Tenk om det bare var en forkjølelse…..

Leser at Monica er på bedringens vei etter å ha vært syk siden hun dro hjem fra jobb 17. mai. Nå er hun atter klar for jobb etter noen dager med egenpleie, halstabletter og en muntlig eksamen.
Det er selvsagt hyggelig å lese at Monica er frisk og rask og sannsynligvis på vei til jobb nå. Jeg unner henne alt godt. Samtidig tenker jeg; tenk om jeg og bare var forkjøla. Tenk om jeg visste at om et døgn eller to kan jeg fly ut av døra og gjenoppta det hektiske travle livet jeg elsket.

Jeg liker ikke å klage og sutre. Jeg forsøker å ha fokus på mulighetene i stedet for begrensningene. Men noen ganger tar mismotet meg og jeg føler meg sliten og lei.  Nå er det en slik morgen. Kanskje fordi jeg har hatt en natt med lite søvn.

Der var det igjen. Jeg prøver å unnskylde meg for å ikke være helt i form. Det skyldes sikkert en natt med litt lite søvn.. Hvem er det jeg prøver å lure? Meg selv?
Det at jeg sitter her og er sliten, ikke føler meg sliten, er ikke bare fordi jeg har sovet litt lite i natt.

Det er slitsomt å ha en kropp som aldri er helt smertefri. Det er alltid ett eller annet som verker, eller som stikker til ved en eller annen bevegelse. Slik har det vært i mange år. Minst siden 2007 da jeg hadde prolaps.
Nei, jeg sier ikke at det prolapset har plaget meg i 17 år. Det har for lengst trukket seg  tilbake. Det jeg sier er at ryggen til tider er vond. Det skyldes mest sannsynlig at jeg har brukt den ryggen relativt mye i mine 57 år. 30 år i helsesektoren er ganske belastende for en rygg som jeg fikk høre at var skjev allerede da jeg var hos skolelegen på sånn obligatorisk legeundersøkelse på ungdomsskolen.

Da jeg arbeidet på røntgen sa kollegaene mine at de kunne se på ganglaget mitt når jeg hadde vondt i ryggen. Det ganglaget har sikkert ikke blitt bedre av at det nesten er mer titan enn beinvev i det høyre beinet.
Knokler skrudd sammen med plater, skruer, pinner og nagler blir bra. Eller de fungerer jo. Men det påvirker gjerne ganglaget litt og kanskje belastningen på ryggen og resten av kroppen.
Det ser kanskje ikke like ille ut som på tegningen, men du skal ikke observere meg lenge før du ser at det er noe med ganglaget mitt.

Da skolelegen slo fast at jeg hadde skjev rygg den gangen i 9. klasse føyde det seg bare til ei lang liste med feil og mangler man hadde oppdaget ved den unge kroppen. Jeg ble født med hjertefeil, klumpfot og var skjeløyd som Ivar Medaas.
Den klumpfoten var en feildiagnose, og gipsen som ble satt på rett etter fødselen ble fjernet da jeg kom til spesialistene på Sophies Minde noen uker senere. Jeg var bare skikkelig plattfot.
Det ble kanskje ikke reflektert så mye over brevet fra skolelegen om den skjeve ryggen der i barndomshjemmet. Ikke tror jeg en heftig utredning hadde gjort så mye fra eller til. Er en rygg skjev så er den skjev. Det er vel noen man bare må leve med. Den var jo ikke så skjev at det var et problem eller noe spesialistene jeg gikk til kontroll hos på Sophies Minde eller Rikshospitalet hadde påpekt. Kun en overivrig skolelege.

I tillegg til alle medfødte skavanker, en utslitt rygg og et sammenskrudd høyre ben har jeg opp gjennom livet pådratt meg brudd i begge albuene. I den høyre sågar to ganger. 1997 og 2010. Jeg har fått påvist diabetes og høyt blodtrykk.. Da tror jeg at jeg har fått med meg det meste. Nei, jeg er benskjør – eller akkurat nå er vel det relativt greit, men det kontrolleres jevnlig akkurat som synet.
Det er klart at en slik liste sliter litt på kroppen og gjør at jeg ikke er så frisk og rask som jeg gjerne skulle ønske.

Ikke så flink til å ta vare på egen helse har jeg hørt. Jeg kan skjønne uttalelsen, men samtidig er jeg litt uenig.
For hva mener dere jeg skulle gjort da? Før jeg ble helt utslitt og fikk alle vondtene?
Jeg har skrudd sammen de knoklene ortopedene har ment trenger det. Ja bortsett fra den høyre albuen da. Der ville ortopedene egentlig operere, men siden jeg var gravid var det ikke smart med narkose. Så da skulle vi se det an og heller ta operasjonen etter fødsel. Vel, albuen fungerte greit så da lot vi det være, og ja også den beslutningen ble tatt av ortoped og ikke av meg.
Jeg spiser pliktskyldig de medisinene legene foreskriver. Enten det er mot diabetes eller høyt blodtrykk. Og ja, jeg tar hensyn til diabetesen i hverdagen. Både når det gjelder hva jeg spiser og at det er effektivt å få ned blodsukkeret ved å bevege seg.

Det jeg i etterpåklokskapens lys kanskje ser at jeg har gjort feil er at jeg har arbeidet så mye og så hardt i alle år. Jeg tror jeg hadde hatt bedre helse i dag hvis jeg hadde tatt mer hensyn til min egen helse og de utfordringene jeg er født med og har ervervet opp gjennom livet. Det hadde kanskje holdt med full stilling og så droppet mye av overtiden og ange av de ekstravaktene jeg påtok meg mer som følge av plikt enn av lyst.

Mulig det er derfor jeg blir så sint når jeg hører Tonje Brenna og andre besserwissere snakke om arbeidslinja. At det skal lønne seg å arbeide.
Vel jeg har helt fra jeg var relativt ung arbeidet mye og hardt. Hadde min første sommerjobb sommeren jeg fylte 16 og har vært i arbeid siden da. Enten ved siden av skolegang og studier eller i full stilling frem til det ikke gikk lenger for noen få år siden.
Jeg er usikker på om det virkelig har lønt seg når jeg sammenligner meg med folk som har hatt mer rolige dager opp gjennom livet.
Jeg sitter her i dag med en kropp som gir meg mange plager og en økonomi som har blitt langt mer anstrengt etter at jeg sluttet å arbeide og gikk over på AAP.

Dette ble et ganske så sutrete innlegg. Jeg beklager det. Noen ganger er det bare godt å få lettet på trykket.

Jeg ser ikke så svart og mørkt på livet mitt som det kanskje kan virke som når du leser dette innlegget.
Jeg har stort sett mer fokus på mulighetene enn begrensningene.
Jeg ser ikke mørkt på fremtiden. Jeg skal lage meg et godt liv med den kroppen jeg har.
Det hender hodet blir litt fult av mørke tanker når kroppen er vond og man ikke får sove. Tanker om så mangt, og ikke bare om egen helse. Alt behøver ikke deles på blogg.

Nå skinner sola fra klar himmel og det er en nydelig dag. Den skal jeg bruke på best mulig måte. Skyve de mørke tankene vekk og lage meg en god dag.

 

 

Minus 21 kilo – og ei fornøyd kjerring.

Siden denne kjerringas storhetstid (på flere måter) har jeg gått ned 21 kilo. Det er jeg både glad og stolt over. Men ikke så stolt at jeg hviler på mine laurbær. Jeg vet hvor raskt de kiloene spretter på igjen hvis jeg hviler for mye, enten det er på laurbær eller sofaen.  Forresten gjør det ikke noe om det forsvinner noen flere kilo. Det er fremdeles nok å ta av.

Jeg drømmer ikke om å bli slank og lekker igjen. I ungdommen var jeg rene Twiggy. 175 cm høy og 54 kilo var den versjonen av meg som gikk på gymnaset. Usikker og engstelig. Ikke mye til felles med den matrona som boret øynene i direktører så vel som ordførere og fortalte dem hvor skapet skulle stå.
Nå tror jeg ikke det var selvtilliten som var lagret rundt hofter, midje og lår men jeg trenger ikke ha en slank kropp for å være fornøyd med meg selv som menneske.
Nei, den eneste grunnen til at jeg hilser vektnedgangen velkommen er helsegevinsten og ikke minst at det er godt å slippe å drasse på de 21 ekstra kiloene.

Jeg beveger meg lettere uten de ekstra kiloene. Det er nok av andre skavanker på denne kjerringa som begrenser bevegeligheten så alt som letter er bra. Om jeg skulle finne tilbake til Twiggy-formen så ville fremdeles de helseutfordringene og skavankene være der.

Jeg skal ikke starte å ramse opp helseutfordringer. De som kjenner meg og ser meg i hverdagen vet at de er der, det har jeg akseptert og lært meg å leve med.

Jeg gleder meg over vektnedgangen. Gleder meg over at det er mindre tungt å bevege seg, mindre i veie når jeg skal bøye meg at klærne er videre og at jeg kan gå ned en størrelse eller to når jeg kjøper nye klær. Her om dagen fabla jeg om å prøve bunaden. Den har jeg ikke brukt siden barnedåpen til Eldste Sønn i 1995. Kom raskt til at jeg nok må enda mer ned før jeg behøver å hente den ned fra loftet.

Dette bildet er tatt i 21. Jeg var nok ikke på mitt største da, men større enn i dag. På bildet driver jeg med noen gymnastiske øvelser i forbindelse med noe på blogg. Eller jeg har mest latterkrampe fordi jeg ikke får til øvelser som ser lekende lett ut.
I dag prøvde jeg å gjøre den samme øvelsen, og det gikk lekende lett. Jeg er blitt smidigere og mer bevegelig. Det er positivt.

Det er og veldig positivt at vektnedgangen har hatt en positiv effekt på blodsukkeret.
Om det er vektnedgangen, mer bevegelse eller mindre stress som har gitt det gode resultatet vites ikke. Antakelig har alt bidratt, alt henger sammen.

Og det er vel budskapet mitt i dag. Alt henger sammen. Vektnedgang alene er ikke veien til lykke eller evig liv. Det er heller ikke alene veien til god helse. Kroppene våre er mer kompliserte enn som så.

Jeg har slitt ut kroppen min, eller den er ikke helt utslitt. Litt orker jeg jo. Vektnedgang gir meg ikke ungdommen tilbake. Det vil heller ikke gi meg en frisk kropp. Men vektnedgang kan hjelpe til å gjøre hverdagen lettere, belastningen på den slitne kroppen mindre og målet om å bli 100 litt mer oppnåelig.

Trangere nåløye for helsetjenester.

 

I dagens kommunestyremøte fikk vi en sak til behandling som fikk det til å grøsse ned over ryggen min. Vi skulle behandle en sak om innstramning av kriteriene for å få helse- og omsorgstjenester.
Når jeg snakker med folk så får jeg ikke følelsen av at de mener at vi i kommunen har vært for slepphendte med tildeling av kommunale helse- og omsorgstjenester. Heller tvert i mot.

Når det står i saksfremlegget at: Dette innebærer blant annet at kriteriene er presisert og konkretisert i forhold til lovverket, samt at de ble blir mer løsrevet fra organisering av tjenestene, betyr det i klartekst at det er jussen og juristene som skal bestemme hvilke helsetjenester den enkelte innbygger skal få. Ikke hjemmesykepleien, fastlegen eller annet helsepersonell.
Det er en endring som Rødt stiller store spørsmål ved hvor fornuftig er.

Vi forstår hvorfor kommuneadministrasjonen ut fra de rådende omstendigheter velger en slik ordning – jusen er klar og firkantet med lite rom for skjønn, følelser eller fornuft.

Saksfremlegget ga oss også svaret på hvordan vi kunne forhindre at tjenestene blir vesentlig forringet. Kriteriene danner det lokale lovverk for tildeling og selve tildelingspraksisen vil utvikles innenfor de til enhver tid gjeldende ressursrammer.
Det er altså opp til kommunestyret og gi helse og omsorgssektoren de ressursene den trenger for å gi gode og trygge tjenester, ikke bare tjenester innen for rammen av lovens definerte minimum.

Før ordføreren eller andre kommer med sin kommentar om budsjettinndekning og at vi i Rødt har andre og flere penger enn andre til rådighet som vi er vant med å høre når vi ønsker å bruke ressursene på en annen måte fortet jeg meg med å si at den budsjettmessige inndekningen leverte vi i Rødt forslag på allerede i desember. Rødt sitt budsjettforslag ga minst 9 millioner mer til helse, og omsorg enn det budsjettforslaget som fikk flertall. Og ja, vi hadde de samme rammene å forholde oss Det er således ikke snakk om «andre eller flere penger» Det er snakk om politiske prioriteringer.

 

 

Rødt stemte mot forslaget til vedtak.
Vi ser ikke noen grunn til at kriteriene skal endres, og mener kriteriene vedtatt i 2022 fremdeles bør være de rådende kriteriene.
Vi ønsket ikke at tilbudet innbyggerne får besluttes på grunnlag av juss og ikke på grunnlag av reelle behov.

Vi mener og at firkantede og rigide regler for tildeling av tjenester fort kan komme i konflikt med pasient- og bruker lovens bestemmelser om medvirkning.
I formålet for loven står det §1.1 for de som er mer opptatt av juss enn av medisin. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd.
Videre slår lovverket fast at Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient eller bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8.

Jeg sa ikke at kriteriene som lå til grunn i saksfremlegget er i strid med lovverket. Det vil være snakk om juridisk tolkning i enkeltsaker. For de som er opptatt av merkevarebygging og omdømme betyr det at den rette brukeren med de rette pårørende fort kan lage en sak i media om tilbud i strid med lovverket.

Vi i Rødt er opptatt av at vi skal ha gode og trygge tjenester for alle. Ikke bare de som skriker høyt i avisen, de som har pårørende som skriker for dem eller de som har økonomi til å kjøpe seg tilleggstjenester av private tilbydere.

Og som det sto i saksfremlegget tildelingspraksisen utvikles innenfor de til enhver tid gjeldende ressursrammer. Det tjenesten trenger er ikke endrede kriterier, men endrede rammer. Det er det opp til oss politikere å bevilge å prioritere våre ressurser slik at helse- og omsorgstjenestene får de rammene de trenger.

Vi var i mindretall som stemte i mot forslaget til de nye kriteriene. Det var bare oss i Rødt og MDG som gjorde det.
Høyrerepresentanten som er leder i Hovedutvalget tok sågar replikk på innlegget mitt og kalte det jeg sa for Strutsepolitikk. Jeg er litt usikker på hvem av oss som er den største strutsen. men det holdt jeg meg for god til å påpeke.

Det som derimot var litt positivt var at Arbeiderpartiet gikk langt i å love økte ressurser til helse- og omsorgssektoren ved neste korsvei, Det samme gjorde i grunn Frp, om mulig litt vagere signaler.

 

Litt matprat…

I går var det jeg som hadde ansvaret for middagen her i Drømmehuset. Det er ikke bilde av den du ser over her. Dette er et arkivbilde. Ser ut som en form for paella. Vi hadde wienerpølser i brød og/eller lompe. Enkelt og greit. Jeg var ute hos Høvdingen i går, og etter det var det møte i parolekomiteen til 1. mai. Sent hjem betyr lettvin middag.
Eller nå kom jeg ikke så seint hjem, for den eneste som møtte opp på det komite-møte var meg… Møtet ble utrolig kort, kan du si.

Kanskje ikke den sunneste middagen. Er jo til og med usikker på hvor mye kjøtt det var i de pølsene. Forhåpentligvis er det en god del potet i lompene. Får ha en sunnere middag i dag. Hadde en form med sei og masse grønnsaker på søndag, så jeg har ikke dårlig samvittighet for en litt enkel middag i ny og ne.

Jeg teller verken kalorier, mineraler, vitaminer eller annet fjas. Det jeg er opptatt av når det gjelder kosthold er å holde blodsukkeret på et akseptabelt nivå. Unngå at blodsukkeret stiger for raskt, og hvis det gjør det må jeg ut på tur. Øke forbrenningen og få ned igjen blodsukkernivået.
Blodsukker og kolesterolet. Blodpumpa er motoren i kroppen. Jeg vil ikke at den skal stoppe for tidlig. Hjerneslag og hjerteinfarkt er ikke noe jeg trakter etter.
På Diabetesforbundet sin side om kostholdsråd står det noe jeg har bitt meg merke i.

Det er også viktig å ha et kosthold som gir deg best mulig livskvalitet her og nå
– et liv du kan trives med.

Det tror jeg er et godt råd. Jeg ville ikke trives med et liv med for mye forsakelse og askese.  Jeg er mer opptatt av ja-mat enn nei-mat. Med det mener jeg at jeg er mer fokus av på hvilke matvarer som gir meg god helse-effekt enn å ha for mye fokus på at det og det bør jeg ikke spise.   Jeg vil jo leve, ikke bare overleve.

 

 

Kjerringa nå og som skjønnhetsblogger

Noe som er smart for alle, og spesielt for oss med diabetes, er å ta skikkelig vare på føttene våre. Fastlegen er nøye med å understreke det. Han vet jeg har planer om å bli hundre, og at jeg har lyst til å fortsette å rusle rundt. Da har du vel lyst til å beholde beina dine og? spør han, og vet at jeg er ei kjerring som tåler direkte tale.
Selvsagt har jeg lyst til å beholde beina, begge to helst. Vel er jeg litt oppgitt over det med all titanen som verker og er vondt og hovner opp når jeg belaster det litt for mye, men likevel har jeg ikke lyst til å kvitte meg med det. Det er ikke perfekt, men det fungerer til mitt bruk.
Eller, det gjør det kanskje ikke. Hadde beinet og resten av kjerring-kroppen fungert optimalt hadde ikke jeg vært utenfor arbeidslivet. Men livet har lært meg at det er bedre å avfinne seg med slik ting er og gjøre det beste ut av det i stedet for å sitte og sutre over alt som ikke er bra og hvor grusomt livet mitt er.

Nok om det. Det var liksom skjønnhet det her skulle handle om. Kanskje mer velvære og helse enn fornuft når jeg tenker meg om. Noen ganger går slike ting litt i hverandre.
I dag etter å ha gått tur med hundene og vasket kjellertrappa pluss litt annet husarbeid var ryggen vond og ankelen på det beinet med titan hovent og vondt. Det var på tide med en strekk med beina høyt og ryggen plan.
Hva passer vel da bedre ennå plassere føttene i to poser med fot-peeling samtidig?

Hvis du ikke har prøvd Baby-Feet før anbefaler jeg deg å prøve det. Føttene plasseres i to poser med fot-peeling en times tid, så tar du og vasker føttene godt, og etter et par tre dager begynner døde hudceller og gammel hæl-træl å flasse av.
Det er jo godt å gi føttene litt omtanke og pleie samt friske de opp litt etter en lang vinter innestengt i alt fra raggsokker til piggsko. Nå skal vi jo snart ut å sprade med lakkerte tær i sandaler.

 

I dag må det bli tur.

Himmelen er klar og sola har akkurat stått opp. Ennå er det litt kjølig ute. Det var is på bilvinduene da jeg sto opp klokka 05.30. Dette kommer til å bli en fin dag bare sola får litt mer tak.

Hvorfor jeg som i enkeltes øyne er en lat unnasluntrer står opp likt med sola? Svaret på det er enkelt. Det var for vondt å ligge. Når kroppen verker og er stiv er det vondt å finne en god stilling. Da er det langt bedre å stå opp og begynne så smått å bevege seg.

I går var en aktiv dag. Den kjennes fremdeles godt i kroppen, selv etter fem timers søvn.
Men det var hodet som var mest i aktivitet, ikke kroppen.
Joda, hundelufting på formiddagen og litt vandring rundt i byen mellom møtene gjorde at det sto fem kilometer på skrittelleren, så helt passiv var jeg ikke,

I dag ser ut til å bli en nydelig dag. jeg har ikke store programmet for dagen. jeg kjenner at restitusjon er det som må til. Da passer det godt med å rusle tur med hundene. Rusle rundt i mitt eget tempo uten å se på klokka, uten å være opptatt av hvor fort eller hvor langt jeg går. Bare rusle rundt og nyte våren og været.

 

 

 

 

La oss snakke om vekt…

Rosabloggerne har i mer eller mindre grad forsvunnet fra blogg.no. Tilbake er stort sett mennesker som har levd en stund, har mer livserfaringer og fokus på litt andre ting enn dagens outfit og det nyeste i sminke. Det betyr ikke at det er slutt på fokus på kropp her på blogg.no. Det er en del bilder av smørpakker og sprøyter. Smørpakker for å illustrere hvor mye den enkelte har gått ned. sprøyter for å illustrere middelet.

Dette innlegget er ikke skrevet for å hovere. Jeg har selv kvittet meg med mine “smørpakker”, og jeg har i en periode brukt Ozempic. Nå fikk jeg Ozempic på grunn av diabetes, men vektnedgang var en ønsket “bivirkning”. Dessverre hadde jeg flere bivirkninger som ikke var ønsket så jeg måtte kutte ut Ozempic.

Vektnedgangen har fortsatt, også etter at jeg sluttet med Ozempic. Sist jeg var hos legen hadde jeg gått ned fem kilo siden sist jeg var på vekta. Det kom noen overraskende gledeshyl fra meg da, Totalt har jeg gått ned over 20 kilo siden jeg var på mitt største. Da snakker vi om i løpet av noen år.  Jeg går for en langsom men forhåpentligvis varig vektnedgang.

Jeg skal heller ikke komme med noen løsning på hvordan folk skal klare å gå ned i vekt. Jeg tror det finnes nesten like mange forskjellige løsninger som det finnes overvektige. Det som hjelper for meg er ikke sikkert det som hjelper for deg. Vekt og vektnedgang er litt mer komplisert enn å bevege seg mer og spise mindre, selv om hva du putter i munnen og hvor mye eller lite du beveger deg selvsagt har en innvirkning.

Det jeg tror har ført til vektnedgangen for min del er livsstilsendring. Jeg lever langt mer sunnere nå enn jeg gjorde da jeg var på mitt største. Mindre stress, færre baconpølser og cola mellom slagene, bedre døgnrytme etter at jeg sluttet med nattevakter, mer ro rundt måltidene. Jeg sluker ikke maten med et halvt blikk på klokka fordi jeg skal rekke et møte eller en vakt, eller stapper inn på med middag når jeg ankommer Drømmehuset etter en lang dag.
Jeg beveger meg nok og mer.  I det minste når vi snakker om å bevege seg andre steder enn i sykehuskorridorer eller hastende mellom møterom.  Frisk luft er vel ikke direkte skadelig det heller.

I likhet med Heidi Rosander som er på plassen over meg på bloggtopplista i dag så har denne vektnedgangen ført til at noen klær har blitt litt store, litt rommelige. Glidelåser som nesten ikke gikk igjen går nå fint an å lukke, og bukser hvor jeg pleide å lure opp knappen når jeg satt i ro er nå så vide at jeg går og drar de litt opp med ujevne mellomrom (og knappen er selvsagt  kneppet.)  Til jul kjøpte jeg kjole utenfor stormoteavdelingen.

Det føles kanskje litt vemodig når klær jeg har hatt en stund og likt godt vandrer videre til Fretex fordi de har blitt litt vel store, men det er ikke så mange det har skjedd med ennå. Det er mest de som er store og slitte som har blitt luket ut av klesskapet. De som er like fine henger der fremdeles. Har for eksempel ikke ryddet kjoleskapet på en stund.
Vemodet viker stort sett plassen for den kriblende gleden jeg føler når et plagg virker mer rommelig enn vanlig, eller når jeg kan gå ned en størrelse eller to når jeg kjøper nye klær.

Himmelen er blå og sola skinner. Det har vært kuldegrader i natt, var is på bilruta da Yngste Sønn dro på jobb. Dette blir en fin dag. Temperaturen skal stige opp mot 10 grader. Sikkert mer i sola. Jeg så at Solliv startet badesesongen i helgen. Kanskje jeg skal starte sommerkjolesesongen i dag? Jeg skal i det minste finne frem småskoa.

 

Nyte dagene.

Jeg synes ikke du skal tenke så mye på at du burde jobbet sa et menneske til meg her om dagen. Ta et glass vin, kos deg og nyt dagene. Det fortjener du.  
Det var hyggelige ord. Sagt av en person som så meg på jobb på slutten jeg var i arbeid. Som så hvor sliten jeg var, og hvordan alt fra gange til holdning ble preget av det i løpet av en arbeidsdag. En person som vet hvordan arbeidsdagen på en travel røntgenavdeling er.
Det betyr langt mer hva slike mennesker som kjenner meg måtte mene enn hva ukjente folk lirer av seg i kommentarfeltet.

Jeg skal nyte de gode dagene. Nyte at jeg har mulighet til å ta hensyn til kroppen min, og også unne den den hvilen den trenger. Jeg vet jo innerst inne at det livet jeg levde og elsket ikke hadde holdt i lengden. Planen min var å jobbe til jeg stupte. Jeg er glad jeg stoppet før det gikk så langt, selv om jeg tror jeg ikke var langt fra det stupet.

“Jobben” min nå er å ta vare på kroppen. Gjøre ting som gjør den godt.  Som turer med hundene og å være fysisk i bevegelse. Gjøre husarbeid og hagearbeid. Høre det knirke i stive ledd og kjenne at muskler som ikke har blitt brukt på en stund har blitt brukt litt mye.
Men og å holde hjernen vital og i gang med å drive med politikk, blogge og reflektere over livet.
Å holde kroppen i gang betyr mer enn å trene muskler og ledd. Hjernen er og en del av kroppen.

Jeg skal prøve å legge den dårlige samvittigheten for at jeg ikke lenger er i arbeid vekk. Se at jeg bidrar i samfunsveven på min måte. Vite at jeg har bidratt mye i mange år.
Nå skal jeg ta vare på meg selv, kroppen min og helsa mi. Sette egne behov først. Jeg har faktisk fortjent det.

 

 

Litt flatt batteri.

Morgen. I dag dropper jeg “God” foran morgen.  De to ordene “god” og “morgen” hører sjelden sammen for min del. Hadde jeg hatt en slik klokke som viser energinivået mitt er jeg redd det hadde vært på minus i dag.
Så i dag skal jeg ikke gjøre stort. I dag skal jeg ha fokus på restitusjon, surre rundt i min egen boble og gjøre det jeg føler for der og da.

Været innbyr ikke til mye aktivitet. Det skal regne i hele dag. Regn og 2 grader. Frister ikke akkurat å slå seg ned i kurvstolene på trammen, selv om det er det jeg har mest lyst til. Å være ute og nyte våren. Våren som lar vente på seg.
Eller, egentlig er vel mars-regn vår det og. Regn som vasker snø, is og vinter vekk.

Jeg skal slutte å klage. Dagen har så vidt begynt. Når jeg bare får våknet litt sakte blir det bedre. Jeg har hatt et par fine dager med litt mye aktivitet. Det merker jeg på kroppen i dag. Når jeg bare får våknet sakte i mitt eget tempo går det seg nok til. Sitte her med tekopp og tastatur i min egen lille boble. Ikke noe jeg skal heller må. Ingen klokkeslett jeg må forholde meg til i dag. Bare la dagen gli sakte av sted og gjøre ting i mitt eget tempo når jeg føler for det.
Lage meg en god dag.

Forbanna sunnhet

Noen ganger snubler du over noe på nett hvor du bare blir sittende å nikke. Noen har satt ord på akkurat det du føler. Slik hadde jeg det tidligere i dag da jeg leste denne artikkelen i Aftenposten.  I artikkelen tar den danske filosofiprofessoren Morten Ebbe Juul Nielsen et oppgjør med det overdrevne fokuset på kropp, helse og kosthold i dagens samfunn.

Aldri før har det vært et større fokus på å få den biologiske klokken til å tikke så sakte som overhodet mulig. Det er viktige grep for helsen her og reversere aldring der. Målet for folk er å ramle ned i grava som en supersprek 95 åring.

sier filosofiprofessoren. Han ser og på det som en naiv og egoistisk drøm.  Han synes denne trenden ikke bare har gått for langt, men alt for langt. 
Han mener vi i stedet bør flytte fokus over på velvære.
Ikke det at han er motstander av å leve sunt, men det å leve sunt må er mer middelet enn selve målet.
Du skal holde deg i høvelig god form, fordi du vil ha velvære. Velvære er målet! Sunnhet er kun et instrument for å nå målet.
For meg høres det fornuftig ut.

Han mener og a mange føler seg “presset” til dette sunnhetstyraniet. Man må jo følge strømmen, være som “alle andre”:

Nielsen mener og at all det overdrevne fokuset på sunnhet er egoistisk og går ut over relasjoner til familie og venner. Det synet får han delvis støtte for hos Jon Storm-Mathisen, Lege og hjerneforsker ved UiO.

– Bruker du all tid og ressurser på helsen, tror jeg ikke det er bra. Hverken for helse eller sosiale relasjoner. Da kan du nok si at det er egoistisk.

Han tror at vi akkurat nå er inne i en periode hvor det er litt for mye fokus på hva som er “sunt”, og særlig for mye bruk av kosttilskudd med dårlig dokumentert nytte.

Nielsen mener folk burde gå en runde med seg selv. Bruker du mye tid på egen helse fordi du selv vil? Eller er det fordi du ønsker å leve opp til noen forventninger satt av samfunnet?

Til slutt i artikkelen kom han med et godt råd til vi som leste artikkelen, et råd jeg gjerne stiller meg bak.

– Gjør det som gjør deg glad. Hvis ikke, gi litt mer f!