God morgen kjære lesere!❤️

I dag vil jeg skrive litt om det å bli ufør inspirert av innlegget til Monica. Hun skriver at hun har vært i møte med Nav, og at de har blitt enige om at det som passer hennes helse best er å være 50 % arbeidsfør og 50 % ufør.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Nå vet ikke jeg hvor langt Monica er i den prosessen, men slik jeg leser det tror jeg det betyr at Nav har åpnet for at hun kan søke gradert uføretrygd. Det er ikke slik mange tror at man bare kan ta en tur innom Nav å forhandle seg frem til uføretrygd, helt eller delvis. Heldigvis.

Ikke er det noen vits i å søke om ufør hvis ikke veilederen hos Nav har åpnet for det. Da e det 99,9%sikkert at man ikke får søknaden innvilget.

Når Nav åpner for å søke ufør blir dette vurdert et annet sted i Nav-systemet. Behandlingstiden på slike søknader er for tiden litt i overkant av ett halvt år. Så her må Monica smøre seg med tålmodighet. Først ut i september, oktober får hun greie på om søknaden om gradert ufør blir innvilget. Da får hun og svar på graden av ufør Nav ser for seg etter å ha lest arbeidsevnevurdering fra veileder i Nav og dokumentasjon fra lege.

Denne søkeprossessen er ikke bare en proforma prosess. Jeg vet om flere som har fått uføresøknaden avslått fordi Nav mener at man ikke er avklart godt nok, eller ikke har prøvd all behandling som kan prøves.
Jeg ble faktisk gledelig overrasket og utrolig lettet da jeg selv fikk innvilget gradert ufør for et par måneder siden. Ikke fordi jeg selv ikke mente jeg var ferdig avklart, men fordi jeg har følelsen av at det skulle så utrolig mye til.

Monica ramser opp diagnosene sine og skriver at det ikke er realistisk å se for seg at hun klarer et langt arbeidsliv hvis hun ikke tar noen grep nå. Som å gå for gradert ufør, slik at hun kan bruke den arbeidsevnen hun har og klare å stå i arbeidslivet i mang, mange år. Forhåpentligvis til pensjonsalder.
Slik jeg opplever Monica ønsker hun virkelig å delta i arbeidslivet.

Det der med diagnoser er også noe som mange er opptatt av. De tror at det er diagnosen som avgjør hvor vidt en blir erklært arbeidsufør eller ikke. På en fb gruppe jeg er medlem i som er tilknyttet AAP-aksjonen kan man lese innlegg som Jeg har fibromyalgi, angst, PTSD og ADHD. Er det nok for å få uføretrygd, eller bør jeg gå til legen og få et par diagnoser til. I så fall hvilke?
De tålmodige menneskene i AAP-aksjonen eller andre fornuftige mennesker i gruppa prøver da for n’te gang å forklare at uførhet har noe med arbeidsevne og ikke diagnoser å gjøre.
Vi hører det ute i samfunnet også. Hvorfor er hun ufør? Så vidt jeg vet har hun ikke noe annen diagnose enn MS. Svigerinna til søsteren min har også MS, men hun er i full jobb. Det er bare snakk om å ta se sammen.
For alle Med MS er jo selvsagt like påvirket av sykdommen, alle er i samme stadier og alle har akkurat de samme utfordringene som svigerinna til søsteren til naboen til en man har hørt om.

Nå tror jeg ikke Monica ramser opp diagnoser for å få “godkjent” at hun har de “rette” diagnosene. Jeg tror hun ramser opp diagnoser for å få lesernes forståelse for hvorfor hun har bitt i det sure eplet og gått til det skrittet å søke om gradert ufør. Hun er redd for å få det stempelet alle vi som er uføre er redd for å få. Hun er redd for å bli sett på som en giddjalaus unnasluntrer som bare vil leve på samfunnet og ikke bidra.

For mange av oss sitter det å sende inn søknad på gradert ufør langt inne. Vi føler det som et nederlag. Som om vi gir opp.  Monica føler det på den måten skriver hun.
Men Monica. Det er ikke å gi opp. Du vil jo og skal jo fortsette å arbeide. Du tar dette grepet for å klare å stå i arbeidslivet.  Det er et fornuftig grep. Jeg var ikke like fornuftig. Jeg jobbet til jeg møtte veggen gang på gang, og har nå mindre arbeidsevne enn jeg kunne ha hatt hvis jeg hadde tatt smarte grep tidligere.

Jeg har arbeidet 30 år som radiograf, og jeg elsket jobben min over alt på denne jord! Jeg kunne IKKE se for meg ett liv uten arbeid. Så jeg bet tennene sammen, krummet nakken og gikk på jobb, selv om kroppen til tider skreik i smerter og jeg ofte ble sittende på vaktrommet lenge etter at vakta mi var over. Rett og slett fordi jeg var så sliten at jeg måtte ha en hvil (og litt smertestillende) før jeg gikk i garderoben for å skifte og ut i bilen for å kjøre hjem.

Jeg er ikke typen som gir meg, jeg jobbet vel i praksis når jeg plusser på radiografstillingen med tillitsvalgtsvervet rundt 150% i flere år. Ingen som ba meg om det, men jeg liker å gjøre en ting skikkelig når jeg først skal gjøre den. Tillitsvalgtsvervet tok ofte lang mer tid enn frikjøpet tilsa.
Visst var jeg sliten til tider, men du hvor morsomt og engasjerende livet var.

Selv om jeg slet meg ut med det livet er jeg usikker på om jeg hadde valgt annerledes hvis jeg fikk levd perioden om igjen. Jo, jeg tror jeg hadde droppa noen av ekstravaktene og kanskje ikke hatt så mange dager hvor jeg var tillitsvalgt om dagen og radiograf om kvelden eller natta. Var helt klart ikke sunt sånn over tid.

Kroppen min har noen skavanker, noen feil og mangler. Noen av de e jeg født med, flere har kommet til gjennom livet. De er en del av meg og jeg har lært meg å leve med de. Til slutt ble summen av belastninger litt vel mye. Det er derfor jeg er ufør i dag. Ikke på grunn av en skavank eller diagnose, men fordi alle disse skavankene har redusert arbeidsevnen min betraktelig. Det holdt ikke lenger med å krumme nakke og gå på.
Jeg ga ikke opp, jeg holdt heller ut for lenge.
Jeg tror Monica og jeg har noen likhetstrekk.

Monica avslutter med å skrive at hun ønsker seg en natt med skikkelig søvn. Jeg håper hun fikk det. Selv tror jeg jeg kan telle på en hånd de nettene siden 2007 hvor jeg har sovet hele natta.  Man venner seg til det og, men jeg er glad jeg nå har mulighet til å ta meg en strekk på sofaen på dagtid nå og da. Jeg kjenner at kroppen trenger det.

Mulig enkelte mener dette ble et skikkelig sutre-innlegg.  Det er ikke ment slik. Det er ment å forklare at vi som er uføre ikke er en gjeng latsabber som ønsker å leve på samfunnet.
Samtidig ønsker jeg å understreke at når helsa svikter er det ikke et nederlag å måtte kaste inn håndkle og søke om uføretrygd.

Jeg savner det engasjerende, hektiske livet jeg levde.  Men jeg ser at det har gjort meg godt å ha et litt roligere liv og ikke være så sliten hele tiden. Jeg smiler mer, ler oftere og har mer overskudd i hverdagen. Når jeg tenker tilbake på hvor sliten jeg var, så tror jeg helt ærlig at jeg ikke hadde vært her i dag hvis jeg ikke hadde sluttet å krumme nakken og gå på. Eller sannheten er jo at jeg ikke klarte det lenger heller.  Det var helt tomt.

Nå har jeg som mål å bli hundre. Livet har fremdeles mye å by på selv om jeg må ta det litt roligere.

”

Undersøkelse Norstat har gjort for NRK, viser altså at én av ti personer mellom 18 og 39 år tror det er trygt å føde hjemme uten assistanse til stede.

Vær så snill, les setningen over en gang til. 10 % av voksne mellom 19 og 39 tror at man enkelt og greit kan fikse en fødsel hjemme helt uten jordmor eller annet helsepersonell til stede. Jeg fryser virkelig på ryggen av det tallet. Hvor forbanna dum går det an å bli?

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Det er ikke bare jeg som blir bekymret. Det samme er Seniorrådgiver i Helsedirektoratet Helene Normann.

Hjemmefødsel med erfaren jordmor har jeg ikke problemer med.  En fødsel er en naturlig ting, og vil oftest foregå uten komplikasjoner. Med en erfaren jordmor til stede vil jordmor se når man trenger assistanse og at en tur til sykehus eller fødestue er påkrevd.

Men nå er altså en trend og føde hjemme helt på egen hånd uten annen assistanse enn barnefar og
storesøsken.
Fødselstrenden «freebirth», eller uassistert fødsel på norsk, sprer seg i sosiale medier.
Flere velger å motsette seg jordmors råd, og føde uten helsepersonell – selv om det er en risiko-fødsel.  På Instagram har emneknaggen freebirth og naturalbirth henholdsvis 104.ooo og 640.000 innlegg.

Jeg er ikke bare hoderystende oppgitt over slik dumskap. Jeg er ærlig og oppriktig skikkelig forbanna. Vet disse Instagram-fødende hvordan det er når en fødsel ikke går helt som den skal? Vet disse Instagram-mødrene hvordan det er å miste et barn under fødsel?  Har de tanker på den skyldfølelsen de kan komme til å ha i ettertid fordi de var mer opptatte av å følge en trend på sosiale medier enn å lytte til faglige råd fra en jordmor?

– Omfanget av hvor mange som føder uassistert hjemme, det er det vanskelig å si noe eksakt om. Men vi er kjent med tilfeller av uassistert hjemmefødsel hvor det har endt svært dårlig

Dette sier direktør i Statens helsetilsyn Sjur Lehmann.
I fjor døde en baby under en fødsel hjemme uten helsepersonell.

– Vi er kjent med tilfeller hvor det har ført til stor utrykning for å klare å ivareta situasjonen når det har utviklet seg i en dårlig retning. 

Første gang jordmoren er nevnt er i Mosebøkene.
I mange av de tyske statene i middelalderen ble jordmødre utdannet på samme måte som håndverkere, i lære hos en apoteker eller en annen jordmor.
I Norge sto det allerede i den gamle kristenretten at en kvinne skulle hjelpe til under fødsel og «ikke forlate konen før barnet var lagt til hennes bryst».
Før jordmødrene med utdanning begynte sitt virke, var såkalte hjelpekoner ansvarlige. En hjelpekone var en kvinne i bygda eller området som ble tilkalt når fødselen nærmet seg.

Kvinner har født, og fått fødselshjelp, gjennom hele vår historie, og allerede i 1818  kom jordmorskolen i stand. Den første utdanningen for norske kvinner.

Nå trenger ikke unge kvinner av i dag jordmødrene og deres kompetanse lenger. De klarer alt selv. De har jo studert fødsler på Instagram og Tik-Tok.

Ok. Jeg veit at denne kjerringa ikke er blant de sprekeste. Det har jeg aldri vært. Jeg vet og at ting andre ikke ser på som noe stort problem , som at utedoen på hytta ligger langt ned i lia, fort føles som en nesten uoverkommelig hindring. Og ja, jeg har opp gjennom de siste årene skaffet meg enkelte hjelpemidler for å gjøre hverdagen enklere. Som langt skojern, piggsko, staver jeg kan ha med når jeg går tur i ulendt terreng og det nyeste hjelpemiddelet, dostol på hytta.

Nå, litt over nyttår fikk jeg og, som den nyeste spikeren i kista, innvilget uføretrygd og dermed også honnørkort.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

I dag skal Gamle Gubben Grå, Svoger og jeg ut på tur. Vi skal til Hennie Onstad senteret på Høvikodden, og jeg gikk inn på hjemmesiden for blant annet å bestille inngangsbilletter. Det var egen pris for oss med honnørkort. Og ja, det føltes litt rart å krysse av for det. Men det som virkelig fikk meg til å føle meg hjelpetrengende og utrangert var at ikke nok med at jeg får halv pris på grunn av min skrøpelighet, jeg kan og ta med meg en ledsager gratis. Tanken må vel være at denne såkalte assistenten kommer til å være så sysselsatt med å passe på meg at hen ikke får noe særlig utbytte av utstillingene vi skal på.

Det er jeg som har laget opplegget for disse månedlige aktivitetene våre. Det er jeg som bestiller og ordner med billetter. Jeg har vært på tur med Svoger og Gamle Gubben Grå så mange ganger at jeg vet at det stort sett er jeg som blir “reiseleder”.

Ok, muligens jeg får litt assistanse på glatte partier, eller blir kjørt til døra for å være sikker på at jeg ikke knekker bein eller armer. Det kan og hende at jeg får Gamle Gubben Grå til å bære kaffe-brettet når vi skal kose oss med litt lunsj. Men sånt gjør da en gentleman?
Jeg tror jeg altså kommer til å klare meg relativt bra på egen hånd gjennom en slik utstilling. Likevel ser det ut som om kunstsenteret og samfunnet mener jeg trenger å ha med meg en egen ledsager.

Gamle Gubben Grå er ikke overrasket i det hele tatt. Det er aldri trygt å sende deg ut alene. Man kan aldri vite hva du kan finne på. Så det er nok smart at du har med noen som passer på deg. 

I går fikk jeg honnørkortet i posten. Jeg følte det ikke som en ære eller som et tegn på at samfunnet viser meg respekt. Jeg mener honnør er jo en militær hilsen som indikerer respekt. Underordnede soldater gjør honnør til sine overordnede offiserer.

Vel, jeg følte meg ikke beæret da det lille blå kortet dukket opp i postkassa. Jeg følte meg bare gammel. Gammel og ubrukelig. Så ubrukelig at det ikke en gang forventes at jeg har råd til å betale full pris på buss og tog.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Heldigvis er jeg så økonomisk anlagt at jeg vil benytte meg av den respekten samfunnet tydeligvis mener jeg fortjener. Å komme seg til Oslo for en drøy hundrelapp sier jeg ikke nei til.

Det står og at hvis jeg har med meg en ektefelle, partner som ledsager så får vedkommende også reise til redusert pris. Så da ledsager Gamle Gubben Grå meg så gjerne på tur. Og ja, vi kommer nok til å benytte oss av det. Selv om jeg skummer litt innvendig. Ikke nok med at samfunnet mener jeg ikke er i stand til å betale full pris på bussen, jeg er tydeligvis heller ikke i stand til å reise alene uten ledsager.

Julerosa har for lengst tatt kvelden, men bildet kan jo gjenbrukes. Litt usikker på hvorfor jeg valgte akkurat det bildet når jeg nå har tenkt å sitte litt å tenke tilbake på livet mitt for 7 år siden.

Det er Strikkekjerring som har skylda for at jeg sitter her og reflekterer over livet mitt for 7 år siden. Strikekjerring og hennes innlegg 7 år senere.
Eller det blir vel feil. Ei strikkende kjerring oppe i nord kan ikke tildeles ansvaret for hva jeg velger å skrive om på bloggen min. Men det er hennes innlegg som liksom er det jeg skal reflektere over i dag.
Det innlegget har jeg reflektert over før. Det kan du lese i innlegget 7 år senere som jeg skrev på fredag.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I det innlegget reflekterte jeg mye over situasjonen min i januar 2018 da jeg møtte veggen for første gang. Begynnelsen på slutten av mitt yrkesaktive liv.
Men innlegget til Strikkekjerring heter ikke for 7 år siden. Innlegget heter 7 år senere.
Så da bør kanskje dette innlegget handle mer om hvordan jeg har det nå, 7 år senere.

Livet er stort sett bra. Jeg har fått innvilget uføretrygd fra første februar i år. I helgen sendte jeg mitt siste meldekort. Det føltes godt.
Eller, det føles ikke godt å ha blitt ufør. Jeg skulle ønske jeg fremdeles kunne være i arbeid. At jeg kunne levd det livet jeg levde for 7 år siden. Men når det ikke lenger er mulig, er det godt å endelig være ferdig avklart. Slippe å være underlagt det strenge regimet til NAV. Melde fra hver fjortende dag at joda, du gjør de aktivitetene du har avtalt med NAV. Nei. du har ikke arbeidet, nei du har ikke hatt ferie, eller vært for syk til å delta på det NAV måtte finne for godt. Eller kanskje har du det. Vært for syk til å delta i arbeidstrening eller møter. Hvilke dager var du for syk?

Ikke akkurat store eller slitsomme oppgaven å fylle ut og sende inn et elektronisk skjema hver fjortende dag. Likevel føltes det utrolig godt i går når jeg krysset av  for Nei, jeg ønsker ikke videre oppfølging fra Nav. Nå er jeg atter min egen herre. Det føles godt.

Det føles og godt å få månedlige utbetalinger i stedet for utbetaling hver fjortende dag. Litt mer som ordinær lønn. Jeg spurte veilederen min om jeg ikke kunne få AAP i månedlige utbetalinger i stedet for hver fjortende dag. Svaret var at det gikk ikke, greit nok. Begrunnelsen var ikke like grei å svelge. Da hadde vi erfaringsmessig dele ut mer i økonomisk sosialhjelp. Folk på AAP evner ikke å budsjettere for en hel måned. Jeg tror ikke min evne til å styre egen økonomi har noe med en sliten kropp å gjøre. Det tror jeg heller ikke det har for de fleste andre på AAP. Det sa meg og noe om holdningene denne NAV-ansatte hadde til de han var satt til å hjelpe.

Kroppen har like mye vondt som den hadde for 7 år siden, eller noen flere vondter har kommet til. Jeg har ikke blitt yngre på disse 7 årene. Knakk jo ankelen skikkelig i 2021, blant annet.
Men jeg er ikke så totalt utslitt som jeg var i 2018. Mest sannsynlig fordi jeg tar meg tid til å lade batteriene når det trengs. Ikke bare bøyer nakken og går på.
Jeg kjenner jo at det skal ikke så mye aktivitet til før slitenheten kommer sigende.

7 år senere er nok konklusjonen at savnet etter det travle, engasjerende livet jeg levde fremdeles er der. Hørte akkurat en av tillitsvalgtskollegaene mine uttale seg om noe på radioen, noe som selvsagt vekker noen minner.
Samtidig føler jeg at jeg har det bedre. At jeg har godt av at dagene er roligere. At jeg har godt av å kunne ta hensyn til dagsformen når jeg velger aktivitetsnivå. Det er og godt å fremdeles ha en hverdag hvor engasjement og aktivitet er en del av hverdagen. At jeg får brukt meg selv på en god måte.

Strikkekjerring ligger på plassen over bloggen min på topplista også i dag. Hennes siste innlegg har fått tittelen 7 år senere. Det handler om et sjal hun begynte å strikke på i 2018 og som først nå er ferdig, 7 år senere.

Jeg har garantert flere halvferdige strikketøy som har ligget like lenge, og sikkert lenger og. Jeg har ingen planer om å rote rundt nede i kjelleren for å dra frem de for fotografering. Langt mindre for å gjøre de ferdig. Det er bare å innse, det kommer nok aldri til å skje. Får jeg ånden over meg kan det hende jeg rekker de opp og tar vare på garnet. (Eller bare kutter trådene, drar de av pinnene og samler kun på restegarnet.)

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Men innlegget heter 7 år senere.
Jeg leter meg tilbake på bloggen min til januar for 7 år siden. Januar 2018 var da jeg møtte veggen for første gang.

Dette innlegget skrev jeg dagen etter at jeg hadde innsett at jeg trengte en pause og hadde ringt og bestilt time hos legen for å få en sykemelding.
Eller egentlig lyver jeg når jeg sier at jeg dagen før hadde innsett det. Det var sjefen min som hadde tatt den beslutningen. Hun hadde nærmest beordret meg til å sykemelde meg. Hun hadde sett det jeg ikke ville se selv.
Hun kom med den anbefalingen en onsdag. Torsdag hadde jeg tillitsvalgtsdag, og hadde full møtedag i Drammen. Da de møtene var over ringte jeg fastlegen og bestilte time. Den telefonsamtalen tok jeg på parkeringsplassen utenfor administrasjonsbygget i Drammen.

Så kjørte jeg til sykehjemmet der Mamma hadde vært på avlastningsplass noen uker og hentet henne. De hadde ringt søsteren min. Mamma hadde fått plass på et av kommunens sykehjem, og måtte overføres dit, helst på timen. Sykehjemmet Mamma hadde vært på var på veien hjem fra Drammen. Så de var ingen omvei. Men sykehjemmet Mamma skulle på da ligger på Nes i Ådal. Det var å forbi Drømmehuset, og så 50 km videre oppover.
Mamma satt klar da jeg ankom sykehjemmet. De hadde pakket sakene hennes, og hun satt klar i fellesrommet og ventet. Noen andre hadde antakelig alt fått rommet hennes.
Vel, det ble en liten omvei på 10 mil, pluss at jeg måtte hjelpe Mamma å pakke ut og finne seg til rette.
Jeg hadde forlatt Drømmehuset litt over 6 om morgenen. Jeg ankom Drømmehuset igjen klokka 22.
Neste dag var batteriet flatt både på kjerring og bil.

Jeg sov meste parten av den dagen. Dagen etter delte jeg innlegget Tenke på meg selv…. Bildet over hadde jeg fått tilsendt fra en kollega da det ble kjent at batteriene var litt vel tomme på denne kjerringa. Det var vel flere enn sjefen som hadde sett at jeg var litt sliten.

Først og fremst tenke på meg selv……
Det høres så egoistisk ut.
Men jeg vet at min kloke kollega har et poeng. Når tenkte jeg på meg selv sist? Prioriterte MEG – ikke bare alt som engasjerer meg.
Det hjalp ikke med startkabler og batterilader på bilen. Det hjalp ikke med nytt batteri engang.
Som bilen trenger jeg service og pleie. Hjelp av noen som kan og vet. Jeg må bare klare å be om den hjelpen. Jeg liker ikke å be om hjelp. Jeg liker å fikse alt selv. Men nå orker jeg ikke… Jeg må gi slipp og la noen andre hjelpe meg – det er ikke lett.

Dette skrev jeg 20. januar 2018. Når jeg leser det i dag 7 år senere har jeg ingen problemer med å huske hvor fortvilet og sliten jeg var.

Det var ikke bare denne kollegaen som viste omtanke. I innlegget Store jenter gråter ikke kan dere lese om all den omtanken jeg ble møtt med når jeg kastet inn håndkle. Det rørte meg.

Alt dette var for 7 år siden, og var starten på slutten på det travle, engasjerende livet jeg elsket.
Mye har skjedd på de syv årene. Nå er jeg uføretrygdet og utenfor arbeidslivet. Veien dit har tatt 7 år. 7 år som til tider har vært relativt tøffe. Det har vært tungt å gi opp det livet jeg elsket. Helseutfordringene har i grunn ikke blitt noe mindre. Jeg har fått påvist både Diabetes og høyt blodtrykk, og pådratt meg et komplisert ankelbrudd som gjør at ankelen ikke er like god som den var.

Jeg har blitt flinkere til å sette meg selv litt høyere på prioriteringslista.
Jeg er ikke så sliten hele tiden, og når jeg kjenner at det begynner å tære litt for mye på kreftene har jeg mulighet til å lade batteriene. Jeg smiler mer, jeg ler oftere.
Det hektiske, engasjerende livet jeg elsket er borte. det samme er jobben som radiograf og det å være en del av det samfunnet et sykehus er. Savnet etter alt det kjenner jeg på av og til.
Men livet er fremdeles engasjerende. Jeg får brukt meg selv på en god måte. Ikke så mye som før, men nok til at jeg føler at jeg bidrar, at jeg er med., at jeg ikke er skjøvet helt ut på sidelinja.

Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli ufør. Jeg skulle jobbe til jeg var 62, minst. Eller jeg hadde egentlig tenkt å slå rekorden til kollegaen min som arbeidet 41 år på sykehuset. Da måtte jeg ha holdt på til 2031 og vært 65 år.  Slik ble det ikke.

Jeg har fått innvilget uføretrygd fra 1.2.2025. Det er i morgen. Så i morgen begynner en ny epoke i mitt liv. Ikke starten på slutten, slik jeg føler at januar 2018 på mange måter var, i det minste for mitt yrkesaktive liv. I morgen er den første dagen i en ny periode. Så er det opp til meg å gjøre den perioden engasjerende og fylle den med innhold som gjør meg godt.

Det ble en sen start på dagen på meg i dag. Var ikke oppe før klokka var rundt 8.45. Det er seint for ei kjerring som pleier å stå opp rundt klokka 6. Kjenner at jeg trengte det i dag. Trengte det akkurat som jeg nå trenger å få sitte i fred med tekopp og tastatur. Være i bobla mi. Jeg er sliten. Sliten på en slik måte at det ikke skal så mye til før jeg omskapes til en ildsprutende drage. Har alt kjent at små dotter med røyk stille siver ut av ørene mine.

Så langt kom jeg på dette blogginnlegget før Charlie Chihuahua begynte å skrape på døra og signalisere at han gjerne ville ut. Han er ingen tålmodig kar, og skjønner ikke begrepet vent litt. Han bare fortsetter å klore på døra til han får viljen sin.
Så mens teen i kruset ble langsomt kald, var jeg ute og gikk tur med to hunder.
Det var min tur og tro meg det ville være langt større fare for ildspruting fra dragen hvis jeg skulle prøve å overtale Gamle Gubben Grå til å ta morgenturen for meg. Ikke det at han ville sprute ild men han ville heller ikke gå ut så raskt at det ville ha noen merkbar forskjell på masingen fra hunden.

Det var godt med en frisk morgentur. Det er så vidt under 0 grader, og sol fra relativt blå himmel  Føret var helt ok med piggsko, så jeg har ingenting å klage på. Men nå, nå vil jeg få sitte i fred en stund med tekruset mitt og etter hvert rundstykker som Gamle gubben Grå varmet mens jeg var ute på tur. Det er søndag. Det er lov å ta det litt med ro.

Det har jeg vel strengt tatt lov til hver dag. Å være erklært ufør burde gi meg tillatelse til å ta noen rolige dager innimellom uten dårlig samvittighet. Der har jeg et stykke igjen, kjenner jeg. Å kunne være litt lat med verdens beste samvittighet.
Lediggang er roten til alt ondt. Dette er en viktig grunnregel godt forankret via oppveksten. Det samme er Arbeid adler mannen eller denne; Det er bedre å slites opp enn å ruste opp. Den, den tror jeg passer best av alle. For jeg har en liten rest av inntektsevne, jeg er ikke totalt utslitt. Ingen grunn til å ligge å ruste opp.

Det er ingen som nekter meg å ta noen rolige dager. Egentlig tror jeg de fleste unner meg det. Det er jeg som får dårlig samvittighet for at jeg ikke får nok ut av dagene. Det er jeg som føler at jeg gjør noe galt hvis jeg ikke kan vise til en lang liste av fornuftige ting jeg har gjort i løpet av en dag.
Jeg har en jobb å gjøre der, å lære meg å senke kravene til meg selv.
I dag er det søndag. Hviledagen. Da har alle, også jeg lov til å ta det med ro med god samvittighet. På søndager blir det jo litt feil å drive på med vasking og annet husarbeid.

Eller egentlig burde jeg vært på skauen i dag, gått en lang skitur….. Eller besøkt gamle slektninger, bakt en kake eller fem, bedt inn voksne barn på søndagsmiddag……..
Alltid nok av ting jeg kunne ha gjort.
Vel, i dag blir det lite annet enn rekreasjon på meg, og det skal jeg prøve å gjøre med verdens beste samvittighet.

Halla bloggen!😀

Hallo, bloggen. Sitatet er hentet fra bloggen til Monica.  Det er også det ungene mine pleier å si for å små-erte på denne kjerringbloggeren, så jeg synes det er en fin start også på mitt innlegg.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg har brukt noen dager nå på å reflektere over at jeg har endret identitet – igjen.
I mange år var jeg radiograf. Så ble jeg radiograf og tillitsvalgt. For noen år siden måtte jeg slutte med det. Arbeidet et par måneder i koronnateamet i kommunen med tittel av alle ting som saksbehandler. Så gikk pandemien over og jeg ble arbeidsledig. Så ble jeg AAP-mottaker før jeg nå i starten av uka fikk beskjed om at jeg hadde fått innvilget uføresøknaden, og er nå altså ufør.

Jeg vet at mange uføre føler det stigmatiserende å være nettopp ufør. Det er mange som føler skam over å være ufør, Man føler at mange tenker lat, snylter, NAVer….  
Jeg har bestemt meg for ikke å skamme meg over å ha blitt ufør. At jeg i en alder av 58 har en kropp som er for sliten til å delta i arbeidslivet er for meg et bevis på at jeg absolutt ikke er lat, det er mer et bevis på at jeg har arbeidet for mye. Gudene skal vite at jeg ikke akkurat lå på latsida de over 30 årene jeg var i full jobb.

Jobb og kollegaer er en stor del av sosialiseringen for oss voksne. Dette mister vi som er ufør.
Jeg vil ikke isolere meg. Jeg vil ikke stå utenfor samfunnet mer enn jeg må, selv om jeg ikke kan delta så mye jeg ønsker. Jeg vil kjenne at jeg fremdeles bidrar med noe. At jeg er noe mer enn bare ufør. At jeg har min gjeng hvor jeg hører til og bidrar. Jeg er glad jeg har politikken. Ellers er jeg redd for at jeg ville føle meg utrolig unyttig.

Jeg vet utrolig godt at jeg ikke ga opp for fort, men at jeg holdt ut for lenge. Samtidig, når savnet etter livet jeg levde blir for stort eller jeg føler på at folk ser rart på meg når jeg sier at jeg ikke er i arbeid, ja så tenker jeg at jeg kunne ha bøyd nakken og gått på. At det bare er snakk om å ta seg sammen.. .
Stå opp om morgenen, og komme seg på jobb. Er det ikke det vi får høre hele tiden? De er bare late, alle de som er utenfor arbeidslivet. Sykdom og helseutfordringer er bare dårlige unnskyldninger, ikke sant. Egentlig er de noen late snyltere, alle sammen. Snyltere som lever fett av fellesskapets midler.
Nå er jeg en av snylterne.

Nå er jeg en borger som er nederst på rangstigen. Den som lever på andres arbeid, på nåde og almisser fra det offentlige. Jeg har ikke tjent pegene som jeg betaler mat og bolig med.  Jeg lever av samfunnets godhet.
Man blir liksom stående med hatten i hånda, takknemlig for hver krone som havner i hatten.
For meg som er vant til å kjenne mine rettigheter og ikke være redd for å kreve det jeg har krav på i dialog med direktører og andre ledere er det ikke lett å føle at en nærmest må tigge om almisser og velvilje for å overleve,

Uføretrygden er på 66 prosent av inntekt før uføretidspunkt. Regn litt på det. Finn ut hva du har tjent de siste fem årene. Del dette på fem. Trekk så fra 34 prosent av denne summen. Dette er den årsinntekten du kan forvente å motta helt frem til du blir 67 år og kan gå over på pensjon.
Jeg er heldig. Jeg hadde en grei lønn før jeg ble ufør sammenlignet med mange andre.
Likevel. En inntektsreduksjon på 34% merkes på økonomien i hverdagen. Man må ha et mye sterkere fokus på hva en bruker penger på.

Før hadde dagene mine fullt program. Jeg pleide å si Tillitsvalgt med mange møter hele dagen, politiske møter på kvelden for så å avslutte dagen med å ha nattevakt som radiograf. Dette var hverdagen min mer enn en gang, og jeg elsket det. Jeg hadde aldri tid til å kjede meg. Det var alltid mer enn nok å beskjeftige seg med. En fridag en sjelden gang føltes som å komme til himmelen.
Nå er det opp til meg å finne meningsfulle aktiviteter å fylle dagene med.

Eller ikke fylle dagene med aktiviteter. Det har jeg ikke helse til. Jeg må få til den rette balansen mellom aktivitet og hvile. For et engasjert menneske som meg er det kanskje det vanskeligste. For jeg vil så mye mer enn jeg har helse til. Tirsdag og i går var to engasjerende dager.  Et to timers møte den ene dagen, et møte på tre timer den andre. Fem timer engasjement fordelt på to dager.  Jeg skal love dere at jeg kjente det i går kveld, og fremdeles kjenner det i dag. Nå er det nødvendig med et par rolige dager skal jeg være klar for en liten Oslo-tur på lørdag.

Det er mange tanker som har rast rundt i hodet etter at jeg fikk beskjed om at jeg er innvilget uføretrygd. Det har tatt litt tid å akseptere at det var der jeg havnet.  Definere meg selv og livet mitt på nytt.

Etter som erkjennelsen siger inn begynner jeg også å føle på lettelsen. Lettelsen over å være ferdig avklart, Slippe å leve i uvisshet på NAV sin nåde. AAP er en midlertidig ytelse som du kan miste. Ikke minst hvis det går mot en borgerlig seier etter valget. De ønsker å gjeninnføre karensåret. At man må ha et års “pause” fra inntekt hvis man ikke er blitt ferdig avklart i løpet av tre år. Dere kjenner til tankesettet. At syke folk blir friske bare de blir fattige nok. 
Å få inntekten kuttet med 34% har jeg klart, selv om det har vært tøft. Å få den kuttet med 100% ett helt år hadde ikke gått. Sparepengene har forsvunnet allerede. Det tok litt tid å omstille hverdagen til en inntektsreduksjon på34%. Spesielt fordi jeg først gikk noen måneder uten inntekt før arbeidsledighetstrygd kom på plass.
Arbeidsledighetstrygd er forresten enda mindre enn AAP. Da må du klare deg på 63% av det du tjente før du mistet eller måtte forlate jobben. Det er bare de siste halvannet året jeg har gått på AAP.

Følelsen av lettelse gjør at skuldrene senker seg og at jeg synes det er bra å endelig være avklart. Endelig trodd. For det å være ufør, samme hvor stigmatiserende det er, er tross alt bedre enn å være uavklart. Nav har konkludert med at jeg ikke har helse til å arbeide som før. De har sett det arbeidsgiver og kollegaer så for mane år siden, og det jeg selv motvillig måtte innrømme. Jeg hadde ikke helse til livet jeg elsket lenger.
Det å få innvilget uføretrygd er som å få mistanken om at du bare er lat fjernet fra skuldrene dine. Du er avklart, det er sant som du sier. Du har faktisk ikke helse til å arbeide lenger. Det er ikke bare spil for galleriet.

Så nå skal jeg ta fatt på neste strekk på livsveien. Skape meg et innholdsrikt liv innenfor de rammer jeg nå må forholde meg til. Dette er ikke starten på slutten. Dette er starten på et nytt og spennende kapittel.

Heidi Rosander ligger på plassen over min på topplista i dag. Hennes innlegg heter Livet etter kreften. Jeg har heldigvis aldri fått påvist kreft, så jeg kan ikke kommentere et slikt innlegg. Derimot kan jeg jo reflektere litt over hvordan jeg opplever det at Gamle Gubben Grå fikk kreftdiagnosen for syv måneder siden og tiden etterpå.

Jeg tror det var et sjokk for oss begge da Gamle Gubben Grå fikk påvist lungekreft.  Sjokk, selv om jeg hadde tenkt tanken. Storrøyker som hoster mye og får problemer med pusten ved anstrengelser får jo noen bjeller til å ringe.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

2 travle uker med utredning fulgte. Pakkeforløp kreft fungerte virkelig flott for vår del, eller for Gubben sin del, da. Jeg hang liksom bare med på lasset som moralsk støtte, sjåfør, samtalepartner og brukte min kunnskap om de mange undersøkelsene Gamle Gubben Grå måtte gjennom til å forberede han best mulig. Heiagjengen.

Samtidig søkte jeg mest mulig informasjon for å være best mulig forberedt for hva som måtte komme. Jeg leste meg opp på stadiuminndeling for lungekreft. I hvilke organ man kunne frykte metastaser, og prognosene for de forskjellige stadium. Disse opplysningene holdt jeg for meg selv. Gamle Gubben Grå hadde nok å forholde seg til og ta inn over seg.
Legene vi snakket med ønsket ikke å gi noen falske håp, og jeg fant ut at hvis det var skikkelig ille kunne jeg være enke i løpet av året.  Jeg hadde noen søvnløse netter hvor jeg reflekterte over det. Ikke ved å ta sorgene på forskudd, men ved å legge planer også for det scenariet. Ikke at jeg lå og planlagte begravelsen, mer sånn om jeg da skulle beholde Drømmehuset eller få meg leilighet hvis jeg ble alene. Det er mye arbeid med et hus.

Så fikk vi beskjeden jeg egentlig ikke hadde tort  håpe på. Det var ikke spredning! De trodde de kunne kurrere kreften!  Jeg var så glad at jeg måtte kjempe med tårene på det legekontoret. Hadde jeg bristet i gråt på det legekontoret ville jo legen og sikkert Gubben og trodd det var over kreft-beskjeden, ikke gledestårer over at det ikke var så ille som jeg hadde forberedt meg på.

Det er ikke det at jeg er katastrofetenker. Jeg følte bare for at jeg måtte være forberedt på det verste slik at jeg på best mulig måte kunne være en støtte og en å lene seg til hvis Gamle Gubben Grå skulle få en diagnose med dårlig prognose.
Være forberedt slik at jeg kunne være den sterke for Gubben, for ungene våre, for Svigermor….. Det er mange som blir berørt av en kreftdiagnose.

Nå fikk han en diagnose med god prognose, og det var langt lettere å være den sterke for alle som trengte meg.
I tillegg opplevde jeg noe jeg ikke hadde forutsett. Etter som det ble kjent at Gamle Gubben Grå hadde fått kreft stilte virkelig nettverket vårt opp for oss. Jeg har møtt så mye omtanke fra familie og venner, og merket hvor mange som er der for meg hvis jeg måtte trenge det. Det har vært utrolig godt.

Flott har det og vært og sett hvordan ungene våre har blitt voksne, viser omtanke for Gamle Gubben Grå og samtidig har et øye for hvordan står det egentlig til med moren deres oppi det hele. Vi er heldige med flotte unger.

Gamle Gubben Grå kom raskt under behandling. Han tilbragte flere uker på Ullevål og var bare hjemme i helgene. Han levde i kreft-bobla i bobla, jeg tok meg av hverdagen her hjemme. Han var hjemme i helgene, og jeg så forandringene som kom for hver gang han kom hjem. Vektnedgang, håret som forsvant, trøttheten som økte.
Jeg var forberedt på endringene som kom til å komme, likevel var det tøft å se. Det var jo ikke bare teoretiske endringer som rammet noen andre. Det var mannen jeg hadde delt mesteparten av livet med.

Vi prøvde å gjøre helgene så vanlige som mulig. Drakk kaffe-latte på lørdager som vi pleide og hadde fokus på at dette skulle gå bra.

Sommeren ble til høst. Gamle Gubben Grå var ferdig med den tøffe delen av behandlingen. Han kom hjem og skulle fortsette med immunterapi på det lokale sykehuset ett år.
Legene forberedte oss på at svulsten ville ikke være borte etter behandlingen i Oslo, men den ville forhåpentligvis ha minket. Den ville og forhåpentligvis fortsette å minke i månedene som kom.

Nå skulle vi ta opp igjen livet vi hadde før Gamle Gubben Grå fikk påvist kreft, bare avbrutt av hans besøk på sykehuset en dag i måneden.
Men det ble ikke helt slik jeg kanskje hadde trodd. Svulsten var ikke borte, Gamle Gubben Grå var ikke frisk og rask over natta.

Han er fremdeles mye mer sliten, selv om formen bedres for hver uke som går. Han må sette sprøyter med blodfortynnende på seg selv to ganger i døgnet, noe han uffer over hver gang.
Fra å være en mann som alltid har lidd i stillhet når han har vært forkjøla eller på andre måter ikke har vært bra har han blitt en mann som uffer seg hele tiden. Jeg overdriver ikke når jeg sier at han garantert kommer med rundt 200 uff hver dag!
Jeg klikker snart av alle uffene. Han hører ut som et gammelt damplokomotiv. Uff, uff, uff, uff….

Jeg var ikke i god form når Gamle Gubben Grå ble syk. Det er ikke slik at når kreftene og energien forsvant hos Gamle Gubben Grå så ble den overført til meg. Jeg ar akkurat like lite eller mye energi som jeg hadde i fjor vår. Det gikk bra å ta seg sammen og virkelig stå på de hektiske ukene hvor Gamle Gubben Grå var under utredning og behandling, men nå etter mange måneder hvor mye hviler på meg kjenner jeg at jeg begynner å bli sliten.
Ei sliten kjerring og et uffende damplokomotiv kan være en dårlig kombinasjon.

Alt ser ut til å gå etter planen. Samtidig er kreft en alvorlig diagnose og en lumsk sykdom.
Jeg kan ikke tillate meg å slappe helt av, være sikker på at alt er over. Ikke ennå. For kommer det dårlige nyheter må jeg være den tøffe, den sterke.

Kontrollene til Gamle Gubben Grå viser at alt utvikler seg etter planen.. Alt ser bra ut. En hver uregelmessighet blir sjekket ut. Vi føler at Gubben er godt ivaretatt. Formen til Gamle Gubben Grå blir bedre dag for dag. De siste ukene har han blitt med meg på noen litt lengre turer med hundene enn bare rundt boligfeltet. Han måker snø og bærer ved og hjelper til mer og mer. Det er vel derfor jeg slapper litt av og lar meg selv få lov til å kjenne på hvor sliten jeg er.

Vi kommer gjennom dette og. Vi er gode på kriser Gamle Gubben Grå og jeg. Det har vi alltid vært. At jeg gir meg lov til å kjenne på hvor sliten jeg er, og også tar meg tid til å ta hensyn til det, er i grunn et godt tegn.
Jeg håper ikke dette innlegget blir sett på som et klage- og syteinnlegg, for det er ikke ment slik. Det er bare et forsøk på å sette noen ord på hvordan jeg opplever det å være nærmeste pårørende til en som har fått påvist kreft.

Sitter her og leser om Aud Marit som må prioritere tannlegebesøk foran mat så sukker jeg litt oppgitt. Hvor lenge skal vi ha det slik? At tenner ikke regnes som en del av kroppen og at tannlegebesøk koster det samme som et annet legebesøk? Altså at man bare betaler egenandelen til man eventuelt når beløpet for frikort.

Tennene er i dag den eneste kroppsregionen som holdes utenfor det offentlige helsetilbudet. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Miljøpartiet De Grønne og Rødt har alle programfestet at de ønsker å likestille tannhelse med andre helsetjenester. Til sammen har de seks partiene 121 av 169 representanter på Stortinget, altså burde det bli et flertall for et slikt forslag hvis det kom til votering.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I begynnelsen av november inviterte Rødt-leder Marie Sneve Martinussen i et brev til forhandlinger om en plan for innfasing av universell tannhelse. I brevet viste hun til Tannhelseutvalget, som i september foreslo å gradvis fase inn tannhelse i den offentlige helsetjenesten.

Da tannhelseutvalget la fram rapporten Marie Sneve Martinussen viser til tidligere i høst, ble det slått fast at det offentliges ansvar for folks tannhelse burde utvides. «Alle har rett til nødvendig tannhelse» slo utvalget fast. Men hva som mentes med «nødvendig» ble ikke definert.
Utvalget kom heller ikke med noe anslag over hvor mye en slik endring ville koste, men leverte et rundelig anslag på mellom 4 og 14 milliarder kroner. Utredningen er nå på åpen høring med frist til 15. mars i år.

Siden det er en åpen høring kan hvem som helst komme med sitt høringssvar. Når jeg ser på listen over publiserte høringssvar er den foreløpig ganske kort. Det er jo over to måneder igjen av høringsperioden. På listen er det allerede to enkeltpersoner som har uttalt seg. Den ene er en fyr som i følge fb siden hans stilte til valg for Høyre ved kommunevalget i 2023. Den andre har valgt å være anonym.
Den anonyme sitt høringssvar er kort og greit;

Egenandel må innføres for tannbehandling på lik linje som legehjelp.
Tennene er en del av kroppen og det er uhørt at man må risikere å bli syk av tannkjøtt sykdom, råtne tenner, betennelser og ved bruk av medisiner som kan føre til tannproblemer fordi man strengt tatt ikke har råd til å oppsøke tannlege for hjelp.

Mer komplisert og vanskelig behøver ikke et høringssvar å være.
Hvis noen av leserne mine føler for å levere et høringssvar kan det gjøres her.

Hvor fort saken kommer opp til politisk behandling etter at denne utredningen har vært ute på høring er jeg usikker på. Jeg håper inderlig den kommer opp i vårsemesteret på stortinget, altså før sommeren og i det minste før valget. Mens det i det minste på papiret er flertall for at tannhelse skal sidestilles med helse for andre kroppsdeler.

Jo mer folkelig engasjement. Jo flere som høyt og tydelig eller i det stille gir uttrykk for at de mener at Tenna er en del av kroppen, jo verre blir det å overse folkeviljen. I det minste i et valgår.
Så kanskje vi alle skulle levere våre høringssvar, gjøre vårt til at politikerne må lytte og at man kan begynne med gratis tannhelse, eller i det minste innfasing av tilbudet allerede i statsbudsjettet for 2026.