Noen ganger døler denne kjerringa seg ikke fult så klok og kunnskapsrik som hun gjerne ønsker å fremstå. Sånn er det i kveld. Jeg har sittet her den siste timen og skrevet et langt og interessant (?) innlegg om kunstneren Eilif Peterssen og kunsten hans.
Bakgrunnen var jo at jeg i går for første gang fikk se ett av hans malerier i virkeligheten, og ikke bare på bilder. Det var litt stort for meg. Denne kunstneren som var stor fra1870-tallet og en stund ut på 1900-tallet har en tilknytning ti gården jeg kommer fra, og jeg har hørt om han fra jeg var jeg var barn.
Bildet over er hans Nocturne som han malte i 1887.
Det står alle de stedene jeg leste om dette bildet og om kunstneren at dette maleriet er en fortsettelse av bildet Sommernatt som han malte året før, i 1886.
Her jeg satt og lirte av meg mer eller mindre velvalgte setninger om så vel nyromantikken som stilperiode og penselføring, temaer jeg kanskje ikke har den største kunnskapen om, ble jeg nysgjerrig på hvordan maleriet Sommernatt så ut. Så jeg tok et lite google-søk, og fikk opp et bilde som virket relativt kjent. Eller kjent og kjent. Jeg hadde i det minste sett det nylig. Jeg sjekket bildene fra i går.
Her står Svoger og studerer Sommernatt malt av Eilif Peterssen. Et av hans mest berømte bilder, som jeg nesten gikk glipp av i går. Eller jeg så jo maleriet. Likte det, men jeg fikk ikke med meg at det var Peterssen som hadde malt bildet. Snakk om lite oppmerksom kjerring.
I går da vi var på Hennie Onstad kunstsenter. var det jo først og fremst julegave til Svoger. Han har fått en aktivitet med oss i måneden dette året. Jeg har en tanke om å samle mange bilder fra disse aktivitetene og lage en fotobok når året er over. Jeg er derfor ganske opptatt av å ta noen bilder av han, og helst bilder hvor han ikke ser at jeg fotograferer han. Jeg synes de ofte blir mer naturlig. I går fikk jeg en slik mulighet da han sto å studerte dette maleriet. Så fokuset mitt var akkurat da langt mer på bildet jeg skulle ta enn bildet som hang på veggen.
Utstillingen med Christian Skredsvig, som vi var i da dette bildet ble tatt, hadde som tema; Mot det moderne. I utstillingen undersøkes Skredsvigs kompliserte forhold til modernismens tendenser ved blant annet også å trekke inn flere andre kunstnere, som Edvard Munch, Kitty Kielland, Harriet Backer, Erik Werenskiold og Eilif Petersen. Dette hadde jeg lest meg opp på i forkant, og hadde da som plan å få se ett eller flere av bildene til Eilif Peterssen, som jeg jo hadde hørt om helt fra jeg var barn.
Det fikk jeg jo. Jeg var virkelig glad og begeistret da jeg oppdaget Nocturne. Så begeistret at jeg altså ikke oppdaget at det hang rett ved Sommernatt før altså over ett døgn etter at jeg kom hjem fra utstillingen.
ja, ja. Man lærer så lenge man lever. Mulig jeg burde tatt meg litt mer tid i den utstillingen. Hvem vet, kanskje det var mer jeg gikk glipp av.
I går var Gamle Gubben Grå, Svoger og jeg på Hennie Onstad kunstsenter. Mye å se på, ikke alt falt like mye i interesse. Men installasjonen til Yayoi Kusama falt i smak hos oss alle tre. Hvem blir ikke glad omgitt av glade farger som her?
Kusama er en 95 år gammel japansk kunstner. Hun er glad i farger, og er slik jeg opplever henne en leken kunstner. Sånn kunst blir jeg glad av, selv om jeg kanskje ikke ville ha det hjemme. På Kistefoss, rett gjennom skogen her, har de en 6 meter rød og hvit-prikkete kreasjon som stiger opp av vannflaten. De har vært på museet siden 2019, men jeg har ikke sett den annet enn på bilder. Tydeligvis på tide med en ny tur til Kistefoss, men det tar vi når sesongen åpner. Tipper veiene der borte er ganske så glatte og isete nå.
Neste måneds tur med Svoger går til Nasjonalmuseet. Der er det og en installasjon med Kusama. I søylerommet er Narcissus Garde utstilt. En installasjon som først ble vist som et uoffisielt bidrag til den 33. Venezia-biennalen i 1966. Hun har holdt på en stund, Yayoi Kusama. Den må vi få med oss når vi er på Nasjonalmuseet i slutten av mars.
Nå vet jeg og hvem jeg skal lese meg litt opp på før den turen. Det er alltid litt gøy å kunne bidra med litt fakta når vi er på disse utfluktene våre. Så det blir nok en liten Yayoi Kusama forelesing fra denne kjerringa når vi er på Nasjonalmuseet.
Tror ikke vi skal satse på å rekke absolutt hele museet på en dag. Kanskje mer ta for oss enkelte utstillinger, og da er det jo greit å ha en mening om hvem eller hva vi må få med oss.
I dag har vi vært litt kulturelle og tatt turen til Hennie Onstad kunstsenter på Høvikodden sammen med Svoger. Han har jo fått en opplevelse i måneden av oss i julegave, og i dag var det tid for litt kunst.
Han fortalte meg allerede i vestibylen at han i grunn ikke var så opptatt av kunst, men han liker jo at vi finner på noe. Jeg forsikret han om at jeg heller ikke er en sånn som står i timesvis ved hvert maleri og reflekterer over hva kunstneren må ha ment med bildet. Men at det jo er gøy å kikke litt, se hva man liker og ikke liker.
Det er flere forskjellige utstillinger på Hennie Onstad kunstsenter for tiden. Vi var først innom avdelingen hvor Hans/Jean Arp og Sophie Taeuber-Arp sine verk blir stilt ut. Dette kunstnerparet fra Tyskland og Sveits var dødt på slutten av 1880-tallet, var to pionérer innen 1900-tallets abstrakte kunst.
Ikke helt vår smak. Vi brukte ikke så veldig mye tid på denne delen av utstillingen.
Diskuterte litt om dette bildet forestilte en elg, men synes det ble litt feil med de klørne.
Skulpturene eller installasjonen deres falt mer i smak enn bildene.
Et eget tom er viet Sonja Hennie og premiessmlingen hennes. Imponerende.
Så var det en utstilling viet den tyske avantgarde-kunstneren Kurt Schwitters (1887-1948) og hans kollegaer og etterfølgere. Heller ikke den falt helt i smak hos oss, selv om det var et kunstverk Gamle Gubben Grå ble stående å studere litt lenge.
Han hevdet at det var barberkniven han studerte så inngående. Den kommentaren ga i det minste meg en god latter.
Da var nok dette bildet mer i min smak, selv om jeg ikke helt husker hva kunstneren har kakt det.
Vi gikk så innom avdelingen hvor det var en utstilling med Christian Skredsvig. Dette er kunst vi både kjenner og skjønner mer av.
I denne utstillingen hadde jeg lest at det også skulle være et maleri av Eilif Peterssen, en kunstner som tilbragte en del somre på gården hvor jeg vokste opp. Han var så begeistret for gården vår eller navnet, for da han bygde hus i Lysaker i Bærum i 1897 kalte han huset for Villa Pjaaka. Gården vår heter Pjaaka, som også er pikenavnet til min farmor.
Jeg har aldri sett noen av hans malerier i virkeligheten, bare på bilder, så det ville jeg gjerne finne.
Det var i grunn ikke så vanskelig, for det var et ganske stort maleri.
Maleriet heter Nocturne og er malt i 1889.
Etter Skredsvig hadde vi bare en kunstnere igjen, Yayoi Kusama. Kusma har to verk utstilt på Hennie Onstad. Det ene er Pumpkin og Hyme og life.
Hyme of life er en installasjon man kan gå inn i. Mulig det sier noe om hvor barnslig eller lite greie jeg har på kunst, for dette var det kunstverket jeg likte best.
Etter så mye kunst var det på tide med litt kaffe og skravling på kaffeen. Vi må jo være litt sosiale og, ikke bare kultiverte. Der kom vi i prat med ei som var en tidligere kollega av Svoger. En hyggelig avslutning på en koselig dag.
Skal vi dra på Høstutstillingen i Hønefoss? sa jeg til Gamle Gubben Grå søndag morges da vi var ferdig med frokosten og han hadde lest alle papiravisene fra i lørdag. Gamle Gubben Grå var ikke negativ, litt mer nølende. Så kan vi gå på Kafe Clint å drikke kaffe-latte, lokket jeg. Er det ikke slik at veien til mannens hjerte og medgjørlighet går gjennom munnen? Jeg mener jeg har lest det et sted.
Denne kjerringa pleier å få det som hun vil I det minste når jeg ønsker å få gjort noe annet enn husarbeid eller vedlikehold av hus og hjem. Da er jeg ikke like bortskjemt. Snart satt vi i bilen. Vi dropper kaffen, sa Gamle Gubben Grå i det vi svingte ut på E16, og så drar vi heller til Oslo etter at vi har vært på den utstillingen. Oslo? Så husket jeg. Gamle Gubben Grå var på Ullevål sykehus til en undersøkelse her om dagen. Da han kom hjem opplyste han om at det var loppemarked på Ullevål skole, hans gamle barneskole, denne helga. Dit hadde han lyst til å dra. Sikkert egentlig på lørdag, men da hadde jeg plutselig en annen avtale. Nå øynet han et håp. Vi satt jo alt i bilen, og han satt bak rattet.
Jeg sukket stille. Hvis vi skal til Oslo, drar vi rett dit sa jeg. Da utsetter vi høstutstillingen i Hønefoss til en annen dag. Den er åpen en uke til. Gamle Gubben Grå smilte fornøyd, og ga gass innover mot hovedstaden. Det er ikke bare jeg som ofte får det som jeg vil
Slik gikk det til at jeg plutselig befant meg i Ullevål Havenisseby og fotograferte teglsteinshus i engelsk stil omgitt av høstfarger i stedet for å fotografere kunst av lokale kunstnere i et leid lokale nede i Hønefoss sentrum.
I bilen hadde jeg ymtet frempå om at vi kanskje kunne ta turen ned i Wergelandsveien og gå på den “ordentlige” Høstutstillingen etter loppemarkedet, uten at jeg hadde fått noen lovnader om det.
Lopper er gjerne litt dyrere på Oslo beste vest enn på de loppemarkedene jeg oftest frekventerer, men det ble i det minste med et par bøker hjem. Jeg kan komme tilbake til de i et senere innlegg. Gamle Gubben Grå kjøpte og noen bøker.
Litt gøy å være på Ullevål skole. En skole fra 1926 som byantikvaren har funnet verneverdig og registrert som kulturminne – og den er, selv om deler av bygningen snart er 100 år gammel, fremdeles i bruk som offentlig skole. Offentlig skole for barna til en god del av Oslos godt bemidlete befolkning, uten at det skrikes høyt om helsefare og dårlige arbeidsforhold. På Hønefoss er alle barneskoler eldre enn 60 år for lengst stengt. Noen hevder at det er direkte helsefarlig å ha undervisning i så gamle bygg. (Det er vel og merke ikke foreldre og barn som kommer med slike uttalelser, men politikere og rådmann med større behov for å bygge monumentale bygg over egen storhetstid enn å ivareta det vi alt har.)
Det var e digresjon, men det er ikke fritt at jeg gjør meg noen tanker der jeg går rundt i den ærverdige gamle bygningen.
Kom vi oss på Høstutstillingen? Nei, vi gjorde ikke det. Men jeg fikk kaffe-latte på Åpent Bakeri på Damplass, fremdeles i Ullevål Havenisseby. Vi tok en kopp kaffe der mens vi ventet på at Lofthus Samvirkelag som jeg har hørt så mye om skulle åpne. Ja, det ligger og på Damplass.
Lofthus Samvirkelag svarte virkelig til forventningene. Hyggelig miljø, koselig vertskap og utsøkt mat. Jeg spiste hvit pizza med carpaccio av rein fra Røros, med granateple og rødløk. Gamle Gubben Grå gikk for ‘Nduja som var en pizza med en sterk blanding av svinekjøtt og paprika fra Calabria i Italia. Til maten drakk jeg en ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk. Den ligger visstnok i nærheten av St. Hans haugen.
Savnet overhode ikke noen av kunstutstillingene da vi tok en liten runde i Havenissebyen før vi satte nesa mot Hønefoss. Da hadde jeg vært innom Kolibri, delikatessebutikk vegg i vegg med Lofthus Samvirkelag, og kjøpt med meg to flasker med ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk og en flaske med Julegløgg fra Elins drøm, en gårdsbedrift på Skollenborg rett utenfor Kongsberg. (Det er ikke så lenge til jul..) Det er fremdeles åpent galleri hos Dag Hol en time til sa Gamle Gubben Grå da kom forbi huset hans, Hvis du fremdeles er fysen på litt kunst. Jeg så opp på villaen til Hoel og ristet på hodet. Ikke i dag. Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre da jeg begynte som speiderleder i Tåsen speidergruppe da jeg studerte. Gamle Gubben Grå hadde vært i Tåsen speideren siden han var en liten ulvunge. Når jeg startet som leder var han Rover og en slags materialforvalter. Hun som var leder for ulvungene sammen med meg sluttet som leder etter et års tid, og Gamle Gubben Grå ble assistent-leder for meg. En av ulvungene vi var ledere for var en av sønnene til Dag Hol, så vi var på hils med familien på slutten av 80-tallet, da Dag Hol drev og etablerte seg som kunstner. Vi liker begge kunsten hans, og jeg har lyst til å besøke galleriet hans. Men ikke i går. Jeg var i grunn fornøyd med dagen – og dessuten mett. Så det ble ikke noe kunstutstilling i går. Det byr seg sikkert en anledning en annen gang.
I et vindu på et galleri i Ålesund henger et bilde som Rune Furelid har malt. Ikke så rart, kanskje. Det er Furelid sitt galleri, så det er ikke uventet at det stiller ut hans kunst. Jeg har ikke vært i Ålesund og sett bildet, bare sett bilder av det i diverse avisartikler. Men du trenger ikke google mye før du finner bildet jeg teker på. Det er et bilde av Netanyahu fremstilt som Adolf Hitler.
Bildet skaper reaksjoner. Kunstneren har opplevd at amerikanske turister kommer inn i galleriet og skjeller han ut, eller spytter han i ansiktet. Ja, til og med den israelske ambassadøren i Norge har uttalt seg hardt og fordømmende om bildet på X. Dette går faktisk ikke an! Norge fornærmer et helt land!
Jeg er ikke historieløs. Jeg skjønner selvsagt hvorfor det føles ekstra provoserende at nettopp den israelske statsministeren blir sammenlignet med Hitler. Jødenes statsminister sammenlignet med mannen som hadde ansvaret for at flere millioner jøder døde under andre verdenskrig. Ja ikke bare døde i krigshandlinger men ble gasset i hjel som skadedyr. Klart en slik fremstilling av Netanyahu er provoserende.
Kunst skal gjerne provosere, mener jeg. Det får ofte de som ser kunsten til å tenke, reflektere. Slik Rune Furelid sitt bilde får. Selv om jeg er usikker på om spyttende amerikanske turister og en ambassadør som hamrer løs på tastaturet på X har brukt så overvettes mye tid på refleksjon.
For er sammenlikningen mellom Hitler og Netanyahu egentlig så dårlig? Merk dere at jeg skriver Netanyahu og ikke det jødiske folk. Det er statslederen som er avbildet, ikke folket. I denne sammenhengen tror jeg ikke kunstneren har sett på statslederen som et symbol for folket han leder. I det minste gjør ikke jeg det i mine refleksjoner.
Er ikke et folkemord et folkemord uavhengig av om det rammer jøder eller palestinere? Er det ikke like ille å ønske å utslette det palestinske folket som det var å ønske å utslette jødene?
Man har kanskje som nasjon rett til å ta igjen når terror og krigshandlinger rammer. Men må man ta igjen så til de grader med renter? Israel har drept langt flere palestinere en de som ble drept i terrorangrepet i oktober. Ikke bare litt flere, men mange ti-talls ganger så mange. Begynner det ikke å bli nok nå? Har det ikke vært mer enn nok døde lenge – på begge sider av striden?
Det er like vondt å bli lemlestet enten man er israelitt eller palestiner. Det er like vondt å miste en mor, en far , en bror, en søster uavhengig av hvilken Gud man tror på eller hvilket folk man tilhører.
Jeg synes bildet Rune Furelid har malt er bra. Provoserende tydeligvis. Men når blir man mest provosert? Er ikke det når provokasjonen har en snev an sannhet i seg?
Jeg leser at Monica er blitt en oppussingsrabiat. Jeg sukker for det er jo der jeg gjerne ville være akkurat nå, midt i ett eller annet ikke for stort oppussingsprosjekt. Flere uker på rad alene hjemme, ingen Gamle Gubben Grå her til å stoppe mine innfall. Det er jo i slike perioder jeg pleier å sette i gang med alle de prosjektene og gode ideene jeg har klipt ut fra interiørblader og samlet i permene mine.
Etter nesten to uker med huset for meg selv har jeg fått gjennomført 0 – null prosjekt. Ikke så mye som en blomsterkrans har jeg klart å få gjort, og permen min med gode ideer strutter like mye. Sukk.
Medvirkende grunn til det er nok at både Datteren og Yngste Sønn har vært hjemme denne uka. De er i grunn like hemmende på min kreativitet som det Gamle Gubben Grå er. Her om dagen, for eksempel, gikk de gjennom alle maleriene vi har i stua. Det var kunst-kritikk så det holdt! Maleriet med elgkadaver på flåte var grotesk, portrettet av den hyggelige gamle mannen falt heller ikke i smak. En akvarell jeg fikk i 50 års gave malt av en rocker jeg kjenner var de heller ikke fornøyd med. Han burde helt klart i deres øyne holde seg til musikken. Sukk.
Jeg får ta en dag og en uke av gangen. Gamle Gubben Grå blir borte noen uker til, og ferien til ungene varer ikke evig. Jeg skal nok få lurt meg til i det minste en blomsterkrans eller litt ommøblering. Hvor store prosjekter jeg kaster meg over kommer jo litt av hva jeg føler for etter hvert.
I tidligere tider hadde man det man på min kant av landet kalte kast. En haug av stein eller kvister knyttet til minnet om en ugjerning som hadde skjedd på stedet. Kastene lå ved veiene, og den forbifarende kaste en kvist o.l. på haugen for å beskytte seg mot det onde som var knyttet til stedet. Andre steder i landet vet jeg man bruker betegnelsen varp på slike steder.
På min tur i dag kom jeg forbi et slikt kast. Ulvestøttapå Svendsrudmoen. De har gjort den i stand i nyere tid, og jeg har ikke sett skikkelig på den. Bare kjørt forbi i bil. Nå var jeg til fots og hadde god mulighet til å studere Ulvestøtta og selvsagt kaste på en kvist. Ille nok at jeg hadde ramlet og skitnet til buksa om jeg ikke skulle bli drept av ulv og.
Et sagn forteller at en gutt som var på vei til konfirmasjonsforberedelse i Hole prestegård en vinterdag i begynnelsen av attenhundreårene blev revet i hjel av ulver på dette stedet. For å gi hans sjel fred, kastet de som kom forbi friske grankvister på stedet helt til kvisthaugen og en gammel gran som stod her blev borte en gang mellem 1945 og 1950. Forfatteren Jon Guldahl, som skrev under pseudonymet Varg Villvoll på 1950-tallet, skrev i en artikkel den 20. juni 1955, at «Kastegrana på Svensrudmoen» var falt over ende. Det er flere versjoner av sagnet, men alle forteller om en gutt som ble drept av ulvene her.
For å minne om sagnet blev steinen på bildet reist i 1963 av Throne-Holst på Rytterager i samarbeid med Hole ungdomsforening.
Harald Throne-Holst var administrerende direktør og styreformann i Freia, og det var han som i 1963 i samarbeid med Hole ungdomsforening tok initiativ til å reise minnebautaen, Throne-Holst eide gården Rytterager, som ligger like i nærheten. Han bodde der som pensjonist. Han og kona omkom begge da gården ble brant i desember 1986.
Minnesteinen ble utført av billedhugger Nic Schiøll og teksten på steinens framside ble gitt av ringeriksdikteren Elling M. Solheim.
Nic Schiøll var en kjent billedhugger på 60-tallet. Hovedverket hans, det han er mest kjent for, er St. Hallvard-relieffet på Oslo rådhus. Det er plassert høyt på veggen som vender mot fjorden og Rådhusplassen. Så det var ingen hvem som helst som hugget ut mønsteret og teksten i bautaen som i mang eår sto litt bortgjemt inni granskogen på nedersiden av veien mellom Vik og Røyse.
I 2020 ble minnesteinen flyttet over på andre siden av veien, for å være mer tilgjengelig for folk. Nå står det lett synlig rett ved en gang- og sykkelsti. Det er og laget e hellelagt plass foran bautaen, og en kobberplate som forteller historien.
Et flott minnesmerke, over ungt liv og brå død, og historie det er verdt å ta vare på. Så kast en kvist foran ulvebautaen hvis du skulle være på de kanter.
Vi reiste fra Karibien og ankret opp i natt nynner jeg lavt for meg selv. En skal ikke synge før en har spist lærte jeg av de gamle. Da får man skurvete mann… Nei, det var hvis man sang ved matbordet. Eller….. bordbønn var jo lov…. Vel, det er flere ting som tilsier at jeg ikke bør synge av høy hals før klokka åtte denne søndags morgenen. For det første har jeg aldri hatt sangstemme, for det andre sover Gamle Gubben Grå fremdeles.
Likevel. Kaptein Sabeltann er det første jeg tenker på når jeg leser Allan sitt innlegg Hvilken er den fineste båten i Alanya? Du må nesten klikke deg inn på innlegget til Allan for å forstå. Men jeg tror både han og flere av sjørøverkollegaene hans må ha ankra opp i Alanya.
Eller kanskje det er omvendt. At Terje Formo, har vært i Alanya og kjøpt Den sorte dame, skuta si, der. Jeg sjekker raskt. Nei, Den sorte dame er faktisk bygd ved Risør Trebåtbyggeri.
Når jeg sjekker opp hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri finner jeg ut at Den sorte dame ikke er den eneste sjørøverskuta de har bygd.
En utfordring annerledes enn tidligere oppdrag fikk Risør Trebåtbyggeri da Kaptein Sorte Bill bestilte sin kjære sjørøverskute Klara i 1989. Etter dette kom det flere slike oppdrag, oppdrag som viser at sjørøvere ikke bare sloss, men at de også snakker sammen, for i 1993 bestilte Kaptein Sabeltann bygging av Den Sorte Dame. Båtene ble designet, konstruert og bygget av Risør Trebåtbyggeri. De spektakulære utsmykningene på Den Sorte Dame ble utført av Ingar Sørensen.
Så nå vet du hvor du skal henvende deg hvis du trenger en sjørøverskute. Og Allan. De kan sikkert bygge en som passer i Toftakervannet i Bardu og.
Hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri er interessant lesing. Det er virkelig en tradisjonsbedrift som og evner å følge med tiden. Det er ikke bare trebåter fra små prammer til store fiskeskøyter – og sjørøverskuter de bygger. Ved Kilden teater og konserthus i Kristiansand produserte og overflatebehandlet båtbyggeriet alle eikebord og sammenstilte elementene til den 3650 m2 store bølgeveggen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Trebyggeriet på Hornnes, Øydna sagbruk, Norsk Trepleie, Bluhmer og Lehman, Design to Production og Risør Trebåtbyggeri. De har og vært med og laget søylene i Den Norske Opera i Bjørvika, og en del av utsmykningene i det nye Regjeringskvartalet. Arbeidsstokken blir presentert på en slik måte at du har lyst til å møte de personlig, og siden flere av de ansatte har vært der i både 30 og 40 år vitner det om et godt arbeidsmiljø. De etterspør lærlinger og ber om en åpen søknad hvis du har en ungdom som kanskje ikke helt vet hva en skal drive med til høsten og liker å jobbe med hendene mer enn å sitte på kontor.
Disse blogginnleggene mine tar noen merkelige veier noen ganger. Her startet jeg litt oppgitt over å skulle kommentere noen “sjørøverskuter” i Tyrkia, og endte opp med å engasjert fortelle om et Trebåtbyggeri på Sørlandet i Norge.
Høsten 2020 var jeg veldig opptatt av bygget på bildet over. Eller mest av innholdet i bygget, et lavterskeltilbud innen psykisk helse. Bygget på bildet over, Hønefoss sin gamle prestegård, var i så elendig tilstand at lavterskeltilbudet måtte ut av bygget og miljøet splittes. Det var i drt minste begrunnelsen fra rådmann for å legge ned tilbudet.
Nå har det gått 4 år. Huset har stått tomt siden 2020. Vedlikeholdsetterslepet har ikke blitt noe mindre på bygget, ikke forfallet heller. Nå er bygget på nytt oppe på det politiske sakskartet. Hva skal vi gjøre med eiendommen? Det er en stor eiendom sentralt i byen. Rett ved starten på sentrum. På andre siden av gata for der “Byporten”, et stort bygg med leiligheter, forretninger og kontorer er planlagt. Tomta er lett skrånende mot elva og har god utsikt til Rådhuset på andre siden av Kvernbergsund bro.
At kommunen selv skulle ta vare på og ta i bruk eiendommen kan vi glemme. Det har det ikke vært vist vilje til på mange tiår. Prakteiendommen har stått til forfall lenge. Lenge før kulturskolen flyttet ut, når nå det var.
I Kommunedirektørens innstilling står det at eiendommen skal selges på det åpne markedet. Man har en takst på hele eiendommen, og det er estimert at det kunne gi 10 millioner i kommunekassa. Millioner vi selvsagt har bruk for, Kommuneøkonomien i Ringerike er som i de fleste andre kommuner ikke alt for god.
Rødt fremmet det alternative forslaget i saksfremlegget da saken var oppe til behandling i formannskapet. Vi ønsker å selge bygget til Fortidsminneforeningen for en symbolsk sum.
Det er selvsagt ikke fordi vi i Rødt ikke ser at kommunekassa kan ha behov for litt tilskudd vi mener at huset bør selges til Fotidsminneforeningen og ikke til den eiendomsutvikleren som er interessert i å bla opp mest penger. Det er fordi vi mener at Fortidsminneforeningen best er i stand til å ivareta dette bygget, som vi mener er en del av byens historie. Det er ikke så mange gamle bygg igjen. De fleste har blitt ofret på mammons og “utviklingens” alter.
I Boka Hus og Historie i Hønefoss er eiendommen beskrevet slik; I Hønefoss som andre steder er mange av de særpregede trehus forsvunnet. Godt er det derfor å se den gamle presteboligen omkranset av grønne trær nede ved Kvernbergsund bro. Der den ligger med sine nyklassiske detaljer vitner den om god smak og sans for det enkle og verdige. Denne boka er utgitt i 2001 mens kulturskolen fremdeles hadde tilhold i bygget.
Bygget er reist rundt 1905 av prost Otto Christian Christoffersen. Han var da 3. prest i Norderhov prestegjeld. Da Hønefoss ble skilt ut som eget soknekall i 1913 tok Christophersen over som sogneprest i Hønefoss. Et embete han hadde til sin død i 1928. Ved sin død skjenket han villaen sin til Hønefoss kommune som bruk til prestebolig.
Huset ble brukt som prestebolig frem til 1989. Før det var kulturskole noen år og så Regnbuen, et lavterskeltilbud for folk med psykiske problemer.
Otto Christian Christophersen var i tillegg til å være byens første sogneprest en engasjert mann som bidro til mangt i byen. Han var religionslærer ved Hønefoss middelskole i 1896-1913 og senere religionslærer ved gymnaset i Ringerike høyere skole både i perioden 1920-1922 og i perioden 1925-1928. Han var medlem av bystyret i Hønefoss i flere perioder. Han var også medlem av formannskapet, samt skolestyret i Hønefoss. Han var medlem i styrene i fattigpleien, Hønefoss barnehjem, Norderhov/Hønefoss barnehjem og Hønefoss gamlehjem.
Foruten Christophersen har det bodd flere prester i bygget som har gjort seg bemerket i byens historie. Asle Enger, for eksempel som var sogneprest i Hønefoss fra 1946 -1955. Presten som var født og oppvokst i Ådalen her på Ringerike og som var sogneprest i Hønefoss i perioden etter krigen er kanskje mer kjent for sitt arbeid under krigen. Da var han frivillig fange i tyske og polske konsentrasjonsleirer. Enger fikk 1943 et kall fra Den norske kirke, formidlet ved prost Laurentius Koren, om frivillig å reise med de norske offiserene i tysk fangenskap. Fra august 1943 til frigjøringen i mai 1945 fikk han være prest, venn og sjelesørger for de drøyt 1100 norske offiserene som ble arrestert av tyskerne sommeren 1943 og sendt i fangenskap.
Hvis noen vil se hvordan presteboligen så ut inne i sin storhetstid, sjekk denne lenken. Familien til sogneprest Christophersen sitter på tre stappfulle album med bilder tatt av prestefamilien. Tenk å kunne ha en fototutstilling i det gamle huset med bilder fra husets storhetstid! Det kunne vært en utrolig spennende tanke sikkert mange ville ha interesse av å se.
Det har opp gjennom årene vært mye engasjement for å bevare bygget. For det er jo ikke første gangen planer om salg, regulering av tomt og eventuell rivning er oppe til debatt. Da rivning var et tema på 1980 tallet skrev gullsmed Johan Jørgensen, (bestefar til nåværende Johan Jørgensen), en svært sentral skikkelse i byen på den tiden, et innlegg i lokalavisa
– Bare å nevne at prestegården vurderes revet i forbindelse med en påtenkt regulering av kvartalet, er en fornærmelse mot befolkningen i Hønefoss, både den gamle generasjonen og den nåværende,
Jeg har ikke lyst til å sitte i det kommunestyret som vedtar å fornærme både de gamle og nåværende generasjoner i byen. Og det å åpne for salg på det åpne markedet vil si det samme som å åpne for rivning.
Det er nok mange som tenker som meg, for på lokalavisas avstemning om folk vil at eiendommen skal selges til Fortidsminneforeningen eller på det åpne markedet er det et flertall for Fortidsminneforeningen. At de folkevalgte ikke er i takt med folket som har valgt dem er i grunn ikke noe nytt på Ringerike, men det slutter ikke å forundre meg.
Sogneprest Otto Christian Christophersen var en forutseende mann. Han hadde jo erfaring fra bystyre og formannskap. Testamentet inneholder en bestemmelse om at hvis kommunen selger eiendommen skal fortjenesten av salget fordeles mellom Hønefoss Barnehjem og Hønefoss Gamlehjem.
Hønefoss Barnehjem eksisterer ikke lenger. Det opphørte for omtrent ti år siden. Hønefoss Gamlehjem er i det minste et bygg, selv om det ikke lenger et et hjem for gamle eller hjem for andre men bare står og forfaller til det skal rives. (Ikke putt på meg ei krone å la meg begynne å messe om det bygget. Det er noe med meg og forkjærligheten for gamle hus.) Så derfor foreslår kommunedirektøren at deler av salgssummen skal brukes til kunst på det nye sykehjemmet som planlegges bygget på tomta der det gamle står og forfaller.
Jeg har ikke lest testamentet. Kopi av det er ikke med i sakspapirene. I saksfremlegget står det:
Eiendommen ble i sin tid gitt i gave til Hønefoss by, og testamentet fra 1920 gir føringer på hva et overskudd av salg kan brukes til. Salgsinntektene skal fordeles på to legater, et til Hønefoss barnehjem og et til Hønefoss sykehjem.
Salgsinntektene skal, slik jeg tolker det, i sin helhet (eller overskuddet da) gå til Hønefoss gamlehjem, siden barnehjemmet ikke lenger eksisterer.
I Kommunedirektørens innstilling i saken leser jeg:
Siden det ikke lenger finnes legater etter Hønefoss barnehjem eller sykehjem, så vil kommunedirektøren foreslå at en salgssum settes av på et bundet investeringsfond til fordel for Hønefoss sykehjem, og det som blir fremtidige Vesterntangen omsorgssenter, og deler av beløpet kan f.eks. øremerkes til utsmykning.
Man vil altså bruke de 4 millionene til å dekke 4% av det det nye sykehjemmet er planlagt å koste. Deler av salgssummen kan øremerkes utsmykning. Hvor stor del står det ingenting om.
Ved bygging av statlige bygg skal der benyttes er sted mellom 0,5 og 1% av byggekostnadene på kunst. Prosentsatsen varierer etter type bygg. Mange kommuner har lignende retningslinjer. Om vi har det i Ringerike er jeg usikker på. Men hvis vi har det så ville 1% av en investering på 1 milliard, som er prisestimatet på det nye sykehjemmet, bety at det skal ha kunst for 1 million. Så hvis kommunedirektøren skal få meg til å føle at salg av denne eiendommen skal tilføre det planlagte sykehjemmet mer utsmykning enn det ellers ville fått så må nok hele beløpet øremerkes kunst.
Jeg liker kunst jeg, og synes den kunstneriske utsmykningen av Heradsbygda omsorgssenter med noen lamper fra Hadeland Glassverk er løst på en vakker og forbilledlig måte. Men hvis jeg må velge mellom bevaring av gamle erværdige hus som er en del av vår kulturarv og kunstnerisk utsmykning, ja da velger jeg gamle bygninger. Det å ta vare på røttene våre, føre historien videre og videreutvikle den er med på å gi en by sjel og karakter. Det å bygge videre på, og være stolt av det vi har er for meg viktig og riktig når det gjelder byutvikling.
La Hønefoss bevare noe av det gamle særpreget en liten småby har, og ikke kun bli en moderne drabantby i Stor-Oslo.
Jeg tror jeg har funnet ut hvorfor Gamle Gubben Grå drikker så mye kaffe. Det er for å overleve heksa som av og til finnes i denne kjerringa. Den oppdagelsen gjorde jeg på Hadeland Glassverk i dag. Det er nemlig ikke bare Lego som utgjør kunsten på glassverket i sommer. Det er og en salgsutstilling med bilder av kunstneren Bjørg Thorhallsdottir.
Bildet over “snakket” liksom til meg. Det samme var det flere av de andre bildene som også gjorde. Blant annet det bildet under her. Det er slik jeg føler det når jeg benker meg med tekopp og tastatur og skal reflektere over det siste innlegget til bloggeren over meg på bloggtopplista.
Bjørg Thoraldsdottir er islandsk-norsk kunstner, forfatter og foredragsholder. Hun har utsmykket flere kirker og bygninger i Frankrike og Spania med mosaikk, marmorutskjæringer og blyglassvinduer. Thorhallsdottir har også illustrert flere bøker og tidsskrifter.
Thorhallsdottir er kjent for sin naive stil og bilder med hverdagsfilosofi.
Hun inspireres av ønsket om å skape en bedre verden og hjelpe andre, og hennes kunst reflekterer verdier som kjærlighet, respekt, glede og fred. Hun drømmer om en verden hvor alle har det bra, og kunsten hennes skal være en rettesnor dit i følge wikipedia.
I 2005 grunnla Thorhallsdottir organisasjonen Hjertefred, som nå har blitt en landsomfattende organisasjon med 27 lokallag over hele Norge. Organisasjonen samler folk på Allehelgensdag for å minnes de man har mistet med en time med lys og kjærlighet, samt underholdning i form av sang, sirkusartister, dansere og ord til ettertanke.
For meg er dette kunst med mening.
Som dere skjønner har kjerringa virkelig vært kulturell i dag. Kost meg på Hadeland Glassverk sammen med Eldste Sønn og Gamle Gubben Grå.
