Håpløs tennåringsmor slår til i blandt

Min yngste sønn, en kjekk kar på snart femten somre er en helt annen type enn meg,  Gamle Gubben Grå og storebror.  Han er en sporty action-freak. Sykkel, kajakkpadling, slalom og fjellklatring er ting han gjerne vil drive med.  Gamle Gubben grå og jeg har alltid vært av den mer rolige typen. Vår store lidenskap er litteratur…

Som mor som gjerne vil legge opp til aktiviteter som ungdommene liker kommer raskt til kort når det gjelder denne sportye friluftsfyren.  Det er ikke det at jeg ikke kan løsrive meg fra bøkene og bevege meg ut. Jeg er utrolig glad i friluftsliv. Rusle på stille skogstier, bade i et skogstjern, fotografere natur og planteliv

Det er denne action-biten jeg ikke fikser. Ei middelaldrende kjerring på over 100 kg er liksom ikke den ideelle actionhelt… 

Jeg forsøkte meg på en sykkeltur for en del år og kilo siden, dengang den nå utflyttede datteren var sånn 10, 11 år.Vi skulle sykle rundt den fjorden vi odde ved da, en tur på en tre mil kan jeg tenke meg. Dette var vel min første sykkeltur på skal vi tippe fem år. Men optimistisk og glad tråkket jeg i vei på sykkelen min bestemor hadde vunnet på basar og forært til meg da jeg gikk på ungdomsskolen 20 år tidligere.  (Den var pent rukt og fremsto som, om ikke tidsriktig så nesten ny.) De første 15 km gikk forholdsvis greit. Men så tok vi ei god bade og is-pause.  Da vi satt oss på syklene igjenn hadde jeg stivnet helt. Melkesyra  rådet i kroppen og hver meter var vond.  Med tiåringen som heiagjeng klarte jeg å fulføre  nesten.., Noen kilometer hjemmefra møtte vi Gamle Gubben Grå som hverken var så gammel eller så grå dengang i bil – min bil. Jeg tok bilen, og colaflaska han holdt i handa og så måtte han pent sykle sykkelen hjem.

 

Kajakkpadling har jeg og prøvd. Det er over 20 år siden nå. Sommeren etter at jeg hadde truffet Gamle Guen Grå. Jeg var mer på bunn av sjøen der oppe i Lace District enn jeg var i kajakken.. Men det er for mange kilo siden . Nå hadde jeg vel ikke fått plass i hullet på en kajakk og langt mindre kommet meg ut av den hvis jeg skulle havne opp ned med hodet under vann.

 

Jeg har også prøvd meg på slalomski EN gang. I en barnebakke på Geilo. Jeg datt hver gang jeg skulle forsøke å ta en sving. Og der satt jeg helt til to sterke svogere kom og dro meg opp igjenn. (Det tok sin tid, fordi de dro meg opp bare en gang for hver tur de kjørte.) Det må ha vært litt av et syn… Etterpå foreslo en av søstrene at de skulle ta meg med i den store bakken, men da sa svogeren min tørt at “Da kommer vi ikke ned igjenn før til våren.” (Dette var tidlig i januar…).Min sportye sønn som har stått på slalomski siden han var seks år har aldri hatt den gleden å se sin mor dumme seg ut på slalomski…

 

Behøver jeg å forklare at fjellklatring har jeg aldri forsøkt meg på?

Men altså min sportye sønn, Han furtet i hele går fordi vi ikke hadde rukket å være med han å kjøpe kajakk før pinsehelga tok til. Og dermed gikk han i dvale og forsøkte surt å sove seg gjennom helgen. Vi fikk etter mye mas lurt han med på en aldri så liten vannkrig i hagen med søsken og foreldre.  Men stemningen var trykket og gutten var sur.  bedre ble det ikke at min engang så sportye far ringte for å spørre gutten om han hadde fått kjøpt seg kajakk.

I dag hadde jeg bestemt meg for at gutten skulle aktiveres og ha en fin dag. Han hadde sovet ute på utesofaen på terassen i natt, og ble vekket klokka 09.00 med kakao. Selv om det er varmt som bare det nå om dagen, er det kjølig om natta. Klokka 11.00 spurte jeg om han og storebror ville sykkle rebusløp og jeg fikk lurt med meg begge to. (Kryss i taket.)  Mesterhjernen til storebror løste rebusene, jeg sto på hver post med bil og drikkeflasker og lillebror- som ikke er så liten fikk syklet fort og effektivt mellom postene ved hjelp av brorens stedskunskap. Et par tre mil ble nok tilbakelagt og stemningen var god da vi kom hjem etter over tre timers tur.  Etter en times tid hjemme bar det ut igjenn for årets første  bad. Jeg er ei pyse og ei kløne når det gjelder så mangt, men jeg er glad i å bade.

Lykken ble fulkommen da vi kom hjem og Gamle Gubben Grå ble med han og mekket litt på noen bensindrevne fjernstyrte biler.   Nå sitter far og sønner og koser seg med film i kjellerstua. Kanskje er vi litteraturelskende, eldgamle feite eller teite foreldrene ikke så håpkløse alikevell. 

 

 

 

 

Ferie i Toscana iår.

I går satt jeg og søkte etter et passende sted å feriere. Som vanlig satt jeg og lette på ferieleiligheter på Finn til jeg fant en jeg forelsket meg helt i,. Rett pris hadde den og. Så jeg sendte en forespørsel til den norske eieren og krysset fingrene. Vi har ferie midt i den travleste ferietiden, og når kallenderen viser mai, er det kanskje i siste liten å sikre seg drømmestedet.

I dag fikk jeg svar. Leiligheten er ledig!!  Så hvis Gamle-Gubben-Grå og de to tennåringsguttene er enig,  blir det ferie i Toscana på oss i år.

Som vanlig ligger leiligheten jeg faller for in the middle of no were, så det blir en ren ekspedisjon å komme seg dit. Enten må vi ta fly til Roma,(kanskje vi da skulle unne oss et par dager i Roma på vei til eller fra) så må vi ta tog til Oretello (hvor nå det er) og så buss til  Pitigliano som byen jeg fallt for heter.  En annen mulighet er jo interraililletter og tog Oretello. Togferie i Europa har vi jo erfaring med, og en av guttene er jo toggal.

Jeg kjenner det kriler. Dette lir spennende. En ny reise til et spennende sted kan begynne å planlegges. 

 

 

 

 

Om skokasting og rosetog.

 

I bunnløs fortvilelse, sorg og sinne flyr en sko gjennom lufta.  Jeg tror det var sunt. Sunt for han som kastet. Sunt for alle de som har følt sinne, avmakt og fortvilelse etter alle de meningsløse dødsfallene. 

Vi har møtt hat med kjærlighet. og gått i rosetog.  Hat bble møtt med kjærlighet. Terror ble møtt med samhold. 

Vi synger om “En himmel full av stjerner” .Rolige og verdige markeringer. “Mitt lille land…”  og Nordal Griegs “Til ungdommen..” får et nytt liv. En hel verden forundres over vår måte å møte terror på.

 

Så suser en sko gjennom rettsalen……

En storebror viser sin sorg, sin fortvilelse og sitt sinne mot mannen som drepte lillebror.    En sunn reaksjon.

La skoen bli et symol på all den fortvilelse,  sorg og sinne mange har følt .. 

 

«Ja, du vil vel ikke tjene mer enn mannen din?»

Sitatet er hentet fra en artikkel fra Dagbladet. http://www.dagbladet.no/2012/05/02/kultur/debatt/debattinnlegg/likestilling/lonn/21404403/  Sitatet skal være sagt av en arbeidsgiver i år. I 2012 !!! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Jeg tjener mer enn mann min. Det har jeg gjort mesteparten av vårt over 20 år lange samliv. I begynnelsen tror jeg han syns det var litt flaut, men for meg har jeg aldri sett på det som et problem. Hadde min mann tjent mer enn meg, hadde ikke det vært noe problem heller. Da hadde bare vår familie hatt mer å rutte med, og til tider i vårt tyve år lange samliv hadde ikke det gjort noe…, 

Til uka starter lønnsforhandlingene. Jeg skal sammen med dyktige tillitsvalgtskollegaer forhandle lønn på vegne av mitt forbund. Jeg sitter med lange og store exell tabeller på hva hvert enkelt medlem tjener i grunnlønn og i faste tillegg. Burde jeg og ha en tabell som viser hva deres respektive partnere tjener slik at jeg kunne passe på at de tjener mer eller mindre enn sine respektive partnere avhengig av kjønn?

Hva da med eventuelt homofile medlemmer?

Jeg regner med at de enslige medlemmene burde få dobbel lønn, da deres boutgifter jo er vesentlige større enn sine gifte kollegaer.

Det er trist at likestillingen ikke er kommet lengre.   Det er trist at noen mener at kvinner skal bli forsørget.

Jeg har sett på likestilling som en selvfølge, kjempet frem av sterke kvinner på 60 og 70 tallet. Jeg har til tider syns at feministenes likestillingskamp har gått for langt . Sjokkerende å se at slike holdninger fremdeles finnes i 2012.