Langt inne i granskogen blant steinurer og skråninger ligger noen smale jernbanespor. Ikke slike jernbanespor du finner på vanlige smalspora veterantogbaner som Urskog Høland banen. Men skikkelig smale. Bare 60 cm brede. Slike spor du gjerne finner på anlegg eller i gruver.

Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg har vært på Lommedalsbanen i dag.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Dette er ikke en nedlagt togstrekning tatt vare på av lokale krefter, men egentlig en litt spinnvill historie om hva en kan få til hvis en bare har nok engasjement og ståpå-vilje.

Det hele startet i en hage på Haslum i Bærum i 1957 av en jernbane-entusiast, Olaf Wiegels. En unggutt med en drøm om å eie sin egen jernbane fant et par trallehjulganger langt nede i ei steinur i Krokskogen. Rester etter at Arbeidstjenesten hadde laget skogsbilvei der under andre verdenskrig. Etter litt overtalelse fikk han faren sin til å bli med og hente trallehjulgangene, så snekret han sitt eget jernbanespor, og anla sin private jernbane mellom blomsterbedene på farens gartneri. Banens lengde var 60 meter, og vognene tegnet og snekret han selv på de gamle hjulgangene. Eventyret var i gang.

Den lille toglinjen ble lagt ned i 1959, da faren trengte plassen til nytt ekspedisjonsbygg i gartneriet, men jernbane-eventyret var ikke slutt av den grunn.

I 1968 ble han tipset av en annen jernbane-entusiast, om at det fantes et lite damp-lokomotiv til sånne smale jernbaner med 60 cm sporvidde ved Bjørkaasen Gruber i Ballangen i Ofoten.
Olaf Wiegels og en annen jernbane-entusiast,Carl Fredrik Thorsager sendte et brev til gruveselskapet i Ballangen, og fikk lov å overta damp-lokomotivet vederlagsfritt, og så dro de og hentet det. (En litt lang historie noe forkortet.)

Lokomotivet som er det du ser på bildet over ble etter ankomst Lysaker stasjon i november 1968 plassert i hagen til Thorsanger på Bestum i Oslo beste vest.

Sommeren etter, i 1969, ble lokomotivet flyttet igjen. Denne gangen til den gamle smalsporlokstallen i Sandvika der hvor Sandvika Storsenter er i dag.

I Januar 1973 måtte lokomotivet flyttes igjen, NSB hadde leid ut hele bygningen til Sigvartsen Steinindustri.
Etter lang tids overtalelse fikk Olaf endelig et ja fra faren om at han kunne få en liten plass til damplokomotivet i gartneriet, og lokomotivet ble flyttet fra Sandvika til gartneriet på Haslum.

I 1977 overtok Olaf Wiegels  et diesellokomotiv fra en entreprenør i Åndalsnes. Også det fikk plass i hagen ved gartneriet på Haslum. Men lokomotivet var ikke akkurat støyfritt, så etter oppstarting ble det klart at jernbanedrift i hagen ikke var forenlig med godt naboskap i villabebyggelsen på Haslum i Bærum.

De måtte finne et sted hvor de kunne ha en mer permanent plassering av samlingen med utstyr til jernbane med 60cm sporvidde som de etter hvert hadde fått samlet seg.
Slik havnet de innerst i Lommedalen hvor de har bygd opp en ca 1.000 meter lang jernbane med tre stasjoner. Lommedalsbanen er en museumsjernbane med formål om å vise bruken av forskjellige typer jernbanemateriell fra anlegg, industri og Forsvaret i Norge. Det har aldri gått noen jernbane der, alt er bygget opp over tid fra slutten av 1970-tallet av entusiaster og med støtte av Bærum kommune og sikkert fylkeskommunen siden de nå er en del av museumene i Akershus.

Hit til Lommedalen var det Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tok turen i dag.
Eldste Sønn ringte på fredag og lurte på om vi ville bli med på tur. Han er jo tog-entusiast, og trengte sjåfør for å kunne se dette litt sprøe jernbane-anlegget langt inne i Lommedalen. Vi var selvsagt ikke vonde å be.

Det går damptog på banen hver søndag i juni, august og september. De har og et nissetog andre helgen i desember.  Flinke guider forteller historien mens toget snirkler seg av gårde på et jernbanespor så smalt at jeg kunne ta på bergknattene vi kjørte forbi. De forsikret meg om at de ikke ville kjøre fort, så jeg kunne få med meg hver minste detalj av turen. Topphastigheten lå visst et sted mellom 10 og 15 km i timen.

Koselig og lærerik søndagstur. Olaf Wiegels, unggutten fra gartneriet, var på plass og så at alt gikk riktig for seg. Eller kanskje han bare koste seg med togene “sine”.

I går skulle jeg reflektere over et innlegg som handlet om ukeneny og endte opp med å fortelle om en russisk tsar. I dag er det prøvekjøring av rullestol jeg skal prøve å reflektere over. Blir spennende å se hvor kjerringtankene havner da.

Jeg har opp gjennom årene brukt rullestol som hjelpemiddel både når jeg knakk ankelen og når jeg ødela kneet. Jeg har deltatt på stand og jeg har vært på kommunestyrets talerstol i rullestol, men noen rullestolbruker over lengre tid har jeg heldigvis ikke vært.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Når jeg leste innlegget til Vivian og begynte å tenke på hvordan jeg skulle vinkle mitt innlegg var det en historie jeg raskt kom til å tenke på. Glem ødelagt kne og ankel. Vi skal tilbake til sommeren 1986 og min første erfaring med bruk av rullestol.

Jeg har helt fra tiden på ungdomsskolen hatt ei venninne med funksjonsnedsettelse. Hun sitter ikke i rullestol, men har andre utfordringer. Hun hadde fått plass på en leier arrangert av Rotary. Ungdom med funksjonsnedsettelse skulle ha med seg en “frisk” ungdom på et 14 dagers opphold på Haraldvangen ved Hurdalssjøen. Jeg skulle være med venninna mi som ledsager. Her var det masse aktiviteter og mye moro som det jo er når mange ungdom møtes.

En av dagene skulle vi ha rullestol-stafett. Noen av oss funksjonsfriske skulle konkurrere med noen av de som brukte rullestol. Manuel rullestol da. Ikke sånn med motor. Jeg har aldri vært noen atlet, men ble av en eller annen merkelig grunn tatt ut til denne øvelsen.

Bildet er helt klart ikke fra 1986, men det viser i det minste kjerringa i rullestol.

Vel løpet startet med en slak oppoverbakke. Det var bare å bruke armmusklene og forsøke å komme seg raskest mulig oppover. De mer drevne rullestolbrukerne fikk kjapt opp farten. Vi mindre drevne ble hengende etter. Jeg dannet baktroppen. Dette to på armene.

Så var det et flatt parti før det gikk i en slak bakke ned mot målområdet. Jeg tenkte at nå var det bare å la det stå til. Kall det sluttspurt.
Da var det en moroklump av en gutt som kom i sin motoriserte rullestol, en slik “traktor-type”, massiv og stor med grove hjul bygd for terreng.  Han parkerte seg og stolen litt sånn tvers over den veien jeg var på vei ned i god fart i in noe mer antikvariske modell av en rullestol.
Jeg hadde vraka bilen min tidligere i uka, (lang historie, tar ikke den her nå), og hadde ikke myst på en kollisjon. Så jeg styrte rullestolen vekk fra den asfalterte veien og ut på plenen ved siden av. Ideen min var å styre rundt denne glisende fyren i den store rullestolen og inn på stien igjen.
Det gikk ikke så bra. Stolen var ikke så lett å styre når den hadde god fart. Jeg klarte fint å styre ut av veien, men så gikk det rett vest og ned en skråning hvor rullestolen hvelvet, og jeg gikk på hodet ut av stolen, og klemte tommelen i stolen på min vei ut i det fri.
Ser man godt etter på de høyre tommelen så har jeg fremdeles ett arr som et lite minne om den kjøreturen.

Noen ganger kan jeg være litt nerdete. Jeg vet. Så når jeg skrev innlegget Bare noen tanker…sjekka jeg opp samtlige statsråd vi hadde hatt i Norge siden 1814 for å se om noen var født på Ringerike. (Noe skal en jo drive med en søndagskveld.) Da kom jeg over litt interessant historie. Det har ikke noe med Ringerike å gjøre, men med jernbane. Historien om Nidareidulykken.

18. september 1921 var Dovrebanen hatt sin høytidelige åpning med pomp og prakt. Som seg hør og bør var mye fint folk og prominente gjester samlet i Trondheim i den anledning.
Når kvelden gled mot natt skulle mange av de prominente gjester reise tilbake til hovedstaden med et ekstratog.
Dette toget besto av to lokomotiv, én godsvogn, seks sovevogner og en konduktørvogn bakerst. Blant passasjerene var statsminister Otto Blehr, utenriksminister og Johan Ludwig Mowinckel.

Klokka 23.57 natt til 19. september kommer dagtoget fra Støren inn ot Trondheim. Det passerte Marienborg kryssingsspor, som ligger i nærheten av der Marienborg stasjon like ved St. Olav sykehus ligger i dag, uten å stoppe. Og kolliderer så med det store ekstratoget med prominente gjester som var på vei sørover ved Nidareid ved Ila, lengst vest i dagens Trondheim.

Seks personer omkom i ulykken. Telegrafdirektør Thomas Thomassen Heftye, arkitekt Erik Glosimodt som var Dovrebanen egen arkitekt, overingeniør for Dovrebanen Hans Gudbrand Hammer, direktør for Norges geografiske oppmåling, oberst Nils Johannes Sejersted, kaptein Thoralf Bjørnstad og major Nicolay C. Ræder.
12 ble skadet.

Tenk deg oppstandelsen og skandalen! Offisiell åpning av jernbanestrekningen, og så kommer toget med både statsminister og utenriksminister i en ulykke hvor seks av de prominente gjestene og samfunnstoppene på den tiden dør.

En rekke uheldige omstendigheter og misforståelser som inntraff samtidig var årsak til ulykken.
Etter ulykken ble det gjort forbedringer i jernbanens sikkerhetsreglement og rutiner.
Fire ansatte i jernbanen ble satt under tiltale, men i hovedsak frikjent.

De omkomnes etterlatte ble av Stortinget tilkjent en årlig tilleggspensjon fra statskassen på kr. 3000,- Noe som vil tilsvare 75.762,- kr i dag.

I dag skulle både Gamle Gubben Grå og jeg ned til byen i hvert vårt ærend, og siden bilen var på verksted måtte vi ta bussen. Det er ikke ofte vi kjører kollektivt her i byen, så jeg startet med å sjekke rutetabellen.
Jeg skulle være i byen klokka 13, Gamle Gubben Grå klokka 13.20. For å rekke det måtte vi ta buss herfra klokka 10.52. Det er tross alt en 15 minutters busstur herfra til sentrum.

Jeg har Brakar-appen. Appen du bruker for å kjøre buss i Buskerud. Det hender jeg tar bussen til Oslo. Så jeg kjøpte billetter på forhånd. For å transportere oss to ned til byen betalte jeg den nette sum av 84,- kroner.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Vi var altså i sentrum to timer før vi hadde avtalene våre. Den tiden må jo fylles med noe. Så det ble… Ja, du gjettet riktig. Kaffe-latte.
Etter kaffepausen ruslet jeg bort til rådhuset hvor jeg hadde min avtale.

Gamle Gubben Grå hadde sin avtale på andre siden av byen for der vi bor. Oppe på Hvervenmoen, som det heter. Det er litt stigning opp dit, så han valgte å ta buss. Han har ikke den ønskede appen, og måtte derfor betale den nette sum av 62 kroner for å bli fraktet opp bakken. (Det er litt lenger enn det, da. Bussturen tar i følge rutetabellen 10 minutter.) Han ville ha spart 20 kroner på å installere appen ble han fortalt. Men for Gubben er det sånt han vil holde på med i ro og fred, og ikke mens en bussjåfør står og venter på betaling. (Og så er han litt vrang.)

Etter avtalen skulle han til bilverkstedet og hente bilen. Det ligger på en tredje kant av byen, eller litt utenfor da. Så han valgte buss med overgang til en ny buss. Det kostet og 62 kroner.
Vi har altså kjørt buss for 208,- kr. i dag.

Hadde vi hatt bil hadde vi dratt herfra 12.30. Gamle Gubben Grå sluppet meg av på Rådhuset før han dro til sin avtale. Og ja, om han måtte oppom der verkstedet ligger så hadde vi brukt bensin for rundt 20 kroner på samme runden.
Jeg er ikke alltid sikker på om det lønner seg verken tidsmessig eller økonomisk å kjøre kollektivt.

Kjørte ut på tur i morges. Ville lufte hundene og ta fine bilder i morgenlyset i det tåka forsvinner. Sitter litt i mine egne bensintanker, hvor skal jeg dra for å få det beste motivet mon tro..

Da hopper det plutselig noe ut i veien rett foran Lille Bille. Ett, nei to rådyr danser foran bilen. De brosjyre og løper tilbake mot veikanten, jeg tråkker inn bremsene. Går dette bra? En av de snur på ny og spretter i flotte hopp bare cm fora panseret. Den andre holdt seg heldigvis på siden., me  også den like ved bilen.

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

Det gikk bra.  Jeg traff ingen av de. Men du verden man våkner brått og hjertet banket like fort i brystet mitt som hos de to.

jeg kjører Mitsubishi.  Trenger jeg si mer?

Det

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

I går kom den første snøen her på Østlandet. Den kom ikke som noen overraskelse, hvor overraskende er det egentlig med snø i slutten av oktober? Jeg var godt forberedt. Lille Bille hadde fått flunkende nye vinterdekk på mandag. (Takk, Gamle Gubben Grå.) Jeg har vært ute en vinterdag før, kjørt bil i over 30 vintre. Jeg kjører mye bil, rundt 30.000 km i året. Kanskje mer. Jeg har vel sklidd ut i ei og annen grøft på stive hjul på glatte bygdeveien, men mine store uhell med bil har skjedd på tørt sommerføre.

Likevel satt jeg anspent bak rattet i går morges med en stor klump i magen. Jeg var livredd, og kjørte som ei kjerring utover mot Tyristrand. Hvorfor?

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Jo, fordi jeg var blitt tuta øra fulle av aviser, radio, TV og ikke minst sosiale mediet at det kom til å bli sinnsykt glatt, enorme trafikale problemer og krigsoverskrifter alla LA BILEN STÅ!!!!  Kunne de ikke i stedet skrevet: “Ok, det kommer snø. Vi har opplevd det før. Vi bør i Norge. Vi fikser vinterføre”

Det hadde vært en lang dag, og jeg begynte virkelig å bli sliten.  Opp i otta for å få Yngste Sønn opp og på jobb.  En del møter i to forskjellige byer, jobb og politikk.  Dagen hadde gått i ett.  Nå skulle jeg bare en kjapp tur innom Kiwi og kjøpe med litt mat før jeg dro hjem.

Da ble det bom-stopp. 
Der foran meg, midt i veibanen sto en bil. Jeg forsto ikke helt hvorfor den sto der midt i veien.  Så vidt jeg kunne se var det ikke noe som hindret bilen fra å kjøre videre.  Ikke noe hinder i veien. Ikke noe nød-blink på bilen.  Jeg ventet litt.  Er ikke så tålmodig, så et lite tut kom relativt raskt. Ingen reaksjon.  Det var kommet en bil bak meg, og i avkjøringsfeltet fra Hønengata sto det biler som ventet på å få komme inni gata.  Jeg tuet igjen.  Litt lengre denne gangen.  Bilen bak meg tutet også iltert.  
Fortsatt ingen reaksjon.
Nå tro ryggmargsreaksjonen inn i helsearbeideren i meg.  Kunne sjåføren ha fått et illebefinnende?  Jeg fikk lirket bilen min mellom trafikkøya og bilen som sto bom fast foran meg, Kastet et engstelig blikk inn på sjåføren mens jeg passet på at det ikke kom noen i motgående kjørefelt.. Fossekalveien egner seg i grunn dårlig for forbikjøringer.  Planen min var å parkere inne på parkeringa til Kiwi, og så løpe (i den grad jeg løper) tilbake til bilen og sjekke om sjåføren har det bra.
Da jeg kom på siden av bilen, kastet jeg et blikk inn på sjåføren.  Forventet å se en eldre person med hodet hvilende på brystet eller rattet etter et slag eller hjerteinfarkt. Men deri sin fine stasjonsvogn av tysk fabrikat satt en mann i sin beste alder høyst oppegående og snakket uanfektet i håndholdt mobil. 

Jeg er glad du har fått med deg at man ikke skal snakke i håndholdt mobil å kjøre bil samtidig.  Det øker som kjent tryggheten på veiene betraktelig.  Men, det er en liten detalj du ikke har fått med deg.  Du må komme deg ut av veibanen før du tar den telefonsamtalen.  2 parkeringsplasser var under 10 meter unna.  Så lenge kunne nok den telefonsamtalen vente.

Du kom og krøllet deg sammen i en krok av sofaen vår. 
Det var hyggelig og se deg. Vi har ikke hatt så mye kontakt de siste årene.  Livet ditt har vel vært greit.  Jeg pleier ikke å se så mye til deg når du har det bra.   Jeg er den du kommer til når livet er ugreit. Den du deler de dårlige dagene med.  De gode dagene, de dagene som er fylt med smil og latter deler du med andre.  
Du hadde sendt sms på lille julaften og sagt at du ikke rakk oppom meg med julegave før i romjula.  Lurte på om det var greit. 
Julegave til meg?
Jeg har fremdeles julegava jeg kjøpte til deg i 2015 innerst i klesskapet. Du kom aldri oppom som avtalt.   Livet ditt gikk på skinner i 2015. Du hadde kjæreste og alt var bra.  Da hadde du ikke tid til meg.

2015 er historie.
Kjæresten ble lempet ut av livet ditt en januardag i 2017. 
Jeg gikk og hentet gaven din innerst i klesskapet. Den var blitt litt falmet og slitt i innpakningspapiret. Den hadde ligget i 2 år og ventet på deg. Jeg lot den beholde det slitte papiret.  Det hadde sin sjarm.  Gaven inni var fin. Et bilde om vennskap.  Jeg husker ikke helt hvordan det så ut. Jeg hadde ikke sett det siden jeg pakket det inn en sen nattetime for over 2 år siden.  Men jeg vet det ble kjøpt i god tid før jul i 2015 fordi det passet så godt til deg.  Jeg kunne ha gitt det til noen andre i løpet av de to årene, men det var deg det var tiltenkt, derfor har det ligget i klesskapet mitt i to år og ventet på deg. 

Du krøllet deg sammen i en krok av sofaen vår. Kaffe og sjokolade ble satt på bordet.  Det har ikke vært overskudd til baking i førjulsdagene her. Men vi forsøker så godt vi kan å være gjestfrie, selv om energinivået ikke er på topp.  
Du snakker og snakker. Snakker og snakker om deg og ditt.  Ikke noe av det du forteller er lystig.  Ikke noe latter. Ikke noe positivt.  Jeg kjenner hvordan energien blir sugd ut av meg.  Jeg forsøker å vinkle samtalen inn på noe positivt. Prøver å trekke ut positive elementer fra det du forteller. Lokke fram litt smil – men det går ikke.  Jeg orker ikke anstrenge meg nok.
Snart har du snakket deg tom.  Ikke et spørsmål har du stilt om meg og mitt. 
Jeg har jo snakket. Forsøkt å fortelle om hvor sliten jeg er og hvorfor.  Men du er ikke interessert og ser ukonsentrert på klokka.  Må nok snart hjem  

Et par ganger nevner du nyttårsaften. At du ikke vet hva du skal finne på da.
Jeg sier ingen ting. Ser bort på Gamle Gubben Grå som ser tomt frem for seg. 
Siden midten av 80 tallet har vi feiret nesten hver eneste nyttårsaften sammen.  Unntak har stort sett vært de årene jeg har jobba på nyttårsaften eller nyttårsnatta. Fra jeg stiftet familie og fikk eget hjem har alle feiringene vært hjemme hos oss.  
Men i 2015 fortalte du meg at du og kjæresten ikke gadd å komme til oss fordi vi var så kjedelige, for så å sende melding på ettermiddagen nyttårsaften og si at dere kom likevel.  Jeg var såret og skuffet og svarte at invitasjonen var trukket tilbake.  

Nå satt du i sofaen vår og snakket om nyttårsaften. 
Jeg var på nippet til å si at du jo kunne komme til oss.  Men jeg tenkte er det det jeg vill? 
Sitte nok en nyttårsaften og høre på deg snakke om problemene dine, og hvor forferdelig livet ditt er,  For det er jo ikke bare Gamle Gubben Grå og jeg som har bidratt til at nyttårsaftnene hjemme hos oss har vært så kjedelige. Hva har du bidratt med for å få opp stemningen?  

Jeg skal sove på det.
Det er fremdeles tre døgn igjen av dette året.  Kanskje sender jeg deg en sms og ber deg hit på nyttårsaften. 
Men jeg trenger liv og latter.   Jeg trenger positivitet og gode samtaler.  
Jeg kan dekke et vakkert bord. Spandere god mat og godt drikke.  Jeg liker å be gjester og lage fest.
Men da forventer jeg glade mennesker og muntre samtaler. Latter og alvor i skjønn forening.  Ikke bare negativitet og klaging på alt og alle.  
Den eneste som  kan gjøre livet ditt bedre, er deg selv. 
Klagemuren er stengt til godt over nyttår.

Jeg kommer til å være på veien hver dag i vinter. Jeg kommer til å avpasse farten etter forholdene, og sjelden kjøre over fartsgrensa.  Og jeg kommer til å være foran deg.  Dette har vi snakket om før.
Og du, jeg kjører ikke noe raskere eller bedre om jeg ikke ser veien.  Så slutt og sett fullt lyset på i bakruta mi så alle speilene mine kaster lyset tilbake i øynene mine.  
Det er kult med stor bil med firehjulstrekk.  Man føler seg lett som “King on the road”.  Jeg vet det.  Jeg har kjørt slik bil jeg og. En diger Mitsubishi l200.  Det er vinter-bil det! Jeg pendla Krøderen Hønefoss til alle døgnets tider og på all slags føre.  Det gikk så grevling og rådyr spratt.  Men jeg ville aldri ha brast forbi biler i bakken mellom landbruksskolen og krysset inn til Åmot.  Du veit, i 40-sona, mellom de to fartsdumpene der du spant forbi meg i dag morges.  
Ikke synes jeg du er kul selv om du ligger på hornet når du freser forbi meg i 60-son rett over grensa til Øvre Eiker.  Hørte du, jeg hadde horn på bilen min jeg og, og kunne tute like bra som deg.  

I dag var det greie kjøreforhold.  Jeg lå stort sett i fartsgrensa.  Men bremset ned litt ved Ask, da et rådyr plutselig var mellom bilen min og bilen foran meg.  Det var da du blinket irritert med lysene dine første gang.  Så du ikke rådyret fordi du irriterte deg over de røde bremselysene mine?  
Ok. Du har dårlig tid.  Du forventer effektivitet og driter i et rådyr eller to. Skauen er full av firbente skapninger.  Greit ser den.  Men hvis du ikke kjører ordentlig bil, altså trailer eller en skikkelig stor bil, som en Mitsubishi l200, veit du hvor mye skader, plunder og heft et rådyr kan skape på en bil?
Jeg prøvde med en Seat Ibiza Soul en gang.  Bilen var selvsagt kjørbar etterpå.  Men det ble noen lapper på lakk og lykter.  Ja, selv en skabbete rev og en halvblind grevling kan lage skader på en bil, for ikke å snakke om en velvoksen elgokse.  Have been there have done that. 

Jeg har og ligget ti minutter bak skjemaet og har forsøkt å ta igjen det tapte med gassen i bånd, femte gearet inne og effektiv kjøring like mye i venstre som høyre fil på landeveien.  Jeg har hatt førerkort i 33 år, og i mange av de kjørt rundt 50.000 km i året. Jeg har skrensa ut av veien og rullet kast i kast nedover en skråning før bilen min, en WW1300, ble liggende på taket.  
Jeg har kjørt ut av veien, truffet en diger stein, så bilen ble kastet opp i lufta, møtende trafikanter så bånnpanna og understellet på bilen  min, før den landet nesten ute i veibanen igjen, men med et hjul mindre.  Ford Escort stasjonsvogn. har ikke vinger.  Jeg har krabbet så og si uskadd ut av begge bilene, men vet at jeg hadde flaks – begge gangene.

Jeg har vært første mann på ulykkesstedet tre ganger. 
En bil full av ungdommer som noen kilometer før hadde kjørt forbi meg og jentegjengen på tur.  Vi nådde de igjen rett bak en sving. Der hadde de parkert godt inne i en bil med campingvogn.  Dødsulykke. Vi og de var i 20 årene.  Heldigvis kom det raskt flere som kunne hjelpe.
Godt voksent ektepar traff en elg rett foran meg en tidlig søndag jeg kjørte hjem fra nattevakt.  Dyr streifer i grålysningen.  Elgen ble skadet, men løp videre. Tilbake satt et sjokkskadet  ektepar med kuttskader i ansiktet og en knust frontrute.  Det tar litt tid før ambulansen er på plass, små kutt i ansiktshud gir raskt mye blodsøl mer enn blodtap. Men blodsøl hjelper lite på sjokk…
To biler traff hverandre front mot front, og en av dem havnet videre ut på åkeren. Plunder og heft. Jeg hadde dårlig tid til å rekke jobben.  Men, jeg hjalp en av dem ut av bilen, og tok vare på han til ambulansen kom. Det gikk bra med begge sjåførene.  De trengte bare en sjekk på sykehuset.  Jeg kom litt for sent på jobb, men var på plass før de nådde sjekken på røntgen. 

I dag, mellom Hokksund og Krokstadelva nådde jeg igjen en bil som kjørte i mellom 40 og 50 på den strekningen. Det er i det minste 60-, delvis 70 og muligens 80sone på den strekningen.  Jeg satt ikke på fullt-lyset i speilet hans, jeg gjorde ingen hasardiøs forbikjøring og jeg la meg ikke på hornet. Jeg lå bare stille og rolig og kjørte bak han.På de 7,6 km sinket han meg med ca 1 minutt.  Det gikk greit. Jeg rakk frem til Drammen i god tid.  

Hvis du ikke har kalkulert inn at du kommer til å ligge bak meg hver dag i hele vinter, så bør du kalkulere inn det minuttet fra nå av.  For husk, jeg kommer til å være ute på veien foran deg hver dag i hele vinter.