Et JA-menneske har lyst til å skrike NEI!!!

Jeg liker å se på meg selv som et positivt menneske.  Jeg liker å ordne å rydde stå på og være i aktivitet.  Men i dag er alt ett ork.  I dag har jeg lyst til at noen degger rundt meg – eller i det minste lar meg være i fred…

Kjøteren vekker meg litt over klokka 06.00. Ingen har fortalt han at vi stillte klokka i går natt.  Han bjeffer og pistrer. Noen må stå opp. Men selv om det er fire som bor i dette huset er det ingen andre som ser det som sin oppgave å stå opp å ta seg av en utålmodig hund.  Jeg kan ikke gå ut med hunden fordi jeg er redd han skal dra meg overende i og med at jeg går så dårlig etter bruddet i kneet for snart fire måneder siden. Men det bekymrer hverken Gamle Gubben Grå eller to tennåringssønner. Opp og hopp

Klokka 0700 må ungene vekkes og fås avgårde til skole og jobb.  Det er ingen selvfølge at den oppgaven er min. Mange ungdommer på 18 og 16 ville klart det helt av seg selv. Kanskje kunne Gamle Gubben Grå se det som sin oppgave en gang i blandt også.  Han arbeider jo kun deltid…. Men nei, det er helt klart min oppgave. Eldste Tennåringssønn klarer seg selv og går ut døra i god tid til å rekke bussen. Yngste Tennåringssønn står som vanlig først opp når bussen går. Tross intens masing.  Sikker som han r på at jeg stiller som privatsjåfør og får han på skolen i tide.  Så og i dag.

Hjemme skrur jeg på mobilen. Den har gått tom for strøm i løpet av natta. Det tikker inn en SMS fra lederen av min politiske gruppering. Husk møtet i morgen – altså i dag.  Jada, et skrantende kommunebudsjett og styring av en vannstyrt kommune er selvsagt saker jeg skal fikse opp i. Må bare huske å lese sakspapirer før møtett i kveld. (Vi er opposisjonsgruppering så vi er selvsagt negative til alt fra possisjonen..) 

Neste SMS kommer litt over klokka 09.00.  Det er fra sjefen. “Kommer du på jobb i morgen. Full dag?”  Svaret går raskt tilbake. “JA jeg kommer på jobb i morgen. Full dag er OK.”  Jeg kjenner benet skriker når jeg sender den meldinga.  Jeg er 40 % sykmeldt. Jeg jobber for denne sjefen i 30 % og er tillitsvalgt i 30 %. Jeg har bedt Sjefen sette meg opp på tre halve dager hver uke. Tror ikke jeg klarer hele dager. Blir så sliten i benet.  Men tross purringer, setter hun ikke opp hvilke dager hun vil jeg skal jobbe. Det må jeg ordne selv og ofte finne ut hva jeg skal gjøre – eller jeg blir satt til oppgaver jeg menr i utgangspunktet blir litt slitsomme, men jeg sier alltid JA:

Så ringer Datteren.  Hun skal jobbe kveld og vet ikke helt hvordan hun skal komme seg hjem i natt. 8 kilometer er litt langt å gå når u slutter rundt midnatt.  Selvsagt stiller jeg opp og henter og kjører henne hjem selv om jeg da ikke kommer meg i søvn før over 01.00 og skal være på jobb i morgen klokka 08.00. Full dag sa jo Sjefen…

På onsdag skal Modern på røntgen. Hun trenger skyss, og det er selvsagt min oppgave. Selv om jeg på det klokkeslettet enten burde være på samarbeidsmøte med en direktør eller på 40 års jubileet til fagorganisasjonen min i Oslo.  Men Mamma trenger skyss. Hun spør så pent og har alltid stillt opp for meg. Klart jeg sier JA:

Hvis jeg ber noen om noe enten det er Tennåringssønnene eller Gubben Grå så er det innsigelser eller totalt mangel på hørsel.   Men klart jeg stiller opp JA

Regntung søndag

I dag har skydekket ligget lavt i horisonten.

Fikk med meg Gamle Gubben Grå og Kjøteren på en aldri så liten tur i høstregnet. Vi gikk fra Damtjern kiosk til innerst i Damtjern. Ca 3 km tur retur.  Benet fikset denne turen bedre enn den turen jeg gikk forrige søndag, men grus er nok bedre underlag enn asfalt.

Kjøteren storkoste seg. Fikk løpe fritt uten bånd og bjeffet seg gjennom hver eneste bekk. Dyvåt og lykkelig hund ligger utslitt ved føttene mine.

Tok en tur innom Mamma og Pappa på vei hjem. Klarte å holde samtalen i gang på et hyggelig nivå. Så på gamle bilder fra Pappas barndom. Mimret. Koselig søndag i blytungt vær.

Dårlig samvittighet

Jeg burde ha ryddet kjelleren. 

Jeg burde ha bakt kaker og brød og fyllt opp fryseren

Jeg burde ha vært flinkere til å vaske gulv.

Ja alt slags husarbeid…

Burde besøke foreldrene mine oftere.

Vært en bedre mamma

Fulgt opp ungenes lekser bedre , gjennom årene. Nå er bare en av dem fremdeles elev.

Jeg burde ha hjulpet datteren økonomisk.

Jeg burde finne på hyggelige ting å gjøre med tennåringsguttene.

Jeg burde være en bedre kjereste for Gamle Gubben Grå.

Jeg burde ikke være sykmeldt. Burde klare å ta vaktene mine selv.

Jeg burde lese sakspapirene til kommunestyret  før møtet i SOL i morgen.

Jeg burde stdert budsjettforslaget før drøftninga på torsdag.

Jeg burde ha besøkt søstrene mine

Jeg burde trene mer.

Jeg burde t mere tid til å sminke meg, før jeg drar ut om morgenen

…..og jeg burde ta mer vare på meg selv

Hva skal vi med storting og regjering? – Vi har jo First Høuse.

For en drøy måned siden hadde vi stortingsvalg her i landet.  Vi avga våre stemmer, eller stemmte på sofaen.  Stemmene ble tellt opp, og det ble klart hvem som skal styre landet de neste fire årene – trodde vi.

Rett etter at regjeringsplattformen var klar, der regjeringen åpnet for søndagsåpne butikker, tok REMA- Reitan en telefon til First House slik at REMA-Reitans synspunkter på hvordan denne muligheten burde utformes eller konkretiseres og hvordan man kunne påvirke regjeringen til å få de samme meningene og holdningene til spørsmålet som REMA-Reitan.  (Det er jo det man har kommunikasjonsbyråer til – å kommunisere kundenes synspunkter der de ør bli kommunisert.)  Tilfeldighetene gjorde at den REMA kommuniserte med var den kommunikasjonsrådgiveren som bare dager senere var landbruksminister. Snakk om direkte kommunikasjon. Etter samtalen regner jeg med at kommunikasjonsrådgiveren /landbruksministeren fakturerte  REMA for kommunikasjonen.  Lurer på om fakturabeløpet økte når First House fant ut at de hadde bidratt til at REMA kunne kommunisere direkte til et regjeringsmedlem allerede før det ble regjeringsmedlem….

I Buskerud skal vi bygge nytt sykehus.  For noen år siden skulle det kanskje, og nesten helt sikkert bli bygget på Gullaug i Lier.  Etter hvert skulle det i hvertfall ikke bygges på Gullaug.  Så var det mange aktuelle tomter en stund før den forrige helseministeren, Jonas, skrev et brev og bestemte at det nye sykehuset skulle ligge i aksen mellom Kongsberg og Drammen.  Hvem som har påvirket oslo-gutten fra Oslos beste vest til å bry seg om sykehusbygging rundt Harry-byen Drammen vet jeg ikke.  Jeg tipper på partikolegaer fra  Buskerud både på tinget og i fra Kongsberg. Om det var noen kommunikasjonsbyråer, First House eller andre, vet jeg ikke. Men en umulig tanke er det ikke.

Vel, tomtealternativ ble utredet i tråd med ministerens brev. Mandag skulle styret i Vestre Viken ut på befaring på de alternative tomtene. 

Men på tirsdag skrev nåværende helseminister, Bent et brev. Han vil at man ikke skal utelukke Drammen.  Denne ideen og holdningen har heleminister Bent inrømmet at han fikk under et møte mellom han, ordfører thore fra drammen og Pølse-Hansen fra First House.  Det er og heltklart at Ordfører Thore og Drammen kommune har brukt en god del skattepenger fra kommunekassa på å betale First House slik at Drammen kunne få sykehuset. At sykehusutbyggingen kommer i Drammen og ikke over grensa til nabokommunene i retning Kongsberg har mye å si for byutviklingen i Drammen, sier Ordfører Thore og mener at det er helt greit å bruke midler fra kommunekassa.  Greit nok at Ordfører-Thore gjør det han mener er best for kommunen sin.  Men litt merkelig at den nye helseministeren fra vetlandet er så optatt av byutviklingen i Drammen. Trodde helseministere skulle være mer optatt av helsepolitiske føringer enn av byutvikling….

Så nå må flere tomtealternativer utredes, saken utsettes, og Sykehuset som for noen år siden kanskje skulle bli bygd på Gullaug i Lier, og som for noen uker siden kanskje skulle bli bygd på Ytterkollen, skal nå kanskje bly bygd i Drammen – eller kanskje ikke bli bygd i det hele tatt…

Politiske beslutninger blir ikke lengre fattet på grunnlag av våre folkevalgtes gode skjønn og forståelse, men på bakgrunn av holdningene til de som betaler First House mest penger for å få i gjennom sitt synspunkt.  En skremmende utvikling.

 

Valgte øyensynlig feil dag for å ligge under pledde…..

I går hadde jeg første dag med “ordenlig” jobbing etter knebruddet i sommer.  Ikke bare sitte ved kontorpulten eller gå på møter, men på med hvit pysjamas og ut på gulvet å gjøre en jobb som  radiograf.  Det var herlig å være tilbake på ordentlig, og igjenn være en del av miljøet.    I lunchen spiste jeg sammen med en tidligere tillitsvalgtskollega som nå har gått av med pensjon.  Hun har vært min nestor og læremester på mange områder, og jeg savner henne og det å ta en tur opp i tredje ettasje å konferere med henne når jeg står fast i en sak. Det var koselig å se og snakke med henne igjenn, og hun var stadig like engasjert og oppdatert.  Da kvelden kom, arbeidsdagen var over, kontorarbeidet var tatt på overtid og jeg endelig kom meg hjem, var benet langt fra godt. Det skrek ut sin motstand mot alt, så i stedet for husarbeid ble det å inta horisontalen på sofaen med bena høgt. Sliten, med et ben som skrek i smerte – men fornøyd med meg selv gikk jeg til sengs, og håpet at jeg fikk sove.

Natta ble et mareritt.  Benet brant og verket. Jeg fikk ikke ro. Fant ingen god sovestilling. I tillegg holdt Kjøteren et svare leven. Klynka, pep og bjeffet om hverandre. Hverken tennåringsguttene eller Gamle Gubben Grå lot seg affisere   av det. Gamle Gubben Grå er delvis unskyldt, siden han begynner å bli svært tunghørt. og tennåringssønnene er vel vant til at “Muttern” ordner opp.  Vel – jeg gjorde det til slutt. Rundt klokka 03.00 befant plutsellig Gamle Gubben Grå seg ute på vandring i nabolaget med hunden, kun iført rutete flanelpysjamas, militær regnfrakk og stor lysegrønn paraply.  (Jeg vaar klok nok til ikke å ta bilde….) Klokka 06.00 var det eldste tennåringssønn som tok runden i nabolaget med Kjøteren, men sønnen var i det minste litt mer normalt kledd… Jeg sov max 20 minutter sammenhengende i løpet av natta og følte meg som et vrak da jeg krabbet ut av senga. De som hadde vært ute på nattlige vandringer med Kjøteren kunne fortelle at bikkja led av diare.  Hm, kan det ha en sammenheng met at jeg ga hunden  restene av bayersk pølsegryte i går? En rett bestående av kål kokt i sider og med smaksrike pølser som bratvurst ? Jeg holdt klokelig munn om min foring av dyret..

Jeg haltet rundt mens jeg maste på tennåringssønnene og fikk de av gårde på skole og jobb. Som vanlig rakk eldste mann bussen, mens yngste mann ble kjørt etter med privatsjåfør. (meg).  Egentlig skulle jeg være på jobb i hvit pysjamas i dag og, men jeg var stuptrøtt etter mangel på søvn, benet var stivt og vondt så jeg klarte ikke å halte rundt uten å hjelpe til med armene  (eller flakse som ei høne som Gubben sier) To dager på rad blir nok i meste laget. Jeg ringte jobben og ga beskjed om det. Gradert sykmelding er fine saker. Så når alle var kommet seg avgårde, frokosten intatt og hunden sov fornøyd, krabbet jeg under teppet.  Der fikk jeg ro i ca en halv time før hunden på ny varslet at den måtte ut. Jeg overhørte det en stund, men det ble vanskelig etterhvert, og siden ingen andre var hjemme måtte jeg halte i vei rundt kvartalet med hunden jeg.  Benet skrek av smerte mot slutten., og jeg intok horisontalen på ny. Kjøteren ble rolig, og jeg sovnet endelig.  Langt borte i det fjerne syns jeg jeg hørte telefonen, men den fikk bare ringe… Jeg måtte slappe av og få hvilt det benet og meg selv.

Så etter et par tre timers deilig strekk på sofaen sto jeg opp. Gjorde litt husarbeid og de andre kom hjem en etter en.  Så ringte mobilen igjenn. og litt etter , før jeg fikk rota den frem fra jakkelomma, ringte hustelefon.  Det måtte altså enten være min kjære datter, eller min kjære mor, telefonterroristen.  Det var Datteren. Hun trengte privatsjåfør hjem fra jobb i natt, og selvsagt stiller Mamma opp.  Jeg fikser frem mobilen for å sjekke den.  Den er full av meldinger og ubesvarte anrop.  Et av de ubesvarte anropene var fra Datteren. Ingen var fra telefoterroristen, alle  de andre var fra ukjente nummer. Datteren hadde jeg snakket med, så sjekket jeg meldingene. Den ene var en talemelding Den var fra toppledelsen i Helseforetaket. Den sier Ring meg. og snakker om et ekstraordinært styremøte i dag klokka 14.00.  Jeg ser på klokka. Den er straks 17.00. Litt sent for det møtet  Jeg ringer denne representanten for toppledelsen.  Får en forklaring på hvorfor det har vært ekstra styremøte.. Den andre meldingen var fra pensjonisten jeg hadde spist lunch med i går. Hun ville bare kommentere den aktuelle saken. Grunnen til det ekstra styremøtet.  Hun er engasjert og oppdatert som vanlig, pensjonisten. Jeg som burde ha vært det har ligget under et pledd på sofaen og latt verden seile sin skjeve gang forbi.

De andre ubesvare anropene var fra folk som ringte om det ekstra styremøtet…    Jeg trekker meg en kopp te. Setter meg i kurvstolen på trammen og ser utover hagen. I dag har det skjedd ting, jeg kunne ha vært der jeg liker meg best, i begivenhetenes senter, men jeg lå under et pledd på sofaen og sov og fikk ikke med meg no…..

Snilleste jente i klassen…..

Husker du da du gikk på skolen?  Hun derre irriterende jenta på første rad, alltid klar med hånden oppe når læreren stiller spørsmål.  Tilbød seg alltid å vaske av tavlen, eller hente overheaden på matrialrommet.  (Jada, jeg gikk på skolen i forrige århundre da vi brukte overhead.)  Irriterende vesen, ike sant? Hun var aldri blant de kuleste i klassen. Men hun var kjekk å ha for de kule. Man behøvde bare smiske litt, så fikk man lov til å skrive av hele matteleksa – og smisket man virkelig godt et par dagers tid så kanskje hun skrev hele stilen for deg.  Snakk om dumsnill gås.

I disse dager er det Norge som er den dumsnille Gåsa.  De kule statene, de store, de som teller. USA og Russland om å destruere halvparten av Syrias kjemiske våpen her i Norge. Sennepsgass og andre kjemiske våpen skal transporteres til Norge for å ødelegges her.  Hvorfor? Jo fordi Norge ikke pleier å si nei når supermaktene eller FN kommer med en forespørsel. Det er en ryggmargsrefleks hos oss å stille opp.  Sa de på radioen.  Det er greit å stille opp å hjelpe andre når det trengs. Det er greit å ha det i ryggmargen, men det er ikke greit å ha i ryggmargen å være dumsnill.

Vi har ikke anleggene som skal til for å destruere disse kjemiske våpen, og skal vi bygge opp slike anlegg vil destruksjonen ta lengre tid enn det som er planlagt. Ikke noe problem, sier USA og Russland, de har mobile anlegg for destruksjon som vi kan få låne.  Så hvis de har utstyret selv, hvorfor kan ikke de ødelegge de kjemiske våpnene? Kanskje de ikke har lyst?

Hele jobben skal jo være gjort innen første halvdel av 2014. Så innen dette skoleåret er slutt skal Norge motta mellom 300 og 500 tonn saringass og oppmot 50 tonn sennepsgass. og destruere det. For meg høres det ut som om den snilleste jenta har fått drittjobben supermaktene ikke tør eller ønsker å ta. 

I august ble flere hundre mennesker drept av Sarin-gass i Syria utenfor hovedstaden Damaskus. Vi husker alle forferdelige bilder av barn som ble kvelt og hadde krampetrekninger.

Det skal ikke store mengder av slike kjemiske stoffer for å drepe. For å oppnå maksimal dødelighet, må det spres ut som aerosol i mikroskopiske dråper, mindre enn omkretsen på et menneskelig hår. Slike partikler absorberes lett gjennom vevet i lungene, men er tunge nok til at de ikke blir med når personen puster ut igjen. 

I 1995 drepte Aum Shinrikyo-kulten 12 mennesker i T-banen i Tokyo med flytende sarin, men hadde terroristene brukte det i gass-form, ville det vært mer effektivt som våpen, og mange hundre ville ha omkommet

Jeg syns det er bra at et samlet FN har vedtatt å ødelegge våpnene.  Jeg støtter OPCW s arbeid.  Det jeg er i mot er at det skal destrueres på norsk jord, i Norge.  Transporter de transportable anleggene som stormaktene har til Syria og destruer våpnene der. Gjerne med hjelp av norsk ekspertise, hvis vi har slik ekspertise, men bring ikke disse stoffene hit.

 

Norge behøver ikke å være snilleste jenta i klassen å si ja til alt stormaktene ber dem om.



 

Vi hadde en fantastisk lørdag…… sånn som alle andre….

Vi hadde en koselig lørdags formiddag med fyr på peisen…

 

 

….og et hav av oppvask etter en travel uke.

 

Det var en fantastisk høstdag med et nydelig høstvær…

….men jeg sto inne med vaskebøtta.

 

Det ble en koselig tur med hunden i skogen…

….. nærmere bastemt 200 meter, som er alt jeg klarer etter at kneet ble ødelagt i sommer….

 

 

 

Men også jeg nøt tilslutt den fine høstdagen……

….Jeg måtte hente datteren på den ene jobben og kjøre henne til den andre.,

Da tidsskjemaet var litt for stramt til offentlig transport, er Mamma-taxi kjekkt å ha….

 

Gamle Gubben Grå er jo faglært kokk, så lørdagskvelden ble avsluttet med deilig middag…

……..som jeg hadde laget selv.

 

Har du hatt en fin lørdag?

 

 

 

 

 

 

Kjemiske våpen på norsk jord—-

Nå hørte jeg i nyhetene i helga at USA og Russland hadde spurt Norge om ikke de kunne tenke seg å destruere – ødelegge en del av de kjemiske våpnene til Syria her i Norge.  Jeg satte morgenteen i halsen i ren forskrekkelse.  Enda mer bekymret ble jeg da jeg hørte avtroppende statsminister Jens uttale seg bortimot positiv til ideen, før han raskt sa at det var nok opp til den påtroppende Erna å avgjøre det.  Hadde trodd og håpet at Jern Erna kunne vise muskler og sagt at Kjemiske våpen på norsk jord; Nei takk.  Men hun svarte bare politikerunvikende at det måtte nøye vurderes…vanskelig sak etdc..

Sannheten er at både Erna og Jens føler det som en fjær i hatten at de to supermaktene Russland og USA har spurt lille Norge.  Vi kan jo ikke si nei til de store gutta….  Men hvorfor har USA og Russland spurt akkurat oss (og et land til) ?  Er det fordi vi har flotte anlegg til slik destruksjon? Nei, det har vi ikke. Det må i såfall bygges opp.  Det eneste fortrinnet jeg hørte ekspertene sa var at vi hadde mye vann.  Vel kjemiske våpenrester er ikke noe jeg har lyst til å finne rester av hverken i badevannet mitt, i drikkevannet mitt eller i fisken jeg skal spise.  I tillegg er det vel en del andre land jeg kan nevne som også har tilgang til litt vann – og som kanskje ligger litt nærmere Syria.  Tror og det er en del vann både i USA og Russland….

Jeg tror heller at de spurte oss fordi vi har så stor tro på egen ekspertise og egne evner til å håndtere farlig avfall, og så har vi ikke nok mot og selvfølelse til å si NEI når vi blir spurt av de “store gutta”:  Vi fokuserer kun på æren ved å bli spurt og ikke på alle de rissikomomentene som finnes ved en slik destruksjon. Kjemiske våpen kan komme på avveier også her – under transport eller på lager.  Det kan komme lekkasjer under transport eller under destruksjon. Jeg forstår ikke hvorfor vi skal ta den rissikoen bare for å få en fjær i hatten hos supermaktene.

 

(bilder lånt fra Google) 

Et alt for skjeldent besøk.

I kveld satt jeg meg i bilen og kjørte ut til foreldrene mine på en helt uanmeldt visitt. Noe jeg gjør alt for sjelden. Ja det er alt for sjelden jeg besøker dem, uanmeldt eller ikke.  I Det er sikkert mange grunner til at det har blitt slik;  Jeg er ganske ulik resen av familien, når det gjelder interesser og hva jeg bruker tiden min på.  Men jeg har det samme temperementet som kanskje kjennetegner de fleste i familien, noe som har medført mang en diskusjon og krangel opp gjennom tidene.  Og siden jeg er utrolig glad i foreldrene mine går enhver krangel veldig inn på meg – så for å ungå krangling har jeg ofte valgt å holde meg unna. 

Det har ikke bydd på store problemer i hverdagen. Jeg har bodd et stkke unna barndomshjemmet meste parten av mitt voksne liv, jeg har alltid arbeidet mye, pendlet langt og hatt nok med å følge opp tre unger og ta meg av hus og hjem i tillegg til jobb og alle verv jeg har tatt på meg.  Foreldrene mine har vært spreke og levd aktive liv de og, og i tillegg har søsknene mine alltid bodd i nærheten og vært mye sammen med Mamma og Pappa

Nå er foreldrene mine blitt eldre, og selv om de fremdeles er veldig spreke for alderen, lever de ikke et like aktivt liv som tidligere.  Dagene utenfor huset lir kortere, og vennene de ofte var sammen med i helgene og på kveldstid er døde, mindre spreke eller har flytta fra bygda og til lettstellte leiligheter i byen.  Det blir mer tid alene hjemme bare de to, og selv om jeg tror de trives godt i hverandres selskap, savner de nok litt mer liv og røre rundt seg. 

Så i dag tok jeg meg en liten kveldstur. Satt en times tid. Tok en kaffekopp. Viste frem bilder fra høstferien med ungdommene mine og snakket hyggelig sammen. Ingen krangler, ingen sure kommentarer. Det var utrolig koselig.  Jeg kommer snart tilbake