Da jeg gikk gjennom toppbloggerne i innlegget To uker gamle matkasser, bingo og vasking av bad….. skrev jeg om at Mat fra bunnen mente at hennes 4.000 lesere skulle ha blomkålsuppe med kjøttboller til middag I dag. Jeg stusset litt på kombinasjonen blomkålsuppe og kjøttboller men kom til at det muligens kunne være godt. Så da gjorde jeg som Mat fra bunnen anbefalte, og lagde blomkålsuppe med kjøttboller til middag.
Eller, Mat fra bunnen lager selvsagt maten fra bunnen av. Jeg gikk for den littcenklere varianten. Toro sin blomkålsuppe og ferdige kyllingkjøttboller. Varmet noen grove rundstykker ved siden av. Helt grei hverdagsmiddag, kjapt og effektivt.
.Noen ganger liker jeg å ta lufteturen med Charlie Chihuahua gatelangs. Titte litt rundt meg i byens forskjellige boligstrøk. Må ikke bestandig til skogs. I dag ble det byvandring.
Studerte både ny og gammel arkitektur.
Et flott blikkfang helt etter min smak.
Ved Blyberghaugen var det kommet opp bilder og informasjon om de gamle husene. Jeg liker sånt. Du får historien rett i fleisen, enten du vil eller ikke.
Jeg traff og på en engasjert byborger. Vi fikk oss en god prat om diverse saker i lokalpolitiken, og var enige om så mangt.
Tok meg og en tur innom gater med gode minner fra barndommen. I denne gata bodde en slektning av Mamma som vi pleide å besøke da jeg var liten. Jeg tror jeg husker hvilket hus det er.
Dette ble en fin morgentur. 5 km viste skrittelleren. Fornøyd med det.
En plass ned i dag. Men 10. plass er heller ikke å forakte.
Bildet av blomsterbuketten er et arkivbilde. Fikk den til fødselsdagen min i forrige uke. Levert på døra fra snille Vivian.
Vivian, Mamma på hjul, er en av svært få av oss 10 toppbloggerne som lever noe som kan minne om luksuslivet vi forbinder med toppbloggerlivet. Hun var på restaurant på lørdag, og fikk levert middag på døra i går.
Samtidig tror jeg ingen av oss ønsker å bytte plass med Vivian. Og selv om Vivian sikkert er veldig takknemlig for den maten de fikk av snille naboer i går, er jeg sikker på at hun egentlig skulle ønske at hun var i stand til å lage den skinkesteika selv.
Sånn tror jeg det ofte er. At alt som virker flott og glamorøst, kanskje ikke er så mye å hige etter. Det jevne, vanlige hverdagslivet er det beste. Og bloggtoppen viser og det.
Vi leser ikke Mamma på hjul fordi vi ønsker å lese om glamorøse restaurantmiddager, men fordi vi ønsker å følge hverdagslivet til Vivian. Det gir oss innblikk i livet til ei tøff dame som kjemper med nebb og klør for å få leve det helt vanlige hverdagslivet.
OK, Andrea Sveinsdottir vlogger om fem forskjellige hårfrisyrer og Stine Skoli har et reklameinnlegg om vinterkåper fra Ellos. Men ellers er det hverdagen som rår over hele bloggtoppen.
Jeg har ikke klikket meg inn på hårvideoen. Håret mitt er kun nåen få centimeter langt, ikke stort jeg kan finne på med det. Den ene kåpa fra Ellos derimot frister veldig…. Mulig jeg klikker meg inn og kjøper en slik.
Vibbedille har kanskje ikke en hverdagsblogg. Det er ikke mange som er så kreative som henne. I går deler hun ideer på gaveposer. Så enkelt at selv jeg ser at jeg kan få det til.
Men også Vibbedille lever et vanlig hverdagsliv uten glitter og glam, annet enn på hobbyfronten. Der tror jeg det er litt glitter innimellom.
Doc og Dask, eller rettere sagt Dask, skrubber ned badet. Det har jeg planer om å få gjort i løpet av uka og.
Ida Wulff reklamerer for sånn matkasse. Det er det samme innlegget hun har ligget på bloggtoppen med de siste 14 dagene. 14 dager gammel matkasse høres ikke særlig glamorøst ut.
Mat fra bunnen bestemmer menyen til sine rundt 4.000 lesere. I dag blir det blomkålsuppe med kjøttboller.
Jeg stusser litt på det med kjøttboller i blomkålsuppa, men finner ut at det sikkert kan bli ganske god kombinasjon. Vi får se. Kanskje blir det blomkålsuppe med kjøttboller til middag her i Drømmehuset i dag.
Monica Wederhus har vært på Bingo.
Jeg har aldri vært på Bingo. Kanskje har jeg fordommer, men jeg forbinder liksom ikke Bingo med trendy glamour.
Da er det bare Kokkejævel igjen. Han har vært på kino. Glamorøst nok, men nokså hverdagslig.
Nei den eneste av toppbloggerne som har levd luksuslivet i går var denne kjerringa her. Jeg fikk tross alt tre timer med fotpleie hjemme på min egen sofa.
Merkelig at det ikke er jeg som er helt på toppen!
Datteren er på besøk, og siden hun har begynt på fotterapeut utdanning så er jeg “forsøkskanin” eller øvelsesdukke. Hæltræl og døde hudceller blir skrapt og slipt vekk. Neglebåndene på tærne likeså. Hun opplyste nettopp at jeg hadde fått dobbelt så stor lilletånegl etter at hun hadde slipt vekk en del av neglbåndet.
Jeg ble litt mer betenkt når Datteren begynte på fot nummer 2 og det plutselig begynte å ryke, eller rettere sagt støve av foten min. Hun bruker en slags elektrisk slipemaskin og sliper neglene mine tynnere. Hun påstår også at det “bor” ting under den høyre stortåneglen min. Jeg blir litt mer betenkt etter den uttalelsen. Kan denne fotterapeuten egentlig faget sitt? Hun har bare gått en snau måned på skolen.
Hun fortsetter med sliping, filing, pussing og pirking. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å ligge og slappe av. Tilslutt smører hun føttene inn med olje. Salve føttene tror jeg de kaller det i Bibelen. Og ja, jeg føler meg nesten som en gud her jeg ligger.
Nesten tre hele timer med pleie og stell av føttene ble det før hun sa seg fornøyd. Eller rimelig fornøyd. På tirsdag har både Gamle Gubben Grå og jeg time på skolen til Datteren. Da skal hun ta resten av føttene mine, og spørre læreren om ting hun lurer på, som hva som bor under den høyre stortåneglen min.
Jeg føler helt klart at Datterens yrkesvalg er noe jeg virkelig kan leve godt med – ja bent ut sette pris på. I kveld kommer jeg til å sveve over gulvene.
Snill som et lam satt jeg bak tastaturet og kom ikke med en eneste kritisk kommentar, og hva skjedde? Jo jeg avanserte fra en 13. plass til plass nummer 9! Og vet dere hva det morsomste er? Jo i innlegget Mannsrollen i endring…. leste dere at jeg hadde fått kritikk for at jeg framsnakket armbåndene til Vibbedille. Det var visst reklame. Hvilke av mine innlegg tror dere fikk flest sidevisninger i går? Jo dette!
Så i dag skal jeg fortsette trenden og bare spre positivitet og glede.
Av de åtte bloggerne over meg er det kun fire som har kommet med noe nytt det siste døgnet.
Det er jo interessant å se hva de skriver om. Jeg mener som får en hel haug sidevisninger uten å fornye seg. Der kan jeg ha mye å lære.
Christine Emilie forteller leserne om hvor stolt hun er av mannen sin. Jeg antar det er det som fører til leserstormen i større grad enn at hun har ryddet i roteskuffen.
Jeg skuler bort på Gamle Gubben Grå der han sitter borte i sofaen og nipper til den første kaffekoppen.
Er jeg stolt av han? (Husk at det der med positivitet, og at det hender Gubben leser bloggen.) Han har ikke gitt ut noen kokebok, selv om han er kokk. Han har ikke startet noen nettbutikk. Han har ikke bygd opp to suksessfulle forretninger, han prøvde seg på en liten kjøpesenter-cafe en gang. Det ble ingen suksess.
Stolt av mannen min…
Jeg trenger ingen mann å sole meg i glansen av. Jeg er stolt av oss, oss som par, som team. Jeg er stolt av at vi har klart å holde ut sammen i over tretti år, selv om livet liksom ikke har vært en dans på roser. Når Gamle Gubben Grå glimter til med sin kunnskapsrikdom, som i en litt opphetet bibeltolkning diskusjon over noen glass rødvin for noen år siden satte en kverulant så ettertrykkelig på plass med bibelsitater og lavmælt saklig argumentasjon at jeg bare ble sittende og måpe. Ja da er jeg stolt av han.
Men mer en stolthet føler jeg nok på glede. Glede over at det ble oss to. Glede av at jeg har en ektemann som er der for meg når jeg trenger han. Glede over at han står som en klippe ved siden av meg samme hva som skjer. Vi hører sammen vi to.
Stine Skoli har levd høyt på bloggtoppen en hel uke med å reklamere for å lage fotobøker. 2.163 mennesker syntes det var utrolig inspirerende å lese om laging av fotobøker i går. (Tenk positivitet, spre glede)
Det er gøy å lage fotobøker, jeg tror og jeg må lage en snart, og muligens skaffe meg en rabattkode jeg kan dele, sånt gir klikk.
Mat fra bunnen fornyer seg en gang i uka, og ligger høyt oppe på listene ved å fortelle folk hva de skal ha til middag. I gå hadde 2.990 familier langtidsstekt hjortestek. Vi var ikke en av de. Vi hadde bondeomelett. Tok ingen bilder. Bildet over er av en hjortemiddag vi spiste på vestlandet i sommer.
Ida Wulff er den siste av de fire bloggerne over meg som ikke har fornyet seg. Faktisk har hun holdt seg på toppen i snart to uker med å reklamere for ei matkasse. Hun er tydeligvis heller ikke blant de 2.990 som spiste hjortestek i går. Jeg har aldri forsøkt sånn matkasse. Har ingen planer om det heller.
Av de fire over meg på lista har tre reklameinnlegg. Tenk hvor høyt oppe på lista jeg hadde kommet hvis jeg hadde klart å få meg en reklameavtale. Det er noe å tenke på for alle mulige annonsører. Og husk og at det innlegget jeg fikk flest klikk på i går var dette her.
Så går jeg over til de fire som faktisk har fornyet seg.
Vibbedille viser frem en heklet julestrømpe. Sånn til å henge på peisen, eller sengestolpen. Vi har aldri hatt den tradisjonen her, og ingen grunn til å starte nå som ungene er flyttet ut eller på vei ut. Men jeg håper å bli ferdig med å strikke en bjellekrans før jul.
Doc og Dask, eller Dask da, Doc er ute på “hemmelig oppdrag”. Altså Dask brukte så lang tid på å finne frem alt hun måtte ha med seg da hun skulle lufte hunden at hunden klarte å gjøre fra seg i to ganger og på kjøkkenet. Vel Dask, vitsen med hundelufting er ikke å ta seg best mulig ut, men faktisk unngå at hunden driter inne…
Mamma på hjul, Vivian, lever litt av det glamorøse livet jeg savner blant toppbloggerne for tiden. Hun har i det minste vært ute på restaurant. Hun skriver og om alle kvinners stadige utfordring. Vi har ingenting å ha på oss. En god unnskyldning for en liten shoppingtur i nær framtid.
Daer det bare Kokkejævel igjen, og det innlegget forbigår jeg i taushet. I dag som så mange andre dager er det best slik.
Hva tar jeg så med meg fra toppbloggerne i dag.
Hva er det viktige budskapet blant hekletøy, fotobøker og hundedrit? Jo at toppbloggerne for tiden skildrer det ganske så vanlige hverdagslivet. Jeg liker det.
Charlie Chihuahua og jeg er alene hjemme denne lørdagsformidagen. Jeg hadde tenkt åvære så flink og få unna masse husarbeid. Og ja noe har jeg jo fått gjort. Støvfilla har løpt over flater, og jeg har ryddet og vasket i kjøleskapet. Det ble litt mye bøy og tøy av det. Litt mye tråkking, og noen turer opp og ned kjellertrappa. Etter et par timers arbeid var ryggsmerter såpass at jeg tok en strekk på sofaen. Tanken var et kvarter eller tyve minutters hvile før jeg fortsatte
Jeg pakket meg godt inn i pelspleddet. Ryggen skrek ved den minste bevegelse og beinet verker i alle skruer, pinner og plater. Det er høst utr og det merkes i kroppen. Så da ble de tjue minuttene under pleddet til over en times hvil. Det var godt, men nå er det bare å brekke seg løs og fortsette. Jeg må da orke litt mer i dag.
Kom meg i gang igjen. Noen flere turer opp og ned kjellertrappa, litt mer vaskefille-vals og en stor innsats ute på trammen med å forsøke å få fjernet flest mulig hundegård fra gulvteppet i gangen. Det ble bedre, men det er fremdeles chihuahua hår på det teppet. Noen som har noen gode tips?
Nå står poteter og koker på komfyren. De skal bli til bondeomelett til middag. Klokka er blitt 16. Da legger jeg vekk vadkefilla og tar helg. Jeg kjøpte noen interiørblad på Fretex her om dagen som jeg skal kose meg med i kveld.
I går svarte jeg på et retorisk spørsmål en annen blogger hadde stilt på sin blogg. Det skulle jeg ikke ha gjort. Det oppleves som lite flatterende stikk til bloggeren. I stedet burde jeg spre positivitet og glede kan jeg lese i kommentarfeltet mitt.
Når jeg så sprer positivitet og glede og roser armbåndene til en annen blogger ja da får jeg sure kommentarer om at det er reklame og strengt forbudt. Det er ikke alltid like greit å vite hva folk mener er innafor å skrive om
Jeg vokste opp i en tid da menn var menn og kvinner var på side 19, som det het i Vi menn reklamen. Folk var ikke så lett-krenka da. Voksne menn ble ikke boende på gutterommet hjemme hos a mor til de kom langt opp i trettiåra, og de skyldte ikke på Statsministerens kontor hvis de ble tatt i skattefusk.
Skal jeg ha håp om å nå bloggtoppen må jeg skjerpe meg og bli mye mer mainstream og skrive om slike ting som alle andre bloggere skriver om. Ingen kritiske kommentarer. Kun positivitet og glede.
Jeg klikker meg inn på bloggerne over meg på lista. Det er mange å ta av. Jeg er på plass nummer 13.
Jeg leser om å sløve halve dagen på sofaen, irriterende spiselyder, og halloween-pynt.
Jeg leser om å lytte til kroppen sin, ta en dag av gangen og ta det helt rolig etter at man har måttet avlivet hunden.
Jeg leser om å strikke ferdig strikketøy som har ligget alt for lenge…
Det er med hånden på hjertet lite av dette som virkelig inspirerer meg. Og hvis jeg ikke skal stille kritiske spørsmål til om det er innafor å dra frem kassa med halloween-pynt i midten av septembe, ja da gir dette meg litt lite å skrive om.
Men så klikker jeg meg inn på bloggen til Monica Vederhus, og jeg blir bare sittende å måpe. For det er som om Monica skriver til meg – eller kanskje mer skriver akkurat det jeg føler.:
Jeg forstår det så inderlig godt! jeg er ett menneske som er enkelt og dømme og enten liker noen meg eller så gjør dem det faktisk ikke. Man kan ikke bli likt av alle og jeg higer heller ikke etter å få noen til og like meg, jeg er meg og det er godt nok for meg!
Akkurat sånn føler jeg det og. Les bloggen min hvis du vil og har glede av det. Hvis den irriterer deg, finn noe annet å fylle tida di med.
Jeg føler at jeg hver eneste dag må kjempe for plassen min, jeg må på en måte argumentere for denne bloggen og meningen bak den, jeg akter og ikke gjøre det lenger og er ikke ute etter aksept ifra noen som ikke ønsker og gi meg den.
Bra skrevet Monica. Slik føler jeg det og. Så la oss sammen bare gi f…i digitale og fysiske bygdedyr og bare gå på og være oss selv. Og Monica, takk! Selv om du ikke skrev om eller til meg, var det ordene dine jeg virkelig trengte i dag.
I litt bedre humør fortsetter jeg oppover bloggtopplista.
Neste mann, eller kvinne da for å være korrekt, er Andrea Sveinsdottir. Hun skulle reist til København på kjærestetur denne helga, men måtte avlyse fordi de ble syke. Sånn er sut, og et kafe-besøk hjemme i Oslo er dårlig erstatning. Jeg ser den.
Neste på bloggtopplista er Vibbedille. Og nå må jeg trå forsiktig. Her skal jeg ikke kommentere mye før jeg blir beskyldt for at dette er et reklameinnlegg og må merkes. Passer meg i grunn bra. For siden Vibbedille skiver at julearmbåndene ikke har slått an, kan jeg snike meg inn å bestille to stykker. Jeg trodde i grunn de var utsolgt for lengst.
Om jeg måtte trå forsiktig inne hos Vibbedille for ikke å få sure kommentarer om gratisreklame fra kritiske lesere føler jeg at jeg befinner mg inne i et minefelt når jeg nærmer meg bloggen til Christine Emilie. Jeg tror alle forstår hvorfor.
Jeg skulle ønske jeg klarte å komme i gang med det skikkelig store ryddesjauet. Men jeg må ta det når Gamle Gubben Grå ikke er hjemme . Han kan ikke kaste noe.
Jeg puster lettet ut når jeg forsetter oppover lista. Å kommentere robuste Doc og Dask føles ikke like risikofullt. Doc og Dask tar ikke en dag av gangen mens de lytter til følelsene sine og venter på at kroppen ha funnet all den ro den måtte trenge. De bare gunner på og får ting gjort. Demonterer dusjen på torsdag kveld, og unnskylder seg for at de ikke rakk å pusse opp badet før de dro på jobb på fredag.
Helt greit det! Jeg orker ikke tenke på hvor lang tid vi brukte på å pusse opp gjestetoalettet vårt.
Så er turen kommet til Mamma på hjul. Hun har hatt en god dag. Det å få hjelp til å skrive klagen og endelig få sendt den gjorde at kroppen slappet av. Det føles så uverdig at Vivian skal være nødt til å bruke krefterhun nesten ikke har på å krangle med kommunen.
Godt å lese om en god dag, og tur hjem fra skolen med sønnen.
Da er det bare en blogg igjen. Den forbigås i fullstendig taushet. Best slik.
Dere har sikkert fått med dere at den mest trendy farsotten denne høsten er armbåndene fra Vibbedille Snart har vel nesten hver eneste blogger, influenser, med respekt for seg selv minst ett sett med disse aarmbåndene. Som vi alle vet er det jo vi bloggere som skaper trender. Har du ikke vært inne og bestilt ennå, så løp og kjøp!
Jeg fikk min armbåndserie i posten her om dagen. Helt eget design, bare for meg! Snakk om eksklusivitet! Nå sitter jeg og lurer på om jeg og skal bestille meg julearmbånd. Kan jo bli kule gaver, ikke minst hvis du har planer om å lage adventskalender. Ett armbånd hver dag, og du har alt unnagjort 4 luker, og har bare 20 igjen.
Julearmbåndene finner du her. Og husk dette er det mest hotte av det hotte akkurat nå, nettet flommer over av bilder av armbånd bloggere har kjøpt. Vil du ikke være helt 2020, og altså gått ut på dato så må du kaste deg på trenden NÅ!!
“Å for en strålende morgen, Å for en strålende dag…” Det er ikke ofte jeg som mener at god og morgen er to ord som ikke hører sammen synger høyt og skingrende tidlig om morgenen, men det gjør jeg i dag.
Men det er en fin dag. Har et digitalt møte og skal utforme første krav til årets lønnsoppgjør. Kan en dag være bedre? I tillegg er det fredag, straks helg, og hvis jeg ikke husker feil har det stått en flaske bobler i kjøleskapet siden mandag. Kanskje sprettes den i kveld? Eller kanskje jeg skulle vente til jeg var ferdig med lønnsforhandlingene?
Eller nei, det er ingen god ide, pleier sjelden føle for bobler da….
Glem boblene. Livet har da mer å by på enn drikke i stettglass. Jeg er på 10. plass på bloggtopplista i dag og har passert hele to bloggere på min vei mot toppen!
Vel, nå var det kanskje ikke den store kunsten å passere Martine Halvs og Annais. Ingen av de kom med noe nytt i går.
Det gjorde ikke Spis og Spar, Stine Skoli, Mat fra bunnen og Ida Wulff heller, likevel troner de over meg, forstå det den som kan. Men vil folk lese om matoppskrifter, matkasser og fotobøker så versegod for meg.
Monica Vederhus har det litt stritt for tiden. Hun går i traumebehandling, og vekker til live gamle traumer . Sikkert en tøff prosess.
Vibbedille selger julearmbånd Jeg teller på knappene om jeg skal bestille. De er veldig søte, og jeg er veldig fornøyd med armbåndene jeg kjøpte av henne som kom her om dagen…
Kan ikke telle for lenge på knappene. Da er det sikkert utsolgt. Kanskje skulle jeg bare si JA og klikke hjem et armbånd eller to? Vet om ei som ville bli glad for å få de i gave.
Når det kommer til Doc og Dask rister jeg bare oppgitt på hodet. En balsamkork på avveie, som fører til demontering av et dusjkabinett, knusing av en dusj-dør med dertil hørende glass-søl og litt alvorlig hjertebank høres ut som alt annet enn en avslappende ettermiddag.
Men når det kommer til Mamma på hjul roper jeg høyt JA!!!!
Mamma på hjul har fått god hjelp i sin kamp mot kommunen av ei som tydeligvis kan systemet. Det er så godt å lese.
Samtidig har jeg lyst til å rope NEI!!!!
Det er så feil at folk som trenger bistand av det offentlige i det som burde være en velferdsstat må bruke energi og tid på å sloss mot kommunen, som jo skulle være der for å gi hjelp og støtte. Det er så feil at man m kjenne noen som kan systemet for å nå frem.
Da er det bare Kokkejævel igjen. Han spør om det blir for mye selvskryt og egenreklame. Jeg tror egentlig ikke han er opptatt av hva jeg mener, men siden han spør så må jeg jo svare. Og svaret på det spørsmålet er helt klart JA!
Etter en lang dag tok jeg med meg Charlie Chihuahua og gikk tur i kveldingen. Det er godt å labbe gatelangs mens høstmørket langsomt senker seg. I det minste så lenge det er en varm september kveld. Klar himmel som blir mørk blå og gatelysene som langsomt tennes.
Skal ikke skryte av antall kilometer i dag. Dette var ikke en slik tur. Dette var en tur for hundelufting, hodelufting og litt frisk luft.
Fikk en telefon på starten av turen. Og vet dere, det er virkelig min dag i dag!
Noen lurte på om jeg ville bli kvitt et verv. Dere vet jeg har til tider litt mange. Det vervet jeg ble spurt om jeg ville bli kvitt er det jeg finner minst givende. Så ja, det vil jeg gjerne bli kvitt! OK, for å bli kvitt det måtte jeg si ja til å sitte I en valgkomite. Altså valgkomiteen som skal finne kandidater til vervet jeg ikke vil ha. Men det fikser jeg greit. Jeg er god på å overtale andre, kan forhandlingsteknikk og har alt et par navn på blokka jeg kan spørre. Litt klarer jeg jo og pønske ut mens jeg går tur.
Nå tror jeg det blir sofaen for meg resten av kvelden.
