kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Litt treg start i dag, selv om jeg har vært våken lenge.  Kjenner at det er litt mye som surrer rundt i hodet. Litt mange baller i lufta på en gang. Et engasjerende hektisk liv slik livet en gang var. Slik jeg egentlig liker at det er. Men så var det det at energinivået ikke er som før. Det er en grunn til at jeg ikke lever det livet jeg elsket.

Egentlig kan jeg ha lave skuldre. Jeg har jo kontroll. Jeg har oversikten. Leserinnlegget jeg har jobbet med ble sendt til lokalavisa i går ettermiddag, like etter at borgfreden tok slutt. Når det blir publisert er opp til avisen.

Det meste er klart til bryllup i helgen. Ungene er voksne og har ansvar for egne antrekk. Jeg trenger bare ordne mine egne klær. Der er det meste på plass. Skal pusse litt på bunadsølvet mitt i dag. Jeg har ikke brukt det på over 30 år. I morgen venter frisøren. Gave er kjøpt, må huske å kjøpe kort…  Hva er det jeg stresser med? Jeg har jo kontroll.

Kjenner jeg gleder meg til helgen, selv om den blir hektisk. Bryllupsfeiringa starter med dansekurs i morgen ettermiddag. Det unge paret som skal gifte seg er ikke sikre på at gjestene er stødige på reinlender, gangar og Rørospols. Vel, jeg innrømmer glatt at jeg trenger litt kursing der for å briljere på dansegulvet.

Da livet var mest hektisk var mantraet mitt En dag av gangen. Så fokuset i dag er på dagen i dag.  Foruten å få bunadsølvet til å blinke og få kjøpt kort skal jeg og en tur til Nes i Ådal i ettermiddag.  Politikken har hatt pause på grunn av borgfred. Eller politiske møter har gått sin gang, men utadrettet politisk virksomhet og å ta folk som blir berørt med på råd har vi tatt pause fra. Det skal rettes opp i kveld.

For mens borgfreden gjorde at vi ikke kunne gå til pressen, dele våre synspunkt på sosiale medier eller skrive leserinnlehg kom et litt overrumplet eldreråd frem til at det var smart å gå for å legge ned sykehjemmet på Nes. Eller gjøres om til omsorgsboliger uten bemanning, rett skal være rett. Stikk i strid med kommunedirektørens innstilling. Det er det som har gjort meg så opprørt den siste halvannen uka. Innestengt frustrasjon er ikke sunt har jeg hørt.

Jeg ser kampen om sykehjemmet på Nes som starten på flere saker som kommer ut over høsten og vinteren. Hvordan ønsker vi at eldreomsorgen skal organiseres i fremtiden? Sentralisering av sykehjemsplasser, eller skal vi og ha sykehjem med bemanning ute i distriktene?

Og før vi kommer dit, altdå på sykehjem, hvor skal vi bo da? Kommunen ønsker at eldre skal bo hjemme lengst mulig, helst livet ut. Hvem skal bestemme hva den enkelte definerer som hjem? Hvem skal bestemme hvor du og jeg skal bo når vi blir eldre? Skal vi få lov å bli gamle i det hjemmet vi selv har bygd, oppfostret familien i og som vi nå har nedbetalt gjelden på? Eller sksl vi av hensyn til kommunens ønske om kostnadseffektiv drift av hjemmetjenestene selge hus og hjem, ta opp lån og flytte inn til blokkleilighet i byen. Helst med apotek, legekontor og matbutikk i samme bygget for å unngå lårhalsbrudd på glatt føre med de utgiftene det vil medføre for kommunen.

Jeg er 60. Jeg planlegger hvor jeg skal bo i min alderdom. Det er så jeg får lyst til å flytte i enebolig ute på bygda i ren trass.

I dag er det en dag hvor det er litt vemodige tanker som surrer i kjerringhode. Kongelig begravelse, og jeg har bryllupsdag. Eller jeg har muligens ikke bryllupsdag nå som jeg er enke?  Det er i dag 32 år siden at jeg giftet meg. Det stemmer i det minste, selv om det  markeres med en tur på kirkegården.

Litt kjekt at det blir tur på kirkegården i dag. Da får jeg sett over alle gravene der ute. Sjekket hvordan det ser ut på grava til Mamma og Pappa (Høvdingen) og en annen familiegrav.  Gravene må jo se fine og stellte ut til helgen. Da er det bryllup i slekta.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Slik er livet. Jeg tenker litt vemodig på at i dag er det bryllupsdagen vår og at vi ikke fikk bli gamle sammen. Samtidig som jeg gjør meg klar for å feire et ungt par om få dager. Festdrskta er klar. Bunadssølv må pusses litt på. Jeg har jo ikke brukt bunadsølvet mitt på over 30 år. Jeg må ordne strømper, kjøpe kort, pakke inn gave, klippe hår.  Er det noe mer?

Gleder meg til bryllup i helgen. Et flott ungt par skal gi hverandre sitt JA. Jeg håper de får mange, mange lykkelige år sammen.

Sånn er livet. Vemod og glede går hånd i hånd. Eller avløser hverandre. Sist storfamilien møttes var i begravelsen til Høvdingen. En måned etter møtes vi i glede.  Slektas historie går videre.

Slekter følger slekters gang. I det øyeblikk Kong Harald sovnet inn ble Haakon konge. Det er noe vemodig og samtidig noe fint over det.

For en drøy måned siden døde Høvdingen. Slekta har ikke fått noen ny høvding, men søstrene mine og jeg rykket opp. Vi er nå den eldste generasjonen. De eldre. I noen kulturer er det en forfremmelse, er det det i vår? Nei jeg skal ikke fortsette den tankerekka nå. Da kommer jeg fort over på temaet eldreomsorg, og der har jeg mye på hjertet etter halvannen uke med borgfred.

Vi, søstrene mine og jeg, er blitt den eldste generasjon. Ungene våre er voksne,  selvstendige, flytter fra barndomshjemmet, gifter seg, stifter familier….. Storesøsteren mim har alt fire barnebarn. Slekter følger slekters gang. Fint, men og litt vemodig.

Det var grått og regn fra morgenen så jeg startet dagen med å rydde nok et kjøkkenskap før jeg dro og postet de tre sigareskene jeg solgte i går.

Nå hadde sola brutt gjennom skylaget, så jeg bestemte meg for at en tur i skogen ville gjøre meg langt mer godt enn å rydde i kjelleren som jeg egentlig hadde tenkt å gi meg i kast med. Tok med meg kurven og ei saks, og plukket en god del blåbærlyng i flotte høstfarger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Satte meg så ute på terrassen for å binde en krans av lyngen. Jeg  brukte en ferdig messingring og bandt små buketter av lyng fast til den. Flott å sitte i sola og drive på med dette. Lyngen drysser litt blader i disse dager. Kunne nok med hell laget kransen for et par uker siden.

Hadde litt for lite lyng, så jeg måtte en liten tur bort i Hundremeterskogen å plukke litt mer.

Snart hang ferdig krans på døra til Drømmehuset. Langt fra feilfri. Blomstertråden synes her og der, og den kommer sikkert til å miste en god del blader etterhvert. Men i noen høstdager utover vil den pryde inngangsdøra. Kjerringa er fornøyd!

I dag har det vært grått. Jeg tente stearinlys i stua midt på dagen. Det sier litt.

Ryddingen av to kjøkkenskap gikk raskt og effektivt. Jeg var ferdig med det allerede litt over klokka 9 i morges. Fornøyd med det, siden den ryddinga inbefattet å ligge på alle fire halvveis inni det store hjørneskapet under kjøkkenbenken. Du vet et slikt med karusell, hvor enkelte tiing har det med å ramle av karusellen å havne innerst inne i kroken. Det er utrolig hva man tar vare på, tenker jeg under slike oppryddninger. Lokk til for lengst kastede kjeler, for eksempel. Vel nå er det litt mindre i de skapene. Noe gikk i esken til bruktbutikken, og noe gikk rett i søpla.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Strakk ryggen på sofaen etter ryddinga. Det tar på å krabbe lengst inn i det skapet under benken for rydding og vasking. Da ringte telefonen. Det var eiendomsmegleren som skal selge den tomannsboligen jeg så på i ettermiddag. Hun lurte på om jeg trengte hjelp eller tilbud på finansiering. Jeg hørte at stemmen min kanskje (eller helt sikkert) var litt vel krass da jeg svarte at Først må jeg vel se boligen!. Hun tok raskt tegninga. Når vi har kjøpt bolig tidligere har ikke meglerne vært så på. Da begynte ikke maset før etter visning.

Litt senere tikket det inn en melding som gjorde meg litt blidere. Det var ei som ville kjøpe tre tomme sigaresker jeg har til salgs på finn. Jeg får muligens ikke finansiert en tomannsbolig for det salget, men litt kommer da inn på konto.

Snart er borgfreden over, så jeg tok og jobbet litt med leserinnlegget jeg har tenkt å få publisert når den er over Det inbefattet et par telefonsamtaler til partikollegaer, og da også litt snakk om andre aktuelle politiske saker. Ah, ingenting er som å bruke litt av dagen på politikk!

Så var det på tide å dra på visning.  Jeg hadde egentlig trodd at når jeg så boligen ville jeg finne ut at dette ikke var boligen for meg. At jeg mest dro dit for å få slått fast det. Få strøket den av lista. Sånn ble det ikke. I det minste ikke helt.

Plenklippingsbiten var overkommelig. Fargegjengivelsen på bildene på finn.no var feil. Det var en varmere farge. Eiendomsmegleren mente den het sand. Det var visst det stylisten anbefalte for tiden. Jeg kunne leve med veggene til jeg eventuelt fikk en av mine gode ideer. Det som uroet meg med kjøkken og bad kunne jeg stryke, selv om jeg nok ville skiftet vask og vaskeskap på badet etterhvert.

Det som trekker ned er beliggenheten. Den ligger litt langt fra Hønefoss. Samtidig, jeg må jo ikke til byen hver dag. Kiwi tror jeg at jeg kan gå til på rundt 10 minutter. (8 minutter sier Google. Det er 600m). Ankepunkt 2 er snømåking. Inngangen var liksom på feil side av huset i forhold til carporten. Det var ikke en uoverkommelig avstand, samt at det er snakk om gangvei, ikke kjørevei. Likevel, det snør gjerne en del her. Det er noen snøfall i løpet av en vinter.

Det er noen tanker som surrer i kjerrighodet. Men jeg tror ikke det blir noen budkrig på leiligheten med det første. Jeg har tid til å tenke. Det er og et par leiligheter til jeg skal se på.

Ute regner det. Vel, plager ikke meg nevneverdig. Planen min for dagen er å få ryddet et par kjøkkenskap.  Det kan fint gjøres i regnvær.

I ettermiddag skal jeg på visning åå en tomannsbolig. Jeg tror ikke det blir mitt nye hjem. Det jeg liker best ved den er prisen. Eller, planløsningen og størrelsen er ok. Og den kan krysse av for alle punktene på må-ha-lista mi. Den har og et par ting som teller opp. Som vedovn og to uteplasser.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det som drar ned er beliggenheten. Den har gangavstand til matbutikk og kaffe-latte, men er lenger umna Hønefoss sentrum enn jeg bor nå. Det er og en tomannsbolig med litt grønnt rundt.  Det er positivt, men må få klarhet i hva som regnes som fellesareal og hva som er mitt ansvar. Hvor mye snømåking og plenklipping det er snakk om.

Jeg har og et par spøsmål til megler etter å ha lest tilstandsrapporten. De går på kjøkken og bad. De to dyreste rommene å pusse opp. Det trekker og ned at jeg på sikt må male samtlige rom, utenom badet. Rommene er nymalt i sånn moderne, kald gråfarge. Sikkert etter meglers anbefaling. Ikke helt min stil.

Jeg har god tid på å finne drømmeboligen, og kommer ikke til å forhaste meg. Dette blir fjerde gangen jeg kjøper bolig. Jeg har lært noe på veien. Erfaring som er greit å ha med seg.

Jeg gikk en tur i byen i dag. Mest for å lete etter fotomotiv med litt urban høststemning. Jeg fant kanskje ikke helt det jeg jaktet på, men noen bilder ble det. Og i tillegg fant jeg noe som kanskje gledet meg mer. Helt tilfeldig traff jeg på en av journalistene i lokalavisa. Han kom gående bak meg på fortauet.

Noen av mine politikerkollegaer er raske til å løpe til pressen. Jeg er ikke det. Det er som regel de som tar kontalt med meg, ikke omvendt. Dog har jeg numrene til et par av jornalistene i lokalavisa lagret på telefonen. Greit å se at det er de og ikke en telefonselger som ringer, og greit å ha hvis jeg skulle føle for å ta kontakt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den siste uka har jeg tenkt flere ganger på å kontakte akkurat denne journalisten, men latt det være. Kongens død og borgfred. Vel, det er ikke ulovlig å stoppe opp å hilse. Det går under vanlig høfflighet.

Så jeg gjør det. Stopper opp og hilser – og spør om han vil ha et tips til en sak. Det vil han jo. Hvilken journalist sier nei til det. Jeg sier han bør sjekke referatet fra siste møte i eldrerådet. Det var sist mandag. Han famler litt etter notisboka han ikke har, tipper han ikke er på jobb. Jeg ser og at han virkelig begynner å tenke. Hvilken sak kan ha vært oppe i eldrerådet?

Jeg gir han en kort setning, egnet som overskrift. Jeg ser han skjønner at han har fått et godt tipd. Hva setningen er og hva saken dreier seg om publiserer jeg selvsagt ikke på blogg. Det er borgfred – og er jeg heldig får jeg publisitet på saken slik at den kan følges opp når borgfreden er over. Leserinnlegget er klart.

Det er nok en klar, fin høstdag. Litt kjølig på morgenen, termometeret viste 6 grader da jeg sto opp litt over klokka 7. Men det er lovet at det skal stige til over 20 grader i løpet av dagen.

Bildet er fra arkivet. Solsikkene på bildet er visne, og står lutrygget i pallekarmen. Jeg er usikker på om jeg skal kutte de ned nå, eller la de stå så insekter og fugler får forsyne seg til frosten tar de. Når det var 6 grader klokka 7 er det ikke lenge til første frostnatt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har liksom gitt opp hagen for i år. Etterslepet gjennom sommeren har blitt litt stort. Jeg vet at det er dumt. At jobben da blir større til våren.  Men energien og kroppen har ikke holdt til alt jeg gjerne skulle ha gjort. Slik ble det bare.

Nei, jeg har ikke tenkt å sitte her og sutre over stakkars meg. Jeg mer konstanterer fakta. Jeg har en kropp som ikke alltid spiller på lag. Jeg må ta hensyn til vondter og dagsform. Det er derfor jeg har fått innvilget uføretrygd. Det er og fakta at det har vært noen tøffe år. At det kanskje ikke er så rart at jeg falt litt sammen i vinter. At det tok litt tid å reise seg igjen.

Det er og fakta at jeg har kjent at overskuddet og optimismen har vært stigende gjennom sommeren.  Pågangsmotet øker og jeg får mer ut av dagene, selv om kroppen fremdeles har sine begrensninger.

Veden skal nok komme i hus. Det er det viktigste å få gjort i hagen nå i høst. Så begynner jeg med friskt mot på resten av hagen til våren hvis jeg fremdeles bor i Drømmehuset.

Den store montseraplanta som har kost seg på terrassen i hele sommer ble flyttet inn på fredag. Ranukkelknollene er for lengst tatt opp og ligger tørt og mørkt og venter på neste vår. Jeg venter litt med å ta inn pelargoniar og grave opp georgineknollene. Georginene blomstrer fortsatt og har mange knopper. Sommerblomstene skal få visne langsomt og erstattes etter hvert med lyngplanter. Jeg er i gang, som Høvdingen ville ha sagt det.

Temperaturen har steget til 10 grader. Det er på tide å åpne terrassedøra og starte med denne dagens gjøremål.

Ah, strand, ramsalt hav og solnedgang. Kan det bli bedre? Og snart, snart skal jeg få oppleve dette igjen! Eller kanskje ikke sånn veldig snart, jeg skal nyte en lang høst, komme meg gjrnnom en kort vinter og kose meg i vårsola først. Men så, neste sommer da skal jeg dra av sted!

Husker dere jeg skrev om en kirke på et nedlagt fiskevær At en blogg-leser hadde tipset meg om kirken, og at jeg så smått begynte å leke med tanken om at det kunne være en fin tur for kjerringa på egen hånd? Ferja ut til fiskeværet Grip har sluttet å gå for i år, men neste sommer må det jo gå an å ta en tur.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag fikk jeg på ny mail fra bloggleseren, selveste Prusseluskan, og hun fikser overnatting. Det er bare for meg å sette datoen.

Det er slike litt sprøe ting jeg liker. Det er det som gjør meg til Rare meg. innimellom. At jeg gjør slike litt ville ting. Reiser til ei avfolka øy ute i havgapet fordi en totalt ukjent person sender meg mail og foreslår det.

I dag fant jeg sopp da jeg tok en tur i Hundremeterskogen! Såpass mye at det er nok til tilbehør til en middag. Endelig!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg så og noe knall gult soppaktig som jeg var usikker hva var. Jeg spurte AI. Jeg fikk til svar at det var Trollsmør. Det er en slimsopp, egentlig ikke en sopp. Mer en slags blanding av sopp og amøbe (?).  Ble litt klokere på skogturwn i dag. Trollsmør er ikke spiselig, hvis noen lurte.

Rare meg er helgeutfordringen fra Ut i ftiluft. Jeg tror hun tenkte seg at vi skal dele litt uheldige selfier. Vel, jeg er så rar at jeg sjelden tar selfier. Synes sjelden jeg er heldig på bilder, og enda sjeldnere når jeg står og myser inn i min egen mobil.

Om jeg ikke har noen selfie å dele antar jeg at jeg får delta i utfordringen for det. Ut i friluft pleier å være raus sånn. For rar det er jeg, det har jeg alltid følt meg. Eksentrisk kalles det, muligens.

I det legger jeg at jeg ikke er som alle andre. Ikke prøver jeg å være det heller. Det sluttet jeg med en eller annen gang på videregående. Bare jeg er meg. Se opp for etterligninger. hadde jeg som motto på rusdekortet, og overrasket kanskje både meg selv og andre med det. Den beskjedne jenta som ikke helt passet inn samme hvor mye hun prøvde advarte plutselig mot at folk skulle prøve å etterligne henne, være som henne.

I ettertid har jeg tenkt en del på det valget av motto. Hva var det som traff meg da jeg så det på en lang liste med forslag på russemotto? Og hvordan turte jeg å velge det? Medelever hadde hermet etter meg og mobbet meg i årevis, og så valgte jeg et russemotto som advarte folk mot at noen kunne finne på å prøve å bli som meg, etterligne meg. Jeg husker at da jeg sendte det inn for å få det trykket på russekortene tenkte jeg at dette kom jeg til å få ropt etter meg. Dette og. Men så tenkte jeg at det hadde jeg vel samme hva jeg valgte som motto. Det rare var, at det fikk jeg aldri. Kan ikke huske at noen påpekte valget av motto på en negativ måte.

Det var på den tiden, på slutten av videregående, at jeg begynte å blåse i hva andre måtte mene om meg. Jeg sluttet og å prøve å utslette meg selv for å bli noen jeg ikke var. Jeg kom til at de som kritiserte eller mobbet meg mest var mennesker jeg egentlig ikke brød meg om hva mente om meg, og som jeg regnet med at jeg ikke kom til å ha kontakt med etter videregående.

Tenk så mye morro jeg har hatt etter at jeg kom til at det riktige for meg var å være meg selv, selv om jeg muligens skilte meg litt ut fra den gråe massen. Det er sikkert fremdeles mange som synes at jeg er rar, men hva så? Jeg har ikke som mål å gå i ett med tapeten. Jeg går min egen vei, lever livet mitt slik jeg vil. Så får andre leve slik de vil.

Den “Åsa” (jeg het det i studietida) som gikk på radiografhøgskolen var langt mer trygg på seg selv enn den Brit som gikk på gymnaset. Kanskje mindre rar og, fordi jeg ikke prøvde å passe inn, være noe annet enn den jeg var. Slik jeg husker det var vi rimelig mange ulike, sterke personligheter på radiografhøgskolen. Det miljøet gjorde meg godt.

Og ja, jeg har kanskje gjort litt rare ting opp gjennom. Ikke sånn veldig rare ting, men tenkt litt utenfor boksen. Jeg skrev til alle sykehusene i Nord-Norge og spurte etter sommerjobb i studietida. Ikke i Oslo eller i hjembyen min som mange andre i kullet. Og jobbet hele sommeren i Harstad hvor jeg ikke kjente noen. Det var helt topp!

Jeg fant en mann som mente jeg var det merkeligste vesen han noen gang hadde støtt på. (Hans ord.) Vi var nok litt rare begge to, men på forskjellig vis. Vi holdt sammen livet ut, i over 35 år. Livet ut. Det er litt rart i våre dager.

Jeg har vært med på et spørreprogram på TV-Norge en gang på 90-tallet. Det het 15-1. Alle deltakerne startet med tre liv og måtte svare riktig på spørsmål innen tre sekunder. Svarte deltakeren riktig så kunne vedkommende velge hvilken annen av sine konkurrenter som skulle få neste spørsmål. De som mistet alle sine tre liv var ute av konkurransen. Jeg svarte feil på alle mine tre spørsmål, og forsvant som første mann ut av konkurransen.

Jeg tok med meg mann og barn og flyttet til Krødsherrad. Mange mente jeg var direkte rsr da vi valgte det. Relativt forståelig. Langt færre syntes vi var rare da vi flyttet derfra 9 år senere. (Og de som syntes det har aldri bodd noe annet sted enn i Krødsherrad.)

Jeg har tatt med ungene på togferie til Pag. (Kroatia) fordi bildet av en robåt på turkis hav var så fint. Vi fant robåten.

Vi har gått Rallarvegen fra Myrdal til Flom. Familien kaller det bare Den store nedturen. Likeså tok GGG og jeg en dagstur over til vestlandet for å gå Sverrestigen og Kongevegen, bare som et innfall.

Vi har feriert i Pitigilano og Bud. Begge steder like idylisk og eksotisk.

Jeg er Rødtpolitiker. Mange mener de er rare og litt farlige. Revolusjon neste, liksom. Jeg har stått langt oppe på ei stortingsliste, og nesten blitt vara til stortinget.

Jeg, ei godt voksen kjerring, er blogger, og av og til (i det minste et par ganger) på toppen av bloggtopplista.

Jeg har gjort så mye gøy og rart fordi jeg sluttet å bry meg om hvorvidt andre synes jeg er rar og i stedet gjør det jeg føler for. Det jeg har lyst til.

Dette var litt om rare meg. Håper jeg svarte på utfordringen, selv om det ikke var noen selfie.