Sola kom tilbake, og da ble det selvsagt kaffekopp på terrassen. 14 grader og sol innbyr til uteliv i september.
Noen vil sikkert fnyse av at jeg kaller det uteliv når jeg bare har gått de få skrittene ut på terrassen. Å ta 10 skritt ut på terrassen er ikke stort å skryte av på sosiale medier.
Nei, det er kanskje ikke en bragd å løfte føttene over dørstokken. Men så skriver jeg ikke dette innlegget for å imponere. Jeg skriver det mer for å motivere.
Det finnes mennesker som sitter bak gardiner som er dratt for og ønske om, av forskjellige grunner, å stenge verden ute. Eller kanskje vel så mye å verne seg selv mot en verden de føler de ikke er en del av. Om bare en av de åpnet ei terrassedør, fikk inn litt frisk luft og tok en 10 minutter ute i sola med en kaffekopp, ja da hadde jeg oppnådd noe av det jeg ønsker. Frisk luft gjør godt, selv om den nytes sammen med en sigarett.
Nei, jeg har heldigvis ikke den lasten. Jeg har sikkert noen andre laster. Lastenes sum er konstant, har jeg hørt.
Bruke tiden på det jeg vil skrev jeg i forrige innlegg, Så løsrev jeg meg fra tastatur, og tok fatt på å vaske badet, gjestetoalettet og oppvasken. Slik er jo livet. Slik er jo hverdagen. Det er alltid noe en må gjøre som kanskje ikke er de mest lystbetonte syslene. Livet består av flest hverdager.
Det har kommet skyer på septemberhimmelen som var så fin i morges. Terrassedøra er fremdeles lukket. Terrasselivet frister ikke like mye som i morges. Temperaturen er dog stadig stigende, så det kan hende det blir en kaffekopp på terrassen senere i dag. (Bildet over er et arkivbilde).
Jeg har bestilt brune perler. Bestilte røde perler samtidig. Har planer om litt mer perling av julepynt utover høsten.
Nå sitter jeg og spiser ostepop. Rester fra i går. Mulig ikke den sunneste lunsjen. Men det er søndag, jeg er kommet i dessert-alderen. Jeg gjør som kjent det jeg vil. Også om det kanskje ikke er det som gagner meg best i det lange løp.
Det er så mye som styrer livene våre. Andres uttalte og uuttalte forventninger. Samfunnets forventninger. Ja, til og med avdøde slektningers forventninger….
Litt vel filosofisk i dag, muligens. Men noen ganger blir det slik. Det er sjelden tankene til denne kjerringa bare dreier seg om plast-perler og ostepop.
Av tankespinn gror det ingenting, pleide noen å si til meg når jeg ble litt vel grublende. Jeg har aldri sluttet å tenke av den grunn. Men nå får jeg nok en gang løsrive meg fra tastaturet. Det finnes mer fornuftige tilg å bruke søndagen på.
Det er september, det er sol og det er søndag. Lett omskriving av en sang Nora Brockstedt sang på radioen da jeg var barn. Jeg våknet til en flott septemberdag. Sol fra en himmel som knapt har en sky, Litt kjølig nå på morgenen. 6 grader. Terrassedøra forblir lukket litt til, men i løpet av dagen blir det nok litt terrasseliv. I det minste en kaffekopp i sola.
Fint mål for dagen. En kaffekopp i sola på egen terrasse. Gjøre ting som gjør meg godt.
Jeg tenker jeg er heldig som har små krav for å føle på lykke. En solfylt septemberdag, en kaffekopp på terrassen… Det skal ikke så mye til.
Når man blir 66, først da tar livet til. Når man blir 66, da gjør man som man vil. Nå er det en sang fra Wenche Myhre jeg siterer. Nå er det noen år til jeg blir 66, men jeg er i det minste kommet i de glade 60-åra. Dessert-åra. Nå føler jeg at jeg kan høste fruktene av arbeidet jeg har lagt ned gjennom et langt arbeidsliv.
OK, så holdt ikke helsa helt til at jeg kunne jobbe til jeg nådde pensjonsalderen, og fastlegen så tvilende ut da jeg hevdet jeg hadde som mål å bli 100 år. Desto smartere å tyvstarte med å gjøre det jeg vil noen år før jeg blir 66. Man vet jo ikke hva man møter rundt neste sving på livets landevei.
Så det som er oppgaven nå er å finne ut hva jeg vil. For første gang på veldig mange år kan jeg ha bare meg selv i tankene når jeg skal velge alt fra hvor jeg vil bo, hvor jeg vil dra på ferie, hvilke ting jeg skal ha – og ikke minst ikke ha – i hjemmet mitt. og hva jeg skal bruke tiden min på. Beklageligvis høres jeg nesten ut som en valgbrosjyre for Høyres eldrepolitikk Hva er viktig for deg?
En stund var jeg overbevist om at det som var viktig for meg var å bo sentralt i Hønefoss med kort avstand til kaffe-latte, restauranter og byliv. Nå er jeg ikke sikker på om det var mitt ønske eller om det var vårt ønske, GGG og jeg. Rusle av gårde hånd i hånd. Kaffe-latte på lørdagene, eller kanskje et glass vin og en halv øl i sola de lørdagene det fristet. Ha et yrende kulturliv og annet byliv kort vei fra stuedøra. Et byliv vi skulle nyte sammen.
Jeg har begynt å fundere på om jeg alene ville være like urban som vi to ville vært sammen. At jeg vel så gjerne ville tatt det vinglasset på egen terrasse eller balkong. At det å ha nærhet til naturen nok er like viktig for meg som nærhet til bylivet. I hverdagen kanskje viktigere.
Ikke det at jeg drømmer om å bli Anna i ødemarken. Jeg må kunne komme meg til butikk, byliv og politiske møter uten at det føles som en ekspedisjon, Likevel føler jeg for å ha luft og plass rundt meg. Jeg trenger ikke 270 kvm som jeg har i dag, men jeg ønsker meg ikke tilbake til hybellivet, og kan ikke bo i et bøttekott.
Nei, nok funderinger. Jeg er klar for frokost. Grovbrød med kaviar, og litt påfyll i tekoppen. Vi snakkes!
Nok en fin høstdag. Det er ikke alltid man kan ta kaffekoppen på terrassen i slutten av september. 17 grader ute fristet meg til det. Slike dager må nytes!
Jeg registrerer at et innlegg om plast-perler vekker langt mer engasjement enn et innlegg om sykehjemstomter. Mulig jeg ikke er overrasket. Sykehjem og gamle mennesker i slutten av livet er lite å bry seg om. De er ferdige med livet, og skal snart dø. Jo før de stryker med jo mer kostnadseffektivt er det for kommunene. Sånn tror jeg mange tenker, selv om det ikke sies høyt.
Vel, etter siste møte i kommunestyre på Ringerike har jeg blitt enda mer sikker på at det er viktig å fortsette å sloss for en god og verdig eldreomsorg. Jeg tør rett og slett ikke noe annet! For de eldre i dag, i det minste her i kommunen, det er en gjeng du ikke kødder med. Hør bare:
Ole Johan 76 år, kommunestyrerepresentant, forfatter og tidligere politimann forteller meg at det snart kommer en ny bok fra han. Han har skrevet flere krimbøker fra rusmiljø. Et miljø han kjenner hodt fra sin tid i politiet. Denne gangen er bakteppet for den nye romanen eldreomsorgen. Rullestolmannens eldrerasisme heter den. Jeg vet ikke, men jeg har følelsen av at denne rullestolmannen i romanen ikke helt finner seg i å bli plassert i bås kun ut fra alder og funksjonsnedsettelse.
Jeg hadde ikke helt fordøyet opplysningen om at Ole Johan hadde skrevet roman om eldreomsorg som har en tittel som får det til å gå litt kaldt ned over ryggen min, før Lise 76 år entrer kommunestyrets talerstol. Med noen få velvalgte setninger styrer hun Høyres lokalvalgkamp før neste års kommunevalg rett i grøfta, samtidig som hun knuser den unge ordførerkandidaten til Høyre sin ordførerdrøm – i det minste for de neste 5 årene.
Hva Lise sa fra talerstolen lurer du kanskje på. Jo hun siterte fra vedtektene til Høyre
Det heter blant annet at det skal være stor takhøyde i Høyre og det skal være rom for egne meninger. Høyre skal være partiet for mennesker som vil hverandre vel, sa hun og la til:
– Jeg har dessverre erfart at dette ikke alltid har vært min opplevelse som medlem i Ringerike Høyre, og jeg har derfor valgt å melde meg ut.
En av de mest profilerte Høyrepolitikerne meldte seg altså ut av partiet for åpen mikrofon og med pressen til stede, og begrunnet utmeldelsen med kulturen innad i lolalpartiet.
Når hun er iskald nok til å gjøre dette mot partiet hun har vært medlem av i mange år, ja da er det ikke en person jeg vil irtitere. For Lise visste utmerket godt hva hun gjorde og hvilke konsekvenser det vil få for partiet. Selv om hun har vært medlem av Høyre er hun ikke dum.
Hvis de to er representative for gruppen mellom 70 og 80 år, ja da er det helt klart folk du ikke tuller med. De eldre i dag er ikke fornøyd med gyngestol og jevnlig påfyll av kamferdrops og fyrstekake. De har større krav og forventninger enn det. Det tror jeg vi skal ta med oss i vårt videre arbeid med å planlegge morgendagens eldreomsorg.
Jeg tror det var høsten 2019 eller 2020 at Vibbedille lokket meg, og sikkert mange med meg, til å få tak i perler og brett, og begynne å lage ting av perler igjen. Jeg lot meg lokke til å lage tre ugler og en halv edderkopp, husker jeg.
I går fant jeg frem perler og brett igjen. I permen over ting jeg har lyst til å lage en eller annen gang har jeg lagret oppskriften på julepynt i perler en del år. Sikkert sånn omtrent siden den gang. Og i dag tenkte jeg at jeg kunne begynne så smått å lage litt julepynt. Det er bare tre måneder igjen til de ivrigste begynner å rydde vekk julepynten, så det er kanskje på tide og i det minste begynne å lage julepynt.
Til min store overraskelse fant jeg ut at jeg ikke eide røde perler!?! Så derfor ble det julekule i hvitt og brunt jeg begynte med.
Det er to plater med sprekk i som skal perles, og så skal de etter at de har blitt strøket settes sammen ved at man trer de inn i hverandre.
Jeg ble nesten ferdig. Nesten..
Jeg manglet noe slikt som 21 brune perler. Skikkelig dumt. Orket ikke reise til Hønefoss for å handle perler i går, så nå ligger de helt rolig og ute av veien til jeg får handlet og får på plass de siste perlene. Det er jo fremdeles litt tid til å få den ferdig før jul.
Burde kanskje ha strøket den ene…. Først tenkte jeg at det var lettest å montere de når de var sånn litt varme og myke, men nå begynner jeg å lure på om jeg har tenkt helt feil….
Her i kommunen skal vi bygge nytt sykehjem. Det har vi i grunn holdt på med en stund. Men etter at vi fikk ny kommunedirektør for snart to år siden så var det plutselig flere enn oss i Rødt som mente det var galemathias å bygge det sykehjemmet vi planla. Ikke fordi det ikke var fint og flott. Det ville få både bar, lekeplass og handlegate. Det det derimot ikke ville få var parkering for ansatte eller dekket det økende behovet for sykehjemsplasser. I tillegg var prisen litt vel høy. Dette bygget ville blitt Norges dyreste sykehjem pr. plass, og det før vi satte spaden i jorda. Vi i Rødt har selvsagt ikke noe i mot god kvalitet på byggene som skal være våre eldre sitt siste bosted, men vi er ikke en rik kraft-kommune…. Eller vi er en kraft-kommune, men vi er ikke rike… Det er RIK som er rike. (Altså kraftverket, eller hva nå selskapet betegner seg som i dag). Poenget mitt er at vi ikke er en rik kommune. Vi i Rødt synes det hadde vært kjekt om vi har råd til å ha bemanning på sykehjemmene våre også.
Vel, et samlet kommunestyre ba kommunedirektøren se på alternative tomter, eiendomsutviklere og kommunen selv har meldt inn sine forslag, og i går skulle de forslagene presenteres for oss i kommunestyret. Så starter en prosess før vi velger endelig tomt i mars/april.
Eiendomsutviklerne presenterte selv sine forslag. Lik lang tid for hvert forslag, innbefattet spørsmål fra salen. Dette er en spennende sak! Jeg var helt klart en av de som hadde flest spørsmål. En fra AP spøkte med at vi to hadde en intern konkurranse om det. Vel, skal jeg fatte gode beslutninger, trenger jeg svar på det som er uklart for meg.
At noen mente at jeg forsøkte å forhandle pris på det ene forslaget får stå for deres regning. Jeg ville bare vite hvorfor den tilbyderen mente han kunne stå for byggingen selv, og overlevere et sykehjem ferdig med nøkkelen i døra til under halve prisen av det kommunens tidligere planlagte sykehjem lå på før vi satte spaden i jorda. Det virket ikke som om han la opp til Temu-varianten av et sykehjem. Jeg fikk svar, og han utdypet det videre under lunsjen. (To rundstykker i serviett, stående i gangen.)
Det er totalt 9 tomtealternativ. Det er ikke lett å velge. De har alle sterke og svake sider. Jeg har overhode ikke landet på hvilke alternativ jeg mener er best. Det er mange faktorer å ta hensyn til. Jeg har så vidt begynt å bearbeide de forskjellige fremleggene vi fikk i går i eget hode.
Totalpris har selvsagt noe å si. VI skal ha råd til å drifte sykehjemmet og. For hver milliard vi må låne betaler vi 7 millioner i renter i året sier økonomisjefen. Litt greit å ha i bakhodet. Så tenker jeg og på hvor det vil være best å tilbringe sine siste måneder, i beste fall år. Der tror jeg folk har forskjellige behov, og nei det kommer ikke bare av folka som arbeider der hvorvidt folk trives, slik noen svarte på ett av mine spørsmål i går. Har du hele livet bodd på landet og er vant til skogens sus og fuglesang vil du kanskje ikke finne nødvendig ro midt i en travel by med de lyder som nødvendig hører til. Og på samme måte, er du vant med trafikk som en del av bakgrunnsstøyen vil skogens ro kanskje virke skremmende stille. Er du vant til å bo i byen vil det kanskje virke som å bli sendt ut i ødemarken hvis alt du ser er grønne plener og skoger, og er du vant til å nyte utsikt over åkerlandskap fra eget kjøkkenvindu vil kanskje et yrende byliv utenfor vinduet på rommet virke skremmende.
Jo mer jeg tenker på det ,o sikrere blir jeg for at vi trenger sykehjem både ute i distriktene og sentrumsnært.
I Rødt skal vi ha en god prosess med medlemsmøter og bred involvering før vi bestemmer oss for hvilket alternativ vi går for. Da er det også viktig å huske på at det ikke er alltid den som snakker mest, eller tar ordet flest ganger som målbringer det flertallet mener.
Dette blir en spennende vinter med mye helsepolitikk. Jeg gleder meg.
Høsten er her. Sommerblomstene blomstrer av en etter en. Fremdeles har jeg noen margeritter på trammen og blomstene i verandakassa på trammen er fremdeles fine. (Husker i farta ikke hva de heter.) Georginene på terrassen har siste innspurt. Jeg klipper de ned og graver de opp etter første frostnatt. I følge yr tar det nok et par uker før frostnettene dukker opp. Helt greit for meg. Pelargonier og nelliker har blitt flyttet inn. Pelargoniene kommer nok til å overleve, Om nellikene gjør det, er jeg mer spent på.
Så nå som høsten kommer blir det mer fokus på plantene inne enn ute. Og der er jeg heldig i år. Jeg fylte jo 60 år her i forrige uke, og det dukker stadig opp blomster og andre planter.
Orkideen på bildet over fikk jeg på onsdag da venninnen min fra gymnastiden og jeg gikk Elvelangs i fakkellys Hun hadde pakket den inn i en dyne i bilen sin mens vi gikk tur, så den skulle overleve hvis temperaturen sank til under 15 grader. Det er en høy orkide, så hun stresset litt med at den ikke skulle knekke når vi tok den inn og ut av bilene våre. Det gikk bra! Jeg fikk den hel hjem. Nå står den på skjenken i spisestuen og lyser opp, Den hadde svart potteskjuler, så da må den stå i spisestuen.
Dette er jo en venninne jeg har hatt lenge, så hun kjenner meg. Jeg har ikke de grønneste fingrene. Mulig det var det hun tenkte på. For i tillegg til orkideen fikk jeg et gavekort hos Mester Grønn. Da kan jeg kjøpe mer blomster senere i høst hvis jeg skulle føle for det. Eller føle for det.. Blomster er jo aldri feil. Så det er et gavekort jeg kommer til å huske å bruke.
Denne litt rare planten fikk jeg av ei venninne som stakk innom på Uventet besøk for noen uker siden. Den er i slekta til “Svigermors tunge”, så den har alle muligheter til å overleve også hos meg. Synes den er kul. Når jeg nå satt den på bordet i karnappvinduet for å få bra fotolys ser jeg på bildet at potteskjuleren matcher den brune duken perfekt. Kanskje må jeg ommøblere litt på plantene mine og la den få stå der.
På det runde bordet i karnappvinduet satte jeg i går kveld denne buketten.
Denne nydelige buketten fikk jeg på kommunestyremøte i går.
Så i går var det klem fra ordføreren og bursdagssang i kommunestyresalen, og i pausen etter at møtet hadde vart i 8 timer var det kake til kaffen.
Nå blomstrer det i Drømmehuset. Det er spesielt koselig nå som det blir mindre og mindre blomster ute.
Onsdag kveld var det på ny tid for Elvelangs i fakkellys. Da var det satt ut fakler langs turstien elvelangs, fra mørket kommer sigende sånn rundt klokka 19.30. Stemningsfullt og fint. Langs gangveien er det forskjellige kulturelle innslag. Dans, korps, kor, trommer, folkedans, trekkspillklubben, kunst-uttrykk som gjør seg i mørket, Kirkens Bymisjon som serverer gratis kaffe og kaker… Ja en mengde forskjellige stopp langs veien. Flott arrangement!
Jeg hadde fått med meg ei venninne, så det ble mer skravling enn fotografering. Samt at vi selvsagt nøt de kulturelle innslagene.
Været var ikke det beste, litt yr i lufta på starten av turen. Men det hindret ikke folk i å møte opp. Man går nesten i kø, og treffer på kjentfolk hele veien. Sosialt og trivelig.
Den delen av Elvelangs som arrangementet strekker seg over går fra Frivillughetens hus til idrettsparken, en strekning på 1,7 km. Altså 3,4 km hvis man går frem og tilbake slik som vi og de fleste andre gjorde. Ikke den lengste turen, men som en sosial kveldstur i mørket er det akkurat passe.
Hva smaker vel bedre på litt kjølige høstkvelder enn en fyldig og smaksrik suppe? Jeg, som gjerne kan bli litt stresset når jeg kokkelerer, føler at jeg har stålkontroll når det kommer til supper.
Suppen jeg lagde i går var kanskje ikke så smaksrik som jeg hadde trodd den skulle bli. Sellerismaken jeg hadde forventet forsvant. Men fyldig og mettende det ble den.
Jeg begynte med å skrelle og dele et eple i båter. Eplet bakte jeg i ovnen til det ble mykt.
Sellerirot, gresskar og løk ble skrelt og delt i biter, og ble kokt myke i vann.
Så sto det at jeg skulle helle av mesteparten av vannet, men spare på det. Sånn i ettertid tror jeg at med mindre man har brukt veldig mye vann til å koke grønnsakene hadde jeg droppet dette punktet. For når jeg siden bare skulle spe med så mye grønsakskraften du trengte for at suppa skulle gå fra pure til tykk, fyldig suppe, tror jeg jeg at jeg helte vekk en del av smaken og. Aner ikke, det er bare en teori.
Så moste jeg grønsakene med en stavmikser sammen med det bakte eplet.
Tok så i 100 g smør, en boks fløte og så mye grønnsaksvann at den får ønsket fylde. I oppskriften sto det at jo tykkere, jo mer smaksrik. Det høres fornuftig ut, men jeg er usikker.
Smak til med salt og pepper.
Litt grønnkål og seranoskinke stekes i ovnen til det blir sprøtt.
Suppa serveres med seranoskinken, grønnkålchipsen og masse reven parmesanost.
God, og mettende, men litt tam i smaken. Skal jeg lage den en annen gang ville jeg brukt mer krydder, og muligens mindre gresskar. Yngste Sønn smakte ikke at det var selleri i suppa,
Oppskrifta er i følge Hytteliv 8/18 hvor jeg fant oppskriften laget av Gitte Witt.
I morgen er det kommunestyremøte, og det blir en lang dag på rådhuset. Vi begynner klokka 10 med orienteringer fra alle de eiendomsbesitterne som har kommet med tomte-forslag til det nye sykehjemmet,. Så klokka 16 begynner vi behandlingen av de 29 sakene vi skal gjennom. Når vi er ferdige er ikke godt å si, men vi har en bestemmelse som sier at de sakene vi ikke har begynt å behandle klokka 22 blir utsatt til neste møte. Nå tror jeg ikke vi holder på til 22 i morgen. Det er flere saker som kommer til å gå raskt, antar jeg. Som fritak av verv for representanter som har flyttet fra kommunen.
Ser frem til fremleggene av de tomtealternativene. Vi skal ikke velge tomt før på vårparten, og verken Rødt eller jeg har landet på hvilket alternativ vi går for. Dette må seøvsagt debatteres i partiet.
Hvilke saker det blir størst debatt om i morgen er som vanlig vanskelig å si. Jeg har stort engasjement for saken om sykehjemmet på Nes, som jeg vel har nevnt her på blogg et par, tre ganger før. Det består nok, sålangt er det bare eldrerådet som har gått for nedleggelse. Men vikar-stafett eller satse på å få egne ansatte er vel der kampen står i morgen. Jeg tror jeg lan spå resultatet, men saken er ikke avgjort gør votering er gjort så jeg kjemper videre.
Det et par detaljreguleringer som skal opp til sluttbehandling som det er litt engasjement rundt. Noen som ikke ønsker utbygging av næringsvirksomhet i sitt turområde har manet folk til å møte opp utenfor rådhuset i forkant av møtet. Jeg regner med at vi vil finne noen av de på galleriet under møtet, i det minste til vi har fått behandlet saken de er opptatt av. Det kommet muligens og representanter for noen eneboliger som ikke har lyst til å få blokker midt i boligfeltet sitt til å være. Alle er ikke like positive til fortetning ute i distriktene. Sitter det folk på galleriet må gjerne et åsr politikere ekstra opp på talerstolen for å fotklare at de pg deres parti støtter de på galleriet på alle måter, men helheten gjør at de må stemme annerledes. Eller at friområdet ikke blir så ødelagt, blokkene kommer ikke til å synes eller andre dumme forklaringer.
Vi skal og sette ned et utvalg som skal se på om vi skal redusere antall kommunestyrerepresentanter og antall råd og utvalg. Det blir visst mer demokrsti på den måten. Hvordan det blir mer demokrati av å samle makten på færre hoder forstår jeg ikke helt, men motsetter meg ikke at et utvalg settes ned for å se på saken.
En annen sak som og har med demokrati å gjøre skal og opp til behandling. Den har tittelen Innbyggerinitiativ og nærdemokrati. Den går i korthet ut på å iverksettes en prosess for å etablere en helhetlig modell for samskaping, innbyggerdialog og nærdemokrati. Jeg er ikke i mot å få mer innbygger-dialog og medvirkning ute der folk bor. Men jeg må innrømme at jeg har mange spørsmål etter å ha lest saksfremlegget, og hae ikke helt klart å finne ut hva jeg skal mene.
Det blir en lang og engasjerende dag i morgen. Alle sakspapirene er lest. Noen opp til flere ganger Jeg er godt forberedt. Noen tanker og standpunkt kan ikke spikres helt før man har hørt debatten. Gleder meg til en engasjerende dag i morgen.
