Mange har sikkert fått med seg kunstverket «Komiker» av den italienske kunstneren Maurizio Cattelan. Dee vet den bananen som er tapet fast til en vegg med gaffa-tape.
Fo tiden er bananen, jeg mener selvsagt kunstverket, utstilt på Pompidou Metz-museet i Frankrike Der var det e n besøkende som sist lørdag tok seg den frihet å ta en smakebit av bananen. (Jeg mener fremdeles kunstverket.)
Sikkerhetsvakter på museet grep «raskt og rolig inn», ifølge en uttalelse. De sørget også for at en ny banan ble montert på veggen «i løpet av minutter». Bananen blir regelmessig byttet ut, etter instruksjoner fra kunstneren, så det ville uansett ha skjedd før eller siden, ettersom bananer er en bedervelig frukt.
Jeg likte ideen om å smake på kunsten.
Et annet spørsmål som melder seg i mitt hode er om dette er snakk om original kunst eller en reproduksjon gjort av amatører. Jeg mener siden den opprinnelig bananen kunstneren tapet fast blir byttet ut regelmessig av sikkerhetsvakter ved museet så er det jo ikke den kunsten kunstneren leget, men i beste fall en reproduksjon laget av en ungdom som har feriejobb som sikkerhetsvakt.
Vil ikke det gjøre bananen, unnskyld nok en gang. Jeg mener selvsagt fremdeles kunstverket, Vil ikke det gjøre kunstverket mindre verdifullt? Jeg mener mer eller mindre gode reproduksjoner pleier ikke ha den samme verdien som originalen….
Jeg liker å stikke innom forskjellige kunstutstillinger, gallerier og museer av og til. Ikke for det jeg har så greie på kunst, men fordi kunst gir meg noe å reflektere over.
Hvis man tenker på bildekunst er det ikke alltid de bildene jeg kunne tenkt meg å henge på stueveggen i Drømmehuset som fenger mest. Kunst kan like gjerne provosere som å kun være vakker utsmykning. Det er mulig jeg hat misforstått. Jeg har som sagt ikke særlig greie på kunst. Er ikke et av formålet til kunst at det også kan provosere? Musikk, litteratur og annen kunst skal vel ikke kun være mainstream underholdning?
I Aftenposten her om dagen leste jeg noe jeg både fant latterlig og, litt provoserende. Latterlig fordi saken er for dum, men samtidig provoserende fordi det er et tegn på hvor langt krenkehysteriet har nådd i dagens samfunn.
Utstillingen ved navn Lisens til å fornærme som skulle stilles ut ved galleriet TownSq i London ble avlyst bare to timer før den skulle åpne. Utstillingen skulle vise frem satiretegninger fra kjente, britiske aviser som The Guardian og The Times, men galleri-eierne fikk kalde føtter og avlyste utstillingen rett før dørene skulle åpnes. Begrunnelse; De var redd for å støte noen.
Jeg har full forståelse for at satire ikke er for sarte sjeler. Har vel forstått det etter noen ganger å ha skrevet litt satire over blogg-kollegaer. Men hvis man frivillig oppsøker en utstilling av satiretegninger, og så blir støtt eller krenka over at du møter satire….. Ja, jeg vet ikke, men har du ikke da oppsøkt feil utstilling?
Vi er på helt ville veier hvis vi ikke kan godta noe annet enn det som er tannløst og politisk korrekt.
I går skrev Gry i et innlegg hun kalte Nå er det pinlig å være menneske
Det er påske, og som seg hør og bør valfarter fremdeles horder av mennesker i vårt angivelig opplyste samfunn til kirken i de kommende høytidsdager.
Jeg lurer på hvordan hun har fått for seg at det valfarter horder av mennesker til kirken. De lange køene av bilen som slynger seg oppover Hallingdal, Valdres eller andre fjellstrøk er ikke enn kø av mennesker på åndelig søken mot kirken. Det er til fjells de skal. Det er hytter, lammelår og påskekrim som kaller, ikke kirkeklokker.
I dag, på selveste Palmesøndag tok jeg turen til Hval kirke for å kunne bevise min påstand om at det ikke er horder av mennesker som valfarter til kirken. Bildet over er tatt midt under høymessen. Synes du ser horder av mennesker? Vi var totalt med presten 12 i kirkerommet pluss organisten oppe på galleriet. På bildet er presten gjemt bak søylen. Vi var så få i kirkerommet at det var nesten pinlig å ta frem telefon for å dokumentere.
Hval kirke er kirken på Hallingby, 6 minutters kjøring fra Drømmehuset. Jeg har aldri vært inne i denne kirken før. Det var og en god grunn for å dra dit. Jeg er, som rn del av leserne mine har forstått, veldig glad i kirker.
Kirken ble oppført etter de samme tegninger som arkitekt Chr. H. Grosch hadde utarbeidet 1854 for ny kirke i Begndalen, som sto ferdig 1859. Nes kirke i Ådal ble også bygget etter de samme tegninger og innviet 1860. Hval kirke ble innviet l. okt. 1862.
Opprinnelig hadde kirken rosa tømmervegger. I 1924 ble den panelt innvendig og trukket med maskinpapir som ble malt av Torvald Olsen Søhol.
Altertavle med maleri av oppstandelsen, kopi etter Adolph Tidemand malt av C. Brun i 1879. Altertavlen er gitt av stortingsmann David Swensen, Skollerud.
Orgelet sies i «Norges kirker» å være bygget av Jørgen Filtvedt i 1890 og skal være det eneste Filtvedt-orgelet som er bevart og i bruk uten endringer. Det er i så fall bemerkelsesverdig gammelt.
Klokkene er støpt av J. Warner &; Sons, London. De er fra kirken var ny.
En ganske så vanlig norsk bygde-kirke med andre ord, uten den mest spennende historien. Ble selvsagt litt nysgjerrig på han stortingsmannen..
Vi var en tur på Nasjonalmuseet i går. Selv om dagen ikke ble akkurat slik vi tenkte, ble det jo en fin dag. Vi koste oss på museet når ting fikk roet seg. Jeg fikk sett de tingene jeg hadde bestemt meg for å se, og mye mer. At jeg her jeg sitter nå ikke aner hvem som har laget denne statuen eller hva den heter er uvesentlig. Bildet tok jeg fordi jeg likte den, og så at det ble et fint motiv med soldaten eller hva han er han i bakgrunnen. Jeg skal garantert tilbake til Nasjonalmuseet ved en senere anledning.
Jeg hadde på lista over ting jeg hadde tenkt å se Yayoi Kusamas «Narcissus Garden». Det fikk jeg og ble gledelig overrasket.
Narcissus Garden som Kusama lagde i 1966 refererer direkte til den greske mytologiske figuren Narcissus, en slående vakker ung mann som forelsker seg i sitt eget speilbilde og kaster bort livet ved å stirre besatt på seg selv. Myten har siden fungert som en advarsel mot farene ved forfengelighet og selvopptatthet. Med sine 1300 speilkuler inviterer verket oss inn i et uendelig hav av refleksjoner, hvor vi aldri kan unnslippe vårt eget speilbilde. Slik skapes en fascinerende dialog mellom kunst og mytologi, selvbilde og selvbevissthet.
Jeg hadde jo lest dette, og har jo blitt veldig glad i kunsten til denne kunstneren som jeg synes sprer glede ved skulpturene og installasjonene sine. Så også denne gangen.
For de 1.300 speilkulene lå ikke pent dandert bak sperringer. De lå i et rom som hadde et tykt grønt vegg-til-vegg-teppe, og midt blant ballene stabbet små barn rundt og trillet ballene til foreldre eller over i neste klynge av spelballer. Jeg fikk ikke tatt noe fint bilde av installasjonen eller rommet. Jeg fotograferer ikke andres barn, men hele rommet gjorde meg glad.
En annen del av utstillingen jeg hadde bestemt meg for å få med meg var kjolene til Dronningene Maud og Sonja. Det var mange fine kjoler, slik som denne røde.
Noen jeg fant litt vel fargerike til en dronning. Og så var det sko. Det synes jeg var gøy. Skomoten har jo og endret seg opp gjennom årene, selv om det kanskje går litt i sykluser. Kanskje burde jeg ta med Datteren hit en gang. Hun arbeider i skobutikk og har sikkert meninger om de fleste av skoene.
Ellers var det mye å se. Jeg fant bilder av Eilif Petersen, av Peder Aadnes og av mange andre jeg har hørt om men kanskje ikke har fordypet meg så mye i som Petersen og Aadnes. Hvorfor jeg ikke tok noen skikkelig bilder av verkene deres i går vet jeg ikke. Jeg hadde liksom bare gått lei. Kanskje skal man nyte kunsten der og da, og ikke være så opptatt av å fotografere den?
Joda. Jeg tok bilder nok. Men altså ikke av verkene til disse billedkunstnerne.
Bildet heter Søkende i død sebra, og er malt av Bjørn Carlson. Jeg sier ikke at jeg likte bilde, men det varnoe ved det som trakk til seg min oppmerksomhet. Kanskje må jeg lese meg litt opp på denne Carlsen.
Jeg fant og en ny hullete mann. Langt mindre enn han jeg fant på Bærums verk i fjor høst og som jeg har brukt bilde av på blogg flere ganger. Regner med at de er laget av samme kunstner. Ved å søke litt finner jeg ut at denne fyren heter Light Bulb Man og er laget av Bjarne Melgaard. Litt mer søking og ja, det stemmer. Det er Melgaard som også har laget mannen på Bærums Verk. Den heter og Light Bulb Man, selv om den er betydelig større.
Den gjennomhullede mannsfiguren «Light Bulb Man» ble først presentert som et verk allerede i 1997, og er som sådan et av motivene kunstneren har arbeidet med lengst.
leser jeg når jeg forsøker å bli klokere. Det finnes nok flere hullete menn der ute. Jeg sæler litt, og ja det gjør det. Men jeg skal ikke utbrodere det her. Kanskje i et annet blogginnlegg. Vi får se.
Kunsten på Nasjonalmuseet dekker et vidt spekter. Jeg avslutter min runde der med et bilde av en dåpsengel Dere vet jeg er jo vldig glad i kirker og kirkekunst.
Jeg vet jeg skrev i går at jeg skulle være flink, få unna noen prosjekt som har ventet en stund. Og ja jeg ryddet den hylla i kjellertrappa som jeg sa jeg skulle, men ellers ble mye av dagen tilbragt ute. Det er sommer på mine kanter, ennå vi så vidt har begynt på april.
Det er en ting et langt liv har lært meg, og det er at skal jeg få mest mulig ut av sommeren må jeg nyte de sommerdagene som er. Jeg håper på en lang og solfylt sommer, men det har man ingen garanti for. Så i går ble det å nyte sola prioritert høyt.
Jeg fikk også med meg Gamle Gubben Grå på en aldri så liten tur. Vi tok turen til Kistefoss. Sesongåpning er 4.mai, men skulpturparken er alltid åpen. (Selvsagt mot litt betaling). Det var absolutt ikke feil å vandre rundt der med hundene og nesten ha hele parken for seg selv. Joda. Det var en del arbeid i parken. Mye som skal vaskes og vedlikeholdes og være klar til sesongstart. Vi så også et par andre med hund, men det var ingen trengsel, ingen kø og ingen forstyrrende mennesker når jeg skulle fotografere.
Nå løp jeg ikke rundt og tok bilde av alle skulpturene i går. Det har jeg gjort flere ganger før. I går ruslet jeg bare rundt og fotograferte de motivene jeg fant og følte for å forevige. Som en krakk i skogen. Ingen kunstinstallasjon. Bare et sted å sette seg ned og nyte området, og kanskje et kunstverk på litt avstand.
Noen skulpturer måtte jeg jo ta bilde av. Det var jo et fantastisk foto-lys, og en fantastisk vårdag. (sommer).
Jeg har alltid vært svak for denne installasjonen. Tumbling Tacks av Oldenburg og van Bruggen. Tumbling Tacks er fire sterkt forstørrede tegnestifter i fritt fall nedover traseen til den gamle taubanen som var her før da Kistefoss var et tresliperi.
Jeg har blitt glad i kunstneren Yayoi Kusama. Det er hun som har det “rommet med de fargerike ballene” som vi så da vi var på Hennie Onstad kunstsenter. Jeg syntes hennes skulptur Shine og Life hadde fått en dårlig plassering på kunstsenteret, men da jeg sjekket hjemmesiden til Kistefoss ser jeg at det nok ser bedre ut når sesongen starter. Da er det vann. Må nok ta en tur tilbake å nyte den til fulle da.
Den formelig vokser opp av vannet, en gedigen rød og hvit-prikkete kreasjon leser jeg på hjemmesiden. Med sine buktende tentakler stigende opp av vannet i tresliperiets gamle vanninntak, er verket et monumentalt eksempel på Yayoi Kusamas livslange besettelse med repetisjon av mønstre og farger. Verket er laget stedsspesifikt for Kistefos og er inspirert av naturen, vannet og industrien på området. Jo jeg må helt klart tilbake å se kunstverket i all sin prakt når sesongen åpner. På søndag skal jeg forresten betrakte enda ett av Kusamas verk. Da skal Svoger, Gamle Gubben Grå og jeg på Nasjonalmuseet. Jeg vet at en av hennes installasjoner er der.
En annen grunn til at jeg må tilbake til Kistefoss til sommeren er at jeg ikke har vært inne i The Twist. Ja, det er nesten pinlig. Jeg som bor så nære at jeg strengt tatt kunne ha gått dit (litt langt) har altså ikke besøkt dette bygget som har fått positiv omtale i medier over hele verden. Både Bloomberg og The Daily Telegraph har kåret The Twist til en av de vakreste og mest spennende bygningene som åpnet i 2019. Jeg hadde altså ikke vært på Kistefoss siden 2018 da vi tok turen i går. Det er sannelig på tide med en ny tur i åpningstiden denne sesongen.
Vel hjemme ble det rydding av hylla jeg hadde lovet meg selv, og så ble det lunsj på terrassen. En aldeles nydelig dag.
Noen ganger døler denne kjerringa seg ikke fult så klok og kunnskapsrik som hun gjerne ønsker å fremstå. Sånn er det i kveld. Jeg har sittet her den siste timen og skrevet et langt og interessant (?) innlegg om kunstneren Eilif Peterssen og kunsten hans.
Bakgrunnen var jo at jeg i går for første gang fikk se ett av hans malerier i virkeligheten, og ikke bare på bilder. Det var litt stort for meg. Denne kunstneren som var stor fra1870-tallet og en stund ut på 1900-tallet har en tilknytning ti gården jeg kommer fra, og jeg har hørt om han fra jeg var jeg var barn.
Bildet over er hans Nocturne som han malte i 1887.
Det står alle de stedene jeg leste om dette bildet og om kunstneren at dette maleriet er en fortsettelse av bildet Sommernatt som han malte året før, i 1886.
Her jeg satt og lirte av meg mer eller mindre velvalgte setninger om så vel nyromantikken som stilperiode og penselføring, temaer jeg kanskje ikke har den største kunnskapen om, ble jeg nysgjerrig på hvordan maleriet Sommernatt så ut. Så jeg tok et lite google-søk, og fikk opp et bilde som virket relativt kjent. Eller kjent og kjent. Jeg hadde i det minste sett det nylig. Jeg sjekket bildene fra i går.
Her står Svoger og studerer Sommernatt malt av Eilif Peterssen. Et av hans mest berømte bilder, som jeg nesten gikk glipp av i går. Eller jeg så jo maleriet. Likte det, men jeg fikk ikke med meg at det var Peterssen som hadde malt bildet. Snakk om lite oppmerksom kjerring.
I går da vi var på Hennie Onstad kunstsenter. var det jo først og fremst julegave til Svoger. Han har fått en aktivitet med oss i måneden dette året. Jeg har en tanke om å samle mange bilder fra disse aktivitetene og lage en fotobok når året er over. Jeg er derfor ganske opptatt av å ta noen bilder av han, og helst bilder hvor han ikke ser at jeg fotograferer han. Jeg synes de ofte blir mer naturlig. I går fikk jeg en slik mulighet da han sto å studerte dette maleriet. Så fokuset mitt var akkurat da langt mer på bildet jeg skulle ta enn bildet som hang på veggen.
Utstillingen med Christian Skredsvig, som vi var i da dette bildet ble tatt, hadde som tema; Mot det moderne. I utstillingen undersøkes Skredsvigs kompliserte forhold til modernismens tendenser ved blant annet også å trekke inn flere andre kunstnere, som Edvard Munch, Kitty Kielland, Harriet Backer, Erik Werenskiold og Eilif Petersen. Dette hadde jeg lest meg opp på i forkant, og hadde da som plan å få se ett eller flere av bildene til Eilif Peterssen, som jeg jo hadde hørt om helt fra jeg var barn.
Det fikk jeg jo. Jeg var virkelig glad og begeistret da jeg oppdaget Nocturne. Så begeistret at jeg altså ikke oppdaget at det hang rett ved Sommernatt før altså over ett døgn etter at jeg kom hjem fra utstillingen.
ja, ja. Man lærer så lenge man lever. Mulig jeg burde tatt meg litt mer tid i den utstillingen. Hvem vet, kanskje det var mer jeg gikk glipp av.
I går var Gamle Gubben Grå, Svoger og jeg på Hennie Onstad kunstsenter. Mye å se på, ikke alt falt like mye i interesse. Men installasjonen til Yayoi Kusama falt i smak hos oss alle tre. Hvem blir ikke glad omgitt av glade farger som her?
Kusama er en 95 år gammel japansk kunstner. Hun er glad i farger, og er slik jeg opplever henne en leken kunstner. Sånn kunst blir jeg glad av, selv om jeg kanskje ikke ville ha det hjemme. På Kistefoss, rett gjennom skogen her, har de en 6 meter rød og hvit-prikkete kreasjon som stiger opp av vannflaten. De har vært på museet siden 2019, men jeg har ikke sett den annet enn på bilder. Tydeligvis på tide med en ny tur til Kistefoss, men det tar vi når sesongen åpner. Tipper veiene der borte er ganske så glatte og isete nå.
Neste måneds tur med Svoger går til Nasjonalmuseet. Der er det og en installasjon med Kusama. I søylerommet er Narcissus Garde utstilt. En installasjon som først ble vist som et uoffisielt bidrag til den 33. Venezia-biennalen i 1966. Hun har holdt på en stund, Yayoi Kusama. Den må vi få med oss når vi er på Nasjonalmuseet i slutten av mars.
Nå vet jeg og hvem jeg skal lese meg litt opp på før den turen. Det er alltid litt gøy å kunne bidra med litt fakta når vi er på disse utfluktene våre. Så det blir nok en liten Yayoi Kusama forelesing fra denne kjerringa når vi er på Nasjonalmuseet.
Tror ikke vi skal satse på å rekke absolutt hele museet på en dag. Kanskje mer ta for oss enkelte utstillinger, og da er det jo greit å ha en mening om hvem eller hva vi må få med oss.
I dag har vi vært litt kulturelle og tatt turen til Hennie Onstad kunstsenter på Høvikodden sammen med Svoger. Han har jo fått en opplevelse i måneden av oss i julegave, og i dag var det tid for litt kunst.
Han fortalte meg allerede i vestibylen at han i grunn ikke var så opptatt av kunst, men han liker jo at vi finner på noe. Jeg forsikret han om at jeg heller ikke er en sånn som står i timesvis ved hvert maleri og reflekterer over hva kunstneren må ha ment med bildet. Men at det jo er gøy å kikke litt, se hva man liker og ikke liker.
Det er flere forskjellige utstillinger på Hennie Onstad kunstsenter for tiden. Vi var først innom avdelingen hvor Hans/Jean Arp og Sophie Taeuber-Arp sine verk blir stilt ut. Dette kunstnerparet fra Tyskland og Sveits var dødt på slutten av 1880-tallet, var to pionérer innen 1900-tallets abstrakte kunst.
Ikke helt vår smak. Vi brukte ikke så veldig mye tid på denne delen av utstillingen.
Diskuterte litt om dette bildet forestilte en elg, men synes det ble litt feil med de klørne.
Skulpturene eller installasjonen deres falt mer i smak enn bildene.
Et eget tom er viet Sonja Hennie og premiessmlingen hennes. Imponerende.
Så var det en utstilling viet den tyske avantgarde-kunstneren Kurt Schwitters (1887-1948) og hans kollegaer og etterfølgere. Heller ikke den falt helt i smak hos oss, selv om det var et kunstverk Gamle Gubben Grå ble stående å studere litt lenge.
Han hevdet at det var barberkniven han studerte så inngående. Den kommentaren ga i det minste meg en god latter.
Da var nok dette bildet mer i min smak, selv om jeg ikke helt husker hva kunstneren har kakt det.
Vi gikk så innom avdelingen hvor det var en utstilling med Christian Skredsvig. Dette er kunst vi både kjenner og skjønner mer av.
I denne utstillingen hadde jeg lest at det også skulle være et maleri av Eilif Peterssen, en kunstner som tilbragte en del somre på gården hvor jeg vokste opp. Han var så begeistret for gården vår eller navnet, for da han bygde hus i Lysaker i Bærum i 1897 kalte han huset for Villa Pjaaka. Gården vår heter Pjaaka, som også er pikenavnet til min farmor.
Jeg har aldri sett noen av hans malerier i virkeligheten, bare på bilder, så det ville jeg gjerne finne.
Det var i grunn ikke så vanskelig, for det var et ganske stort maleri.
Maleriet heter Nocturne og er malt i 1889.
Etter Skredsvig hadde vi bare en kunstnere igjen, Yayoi Kusama. Kusma har to verk utstilt på Hennie Onstad. Det ene er Pumpkin og Hyme og life.
Hyme of life er en installasjon man kan gå inn i. Mulig det sier noe om hvor barnslig eller lite greie jeg har på kunst, for dette var det kunstverket jeg likte best.
Etter så mye kunst var det på tide med litt kaffe og skravling på kaffeen. Vi må jo være litt sosiale og, ikke bare kultiverte. Der kom vi i prat med ei som var en tidligere kollega av Svoger. En hyggelig avslutning på en koselig dag.
Skal vi dra på Høstutstillingen i Hønefoss? sa jeg til Gamle Gubben Grå søndag morges da vi var ferdig med frokosten og han hadde lest alle papiravisene fra i lørdag. Gamle Gubben Grå var ikke negativ, litt mer nølende. Så kan vi gå på Kafe Clint å drikke kaffe-latte, lokket jeg. Er det ikke slik at veien til mannens hjerte og medgjørlighet går gjennom munnen? Jeg mener jeg har lest det et sted.
Denne kjerringa pleier å få det som hun vil I det minste når jeg ønsker å få gjort noe annet enn husarbeid eller vedlikehold av hus og hjem. Da er jeg ikke like bortskjemt. Snart satt vi i bilen. Vi dropper kaffen, sa Gamle Gubben Grå i det vi svingte ut på E16, og så drar vi heller til Oslo etter at vi har vært på den utstillingen. Oslo? Så husket jeg. Gamle Gubben Grå var på Ullevål sykehus til en undersøkelse her om dagen. Da han kom hjem opplyste han om at det var loppemarked på Ullevål skole, hans gamle barneskole, denne helga. Dit hadde han lyst til å dra. Sikkert egentlig på lørdag, men da hadde jeg plutselig en annen avtale. Nå øynet han et håp. Vi satt jo alt i bilen, og han satt bak rattet.
Jeg sukket stille. Hvis vi skal til Oslo, drar vi rett dit sa jeg. Da utsetter vi høstutstillingen i Hønefoss til en annen dag. Den er åpen en uke til. Gamle Gubben Grå smilte fornøyd, og ga gass innover mot hovedstaden. Det er ikke bare jeg som ofte får det som jeg vil
Slik gikk det til at jeg plutselig befant meg i Ullevål Havenisseby og fotograferte teglsteinshus i engelsk stil omgitt av høstfarger i stedet for å fotografere kunst av lokale kunstnere i et leid lokale nede i Hønefoss sentrum.
I bilen hadde jeg ymtet frempå om at vi kanskje kunne ta turen ned i Wergelandsveien og gå på den “ordentlige” Høstutstillingen etter loppemarkedet, uten at jeg hadde fått noen lovnader om det.
Lopper er gjerne litt dyrere på Oslo beste vest enn på de loppemarkedene jeg oftest frekventerer, men det ble i det minste med et par bøker hjem. Jeg kan komme tilbake til de i et senere innlegg. Gamle Gubben Grå kjøpte og noen bøker.
Litt gøy å være på Ullevål skole. En skole fra 1926 som byantikvaren har funnet verneverdig og registrert som kulturminne – og den er, selv om deler av bygningen snart er 100 år gammel, fremdeles i bruk som offentlig skole. Offentlig skole for barna til en god del av Oslos godt bemidlete befolkning, uten at det skrikes høyt om helsefare og dårlige arbeidsforhold. På Hønefoss er alle barneskoler eldre enn 60 år for lengst stengt. Noen hevder at det er direkte helsefarlig å ha undervisning i så gamle bygg. (Det er vel og merke ikke foreldre og barn som kommer med slike uttalelser, men politikere og rådmann med større behov for å bygge monumentale bygg over egen storhetstid enn å ivareta det vi alt har.)
Det var e digresjon, men det er ikke fritt at jeg gjør meg noen tanker der jeg går rundt i den ærverdige gamle bygningen.
Kom vi oss på Høstutstillingen? Nei, vi gjorde ikke det. Men jeg fikk kaffe-latte på Åpent Bakeri på Damplass, fremdeles i Ullevål Havenisseby. Vi tok en kopp kaffe der mens vi ventet på at Lofthus Samvirkelag som jeg har hørt så mye om skulle åpne. Ja, det ligger og på Damplass.
Lofthus Samvirkelag svarte virkelig til forventningene. Hyggelig miljø, koselig vertskap og utsøkt mat. Jeg spiste hvit pizza med carpaccio av rein fra Røros, med granateple og rødløk. Gamle Gubben Grå gikk for ‘Nduja som var en pizza med en sterk blanding av svinekjøtt og paprika fra Calabria i Italia. Til maten drakk jeg en ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk. Den ligger visstnok i nærheten av St. Hans haugen.
Savnet overhode ikke noen av kunstutstillingene da vi tok en liten runde i Havenissebyen før vi satte nesa mot Hønefoss. Da hadde jeg vært innom Kolibri, delikatessebutikk vegg i vegg med Lofthus Samvirkelag, og kjøpt med meg to flasker med ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk og en flaske med Julegløgg fra Elins drøm, en gårdsbedrift på Skollenborg rett utenfor Kongsberg. (Det er ikke så lenge til jul..) Det er fremdeles åpent galleri hos Dag Hol en time til sa Gamle Gubben Grå da kom forbi huset hans, Hvis du fremdeles er fysen på litt kunst. Jeg så opp på villaen til Hoel og ristet på hodet. Ikke i dag. Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre da jeg begynte som speiderleder i Tåsen speidergruppe da jeg studerte. Gamle Gubben Grå hadde vært i Tåsen speideren siden han var en liten ulvunge. Når jeg startet som leder var han Rover og en slags materialforvalter. Hun som var leder for ulvungene sammen med meg sluttet som leder etter et års tid, og Gamle Gubben Grå ble assistent-leder for meg. En av ulvungene vi var ledere for var en av sønnene til Dag Hol, så vi var på hils med familien på slutten av 80-tallet, da Dag Hol drev og etablerte seg som kunstner. Vi liker begge kunsten hans, og jeg har lyst til å besøke galleriet hans. Men ikke i går. Jeg var i grunn fornøyd med dagen – og dessuten mett. Så det ble ikke noe kunstutstilling i går. Det byr seg sikkert en anledning en annen gang.
I et vindu på et galleri i Ålesund henger et bilde som Rune Furelid har malt. Ikke så rart, kanskje. Det er Furelid sitt galleri, så det er ikke uventet at det stiller ut hans kunst. Jeg har ikke vært i Ålesund og sett bildet, bare sett bilder av det i diverse avisartikler. Men du trenger ikke google mye før du finner bildet jeg teker på. Det er et bilde av Netanyahu fremstilt som Adolf Hitler.
Bildet skaper reaksjoner. Kunstneren har opplevd at amerikanske turister kommer inn i galleriet og skjeller han ut, eller spytter han i ansiktet. Ja, til og med den israelske ambassadøren i Norge har uttalt seg hardt og fordømmende om bildet på X. Dette går faktisk ikke an! Norge fornærmer et helt land!
Jeg er ikke historieløs. Jeg skjønner selvsagt hvorfor det føles ekstra provoserende at nettopp den israelske statsministeren blir sammenlignet med Hitler. Jødenes statsminister sammenlignet med mannen som hadde ansvaret for at flere millioner jøder døde under andre verdenskrig. Ja ikke bare døde i krigshandlinger men ble gasset i hjel som skadedyr. Klart en slik fremstilling av Netanyahu er provoserende.
Kunst skal gjerne provosere, mener jeg. Det får ofte de som ser kunsten til å tenke, reflektere. Slik Rune Furelid sitt bilde får. Selv om jeg er usikker på om spyttende amerikanske turister og en ambassadør som hamrer løs på tastaturet på X har brukt så overvettes mye tid på refleksjon.
For er sammenlikningen mellom Hitler og Netanyahu egentlig så dårlig? Merk dere at jeg skriver Netanyahu og ikke det jødiske folk. Det er statslederen som er avbildet, ikke folket. I denne sammenhengen tror jeg ikke kunstneren har sett på statslederen som et symbol for folket han leder. I det minste gjør ikke jeg det i mine refleksjoner.
Er ikke et folkemord et folkemord uavhengig av om det rammer jøder eller palestinere? Er det ikke like ille å ønske å utslette det palestinske folket som det var å ønske å utslette jødene?
Man har kanskje som nasjon rett til å ta igjen når terror og krigshandlinger rammer. Men må man ta igjen så til de grader med renter? Israel har drept langt flere palestinere en de som ble drept i terrorangrepet i oktober. Ikke bare litt flere, men mange ti-talls ganger så mange. Begynner det ikke å bli nok nå? Har det ikke vært mer enn nok døde lenge – på begge sider av striden?
Det er like vondt å bli lemlestet enten man er israelitt eller palestiner. Det er like vondt å miste en mor, en far , en bror, en søster uavhengig av hvilken Gud man tror på eller hvilket folk man tilhører.
Jeg synes bildet Rune Furelid har malt er bra. Provoserende tydeligvis. Men når blir man mest provosert? Er ikke det når provokasjonen har en snev an sannhet i seg?
