I dag ladet jeg batteriene med å rusle rundt på multemyrer i rolig tempo. Det er noen år siden jeg la ut på lange fjellturer. Husker godt GGG og jeg gikk til den høyeste toppen på i Ådalsfjella ett av de første årene vi bodde i Drømmehuset. Høgfjell, som den heter er den fjelltoppen i Norge over 1.000 moh. som ligger nærmest Oslo. Det både blåste og regnet da vi nådde toppen, men opp kom vi.
Ringerudkollen, ikke langt fra der jeg gikk tur i dag, ligger på 716 moh, og har en fantastisk utsikt. Det var min “furtetur” i mange år å gå opp på Ringerudkollen. Der oppe fant jeg roen, fikk klarnet tankene, og var som regel i bedre humør når jeg kom hjem.
I hele ettetmiddag har jeg fått snapp av noen som gikk en lengre fottur i Nordmarka. De sendte snapp av skiltene til de blåmerka stiene de passerte. De regnet med at jeg da forsto sånn ca hvor de var. Jeg er godt kjent i Nordmarka etter uttallige turer der fra jeg var en neve stor.
Jeg har aldri gått fort, løpt eller strenet av gårde for å sette nye rundetider. Jeg hadde som barn en hjertefeil som gjorde at jeg ikke orket det. Og nei, det var ikke overbeskyttende foreldre som fortalte meg det. Det var kroppen som sa fra. Fem ganger har jeg besvimt av utmattelse når jeg har vært på tur. En gang på skitur med familien. En gang på “hike”, overnattingstur med full oppakkning på landsleieren for speidere i Bergen i 78. En gang på kanotur med roverne hvor vi bar kano mer enn vi padla. Jeg var 18, og ville så gjerne klare det “alle andre” klarte. De to siste gangene var etter hjerteoperasjonen. En gang under en 3.000 meter i en gym-time, og en gang jeg gikk søndagstur med en kjærest i nettopp Nordmarka. Jeg gikk litt fortere enn jeg egentlig burde for at han ikke skulle synes jeg var treig.
Jeg er mulugens treningssky, men jeg har aldri vært redd for å bevege meg.
Det er mange måter å bedrive friluftsliv på. Den ene måten er ikke mer riktig enn den andre. Noen lar seg mottivere av høydemetre, kilometre og det å gå turen litt fortere enn de gjorde sist. Andre, som meg, er mer opptatt av å være ute. Gå i eget tempo. Plukke bær, sopp, lyng eller fotografere.
Den turen jeg fikk snapp av i dag, den rundt i Nordmarka, vekte mange minner. Min bestemor sa da jeg var ung at en ordentlig frier måtte følge meg hjem. Ikke med bil som i våre dager, men til fots, slik de gjorde da hun var ung. Følge deg til porten uten andre baktanker enn å se deg vel hjem – og så snu og gå hjem igjen. GGG fulgte meg hjem. Vi gikk gjennom Nordmarka fra Frognerseteren i Oslo og til gården vår i Åsa på Ringerike. Den samme gården hvor bestemors friere sa Hade ved porten. GGG fikk være med inn, og fikk både middag og kaffe før vi begge tok bussen tilbake til Oslo. Pappa nevnte det i brylluppstalen en god del år senere. Han mente det var min måte å teste frieren på.
Joda med tida til hjelp, og gjerne gode stier, kan jeg nok fremdeles gå lange turer, men ikke hver dag. Det har jeg ikke kropp til lenger. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg har en del plager og skader som hindrer meg fra det. Litt trist, men sant.
Da jeg arbeidet som radiograf gikk jeg gjerne en 6-7 km i løpet av en arbeidsdag, pluss et par turer med hundene på noen kilometer. Var rimelig ofte oppe i 10 km i løpet av et døgn. Hadde jeg fremdeles hatt helse til det, hadde jeg ikke vært ufør. Da hadde jeg vært i jobb.
Det er den som har skoen på som kjenner hvor den trykker, er det et ordtak som sier. Det er lett å anta at folk som ikke er spreke bare er late. At siden man selv har trent seg til god form kan alle andre, uavhengig av utfordringer, gjøre det samme. Så enkelt er det dessverre ikke alltid.
