En fin dag

Søndagen har blitt kveld, snart er det natt. Det har vært en fin dag. Storfamilien har vært samlet til akebursdag. Ikke alt for mye snø, men nok snø på jordet til at snowresere  akebrett og sklimadrasser fikk nok fart for de som satte utfor. Eldste mann som satte utfor bakken var Gamle Gubben Grå på 57 år, yngstemann som akte har akkurat fylt to.

Jeg lot aking være aking og koste meg med å se på de andre. Egentlig litt imponert over Gamle Gubben Grå. Han er ikke så sporty, og vi maste nesten ikke for å få han til å sette seg på snowreseren. Det ble med den ene turen, likevel er jeg imponert   Det var flere voksne enn meg som ikke akte.

Kos rundt bålpanna. Bålkaffe varmet en frossen sjel. Da sola gikk ned og mørket kom på ble det poppet popp-corn over bålet. Ja, det ble servert både pølser og kaker og, slik seg hør og bør på en fødselsdag.

Det er så kos å se alle sammen. Hele gjengen. Slike dager en kan leve på lenge.

 

Selger du hytte-dasser?

Oppe i Valdres ligger som kjent hytta vår.  Vårt lille fristed på rundt 50 kvadrat.  Hytta er bygd en gang på 60-tallet og er en skikkelig hytte-hytte uten vann eller strøm.

Vi overtok den etter mine svigerforeldre for en tid tilbake, og har så smått begynt å pusse den litt opp.  Ikke store greiene. Vi liker den enkle sjarmen. Noen møbler er skiftet ut, samme med sofaputer og gardiner. Vi har malt vegger, gulv og kjøkkeninnredning og fått satt inn ny ovn. Jøtul nummer tre som sto der før er den styggeste ovnen jeg vet om.

Etter at Gamle Gubben Grå fiksa så den ivrig bloggende kjerringa får ladet mobilen via solcellepanelet savner jeg ikke strøm. Solcelleanlegget gir og muligheter for å lese på senga, gassbluss og bålpanne er mer enn bra nok til matlaging.

Vann har vi med på kanner, og sommerstid er det en brønn lang, langt nede i lia.
Ja, den brønnen er der selvsagt om vinteren og, men da er den i tillegg til å ligge langt nede i lia, begravet under en haug med snø. Tipper vannet i brønnen da er frosset, men jeg har aldri tatt skituren ned og gravd frem brønnen for å sjekke. Da er det lettere å smelte snø til vaskevann. Innlagt vann har jeg faktisk aldri savnet. Jeg er en primitiv sjel.

Det eneste jeg savner er do inne på hytta.

Å besøke utedassen langt nede i lia mens morgengryet så vidt har begynt å farge himmelen rød har så klart sin sjarm. Men la meg komme med noen bakgrunnsopplysninger om denne kjerringa.
Jeg veier et tresifret antall kilo, og nedprioriterte knipeøvelsene etter samtlige av fem barnfødsler. I tillegg er jeg en frossenpinn. Jeg har og kommet i den alderen da nattlige toalettbesøk nesten har blitt en vane. Litt rødvin eller en øl til hyttekosen øker sannsynligheten for nattlige ekspedisjoner nedover lia.

Vel, det faktum at jeg er en frossenpinn gjør at jeg utsetter i det lengste å krabbe meg ut av dyna og pleddet jeg ligger godt tulla inn i. Når jeg og mine noen og hundre kilo endelig får rota meg ut av senga og kommer meg opp i stående stilling, ja da haster det med det toalettbesøket Det økte trykket på blæra som stående stilling medfører minker ikke behovet, og det er bare å gi full speed i retning utedassen.

Det er bare det at denne kjerringa er ikke bygd for fart.
I tillegg til litt for mange kilo har jeg nok av andre skavanker. Jeg skal ikke gå i detalj, men enkelte kroppsdeler har mer titan enn knokkelvev. Flere ganger har fall fra egen høyde, altså at jeg sklir på ett eller annet og ramler ført til brudd med etterfølgende sykehusinnleggelse og lange perioder med rullestol eller rullator. Beinskjør, sier legene.

Nattestid hender det ofte at stien, eller tråkket ned mot utedassen, får en fin hinne av ny-frosset glatt is. Jeg klarer fint å se for meg kjerringa i purkegalopp nedover mot utedassen, miste forfeste og bli liggende i snøen   med et eller annet komplisert brudd.
Å tro at jeg ville klare å oppnå kontakt med Gamle Gubben Grå inne i hytta er urealistisk. Han hører dårlig i våken tilstand og sover godt der oppe i den friske fjellufta. Om jeg vikke husket å ta med meg mobilen min før jeg ga meg ut på dass-ekspedisjon nattestid, ville heller ikke en telefon inn til gubben vekke han.

En ting kan jeg fortelle med sikkerhet. Når jeg endelig klarer å løsrive meg fra den varme senga og begir meg ut i vinterkulda er fjellvettreglene som blåst ut av hodet, enda de henger pent innrammet på veggen ute i gangen.

Jeg melder ikke fra hvor jeg går. Unødig heft å bruke tid på å prøve og vekke gubben for å fortelle at jeg går for å tisse.
Jeg tar null hensyn til hvordan vær det er ute. Må man, så må man. Respekt for snø, vind og kulde er som blåst bort når trangen blir for stor.
Og nei, jeg er ikke rustet mot uvær og kulde.  Jeg har knapt klær på kroppen. Og tar definitivt ikke med meg ryggsekk og det utstyret fjellet krever.
Og ja, jeg går alene.

Bildet over er tatt på vei hjem fra en måneskinnstur til utedoen. Selv om vi har hyttenaboer er hyttetomtene store og hyttene spredd. Å håpe at en hyttenabo hører meg bedre enn halvdøve Gamle Gubben Grå er vel heller ikke noe å gamble på.

Vel jeg har for lengst kommet til at vi må ha do inne på hytta.
Vi har et “bad/ vaskerom” mellom gangen og vedskjulet hvor denne tronestolen kan få stå. Det rommet har betonggulv, og sluk i gulvet. Egner seg godt til formålet.
Nå gjenstår det bare å finne den beste og rimeligste løsningen. Og det er her du kommer inn.  Har du en god ide eller et godt tilbud, nøl ikke med å ta kontakt!

Gamle Gubben Grå kom for noen år siden hjem med et Porta-potti kjøpt på loppemarked. Det hadde en sittehøyde på rundt 30 cm.  Hvis kjerringa mot formodning skulle la seg  synke så lavt, ville hun ha store problemer med å reise seg igjen.  Så løsningen må ha normal sittehøyde.

Ei enkel dobøtte er også utelukket. Den er så lett og ustødig at den raskt  vil hvelve når kjerringa forsøker å reise seg igjen. Denne påstanden er erfaringsbasert.

En slik løsning som på bildet over dukket opp på Finn.no for noen år siden, og ble vurdert. Har ikke helt slått fra oss den tanken, men kanskje litt annen modell?  Nei, jeg tenker ikke på en dostol ala sykehjem eller sykehus.

Doc og Dask skrev i går om separasjonstoalett.  Det tror jeg ville fungere. Litt usikker på det med urin og ut i terreng eller tank. Å grave ned en tank ser jeg på som komplisert, og terreng…   Hva kreves det av grunnforhold, terreng etc?

Drømmen har lenge vært et Cindrella forbrenningstoalett  som går på gass, men muligens finnes det like bra eller bedre løsninger.  Målet er å få toalettet på plass i løpet av året, helst før påskesola steiker i hytteveggen.

Så kjære leser opplys ei tissetrengt kjerring om hva hun bør velge. Mens andre toppbloggere reklamerer for alt fra ellos til osteholdere ønsker jeg bare et godt tilbud på en hyttedass.

 

 

 

 

Noen sannhetens ord fra kjerringa…

Det er lørdag, frihelg og god tid med tekoppen og bloggskriving. Hva passer vel bedre enn å ta et kritisk blikk på hva toppbloggerne skriver om? Ikke minst fordi jeg har havnet nede på 12. plass med så vidt over 1.000 sidevisninger. Fretexfunn og sengekos dro liksom ikke den store leserskaren.

Jeg skulle ønske at jeg i september en gang hadde skrevet om glutenfrie, lavkarbopannekaker uten nøtter for da kunne jeg holdt meg på bloggtoppen uke etter uke uten å komme med et eneste nytt blogginnlegg slik som Lavkarbo med Hanne. Forstå det den som kan. I stedet skrev jeg om Mette Ask….   (eller det var 30. august , men nesten september)  Det innlegget har blitt lest 5.124 ganger og fikk hele 92 kommentarer (de fleste fra Mette Ask) men selv om det fremdeles blir klikka inn på innlegget nesten daglig er det ikke nok til å holde meg på toppen av bloggtoppen. Jeg hadde nok for lengst forsvunnet i glemselens slør  hvis det ikke hadde kommet noe nytt fra meg.

Det er ikke bare 4 måneder gamle pannekaker som selger. Det gjør det meste av mat. Ukesmenyen fra Mat fra bunnen av er på andre plass. Så jeg burde selvsagt ha skrevet et innlegg om menyen her i Drømmehuset den siste uka.
Vel, forrige lørdag var det en sånn ferdig form med en pastarett. På søndag hadde vi rester fra en middag tidligere i uka. Kalkunfilet med tagliatelle. Mandag hadde vi tortelini med ostesaus og bacon. Hadde en rest av blåmuggost fra ost- og vinkvelden på lørdag jeg ville bli kvitt. Tirsdag var det tomatsuppe.  Onsdag pølser i brød eller lompe. Valgfritt for husets beboere., På torsdag ferdigpizza. I går kveld sto det kald risengrynsgrøt og ventet på meg da jeg kom fra jobb.
Litt usikker på om jeg ville fått 6.335 sidevisninger på den ukesmenyen.

Søtsaker selger også. Katrine Stenhjem, kvinnen bak bloggen Spis og Spar, deler sin oppskrift på  Lavkarbo Snickers sjokolade.
Jeg skal ærlig innrømme at ernæring og karbohydrater er liksom ikke det jeg er mest opptatt av. Men hvis jeg ikke har forstått helt feil er sukker liksom karbohydrater. Sukker, karamell, sjokolade osv.
Det er lenge siden jeg har kjøpt meg en Snickers sjokolade, men sist jeg spiste en besto den av sjokolade, karamell og peanøtter. Når oppskrifta til Katrine inneholder, sukrin, sukrinsirup og sukkerfri sjokolade mister jeg interessen. Jeg tror ikke man dør av å spise karbohydrater, og selv om jeg vet at jeg som diabetiker kan spise sukrin uten at det påvirker blodsukkeret tror jeg ikke man behøver å ha bokser med snickers sjokolade stående lett tilgjengelig.
Jeg vet, jeg får liksom piggene ute bare jeg hører ordet Lavkarbo.

Kokkejævel er til min store forundring (og glede) nede på en tredje plass. Han er og på sukkerkjøret. Deler bilde på bilde av kakepynt fra nettbutikken sin.  Jeg har et tips til Kokkejævel (selv om jeg ikke tror han er begeistret for tips fra meg.) Begynn med lavkarbo-kakepynt. Om det r sukker eller sukrin i det du pynter kaka med har sikkert ikke stort å si verken for utseende eller pris. Men bare du setter ordet ” Lavkarbo” foran ordet kakepynt kommer den rette kundegruppen til å handle som gale, gjerne til dobbel eller tredobbel pris.

Stine Skoli deler rabattkode og forteller oss hva hun har kjøpt på ellos.
Vel, jeg fikk ikke over 2.000 sidevisninger da jeg fortalte hva jeg hadde kjøpt på Fretex Mulig jeg må høre med Fretex om jeg kan dele ut rabattkoder?

Mamma på hjul hyller prinsessen som ble myndig i går, og troner på toppen av bloggtoppen for andre eller tredje dag på rad. Kongestoff selger, det sier vel noe om hvilken målgruppe som nå leser blogg. Hint, hint, De er sjelden på alder med prinsessa,.
Jeg sjekker datoen i dag og finner ut at  William Kidd ville ha blitt 377 år i dag hvis han ikke hadde endt sine dager i galgen i Execution Dock i1701. Hvem William Kidd var? Det skal jeg fortelle om i et senere innlegg. Så det lønner se å følge med på denne bloggen her.

Ida Wulff har flytt inn i nytt hus. Eller flytt inn og flytt inn. Flesteparten av møblene står igjen i den gamle boligen fremdeles. Hun har badekar og en sofa etter hva jeg kan se av bildene.
Jeg er muligens desperat etter klikk, men jeg tror ikke jeg bytter ut Drømmehuset.

Doc og Dask er på hyttetur.
Jeg får straks og med en gang lyst til å sjekke ut fenomenet separasjonsdass etter å ha lest innlegget til Doc og Dask. Kanskje det er løsningen på toalettproblemet vi har på hytta.
Hvis du ikke har fulgt med på hva som er problemet på hytta vår, kan muligens denne beskrivelsen fra et innlegg fra 2015 gi deg en viss ide.

Til tross for at noe av det siste jeg hadde gjort før jeg krøp til køys var å besøke utedassen langt nede i lia, våknet jeg litt over 03.00og måtte tisse.  Det fristet ikke.  Jeg snudde meg rundt, knep øynene og et par andre muskler hardt igjen, og sa til meg selv at det bare var innbilning.  Det gikk dårlig.  Søvnen ville ikke komme tilbake.  Og klokka 04.30 var det helt klart ikke innbilning lengre.  Enda så lite det fristet, jeg måtte ut NÅ: Behovet ble ikke noe mindre da jeg kom meg opp i stående stilling, Et tresifret antall kilos trykk på blæra sånn i stående stilling, fem barnefødsler og nedprioritering av knipeøvelser gjorde sitt, og med raske skritt forserte jeg stua, kom meg ut i gangen, tok meg ikke tid til å lete etter støvlene i mørket, røska opp døra og stormet ut i bare sokkelesten.   Å komme seg helt ned til utedassen langt nede i lia kunne jeg bare  glemme.
Sjelden har jeg ønsket mer at jeg var mann.
Å sette seg i hockey og late vannet ute i det fri, kan være befriende nok, men ikke når det er 1 meter høye snøplogkanter. Men må man så må man. Jeg lot min blekhvite rumpe skinne om kapp med månen og lot det stå til.  DEILIG:  Med våte sokker, og litt råe benklær tuslet jeg inn igjen, vrengte av meg det våte tøyet og sovnet raskt i varmen fra dyna.

Vibbedille er nok like desperat etter klikk som meg. Nå har hun begynt å tenne på garnet sitt.
Ja, det er helt sant!  Etter i årevis å ha vist oss flotte strikke- og hekleoppskrifter tar hun i gårsdagens innlegg og tenner på garn, noe som gir henne 5.293 sidevisninger.  Mange gjør det mest utrolige for å havne på bloggtoppen.
Jeg har ingen tanker om å tenne på strikketøyet mitt. Derimot har jeg planer om å strikke to riller på temperaturteppet mitt i kveldinga  Orket ikke strikke da jeg kom fra jobb i går.
Tror jeg må innom Spar Kjøp før det. Tror ikke jeg har nok garn til to riller med null til minus fem grader, og det var det både i går og i dag.

Jobb ja, Monica Vederhus er i likhet med meg lykkelig for å ha en jobb å gå til.
I likhet med Monica gleder jeg meg og til mandag og en ny arbeidsdag.  Siden smittetallene stiger mot himmels, har vi i Tisk-teamet mer enn nok å gjøre.

Når vi er inne på pandemien kommer vi ikke utenom Bunny som er den siste toppbloggeren som er over meg på lista. Han er på vei til Oslo for å protestere mot vaksinepass og vaksinepress.
Jeg føler at jeg ikke bør ha for sterke meninger om temaet, jobben min tatt i betraktning.
Min spådom er at bare Omnicom har fått nådd toppen sin, og flatet ut igjen om en måneds tid eller så, så er pandemien snart over og Korona blir en vanlig virusinfeksjon som vi må lære og forholde oss til uten massive nedstengninger.
Når man så i etterkant skal evaluere pandemihåndteringen bør man gi det litt tid slik at man ikke evaluerer allerede til høsten.  En slik evaluering bør man ta en god tid etterpå. For eksempel 2025. Da har man sett mer av langtidsvirkningene på enkeltmennesker og på samfunnet. Både psykiske, fysiske og økonomiske.
Uten å ta evalueringen på forskudd håper jeg man ser at beredskap og intensivkapasitet  er områder man kan bli langt bedre på.

Nei, skal jeg få “lov” til å dra på kaffè å kose meg med en kaffe-latte i dag, så må jeg slutte å sitte her og knotte og kaste meg over vaskefille og husarbeid (samt sparke liv i Gamle Gubben Grå som har sovnet på sofaen).
Følg med på bloggen, det vil etter hvert dukke opp innlegg om William Kidd og separasjonsdasser.

 

 

 

Litt nytt, eller brukt…

.Jeg vet jo at det å vise frem sine nyeste innkjøp er noe skikkelig bloggere driver med. Så her kommer mine innkjøp fra Fretex her om dagen.

Se på disse søte skjebne i porselen til å ha i krydderbokser eller lignende! Det er slike ting jeg virkelig liker. Kostet 19 kroner pr. stykke. De hadde to, og de ble med hjem.

Jeg har en STOOR stabel med uleste bøker liggende i kroken mellom sofaene i stua. Datteren syntes den ble litt vel dominerende oppe på hjørnebordet, så den ble plukket ned på gulvet da julepynten kom opp. Jeg burde absolutt ikke kjøpe flere bøker.  Men når selveste Statsministeren sto og bøy seg frem for kun 15 kroner, ja da ble jeg fristet over evne. Kan jo være kjekt å bli litt bedre kjent med tankegangen hans.

Ikke kanskje de mest spennende kjøp, men det er det som er så spennende med Fretex. Man vet aldri hvilke skatter man finner.

Våknet med et smil om munnen.

Våknet i morges med et smil om munnen.  For en natt!!!  Jeg snudde meg mot Gamle Gubben Grå, lenge jeg har vært så fornøyd når natta blir dag.  Vel, Gubben var alt stått opp. Jeg hørte kaffemaskinen dure ute på kjøkkenet.  Jeg kastet et blikk på klokka, og fant ut at det var på tide å stå opp. Gledet meg allerede til å legge meg i kveld.

I går kveld, var ryggen som vanlig vond.  Jeg lå på sofaen og sloss med Charlie Chihuahua om pelspleddet. Selv om det var fyr på peisen frøys jeg, og når jeg fryser strammer jeg musklene enda mer og får mer vondt.
Jeg kom til å tenke på at jeg hadde fått et elektrisk varmeteppe av Datteren til jul.  Det hadde jeg egentlig ikke undersøkt så nøye. Det går på strøm, og strøm er dyrt. Tenkte at Gamle Gubben Grå kom til å fly i fistel om jeg som vandrer rundt i et digert pledd med armer og hette og tuller meg inn i ullpledd og pelspledd utenpå det når jeg ligger på sofaen også skulle begynne med elektrisk varmeteppe. Ja, og Gamle Gubben Grå fyrer jo godt i peisen i tillegg. Mulig isolasjonen i Drømmehuset ikke er helt maks, men  det er ikke kjøleskaptemperatur inne.

Vel, jeg tok min mest innsmigrende stemme og lurte på om ikke Gamle Gubben Grå kunne hente varmeteppe til meg slik at jeg bare fikk undersøkt det litt nøyere.  Jeg trengte bare vente et kvarter før han kom med pleddet. Merkelig nok uten kommentarer om strømprisene.

Jeg trodde det var et pledd jeg kunne tulle meg inn i, men bruksanvisningen advarte mot det.  Det varmer det vi i gamledager kalte et varmelaken, Men det var stort nok til hele dobbeltsenga – og det beste av alt. Det hadde to temperatursoner med hver sin kontroll! Det betydde at jeg kunne ha på maks varme i min halvdel av senga, og Gamle Gubben Grå kunne skru ned, eller av varmen i sin halvdel.

Pleddet ble lagt i senga og skrudd på maks på begge soner. Det sto at man skulle gjøre det en halv time før en krøp til køys, så vi monterte det rundt klokka 22.

Og du verden for ren luksus en halv time senere når jeg krøp under mine to dyner!!!!  Det var godt og varmt, og jeg trengte ikke krølle meg sammen som en liten ball for å holde på varmen slik jeg har følt at jeg måtte. Jeg strakk meg ut i all min lengde, og følte varmen varme opp ryggen min. Sakte men sikkert følte jeg at jeg klarte å slappe av bedre enn på en god stund. Musklene slapp taket og jeg sovnet med et smil om munnen, det samme smilet som jeg våknet med i dag tidlig.

Jeg har ikke sovet i hele natt. Lenge siden jeg har gjort det. Varmen ble skrudd av en gang rundt 2. Da var det mer enn varmt nok. Men jeg har sovnet igjen så fort jeg har fått snudd på meg. Ikke ligget våken og lett etter en behagelig stilling. Takk, Datteren!  denne gaven satte jeg virkelig pris på!

Jeg skulle ønske at ryggen var fin når jeg våknet, men det var den ikke. Den var like vond som den har vært noen dager.  Jeg måtte ta en halv pille fra den boksen jeg helst ikke åpner for ofte før jeg kjørte Yngst Sønn på jobb i morges.  Det blir nok en pille til før jeg selv starter på jobb klokka 12.
Ryggen pleier å bli bedre når jeg liksom får gått den litt til, så nå er det snart en tur ut med Charlie Chihuahua.  Det gjelder å holde seg i aktivitet, så går nok dagen på et vis.
Og når arbeidsdagen er over venter sofaen, pelspleddet og når dagen blir natt – en god for-oppvarmet seng. Jeg gleder meg!

 

 

Fint men kaldt

En ting som hjelper for meg når ryggen er kranglete er å gå. Kanskje ikke nødvendigvis så langt, og helst på ujevnt underlag som i skogen.

I dag tok jeg en meg Charlie Chihuahua og gikk en tur i skogen her oppe. Den er ikke stor den skogen, så det er ikke store turen å skryte av.

Det var nydelig solskinn, nesten vårfølelse når en ser på bildene. Men du så kaldt! Minus tre, føles som minus 8 sto det på yr gnår vi gikk ut.  Vinden kom i store kast. Det knaker i furustamnene og vi så noen skikkelige rotvelt. Altså trær som hadde blåst over ende, det kom ikke trær ramlende mens vi var i skogen.

Med røde roser i kinnene kom jeg inn etter en times tid ute. Friskt og godt.

Villa Sorgenfri

240 meter fra rundkjøringen på Carl Berners plass i Oslo ligger en mystisk, gammel park med en lindealle ut mot Trondheimsveien, en villa fra 1860-årene og en eldgammel gravhaug.  Parken fremstår som en hemmelig hage. Inngangen  til parken går via Jørgen Løvlands gate, forbi en villa preget av fordums prakt. Det er Villa Sorgenfri.  Fra villaen til Trondheimsveien går lindealleen, og på høydedraget sør for bygningen ligger en fredet gravhaug som ifølge Byantikvaren er fra cirka år 400-600, altså folkevandringstida.

Slik beskrives området jeg nå skal skrive om i et blogginnlegg på bloggen Sinsenboeren fra november 2020. Dette er en del av området ved det gamle sykehuset Sophies Minde og det er planer for å etablere en stor barnehage på området. Hva man skal gjør med villaen på bildet, Villa Sorgenfri er ennå ikke endelig bestemt.
Eller det er feil, for i desember sendte Oslobygg KF ut en pressemelding om at Villa Sorgenfri skal rives.

Villa Sorgenfri ble bygd av Statsrådinne Caroline Sørenssen i 1867.
At hun ble benevnt Statsrådinne hadde ikke noe med at hun var statsråd, slik jeg først trodde. Du vet lærer, lærerinne, danser. danserinne osv. Nei benevnelsen “Statsrådinne” henspiller på at hun var gift med en statsråd.

Jeg må virkelig google og lete en stund før jeg finner ut hvilken statsråd Sørenssen hun var gift med. I de fleste opplysningene om statsrådene står ikke hustruen oppført. Men til slutt finner jeg ut at det er Statsråd Søren Anton Wilhelm Sørensen.  Han døde i 1853 av Kolera – og Caroline ble eier av området rundt Villa Sorgenfri i 1856.

En liten sånn fun-fact om Statsråd Søren Anton Wilhelm Sørensen. Han var halvbror til Karen (Kaia) Christiane Wilhelmine Stoltenberg (født Sørensen). Om dette har noe med den Stoltenberg familien vi kjenner i dag aner jeg ikke.

Men nå glemmer vi Statsråder og Stoltenberger, det er bygget jeg er opptatt av.

I 1894 ble eiendommen solgt til Major Otto Fougner. Fougner eide også Økern og Hasle Gård. Disse gårdene er også i det vi i dag kaller Oslo.

Nok en fun-fact. Denne Otto Fougner var født i Hole, som jo er her i Ringeriksområdet.

Vel, Fougner eide ikke eiendommen lenge. I 1897 ble eiendommen solgt videre til AS Nasjonalbryggeriet.

AS Nationalbryggeriet etablerte, som de fleste skjønner, bryggeri på eiendommen.
Anlegget kostet opp mot 1,6 millioner kroner som kom i tillegg til en aksjekapital på 800 000 kr. Blant de store aksjonærene var P. Ltz. Aass, som ble valgt til formann i styret. Oppføringen av det store og for den tid meget moderne bryggeribygget ble vesentlig dyrere enn planlagt. Hele aksjekapitalen ble brukt opp, og det måtte tas opp et stort banklån som styremedlemmene garanterte for. Men heller ikke dette var nok, og det ble tatt opp et pantelån på én million kroner for å få bygget klart for produksjon. Det kom så vidt i drift, men da ølmarkedet etter Kristiania-krakket i 1899 falt kraftig, gikk man tom for driftskapital. Et forsøk på aksjeutvidelse mislyktes, og dermed gikk bryggeriet til skifteretten som konkursbo i 1901.

Bryggeriet hadde da rukket å lage øl en gang.
Dermed kan de sies å ha produsert Norges dyreste øl, med en produksjonskostnad på omkring kr 100 per flaske i 1901. Dette tilsvarer ifølge Norges Banks inflasjonskalkulator 7.640,50 i 2021-kroner. Hva utsalgsprisen måtte ha blitt da er knapt til å tenke på.

For å hindre at spekulanter overtok og startet ny øl-produksjon i bryggeriet, kjøpte de andre Kristiania-bryggeriene konkursboet Og det var en klausul ved kjøpet at det ikke skulle drives bryggeri der.

Staten kjøpte bygningen i 1916, og under første verdenskrig holdt proviantvesenet til der og brukte kjellerne som lager.

I 1927 ble anlegget overtatt av Sophies Minde, tidligere kalt vanførehjemmet,  og var en nasjonal helseinstitusjon for funksjonshemmede,  Bygningsmassen ble da betydelig ombygd slik at den egnet seg til sykehusdrift.

Villa Sorgenfri, den flotte murvillaen til Statsrådinnen, ble da internatskole for “vanføre” barn.  Det ble den brukt til fra 1933 og frem til en gang på 1960-tallet.

Deretter var den barnehage for de ansatte ved Sophies Minde, frem til Oslo kommune overtok bygget i 2004.

I forbindelse med at kommunen skulle sikre seg tilstrekkelig med tomter og bygg for å dekke et stort behov for nye barnehager i området kjøpte Omsorgsbygg, som nå har blitt en del av Oslobygg KF, Villa Sorgenfri i 2004

Og etter det har det ikke skjedd stort.

Eller det er ikke helt sant. I 2008 ble bygget fredet. Men ellers har det ikke skjedd noen verdens ting.

Ikkenoe annet enn det som som regel skjer med bygg som får stå i fred å forfalle. Etasjeskillene har gitt etter flere steder, veggene går i oppløsning, og store deler av huset har fått ekte hussopp. Bygget utgjør en fare for sine omgivelser om det blir stående, og rivning er dessverre uunngåelig,

At rivning til slutt er uunngåelig burde ikke komme som en overraskelse på Oslo kommune. Antakelig har det vært planen lenge.  Det er alltid billigere å la offentlige eiendommer forfalle og heller bygge nytt enn å ta vare på, vedlikeholde og oppgradere det man alt har.

Eller, det er ikke nødvendigvis billigere hvis man ikke utsetter vedlikeholdet for lenge.  Mer bærekraftig er det og å ta vare på det man har. Utfordringen, eller problemet om du vil, er vel heller at det er morsommere, gjevere og mer prestisje i å klippe snorer og slå seg på brystet fordi man lot bygge det og det nybygget enn å være den politikeren som bevilget penger til maling, tett tak og ny drenering.

Jeg skriver ikke dette for å henge ut Oslo kommune. Jeg kunne fortalt om flotte bygg som står og forfaller i mange kommuner. Ikke minst på Ringerike hvor jeg jo selv er i kommunestyre. Jeg kan nevne Villaen, den gamle presteboligen og Ullerål Gamle skole. (Ullerål ikke fullt så gamle skole og, men den er jo alt revet.) Det et like dumt at alle disse byggene står og forfaller og.

Villa Sorgenfri er fredet. Hvis Oslo kommune river den må det bygges opp igjen et tilsvarende bygg på tomta. Det som pleier å skje i slike tilfeller er at det går både vinter og vår og som regel flere tiår før byggeplanene blir iverksatt, og da med så mange unntak at det nye bygget langt fra blir en kopi av den fredede byggningen som ble revet.

En kopi vil alltid være en kopi. Det er forskjell på en kopi av Mona Lisa som jeg gjerne skulle hatt på det rosa gjestetoalettet mitt og det maleriet som henger i Louvre. Man kan ikke i nye bygg gjenskape historien som sitter i veggene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Håper ikke Bunny sto og venta

I innlegget En utfordring……  her om dagen skrev jeg at jeg skulle til Drammen i går, og at jeg da ville ta denne Brølofonen på Bragenes torg i nærmere øyensyn. Ja  og så brøle litt hvis jeg fant det for godt. Tenkte kanskje Bunny ville dukke opp og brøle litt sammen med meg. (Eller bare le av meg når jeg sto og brølte.)

Men timen på sykehuset tok lengre tid enn forventa. Ikke selve undersøkelsen da. Den gikk raskt unna. Synet hadde ikke forandret seg fra sist kontroll, heldigvis.  Men ventetida for å komme inn var lang.  Blir ofte slik på slutten av dagen.
På veien ut traff jeg på noen jeg kjenner.  Jeg har jo mange bekjente i sykehusmiljøet etter mange år i foretaket og det ble litt skravling. Vedkommende var ferdig på jobb og hadde i likhet med meg god tid.

Da jeg gikk mot bilen begynte det å småregne, og å mørkne.  Isete og glatt var det og i Drammen.  Og plutselig fristet det ikke å labbe videre ned på Bragenes for å stå og brøle i en diger aluminiumssak.  Hva skulle det egentlig være godt for?

Brølofonen er jo egentlig der for at vi skal kunne brøle klima-brøl.
Mitt forslag til Bunny gikk ut på at man kan brøle ut andre typer brøl, alt etter hva en føler for å brøle mot eller for.
Men ved nærmere ettertanke; er ikke det å stå å brøle i grunn en relativt primitiv form for protest?
Mer Homo habilis, urmenneske, enn noe som passer inn i det 21. århundre og det moderne menneske?

Både Bunny og jeg har lært å uttrykke oss på mindre primitive måter enn å stå å brøle.
Egentlig er vi begge ganske flinke til å uttrykke oss på våre respektive blogger. For å være ærlig tror jeg vi begge når langt flere med våre budskap om hva som frustrerer oss på våre respektive blogger enn om vi står og brøler på torget i Drammen.

Så jeg tok ikke turen til Bragenes og Brølofonen.
Jeg satt meg i bilen og kjørte hjemover. På veien stoppet jeg på Fretex. Kanskje gjør jeg like mye for klimaet med alle mine bruktkjøp og en aktiv tanke om gjenbruk enn ved å stå og brøle på et torg i Drammen.

 

 

Temperaturteppe.

Vet dere hva et “temperaturteppe” er?  Det visste ikke jeg heller da jeg leste om det inne på bloggen til Vibbedille her om dagen. Vel, når jeg lurer på noe så spør jeg, og Vibbedille svarte:

Du velger fargene du vil bruke, så en temp liste, f.eks: Gradene 0-5 i en farge, 5-10 i en annen osv. Da er det å hekle/strikke dagens tempfarge hver kwell for inneværende dag 😀 Teppene blir veldig fine til slutt 🙂

Det der syntes jeg hørtes ganske så morsomt ut.  Det hadde jeg likt, tenkte jeg, og den tanken forlot liksom ikke hodet.  Jeg søkte litt rundt på nett, 9g fant ut at en veldig enkel og grei måte å lage et slikt temperaturteppe var å bare legge opp en hel haug med masker, og så strikke en rille hver dag. (Altså 2 rette pinner.)

2 pinner hver dag hørtes overkommelig ut, selv for meg.  Så jeg dro på Sparkjøp og kjøpte litt garn i går, og strikket første rille i går. Andre rille ble strikket i dag. I går var det 4 kuldegrader, i dag 3 varmegrader – så får vi se hvor mange grader og hvilken farge det blir i morgen.

Sagt opp på video

Enkelte arbeidsgiveres fantasi for å slippe å stå i ubehagelige situasjoner slutter ikke å forundre meg, selv om jeg ikke lenger lar meg overraske.

En leder med personalansvar har, slik jeg ser det, ansvar for å behandle personalet på en respektfull måte. Noen ganger må man stå i situasjoner som kan være tøffe og ubehagelige, men det er en del av lederansvaret.

Siste eksempel på ledere som ikke er sitt ansvar bevisst er hentet fra Sverige. Jeg husker ikke firmaet, men det er kanskje mindre viktig?

Vel, firmaet skulle nedbemanne. Nedbemanninger er aldri hyggelig. Verken for de ansatte eller for lederne. Jeg har stor forståelse for at det er ubehagelig for en leder å se en ansatt, en kollega, i øynene og si at vi har ikke plass, eller bruk for deg lenger. Men selv om det er aldri så ubehagelig er det en oppgave som desverre noen ganger følger med det å være leder.

Vel, i dette svenske firmaet fant de en kreativ måte å unngå det ubehaget.

De ansatte som var overtallige fikk en mail. I mailen var en lenke de ble bedt om å klikke seg inn på. Når de gjorde så, kom de til en filmsnutt hvor lederen fortalte dem at de var overtallige, og herved oppsagt.

Når den ansatte så satt der med tusen tanker og like mange spørsmål gikk skjermen i svart.

Det var ikke lenke til et teams-møte eller annet digitalt møte hvor det var mulighet for dialog.  Som jeg kanskje kunne ha forståelse for i disse hjemmekontor-tider. Det var lenke til en forhåndinnspillt film.

På den måten fikk ledelsen informert de ansatte som skulle sies opp uten å møte de ansikt til ansikt og bli nødt til å forholde seg til de reaksjonene som måtte komme. Mye met behagelig for lederen, må vite.