.

Klare fine høstdager.er flotte å vandre rundt  i å sanse naturen og la tankene vandre.

Den høye klare himmelen og de flotte fargene inspirerer til gode tanker, positiv energi og luftige, høytsvevende planer.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Gule åkre og fargerike skoger gir ro og trygghet  i sjelen

.

Man kan gå i de dype skogene, på mørke stier og sparke i vissent løv og ta frem de dype tankene.

Sette seg ned på en stubbe. Ta en liten hvil og ta de rette beslutningene

Kanskje vil tåka lette og man ser klarere…

Eller man setter seg ved en vannkant og lar triste tanker få strømme fritt

Kjenne hvordan bølgene knuser alle triste tanker, alle problemer, til pinneved…

Finne brygga, havna, det faste holdepunktet..

BLI HEL!!!

Et fremadstormende politisk tallent arbeider hardt. Setter seg mål. Har en plan for sitt politiske engasjement. Hun vil være med der beslutninger tas. Hun vil være med å forme det samfunnet hun skal leve i.

I en alder av 29 år blir hun tidenes yngste statsråd. Jeg applauderer. Hadia Tajic er ei jente som arbeider hardt og målbevist for å nå de mål hun setter seg. Slike mennesker vil jeg gjerne ha i regjeringen. Kritiske røster sier det er regjeringens invandrer-alibi. Som om hun skulle ha fått stillingen kun fordi hun er muslim eller annen generasjon innvandrer.  Andre kaller henne ungdoms alibi, AUF sympati.

Vel var nok disse faktorene kanskje med i beregningen. Valget av Hadia Tajic har en viss PR effekt. Men mange har blitt regjeringsmedlemmer eller fått viktige stillinger av dårligere argument enn det. Og at hun er flink og målbevisst som har kommet så langt, er det liten tvil om. Hadia har ikke fått den hjelpen som det er å være født inn i den politiske familien i AP som Jens, og Anikken og alle de andre. Hun har heller ikke gått på skolen med og vært en del av gutteklubben grei som Jonas og Jens.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Hadia tilfører regjeringen nytt blod på så mange måter. Hadia, Jeg heier på deg, selv om jeg kanskje ikke er så egeistret for partiet ditt.

Jeg liker høsten med klare fine dager og en natur som viser seg i all sin fargeprakt.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Har fått med meg at styreleder I Helse Sør-Øst, vår alles kjære Oksum, mener at omstillingene i hovedstadsprosessen hadde gått raskere og smidigere hvis helsepersonell hadde vært mer sulne.

Kanskje også styreledere i de regionale helseforetak burde være mer sultne for å gjøre en god jobb og ta de rette valgene.?

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

I 2011 hadde styrelederen i Helse Sørøst et styrehonorar på 314.000 kroner. Jeg ser at styrehonorarene til styreledere i store helseforetak (leses Oslo Universitetssykehus) har steget med 70.000 siden dengang. Det er derfor nærliggende å tro at også styrehonoraret til Styrelederen over hele Helse Sør-øst, det største regionale helseforetaket i Norge, har steget en del. Hvis vi sier at det har steget med 70.000 det og,(selv om det jo sikkert har steget mer, man må jo passe på å få den samme prossentvise økning…) Så vil jeg anta at styrelederen har et styrehonorar som tilsvarer grunnlønna til en erfaren radiograf. I tillegg er vår kjære Oksum styreleder i Porsgrunn boligstiftelse og styremedlem i Skagerak kraft as Regner med at han får litt styrehonorar for de to vervene også. Han jobber jo i tillegg i sitt eget konsulentfirma, og siden han er en flink mann regner jeg med at han har til indrefileten og rødvinen..  I 2009 hadde han en intekt tilsvarende 7 radiografer.

Hvis flere av pengene som brukes i norsk helsevesen gikk fra å betale fete styrehonorar til  styremedlemmene og millionlønninger til et stort antall direktører ville vi kanskje ha råd til  å ha nok personell på våre sykehus til at passientene skal få  en forsvarlig behandling og i tillegg nok penger til at vi og kunne satse på utskiftning av gammelt og slitt medisinsk teknisk utstyr og nødvendig vedlikehold i våre sykehus.

Jeg tror ikke nødvendigvis norsk helsevesen trenger mere penger, de trenger å bruke pengene på en mer fornuftig måte.

Man må bort frra en tankegang om at sykehus skal drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper, og over til et system  hvor man drifter sykehus etter passientfokuserte prinsipper.

I dag dumpet det et kort ned i postkassa vår..

Det var fra datteren !  Hun har flytta til Harstad, og jeg syns jeg ser henne overalt i byen og ellers hvor jeg ferdesl.  Kortet var skrevet for tre uker siden da hun og Sambo var på Kreta. Leenge føs de flyttet opp til høye nord. Og lenge før sist jeg så henne.

Kortet starter i kjent datter stil: “Hello My dear Family!  Regner med at dere savner meg som alltid…..  og avslutter etter en beskrivelse av ferien…..Hils alle, jeg er glad i dere. Klemmer fra deres høyt elskede datter.” Det er datteren min i et nøtteskall.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Et lite lysglimt som inledet en forhåpentligvis frihelg for en mamma som savner jenta si.

Med disse ordene begrunnet Jens hvorfor han hadde valgt Jonas til å være vår nye sjef.  Jeg hilser skiftet av statsråd velkommen, og er spent på hva Jonas kan få til i vår nokså skakk kjørte helsevesen.

Men på ett punkt er jeg uenig med Jens.  .

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Den viktigste jobben i Helsevesenet er det ikke Jonas som har. Ikke Bente eller noen av de andre direktørene i  de regionale helseforetakene..  Ikke Nils eller noen av de andre administrerende direktørene i Helseforetakene.  Alle disse menn og kvinner i fine dresser kunne være totalt fraværende, reise på ferie til Roma i månedsvis, eller vært helt andre personer og ikke en eneste passient hadde merket forskjell.

Livet hadde gått sin vanlige skjeve gang på våre sykehus. Antaglig hadde våre ledere fått ferre rapporter å skrive. Færre skjema og fylle opp. Færre møter å delta på. Men passientene hadde fått sine diagnoser og sin behandling. Dagliglivet hadde gått sin vannte gang.

Den viktigste jobben i norske sykehus er det vi som gjør. Vi som arbeider i hvitt og stiller diagnosene , behandler passientene og innimellom   har tid til å holde i en hånd og være der for pasienter som trenger oss.

Jeg har arbeidet i sykehussektoren i over 20 år. En  tdligere kollega av meg som nå er pensjonist snakket ofte litt foraktelig om “Ringperm-mafiaen”. Ringpermmafiaen gikk med sivilt tøy under hvite åpne frakker som blaffret når de strenet nedover korridorene alltid på vei til et viktig møte. De bar alltid en ringperm under armen og så veldig viktige og travle ut. Min kollega hadde en teori om at de sikkert kunne vandre rundt i sykehusets korridorer en hel dag, uke, måned uten å gjøre noen ting og uten at noen stillte spørsmål med hva de egentlig gjorde.

Jeg lurer på hva min kloke tidligere kollega hadde kallt folk som arbeider i sykehussektoren og aldri har på seg hvit frakk, kun sivilt tøy, som har bytta ut ringpermen med en lab-top eller I-pad.

For noen år siden fikk jeg og en annen kollega tilsnakk. Det lå en passient i en seng utenfor vår røntgen lab og ventet på å komme inn. Hun syns det var uverdig at passienten lå der og ventet. (Refsen kom ikke fra vår nærmeste leder, men fra en av Ringperm-Mafiaen som kom strenende forbi. Vi liker heller ikke at passienter ligger lenge på gangen og venter på å få komme inn. Vi kan være enige i at det er uverdig. Men akkurat denne passienten hadde ligget der toppen ett minutt. En dør som bare kan åpnes fra innefra laben hadde lukket seg igjenn mens jeg var ute i korridoren for å trille inn senga. Jeg måtte gå inn en annen dør for å få åpnet døra som var bred nok til å få inn senga.   Min kollega forklarte vår sjef i klartekst etterpå at hvis ikke dette eksemplaret av Ringperm-Mafiaen ikke tålte å se passienter på sin vandring gjennom sykehuset, så kunne kollegaen min egenhendig vise henne en rute gjennom sykehusets kjellerkorridorer hvor hun garantert ikke møtte på passienter.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Nå har vi ordnet det problemet fint. Helseforetaket, (høres mye finere ut enn sykehuset) har eget administrasjonsbygg hvor de som har de viktigste jobbene kan vandre rundt med ringpermene sine, unskyld lab-toppene sine garantert uten å se en eneste passient hele arbeidslivet.

På vårt sykehus var det en periode in med såkallte “re-design prosjekt.” Hver eneste liten bit av driften måtte gjennom et re-design prosjekt. Mye bra kom ut av det, men når sant skal sies, mye rart også… Jeg og en lege på avdelingen ble innspirert av alle disse re-design prosjektene og ville lage vårt eget. Vi kallte det for “Pasientfritt Sykehus” og var mest ment som underholdning på julebord etc. Jeg husker ikke alt, men vi måtte øke betjeningen i kantina, låne røntgenbilder fra andre sykehus når vi ble lei av å se på de samme gamle bildene osv..Teorien var at det hadde vært virkelig bra å jobbe i sykehussektoren hvis det ikke var for disse pasientene…

Jeg tror noe av prosjektet vårt ved en feil har havnet hos de som virkelig bestemmer i helsesektoren, for nå skal driften dreies fra døgn til dag, dvs behandle pasienter i løpet av kontortiden og sende de hjem når det lir mot kveld. Ha “portvakter”  Leger som skal sile pasientene slik at bare de sykeste av de syke kommer inn. Målet er å ha færrest mulig sykehussenger færrest mulig liggedøgn og, færrest mulig pleiepersonale,

Når man vet at den samlete mengde som arbeider i sykehussektoren bare øker er det naturlig å spørre seg selv; Hva driver de med alle dagene, ukene månedene og årene alle sammen? Er sykehusene våre snart overtatt av “Ringperm-mafiaen?”

Så denne overskriften et sted i helga, og måtte bare spinne litt rindt utsagnet..

For noen ganger føler jeg meg slik. Livet går liksom i motbakke. Ingenting går helt etter planen. Og alt fra strikking av strømpehæler til lønnsforhandlinger går bare dritt. Man leter etter en syndebukk men føler innerst inne at alt er ens egen feil. “Jeg burde da klare å strikke en strømpehæl…  få en vellykket kjøkkenhage… være faglig oppdatert…ha lest alle sakspapirene før møtet….forhandlet en lønn som står i forhold til arbeidsbelastning og ansvar i stillingene…”  I tillegg burde jeg vært slankere… fulgt opp leksene til ungene bedre…  besøkt foreldrene mine oftere ..ryddet garagen….  Man føler seg så misslykka og legger skylden på seg selv.

Men kanskje burde vi bare fire litt på kravene. Fokkusere på det vi får til i stedet for alt vi ikke får til..Jeg fikk ikke til kjøkkenhagen i år, men tomatene ble da kjempefine.  Jeg hadde ikke lest alle papirene før møtet, men  forslaget mitt var gjennomarbeidet og jeg fikk flertallet med meg… Jeg er ikke slank, men jeg er meg…..

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Misslykhetsfølelse og selvbebreidelse eller selvforakt vokser det lite produktivt ut av.

I dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært gift i 18 år.  I snart 23 år har vi vært kjerester. 

I den første altoppslukende forelskelsen for 23 år siden sa Gamle Gubben Grå at vi skulle være sammen “til Dovre faller.”  Jeg likte ikke denne frasen som han gjentok til stadighet. J, jeg var forelsket, men hadde oppplevd før at følelser sluknet hos meg eller hos den andre. For meg ble “til Dovre faller” bare en svulstig setning, et tomt løfte sagt i forelskelsens rus. Nå 23 år senere vil jeg si at “Gamle Gubben Grå,, vi skal være sammen selv om Dovre faller.”

Ett års tid senere observerte jeg i jobben min et eldre ektepar, de kunne vel være i 70 -80 årene. Hun var nede på  min avdeling på sykehuset til en større undersøkelse.  Han sto utenfor døra og ventet i over to timer på at hun skulle komme ut igjenn. Jeg fant en stol til han. Forklarte at slike undersøkelser tok gjerne både to og tre timer. Han takket, satte seg lydig på stolen, men fem minutter senere sto han ved døra igjenn. Da kona kom ut fra undersøkelsesrommet trillende i senga gikk han ved siden av senga bortover  den trange sykehuskorridoren mens de holdt hverandre i hendene. Det var et rørende syn, og jeg husker jeg tenkte; “Håper jeg og GamleGubben Grå klarer å bli gamle sammen.”  Nå har vi holdt ut med hverandre i 23 år. Jeg tror jammen vi skal klare det.

Og før du skriver kommentarer om hvor heldige vi er som har funnet den rette og hatt et langt sorgløst og problemfritt liv og ekteskap, så skal du vite at vårt samliv kanskje har vært fyllt med flere sorger og flere problemer enn de fleste ekteskap. Nei de 18 årene har ikke vært noen dans på roser. Noen ganger har jeg følt det som om problemene har stått i kø.

Men i dag skåler vi i rødvin og er stolte av at vi har klart å holde sammen. 

Datteren og Sambo skal flytte til hans hjemtrakter. Etter å ha bodd her i distriktet i snart to år skal de nå flytte 150 mil nordover. Og for meg selv forran PC n må jeg inrømme at jeg har blandede følelser..Missforstå meg rett. Jeg har ikke noe mot at de skal bo i Nord Norge…  Det å bo en periode i en annen kant av landet tror jeg er en fin opplevelse og også en bra erfaring å ha med seg.  Nord Norge er villt og vakkert – og har de samme fasiliteter og de samme tjenester som her. Med datteren bosatt i nord vil jeg få unskyldning for å reise nordover. Jeg var et par ganger i Nord Norge på 80 tallet, og jeg ble bergtatt av den fantastiske naturen

Jeg er ikke engstelig for at vi skal miste kontakten. Vi flyr ikke ned dørene hos hverandre i dag heller, og Datteren vil nok fremdeles ringe jevnlig å spørre “Skjerâ??” før vi skravler en times tid om alt og ingenting. Men jeg vil savne shopping, tilfeldige møter og lange samtaler rundt spisebordet her hjemme. Jeg vil savne den flotte jenta mi når familien møtes til små og store begivenheter. Farsdag hos Bessa eller 75 års dagen til Svigermor. 150 mil hver vei er langt og dyrt. Man kan ikke ta turen bare for en ettermiddagskaffe.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

.

Datteren og Sambo er flotte selvstendige mennesker. Jeg syns de klarer seg bra,. Men noen ganger, når de møter problemer de ikke helt vet hvordan de skal løse. Når bilen har bulka, når  man trenger hjelp til kjøring-henting-bringing har de ringt oss og vi har stillt opp. Hjulpet til og løst problemene. Med en avstand på 150 mil kan vi ikke det lenger. Det blir andre foreldre som bor nærmere som sikkert vil stille opp slik vi har gjort, de vil sikkert gjøre det med den samme gleden som oss. Jeg er ikke redd for at de ikke vil få hjelp, men jeg kommer til å savne det å ha muligheten til å hjelpe..

Nå har jeg vært snill og ikke nevnt at jeg syns de skulle ha gjort ting i en litt annen rekkefølge. Jobb og bolig der før man sa opp jobb og bolig her… Men det ordner seg nok… De kommer ned på beina til slutt. og møter de noen utfordringer på sin vei må de bare huske på at det er i motbakke det går oppover.