Nok en gang sitter jeg her med tekopp og tastatur og skal reflektere over en ukemeny. Ikke den med mumiene, i dag er den med karbohydrater og orientalsk gryte på menyen som danner grunnlaget for mine refleksjoner.
Jeg må si at det første jeg reagerer på når jeg klikker meg inn på oppskriften til den første retten på denne menyen, Hybelgryte med orientalske smaker er størrelsen på porsjonen som lages. Nok til 6-8 personer står det. Nå aner ikke jeg hvor store hybler som var vanlig når bloggeren gikk på skolen, men på mine hybler har jeg aldri hatt 5-6 middagsgjester på en gang. Det har liksom aldri vært plass til det.
Det neste jeg må påpeke er at når de orientalske smakene består av 2 ts spisskummin,1 ts karri og 3 ts ingefær så blir jeg litt skuffet. Var det alt?
Jeg kunne nok og servere orientalsk gryte i studietida hvis jeg fikk middagsgjester. Den kom i pose fra Toro, bare å tilsette kjøtt eller gjerne kjøttdeig.
Jeg søker opp Toro sin variant av orientalsk gryte, lenge siden den har stått på menyen i Drømmehuset men jeg mener den i det minste inneholdt ananas. Jeg husker riktig. I følge Toro sine sider har den smak av paprika, ananas og tomat. Gryten er krydret med karri, ingefær og karve.
Jeg har god tid til å sitte her og reflektere i dag, har liksom tatt litt helga etter et par, tre dager med litt program. Så neste refleksjon er hvor er egentlig Orienten? Det er jo derfra orientalsk gryte burde komme.
Det avhenger av hvilken tidsalder vi forholder oss til. Så om eksotiske frukt og grønnsaker som ananas og paprika hører med i en orientalsk gryte avhenger av når bloggeren nøt hybeltilværelsen. Det aner jeg ikke, da jeg ikke aner hvor gammel vedkommende er.
Orienten er en betegnelse på landene i øst, der sola stiger opp. Motsatsen til Orienten er Oksidenten «der sola går ned».
Den geografiske definisjonen av Orienten har vært vag og skiftende. I antikken viste begrepet til de østre kystene av Middelhavet.
Under Romerriket refererte Orienten (Dioecesis Orientis) til de av rikets provinser som lå ved Middelhavets østkyst.
På 600-tallet evt. kom islam til regionen med de arabiske erobringene av Midtøsten og Nord-Afrika. Orienten ble etter hvert ensbetydende med islam, og som en motsats til det kristne «vest», kom begrepet med tiden til å omfatte hele Midtøsten, samt det muslimske Nord-Afrika så langt vest som til Atlanterhavet. Orienten favnet også Det osmanske riket.
På 1500- og 1600-tallet begynte europeiske kolonimakter å ekspandere østover mot India, Sør-Kina-havet og Kina. Med dette utvidet Orientens betydning seg østover, og innen begynnelsen av 1900-tallet hadde forestillinger om Øst- og Sørøst-Asia erstattet islam som det orientalske.
I sin epokegjørende bok Orientalismen fra 1978 hevdet den palestinsk-amerikanske professoren Edward Said at både Orienten og dens motpol Oksidenten er vestlige forestillinger – en «imaginær geografi» basert på maktstrukturer og uten rot i virkeligheten. Blant annet på grunn av dette har betegnelsen Orienten stort sett falt ut av bruk. Den henger vel bare igjen i Orient-ekspressen, orientalske tepper – og orientalsk gryte.
Så få klikk som jeg hadde på søndag/mandag har jeg ikke hatt på lenge. Ikke har jeg vært nede på en 10. plass på lenge heller. Det er bare meg selv jeg har å takke for det, for det var bra aktivitet på blogg.no. Man må helt ned på 47. plass før man finner en blogg med mindre enn 100 sidevisninger. Tro meg, det er en stund siden, selv om det er langt fra tidligere tiders sidevisninger.
Jeg tror ikke det blir noe lettere i dag, og få folk til å klikke inn. I det minste ikke med dette innlegget. For i dag skal jeg sitte å kommentere et innlegg jeg ikke skjønner. Jeg skjønner ordene, til dels også setningene, men innholdet gir meg ingen mening. Mulig det er moderne poesi. Sånt skjønner jeg heller ikke stort av.
Hei. Jeg er et trivelig og utadvendt menneske, som elsker å dele ut store egenskaper og lidenskapelige interesser. Jeg har i min fortid vært en aktiv blogger i perioden 2016-2018, men har kommet tilbake til bloggplattformen etter mange års fravær. Jeg har startet bloggen min på ny, for å skrive om en ny reise i et nytt kapittel av livet mitt.
Så langt, så godt. Og denne presentasjonen gir mening. Denne skjønner jeg, selv om jeg undres litt over over formuleringen elsker å dele ut store egenskaper. Men det er ikke første gangen en formulering lugger litt. Det har sikkert noen av mine egne formuleringer gjort og.
Det er noe dystert over innlegget. Bildebruken er god. Jeg kan se mye for meg. En klokke, som tikker sakte. En tjener som forstyrrer. TVen er slått av. Tungt skylag og regn.
Husker dere tilbake til skoledagene og diktanalyse? Jeg føler jeg er tilbake der når jeg skal reflektere over denne teksten. Jeg var ikke særlig glad i diktanalyse, men de gangene jeg ble tvunget til det fikk jeg rimelig greie karakterer. Bortsett fra ny-norsk eksamen i 3. gym. Der fikk jeg 2. Usikker på om det var diktanalysen eller nynorsken som hadde mest skyld i det.
Jeg får inntrykk av et overklasse-hjem. Det er sikkert på grunn av det med tjeneren. Inntrykket jeg får, og dette er ene og alene min tolkning. Kanskje en voksen som har vendt tilbake til barndomshjemmet for en kortere eller lengre periode. Et hjem hvor han ikke føler seg hjemme, og kanskje heller aldri har gjort det. Aldri passet inn.
Det gjør vondt å puste i en kald atmosfære av forakt og frykt.Tankene mine går til slik forhold mellom foreldre og voksne barn noen ganger blir. Foreldre som ikke er fornøyd med de valg barna har tatt i livene sine, de lever ikke opp til forventningene om… karriere, status yrkesvalg, partnervalg…. Det er så mye man skal leve opp til i enkelte hjem. Frykten fra den unge som venter på hva som måtte komme, av stikk og kommentarer. Forakten hen føler på fordi hen ble den hen er og ikke den hen mener foreldrene ønsket at hen skulle bli. Men det kan og være den andre veien. Den unge som føler forakt for det foreldrene er, og foreldrene som frykter kommentarer og kritikk for at de ikke har vært det de voksne barna skulle ønsket.
Det finnes vel omtrent like mange voksne barn som skammer seg over sine foreldre som det finnes foreldre som er misfornøyd med sine barn.
I dette tilfelle tror jeg det er den unge som føler at man ikke er godtatt av de eldre. En fiende, som tramper ned på din glede på innsiden. Man er ekstra sårbar for kritikk av de vi elsker.
Et ulykkelig ektepar, skriver Mestro06 om det jeg tolker som foreldrene. Men er han sikker på at ekteskapet er ulykkelig selv om det ser slik ut for han? Muligens er de bare glidd inn i et mønster som virker kjærlighetsløst for de som ser det fra utsiden, men som er fult av tegn på kjærlighet for de to det gjelder. Kjærligheten har mange språk. Noen lærer man først med etter en god del levde år sammen.
Det er mye smerter, men liten glede å kjenne på i 24 timer. Jeg ser for meg et familiebesøk på en helg, 24 timer. Et besøk man tar mer av plikt enn av glede. Er det ikke slik noen ganger, i noen familier at familiebesøk blir noe man gjør av plikt mer enn fordi man har lyst, samtidig ønsker man at det ikke hadde vært slik? Jeg tror det finnes slike familier.
Hvem er du i 24 timer. Man tar på seg en rolle i de 24 timene. Er en annen enn den man egentlig er. Litt mer den man tror det forventes at man er, eller glir inn i gamle mønster. Finner den plassen man alltid har hatt.
Hva er klokken nå? Tiden går så utrolig sakte i slike situasjoner. Det er som om den knapt beveger seg. Minutter føles som timer.
Jeg drakk litt vann, for å rense sjelen. Jeg drakk en mengde av alkohol Noen griper til det hjelpemiddelet. Alkohol for å skape en stemning som ikke er der. Enten man er den som forsyner seg litt for mye, eller man er den som skjenker for å skape en stemning som ikke er der. Min erfaring er at det sjelden hjelper. Noen ganger kan det tvert i mot ha omvendt virkning. Spente tunger slapper av, og så kommer uttalelser man ikke burde kommet med. Mang et familieselskap har raknet i kantene av for mye alkohol, enten hos en – eller hos flere. Man blir ikke alltid så flink til å overhøre heller, når alkoholen regjerer i blodet.
Dette er mine tanker og refleksjoner over en tekst som er litt vel dyp. Mulig har jeg overhode ikke forstått det bloggeren ønsker å formidle. Mulig har jeg kun forstått en flik av det. Men det var de tankene som kom ned i kjerringhodet da jeg leste teksten.
Noen kan kanskje finne det litt makabert at statsbudsjettet har en post for sarkofag til Kongeparet, og det var også min første tanke. Men når man tar alderen til kongeparet med i betraktningen er det kanskje ikke så dumt og starte planlegningen om hvordan deres siste hvilested skal utformes. Bedre det enn slik det var da Dronning Maud døde. Hun måtte vente 11 år etter sin død før hun var på plass i sitt endelige hvilested.
Dronning Maud døde i England i 1938 etter en mageoperasjon. Hun var da 69 år gammel. Kisten med dronningen sendt til Norge med det britiske slagskipet HMS «Royal Oak». Begravelsesseremonien ble avsluttet på Akershus festning og dronningens sarkofag ble satt i Margaretasalen i påvente av et varig mausoleum.
Etter Dronning Mauds død, ble det bestemt at det kongelige gravstedet skulle legges til Akershus slott. Gravkapellet ble tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg i 1939 året etter at Dronning Maud døde, og oppført i tilknytning til Akershus slottskirke. Dette sto først ferdig i 1948, og ble innviet i 1949.
Maud ventet altså på sitt mausoleum i 11 år, fra 1938 til 1949. En av grunnene til at det tok så lang tid å få ferdig dette siste hvilestedet var selvsagt andre verdens krig. Og med krigen måtte stakkars avdøde Dronning Maud ut på vandring igjen. Selv ikke etter sin død fikk hun hvile i fred. Under andre verdenskrig ble sarkofagen oppbevart i hemmelighet i Gamle Aker kirke. Før hun endelig fikk komme til sitt siste hvilested i 1949.
Kronprinsesse Märtha døde og så alt for tidlig, 52 år gammel. For tidlig for sin alder, men og for tidlig for sin sarkofag. Kronprinsesse Märtha døde i 1954. Etter hennes død ga de Arnstein Arneberg i oppdrag å tegne denne sarkofagen. Den sto ferdig sommeren 1957.
Så når det kongelig hoff nå ønsker å få penger til sarkofag inn på statsbudsjettet høres det både forutseende og fornuftig ut.
Jeg lover, mitt neste innlegg skal ikke handle om sarkofager.
Nok en gang sitter jeg her og skal reflektere over en ukemeny. Jeg synes jeg litt for ofte får den oppgaven for tiden. Tenk utenfor matboksen har jeg fått råd om. De frie assosiasjoner. Litt usikker på hvilke assosiasjoner jeg får av sei i høstsaus og ørret i purresaus.
Siden jeg er redd for at jeg kommer til å sitte her å reflektere over denne menyen både en og to ganger til, dette er bare den andre gangen på tre dager, tenkte jeg å ta for meg en og en rett og se hvilke assosiasjoner som detter ned i kjerringskallen. Så da begynner vi med Pai med egg og baconfyll.
Det første som faller meg inn er at man kan ikke lage denne retten uten å knuse noen egg. Det blir som ordtaket Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg.
Hvem som egentlig er opphavet til dette sitatet strides de lærde om. Jeg har hørt både Mao, Lenin og Stalin. Du vet alle despotene på venstresida politisk.
Hvorfor ingen av de på motsatt side har fått ord på seg for å knuse egg for å lage omelett vet jeg ikke- Muligens fordi høyresida opp gjennom historien har vært mer opptatt av å spise omeletten enn hvordan den lages. De har tross alt hatt folk til slikt. Den siste refleksjonen ble muligens litt feil. Jeg tror i grunn verken Stalin, Lenin eller Mao lagde maten sin selv eller hadde så veldig god greie på matlagning.
Søker man litt mer ser det ut som om opphavsmannen for omelettoppskrifta, altså at du må knuse egg for å lage den, er Peter Ludwig von der Pahlen. Det er han du ser på bildet over her. Han levde fra 1745 til 1826 og kom med uttalelsen om egg og omelett i forbindelse med sammensvergelsen mot Tsar Paul 23. mars 1801. Samme kveld ble tsaren kvalt.
Om det var Peter Ludwig von der Pahlen som kvalte tsaren vet jeg ikke. Men han ble myrdet av noen offiserer, og Peter Ludwig var det wikipedia kaller “militært personell”. Han var og medlem av statsråd i det russiske imperium og visste øyensynlig at tsaren kom til å dø.
Nå tror jeg ikke vi skal sørge så mye over tsar Paul sin død. Han var ikke en enkel mann, ja noen mener at han var sinnssyk. Mye kan muligens tilsies barndommen. Han ble straks etter fødselen fjernet fra moren og ble overlatt til en barnløs person jeg tror må ha vært grandtanten hans på farssiden.
Jeg kunne ha sagt mye om både moren og faren til tsar Paul, men det får kanskje bli et annet innlegg. Dette handler jo om knusing av egg. Så vi går tilbake til egget, tsar Paul da. Det var jo han som ble knust – eller kvalt.
Faren Peter den tredje ble avsatt som keiser i 1762, til fordel for sin kone, moren til tsar Paul, Katarina den andre. Han døde kort tid etter, antakelig ble han myrdet. Da var Paul seks år. Fraværet fra moren gjorde Paul fullstendig fremmed for henne, og Katarina på sin side behandlet sønnen med tydelig forakt. Som dere forstår var det litt anstrengte familieforhold.
Her er et bilde av Paul den første.
I hele sitt voksne liv hadde Paul hatet sin mor for hennes sannsynlige innblanding i mordet på sin make, tsar Peter III, altså den han regnet som far. Det er og en del tvil om det virkelig var Peter den tredje som var faren, men la oss hoppe bukk over det i dag.
Samme dag han ble kronet endret han loven slik at ingen kvinner skulle kunne sitte på tronen igjen. Som ny enehersker gav Paul ordre om at farens levninger skulle graves opp. Peter hadde fått en enkel gravplass ved Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg. Hans råtnende levninger som hadde ligget der i graven i 34 år, og en bit av uniformskappen som fantes der, ble plassert i en kiste som i sin tur ble plassert ved siden av morens. Et banner forkynte: «Atskilte i livet, forente i døden».
Den franske revolusjonen kom Paul til å omfatte med et hat så uforsonlig at det ble forbudt med alt som minnet om fransk mote, som langbukser, runde hatter og sko med lisser. De som kledde seg i slike klær kunne risikere dødsstraff. Igjen måtte folk stille i knebukser, sko med spenner og pudret hår i pisk, slik det hadde vært før revolusjonen.
Paul fulgte nøye med på om folk viste ham respekt. En gang fikk han øye på en barnepike som trillet en barnevogn forbi, og skjelte henne ut for majestetsfornærmelse fordi hun ikke hadde tatt kysen av guttebarnet. Tsar Paul tok personlig kysen av babyen. Jeg føler meg litt usikker på om det ble gjort med en kjærlig og forsiktig hånd.
Paul var lunefull og mistenksom og ble snart en ren despot. Noe som nok var grunnen til at folk i kretsen rundt han følte at “egget” måtte knuses.
Skal vi dra linjen til dagens Russland er det muligens på tide å lage omelett igjen.
I helgen ble det kjent at Berit Ås har gått bort 96 år gammel. Hun var en norsk sosialpsykolog, professor og politiker som representerte både Arbeiderpartiet, Demokratiske Sosialister (AIK) og Sosialistisk Venstreparti (SV).
Berit Ås vokste opp i Fredrikstad, hvor begge foreldrene var lærere. Fem år gammel arrangerte hun basar til inntekt for dyrebeskyttelsen, og da hun var 12, fikk hun 600–700 unger med seg i en ikkevoldelig demonstrasjon mot en skoleinspektør som forbød dem å leke hauk og due i friminuttene.
Et tiår senere gikk hun i bresjen for Oslos første studentbarnehage, og hun var den første studenten ved universitetet som fikk innvilget ammepause under eksamen. I studietiden giftet hun seg med sosiolog Dagfinn Ås. De hadde et livslangt samliv og fikk fire barn. To måneder etter at det andre barnet var født, avla Berit embetseksamen i psykologi.
Som dere skjønner, ei dame med bein i nesa, pågangsmot og mye engasjement. Selv pekte Berit Ås på at det alltid har ligget en moralsk forargelse i bunnen av hennes engasjement,
Som forskningsassistent hos sosialøkonom Harriet Holter ved Universitetet i Oslo, deltok Berit i en studie av hvorfor småbarnsmødre med akademikerutdannelse valgte å bli hjemmeværende. På denne tiden fantes det så og si ikke barnehager eller annen form for offentlig barnetilsyn. De to kvinneforsker-pionerene fant at morsrollen var et hinder for en yrkesaktiv karriere for kvinner. Tilsvarende fantes ikke noe hinder for at menn som ble fedre fikk bruke sin utdanningskompetanse og opptre på arbeidsmarkedet. For å gå i dybden på disse samfunnsmessige skjevhetene, sendte Harriet Holter og Berit Ås i 1959 en prosjektsøknad til Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF). Søknaden ble avslått med begrunnelse om at søknaden ikke var basert på samfunnsvitenskap, men tok utgangspunkt i kvinnesak, og dermed ikke var å regne som forskning.
Som politiker er Berit Ås kjent for å være en av de sto bak det såkalte kvinnekuppet under kommunevalget i Asker i 1971.
Det startet i 1970. Karla Skaare hadde lenge kjempet for å sette førskoler og barnehager på den politiske dagsordenen. Men hun opplevde at hun ikke ble hørt av et kommunestyre styrt av middelaldrende menn. Derfor tok Skaare, som var leder av Husmorlaget i Asker, initiativ til en aksjon for å få kvinner inn på rådhuset.
På mer eller mindre hemmelige møter i husmorlagene lærte kvinnene at de kunne kumulere på listene, stryke representanter på en valgliste og føre opp nye på tvers av parti-skillene. Slik begynte de å lage alternative kvinnelister. Menn ble strøket fra valglistene og kvinner ble ført opp.
Fire kvinner som allerede satt i kommunestyret, var aktive i aksjonen. Marie Borge Refsum representerte Høyre, Berit Ås Arbeiderpartiet, Tove Bye Senterpartiet og Kari Bjerke Anderssen Venstre. Med et enormt pågangsmot holdt de foredrag for kvinnegrupper og foreninger og manet til kamp for å få valgt inn kvinner i kommunestyret.
Kumuleringsaksjonen ga resultater. Da stemmene var talt opp, viste det seg at kvinnene hadde fått flertall i Asker. Av 47 representanter i kommunestyret var 27 kvinner.
Berit Ås tilhørte Arbeiderpartiets venstrefløy. Hun var motstander av norsk medlemskap i EEC, forløper til dagens EU, og hun var med på å danne den tverrpolitiske Kvinneaksjonen mot EEC.
Motstanden mot EEC ble ikke oppfattet positivt i Arbeiderpartiet. Etter folkeavstemmingen i 1972 ble det et flertall mot norsk medlemskap. Berit Ås ble suspendert av Arbeiderpartiet under nominasjonsprosessen foran det kommende Stortingsvalget i 1973, men ble tatt inn igjen etter at nominasjonen var over. De var vel engstelige at hun skulle klare å mobilisere slik at hun kom inn på stortinget. De hadde jo sett hva hun hadde klart å få til i Asker ved kommunevalget året før. (Nominasjonen er gjerne året før valget.)
Den radikale fløyen i Arbeiderpartiet forlot partiet året etter. De dannet i 1973 Demokratiske Sosialister (AIK). Som leder av det nye partiet ble Berit Ås Norges første kvinne som partileder. Demokratiske Sosialister (AIK) gikk inn i Sosialistisk valgforbund, som fikk 16 representanter på Stortinget i 1973, Blant de Berit Ås som satt på Stortinget i perioden 1973-77. Da Sosialistisk Venstreparti (SV) ble etablert i 1975, ble Berit Ås igjen valgt som leder.
Berit Ås sin politiske interesse spenner fra barnehager, trafikksikkerhet, kampen mot tobakk, forurensingsproblematikk, PVC-utslipp, strålingsfare og fredsarbeidet. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt.
Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Berit Ås var med og stiftet organisasjonen Kvinner for fred med grupper i Sverige og Danmark.
En hersketeknikk er en manipulerende metode for å kontrollere eller dominere en annen person. Begrepet skal ha blitt lansert av den norske filosofen og psykologen Ingjald Nissen, som benyttet begrepet på trykk første gang i 1931. Begrepet hersketeknikk ble senere popularisert av Berit Ås, som fokuserte på «de fem hersketeknikker», Hennes hersketeknikker er definert som
Usynliggjøring
Latterliggjøring
Tilbakeholdelse av informasjon
Fordømmelse uansett hva du gjør
Påføring av skyld og skam.
På slutten av 1970-tallet begynte Berit Ås å drømme om å lage et Kvinneuniversitet. Et “universitet” som som skulle formidle kvinneteorier og kvinneforskningens resultater til kvinnene selv. Målgruppen var kvinner uten noen formell utdannelse som gjennom kursvirksomhet og kunnskapsutvikling kunne styrke egen posisjon og selvbilde.
Arbeidet for å finne et egnet sted for etableringen av et kvinneuniversitet ble iverksatt. Etter å ha vist interesse for flere aktuelle steder, gikk aksjonsgruppen inn for å kjøpe Dalen Hotell i Telemark, som var annonsert for salg. Stedet ble imidlertid kjøpt av legpredikanten Åge Samuelsen. Ifølge Berit Ås sin fortelling sa predikanten at da han hadde fått nyss om at radikale kvinner ønsket å kjøpe stedet, hadde han fått beskjed av Vår Herre om å kjøpe hotellet.
1983 ble Kvinneuniversitetet på Løten etablert som en privat stiftelse, for to år senere å bli innviet av forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen. Da hadde kvinneflertallet i Stortingets kirke- og undervisningskomité fått gjennom beslutningen om at det skulle opprettes en egen post i statsbudsjettet for Kvinneuniversitetet. Dette for å sikre statsstøtte til driften.
Kvinneuniversitetet flyttet til Hamar, og i 2008 endret stiftelsen navn til Likestillingssenteret.
Berit Ås er internasjonalt prisbelønt for sin innsats i kampen for kvinners rettigheter, fredsarbeidet og miljøbevegelsen. Hun var æresmedlem i flere foreninger og organisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening, Bestemødre for fred og i Yrkeskvinners Klubb (YKK). Berit Ås var æresdoktor ved flere universitet i Canada og i Norden. I Norge ble hun æret gjennom tildelingen av St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse. I 2020 fikk Berit Ås den svenske Folkets fredspris.
Og i helgen sovnet denne engasjerte og inspirerende kvinnen inn 96 år gammel. Jeg tror mange av oss dom lever i dag og tar likestilling som en selvfølge har mye å takke Berit Ås og hennes utrettelige kamp for kvinners selvfølgelige plass for
Tror man at man er bedre enn andre fordi man følger drømmene sine? Tror man at man er bedre enn andre fordi man våger? Tror man at man er bedre enn andre fordi man kanskje skiller seg ut fra mengden ved å være engasjert ?
Spørsmålene over er hentet fra et innlegg på bloggen til Heidi Rosander. Jeg har reflektert litt over de spørsmålene, også før bloggen havnet over meg på bloggtoppen. Det er et godt innlegg, velegnet for refleksjon.
Om man blir oppfattet som om man tror man er bedre enn andre er i mine øyne mer avhengig av hvordan man fremstår enn hva man gjør.
Å følge drømmen sin kan være så mangt. Alt fra å selge alt en eier å reise jorden rundt til å kjøpe et lite småbruk i hjembygda og dyrke sine egne grønnsaker, eller kanskje å bli lærer eller sykepleier. Vi mennesker er forskjellige og har ganske så forskjellige drømmer.
Hvis man ved en hver anledning fremhever seg selv og at man følger drømmen sin kan man oppleves som pralende i mine øyne. Pralende mennesker fremstår ofte som om de tror at de er bedre enn andre. Spesielt hvis det samtidig virker som om den som følger drømmen sin, hva nå den drømmen måtte være, ser ned på de som kun snakker om drømmene sine uten å helt våge spranget.
Du har og de som er opptatt av at man skal ha de “riktige” drømmene. Drømmer som ligner litt på de drømmene de selv har. Hvis man drømmer om å drive en stor og suksessfull bedrift kan det virke som litt lite og stusselig at en annen drømmer om å dyrke sine egne tomater. Ikke for salg eller noe. Kun for å ha til eget hushold gjennom noen sommermåneder. Du må tenke stort får en høre. Ikke nøy deg med 4 tomatplanter på terrassen, kjøp tre drivhus og få deg plass på torget. Da gjerne etterfulgt litt selv-fornøyd: Det hadde jeg gjort.
På samme måten er det med de som våger. Spørsmålet her er jo hva man våger. Jeg tror for eksempel at om jeg hadde våget å sette utfor Holmenkollbakken en kald vinterdag hadde ikke folk tenkt at jeg gjorde det fordi jeg trodde jeg var bedre enn andre, men at jeg gjorde det fordi jeg var blitt sprøyte gal.
Å våge handler om så mye. Det kan handle om å reise seg og holde en tale i en konfirmasjon, om å tørre dra på ferie alene eller å stille som kandidat til kommunestyre.
Jeg mener at for å fremstå som om du tror du er bedre enn andre så kommer det av om du hele tiden fremhever deg selv som om du er bedre eller viktigere enn andre. Den som intet våger intet vinner, og jeg er en slik som både våger og vinner…. Slike uttalelser kan muligens, litt avhengig av setting og tonefall, fremkalle litt hevede øyenbryn og brekningsfornemmelse hos meg.
De gangene derimot hvor noen kommer til meg og forteller med et litt stolt ansiktsuttrykk at de har våget å stå opp for seg selv eller andre for første gang ja så blir jeg utrolig glad og stolt på deres vegne. Stort sett heier jeg på folk som våger.
Jeg er muligens inhabil i spørsmålet om man tror man er bedre enn andre hvis man er et engasjert menneske. Jeg er jo et engasjert menneske selv. Om det gjør meg til et bedre menneske i egne øyne? Overhode ikke. Og det sier jeg med hånden på hjertet og kors på halsen. De fleste jeg omgås på privaten fra Barndomsvenninna til Gamle Gubben Grå har ikke det samme engasjementet som meg. De har andre ting som er viktig for dem, og prioriterer å bruke tiden sin på det. Ikke alle kan eller skal stå på barrikadene.
Noen tror nok at jeg innimellom er litt høy på meg selv. Høsten 2020, for eksempel da lokalavisa laget en Hjemme hos meg reportasje her i Drømmehuset og fremhevet det at jeg var blogger samtidig som de skrev om at jeg var nominert som nummer to på stortingslista til Rødt i Buskerud. Jeg fikk noen tilbakemeldinger om at jeg muligens hadde mistet bakkekontakten da. Jeg tenker og at når jeg oppfattet en del slike tilbakemeldinger så er det bare toppen av isfjellet av hva folk sa bak ryggen min.
Janteloven lever nok i beste velgående hos mange, både på Sørlandet slik Heidi skriver og på Ringerike. Jeg tror den beste måten å få bukt med den på er å ikke være så veldig opptatt av hva andre måtte mene og tro om en.
Jeg fant ut en gang i ungdommen at jeg brukte mye tid på å tenke på hva folk jeg egentlig ikke hadde så mye til overs for måtte tenke og mene om meg. Som mobbeoffer gjennom store deler av skoletiden ble jeg opptatt av å ikke skille meg ut. Ikke gjøre noe som fikk de andres oppmerksomhet til å bli rettet mot meg. Selvsagt til lite nytte. Kjedet de seg fant de meg, og da var det ikke måte på hva de hadde å utsette på meg. Jeg var tynn, jeg var skoleflink, jeg var dårlig i sport, jeg var teit, jeg var stygg, jeg hadde feil skolesekk, feil jakke feil sko, feil… Ja hele meg var en stor feilvare i deres øyne.
Da jeg etter videregående fikk litt avstand til disse menneskene kom jeg til at det var helt teit at jeg hadde latt slike mennesker definere hvem og hva jeg var. For jeg var jo egentlig ikke interessert i hva de måtte mene om meg. Jeg hadde bare hatt et ønske om å få være i fred.
Det å ikke bry seg om hva folk jeg ikke bryr meg om måtte mene om meg skjedde ikke som et trylleslag over natta. Det skjedde gradvis, og det hjalp godt at jeg i en del år i den tiden ikke bodde her på Ringerike men på Kongsberg og i Oslo hvor ingen visste for et “håpløst menneske” jeg var. Lettere å bli trygg på egen identitet da.
Fremdeles kan jeg føle ubehag når jeg føler at folk snakker om meg bak ryggen min. Jeg er jo aktiv politiker og et kjent ansikt for mange her på Ringerike. Ansiktet mitt figurerer i avisa både titt og ofte. De positive tilbakemeldingene som jeg får mange av veier opp for de jeg føler at hvisker bak ryggen min. Negative tilbakemeldinger på politikken jeg står for, meninger jeg har takler jeg bra. De få som kommer med negative karakteristikk om meg som person direkte til meg, og ja de finnes, klarer jeg å heve meg relativt godt over. Hvis du synes det er innafor å gå bort til ei kjerring i femtiåra som er på Kiwi for å kjøpe melk og brød og fortelle henne at hun er helt fjern og i tillegg både tykk og stygg… Ja da sier det vel mer om den personen som oppfører seg slik enn om den feite kjerringa?
Jeg fikk det mye bedre når jeg klarte å bli trygg på hvem jeg er, trygg nok til å leve det livet jeg ønsker, ha de meningene jeg har, gå kledd i de klærne jeg ønsker og ha de interessene jeg har. På russekortet mitt sto det Bare jeg er meg, se opp for etterligninger. Det mottoet har jeg noe ubevisst forsøkt å leve opp til. Jeg er muligens en original, men bedre det enn å være en kopi av noen andre. Det tror jeg og gjør at jeg blir respektert av mange. Jeg er tro mot den jeg er.
Nå virker det kanskje som om jeg mener at jeg er bedre enn andre. Det gjør jeg ikke. Andre får være slik de vil. Jeg tror vi overvinner janteloven best ved å heve oss over den. Ikke være så opptatt av å hva andre måtte mene om oss. Da mister janteloven sin kraft.
Helgeutfordringen fra Ut i friluft denne helgen er Det er de små ting som teller. Det er så sant som det er sagt. Eller hvilke ting er små, og hvilke ting er store?
Jeg er et menneske med et stort engasjement. Om jeg kanskje ikke ønsker å revolusjonere verden, så ønsker jeg jo sterkt å revolusjonere den politiske styringen av Ringerike. Før politikken fanget meg var det arbeidslivsspørsmål jeg brant for. Møter med direktører, styreverv, påvirke der jeg kunne. Store og viktige spørsmål. Jeg var med der det skjedde. Med politikk, og fagforeningsarbeid i tillegg til jobb følte jeg meg levende og nyttig. Jeg tok meg av store og viktige ting. Alt fra å undersøke pasienter, ordne lønns- og arbeidsforhold og kommunepolitikk. På gode kvelder rakk jeg en time i kurvstolen på trammen sammen med Gamle Gubben Grå. Gjerne mens jeg snakket på inn- og utpust om alle de viktige, store tingene jeg var opptatt av.
Så ble jeg utslitt og syk og måtte sette ned tempoet. Og så, enda verre; Gamle Gubben Grå ble alvorlig syk. Politikken er fremdeles viktig. Og ja, jeg snakker fremdeles på inn- og utpust om ting jeg brenner for. Men plutselig har andre ting blitt viktigere.
I går sto valget mitt mellom en kaffekopp med Gamle Gubben Grå i rolige omgivelser eller en markering mot folkemordene som foregår på Gaza. Valget var lett. Gamle Gubben Grå er ingen Gaza-demonstrant. For meg var det langt viktigere å tilbringe tid sammen med han enn å stå på torget og høre på appeller og rope ut slagord. At Gamle Gubben Grå og jeg tok turen til denne gårdskaffeen ga oss en god opplevelse å tenke tilbake på. Netanyahu bryr seg ikke filla om jeg står på et torg i Hønefoss og roper slagord.
Joda, jeg lar meg fremdeles engasjere. Jeg snakker fremdeles på ut og innpust om ting som opptar meg. På veien opp til gården hvor vi drakk kaffe kjørte vi forbi Hønefoss sykehjem. Bygging av det nye sykehjemmet til 1,2 milliarder skal opp i formannskapet til uka og i kommunestyret uka deretter. Det ble en lang utredning med heftig argumentasjon og masse engasjement om hvorfor vi skal restaurere det bygget som står der i dag i stedet for å jevne det med jorden og bygge noe nytt. Engasjementet har overhode ikke sloknet.
Men store ting blir små og små ting blir store. Kaffe i sensommersola med mannen i mitt liv er plutselig viktigere enn å redde verden.
Å nyte en hjemmelaget pumkin spicy latte eller kakestykke på egen terrasse har plutselig blitt dagens høydepunkt uten at jeg savner styrerom, direktører og viktige møter. Ja jeg kan til og med sitte der på min egen terrasse helt alene og tenke på hvor heldig jeg er som sitter der og ikke i et kjedelig møterom og hører på selvfølgeligheter. At det er jeg som lever selve livet mens de i møterommet går glipp av noe viktig.
Det er de små ting som teller… eller kanskje er de tingene som teller ikke så små? Kanskje er de langt viktigere enn jeg trodde da jeg levde det engasjerende, hektiske livet jeg elsket.
I formiddag tonet sangen En sommer er over ut fra radioen. Den gjør det når siste Reiseradioen om sommeren går mot slutten og erstattes av Nitimen fra i morgen av. Det var 9 grader ute, og for første gang på flere måneder angret jeg på at jeg ikke hadde slengt på meg ei jakke når jeg gikk morgentur med hundene.
Gamle Gubben Grå ble irritert da han hørte sangen. Hvor var denne sommeren blitt av? Så trampet han ned i kjelleren og hentet frem en tykkere jakke for å ta på når han skal ut i dagene, ukene, månedene som kommer. Vinterjakka.
Jeg er ikke klar for vinter. Ikke tror jeg den er rett rundt hjørnet heller. Selv om vi alt er halvveis i august er det fremdeles sommer, sensommer.
Gamle Gubben Grå tok på seg vinterjakka da han dro inn igjen til Oslo i ettermiddag. Han om det. Jeg tok på meg en genser da jeg gikk min neste tur med hundene. En sånn skikkelig kosegenser. Den forble på da jeg kom inn igjen. Kosegenser kan man bruke på litt kjølige sensommerkvelder.
Jeg har ingen planer om å sette meg ned og vente på vinteren. Jeg har tenkt å nyte høsten i lange drag lenge. Høsten og siste rest av sensommer.
Når jeg så hva som var helgeutfordringen på bloggen Ut i friluft denne helgen var jeg ikke i tvil om hvilket bilde jeg ville dele. Og ja, denne gangen ble det et arkivbilde.
I mine øyne finnes det vel ikke noe bedre enn gamle, gode Gamle Gubben Grå. Da med et bilde fra slik han var i “gamle” dager, med hår og bart intakt.
Det er sol og sommer. Jeg har nettopp spist is. Føttene stortrives i nye sko. Leser avisen. Blikket mitt faller på en artikkel om at en sportsreporter har blitt fjernet fra dekningen av OL erter en krenkende kommentar.
Eurosport sin kommentator Bob Ballard dekket premieutdelingen etter 4×100 meter fri for kvinner. De fire australske svømmerne Shayna Jack, Mollie O’Callaghan, Emma McKeon og Meg Harris hadde vunnet gull. Så er det litt dødtid. Det tar noen minutter før medaljevinnerne dukker opp. Kameraet ruller, men det skjer ikke noe riktig ennå. Kommentatorens arbeidsoppgave er jo da å fylle denne tiden med små-prat. Bob Ballard sier da:
– Damene holder på å gjøre seg klare. Dere vet hvordan det er … de henger rundt og sminker seg.
Og dermed er sirkuset i gang. Ja, jeg kaller det et sirkus. Den britiske ekspertkommentatoren Lizzie Simmonds og Emily Benammar, som tidligere har hatt en lederrolle i News Corp, var blant dem som reagerte kraftig på Ballards kommentarer.
– Skam deg. Kom deg av sendingene og tilbake til 1930-tallet,
skriver Benammar på X. Og på en, to, tre er Ballard fjernet fra OL-sendingene.
Jeg, kjerring 57 skjønner faktisk ikke at denne kommentaren skal være så ille at han blir fjernet fra jobben sin. Litt uheldig, kan jeg til nød være med på. Kanskje ikke det beste han kunne komme med av tomprat for å fylle en pause. Men fra det og til å bli fratatt arbeidsoppgaver……. Er krenkehysteriet kommet så langt? Eller er det jeg som er født i feil århundre og ikke følger med tiden? Kan noen overhode bli støtt av den litt sleivkjefta kommentaren som muligens spinner litt på et gammelt kvinnesyn?
