Jeg leser at Monica er blitt en oppussingsrabiat. Jeg sukker for det er jo der jeg gjerne ville være akkurat nå, midt i ett eller annet ikke for stort oppussingsprosjekt. Flere uker på rad alene hjemme, ingen Gamle Gubben Grå her til å stoppe mine innfall. Det er jo i slike perioder jeg pleier å sette i gang med alle de prosjektene og gode ideene jeg har klipt ut fra interiørblader og samlet i permene mine.
Etter nesten to uker med huset for meg selv har jeg fått gjennomført 0 – null prosjekt. Ikke så mye som en blomsterkrans har jeg klart å få gjort, og permen min med gode ideer strutter like mye. Sukk.
Medvirkende grunn til det er nok at både Datteren og Yngste Sønn har vært hjemme denne uka. De er i grunn like hemmende på min kreativitet som det Gamle Gubben Grå er.
Her om dagen, for eksempel, gikk de gjennom alle maleriene vi har i stua. Det var kunst-kritikk så det holdt!
Maleriet med elgkadaver på flåte var grotesk, portrettet av den hyggelige gamle mannen falt heller ikke i smak. En akvarell jeg fikk i 50 års gave malt av en rocker jeg kjenner var de heller ikke fornøyd med. Han burde helt klart i deres øyne holde seg til musikken. Sukk.
Jeg får ta en dag og en uke av gangen. Gamle Gubben Grå blir borte noen uker til, og ferien til ungene varer ikke evig. Jeg skal nok få lurt meg til i det minste en blomsterkrans eller litt ommøblering. Hvor store prosjekter jeg kaster meg over kommer jo litt av hva jeg føler for etter hvert.
I tidligere tider hadde man det man på min kant av landet kalte kast. En haug av stein eller kvister knyttet til minnet om en ugjerning som hadde skjedd på stedet. Kastene lå ved veiene, og den forbifarende kaste en kvist o.l. på haugen for å beskytte seg mot det onde som var knyttet til stedet.
Andre steder i landet vet jeg man bruker betegnelsen varp på slike steder.
På min tur i dag kom jeg forbi et slikt kast. Ulvestøttapå Svendsrudmoen. De har gjort den i stand i nyere tid, og jeg har ikke sett skikkelig på den. Bare kjørt forbi i bil. Nå var jeg til fots og hadde god mulighet til å studere Ulvestøtta og selvsagt kaste på en kvist. Ille nok at jeg hadde ramlet og skitnet til buksa om jeg ikke skulle bli drept av ulv og.
Et sagn forteller at en gutt som var på vei til konfirmasjonsforberedelse i Hole prestegård en vinterdag i begynnelsen av attenhundreårene blev revet i hjel av ulver på dette stedet.
For å gi hans sjel fred, kastet de som kom forbi friske grankvister på stedet helt til kvisthaugen og en gammel gran som stod her blev borte en gang mellem 1945 og 1950.
Forfatteren Jon Guldahl, som skrev under pseudonymet Varg Villvoll på 1950-tallet, skrev i en artikkel den 20. juni 1955, at «Kastegrana på Svensrudmoen» var falt over ende.
Det er flere versjoner av sagnet, men alle forteller om en gutt som ble drept av ulvene her.
For å minne om sagnet blev steinen på bildet reist i 1963 av Throne-Holst på Rytterager i samarbeid med Hole ungdomsforening.
Harald Throne-Holst var administrerende direktør og styreformann i Freia, og det var han som i 1963 i samarbeid med Hole ungdomsforening tok initiativ til å reise minnebautaen,
Throne-Holst eide gården Rytterager, som ligger like i nærheten. Han bodde der som pensjonist. Han og kona omkom begge da gården ble brant i desember 1986.
Minnesteinen ble utført av billedhugger Nic Schiøll og teksten på steinens framside ble gitt av ringeriksdikteren Elling M. Solheim.
Nic Schiøll var en kjent billedhugger på 60-tallet. Hovedverket hans, det han er mest kjent for, er St. Hallvard-relieffet på Oslo rådhus. Det er plassert høyt på veggen som vender mot fjorden og Rådhusplassen.
Så det var ingen hvem som helst som hugget ut mønsteret og teksten i bautaen som i mang eår sto litt bortgjemt inni granskogen på nedersiden av veien mellom Vik og Røyse.
I 2020 ble minnesteinen flyttet over på andre siden av veien, for å være mer tilgjengelig for folk. Nå står det lett synlig rett ved en gang- og sykkelsti. Det er og laget e hellelagt plass foran bautaen, og en kobberplate som forteller historien.
Et flott minnesmerke, over ungt liv og brå død, og historie det er verdt å ta vare på. Så kast en kvist foran ulvebautaen hvis du skulle være på de kanter.
Vi reiste fra Karibien og ankret opp i natt nynner jeg lavt for meg selv.
En skal ikke synge før en har spist lærte jeg av de gamle. Da får man skurvete mann… Nei, det var hvis man sang ved matbordet. Eller….. bordbønn var jo lov….
Vel, det er flere ting som tilsier at jeg ikke bør synge av høy hals før klokka åtte denne søndags morgenen. For det første har jeg aldri hatt sangstemme, for det andre sover Gamle Gubben Grå fremdeles.
Likevel. Kaptein Sabeltann er det første jeg tenker på når jeg leser Allan sitt innlegg Hvilken er den fineste båten i Alanya? Du må nesten klikke deg inn på innlegget til Allan for å forstå. Men jeg tror både han og flere av sjørøverkollegaene hans må ha ankra opp i Alanya.
Eller kanskje det er omvendt.
At Terje Formo, har vært i Alanya og kjøpt Den sorte dame, skuta si, der.
Jeg sjekker raskt. Nei, Den sorte dame er faktisk bygd ved Risør Trebåtbyggeri.
Når jeg sjekker opp hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri finner jeg ut at Den sorte dame ikke er den eneste sjørøverskuta de har bygd.
En utfordring annerledes enn tidligere oppdrag fikk Risør Trebåtbyggeri da Kaptein Sorte Bill bestilte sin kjære sjørøverskute Klara i 1989. Etter dette kom det flere slike oppdrag, oppdrag som viser at sjørøvere ikke bare sloss, men at de også snakker sammen, for i 1993 bestilte Kaptein Sabeltann bygging av Den Sorte Dame. Båtene ble designet, konstruert og bygget av Risør Trebåtbyggeri. De spektakulære utsmykningene på Den Sorte Dame ble utført av Ingar Sørensen.
Så nå vet du hvor du skal henvende deg hvis du trenger en sjørøverskute. Og Allan. De kan sikkert bygge en som passer i Toftakervannet i Bardu og.
Hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri er interessant lesing. Det er virkelig en tradisjonsbedrift som og evner å følge med tiden. Det er ikke bare trebåter fra små prammer til store fiskeskøyter – og sjørøverskuter de bygger.
Ved Kilden teater og konserthus i Kristiansand produserte og overflatebehandlet båtbyggeriet alle eikebord og sammenstilte elementene til den 3650 m2 store bølgeveggen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Trebyggeriet på Hornnes, Øydna sagbruk, Norsk Trepleie, Bluhmer og Lehman, Design to Production og Risør Trebåtbyggeri.
De har og vært med og laget søylene i Den Norske Opera i Bjørvika, og en del av utsmykningene i det nye Regjeringskvartalet.
Arbeidsstokken blir presentert på en slik måte at du har lyst til å møte de personlig, og siden flere av de ansatte har vært der i både 30 og 40 år vitner det om et godt arbeidsmiljø. De etterspør lærlinger og ber om en åpen søknad hvis du har en ungdom som kanskje ikke helt vet hva en skal drive med til høsten og liker å jobbe med hendene mer enn å sitte på kontor.
Disse blogginnleggene mine tar noen merkelige veier noen ganger.
Her startet jeg litt oppgitt over å skulle kommentere noen “sjørøverskuter” i Tyrkia, og endte opp med å engasjert fortelle om et Trebåtbyggeri på Sørlandet i Norge.
Høsten 2020 var jeg veldig opptatt av bygget på bildet over. Eller mest av innholdet i bygget, et lavterskeltilbud innen psykisk helse. Bygget på bildet over, Hønefoss sin gamle prestegård, var i så elendig tilstand at lavterskeltilbudet måtte ut av bygget og miljøet splittes. Det var i drt minste begrunnelsen fra rådmann for å legge ned tilbudet.
Nå har det gått 4 år. Huset har stått tomt siden 2020. Vedlikeholdsetterslepet har ikke blitt noe mindre på bygget, ikke forfallet heller. Nå er bygget på nytt oppe på det politiske sakskartet. Hva skal vi gjøre med eiendommen?
Det er en stor eiendom sentralt i byen. Rett ved starten på sentrum. På andre siden av gata for der “Byporten”, et stort bygg med leiligheter, forretninger og kontorer er planlagt. Tomta er lett skrånende mot elva og har god utsikt til Rådhuset på andre siden av Kvernbergsund bro.
At kommunen selv skulle ta vare på og ta i bruk eiendommen kan vi glemme. Det har det ikke vært vist vilje til på mange tiår. Prakteiendommen har stått til forfall lenge. Lenge før kulturskolen flyttet ut, når nå det var.
I Kommunedirektørens innstilling står det at eiendommen skal selges på det åpne markedet. Man har en takst på hele eiendommen, og det er estimert at det kunne gi 10 millioner i kommunekassa. Millioner vi selvsagt har bruk for, Kommuneøkonomien i Ringerike er som i de fleste andre kommuner ikke alt for god.
Rødt fremmet det alternative forslaget i saksfremlegget da saken var oppe til behandling i formannskapet. Vi ønsker å selge bygget til Fortidsminneforeningen for en symbolsk sum.
Det er selvsagt ikke fordi vi i Rødt ikke ser at kommunekassa kan ha behov for litt tilskudd vi mener at huset bør selges til Fotidsminneforeningen og ikke til den eiendomsutvikleren som er interessert i å bla opp mest penger. Det er fordi vi mener at Fortidsminneforeningen best er i stand til å ivareta dette bygget, som vi mener er en del av byens historie. Det er ikke så mange gamle bygg igjen. De fleste har blitt ofret på mammons og “utviklingens” alter.
I Boka Hus og Historie i Hønefoss er eiendommen beskrevet slik; I Hønefoss som andre steder er mange av de særpregede trehus forsvunnet. Godt er det derfor å se den gamle presteboligen omkranset av grønne trær nede ved Kvernbergsund bro. Der den ligger med sine nyklassiske detaljer vitner den om god smak og sans for det enkle og verdige. Denne boka er utgitt i 2001 mens kulturskolen fremdeles hadde tilhold i bygget.
Bygget er reist rundt 1905 av prost Otto Christian Christoffersen. Han var da 3. prest i Norderhov prestegjeld. Da Hønefoss ble skilt ut som eget soknekall i 1913 tok Christophersen over som sogneprest i Hønefoss. Et embete han hadde til sin død i 1928. Ved sin død skjenket han villaen sin til Hønefoss kommune som bruk til prestebolig.
Huset ble brukt som prestebolig frem til 1989. Før det var kulturskole noen år og så Regnbuen, et lavterskeltilbud for folk med psykiske problemer.
Otto Christian Christophersen var i tillegg til å være byens første sogneprest en engasjert mann som bidro til mangt i byen. Han var religionslærer ved Hønefoss middelskole i 1896-1913 og senere religionslærer ved gymnaset i Ringerike høyere skole både i perioden 1920-1922 og i perioden 1925-1928. Han var medlem av bystyret i Hønefoss i flere perioder. Han var også medlem av formannskapet, samt skolestyret i Hønefoss. Han var medlem i styrene i fattigpleien, Hønefoss barnehjem, Norderhov/Hønefoss barnehjem og Hønefoss gamlehjem.
Foruten Christophersen har det bodd flere prester i bygget som har gjort seg bemerket i byens historie.
Asle Enger, for eksempel som var sogneprest i Hønefoss fra 1946 -1955.
Presten som var født og oppvokst i Ådalen her på Ringerike og som var sogneprest i Hønefoss i perioden etter krigen er kanskje mer kjent for sitt arbeid under krigen. Da var han frivillig fange i tyske og polske konsentrasjonsleirer.
Enger fikk 1943 et kall fra Den norske kirke, formidlet ved prost Laurentius Koren, om frivillig å reise med de norske offiserene i tysk fangenskap. Fra august 1943 til frigjøringen i mai 1945 fikk han være prest, venn og sjelesørger for de drøyt 1100 norske offiserene som ble arrestert av tyskerne sommeren 1943 og sendt i fangenskap.
Hvis noen vil se hvordan presteboligen så ut inne i sin storhetstid, sjekk denne lenken. Familien til sogneprest Christophersen sitter på tre stappfulle album med bilder tatt av prestefamilien.
Tenk å kunne ha en fototutstilling i det gamle huset med bilder fra husets storhetstid! Det kunne vært en utrolig spennende tanke sikkert mange ville ha interesse av å se.
Det har opp gjennom årene vært mye engasjement for å bevare bygget. For det er jo ikke første gangen planer om salg, regulering av tomt og eventuell rivning er oppe til debatt.
Da rivning var et tema på 1980 tallet skrev gullsmed Johan Jørgensen, (bestefar til nåværende Johan Jørgensen), en svært sentral skikkelse i byen på den tiden, et innlegg i lokalavisa
– Bare å nevne at prestegården vurderes revet i forbindelse med en påtenkt regulering av kvartalet, er en fornærmelse mot befolkningen i Hønefoss, både den gamle generasjonen og den nåværende,
Jeg har ikke lyst til å sitte i det kommunestyret som vedtar å fornærme både de gamle og nåværende generasjoner i byen. Og det å åpne for salg på det åpne markedet vil si det samme som å åpne for rivning.
Det er nok mange som tenker som meg, for på lokalavisas avstemning om folk vil at eiendommen skal selges til Fortidsminneforeningen eller på det åpne markedet er det et flertall for Fortidsminneforeningen.
At de folkevalgte ikke er i takt med folket som har valgt dem er i grunn ikke noe nytt på Ringerike, men det slutter ikke å forundre meg.
Sogneprest Otto Christian Christophersen var en forutseende mann. Han hadde jo erfaring fra bystyre og formannskap.
Testamentet inneholder en bestemmelse om at hvis kommunen selger eiendommen skal fortjenesten av salget fordeles mellom Hønefoss Barnehjem og Hønefoss Gamlehjem.
Hønefoss Barnehjem eksisterer ikke lenger. Det opphørte for omtrent ti år siden.
Hønefoss Gamlehjem er i det minste et bygg, selv om det ikke lenger et et hjem for gamle eller hjem for andre men bare står og forfaller til det skal rives. (Ikke putt på meg ei krone å la meg begynne å messe om det bygget. Det er noe med meg og forkjærligheten for gamle hus.)
Så derfor foreslår kommunedirektøren at deler av salgssummen skal brukes til kunst på det nye sykehjemmet som planlegges bygget på tomta der det gamle står og forfaller.
Jeg har ikke lest testamentet. Kopi av det er ikke med i sakspapirene. I saksfremlegget står det:
Eiendommen ble i sin tid gitt i gave til Hønefoss by, og testamentet fra 1920 gir føringer på hva et overskudd av salg kan brukes til. Salgsinntektene skal fordeles på to legater, et til Hønefoss barnehjem og et til Hønefoss sykehjem.
Salgsinntektene skal, slik jeg tolker det, i sin helhet (eller overskuddet da) gå til Hønefoss gamlehjem, siden barnehjemmet ikke lenger eksisterer.
I Kommunedirektørens innstilling i saken leser jeg:
Siden det ikke lenger finnes legater etter Hønefoss barnehjem eller sykehjem, så vil kommunedirektøren foreslå at en salgssum settes av på et bundet investeringsfond til fordel for Hønefoss sykehjem, og det som blir fremtidige Vesterntangen omsorgssenter, og deler av beløpet kan f.eks. øremerkes til utsmykning.
Man vil altså bruke de 4 millionene til å dekke 4% av det det nye sykehjemmet er planlagt å koste. Deler av salgssummen kan øremerkes utsmykning. Hvor stor del står det ingenting om.
Ved bygging av statlige bygg skal der benyttes er sted mellom 0,5 og 1% av byggekostnadene på kunst. Prosentsatsen varierer etter type bygg. Mange kommuner har lignende retningslinjer. Om vi har det i Ringerike er jeg usikker på. Men hvis vi har det så ville 1% av en investering på 1 milliard, som er prisestimatet på det nye sykehjemmet, bety at det skal ha kunst for 1 million. Så hvis kommunedirektøren skal få meg til å føle at salg av denne eiendommen skal tilføre det planlagte sykehjemmet mer utsmykning enn det ellers ville fått så må nok hele beløpet øremerkes kunst.
Jeg liker kunst jeg, og synes den kunstneriske utsmykningen av Heradsbygda omsorgssenter med noen lamper fra Hadeland Glassverk er løst på en vakker og forbilledlig måte. Men hvis jeg må velge mellom bevaring av gamle erværdige hus som er en del av vår kulturarv og kunstnerisk utsmykning, ja da velger jeg gamle bygninger. Det å ta vare på røttene våre, føre historien videre og videreutvikle den er med på å gi en by sjel og karakter. Det å bygge videre på, og være stolt av det vi har er for meg viktig og riktig når det gjelder byutvikling.
La Hønefoss bevare noe av det gamle særpreget en liten småby har, og ikke kun bli en moderne drabantby i Stor-Oslo.
Jeg tror jeg har funnet ut hvorfor Gamle Gubben Grå drikker så mye kaffe. Det er for å overleve heksa som av og til finnes i denne kjerringa.
Den oppdagelsen gjorde jeg på Hadeland Glassverk i dag. Det er nemlig ikke bare Lego som utgjør kunsten på glassverket i sommer. Det er og en salgsutstilling med bilder av kunstneren Bjørg Thorhallsdottir.
Bildet over “snakket” liksom til meg. Det samme var det flere av de andre bildene som også gjorde. Blant annet det bildet under her. Det er slik jeg føler det når jeg benker meg med tekopp og tastatur og skal reflektere over det siste innlegget til bloggeren over meg på bloggtopplista.
Bjørg Thoraldsdottir er islandsk-norsk kunstner, forfatter og foredragsholder.
Hun har utsmykket flere kirker og bygninger i Frankrike og Spania med mosaikk, marmorutskjæringer og blyglassvinduer. Thorhallsdottir har også illustrert flere bøker og tidsskrifter.
Thorhallsdottir er kjent for sin naive stil og bilder med hverdagsfilosofi.
Hun inspireres av ønsket om å skape en bedre verden og hjelpe andre, og hennes kunst reflekterer verdier som kjærlighet, respekt, glede og fred. Hun drømmer om en verden hvor alle har det bra, og kunsten hennes skal være en rettesnor dit i følge wikipedia.
I 2005 grunnla Thorhallsdottir organisasjonen Hjertefred, som nå har blitt en landsomfattende organisasjon med 27 lokallag over hele Norge. Organisasjonen samler folk på Allehelgensdag for å minnes de man har mistet med en time med lys og kjærlighet, samt underholdning i form av sang, sirkusartister, dansere og ord til ettertanke.
For meg er dette kunst med mening.
Som dere skjønner har kjerringa virkelig vært kulturell i dag. Kost meg på Hadeland Glassverk sammen med Eldste Sønn og Gamle Gubben Grå.
Har du hørt om kunstneren Nathan Sawaya? Han er en amerikansk kunstner som lager store tredimensjonale kunstverk av lego-klosser. Etter å ha turnert i over 100 byer i 24 land og kommet inn på CNNs liste over “Må-se”-utstillinger, er utstillingen hans Art of the Brick i sommer utstilt på Hadeland Glassverk.
Eldste Sønn har alltid vært glad i lego, og hadde ytret ønske om å se utstillingen. Jeg tenkte det kunne være en grei aktivitet en regnværs-søndag.
Flott utstilling. Her har det gått med noen klosser.
En del av utstillingen er viet truede dyrearter.
Neste del var viet kjente kunstverk. Fremdeles er alt laget av lego.
Den siste delen var det mennesket som var temaet.
Imponert overkunstformen.
På slutten klarte jeg ikke å dy meg. Jeg måtte bli en del av en installasjon, og Eldste Sønn måtte forevige sin kjære mor som ikke noe mindre enn en engel. Tipper mange vil mene at de englevingene er rimelig malplassert.
Rødt-dagene ble arrangert på DOGA-huset. (Design Og Arkitektur Norge) Det er noen gamle industrilokaler med historie tilbake til 1898. Lokalene ligger rett ved Kulturkirken Jacobs.
Når jeg satt inne i salen så jeg kirken gjennom gittervinduet, Jeg synes det ble et flott bilde som man kan filosofere mye over.
I innlegget jeg skrev i går, Barnetog og folkeliv, skrev jeg at Gamle Gubben Grå og jeg havnet på Kunst-kafe når vi skulle ta en kopp kaffe etter barnetoget. Det angrer vi ikke på, for snakk om hyggelig opplevelse. Ja, jeg vil faktisk kalle det for en opplevelse.
Det var kunstneren Britt Marie Berg Indregard som hadde åpnet atelieret sitt på nasjonaldagen og solgte kaffe og kaker til folk. Vi var heldige, og var hennes eneste gjester den tiden vi var der. Maken til hyggelig og gjestfri dame!
Vi bestilte hver vår kaffekopp og kunne velge mellom brownie med jordbær, makroner eller kransekake. Siden det var nasjonaldagen gikk vi for kransekake. To kaffe og to biter kransekake ville hun ha femti kroner for. Jeg protesterte. Da vi så på barnetoget hadde noen nede i Storgata tatt 60,- kroner for et pappkrus halvfullt med kaffe. Her fikk vi store krus i glass, bord å sitte ved og kransekake i tillegg. Klart hun skulle ha mer enn 50 kroner for 2 kopper kaffe og 2 biter kransekake! Siden betalingen var med vipps betalte jeg litt mer.
Vi kom i snakk mens vi drakk kaffen vår. Kransekake var nydelig, forresten. Hjemmebakt, seig og god. Akkurat slik den skal være.
Hun snakket om hvordan det hadde gått til at hun hadde fått seg atelier og blitt kunstner etter at hun ble pensjonist og litt om hva hun hadde drevet med før det.
Hun snakket om kunsten sin, og om at hun noen ganger malte bilder hvor kunden nærmest bestemte størrelse og farger og var med på hele prosessen. At de kom og så på arbeidet underveis og kunne si litt lysere der, litt mer av den fargen osv.
Det syntes jeg var interessant. Jeg trodde kunstnere ofte var litt “sære” sånn. At kunsten var uttrykk for noe de følte, eller jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. At malerier liksom er deres uttrykk, og at ingen kan forklare de hvordan de skal male bildene.
Samtalen fortsatte om kunst. Hun fortalte om hvordan hun kunne gå hjem etter å ha arbeidet med et maleri til langt på natt og være såre fornøyd men når hun kom tilbake neste dag så syntes hun det hun hadde melt kvelden før var et makkverk og overhode ikke holdt mål. Hun fortalte og om hvordan hun noen ganger kunne male lekende lett mens andre ganger var det nesten umulig å få noe fornuftig ned på lerretet.
Jeg sa at jeg kunne kjenne meg igjen i det. Ikke at jeg malte. Overhode ikke. Jeg har ingen evner i den retningen, men at jeg likte å skrive.
Da hun så spurte hva jeg skrev innrømmet jeg etter en liten tenkepause at jeg blogget. Det er liksom ikke noe jeg pleier å fortelle “fremmende folk”, men av en eller annen grunn gjorde jeg det i dag.
Er det ikke det vi snakker om her inne? Å gjøre konseptet blogg mer kjent slik konseptet er i dag etter at Sophie Elise og de folk ofte forbinder med bloggere forsvant til andre medier? Da må vi i det minste tørre å innrømme for omverden at vi blogger. At det ikke er noe vi skammer oss over, eller helst ikke vil dele,
Hun syntes det var interessant å høre om blogg. At det å var de “voksne” som hadde “overtatt” blogg og at temaene var litt annerledes nå.
Så spurte jeg om jeg kunne få ta bilde og skrive om atelieret hennes. Jeg var virkelig modig i dag, og det etter kun en kopp kaffe og en kransekakebit.
Det ville hun svært gjerne. Hun så vel og muligheten for litt PR.
Gamle Gubben Grå og jeg skulle bare ha en kaffekopp på nasjonaldagen. Tilfeldigheter gjorde at den kaffekoppen ble til et atelier-besøk og en hyggelig samtale. Sånt kan skje når man ikke velger første og beste kaffe-kø, men tar seg tid til å lete litt. Og ikke minst tør ta sjansen på å gå litt utenom de vanlige stedene.
Gamle Gubben Grå og jeg angrer ikke på valg av sted for kaffekoppen. Det ble en opplevelse vi ikke glemmer på en stund.
Og du, skulle du være i Hønefoss ta turen innom Atelier Bitte BI i Stabelsgata 6. Det er kun få meter fra Søndre Torg, byens sentrum. Mulig det ikke serveres kaffe hver dag, men du får garantert en trivelig prat med kunstneren mens du studerer kunsten hennes.
Plassen på mange av våre kirkegårder og gravlunder begynner å fylles. Om 25–30 år vil det ifølge SSB dø 20.000 flere i året enn det gjør i dag. Problemet er altså økende.
En grav har som regel en fredningstid på 20 år. Det kan etter to tiår søkes om å fortsette gravfestet, eller man kan slette graven. Jeg synes det ville være trist hvis graver som regel ble sletter etter 20 år. Ikke bare av hensyn til de pårørende, men og av historiske og kulturhistoriske hensyn. Når jeg er på kirkegårder liker jeg å gå og lese på gamle gravstener. De rommer ofte mye historie. Her hviler Gaardbruker Johan Andersen og hustru Anna født Ruud…. for eksempel. Eller du kan se at mange i en familie har dødd i løpet av få dager, og undres over hva som skjedde.
Flere og flere velger urnegrav og bisettelse i stedet for kistegrav og begravelse. Det letter problemet med plassmangel noe, da urnegraver er mindre enn kistegraver. Men på sikt vil nok heller ikke dette være nok til å løse utfordringene.
Det blir samtidig færre som begraves i familiegraver. Man bor ikke lenger alltid på samme sted som der foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde sitt liv og virke.
Nye løsninger vil etter hvert tvinge seg frem. En løsning er urnegraver uten gravminne. Jeg tror det heter det. En sten, eller annen form for støtte med en universal tekst som Hvil i fred. og et blomsterbed, mulighet for å sette fra seg en blomsterbukett eller tenne et lys. Og så er urner gravd ned rundt. Man vet ikke hvor mange eller hvem. Vi har noen av våre kjære i en slik gravlund. Det var deres ønske. Jeg synes det er kaldt og upersonlig. Jeg føler for å ha et gravsted med navn, fødsels- og dødsdato. Urnegrav går greit. Gamle Gubben Grå har tatt den samtalen for mange år siden. Jeg vil ha bisettelse, han begravelse. Det respekteres.
Foto: Håvard J. Russnes
I 2021 ble loven endret. Det er ikke lenger noe krav om at en urne skal være dekket av jord. Det åpner muligheten for nye gravskikker. Dette leste jeg i en artikkel her om dagen. Notodden har fått landets første urnevegg. den dere ser på bildet over. Dette var en så flott løsning og et stilrent og flott monument som viste de avdøde den respekt jeg mener de fortjener. Her er det og plass til inskripsjon av navn og dato på plata foran hver urnegrav. En god løsning etter mitt syn. De etterlatte behøver ikke å stå krumbøyd å stelle et blomsterbed, men kan sitte på en krakk med navnet til den avdøde i forkant, minnes og finne roen.
Nå følger flere kommuner etter. Bergen har klar en urnevegg i løpet av året. Oslo gjenåpner et urnehus. Det er også godkjent en urnevegg i Tønsberg.
Kommunene ser store besparelser i både penger og areal. Notodden sin urnevegg ble bygget for halvannen million kroner. Der vil det bli plass til minst 400 døde – fordelt på bare rundt 20 kvadratmeter.
Sagt på en annen måte: På et areal som rommer fire kistegraver, kan det nå gravlegges minst 100 ganger flere. Kostnaden pr. grav blir kuttet kraftig.
En løsning som er rimeligere for kommunen, som løser utfordringene med plassmangel og som fremdeles evner å behandle de avdøde med den respekt de fortjener, som lokalpolitiker ser jeg at dette er en løsning jeg vil fremme når behovet melder seg ved våre kirkegårder. Jeg vet det begynner å bli litt fullt på et par. Dette synes jeg virkelig var en god løsning.
Ja, så god er den at jeg straks viste bildet av urenveggen til Gamle Gubben Grå og fortalte at hvis en slik urnevegg ble reist på Hønefoss kirkegård var det et gravsted for meg. Jeg skrev og til Håvard Russnes, kirkevergen på Notodden, og spurte om lov til å bruke bildet hans på bloggen min, noe jeg fikk lov til. Slik jeg ser det var dette en utrolig god løsning på et økende problem.
Der må være skjebnen. Ment to be, er det ikke det en sier? Da øynene våre møttes der i den overfylte butikken var det gjort. Jeg falt ved første blikk.
Jeg var overhode ikke på leiting etter en ny mann. Tro meg, Gamle Gubben Grå holder i massevis. Ja noen ganger føles det som om det er mer enn nok. Så en ny mann var det siste jeg hadde tanker om.
Likevel… Da jeg gikk fra forretningen kunne jeg ikke glemme han. Resten av dagen spøkte han i tankene mine, og da jeg gikk forbi forretningen igjen noen timer senere gikk jeg resolutt inn.
Han var der fremdeles. Så jeg tok han rett og slett med hjem. Eller kjøpte han da, rett skal være rett. Man kan ikke bare ta mannfolk med seg under armen og vandre av gårde.
Men se på han da! Er han ikke fin? Mannen på maleriet jeg kjøpte på bruktbutikker til Blå Kors.
