselspropaganda. Det er og vanskelig å skille fakta fra drømmer og urealistiske estimat.
Ta saken som dukket opp på NRK i dag morges om en aldri så liten(?) regnefeil.

Konsulentselskapet Hafslund Rådgivning skulle regne ut hvor mye strøm det var mulig å skaffe på tak og langs veier i Akershus og Vestfold.  Konklusjonen i utredningen var at det var mulig å skaffe 21 TWh med strøm i de to fylkene ved hjelp av solkraft. Utredningen ble offentliggjort, politikere som er opptatt av slikt smilte bredt og var fornøyd. Man må jo tro på anerkjente konsulentbyrå.

Så kommer det for en dag et halvt år senere at det var en aldri så liten regnefeil i den utredningen. Etter at feilen ble oppdaget, ble fasit nedjustert til 6 TWh. Altså under en tredjedel.
Hvis jeg googler denne undersøkelsen vil jeg garantert få opp artikler hvor man siterer den opprinnelige utredningen og den rettede. Men sannsynlig flest treff på den opprinnelige, som jo fikk en del publisitet fordi blant annet politikere viste til den for å underbygge sitt ønske om storstilt satsing på solenergi fra tak og langs veier. Et dementi får som regel ikke samme publisitet.

Global oppvarming eller ikke. Snøen er i ferd med å smelte. Det er fremdeles hvitt på plen og tak, men det er langt mindre. Jeg kan jo håpe at det betyr at det går mot en tidlig vår, men tror det er mer realistisk å vente på neste snøfall, og håpe det da kommer litt mindre om gangen.

 

Kjente på lettelse….

På fredag kom innkalling til nominasjonsmøte i Ringerike Rødt, og med den nominasjonskomiteens innstilling. Jeg skal innrømme at jeg har vært litt spent på den. Vil partiet gi en tillit for fire nye år?
For de som ikke er så bevandret i politiske valgordninger så kommer her en liten innføring.
Nominasjonskomiteen som er valgt av årsmøtet setter opp sin innstilling, sitt forslag, til hvordan lista til partiet skal se ut til neste høsts kommunevalg. Det var den innstillingen som kom på fredag, og jeg står på en andre-plass, slik jeg gjorde ved forrige valg. Godt fornøyd med den plassen, det er den jeg ønsket meg.

Så er det nominasjonsmøte om en drøy uke. Da bestemmer medlemmene i lokallaget hvordan den endelige lista blir seende ut. Da kan man rykke opp eller ned på lista etter hvor vidt medlemmene som møter på nominasjonsmøte er enig med nominasjonskomiteen eller ikke.
Så sikker på plassen min på lista er jeg ikke før det møtet er over.

Så er det valg i september.
Frem til da er det valgkamp. Da er det opp til meg og de andre i partiet mitt å overbevise velgerne om at det er vårt parti som har de beste løsningene for hvordan Ringerike skal utvikle seg de neste årene.
Hvor mange plasser Rødt får i kommunestyret i neste periode avhenger av hvor stor andel av stemmene vi får ved valget.

Hvem av oss på lista til Rødt som kommer inn avgjøres dels av den lista som blir vedtatt på nominasjonsmøtet og dels av velgerne.
Velgerne kan velge å gi “en ekstra stemme” til de kandidatene de ønsker å ha inn ved å sette et kryss ved navnet deres på stemmeseddelen før de putter stemmeseddelen i stemmeurna.
Man kan og skrive opp kandidater fra andre partier som man ønsker å gi en stemme til, selv om en ikke ønsker å stemme på partiet den kandidaten stiller til valg for.

Så er det de med flest stemmer innbefattet personstemmer som kommer inn i kommunestyret.
For eksempel første gang jeg stilte til valg sto jeg på plass nummer to på valglista, men folk under meg på lista fikk langt flere personstemmer så når vi telte opp stemmer etter valget fikk vi inn tre representanter, men jeg ble nummer fem og kom ikke inn fordi jeg ikke hadde så mange personstemmer som de som rykket oppover på lista.
Neste gang var jeg listetopp, men havnet på plass nummer to. Vi fikk bare inn en representant, og jeg måtte være vara i nok en periode.
Sånn fungerer et demokrati, og jeg liker det.

Nå gleder jeg meg til valgkamp. Gleder meg til å snakke politikk på både innpust og utpust det neste året. Delta i debatter. Stå på stand, og all den andre moroa som hører med i et valgår.

 

Nå har det klikka for Kjerringa…

Jeg satt her på morgenkvisten med tekopp og tastatur mens natten langsomt ble dag utenfor vinduet. Så la jeg merke til at det så ut til å bli en fin soloppgang. Kanskje ikke en spektakulær soloppgang, men i det minste en av de bedre.
Så hva gjorde denne kjerringa da. Jo hun tok på seg piggskoa og gikk ut for å fotografere soloppgangen.

For å få ok bilder kan man ikke bare stå på gårdsplassen å fotografere. Så jeg trasket bortover mot Hundremeterskogen. Tok den gamle hundelufter-runden.
Selvsagt møtte jeg da en hundelufter. Det er rimelig mange som har hund her på boligfeltet. Harebikkja begynte å bjeffe så fort hun fikk øye på meg. Jeg synes det var litt rart. Den hunden ar da sett meg før. Mulig det var antrekket som fikk hunden til å reagere. Jeg hadde på meg en kjempestor kosegenser i teddypels og treningstigts. Ikke akkurat kledd for søndagstur. Til nød muligens kledd for hunde-lufting, men da burde jeg hatt med meg en hund jeg ikke har lenger.
Så nå er jeg vel den merkelige kjerringa som lufter hund uten hund.
Ja, ja folk skal ha noe å snakke om.

Jeg ble ikke så veldig fornøyd med bildene, men jeg fikk da beveget meg litt. Fin start på dagen.

Mildværet har kommet. Det er 4 varmegrader ute. Snøen som hang så fint på busker og trær har sluppet taket og falt ned på bakken. Det er nok ikke lenge før det blir rimelig glatt på småveiene.

Været får jeg ikke styrt, så da behøver jeg heller ikke å bekymre meg over det. Jeg håper snøen på plen og jorder blir liggende til over nyttår. Det er penere og gir mer julestemning. Men som sagt her har jeg lite jeg skulle ha sagt, og får bare ta det været som kommer.

 

Hvor dumt kan det egentlig bli?

Jeg har skrevet litt om ett av fagfeltene jeg kan mye om denne uken, nemlig sykehus-økonomi. finansiering av nybygg av sykehus og sykehusdirektører.

Det jeg skal sette fokus på i dag er ikke fra egen tid i helsevesenet, men dag-ferskt. Det er heller ikke fra min gamle arbeidsplass, men nok en gang fra Stavanger Universitetssykehus. Dere husker kanskje at i innlegget Mer om sykehus-politikk var det nettopp ledelsen ved SUS (Stavanger Universitetssykehus) som fikk meg til å gripe til tastaturet. Her kommer nok et innlegg basert på artikler om det sykehuset.

Nå er det vel ikke først og fremst ledelsen ved sykehuset jeg kritiserer, men finansieringen av nye sykehusbygg. Altså er det jeg kommer med systemkritikk av et system det er opp til politikerne å endre.

SUS har bare klart å skrape sammen nok penger til å bygge et halvt nytt sykehus. Så mens halvparten av de ansatte og halvparten av avdelingene flyttet inn i det nybygde sykehuset mens andre halvparten av virksomheten ble igjen i den gamle delen.

Det behøvde i og for seg ikke vært så dramatisk, hvis de to sykehus-delene lå vegg i vegg. Det gjør de ikke. De ligger litt over 4 km fra hverandre. Derfor er det opprettet noen sjåfør-stillinger, og så går noen biler i skytteltrafikk mellom de do sykehus-delene med blant annet blodprøver, prøver som skal til laboratoriet og andre ting.
Dette brukes det et tosifret antall millioner på, skal en tro artikkelen.

Grunnen til at sykehuset må holde på slik og ikke bygger hele sykehuset når de først er i gang er at det har de ikke råd til. Kostnadene ved å  bygge ble for store når det prisen på materiale, byggekostnader og ikke minst rentene steg.
SUS har som andre som bygger sykehus lånt penger av staten. Staten er ikke en snill onkel som låner penger til sykehus den selv eier. Nei staten virker mer som en låne-hai.
Den ber SUS sparke 250 årsverk, samtidig som de må drifte tungvint og ressurskrevende fordi de må drifte to sykehus i stedet for ett. Sykehus-eier, altså staten eller regjeringen om du vil, ber SUS få orden på økonomien. En økonomi de sliter med å få orden på nettopp fordi regjeringen krever så høye renter på sine lån til sykehuset.
Samtidig forventer regjeringen effektiv drift innenfor de rammene regjeringen har satt. Økonomiske rammer mange i sykehusverden mener er for snevre i utgangspunktet. Når større og større del av den rammen må gå til å betale renter tilbake til staten/regjeringen, så blir det vanskeligere og vanskeligere å få skaffet nok midler til å sette i gang med byggetrinn to – og samle sykehuset under ett tak. Noe som medfører at de må fortsette den tungvinne måten det er å drifte to sykehus som ett. Noe som igjen gjør at det tar lengre tid før de  blir i ett bygg – og i mens tjener staten gode penger på rentene sykehuset betaler på lånet det måtte ta opp.

Det er enkelt å se hva som må til her. Det er en annen måte å finansiere byggingen av sykehusbygg. Det hører ingen steds hjemme at et sykehus skal driftes mer tungvint enn nødvendig bare fordi en styrtrik stat skal få håvet inn maksimalt  på renter fra sine egne sykehus.

Er det flere enn jeg sm finner en slik praksis helt høl i hue?

Opplyst

Jeg ser på meg selv som ei rimelig opplyst kjerring.  Så mitt bidrag til helgeutfordringen hos Ut i friluft blir et bilde av meg selv. Som dere ser er jeg opplyst av en spott, og har englevinger.
Bildet er tatt på en lego-utstilling på Hadeland Galssverk i 2024.

Klare for litt krim?

Det hender at fantasien til denne kjerringa løper litt løpsk. Slik gikk det når jeg leste en artikkel på NRK i dag morges.  Artikkelen kan du lese her.

En bil har kjørt opp på fortauet og inn i en folkemengde leser Kjerringa, og tenker to ting: Illebefinnende eller terror. Siden sjåføren var en kvinne i 80-årene heller tanken min nok mest mot illebefinnende, men man driver da ikke med alders-diskriminering. Man skal ikke utelukkes fra å være terrorist bare fordi man er født før 1946.
Etter å ha lest hele artikkelen må Kjerringa innrømme at tankene går mer mot terrorisme, eller i det minste en villet handling. Hvor vidt den var planlagt eller bare skjedde litt sånn mer på impuls er jeg usikker på. Kjerringa er litt usikker på om handlinger betegnes som terror hvis de skjer på impuls.

Hva som får kjerringa til å lande på villet handling er selvsagt de impliserte i saken. En eldre kvinne i 80-årene og en gjeng sparke-syklister.
Kjerringa er ei kjerring på 60. Hun omgås en del eldre mennesker, til og med mennesker som er eldre enn hun selv. Og er det noe hun vet at kvinner over en 80 hisser seg opp over, så er det sparkesykler og sparke-syklister. Mangler du samtaletema hvis du blir sittende ved siden av en eldre kvinnelig slektning i et kommende juleselskap så skal du se at du får fart på samtalen.
Og ja, jeg synes kvinnene er verre enn mennene her. Jeg tror de eldre mennene gjerne skulle ha prøvd farkosten selv hvis balansen var bedre. Tror mange eldre menn kunne tenke seg å bytte ut rullatoren med en sparkesykkel med to stå-brett, mer som en god gammeldags spark-støtting. 

Det står heller ikke noe om illebefinnende i artikkelen. 

Politiet melder at den eldre kvinnen blir ivaretatt av sin familie. Hun blir anmeldt for forholdet og har fått sitt førerkort beslaglagt.

Mens sparkesyklistene ble tilsett av ambulanse og han som prøvde å komme seg i sikkerhet ble kjørt til sykehus med betegnelsen stabil og utenfor livsfare, som tilsier relativt hardt skadet for oss som har jobbet med slike skader, så ble den eldre kvinnen hentet av familien. Mest sannsynlig av ektemann, barn eller barnebarn.  Ingenting i teksten tyder på verken noe illebefinnende eller noen skader, selv om hun har meid ned to syklister og en som prøvde å komme unna, truffet en stolpe og parkert inne på Lindex. 

Kjerringa har tenkt å følge opp saken videre, eller rettere sagt la fantasien spinne videre. Til det trenger hun litt hjelp av leserne sine til å fantasere sammen med henne og komme med innspill.
Var det et tragisk uhell ? (mest sannsynlig, men kjedeligste konklusjon)
Handlet kvinnen på impuls, eller drittsinne, som det og kalles?
Finnes det en gjeng eldre-terrorister i Lyngdal som har tatt saken i egne hender for å bli kvitt el-sparkesykler?
Er dette en lokal gruppe, eller er det lignende terror-grupper spredd utover landet g som snart vil slå til på et fortau nær deg? 

Og det viktigste spørsmålet av de alle, kunne dette være ideen for kjerringas første krim-roman, sånn på ordentlig?

 

 

 

Vinter kan være fint…


Jeg var ikke så fornøyd i går når det kom en halv meter snø deisende ned fra himmelen. I dag når sola skinner kan selv jeg se hvor vakkert det er med vinter. Så jeg tok meg en tur innover Vågårdsbygda for å fotografere litt.
Det var 1 minusgrad, men sola fikk snøen til å ramle av trærne. Fikk nesten litt vårstemning i november. Regnet kjapt ut at det bare er 97 dager til vår. Det går fort.

Lokalavisa som meldte at is kan gi utfordringer på veiene har nok rett i det. I det minste på småveiene. Her på Vågårdsveien var det skikkelig is-såle. Jeg hadde vintersko med pigg, og gikk avslappet og trygt.
Bil har jeg ikke vært ute med i dag. Det ligger fremdeles en bit med 50 cm tung snø mellom den og utkjørselen.
Den skal ikke ryggen min bryne seg på i dag kjenner jeg. Yngste Sønn fikser det i løpet av helgen når vi får bensin på snøfreseren.
Jeg må ikke ut med bil.

Akkurat det føles utrolig godt. At jeg ikke har noe som gjør at jeg må ut med bil.
Det er selvsagt dager i løpet av vinteren at jeg må ut. Legetimer kan ikke utsettes til det blir vår, ikke alle møter kan man melde avbud til på grunn av været. Som folkevalgt har man møteplikt på en god del møter, og må ha gyldig grunn hvis man melder forfall. Da tror jeg vær- og føreforhold skal være relativt ekstreme før det tolkes som gyldig forfall.

 

Fredag den trettende

For de som ikke har studert kalenderen så nøye i dag kan jeg opplyse om at det er fredag den 13. Det er en dag mange forbinder med en ulykkesdag. Jeg er ikke så veldig overtroisk, men merker meg at det er en mulig ulykkesdag i dag. Går jo an å være litt forsiktig. Ikke ta de største sjansene eller prøve meg på de største utfordringene.

Det føles greit Ryggen er ikke den beste i dag. Ble litt baling med snø i går. Mye bedre vær i dag. Lettskyet, men kaldt. Minus 3. føles som minus 8 melder Yr. Temperaturen stiger raskt, så jeg tror dette blir en fin vinterdag.
Lokalavisa virker ikke begeistret for en slik ide. De melder at snø-kaoset vi hadde på Ringerike i går blir byttet ut med is-problemer i dag.

Det vil nok bli dårlige forhold i morgen også. I dag var det snøen som var problemet og grunnen til at det var glatt, i morgen kommer det til å være isen i veibanen som er problemet. skal visstnok en meteorolog ha sagt.

Så jeg tror jeg blir værende her rundt Drømmehuset i dag og. Jeg må jo ikke noe sted.

Egentlig hadde jeg tenkt meg ut tidlig nå på formiddagen. Hadde tenkt meg i begravelse til en tidligere kollega. Men da måtte jeg straks dratt ut døra nå, og der er ikke ryggen min i dag. Jeg kommer med små utbrudd hver gang jeg reiser på meg, og ser ut som ei kjerring som er langt eldre enn 60 år.
Jeg sender kollegaen mange tanker der han sitter oppe i Himmelen og titter ned. Er det en jeg er sikker på at har kommet hjem til Gud så er det han.
Kirken kommer garantert til å være full, for dette var en mann som har satt spor hos mange, og som mange har gode minner om. Jeg kommer til å tenke på alle gode minnene jeg har om gode samtaler og mye tull og moro. Det er trist at han er gått bort. Men jeg vet at han har vært syk en stund, ikke hatt mulighet til å levd livet slik han nok ønsket. Så kanskje er det godt at han nå har vandret videre.
Han fikk 80 år her på jorden, og han satte mange spor. Vi er mange som vil minnes han med et smil rundt munnen.
Mennesker dør ikke så lenge noen husker de, har jeg hørt. Da kommer denne kollegaen til å leve videre lenge.

Ryggen min går seg nok til i løpet av dagen. Sla skinner gjennom karnappvinduet. Det høres sikkert rart ut men denne kjerringa føler for å gå tur denne fine vinterdagen. Så det har jeg tenkt å gjøre, bare jeg har fått i meg litt frokost.
En rolig tur med piggsko tror jeg vil gjøre både meg og ryggen min godt.