Rådyr er gode.. eller noe slikt.

Kjørte ut på tur i morges. Ville lufte hundene og ta fine bilder i morgenlyset i det tåka forsvinner. Sitter litt i mine egne bensintanker, hvor skal jeg dra for å få det beste motivet mon tro..

Da hopper det plutselig noe ut i veien rett foran Lille Bille. Ett, nei to rådyr danser foran bilen. De brosjyre og løper tilbake mot veikanten, jeg tråkker inn bremsene. Går dette bra? En av de snur på ny og spretter i flotte hopp bare cm fora panseret. Den andre holdt seg heldigvis på siden., me  også den like ved bilen.

Det gikk bra.  Jeg traff ingen av de. Men du verden man våkner brått og hjertet banket like fort i brystet mitt som hos de to.

Det står i avisa…..

jeg kjører Mitsubishi.  Trenger jeg si mer?

Det

Skremselspropaganda

I går kom den første snøen her på Østlandet. Den kom ikke som noen overraskelse, hvor overraskende er det egentlig med snø i slutten av oktober? Jeg var godt forberedt. Lille Bille hadde fått flunkende nye vinterdekk på mandag. (Takk, Gamle Gubben Grå.) Jeg har vært ute en vinterdag før, kjørt bil i over 30 vintre. Jeg kjører mye bil, rundt 30.000 km i året. Kanskje mer. Jeg har vel sklidd ut i ei og annen grøft på stive hjul på glatte bygdeveien, men mine store uhell med bil har skjedd på tørt sommerføre.

Likevel satt jeg anspent bak rattet i går morges med en stor klump i magen. Jeg var livredd, og kjørte som ei kjerring utover mot Tyristrand. Hvorfor?

Jo, fordi jeg var blitt tuta øra fulle av aviser, radio, TV og ikke minst sosiale mediet at det kom til å bli sinnsykt glatt, enorme trafikale problemer og krigsoverskrifter alla LA BILEN STÅ!!!!  Kunne de ikke i stedet skrevet: “Ok, det kommer snø. Vi har opplevd det før. Vi bør i Norge. Vi fikser vinterføre”

OK -du har betalt veiavgift, men du eier ikke veien

Det hadde vært en lang dag, og jeg begynte virkelig å bli sliten.  Opp i otta for å få Yngste Sønn opp og på jobb.  En del møter i to forskjellige byer, jobb og politikk.  Dagen hadde gått i ett.  Nå skulle jeg bare en kjapp tur innom Kiwi og kjøpe med litt mat før jeg dro hjem.

Da ble det bom-stopp. 
Der foran meg, midt i veibanen sto en bil. Jeg forsto ikke helt hvorfor den sto der midt i veien.  Så vidt jeg kunne se var det ikke noe som hindret bilen fra å kjøre videre.  Ikke noe hinder i veien. Ikke noe nød-blink på bilen.  Jeg ventet litt.  Er ikke så tålmodig, så et lite tut kom relativt raskt. Ingen reaksjon.  Det var kommet en bil bak meg, og i avkjøringsfeltet fra Hønengata sto det biler som ventet på å få komme inni gata.  Jeg tuet igjen.  Litt lengre denne gangen.  Bilen bak meg tutet også iltert.  
Fortsatt ingen reaksjon.
Nå tro ryggmargsreaksjonen inn i helsearbeideren i meg.  Kunne sjåføren ha fått et illebefinnende?  Jeg fikk lirket bilen min mellom trafikkøya og bilen som sto bom fast foran meg, Kastet et engstelig blikk inn på sjåføren mens jeg passet på at det ikke kom noen i motgående kjørefelt.. Fossekalveien egner seg i grunn dårlig for forbikjøringer.  Planen min var å parkere inne på parkeringa til Kiwi, og så løpe (i den grad jeg løper) tilbake til bilen og sjekke om sjåføren har det bra.
Da jeg kom på siden av bilen, kastet jeg et blikk inn på sjåføren.  Forventet å se en eldre person med hodet hvilende på brystet eller rattet etter et slag eller hjerteinfarkt. Men deri sin fine stasjonsvogn av tysk fabrikat satt en mann i sin beste alder høyst oppegående og snakket uanfektet i håndholdt mobil. 

Jeg er glad du har fått med deg at man ikke skal snakke i håndholdt mobil å kjøre bil samtidig.  Det øker som kjent tryggheten på veiene betraktelig.  Men, det er en liten detalj du ikke har fått med deg.  Du må komme deg ut av veibanen før du tar den telefonsamtalen.  2 parkeringsplasser var under 10 meter unna.  Så lenge kunne nok den telefonsamtalen vente.

Klagemuren har tatt juleferie

Du kom og krøllet deg sammen i en krok av sofaen vår. 
Det var hyggelig og se deg. Vi har ikke hatt så mye kontakt de siste årene.  Livet ditt har vel vært greit.  Jeg pleier ikke å se så mye til deg når du har det bra.   Jeg er den du kommer til når livet er ugreit. Den du deler de dårlige dagene med.  De gode dagene, de dagene som er fylt med smil og latter deler du med andre.  
Du hadde sendt sms på lille julaften og sagt at du ikke rakk oppom meg med julegave før i romjula.  Lurte på om det var greit. 
Julegave til meg?
Jeg har fremdeles julegava jeg kjøpte til deg i 2015 innerst i klesskapet. Du kom aldri oppom som avtalt.   Livet ditt gikk på skinner i 2015. Du hadde kjæreste og alt var bra.  Da hadde du ikke tid til meg.

2015 er historie.
Kjæresten ble lempet ut av livet ditt en januardag i 2017. 
Jeg gikk og hentet gaven din innerst i klesskapet. Den var blitt litt falmet og slitt i innpakningspapiret. Den hadde ligget i 2 år og ventet på deg. Jeg lot den beholde det slitte papiret.  Det hadde sin sjarm.  Gaven inni var fin. Et bilde om vennskap.  Jeg husker ikke helt hvordan det så ut. Jeg hadde ikke sett det siden jeg pakket det inn en sen nattetime for over 2 år siden.  Men jeg vet det ble kjøpt i god tid før jul i 2015 fordi det passet så godt til deg.  Jeg kunne ha gitt det til noen andre i løpet av de to årene, men det var deg det var tiltenkt, derfor har det ligget i klesskapet mitt i to år og ventet på deg. 

Du krøllet deg sammen i en krok av sofaen vår. Kaffe og sjokolade ble satt på bordet.  Det har ikke vært overskudd til baking i førjulsdagene her. Men vi forsøker så godt vi kan å være gjestfrie, selv om energinivået ikke er på topp.  
Du snakker og snakker. Snakker og snakker om deg og ditt.  Ikke noe av det du forteller er lystig.  Ikke noe latter. Ikke noe positivt.  Jeg kjenner hvordan energien blir sugd ut av meg.  Jeg forsøker å vinkle samtalen inn på noe positivt. Prøver å trekke ut positive elementer fra det du forteller. Lokke fram litt smil – men det går ikke.  Jeg orker ikke anstrenge meg nok.
Snart har du snakket deg tom.  Ikke et spørsmål har du stilt om meg og mitt. 
Jeg har jo snakket. Forsøkt å fortelle om hvor sliten jeg er og hvorfor.  Men du er ikke interessert og ser ukonsentrert på klokka.  Må nok snart hjem  

Et par ganger nevner du nyttårsaften. At du ikke vet hva du skal finne på da.
Jeg sier ingen ting. Ser bort på Gamle Gubben Grå som ser tomt frem for seg. 
Siden midten av 80 tallet har vi feiret nesten hver eneste nyttårsaften sammen.  Unntak har stort sett vært de årene jeg har jobba på nyttårsaften eller nyttårsnatta. Fra jeg stiftet familie og fikk eget hjem har alle feiringene vært hjemme hos oss.  
Men i 2015 fortalte du meg at du og kjæresten ikke gadd å komme til oss fordi vi var så kjedelige, for så å sende melding på ettermiddagen nyttårsaften og si at dere kom likevel.  Jeg var såret og skuffet og svarte at invitasjonen var trukket tilbake.  

Nå satt du i sofaen vår og snakket om nyttårsaften. 
Jeg var på nippet til å si at du jo kunne komme til oss.  Men jeg tenkte er det det jeg vill? 
Sitte nok en nyttårsaften og høre på deg snakke om problemene dine, og hvor forferdelig livet ditt er,  For det er jo ikke bare Gamle Gubben Grå og jeg som har bidratt til at nyttårsaftnene hjemme hos oss har vært så kjedelige. Hva har du bidratt med for å få opp stemningen?  

Jeg skal sove på det.
Det er fremdeles tre døgn igjen av dette året.  Kanskje sender jeg deg en sms og ber deg hit på nyttårsaften. 
Men jeg trenger liv og latter.   Jeg trenger positivitet og gode samtaler.  
Jeg kan dekke et vakkert bord. Spandere god mat og godt drikke.  Jeg liker å be gjester og lage fest.
Men da forventer jeg glade mennesker og muntre samtaler. Latter og alvor i skjønn forening.  Ikke bare negativitet og klaging på alt og alle.  
Den eneste som  kan gjøre livet ditt bedre, er deg selv. 
Klagemuren er stengt til godt over nyttår.

 

 

Vi har snakket om det før, ikke sant?

Jeg kommer til å være på veien hver dag i vinter. Jeg kommer til å avpasse farten etter forholdene, og sjelden kjøre over fartsgrensa.  Og jeg kommer til å være foran deg.  Dette har vi snakket om før.
Og du, jeg kjører ikke noe raskere eller bedre om jeg ikke ser veien.  Så slutt og sett fullt lyset på i bakruta mi så alle speilene mine kaster lyset tilbake i øynene mine.  
Det er kult med stor bil med firehjulstrekk.  Man føler seg lett som “King on the road”.  Jeg vet det.  Jeg har kjørt slik bil jeg og. En diger Mitsubishi l200.  Det er vinter-bil det! Jeg pendla Krøderen Hønefoss til alle døgnets tider og på all slags føre.  Det gikk så grevling og rådyr spratt.  Men jeg ville aldri ha brast forbi biler i bakken mellom landbruksskolen og krysset inn til Åmot.  Du veit, i 40-sona, mellom de to fartsdumpene der du spant forbi meg i dag morges.  
Ikke synes jeg du er kul selv om du ligger på hornet når du freser forbi meg i 60-son rett over grensa til Øvre Eiker.  Hørte du, jeg hadde horn på bilen min jeg og, og kunne tute like bra som deg.  

I dag var det greie kjøreforhold.  Jeg lå stort sett i fartsgrensa.  Men bremset ned litt ved Ask, da et rådyr plutselig var mellom bilen min og bilen foran meg.  Det var da du blinket irritert med lysene dine første gang.  Så du ikke rådyret fordi du irriterte deg over de røde bremselysene mine?  
Ok. Du har dårlig tid.  Du forventer effektivitet og driter i et rådyr eller to. Skauen er full av firbente skapninger.  Greit ser den.  Men hvis du ikke kjører ordentlig bil, altså trailer eller en skikkelig stor bil, som en Mitsubishi l200, veit du hvor mye skader, plunder og heft et rådyr kan skape på en bil?
Jeg prøvde med en Seat Ibiza Soul en gang.  Bilen var selvsagt kjørbar etterpå.  Men det ble noen lapper på lakk og lykter.  Ja, selv en skabbete rev og en halvblind grevling kan lage skader på en bil, for ikke å snakke om en velvoksen elgokse.  Have been there have done that. 

Jeg har og ligget ti minutter bak skjemaet og har forsøkt å ta igjen det tapte med gassen i bånd, femte gearet inne og effektiv kjøring like mye i venstre som høyre fil på landeveien.  Jeg har hatt førerkort i 33 år, og i mange av de kjørt rundt 50.000 km i året. Jeg har skrensa ut av veien og rullet kast i kast nedover en skråning før bilen min, en WW1300, ble liggende på taket.  
Jeg har kjørt ut av veien, truffet en diger stein, så bilen ble kastet opp i lufta, møtende trafikanter så bånnpanna og understellet på bilen  min, før den landet nesten ute i veibanen igjen, men med et hjul mindre.  Ford Escort stasjonsvogn. har ikke vinger.  Jeg har krabbet så og si uskadd ut av begge bilene, men vet at jeg hadde flaks – begge gangene.

Jeg har vært første mann på ulykkesstedet tre ganger. 
En bil full av ungdommer som noen kilometer før hadde kjørt forbi meg og jentegjengen på tur.  Vi nådde de igjen rett bak en sving. Der hadde de parkert godt inne i en bil med campingvogn.  Dødsulykke. Vi og de var i 20 årene.  Heldigvis kom det raskt flere som kunne hjelpe.
Godt voksent ektepar traff en elg rett foran meg en tidlig søndag jeg kjørte hjem fra nattevakt.  Dyr streifer i grålysningen.  Elgen ble skadet, men løp videre. Tilbake satt et sjokkskadet  ektepar med kuttskader i ansiktet og en knust frontrute.  Det tar litt tid før ambulansen er på plass, små kutt i ansiktshud gir raskt mye blodsøl mer enn blodtap. Men blodsøl hjelper lite på sjokk…
To biler traff hverandre front mot front, og en av dem havnet videre ut på åkeren. Plunder og heft. Jeg hadde dårlig tid til å rekke jobben.  Men, jeg hjalp en av dem ut av bilen, og tok vare på han til ambulansen kom. Det gikk bra med begge sjåførene.  De trengte bare en sjekk på sykehuset.  Jeg kom litt for sent på jobb, men var på plass før de nådde sjekken på røntgen. 

I dag, mellom Hokksund og Krokstadelva nådde jeg igjen en bil som kjørte i mellom 40 og 50 på den strekningen. Det er i det minste 60-, delvis 70 og muligens 80sone på den strekningen.  Jeg satt ikke på fullt-lyset i speilet hans, jeg gjorde ingen hasardiøs forbikjøring og jeg la meg ikke på hornet. Jeg lå bare stille og rolig og kjørte bak han.På de 7,6 km sinket han meg med ca 1 minutt.  Det gikk greit. Jeg rakk frem til Drammen i god tid.  

Hvis du ikke har kalkulert inn at du kommer til å ligge bak meg hver dag i hele vinter, så bør du kalkulere inn det minuttet fra nå av.  For husk, jeg kommer til å være ute på veien foran deg hver dag i hele vinter.

 

 

 

 

Når sekundene teller….

Så har jeg vært ute og kjørt på hvite vinterveier igjen.  Og ja, jeg skjønner at det er irriterende at jeg ligger foran deg.  At jeg og “Lille Bille” ligger og sinker forrest i køa og holder fartsgrensa både i 50 sona og 70 sona.  Ja, jeg kan til og med være så ubetenksom og ligge under fartsgrensa gjennom Aronsen svingene og ned bakken ved Skjærdalen.  Men du får bare venne deg til det. For jeg kommer til å være der, foran deg, hver eneste morgen ved disse tider i hele vinter…
Jeg forstår at det er skikkelig irriterende å ha meg foran deg når sekundene teller. Det er sikkert derfor du i den store dyre suven kjørte forbi 3 biler i bakken oppover mot Fegri.   Det var ikke bare jeg som heftet deg, tydeligvis.
Og du, i firmabilen med tydelig logo, som freste forbi meg ved Sandaker mens du lå på hornet. Du som hadde måttet ligge bak meg gjennom svingen og ca 400 m, Hvor mye tid vant du egentlig på det?  Jeg nådde deg jo igjen i første lyskryss nede i byen, og lå bak deg gjennom 3 lyskryss og oppover Hønengata. Jeg lå bak deg helt til du blinket inn til Asbjørnsensgate og arbeidsplassen din.  Jeg antar du vant toppen 2 sekunder på den forbikjøringa.  Var de to sekundene så viktige?
Du var litt treig med å starte opp når det ble grønt i krysset ved Tippen, og sinket meg i 2 sekunder. Så da er vi skuls.