Vi har snakket om det før, ikke sant?

Jeg kommer til å være på veien hver dag i vinter. Jeg kommer til å avpasse farten etter forholdene, og sjelden kjøre over fartsgrensa.  Og jeg kommer til å være foran deg.  Dette har vi snakket om før.
Og du, jeg kjører ikke noe raskere eller bedre om jeg ikke ser veien.  Så slutt og sett fullt lyset på i bakruta mi så alle speilene mine kaster lyset tilbake i øynene mine.  
Det er kult med stor bil med firehjulstrekk.  Man føler seg lett som “King on the road”.  Jeg vet det.  Jeg har kjørt slik bil jeg og. En diger Mitsubishi l200.  Det er vinter-bil det! Jeg pendla Krøderen Hønefoss til alle døgnets tider og på all slags føre.  Det gikk så grevling og rådyr spratt.  Men jeg ville aldri ha brast forbi biler i bakken mellom landbruksskolen og krysset inn til Åmot.  Du veit, i 40-sona, mellom de to fartsdumpene der du spant forbi meg i dag morges.  
Ikke synes jeg du er kul selv om du ligger på hornet når du freser forbi meg i 60-son rett over grensa til Øvre Eiker.  Hørte du, jeg hadde horn på bilen min jeg og, og kunne tute like bra som deg.  

I dag var det greie kjøreforhold.  Jeg lå stort sett i fartsgrensa.  Men bremset ned litt ved Ask, da et rådyr plutselig var mellom bilen min og bilen foran meg.  Det var da du blinket irritert med lysene dine første gang.  Så du ikke rådyret fordi du irriterte deg over de røde bremselysene mine?  
Ok. Du har dårlig tid.  Du forventer effektivitet og driter i et rådyr eller to. Skauen er full av firbente skapninger.  Greit ser den.  Men hvis du ikke kjører ordentlig bil, altså trailer eller en skikkelig stor bil, som en Mitsubishi l200, veit du hvor mye skader, plunder og heft et rådyr kan skape på en bil?
Jeg prøvde med en Seat Ibiza Soul en gang.  Bilen var selvsagt kjørbar etterpå.  Men det ble noen lapper på lakk og lykter.  Ja, selv en skabbete rev og en halvblind grevling kan lage skader på en bil, for ikke å snakke om en velvoksen elgokse.  Have been there have done that. 

Jeg har og ligget ti minutter bak skjemaet og har forsøkt å ta igjen det tapte med gassen i bånd, femte gearet inne og effektiv kjøring like mye i venstre som høyre fil på landeveien.  Jeg har hatt førerkort i 33 år, og i mange av de kjørt rundt 50.000 km i året. Jeg har skrensa ut av veien og rullet kast i kast nedover en skråning før bilen min, en WW1300, ble liggende på taket.  
Jeg har kjørt ut av veien, truffet en diger stein, så bilen ble kastet opp i lufta, møtende trafikanter så bånnpanna og understellet på bilen  min, før den landet nesten ute i veibanen igjen, men med et hjul mindre.  Ford Escort stasjonsvogn. har ikke vinger.  Jeg har krabbet så og si uskadd ut av begge bilene, men vet at jeg hadde flaks – begge gangene.

Jeg har vært første mann på ulykkesstedet tre ganger. 
En bil full av ungdommer som noen kilometer før hadde kjørt forbi meg og jentegjengen på tur.  Vi nådde de igjen rett bak en sving. Der hadde de parkert godt inne i en bil med campingvogn.  Dødsulykke. Vi og de var i 20 årene.  Heldigvis kom det raskt flere som kunne hjelpe.
Godt voksent ektepar traff en elg rett foran meg en tidlig søndag jeg kjørte hjem fra nattevakt.  Dyr streifer i grålysningen.  Elgen ble skadet, men løp videre. Tilbake satt et sjokkskadet  ektepar med kuttskader i ansiktet og en knust frontrute.  Det tar litt tid før ambulansen er på plass, små kutt i ansiktshud gir raskt mye blodsøl mer enn blodtap. Men blodsøl hjelper lite på sjokk…
To biler traff hverandre front mot front, og en av dem havnet videre ut på åkeren. Plunder og heft. Jeg hadde dårlig tid til å rekke jobben.  Men, jeg hjalp en av dem ut av bilen, og tok vare på han til ambulansen kom. Det gikk bra med begge sjåførene.  De trengte bare en sjekk på sykehuset.  Jeg kom litt for sent på jobb, men var på plass før de nådde sjekken på røntgen. 

I dag, mellom Hokksund og Krokstadelva nådde jeg igjen en bil som kjørte i mellom 40 og 50 på den strekningen. Det er i det minste 60-, delvis 70 og muligens 80sone på den strekningen.  Jeg satt ikke på fullt-lyset i speilet hans, jeg gjorde ingen hasardiøs forbikjøring og jeg la meg ikke på hornet. Jeg lå bare stille og rolig og kjørte bak han.På de 7,6 km sinket han meg med ca 1 minutt.  Det gikk greit. Jeg rakk frem til Drammen i god tid.  

Hvis du ikke har kalkulert inn at du kommer til å ligge bak meg hver dag i hele vinter, så bør du kalkulere inn det minuttet fra nå av.  For husk, jeg kommer til å være ute på veien foran deg hver dag i hele vinter.

 

 

 

 

Sove lenge…..

Jeg har vært turnusarbeider hele mitt voksne liv, og en av fordelene med det er at jeg ikke må opp og ut grytidlig  hver eneste hverdag.  I disse årene har jeg alltid hatt et triks når klokka ringer litt for tidlig og jeg bare har hatt lyst til å bli liggende der under dyna.  Jeg har telt opp hvor mange dager det er til neste gang jeg kan sove litt lenger.  
Med en turnus hvor jeg maks har hatt 1-2 uker med “bare” dagvakter i løpet av en turnusperiode i mange år , har det vært toppen 4- 6 dager til jeg kan sove lenge.  I dag, en av de svarteste november-morgenene var det ekstra tøft når klokka ringte 05.30, så jeg begynte mitt gamle knep.
Jeg må stå opp i dag, torsdag.  Yngste Sønn skal på jobb, og jeg skal til Drammen.  
I morgen fredag er det dagvakt, og Yngste Sønn må på jobb.
Til helga er det dagvaktshelg, så da må jeg også opp tidlig.
Hele neste uke må jeg vel opp å kjøre Yngste Sønn,
Neste lørdag skal jeg ut til Mamma. Pleier å ta det fra morgenene av.
Neste Søndag er det innvielsesgudstjeneste i den nye kirken. Dit vil jeg, Men det er jeg sikkert ikke alene om. Så det er sikkert kjekt å være tidlig ute.
Så blir det en ny uke med kjøring av Yngste Sønn….
….La meg se…. Det blir 17 dager til jeg kan sove lenge uten tanke på vekkerklokke….
17 dager… Liten trøst i det gamle knepet….

Det store VI…. (leses jeg)

“Hvem av OSS skal kjøre Yngste Sønn på jobb i morgen” spurte jeg Gamle Gubben Grå i går kveld.  Jeg lå søvnig under pelspleddet på sofaen i stua.  “Nei…” det må vel en av OSS gjøre” svarte Gubben, litt distre og konsentrerte seg om boka han leste i.  
Klokka er 05.30 og vekkerklokka VÅR ringer.  Gamle Gubben Grå slår den av, og blir liggende helt rolig.  Jeg ligger også helt rolig under dyna mi.  Etter et minutt eller to dytter Gamle Gubben Grå lett i meg.  “Du må stå opp nå, skall VI få Yngste Sønn på jobb…” Så jeg står opp. Vekker Yngste Sønnen gang , minner han på at han må opp et par ganger til.  Endelig står han opp.
Klokka har passert 06.00. Yngste Sønn roper fra gangen “Skal VI gå?”  Jeg svarer ja, tar på meg støvler og jakke og begir meg ut i vintermørket.  Koster vekk all snøen på bilen, skraper vinduene og snur bilen på den gjensnødde gårdsplassen VI burde ha måkt i går. Endelig kommer Yngste Sønn og VI kan kjøre.  “Nakkerud eller bussterminalen” spør jeg. “Bussterminalen, hvis VI rekker det”.  VI rakk det!! 

 

 

Høyre om…

“Den patriotiske våren” kalte partiene på ytre høyre bølgen som skulle skylle over Europa i 2017. De hadde stor tro på egen politikk etter valget av Trump, og litt senere britenes utmeldelse fra EU
“2016 var året USA og Storbritannia våknet opp. Jeg er sikker på at 2017 blir året da kontinental-Europa våkner” sa Marine Le Pen på en konferanse blant ytre høyre partier i januar. 
Slik gikk det heldigvis ikke.

I Nederland stupte oppslutningen om det høyrepopulistiske partiet før valget, og de endte på 13%, og kom ikke inn i regjeringen.
Marine Le Pen ble grundig slått av Emmanuel Macron i den andre runden av presidentvalget i Frankrike.
Høyrepopulistiske UKIP fikk 1,8 % oppslutning i det britiske parlamentsvalget, og ble nærmest utradert.

Likevel ser vi at innvandringskritiske partier stadig trekker store velgermasser. 
I Tyskland gjorde det høyrepopulistiske partiet AfD – Alternativ für Deutschland  det beste valget et parti på ytterste høyre har gjort siden krigen.
I Østerrike fikk de konservative og ytre høyre 60 % av plassene og skal stifte regjering. 
I Tsjekkia vant en businessmann valget.  En mann som blir sammenlignet med Trump og Berlusconi. En businessmann som er under politietterforskning, og lover å drive landet som sin egen bedrift.

Her hjemme fikk de blå-blå fire nye år.  Det er på tide å ta frem gode gamle Arnulf Øverland og rope et sterkt varsko.

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
 

 

 

 

Hysj, Mamma sover….

Ligger under pelspleddet på sofaen og kjenner hjertet som hamrer i brystet. Prøver å slappe av.  Prøver å puste langsomt inn …. og ut…inn …. og ut….. Langsomt.  Prøver å fylle lungene med luft,  Men kroppen knyter seg, musklene er spente, og pusten rask og overfladisk.  Hyperventilerer ikke. Men bruker langt fra maksimal lungekapasitet.  Mellomgulvet er stivt. Gir ikke rom for å fylle lungene.
Hunden kommer og får kos. Gamle Gubben Grå står opp uten at jeg merker han.   Ligger bare rolig under pelspleddet og forsøker å puste rolig og dypt.  Sovner .. 
Etter en time eller to står jeg opp. Dusjer og lager meg frokost.
Musklene er enda spente og kroppen føles utslitt og gammel. Føles som jeg har løpt maraton.  Hendene skjelver når jeg smører på brødskiva.  Press i brystet.  Sliten.

Det er nok nå.

Når sekundene teller….

Så har jeg vært ute og kjørt på hvite vinterveier igjen.  Og ja, jeg skjønner at det er irriterende at jeg ligger foran deg.  At jeg og “Lille Bille” ligger og sinker forrest i køa og holder fartsgrensa både i 50 sona og 70 sona.  Ja, jeg kan til og med være så ubetenksom og ligge under fartsgrensa gjennom Aronsen svingene og ned bakken ved Skjærdalen.  Men du får bare venne deg til det. For jeg kommer til å være der, foran deg, hver eneste morgen ved disse tider i hele vinter…
Jeg forstår at det er skikkelig irriterende å ha meg foran deg når sekundene teller. Det er sikkert derfor du i den store dyre suven kjørte forbi 3 biler i bakken oppover mot Fegri.   Det var ikke bare jeg som heftet deg, tydeligvis.
Og du, i firmabilen med tydelig logo, som freste forbi meg ved Sandaker mens du lå på hornet. Du som hadde måttet ligge bak meg gjennom svingen og ca 400 m, Hvor mye tid vant du egentlig på det?  Jeg nådde deg jo igjen i første lyskryss nede i byen, og lå bak deg gjennom 3 lyskryss og oppover Hønengata. Jeg lå bak deg helt til du blinket inn til Asbjørnsensgate og arbeidsplassen din.  Jeg antar du vant toppen 2 sekunder på den forbikjøringa.  Var de to sekundene så viktige?
Du var litt treig med å starte opp når det ble grønt i krysset ved Tippen, og sinket meg i 2 sekunder. Så da er vi skuls. 

Jeg klarte det!!!!

Utrolig stolt av meg selv i dag.
Jeg har alltid hatt problemer med å si NEI, og har mer enn engang strukket meg lengre enn det greit er for å løse problemstillinger som har dukket opp.   Det være seg ekstra arbeidsoppgaver, verv eller ekstra vakter.  Jeg har alt for lett for å si JA når noen spør.
Selvsagt skal man stille opp.  Selvsagt skal man være med på å dra lasset. Men ikke alltid. Ikke når du burdesagt nei. 
Det er ikke mange dagene siden jeg satt i en bil og var skikkelig forbannet på meg selv fordi jeg hadde sagt ja til litt mer enn det jeg mente jeg kunne klare.
For tiden er jeg utrolig sliten.  Jeg vet at jeg balanserer på en tynn line, og at det bare skal et lite feiltrinn, litt for mye belastning, før jeg enten faller av lina eller hele lina ryker.  

Men i dag klarte jeg å si NEI. 
Jeg trodde det skulle gi meg dårlig samvittighet.  Med en ekstra anstrengelse – eller to, hadde jeg sikkert klart å få det til på et vis.  Men jeg fikk ikke dårlig samvittighet.  Jeg følte forundret etter. Niks. Det føltes bare godt.  
For en gang skyld hadde jeg tatt mer hensyn til meg selv enn til alle andres behov.  

På vei tilbake til løsarbeidersamfunnet

– Noen kaller dette det nye arbeidslivet, men dette er ikke nytt. Før kalte vi det løsarbeidersamfunnet, og dit skal vi ikke tilbake, sa Jonas Gahr Støre i sin 1.mai tale på Youngstorget 1, mai 2017

Men som alle vet, Gahr Støre har liten makt til å påvirke utviklingen i norsk arbeidsliv.  Det er det Erna Solberg og de blå blå som gjør.  Og de har aldri hatt vanlige arbeidsfolk ve og vel i tankene.  Når man hører utsagn som “Fast jobb er for tapere” og andre idiotiske utsagn, så forstår man at dette er uttalelser til folk som ikke vet hva de snakker om.

Her om dagen snakket jeg med en ung arbeidstaker i det trygge og gode offentlige helsevesen.  Hun hadde noen forræderske tårer i øyekroken som hun forgjeves prøvde å blunke vekk da jeg kom inn i rommet.  Tårer på jobb er  noe som krever en liten samtale for å finne ut årsaken og se om det er noe jeg kan gjøre med årsaken til tårene.  Denne dagen skyldtes tårene rett og slett at begeret bare rant over og tårene måtte ut.  
En forholdsvis liten ting hadde utløst tårene, men den bakenforliggende grunnen var at vedkommende var så utrolig sliten – og litt frustrert.

Hun var en av de som er ansatt i 0% stilling.   På sin arbeidsplass er hun en av fem 0% stillinger, og hun vil så gjerne vise seg frem slik at hun kanskje om ikke alt for mange år kan få i det minste et vikariat. Derfor hadde hun som de fleste 0 % sagt ja hver gang arbeidsgiver hadde spurt henne om å arbeide,  
En liten titt på timelistene viste at hun som altså er ansatt i en 0% stilling hadde arbeidet 120% stilling den siste måneden.  
Nå hadde nok et JA gjort at planene for helgen måtte forandres, og når hun så på slutten av en lang og krevende arbeidsuke ble pålagt noen flere arbeidsoppgaver for at arbeidsgiver kunne være sikker på å få most ut siste rest av overskudd før hun aller nådigst ble  innvilget henne hele 47,5 timer med helgefri, kom tårene.

På 1800-tallet var det mange som var registrert i folketellingene som løsarbeidere. Løsarbeidere hadde ikke fast arbeid, men tok på seg arbeid der det var behov for arbeidskraft. Og måtte gå fra gard til gard for å spørre etter arbeid.  Er det et slikt samfunn vi vil tilbake til?
Et samfunn hvor arbeidstakere er prisgitt arbeidsgivers good-will,  

Tilværelsen er prekær for midlertidig ansatte, tilkallingsvikarer og frilansere mens de har arbeid også, ifølge Guy Standing, professor i utviklingsstudier ved University of London. Permanente løsarbeidere må hele tida jage etter neste jobb, skillet mellom arbeid og fritid utviskes, utryggheten og stresset rår. 
Det er dette arbeidslivet det offentlige helsevesen i stor grad tilbyr nyutdannede radiografer i dag. 
Synes vi som startet i yrket for 25 til 30 år siden at dette er ok?
Vi som kunne velge og vrake i stillinger og tok fastansettelse i 100% stilling som en selvfølge. 

Ok. Jeg vet at det er den blå-blåregjeringen som har skylden.  Det er de som endret arbeidsmiljøloven og åpnet for økt bruk av midlertidig ansettelse. 
Men de blå-blå har ikke pålagt deg som arbeidsgiver og benytte deg av muligheten.  
DU som leder kan si at på min arbeidsplass har vi ikke 0% stillinger som i realiteten dekker over for  lav grunnbemanning.  
Du kan gjøre det selv om hun lederen i den andre gangen, butikken ved siden av din i senteret eller konkurrenten på andre siden av byen vaser rundt i ansatte uten fast stilling.  
Det er ditt valg – Du bestemmer.
 

 

Ulv ulv….

Mange kjenner historien om gjetergutten som ropte ulv, ulv uten at det var fare for buskapen.  Det er en av kloke Æsops gamle fabler, og har relevans også for dagens saue-bønder. 
Det kloke gamle Æsop ønsket å lære oss var at man ikke skulle bruke de store overskriftene og de fete typene uten at det virkelig var grunn til det, og der har sauebøndene og andre krenkede bønder noe å lære.
For når man sier at man føler seg krenket av at det er en tegning av en ulv på en pappkartong, ja da er man i beste fall lett-krenkelig.  En annen mulighet er at man bruker ordet “krenket” litt for lett. 
Ordet krenket betyr ydmyket.  Hvem kan bli ydmyket av en blodrød ulvetegning på en pappkartong?
Ydmyke er synonymt med vanære, Å si at man er vanæret av en trykk på en kartong, …

Vi lo oss skakke av muslimer som følte seg krenket av at noen tegnet deres profet. 
Men føler selv at vi blir vanæret av en trykt ulv på en pappkartong med ku-melk.  

Da jeg første gang hørte om ulven og Tine og krise, forsto jeg ikke sammenhengen.  
Hva var galt med en ulv på en melkekartong? Og, ja. Som mange andre nordmenn har jeg bondeætta inne.  Født og oppvokst på gård- med sau.  
Når jeg forsto sammenhengen, ble det bare for dumt.  
Ulven finnes. Og han spiser ikke sau på den tegningen. 
Sauebøndene kan ikke mene at ulven skal ta samme veien som negerne og indianerne og fases ut av den norske virkelighet?

Jeg kan forstå at bøndene kan føle det malplassert med en ulv på en melkekartong fra Tine, bøndenes eget meieri.  
Jeg kan være enig i at det kanskje ikke var det smarteste ledelsen langt der unna gårder og sauer har funnet på.
Men spar ordene krenket, ydmyket og vanæret til det virkelig er grunn til å bruke det.

 

Søndagstanker….

Noen ganger orker man ikke fortsette reisen.  
Sommeren og livets høydepunkter er over. Løvet ligger vissent og dødt rundt deg.
Man trenger noe å lene seg til, en trygg og fast mur som kan stå som en klippe ved ens side.

Det kan se mørkt ut.
Sola synker bak åsen og snart er alt svart.

Du er bare stor, tykk 
– og dum. Uten hode og hjerne.
Du vet det. Du har hørt det mange ganger før

Men det finnes et sted
Et eventyrlig sted 
Inne i deg selv
Hvor du vet at du langt fra er dum
Du har hode – og hjerne-
Solnedganger er fantastiske fargespill
og etter mørke venter en ny dag.
Du har hatt din hvil ved muren
Løvet er blåst bort
og du kan fortsette reisen

#filosofi  #nårlivetertungt  #duerfantastisk