I går høstet jeg inn krydderurter fra krydderhagen. Omtrent den eneste delen av hagen jeg har vært fornøyd med i år.
Det ble en god del persille som havnet i fryseren. Mynte ble bundet i bukett og hengt til tørk. Blir nok til god te en kald høstkveld. Resten av urtene, stort sett dillkroner og basilikum la jeg i oliveolje. Det blir da en krydderolje, kjekt til så mangt.
Det gjelder å høste nå før de første frostnettene kommer. Så kan jeg kose meg med egne kryddergleder utover høsten og vinteren.
Bunadsølvet ble pusset. Det tremgtes. Det er 31 år siden sist det var i bruk. Nå skinner det. Kort til bryllupsgaven rakk jeg også å kjøpe før jeg satte kursen oppover Ådalen for å redde et sykehjem fra å bli nedlagt. Man kan si at dagene har et variert innhold.
Jeg kunne si mye om prosessen for å redde et sykehjem, men det får heller komme i et eget innlegg. Stikkordet er samarbeid. Rødt kan ikke redde et sykehjem alene, men får vi med oss mange nok av de andre partiene kan vi få gjennomslag for vårt syn. Så mens jeg dro frustrert og forbanna fra møte i eldrerådet sist mandag, dro jeg hjem fra Ådalen med håp og optimisme. Dette skal vi klare å ro i land.
Det ble sen middag. Var ikke hjemme før rundt klokka 21. Snakket med ungene og satte opp logistikkplan for morgendagen. Og så, så var det straks tid for å krype til køys.
Litt treg start i dag, selv om jeg har vært våken lenge. Kjenner at det er litt mye som surrer rundt i hodet. Litt mange baller i lufta på en gang. Et engasjerende hektisk liv slik livet en gang var. Slik jeg egentlig liker at det er. Men så var det det at energinivået ikke er som før. Det er en grunn til at jeg ikke lever det livet jeg elsket.
Egentlig kan jeg ha lave skuldre. Jeg har jo kontroll. Jeg har oversikten. Leserinnlegget jeg har jobbet med ble sendt til lokalavisa i går ettermiddag, like etter at borgfreden tok slutt. Når det blir publisert er opp til avisen.
Det meste er klart til bryllup i helgen. Ungene er voksne og har ansvar for egne antrekk. Jeg trenger bare ordne mine egne klær. Der er det meste på plass. Skal pusse litt på bunadsølvet mitt i dag. Jeg har ikke brukt det på over 30 år. I morgen venter frisøren. Gave er kjøpt, må huske å kjøpe kort… Hva er det jeg stresser med? Jeg har jo kontroll.
Kjenner jeg gleder meg til helgen, selv om den blir hektisk. Bryllupsfeiringa starter med dansekurs i morgen ettermiddag. Det unge paret som skal gifte seg er ikke sikre på at gjestene er stødige på reinlender, gangar og Rørospols. Vel, jeg innrømmer glatt at jeg trenger litt kursing der for å briljere på dansegulvet.
Da livet var mest hektisk var mantraet mitt En dag av gangen. Så fokuset i dag er på dagen i dag. Foruten å få bunadsølvet til å blinke og få kjøpt kort skal jeg og en tur til Nes i Ådal i ettermiddag. Politikken har hatt pause på grunn av borgfred. Eller politiske møter har gått sin gang, men utadrettet politisk virksomhet og å ta folk som blir berørt med på råd har vi tatt pause fra. Det skal rettes opp i kveld.
For mens borgfreden gjorde at vi ikke kunne gå til pressen, dele våre synspunkt på sosiale medier eller skrive leserinnlehg kom et litt overrumplet eldreråd frem til at det var smart å gå for å legge ned sykehjemmet på Nes. Eller gjøres om til omsorgsboliger uten bemanning, rett skal være rett. Stikk i strid med kommunedirektørens innstilling. Det er det som har gjort meg så opprørt den siste halvannen uka. Innestengt frustrasjon er ikke sunt har jeg hørt.
Jeg ser kampen om sykehjemmet på Nes som starten på flere saker som kommer ut over høsten og vinteren. Hvordan ønsker vi at eldreomsorgen skal organiseres i fremtiden? Sentralisering av sykehjemsplasser, eller skal vi og ha sykehjem med bemanning ute i distriktene?
Og før vi kommer dit, altdå på sykehjem, hvor skal vi bo da? Kommunen ønsker at eldre skal bo hjemme lengst mulig, helst livet ut. Hvem skal bestemme hva den enkelte definerer som hjem? Hvem skal bestemme hvor du og jeg skal bo når vi blir eldre? Skal vi få lov å bli gamle i det hjemmet vi selv har bygd, oppfostret familien i og som vi nå har nedbetalt gjelden på? Eller sksl vi av hensyn til kommunens ønske om kostnadseffektiv drift av hjemmetjenestene selge hus og hjem, ta opp lån og flytte inn til blokkleilighet i byen. Helst med apotek, legekontor og matbutikk i samme bygget for å unngå lårhalsbrudd på glatt føre med de utgiftene det vil medføre for kommunen.
Jeg er 60. Jeg planlegger hvor jeg skal bo i min alderdom. Det er så jeg får lyst til å flytte i enebolig ute på bygda i ren trass.
I dag er det en dag hvor det er litt vemodige tanker som surrer i kjerringhode. Kongelig begravelse, og jeg har bryllupsdag. Eller jeg har muligens ikke bryllupsdag nå som jeg er enke? Det er i dag 32 år siden at jeg giftet meg. Det stemmer i det minste, selv om det markeres med en tur på kirkegården.
Litt kjekt at det blir tur på kirkegården i dag. Da får jeg sett over alle gravene der ute. Sjekket hvordan det ser ut på grava til Mamma og Pappa (Høvdingen) og en annen familiegrav. Gravene må jo se fine og stellte ut til helgen. Da er det bryllup i slekta.
Slik er livet. Jeg tenker litt vemodig på at i dag er det bryllupsdagen vår og at vi ikke fikk bli gamle sammen. Samtidig som jeg gjør meg klar for å feire et ungt par om få dager. Festdrskta er klar. Bunadssølv må pusses litt på. Jeg har jo ikke brukt bunadsølvet mitt på over 30 år. Jeg må ordne strømper, kjøpe kort, pakke inn gave, klippe hår. Er det noe mer?
Gleder meg til bryllup i helgen. Et flott ungt par skal gi hverandre sitt JA. Jeg håper de får mange, mange lykkelige år sammen.
Sånn er livet. Vemod og glede går hånd i hånd. Eller avløser hverandre. Sist storfamilien møttes var i begravelsen til Høvdingen. En måned etter møtes vi i glede. Slektas historie går videre.
Slekter følger slekters gang. I det øyeblikk Kong Harald sovnet inn ble Haakon konge. Det er noe vemodig og samtidig noe fint over det.
For en drøy måned siden døde Høvdingen. Slekta har ikke fått noen ny høvding, men søstrene mine og jeg rykket opp. Vi er nå den eldste generasjonen. De eldre. I noen kulturer er det en forfremmelse, er det det i vår? Nei jeg skal ikke fortsette den tankerekka nå. Da kommer jeg fort over på temaet eldreomsorg, og der har jeg mye på hjertet etter halvannen uke med borgfred.
Vi, søstrene mine og jeg, er blitt den eldste generasjon. Ungene våre er voksne, selvstendige, flytter fra barndomshjemmet, gifter seg, stifter familier….. Storesøsteren mim har alt fire barnebarn. Slekter følger slekters gang. Fint, men og litt vemodig.
Det var grått og regn fra morgenen så jeg startet dagen med å rydde nok et kjøkkenskap før jeg dro og postet de tre sigareskene jeg solgte i går.
Nå hadde sola brutt gjennom skylaget, så jeg bestemte meg for at en tur i skogen ville gjøre meg langt mer godt enn å rydde i kjelleren som jeg egentlig hadde tenkt å gi meg i kast med. Tok med meg kurven og ei saks, og plukket en god del blåbærlyng i flotte høstfarger.
Satte meg så ute på terrassen for å binde en krans av lyngen. Jeg brukte en ferdig messingring og bandt små buketter av lyng fast til den. Flott å sitte i sola og drive på med dette. Lyngen drysser litt blader i disse dager. Kunne nok med hell laget kransen for et par uker siden.
Hadde litt for lite lyng, så jeg måtte en liten tur bort i Hundremeterskogen å plukke litt mer.
Snart hang ferdig krans på døra til Drømmehuset. Langt fra feilfri. Blomstertråden synes her og der, og den kommer sikkert til å miste en god del blader etterhvert. Men i noen høstdager utover vil den pryde inngangsdøra. Kjerringa er fornøyd!
I dag har det vært grått. Jeg tente stearinlys i stua midt på dagen. Det sier litt.
Ryddingen av to kjøkkenskap gikk raskt og effektivt. Jeg var ferdig med det allerede litt over klokka 9 i morges. Fornøyd med det, siden den ryddinga inbefattet å ligge på alle fire halvveis inni det store hjørneskapet under kjøkkenbenken. Du vet et slikt med karusell, hvor enkelte tiing har det med å ramle av karusellen å havne innerst inne i kroken. Det er utrolig hva man tar vare på, tenker jeg under slike oppryddninger. Lokk til for lengst kastede kjeler, for eksempel. Vel nå er det litt mindre i de skapene. Noe gikk i esken til bruktbutikken, og noe gikk rett i søpla.
Strakk ryggen på sofaen etter ryddinga. Det tar på å krabbe lengst inn i det skapet under benken for rydding og vasking. Da ringte telefonen. Det var eiendomsmegleren som skal selge den tomannsboligen jeg så på i ettermiddag. Hun lurte på om jeg trengte hjelp eller tilbud på finansiering. Jeg hørte at stemmen min kanskje (eller helt sikkert) var litt vel krass da jeg svarte at Først må jeg vel se boligen!. Hun tok raskt tegninga. Når vi har kjøpt bolig tidligere har ikke meglerne vært så på. Da begynte ikke maset før etter visning.
Litt senere tikket det inn en melding som gjorde meg litt blidere. Det var ei som ville kjøpe tre tomme sigaresker jeg har til salgs på finn. Jeg får muligens ikke finansiert en tomannsbolig for det salget, men litt kommer da inn på konto.
Snart er borgfreden over, så jeg tok og jobbet litt med leserinnlegget jeg har tenkt å få publisert når den er over Det inbefattet et par telefonsamtaler til partikollegaer, og da også litt snakk om andre aktuelle politiske saker. Ah, ingenting er som å bruke litt av dagen på politikk!
Så var det på tide å dra på visning. Jeg hadde egentlig trodd at når jeg så boligen ville jeg finne ut at dette ikke var boligen for meg. At jeg mest dro dit for å få slått fast det. Få strøket den av lista. Sånn ble det ikke. I det minste ikke helt.
Plenklippingsbiten var overkommelig. Fargegjengivelsen på bildene på finn.no var feil. Det var en varmere farge. Eiendomsmegleren mente den het sand. Det var visst det stylisten anbefalte for tiden. Jeg kunne leve med veggene til jeg eventuelt fikk en av mine gode ideer. Det som uroet meg med kjøkken og bad kunne jeg stryke, selv om jeg nok ville skiftet vask og vaskeskap på badet etterhvert.
Det som trekker ned er beliggenheten. Den ligger litt langt fra Hønefoss. Samtidig, jeg må jo ikke til byen hver dag. Kiwi tror jeg at jeg kan gå til på rundt 10 minutter. (8 minutter sier Google. Det er 600m). Ankepunkt 2 er snømåking. Inngangen var liksom på feil side av huset i forhold til carporten. Det var ikke en uoverkommelig avstand, samt at det er snakk om gangvei, ikke kjørevei. Likevel, det snør gjerne en del her. Det er noen snøfall i løpet av en vinter.
Det er noen tanker som surrer i kjerrighodet. Men jeg tror ikke det blir noen budkrig på leiligheten med det første. Jeg har tid til å tenke. Det er og et par leiligheter til jeg skal se på.
Ute regner det. Vel, plager ikke meg nevneverdig. Planen min for dagen er å få ryddet et par kjøkkenskap. Det kan fint gjøres i regnvær.
I ettermiddag skal jeg på visning åå en tomannsbolig. Jeg tror ikke det blir mitt nye hjem. Det jeg liker best ved den er prisen. Eller, planløsningen og størrelsen er ok. Og den kan krysse av for alle punktene på må-ha-lista mi. Den har og et par ting som teller opp. Som vedovn og to uteplasser.
Det som drar ned er beliggenheten. Den har gangavstand til matbutikk og kaffe-latte, men er lenger umna Hønefoss sentrum enn jeg bor nå. Det er og en tomannsbolig med litt grønnt rundt. Det er positivt, men må få klarhet i hva som regnes som fellesareal og hva som er mitt ansvar. Hvor mye snømåking og plenklipping det er snakk om.
Jeg har og et par spøsmål til megler etter å ha lest tilstandsrapporten. De går på kjøkken og bad. De to dyreste rommene å pusse opp. Det trekker og ned at jeg på sikt må male samtlige rom, utenom badet. Rommene er nymalt i sånn moderne, kald gråfarge. Sikkert etter meglers anbefaling. Ikke helt min stil.
Jeg har god tid på å finne drømmeboligen, og kommer ikke til å forhaste meg. Dette blir fjerde gangen jeg kjøper bolig. Jeg har lært noe på veien. Erfaring som er greit å ha med seg.
Jeg gikk en tur i byen i dag. Mest for å lete etter fotomotiv med litt urban høststemning. Jeg fant kanskje ikke helt det jeg jaktet på, men noen bilder ble det. Og i tillegg fant jeg noe som kanskje gledet meg mer. Helt tilfeldig traff jeg på en av journalistene i lokalavisa. Han kom gående bak meg på fortauet.
Noen av mine politikerkollegaer er raske til å løpe til pressen. Jeg er ikke det. Det er som regel de som tar kontalt med meg, ikke omvendt. Dog har jeg numrene til et par av jornalistene i lokalavisa lagret på telefonen. Greit å se at det er de og ikke en telefonselger som ringer, og greit å ha hvis jeg skulle føle for å ta kontakt.
Den siste uka har jeg tenkt flere ganger på å kontakte akkurat denne journalisten, men latt det være. Kongens død og borgfred. Vel, det er ikke ulovlig å stoppe opp å hilse. Det går under vanlig høfflighet.
Så jeg gjør det. Stopper opp og hilser – og spør om han vil ha et tips til en sak. Det vil han jo. Hvilken journalist sier nei til det. Jeg sier han bør sjekke referatet fra siste møte i eldrerådet. Det var sist mandag. Han famler litt etter notisboka han ikke har, tipper han ikke er på jobb. Jeg ser og at han virkelig begynner å tenke. Hvilken sak kan ha vært oppe i eldrerådet?
Jeg gir han en kort setning, egnet som overskrift. Jeg ser han skjønner at han har fått et godt tipd. Hva setningen er og hva saken dreier seg om publiserer jeg selvsagt ikke på blogg. Det er borgfred – og er jeg heldig får jeg publisitet på saken slik at den kan følges opp når borgfreden er over. Leserinnlegget er klart.
Det er nok en klar, fin høstdag. Litt kjølig på morgenen, termometeret viste 6 grader da jeg sto opp litt over klokka 7. Men det er lovet at det skal stige til over 20 grader i løpet av dagen.
Bildet er fra arkivet. Solsikkene på bildet er visne, og står lutrygget i pallekarmen. Jeg er usikker på om jeg skal kutte de ned nå, eller la de stå så insekter og fugler får forsyne seg til frosten tar de. Når det var 6 grader klokka 7 er det ikke lenge til første frostnatt.
Jeg har liksom gitt opp hagen for i år. Etterslepet gjennom sommeren har blitt litt stort. Jeg vet at det er dumt. At jobben da blir større til våren. Men energien og kroppen har ikke holdt til alt jeg gjerne skulle ha gjort. Slik ble det bare.
Nei, jeg har ikke tenkt å sitte her og sutre over stakkars meg. Jeg mer konstanterer fakta. Jeg har en kropp som ikke alltid spiller på lag. Jeg må ta hensyn til vondter og dagsform. Det er derfor jeg har fått innvilget uføretrygd. Det er og fakta at det har vært noen tøffe år. At det kanskje ikke er så rart at jeg falt litt sammen i vinter. At det tok litt tid å reise seg igjen.
Det er og fakta at jeg har kjent at overskuddet og optimismen har vært stigende gjennom sommeren. Pågangsmotet øker og jeg får mer ut av dagene, selv om kroppen fremdeles har sine begrensninger.
Veden skal nok komme i hus. Det er det viktigste å få gjort i hagen nå i høst. Så begynner jeg med friskt mot på resten av hagen til våren hvis jeg fremdeles bor i Drømmehuset.
Den store montseraplanta som har kost seg på terrassen i hele sommer ble flyttet inn på fredag. Ranukkelknollene er for lengst tatt opp og ligger tørt og mørkt og venter på neste vår. Jeg venter litt med å ta inn pelargoniar og grave opp georgineknollene. Georginene blomstrer fortsatt og har mange knopper. Sommerblomstene skal få visne langsomt og erstattes etter hvert med lyngplanter. Jeg er i gang, som Høvdingen ville ha sagt det.
Temperaturen har steget til 10 grader. Det er på tide å åpne terrassedøra og starte med denne dagens gjøremål.
Ah, strand, ramsalt hav og solnedgang. Kan det bli bedre? Og snart, snart skal jeg få oppleve dette igjen! Eller kanskje ikke sånn veldig snart, jeg skal nyte en lang høst, komme meg gjrnnom en kort vinter og kose meg i vårsola først. Men så, neste sommer da skal jeg dra av sted!
Husker dere jeg skrev om en kirke på et nedlagt fiskevær At en blogg-leser hadde tipset meg om kirken, og at jeg så smått begynte å leke med tanken om at det kunne være en fin tur for kjerringa på egen hånd? Ferja ut til fiskeværet Grip har sluttet å gå for i år, men neste sommer må det jo gå an å ta en tur.
I dag fikk jeg på ny mail fra bloggleseren, selveste Prusseluskan, og hun fikser overnatting. Det er bare for meg å sette datoen.
Det er slike litt sprøe ting jeg liker. Det er det som gjør meg til Rare meg. innimellom. At jeg gjør slike litt ville ting. Reiser til ei avfolka øy ute i havgapet fordi en totalt ukjent person sender meg mail og foreslår det.
Jeg så og noe knall gult soppaktig som jeg var usikker hva var. Jeg spurte AI. Jeg fikk til svar at det var Trollsmør. Det er en slimsopp, egentlig ikke en sopp. Mer en slags blanding av sopp og amøbe (?). Ble litt klokere på skogturwn i dag. Trollsmør er ikke spiselig, hvis noen lurte.
