Det er utrolig mye rart det forventes at denne kjerringa skal ha en formening om. Og nå altså samferdsel i 2125. Skulle tro det var en tung politisk sak. Dere vet Samferdselsbehovet inn mot 2150 eller noe slikt. Men så er det bare bloggkongen over alle bloggkonger som har sittet å sett inn i glasskula, funnet frem kortene og lagt kabal, og rørt med en pinne eller hva det nå var bort i noe kaffegrut og deretter begynt å hallusinere og spå om fremtiden.

Hvordan blir fremtidas transport og kommunikasjon? Skal vi kjøre med bil? Og blir det elbil, bensin-eller dieselbileller eller kanskje tråbil? Kanskje vi heller blir å gå til fots. Hvordan reiser vi? Altså hvordan skal vi komme oss fra A til B i fremtida? Kjører vi fortsatt bil om 100 år? 

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Slike spørsmål stiller Allan, og siden han er på plassen over meg på topplista forventer han sikkert at denne kjerringa har svarene.

Den første tanken som slår meg er nok at her på mine kanter venter vi sikkert fremdeles  på Ringeriksbanen slik vi har gjort i over hundre år. For ikke å få halve kommunen med de såkalte Banevokterne i spissen etter meg tror jeg jeg forlater det temaet og konsentrerer meg om spørsmålene til Allan.

Om vi komme til å kjøre med bil i 2125? Jeg tror vi kommer til å transporters individuelt som i dag. Altså noe med hver familie sitt transportmiddel slik bilen er i dag. Jeg tror ikke alle kommer til å kjøre kollektivt. Kanskje mest fordi jeg håper og tror mennesker fremdeles bor på landsbygda og ikke bare klumper seg sammen i byer. Med den utryggheten som finnes i verden i dag tror jeg mennesker i større grad vil søke vekk fra byene og at sentraliseringen vil stoppe. I et forsvarspolitisk synspunkt er det dumt å samle alt og alle på ett sted.

Om disse “bilene” vil være “el-biler”,  “bensin- eller dieselbiler” eller tråbiler så tror jeg ærlig talt at tråbiler muligens kan få sin renessanse. Kanskje med en liten elektrisk hjelpemotor slik som sykler har i dag. Hjelpemotor drevet av solkraft.

Mulig folk kommer til å gå mer. I det minste de som bor sentralt. Men mennesker kommer til å ha behov for å bevege seg over lengre avstander også i fremtiden. Da er det å gå lite effektivt. Det tar tid hvis du for eksempel skal gå fra Hønefoss til Bardu. Jeg tror ikke folk kommer til å ha så mye bedre tid i fremtiden, så jeg tror ikke man kommer til å gå over lange avstander i større utstrekning da enn nå.

Tiden for hest og kjerre som hovedtransportmiddel er for lengst forbi. Jeg tror bare de mest fanatiske av MDG-folka vil tilbake dit. Og det er bare frem til de tråkker i den første hestedritten. Da kommer pipa til å få en annen lyd. Dere vet hva de mener om kyr som slipper en liten fis. Tenk da på store heste-ruker over hel hovedgata!

I byene ønsker vi i Rødt å styrke kollektivtrafikken og gjøre det enklere å gå og sykle. Da kan det ikke ligge hestedritt å flyte i gatene. Nei da er det bedre å satse på et godt kollektivtrafikknett med god kapasitet og hyppige avganger. Det gjør behovet for privatbiler mindre. Det gir også bedre folkehelse gjennom bedret trafikksikkerhet, redusert lokal luftforurensing og tilrettelegging for økt mosjon som del av transportsystemet. I tillegg får vi bedre byutvikling siden færre biler gir mer plass til andre ting, slik som for eksempel parker.
Må jo være lov å sitere deler av partiprogrammet når en politiker skal spå om fremtiden. Så vet folk hva de har å forvente hvis de skulle stemme på oss. VI har mye bra politikk, og har droppa den revolusjon Allan maser om hele tiden.

For langdistansetrafikken arbeider Rødt for at man bygger ut høyhastighets jernbane framfor utvidelser av veier og flyplass. Vi arbeider for å få mer av godstrafikken vekk fra veiene og over til bane og båt, som begge er mer miljøvennlige transportformer. Det gjør også veiene tryggere for de som er avhengige av bil.

Rødt arbeider for et desentralisert arbeids- og tjenestetilbud. Det krever at folk og varer kommer trygt fram i distriktene. I stedet for å bygge ut mer veikapasitet der veiene allerede er størst, ønsker Rødt at man bruker mer penger på å vedlikeholde veiene vi allerede har.
I store deler av landet trengs det rassikring og sentrale fylkes- og kommuneveier må utvides slik at de blir brede nok til å ha gul midtstripe. Trafikksikkerhet er også viktig, og fremfor utbygging av flere firefelts motorveier ønsker Rødt at man bygger to/tre-feltsveier med midtdeler.

Sånn, da er jeg ferdig med partipolitikken. Må jo øve meg litt. Skal til Kongsberg og blant annet stå på stand senere i dag.  Men nå tilbake til samferdsel i 2125. Det er tross alt litt lenger frem enn det partiprogrammet vårt går. Vi lager jo et arbeidsprogram for fire år om gangen.

Allan tror vi kommer til å forflytte oss med droner i fremtiden. Gjerne KI styrte så vi slipper å tenke på å styre og stelle der oppe over tretoppene. Jeg vet ikke om det å fly helt har erstattet biler og transport som holder seg på bakken. Ser for meg noen utfordringer hvis dagens biltransport skulle forflytte seg opp i lufta over hodene våre og. Ulykker med fallende fremkomstmidler fra himmelen for eksempel. Men skal vi først fly sånn en og en der oppe, håper jeg flyvende tepper får sin renessanse.

Denne kjerringa er fæl til å klage over været. over kuldegrader, snø og is. Egentlig litt patetisk når jeg tenker meg om. Sitte her på sentrale Østlandet og klage over litt vær-utfordringer bare det kommer noen cm. med snø. Vi har jo nesten ikke vær her når denne kjerringa sammenligner seg med andre kjerringer.

Ta Strikkekjerring for eksempel. Inne har vi klart både stearinlys og godt med ved, så vi har ingen fare om strømmen skulle gå. skriver hun. Og ja, denne kjerringa her har også ved og stearinlys, men det er ikke med tanke på strømstans. Strømstans på Østlandet en time eller to er grunnlag for store avisoppslag i riksdekkende media, og lokalavisen kjører tåredryppende historier om hvordan folk har lidd fordi de ikke har fått ladet Teslaen samt rasende leserinnlegg over disse elendige politikerne som selger strømmen vår til tyskerne i stedet for å sørge for at det alltid er strøm til de som regjerer i kommentarfeltene og leserinnleggene.
Joda, NRK melder at 22.000 mennesker fremdeles er strømløse på Helgelandskysten og i Trøndelag,  og skroller du deg langt nok nedover på feeeden på VG finner du også en liten notis om de mange strømløse der oppe, men mediene sparer krigstypene og katastrofe-oppslagene så lenge det bare er folk nord for Trondheim som er rammet.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Og kanskje er det ikke noe grunn for å ta frem krigstypene. Folk der er vant til vær. De er forberedt. Aggregatet er også klart, så da kan vi se på TV også om det skulle bli strømløst. skriver Strikkekjerring. Hvem her på mine kanter har et strømaggregat i beredskap?

Mye snø skal smelte fra fjellene og i 8 varmegrader går det ganske så kjapt. Kombinert med vind og regn blir det ekstra mye vann som skal nå havet. I dag har det vært stor flo og mye vannføring i utløp og elver. skriver Strikkekjerring videre og viser bilde av et naust eller garasje som står nesten ut i fjæra og et elveløp som ser ut til å kunne grave vekk masse.
Da vi hadde flommen Hans her på mine kanter i 2023 sendte riksdekkende TV flommen i fossen i Hønefoss minutt for minutt med flere TV-team passert på bybrua.
Ser ingen TV-team på bildene til Strikkekjerring, og tviler på at de har tatt turen.

Hvordan skulle forresten TV-team og riksdekkende medier kommet seg dit? blir min neste tanke. For Strikkekjerring skriver Nå er ferga både nordover og sørover innstilt, så det er kommet ekstra overnattingsgjester hos oss som ikke har kommet seg videre i dag.
Her på mine kanter ble det nevnt i alle nyhetssendinger at E16 bar stengt på Steinsletta på grunn av en ulykke i går. Den sinket hytte-trafikken fra Oslo og Bærum til Hallingdal og Valdres i et par timer. Og ja, jeg har sett bildene av både bilene som krasjet, og ikke minst bilkøene.

Nå har vinden tatt seg ytterligere opp, så det uler godt rundt huset. Vi er heldigvis godt vant med uvær, men det hender seg jo at ting blir ødelagt. Både takplater og andre ting kan komme flaksende i lufta, så det kan være greit å følge med.  Skiver Strikkekjerring.
Merk dere det. Heldigvis godt vant med uvær skriver Strikkekjerring. Her forskanser denne kjerringa seg inne bare hun ser litt blåis, og forteller alle hun møter at her i forrige uka hadde det føyka litt snø oppover inngangsdøra og snakket om ekstremvær da vinden tok den slitne leveggen ute på terrassen tilbake i 2021.

Nei, jeg tror denne kjerringa her har lite å klage over når det gjelder vær. Nå farger sola himmelen rosa utenfor Drømmehuset. Det er 1 kuldegrad og yr melder flau vind fra nordøst med vindkast på 2 m/s. Regner med at Strikkekjerring ikke ville kalt det vind en gang.

KJØR meg til garnbutikken!!! skriver Strikkekjerring i innlegget sitt.  Denne kjerringa her ville nok aldri føle et så desperat behov for garn og pinner, likevel har jeg full forståelse for hvordan hun hadde det. Jeg antar det var omtrent like ille som jeg hadde det en gang høsten 2016.

Skoleåret 2016-2017 gikk Yngste Sønn på folkehøgskole i Møre og Romsdal. Det var en topptur-linje, og da han hadde vært hjemme på høstferie valgte Gamle Gubben Grå og jeg å kjøre han tilbake til skolen. Han skulle ha med tre par ski, og masse annet vinterutstyr og -klær. Vi hadde ordnet oss noen dager fri, og tok samtidig en liten roadtrip på de kanter av landet.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Vi hadde en natt i Molde, og en natt i Ålesund og satte så kursen mot Åndalsnes og videre hjemover. Vestlandet viste seg fra sin beste side denne dagen. Blå himmel, strålende sol og snø på toppen av fjellene. Jeg kan love dere at kameraet på mobilen gikk varmt. Det var jo så utrolig vakkert. Norge på sitt beste.

Gamle Gubben Grå kjørte og jeg satt bare og nøt ferden. Vi skravlet og lo og hadde det virkelig trivelig.
På vei over Tresfjordbrua, en 1 290 meter lang veibro over Tresfjorden mellom Remmem og Vikebukt, så jeg det perfekte motiv for nok et bilde. Dere vet fjord, fjell og sol. Jeg rullet ned vinduet for å ta best mulig bilde mens vi var i fart. Det var som sagt Gamle Gubben Grå som kjørte.

Rekkverket på brua ble litt i veien på bildet så jeg løftet mobiltelefonen så høyt jeg kunne over biltaket for å få et så bra bilde som mulig. Og mistet mobilen ut av bilvinduet og ned på veibanen.
STOPP!!! ropte jeg så høyt at Gamle Gubben Grå nesten tråkket bremsepedalen gjennom gulvet, satte raskt på nødblinken og så rart på meg.
Jeg forklarte at jeg hadde mistet mobilen min ut av vinduet  fart, og så så jeg på han med mitt mest bedårende blikk og spurte; Kan ikke du gå og hente den? 
Jeg har verdens snilleste mann, for det var nemlig det han gjorde. Lot bilen stå der ytterst på kanten av veibanen med nødblinken på, tok på seg refleksvest og bega seg til fots de meterne tilbake mot der mobilen min lå.
Med bankende hjerte ventet jeg i bilen. Ville mobilen ha klart seg, eller var den blitt ødelagt?
Spent stilte jeg det spørsmålet til Gamle Gubben Grå da han etter noen få minutter som føltes som år kom tilbake – med telefon,

Klarte den fallet fra bilen? spurte jeg med skjelvende stemme. Muligens var det håpefulle svaret fra Gamle Gubben Grå, før han la til Men den tålte garantert ikke hjulene fra den semitraileren som kjørte over den. Han nikket mot en trailer som nå var kommet over brua og forsvant videre.

Kan dere tenke dere følelsen? Sitte der omgitt av vakker Vestlandsnatur på alle kanter, og så ikke ha mulighet til å ta bilder av den? En lang kjøretur foran meg hjem til Hønefoss og ingen mobil å korte ned tiden med. I tillegg til at samtlige bilder jeg hadde tatt på turen muligens var borte for alltid. Ja, og alt det andre man er avhengig av en mobil til og dom er lagret på en slik enhet.

Vi må stoppe på nærmeste tettsted å kjøpe ny mobil, skrek jeg med skingrende stemme.
Det viste seg å ikke være fult så lett. Vet dere at i det Herrens år 2016 var det ikke mulig å få kjøpt en skarve mobiltelefon på Åndalsnes? Vi måtte helt til Dombås før vi fant en slik butikk.
Jeg stormet inn på Elkjøp Dombås under ti minutter før stengetid og fikk endelig ordnet meg ny mobil.
Det er 146 km fra den brua og opp til Dombås. Estimert 2 timers kjøretid, pluss at vi kastet bort tid på Åndalsnes med å lete etter et sted hvor de solgte mobiltelefoner. Jeg vil anta at jeg var uten telefon i rundt tre timer! Grusomt! Det verste var nesten alle de flotte foto-motivene som dukket opp og som jeg ikke fikk foreviget.
Når vi kjørte fra Dombås og nedover Gudbrandsdalen var det jo mørkt og lite å fotografere. (Pluss at jeg fikk streng beskjed om ikke å åpne vindu og holde telefonen inne i bilen.)

Mobilen jeg kjøpte på Dombås tjente meg vel, og ble ikke ødelagt før på en annen Vestlandstur i 2020, men det er en annen historie.

Jeg vet jeg skrev noe om å ikke syte og klage i innlegget Sukk og stønn og stakkars meg, men kan jeg bare få klage bitte-litt i kveld. Jeg lover ikke å klage over noen andre, bare sutre litt over at jeg ikke er så veldig glad i vinter. I det minste ikke sånn vinter som vi har nå. Vinter uten snø.

Ja, jeg vet hva du tenker. Skal Kjerringa sitte her og sutre over mangel på snø nå?  Hun pleier da vanligvis å komme med et relativt sutrete innlegg hver gang hun ser snurten av et snøfnugg. Nå sutrer hun på grunn av mangel på snø. Noen er aldri fornøyd med mindre de kan være misfornøyd.

Du har helt rett. Denne Kjerringa er ikke spesielt glad i snø, men hun er enda mindre glad i is. Og når det er kuldegrader nok men ikke snø, ja da blir det fort is. Spesielt når vært veksler som nå. Varmegrader og smelting av snøen den ene dagen, og mange kuldegrader den neste.

I dag skulle jeg ut til Høvdingen. Jeg snakket med han på telefonen før jeg dro utover, og spurte om det var glatt. Nei, det var ikke glatt hos Høvdingen. Han hørtes litt undrende ut over spørsmålet.
For er det glatt så tar jeg med meg piggskoa og parkerer nede ved gamleveien og går opp. sa jeg. Det er en bakke opp til Høvdingen som jeg hater å kjøre på vinterføre. I det miste med en bil uten verken antispinn eller firehjulstrekk. Bilen vår har ingen av delene.

Det var nærmest bart der jeg kjørte utover til min barndoms dal. Mindre snø der enn her ved Drømmehuset. Flotte kjøreforhold og bare veier.
Snart var jeg på vei opp bakken mot huset til Høvdingen. Dette er en vei som bare går opp til ei hytte og huset til Høvdingen som troner øverst på en ås.
Jeg legger merke til at noen har hatt problemer i bakken før jeg kom. Det er tydelig hjulspor etter noen som har spinnet på isen som har dannet seg på grunn av rennende vann i hjulsporene.
Vel, halvveis i bakken er det for sent å snu. Så jeg kjørr bare på og krysser fingrene for at jeg kommer opp.
Mulig at jeg banner litt over Høvdingen som sa det ikke var glatt, for her er det rimelig glatt. Men kommer raskt til at mannen på mange og nitti år kanskje ikke har vært nede i bakken og sjekket kjøreforholda.

Jeg kom nesten opp, men bare nesten. Nå var det min tur å bli stående å spinne. Og ja, jeg har stått på akkurat samme sted med dekk som spinner på glatt underlag så mange ganger at jeg vet utmerket hva jeg må gjøre. Jeg må slippe bilen bakover sakte og kontrollert til jeg kommer ned på den flate gamleveien igjen. Og det må skje på et slikt vis at jeg ikke havner med en eller flere hjul i grøfta, eller enda verre – havner på tvers av veien. Tro meg, jeg har prøvd begge deler ved flere anledninger opp gjennom årene.

Jeg kom meg trygt ned. De fleste gangene gjør vi jo det. Men jeg tror blodtrykket var faretruende høyt en stund der. Jeg kjente at bilen til tider skled i andre retninger enn det jeg forsøkte å styre. Biler gjør fort det når det er glatt nok.

Nei, jeg prøvde ikke en gang til. Jeg parkerte bilen nede på sletta, og tok bena fatt. Litt sint på meg selv for at jeg hadde latt piggskoa bli hjemme. Høvdingen hadde jo sagt at det ikke var glatt.
Det var ikke mye snø, så det var helt greit å gå i graset på veikanten. Jeg kom meg trygt både opp og ned.

Likevel vil jeg klage litt i kveld. Sukke og stønne, klage og syte. Det er fire måneder til vår og veier mer eller mindre garantert fri for is og glatt føre. Jeg vil ha vår, nå.

Hvis det er noen som ikke har fått det med seg; Jeg hater is og holke-føre.  I dag har det vært nettopp holke-føre her på Ringerike, og jeg måtte antakelig hatt flere kanner kaffe for å oppføre meg som en harmonisk og forholdsvis sivilisert person. Jeg har ikke drukket en dråpe kaffe, og har derved muligens vært litt Bitch i dag.

Det var min tur til å lufte hundene i dag. Selvsagt var det det. Veien skinte glinsende og glasert i skinnet fra gatelyktene da jeg sto opp. Du skjønner det er glatt ute når kommunens mannskaper strør inne på vårt relativt flate boligfelt før klokka 10 på morgenen.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Jeg tok turen ned i kjelleren og hentet frem piggskoa før jeg gikk ut med hundene. Det var nok smart. Det var virkelig glatt ute! Selv med piggsko fikk jeg flere gleppetak før jeg kom ut av gårdsplassen, og stakkars Kidd gikk ned i spagaten før postkassa. Du vet sånn Bambi på is.

Vi valgte ruta om Hundremeterskogen. Det virket tryggere med myk skogssti med bløt snø enn glasert gangvei uten spor av singel.
Turen gikk greit den. Jeg holdt meg på beina og hadde både lemmer og stoltheten i behold når jeg kom hjem med to relativt våte hunder. De er så små at de ikke klarer å gå tur uten å være i kontakt med underlagt. I tillegg er det godt å leke litt der det fremdeles er litt snø.

Litt senere i dag skulle jeg ut med bil. Det var da heksa i meg virkelig kom frem. Er det noe jeg misliker nesten mer enn å gå på glatt føre er det å kjøre på glatt føre.
Fornuften sa at det var trygt nå. Jeg skulle stort sett holde meg på hovedveien når jeg kom meg ut av boligfeltet. Den er, saltet, relativt flat og godt oppkjørt, likevel strammet alle musklene seg når jeg satt meg bak rattet.

Det gikk bra. Veiene var bare når jeg kom ut på hovedveien. Trafikken var liten og Kjerringa kunne avpasse farten etter sin redsel for glatt føre.  Snart var jeg ved veien der jeg skulle svinge av mot bilverkstedet hvor vi skulle levere bilen. Gamle Gubben Grå kom rett bak med bilen til Yngste Sønn slik at vi kunne ta den hjem.

Inn veien mot verkstedet som ligger litt utenfor sentrum. Jeg har bare vært her en gang før, og ble plutselig litt usikker hvor det var inne på dette industrifeltet. Jeg mente og huske at det var opp en litt bratt bakke på høyre side, og tok sikte på den først og beste av sideveiene.
Jeg kom nesten opp før bilen begynte å spinne. F***!

Gamle Gubben Grå stoppet sin bil nede på veien og ble sittende og følge med på den spinnville kjerringa som spant oppe på bakkekulen. Da jeg begynte å vinke febrilsk på han ut av døra kom han gående opp til meg. Du skal ikke opp her, du skal opp neste vei! var hans sindige beskjed. Tror dere Kjerringa ble noe mer rolig og harmonisk av den beskjeden?   Vel, det ble jeg ikke!
Du må rygge bilen ned for meg! sa jeg samt noe om hvor idiotisk det var at den som kunne veien kjørte bakerst. Gamle Gubben Grå så rart på meg. Det er bare å slippe seg rolig bakover… Mer rakk han ikke å si før Kjerringa var ute av bilen og med forsiktige skritt på vei ned bakken. Gamle Gubben Grå sukket og rygget bilen lekende lett ned.

Vi fikk levert bilen på verkstedet uten flere uhell. Kjerringa klarte å få skuldrene ned i normal posisjon og blodtrykket ned på et normalt nivå. Men jeg kjenner på det at nå er det i gang. Den kalde, fæle tiden hvor farer lurer enten en skal ut med bil eller bein. Fem måneder med snø, is og redsel for å brekke bein og armer eller bulke biler.
Jeg vet jeg har sagt at jeg skal lete etter det positive med vinteren i år. På slike dager som i dag må jeg virkelig lete for å finne noe som helst positivt med vinter. Så langt i dag har jeg ikke klart å finne noen.
Nå har mørket senket seg, og snart venter en kveldstur med hundene. Og ja, det er min tur i dag. Jeg sukker og stålsetter meg før jeg finner frem piggstøvlene. Ønsk meg lykke til, jeg tror jeg kan trenge det.

I lokalavisa  dag kunne jeg lese at Runar-Ordfører skulle revolusjonere biltrafikken gjennom sentrum av Hønefoss. Overskriften vekket selvfølgelig interessen til denne kjerringa. At vi i Rødt snakker om revolusjon fra tid til annen er ikke noe nytt, selv om vi har strøket væpna revolusjon fra partiprogrammet. Men at Runar-Ordfører skulle gå med tanker om revolusjon var relativt nytt for meg. Ja. selv om det kun var snakk om å revolusjonere trafikken i Kongensgate, så er det liksom ikke revolusjon man forventer fra en Høyre-ordfører. Jo, kanskje han x-Høyre-ordføreren i Lom har vurdert revolusjon oppe i Innlandet de siste ukene, men her på Ringerike er nok ikke revolusjon en del av partiprogrammet.

Med skjelvende fingre klikket jeg meg inn på artikkelen. Hva er det Runar-Ordfører har funnet på nå? I det siste har det vært et par tilfeller hvor Runar-Ordfører har tenkt ut “smarte” ideer, som kommunen så må finansiere etter at han har fått med seg flertallet i kommunestyret på ideene sine.
Kjøp av Kefas-bygget til overpris og, utredning om å starte kjernekraftverk  er gode eksempler.  Leste jeg ikke også noe om at kommunen skal finansiere ei linje på videregående skole som Buskerud Fylkeskommune vil legge ned?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Nå vet jeg ikke om det er Runar-Ordfører eller avisen som har brukt ordet revolusjon. For ideen er ikke så revolusjonerende. Ikke er den direkte ny heller. Den har blitt lansert av ekspertisen i kommentarfeltet mange ganger, og er vel da forklart som noe som er så enkelt å forstå at det bare er vi tykkskallede politikere inne på rådhuset som ikke skjønner såpass.

Ideen er å få alle lyskryssene i sentrum til å blinke gult, og ikke skifte mellom rødt, gult og grønt. Da vil trafikken flyte bedre.  Så nå vil Runar-Ordfører at kommunen sender en søknad til fylket som har ansvaret for trafikken gjennom byen om å få et prøveprosjekt med gult blinkende lys i deler av døgnet.
Saken skal opp til behandling i Formannskapet på onsdag.

Har for så vidt ikke noe i mot et prøveprosjekt med gult blinkende lys. Ikke var jeg politiker på 1980-tallet da alle disse lyskryssene dukket opp eller så veldig opptatt av de lysa da. Jeg mener de dukka opp mens jeg studerte, i det minste etter at jeg tok førerkortet. Men jeg trodde de var anlagt for at trafikken i sentrum skulle flyte bedre. Hva er ellers hensikten med ett lyskryss for hver 50. meter gjennom halve byen?

Langt inne i granskogen blant steinurer og skråninger ligger noen smale jernbanespor. Ikke slike jernbanespor du finner på vanlige smalspora veterantogbaner som Urskog Høland banen. Men skikkelig smale. Bare 60 cm brede. Slike spor du gjerne finner på anlegg eller i gruver.

Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg har vært på Lommedalsbanen i dag.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Dette er ikke en nedlagt togstrekning tatt vare på av lokale krefter, men egentlig en litt spinnvill historie om hva en kan få til hvis en bare har nok engasjement og ståpå-vilje.

Det hele startet i en hage på Haslum i Bærum i 1957 av en jernbane-entusiast, Olaf Wiegels. En unggutt med en drøm om å eie sin egen jernbane fant et par trallehjulganger langt nede i ei steinur i Krokskogen. Rester etter at Arbeidstjenesten hadde laget skogsbilvei der under andre verdenskrig. Etter litt overtalelse fikk han faren sin til å bli med og hente trallehjulgangene, så snekret han sitt eget jernbanespor, og anla sin private jernbane mellom blomsterbedene på farens gartneri. Banens lengde var 60 meter, og vognene tegnet og snekret han selv på de gamle hjulgangene. Eventyret var i gang.

Den lille toglinjen ble lagt ned i 1959, da faren trengte plassen til nytt ekspedisjonsbygg i gartneriet, men jernbane-eventyret var ikke slutt av den grunn.

I 1968 ble han tipset av en annen jernbane-entusiast, om at det fantes et lite damp-lokomotiv til sånne smale jernbaner med 60 cm sporvidde ved Bjørkaasen Gruber i Ballangen i Ofoten.
Olaf Wiegels og en annen jernbane-entusiast,Carl Fredrik Thorsager sendte et brev til gruveselskapet i Ballangen, og fikk lov å overta damp-lokomotivet vederlagsfritt, og så dro de og hentet det. (En litt lang historie noe forkortet.)

Lokomotivet som er det du ser på bildet over ble etter ankomst Lysaker stasjon i november 1968 plassert i hagen til Thorsanger på Bestum i Oslo beste vest.

Sommeren etter, i 1969, ble lokomotivet flyttet igjen. Denne gangen til den gamle smalsporlokstallen i Sandvika der hvor Sandvika Storsenter er i dag.

I Januar 1973 måtte lokomotivet flyttes igjen, NSB hadde leid ut hele bygningen til Sigvartsen Steinindustri.
Etter lang tids overtalelse fikk Olaf endelig et ja fra faren om at han kunne få en liten plass til damplokomotivet i gartneriet, og lokomotivet ble flyttet fra Sandvika til gartneriet på Haslum.

I 1977 overtok Olaf Wiegels  et diesellokomotiv fra en entreprenør i Åndalsnes. Også det fikk plass i hagen ved gartneriet på Haslum. Men lokomotivet var ikke akkurat støyfritt, så etter oppstarting ble det klart at jernbanedrift i hagen ikke var forenlig med godt naboskap i villabebyggelsen på Haslum i Bærum.

De måtte finne et sted hvor de kunne ha en mer permanent plassering av samlingen med utstyr til jernbane med 60cm sporvidde som de etter hvert hadde fått samlet seg.
Slik havnet de innerst i Lommedalen hvor de har bygd opp en ca 1.000 meter lang jernbane med tre stasjoner. Lommedalsbanen er en museumsjernbane med formål om å vise bruken av forskjellige typer jernbanemateriell fra anlegg, industri og Forsvaret i Norge. Det har aldri gått noen jernbane der, alt er bygget opp over tid fra slutten av 1970-tallet av entusiaster og med støtte av Bærum kommune og sikkert fylkeskommunen siden de nå er en del av museumene i Akershus.

Hit til Lommedalen var det Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tok turen i dag.
Eldste Sønn ringte på fredag og lurte på om vi ville bli med på tur. Han er jo tog-entusiast, og trengte sjåfør for å kunne se dette litt sprøe jernbane-anlegget langt inne i Lommedalen. Vi var selvsagt ikke vonde å be.

Det går damptog på banen hver søndag i juni, august og september. De har og et nissetog andre helgen i desember.  Flinke guider forteller historien mens toget snirkler seg av gårde på et jernbanespor så smalt at jeg kunne ta på bergknattene vi kjørte forbi. De forsikret meg om at de ikke ville kjøre fort, så jeg kunne få med meg hver minste detalj av turen. Topphastigheten lå visst et sted mellom 10 og 15 km i timen.

Koselig og lærerik søndagstur. Olaf Wiegels, unggutten fra gartneriet, var på plass og så at alt gikk riktig for seg. Eller kanskje han bare koste seg med togene “sine”.

I går skulle jeg reflektere over et innlegg som handlet om ukeneny og endte opp med å fortelle om en russisk tsar. I dag er det prøvekjøring av rullestol jeg skal prøve å reflektere over. Blir spennende å se hvor kjerringtankene havner da.

Jeg har opp gjennom årene brukt rullestol som hjelpemiddel både når jeg knakk ankelen og når jeg ødela kneet. Jeg har deltatt på stand og jeg har vært på kommunestyrets talerstol i rullestol, men noen rullestolbruker over lengre tid har jeg heldigvis ikke vært.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Når jeg leste innlegget til Vivian og begynte å tenke på hvordan jeg skulle vinkle mitt innlegg var det en historie jeg raskt kom til å tenke på. Glem ødelagt kne og ankel. Vi skal tilbake til sommeren 1986 og min første erfaring med bruk av rullestol.

Jeg har helt fra tiden på ungdomsskolen hatt ei venninne med funksjonsnedsettelse. Hun sitter ikke i rullestol, men har andre utfordringer. Hun hadde fått plass på en leier arrangert av Rotary. Ungdom med funksjonsnedsettelse skulle ha med seg en “frisk” ungdom på et 14 dagers opphold på Haraldvangen ved Hurdalssjøen. Jeg skulle være med venninna mi som ledsager. Her var det masse aktiviteter og mye moro som det jo er når mange ungdom møtes.

En av dagene skulle vi ha rullestol-stafett. Noen av oss funksjonsfriske skulle konkurrere med noen av de som brukte rullestol. Manuel rullestol da. Ikke sånn med motor. Jeg har aldri vært noen atlet, men ble av en eller annen merkelig grunn tatt ut til denne øvelsen.

Bildet er helt klart ikke fra 1986, men det viser i det minste kjerringa i rullestol.

Vel løpet startet med en slak oppoverbakke. Det var bare å bruke armmusklene og forsøke å komme seg raskest mulig oppover. De mer drevne rullestolbrukerne fikk kjapt opp farten. Vi mindre drevne ble hengende etter. Jeg dannet baktroppen. Dette to på armene.

Så var det et flatt parti før det gikk i en slak bakke ned mot målområdet. Jeg tenkte at nå var det bare å la det stå til. Kall det sluttspurt.
Da var det en moroklump av en gutt som kom i sin motoriserte rullestol, en slik “traktor-type”, massiv og stor med grove hjul bygd for terreng.  Han parkerte seg og stolen litt sånn tvers over den veien jeg var på vei ned i god fart i in noe mer antikvariske modell av en rullestol.
Jeg hadde vraka bilen min tidligere i uka, (lang historie, tar ikke den her nå), og hadde ikke myst på en kollisjon. Så jeg styrte rullestolen vekk fra den asfalterte veien og ut på plenen ved siden av. Ideen min var å styre rundt denne glisende fyren i den store rullestolen og inn på stien igjen.
Det gikk ikke så bra. Stolen var ikke så lett å styre når den hadde god fart. Jeg klarte fint å styre ut av veien, men så gikk det rett vest og ned en skråning hvor rullestolen hvelvet, og jeg gikk på hodet ut av stolen, og klemte tommelen i stolen på min vei ut i det fri.
Ser man godt etter på de høyre tommelen så har jeg fremdeles ett arr som et lite minne om den kjøreturen.

Noen ganger kan jeg være litt nerdete. Jeg vet. Så når jeg skrev innlegget Bare noen tanker…sjekka jeg opp samtlige statsråd vi hadde hatt i Norge siden 1814 for å se om noen var født på Ringerike. (Noe skal en jo drive med en søndagskveld.) Da kom jeg over litt interessant historie. Det har ikke noe med Ringerike å gjøre, men med jernbane. Historien om Nidareidulykken.

18. september 1921 var Dovrebanen hatt sin høytidelige åpning med pomp og prakt. Som seg hør og bør var mye fint folk og prominente gjester samlet i Trondheim i den anledning.
Når kvelden gled mot natt skulle mange av de prominente gjester reise tilbake til hovedstaden med et ekstratog.
Dette toget besto av to lokomotiv, én godsvogn, seks sovevogner og en konduktørvogn bakerst. Blant passasjerene var statsminister Otto Blehr, utenriksminister og Johan Ludwig Mowinckel.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Klokka 23.57 natt til 19. september kommer dagtoget fra Støren inn ot Trondheim. Det passerte Marienborg kryssingsspor, som ligger i nærheten av der Marienborg stasjon like ved St. Olav sykehus ligger i dag, uten å stoppe. Og kolliderer så med det store ekstratoget med prominente gjester som var på vei sørover ved Nidareid ved Ila, lengst vest i dagens Trondheim.

Seks personer omkom i ulykken. Telegrafdirektør Thomas Thomassen Heftye, arkitekt Erik Glosimodt som var Dovrebanen egen arkitekt, overingeniør for Dovrebanen Hans Gudbrand Hammer, direktør for Norges geografiske oppmåling, oberst Nils Johannes Sejersted, kaptein Thoralf Bjørnstad og major Nicolay C. Ræder.
12 ble skadet.

Tenk deg oppstandelsen og skandalen! Offisiell åpning av jernbanestrekningen, og så kommer toget med både statsminister og utenriksminister i en ulykke hvor seks av de prominente gjestene og samfunnstoppene på den tiden dør.

En rekke uheldige omstendigheter og misforståelser som inntraff samtidig var årsak til ulykken.
Etter ulykken ble det gjort forbedringer i jernbanens sikkerhetsreglement og rutiner.
Fire ansatte i jernbanen ble satt under tiltale, men i hovedsak frikjent.

De omkomnes etterlatte ble av Stortinget tilkjent en årlig tilleggspensjon fra statskassen på kr. 3000,- Noe som vil tilsvare 75.762,- kr i dag.

I dag skulle både Gamle Gubben Grå og jeg ned til byen i hvert vårt ærend, og siden bilen var på verksted måtte vi ta bussen. Det er ikke ofte vi kjører kollektivt her i byen, så jeg startet med å sjekke rutetabellen.
Jeg skulle være i byen klokka 13, Gamle Gubben Grå klokka 13.20. For å rekke det måtte vi ta buss herfra klokka 10.52. Det er tross alt en 15 minutters busstur herfra til sentrum.

Jeg har Brakar-appen. Appen du bruker for å kjøre buss i Buskerud. Det hender jeg tar bussen til Oslo. Så jeg kjøpte billetter på forhånd. For å transportere oss to ned til byen betalte jeg den nette sum av 84,- kroner.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Vi var altså i sentrum to timer før vi hadde avtalene våre. Den tiden må jo fylles med noe. Så det ble… Ja, du gjettet riktig. Kaffe-latte.
Etter kaffepausen ruslet jeg bort til rådhuset hvor jeg hadde min avtale.

Gamle Gubben Grå hadde sin avtale på andre siden av byen for der vi bor. Oppe på Hvervenmoen, som det heter. Det er litt stigning opp dit, så han valgte å ta buss. Han har ikke den ønskede appen, og måtte derfor betale den nette sum av 62 kroner for å bli fraktet opp bakken. (Det er litt lenger enn det, da. Bussturen tar i følge rutetabellen 10 minutter.) Han ville ha spart 20 kroner på å installere appen ble han fortalt. Men for Gubben er det sånt han vil holde på med i ro og fred, og ikke mens en bussjåfør står og venter på betaling. (Og så er han litt vrang.)

Etter avtalen skulle han til bilverkstedet og hente bilen. Det ligger på en tredje kant av byen, eller litt utenfor da. Så han valgte buss med overgang til en ny buss. Det kostet og 62 kroner.
Vi har altså kjørt buss for 208,- kr. i dag.

Hadde vi hatt bil hadde vi dratt herfra 12.30. Gamle Gubben Grå sluppet meg av på Rådhuset før han dro til sin avtale. Og ja, om han måtte oppom der verkstedet ligger så hadde vi brukt bensin for rundt 20 kroner på samme runden.
Jeg er ikke alltid sikker på om det lønner seg verken tidsmessig eller økonomisk å kjøre kollektivt.