Jeg leste en artikkel i Aftenposten i dag. Den handlet om trening. Ikke et tema jeg vanligvis leser så mye om, men ble lokket inn av overskriften. Jeg husker ikke hva den var og den er blitt endret nå, men det er ikke så viktig. Det er ikke artikkelen jeg skal reflektere over. Den ga meg ikke mer kunnskap. Det er sunt og trene, litt er bedre enn ingenting og det gjelder å sette seg realistiske mål. ZZZZ Hvorfor slike selvfølgeligheter i det hele tatt får spalteplass skjønner ikke jeg.
Nei det jeg synes er mer interessant er begrepet Kvalitetsjusterte leveår (QALY) som dukker opp i teksten.
Kvalitetsjusterte leveår er et mål på effekten av helseintervensjoner. Det brukes til å gjøre kost/nytte-vurderinger for eksempel når myndighetene vurderer å tilby en pasientgruppe en bestemt medisin.
For å vurdere, bruker man både forventet levetid og forventet livskvalitet etter en intervensjon.
Ett år med perfekt livskvalitet gir ett kvalitetsjustert leveår. Det gjør også to år med 50 prosent livskvalitet.
Dette leser jeg ikke faktaboks i artikkelen. Spørsmålet som da reiste seg i mitt hode er Hvordan måler man livskvalitet?
Jeg har en del helseutfordringer. Arbeidsevnen min er nedsatt, jeg er uføretrygdet. Sånn samfunnsmessig kost-nytte-analysert koster jeg nok samfunnet mer enn jeg gjør nytte for meg. Noen kunne muligens konkludere med at jeg hsr nedsatt livskvalitet.
Selv mener jeg at livet mitt er helt topp! Livskvalitet 110%! Selv med alle vondtene mine, alle helseutfordringene og det at jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg elsket så er livet mitt topp. Jeg lever utrolig bra med mine plager og jeg er vel den beste til å bedømme min egen livskvalitet?
Hva som er et liv med god livskvalitet avhenger jo av hva personen selv legger i et godt liv, og er ikke avhengig av antall joggetur, timer på treningsstudio eller biffer med rødt kjøtt en spiser. På mange måter er livet mitt bedre nå enn da det var på det mest hektiske. Jeg er mindre sliten og mer til atede her og nå. Ja jeg har mere smerter, er avhengig av å hvile mer, men det har jeg lært meg å leve med. Og med hånden på hjertet mener jeg bestemt at det ikke reduserer livskvaliteten min.
Når jeg leser mer om temaet QUALY ser jeg at det nok ikke egentlig er tenkt brukt på individnivå. Mer for å beregne gevinsten eller ulempen ved å innføre nye medisiner, nye behandlingsmåter osv. Hvor mange gode leveår redder vi med mammografi screening? Immunterapi? Kirurgi av den og den lidelsen osv.
Samtidig er jeg ikke i tvil om at enkelte helseøkonomer byråkrater og politikere gjerne ser at “hjelpemiddelet” også blir brukt på individnivå. Ikke åpenlyst men litt slik i det stille. Man vil jo ikke at noen skal skrike opp om sorteringssamfunn heller…
Jeg er litt usikker på om jeg skal legge ansiktet i medlidende folder å ønske Allangod bedring, eller om jeg skal fnyse høyt og si at det er den dårligste unnskyldningen jeg har hørt på lenge. Bloggerkongen har fått strekk i leggen og kan dessverre ikke delta på dette løpet han har gnålt om det siste året.
Joda, strekkskade i leggen er sikkert vondt nok. Gjennom mine mange år har jeg fått mang en hylende mannlig hobby-mosjonist i 40 til 60 års alderen på røntgenbordet som har hørt et smell i leggen og er sikkert på at han har brukket hele leggbeinet i to, minst. Jeg har og sett lettelsen i øynene deres nå de med påtatt oppgitt stemme forklarer meg hvor trist og leit det er at der røk birken-deltakelsen eller at nå kan de dessverre ikke delta i Ringeriksmaraton. Siden strekk i leggen ikke synes på røntgen har jeg vist profesjonell medlidenhet, fått de raskest mulig av bordet før de synker for langt ned i selvmedlidenheten og sagt Værsågod neste!
Selv om strekk i leggen, eller tennislegg som det og kalles, ikke synes på røntgen er det en reell skade. Overgangen mellom sene og muskel er den skjøre delen, og det er her muskelen vanligvis ryker. Fordi en stor muskel som den bakre leggmuskelen (musculus gastrocnemius) består av mange muskel- og senefibre, befinner ikke overgangen mellom sene og muskel seg på nøyaktig det samme stedet for alle fibrene. Ved en muskelavrivning er det derfor ikke alle muskel/sene-overgangene som ryker, mange vil være intakte – muskelen rives altså ikke i to. Det er en ganske vanlig skade som særlig rammer litt eldre idrettsutøvere i 40 til 60 års alder, og menn oftere enn kvinner. Allan er altså helt i målgruppen for å få denne skaden. Dette har jeg ikke suget av eget bryst, men funnet på NHI sine sider.
Mine refleksjoner i dag går altså på om hvorvidt Allan er en uheldig mosjonist som har fått en skade rett før løpet han har trent mot det siste året eller om han later som om han er skadet for å unngå det smertelige nederlaget å ikke klare å fullføre løpet på under 50 minutter slik målet har vært. At han innerst vet at han ikke har nubbesjangs på å klare å fullføre dette løpet på under timen en gang, og derfor bruker en påstått skade for å slippe å stille til start.
I følge Allan sitt innlegg så skjedde skaden forrige torsdag, ikke i går men for en uke siden. Han har ikke oppsøkt lege, så vidt jeg vet, ikke ultralyd for å verifisere skaden, men stilt diagnosen selv. Han har ikke blitt sykemeldt, og har stått på med hagearbeid. Ikke sittet med benet høyt og kommandert bloggerkona til å varte han opp. Ja, alt dette selvsagt ut fra hva Allan selv forteller.
Så vidt jeg har kunnet se har han ikke nevnt denne skaden før i dette innlegget, selv om den er over en uke gammel. Hadde han en plan om å få en “strekk” for å slippe å løpe. så hadde han vel passet på å sukke, stønne, klage og syte om skaden på blogg og laget det til et spenningsmoment for leserne om han faktisk kom til å klare å stille til start. Jeg har jo sett tidligere bloggkonger klare å få maks ut av selv den minste plage.
Allan har ikke fylt bloggen den siste uka med innlegg med bilder av legekontor og sykehusganger. Vi har ikke sett bilder av pillebrett og hørt malende bilder av hvor uutholdelige smerter han har. Vi har ikke sett bilder av ben som er høyt hevet på puter. Vi har ikke hørt et eneste ord om denne skaden før i dag, dagen før han skulle løpe en mil i et løp i Vesterålen.
Så jeg tror han. Jeg tror han tenkte noen ord som ikke egner seg på trykk, i det minste hvis man ikke kommer fra nordafor polarsirkelen, da han merket at han fikk en strekk. Jeg tror han har prøvd å fortrenge skaden, gått på jobb, jobbet i hagen, levd som vanlig i håp om at smertene skulle bli borte og skaden forsvinne i god tid før løpet i morgen. Jeg tror han er oppriktig lei seg for at han ikke stiller til start i morgen, og han har min dypeste medfølelse.
Allan er bloggkonge, ikke tvil om det. Med stoisk ro underretter han sine lesere om hvorfor han ikke stiller til start i morgen som forventet. Han sutrer. syter, klager og surkler ikke over skaden i en uke for å få maks medfølelse og maks salg av alt fra kosmetikk til støvsugere.
Jeg ønsker Allan God bedring av hele mitt hjerte og fortsetter å sitere NHI: Riktig og tålmodig behandling gjør at du kan gjenoppta idrettsaktiviteten eller mosjonisttilværelsen. Det er særlig viktig at du i opptreningsfasen tøyer ut muskelen jevnlig. Risikoen for å rive opp igjen skaden er større dersom du har slurvet med tøyningene. Imidlertid vil sjansen for ny skade være liten dersom du i fortsettelsen er nøye med oppvarming og uttøying før trening og konkurranser. Så bøy og tøy Allan, så håper vi alle at du er klar for løp oppe i Tromsø om en fjorten dagers tid. (Og skulle du der oppe i Tromsø ikke klare å løpe mila på under 50 minutter skjønner vi alle at det kommer av at du ikke er full restituert etter denne strekkskaden.)
I dag har jeg vært til kontroll hos fastlegen. Dere vet sjekket blodsukker og blodtrykk. Er det bare jeg som på en måte får eksamensnerver av et slikt besøk. Redd for å stryke på blodprøva.
Hadde det på samme måte for et par uker siden da jeg var hos øyelegen. Heldigvis besto jeg synsprøva da og slapp voksen-kjeft. For det er vel det jeg er redd for. Å få voksenkjeft hvis ikke alt er på stell.
Synet har jeg ikke så mye innvirkning på, tror jeg. Men blodtrykk og blodsukker følger litt av livsstil. Den kan man jo påvirke. Det har man et selvstendig ansvar for. Kan liksom ikke gi legen ansvaret for egen livsførsel.
Apropos voksenkjeft. Den kan jo gå begge veier. Er det noe jeg setter pris på så er det punktlighet. Jeg hadde time 9.10. Kom raskt inn og fikk tatt blodprøver, men klokka 9.40 satt jeg fremdeles og venter på å komme inn til legen. Kom vel inn litt før 10.
Jeg ga ikke legen kjeft. Sånn kan skje, og han både beklaget og forklarte hva forsinkelsen kom av. Jeg kan vise stor forståelse.
Legen ga ikke meg kjeft heller. Prøvene var ok. Blodtrykket var litt høyere enn sist. Det samme var blodsukkeret. Litt skjerpings fra min side i sommer og en lege som er mer i rute ved neste kontroll så tenker jeg jeg får orden på det. Jeg vet hvilke grep jeg bør ta.
Oppsummert så besto jeg vel legebesøket denne gangen også.
Vanligvis ville jeg ha styrt langt unna en slik overskrift. Både som overskrift på egne innlegg og ikke minst latt være å klikke inn på innlegg med slik eller lignende overskrift. Men siden Monica på plassen over meg på topplista har valgt denne overskriften, ja da blir det også min overskrift. Skyld ikke på meg. Skyld på Monica. Bildevalget får dere og skylde på Monica for. Hun valgte et bilde av sauer på beite, jeg gjorde det samme.
I likhet med Monica har jeg og vondt i ryggen for tiden. Jeg har jo slitt med ryggen i mange år, det er gode og mindre gode perioder. Innlegget til Monica er relativt gjenkjennbart.
Jeg har alltid litt vondt i ryggen, men noen dager der er det mer intenst enn andre og jeg har klart å lære meg å leve med ett visst nivå med smerter men på dager der det går over den terskelen så har jeg det ikke så bra.
De siste dagene har ryggen min gitt fra seg mer smerter enn på lenge. Det irriterer meg, fordi det er vondt å ha vondt. Men jeg bekymrer meg ikke. Smerter er ikke farlig, det er bare vondt, som de sa på treningsleiren. Jeg vet også hvorfor jeg har mer vondt nå. Jeg har gjort en del aktiviteter som jeg kjenner i ryggen. Lempet jordsekker og andre litt tunge ting, Drevet med hagearbeid. Sittet litt lenge på et venterom og i en kommunestyresal et par dager på rad. Det kommer til å være vondt noen dager, kanskje en uke og så blir jeg bedre igjen.
Når man har kroniske smerter lærer man å tilpasse seg, Det er jo blant annet på grunn av denne ryggen og et par andre kroppsdeler at jeg nå er ufør. Det er for å ha muligheten til å legge opp dagsaktivitetene etter hvordan kroppen er den dagen.
Forrige helg hadde jeg stor glede av å lempe jordsekker å gjøre kjøkkenhagen så presentabel som mulig før Svigermor og Svoger kom. Jeg visste at jeg kom til å kjenne det dagen, muligens dagene, etterpå, men likevel var det verdt det. Det gleder meg hver gang jeg går forbi kjøkkenhagen at den er i orden, og det gleder meg ekstra at det var jeg som gjorde det. Så selv om jeg en uke etterpå fremdeles har vondt i ryggen av den økta, så var det verdt det. Nå ble sikkert ikke ryggen bedre av at jeg lempet ting ned i kjelleren i går, og måtte ta fem turer opp og ned kjellertrappa, men også det prosjektet gledet det meg at jeg fikk gjort. Det er så tilfredsstillende å få gjort ting selv i stedet for å mase på andre. Ja, jeg måtte ta en strekk på sofaen i går da jeg var ferdig med ryddesjauet, og ja jeg velger kanskje vekk noen oppgaver i dag fordi ryggen er langt fra bra, likevel er det verdt det.
Tenk litt på det neste gang du ser en syk eller ufør som du mener gjør ting vedkommende ikke burde gjøre. Jeg teker på de som tenker sånne tanker som Hvordan kan hun jobbe i hagen eller gå toppturer når hun liksom skal være for syk til å jobbe? Det er relativt mange som tenker slike tanker om uføre og syke. Ikke bare tenker slike tanker, de deler gjerne tankene sine med andre og. Slarva går.
Tenk at den aktiviteten du ser vedkommende gjør, det lille øyeblikket av døgnet du observerer, er nettopp det. Et kort øyeblikk av døgnet. Hvordan resten av døgnet er vet du lite om. Heller ikke de døgnene vi ikke synes ute. Du ser oss på vårt beste.
Litt vondt har de fleste. Det er bare å bite tenna sammen og stå på. Slik er det mange som tenker, og fnyser av disse unnasluntrerne som ikke gidder å jobbe. Slik tenkte jeg og. Ikke nødvendigvis om andre, men om meg selv. Så jeg beit tenna sammen, krummet nakken og fortsatte det engasjerende travle livet jeg elsket helt til det ikke gikk lenger. Som en sa til meg. Du ga ikke opp for fort, du holdt ut for lenge.
Jeg møtte en bekjent her om dagen, traff hverandre tilfeldig på en butikk og vekslet noen ord. Vedkommende er litt eldre enn meg og skulle snart gå av med pensjon. Jeg fortalte at jeg var blitt ufør. At rygg og et litt ødelagt ben ikke klarte jobben som radiograf lenger. Den ryggen har du slitt med lenge var hennes spontane kommentar. Jeg husker hvordan vi så det på deg. Etter at vi gikk hvert til vårt tenkte jeg litt på det hun hadde sagt. Jeg pleier å tenke at jeg har slitt med ryggen siden jeg hadde prolaps i 2007. Det er jo ganske lenge, ikke sant. Si 2006 da, prolapset gjorde at jeg ble sykemeldt i januar 2007. Da hadde jeg jo kjent det en stund. Denne bekjente kjenner jeg fordi hun arbeidet i barnehagen der ungene mine gikk. Yngste Sønn var 9 år og gikk i fjerde klasse da jeg fikk prolaps.
Ser dere hva jeg holder på med? Etter å ha lest det jeg har skrevet til nå slår det ned i meg. Jeg driver nok en gang og forsvarer og forklarer hvorfor jeg ikke er i arbeid.
Det tok tid for meg å innse at kroppen ikke kunne stå i jobb, enda lengre tid å akseptere det. Jeg ville jo så gjerne fortsette det livet jeg elsket. Nå har jeg kommet til den erkjennelsen at det å ha rolige dager gjør meg godt. Ja, jeg har kommet til at jeg kanskje ikke hadde vært her i dag hvis jeg hadde fortsatt slik jeg drev. Men fremdeles føler jeg at jeg må forsvare å forklare at jeg ikke har kropp til å arbeide lenger. Fremdeles kan jeg føle på skam for at jeg ikke bidrar, for at jeg er en byrde for samfunnet.
For meg er det ikke smertene som er verst ved det å leve med en sliten og vond kropp, det er det at jeg føler jeg hele tiden må forsvare og forklare hvorfor jeg ikke er i jobb.
Jeg var til kontroll hos øyelegen i dag. Jeg har gått til jevnlige kontroller av synet hele livet. Denne kjerringa har som kjent en del feil og mangler. En god del er jeg født med, og flere har kommet til underveis.
Men dette skulle egentlig ikke handle om alle kjerringas feil og mangler, men mer om selve opplevelsen av å være hos øyelegen. Er det ikke det alle viktige influensere kaller det meste av det de bedriver enten det er å operere rumpa, lese en bok, teste en restaurant eller ha time hos øyelegen? Opplevelse.
Øyelegen på Hønefoss er kjent for at det er litt ventetid for å komme inn til avtalt time. Han ligger alltid bak skjemaet. Jeg har hørt om en som hadde time hos legen klokka 8 om morgenen. Altså første pasient. Likevel kom han ikke ikke inn til legen før klokka var nesten 9.
Vel, jeg hadde time klokka 15, og sa til Gamle Gubben Grå da jeg fikk timebrevet at jeg muligens burde ringe og få byttet timen. Jeg skulle tross alt i et kommunestyremøte klokka 13 dagen etter…..
Jeg er elendig til å sitte å vente på venterom. Har null tålmodighet. Jeg vet utmerket at i helsevesenet kan mye skje og det er fort gjort å komme bak programmet. Jeg maser ikke eller noe slikt, jeg har forståelse for at å mase overhode ikke hjelper. Helsearbeidere arbeider så fort de kan. Likevel begynner jeg å bli utålmodig nåe jeg har ventet 15-20 minutter. I dag ventet jeg 1 time og 20 minutter før jeg endelig fikk audiens hos legen..
Inne hos legen gikk det raskt. Jeg tipper kontrollen var over på 10 minutter. Helsesekretærene hadde jo brukt ventetida til å ta bilder av netthinnene og skanne de så effektiviteten sånn er bra..
Synet var og som jeg håpet. Ingen forverring. Det er bra. Så da kan jeg puste lettet ut. Ett par år til neste kontroll.
Det er Allan som ligger på plassen over meg på topplista i dag. Han er jublende glad. Han har nådd målet sitt. Løpt ei mil på under 50 minutter. Jeg vet ikke om jeg skal gratulere eller kondolere. Jeg synes jo menn i 50-års krisa er et sørgelig syn.
Nå ville nok mange slike menn i 50-års krisa som har nådd sitt eget mål vært rimelige fornøyd med det. Skrytt mye og uhemmet om hvor raske og trente de var, satt joggeskoa innerst i skapet og ikke pusset støv av de før de eventuelt kom i 70-års krisa. Men ikke Allan. Nå er planen å holde formen ved like og kanskje forbedre den ytterligere frem mot “The Artcic Run” i Vesterålen 6. juni der han planlegger å løpe mila, Selvsagt på godt under 50. Så skal han også delta på Midnight Sun Marathon i Tromsø to uker etterpå. I utgangspunktet var mila planen, men nå som han er under 50 på mila allerede nå så begynner han å bli lysten på å søke nye løpeutfordringer sånn med en gang. Det er nemlig lengre distanser på Midnight Sun Marathon enn bare mila……
Det er her det med duell i overskriften kommer inn. For 16. august går Ringeriksmaraton, Norges største maratonstafett av stabelen rett utenfor Drømmehuset. Hadde jeg vært ei korttenkt kjerring i 60-års-krise (blir 60 neste år) så hadde jeg utfordret Allan til duell. Hvem løper Ringeriksmaraton raskest? Eventuelt invitert til parmaraton så vi løp halvparten av den 46 km lange løypa hver.
Heldigvis er jeg ei fornuftig kjerring nesten helt uten konkurranse-instinkt og 60-års-krise. Jeg løpe Ringeriksmaraton, bare tanken er latterlig av flere grunner. Ikke minst at det ville bryte totalt med min image. Folk ville jo tro det har klikka helt for meg bare jeg hadde nevnt en slik vill ide. Så jeg slår den duell-ideen som kom blafrende raskt fra meg.
Under 50 på mila, Allan mål. Jeg lurer på hvor lang tid jeg ville ha brukt på å gå ei mil. Løpe ei mil er utelukket. Å løpe fra Vik til Jevnaker, strekningen til Ringeriksmaraton er utopisk. Jeg ville i så fal måtte hatt med telt og lagt inn et par overnattinger, minst.
Jeg er tung og i dårlig form. Har ikke løpt på en god stund. Ikke siden gymtimene på videregåede en gang på 80-tallet, hvis vi ser bort fra perioden på treningsleiren (arbeidsrettet rehabilitering) høsten 2021. Jeg er lettere nå enn jeg var på mitt største sånn rundt 2017. Godt over 20 kilo lettere, og ja jeg er nok og i bedre form sånn at pusten er lettere og utholdenheten har økt. Men jeg er langt fra den formen at jeg bør utfordre noen til maraton-duell. Ikke føler jeg noen behov for å komme i den formen heller. Jeg er som sagt ikke i 60-års-krisa.
Å trene knallhardt på ei tredemølle er ikke noe som frister. Ikke helvetesuker heller. Tror heller ikke legemet mitt ville ha hatt godt av det. Jeg har pådratt meg noen skavanker opp gjennom årene. Ikke det at jeg hevder at kroppen ville ta skade av å bevege seg, langt der i fra. Men jeg tror ikke helvetesuker på tredemølle er den smarteste formen for trim for meg.
Gratulerer til Allan som har klart målet sitt. Kom gjerne til Ringerike og løp Ringeriksmaraton. Jeg kan rusle bort i veien og heie. Det er jeg ganske god til.
God morgen kjære lesere!❤️ Ikke tid til å bli syk denne helga skriver Monica på plassen over meg på topplista. Min første tanke da jeg så overskriften er Når passer det å bli syk? Når har man satt av tid til det?
Jeg skriver som regel. For det finnes selvsagt unntak. Jeg har hatt kollegaer som helt klart la sykdom inn i almanakken. Som påtok seg ekstravakter, altså overtid i helga eller på fridager i turnusen, og så ble “syke” når de hadde normal dagvakt uka etterpå. Jeg har hatt kollegaer som alltid ble syke hvis det var de som var så uheldige å ha vakter på dager det ikke er like gøy å gå på jobb, som julaften eller 17. mai. Slike mennesker finnes, men de er i mindretall, og det er ikke de dette innlegget skal handle om. De aller, aller fleste mennesker setter ikke av tid til å være syke.
Å sette av tid til rekreasjon når man alt er syk er en annen ting. Det er det en del av oss som må. Jeg var på et møte på rådhuset på fredag, sto på stand i går og skal til Oslo i dag. Jeg kommer til å trenge en rolig dag i morgen. Men det er nå. Nå etter at jeg har blitt syk. Før gikk livet i 100 med full avtalebok hver dag uke etter uke, måned etter måned. Det var sjelden jeg hadde en dag uten noen planer.
Syk, nei hvem vil vel være det? Jeg sitter her med en stiv, vond kropp og gruer meg til å reise meg opp å fylle tekoppen, men har problemer med å omtale meg selv som syk. Selv på min egen blogg.
Ikke tid til å bli syk. Som om det er noe man velger. Likevel føler jeg at det er nettopp det mange tror om oss som er uføre eller gå på AAP. At det å være syk er noe vi har valgt, og at hvis vi bare blir straffet hardt nok med lav inntekt, kutt i sykepenger eller karensår så vil vi på mirakuløst vis bli helbredet.
Joda. Jeg er klar over at det finnes noen unnasluntrere som skulker. Jeg har nevnt eksempler på de allerede. Men de er utrolig få. Jeg tror ikke det ville gjøre store utslaget på sykefraværstatistikken om vi fikk de til å møte opp på jobb-. Forresten tror jeg det meste fraværet i den gruppen er korttidsfravær, mens det er langtidsfraværet som er bekymringsfullt. Det er det man ønsker å få ned.
Jeg brukte flere år på å bøye nakken og gå på. Forsøkte å overbevise meg selv om at jeg, jeg var frisk som en fisk. Selv om alle kunne se med et halvt øye at jeg ble mer og mer sliten, til det ikke var noe mer energi igjen.
Jeg brukte tid på å akseptere at jeg ikke hadde helse til å stå i arbeid lenger, og så noen år på å få NAV til å innse det samme. Eller, den prosessen gikk vel parallelt. Jeg tror faktisk NAV innså det før jeg helt aksepterte det selv. Jeg vil jo så gjerne være frisk, ta tilbake det hektiske engasjerende livet jeg levde. Jeg vet at det ikke går, at jeg ikke har helse til det. Å forstå det er en ting – å akseptere det noe helt annet.
Endelig etter mange år har jeg begynt å akseptere at livet mitt nå er utenfor arbeidslivet. At jeg kan ta meg tid til rekreasjon, til å hvile en sliten kropp uten dårlig samvittighet. At jeg kan gjøre det med god samvittighet uten at noen forventer at jeg tar meg sammen, bøyer nakken og går på selv om jeg er så sliten at kroppen skriker.
Ikke tid til å være syk. Eller på mange måter føler jeg fremdeles at jeg ikke har tid til å være syk. For siden jeg bare går hjemme og har all verdens tid så er det mange forventninger fra andre til hva jeg burde fylle den tiden med. Selv om jeg har innsett at jeg ikke har noe i arbeidslivet å gjøre lenger, har jeg ikke blitt merkbart flinkere til å si nei når noen spør meg om hjelp eller arbeidsoppgaver skal fordeles. Jeg har jo tid – selv om jeg ikke alltid har overskudd.
Det er ikke bare fra alle andre jeg føler forventninger til hva jeg skal bruke tiden min til. Jeg har blitt flinkere til å innse at jeg trenger rekreasjon og hvile for å fungere. At etter noen travle dager må det komme noen rolige. Likevel føler jeg på dårlig samvittighet når jeg bare ligger der under pelspleddet i stedet for å pusse vinduer, stelle i hagen eller bestige et fjell.
Jeg har ikke tid til å være syk denne helga, neste helg eller uka mellom de to helgene. Jeg har egentlig aldri tid til å være syk. Likevel må jeg ta meg den tiden. For det å være syk er ikke noe du kan sette inn i kalenderen. Sykdom kan ramme oss alle enten vi har tid til det eller ikke. Enten vi har råd til det eller ikke.
I dag vil jeg skrive litt om det å bli ufør inspirert av innlegget til Monica. Hun skriver at hun har vært i møte med Nav, og at de har blitt enige om at det som passer hennes helse best er å være 50 % arbeidsfør og 50 % ufør.
Nå vet ikke jeg hvor langt Monica er i den prosessen, men slik jeg leser det tror jeg det betyr at Nav har åpnet for at hun kan søke gradert uføretrygd. Det er ikke slik mange tror at man bare kan ta en tur innom Nav å forhandle seg frem til uføretrygd, helt eller delvis. Heldigvis.
Ikke er det noen vits i å søke om ufør hvis ikke veilederen hos Nav har åpnet for det. Da e det 99,9%sikkert at man ikke får søknaden innvilget.
Når Nav åpner for å søke ufør blir dette vurdert et annet sted i Nav-systemet. Behandlingstiden på slike søknader er for tiden litt i overkant av ett halvt år. Så her må Monica smøre seg med tålmodighet. Først ut i september, oktober får hun greie på om søknaden om gradert ufør blir innvilget. Da får hun og svar på graden av ufør Nav ser for seg etter å ha lest arbeidsevnevurdering fra veileder i Nav og dokumentasjon fra lege.
Denne søkeprossessen er ikke bare en proforma prosess. Jeg vet om flere som har fått uføresøknaden avslått fordi Nav mener at man ikke er avklart godt nok, eller ikke har prøvd all behandling som kan prøves. Jeg ble faktisk gledelig overrasket og utrolig lettet da jeg selv fikk innvilget gradert ufør for et par måneder siden. Ikke fordi jeg selv ikke mente jeg var ferdig avklart, men fordi jeg har følelsen av at det skulle så utrolig mye til.
Monica ramser opp diagnosene sine og skriver at det ikke er realistisk å se for seg at hun klarer et langt arbeidsliv hvis hun ikke tar noen grep nå. Som å gå for gradert ufør, slik at hun kan bruke den arbeidsevnen hun har og klare å stå i arbeidslivet i mang, mange år. Forhåpentligvis til pensjonsalder. Slik jeg opplever Monica ønsker hun virkelig å delta i arbeidslivet.
Det der med diagnoser er også noe som mange er opptatt av. De tror at det er diagnosen som avgjør hvor vidt en blir erklært arbeidsufør eller ikke. På en fb gruppe jeg er medlem i som er tilknyttet AAP-aksjonen kan man lese innlegg som Jeg har fibromyalgi, angst, PTSD og ADHD. Er det nok for å få uføretrygd, eller bør jeg gå til legen og få et par diagnoser til. I så fall hvilke? De tålmodige menneskene i AAP-aksjonen eller andre fornuftige mennesker i gruppa prøver da for n’te gang å forklare at uførhet har noe med arbeidsevne og ikke diagnoser å gjøre. Vi hører det ute i samfunnet også. Hvorfor er hun ufør? Så vidt jeg vet har hun ikke noe annen diagnose enn MS. Svigerinna til søsteren min har også MS, men hun er i full jobb. Det er bare snakk om å ta se sammen. For alle Med MS er jo selvsagt like påvirket av sykdommen, alle er i samme stadier og alle har akkurat de samme utfordringene som svigerinna til søsteren til naboen til en man har hørt om.
Nå tror jeg ikke Monica ramser opp diagnoser for å få “godkjent” at hun har de “rette” diagnosene. Jeg tror hun ramser opp diagnoser for å få lesernes forståelse for hvorfor hun har bitt i det sure eplet og gått til det skrittet å søke om gradert ufør. Hun er redd for å få det stempelet alle vi som er uføre er redd for å få. Hun er redd for å bli sett på som en giddjalaus unnasluntrer som bare vil leve på samfunnet og ikke bidra.
For mange av oss sitter det å sende inn søknad på gradert ufør langt inne. Vi føler det som et nederlag. Som om vi gir opp. Monica føler det på den måten skriver hun. Men Monica. Det er ikke å gi opp. Du vil jo og skal jo fortsette å arbeide. Du tar dette grepet for å klare å stå i arbeidslivet. Det er et fornuftig grep. Jeg var ikke like fornuftig. Jeg jobbet til jeg møtte veggen gang på gang, og har nå mindre arbeidsevne enn jeg kunne ha hatt hvis jeg hadde tatt smarte grep tidligere.
Jeg har arbeidet 30 år som radiograf, og jeg elsket jobben min over alt på denne jord! Jeg kunne IKKE se for meg ett liv uten arbeid. Så jeg bet tennene sammen, krummet nakken og gikk på jobb, selv om kroppen til tider skreik i smerter og jeg ofte ble sittende på vaktrommet lenge etter at vakta mi var over. Rett og slett fordi jeg var så sliten at jeg måtte ha en hvil (og litt smertestillende) før jeg gikk i garderoben for å skifte og ut i bilen for å kjøre hjem.
Jeg er ikke typen som gir meg, jeg jobbet vel i praksis når jeg plusser på radiografstillingen med tillitsvalgtsvervet rundt 150% i flere år. Ingen som ba meg om det, men jeg liker å gjøre en ting skikkelig når jeg først skal gjøre den. Tillitsvalgtsvervet tok ofte lang mer tid enn frikjøpet tilsa. Visst var jeg sliten til tider, men du hvor morsomt og engasjerende livet var.
Selv om jeg slet meg ut med det livet er jeg usikker på om jeg hadde valgt annerledes hvis jeg fikk levd perioden om igjen. Jo, jeg tror jeg hadde droppa noen av ekstravaktene og kanskje ikke hatt så mange dager hvor jeg var tillitsvalgt om dagen og radiograf om kvelden eller natta. Var helt klart ikke sunt sånn over tid.
Kroppen min har noen skavanker, noen feil og mangler. Noen av de e jeg født med, flere har kommet til gjennom livet. De er en del av meg og jeg har lært meg å leve med de. Til slutt ble summen av belastninger litt vel mye. Det er derfor jeg er ufør i dag. Ikke på grunn av en skavank eller diagnose, men fordi alle disse skavankene har redusert arbeidsevnen min betraktelig. Det holdt ikke lenger med å krumme nakke og gå på. Jeg ga ikke opp, jeg holdt heller ut for lenge. Jeg tror Monica og jeg har noen likhetstrekk.
Monica avslutter med å skrive at hun ønsker seg en natt med skikkelig søvn. Jeg håper hun fikk det. Selv tror jeg jeg kan telle på en hånd de nettene siden 2007 hvor jeg har sovet hele natta. Man venner seg til det og, men jeg er glad jeg nå har mulighet til å ta meg en strekk på sofaen på dagtid nå og da. Jeg kjenner at kroppen trenger det.
Mulig enkelte mener dette ble et skikkelig sutre-innlegg. Det er ikke ment slik. Det er ment å forklare at vi som er uføre ikke er en gjeng latsabber som ønsker å leve på samfunnet. Samtidig ønsker jeg å understreke at når helsa svikter er det ikke et nederlag å måtte kaste inn håndkle og søke om uføretrygd.
Jeg savner det engasjerende, hektiske livet jeg levde. Men jeg ser at det har gjort meg godt å ha et litt roligere liv og ikke være så sliten hele tiden. Jeg smiler mer, ler oftere og har mer overskudd i hverdagen. Når jeg tenker tilbake på hvor sliten jeg var, så tror jeg helt ærlig at jeg ikke hadde vært her i dag hvis jeg ikke hadde sluttet å krumme nakken og gå på. Eller sannheten er jo at jeg ikke klarte det lenger heller. Det var helt tomt.
Nå har jeg som mål å bli hundre. Livet har fremdeles mye å by på selv om jeg må ta det litt roligere.
Undersøkelse Norstat har gjort for NRK, viser altså at én av ti personer mellom 18 og 39 år tror det er trygt å føde hjemme uten assistanse til stede.
Vær så snill, les setningen over en gang til. 10 % av voksne mellom 19 og 39 tror at man enkelt og greit kan fikse en fødsel hjemme helt uten jordmor eller annet helsepersonell til stede. Jeg fryser virkelig på ryggen av det tallet. Hvor forbanna dum går det an å bli?
Det er ikke bare jeg som blir bekymret. Det samme er Seniorrådgiver i Helsedirektoratet Helene Normann.
Hjemmefødsel med erfaren jordmor har jeg ikke problemer med. En fødsel er en naturlig ting, og vil oftest foregå uten komplikasjoner. Med en erfaren jordmor til stede vil jordmor se når man trenger assistanse og at en tur til sykehus eller fødestue er påkrevd.
Men nå er altså en trend og føde hjemme helt på egen hånd uten annen assistanse enn barnefar og storesøsken. Fødselstrenden «freebirth», eller uassistert fødsel på norsk, sprer seg i sosiale medier. Flere velger å motsette seg jordmors råd, og føde uten helsepersonell – selv om det er en risiko-fødsel. På Instagram har emneknaggen freebirth og naturalbirth henholdsvis 104.ooo og 640.000 innlegg.
Jeg er ikke bare hoderystende oppgitt over slik dumskap. Jeg er ærlig og oppriktig skikkelig forbanna. Vet disse Instagram-fødende hvordan det er når en fødsel ikke går helt som den skal? Vet disse Instagram-mødrene hvordan det er å miste et barn under fødsel? Har de tanker på den skyldfølelsen de kan komme til å ha i ettertid fordi de var mer opptatte av å følge en trend på sosiale medier enn å lytte til faglige råd fra en jordmor?
– Omfanget av hvor mange som føder uassistert hjemme, det er det vanskelig å si noe eksakt om. Men vi er kjent med tilfeller av uassistert hjemmefødsel hvor det har endt svært dårlig
Dette sier direktør i Statens helsetilsyn Sjur Lehmann. I fjor døde en baby under en fødsel hjemme uten helsepersonell.
– Vi er kjent med tilfeller hvor det har ført til stor utrykning for å klare å ivareta situasjonen når det har utviklet seg i en dårlig retning.
Første gang jordmoren er nevnt er i Mosebøkene. I mange av de tyske statene i middelalderen ble jordmødre utdannet på samme måte som håndverkere, i lære hos en apoteker eller en annen jordmor. I Norge sto det allerede i den gamle kristenretten at en kvinne skulle hjelpe til under fødsel og «ikke forlate konen før barnet var lagt til hennes bryst». Før jordmødrene med utdanning begynte sitt virke, var såkalte hjelpekoner ansvarlige. En hjelpekone var en kvinne i bygda eller området som ble tilkalt når fødselen nærmet seg.
Kvinner har født, og fått fødselshjelp, gjennom hele vår historie, og allerede i 1818 kom jordmorskolen i stand. Den første utdanningen for norske kvinner.
Nå trenger ikke unge kvinner av i dag jordmødrene og deres kompetanse lenger. De klarer alt selv. De har jo studert fødsler på Instagram og Tik-Tok.
Ok. Jeg veit at denne kjerringa ikke er blant de sprekeste. Det har jeg aldri vært. Jeg vet og at ting andre ikke ser på som noe stort problem , som at utedoen på hytta ligger langt ned i lia, fort føles som en nesten uoverkommelig hindring. Og ja, jeg har opp gjennom de siste årene skaffet meg enkelte hjelpemidler for å gjøre hverdagen enklere. Som langt skojern, piggsko, staver jeg kan ha med når jeg går tur i ulendt terreng og det nyeste hjelpemiddelet, dostol på hytta.
Nå, litt over nyttår fikk jeg og, som den nyeste spikeren i kista, innvilget uføretrygd og dermed også honnørkort.
I dag skal Gamle Gubben Grå, Svoger og jeg ut på tur. Vi skal til Hennie Onstad senteret på Høvikodden, og jeg gikk inn på hjemmesiden for blant annet å bestille inngangsbilletter. Det var egen pris for oss med honnørkort. Og ja, det føltes litt rart å krysse av for det. Men det som virkelig fikk meg til å føle meg hjelpetrengende og utrangert var at ikke nok med at jeg får halv pris på grunn av min skrøpelighet, jeg kan og ta med meg en ledsager gratis. Tanken må vel være at denne såkalte assistenten kommer til å være så sysselsatt med å passe på meg at hen ikke får noe særlig utbytte av utstillingene vi skal på.
Det er jeg som har laget opplegget for disse månedlige aktivitetene våre. Det er jeg som bestiller og ordner med billetter. Jeg har vært på tur med Svoger og Gamle Gubben Grå så mange ganger at jeg vet at det stort sett er jeg som blir “reiseleder”.
Ok, muligens jeg får litt assistanse på glatte partier, eller blir kjørt til døra for å være sikker på at jeg ikke knekker bein eller armer. Det kan og hende at jeg får Gamle Gubben Grå til å bære kaffe-brettet når vi skal kose oss med litt lunsj. Men sånt gjør da en gentleman? Jeg tror jeg altså kommer til å klare meg relativt bra på egen hånd gjennom en slik utstilling. Likevel ser det ut som om kunstsenteret og samfunnet mener jeg trenger å ha med meg en egen ledsager.
Gamle Gubben Grå er ikke overrasket i det hele tatt. Det er aldri trygt å sende deg ut alene. Man kan aldri vite hva du kan finne på. Så det er nok smart at du har med noen som passer på deg.
