Problemene hoper seg opp. Jeg ligger våken og stirrer inn i mørket. Søvnen har forlatt meg for denne gang. Dette er problemer som ikke lar seg løse uten å bruke energi. Masse energi. Men jeg har ikke energi. Hvorfor må det alltid være jeg som fikser alt? Hvorfor kan ikke jeg for en gang skyld være den som får støtte, hjelp og noen som kommer og ordner opp for meg?
Jeg er klippen, klagemuren, vennen, tillitsvalgt som alltid har vært der for så mange. Strekt meg langt, brukt tid, krefter og energi på andres problemer til det ikke var mer energi igjen. Hvem er der for meg?
Jeg er så sliten. Jeg vil bare sove. Trekke pelspleddet over hodet, lukke øynene, stenge verden ute å bli der under pelspleddet til alle problemene er løst.
Men det hjalp ikke. For ingen løste problemene mens jeg lå under pleddet. Og livet under pleddet var ikke noe liv. Så jeg reiste meg opp. Begynte så smått på veien tilbake til å bli meg.
Det går med museskritt. Hverdagen er en utfordring. Alt annet enn hverdag er uoverkommelig. Problemer, utfordringer får andre ta seg av. Jeg har ikke energi. Jeg har nok med å være meg.
En dag smiler jeg igjen. Det er et skritt. Et skritt tilbake mot den jeg ønsker å være. Så jeg griper halmstrået. Smiler. Er meg. Utenpå. I korte perioder. Og så er energien brukt opp. Jeg må lades på ny.
Jeg trodde jeg var på vei tilbake. Jeg trodde at jeg snart var helt og fullt meg. Og kanskje, kanskje hadde det vært en mulighet. Hvis noen bare ryddet problemer av veien ved å løse de, ikke ved å gjemme de i en skuff.
Problemer som ikke løses har det med å vokse. Og en dag hoppet problemene ut fra gjemmestedet, spente ben på meg og PANG der mistet jeg fotfestet, gleden, det lille overskuddet og …meg.
Så gjorde jeg noe som ikke er meg. Jeg rømte. Løp på dør. Tok bilen. Jeg ville bare forsvinne Forsvinne fra alle problemer, alle utfordringer. Rømme fra alt jeg ikke har overskudd til å takle. Rømme. La noen andre ordne opp. Jeg følte at nå, NÅ var jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke fikser det mer. Jeg ville bare vekk, vekk fra alt.
Jeg er her ennå.
Prøver å fungere. Prøver å være meg – utenpå. Smiler utenpå. Kaos på innsiden.
I mørket om natten kommer håpløsheten. Tankene kverner og jager søvnen på dør.