Har man hunder så må man ut på tur flere ganger hver dag. Det er noe av hensikten med å ha hund for min del. At de drar meg ut selv når dørstokken er litt vel høy.
Nå som jeg er alene med ansvaret for hundene betyr det at når jeg har avtaler tidlig på dagen må jeg ta morgenturen enda tidligere. Kan ikke drøye med lufteturen med hundene til jeg er ferdig med avtalen min. Noen ganger blir det bare en kort tur de morgenene jeg må tidlig av gårde, men ut på tur må jeg.
Flaks at jeg ikke har den trangen at jeg må ha på meg spesielle klær for å labbe avgårde på tur. Jeg er så stiv om morgenen at det å skifte opp til flere ganger før en kommer seg av gårde hadde gjort at jeg måtte ta hundelufteturen enda tidligere. Det hår fint an å labbe tur med hundene, også i skogen eller på stranda uten å ha spesialdesignet tights for formålet.
Noen dager føler jeg for å bure meg inne. Kroppen spiller ikke helt på lag. Jeg føler for å holde meg inne og drive på med mitt enten det er å lage soppsoya, fordype meg i kommunale sakspapirer eller rydde kjellerboden. Eller, når kroppen er på sitt verste, bare være helt i ro på sofaen under pelspleddet. Samme hvor mye jeg ønsker det, og samme hvor mye jeg har på programmet så må det å gå tur prioriteres flrst. Ikke bare en tur, men flere turer hver dag.
Regn er heller ingen godkjent unnskyldning for å slippe å gå ut. Ikke for meg, og ikke for hundene. Akkurat nå, klokka er rundt 7 på morgenen, sitter jeg spent og venter på at det skal lysne av dag. Kroppen min forteller meg at det er rått ute. Jeg bare lurer på hvor vått det er. Joda. Jeg har både vanntett jakke og vanntette sko. Regnbukse har jeg og hvis det virkelig plasker ned. Men jo mindre jeg trenger å styre med påkledning desto bedre. Kroppen er stiv og bevegelsene går sakte i dag.
Noen mener at man ikke går skikkelig tur før man bestiger høye topper eller vandrer over vide vidder. At jeg som gjerne labber rundt i urbane strøk ikke går skikkelige turer. Når det gjelder det å gå og sunnheten i det så er det så enkelt at hvert skritt teller. Enten det skrittet gås på asfalt, grusvei eller fjellvidder. Om du ikke har helse eller kondis til å gå Beseggen eller bestige Glitertind er det en dårlig unnskyldning for å la være å ta steget over dørstokken.
Nå går nok jeg mer i skog og mark enn det mange kanskje tror. Det er ikke direkte urbant her på Vågård hvor Drømmehuset ligger. Skogsbunn har jeg nok under skosåla hver dag, selv om det noen dager kun er stiene i Hundremeterskogen jeg trasker rundt på.
Det begynner å lysne. Det er grått, men jeg tror regnet har gitt seg. Bra, for jeg skal snart ut på dagens første tur, klokka nærmer seg 7.30.
Vibbedille tar opp et viktig tema i sitt innlegg Når et brudd er uunngåelig. Noen ganger må man bryte med folk som en har nære bånd til for å ta vare på seg selv. Jeg har vært der selv.
Det er kanskje ikke så mange jeg har brutt båndene til helt, men det er mennesker jeg har hatt tatt et bevisst valg om å holde en større avstand til. Skyve noen fra nære venner og over i kategorien bekjente. Ikke være så tilgjengelig for mennesker som gjerne sluker meg med hud og hår. Mennesker som hvis du gir de lillefingeren tror de eier hele deg og tiden din.
For meg har dette vært helt nødvendige grep å ta for å ta vare på meg selv. Jeg snakket akkurat om temaet med noen for en kort tid siden. Hvordan noen mennesker mener de eier andre mennesker og tar det som en selvfølge at de alltid stiller seg selv og sin tid til rådighet . At, som Vibbedille skriver, Du sier gjerne ja selv om du vil skrike nei. Jeg sa at vi sier ja fordi det er så mye enklere enn å si nei. Fordi sier vi nei må vi begrunne det. Begrunnelser som gjerne blir møtt med motargumenter eller sinne og frustrasjon. Så da er det ofte lettere for oss selv å si ja, gjøre som forventet og heller slette ut oss selv. På kort sikt kan det virke hensiktsmessig. På lang sikt er det ikke det.
En ting er å bryte båndene med venner, selv om det kan være smertefullt nok. Vanskeligere er det når det gjelder familie. Båndene er på mange måter sterkere og angår flere. Man er mer vevet sammen. et valg om å bryte kontakt påvirker så mange. Det kan og føre til splittelse. At hele familier går i oppløsning fordi man tar parti for den ene eller den andre siden.
Om det er verdt det? Kanskje ikke i alle tilfeller. Men i mange tilfeller tror jeg det kan være avgjørende for å redde seg selv. Redde sin egen helse og sitt eget selvbilde.
Jeg har hatt flere mennesker i livet mitt som mener at verden dreier seg om dem som akse. At ale andre mennesker på en måte er statister i deres liv. Som er tilgjengelig og kommanderes til innsats når disse i verdens midte trenger dem, uten tanke for at man lever selvstendige liv og kanskje har egne planer.
Det har vært en tøff og stadig kamp om retten til å bestemme over eget liv. Både for meg og flere i familien. Og selv om man klarer å ta hensyn til egne planer sitter man gjerne igjen med dårlig samvittighet.
For meg har det vært helt avgjørende å ta de grepene jeg har tatt i livet mitt. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde vært her i dag hvis jeg hadde fortsatt å strekke meg slik at alle skulle bli fornøyd og samtidig leve det livet jeg selv ønsket. Jeg hadde slitt meg helt ut. Det var jo det jeg gjorde. Det var derfor jeg møtte veggen gang på gang.
Det fantes selvsagt en annen løsning. Den ble skissert for meg gang på gang av disse som mente at jeg var statister i deres liv som måtte være tilgjengelig når de trengte meg. Jeg kunne jo bare kutte ut de tingene i livet mitt som de mente var unødvendig og stjal tid og energi jeg i stedet kunne brukt på dem. Var jeg så sliten så kunne jeg jo bare si fra meg tillitsvalgtsvervet og slutte med politikk.
For å unngå å havne i spagaten må man sette egne grenser. Innse at en selv er den viktigste personen i eget liv. Ta på surstoffmaska selv før man hjelper eller er tilgjengelig for andre.
Jeg har fått en del indikasjoner på at jeg må ta noen grep der nå. At jeg er i ferd med å bøye nakken og gå på for å oppfylle andre menneskers krav til meg i stedet for å ta mer hensyn til hva jeg selv føler at jeg trenger. At jeg sier ja når jeg egentlig burde si nei, fordi det er lettere å bare gjøre det som er forventet av en enn å forklare hvorfor man ikke vil/orker/ kan. Det er jo alltid noen som vet bedre enn deg hvordan og til hva du bør bruke tiden og energien din på.
Det å sette seg selv i sentrum av eget liv er en evig prosess. Det er så lett å gli tilbake til gamle mønstre. Oppføre seg slik det er forventet at man oppfører seg. Lystre. La dukkemakeren styre og være marionetten som villig lar seg styre. Jeg må ta noen grep. Vibbedilles innlegg var nok en påminnelse om det.
God morgen kjære lesere!❤️ Jeg sitter her med tekopp og tastatur og føler meg litt stiv og støl. Mer støl en vanlig. Det ble noen skritt i går. Det gjorde i grunn godt.
Jeg er skikkelig sliten. Hadde egentlig ikke tekt å gnåle mer om det, men siden det er det det siste innlegget til Monica handler om, ja at hun er sliten da, så er det naturlig at også dette innlegget tar opp temaet.
Samtalen med fastlegen i går fikk meg til å innse at jeg (og noen andre) har hatt litt store forventninger til meg. At livet mitt nok må gå i litt roligere tempo en god stund til. I kveld kommer Datteren. Jeg hadde tenkt å få gjort så mye her til hun kom. Dere vet rydde og vaske hele huset, fikse hagen, pynte med friske blomster, bake kaker og ha alt på stell. Jeg har ikke rukket halvparten jeg hadde tenkt denne uka, og det stresset meg i går. Så mye at jeg tenkte å avlyse turen med Svoger for å få unna mest mulig her hjemme. Samtalen med fastlegen fikk meg til å innse at det er ok at jeg ikke rekker alt. At det er greit å gjøre ting i langt roligere tempo, og også å prioritere det som gjør meg godt. Jeg er glad jeg dro til Oslo i går og ikke stresset rundt her hjemme. Jeg tror Datteren møter en mer opplagt mamma i dag på det viset. Så skal jeg nok få unna en del her i dag. Ha fokuset på det jeg får gjort og ikke på alt jeg burde ha gjort.
Fastlegen sa noe annet klokt i går. Han sa at det hadde vært rart hvis jeg så like frisk og rask ut to måneder etter ektemannen min sin død. At hvis jeg hadde kommet smilende inn og gitt uttrykk for at jeg ikke hadde en bekymring i verden. Da hadde han lurt på hvordan ekteskapet hadde vært. Det at han så at jeg var sliten (men ikke takras) var som forventet. Det ga meg noe å tenke på. Kanskje det å klistre på seg smilet og si at alt går greit på en måte gjør at jeg skjuler hvor mye tapet av GGG har gått inn på meg. Hvor mye han betød for meg. Det ønsker jeg jo ikke.
Det er greit å se sliten ut. Det er greit å fremdeles ha et litt lavere tempo. Jeg må sette ned forventningene til meg selv. Ta en dag av gangen. Både de dagene hvor tristheten tar overhånd og de dagene hvor latteren sitter løst. La meg selv få lov til å bearbeide sorgen i mitt tempo en god stund til. Jeg er på rett vei, jeg må bare gi meg selv tid. Det finnes ikke noe hurtigspor for sorg.
Det siste innlegget til Vivian føyer seg rett inn i en tankerekke jeg har kvernet mye på opp gjennom årene. Hva er et liv? Hva er livsverdi? For den enkelte, og for samfunnet. Jeg har mange tanker og mage teorier jeg gjerne vil ha luftet om temaet. Alt for mange til at de kan få plass i et blogginnlegg.
Når vi er friske og raske er det så lett å tenke at Hvis jeg skulle havne i rullestol, bli avhengig av andre, ja da ville jeg heller dø. Da er livet over. Men kan man egentlig ta den vurderingen før man er der?
I 2007 hadde jeg et stort prolaps i korsryggen. Det kan overhode ikke sammenlignes med Vivian sin situasjon, men følg resonnementet mitt. Jeg var avhengig av noe å støtte meg til for å gå, og måtte bruke mye tid på sofaen hvor jeg knasket smertestillende etter å ha vært hos fysioterapeut eller prøvd å ta en tur på butikken. I en telefonsamtale med Mamma sa jeg at hvis jeg ble sengeliggende slik en gang til kom jeg ikke til å klare det, det kom jeg ikke til å orke. Og jeg mente det. Det å være så hjelpeløs i flere måneder gjorde noe drastisk med psyken min. Så ødela jeg kneet i 2013. På ny ventet en inaktiv tid med prekestol og opptrening før jeg kunne ta opp igjen livet jeg elsket. Mamma kom raskt på sykebesøk. Boret øynene i meg og sa Dette klarer du! Og selvsagt gjorde jeg det. Det var irriterende å få hele sommeren ødelagt. Jeg tilbragte store deler av juli på sykehus og rehabilitering, og kunne ikke belaste beinet fult før et godt stykke ut i september. Men livet var ikke over for det, og psyken var langt bedre enn i 2007. Da jeg på ny måtte innse at det ventet en inaktiv periode etter ankelbruddet i 2021 klarte jeg å ta det med noenlunde fatning. Hadde noen sagt til meg i 2007 at jeg hadde (minst) to perioder foran meg hvor jeg var inaktiv på sofaen hadde jeg helt klart tenkt at Det klarer jeg ikke. Men når situasjonene kom, så klarte jeg jo det. Det var ikke så uoverkommelig som jeg så for meg.
Vivian skriver i sitt innlegg;
Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin. Men en ting er jeg klar på, jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Jeg har hatt så mange uforglemmelige øyeblikk gjennom disse ti årene, og de ville jeg ikke byttet bort mot noe.
Vi som har fulgt bloggen til Vivian vet at hun gjerne skulle vært frisk og rask. At hun lengter etter å knyte på seg joggeskoa og løpe av gårde opp i fjellet. At det er en mengde ting hun gjerne skulle ha gjort som hun ikke får til lenger. Men likevel er hun i dette og mange andre innlegg tydelig på at livet er ikke over selv om hun har mistet mange av de funksjonene vi andre nesten tar for gitt.
Jeg tror og vi alle har forstått at for mannen til Vivian og familien hennes har det at de fremdeles har Vivian også stor verdi. Det er viktig for de at de fremdeles har henne i livet sitt.
Så har vi samfunnet da. Eldrebølgen som vi alle skremmes med at skal komme skyllende over landet. Nå snakker man forresten ikke lenger om en eldrebølge, men en eldretsunami. Knapphet på ressurser innen helse- og omsorgssektoren. Hver tredje ungdom må utdanne seg innen helse og omsorg skal vi klare morgendagens eldreomsorg. Skremmer enkelte med. Vi vil bli flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Kostnadene til å opprettholde det velferdsnivået vi har i dag kommer til å stige enormt. Noen ganger er jeg litt usikker på om det er det som virkelig skremmer samfunnsplanleggerne, at kostnadene kommer til å øke slik at vi må prioritere annerledes. For å si det litt flåsete, kanskje bruke mindre penger på prosjektstillinger og byråkrater og mer penger på sykepleiere og helsefag-arbeidere. Jeg vet ikke. Fakta er at vi hele tiden må jobbe smartere, løpe fortere, eldre må bo hjemme lenger…. Finne flest mulig tiltak som i det minste på papiret skal holde kostnadene nede.
Det forebyggende blir selvsagt viktig. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse og egen alderdom Flytte fra huset på bygda til en lettstelt leilighet sentralt, like ved hjemmetjenestens base slik at hjemmetjenesten slipper å bruke kostbar tid i bil. Holde seg sprek og aktiv så lenge som mulig. Trene og spille bridge. Jeg er ikke uenig i det med at man har ansvar for egen helse, mer i mot “tvangsflytting” av eldre som egentlig ønsker å bli boende i huset sitt. Jeg vet at en del eldre i distrikts-Norge føler på et flytte-press. Ikke nødvendigvis fra pårørende men fra kommunen.
Jeg er jo lokalpolitiker med et engasjement for helse- og omsorgssektoren. Jeg har og en fortid som tillitsvalgt på overordet nivå i et helseforetak. Jeg har lang erfaring med å lese dokumenter og høre teoriene til de som tenker og planlegger på overordnet nivå. Så har jeg sett det som min oppgave å forsøke å følge tankerekkene og teoriene helt ut til hva dette vil si helt ute i tjenesten, for den enkelte bruker, pasient, arbeidstakere og pårørende og si i fra når jeg mener teoretikerne er på ville veier.
Vet dere forresten at det har dukket opp et nytt begrep det siste året i slike dokumenter og teorier? En ny gruppe mennesker. Eldre med skrøpelighet. Hver gang jeg hører det begrepet tenker jeg at i den gruppa må jeg prøve å gjøre alt jeg kan for ikke å havne. Da blir det kroken på døra, eller kroken på kistelokket for å være mer nøyaktig. Da er du blitt en kostnad for kommunen. Og kostnader må jo kuttes ikke sant.
Jeg føler meg ikke skrøpelig, selv om denne kjerringkroppen har fått noen skavanker og medisinske utfordringer etter hvert. Jeg føler at jeg fremdeles bidrar og at livet mitt fremdeles har verdi. Samtidig. Jeg er uføretrygdet. Jeg er en kostnad om ikke for kommunen, så for staten. En stat som sikkert er like interessert i å spare penger som det kommunene er. Hvor mange helseutfordringer og utslitte kroppsdeler må man ha før man blir definert som skrøpelig? Jeg sjekker Store medisinske leksikon og føler meg ikke betrygget. Noen vil nok se tegn på i det minste begynnende skrøpelighet hos denne kjerringa.
Jeg mener å se et bevisst eller ubevisst ønske om en holdningsendring hos befolkningen. At vi skal være glade og tilfredse med det livet vi har så lenge vi klarer oss selv med hjelp fra familie og annet nettverk. Men at vi når vi kommer til en viss grad av skrøpelighet, når vi trenger en viss mengde hjelp fra kommunen, når vi kommer på et visst nivå i omsorgstrappa, når vi i en kost-nytte-analyse kanskje er en større kostnad for samfunnet enn vi har nytteverdi ja da bør vi selv innse at det er game over og se på døden som en befrielse.
Om den befrielsen egentlig er mest befriende for kommunen og spesialisthelsetjenesten som slipper å bruke ressurser på deg snakkes det mindre om.
Dette forsøket på å få til en holdningsendring i befolkningen skremmer meg. For hvem skal definere hva et liv er? Når et liv bør ta slutt? Vi diskuterer retten til aktiv dødshjelp mens vi kanskje burde ha mer fokus på retten til å fortsette livet?
Jeg vil heller leve lenge med en svekket kropp enn kort med en frisk kropp. Enda er ikke kroppen min fullstendig svekket, jeg klarer fortsatt å snu på hodet mitt, bevege beina til en viss grad, og puste for egen maskin.
Jeg tar opp ordene til Vivian nok en gang – og avslutter med hennes avslutningsord. Jeg er overbevist om at vi alle, tross skrøpelighet, ønsker å være i live og er glad for å leve.
. For på tross av smertene og alle andre plager denne sykdommen kaster på meg så er jeg fremdeles glad for å være i live, og det kommer jeg til å være helt til kistelokket lukkes igjen over hodet på meg…
Det er sjelden jeg blir så trist og oppgitt over en sak vi har til politisk behandling som det jeg ble på møtet i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd i dag.
Saken var såkalt Grønn omsorg i dette tilfellet Inn på tunet. 8 brukere med utfordringer innen rus og psykiatri har fått et tilbud fra kommunen hvor de 4 timer i uka er på en gård. De mater dyr, deltar i arbeidet på gården og spiser rundt kjøkkenbordet sammen med de som bor på gården. Dette tilbudet vil kommunen nå kutte for å spare inn litt over 600.000 kroner i året. Pengene skal i stedet gå til en koordinatorstilling som på sikt (kanskje) kan få flere over fra trygd til arbeid.
I saksfremlegget opplever jeg at man blander epler og bananer. Man viser til at dette tilbudet har en høyere kostnad pr. time enn det en plass på dagsenteret for demente har. Jeg synes det er en lite relevant opplysning, da ingen av disse 8 brukerne er demente. Det er vel heller ikke slik at disse 8 med utfordringer innen rus og psykiatri kan få et tilbud på dagsenteret for demente? De er som sagt ikke demente, i tillegg er i følge saksfremlegget alle i arbeidsfør alder.
I saksfremlegget og under saksbehandlingen ble det sagt at de hadde rett på et tilbud fra NAV (et annet forvaltningsområde, altså noen andres pengesekk), innforstått at det ikke burde være kommunens ansvar for å gi de et tilbud. Man kunne kort sagt bare dytte de over til NAV. Retten på et tilbud fra NAV har de også i dag. Det er ikke noe nytt. Grunnen til at de ikke benytter seg av NAV sine tilbud er vel fordi de ikke har noe tilbud som denne gruppa vil møte opp på.
I saksfremlegget sto det og at det skjer så mye i frivillig regi her i kommunen, annonsert under “Det skjer” i lokalavisa. Dey var nok av tilbud denne gruppen kunne delta på. Han fra SV leste høyt fra lokalavisa hva som sto på dette programmet i dag. Det var ikke stort vi trodde denne gruppen ville møte på. Jeg får ikke opp dagens arrangement nå, men på morgendagen står Hverdagsgudstjeneste, åpen kirke, Bønn for Ringeriksregionen, Bridgeklubb, seniordans, gågruppe, Bibel og bønn – og en strikekaffe på et tettsted 20 km fra Hønefoss. Det kan tenkes at disse 8 ikke er i målgruppen for så mange av disse aktivitetene.
I forkant av møtet hadde vi politikerne fått mail fra noen av de pårørende til disse 8. I den mailen skriver de pårørende blant annet:
Det er viktig for oss som pårørende å få frem at et slikt småskala tilbud som «Inn på Tunet», har bidratt til at vi som pårørende fortsatt har våre kjære i live. Vi vil poengtere at tilbyderne av «Inn på tunet» har reddet livet til flere av brukerne, ikke bare en gang, men flere ganger. Tilbudet er mer enn bare et tilbud mellom klokken 10 og 14. Det er et sted man blir møtt av noen som ser de, anerkjenner og respekterer de for den de er, uavhengig av diagnoser og utfordringer. Det er et trygt sted man kan ringe til når sinnet blir for mørkt og alt føles tungt og meningsløst, selv om det er utenfor tilbudets åpningstid. Et fåtall av brukerne har pårørende som kjemper for de, mens for mange av brukerne er tilbyderne det nærmeste de har. «Inn på Tunet»-tilbudet gjør at brukerne føler at de er en del av samfunnet, at de kan bidra med den lille arbeidskapasiteten de har og de føler seg til nytte.
Jeg som ansvarlig politiker kunne ikke være med på å kutte et slikt tilbud, selv om jeg kunne se behovet for den koordinatorstillingen og. Det var heldigvis flere av politikerne som så på saken på samme måte som meg. Sp, Frp og Krf hadde utformet et forslag om å videreføre tilbudet, og SV, INP og vi fra Rødt støttet det forslaget, dermed ble det flertall for det i Hovedutvalget. Høyre og AP var for å kutte tilbudet.
Det er en foreløpig seier, men saken skal og til behandling i Formannskapet før den avgjøres endelig i Kommunestyre om et par uker. Jeg håper inderlig tilbudet opprettholdes, og vil kjempe for det også i kommunestyret.
Kom over en litt tankevekkende artikkel i dag. Den handler om moderne teknologi som AI og Chat GPT, om kostholdsråd og om det å stole litt mye på moderne teknologi.
En mann i 60 årene ble innlagt på sykehus med symptomer som akne i ansiktet, utslett, ekstrem tørste, søvnløshet, dårlig koordinasjon og utmattelse. Han ble også paranoid, med hallusinasjoner og mistenkte at naboen forsøkte å forgifte ham. Da han forsøkte å rømme fra sykehuset, ble han tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Legene slo fast at symptomene skyldtes kronisk bromidforgiftning, også kalt bromisme.
Bromisme var vanlig fra 1880- til 1930-tallet, da bromid ofte ble brukt i beroligende midler, sovemedisin og hodepinemidler. Fordi stoffet skilles ut sakte, kunne langvarig bruk føre til opphopning i kroppen. Etter at bromid ble fjernet fra reseptfrie legemidler i USA i 1975, har tilstanden nesten forsvunnet. Så legene klødde seg litt i hodet når de nå i 2025 fikk inn en pasient med denne diagnosen.
Forklaringen var enkel. Mannen hadde lest om negative helseeffekter av natriumklorid og ønsket å fjerne salt helt fra dietten. Han gjorde det mange gjør han spurte ChatGPT om forslag til erstatninger han kunne bruke i stedet for salt. AI-en nevnte natriumbromid, et stoff som brukes til rengjøringsformål og ikke er egnet for matlaging eller konsum. Mannen fulgte rådet og endret kostholdet sitt deretter.
Tre måneder senere ankom han sykehuset med symptomene som jeg nevnte over her. Muligens det hadde vært mindre helserisiko med litt salt i maten?
Folk som tar litt dumme valg når det kommer til kosthold og helse er ikke noe nytt. Heller ikke at folk lager sine egne dietter etter hva de har kommet frem til er lurt, enten etter råd fra andre eller helt ut i fra sitt eget hode. Det jeg synes er skremmende med denne historien et at flere og flere slutter å tenke selv og stoler blidt på AI og annen ny teknologi. At de gir AI skylda for egne dårlige beslutninger.
Mannen i historien må jo ha merket helseplager lenge før han oppsøker sykehuset. Er det ikke rart at han ikke vurderer at den nye dietten eller kostholdsregimet kan ha noe med helseutfordringene å gjøre? At han ikke lenge før de tre månedene er omme lar det streife tankegangen at det kanskje er det nye stoffet han tilfører kostholdet og ikke naboen som forgifter han. At han ikke føler et lite snev av uro for det, såpass stor uro at han tar å søker litt på nett – eller spør AI om det kan ha en sammenheng.
Jeg forstår ikke at folk helt mangler kritisk tenkning når det kommer til AI og ting man leser på nett.
Lavkarbo frønsj-meny er det Katrine Stenhjem på plassen over meg på topplista serverer i sitt siste innlegg. Denne kjerringa spiser ikke frønsj. Jeg spiser frokost. Ja, og så spiser jeg karbohydrate hvis noen var i tvil. Jeg har alltid hørt at frokost er dagens viktigste måltid, og har du en god og næringsrik frokost holder du lenger ut over dagen før du blir sulten igjen. Forskning viser at jeg har rett i det. Det hender ofte at jeg hopper over lunsjen, men så og si aldri frokosten.
Når jeg pendlet til Drammen mye i mitt mest hektiske liv og forlot Drømmehuset litt over 6 om morgenen ble det ikke alltid frokost med tekopp og brødskive før jeg dro, men heller baconpølse og cola på bensinstasjonen på Vikersund. Ikke det sunneste alternativet, men det hadde ikke vært smart å møte til drøftningsmøter, lønnsforhandlinger eller andre møter på tom maga. Når denne kjerringa er sulten er hun verken samarbeidsvillig eller direkte positiv.
Nå er frokost med tekopp og tastatur en del av morgenrutinene. Fin måte og starte dagen på.
Jeg har før fått masse motbør når jeg har skrevet at jeg er negativ til lavkarbo-kosthold. Ikke det at jeg bryr meg med hva andre folk putter i munnen sin eller hvordan de velger å leve livene sine. Jeg har aldri vært en moraliserende helse-freak. Det jeg er skeptisk til er denne nesten religiøse overbevisningen om at karbohydrater er roten til alt ondt Så enkelt er det ikke.
Det er bevist at 1 av 3 som går på et lav-karbo.kosthold over tid får en betydelig økning av kolesterol i blodet. Jeg ligger høyt i kolesterol allerede. Kan jeg unngå og bruke kolesterolsenkende medikamenter med å la kostholdet også inneholde karbohydrater er det et pluss. Jeg putter heller karbohydrater i kroppen enn medikamenter.
Katrine Stenhjem begrunner sin frønsj, noe sene frokost, med at hun faster mellom 16 og 20 timer hvert døgn. Det har jo vært en trend en stund at man faster store deler av døgnet og så kan spise “det man vil i noen få timer”. Jeg tenker først at det ikke er noe for meg. Men så begynner jeg å telle timer. Det var en stund siden middagen i går da jeg satte tennene i kaviarbrødskiva i dag ved 8 tida. Jeg teller etter. Det er over 14 timer. Og nei, jeg småspiste ikke noe i går kveld. Det er kos som hører helgene til. Ikke det at jeg er fanatisk på noen måte, men jeg kjøper kun in snack og godteri til helga, og det er som regel borte før det blir mandag.
Hvordan spiser dere? spør Katrine. Jo nå skal du høre. Jeg åpner munnen, stikker maten inn i munnen, tygger maten og svelger. Jeg antar det kanskje ikke var helt det hun spurte om. Jeg spiser frokost med tekopp og tastatur på morgenen. Som regel består den av to brødskiver. Pålegg kan variere, men jeg er glad i kaviar… Lunsjen er nok det jeg oftest hopper over. Mulig jeg tar ei eller to brødskiver hvis jeg kjenner blodsukkeret er litt lavt. Eller det kan bestå av litt frukt eller noen grove kjeks med ost, og noen ganger en croissant hvis jeg er ute og drikker kaffe-latte. Middag er også for meg et viktig måltid. Er ikke det på mange måter dagens hovedmåltid? Jeg har som mål at jeg skal være flink til å lage ordentlig middag selv om det ofte bare er jeg som spiser den.
Folk må få spise hva de vil. Men sjokolade har aldri fristet meg til frokost. Fettkaffe høres bare ekkelt ut. Så dessverre var det ikke så mye av menyen til Katrine som fristet meg. Jeg får holde meg til kaviar-brødskiva,
I går delte jeg ett av bildene fra morgenturen min på fb. Jeg var fornøyd med bildet, og med at jeg hadde vært tidlig ute på tur en søndag morgen. Er det ikke det vi bruker sosiale medier som fb til? Å skryte av hvor fint vi har det, hvor vellykkede livene våre er? I kommentarfeltet ble det spurt og bekreftet at det var på Røsholmstranda jeg hadde lagt turen.
Da jeg våknet dag morges litt over klokka 6 hadde jeg akkurat fått en melding på telefonen fra en bekjent.
Hei. Ville bare høre om alt var bra med deg. Ble engstelig når det hadde vært leteaksjon på Røssholmstranda… Sikkert bare tullete av meg men måtte bare spørre
Jeg hadde ikke vært inne på lokalavisa ennå. Men det var denne artikkelen som hadde gjort min bekjent urolig. Ringerike, Blålys | Søker fremdeles etter savnet kvinne. For de som ikke får lest saken så har det pågått en leteaksjon i natt etter en kvinne i 50-åra på nettopp Røsholmstranda. Jeg skjønner at min bekjente, som er litt engstelig av seg følte behov for å sjekke at alt var bra med meg, og jeg fikk raskt beroliget han med at alt var bra.
Sjekker lokalavisa nå og ser at den savnede kvinnen er funnet omkommet i vannet. Trist.
Meldingen fra min bekjent varmet. Den viser jo at han bryr seg om meg. Det er alltid godt å kjenne på. At folk bryr seg om deg, mener jeg.
Det er ikke så mange som gjør som min bekjente. Som sender en melding for å sjekke at alt er bra når de føler bekymring for noen. De fleste ville skyflet tanken på at det kunne være noen du kjente bort og gått videre til neste artikkel. Kanskje sjekket sosiale medier etter tegn på at vedkommende hadde det bra i løpet av dagen. Men ikke sendt melding litt over klokka 6 om morgenen for å høre at alt var bra. Man vil jo ikke fremstå som hysterisk heller.
Jeg tror flere skulle gjøre som min bekjent. Sende den meldingen hvis en får en uggen følelse. Det er bedre å spørre ti ganger for mye enn en gang for lite, ikke sant?
Jeg dro på Røsholmstranda for å få en fin morgentur, og det fikk jeg. En tur som gjorde meg godt. Det gjorde meg og godt å våkne til denne bekymrede meldingen i dag. Godt å vite at noen tenker på meg, og kanskje engster seg for at jeg ikke har det så bra. Det har jo vært en tøff sommer. Jeg har det som sagt bra. Men hvis jeg skulle begynne å slite eller få for mange mørke tanker, og det kan skje alle, så ville det være lettere å ta kontakt med denne bekjente hvis jeg trengte noen å snakke med. Nettopp fordi han ved denne meldingen har vist omsorg og at han bryr seg.
Jeg tror mange av oss kan bli flinkere til å vise at vi bryr oss om folkene vi har rundt oss. Det koster så lite men varmer så mye.
Det er valgkamp tenker jeg med et litt oppgitt sukk. Jeg leser at Erna Solberg har foretatt et magaplask. Eller etter hva jeg har forstått var det bare et plask, ikke nødvendigvis magaplask da Erna Solberg hoppet i sjøen fra fregatten KNM Narvik i Horten på lørdag.
Det var ingen livstruende situasjon som fikk den godt voksne dama til å hoppe ut fra skipet 5,5 meter over havoverflaten og ned i vannet. Det var bare en valgkamp-jippo.
Helt greit at politikere skal by på seg selv, men med et digert plask? Bakgrunnen for stuntet var aksjonen Hopp mot kreft, et arrangement i forbindelse med Navy Race, hvor man kan donere penger til kreftsaken mot å få lov å hoppe fra KNM Narvik da den lå til kai i Horten. Flott tiltak fra arrangøren, som sikkert bidrar med noen sårt tiltrengte penger i arbeidet mot kreft. Blir sikkert brukt både til forskning og tiltak til kreftbehandlinger. Jeg er ikke negativ til Hopp mot kreft. Det jeg er kritisk til er at Erna Solberg og Høyre bruker et slikt arrangement for å fremme seg selv i en valgkamp.
Erna Solberg postet selvsagt bilde av seg selv klar for magaplask på alle sosiale medier, og alle Høyre folka jeg kjenner reposter det med tekst om for en fantastisk tøff leder (og statsministerkandidat) Erna er. Da Aftenposten lagde saken noen timer etterpå hadde fb-posten til Erna allerede 13.830 likerklikk. Så hva Erna Solberg og Høyre fikk ut av magaplasket forstår jeg.
Det jeg er mer usikker på er hva kreftsaken oppnådde med dette stuntet, annet enn litt mer blest om et arrangement som var avsluttet da saken begynte å spre seg i sosiale medier.
Hvor mye donerte Erna Solberg for å få lov til å ta det magaplasket, eller slapp hun å betale siden hun er den hun er? Kom hun med noen løfter om mer penger til kreftforskning, kreftbehandling eller kreftomsorg hvis hun skulle bli statsminister? Jeg finner ingen opplysninger om dette i saken i Aftenposten eller i oppføringene Høyrefolka deler. Jeg finner det dumt når politikere (mis)bruker slike arrangement for egen politisk vinning. For meg burde politikere være mer opptatt av å få medieoppmerksomhet på politikken sin enn slike valgkamp jippo. Vi skal velge hvem som er mest egnet til å lede landet, ikke hvem som tar det største magaplasket.
Jeg leste en artikkel i Aftenposten i dag. Den handlet om trening. Ikke et tema jeg vanligvis leser så mye om, men ble lokket inn av overskriften. Jeg husker ikke hva den var og den er blitt endret nå, men det er ikke så viktig. Det er ikke artikkelen jeg skal reflektere over. Den ga meg ikke mer kunnskap. Det er sunt og trene, litt er bedre enn ingenting og det gjelder å sette seg realistiske mål. ZZZZ Hvorfor slike selvfølgeligheter i det hele tatt får spalteplass skjønner ikke jeg.
Nei det jeg synes er mer interessant er begrepet Kvalitetsjusterte leveår (QALY) som dukker opp i teksten.
Kvalitetsjusterte leveår er et mål på effekten av helseintervensjoner. Det brukes til å gjøre kost/nytte-vurderinger for eksempel når myndighetene vurderer å tilby en pasientgruppe en bestemt medisin.
For å vurdere, bruker man både forventet levetid og forventet livskvalitet etter en intervensjon.
Ett år med perfekt livskvalitet gir ett kvalitetsjustert leveår. Det gjør også to år med 50 prosent livskvalitet.
Dette leser jeg ikke faktaboks i artikkelen. Spørsmålet som da reiste seg i mitt hode er Hvordan måler man livskvalitet?
Jeg har en del helseutfordringer. Arbeidsevnen min er nedsatt, jeg er uføretrygdet. Sånn samfunnsmessig kost-nytte-analysert koster jeg nok samfunnet mer enn jeg gjør nytte for meg. Noen kunne muligens konkludere med at jeg hsr nedsatt livskvalitet.
Selv mener jeg at livet mitt er helt topp! Livskvalitet 110%! Selv med alle vondtene mine, alle helseutfordringene og det at jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg elsket så er livet mitt topp. Jeg lever utrolig bra med mine plager og jeg er vel den beste til å bedømme min egen livskvalitet?
Hva som er et liv med god livskvalitet avhenger jo av hva personen selv legger i et godt liv, og er ikke avhengig av antall joggetur, timer på treningsstudio eller biffer med rødt kjøtt en spiser. På mange måter er livet mitt bedre nå enn da det var på det mest hektiske. Jeg er mindre sliten og mer til atede her og nå. Ja jeg har mere smerter, er avhengig av å hvile mer, men det har jeg lært meg å leve med. Og med hånden på hjertet mener jeg bestemt at det ikke reduserer livskvaliteten min.
Når jeg leser mer om temaet QUALY ser jeg at det nok ikke egentlig er tenkt brukt på individnivå. Mer for å beregne gevinsten eller ulempen ved å innføre nye medisiner, nye behandlingsmåter osv. Hvor mange gode leveår redder vi med mammografi screening? Immunterapi? Kirurgi av den og den lidelsen osv.
Samtidig er jeg ikke i tvil om at enkelte helseøkonomer byråkrater og politikere gjerne ser at “hjelpemiddelet” også blir brukt på individnivå. Ikke åpenlyst men litt slik i det stille. Man vil jo ikke at noen skal skrike opp om sorteringssamfunn heller…
