Stort sett er det Gamle Gubben Grå som bruker verktøy som durer her i heimen. Men slipemaskin er liksom ikke farlig. Den kan jeg bruke, og det gjorde jeg i dag. Vi har et slitt bord på terrassen som trengte litt oppfriskning. Gamle Gubben Grå gjorde grovarbeidet på plata her om dagen, men så trengte batteriet på slipemaskin og Gubben lading og da ble det slutt på slipinga. Så derfor overtok jeg jobben i dag. Kjekt å ta siste innspurten og siste finishen. Dette kommer til å bli bra!
Etterpå tok jeg et skikkelig raid i ett av blomsterbedene. Fikk vekk litt skvallerkål og brennesle. Dumt kanskje å ikke huske hagehanskene?
Byutvikling kalles det, og skal liksom være positivt. Men er alltid utvikling positivt? Innen medisinen der jeg har hatt mitt virke vet vi at et sykdomsforløp kan utvikle seg både i positivt og negativ retning. Det samme kan økonomien til en bedrift, en konflikt mellom to parter, bensin- mat- og strømpriser. Arbeidsledighet, reallønnsvekst… Ja de fleste områder jeg kan komme på kan utvikle seg både positivt og negativt. Men én by kan altså bare utvikle seg til noe bedre. Det høres ikke logisk ut for meg.
For at det skulle medføre riktighet, altså at byutvikling alltid er positivt ja da må vel drn byen være så ille at det godt kan gjøres å få det værre. Riktig så ille sto det vel ikke til med Hønefoss, selv om det vel aldri har vært verdens mest spennende by.
Ikke er jeg sikker på at all utvikling i denne byen bare har vært positiv. I dette innlegget vil jeg gi dere noen eksempler.
Her for eksempel. Se på den fine, grønne gressplenen. Perfekt klippet og uten det minste tegn til løvetann eller annet ugress. (Bortsett fra at det lå en diger hundedritt litt leger bort. Ikke Charlie Chihuahua sin. Jeg plukker alltid opp, og den var nok fra en langt større hund.) Vet du at denne plenen er like fin og grønn hvis vi gikk her en snøfri januardag med minus 30 på gradestokken? Plenen er av plast. Du vet sånn balkonggress mange har på balkongen. Er plast-plen en positiv utvikling?
Plast-plenen ligger mellom et relativt nytt boligprosjekt og samfunnshuset som snart blir byens nye kulturhus. Det har vel begynt på den prosessen, og enda flottere skal det bli. Jeg har sett tegningene.
Jeg skal ikke nekte for at samfunnshuset har blitt penere. Men det skulle i grunn godt gjøres om man hadde klart å få det til å utvikle seg i feil retning. Fra det ble reist i 1962 har vel hele bygget mest minnet om noe som hørte hjemme i datidens østblokken. Den eneste måten man kunne få til en negativ utvikling på den bygningen ville være å la den stå og forfalle.
Vel, vi har nok av bygg i denne byen som har mått lide den skjebnen. Er ikke det og en del av utviklingen, og la Villaen og den gamle prestegården forfalle? Er det en positiv utvikling? Jeg håper de fleste dvarernei på det spørsmålet selv om jeg vet at noen helst vil fjerne søt som har vært og erstatte alt med noe nytt. Selv folka som bor her.
De nye kirken som erstattet den som brant. Jeg var utrolig glad I den gamle kirken. Jeg er også utrolig glad i den nye kirken. Jeg synes den er kjempefin. Skikkelig kul. Når noe gammelt brenner ned er det greit å erstatte det med ny arkitektur. Slike bygg skal speile tiden de er bygget i. Utvikling som jeg finner naturlig og fornuftig. Altså erstatte det som må erstattes. Ikke rive alt gammelt.
Men tilbake til kirken. Bildet over er tatt på høyre side av hovedparten. Ser vi på venstre side av hovedparten vet jeg ikke om jeg er like fornøyd med utviklingen.
Noen ganger sier bilder mer enn ord.
Hvis de som er veldig opptatt av byutvikling får det som de vil blir det snart et 10 – 14 etasjes høyt kontorbygg mellom klokketårnet (uten klokke) og fossen.
Jeg spør nok en gang; er all byutvikling alltid positiv?
Når passer det best å dø? Det er Vivian som stiller dette spørsmålet inne på bloggen sin i går. Spørsmålet slipper liksom ikke taket. Det fortsetter å surre i hodet mitt lege etter at jeg er ferdig med å lese innlegget.
Når passer det best å dø? Hvordan skal et menneske kunne klare å ta stilling til et slikt spørsmål? For akkurat som alvorlig sykdom, skader og ulykker så passer det vel aldri? Sykdom og død er noe av det vi mennesker ikke har styring på. Noe vi ikke kan plotte inn i avtaleboka.
Når passer det best å dø? Hadde jeg fått spørsmålet hadde jeg svart at det passer aldri å dø. Samtidig har jeg kanskje ikke et ønske om å leve evig. Jeg tenker det hadde vært kult å opplev å bli hundre år gammel, kanskje oppleve å bli tippoldemor! Ja, i en alder av 101 til 105 år ville det kanskje passe å dø. Så kan du spørre meg igjen om en femti års tid? Jeg tror nesten jeg hadde svart slik også om jeg var i Vivian sitt sted. Jeg er overbevist om at Vivian, i likhet med meg, ville ha levd til hun ble en veldig gammel kvinne hvis hun fikk velge. Hun er like glad i livet hun som meg.
Selv om jeg ikke har noe ønske om å bestemme når jeg skal dø, har jeg noen tanker om hvordan jeg ønsker å dø. Jeg ønsker å sovne fredfullt inn, helst hjemme. Eller i det minste ikke på akuttstua på et sykehus eller på en intensiv-avdeling med pipende alarmer, hektisk aktivitet og masse ukjente folk rundt meg.
Sovne fredfullt inn med alle sine kjære rundt seg, er det ikke slik man ofte tenker seg det når noen er alvorlig syke og døende? Jeg vet ikke om jeg ville føle behov for å ha alle rundt meg i dødsøyeblikket…. Jeg vet om en gammel kvinne som var døende. Hun hadde en stor familie som samlet seg rundt sengen på sykehjemmet. De fordelte seg litt utover døgnet etter som dagene gikk og kvinnen enda levde. Men hun hadde alltid en eller flere av sine kjære rundt sengen. Så en natt var det et par tre timer i morgengryet mellom 04.00 og til det ble dag hvor ingen var der. Da døde hun. En av de pårørende sa til meg at hun kanskje benyttet anledningen når hun var alene. Jeg spurte om hun som pårørende synes det var vondt å tenke på at den døde døde alene. På det svarte hun etter en liten tanke-pause, Nei, jeg tror hun ønsket det slik.
Jeg var hos Mamma da hun døde. Jeg er glad for at jeg var der. Det har andre pårørende uttrykt at de er og. Glad for at jeg var der, at noen var der. Samtidig har jeg ikke hørt noen av dem si at de burde ha vært der de og. Kanskje er det nok å vite at hun ikke var alene. Jeg tror jeg hadde følt det slik. At det var bra at noen var der. Det viktige var at hun ikke døde alene, ikke at det var jeg som var der.
Hvis jeg skulle befinne meg i den absurde situasjon at jeg visste dato og klokkeslett for når jeg skulle dø, jeg håper jeg aldri opplever det, men hvis livet skulle være så rått og brutalt mot meg.. Da tror jeg jeg ville finne meg et fredfullt sted. Som terrassen eller trammen hjemme i Drømmehuset. Jeg tror jeg ville satt pris på å ikke være alene. Men den eller de som skulle være der måtte være komfortabel med å være der…….
Hvem ville klare å være komfortabel i en slik situasjon? Hva er det jeg forlanger av mine nærmeste? Tro at vi skulle sitte der på trammen og snakke om dagligdagse ting som om det skulle være en helt vanlig dag, en helt vanlig ettermiddag på trammen………
Og nei, jeg tror ikke jeg ville være så rolig selv heller, med mindre jeg var rikelig neddopa…….
Når passer det best å dø? Aldri. Kalenderen min er full av dager jeg har tenkt å fylle med gode opplevelser de neste 50 årene. Spør meg igjen i 2072 eller der omkring.
Ble ikke så mye hagearbeid på meg. Skyene har ligget tunge over Drømmehuset, det har kommet non skikkelig regnskurer og vi har til og med hørt torden. Men jeg rakk å luk litt i ett blomsterbed, pluss flytte en rogn som plutselig har dukket opp ved prydepletreet. Vi oppdaget den da vi monterte ny levegg. Jeg ble kjempeglad da jeg så den! Jeg har lenge ønsket meg rogn i hagen.
Noe annet jeg har ønsket meg i hagen, eller ved garasjen da, er en slipestein. I dag har jeg fått napp på en som skal gis bort. Det er et stykke å reise, og jeg tror jeg trenger bilen til Gamle Gubben Grå. Hadde kanskje og vært best med henger. Vi får se hva jeg får overtalt han til.
Ellers? Hva har denne bloggeren brukt dagen på? Sjekket ledige stillinger og søkt på et par. Vært på kirkegården. Laget middag, pai, Den var virkelig god. Og så da? Hva mer?
Jo, så har jeg krummet nakken og gitt meg i kast med neste motbakke.
Tomsmatprat har tatt en liten tur i hagen og deler godt over 40 bilder fra hagen sin med leserne. Det syntes jeg virket som en god måte å starte dagen på. Så etter at jeg hadde gått morgenrunden med Charlie Chihuahua tok jeg meg en runde med mobilen i hagen vår. Det anbefaler jeg flere å gjøre. Altså ta en tur i sin egen hage og ta bilder, jeg inviterer ikke til hagevandring i min egen hage. Det er absolutt ikke en slik hage. Men jeg tror flere enn meg blir litt overrasket og kanskje litt fornøyd når de ser hvor my som faktisk gror i egen hage. Med mobilen på leting etter det fine ser du det fine. Ellers har man jo lett for å se alt det mindre fine når man går i sin egen hage. Ugress som må lukes, trær som bør klippes osv. Men når man leter etter det man vil ta bilde av, leter etter skjønnheten ja da er den der. Selv i den minste rekkehushage.
Mulig over 40 bilder slik tom hadde tatt kan bli i meste laget for noen, så jeg lover, her er det godt under 20.
Nå hadde ikke Tom tatt bilde av blomsterkasser og potter, men kun det som vokste i hagen, så jeg har stort sett gjort det samme. Men denne krukka og grisen med vinger måtte jo med.
Gressløken vokser villig, og er jo i grunn flott. Det samme er rabarbraen.
Rød tulipan – og brennesle. Tulipanen er fin, brenneslen og bedet må lukes. Men fint bilde da – hvis e blåser i at det grønne er ugras….
Brudespireaen er snart på hell…
Det samme er Forsythiaene. Vi har tre. De er kjempeflotte når de står i full blomst. Skikkelig WOW-effekt. De blomstrer heller ikke samtidig. De på østsiden av huset kom så seint i vår at jeg var redd de hadde dødd. Men nei. Plutselig sto de der nærmest i brann.
Når Forsythiaen gir seg tar syrinen over. Duften smyger seg rundt meg når jeg er i hagen nå om dagen. Finnes det noe bedre enn syrinduft en forsommerdag?
Stemor i en morken stubbe….
Mer syrin, sammen med den syrinfargete hagegynga. Og til slutt hagens stolthet på denne tiden; prydepletreet! Helt fullsatt av dyp-rosa blomster. Kommer enda mer frm mot den nye hvite leveggen.
På min tur gjennom hagen så jeg og mye som må fikses, som brennesla i tulipanbedet. Men når jeg nå fokuserte på alt som var pent, alt som blomstret, alt jeg var fornøyd med, ja da fikk jeg lyst til å komme meg ut i hagen og ta fatt på det. Det var virkelig motiverende, og det å få drømmehagen virket plutselig ikke så uoppnåelig. Så kom deg ut i hagen du og.
Søndagsmiddagen i Drømmehuset var i dag fiskekaker kokte gulerøtter og poteter. Sylteagurk hører med.
Hvis du synes fiskekakene ser litt rare ut, kan jeg stolt forklare at det er fordi jeg har laget de helt fra bunnen av. Jepp begynte med noen fileter med fisk som ble skåret i biter. Hjemmelaget fiskekaker laget for hånd har gjerne litt annen form enn de maskinproduserte du kjøper på Kiwi. Mulig disse hadde sett bedre ut hvis jeg hadde husket å ta i potetmel før jeg hadde stekt halvparten av fiskefarsen. De fiskekakene som holdt best på formen var de med potetmel….
Vel, fiskekakene smakte helt utmerket. Men man blir litt trøtt etter en fiskemiddag, så Charlie Chihuahua og jeg har på ny inntatt horisontalen godt under pelspleddet.
Det har vært litt trått noen dager. Livet har føltes som en bratt motbakke. Jeg er ikke så glad i motbakker. De er tunge og jeg blir så utrolig sliten. Denne uka har jeg vært så sliten av motbakkene livet gir meg at jeg ha tatt til tårene. Oppmuntrende kommentarer og varmende ord har hjulpet. Det er godt med en heiagjeng når kreftene nesten tar slutt. Så takk alle sammen som har gjort den tunge bakken litt lettere.
Jeg har aldri vært i tvil om at jeg kom til å komme meg opp den bratte bakken, selv om jeg trengte noen hvilepauser og det gikk smått. Jeg visste at jeg kom til å komme over kneika en dag, for slik er jeg laget. Langsomt kjemper jeg meg frem. Jeg gir ikke opp, setter meg ikke bare ned og venter på hjelp, venter på at andre skal ordne opp i motbakkene i livet mitt.
Nå er jeg over kneika. Det føles lettere nå, og slitenheten har måtte vike for lysten til å kjempe. Jeg håper på et lettere parti, en strekning hvor veien ligger rett og slett foran meg. Men hvis det skulle vente en motbakke rundt neste sving skal jeg klare den og.
Siden jeg jo har byttet ut det travle livet som radiograf og tillitsvalgt med livet som glamorøs toppblogger tenkte jeg det var på tide å vise dere hvordan hverdagen min er. Da gjør jeg selvsagt som alle andre toppbloggere, Ida Wulff for eksempel, og viser dere hverdagen min gjennom nøye utvalgte bilder fra mobilen.
Jeg suser gjennom livet i stilige biler. (Egentlig kjører jeg en 20 år gammel Mitsubishi Gamle Gubben Grå arvet etter Svigerfar, men denne fra bilutstillingen på Hamar gjør seg mye bede på some.)
Jeg drar på spennende utstillinger i kjente museer, som for eksempel …Jernbanemuseet på Hamar.
Handler kunst av kjente og ennå ikke oppdagete kunstnere i små gallerier (Som dette bildet jeg kjøpte på et loppemarked. Det var flere bilder i det rommet, derfor kaller jeg det galleri. Høres mye finere ut på some)
Hverdagen består av mer shopping enn kunstkjøp. Og det viktigste for en toppblogger som meg er å huske å ta bilder av handleposer, selvsagt i papir, med logoene fra de eksklusive butikkene jeg shopper i.
Jeg må jo helle ikke glemme å fotografere alle måltid. Ofte tar det å dandere maten og få frem stilige fargekombinasjoner på frokostbordet langt mer tid enn å spise. Som denne enkle påskefrokosten på hytta. Håper dere legger merke til alt det gule (påskefargen) som “tilfeldigvis” er plassert rundt tallerkenen med det gule egget….
Selv når jeg skal ta en liten pause på terrassen og leser helgeavisene er det utrolig viktig å tenke på fargekombinasjoner. (Ja, dette bildet er og fra påsken)
Selvsagt inntas ikke alle måltider hjemme. Noen spises også på eksklusive restauranter.
Som dere forstår så har jeg et rikt og spennende liv fyll av glam og glitter. Livet blir til det du velger å gjøre det til. Håper jeg og har beroliget alle som har vært bekymret for meg etter et par dager hvor innleggene mine kanskje har vært litt dystre. Jeg har det bra, og har planer om at denne dagen skal bli god. Gamle Gubben Grå har kjøpt yndlingsosten min og fylt opp te-skrinet. Nå er det tid for en søndagsfrokost.
Når jeg klikket meg gjennom toppbloggerne i dag for å finne inspirasjon til dagens første innlegg og leste Monicas innlegg om selvmord tenkte jeg først at det skal jeg ikke skrive om. Selvmord, bare tanken på at noen har det så håpløst at de ønsker å dø, gjør meg fysisk uvel. Fysisk uvell og en isende frykt. Tenk om noen i min nærhet har det slik! Den tanken er nesten ikke til å bære. Det er best å klikke raskt videre, før tankene rundt selvmord får festet seg. For selvmord, det at noen selv velger å forlate livet, er så vondt å tenke på at jeg bare ønsker å dytte tanken på det langt vekk.
Jeg klikker meg raskt videre, leser utførlige beskrivelser om hund som driter, blar meg gjennom hverdagen slik den fremstår på en mobil, leser om perler, frityrkokere og matoppskrifter. … Jeg henter meg en kopp te, setter meg ned ved tastaturet. Når man har lest innlegget til Monica og sammenligner det med innholdet i disse innleggene fremstår de som meningsløse. Det eneste andre innlegget jeg i mitt stille sinn reflekterer litt over, er innlegget til Bunny om Nav. Jeg kunne ha skrevet et relativt langt og engasjerende innlegg om Nav, men for min egen mentale helses skyld lar jeg det være.
Selvmord (også kalt selvdrap eller suicid) er resultatet av en selvpåført skade og et villet ønske om å dø.
I stedet for å dvele ved enkeltskjebner eller dykke ned i følelsene rundt temaet selvmord velger jeg å bruke kapitlet om selvmord i Folkehelserapporten som bakgrunn for mine refleksjoner. Selv om dette innlegget altså bygger på statistikk og tall, tørre fakta, er det ikke uten følelser. Kanskje heller tvert i mot. Statistikken vekket i det minste mange tanker og følelser hos meg. Kanskje enda mer enn å lese skildringer om enkeltskjebner.
I overkant av 600 personer begår selvmord hvert år i Norge.
600 selvmord årlig, i 2020 var det 639. Det er et utrolig høyt tall. Til sammenligning er det over dobbelt så mange som dør på grunn av selvmord som på grunn av trafikkulykker.
Vi har hatt mage kampanjer for å få ned antall trafikkulykker. Jeg kan ikke huske noen kampanjer for å få ned selvmordstallene. Jeg søker litt for å se om det bare er hukommelsen min som har sviktet. Det er det heldigvis. Vi har hatt kampanjer som Velg å leve og Snakk om selvmordstanker. Det kan redde liv. Og når jeg tenker etter husker jeg jo at Maud Angelica Behn frontet en slik kampanje. Ja, Maud Angelica og hennes arbeid for å forebygge selvmord har festet seg, men ellers husker jeg nok bedre kampanjene mot trafikkulykker
Jeg finne og ut at vi har et Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Likevel sitter jeg igjen med en følelse at vi som samfunn ikke gjør nok for å få ned disse tallene.
To av tre som tar selvmord er menn
Slik er det både nasjonalt og på verdensbasis. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje har det noe med at kvinner er flinkere til å snakke om følelser, også de vanskelige. Kanskje har det noe med at menn er mer handlingsstyrte. De vil løse problemene, ikke bare sitte å gråte og tenke på dem. Jeg vet ikke. Det er bare mine tanker.
Kjønnsforskjeller jevner seg ut. På 90 tallet var det tre ganger så mange menn son tok selvmord som kvinner. Nå er det to ganger.
I perioden 1970 til 1990 doblet risikoen for selvmord seg, for siden å falle igjen.
Risikoen doblet seg fra 1970 til 1990, altså på den tiden jeg vokste opp. Jeg reflekterer litt over samfunnsutviklingen i samme periode. Kvinnene begynte å arbeide utenfor hjemmet. Jappetida på 80 tallet hvor alle skulle leve så fantastiske liv og tjene store penger. Slutten av 80-tallet, når rentene og arbeidsledigheten steg. Det var mange som mistet hjemmet sitt på den tiden. Jeg vet om folk som satt igjen med 2/3 av boliglånet etter at boligen var solgt.
Fra 1990 til i dag har selvmordstallenr, altså antall selvmord pr, 10.000 innbyggere, sunket med 25 prosent.
Jeg tror ikke livet er så mye lettere i dag enn i 1990. Nedgangen skyldes vesentlig at selvmordstallene for menn har gått ned. Tallene for kvinner harr vært mer stabile. Kanskje har det blitt mer aksept for menn å søke hjelp når de vanskelige tankene kommer?
Selvmordsmetodene har endret seg over tid. Blant menn er henging og kvelning de vanligste metodene. Dernest kommer bruk av skytevåpen, men andelen som bruker denne metoden har gått mye tilbake de siste 20 årene. Blant kvinner er forgiftning like vanlig som henging/ kvelning,
Median alder for selvmord er 47 år, det vil si at halvparten er eldre og halvparten yngre enn 47 år.
Denne opplysningen overrasker meg. At det er like mange godt voksne som tar livet sitt som unge. Jeg har liksom sett for meg at den typiske selvmordskandidat er ungdom og unge voksne som ennå ikke har erfaring nok til å takle livets utfordringer. Problematikken er nok mer komplisert enn som så.
Ser man på tallmaterialet fordelt I aldersgrupper ser man at tallene for menn stiger mrd stigende alder. Størst er den i gruppen 75+.
For kvinner ser man det samme, bortsett fra at der er selvmordstallene markant lavere for akkurat den eldste aldersgruppen.
Antall selvmord per 100 000 innbyggere for menn og kvinner i ulike aldersgrupper, basert på tall for 2014-2018. Datakilde: Dødsårsaksregisteret. Tabell: Norgeshelsa statistikkbank, Folkehelseinstituttet.
Selvmord blant eldre menn, som jo er den aldersgruppen med størst selvmordrate, skrives det ikke mye om. Det er ikke til den aldersgruppen kampanjene retter seg.
I 2018 tok 674 mennesker i Norge sitt eget liv. 117 av disse var over 65 år. 30 selvmord skjedde blant mennesker i aldersgruppen 80 år og oppover. Det estimeres samtidig store mørketall, som blant annet kan skyldes manglende obduksjoner av eldre over 65 år. Når obduksjoner ikke gjennomføres, kan det føre til at dødsfall feiltolkes som sykdom eller annet.
Ensomhet, depresjon og opplevelse av å være uten betydning i fellesskapet er like smertefullt om du er ung, voksen eller gammel. Det å jobbe for at eldre bevarer en grunnleggende opplevelse av å høre til, er kanskje det viktigste forebyggende middel vi har.
I Folkehelserapporten har de en Lenke til en oversikt over selvmordraten i de største kommunene. Det er skremmende å se at Ringerike, min hjemkommune, ligger på tredje plass på den lista bak Verdal og Gran.
Jeg har ikke noen forklaring på dethellet. Vet at vi skårer dårlig på Folkehelseprofilen. Varaordføreren minner oss stadig om det. Han mener det bor feil folk her. Jeg mener problemet ikke er folka, men andre forhold som gjør at vi har færre med høyere utdanning og flere som går på trygd og stønadsordninger enn mange andre kommuner. At vi kanskje heller må gjøre noe med årsakene til at vi skårer så dårlig enn å bytte ut folka.
Selvmord har betydelige konsekvenser for familie og andre nære personer og for samfunnet forøvrig. Om man regner 10 etterlatte per selvmord så vil 5000-6000 nye etterlatte bli berørt i Norge hvert år.
Etterlatte etter selvmord rapporterer om høyere nivåer av avvisningsfølelse, skam, stigma og behov for å skjule det som har skjedd.
Det er vondt å lese at selvmord fremdeles er forbundet med skam.
Det er en vanskeligere sorgprosess enn den du har ved andre dødsfall. Selvmord er et veldig tydelig tegn på at den døde har hatt det vanskelig, og at smerten ble for stor til å leve med. For dem som har sett at et menneske nær dem har gått igjennom en dyp krise, og deretter begått selvmord, gir dette ofte en forsterket skyldfølelse.
Det kan stimulere en tankeprosess der du regisserer det som har skjedd. “Hvordan kunne jeg hindret dette?” “Hadde jeg bare…” og så videre. Det er ganske lett og vanlig å tenke seg en annen regi, noe som kan gi en følelse av at man kunne forhindret det, og dermed opplever skyld, sier Øivind Ekeberg. Han er overlege i psykiatri ved Akuttmedisinsk avdeling ved Ullevål universitetssykehus og professor i medisinske atferdsfag ved Universitetet i Oslo. Derfor er det viktig å vite at det ikke alltid går å berge folk fra selvmord.
Ofte vil etterlatte ved selvmord oppleve en helt annen reaksjon enn etterlatte ved en trafikkulykke for eksempel. Etter en trafikkulykke samles ofte venner og nære i lokalsamfunnet seg og slår ring rundt de etterlatte. Ved selvmord opplever mange etterlatte mye mer utstøtning. Når de møter venner og naboer, så trekker de seg kanskje unna. Det kan være fordi de ikke vet hva de skal si, eller at de ikke tør snakke. Det er for tabubelagt.
I en artikkel Ekeberg nylig skrev påpeker han at norsk helsetjeneste har et stort ansvar i det å ta vare på de etterlatte ved selvmord. Der kan mange kommuner bli bedre.