Du og jeg…

Vi var tvillingsjeler pleide du å si en gang for lenge siden.  Jeg trodde vi skulle være bestevenner for bestandig.  Bestevenner, kjærester, tvillingsjeler alt på en gang. Og vi var det. 

Men vi var unge. Vi var dumme. Vi var opptatt av hva alle andre sa og mente. Det kom aldri til å gå sa de som visste best. Hva visste egentlig de om deg og meg? Om oss? Hva visste de om ekte kjærlighet?

Jeg var ung og stolt og sta. Jeg var ung og vill og glad. Jeg levde studentens glade liv uten tanke for tid, plikter og ansvar. 

Du hadde ansvar, arbeid og regninger som måtte betales. Og følte deg liten sammen med studenter som i ungdommelig dumskap tror de vet og kan alt. 

Så var det ikke lengre oss, men deg og meg. 

Vi møttes etter mange år, og tiden leger mange sår.  
Så du og jeg ble atter vi, i hvertfall når vi hadde tid.
For arbeid det betydde mest, hvem hadde arbeidstimer flest?
Vi jobbet både natt og dag, vi likte begge travle jag.
Og når vi begge hadde fri, så var det ikke bare vi.
Så mange hensyn måtte tas, og det ble mye styr og mye mas.

Når verden så ble bare trist, så gikk det som det gjorde sist.
Jeg klarte ikke være vi. Jeg tenkte på hva folk vil si.
Jeg orket ikke folkesnakk. Jeg valgte tryggheten, og stakk.

Du prøvde ikke stoppe meg. Du lot meg bare gå min vei.
Vi valgte det som føltes rett. Vi valgte det som føltes lett.
Vi ofret oss. Vi ofret vi. Og ingen hadde no å si.
Da ble det ro, da ble det fred og livet fortsatte av sted.

 Vi har blitt eldre begge to.  Noen vil kanskje si gamle… Men nei, vi er ikke gamle.  Du er i mine øyne akkurat den samme som du var den gang, for lenge siden, den gang vi var unge og livet lå foran oss.  Den samme stemmen.  Den samme latteren.  Det samme skjeve smilet. 

Det blir nok aldri mere vi. Den tid er nok for lengst forbi. (Og tenk, hva ville folk da si?)

Dans videre…..

Så kom beskjeden jeg håpet ikke skulle komme. Du har sovnet stille inn. Det føles så meningsløst når mennesker som deg dør midt i livet. Du var åpen om din sykdom, om oppturer og nedturer. Døden kom ikke som et sjokk, men jeg håpet så veldig på et mirakel.

Du skrev at du ikke vil huskes som hun som tapte kampen mot kreften, du ville huskes for alt det andre du var. 

For meg var du radiograf, tillitsvalgtskollega og et flott menneske.  Du var ikke den som snakket høyest i tillitsvalgtsgruppa vår, men når du så noe var det viktig å lytte. 

Under årets forhandlinger kjempet du din tøffe kamp mot kreften,  medisiner og behandling herjet med kroppen din. Lønnskamp og misnøye fordi noen fikk litt mer, virket smålig og egoistisk målt opp mot den kampen du førte. Like vel kom du med dine heiarop fra sidelinja, dine kloke innspill og ditt sterke pågangsmot. 

Når lønnskampen var på sitt svarteste, når lyset og håpet ble slukket og jeg følte alt arbeidet, alle timene, all innsatsen jeg legger ned som tillitsvalgt var bortkastet. Når jeg for første gang hadde lyst til å gi opp noe som har vært en viktig del av livet mitt svært lenge, ja da var det du som gå meg lysten og inspirasjonen til å fortsette.

Du minnet meg på den viktige jobben vi, og andre som arbeider med pasientene gjør. For en forskjell jobben vi utfører gjør for pasientene vi møter , og hvordan systemet- de som bestemmer – på mange måter motarbeider det fordi de er mer opptatt av profitt, av penger enn av pasienter. ” Ikke gi opp, Brit !  Sloss videre.  “

Jeg forstår at vi må ha ledere, og jeg forstår at min sjef skal tjene bedre enn meg. Jeg forstår at sjefen over henne skal tjene litt mer, og sjefen over der, og sjefen over der igjen. Men når det kommer til et punkt hvor toppsjefene tjener bedre (enkelte opptil 600 000kr mer) enn statsministeren selv, da må det vel tyde på at det er altfor mange ledd? Jeg stiller spørsmålstegn, fordi jeg er ikke politiker, og ikke økonom, og ingen leder… Jeg er “bare” en radiograf.

Dette skrev du på bloggen din i mars, like etter at du var rammet av kreft for andre gang. Dette budskapet ville du at jeg skulle dele, at helsetoppene de som bestemmer skulle få med seg.  

Jeg er frustrert, for det går utover meg som ansatt, og det går utover meg som pasient.
Sykefraværet går opp fordi de stakkarene som holder ut og løper fra pasient til pasient hele dagen, kanskje uten å få tid til å spise, slites ut. Mange orker ikke jobbe 100%, og vi mister god kompetanse til andre instanser.

Jeg har opplevd at feil skjer når stresset er stort på nattevakt. Men hva forventer man, når fire pleiere skal ta seg av 15 pasienter? Hva om èn får hjelp på toalettet, èn har falt ut av sengen, og jeg får allergisk reaksjon på antibiotika? Jeg forstår godt at sykepleierne er lei, for de må bestemme hvem som skal få hjelp først…. 

Jeg skulle ønske at jeg som ansatt fikk mere tid til å utvikle meg, og til å gi alle pasienter den tid som skal til for at de får en god og trygg opplevelse hos meg. Jeg skulle ønske at jeg som pasient aldri skal måtte kjenne på at jeg ikke er fullstendig trygg. 

Vi har fantastiske sykepleiere ved våre sykehus. De er der for deg når du trenger medisinsk hjelp, og de lytter når du trenger å gråte. Jeg ser at de er oppriktig glad når det går bra med meg, og jeg føler meg godt ivaretatt. Det gjør meg derfor vondt at helseledelsen tillater å bremse deres ( og radiografens, legens, lab personellet, og alle andre som holder hjulene i gang “på gulvet”) dyktighet og kunnskap. Hadde det ikke vært for den stoltheten man som helsepersonell føler for sitt yrke (jeg er i hvert fall stolt av å være radiograf), og den gleden man føler av å ha hjulpet et menneske gjennom en sårbar og vanskelig tid, så ville ikke dette oppnedfjellet balansert i det hele tatt.. 

Jeg håper med tiden at sykehusene skal få konsentrere seg om pasientbehandling og utvikling, i stedet for hvordan man skal spare mest mulig penger. 

Du satt med lang erfaring som ansatt i helsevesenet, og du satt med lang erfaring som pasient.  Du er vell verdt å lytte til.  Du sa så mye klokt, og du ga meg motivasjon til å fortsette og sloss for å rette opp alt som er skjevt i helsevesenet.-
Din stemme har stilnet.  Du har fått fred. Men jeg skal fortsette å sloss, dele dine ord og prøve, prøve å få de som bestemmer til å forstå.

Du var egentlig ikke en “stå-på-krava-person”. Du  var ei positiv glad-jente som alltid virket positiv, selv når det kanskje ikke var grunn til det.  I ditt siste blogginnlegg, der du forteller oss at det ikke er mer legene kan gjøre for deg, er det din positivitet som skinner gjennom.  Du starter innlegget med å slå fast at du har levd et godt liv. Videre skriver du at du i stedet for å dvele ved ting du ikke har opplevd, velger du å være glad for det du har opplevd.

Jeg elsker Roma. Vær så snill, om du aldri har vært i Roma så dra dit på ferie. Gå ut til lunsj og sett deg på en cafe langs gågatene. Spis serranoskinke på et lett brød,  med ferskpresset appelsinjuice ved siden av, og en god kopp kaffe. Også topper du det hele med en sjokoladekake og en musserende hvitvin til dessert… (Ja til lunsj 🙂 )

Slik skriver du, vakkert og levende om den store stad.  Innlegget har du kalt “På tide og overgi seg” men oser av positivitet og livsglede.  Hvor tok du styrken og gleden fra?  Jeg som i grunn ikke liker Roma, er villig til å gi byen en sjanse til, bare for å følge ditt råd.  
For slik var du. Positiv og med en positivitet som smittet over på oss andre.  

Kanskje kom positiviteten og livsgleden din fra dansen som jeg vet var din store hobby og glede?  
Nå har tastaturet ditt stilnet, og du vil ikke lengre være entusiastisk og positiv med når det nærmer seg neste lønnsoppgjør.  
Men du vil værelangt fra glemt, du har satt dype spor oss alle oss som lærte deg å kjenne.

Så, dans videre, og hvem vet kanskje treffes vi alle en gang igjen?

..

En dag skal vi dø, men alle de andre skal vi leve…..

På fredag fikk jeg høre at en bekjent hadde stoppet med kreftbehandling.  Det var ikke mer legene kunne gjøre  Det var en utrolig trist nyhet å få, for vedkommende er så ung . midt i livet. Noen ganger føles livet utrolig urettferdig. Jeg har tenkt mye på min bekjent i helga, men tankene har og gått noen år tilbake i tid. Tilbake til ei tid hvor noen litt nærmere i vennskapskretsen hadde fått samme beskjed.  Legene kunne ikke tilby mer enn palliativ behandling.  

Vedkommende ville leve, alle vil vi vel det.  Og han dro hjem for å gjøre akkurat det, Leve.
Han våknet opp til kaffe på sengen fra kvinnen han elsket, og kunne på gode dager nyte frokosten ute på terrassen. Han tok i mot venner og familie i et koselig hjem i stedet for i et sterilt rom på sykehuset.  Vi drakk rødvin, spiste biff og diskuterte politikk som vi alltid har gjort rundt det store spisebordet. Det var levende lys, krystall og masse engasjement.  
Vi mimret ungdommens synder og morsomme opplevelser og latteren runget i veggene – og noen ganger satt vi i dype samtaler der ute på terrassen, bare vi to.  

Vi snakket om døden. Men for det meste snakket vi om livet.  
Vi visste begge at han som alle oss andre skulle dø en dag, han mest sannsynlig før oss andre, men alle de andre dagene skulle også  han leve.  Vi snakket om alt han hadde sett og opplevd, ikke om det han ikke hadde fått gjort. 

Han hadde dårlige dager da bare de aller nærmeste fikk være nær. Mulig han hadde stunder han var sint på skjebnen som så utrolig urettferdig hadde rammet nettopp han. Han hadde dager han gråt uhemmet i armene på kvinnen han elsket, gråt fordi han var syk, kvalm og hadde smerter, gråt fordi han skulle forlate henne og alle andre han var glad i. Men han forsøkte å ha mest fokus på å leve, leve de dagene, ukene, månedene han hadde igjen.

Han er borte nå. Det er noen år siden han pustet ut for siste gang. Jeg vet ikke om han levde lengere fordi han fylte den siste tiden med gode opplevelser. Noen ganger så vi at det kostet masse energi, kanskje vel mye. Som en konsert med yndlingsartisten i en naboby. Men jeg tror han levde bedre enn om han bare skulle ligget stille i en sykehusseng og dø.

Alle skal vi dø en dag. Ingen vet når. Det gjelder å fylle de dagene vi har fått tildelt med mest mulig liv, sanse inn alle de små, fine øyeblikkene. 

En dag skal vi dø, men alle de andre skal vi leve.

 

Den fineste sommeren i manns minne….

 

Vi har lagt den fineste sommeren i manns minne bak oss.  En sommer fylt av sol og varme fra juni til langt inn i august.
En gammel dame har tilbragt denne sommeren i en seng på rommet sitt, stirret hjelpeløs i taket, i den gule veggen og skimtet sommeren utenfor gjennom persiennene på de lukkede vinduene.  Den fineste sommeren i manns minne.  Den fineste sommeren siden hun som jentunge sprang rundt på tunet i barndomshjemmet, sammen med sine foreldre, lillebror og resten av storfamilien har hun ligget i en seng innestengt i et rom med gule vegger.

Hun var for syk, sa de, for syk til å kunne bli heist over i en rullestol, for syk til å kjenne sola varme eller den lune vinden stryke henne over kinnet.  ..  
Noen hadde bestemt at hun var for syk, og snart trodde alle de andre som arbeidet der det og. Noen hadde bestemt at hun skulle ligge der på rommet nederst i gangen og langsomt visne vekk. 
Hvorfor vet vi ikke. 
Kanskje hadde det noe med at det begynte å bli køer på sykehjemsplassene.  Kommunene trengte effektivisering – høyne produksjonen – korte liggetida, korte ned på livet.
Kanskje har de ikke nok pleiere.  Det er lettere hvis man bare tar opp halvparten av beboerne, man kan spare inn en stilling eller to på det…  Lav grunnbemanning er også en måte å effektivisere tjenesten på.
Kanskje er de late, det er tidkrevende og heise mennesker inn og ut av senger, trille dem rundt.  
Kanskje er de bare onde. 
Men hun har ikke lyst til å være snill og bare visne hen og dø selv om hun er en kostnad for kommunen eller en belastning for betjeningen.
Hun klamrer seg til livet, gir ikke opp, Venter. Hele sommeren lå hun der og ventet.

Høsten kom og noen hadde mast lenge nok, brukt fine ord og formuleringer, snakket om å leve hele livet, verdighetsgarantien og Fylkesmann. Plutselig en dag ble hun løftet over i en rullestol og trillet ut av rommet. Trillet ut til de andre, til fellesskapet, trillet tilbake til livet.  Plutselig var hun ikke for syk, for svak men tilbrakte mer og mer av tiden oppe i rullestolen borte fra rommet.   
På sin første tur ut av bygningen kom det lett duskregn i lufta.  Hun løftet hodet mot regnet, kjente regndråpene kjærtegne kinnene, kjente at hun levde.  Å som hun hadde lengtet etter dette alle dagene, ukene og månedene hun tilbragte innestengt i senga, utestengt fra livet

Den fineste sommeren i manns minne hadde hun gått glipp av.  Den hadde de tatt fra henne.  Nå ville hun nyte høsten, hun håper inderlig de lar henne få lov til det.

Vegetarianer-jeger…

Hun har møtt drømmemannen. Du vet en sånn ordentlig manne-mann. En sånn som er halvgal Liverpool-supporter og flyr på jakt. Ja du kjenner sikkert typen Og kjærlighet gjør blind, eller noen ganger gjør kanskje kjærlighet at man  får synet tilbake?
For denne dama har lenge vært ihuga vegetarianer. Du veit en sånn type som kun spiser kanin-for og mener vi som koser oss med å gafle i oss et lam eller en hest om dagen er de reneste barbarer. “Drepe dyr for å få mat, så grusomt lissom”. At a  sjøl gafler i seg nok ruccola og løvetann til å mette en hel kaninfarm er liksom ikke tema. Ingen tenker på følelsene til et blad ruccola som har blitt skilt fra rota, eller en kanin som blir fratatt lunsjen.

Nå har denna dama begynt på jegerkurs. Skal ta jegerprøva og greier.  
Siden hun fremdeles ikke liker kjøtt, og ikke har sagt noe om at hun skal begynne å spise dyr, regner jeg at hun bare skal plaffe ned dyrene og ikke spise dem. DET syns jeg er barbarisk.

I gode og mindre gode dager

 

I dag er det 24 år siden Gamle Gubben grå og jeg giftet oss.  
24 år siden vi sto der hos byfogden og lovet hverandre å være sammen i gode og mindre gode dager.
24 år siden Datteren og Eldste Niese som var med som brudepiker plutselig mente det var tid for en sang.  Jeg er rimelig sikker på at Gamle Gubben Grå og jeg er det eneste paret i verden som er viet akkompagnert av “Bæ bæ lille lam.” 
24 år siden vi kom ut fra byfogden og ble møtt av venner som kastet ris – og lurte på hvor hatten min var.  Jeg hadde gjort stort nummer av at jeg hadde kjøpt meg hatt til vielsen.  (Hvem brukte vel hatt i 1994) og nå kom jeg ut fra vielsen mens denne dyre, flotte hatten lå igjen på hylla i gangen hjemme i rekkehuset.  Den ble hentet før vi dro avgårde til fotografen, så på bildene er hatten på og alt i orden..
24 år siden vi var der hos fotografen og han tok de flotte bildene  Har brukt litt tid i dag og lett etter de, men de ligger nok iden store esken med bilder som ligger underst i haugen innerst på loftet.  Vel, vi har ett år på oss til å grave frem dem, for de skal frem før vi feirer sølvbryllup neste år.
24 år siden vi satt hjemme i rekkehusleiligheten sammen med forloverne våre og nøt litt musserende vin mellom fotograf og middag. 
24 år siden vi ankom den flotte fjordrestauranten i et forferdelig regnvær og feiret dagen sammen med slekt og venner.  
24 år siden jeg holdt bryllupstalen for mannen i mitt liv sittende fordi Datteren som da var 3 år lå og sov i fanget mitt.
24 år siden vi danset brudevalsen omkranset av familie og venner.

I morgen er det 24 år siden vi fikk motorstopp da vi kjørte fra fjordrestauranten og mine foreldres hus når vi samlet sammen ting etter bryllupet. Vi benyttet tida mens vi ventet på hjelp til å sitte på panseret av den gamle Sieraen og spiste rester av bryllupskaka.  

Og slik har de 24 årene fortsatt. 
Mange flotte øyeblikk. Mange fine opplevelser, og mange som ikke har blitt helt som forventet fordi livet spilte feil sang. 
Man skal planlegge barnedåp – ikke begravelse på barselavdelingen. 
Vi har måtte vende tilbake og hente frem viktige ting vi har glemt som hvorfor det er oss to når hverdagene bare var grå og graset var grønnere på så mange andre kanter.
Det har vært fine stunder, det har vært dager hvor liv, latter og glede bobler over som champagne i kroppen, men det har vært langt flere gråe dager, noen ganger med striregn og storm i kastene. 
Livene våre har fått “motorstopp” mang en gang, og det har ikke alltid vært kake å trøste oss med. 
Men vi er fremdeles sammen, noen vil si mot alle odds. 

I dag har vi ett år på oss til å forberede sølvbryllup.
Skal vi feire med en reise, bare oss to?
Eller hva med bare en god middag for to ? eller fem ? (ungene må jo være med)
Skal vi innby til fest?  
Hvordan feirer man egentlig sølvbryllup?
Kom gjerne med gode forslag, eller fortell om hvordan dere feiret sølvbryllupsdagen deres. 

Feie for egen dør…

Jeg vet det.
Jeg burde ikke meldt avbud til det møtet.  Det er et viktig fora, flere kunne tenke seg plassen min, og så melder jeg bare avbud.  Det er problemet med meg jeg prioriterer ikke det som er viktig.  
Men før du fortsetter din tirade bak ryggen min, vet du hva jeg prioriterte som viktigere enn møtet ditt?

Jeg vet det.
Jeg skulle vært der sammen med dere. Vi hadde jo avtalt det.  Men som vanlig skyldte jeg på jobben og overlot det til dere.   Ja, jeg kjenner på den dårlige samvittigheten. Ja, jeg hadde tatt grep for å få det til.Men det er ikke alltid hverdagen blir slik jeg ønsker.  Noen ganger må man velge vekk det man selv ser på som viktigst av alt.

Jeg vet det.
Jeg burde ikke sittet med nesa ned i mobilen på møtet i dag.  Greit at du irettesatte meg foran alle de andre, høyt og tydelig. Men jeg skulle ønske du visste hva slags sms jeg svarte på – og hvorfor jeg valgte å skrive akkurat den SMSen ferdig selv om møtet så vidt hadde begynt.  

Jeg vet det.
Jeg vet hvorfor jeg valgte som jeg gjorde.  Det gjør ikke du.  
Likevel er du klar på at jeg valgte feil.  
Jeg mente jeg valgte riktig.  
Hvem av oss er best i stand til å bedømme det?

I dag gleder vi oss

Hun lukket øynene og trakk pusten godt inn. Fylte lungene med den kalde, litt fuktige høstlufta.  Hun var ute, ute i friluft.  Det var bare noen få meter utenfor inngangsdøra, men du hvor godt det føltes.  Det duskregnet.  Hun rettet seg opp i stolen, strakte ansiktet oppover mot skyene og følte regndråpene som forsiktig traff henne i ansiktet.  “Er det kaldt? Fryser du?” spurte noen med litt engstelig stemme.  Hun ristet på hodet, Kaldt, vått og deilig var det. Friskt.  

I flere  dager, uker, ja måneder hadde hun ligget i sengen.  I timer, dager, uker hvor lenge visste hun ikke helt, hadde hun ligget i sengen i rommet med de gule veggene, men i dag hadde hun kommet opp i rullestol og ut av rommet. Og nå, nå satt hun ute i en grå høstettermiddag og kjente regndråper kjærtegne ansiktet.  Hun trodde nesten at hun drømte, men regnet føltes virkelig nok.

Det var ingen drøm.  
Jeg satt der ved siden av henne i duskregnet og holdt henne i hånden.  Tårene rant litt nedover kinnene mine. Gledestårer? JA! Helt klart gledestårer.  Det var så utrolig godt å se henne i rullestolen og ikke i senga.  Det var så fint å ta henne med ut og se henne nyte den friske høstlufta og duskregnet. 

I dag gleder vi oss. 

I morgen skal jeg stille spørsmål ved hvorfor det ikke har skjedd før….