Jeg sitter her og gnir meg i øynene, kan nesten ikke tro mine egne øyne. Men folk sitter faktisk i kommentarfeltet til denne bloggen og debatterer knebøy!????? Jepp, du leste helt riktig. Jeg forstår det godt hvis du og tror du har problemer med synet. Men det debatteres faktisk knebøy i kommentarfeltet til min blogg. Nå tror jeg verden knapt står til påske.
Tenk at denne kjerringa klarer å inspirere, influere, påvirke folk til å ta – av alle ting knebøy!! Ja for når man diskuterer teknikk på slike gymnastiske øvelser så er det vel fordi de har tenkt å prøve de?
Vi trente noe med strikk da jeg var på treningsleiren i 2021 (yrkesretta rehabilitering). Det var, muligens ikke overraskende for noen absolutt ikke noe for meg. Jeg mener det seriøst. Jeg forstår effekten av å feste gummistrikker rundt beina og få motstand når du går, bøyer deg eller hva du nå skal drive med. Men niks, de strikkene likte jeg aldri. Gi meg heller en stor ball, eller en trapp jeg skal trene i enn de der gummistrikka.
Men hvis jeg kan inspirere andre til trening er jo det bra. Så stå på dere.
Kjerringa nå som trenings-motivator for styrketrening. Den så jeg faktisk ikke komme.
Det har vært noe tankekjør de siste ukene. Noen jeg bryr meg om har fått kreft. Det setter en del tanker i sving. Spesielt når jeg ligger våken i nattemørket. Mange tanker, og noen stille bønner.
Det er ikke de mest konstruktive tankene som kommer sånn i nattemørket. Noen ganger tar man tankene med inn i drømmene. Det gjør ikke nattesøvnen bedre.
Utredning av kreft, hvor ille er det har tatt to uker. Det har vært en mengde undersøkelser og legebesøk. 7 oppmøter på tre forskjellige sykehus i løpet av 14 dager. Jeg har vært med som sjåfør og støttespiller.
Oppgaven min er å være klagemur for alle vonde tanker, være den som trøster og er forsiktig optimist på en realistisk måte. Ikke gi falskt håp, men heller ikke nære opp under dommedagstankene som fort kan dukke opp i en sånn situasjon.
Ja og prøve å skape noen gode øyeblikk. Roe ned og snakke mens det drikkes kaffe-latte eller spises iskrem. Få tankene over på noe annet i noen korte øyeblikk innimellom.
På torsdag fikk vi (Ja, jeg sier vi. Heiagjengen blir liksom en del av laget.) svaret på alle prøvene. Legene sier at målet er å gjøre vedkommende frisk. At de har håp om det. Jeg var så letta at tårene nesten begynte å renne.
I tankene som har svirret i sene nattetimer var det nok ikke muligheten for helbredelse som har vært de mest dominerende.
Jeg har takket høyere vakter. Noen må ha hørt bønnene mine. Eller bønnene som har blitt bedt. Det er sikkert flere enn meg som har sendt sine bønner. De to siste nettene har jeg sovet langt bedre.
Det blir muligens litt feil å hevde at denne kjerringa ville bli direkte lykkelig over å bli servert avocado-chips, jeg er mer burger-type. Men sannheten er at hjertet gjorde et lite hopp av glede da jeg så at det nettopp var en ukemeny jeg skulle reflektere over i dag.
Nei, det har ikke rabla for kjerringa. Ikke ennå. For tiden er dagene fylt med litt mye alvor, da er det godt å starte dagen med å la tankene kretse om smørdampet sommerkål, avocadochips og gresskartaco.
Og la oss starte med avocadochipsen. Det er jo ikke avocadoen som gir smak. Det er baconchipsen du ruller de i (sammen med krydderet) som gir smaken. Men selvsagt, det høres mer sunt ut med avocadochips enn baconchips.
For å fremstå som sunn tror jeg jammen jeg skal begrave en bit avocado eller to nede i ostepop-bollen til helga og hevde at jeg spiser avocado-pop.
Squash-lasagne er greit nok. Det er bare skiftet ut lasagenplater med squash. Gir nesten litt moussaka følelse, bruk lammekjøtt-deig så har d vel nesten den?
I oppskrifta til Katrine Stenhjem står det at hun bruker lavkarbo-soyasaus. Jeg sitter her og lurer på om min soyasaus er lavkarbo. Det er hjemmelaget soyasaus fra i fjor høst. Ved nærmere ettertanke kommer jeg til at den nok ikke er det. Mener det er litt brent sukker oppe i den… (Eller det heter vel karamellisert sukker…)
Gresskar-taco inneholder selvsagt gresskar. Det brukes i stedet for taco-skjell eller lefser, og så dynger du på med det du måtte ønske av aioli, kjøttdeig, ost og grønnsaker slik som du har jafsa i deg fredags-tacoen i alle år.
Konklusjon og et godt råd fra kjerringa blir altså; Spis den maten du ønsker, men begrav litt grønnsaker i retten, som noen tynne gresskarskiver under tacofyllet, squash i lasagnen og et par biter avocado i ostepopbollen, Da fremstår du som både sunn og trendy.
Nå er vi inne i siste skoleuke for sommerferien. Nedtellingen mot ferie har startet for de fleste. Enten man starter ferien rett rundt hjørnet eller først i august så har man begynt å telle ned.
Jeg har ikke ferie jeg, eller så har jeg ferie hele året. Det er ikke så stor forskjell på dagene mine nå i juni, i juli eller i november. Om jeg er heldig som aldri mer har en blåmandag. kommer kanskje an på øyet som ser. Jeg føler meg ikke privilegert.
Jeg har ikke tenkt å sitte her og surkle over at mandagen eller alle mandager for den saks skyld er blåe – eller gråe, for det synes jeg nødvendigvis ikke at de er. Men jeg hoppet ikke ut av senga i dag, klar for å komme i gang. Kroppen var like stiv som den pleier. Ikke noen hopp og sprett på denne kjerringa før kroppen har myknet litt opp. Eller det er vel best at jeg dropper hopping og spretting da og.
Etter ar jeg hadde kreket meg ut av senga og hatt en tur innom badet er neste punkt på morgenritualene er dagens første ladning med tabletter. Jeg som knapt tok en Paracet før knasker nå innpå med 6 tabletter i løpet av hver eneste dag.
Ingen ferie verken fra medisiner, stiv kropp eller andre helseutfordringer. Hverdagen er den samme dag etter dag, uke etter uke.
Dette ble litt nitrist. Livet er ikke så ille som det kanskje kan virke av dette innlegget. Kanskje føles det litt ekstra tungt akkurat nå. Utenfor Drømmehuset er det grått og vått. Tredje uka med regnvær begynner å slite litt.
Det kunne selvsagt vært verre. De tre ukene med regnvær kunne vært de tre ferieukene jeg hadde denne sommeren. Det hender man har opplevd det og. Jeg har jo fremdeles fri når sola måtte finne det for godt å vende tilbake.
Stiv kropp med mange skavanker og et arsenal av piller som må tas, men dog fri til å fylle dagene mine med det jeg selv ønsker og orker. Om jeg ikke føler meg privilegert, så er det godt at jeg kan ta hensyn til kroppen min.
Å leve på AAP er ikke en evig ferie. Det er mer en evig hverdag. Ikke minst gjør økonomien at de store ferieplanene legges på hylla. Ferie i Cannes, Vance, Italia eller Egypt slik vi har hatt tidligere år kan vi bare drømme om nå.
En reduksjon i inntekt på 33% merkes. Da er det slutt på slike utskeielser.
Nå er ikke det å bytte ut ferie på den franske riviera med en dagstur til Strømstad det største offeret. Jeg kan lage meg gode stunder i kurvstolen på trammen jeg eller på hytta med utedoen nede i lia. (Bare det evinnelige regnet tar en pause.)
Poenget mitt er at jeg er litt lei av kommentarer som “evig ferie”, og at jeg er “heldig som kan styre dagen som jeg vil.” Jeg ville gledelig byttet bort den “friheten” mot en kropp som fungerte så bra at jeg kunne gå på jobb, kunne delta i det hektiske engasjerende livet. Ikke sitte her med pillebrett, vondter og en kropp som ikke orker.
Leser at Monica er på bedringens vei etter å ha vært syk siden hun dro hjem fra jobb 17. mai. Nå er hun atter klar for jobb etter noen dager med egenpleie, halstabletter og en muntlig eksamen.
Det er selvsagt hyggelig å lese at Monica er frisk og rask og sannsynligvis på vei til jobb nå. Jeg unner henne alt godt. Samtidig tenker jeg; tenk om jeg og bare var forkjøla. Tenk om jeg visste at om et døgn eller to kan jeg fly ut av døra og gjenoppta det hektiske travle livet jeg elsket.
Jeg liker ikke å klage og sutre. Jeg forsøker å ha fokus på mulighetene i stedet for begrensningene. Men noen ganger tar mismotet meg og jeg føler meg sliten og lei. Nå er det en slik morgen. Kanskje fordi jeg har hatt en natt med lite søvn.
Der var det igjen. Jeg prøver å unnskylde meg for å ikke være helt i form. Det skyldes sikkert en natt med litt lite søvn.. Hvem er det jeg prøver å lure? Meg selv?
Det at jeg sitter her og ersliten, ikke føler meg sliten, er ikke bare fordi jeg har sovet litt lite i natt.
Det er slitsomt å ha en kropp som aldri er helt smertefri. Det er alltid ett eller annet som verker, eller som stikker til ved en eller annen bevegelse. Slik har det vært i mange år. Minst siden 2007 da jeg hadde prolaps.
Nei, jeg sier ikke at det prolapset har plaget meg i 17 år. Det har for lengst trukket seg tilbake. Det jeg sier er at ryggen til tider er vond. Det skyldes mest sannsynlig at jeg har brukt den ryggen relativt mye i mine 57 år. 30 år i helsesektoren er ganske belastende for en rygg som jeg fikk høre at var skjev allerede da jeg var hos skolelegen på sånn obligatorisk legeundersøkelse på ungdomsskolen.
Da jeg arbeidet på røntgen sa kollegaene mine at de kunne se på ganglaget mitt når jeg hadde vondt i ryggen. Det ganglaget har sikkert ikke blitt bedre av at det nesten er mer titan enn beinvev i det høyre beinet.
Knokler skrudd sammen med plater, skruer, pinner og nagler blir bra. Eller de fungerer jo. Men det påvirker gjerne ganglaget litt og kanskje belastningen på ryggen og resten av kroppen.
Det ser kanskje ikke like ille ut som på tegningen, men du skal ikke observere meg lenge før du ser at det er noe med ganglaget mitt.
Da skolelegen slo fast at jeg hadde skjev rygg den gangen i 9. klasse føyde det seg bare til ei lang liste med feil og mangler man hadde oppdaget ved den unge kroppen. Jeg ble født med hjertefeil, klumpfot og var skjeløyd som Ivar Medaas.
Den klumpfoten var en feildiagnose, og gipsen som ble satt på rett etter fødselen ble fjernet da jeg kom til spesialistene på Sophies Minde noen uker senere. Jeg var bare skikkelig plattfot.
Det ble kanskje ikke reflektert så mye over brevet fra skolelegen om den skjeve ryggen der i barndomshjemmet. Ikke tror jeg en heftig utredning hadde gjort så mye fra eller til. Er en rygg skjev så er den skjev. Det er vel noen man bare må leve med. Den var jo ikke så skjev at det var et problem eller noe spesialistene jeg gikk til kontroll hos på Sophies Minde eller Rikshospitalet hadde påpekt. Kun en overivrig skolelege.
I tillegg til alle medfødte skavanker, en utslitt rygg og et sammenskrudd høyre ben har jeg opp gjennom livet pådratt meg brudd i begge albuene. I den høyre sågar to ganger. 1997 og 2010. Jeg har fått påvist diabetes og høyt blodtrykk.. Da tror jeg at jeg har fått med meg det meste. Nei, jeg er benskjør – eller akkurat nå er vel det relativt greit, men det kontrolleres jevnlig akkurat som synet.
Det er klart at en slik liste sliter litt på kroppen og gjør at jeg ikke er så frisk og rask som jeg gjerne skulle ønske.
Ikke så flink til å ta vare på egen helse har jeg hørt. Jeg kan skjønne uttalelsen, men samtidig er jeg litt uenig.
For hva mener dere jeg skulle gjort da? Før jeg ble helt utslitt og fikk alle vondtene?
Jeg har skrudd sammen de knoklene ortopedene har ment trenger det. Ja bortsett fra den høyre albuen da. Der ville ortopedene egentlig operere, men siden jeg var gravid var det ikke smart med narkose. Så da skulle vi se det an og heller ta operasjonen etter fødsel. Vel, albuen fungerte greit så da lot vi det være, og ja også den beslutningen ble tatt av ortoped og ikke av meg.
Jeg spiser pliktskyldig de medisinene legene foreskriver. Enten det er mot diabetes eller høyt blodtrykk. Og ja, jeg tar hensyn til diabetesen i hverdagen. Både når det gjelder hva jeg spiser og at det er effektivt å få ned blodsukkeret ved å bevege seg.
Det jeg i etterpåklokskapens lys kanskje ser at jeg har gjort feil er at jeg har arbeidet så mye og så hardt i alle år. Jeg tror jeg hadde hatt bedre helse i dag hvis jeg hadde tatt mer hensyn til min egen helse og de utfordringene jeg er født med og har ervervet opp gjennom livet. Det hadde kanskje holdt med full stilling og så droppet mye av overtiden og ange av de ekstravaktene jeg påtok meg mer som følge av plikt enn av lyst.
Mulig det er derfor jeg blir så sint når jeg hører Tonje Brenna og andre besserwissere snakke om arbeidslinja. At det skal lønne seg å arbeide.
Vel jeg har helt fra jeg var relativt ung arbeidet mye og hardt. Hadde min første sommerjobb sommeren jeg fylte 16 og har vært i arbeid siden da. Enten ved siden av skolegang og studier eller i full stilling frem til det ikke gikk lenger for noen få år siden.
Jeg er usikker på om det virkelig har lønt seg når jeg sammenligner meg med folk som har hatt mer rolige dager opp gjennom livet.
Jeg sitter her i dag med en kropp som gir meg mange plager og en økonomi som har blitt langt mer anstrengt etter at jeg sluttet å arbeide og gikk over på AAP.
Dette ble et ganske så sutrete innlegg. Jeg beklager det. Noen ganger er det bare godt å få lettet på trykket.
Jeg ser ikke så svart og mørkt på livet mitt som det kanskje kan virke som når du leser dette innlegget.
Jeg har stort sett mer fokus på mulighetene enn begrensningene.
Jeg ser ikke mørkt på fremtiden. Jeg skal lage meg et godt liv med den kroppen jeg har.
Det hender hodet blir litt fult av mørke tanker når kroppen er vond og man ikke får sove. Tanker om så mangt, og ikke bare om egen helse. Alt behøver ikke deles på blogg.
Nå skinner sola fra klar himmel og det er en nydelig dag. Den skal jeg bruke på best mulig måte. Skyve de mørke tankene vekk og lage meg en god dag.
Siden denne kjerringas storhetstid (på flere måter) har jeg gått ned 21 kilo. Det er jeg både glad og stolt over. Men ikke så stolt at jeg hviler på mine laurbær. Jeg vet hvor raskt de kiloene spretter på igjen hvis jeg hviler for mye, enten det er på laurbær eller sofaen. Forresten gjør det ikke noe om det forsvinner noen flere kilo. Det er fremdeles nok å ta av.
Jeg drømmer ikke om å bli slank og lekker igjen. I ungdommen var jeg rene Twiggy. 175 cm høy og 54 kilo var den versjonen av meg som gikk på gymnaset. Usikker og engstelig. Ikke mye til felles med den matrona som boret øynene i direktører så vel som ordførere og fortalte dem hvor skapet skulle stå.
Nå tror jeg ikke det var selvtilliten som var lagret rundt hofter, midje og lår men jeg trenger ikke ha en slank kropp for å være fornøyd med meg selv som menneske.
Nei, den eneste grunnen til at jeg hilser vektnedgangen velkommen er helsegevinsten og ikke minst at det er godt å slippe å drasse på de 21 ekstra kiloene.
Jeg beveger meg lettere uten de ekstra kiloene. Det er nok av andre skavanker på denne kjerringa som begrenser bevegeligheten så alt som letter er bra. Om jeg skulle finne tilbake til Twiggy-formen så ville fremdeles de helseutfordringene og skavankene være der.
Jeg skal ikke starte å ramse opp helseutfordringer. De som kjenner meg og ser meg i hverdagen vet at de er der, det har jeg akseptert og lært meg å leve med.
Jeg gleder meg over vektnedgangen. Gleder meg over at det er mindre tungt å bevege seg, mindre i veie når jeg skal bøye meg at klærne er videre og at jeg kan gå ned en størrelse eller to når jeg kjøper nye klær. Her om dagen fabla jeg om å prøve bunaden. Den har jeg ikke brukt siden barnedåpen til Eldste Sønn i 1995. Kom raskt til at jeg nok må enda mer ned før jeg behøver å hente den ned fra loftet.
Dette bildet er tatt i 21. Jeg var nok ikke på mitt største da, men større enn i dag. På bildet driver jeg med noen gymnastiske øvelser i forbindelse med noe på blogg. Eller jeg har mest latterkrampe fordi jeg ikke får til øvelser som ser lekende lett ut.
I dag prøvde jeg å gjøre den samme øvelsen, og det gikk lekende lett. Jeg er blitt smidigere og mer bevegelig. Det er positivt.
Det er og veldig positivt at vektnedgangen har hatt en positiv effekt på blodsukkeret.
Om det er vektnedgangen, mer bevegelse eller mindre stress som har gitt det gode resultatet vites ikke. Antakelig har alt bidratt, alt henger sammen.
Og det er vel budskapet mitt i dag. Alt henger sammen. Vektnedgang alene er ikke veien til lykke eller evig liv. Det er heller ikke alene veien til god helse. Kroppene våre er mer kompliserte enn som så.
Jeg har slitt ut kroppen min, eller den er ikke helt utslitt. Litt orker jeg jo. Vektnedgang gir meg ikke ungdommen tilbake. Det vil heller ikke gi meg en frisk kropp. Men vektnedgang kan hjelpe til å gjøre hverdagen lettere, belastningen på den slitne kroppen mindre og målet om å bli 100 litt mer oppnåelig.
I dagens kommunestyremøte fikk vi en sak til behandling som fikk det til å grøsse ned over ryggen min. Vi skulle behandle en sak om innstramning av kriteriene for å få helse- og omsorgstjenester.
Når jeg snakker med folk så får jeg ikke følelsen av at de mener at vi i kommunen har vært for slepphendte med tildeling av kommunale helse- og omsorgstjenester. Heller tvert i mot.
Når det står i saksfremlegget at: Dette innebærer blant annet at kriteriene er presisert og konkretisert i forhold til lovverket, samt at de ble blir mer løsrevet fra organisering av tjenestene,betyr det i klartekst at det er jussen og juristene som skal bestemme hvilke helsetjenester den enkelte innbygger skal få. Ikke hjemmesykepleien, fastlegen eller annet helsepersonell.
Det er en endring som Rødt stiller store spørsmål ved hvor fornuftig er.
Vi forstår hvorfor kommuneadministrasjonen ut fra de rådende omstendigheter velger en slik ordning – jusen er klar og firkantet med lite rom for skjønn, følelser eller fornuft.
Saksfremlegget ga oss også svaret på hvordan vi kunne forhindre at tjenestene blir vesentlig forringet. Kriteriene danner det lokale lovverk for tildeling og selve tildelingspraksisen vil utvikles innenfor de til enhver tid gjeldende ressursrammer.
Det er altså opp til kommunestyret og gi helse og omsorgssektoren de ressursene den trenger for å gi gode og trygge tjenester, ikke bare tjenester innen for rammen av lovens definerte minimum.
Før ordføreren eller andre kommer med sin kommentar om budsjettinndekning og at vi i Rødt har andre og flere penger enn andre til rådighet som vi er vant med å høre når vi ønsker å bruke ressursene på en annen måte fortet jeg meg med å si at den budsjettmessige inndekningen leverte vi i Rødt forslag på allerede i desember. Rødt sitt budsjettforslag ga minst 9 millioner mer til helse, og omsorg enn det budsjettforslaget som fikk flertall. Og ja, vi hadde de samme rammene å forholde oss Det er således ikke snakk om «andre eller flere penger» Det er snakk om politiske prioriteringer.
Rødt stemte mot forslaget til vedtak.
Vi ser ikke noen grunn til at kriteriene skal endres, og mener kriteriene vedtatt i 2022 fremdeles bør være de rådende kriteriene.
Vi ønsket ikke at tilbudet innbyggerne får besluttes på grunnlag av juss og ikke på grunnlag av reelle behov.
Vi mener og at firkantede og rigide regler for tildeling av tjenester fort kan komme i konflikt med pasient- og bruker lovens bestemmelser om medvirkning.
I formålet for loven står det §1.1for de som er mer opptatt av juss enn av medisin. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd.
Videre slår lovverket fast at Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient eller bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8.
Jeg sa ikke at kriteriene som lå til grunn i saksfremlegget er i strid med lovverket. Det vil være snakk om juridisk tolkning i enkeltsaker. For de som er opptatt av merkevarebygging og omdømme betyr det at den rette brukeren med de rette pårørende fort kan lage en sak i media om tilbud i strid med lovverket.
Vi i Rødt er opptatt av at vi skal ha gode og trygge tjenester for alle. Ikke bare de som skriker høyt i avisen, de som har pårørende som skriker for dem eller de som har økonomi til å kjøpe seg tilleggstjenester av private tilbydere.
Og som det sto i saksfremlegget tildelingspraksisen utvikles innenfor de til enhver tid gjeldende ressursrammer. Det tjenesten trenger er ikke endrede kriterier, men endrede rammer. Det er det opp til oss politikere å bevilge å prioritere våre ressurser slik at helse- og omsorgstjenestene får de rammene de trenger.
Vi var i mindretall som stemte i mot forslaget til de nye kriteriene. Det var bare oss i Rødt og MDG som gjorde det.
Høyrerepresentanten som er leder i Hovedutvalget tok sågar replikk på innlegget mitt og kalte det jeg sa for Strutsepolitikk. Jeg er litt usikker på hvem av oss som er den største strutsen. men det holdt jeg meg for god til å påpeke.
Det som derimot var litt positivt var at Arbeiderpartiet gikk langt i å love økte ressurser til helse- og omsorgssektoren ved neste korsvei, Det samme gjorde i grunn Frp, om mulig litt vagere signaler.
I går var det jeg som hadde ansvaret for middagen her i Drømmehuset. Det er ikke bilde av den du ser over her. Dette er et arkivbilde. Ser ut som en form for paella. Vi hadde wienerpølser i brød og/eller lompe. Enkelt og greit. Jeg var ute hos Høvdingen i går, og etter det var det møte i parolekomiteen til 1. mai. Sent hjem betyr lettvin middag.
Eller nå kom jeg ikke så seint hjem, for den eneste som møtte opp på det komite-møte var meg… Møtet ble utrolig kort, kan du si.
Kanskje ikke den sunneste middagen. Er jo til og med usikker på hvor mye kjøtt det var i de pølsene. Forhåpentligvis er det en god del potet i lompene. Får ha en sunnere middag i dag. Hadde en form med sei og masse grønnsaker på søndag, så jeg har ikke dårlig samvittighet for en litt enkel middag i ny og ne.
Jeg teller verken kalorier, mineraler, vitaminer eller annet fjas. Det jeg er opptatt av når det gjelder kosthold er å holde blodsukkeret på et akseptabelt nivå. Unngå at blodsukkeret stiger for raskt, og hvis det gjør det må jeg ut på tur. Øke forbrenningen og få ned igjen blodsukkernivået.
Blodsukker og kolesterolet. Blodpumpa er motoren i kroppen. Jeg vil ikke at den skal stoppe for tidlig. Hjerneslag og hjerteinfarkt er ikke noe jeg trakter etter.
På Diabetesforbundet sin side om kostholdsråd står det noe jeg har bitt meg merke i.
Det er også viktig å ha et kosthold som gir deg best mulig livskvalitet her og nå – et liv du kan trives med.
Det tror jeg er et godt råd. Jeg ville ikke trives med et liv med for mye forsakelse og askese. Jeg er mer opptatt av ja-mat enn nei-mat. Med det mener jeg at jeg er mer fokus av på hvilke matvarer som gir meg god helse-effekt enn å ha for mye fokus på at det og det bør jeg ikke spise. Jeg vil jo leve, ikke bare overleve.
Noe som er smart for alle, og spesielt for oss med diabetes, er å ta skikkelig vare på føttene våre. Fastlegen er nøye med å understreke det. Han vet jeg har planer om å bli hundre, og at jeg har lyst til å fortsette å rusle rundt. Da har du vel lyst til å beholde beina dine og? spør han, og vet at jeg er ei kjerring som tåler direkte tale.
Selvsagt har jeg lyst til å beholde beina, begge to helst. Vel er jeg litt oppgitt over det med all titanen som verker og er vondt og hovner opp når jeg belaster det litt for mye, men likevel har jeg ikke lyst til å kvitte meg med det. Det er ikke perfekt, men det fungerer til mitt bruk.
Eller, det gjør det kanskje ikke. Hadde beinet og resten av kjerring-kroppen fungert optimalt hadde ikke jeg vært utenfor arbeidslivet. Men livet har lært meg at det er bedre å avfinne seg med slik ting er og gjøre det beste ut av det i stedet for å sitte og sutre over alt som ikke er bra og hvor grusomt livet mitt er.
Nok om det. Det var liksom skjønnhet det her skulle handle om. Kanskje mer velvære og helse enn fornuft når jeg tenker meg om. Noen ganger går slike ting litt i hverandre.
I dag etter å ha gått tur med hundene og vasket kjellertrappa pluss litt annet husarbeid var ryggen vond og ankelen på det beinet med titan hovent og vondt. Det var på tide med en strekk med beina høyt og ryggen plan.
Hva passer vel da bedre ennå plassere føttene i to poser med fot-peeling samtidig?
Hvis du ikke har prøvd Baby-Feet før anbefaler jeg deg å prøve det. Føttene plasseres i to poser med fot-peeling en times tid, så tar du og vasker føttene godt, og etter et par tre dager begynner døde hudceller og gammel hæl-træl å flasse av.
Det er jo godt å gi føttene litt omtanke og pleie samt friske de opp litt etter en lang vinter innestengt i alt fra raggsokker til piggsko. Nå skal vi jo snart ut å sprade med lakkerte tær i sandaler.
Himmelen er klar og sola har akkurat stått opp. Ennå er det litt kjølig ute. Det var is på bilvinduene da jeg sto opp klokka 05.30. Dette kommer til å bli en fin dag bare sola får litt mer tak.
Hvorfor jeg som i enkeltes øyne er en lat unnasluntrer står opp likt med sola? Svaret på det er enkelt. Det var for vondt å ligge. Når kroppen verker og er stiv er det vondt å finne en god stilling. Da er det langt bedre å stå opp og begynne så smått å bevege seg.
I går var en aktiv dag. Den kjennes fremdeles godt i kroppen, selv etter fem timers søvn.
Men det var hodet som var mest i aktivitet, ikke kroppen.
Joda, hundelufting på formiddagen og litt vandring rundt i byen mellom møtene gjorde at det sto fem kilometer på skrittelleren, så helt passiv var jeg ikke,
I dag ser ut til å bli en nydelig dag. jeg har ikke store programmet for dagen. jeg kjenner at restitusjon er det som må til. Da passer det godt med å rusle tur med hundene. Rusle rundt i mitt eget tempo uten å se på klokka, uten å være opptatt av hvor fort eller hvor langt jeg går. Bare rusle rundt og nyte våren og været.
