Det var en regntung, grå julidag. Omtrent som i dag. Gamle Gubben Grå sto og lagde middag. Jeg satt ved PCn.
Eksplosjon i regjeringskvartalet – i Oslo! Det å være en gasslekkasje eller noe slikt….
Plutselig ringte telefonen – og jeg var på vei til jobb denne regntunge julidagen. Katastrofealarmen på sykehuset hadde gått. Dette var 22. juli 2011.

Resten av kvelden og til over midnatt tilbragte jeg på jobb. Tok røntgenbilder av de heldige fra Utøya. De som bare hadde skuddskader. De som bare hadde sett venner og søsken ble skutt og drept, men reddet livet selv.
Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden.
Jeg så hva hatet og terroren hadde ført til.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Aldri mer 22. juli sa vi i dagene etterpå. Vi gikk i rosetog og sang Mitt lille land og Til ungdommen.
Men hatet og holdningene som førte til handlingene 22. juli er fremdeles rundt oss i samfunnet hver eneste dag.
Send de tilbake leste jeg senest for noen dager siden. Konspirasjonsteoretikere og mennesker med små-brune sympatier nører opp under forestillingen av at det finnes et de og oss. 
Nekter å se at det ikke er noe de, ikke noe oss, bare et felles vi. Et vi som omfavner alle vi som bor i dette lille landet, vårt lille land.

Ungdommer på sommerleir ble skutt på grunn av sin antatte politiske ideologi.
Det er ikke sikkert at det var det politiske budskapet som trakk mest for alle på den leieren. Mange drar på sommerleir for å ha det gøy med jevngamle ungdommer på en øy i Tyrifjorden, vekk fra foreldre.

Mennesker på bar ble skutt fordi gjerningsmannen antok de var skeive.
Alle på barene var ikke skeive. Det er mye som trekker mennesker til en bar en fredagskveld. Godt øl og sosialt samvær, for eksempel.

Det finnes ikke et de og oss. Ungdom henger sammen med ungdom de liker.  Selv lokale Unge-Høyre gutter fra Hole tok gjerne en båttur til Utøya når jeg var ung. Man setter seg ned ved et bord på en fortausrestaurant fordi man treffer kjente man har lyst til å slå av noen ord med. Vi har da alle venner med forskjellig legning?
Skeive omgås ikke bare skeive. AUFere omgås ikke bare partikollegaer.
Det finnes ikke noe de og oss. 

Det som kanskje provoserer meg nesten like mye som lysebrune konspirasjonsteoretikere er alle de som stilltiende lar de holde på. Som ikke tar til motmæle.
Hvis vi fremdeles mener aldri mer 22. juli så holder det ikke at vi gikk i rosetog for 13 år siden.
Da må vi også i dag, i 2024 og i årene som kommer, stille opp for de verdiene vi tror på.
Det finner ikke noe de og oss.  Det finnes bare et vi. 

Ferdig, 2 prosjekt i boks skriver Vibbedille. Jeg sukker stille for meg selv. Når kunne jeg sist skryte av at jeg var ferdig med et prosjekt, langt mindre to? Når satt jeg sist litt sånn oppslukt i min egen boble og koste meg med et prosjekt? Julebaksten 2023?

De mini-pepperkakehusene på bildet for eksempel. Det var gøy!
Helt til vi kom hjem og hundene hadde vært alene hjemme et par timer. Hele brettet med pepperkakehus var havnet i gulvet, og vi plukket pepperkakebiter, kakepynt og noen mer eller mindre hele hus over hele stua i flere dager etterpå.
(sukk).

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Ferdig med noe prosjekt, selv prosjektet en god natts søvn virker uoppnåelig. I dag, eller egentlig natt, var jeg ute på tur med en utålmodig hund før klokka var 05.30. (Sukk).
Ja, jeg vet det bare var en reprise av gårsdagens start på dagen. Får meg ikke til å sukke noe mindre.

Når jeg ser meg rundt ser jeg mer prosjekt som burde vært gjort enn prosjekt som er avsluttet. Beising av terrasse, kapping av ved, for ikke å snakke om rydding i boder, skuffer og skap. Jeg kjenner skuldrene krabbe opp over mot ørene når jeg tenker på alt jeg burde ha gjort. Alt jeg ikke rekker, eller ikke helt har overskuddet til å starte med.

Var det ikke 2024 som skulle bli mitt år? Eller muligens det var 2023 eller 2022.
Det føles som om det året lar vente på seg.
Årets prosjekt er kreftutredning og behandling. Ikke akkurat lystbetont.

Nei nå må jeg slutte å sutre. Jeg er frisk og rask. Det er ikke jeg som har kreft.
Min rolle er å være støttespiller og den som holder motet oppe. Da kan jeg ikke sitte her å synes synd på meg selv.
Forresten er dette prosjektet, og overvinne kreften, langt viktigere enn all verdens tøy-kaniner og pepperkakehus.

Likevel….
Jeg tror jeg trenger et prosjekt jeg kan fordype meg i i ledige stunder.
Noe som jeg kan sitte konsentrert i min egen boble med. Noe som ikke gir rom for noen andre tanker enn akkurat det jeg sitter med der og da. Som dekorering av miniatyr-pepperkakehus.
Et slikt prosjekt skal jeg finne meg i løpet av helgen. Det tror jeg vil gjøre meg godt.

Det er et ramaskrik uten like borte i USA. Velgerne har funnet ut at presidentkandidaten deres er gammel. Hvem skulle trodd det? At en mann på 82 år kan fremstå som gammel og sliten i en hektisk valgkamp. Er det ingen som har sjekka fødselsdatoen til presidenten før de nominerte han til fire nye år som president? Og ja, hvis man kan regne er det raskt å regne seg ut til at han vil være 86 å før presidentperioden er over. Ikke for å prøve å virke overinteligent, men det regnestykket har denne kjerringa tatt for mange måneder siden.
På nyhetene virker det som om denne kjensgjerningen først har blitt allment kjent etter TV-debatten forrige uke.

Sånn i tilfelle folk ikke har sjekka alderen på han andre kandidaten heller, så kan jeg røpe at han er 78 år og blir 82 i løpet av neste presidentperiode. Ikke akkurat noen ungsau det heller. (Sau, muligens. I det minste litt av en stabukk,  men definitivt ikke ung.)

Biden selv hevder at han er i toppform. Litt sliten den ene kvelden, men ellers helt ok. Han vil overhode ikke høre snakk om noen kognitiv svikt.
Vel, de færreste jeg har møtt omfavner diagnosen dement når folk ymter frempå om det. Det er en sykdom det tar tid å akseptere at man muligens lider av, forståelig nok. Så at en person selv nekter hardnakket for å ha kognitiv svikt er i grunn ikke noe bevis for at så ikke er tilfelle.
Spesielt ikke når han legger til at Gud ikke har kommet ned fra himmelen for å be han trekke seg, og at han derfor ikke kommer til å trekke seg.

Trump beviste vel for hele verden at han ikke er det vi i min ungdom kalte helt god i hue da han fikk bermen til å storme Kongressen i januar 2021.  Han har ikke gjort eller sagt noe de siste tre årene som har fått meg til å endre på det synet. Heller tvert i mot.

Egentlig er jeg ikke så interessert i den mentale tilstanden til to gamle gubber borte i USA hadde det ikke vært for at de to sloss om å få en av verdens mektigste stillinger. Og jeg spør som jeg har gjort flere ganger før. Finnes det ingen yngre politikere over there?

Jeg driver absolutt ikke med alderisme her. Jeg har overhode ikke noe i mot gamle gubber jeg. Men kanskje burde det være en øvre aldersgrense for å besitte vedens mektigste stilling. Jeg vet at Brenna og co ønsker å heve pensjonsalderen, men ikke en gang Brenna har vel snakket om at folk bør stå i krevende stillinger til de er nærmere 90. Og det å være verdens mektigste mann må sies å være en relativt krevende stilling.

Joe Biden er, så vidt jeg klarer å regne ut den eldste som har innehatt presidentembete. Og ja, han har gjort det helt greit. I det minste langt bedre enn forgjengeren. Hadde det ikke vært greit å slutte mens leken er god? Gi seg mens man (nesten) er på topp?

Den yngste som har vært president i USA var Theodor Roosevelt. Han var 43 år da han ble president. Nå var han riktignok ikke tiltenkt presidentrollen, men som visepresident måtte han tiltre da president William McKinley ble skutt i 1901.  Men han ble en av de mest markante presidentene i USAs historie og har fått både teddybjørn og sigaretter oppkalt etter seg. Ja, og så fikk han Nobels fredspris i 1906 for å ha meglet frem en fredsavtale som gjorde slutt på Den russisk-japanske krig.  Så ingen grunn til å tro at ikke en ung mann kan gjøre det bra som amerikansk president.

Biden er født samme året som Muhammad Ali, “Porno-Hangen”, Pål Tyldum, Drillo, Gaddafi, Geir Børresen, Arne Treholt og Odd Martinsen. Ikke noe galt sagt om noen av disse, men vi kan vel være enig med at de er over sin storhetstid.

Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Sitatet over er starten av Sinnsrobønnen skrevet av Reinhold Niebuhr.
Det er antakelig den forstanden det skorter på i mitt tilfelle. Forstanden til å se og godta at det finnes ting jeg ikke kan forandre. Akseptere at selv om jeg prøver så hardt jeg bare kan er det ting det er umulig å forandre.
Det er vel noe av det innlegget til Mette handler om. Ordene går i det minste rett hjem hos meg.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

At å akseptere ikke er det samme som å resignere. At det ikke er et nederlag å godta at det finnes ting jeg ikke kan få gjort noe med. Kanskje og å akseptere at det ikke er opp til meg å få andre til å ta valg jeg ikke kan ta for dem. At jeg ikke kan styre hvilke valg de tar. At det ikke er et nederlag for meg hvis de i mine øyne velger feil. At det ikke er fordi jeg feilet i min evne til å påvirke.

Samtidig. Skal jeg la folk bare resignere når det er ting de kan gjøre for å bedre sin egen situasjon?
Skal jeg bare akseptere at mennesker tar feil valg, kanskje fordi de har gitt opp, Er det ikke da min oppgave å sette mot i de, få de til å ta tak, ta de riktige valgene?

Hvem er jeg til å bestemme hva som er de riktige valgene? Kanskje det som føles riktig for meg ikke er riktig for den andre? Godta at det er ting jeg ikke kan forandre, at det ikke er opp til meg å forandre.

Sinnsro. Hvordan skal jeg klare å oppnå det når jeg ikke får ro lenge nok til å finne den sinnsroen?
Det er alltid noe eller noen som krever min oppmerksomhet. Om ikke annet så min egen dårlige samvittighet. For det er alltid noe jeg klarer å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør i stedet for å sitte der og lete etter sinnsro.
Klær må vaskes, hunder må luftes, plen må klippes, foreldre besøkes, gjerde må males, og burde vi egentlig ikke dra på hytta en tur?

Hjelp meg å leve én dag om gangen, glede meg over ett øyeblikk om gangen,
og å akseptere besværligheter som en vei til fred.

Slik fortsettere Sinnsrobønnen til Niebuhr. På ny dukker ordet akseptere opp. Kanskje jeg bare må akseptere at å få ro et øyeblikk om gangen er alt jeg kan forvente? Jeg føler at jeg trenger litt mer enn det. Kjappe løsninger og Sinnsro på 1-2-3 er liksom ikke meg.

Det har vært et par heftige uker. Det er mye som må bearbeides for tiden. Jeg trenger mer enn et øyeblikk eller tre for å bearbeide alt. Sortere tanker. Akseptere.  

Hjelp meg å ta, slik som Jesus gjorde, denne syndige verden slik den er,
og ikke slik jeg ønsker at den skulle være.

Jeg fortsetter Sinnsrobønnen, og rister lett på hodet. Det er vel derfor jeg ikke kan forvente sinnsro. Det skal litt til før jeg aksepterer at verden er slik den er og ikke slik jeg ønsker den skal være.

Jeg klarer ikke helt og bry meg om ei med plantar fascitt bruker Fit Flop’er eller Gaitline sandaler.
Hodet mitt er for fult av tanker for tiden.
Nå er det i grunn ikke noe nytt, for hodet mitt er som regel fult av tanker. Kjerringtanker. Navnet på denne bloggen tilsier jo at det er ei dame med en viss cerebral sirkulasjon som er blogger. Jeg som lar meg engasjere av alt fra gamle presteboliger til politiske intriger på 60 tallet og kan hisse meg ordentlig opp over en ukemeny pleier ikke å vandre tanketom rundt.
Kanskje blir det mer riktig å si at jeg er mer grublende enn jeg pleier.
Jeg pleier ikke å være den som overtenker, men det gjør jeg nok for tiden.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss.  Det er vi selv som velger hvordan livet vårt skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Skriver Heidi Rosander i dette innlegget som jeg nå sitter og reflekterer over for andre gang. Og ja, jeg er så hjertens enig i det. Vi er selv ansvarlig for å få mest mulig ut av våre egne liv. Ingen kan leve livet for deg, det ansvaret må du ta selv.

Men…
Vi er alle mennesker. Få av oss er uten feil Vi tar i blant dumme valg. Det er ikke sikkert de er så gjennomtenkte heller. Det er vel få som lager en ROS-analyse før de tenner sin første sigarett eller tenker førti år frem når man kaster gymtøyet i søpla etter siste gymtime på videregående og tenker aldri mer.
Selv de som vandrer gjennom livet som prakteksempler, aldri drikker noe annet enn rent kildevann, er veganere og lever kun av kortreiste grønnsaker og kjempesunne frø fra planter som kun vokser på andre siden av jordkloden lever ikke evig.

Sykdom rammer, og den rammer ikke rettferdig.
Selvsagt har livsstil noe å si for risikoen for å pådra seg forskjellige sykdommer. Du kan øke eller minske risikoen ut fra valg du tar, men du har ingen garantier.
Den sunne veganeren som trener to ganger daglig og går i kirken hver søndag dør av kreft før hun er midtveis i livet.
Storrøykeren med fast bord i pubens mørkeste hjørne lever til han er 97, og dør med den siste rullingsen i kjeften der inne i kroken sin.

Ingen kan leve livet sitt i reprise. Gjort er gjort og spist er spist.
Så kan man heller tilstrebe seg å ta bedre valg i tiden som kommer.

Ingen vet hva morgendagen, dagen deretter og alle dagene, ukene, årene som kommer vil bringe. Ingen vet heller hvor mange dager, uker år fremtiden består av. Slike grublerier svirrer rundt i kjerringhodet for tiden.

Jeg nyter tekopp nummer to, ser ut på en flott sommerdag med skyfri himmel. Bestemmer meg for at jeg skal gjøre denne dagen god. Ta meg tid til å være her og nå.
Jeg har alt konkludert med at fortiden får jeg gjort lite med. Gjort er gjort og spist er spist.
Fremtiden kan jeg heller ikke styre, verken hvor lang den blir eller hva den vil bringe.
Dagen i dag derimot. Den er her her og nå. Det er opp til meg og lage den til en god dag.

Vi er verdensmestere i å klage skriver Heidi Rosander, og jeg tenker er vi det? Er jeg det? En verdensmester i å klage? Jeg føler ikke det.

OK: Litt klaging bedriver jeg selvsagt. Et langt liv som tillitsvalgt og opposisjonspolitiker har liksom gjort det til nærmest en livsstil å påpeke ting jeg mener er feil, men gjør det meg til en klager? Er det å påpeke feil og mangler i samfunnet å klage? Jeg mener nei. Uten at noen stiller kritiske spørsmål vil ikke samfunnet utvikle seg.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Nå er det ikke klaging over de store samfunnsspørsmålene Heidi har i tankene. Mer de små tingene. De små tingene som vi bare burde la passere. Som alle vondtene folk pådrar seg gjennom livet, og som mange sukker og stønner over.
Det hender jeg klager over vondtene mine. Det er jeg enig med Heidi i.
Men jeg føler ikke at jeg er i verdenstoppen der. Jeg synes liksom jeg titt og ofte møter noen som slår meg langt ned i støvlene når det gjelder klaging på egne vondter.

Noe annet Heidi tar opp er det å noen ganger prioritere seg selv foran andre. Ikke sånn ren egoisme, men mer ta surstoffmaska på deg selv før du hjelper andre. Der har jeg noe å lære!
Jeg har blitt flinkere til å ta hensyn til egen kropp og eget energinivå, men noen ganger krummer jeg nakken og går på litt til. Må bare gjøre det, og det så kan jeg slappe av….og så dukker det opp en ting til som jeg bare må, og en til…..
Det å si nei når noen trenger hjelp og jeg kan bidra er fremdeles vanskelig.
Det jeg har blitt flinkere til er å ikke tenke at det må skje straks.  Ikke gripe bilnøklene og løpe på dør med en gang noen ymter om at de trenger hjelp.  Tilby hjelp litt frem i tid. Jeg kan fikse det i morgen, eller på fredag. Det holder jo som regel i massevis. Det er sjelden det brenner og må gjøres straks.

Og så har jeg rydda litt i vennekretsen. Flyttet noen fra kategorien venner til kategorien bekjente.
Det vil si at jeg gjerne tar en kaffekopp og skravler litt når vi tilfeldig treffes i byen, men jeg er ikke klar for utrykning hver gang vedkommende har et problem som må løses.
Vedkommende er sånn som tar langt mer enn vedkommende gir i et vennskap. Tenkte over det her for noen uker siden da vi traff hverandre og tok en kaffekopp sammen. Det var de samme klagene som i vinter, i fjor sommer og året før det.  Og så var det det gjentagende problemet som kom gang på gang. Hvordan skulle vedkommende komme seg til Gardemoen for en planlagt reise? Jeg sjekket busstidene. Så og forklarte at det gikk fint med buss her fra til Gardemoen i god tid før flyet skulle gå. Men skjønte hva som lå i at problemet ble gjentatt gang på gang.
Det hadde jo vært mye enklere om jeg kjørte henne til Gardemoen, hjalp henne med innsjekking og bagasje, slik at hun slapp å tenke på noe selv.
Jeg var skikkelig stolt av meg selv når jeg ikke foreslo den løsningen.

Dette handler ikke om at jeg ikke kan gjøre noen en vennetjeneste. Jeg kan godt kjøre de 10 milene tur/retur Gardemoen for å hjelpe noen som trenger det jeg. Det har jeg gjort mer enn en gang.
Det handler om min evne til ikke alltid mene at det er min oppgave å løse andres små og store problemer. Eller kanskje mer at løsningen min var å foreslå buss i stedet for privatsjåfør.

Jeg liker å finne løsninger på problemer. Jeg vet jeg er blitt betegnet som løsningsorientert.  Det er det som ofte fører til tankekjør og muligens litt klaging fra min side. Når det er problemer eller utfordringer det ikke er opp til meg å løse. Som jeg ikke kan løse, samme hvor mye jeg vil.
Nå er jeg i en slik fase.  Det gjør meg nok mer stille enn klagete.

Nå er vi inne i siste skoleuke for sommerferien.  Nedtellingen mot ferie har startet for de fleste. Enten man starter ferien rett rundt hjørnet eller først i august så har man begynt å telle ned.

Jeg har ikke ferie jeg, eller så har jeg ferie hele året. Det er ikke så stor forskjell på dagene mine nå i juni, i juli eller i november. Om jeg er heldig som aldri mer har en blåmandag. kommer kanskje an på øyet som ser. Jeg føler meg ikke privilegert.

Jeg har ikke tenkt å sitte her og surkle over at mandagen eller alle mandager for den saks skyld er blåe – eller gråe, for det synes jeg nødvendigvis ikke at de er. Men jeg hoppet ikke ut av senga i dag, klar for å komme i gang. Kroppen var like stiv som den pleier. Ikke noen hopp og sprett på denne kjerringa før kroppen har myknet litt opp. Eller det er vel best at jeg dropper hopping og spretting da og.

Etter ar jeg hadde kreket meg ut av senga og hatt en tur innom badet er neste punkt på morgenritualene er dagens første ladning med tabletter. Jeg som knapt tok en Paracet før knasker nå innpå med 6 tabletter i løpet av hver eneste dag.
Ingen ferie verken fra medisiner, stiv kropp eller andre helseutfordringer. Hverdagen er den samme dag etter dag, uke etter uke.

Dette ble litt nitrist. Livet er ikke så ille som det kanskje kan virke av dette innlegget. Kanskje føles det litt ekstra tungt akkurat nå. Utenfor Drømmehuset er det grått og vått. Tredje uka med regnvær begynner å slite litt.

Det kunne selvsagt vært verre. De tre ukene med regnvær kunne vært de tre ferieukene jeg hadde denne sommeren. Det hender man har opplevd det og. Jeg har jo fremdeles fri når sola måtte finne det for godt å vende tilbake.
Stiv kropp med mange skavanker og et arsenal av piller som må tas, men dog fri til å fylle dagene mine med det jeg selv ønsker og orker. Om jeg ikke føler meg privilegert, så er det godt at jeg kan ta hensyn til kroppen min.

Å leve på AAP er ikke en evig ferie. Det er mer en evig hverdag. Ikke minst gjør økonomien at de store ferieplanene legges på hylla. Ferie i Cannes, Vance, Italia eller Egypt slik vi har hatt tidligere år kan vi bare drømme om nå.
En reduksjon i inntekt på 33% merkes. Da er det slutt på slike utskeielser.

Nå er ikke det å bytte ut ferie på den franske riviera med en dagstur til Strømstad det største offeret. Jeg kan lage meg gode stunder i kurvstolen på trammen jeg eller på hytta med utedoen nede i lia. (Bare det evinnelige regnet tar en pause.)

Poenget mitt er at jeg er litt lei av kommentarer som “evig ferie”, og at jeg er “heldig som kan styre dagen som jeg vil.” Jeg ville gledelig byttet bort den “friheten” mot en kropp som fungerte så bra at jeg kunne gå på jobb, kunne delta i det hektiske engasjerende livet. Ikke sitte her med pillebrett, vondter og en kropp som ikke orker.

Jeg er lei regnet. Jeg er lei hverdagen. Jeg er lei kvernende tanker. Jeg har vært litt tung til sinns i det siste. Det er litt mye rundt meg for tiden som gjør at jeg ikke har det helt topp.
Det ble mye jeg i dette avsnittet. Litt sånn sytete egoisme. Det blir kanskje litt feil. Livet mitt er ikke så verst, og jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det langt verre enn meg. Sola skinner nå. Himmelen er blå.

Selv om det ble mye jeg i innledningen, så er det ikke egne problemer og egne utfordringer som tynger meg. Det er mer utfordringer mennesker rundt meg sliter med som også påvirker meg og mine tanker. Vi mennesker lever ikke i et vakuum. Vi blir påvirket av hvordan folk rundt oss har det.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Så selv om jeg føler for å pakke bagen og bare reise langt av sted, tror jeg ikke det er riktig medisin akkurat nå. Det ville fort bli som Mannen ville fra nissen flytte. “Nissen”, eller tankene, ville bli med på lasset.
En klarer ikke alltid å reise og la tanker og bekymringer bli igjen hjemme.

Så jeg blir her. Prøver å lage meg fine øyeblikk her jeg er. I går bakte jeg blåbær-muffins. Sola skinner. Det er ikke spådd regn i dag. Jeg har en flaske med sommerfugler liggende til kjøling i kjøleskapet. Den har ligget der en uke. Sommerfugler på trammen fristet ikke forrige helg. Da var det gløgg og pledd inne. Kanskje blir det sommerfugler på trammen i kveld? Det er jo fredag – og helg.

Mandag og ny uke. Regnet siler ned utenfor Drømmehuset. Kroppen verker. Jeg har sovet litt dårlig. Nå føler jeg for å våkne langsomt med tekopp og tastatur. Få være litt i bobla mi.

Får litt sånn ærefrykt når jeg ser hvem som er på plassen over meg på bloggtopplista. Hvem sitt innlegg jeg skal sitte og reflektere over i dag. Det er Janne Nordvang! Dronninga for små øyeblikk. Bloggen jeg henter meg en ekstra tekopp og virkelig koser meg med på søndagene. Sammen med varme rundstykker er helt klart Jannes oppsummering over ukas små øyeblikk søndagsmorgenens høydepunkt.
For de som ikke kjenner bloggen så oppsummerer Janne ukas små hverdagslige øyeblikk hver søndag morgen.
Det er sjelden de helt store begivenhetene. Det er de små gledene hun skildrer. En stille morgenstund i et sovende hus, tur i skogen med en hund, en liten kjøretur i regnet med mannen sin…. Hverdagens små øyeblikk. De som er der for oss alle, men som Janne er så god til å legge merke til og sette ord på.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Jeg leser at Janne har tatt på ullsokker på en juni-søndag. Skildrer det å sitte med ullsokker på en søndag morgen som et fint øyeblikk. Jeg henter raggsokkene Barndomsvenninna mi har strikket og kjenner straks at mine bare tær får litt varme. Jo, raggsokker i juni kan være et fint øyeblikk.

Jeg tar en ny slurk av tekoppen, og føler at selv om det regner utenfor vinduet så har jeg det godt her og nå. Tekopp, tastatur og raggsokker strikket av ei god venninne. God start på dagen.

Snart skal jeg ta på meg regntøy og vandre ut i regnet sammen med hundene. Ja, hvis jeg får med meg Charlie Chihuahua da. Han er fremdeles litt våt etter en hastetur ut sammen med Gamle Gubben Grå sånn rundt 05.20 i dag.
Fint øyeblikk det og. Både og få med seg sånn i halvsøvne at noen går ut i regnet med en masete hund mens jeg kan kølle meg sammen under ei varm dyne og sove videre, og å gå ute i regn med hundene en juni-formiddag. Regnværstur kan være ok når man har fått begynt dagen litt rolig, er kledd for været og vet at en kan vrenge av seg våte klær og finne frem koseklærne når turen er over.

Koseklærne blir kanskje ikke på så lenge i dag. Det er medlemsmøte i Rødt Ringerike i kveld. Foredragsholder kommer og skal innlede og så skal vi diskutere byutvikling.
For meg blir det en fin stud. Engasjerte mennesker. Debatt. Gleder meg.

Gamle Gubben Grå nynner til en gammel slager på radioen i bakgrunnen. Just A Gigolo I Ain’t Got Nobody med Louis Prima. Fint øyeblikk. Høre Gubben nynne til radioen selv om han ble vekket av en masete hund og var ute i regnet før klokka var 05.30.

Kjenner på hvor glad jeg egentlig er i den fyren. Over tretti års samliv. Vi har 30 års bryllupsdag til høsten. Perlebryllup. Et samliv som har blitt noe fint og verdifullt, akkurat som et sandkorn i en østers blir til en perle.
Det har vært mange sandkorn i livene våre. Det har absolutt ikke vært en dans på roser disse tretti årene. Likevel, det føles fint å tenke på alt vi har opplevd og alt vi har gjennomlevd sammen. Vi er litt av et team.
Sitter her en regntung og grå mandag og kjenner på hvor glad jeg er i mannen min. Fint øyeblikk.

Livet består av hverdager. Ofte er de litt grå. Janne Nordvang og hennes små øyeblikk gjør meg bedre til å se de små øyeblikkene i mitt eget liv. For de er der, selv når dagene kan virke både grå og tunge.

Følelser er temaet i dag. Jeg er ikke den som reflekterer mest over følelsene mine. Sette ord på tankene mine er en ting. Sette ordene på følelsene er noe annet.
Av bildet jeg har valgt skjønner du kanskje at følelsene ikke er av de lyseste.

Det hadde vært lett å spøke ting bort. Skrevet at jeg følte meg våt. Jeg har akkurat gått en tur med masete hunder i regnvær. Jo jeg hadde på jakke, men ikke hette eller lue.
Skrevet at jeg føler for litt ro rundt meg. Det er en slik morgen jeg blir avbrutt hele tiden. Jeg er på andre tekoppen, den første ble kald før jeg fikk drukket stort av den. Avbrutt i te-drikking og avbrutt i tankene mine her jeg sitter med tekopp og tastatur.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Men det var ikke tanker jeg skulle dele i dag. Det var følelser.
Det å beskrive følelser tar litt tid, og jeg trenger litt ro rundt meg. Ro til å kjenne etter hva jeg egentlig føler. Finne de rette ordene. Det er ikke alltid like lett å sette ord på følelser.

Jeg tror følelsene mine i dag best kan beskrives som uro.
Uro eller usikkerhet.
Det er ikke en god følelse for kjerringa som liker å være den som fikser alt.

Samtidig er uro og usikkerhet ordene jeg bruker. Ikke angst eller panikk. Følelsene er langt fra så sterke. Jeg har en form for kontroll. Jeg tror ikke uroen er noe å uroe seg over. Kall det heller at det skjer ting rundt meg som jeg ikke har kontroll på, hvor jeg ikke kan ta grep og ordne opp. Jeg må bare vente å se hvordan ting utvikler seg.

Vi mennesker påvirkes av så mangt. Også av ting som skjer i livene til mennesker rundt oss. Både hva som skjer i livene til folk i nær familie, til venner og til mer perifere bekjente. Mennesker er flettet sammen på så mange vis, og det som skjer i ett menneskes liv påvirker mange i større eller mindre grad i det innfløkte nettverket som kalles livet.

Så det som skaper følelse av uro og usikkerhet i dag er ikke først og fremst en uro for meg selv, men mer for noen som er en del av mitt nettverk.
Hvem eller hva er ikke så farlig. Det er ikke alt som skal brettes ut på blogg.
Dette handler om mine følelser. Ikke om livene til folk rundt meg.