Blogganbefalling

Får jeg komme med en aldri så liten blogganbefaling denne litt late søndagen?   Da vil jeg anbefale bloggen til mammapåhjul!  Det er bloggen til en firebarns mamma  med den uhelbredelige sykdommen ALS: Ei beintøff dame som blogger om utfordringer vi andre kun kan tenke oss, men først og fremst om helt hverdagslige ting.  Som menn som ikke er like effektive med oppussingen , om familiesom koser seg med film og sjokolade på en tirsdag og om alt annet et liv kan inneholde.

I går var dama ute å fløy paraglider – i rullestol!!!  Hu er beintøff og vel verdt å følge

mammapaahjul

Les, du vil ikke angre!

Fyllesjuk….

Slapp av folkens. Det er selvsagt ikke jeg som er fyllesjuk.  Det er det Isabell Raad helt der oppe på bloggtoppen som er.

Fyllesjuk jeg?
Gårsdagens utskeielser besto av et glass cola, og siste rest av flaska med sommerfugler. Et snaut glass. Hadde tenkt meg en tur på polet for litt rødvin, men plutselig hadde klokka passert 15, og polet var stengt.
Jeg skal ikke påstå at jeg aldri har vært fyllesjuk, men det er en god stund siden.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å akseptere at jeg har blitt en av de som lider av fyllesyke.

sier Isabell Raad. Vel, nå skal jeg komme med et gørr kjedelig, snusfornuftig kjerringråd; Drikk litt mindre alkohol neste gang du fester! 

Jeg har hørt at så fort man bikker 25, går det downhill.

Fortsatt sitat fra Isabell.
Neida, livet begynner selvsagt ikke nedstigningen ved 25 års alderen.  Vent med å klage til du har passert 52….eller 88.
Men dat er vel slik at når man har nådd en alder av 25 begynner man å bli litt voksen, får andre interesser, jobb barn og etablerte forhold. Jeg ble mamma for første gang da jeg var 25. Det betød ikke slutten på livet, eller nedtrapping. Det var i grunn da livet på mange måter begynte, Voksenlivet.

Usch, jeg blir faktisk oppriktig kvalm bare av tanken på alko.

Fremdeles siterer jeg Isabell.
Det der kan jeg love deg går over relativt raskt.
Jeg husker jeg var på tarifkonferanse i Tallin sammen med hun som ikke er så pen, men veldig klok.
Hun sa en morgen vi satt med frokosten: “Jeg skal aldri drikke mer”.   Det hadde blitt litt vel mange Strawberries Margaritas på oss begge dagen før.
Ved lunsjen hadde hun begynt å moderere seg. Da sa hun “Jeg skal ikke drikke mer i år.”  Tarifkonferansen fant sted i februar
Da kvelden kom rocket hun dansegulvet sammen med Olav med F mens hun gaulet høyt med på sangene til det russisk, eller estisk talende bandet.  Og, ja. jeg er rimelig sikker på at hun hadde drukket alkohol.
Og Isabell. Både jeg og hun som ikke er så pen, men veldig klok hadde for lengst passert 25…

Nå har jeg akkurat fått mamma hit, for å lage meg mat. Jeg ba om sunn middag, bare sånn for å kompensere for gårsdagens.

Mamma var verdens snilleste.  Men jeg tror ikke jeg noen gang har vurdert å få henne til å komme og lage mat til meg når jeg lå fyllesyk på studenthybelen i Oslo. Og var jeg fyllesjuk når jeg var hjemme i barndomsheimen, var det frokost med stekt egg klokka 9. Pliktig oppmøte, samme når på natta når jeg ramla inn døra.  Fyllesyke er selvforskyldt syke, og har aldri fått mye medlidenhet her i familien.
Så hvis noen av mine utflyttede voksne barn skulle lese dette og har gått på en smell på lagerfest eller anna moro i går, ikke forvent at jeg skal komme å lage mat.  Men vi skal ha koteletter til middag, dere er hjertelig velkomne uansett tilstand. Jeg henter gjerne.

 

Jævla turist…

Jeg var på vei nedover E16. Hadde vært oppe i Ådalen å lufta hunder. Fartsgrensa på stedet er 80, så da var det vel farten min og.

På ei bukselomme står en bobil. Jeg holder et øye med den, ingen blinklys eller lignende. Men man kan jo aldri vite om sjåføren har tenkt seg ut på veien igjen for det.  Trafikken er jevn på veien denne siste helga i juni.

Da kommer det plutselig gravende ei kjerring i god driv ut fra skauen på venstre side av veien, og ut i veien rett foran bilen min. Jeg trår inn bremsene og sjekker speilen, det er en bil relativt rett bak meg.  Jeg legger meg ut mot venstre for å være sikker på å ikke treffe kjerringa. Samtidig som jeg fortsetter nedbremsingen. Sjåføren bak meg har tenkt det samme…. Eller han tenkte vel mer å kjøre forbi meg. Muligens har han ikke sett kjerringa. Så når jeg ligger sånn rett på den gule midtlinje, er han oppe på venstre side av meg – og kjerringa traver fremdeles rundt i høyre kjørebane med målbevisste skritt mot bobilen. Uanfektet av trafikken rundt seg.

Over bakketoppen kommer det en bil i mot…

Det gikk bra. Ingen biler traff hverandre, og ingen biler traff kjerringa.

Men jeg hadde litt høy puls der et par minutter …

Lite nytt…

Isabell Raad troner fremdeles på bloggtoppen, selv om hun ikke har postet noe nytt innlegg siden hun viste frem antrekket sitt ved 8 tida torsdag kveld.  Så da må dere nøye dere med nok et bilde av meg som viser antrekket mitt.  Bildet ble tatt i går, men jeg har på meg det samme i dag. Ja ikke solbrillene og jakka da. Jakka blir for varmt og solbrillene var bare for fotograferingen sin skyld.

Gjør jo ikke noe med en reprise, statistikken min formelig eksploderte når jeg delte modellbildene i går. 125 visninger på en time!!! Og plutselig havna jeg på 70. plass på toppblogglista!   Kanskje jeg skulle satse på en modell karriere?
Da klokka var 8 i dag hadde jeg allerede 75 visninger på bloggen.  Snart er det nok jeg som troner øverst på lista og må skrive ironiske innlegg om mine egne ironiske innlegg….
Ha en fin dag, vi blogges

Antrekk – igjen -(Sukk)

Burde tatt på meg en trang, ettersittende topp, ei hvit olajakke og et miniskjørt med leopard-trykk og lekt modell uten for Stortinget, slik som Isabell Raad der oppe på bloggtoppen.
Men jeg eier ingen hvit ettersittende topp.  (Jeg har mange topper som er litt ettersittende, men ingen hvite – og ingen det er meningen at skal være trange) Jeg har ingen hvit olajakke. (Den hadde ikke forblitt hvit lenge) Og det er år og dag siden jeg eide noe med leopard-trykk, (eller miniskjørt for den saks skyld.) Ikke er jeg i Oslo heller.

Så dere får nøye dere med noen bilder av meg som leker modell utenfor Rådhuset her på Hønefoss.  

Toppen ble kjøpt på Om mote til avslutningen for “Frøken Flink”. Det var i 2017. Olajakka er kjøpt på Zizzi høsten 2017

Tightsen er fra Klingel. Innkjøpt våren 2018. Skoene er jeg usikker på både når og hvor jeg kjøpte. Det er en stund siden. De var på salg. Jeg har i grunn ikke brukt de mye før i år. De har vært litt vonde. Men i år bruker jeg de hel tiden. Mulig jeg er mindre hoven i føttene.

Solbrillene… solbrillene husker jeg overhode ikke når jeg kjøpte. Og slettes ikke hvor. H&M?? Mulig de ble kjøpt på 90 tallet…. Jeg bruker aldri solbriller. Men de lå i bagasjen på Lille Bille da jeg leita etter Denimjakka som har ligget der siden en litt varm dag i fjor høst.

Du ser sliten ut

Jeg var på vei inn på Kiwi i dag morges. Da jeg krysset den parkeringslomma, den nærmest inngangsdøra, kom det en bil som utålmodig måtte vente på at jeg fikk labbet forbi. “Tulling” tenkte jeg. “Klokka er ikke 8 ennå. Hele plassen er full av ledige parkeringsplasser. Men du må selvsagt ha den nærmest døra.”. Det demret  at det ikke er så lenge siden jeg ville valgt på samme måten.

Vel, jeg labbet videre mot inngangsdøra. En utålmodig tulling fikk ikke denne kjerringa til å løfte beina no raskere. Kanskje heller tvert i mot. Vrang har jeg fremdeles energi nok til å være.  Tullingen parkerte, tutet en liten tut og vinket som en gal. Døra spratt opp og ut spratt Rolf.

“Så trøtt du ser ut!” så Rolf. “Ser ut som om du bare vil tilbake til senga og sove.” Jeg ga han rett i det. Jeg var utrolig trøtt. Jeg er utrolig trøtt – Nesten hele tiden.

Rolf er en fin fyr. Vi har kjent hverandre siden tidlig i ungdomsårene. Vi treffes ikke så ofte, men når vi tilfeldig støter på hverandre skravler vi begge som besatt. Og som så mange andre  ganger før sa jeg til Gamle Gubben Grå da han kom hjem; jeg har så lyst til å be Rolf på middag en dag. Jeg tror han er litt ensom. Det var godt å skravle litt med Rolf. Fin start på dagen.

Jeg rakk frokost og en kjapp titt i avisen før jeg flata ut på sofaen. Rolf hadde helt rett. Jeg var utrolig trøtt.

I 2 og en halv time lå jeg nærmest komatøs på sofaen før jeg tok meg hardt sammen og kom meg i dusjen. Jeg skulle på Dialogsamtale 2 med arbeidsgiver, NAV og fastlege i dag.

Mange arbeidstakere gruer seg til Dialogmøter. De er redd for ikke å bli trodd. Redd for å bli presset til å arbeide mer enn de selv mener er mulig.

Mange arbeidstakere er sykemeldte på grunn av konflikt med en leder eller kollega. De liker ikke å møte lederen hos NAV. Er det et anstrengt forhold fra før, blir det sjelden bedre på et slikt møte. Man kan rydde opp. Sette kjøreregler. Få til en avtale. Men fiender blir sjelden perlevenner, og den gamle konflikten vil være med som et bakteppe.

Mange arbeidstakere ønsker seg tilbake på jobb, men arbeidsgiver finner ikke mulighet til selv den enkleste tilrettelegging. Noen arbeidstakere har skyhøye forventninger til hva arbeidsgiver kan tilrettelegge.

Som tillitsvalgt har jeg vært med på flere dialogsamtaler. Men det er noe annet når det er meg det gjelder. Så ja, jeg var litt nervøs i forkant. Jeg hadde selvsagt ikke trengt å uroe meg. Møtet gikk bra. Dama fra NAV forsto at arbeidsgiver og jeg samarbeidet bra. Hun forsto at jeg gjerne vil arbeide mer, men at det akkurat nå er umulig. Jeg er for sliten. Hele møtet var over på en drøy halvtime.

Ruslet en liten runde i byen. Kjøpte en is på Kikens Bymisjon og koste meg i sola på torget. Men etter en time i byen dro jeg hjem og ramla ned i kurvstolen på trammen. Fremdeles sliten.

 

 

Ukens spørsmål

Jeg får ikke så mange spørsmål på bloggen min, og de jeg får svarer jeg ut fortløpende, slik som hva jeg skulle gjøre med nattbordene jeg fikk. Om jeg skulle male de eller fjerne malingen.  Men Isabell får mange spørsmål, så jeg låner henns spørsmål fra hennes spørsmålsrunde. Smart ikke sant?

Hvor mange behandlinger med laser må til for at alle hårene under armene blir borte?
Dette har jeg ærlig talt ikke peiling på.  Ikke er jeg så plaget av hårvekst heller.  Jeg har prøvd å google, men det avhenger av mange faktorer.

Er det fortsatt noe mellom deg og Gale Gubben Grå?
Ja, vi er fremdeles gift.

Hvor har du lyst til å reise resten av året?
Hvor jeg har lyst til å reise og hvor jeg faktisk skal reise er to forskjellige ting.
Jeg har lyst til å reise veldig mange steder.  Tror det er ekstremt få steder jeg ikke har lyst å reise til., eller hadde takket nei hvis muligheten bød seg Nord-Korea og Antarktis er to av de.
Den eneste reisen jeg har planlagt er en tur med Nordlandsbanen i august.

Hvordan er det å trene igjen?
Forstår ikke spørsmålet.
Jeg trener aldri!!

Litt rart spørsmål, men går du på p-piller?
Jeg er 52 år. Jeg går ikke på p-piller.

Hvor ser du for deg selv om 10 år?
Om 10 å!r er jeg 62år., snart 63.  Jeg bor fremdeles i Drømmehuset, og er fremdeles gift med Gamle Gubben Grå.  Jeg har fått et par barnebarn.  Jeg jobber fremdeles på røntgen hvis jeg ikke har blitt statsminister eller i det minste stortingsrepresentant  eller kanskje ordfører?  Hvem vet?

Føler du noen ganger at du er presset til å dele annonser?
Nei. Jeg føler meg svært sjelden presset til å gjøre noe jeg ikke selv ønsker – og jeg deler ikke reklame

Kan du prate arabisk?
Nei. Jeg rater ikke arabisk. Men jeg skulle ønske jeg kunne det under valgkampen for 4 år siden. Jeg var med på en paneldebatt  i den Palestinske kulturforening tror jeg det var, et arrangement for flere innvandrergrupper. Der var det en som holdt flere innlegg med mange følelser på Arabisk.  Av gestene, ansiktsuttrykk og tonefall forsto jeg at dette var en folketaler av rang.  Tolken ga oss ikke-arabisktalende kortversjonen, men jeg skulle ønsket at jeg virkelig hadde forstått hele talen – ikke bare innholdet.  Jeg sa det til Den Halvgale Perseren dagen etter.  At jeg skulle ønske hun hadde vært der og simultant-tolket.

Hvorfor er du ikke så aktiv på YT lenger? Elsker å se på videoene dine
Etter litt tankevirksomhet forsto jeg at YT  betød You Tube. Vel… Jeg håper det ikke ligger alt for mange klipp med meg på you tube…. Jeg ha aldri aget en Vlogg.

Har du kjøpt en leilighet til over 10 millioner?
Det har jeg som Isabell ikke råd til.

Håper du ble litt klokere nå.
Vi blogges

Dette blir en fin dag….

Dette blir en bra dag!
Jeg smilte for meg selv allerede førklokka var 6.  Fastende blodsukker før medisiner var historisk lavt for å være meg.  Kanskje det går an å få en god dag? (Vel, fremdeles fastende blodsukker noen timer senere, og etter medisinering var ikke like bra… Det er noe jeg ikke skjønner…) Vel, det skal ikke få ødelegge dagen min!

Da jeg sjekka mobilen hadde jeg fått en melding fra en av de foreldrene som kjemper hardt for å beholde Hønefoss skole.  Jeg er vel en av de politikerne de har erfart at lytter, deler deres syn  og er verdt å samarbeide med. For han fortalte at de drev og laget et notat til en sak angående skolen som skal opp til behandling i kommunestyret på torsdag. Han lurte på om han kunne få lov til å sende den til meg når den var ferdig.
Jeg blir glad av slike henvendelser. Skolesaken er en sak jeg virkelig har engasjert meg i, og ønsker å bli best mulig orientert om.  Den endelige kampen kommer til å stå etter valget.  Men jo bedre informert man er, des bedre.  Sa de måtte sende notatet til Nanna og. Det er hun som skal til Kommunestyret denne uka. (jeg er jo bare vara enn så lenge…)

Rett før helga prøvde jeg  få kjøpt ett par nattbord på en slik kjøp-salg gruppe på Fb.  Vi avtalte pris og tid for henting, men det kom noe i veien for selgeren gang på gang, til slutt ble det stilt.
Jeg hadde og sett at det var kommet en del høyere bud etter at vi var blitt enige om pris, og regnet med at selgeren hadde latt seg friste av å tjene litt mer enn den skarve 100-lappen jeg hadde tilbudt henne.  Greit nok. Men litt dårlig gjort.
I dag sendte hun plutselig ny melding.  Hun lurte på om jeg fremdeles var interessert? I så fall kunne jeg få dem. Hun hadde dårlig samvittighet for at det ikke var blitt noe av i helga,  Jeg s sa ja takk til det, og tilbød meg å hente de når hun måtte ønske.  Enden på det var at hun en snau time senere sto på døra mi og leverte nattbordene.  Snakk om service!
Nå formelig kribler det i hele meg etter å begynne å pusse opp disse to, gamle flotte nattbordene.

 

 

Omsorg…

Har du lest boka eller sett filmen om 100 åringen som krabbet ut av vinduet og forsvant? Hanrømte fra sykehjemmet og forsvant ut i verden på spennende eventyr.  Om  95 åringen som forsvant fra sykehjemmet her i byen søndag ettermiddag hadde lest boka, vet jeg ikke.
I boka er dette innledningen på en humoristisk historie full av boblende fortellergalskap.  I virkeligheten er det alvor.
Heldigvis gikk det bra denne gangen. Den eldre sykehjemsbeboeren ble funnet i god behold klokka ett om natta i en hage i nærheten av sykehjemmet, rundt 5 timer etter at han forsvant.

Men det er et par ting i Enhetslederens fremstilling i lokalavisa som jeg reagerer på.
Hun sier at ingen av beboerne ved Hønefoss sykehjem har vedtak som gjør at de ansatte kan holde de igjen i institusjonen.
Det forstår jeg, Men det er ikke snakk om å “holde igjen noen mot sin vilje”. Det saken handler om er å ha tilsyn med beboere man er satt til å ivareta omsorgen for. Slik jeg forstår det var det ingen som så beboeren forlate syke-hjemmet – ergo ingen som kunne ha stoppet han om han hadde hatt vedtak på det. Så å bortforklare hendelsen med at man ikke hadde juridisk mulighet til å stoppe beboeren mener jeg er ansvarsfraskrivelse, For hadde noen sett han på vei ut av sykehjemmet, og ut av området vil jeg tro at de ansatte hadde ikke bare kov til, men og plikt til å spørre hvor han skulle, følge etter han og hjelpe han tilbake til sykehjemmet- selvsagt uten bruk av makt.

Denne hendelsen føyer seg inn i hendelser jeg kjenner fra andre av kommunens omsorgsinstitusjoner. (Det som før kaltes sykehjem) Jeg kjenner til beboere som ikke fikk mat fordi de sa nei når noen sto i døråpningen og spurte om de ville ha mat, ikke bare ett måltid men flere måltid på rad. Bortforklaringen, ledelsen hadde var at de ansatte ikke hadde myndighet til å gi beboere som ikke ønsket mat mat mot deres vilje.
Men gamle syke mennesker som ikke ønsker å være til bry spiser kanskje hvis de blir nødet to ganger… eller tre?
For å få en sykehjemsplass, ja jeg kaller det fremdeles det, i Ringerike kommune må man være så svekket fysisk eller kognitivt at man svært ofte ikke er i stand til å ta ansvar for sin egen omsorg. Da må de som er satt til å ivareta omsorgen, altså omsorgssenteret, sykehjemmet, ivareta den omsorgen. Det er deres mandat. Deres plikt.

Selvsagt har ikke omsorgssentrene mulighet til å holde noen igjen med makt og tvang eller tvinge mat i mennesker som nekter å spise. Men slik jeg ser det har de plikt til å påse at mennesker de har omsorgen for ikke forsvinner eller sulter.

Jeg kan forstå hvorfor det skjedde.
Det var rundt klokka 20 en søndag kveld. Helgebemanning og midt i leggetiden på sykehjemmet.
De ansatte var sikkert opptatt med stell inne på pasientrommene. Det var ingen ekstra øyne som kunne holde øye med denne eldre, relativt fysisk spreke beboeren. Ekstra øyne og ekstra hender er mangelvare på våre sykehjem.

Heldigvis gikk det bra denne gangen.
Neste gang er man kanskje ikke like heldig.
Er det en risiko vi er villig til å betale for å ha en mest mulig kostnadseffektiv eldreomsorg?