Å la seg få lov til å være sliten og lei uten å grave seg ned i elendigheten har som regel den ønskede virkning for meg. Man aksepterer liksom tingenes tilstand.
OK så er det litt mye som er kjipt akkurat nå. Som at bilen må på verksted og jeg frykter at lappene flyr ut av konto etter det besøket. Som at en stilling jeg virkelig har drømt om å få endelig er ledig, men at jeg ikke har helse til å inneha den. Som at både økonomi og det engasjerende, pulserende livet jeg elsket forsvant. Noen ganger føler jeg litt mye på at jeg synes livet ikke er rettferdig. Og hvis du lurte, det lille glimtet av blå himmel over nabotaket forsvant det og.
Men ellers har vel dagen i grunn vært ok.
Jeg sukket over at ordføreren og rådmannen er ute og forteller eventyr i lokalavisa. Eller om ikke akkurat eventyr så en annen versjon av virkeligheten enn det jeg husker. Orket ikke da grave meg ned i gamle sakspapirer for å finne bevis på det. I dag var det mer irriterende enn inspirerende.
(Men snakket om saken på innpust og utpust til Gamle Gubben Grå, som bare lyttet sånn halvveis.)
Likevel varte det ikke mange timer før denne kjerringa sang høyt for seg selv mens hun tok noen fornøyde dansetrinn gjennom gangen. Et klenodium av et finn-funn ble mitt aldeles gratis, og ikke nok med det. Eieren som ønsket å bli kvitt det kommer å leverer det på døra mi i løpet av dagen.
Å, jeg gleder meg til å vise dere det, og har alt satt frem flaska med møbelpolish. Her skal det poleres!
Akkurat da jeg skulle slenge meg ned på sofaen og trekke pelspleddet over hodet fikk jeg en telefon. Etter den samtalen tenkte jeg da jeg krabbet under pleddet at vel er det engasjerende livet jeg levde over, men det er da ikke så verst engasjerende dette livet heller. Det skjer da sannelig ting nå og. Det virker som om folk fremdeles tror at denne kjerringa kan få utretta saker og ting.
Ja, samtalen handlet om politikk og er litt vanskelig å forklare kortfattet. Poenget er at det fremdeles stadig dukker opp nye utfordringer – som jeg ser på som positivt.
Et annet engasjert menneske sendte meg en hel haug bilder av trær som han mener er angrepet av barkbiller. Jeg er litt usikker på hva han mener jeg skal gjøre med det. Det er ikke in skog. Ikke skogen til noen jeg kjenner heller. Han pleier ikke like tømmerhogst, så da trodde jeg at han muligens likte biller. Ble litt usikker på det etter disse bildene.
Gamle Gubben Grå kom hjem fra verkstedet. Prisen på reparasjonen ble om trent som forventet. Ikke så dyrt som jeg fryktet. De fikser det raskt, og på mandag er forhåpentligvis bilen (nesten) som ny igjen. Vi har jo tross alt en bil som snart er 20 år.
Nå ringer det på døra. Det er sikkert klenodiet mitt som ankommer!
Jeg vil svare et klart og utvetydig JA!! på det spørsmålet. Lykke kan kjøpes for penger. Når jeg sitter og koser meg med en god kopp kaffe-latte nyter jeg hver minste slurk, og kjenner på en lykkefølelse. Så heldig jeg er som sitter her og nyter denne kaffekoppen. Eller i helgen, da jeg endelig fikk kjøpt meg do-stol. Ren lykkefølelse med tanke på fremtidige netter på hytta. At jeg nå slipper nattlige utflukter til utedoen langt ned i lia.
Så når Vibbedille slår fast at Lykke kan kjøpes for penger, er jeg så hjertens enig.
Ikke slik å forstå at jeg tror man blir lykkeligere jo flere ting man kjøper. Jeg tror ikke det er det å kjøpe ting som gir lykkefølelse. Det er hva du kan bruke tingene til, som å nyte en kopp kaffe, slippe nattlige ekspedisjoner eller kose seg med blanke ark og fargestifter som gir lykkefølelsen.
Jeg tror heller ikke lykkefølelsen stiger i takt med hvor mange penger du måtte bruke på kjøpet. Heller tvert i mot. Tenk på den lykkefølelsen du får når du gjør et virkelig godt kjøp på salg.
Rikdom gir ikke automatisk lykke. Man kan leve et godt og lykkelig liv i det man kaller enkle kår.
Jeg kan kjenne på den samme lykkefølelsen i kurvstolene på trammen som jeg får på en kaffebar nede i byen. Det finnes mennesker som har god økonomi og som ikke er lykkelige. Det er så mye annet enn penger og kjøpekraft som avgjør hvor lykkelig man føler seg.
Jeg tror at jo dårligere råd man har, jo mer føler man gleden, lykken når man kjøper seg noe man virkelig trenger eller har lyst på. At lykkefølelsen er litt mindre hvis man alltid kan og har kunnet gå å kjøpe alt man ønsker seg.
Om man kanskje ikke blir lykkeligere av å være rik, så er det en kjensgjerning at penger kan rydde en god del bekymringer av veien. Mindre bekymringer vil i mange tilfeller bety et lykkeligere liv. Man slipper å snu på hver krone, man slipper bekymringer for hvordan man skal få ting til å gå rundt – og man slipper å gå sulten til sengs.
Det er dessverre mennesker som går sultne til sengs i Norge i dag fordi de ikke har råd til nok mat til å spise seg mette.
Så ja, lykke kan kjøpes for penger. Men man trenger ikke penger for å føle seg lykkelig.
God søndag, folkens. Sola skinner fra klar himmel. Dette ser ut til å bli en fin dag. Som vanlig starter jeg dagen med en tekopp og å reflektere litt over det siste innlegget til den bloggeren som ligger foran meg på bloggtopplista. Det er i dag et innlegg om sommersokker. Et tema som denne kjerringa ikke har så mange tanker om. For meg blir sommersokker et ord som liksom motsier seg selv. Som vegetar-pølse. Folk må liksom velge. Enten er de vegetarianere/veganere eller så spiser de pølse. Sånn er det med sommer-sokker og for denne kjerringa. Enten er det sommer eller så bruker man sokker. Jeg går helst barbeint fra og med april til og med september. Eller jeg bruker sko og sandaler da, men helst ikke sokker. Har riktignok på meg sokker i dag, enn så lenge. Men ikke noen utpreget “sommersokker” men tykke raggsokker i ull. Frøys på beina i natt. Så til sola tar litt tak og jeg skal ut og spasere er raggsokkene på sellv om det er april.
Men så til den stakkars mannen i overskriften. Jeg ser han for meg der han sitter med kaffekoppen, ser overskriften når innlegget mitt dukker opp på skjermen hans. Ser at blikket hardner. Nå skriver denne satans kjerringa om han igjen.
Tilbake til Vibbedille sitt innlegg. Det er jo det jeg reflekterer over. Ikke en mann med blodtrykksstigning.
For Vibbedille skriver om mer i innlegget sitt enn sommersokker. Hun gjør som regel det. Har med noe mer enn bare strikkeoppskrifter.
I dette innlegget skriver hun:
Veldig ofte og uansett hva man skriver og forteller er det alltid en som tar det til seg og troor det er om en selv, det som er enda merkeligere er at det som regel er samme person… hver gang…?? Kan det kalles å være høy på seg selv, eller…?
Jeg kjenner til den type mennesker Vibbedille skriver om. Har et par i min omgangskrets som alltid mener at verden dreier seg om deres akse. At vi andre egentlig bare er statister i deres liv. I Blogglandia har jeg blitt kjent med noen flere slike.
Om den stakkars mannen i overskriften min er en slik det overlater jeg til han å reflektere over. Ja, hvis han tar seg tid til å lese innlegget mitt da. Noen ganger føler jeg at folk hamrer løs i kommentarfeltet uten å ha lest innlegget. Bare uttaler seg om det de tror står der. Det er aldri smart å anta at en vet hva noe handler om etter kun å ha lest en overskrift. Ser det ofte innen politikken. At folk tror de kjenner en sak som skal opp til behandling uten å ha lest hele saksfremlegget.
Men nå skriver jeg meg bort igjen. Dette skulle jo handle om den stakkars mannen i overskriften. Hva driver han egentlig med? Sitter der og stirrer på skjermen mens blodtrykket stiger. Har han ikke noe mer fornuftig å drive med? Er han ikke utdannet kokk? Er det da for mye forlangt at han kommer seg ut av pysjen og setter i gang med å varme rundstykker? Denne kjerringa begynner å bli sulten og har lyst på frokost.
Hvem jeg skriver om? Hvem den stakkars mannen i overskriften er? Gamle Gubben Grå selvsagt. Jeg tror de fleste kan være enig med meg i at det til tider er litt synd på den stakkars mannen som deler hus og hjem med denne kjerringa.
Jeg synes ikke du skal tenke så mye på at du burde jobbet sa et menneske til meg her om dagen. Ta et glass vin, kos deg og nyt dagene. Det fortjener du.
Det var hyggelige ord. Sagt av en person som så meg på jobb på slutten jeg var i arbeid. Som så hvor sliten jeg var, og hvordan alt fra gange til holdning ble preget av det i løpet av en arbeidsdag. En person som vet hvordan arbeidsdagen på en travel røntgenavdeling er.
Det betyr langt mer hva slike mennesker som kjenner meg måtte mene enn hva ukjente folk lirer av seg i kommentarfeltet.
Jeg skal nyte de gode dagene. Nyte at jeg har mulighet til å ta hensyn til kroppen min, og også unne den den hvilen den trenger. Jeg vet jo innerst inne at det livet jeg levde og elsket ikke hadde holdt i lengden. Planen min var å jobbe til jeg stupte. Jeg er glad jeg stoppet før det gikk så langt, selv om jeg tror jeg ikke var langt fra det stupet.
“Jobben” min nå er å ta vare på kroppen. Gjøre ting som gjør den godt. Som turer med hundene og å være fysisk i bevegelse. Gjøre husarbeid og hagearbeid. Høre det knirke i stive ledd og kjenne at muskler som ikke har blitt brukt på en stund har blitt brukt litt mye.
Men og å holde hjernen vital og i gang med å drive med politikk, blogge og reflektere over livet.
Å holde kroppen i gang betyr mer enn å trene muskler og ledd. Hjernen er og en del av kroppen.
Jeg skal prøve å legge den dårlige samvittigheten for at jeg ikke lenger er i arbeid vekk. Se at jeg bidrar i samfunsveven på min måte. Vite at jeg har bidratt mye i mange år.
Nå skal jeg ta vare på meg selv, kroppen min og helsa mi. Sette egne behov først. Jeg har faktisk fortjent det.
Jeg kan forstå at mennesker kan ha et problem med å innfinne seg med at de trer inn i livets høst, at man ikke ønsker å se på seg selv som gammel. Å være gammel er jo blitt stigmatiserende. Vi vil leve lenge vi, men gammel vil vi ikke bli. Er det ikke det det heter?
Jeg kunne ha sagt mye om alderdommen og hvorfor det både er grunn og ikke grunn til å frykte den, men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Bare minne om at alternativet til å bli gammel heller ikke er så mye å trakte etter.
Det jeg derimot vil sette fokus på er denne redselen for å bli voksen. Ikke gammel, men voksen.
Jeg husker kontaktannonsene fra min ungdom. Gutt 73 søker kontakt med jente i passende alder for vennskap og kanskje noe mer…. Jeg er usikker på hva “gutt 73” tenkte på da han søkte jenter i passende alder for vennskap og kanskje noe mer. Hva han så på som “passende alder”. Var det jenter på 60, 40, 20 år eller yngre?
Og er man egentlig “gutt” når man er 73, eller jente når man er, som meg, 57?
Bakgrunnen for disse refleksjonene er at noen kalte meg “jente”. Jeg tror ikke vedkommende mente noe negativt med det, og jeg er absolutt ikke krenka. Folk har kalt meg langt verre ting enn det. Men jeg kjenner at jeg virkelig misliker at folk kaller meg, ei godt voksen kjerring på 57 år, for jente.
Gutter og jenter er i mine øyne barn, eller ungdom. Et eller annet sted mellom 18 og 30 år blir de aller fleste til unge kvinner og menn. Unge voksne. De som ikke følger den utviklingen men forblir barn langt opp i 30, 40 og 50 åra har i mine øyne en utviklingshemning. Du snakker ikke til en 30-åring som om den skulle være et barn. Du gir ikke en 40-åring innetider eller trekk i ukelønna hvis den ikke husker å legge det sure gymtøyet til vask.
Å bli voksen betyr ikke nødvendigvis å slutte å være barnlig. Jeg synes at både 57 åringer og 73 åringer for den saks skyld kan ha beholdt barnet i seg, være lekne og ha et ungt sinn. De kan kle seg ungdommelig og bruke musefletter hvis de måtte ønske det. Hoppe i søledammer og blåse i brusen med sugerør. De kan slå hjul på plenen i parken og danse i regnet med eller uten paraply.
Å være voksen betyr slett ikke å være kjedelig.
Da Eldste Sønn var rundt to år drev han og lekte på plassen utenfor rekkehuset der vi bodde. Der var det en diger søledam. Han hoppet og spratt rundt i søledammen og koste seg svært. Jeg lot han leke. Det var en fryd å se på det glade ansiktet, og det var få meter inn til tørt tøy og varme når leke var over. Og jam han hadde gummibukse, støvler og alt som skal til for å være kledd for lek.
Da kom en eldre dame med rullator gående forbi. Hun bodde lengre opp i gata, jeg kjente henne ikke, men jeg så på henne som en “streng gammel dame”. Hun stoppet opp og mønstret den lille gutten som lekte i søledammen. “Nå får jeg voksen-kjeft” tenkte jeg. Barnet ble jo vått og skittent. Hun sto lenge og så på gutten, så kom det et sukk. Hun løftet hodet og så på meg med et litt trist blikk og et lite smil. Den som fremdeles kunne orke å hoppe i søledammene som han.. sa hun, før hun tok en liten sving innom søledammen med det ene benet og gikk videre.
Jeg mener ikke at folk skal være gråe, kjedelige mennesker når de blir voksne. Jeg er relativt fargerik og leken på mange måter jeg. Noen vil nok mene at jeg av og til er barnlig. Jeg kater fremdeles snøball etter Gamle Gubben Grå eller ungene når anledningen byr seg. Tramper med glede ut i søledammer og sier ikke nei til en aldri så liten vann-krig når det er sommer.
Men jeg misliker sterkt å bli tiltalt med Lille venn. (Jeg er ikke spesielt liten, og snakker du slik til meg tror jeg ikke vi er venner.) Jeg liker heller ikke å bli kalt jente. Jeg er en kvinne, dame, kjerring men altså ikke en jente. Den tid er for lengst forbi.
Det var litt stille fra meg i går. Jeg hadde liksom nok med meg selv. Lade litt batterier. Eller i det minste gjøre et forsøk. Lade og samle flokken før avreise til hytta i dag. Været der oppe blir faktisk bedre og bedre for hver gang jeg sjekker Yr.
Kanskje er det dette jeg trenger. Komme vekk noen dager. Miljøforandring. Kose meg med brettspill og flokken min. Energinivået har vært labert en stund, og jeg vet ikke helt hvorfor.
Pleie egen helse. Ta vare på meg selv. Det er liksom det jeg skal ha fokus på. Meg selv, ikke alle andre. Jeg vet jeg ikke er så god på det. På å være egoist.
For når jeg tar hensyn til mitt eget for tiden lave energinivå, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg burde… Det er alltid noe man bør når man er kone, mor, datter, venn….. menneske.
Samtidig synes jeg at jeg er en syter. For jeg er ikke syk i egne øyne. Jeg har en kronisk sykdom, men det gjør meg ikke til syk. Eller gjør det det? Er det der noe av problemet ligger? Jeg har Diabetes, jeg tar noen piller og tenker ikke mer på det. Burde jeg gi sykdommen mer oppmerksomhet?
Det er alltid noen som har det verre enn meg. Bare i går hørte jeg at to personer jeg kjenner var gått bort. Den ene i sykdom. Den andre i en ulykke. Begge var yngre enn meg. Og så sitter jeg her og sutrer over at jeg er litt sliten. Skamme meg burde jeg.
Samfunnet og sosiale medier som blogg er mer enn fullt nok av mennesker som har mye fokus på egen sykdom. Som gir sykdommene sine all oppmerksomhet, som nesten er sykdommen sin.
Jeg ønsker å ha fokus på den friske delen av meg. Leve med diabetes, ikke la sykdommen styre livet mitt.
Leve med diabetes. Med trykk på leve. Å for å leve må jeg ta hensyn til at jeg har fått en kronisk sykdom. Så jeg tenker på hva jeg putter i munnen, og på å være fysisk aktiv. Kunne sikkert være flinkere til begge deler, der har jeg et forbedringspotensiale. Men jeg tar grep og har tatt flere livsstilsendringer. Her om dagen var jeg jo redd for at jeg holdt på å bli sunn.
Stress påvirker og blodsukkeret. Jeg begynner å se at det påvirker blodsukkeret mitt i høy grad. Så det å minke stress, i det minste sånt stress som ligger og gnager er viktig for meg.
I går var jeg flink i så måte.
Jeg satt og glodde på Yr.no. Så regn, snø, sludd og for mitt indre vanskelige kjøreforhold. Kanskje ikke oppover E16 men fra Bagn og oppover til fjellet. Vi har relativt mange ganger hatt problemer på den fjellveien ved glatt føre. Før var det nærmest en tradisjon.
Nå var det planen at jeg skulle kjøre en av bilene opp der i dag. Det kjente jeg at stresset meg.
Jeg var flink. Jeg sa at det stresset meg. At de andre i den bilen ikke hadde førerkort, og at jeg skulle ønske at Gamle Gubben Grå kunne kjøre bilen vår opp til fjellet.
Ikke det at han er noen vesentlig bedre sjåfør enn meg, men at det stresser ikke meg om vi må slite litt for å komme opp. Det stresser bare meg hvis det er jeg som sitter bak rattet.
Ne, nå må jeg slutte og knotte. Vi må få pakket ferdig bilene, hentet Eldste Sønn og begitt oss på vei mot påskefjellet. Vi har en gravejobb som venter.
Dere skal få oppdateringer.
I det herrens år 1998 tok jeg med familien og flyttet til huset i skogen. Huset i skogen ligger ved fjord og fjell nederst i en dal og kommunen er en ordentlig distriktskommune uten noen bysentrum. Tipper største næring er landbruk, muligens turisme. Norefjell ligger i kommunen, og det er et av Østlandets største alpin-destinasjoner.
Det var mye som var annerledes der i kommunen fra vi var vant til i byen, men vi trivdes bra. Jeg mener absolutt ikke å klage.
En av de tingene jeg syntes var litt snodig var at ungene på små-trinnet bare gikk på skolen annenhver dag. Altså at 1-3 klasse bare hadde skole på mandag, onsdag og fredag.
Jeg vet Høvdingen snakker om at han gikk på skolen annenhver dag, men han begynte på skolen i 1937. Det var en annen tid. Foreldrene, i det minste mødrene, var som regel hjemmeværende og Sfo var ikke oppfunnet.
Da jeg begynte på skolen i 1973 var de fleste av mødrene fremdeles hjemme i bygda der jeg bodde opp, men vi gikk på skolen hver dag. Korte dager de første åra og så ble de lengre og lengre etter hvert som vi kom oppover i klassetrinnene.
I dag hørte jeg på Buskerudsendinga på radioen at kommunen der oppe hadde utredet fordeler og ulemper ved å gå fra 4 dagers skoleuke for de laveste trinnene og ta det vågale skrittet og gå over til hele fem dagers skoleuke.
Så vanskelig var det å ta den avgjørelsen at politikerne hadde valgt å sende saken ut på høring.
Jeg sjekket kalenderen og smilte for meg selv. Vi er i 2024. Det vil nok gå bra om også barna i Krødsherad går på skolen 5 dager i uka I resten av landet har vi klart det helt utmerket i over 50 år. Det har blitt folk av de fleste av oss.
Likevel tror jeg jeg kjenner kommunen godt nok til å vite at dette er en sak som vil engasjere og at det vil komme mange høringssvar for begge alternativene.
Ja, ja. Verden går videre forhåpentligvis også i den kommunen…..
Forrige torsdag var det kommunestyremøte. Da var det en sak oppe til behandling som virkelig har vekket mitt engasjement. Det var saken om vi på Ringerike skulle inngå samarbeid med Generasjon M. Mulig jeg tenderte til møteplager. Mulig det virket som om jeg red en kjepphest. Men saken var viktig for meg – og for Rødt, når de så saken fra min side.
Generasjon M er et selskap innen sosialt entreprenørskap som tilbyr ungdommer fra 14 til 20 år deltidsjobb på sykehjem og omsorgsboliger rundt om i flere og flere kommuner.
Jeg har vært skeptisk til ordningen siden vi fikk informasjon om ordningen på et møte i Hovedutvalget en gang i vinter. Og jo mer jeg leser og lærer om konseptet, jo mer kritisk blir jeg. Derfor ønsket jeg ikke at de skulle inngå samarbeid med Ringerike kommune.
Det var bare meg som var kritisk.
Saken gikk glatt gjennom så vel eldreråd, som rådet for mennesker med funksjonsnedsettelse. I det siste rådet var det og et medlem fra Rødt som ikke hadde de helt store innvendingene. Det ble i det minste enstemmig vedtatt.
På samme måte på møte i Hovedutvalg for oppvekst og kultur. Enstemmig vedtatt, og her tror jeg det var to fra Rødt på møtet. Samme i Formannskapet. Enstemmig vedtatt, selv om hun andre fra Rødt visste at jeg hadde stemt i mot i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd.
Så når saken kom til behandling følte jeg at det i grunn var meg mot røkla.
Noen dager før kommunestyremøte har vi møte i Rødt hvor vi går gjennom kommunestyresakene. Før jeg gikk til det møtet tok jeg nok en gjennomgang av saken. Kunne det hende at jeg tok feil, og at alle de andre hadde rett? At jeg ikke hadde noen grunn til min motstand og bekymring? Men nei, jeg trodde i grunn at tankene mine var riktige.
Jeg la frem saken for de andre fra Rødt, og mine betenkeligheter. Endelig fikk jeg full støtte. De forsto hvorfor jeg var bekymret. De var enige. Og vi fikk forslag om å lage et motforslag for å vise at vi er positive til at ungdom får arbeid på våre institusjoner, men at det var organiseringen vi reagerte på. Det var et godt råd som jeg tok med meg inn i de siste forberedelsene til kommunestyremøte. Under bildet kommer deler av innlegget jeg holdt fra talerstolen for å gjøre et forsøk på å få flere til å støtte Rødt sitt syn.
Rødt er positive til å få mer aktivitet på omsorgssentrene. Rødt er positive til å tilby ungdom deltidsjobb. Rødt er positive til utrolig mye ved dette prosjektet. Det vi er negative til, og når jeg sier vi har jeg bred støtte for synspunktet i Rødt Ringerike, er organiseringen av disse arbeidsplassene.
Rødt synes det er viktig at ungdoms første møte med arbeidslivet er i så ordnede forhold som mulig.
Rent ut over arbeidstid og at de skal få en viss opplæring i blant annet smittevern sier ikke saksfremlegget så mye om hva slags opplæring de unge skal få før de plasseres ute på omsorgssentrene.
Saksfremlegget sier noe om hva det vil koste kommunen på kort og lag sikt (det er et godt tilbud til kommunen. Prosjektet tar mesteparten av utgiftene første året, og så overtar kommunen mer andre året og betaler mesteparten tredje året.), men det sier ikke noe om lønna til de unge arbeidstakerne. Som for eksempel om det er tenkt å betale lønn i forhold til tariff. Jeg spurte om lønn da de var her og informerte i sted sted, og fikk svar på en timelønn som ligger under minstelønn i flere bransjer, selv for denne aldersgrup-pen.
Arbeidstilsynet har ikke minstelønnsatser innenn helse og omsorg.
Generasjon M har ansvar for organisering, vaktplanlegging og lønnsutbetaling.
Jeg stiller meg undrende til at vi synes det er ok at vi skal ha unge arbeidstakere i våre institusjoner som vi overhode ikke skal ha noe arbeidsgiveransvar for. Spesielt ille synes jeg det er når de er så unge. Fra 14 til 20 år og ferske i arbeidslivet.
Ungdommene og deres foresatte vil se på det som om de arbeider på det omsorgssenteret de møter opp på annenhver lørdag, Hvis deres møte med arbeidslivet ikke blir en positiv opplevelse er det kommunen og omsorgssentret som i de unge og deres foresatte øyne har ansvaret. Ikke et firma ved navn Generasjon M nede i Østfold.
Det høres så idyllisk ut. De unge skal komme på omsorgssentret noen timer annenhver lørdag og spille kort med beboere og kanskje gå en tur eller finne på andre aktiviteter med enkelte eller grupper av beboere.
Jeg er usikker på om hvor mange her som har vært inne på våre institusjoner en «helt vanlig dag», eller kanskje helst en dag som ikke var helt vanlig. Men derimot litt mer aktiv. For slike dager finnes på våre omsorgssenter.
Det er syke mennesker som har sine hjem der, og syke mennesker kan av og til oppføre seg ganske utfordrende. De kan ikke noe for det. Det er en del av sykdommen, men de unge som har kommet for å spille kort kan fort komme opp i situasjoner som kan virke skremmende og som kan føles utfordrende.
Er vi sikre på at Generasjon M er i stand til å ruste ungdommen til den hverdagen de skal møte, og i stand til å ivareta de hvis de skulle oppleve uheldige situasjoner?
For selv om Ringerike kommune ikke vil ha noe arbeidsgiver ansvar for disse unge arbeidstakerne rent formelt vil det oppleves slik både for ungdommene og de som jobber rundt dem.
Jeg forstår ikke at kommunen ønsker å ha unge arbeidstakere inne på sine institusjoner som de fraskriver seg ansvaret for når det gjelder såvel opplæring som oppfølging.
De arbeidslederne som Generasjon M stiller med har heller ikke den kunnskap og opplæring jeg mener skal til for å følge opp ungdommene våre på en god måte. For å bli en slik teamleder må man i følge Generasjon M sin hjemmeside være over 18 år og ha arbeidserfaring. Hva slags arbeidserfaring er, og dette ble bekreftet av representanten fra firmaet som orienterte i forkant av møtet.
Det kreves ingen helsefaglig bakgrunn. Ikke at de skal være til stede på arbeidsplassene i arbeidstiden slik representantene litt nølende forsikret om da de besøkte Hovedutvalget. Det er ungdommene som skal være teamledere å følge opp hverandre.
Ungdom på 14 år som blir fulgt opp av en uerfaren 15 åring og som kan ringe etter en nesten like uerfaren 18 åring hvis det skjer noe uforutsett.
Er vi sikker på at dette ikke fort blir en merbelastning mer enn hjelp for omsorgssenter som i grunn ikke har for mye bemanning fra før.
Rødt sitt forslag til vedtak gikk altså ut på at vi skulle ansette ungdommen i kommunen og selv stå for opplæring og oppfølging – og ha ansvaret hvis det skulle oppstå utfordrende situasjoner.
Vi mener det er spesielt viktig fordi disse arbeidstakerne er unge og dette er deres første møte med arbeidslivet.
La kommunen ta ansvar for onboarding så vi er sikre på at ungdommen er motivert og rustet til de utfordringene de vil møte i arbeidshverdagen.
La kommunen ta ansvaret for de arbeidstakerne de ønsker å ha i sin tjeneste, enten de er 14, 41 eller 65.
Hvis vi gjør dette på en god måte vil vi kunne vise ungdom at stillinger innen helse og omsorg kan være et godt yrkesvalg,
For er ikke den onboardingen bra, er ikke opplæring og oppfølging på plass så kan en slik lørdagsjobb virke stikk i strid med hensikten. Unge mennesker som drømmer om en jobb i helsesektoren kan bli skremt vekk fra yrket for alltid
Jeg møtte en del forståelse, selv om jeg selvsagt ikke klarte å “snu salen”.
Det var bare ei fra MDG som lot seg overbevise av mine argumenter i tillegg med Rødt sin andre representant. Forslaget vårt fikk tre stemmer og falt.
I kveld så jeg at lokalavisa dekket saken.
Litt spent klikket jeg meg inn. Hvordan ville journalisten skildre mine betenkeligheter og Rødts alternative forslag?
Brit Bøhler (Rødt) er noe skeptisk til opplegget, men understreker at hun er positiv til både at unge får en jobbmulighet og at eldre får mulighet til å være med på flere aktiviteter.
– Dette vil være det første møtet med arbeidslivet for mange ungdommer. Det er viktig at de blir godt ivaretatt og får en god opplæring. Kan vi stole på at Generasjon M gir god nok opplæring, når det ikke er et krav at teamlederne deres skal ha helsefaglig bakgrunn, sier Bøhler.
Hun har selv lang erfaring fra helsevesenet og tok vakter på sykehjem som ung voksen.
– Ungdommen kan komme opp i krevende situasjoner når de er sammen med eldre, og det er veldig viktig at de både får god opplæring og oppfølging av dette, sier hun.
Jeg puster lettet ut. Lokalavisas journalist har fattet poenget mitt. Rødt sin skepsis er beskrevet på en god måte.
Vi var tvillingsjeler pleide du å si en gang for lenge siden. Jeg trodde vi skulle være bestevenner for bestandig. Bestevenner, kjærester, tvillingsjeler alt på en gang. Og vi var det.
Men vi var unge. Vi var dumme. Vi var opptatt av hva alle andre sa og mente. Det kom aldri til å gå sa de som visste best. Hva visste egentlig de om deg og meg? Om oss? Hva visste de om ekte kjærlighet?
Jeg var ung og stolt og sta. Jeg var ung og vill og glad. Jeg levde studentens glade liv uten tanke for tid, plikter og ansvar.
Du hadde ansvar, arbeid og regninger som måtte betales. Og følte deg liten sammen med studenter som i ungdommelig dumskap tror de vet og kan alt.
Så var det ikke lengre oss, men deg og meg.
Vi møttes etter mange år, og tiden leger mange sår.
Så du og jeg ble atter vi, i hvertfall når vi hadde tid.
For arbeid det betydde mest, hvem hadde arbeidstimer flest?
Vi jobbet både natt og dag, vi likte begge travle jag.
Og når vi begge hadde fri, så var det ikke bare vi.
Så mange hensyn måtte tas, og det ble mye styr og mye mas.
Når verden så ble bare trist, så gikk det som det gjorde sist.
Jeg klarte ikke være vi. Jeg tenkte på hva folk vil si.
Jeg orket ikke folkesnakk. Jeg valgte tryggheten, og stakk.
Du prøvde ikke stoppe meg. Du lot meg bare gå min vei.
Vi valgte det som føltes rett. Vi valgte det som føltes lett.
Vi ofret oss. Vi ofret vi. Og ingen hadde no å si.
Da ble det ro, da ble det fred og livet fortsatte av sted.
Vi har blitt eldre begge to. Noen vil kanskje si gamle… Men nei, vi er ikke gamle. Du er i mine øyne akkurat den samme som du var den gang, for lenge siden, den gang vi var unge og livet lå foran oss. Den samme stemmen. Den samme latteren. Det samme skjeve smilet.
Det blir nok aldri mere vi. Den tid er nok for lengst forbi. (Og tenk, hva ville folk da si?)
Så kom beskjeden jeg håpet ikke skulle komme. Du har sovnet stille inn. Det føles så meningsløst når mennesker som deg dør midt i livet. Du var åpen om din sykdom, om oppturer og nedturer. Døden kom ikke som et sjokk, men jeg håpet så veldig på et mirakel.
Du skrev at du ikke vil huskes som hun som tapte kampen mot kreften, du ville huskes for alt det andre du var.
For meg var du radiograf, tillitsvalgtskollega og et flott menneske. Du var ikke den som snakket høyest i tillitsvalgtsgruppa vår, men når du så noe var det viktig å lytte.
Under årets forhandlinger kjempet du din tøffe kamp mot kreften, medisiner og behandling herjet med kroppen din. Lønnskamp og misnøye fordi noen fikk litt mer, virket smålig og egoistisk målt opp mot den kampen du førte. Like vel kom du med dine heiarop fra sidelinja, dine kloke innspill og ditt sterke pågangsmot.
Når lønnskampen var på sitt svarteste, når lyset og håpet ble slukket og jeg følte alt arbeidet, alle timene, all innsatsen jeg legger ned som tillitsvalgt var bortkastet. Når jeg for første gang hadde lyst til å gi opp noe som har vært en viktig del av livet mitt svært lenge, ja da var det du som gå meg lysten og inspirasjonen til å fortsette.
Du minnet meg på den viktige jobben vi, og andre som arbeider med pasientene gjør. For en forskjell jobben vi utfører gjør for pasientene vi møter , og hvordan systemet- de som bestemmer – på mange måter motarbeider det fordi de er mer opptatt av profitt, av penger enn av pasienter. ” Ikke gi opp, Brit ! Sloss videre. “
Jeg forstår at vi må ha ledere, og jeg forstår at min sjef skal tjene bedre enn meg. Jeg forstår at sjefen over henne skal tjene litt mer, og sjefen over der, og sjefen over der igjen. Men når det kommer til et punkt hvor toppsjefene tjener bedre (enkelte opptil 600 000kr mer) enn statsministeren selv, da må det vel tyde på at det er altfor mange ledd? Jeg stiller spørsmålstegn, fordi jeg er ikke politiker, og ikke økonom, og ingen leder… Jeg er “bare” en radiograf.
Dette skrev du på bloggen din i mars, like etter at du var rammet av kreft for andre gang. Dette budskapet ville du at jeg skulle dele, at helsetoppene de som bestemmer skulle få med seg.
Jeg er frustrert, for det går utover meg som ansatt, og det går utover meg som pasient.
Sykefraværet går opp fordi de stakkarene som holder ut og løper fra pasient til pasient hele dagen, kanskje uten å få tid til å spise, slites ut. Mange orker ikke jobbe 100%, og vi mister god kompetanse til andre instanser.
Jeg har opplevd at feil skjer når stresset er stort på nattevakt. Men hva forventer man, når fire pleiere skal ta seg av 15 pasienter? Hva om èn får hjelp på toalettet, èn har falt ut av sengen, og jeg får allergisk reaksjon på antibiotika? Jeg forstår godt at sykepleierne er lei, for de må bestemme hvem som skal få hjelp først….
Jeg skulle ønske at jeg som ansatt fikk mere tid til å utvikle meg, og til å gi alle pasienter den tid som skal til for at de får en god og trygg opplevelse hos meg. Jeg skulle ønske at jeg som pasient aldri skal måtte kjenne på at jeg ikke er fullstendig trygg.
Vi har fantastiske sykepleiere ved våre sykehus. De er der for deg når du trenger medisinsk hjelp, og de lytter når du trenger å gråte. Jeg ser at de er oppriktig glad når det går bra med meg, og jeg føler meg godt ivaretatt. Det gjør meg derfor vondt at helseledelsen tillater å bremse deres ( og radiografens, legens, lab personellet, og alle andre som holder hjulene i gang “på gulvet”) dyktighet og kunnskap. Hadde det ikke vært for den stoltheten man som helsepersonell føler for sitt yrke (jeg er i hvert fall stolt av å være radiograf), og den gleden man føler av å ha hjulpet et menneske gjennom en sårbar og vanskelig tid, så ville ikke dette oppnedfjellet balansert i det hele tatt..
Jeg håper med tiden at sykehusene skal få konsentrere seg om pasientbehandling og utvikling, i stedet for hvordan man skal spare mest mulig penger.
Du satt med lang erfaring som ansatt i helsevesenet, og du satt med lang erfaring som pasient. Du er vell verdt å lytte til. Du sa så mye klokt, og du ga meg motivasjon til å fortsette og sloss for å rette opp alt som er skjevt i helsevesenet.-
Din stemme har stilnet. Du har fått fred. Men jeg skal fortsette å sloss, dele dine ord og prøve, prøve å få de som bestemmer til å forstå.
Du var egentlig ikke en “stå-på-krava-person”. Du var ei positiv glad-jente som alltid virket positiv, selv når det kanskje ikke var grunn til det. I ditt siste blogginnlegg, der du forteller oss at det ikke er mer legene kan gjøre for deg, er det din positivitet som skinner gjennom. Du starter innlegget med å slå fast at du har levd et godt liv. Videre skriver du at du i stedet for å dvele ved ting du ikke har opplevd, velger du å være glad for det du har opplevd.
Jeg elsker Roma. Vær så snill, om du aldri har vært i Roma så dra dit på ferie. Gå ut til lunsj og sett deg på en cafe langs gågatene. Spis serranoskinke på et lett brød, med ferskpresset appelsinjuice ved siden av, og en god kopp kaffe. Også topper du det hele med en sjokoladekake og en musserende hvitvin til dessert… (Ja til lunsj 🙂 )
Slik skriver du, vakkert og levende om den store stad. Innlegget har du kalt “På tide og overgi seg” men oser av positivitet og livsglede. Hvor tok du styrken og gleden fra? Jeg som i grunn ikke liker Roma, er villig til å gi byen en sjanse til, bare for å følge ditt råd.
For slik var du. Positiv og med en positivitet som smittet over på oss andre.
Kanskje kom positiviteten og livsgleden din fra dansen som jeg vet var din store hobby og glede?
Nå har tastaturet ditt stilnet, og du vil ikke lengre være entusiastisk og positiv med når det nærmer seg neste lønnsoppgjør.
Men du vil værelangt fra glemt, du har satt dype spor oss alle oss som lærte deg å kjenne.
Så, dans videre, og hvem vet kanskje treffes vi alle en gang igjen?
