Jeg er feit, men jeg er og så mye mer….

Jeg har aldri likt å se bilder av meg selv. I det miste ikke siden jeg var barn. Jeg liker heller ikke å bli tatt bilder av. Sånn stå pent og la seg forevige.  Men å påstå at det er smertefullt og gjør vondt langt inn i sjelen å se bilder av meg selv, slik Heidi Rosander skriver i sitt innlegg at hun føler, er nok å ta litt hardt i for min del. Jeg blir overhode ikke uvel. Vil heller ikke påstå at jeg blir flau eller skamfull. Selvkritisk og si at det antrekket eller den vinkelen ikke var den heldigste, ja den er på plass, spesielt når lokalavisa viser frem en av “godbitene” sine. De har noen bilder i arkivet som jeg ser lettere forstyrret ut på.

Mange husker nok bråket da jeg lot meg avbilde med Jan Davidsen men uten bh.
Jeg har blitt flinkere til å bruke bh på slike arrangement etter det. Ikke fordi jeg synes det bildet av Davidsen og meg er så ille, men fordi jeg ikke ønsker at puppa mine skal stjele hele showet. Ønsker jo at folk skal få med seg hva jeg sier i en politisk debatt, ikke kun ha fokus på brystene mine.

Jeg har aldri vært sånn super-fornøyd med kroppen min. Jeg var alt for tynn som barn og ungdom og alt for tykk som voksen. Jeg ble kalt skjelett og det som verre var i skoledagene, og folk debatterer puppene mine i kommentarfelt om politikk når jeg er voksen. Så i andre folks øyne har det liksom alltid vært noe feil med kroppen min.
Jeg derimot er fullstendig klar over at denne kroppen har en god del skavanker og feil. Vekta og kroppsfiguren er kanskje ikke det som jeg ser på som den største utfordringen.

Overgangen fra undervektig sylfide til overvektig dundre har flere forklaringer.  En hjerteoperasjon som gjorde at jeg ikke trengte forbrenne så mye energi bare for å bevege meg. 5 svangerskap. Et langt ekteskap med en kokk. Det at jeg er allergisk mot ordet trening. Jeg har aldri hatt unnskyldninger for ikke å trene, bare konstatert at det ikke er en del av min livsstil. (Det å gå tur med hundene defineres helt klart ikke som trening i mitt vokabular, men som turgåing.) Det at drivstoffet til denne kjerringa i mange år var Coca-Cola har sikkert og bidratt til vektøkningen og kroppsformen.

Heidi har vært flink til å få fokus på stigmatiseringen av overvektige.
Jeg har ikke vært så synlig i den kampen. Antakelig fordi jeg ikke definerer meg selv som overvektig.

Jeg er fullstendig klar over  at jeg er overvektig. Det er ikke det at jeg ikke er klar over fakta. Det er bare at jeg ikke lar vekta definere hvem jeg er. For selv om jeg har mer enn nok av kilo, er jeg så mye mye mer enn det.

Jeg definerer meg selv som menneske ut fra tanker, meninger og hva jeg har utretta i livet. Ikke ut fra det rent visuelle. Jeg vil gjerne gå ned mer enn det jeg har gjort, og det er og planen. Men det ønsket har med helse å gjøre, ikke med utseende eller å føle seg vel i egen kropp.
Jeg er i grunn relativt fornøyd med den personen jeg er, selv om kroppen min har en god del av både skavanker og kilo. Det er ikke det som sier noe om hvem jeg er.

Jeg har gått ned rundt 20 kilo siden jeg var på mitt største, omtrent da bildet over ble tatt. Det merkes. Det er lettere å bøye seg. Mindre og drasse på når jeg skal opp en motbakke, og det har garantert hatt positiv innvirkning på så vel blodsukker som blodtrykk. Så ja, vektreduksjon er bra for helsa, og for hverdagens gjøremål. Så ingen grunn til ikke å forsøke å gå mer ned i vekt, jeg har fremdeles nok av kilo å ta av.
Likevel kan jeg si med hånden på hjertet at jeg er glad i kroppen min, vi har jammen vært gjennom en del sammen.

Jeg har aldri, eller i det minste ikke siden jeg var veldig ung, brukt tid og energi på å tenke på at jeg er stor og stygg, eller tynn og stygg. Jeg har aldri sett på meg selv som billedskjønn eller pen, men det har heller aldri vært noe jeg har strebet etter å være. Jeg har alltid vært opptatt av å bli akseptert, likt, godtatt, bruk hvilket ord du vil, som den personen jeg er. Har aldri hatt som mål å være dum og deilig.

Og når vi er inne på temaet Dum og deilig. Jeg husker og bildene i utstillingen Dry Joy. Eller jeg så aldri utstillingen, husker bare debatten og de bildene som var vist i media. Jeg husker og at de provoserte meg. Hvorfor velger en kvinne å bruke kunsten til å latterliggjøre seg selv og alle oss andre feite kvinner? Hvorfor ikke bruke kunsten til å fremstille hvor tøffe, flotte og sterke store kvinner kan være?

 

Lørdagen min.

I dag har jeg drevet på ute i hagen mellom regnbygene. Har fått gjort en del, men hagearbeid er i grunn noe man aldri blir helt ferdig med. Ikke det at jeg har som mål å ha en striglet hage, Jeg liker at den er litt vill og vakker. Likevel ønsker jeg jo at det ser sånn noenlunde ut. At ikke skvallerkål og brennesle lyser i mot deg fra blomsterbedene eller at plenen har gras moden for slått og hesjer.

Gamle Gubben Grå er hos Svigermor i helga så jeg har drevet på alene. I grunn merkelig men jeg synes oftere jeg får gjort mer da.

Jeg kjenner det i kroppen at jeg har stått på litt i dag. God-sliten.  Kommer sikkert til å sove godt i natt.

 

Helgeutfordring Hverdagslykke

Hverdagslykke er helseutfordringen hos Ut i friluft denne helgen, og for en gang skyld fikk jeg rota meg til å være med.

Hverdagslykke er når du kikker ut av kjøkkenvinduet en tidlig morgen, og ser at de knall røde opiumsvalmuene borte blomsterbedet har dprunget ut i løpet av natta.

Det opplevde jeg i hår, og i dag husket jeg å ta bilde av dem.

Enda en riking flytter……

Mine kamerater (vi på venstresida uttrykker oss slik om folk vi knapt har hilst på, men som tilhører samme parti som oss) Sofie Marhaug og Mimir Kristijansson har skrevet bok for en stund siden. Den heter Hjelp de drar til Sveits og handler om milliardærenes makt over Norge.
Jeg har ikke lest boka, men jeg vurderer sterkt å gjøre det. Spesielt nå som en annen kamerat. Allan planlegger å flytte til Sveits. (Denne gangen bruker jeg ordet kamerat om et menneske jeg ikke har møtt men som jeg likevel føler en kameratslig tilknytning til. uavhengig av politisk ståsted.)
Mulig Allan har misforstått den vennskapelige kappestriden vår litt. Det er bloggtoppen jeg ønsker å konkurrere om å nå først. Ikke Dufourspitze.

I likhet med Sofie og Mimir har også Allan vært på rikingsafari i Lugano. Om noen av de faktisk så noen av rikingene som har emigrert for å slippe å betale skatt vites ikke. Allan driver med litt name-dropping, men han er for diskret til å fortelle om han har sett Røkke og de andre han nevner, eller om han bare har hørt at de bor der.
Jeg vet heller ikke om Sofie og Mimir har sett noen rikinger på sin safari. Jeg har ikke lest boken, bare en bokanmeldelse skrevet av Jens og Gro Rugseth,  to av rikingene som har emigrert til Sveits. De har anmeldt boka på oppdrag fra E24 Norges største næringslivsavis. Det er vel ikke så overraskende at de ikke var så veldig positive til boka.

Jeg har verken milliarder av kroner eller planer om å flytte til Sveits. Trives bra her i Norge og betaler min skatt om muligens ikke med glede, så i det minste med forståelse for at det er min måte å bidra til at vi har den velferdsstaten jeg er så glad i og stolt av.

Jeg har forresten vært i Sveits to ganger. Begge ganger var lange mellomlandinger på vei til og fra den franske rivieraen. Vi hadde en påskeferie i Cannes i 2014. Så, jada, jeg har vandret blant rikinger jeg og.

Jeg synes Cannes høres flottere ut enn Lugano, men skattesystemet er sikkert ikke like forlokkende i Frankrike som i Sveits.
Det er jo ikke på grunn av vakre fjell med hus oppover åssidene og en idyllisk innsjø med palmer at rikingene emigrerer til Sveits. Nei det er jo for å kunne vinke farvel til den norske formueskatten, skatt på utbytte av aksjer og sånt. Altså unngå å gi noe tilbake til landet som har bidratt til at de ble så rike.
En ren ego-tripp spør du meg. (Men det er det svært sjelden noen av rikingene gjør.)

Jeg har faktisk en kamerat boende nede i Sveits. Ei som jeg har sett og snakket med. Venner på facebook er vi og. Hun flyttet til Sveits allerede på 1990-tallet, og jeg tror ikke det var på grunn av det gunstige skattesystemet. Vi gikk på radiografskolen sammen. De siste årene har vi sånn halvveis prøvd å få til et treff når hun er i Norge.

Når jeg leser innlegget til Allan om hans flytteplaner forstår jeg det som om prisnivået der nede i Lugano er litt høyt. Han skriver om havnepromenade med dyre kafeer. Det høres fristende ut med en kaffelatte ved en havnepromenade. Men siden Sveits ikke har noen kystlinje, men kun sånne båthavner som man har i innsjøer, så tror jeg en kaffe-latte kjøpt på Circle K på Vik og inntatt ved steinbordene på stranda ved båthavna nedenfor gjør samme nytten – og er langt billigere. Å bli ruinert hver gang jeg drikker kaffe-latte høres ikke fristende ut. Da er det faktisk bedre å betale pengene i skatt. Da går de til velferdsstaten og ikke bare rett i lomma på de som driver de kafeene ved strandpromenaden.
(Er man på venstresida så er man selvsagt kritisk til alle former for kapitalister. Enten det er rikinger som har flyttet til Sveits eller er sveitsiske kafe-eiere som har tjent seg rike på å selge kaffe-latte til de rikingene som har emigrert.)

Nei, jeg forblir nok boende her i Drømmehuset. Ingen planer om å flytte. Det er her på Ringerike jeg hører hjemme.

Jeg inspirerer!!!

Noen ganger skal det ikke så mye til for å løfte dagen både ett og to hakk. I dag skulle det ikke mer til enn en kommentar på innlegget Kveldstanker….

Mette spurte om å få bruke en av setningene i innlegget i er dikt. Selvsagt får hun det!  Mette har den evnen at hun klarer å si utrolig mye med få ord i diktene ssine. At hun kan bli inspirert av noe jeg har skrevet….  Ja, det føles rett og slett som en ære.

Reise langt av sted…

Jeg er lei regnet. Jeg er lei hverdagen. Jeg er lei kvernende tanker. Jeg har vært litt tung til sinns i det siste. Det er litt mye rundt meg for tiden som gjør at jeg ikke har det helt topp.
Det ble mye jeg i dette avsnittet. Litt sånn sytete egoisme. Det blir kanskje litt feil. Livet mitt er ikke så verst, og jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det langt verre enn meg. Sola skinner nå. Himmelen er blå.

Selv om det ble mye jeg i innledningen, så er det ikke egne problemer og egne utfordringer som tynger meg. Det er mer utfordringer mennesker rundt meg sliter med som også påvirker meg og mine tanker. Vi mennesker lever ikke i et vakuum. Vi blir påvirket av hvordan folk rundt oss har det.

Så selv om jeg føler for å pakke bagen og bare reise langt av sted, tror jeg ikke det er riktig medisin akkurat nå. Det ville fort bli som Mannen ville fra nissen flytte. “Nissen”, eller tankene, ville bli med på lasset.
En klarer ikke alltid å reise og la tanker og bekymringer bli igjen hjemme.

Så jeg blir her. Prøver å lage meg fine øyeblikk her jeg er. I går bakte jeg blåbær-muffins. Sola skinner. Det er ikke spådd regn i dag. Jeg har en flaske med sommerfugler liggende til kjøling i kjøleskapet. Den har ligget der en uke. Sommerfugler på trammen fristet ikke forrige helg. Da var det gløgg og pledd inne. Kanskje blir det sommerfugler på trammen i kveld? Det er jo fredag – og helg.

Kveldstanker…

Vindskjev, og litt ruskete, men fremdeles oppegående. Jeg synes dette treet symboliserer meg på en ganske så god måte.  Kanskje jeg bør få printet ut dette bildet og rammet det inn?

Det er i det minste slik jeg føler meg i dag. Ei kjerring med alle sine skavanker, men fremdeles høyst oppegående.
Sjekken hos legen gikk bra, både legen og jeg var fornøyd. Så da en det bare å fortsette livet som jeg gjør i dag.

Fornøyd med at prøvene var så bra, faktisk bedre enn på lenge. Jeg var litt engstelig for at de ikke skulle være bra. Det er en del ting rundt meg som påvirker meg slik at jeg var redd det og kunne gi utslag på blodtrykk så vel som blodsukker. Kropp og sjel henger sammen på flere måter enn vi tenker, og jeg har erfart at stress kan påvirke blodsukkeret mitt.  Godt da å se at blodsukkeret er bra. Jeg slapper litt mer av da. Kjenner at skuldrene senker seg litt.
Jeg kan være sterk for de som trenger meg uten at det går på helsa løs.

Oftere og oftere tenker jeg at restarbeidsevnen jeg har igjen, den burde jeg styre selv. Skape meg en inntekt uten å være ansatt hos noen. Er det en gang i livet jeg skal gripe den muligheten, så er det nå.
Hva og hvordan er litt mer diffust.  Synd denne plattformen ikke er like inntektsgivende som den en gang var. Jeg mener, det hadde jo vært greit og videreutvikle et konsept som allerede er der.

Sånn sitter jeg og tenker. Fokuset er mer på kreative ideer som spinner rundt i hodet mitt. Noen litt høytravende, andre litt mer håndgripelige og realistiske.
Bokprosjektet jeg har lekt med en stund begynner å bli noe mer enn løse notater. Andre ideer svirrer og må bearbeides mer.
Sånn svirrer tankene når det lir mot natt. Jeg sitter her med tekoppen og føler at livet tross alt er bra.

 

 

 

 

Tidlig start.

Starter dagen hos fastlegen, og nei det ble ikke servert kaffe og kaker. Synes bare dette bildet var mer kos enn bilde av venterommet. Hadde vel ikke blitt så populært om jeg begynte å fotografere vilt rundt meg her heller.

Jeg er liksom ikke nervevrak fordi om jeg har legetime. Det er en vanlig kontroll slik jeg har med jevne mellomrom. Så lenge det er liv er det håp, heter det jo, og jeg føler det står greit til. Pasientens subjektive opplevelse skal man ikke kimse av. Selv om man ikke kan tenke seg frisk, så er jeg overbevist om at man kan tenke seg syk hvis man går inn for det. Det har jeg ingen planer om.

Utfordringen min opp gjennom årene har vel hellet vært at jeg ikke alltid har hatt så mye fokus på egen helse. Var det ikke det jeg fikk opplest fra en legeerklæring for en tid tilbake? Vel, da har jeg i det minste ikke brukt tiden på å tenke meg syk. Det å ha fokus på muligheter mer enn begrensninger har jeg alltid sett på som min styrke.

 

 

Tre mot toppen.

Fillern og!  Jeg skulle nok ikke ha skrevet så mye om denne kappestriden mot bloggtoppen som Allan og jeg har, for tror dere ikke at flere har meldt seg med i kampen? Joda. I kommentarfeltet på mitt forrige innlegg kunngjør Mariann/ Lillasjel seg inn i konkurransen.

Og jeg kan tenke meg å slå dere begge😁😂😂

skriver Mariann.  Det må da bare bety at hun kan tenke seg å være med i kappestriden. Dette begynner virkelig å utarte seg.

Kanskje har Mariann syslet med slike tanker lenge. Jeg fikk med meg at hun besteg en topp her for et par uker siden. Det kan tyde på at Mariann har drevet og tjuv-trent lenge.  Snart setter hun inn støtet og entrer toppen mens Allan og jeg står forundret tilbake og lurer “Hva skjedde nå?”

Jeg ønsker en hver konkurrent velkommen. Jeg tror det hadde gjort bloggkonseptet litt mer spennende om det hadde vært litt rullering på de øverste plassene.

Men med økt konkurranse om å nå toppen må det skjerpings til fra denne kjerringa. Jeg må nok legge meg i sælen og, skrekk og gru, kanskje gjøre som Mariann og trene!!! (Har vært dårlig med det siden treningsleiren.)
Vel, jeg bør i det minste skjerpe meg og levere blogginnlegg av ypperste karakter.

Så da er min plan og la Allan og Lillasjel skrive om dingsebomser og bøker, og så skal jeg skrive de innleggene leserne vil klikke som gale for å få lese. Jeg har en plan…

Hvordan går det med kappestriden?

Mange av dere har sikkert fått med seg den  Vennskapelige kappestriden mellom Allan og kjerringa om hvem av oss to som når bloggtoppen først. Så siden det er Allan som ligger på plassen over meg på bloggtopplista i dag tenkte jeg at det passer med en oppdatering på den kappestriden.
Det er nok med sorg jeg må meddele at Allan nok leder.
Ikke bare hadde han 60 flere sidevisninger enn meg i går og endte på plassen over meg på bloggtopplista, han nådde nok en gang en andreplass en gang i forrige uke. . Min bestenotering er en tredjeplass.
Jeg liker ikke å innrømme det. Han er stort sett et hestehode foran meg.
Håpet er å ta han i en sluttspurt, men denne kjerringa er liksom ikke laget for spurt og sprint.
Sprinte mot toppen!!??? Jeg som stavrer meg opp trapper et trinn om gangen, hva er det jeg fabler om?

Men på ett punkt slå jeg Allan langt ned i støvelskaftene.
Han skriver at han og bloggerfruen feirer 14 års bryllupsdag i dag. Gratulerer masse, forresten.
Vel, hvis jeg holder ut med Gamle Gubben Grå tre måneder til så kan vi feire 30 års bryllupsdag.