kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

De siste dagene har jeg fått meldinger og telefoner fra flere litt mer perifere bekjente. Tidligere kollegaer og folk som har flyttet fra distriktet. Det har vært hyggelige meldinger som viser at folk bryr seg. Det varmer.

Ei av de jeg ble sittende å skrive noen meldinger med skrev at Det er bra du er knall-sterk. 
Jeg ble sittende å tenke litt over den kommentaren.
Er jeg knall-sterk?
Jeg vet at jeg var det en gang Jeg var jo kjerringa som fiksa alt.
Men etter at jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg elsket har jeg tenkt at jeg er ikke der lenger. Jeg er ikke kjerringa som fikser alt, jeg fiksa jo ikke å stå i arbeid til pensjonsalderen en gang. Jeg følte meg svak og hjelpetrengende. Gått ut på dato.

Så tenker jeg tilbake på de siste ukene.
Jo, jeg er knall-sterk. Jeg hadde ikke klart å stå i dette på en slik måte hvis jeg ikke var så sterk. For dette har vært knall-tøffe uker. Ikke minst fordi jeg ikke har hatt GGG å lene meg på. Han var min støtte når det var tunge tider.
Nå må jeg klare tunge tider uten han. Klart det er tøft, selv om jeg har mange som er der for meg. Ikke minst ungene. De har jo mye av GGG i seg, og vet litt om hvordan de kan støtte meg. Hva jeg trenger, og kanskje enda viktigere, hva jeg ikke trenger.

Jeg trenger å få sørge på min måte, og i mitt tempo. Jeg trenger å snakke om GGG, om hva han gjorde i forskjellige situasjoner. Minnes han slik han var når han levde, ikke bare la tankene kverne om da han døde.

Jeg trenger ikke granskende blikk og gravalvorlig stemme. Det går bra med meg. Jeg er ikke et skjørt persilleblad som kan gå i oppløsning hvert sekund.
Jeg trenger ikke mennesker som febrilsk snakker om alt annet. Jeg kan gjerne snakke om andre ting, men det blir litt feil hvis du er så redd for å nevne GGG eller noe som kan minne om han at samtalen blir kunstig.

Ja, jeg er kanskje knall-sterk fremdeles. Det er bra. Det gir meg og mine nærmeste tryggheten for at jeg kommer gjennom dette og. Ungene vet at moren deres har vært ute en vinternatt før. De skjønner at hun har lært seg å takle motgang, og er ikke engstelige for at jeg skal bryte helt sammen. Det gir de den tryggheten de trenger. Det kommer til å gå bra med Mamma.

Knall-sterk. Panseransikt. Vet ikke helt om det er honnørord for ei sørgende enke. Men det er rustningen jeg trenger nå, Tårene, fortvilelsen, savnet og sorgen er der også. Bak panseret. Kommer ut når jeg er alene.
Ikke fordi jeg er engstelig for å vise meg svak, men for å ha sorgen og fortvilelsen i fred. La tårene renne når jeg føler for det, uten at noen forsøker å få de til å stoppe med velmenende trøst. For de må ut.  Det er kanskje ikke trøst jeg trenger, men å få gråte i fred.

Ja, det er bra jeg fremdeles er knall-sterk. Det kommer godt med når en skal gjennom sorgen.

I innlegget Vi er alle vanntette…. skrev jjeget jeg skulle ta hundene med på tur et annet sted enn i nærområdet her. Vise at jeg gjør mer enn å labbe en liten runde i 100-meter-skogen.

Så da ble det tur ved elva og Petersøya. En perle i byen vår som mange ønsker både å videreutvikle og å ødelegge. Litt etter hvilke øyne som ser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sist vi var her, på Kristihimmelfart var geitene her og tok seg av litt kratt. De var ikke her nå, og er dikkert flyttet til nye beiteområder.

Fugler var det derimot nok av. Ikke minst på en grunne ute i elva.

Litt usikker på hva slags fugler det var.

Et flott område som og har krakker hvis man trenger en rolig stund mens man studerer elva og livet elvelangs.

Vi er alle vanntette slår Vibbedille fast i sitt siste innlegg, og jeg er så enig, så enig. Man behøver ikke investere i Gortex klær, dyre sko  og masse annet utstyr for å ta turen over dørstokken. Det er bare å løfte beina over dørstokken og vandre av gårde i det du går og står i så er du i gang.
Kjekt med sko med gode såler og litt vann- og vindtett hvis du skal på skikkelig lange fjellturer som Besseggen, Gaustatoppen eller Prekestolen, men de som har problemer med å forsere dørstokken pleier ikke å starte med slike turer. Skal en labbe en runde i nabolaget behøver man ikke kle seg som om man skal på ekspedisjon.

I går gikk jeg bare turer her hjemme på Vågård. Det er et boligfelt litt utenfor Hønefoss. Egentlig et fint turområde. Vi kan gå innover Vågårdsbygda og mot Eggemoen som er et sted med lysløyper, treningsrunder og stier på kryss og tvers.
Vi kan gå tu i skogen på Hensmoen, hvor noen ønsker å starte en geologipark.
Ta turen gjennom den skogen til Nymoen eller Hen, enten på asfalt eller sti.
Vi kan gå til Lensmannsdrapet eller oppover mot Vælsvannet og videre oppover Ådalen.
Tenker man seg om tror jeg de fleste har fine turer de kan gå rett utenfor døra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tok ikke noen bilder i går. Hensikten med turene var i hovedsak å få luftet hundene. Ikke alltid jeg orker styre med fotografering når jeg går med to hunder i bånd.

Her i området er det bare eneboliger og gårdsbruk. Ingen butikker eller spisesteder.
Riktignok er det et grendehus på den gamle skolen borte i veien her. Den ble nedlagt på 60- eller 70-tallet tror jeg.
På Hensmoen rett over E16 for der jeg bor er et industrifelt med mye virksomhet. Ellers har vi et grustak nedover mot Nymoen og en skytebane. Men det er liksom ikke veien gjennom industrifeltet, grustaket eller skytebanen som blir valgt som turområde for meg og hundene. Det finnes langt mer idylliske steder å gå tur her.

I dag derimot har jeg planer om å ta med meg hundene et annet sted for å gå tur. Det er jo gøy å ikke bare gå de samme rundene hele tiden. For selv om mulighetene er mange her, blir jo mye av turene det samme. Greit med litt forandring.

Det gjør godt å ha vært ute hos Høvdingen. Fått hjulpet han med det som opptok tankene hans, så han finner roen. Ja og så ble det tid til en kaffekopp og en god prat også. Viktig det og.

Har handlet middag for et par dager for oss i Drømmehuset, og sett i lokalavisa at Rødt Ringerike skaper overskrifter selv om jeg ikke er nevneverdig opptatt av politikk for tiden.

Tror det må være agurktid i lokalavisa når det fremstilles som en nyhet at vi i Rødt Ringerike har endra synspunkt når der gjelder Ringeriksbanen. Jeg mener første gang avisa omtalte den endringen i synspunkt var i september i fjor.  Nå er det altså en nyhet at vi fremdeles mener det samme som vi mente i fjor høst. Forstå det den som kan.

Ringeriksbanen, eller Bergensbanens forkortelse har vært planlagt i rundt 100 år.  Forskjellige traseer har  blitt foreslått, utredet, forkastet, blitt med videre, havnet på og av NTP under forskjellige regjeringer, og er for tiden skjøvet på på ubestemt tid. Et perfekt tidspunkt til å ta en fot i bakken og vurdere om det er den mest samfunnsøkonomiske traseen som nå ligger på tegnebrettet, eller om det kanskje hadde vært smart å velge en trasé som ikke går gjennom væpnede våtmarksområder og en allerede overbelastet Oslo-tunell. Ja og om det og samtidig kunne være samfunnsøkonomisk smart å velge en trasé som også kunne ta godstog og på den måten få vekk noen av vogntogene som kjører på E16 og RV7. Kanskje vi på den måten ville kunne bedret ulykkesstatistikken på disse veistrekningene også.

Utspillet kommer ikke til å bli godt mottatt. Her på Ringerike er den politisk korrekte meningen at uten Ringeriksbanen er det kroken på døra for hele Ringerikssamfunnet. Så svart ser ikke vi i Rødt på det. Vi har fremtidstro selv om Hønefoss ikke skulle bli en forstad eller drabantby for Oslo. Vi mener Ringeriksregionen har kvaliteter nok til å stå på egne ben.

Anne, vår kandidat til Stortinget ved høstens valg, er tøff nok til å stå i den stormen som vil komme. Antakelig liker hun det.
Jeg sjekker kommentarfeltet i lokalavisa. De fleste som kommenterer er faktisk enige med oss.
En av de som er uenig skriver mange kommentarer. De fremstår som om mange er uenig, men alle kommentarene som er uenige med oss er signert samme mann. Han er velkjent i kommentarfeltet, og ikke akkurat kjent for å være den mest nytenkende.
Kanskje er vi ikke så på kant med folkeviljen som det man kan få inntrykk av når man leser lokalavisa.

Ser man det. Jeg klarer faktisk også å la meg engasjere når det gjelder litt politikk. Ikke verst.
Dagen som begynte litt tungt ser ut til å bare bli bedre og bedre.

Jeg er i gang, hvis noen skulle lure. Hundene er luftet. Jeg har besvart noen mail. Høvdingen har ringt og lurt på hvor det blir av meg. Den telefonen kom før klokken var 10. Husket han feil, eller hadde ikke jeg lovet å komme i løpet av dagen?  Klokka 10 er fremdeles langt på dag for Høvdingen. Hva er det jeg somler så med?

Så jeg fortet meg å gjøre meg klar. Fant frem middagsrester Høvdingen kan ha til middag i dag. Lukket verandadøra. Skiftet vann i hundeskåla. Snudde borte i veien og dro tilbake for å sjekke om jeg hadde husket å lukke verandadøra…. Jeg er sliten nå. Kjenner at det begynner å tære på overskuddet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men jeg er i gang.

Halvorsen og Linda i bloggen Kretahalvorsen er i ferd med å bryte opp fra Kreta. De skal bo i Norge heretter og ha Kreta som reisemål for ferier. Linda har reist hjem til Norge, og Halvorsen er igjen på Kreta for å ordne alt som må ordnes før de forlater Kreta. I det siste innlegget skriver han at Puslespillet er ferdig, og han er klar for avreise til Norge. Det bli bra. Han og Linda har aldri vært så lenge fra hverandre.

I dag er det tre uker siden GGG døde. Han og jeg har heller aldri vært fra hverandre så lenge siden vi ble sammen i 1989. Jeg har så vidt begynt på puslespillet med å lage meg en hverdag uten han. Eller ikke bare en hverdag, et helt liv uten mannen jeg har hatt ved min side. Det kommer nok til å ta litt tid på å få ferdig det puslespillet.

Tre uker…. På mange måter føles det som om det umulig kan ha gått så lang tid. På andre måter føles det som en evighet siden GGG satt i senga på Ullevål sykehus og tulla og fortalte dårlige vitser. En evighet siden jeg kom fra hyttetur og han lagde middag til meg. Men tre uker… Har det virkelig gått så lang tid?

De tre ukene har vært fulle av praktiske gjøremål. Tre voksne barn som har mistet pappaen sin som trenger omsorg. Familie og venner som skal informeres. Begravelse som skal ordnes. Skiftepapirer og andre papirer som skal fylles ut og en mengde ting å sette seg inn i.
Jeg har gjort som jeg pleier i slike situasjoner; bøyd nakken og gått på.
Nå som jeg er ferdig med mye av det praktiske begynner jeg å kjenne på hvor sliten jeg er.

I min familie tror jeg vi har tradisjon med å takle sorg med å bøye nakken å gå på. Det er viktig å vise at vi er i gang. At vi takler tapet og sorgen. Da Bestemor gikk bort stablet vi ved rett etter begravelsen. Da Mamma gikk bort var det viktig å få potetene opp av jorda en av de første helgene etterpå. Livet går videre. Man trenger ved til vinteren og å få potetene opp av jorda.
Det at man bøyer nakken og går på blir sett på som et sunnhetstegn. Man er i gang.

Så når tekoppen er tømt, frokosten spist og hundene luftet setter jeg meg i bilen og reiser ut over til min barndoms dal. Høvdingen trenger hjelp til en par, tre ting, og det er vel på tide å fylle opp kjøleskap og matskap litt og.
Det er jo bra for meg å ha noe annet å tenke på, ikke sant? Det å gå for mye rundt å tenke har aldri blitt sett på som direkte produktivt.

Og jada. Jeg skal bøye nakken og gå på i dag og. Jeg opptrer som forventet.

Men etterpå, i kveld, natt eller senere denne uka trenger jeg å rette nakken, slappe av, la tankene, følelsene og tårene komme. Bruke tid til virkelig å ta inn over meg at GGG er borte for bestandig. Være i bobla mi, være i sorgen. Ta den tiden jeg trenger for å kjenne på følelsene, på sorgen, på savnet og på håpløsheten.

Jeg trenger tid nå til å tenke først og fremst på meg selv. Kjenne på alle følelsene. Kjenne på savnet.
Jeg kjenner meg selv godt. Jeg vet at jeg ikke kommer til å forbli i sorgens boble for bestandig, men jeg trenger å være der en stund uten alt for mange avbrytelser. Uten å føle at jeg må tørke tårene, ta meg sammen, bøye nakken og stå på.

Bildet over er av for lengst spist junk-food på street-food for noen år siden. Det jeg skal fortelle om skjedde i går da jeg dro for å kjøpe en etterlengtet hamburger  til middag. Av forskjellige grunner havnet jeg på en bensinstasjon og burgersjappe jeg ikke så ofte er innom. En hvor det ikke vanker så mange kjentfolk. Jeg var der oftere før, kanskje ikke for burger, men for ei kjapp baconpølse i brød mellom jobb og møter. Servicen har vært bra og maten som forventet.
Nå lurer jeg på om det snart er kroken på døra for hele stedet.

Det begynte da jeg forsøkte å kjøpe en hamburger med pommes frittes. Vi har ikke pommes frittes! sa damen bak disken litt surt. Jeg synes det er litt rart at et gatekjøkken ikke har pommes frittes, spesielt fordi det var nok av reklameplakate med bilder av dette produktet, men man kan selvsagt gå tom… Jeg fikk nøye meg med burgeren. Brukte litt tid for å fortelle hvilken burger jeg skulle ha. Dama virket met oppgitt over at jeg skulle ha mat enn interessert i å finne ut hva jeg ønsket.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mens jeg spiste kom det inn en turist som spurte høflig om de hadde vannkran ute. Han ville gjerne ha fyllt et par kanner med vann. Har ikke vann! var det kontante svaret fra damen bak disken.
Jeg håper inderlig det bare gjaldt for krana ute, tenkte jeg. Jeg mener, jeg hadde akkurat satt tenna i en hamburger. Kjekt hvis det fantes vann i etablissementet til litt håndvask etc. I det minste for hun som laget hamburgeren.

Litt senere kom det en mann som spurte etter toalett. De har et parr kundetoalett innerst i lokalet i en gang inn mot noen bakom. Jeg har vært der flere ganger ved tidligere anledninger. Men på ny var svaret fra dama bak disken Har ikke toalett. 
Det kom inn ei til som lurte på hvorfor det ble svart at det ikke var toalett. Dere har jo to toalett der sa hun og pekte i riktig retning. Ødelagt sa dama bak disken.

Når hun ikke svate på spørsmål fra slitsomme kunder eller solgte noe til de få som fant det de ønsket ryddet hun frenetisk. Tømte søppeldunker og så i grunn ut som om hun drev og stengte stedet.
Stenger dere snart? spurte en mann som hadde ventet en stund ved kassa mens hun tok seg god tid med ryddingen. Før var dette stedet døgnåpent, men nå hadde jeg sett at det sto på døra at det stengte klokka 23.
Dama svarte Stenger klokka 23. Klokka var på det tidspunktet rundt 18.30
Jeg mente ikke i dag, men for godt! sa mannen ved disken.

Ja, jeg var i grunn enig. For meg så det og ut som om dette stedet kom til å stenge for godt relativt raskt. ynd, for både beliggenhet og service har vært slik at stedet tidligere har vært drevet godt.
Jeg ble sittende og lure på hvem som driver stedet. Det kan ikke være noen som er interessert i å få det til å gå.

Jeg har muligens ikke vært så opptatt av å fotografere hverdagen min i det siste. Slikt går litt i bølgedaler.
Noen bilder ha det imidlertid blitt Stort sett når jeg går mine lufteturer med hundene.
Her et bilde av en nydelig rose i Søndre park da vi gikk tur der her om dagen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her ei rose som strakte seg over et stakitt-gjerde jeg gikk forbi på søndagsturen i dag. den har muligens sett sine beste dager, og nypene nederst i hjørnet er vel et tegn på at det vil komme en høst også etter denne sommeren.

Vibbedille skriver i sitt siste innlegg om å gå tur i regnvær. Som hundeeier er jeg ofte på tur i regnet. Har man hund så må man ut samme hvordan været er. Og ja, jeg liker i grunn å gå tur i regnvær. Kanskje ikke når det virkelig pøser ned, men i stille regn er det helt greit å vandre en tur. Det er ikke alltid jeg gidder å kle meg i regntøy eller Gortex fra topp til tå. Ei noenlunde vanntett jakke holder. Blir jeg våt så blir jeg våt. Klær kan tørkes og jeg krymper ikke av litt vann.

Det jeg derimot ikke gjør så mye når jeg trasker i regnvær er å fotografere. Har opplevd at en telefon jeg hadde tok kvelden etter å ha vært med ut i kraftig regn. Den lå i lokket på sekken da himmelens sluser åpnet seg over oss en gang vi var på vei til Andersnatten.
Det var litt av en tur. Vi var ikke kledd for ekstremvær, skulle bare gå opp til Andersnatten i Sigdal. En enkel fottur på 4,5 km. GGG, tre unger og jeg. Det var mens vi bodde i nabokommunen Krødsherad.
Vi var på god vei oppover toppen på merket sti når regnet styrtet ned. Sånn skikkelig. Stia vi fulgte ble omgjort til bekk, og vi valgte å snu. Det er noen litt bratte fjellpartier mot toppen. Ikke fristet det så veldig med topptur i silende regn heller.

Vi kom oss ned med alle lemmer i behold. Vrei opp litt tøy og tok av oss det våteste før vi satt oss i bilen – og jeg oppdaget at telefonen min ikke hadde tålt regnet.

Når jeg tenker tilbake har det vært mange slike turer opp gjennom livet. Den store nedturen en tur ungene fremdeles snakker om med glede er en av de. Vi tok toget til Myrdal og gikk tilbake til Flåm. Det begynte å snø da vi forlot Myrdal, vi hadde litt opphold, men innen vi nådde bunnen av dalen i stup-mørke hadde det fo lengst begynt å regne skikkelig. Vi var greit kledd for været, men det var likevel en opplevelse som har festet seg hos ungene. Men som jeg skrev ikke på noen negativ måte. Unger tåler som regel vann godt de og.

En del av turopplevelsen ved slike turer er jo og det å komme i hus. Få av seg det våte tøyet, på med tørre kose-klær. Noe varmt i et krus, te eller kakao og kanskje en matbit.

I dag ser det ut til å bli greit vær. Overskyet men ikke noe nedbør. Det blir nok en par, tre turer på meg og hundene i dag og. Men først tekopp og rundstykker.

Det går bra med meg. Kanskje er jeg litt for flink til å understreke det til folk rundt meg. Panser-ansikt. Ei som sørger innvendig men ser ok ut på utsiden.

Det går bra med meg. Jeg forstår at jeg kommer til å komme gjennom dette og.  Jeg forstår også at det kommer til å ta tid. At jeg  knapt har begynt på veien videre uten GGG.  Jeg har ikke hastverk.  Jeg vil bruke den tiden jeg trenger. Jeg vil sørge på min måte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag så jeg gjennom første bokhaug. Bøker GGG har begynt på, men ikke lest ferdig. Bøker som var for tunge eller uten interesse for han, men som noen har gitt han som gave. Jeg vil gi tre av bøkene en sjanse. De andre får vandre videre.

Etterpå satte jeg meg ned med skiftepapirene. Fylte ut etter beste evne så jeg kan sitte i uskiftet bo.  Slike oppgaver krever litt konsentrasjon og tankevirksomhet, og setter og i gang noen følelser.

Mens jeg sitter med det ringer telefonen. Det er en som bare vil fortelle meg hvor jeg vil finne forskjellige ting i tilfelle vedkommende skulle dø.
Vedkommende er ikke døende.
Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg finner det ganske upassende å ringe akkurat meg for å snakke om en mulig brå og uventet død akkurat nå.
Forstå ikke folk hvor vondt jeg har det? Kan de ikke plage andre?
Jeg vet at slikt prat om eventuell rask død er uttrykk for ensomhet. For et ønske om besøk. At ved å trykke på de riktige knappene, tråkke på de riktige følelsene så rører man ved samvittigheten min på en slik måte at jeg henter bilnøklene og kommer på besøk.
Men ikke i dag. Jeg har nok med meg selv og min sorg.

Etter at jeg er ferdig med skiftepapirene og de andre ting jeg har på lista er klokka 14. Planen var en tur til byen og kaffe-latte. Videreføre lørdagstradisjonen. Men jeg kjenner på hvor sliten jeg er. Kanskje mer psykisk enn fysisk. Jeg dropper kaffe-latte og tar med meg ei diger dyne og legger meg på sofaen. Jeg har huset for meg selv. Ja bortsett fra hundene da, men de pleier å roe seg når jeg inntar horisontalen.
Jeg sover et par timer på sofaen i stua. Når jeg våkner igjen kjenner jeg at det har gjort meg godt.

Men jeg må til byen. Må fylle opp blant annet med litt pålegg og hundemat. Dessuten vil jeg få postet det brevet til skifteretten. Jeg vil og få meg en god og feit hamburger til middag. Har ikke kjøpt meg mat sånn siden før GGG døde. Har vært flink og laget middag hver dag. Nå som jeg er alene i helga kan jeg unne meg litt gatekjøkkenmat.

Jeg stikker på Mega først. De har post i butikk.
Hva var det som skjedde med han Kai, da? Spørsmålet kommer mens jeg står og studerer innholdet i en frysedisk. Ser etter kjøtt til søndagsmiddagen. Jeg ser opp og møter blikket til en av naboene våre. En hyggelig mann jeg vet GGG (Kai) snakket mye med. Han ser trist ut. Spørsmålet kommer av oppriktig interesse, ikke bare av ren nysgjerrighet.
Han døde svarer jeg, og hører selv hvor dumt svaret mitt er. Det er jo fordi naboen vet at han er død han spør. Spørsmålet er jo hva han døde av.
Så jeg står der og forteller om brå og uventet død, og kreftdiagnosen i bunn blant lørdagshandlende mennesker på Mega.
Jeg er glad jeg er panser-ansikt akkurat nå. Kjenner at samtalen går inn på meg, selv om jeg og får mye medfølelse, og noen opplysninger om denne naboens prostata-kreft.
Jeg avslutter samtalen så raskt som mulig uten å være uhøflig, og skynder meg videre gjennom butikken.

I brødavdelingen støter jeg på presten som forrettet i begravelsen.
Vi hilser på hverandre med et kort nikk når blikkene våre møtes. Jeg er glad for at prester vet hvordan man oppfører seg i møte med nyblitte enker med panseransikt. Men jeg kjenner at nå har jeg fått nok av denne handleturen. Plukker med meg de siste tingene og skynder meg til kassa.

Jeg trenger noen minutter i bilen for meg selv før jeg kjører til et gatekjøkken og kjøper den etterlengtede hamburgeren. Er det for mye folk ved bordene der kan jeg spise i bilen. Men det går greit å finne et bord i en rolig krok. Ved nabobordet sitter det noen asiatiske sesongarbeidere som snakker ivrig sammen på et språk jeg ikke forstår. De kaster knapt et raskt blikk på meg da jeg setter meg.

Jeg er for lengst hjemme nå. Har gått kveldsturen med hundene og gitt de mat. Skuldrene senker seg. Så er denne dagen gått. Den 19. dagen uten GGG. I morgen venter en ny dag.