Vibbedille tar opp et viktig tema i sitt innlegg Når et brudd er uunngåelig.   Noen ganger må man bryte med folk som en har nære bånd til for å ta vare på seg selv. Jeg har vært der selv.

Det er kanskje ikke så mange jeg har brutt båndene til helt, men det er mennesker jeg har hatt tatt et bevisst valg om å holde en større avstand til. Skyve noen fra nære venner og over i kategorien bekjente. Ikke være så tilgjengelig for mennesker som gjerne sluker meg med hud og hår. Mennesker som hvis du gir de lillefingeren tror de eier hele deg og tiden din.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For meg har dette vært helt nødvendige grep å ta for å ta vare på meg selv.
Jeg snakket akkurat om temaet med noen for en kort tid siden. Hvordan noen mennesker mener de eier andre mennesker og tar det som en selvfølge at de alltid stiller seg selv og sin tid til rådighet .
At, som Vibbedille skriver, Du sier gjerne ja selv om du vil skrike nei. 
Jeg sa at vi sier ja fordi det er så mye enklere enn å si nei. Fordi sier vi nei må vi begrunne det. Begrunnelser som gjerne blir møtt med motargumenter eller sinne og frustrasjon.
Så da er det ofte lettere for oss selv å si ja, gjøre som forventet og heller slette ut oss selv.
På kort sikt kan det virke hensiktsmessig. På lang sikt er det ikke det.

En ting er å bryte båndene med venner, selv om det kan være smertefullt nok. Vanskeligere er det når det gjelder familie. Båndene er på mange måter sterkere og angår flere. Man er mer vevet sammen. et valg om å bryte kontakt påvirker så mange. Det kan og føre til splittelse. At hele familier går i oppløsning fordi man tar parti for den ene eller den andre siden.

Om det er verdt det? Kanskje ikke i alle tilfeller. Men i mange tilfeller tror jeg det kan være avgjørende for å redde seg selv. Redde sin egen helse og sitt eget selvbilde.

Jeg har hatt flere mennesker i livet mitt som mener at verden dreier seg om dem som akse. At ale andre mennesker på en måte er statister i deres liv. Som er tilgjengelig og kommanderes til innsats når disse i verdens midte trenger dem, uten tanke for at man lever selvstendige liv og kanskje har egne planer.

Det har vært en tøff og stadig kamp om retten til å bestemme over eget liv. Både for meg og flere i familien. Og selv om man klarer å ta hensyn til egne planer sitter man gjerne igjen med dårlig samvittighet.

For meg har det vært helt avgjørende å ta de grepene jeg har tatt i livet mitt. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde vært her i dag hvis jeg hadde fortsatt å strekke meg slik at alle skulle bli fornøyd og samtidig leve det livet jeg selv ønsket. Jeg hadde slitt meg helt ut. Det var jo det jeg gjorde. Det var derfor jeg møtte veggen gang på gang.

Det fantes selvsagt en annen løsning. Den ble skissert for meg gang på gang av disse som mente at jeg var statister i deres liv som måtte være tilgjengelig når de trengte meg. Jeg kunne jo bare kutte ut de tingene i livet mitt som de mente var unødvendig og stjal tid og energi jeg i stedet kunne brukt på dem.
Var jeg så sliten så kunne jeg jo bare si fra meg tillitsvalgtsvervet og slutte med politikk.

For å unngå å havne i spagaten må man sette egne grenser. Innse at en selv er den viktigste personen i eget liv. Ta på surstoffmaska selv før man hjelper eller er tilgjengelig for andre.

Jeg har fått en del indikasjoner på at jeg må ta noen grep der nå. At jeg er i ferd med å bøye nakken og gå på for å oppfylle andre menneskers krav til meg i stedet for å ta mer hensyn til hva jeg selv føler at jeg trenger. At jeg sier ja når jeg egentlig burde si nei, fordi det er lettere å bare gjøre det som er forventet av en enn å forklare hvorfor man ikke vil/orker/ kan. Det er jo alltid noen som vet bedre enn deg hvordan og til hva du bør bruke tiden og energien din på.

Det å sette seg selv i sentrum av eget liv er en evig prosess.
Det er så lett å gli tilbake til gamle mønstre. Oppføre seg slik det er forventet at man oppfører seg. Lystre. La dukkemakeren styre og være marionetten som villig lar seg styre.
Jeg må ta noen grep. Vibbedilles innlegg var nok en påminnelse om det.

God morgen kjære lesere!❤️
Jeg sitter her med tekopp og tastatur og føler meg litt stiv og støl. Mer støl en vanlig. Det ble noen skritt i går. Det gjorde i grunn godt.

Jeg er skikkelig sliten. Hadde egentlig ikke tekt å gnåle mer om det, men siden det er det det siste innlegget til Monica handler om, ja at hun er sliten da, så er det naturlig at også dette innlegget tar opp temaet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Samtalen med fastlegen i går fikk meg til å innse at jeg (og noen andre) har hatt litt store forventninger til meg. At livet mitt nok må gå i litt roligere tempo en god stund til. I kveld kommer Datteren. Jeg hadde tenkt å få gjort så mye her til hun kom. Dere vet rydde og vaske hele huset, fikse hagen, pynte med friske blomster, bake kaker og ha alt på stell. Jeg har ikke rukket halvparten jeg hadde tenkt denne uka, og det stresset meg i går. Så mye at jeg tenkte å avlyse turen med Svoger for å få unna mest mulig her hjemme.
Samtalen med fastlegen fikk meg til å innse at det er ok at jeg ikke rekker alt. At det er greit å gjøre ting i langt roligere tempo, og også å prioritere det som gjør meg godt. Jeg er glad jeg dro til Oslo i går og ikke stresset rundt her hjemme. Jeg tror Datteren møter en mer opplagt mamma i dag på det viset.
Så skal jeg nok få unna en del her i dag. Ha fokuset på det jeg får gjort og ikke på alt jeg burde ha gjort.

Fastlegen sa noe annet klokt i går.
Han sa at det hadde vært rart hvis jeg så like frisk og rask ut to måneder etter ektemannen min sin død. At hvis jeg hadde kommet smilende inn og gitt uttrykk for at jeg ikke hadde en bekymring i verden. Da hadde han lurt på hvordan ekteskapet hadde vært. Det at han så at jeg var sliten (men ikke takras) var som forventet.
Det ga meg noe å tenke på. Kanskje det å klistre på seg smilet og si at alt går greit på en måte gjør at jeg skjuler hvor mye tapet av GGG har gått inn på meg. Hvor mye han betød for meg.
Det ønsker jeg jo ikke.

Det er greit å se sliten ut. Det er greit å fremdeles ha et litt lavere tempo.  Jeg må sette ned forventningene til meg selv. Ta en dag av gangen. Både de dagene hvor tristheten tar overhånd og de dagene hvor latteren sitter løst.
La meg selv få lov til å bearbeide sorgen i mitt tempo en god stund til.
Jeg er på rett vei, jeg må bare gi meg selv tid. Det finnes ikke noe hurtigspor for sorg.

Det er Mestro06 som er på plassen over meg på topplista i dag. Det betyr jo at det er tid for poesi, så tekoppen og tastaturet er klart. Så får vi se hvor innlegget til Mestro06 fører disse kjerringtankene i dag.

Det er en ny dag, starter Mestro06 sitt innlegg, og det har han jo rett i. Klokka har ikke blitt 8 ennå, så dagen er relativt ny.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg smiler, og står imot hvert forsøk på å bli undertrykket/alvorlig plaget av mye bekymringer, og sorg. Når jeg leser slike setninger er tanken som detter ned i kjerring-hode at her skal man være positiv og blid til krampa tar en, koste hva det koste vil.
Jeg vil ikke være vanskelig, og være fengslet i en deprimerende kulde. Jeg har vært gjennom mye for å kunne slappe av, og vokse i min ekte personlighet. Hører liksom ikke så positiv ut i mine ører. Tror mer det er et ønske om en positiv innstilling enn reell positivitet.

Jeg vil se en lysere framtid, som skinner like sterkt som sollyset. Jeg vil trampe videre. Tramper man når man smiler og ser lyst på livet? Når jeg tramper i bakken er det ikke akkurat tegn på harmoni og positivitet. Trampe gjør man mer i sinne, frustrasjon og kanskje i trass? Ingen tramper vel mer enn trassige småunger?
Jeg tror Mestro06 kan trampe og trasse litt. Det er tegn på løsrivelse. Løsrivelse er det første steg på selvstendighet. Jeg tror, eller å ha lest en del av Mestro06 sine innlegg, at han har en lengsel og et behov for å stå støtt i seg selv.
Hvem har ikke det?

Jeg vil slett ikke gråte eller klage. Mulig Mestro06 ikke ønsker å fremstå som klagende, men likevel er det det han gjør for meg. Om han gråter skal jeg ikke uttale meg om, men klage eller gi uttrykk for misnøye det gjør han helt klart. Misnøye med hvordan han selv takler forhold i livet, selv om han ikke alltid ser at det er hans ansvar å ta tak i eget liv.

Jeg har vært gjennom mye, og gjort mye, som har gitt meg innvendige mestring følelser, forsvarer han seg. Det er bra. Da er han forhåpentligvis på vei til å vokse som menneske, bli tryggere på seg selv.
2025 er verre enn 2024, og da er det bare å slappe av, og la solen skinne inn gleden for livet.  
Jeg er litt usikker på om han er ironisk her, for setningen fremstår som ironisk eller motstridende. Jeg kan være enig i at 2025 er verre enn 2024, også for min del. Men det gir liksom ikke at solen skinner gleden inn i livet. Heller tvert i mot.

Det er egentlig vanskelig å være et forbilde. Å være et forbilde er ikke vanskelig, med mindre du er opptatt av å være et forbilde. Mine forbilder er forbilder ut fra de personene de er. Hadde de strebet etter å være et forbilde, strebet etter å være noe annet enn det de er hadde de ikke vært mine forbilder. Jeg liker og ser opp til ærlige mennesker som byr på seg selv, hele selvet. Med feil og svakheter.

Hva kan man egentlig oppnå uten trening og prøvelser? I grunn et interessant spørsmål. Motgang gjør som kjent sterk. Jeg tror ingen har godt av å surfe gjennom livet helt uten å møte motstand. Jeg har sett noen slike krasj-lande når de plutselig møter en liten hump på livsveien.

Du har et speil, som du studerer deg selv i, men å ransake seg selv er noe helt annet. Jeg er usikker på hvor mye selvransakelse an bør drive med. Ikke slik at en ikke skal ha et kritisk blikk på egen væremåte, men jeg tror mange ransaker seg selv litt vel mye. Ransaker seg selv for å finne flest mulig feil og mangler.

Livet er ikke dans på roser.  Nei, livet er sannelig ikke en dans på roser. Men hvem har sagt at det bør være det? Det gjelder å glede seg over de fine stundene, de gode dagene – og forstå at de er ekstra viktige å ta vare på fordi det alltid vil komme dager som ikke er like lystige.

Hva er det, som er så provoserende vanskelig? Jeg får aldri helt tak i hva Mestro06 sliter så med. Men jeg tror det handler om løsrivelse. Det å tørre å gi slipp på den kontrollen noen har over han. Trampe i gulvet og si nok er nok og ta styring over eget liv.
Så har jeg levd lenge nok til å vite at det ikke alltid er like lett.

Vi lever, for å overleve i livet. Hvis målet med livet er å overleve er man vel på feil spor. Vi lever vel for å leve, ikke bare for å overleve?

Jeg har gjort mye.

Jeg har strevd mye.

Jeg har vært gjennom mye. 

Jeg kan krysse ut alle de tre punktene. De som har fulgt bloggen min en stund vet det. Men likevel har jeg fremdeles som mål å leve. Ikke bare å overleve.

Fremdeles spent på neste kapittel. Fremdeles med tro på at livet har mye positivt på lur også for meg. 2026 må da bli bedre enn 2025? Hvis ikke har jeg et håp for 2027…

Det er mandag og ny uke. Jeg sitter her med tekopp og tastatur og skal prøve å være litt poetisk. Det er Mestro06 som ligger over meg på topplista. Det er han som har valgt Lærdom av livet som tema. I grunn et spennende tema.

Mestro06 skriver at i det gode livet så noterer man ned høydepunktene. Jeg sukker for meg selv og tenker at det er at godt stykke mellom høydepunktene i livet til denne kjerringa her. Likevel er jeg i likhet med Mestro06 spent på neste kapittel. Spent på hva fremtiden har å bringe. Spent på en god måte. Jeg frykte ikke fremtiden, jeg har fremdeles fremtidstro. Så jeg tar en dag av gangen, og ser hva denne dagen har å by meg. (Noen mail som må sendes. Jeg skal ut til Høvdingen, og så må jeg ikke glemme å ringe Svoger.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Livet har mye lærdom å gi. Noe det har lært meg er at det kanskje ikke er en forutbestemt plan med hvert enkelt liv. At livet blir til mens vi lever. At vi er en del av samfunnet. En liten brikke. Viktig for de vi har rundt oss, men ikke avgjørende for det store bilde. Verden snurrer ikke rundt meg som akse. Jeg er ikke universets sentrum hvor alle andre er statister. Jeg møter oftere og oftere mennesker som tror livet bare dreier seg om dem.

Jeg studerer meg selv ofte i speilet, men hvem studerer du, når du ser på deg selv i speilet? Det er Mestro06 som stiller dette spørsmålet. Uthevet tekst i disse innleggene er som regel sitater fra Mestro06 sin tekst.
Er ikke svaret på spørsmålet over ganske åpenbart? Han ser seg selv når han stirrer i speilet. Alle vi andre ser oss selv. Og tro meg, svært få gransker deg så nøye som det du selv gjør i speilet.

Det kan være litt uklart noen ganger å planlegge videre for livet. Det er vel noe av det livet har lært meg. At det sjelden går som man har planlagt. Denne sommeren, for eksempel, ble helt annerledes enn det jeg hadde tenkt.
Livet ha lært meg at det kanskje er greit  å ikke planlegge livet i detalj, bare ta en dag av gangen og gjøre det beste ut av den.

Hvem er du virkelig? spør Mestro06 videre. Jeg er ei kjerring som lever livet mitt etter beste evne. Holder ikke det? Må man være noe spesielt og unikt? Kan man ikke bare være seg selv på godt og vondt. Være fornøyd med det? Må man liksom være så unik?

Hvordan er din livssituasjon? Noen ganger tror jeg enkelte tenker litt vel mye på hvordan livssituasjonen deres er, og litt for lite på hva de selv kan gjøre for å endre på den hvis de ikke er fornøyd med situasjonen. Kose med misnøyen og velte seg i egen elendighet.
Livssituasjonen min har endret seg mange ganger de siste årene. Jeg er i en helt annen situasjon nå enn jeg var for bare få år siden. Før hadde jeg en spennende hverdag, en interessant jobb, god økonomi og reiste på fine ferier med ektemann og familie. Nå er jeg en sliten, uføretrygdet enke som må tenke økonomi på en helt ny måte.
Jeg kunne valgt å grave meg ned i selvmedlidenhet og bruke hver mulighet jeg fikk til å klage over hvor synd det er på meg.
Jeg velger å ta en dag av gangen og labber trøstig videre.

Du er kanskje ikke så flink med selvransakelse, skriver Mestro06. Jeg kan være enig med han i det. Jeg bruker ikke alt for mye tid på selvransakelse. Ser det i grunn som et sunnhetstegn. Ikke det at jeg mener at jeg ikke har feil og mangler. Det har jeg som alle andre, men at jeg ikke bruker tid på å tenke alt for mye på meg selv. Det finnes viktigere ting enn meg å bruke tankene på.

Det finnes demoniske manifestasjoner gjennom alle mennesker skriver Mestro06. For noe stort sprøyt, sier jeg. Hvis du begynner å tro du er besatt av demoner, søk profesjonell hjelp! Da mener jeg ikke demonutdrivere eller andre kvakk-salvere men lege og psykiatri.

Det er kanskje litt leit å få vite at din barndomsvenn har gått bort, men hvor er han i dag? Noen ganger føler jeg at Mestro06 skriver direkte til meg.
Det er ikke litt leit at GGG, kjæresten og ektemannen min har gått bort. Det er uvirkelig, grusomt og ufattelig trist. Men livet går videre. Selv om savnet til tider er nesten overveldende er det ikke noe annet alternativ enn å fortsette en dag av gangen.
Hvor han er i dag? Kroppen er vel stort sett fremdeles relativt intakt i den kista nede i graven på kirkegården. Sjelen hans…. Jeg tenker vel at den lever videre i hjertene til alle vi som var glade i han. At jeg på en måte tar han med meg videre i livet mitt. Eller minnet om han er kanskje mer riktig å si.
Jeg tror på en himmel, men er mer usikker på om det finnes et helvete.

Livet fortsetter. Mitt liv er ikke i mine hender.  Men det er i mine hender og mitt ansvar å gjøre det beste ut av det livet jeg har fått. Man snubler, og reiser seg igjen. Fortsetter livet. En dag av gangen.

Det er på tide å gå framover uten å snu seg tilbake. Noen ganger er det et smart råd. Så lenge man tar med seg lærdommen av det livet har lært en, og ikke gjør samme feil gang på gang.
Jeg dveler gjerne med minnene om over tretti år med GGG, men behøver kanskje ikke tenke så mye på det siste døgnet han levde og akkurat dødsøyeblikket. Ikke terpe på de ting jeg angrer på at jeg ikke gjorde annerledes de siste timene, for jeg visste ikke at det var de siste timene. Hvordan kunne jeg vite det? Da hadde jeg selvsagt prioritert annerledes.
Slike tanker tenker jeg det er greit å legge bak seg å gå videre. Gjort er gjort. Man skal ikke bedømme fortiden ut fra kunnskap man har i ettertid.

Jeg tror ikke på mirakler. Men jeg tror på at fremtiden har noe godt i vente for de fleste. At man må ha den troen og benytte seg av de venner og andre som vil være med på å male fremtiden lys. Ikke sorgfri, men lys. Så tar man en dag av gangen, og gleder seg over hva akkurat denne dagen har å gi. Sola skinner og det er lovet temperaturer på over 20 grader også i dag.

Vær et forbilde, skriver Mestro06. Jeg vet ikke om man skal strebe etter å være et forbilde for andre enn seg selv. Verden dreier seg ikke om deg. Du er ikke så viktig som du selv kanskje tror. Ikke ha for store forventninger til deg selv eller fremtiden. Ikke tro at du skal utføre mirakler. Vær fornøyd med å være den du er. Med ode og mindre gode dager. Med optimisme om at livet har gode stunder i vente, for det har det for oss alle bare vi ikke setter kravene til hva gode stunder er for høyt.

Den viktigste lærdom livet har gitt meg at det er viktig å leve mens man gjør det. Ta en dag av gangen. Nyte det den har å gi og ikke bruke for mye tid på å dvele ved fortiden eller legge planer for fremtiden. Leve her og nå og gjøre det beste ut av dagen i dag.

Etter utblåsningen jeg kom med i går føles det som en skjebnens ironi at jeg skal sitte her i dag å reflektere over temaet ukas små øyeblikk. Bloginnlegget til Janne Nordvang hvor hun oppsummerer små øyeblikk fra den siste uka handler jo om noe av det samme som Monica skrev om i sitt innlegg. At det gjelder å se de små øyeblikkene som alltid er der, selv når livet er på sitt svarteste. Denne j**** positiviteten som jeg skrev i går.

Her jeg sitter med tekoppen og kjenner den friske augustlufta som strømmer inn av den åpne terrassedøra føler jeg at jeg er i litt annet humør i dag enn jeg var i går morges. Kanskje den lille utblåsningen gjorde godt? Det hender det er godt å lette litt på trykket når det har bygd seg opp en stund.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mulig jeg og har flere blogglesere i min nærmeste krets enn det jeg tror, for det er lenge siden så mange har ringt for å høre hvordan jeg har det som i går. Det gjorde og godt, og bidro nok og til å lette på trykket og at jeg i dag sitter her med langt mer senkede skuldre og mer avslappet enn jeg var i går.

Jeg har og kommet til at det kanskje ikke er alle andre som har forventninger til meg om at jeg skal gå på for full maskin. At det kanskje for det meste er jeg som skaper de forventningene selv. Jeg liker jo å være kjerringa som fikser alt. Jeg er ikke så flink til å sette grenser for meg selv. Si i fra når det blir litt mye i stedet for å bøye nakken og gå på.

Jeg er sliten nå. Det har vært en tøff sommer. Gårsdagen og reaksjonene jeg fikk på blogginnlegget samt telefonsamtalene med folk som bryr seg om meg har fått meg til å innse at mye av frustrasjonen jeg følte på i går kommer av at jeg er sliten. Fastlegen min snakket en gang om den totale livsbelastningen jeg har hatt, og at det er noe av grunnen til at jeg er ufør, i tillegg til alle kroppslige skader og skavanker. At ektemannen min døde brått og uventet var kanskje ikke det jeg trengte på toppen av alt annet, men slike ting kan en ikke styre.
Det jeg kan styre er hva jeg velger å bruke energien min på og hva jeg kan overlate til andre.
Og folkens, jeg har fremdeles evnen til å se de små, fine øyeblikkene livet har å by på, selv om det var litt vanskelig i går morges.

I går kveld for eksempel. Jeg satt ute på terrassen og snakket med Datteren i telefon til det mørknet rundt meg. Klokka var vel nesten 22 før jeg følte behov for enten å trekke inn eller hente sjal eller pledd.
I kveld skal jeg flytte en av lyktene fra trammen til terrassen og tenne den når jeg sitter ute. Jeg elsker varme augustkvelder når en kan sitte ute med tente lys og kjenne mørket omslutte en.

Det gledet meg stort da jeg møtte et rådyr i Hundremeterskogen her en tidlig morgen. Disse små, korte møtene med skogens dyr gleder langt lengre enn de små sekundene de varer.

I går da jeg kjørte utover til Høvdingen gjennom vakkert landskap tenkte jeg over hvor fin sommer vi egentlig har hatt i år. Hvor mange fine soldager det har vært. Jeg har kanskje ikke gledet meg fult ut over de. Sommeren ble så annerledes enn jeg hadde tenkt. Men det må da ha vært en av de beste somrene  sånn værmessig på mange mange år. Jeg håper på en lang fin høst og. Har sjekket langtidsvarselet, og det ser bra ut.

Jeg har mange som bryr seg om meg. Det fikk jeg nok en gang bevis for i går.  Så får de være at noen mennesker slenger ut av seg lite gjennomtenkte kommentarer i ny og ne. Det får de selv ta ansvar for, så får jeg ta ansvar for å ikke la ubetenksomhet fra mennesker som alltid har hatt det med å snakke lenge før de tenker gå så inn på meg.

Den ventileringen som kom ut gjennom bloggen i går er en ventilering jeg tidligere hadde tatt i kurvstolen på trammen med GGG som klagemur og tilhører. Det er der jeg som regel ventilerte ut opphopet frustrasjon.
Jeg var en sving bortom grava hans i går. Satte nye roser i vasen og kom med et par sukk over livet mitt og noe av frustrasjonen min. Jeg følte at han smilte til meg og sa at Jeg synes du klarer deg bra jeg. Du er flink. La ikke dumme uttalelser gå inn på deg. Du vet jo hvordan hen er. 

Så jeg labber videre. Tar en dag av gangen. Dagen i dag føles ok. Sola skinner og jeg skal straks ut med hundene. Senere skal jeg i et møte på rådhuset. Være politiker. Det gleder jeg meg til. Da er jeg i mitt ess.
Joda, livet har mange små, gode øyeblikk på lur. Også for meg.

Hvordan ville du føle det hvis du klokka 07.02 en søndag morgen litt halv-trøtt måtte sitte og analysere poesi?
Jeg føler i det minste for et stort krus sterk te ved min side før jeg tar fatt. Dessverre er det slutt på Earl Grey te. Men “Blå dame te” får holde.

Usynlig har Mestro06 kalt sitt siste innlegg.
Min første tanke er at er det noe denne kjerringa ikke er så er det usynlig. Ikke ønsker jeg det heller,
Litt rart kanskje. En gang for lenge siden hadde jeg nok et ønske om det. Å være usynlig, gli i ett med mengden. Det er lenge siden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå tror jeg ikke Mestro06 har noe ønske om å være usynlig. Det er vel i grunn få bloggere som har det. Vi ønsker i det minste å bli lest. Det er jo en måte å bli sett på. Få aksept.
Det er denne personen Mestro06 har vært så opp over ørene forelsket i, og som jeg tidligere har konkludert med at bar leker med følelsene hans, som har blitt usynlig.
Han har gjort henne usynlig. Eller i det minste er det det han prøver på. Jeg kjenner at jeg heier på det forsøket. Ingen skal trenge å oppleve at de blir brukt.

Jeg ser for meg situasjonen han beskriver. Meldingen som kommer. At en del av han vil forte seg å besvare den meldingen. Fortsette der de har vært, Men at en annen stemme sier La vær. Gjør deg hard. Ikke besvar. Jeg er glad jeg ikke var forelsket på leting i tekstmeldingenes tidsalder. Det må være vanskeligere enn å la være å ta en kimende telefon. Jeg mener, når telefonen slutter å kime etter noen minutter er man liksom berget. Det er ikke så vanskelig å gjøre seg hard i noen minutter. Men en tekstmelding…. den kan jo besvares etter timer, når savnet er på det sterkeste. Vanskeligere å forbli tøff over tid, kanskje også gjennom de tøffe nattetimene.

Så går han der da, og kjenner på savnet, og forsøker å finne ut hvorfor det gikk som det gikk. Det var en kulde, som frøs vekk vennskapet, Jeg er en annerledes type. . Jeg er nødt til å være forsiktig med hvem jeg slipper inn i livet mitt. 
Er det flere enn jeg som leser litt selvbebreidelse, min skyld og brent barn sky ilden i de linjene?
Men er det ikke begge parters skyld hvis en ikke får et forhold til å fungere?

Det er ikke enkelt å forstå på hvilken måte en venn plutselig kan forsvinne for alltid.  
Jeg har rydda litt i vennekretsen de siste årene. Flyttet noen fra vennskap til bekjente. Fått avstand til mennesker som egentlig ikke er interessert i meg, men bare hva de kan få ut av meg. Interessert i min hjelp og støtte, men uinteressert i å gi noe tilbake.
Mulig noen av dem lurer på hvordan jeg bare kunne forsvinne. Jeg tror ikke evnen til selv-innsikt er stor nok til at de forstår det.

At GGG, kjæresten min gjennom mange og tretti år bare skulle forsvinne slik han gjorde. Laget middag til meg og luftet hundene sammen med meg den ene ettermiddagen og døde den neste. Det er vanskelig å forstå. Det er vanskelig å fatte. Det er litt ubegripelig at vedkommende forsvant så fort, og merkelig som et vindkast. 

Jeg vet det er litt annerledes. Det var ikke et valg om å forlate eller bryte kontakt som gjorde at våre veier skilte lag. Det var at han var kommet til livsveiens ende. Men disse tankene kom, kanskje ikke så overraskende, når jeg leste teksten til Mestro06.

Det er annerledes å tenke Hun må/bør aldri komme tilbake til meg. Jeg hadde jo tatt i mot GGG med åpne armer og gledestårer hvis han plutselig hadde stått på trammen.  (Jeg vet at det ikke kommer til å skje.)

Likevel. Det er ikke enkelt å forstå. Min kjæreste er død.

Jeg vil ikke finne noen. Jeg orker ikke mer. skriver Mesro06. Jeg får lyst til å skrike Ta deg sammen! Klart du vil finne noen. Klart du orker mer. Det er ikke livet som har tatt slutt, bare kjærligheten. Hun finnes ennå, Noen bryr seg om henne. Noen bryr seg om deg. Du kommer til å komme over det.
Kanskje virker jeg hard og kald over for en med kjærlighetssorg. Jeg vet. Jeg er ikke noen god trøster for slike utfordringer akkurat nå.

Min kjæreste forsvant så fort, og jeg får ikke se han igjen. Det er ikke enkelt å forstå. Jeg savner han, men vil heller tenke på alle de gode minnene enn savnet og døden. 

Livet gå videre. Det vil det og gjøre for Mestro06.

Jeg blir litt engstelig når det siste innlegget til Mestro06 ser ut som en reklameplakat for Norges demokratene.
Er det forreste feil av meg å tenke slik ved synet av det norske flagg?
Jeg toner i det minste flagget litt ned i mitt valg av bilde, samtidig er det vel ikke noe mer norsk enn 17. mai feiring?

Det er mye snakk om valgkampen skriver Mestro06. JA! tenker jeg! Er det ikke bra? Endelig valgkamp!  Det finnes vel knapt noe mer gøy enn det! (Du husker utfordringen min? Hvem nevner ordet valgkamp i flest blogginnlegg i august.)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mye snakk om utenriks politikk. Ja, regjeringen og oljefondet er vel på alles lepper i disse dager. Der har de virkelig stryket med glans. Vi er blant de første landene som anerkjenner Palestina som stat, og bresker oss litt med det. Viser hvor gode og snille vi er. Samtidig investerer vi mer og mer av oljefondet, pensjonsfond utland, dine og mine penger  i den israelske krigsindustrien. Det blir liksom litt dårlige unnskyldninger når Nicolai hevder at han ikke visste at selskapet som vedlikeholder fly også vedlikeholder bombefly, eller at selskapet som produserer droner produserer droner som blir brukt i kamphandlinger.
Sorry men så dum er ikke Nicolai Tangen.

Men dette skulle ikke handle om Israel eller oljefondet. Det er Ukraina Mestro 06 er opptatt av.  En kontrollerende makt hjelper Ukraina med ressurser og forsyninger til over en milliard kr. 
Plutselig skifter tankene mine helt politisk side. Er det ikke Norges demokratene det drives valgkamp for? Er det partiet FOR? (Frihets og rettferdighetspartiet)

Vi kan ikke avvikle monarkiet uten en avstemning. Nå lurer jeg på om det er Rødt han argumenterer mot. Folk kommer ofte trekkende med monarkiet og kongehuset når de skal krangle med oss i Rødt.
For bare å ta det med en gang; Vi mener at hvem som skal lede landet bør velges ved demokratiske valg, og ikke være en funksjon som går i arv. Det er mer som et prinsipp enn en viktig politisk sak.
Jeg synes monarkiet vi har i Norge i dag fungerer bra. Ser på både  Kong Harald og Kronprinsen som gode ambassadører for landet vårt som opptrer samlende for landet.
Så har kongefamilien, som de fleste andre familier noen fargerike innslag som jeg kanskje ikke er like begeistret for. Men arve-rekka til tronen gir meg så langt ingen grunn til bekymring.
Forresten kan det fremdeles være FOR Mestro06 har i tankene. Jeg tipper de heller ikke mener at makt skal gå i arv.

Vi er bare flinke til å forsterke forsvaret, og overleve uten å vinne noe kriger.  Hensikten med et forsvar er vel å forsvare landet. Ikke å drive eller delta i angrepskrig. Norge er da ikke en imperialistisk stat som ønsker å utvide landegrensene ved å okkupere nabolandene.
Ingen vinner forresten kriger. Krig er bare en masse menneskelige og økonomiske tap..

Norge har vært veldig fattig, men vi er i dag et av verdens beste land å bo i. Det skal vi være stolte av! Og når noen kommer bort til meg på valgkampstand til helga og ber meg nevne ett land hvor sosialismen har skapt et bra samfunn skal jeg stolt dra frem Norge som eksempel. Det Norge Einar Gerhardsen og hans samtidige skapte er et utmerket eksempel på et sosialdemokratisk land som har fungert og klart seg bra. Før Gro, kåre og nyliberalismen fikk gjennomslagskraft på 1980-tallet.
Ja og så hjalp det jo betraktelig at vi fant olje ute i Nordsjøen.

Mange kommer med uttalelser som. Vi trenger ikke å slippe inn så mange terrorister, for å opprettholde økende inntekter.  Jeg synes det er en merkelig uttalelse, og en merkelig holdning. Det er vel ingen som mener vi skal importere terrorister?!! Men ser du på en hver som banker på døra di som en innbruddstyv? Møter du alle nye mennesker med mistenksomhet og mistillit?

De er sultne ulver som vil skape en islamisk regjerende system på norsk jord. skriver Mestro06. Jeg tror de sultne ulvene er en minimal gruppe. For å få makt i et demokratisk land som Norge må man jo først tilegne seg litt makt på lovlig vis. Vis meg ett parti ved årets stortingsvalg som går til valg på at de vil islamisere Norge.
Det partiet finnes meg bekjent ikke.  Derimot vet jeg om flere partier som går til valg for å ødelegge demokratiet med å spre hat og  fremmedfrykt.

Jeg forstår hvorfor det er så mange rasister i Norge, skriver Mestro06. Det skjønner ikke jeg. Hvis ikke vi som ett av verdens rikeste land skulle kunne ta i mot noen av de som trenger å flykte, hvem skal stille opp da?
Dette handler ikke om penger og makt, slik Mestro06 skriver. Dette handler om frykt for det som virker fremmed. Frykt for annerledeshet.

Norge er et land for kjærlighet, rettferdighet og frihet. Jeg håper det fortsetter slik, og det er en av grunnene til at jeg driver med politikk. Være med å forsøke å få Norge og verden for den saks skyld til å utvikle seg i den retningen jeg mener er riktig.

Det siste avsnittet i Mestro06 sitt innlegg er sterk lesing. Jeg tror mange føler det som han.
Jeg har bodd i Norge siden jeg var bare 5 år gammel. Jeg er oppvokst i Norge med norsk kultur og språk. Jeg vil aldri forlate landet, eller forræde landet på noe som helst måte. Mange kan ta meg ut av Norge, men ingen kan ta Norge ut av meg.

Hvorfor er noen så opptatt av hvor bestemoren til folk de møter er født? Hvorfor mener de det er mer avgjørende for hvem du er som menneske enn hvilke verdier du har? Hvilke tanker og følelser du har, kort sagt hvem du er som menneske?

Til Bien som mener at jeg heller burde skive om politikk enn poesi; Det går helt greit å kombinere de to tingene.

Er det lov å si at jeg begynner å bli litt lei av å sitte her med tekopp og tastatur og prøve å være poetisk sånn flere ganger i uka?  I tillegg synes jeg poesien ikke er så nytenkende. Mange av frasene går litt på repeat. Mulig det fort blir sånn når en finner en setning man synes er god. Det er bare det at frasene kan bli oppbrukt på en måte. Skifte betydning når de blir gjentatt for ofte. Ingen hører Jonas snakke om vanlige folks tur i denne valgkampen.
Men tilbake til poesien. Det var det det skulle handle om nå. Ikke valgkamp. 

Berørende har Mestro06 kalt sitt siste innlegg. Det første jeg tenker på er om det er et ord. Jeg forstår betydningen, men er det virkelig et ord? Jeg sjekker ordboka. Ja det er det. Så da kan jeg i det minste la den ballen ligge.
Jeg liker i grunn at man bruker ord som ikke er så ofte i bruk. Vi burde bli flinkere til det. Språket vårt blir fattigere når ord bar forsvinner.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En hemmelig omfavnelse starter Mestro06 innlegget sitt med. Har ikke den frasen vært med i svært mange av de tekstene jeg har analysert? Reflekterer litt over at det kanskje er jeg som er litt vel amper i dag.

En uhørt historie. Hva er egentlig uhørt i dagens samfunn?
Nå vet jeg ikke om Mestro06 bruker uhørt i betydningen uten lyder som høres, altså at ingen har hørt historien, eller som noe bryter med det moralsk akseptable, slik jeg automatisk tenkte,
Men ta min betydning av ordet. Hva defineres som uhørt i dagens samfunn?

Det er stille, men ingen bryr seg. Jeg nyter stillheten, hvorfor bry meg? Det er støy som kan være forstyrrende. Ikke stillhet. (Det er lenge siden jeg hadde små barn…)

Ting går ikke helt på min vei. Jeg sukker. Det går ikke helt min vei heller, men når har det egentlig gjort det? Jeg synes det har vært litt vel mye motbakke ei stund nå.

I en verden som er krenkende berørt av ondskap, så smaker ondskapen godt men kjærligheten vondt.
Jeg protesterer vilt mot den påstanden. Så ille har det ennå ikke blitt. Mennesker hater ikke hverandre.

Jeg vil hjelpe mennesker som sliter mye, og er helt håpløse skriver Mestro06.
Jeg er et menneske som gjerne hjelper de som sliter, de som har mistet håpet. Men jeg har brukt alt for mye tid på å forsøke å hjelpe de håpløse, de som egentlig ikke ønsker hjelp bare tjenere. De som ønsker å sitte der med alle sine problemer og forventer at andre skal øse de – for så å finne nye utfordringer de og ønsker at andre skal løse.

Jeg går på en sti, som er litt glatt og krokete. Jeg smiler for meg selv over den setningen. En relativt god beskrivelse av livet mitt for tiden.
Men jeg labber og snubler meg videre på den stien. Sklir og ramler, men reiser meg opp igjen og fortsetter. Jeg forventer ikke at noen skal komme å redde meg. (Og han jeg pleide å støtte meg til er borte.) Jeg fortsetter alene. Det går det og.

Kjærlige mennesker er ofte falske, Han er ikke direkte optimistisk, han Mestro06. Jeg tror jeg etter et langt liv evner å se når mennesker er gode og når de bare later som.

 Noen har spyttet på meg, men jeg velger å tilgi. Det har jeg sluttet med. Ikke det at jeg legger folk for hat om de nedverdiger meg, men jeg gidder ikke bruke tid og energi på de. Heller ikke tanker. De blir bare personer jeg ikke gidder å forholde meg til.

Kjærligheten vil ikke svikte deg. Ekte kjærlighet svikter aldri. Men livet har lært meg at også ekte kjærlighet kan ta slutt. Man skal ikke elske blindt samme hva man får slengt i trynet. (Jeg er liksom i det humøret i dag).

Din kjæreste forlater deg en dag. 
Ja, min kjæreste forlot meg. Han døde. Men det betyr ikke at kjærligheten vår tok slutt eller at kjærligheten eller han sviktet. Hans tid var bare over.

Legg på hjertet en lærdom i å leve et liv en gang. Og husk å leve det livet mens du gjør det. Ikke utsett alt til en gang langt der fremme. Ingen vet hva morgendagen vil bringe og hvor lang fremtiden er.
(Nå ble jeg vel poetisk?)

Kanskje er teksten til Mestro 06 berørende likevel.

Det er tydelig når man går i skogen at vi har kommet til sensommer. De klare grønne fargene som hører våren og forsommeren til er mer dempet.  Sommerens blomstrende fargeflor har og blitt erstattet med mer høstlige farger.  Det finnes vel ingen årstid som har så mange og flotte farger som høsten. Sånt tenkte jeg på i dag mens hundene og jeg var ute på tur i duskregnet.

Jeg skyver vekk tankene på at etter høst kommer vinter. Det er fremdeles lenge til snø, is og kulde. Jeg trenger ikke tenke på den riktig ennå. Først skal jeg nyte sensommer og høst. Jeg har alltid vært glad i høsten.

Høsten har alltid stått for meg som en ny start. Mye mer i august enn ved nyttår i anuar. Har sikkert noe med nytt skoleår, nye studier.. og at jeg blir ett år eldre i august.
I år blir det og en ny start nå som august tar til. En ny hverdag. Som ved nye skoleår er jeg klar til å ta fatt. Gleder meg litt til å komme i gang.
Godt å komme tilbake til hverdagen selv om det på noen måter er en ny hverdag.

Det slo en tanke ned i meg i sted at det er mye rasisme ute og går, også hos de mest innbarka antirasister.
Jeg overhørte en samtale  hvor noen drev og satte opp gjestelisten til et selskap. Det var både Ola og Kari blant de navnene jeg hørte, men jeg fulgte ikke så nøye med. Det som fikk meg til å spisse ørene var setningen “og så må vi ha noen innvandrere eller flyktninger” 
Jeg tenkte må man det? Et det liksom like viktig som det en gang i tiden var med selskspsleker for å bestemme bordplassering? En innvandrer eller to på gjestelisten er altså noe som hører til i selskapsplanleggingen, akkurat som å bestemme hva du skal servere som aperitiff?

Hvordan ville du like å være innvandreralibiet på 60-års festen? Bli bedt på grunn av din etnisitet. Være selskapets attraksjon. Akkurat som dame med skjegg eller apekatten i bur som man kunne finne på utstillinger og sirkus før i tiden.

Jeg har mennesker med forskjellig etnisitet i omgangskretsen min.  Jeg ville ikke hatt problemer med å finne innvandrer-alibiet mitt hvis jeg skulle be til fest.
Samtidig ber jeg ikke gjester for å ha de på utstilling.
Jeg ber ikke folk for å vise hvor tolerant og inkluderende jeg er, jeg ber folk fordi jeg liker de.
Blir du bedt i selskap til meg et det fordi jeg ønsker å ha akkurat deg, som den personen du er tilstede på festen uavhengig av hvor bestemoren din er født.

Inkludering handler vel egentlig om noe helt annet enn å be din somaliske nabo med på 17-mai feiring? Det handler om å glemme at naboen din kommet fra Somalia, og bare se på vedkommende som en nabo, en selvfølgelig del av nabolaget. At de slutter å være “den somaliske flyktningfamilien” og i stedet er familien i nummer 19.

Du kan godt lære de om våre skikker og høytider. Dele julebaksten med de, be de med på pepperkakebaking eller spørre om ungene i familien vil være med å sette ut grøt til nissen.
Men hvis du kommer femte 16. mai på rad og snakker med langsom og tydelig stemme om Eidsvollsmennene og flagg, ja da har du bomma. Da driver du ikke med inkludering, men segregering.  De og oss.

Og en ting til. Når du står der og holder din improviserte og belærende foredrag om da vi ble et selvstendig land i 1814, og kanskje og smetter inn noe om andre verdenskrig og gutta på skauen, ha litt i bakhodet at disse menneskene kanskje utrolig godt vet hva krig og frihetskamp er. At for dem er ikke det noe de har lært om i historietimene eller hørt generasjonen over dem snakke om. Der er kanskje frihetskamp og krig noe de har kjent på kroppen. Ordet flyktning indikerer en flukt fra noe, ikke sant?

Rasisme opphører ikke før vi ikke lenger tenker rase eller etnisitet når vi møter et medmenneske. Men i stedet ser personen og er spent på hvem den personen er, hvilke tanker, følelser og verdier vedkommende har.
Det kan vi ikke vite før vi blir kjent med hverandre.

Om du har kjent en nordmann kan du ikke si noe om hvordan nordmenn er. Vi er ikke like. Vi tenker ikke likt, føler ikke likt og har ikke de samme verdiene.
Det samme gjelder når du møter en svenske, en spanjol, en polakk eller en kurder. De er like ulike som det vi er.
Kanskje har du mer til feller med d den nye naboen din fra Syria enn du har med han gretne gubben i huset over veien, selv om bestemødrene deres kommer fra samme grend.

Folk er folk. Ta godt i mot dine nye naboer. Kanskje blir det starten på et nytt og sterkt vennskap.