Reise langt av sted…

Jeg er lei regnet. Jeg er lei hverdagen. Jeg er lei kvernende tanker. Jeg har vært litt tung til sinns i det siste. Det er litt mye rundt meg for tiden som gjør at jeg ikke har det helt topp.
Det ble mye jeg i dette avsnittet. Litt sånn sytete egoisme. Det blir kanskje litt feil. Livet mitt er ikke så verst, og jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det langt verre enn meg. Sola skinner nå. Himmelen er blå.

Selv om det ble mye jeg i innledningen, så er det ikke egne problemer og egne utfordringer som tynger meg. Det er mer utfordringer mennesker rundt meg sliter med som også påvirker meg og mine tanker. Vi mennesker lever ikke i et vakuum. Vi blir påvirket av hvordan folk rundt oss har det.

Så selv om jeg føler for å pakke bagen og bare reise langt av sted, tror jeg ikke det er riktig medisin akkurat nå. Det ville fort bli som Mannen ville fra nissen flytte. “Nissen”, eller tankene, ville bli med på lasset.
En klarer ikke alltid å reise og la tanker og bekymringer bli igjen hjemme.

Så jeg blir her. Prøver å lage meg fine øyeblikk her jeg er. I går bakte jeg blåbær-muffins. Sola skinner. Det er ikke spådd regn i dag. Jeg har en flaske med sommerfugler liggende til kjøling i kjøleskapet. Den har ligget der en uke. Sommerfugler på trammen fristet ikke forrige helg. Da var det gløgg og pledd inne. Kanskje blir det sommerfugler på trammen i kveld? Det er jo fredag – og helg.

Hverdagens små øyeblikk.

Mandag og ny uke. Regnet siler ned utenfor Drømmehuset. Kroppen verker. Jeg har sovet litt dårlig. Nå føler jeg for å våkne langsomt med tekopp og tastatur. Få være litt i bobla mi.

Får litt sånn ærefrykt når jeg ser hvem som er på plassen over meg på bloggtopplista. Hvem sitt innlegg jeg skal sitte og reflektere over i dag. Det er Janne Nordvang! Dronninga for små øyeblikk. Bloggen jeg henter meg en ekstra tekopp og virkelig koser meg med på søndagene. Sammen med varme rundstykker er helt klart Jannes oppsummering over ukas små øyeblikk søndagsmorgenens høydepunkt.
For de som ikke kjenner bloggen så oppsummerer Janne ukas små hverdagslige øyeblikk hver søndag morgen.
Det er sjelden de helt store begivenhetene. Det er de små gledene hun skildrer. En stille morgenstund i et sovende hus, tur i skogen med en hund, en liten kjøretur i regnet med mannen sin…. Hverdagens små øyeblikk. De som er der for oss alle, men som Janne er så god til å legge merke til og sette ord på.

Jeg leser at Janne har tatt på ullsokker på en juni-søndag. Skildrer det å sitte med ullsokker på en søndag morgen som et fint øyeblikk. Jeg henter raggsokkene Barndomsvenninna mi har strikket og kjenner straks at mine bare tær får litt varme. Jo, raggsokker i juni kan være et fint øyeblikk.

Jeg tar en ny slurk av tekoppen, og føler at selv om det regner utenfor vinduet så har jeg det godt her og nå. Tekopp, tastatur og raggsokker strikket av ei god venninne. God start på dagen.

Snart skal jeg ta på meg regntøy og vandre ut i regnet sammen med hundene. Ja, hvis jeg får med meg Charlie Chihuahua da. Han er fremdeles litt våt etter en hastetur ut sammen med Gamle Gubben Grå sånn rundt 05.20 i dag.
Fint øyeblikk det og. Både og få med seg sånn i halvsøvne at noen går ut i regnet med en masete hund mens jeg kan kølle meg sammen under ei varm dyne og sove videre, og å gå ute i regn med hundene en juni-formiddag. Regnværstur kan være ok når man har fått begynt dagen litt rolig, er kledd for været og vet at en kan vrenge av seg våte klær og finne frem koseklærne når turen er over.

Koseklærne blir kanskje ikke på så lenge i dag. Det er medlemsmøte i Rødt Ringerike i kveld. Foredragsholder kommer og skal innlede og så skal vi diskutere byutvikling.
For meg blir det en fin stud. Engasjerte mennesker. Debatt. Gleder meg.

Gamle Gubben Grå nynner til en gammel slager på radioen i bakgrunnen. Just A Gigolo I Ain’t Got Nobody med Louis Prima. Fint øyeblikk. Høre Gubben nynne til radioen selv om han ble vekket av en masete hund og var ute i regnet før klokka var 05.30.

Kjenner på hvor glad jeg egentlig er i den fyren. Over tretti års samliv. Vi har 30 års bryllupsdag til høsten. Perlebryllup. Et samliv som har blitt noe fint og verdifullt, akkurat som et sandkorn i en østers blir til en perle.
Det har vært mange sandkorn i livene våre. Det har absolutt ikke vært en dans på roser disse tretti årene. Likevel, det føles fint å tenke på alt vi har opplevd og alt vi har gjennomlevd sammen. Vi er litt av et team.
Sitter her en regntung og grå mandag og kjenner på hvor glad jeg er i mannen min. Fint øyeblikk.

Livet består av hverdager. Ofte er de litt grå. Janne Nordvang og hennes små øyeblikk gjør meg bedre til å se de små øyeblikkene i mitt eget liv. For de er der, selv når dagene kan virke både grå og tunge.

 

 

Tanker og følelser.

Følelser er temaet i dag. Jeg er ikke den som reflekterer mest over følelsene mine. Sette ord på tankene mine er en ting. Sette ordene på følelsene er noe annet.
Av bildet jeg har valgt skjønner du kanskje at følelsene ikke er av de lyseste.

Det hadde vært lett å spøke ting bort. Skrevet at jeg følte meg våt. Jeg har akkurat gått en tur med masete hunder i regnvær. Jo jeg hadde på jakke, men ikke hette eller lue.
Skrevet at jeg føler for litt ro rundt meg. Det er en slik morgen jeg blir avbrutt hele tiden. Jeg er på andre tekoppen, den første ble kald før jeg fikk drukket stort av den. Avbrutt i te-drikking og avbrutt i tankene mine her jeg sitter med tekopp og tastatur.

Men det var ikke tanker jeg skulle dele i dag. Det var følelser.
Det å beskrive følelser tar litt tid, og jeg trenger litt ro rundt meg. Ro til å kjenne etter hva jeg egentlig føler. Finne de rette ordene. Det er ikke alltid like lett å sette ord på følelser.

Jeg tror følelsene mine i dag best kan beskrives som uro.
Uro eller usikkerhet.
Det er ikke en god følelse for kjerringa som liker å være den som fikser alt.

Samtidig er uro og usikkerhet ordene jeg bruker. Ikke angst eller panikk. Følelsene er langt fra så sterke. Jeg har en form for kontroll. Jeg tror ikke uroen er noe å uroe seg over. Kall det heller at det skjer ting rundt meg som jeg ikke har kontroll på, hvor jeg ikke kan ta grep og ordne opp. Jeg må bare vente å se hvordan ting utvikler seg.

Vi mennesker påvirkes av så mangt. Også av ting som skjer i livene til mennesker rundt oss. Både hva som skjer i livene til folk i nær familie, til venner og til mer perifere bekjente. Mennesker er flettet sammen på så mange vis, og det som skjer i ett menneskes liv påvirker mange i større eller mindre grad i det innfløkte nettverket som kalles livet.

Så det som skaper følelse av uro og usikkerhet i dag er ikke først og fremst en uro for meg selv, men mer for noen som er en del av mitt nettverk.
Hvem eller hva er ikke så farlig. Det er ikke alt som skal brettes ut på blogg.
Dette handler om mine følelser. Ikke om livene til folk rundt meg.

 

 

 

Bilder kan si mer enn ord….

Rødt-dagene ble arrangert på DOGA-huset. (Design Og Arkitektur Norge) Det er noen gamle industrilokaler med historie tilbake til 1898. Lokalene ligger rett ved Kulturkirken Jacobs.

Når jeg satt inne i salen så jeg kirken gjennom gittervinduet,  Jeg synes det ble et flott bilde som man kan filosofere mye over.

Mørke inne i lokale, som nesten har noe sakralt over seg.  Kirken ute i den lyse sommerdagen, men bak gitter…

Du kan jo fortsette tankerekken i ditt eget hode….

En veldig bra lørdag….

God morgen folkens. Dette ser ut til å bli en bra dag.  Sola skinner fra lettskyet himmel. Jeg sitter på et hotellrom med vinduet oppe og hører trikkestøy og sirener utenfor. Snart skal jeg rusle ned å få meg en hotell-frokost, men først starte dagen litt langsomt her på rommet.

Dagen ligger blank foran meg og jeg skal fylle den med lystbetonte ting som gir meg energi. En hel dag hvor jeg bare får nye impulser uten at det forventes at jeg skal bidra.

Rødt har politisk “festival”. En mengde foredrag og paneldebatter man kan velge og vrake i, og god tid til litt politisk preik mellom slagene. Dette blir bra!

Jeg har tenkt å starte dagen med foredraget Tid for tall: Rente-spesial.
Økte renter spiser opp stadig mer av folk månedsbudsjett. Vi spør: Hvem vinner og taper på økte renter? Hvorfor
krangler LO og Norges Bank om renta? Hva bør avgjøre om renta skal opp eller ned?
Et interessant tema, og her har jeg nok noe å lære.

Etter den bolken har jeg avtalt å møte Datteren. Må jo det når jeg er i Hovedstaden. Så da tar jeg meg en pause fra foredrag og politikk.

Etter et par timer sammen med Datteren er jeg litt usikker på hva jeg velger. Enten:
Streik! Og hvordan multinasjonale selskap torpederer den norske modellen.
Hvordan vinne en streik mot verdens rikeste mann? Jørn Eggum innleder om kampen mot Tesla, og vi diskuterer veien videre for fagbevegelsen i møte med multinasjonale
selskaper og fagforeningsknusere.
Eller;
En boligpolitikk for folk, ikke for bolighaier.  
Samtale om boligpolitikk med Tobias Drevland Lund, Anne Rita Andal fra Leieboerforeningen m.fl.  
Foredragene går parallelt så jeg får ikke med meg begge.

Jeg har jo arbeidet mange år som tillitsvalgt og har fagforeningsarbeid som en del av om ikke livsstilen lenger så i det minste er interessen stadig sterk. Så det foredraget om streik tirrer min nysgjerrighet. Jørn Eggum er leder av Fellesforbundet og en av de mektigste i norsk fagbevegelse. Som kjent for mange er ikke Tesla Norge så veldig interessert i at folk skal organisere seg.

Boligpolitikk er brennaktuelt. Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet. Flere og flere må leie i stedet for eie bolig. Det er det noen som tjener fett på. Og med skyhøye leieutgifter får man heller ikke spart seg opp egenkapital til å komme inn på boligmarkedet. En ond spiral for de som er unge i dag. Interessant og aktuelt tema.

Jobbe mindre og leve mer?  er et foredrag jeg og har lyst til å få med meg. Skiftende regjeringer mener vi må jobbe mer. Hva om sannheten er at vi kan jobbe mindre? Foredrag med Hege Hellvik og paneldebatt om arbeidstid, velferdsstat og arbeidslinja. Interessant tema. Hege Hellvik er en samfunnsgeograf (?) om å jobbe mindre og leve mer.

Samfunnsgeografi er en gren av geografifaget som studerer forholdet mellom mennesker, sosiale systemer og fysiske strukturer, og hvordan sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske betingelser og prosesser virker inn på menneskers handlinger, hvis det var flere enn meg som lurte.

Litt usikker på hvor lenge jeg blir i Oslo og når jeg føler nok er nok og setter kursen hjemover. Men har og lyst til å få med meg Mimir Kristianson og Sofie Marhaugs foredrag som de har kalt Hjelp, vi skal til Sveits. De to har jo gitt ut bok om flyttebølgen til Sveits som skjøt fart høsten 2022, Om de stakkars rikingene og om Sveits so har blitt de rikes lekeplass.
Jeg tror den sekvensen kan være bra. Så vi får se hvordan kroppen fungerer og om jeg får med meg denne.

Men nå; Hotellfrokost! 

Guacamole, negler og kjerringtanker.

i går satt jeg og pludret om ei burgersjappe i Alta, i dag er det guacamole  som er utfordringen. Gi meg styrke!
Jeg mener, hvor mange dypsindige tanker er det forventa at ei kjerring skal komme med over temaet most avocado?

Den eneste tanken som slo ned i hodet mitt mens jeg leste og skrollet meg gjennom innlegget var at datteren til Allan, hun som lager guacamolen, har utrolig tøffe negler.

Det er ikke slik at det er helt tanketomt i hodet til kjerringa.
Jeg mener det er et landsmøte om få timer. Skal jeg stemme på Ravn Villtokt eller Sofie Marhaug som nestleder?
Det foregår en flaggdebatt borte i Ålesund. Den har jeg mange meninger om.
Debatten som foregår i etterkant av litt diktlesing på Oslo Katedralskole. Der har krenka-hysteriet nådd nye høyder.

Og enda har jeg ikke gått gjennom sakslista til neste ukes kommunestyre. Jeg vet bare at et massedeponi på Sokna og nedlegging av sykehjemsplasser skaper et visst engasjement. Saken med sykehjemmene er en slik sak som gir meg åndenød og høyt blodtrykk og jeg virkelig må jobbe med meg selv for å ikke bli for sint. Hele den saken er galematias, og det verste er at den har gått enstemmig gjennom både hovedutvalg og formannskap….
Men altså dette skulle ikke handle om politikk. Dette skulle handle om noe gørr kjedelig. Dette skulle handle om most avocado.
Det verste er at et innlegg om guacamole på en fredag garantert gir langt flere klikk enn innlegg om Rødts landsmøte og sykehjemsplasser. Slik har verden blitt.

PS: Slapp av. Det vil komme innlegg om landsmøte, pride, rasisme og sykehjemsplasser bare jeg får tid og ånden over meg.

Et lite dikt fra kjerringa….

Blogg.no har blitt rene poesi-ringen i det siste.  Når Vibbedille på plassen over meg på bloggtoppen kaster seg på trenden i sitt siste innlegg er det vel på tide at også kjerringa kaster seg på poesi-bølgen.

Jeg finner frem kanonen. Med tunge bevegelser gjør jeg den klar.
Sukker litt og retter ryggen. Er det det rette grepet jeg tar?
Å fyre av kanonen – og kaste meg inn i en krig til?
Jeg stopper opp og spør meg selv;  Er det virkelig dette jeg vil?

Jeg behøver ikke bry meg. Det er ikke min konflikt.
Jeg forstår ikke en gang grunnen til at det nå kriges med dikt.
Mulig jeg har gått glipp av noen formuleringer og ord.
Men handler ikke dette egentlig om snøen som falt i fjor?

Man skyter ikke spurv med kanoner eller kaniner med nålestikk.
Skal jeg la kanonen drønne bare for å oppnå noen klikk?
Jeg setter meg ned ved kanonen, jeg henter ei kuler og krutt.
Jeg aner ikke en gang i hvilken retning jeg skulle ha siktet og skutt.

Jeg er ikke redd for å kjempe hvis saken er viktig og stor
jeg gidder ikke repriser på krigen som raste i fjor.
La de som vil krige få krige. Jeg orker ei drive med slikt.
Jeg setter meg ned ved kanonen og skriver om fred i et dikt.

 

 

 

Siste hvile over bakken

Plassen på mange av våre kirkegårder og gravlunder begynner å fylles. Om 25–30 år vil det ifølge SSB dø 20.000 flere i året enn det gjør i dag.  Problemet er altså økende.

En grav har som regel en fredningstid på 20 år. Det kan etter to tiår søkes om å fortsette gravfestet, eller man kan slette graven. Jeg synes det ville være trist hvis graver som regel ble sletter etter 20 år. Ikke bare av hensyn til de pårørende, men og av historiske og kulturhistoriske hensyn. Når jeg er på kirkegårder liker jeg å gå og lese på gamle gravstener. De rommer ofte mye historie. Her hviler Gaardbruker Johan Andersen og hustru Anna født Ruud…. for eksempel. Eller du kan se at mange i en familie har dødd i løpet av få dager, og undres over hva som skjedde.

Flere og flere velger urnegrav og bisettelse i stedet for kistegrav og begravelse. Det letter problemet med plassmangel noe, da urnegraver er mindre enn kistegraver. Men på sikt vil nok heller ikke dette være nok til å løse utfordringene.

Det blir samtidig færre som begraves i familiegraver. Man bor ikke lenger alltid på samme sted som der foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde sitt liv og virke.

Nye løsninger vil etter hvert tvinge seg frem. En løsning er urnegraver uten gravminne. Jeg tror det heter det. En sten, eller annen form for støtte med en universal tekst som Hvil i fred. og et blomsterbed, mulighet for å sette fra seg en blomsterbukett eller tenne et lys. Og så er urner gravd ned rundt. Man vet ikke hvor mange eller hvem. Vi har noen av våre kjære i en slik gravlund. Det var deres ønske. Jeg synes det er kaldt og upersonlig. Jeg føler for å ha et gravsted med navn, fødsels- og dødsdato. Urnegrav går greit. Gamle Gubben Grå har tatt den samtalen for mange år siden. Jeg vil ha bisettelse, han begravelse. Det respekteres.

Foto: Håvard J. Russnes

I 2021 ble loven endret. Det er ikke lenger noe krav om at en urne skal være dekket av jord.  Det åpner muligheten for nye gravskikker. Dette leste jeg i en artikkel her om dagen. Notodden har fått landets første urnevegg. den dere ser på bildet over.  Dette var en så flott løsning og et stilrent og flott monument som viste de avdøde den respekt jeg mener de fortjener. Her er det og plass til inskripsjon av navn og dato på plata foran hver urnegrav. En god løsning etter mitt syn. De etterlatte behøver ikke å stå krumbøyd å stelle et blomsterbed, men kan sitte på en krakk med navnet til den avdøde i forkant, minnes og finne roen.

Nå følger flere kommuner etter. Bergen har klar en urnevegg i løpet av året. Oslo gjenåpner et urnehus. Det er også godkjent en urnevegg i Tønsberg.

Kommunene ser store besparelser i både penger og areal. Notodden sin urnevegg ble bygget for halvannen million kroner. Der vil det bli plass til minst 400 døde – fordelt på bare rundt 20 kvadratmeter.
Sagt på en annen måte: På et areal som rommer fire kistegraver, kan det nå gravlegges minst 100 ganger flere. Kostnaden pr. grav blir kuttet kraftig.

En løsning som er rimeligere for kommunen, som løser utfordringene med plassmangel og som fremdeles evner å behandle de avdøde med den respekt de fortjener, som lokalpolitiker ser jeg at dette er en løsning jeg vil fremme når behovet melder seg ved våre kirkegårder. Jeg vet det begynner å bli litt fullt på et par. Dette synes jeg virkelig var en god løsning.

Ja, så god er den at jeg straks viste bildet av urenveggen til Gamle Gubben Grå og fortalte at hvis en slik urnevegg ble reist på Hønefoss kirkegård var det et gravsted for meg. Jeg skrev og til Håvard Russnes, kirkevergen på Notodden, og spurte om lov til å bruke bildet hans på bloggen min, noe jeg fikk lov til.  Slik jeg ser det var dette en utrolig god løsning på et økende problem.

 

Har kjerringa blitt blidere?

Å la seg få lov til å være sliten og lei uten å grave seg ned i elendigheten har som regel den ønskede virkning for meg. Man aksepterer liksom tingenes tilstand.
OK så er det litt mye som er kjipt akkurat nå. Som at bilen må på verksted og jeg frykter at lappene flyr ut av konto etter det besøket. Som at en stilling jeg virkelig har drømt om å få endelig er ledig, men at jeg ikke har helse til å inneha den. Som at både økonomi og det engasjerende, pulserende livet jeg elsket forsvant. Noen ganger føler jeg litt mye på at jeg synes livet ikke er rettferdig. Og hvis du lurte, det lille glimtet av blå himmel over nabotaket forsvant det og.

Men ellers har vel dagen i grunn vært ok.
Jeg sukket over at ordføreren og rådmannen er ute og forteller eventyr i lokalavisa. Eller om ikke akkurat eventyr så en annen versjon av virkeligheten enn det jeg husker. Orket ikke da grave meg ned i gamle sakspapirer for å finne bevis på det. I dag var det mer irriterende enn inspirerende.
(Men snakket om saken på innpust og utpust til Gamle Gubben Grå, som bare lyttet sånn halvveis.)

Likevel varte det ikke mange timer før denne kjerringa sang høyt for seg selv mens hun tok noen fornøyde dansetrinn gjennom gangen.  Et klenodium av et finn-funn ble mitt aldeles gratis, og ikke nok med det. Eieren som ønsket å bli kvitt det kommer å leverer det på døra mi i løpet av dagen.
Å, jeg gleder meg til å vise dere det, og har alt satt frem flaska med møbelpolish. Her skal det poleres!

Akkurat da jeg skulle slenge meg ned på sofaen og trekke pelspleddet over hodet fikk jeg en telefon. Etter den samtalen tenkte jeg da jeg krabbet under pleddet at vel er det engasjerende livet jeg levde over, men det er da ikke så verst engasjerende dette livet heller. Det skjer da sannelig ting nå og. Det virker som om folk fremdeles tror at denne kjerringa kan få utretta saker og ting.
Ja, samtalen handlet om politikk og er litt vanskelig å forklare kortfattet. Poenget er at det fremdeles stadig dukker opp nye utfordringer – som jeg ser på som positivt.

Et annet engasjert menneske sendte meg en hel haug bilder av trær som han mener er angrepet av barkbiller. Jeg er litt usikker på hva han mener jeg skal gjøre med det. Det er ikke in skog. Ikke skogen til noen jeg kjenner heller. Han pleier ikke like tømmerhogst, så da trodde jeg at han muligens likte biller. Ble litt usikker på det etter disse bildene.

Gamle Gubben Grå kom hjem fra verkstedet. Prisen på reparasjonen ble om trent som forventet. Ikke så dyrt som jeg fryktet. De fikser det raskt, og på mandag er forhåpentligvis bilen (nesten) som ny igjen. Vi har jo tross alt en bil som snart er 20 år.

Nå ringer det på døra. Det er sikkert klenodiet mitt som ankommer!

 

 

Kan lykke kjøpes?

Jeg vil svare et klart og utvetydig JA!! på det spørsmålet. Lykke kan kjøpes for penger. Når jeg sitter og koser meg med en god kopp kaffe-latte nyter jeg hver minste slurk, og kjenner på en lykkefølelse. Så heldig jeg er som sitter her og nyter denne kaffekoppen.
Eller i helgen, da jeg endelig fikk kjøpt meg do-stol. Ren lykkefølelse med tanke på fremtidige netter på hytta. At jeg nå slipper nattlige utflukter til utedoen langt ned i lia.
Så når Vibbedille slår fast at Lykke kan kjøpes for penger, er jeg så hjertens enig.

Ikke slik å forstå at jeg tror man blir lykkeligere jo flere ting man kjøper.  Jeg tror ikke det er det å kjøpe ting som gir lykkefølelse. Det er hva du kan bruke tingene til, som å nyte en kopp kaffe, slippe nattlige ekspedisjoner eller kose seg med blanke ark og fargestifter som gir lykkefølelsen.
Jeg tror heller ikke lykkefølelsen stiger i takt med hvor mange penger du måtte bruke på kjøpet. Heller tvert i mot. Tenk på den lykkefølelsen du får når du gjør et virkelig godt kjøp på salg.

Rikdom gir ikke automatisk lykke. Man kan leve et godt og lykkelig liv i det man kaller enkle kår.
Jeg kan kjenne på den samme lykkefølelsen i kurvstolene på trammen som jeg får på en kaffebar nede i byen. Det finnes mennesker som har god økonomi og som ikke er lykkelige. Det er så mye annet enn penger og kjøpekraft som avgjør hvor lykkelig man føler seg.

Jeg tror at jo dårligere råd man har, jo mer føler man gleden, lykken når man kjøper seg noe man virkelig trenger eller har lyst på. At lykkefølelsen er litt mindre hvis man alltid kan og har kunnet gå å kjøpe alt man ønsker seg.

Om man kanskje ikke blir lykkeligere av å være rik, så er det en kjensgjerning at penger kan rydde en god del bekymringer av veien. Mindre bekymringer vil i mange tilfeller bety et lykkeligere liv. Man slipper å snu på hver krone, man slipper bekymringer for hvordan man skal få ting til å gå rundt  – og man slipper å gå sulten til sengs.
Det er dessverre mennesker som går sultne til sengs i Norge i dag fordi de ikke har råd til nok mat til å spise seg mette.

Så ja, lykke kan kjøpes for penger. Men man trenger ikke penger for å føle seg lykkelig.