Bevistløse bilister; helt OK

For mange, mang år siden sovnet jeg bak rattet etter en travel arbeidsdag og kjørte ut av veien havnet med totalvraket bil oppe på en fjellknatt blant trærne.  Forholdet er foreldet for lengst. Dette var mens jeg var travel småbarnsmor, og hadde en times kjøring hver vei mellom jobb og hjem.
Men alle fortalte meg da at jeg ikke måtte innrømme at jeg hadde sovnet bak rattet.  Det kunne ha en negativ virkning på forsikringen, for lommeboka og for førerkortet.  Jeg kan forstå det. Setter man seg bak et ratt, må man vite at man er i stand til å kjøre bilen. Man skal verken være full, trøtt eller på andre måter sløvet.
 Nå ble det aldri så mye spørsmål om hvorfor jeg hadde havnet langt inne i furuskauen.  Og selv om det gikk hardt ut over bilen, var jeg like hel. Men det lærte meg å stoppe å ta en power-nap når jeg kjenner at jeg begynner å bli vel trøtt og gliper med øynene når jeg er ute å kjører.  Ti minutters dupp på en rasteplass er tingen.

En annen småbarnsmor jeg vet om var lurere enn meg.  Hun gikk til jobb og barnehage.   Hun gikk på fortauet og trillet barnevogna med barnet sitt med raske skritt mot barnehage og jobb.  Da skjærer en bil ut av trafikkstrømmen på Kirkeveien, og kjører opp på fortauet og treffer denne småbarnsmoren.  Barnet i barnevogna kommer uskadd fra hendelsen, men moren blir drept der på fortauet..  
Dette er en helt sann historie.  Småbarnsmoren var radiograf, som meg. Jeg kjente henne ikke.  men jeg kjenner mange som kjente henne. 

Denne uka var saken oppe i retten.
Der ble det slått fast at sjåføren av bilen som traff småbarnsmoren som gikk med raske skritt på fortauet ikke kunne lastes for ulykken. 
Hadde hun sovnet bak rattet, hadde det vært uaktsomt, og hun kunne ha blitt dømt for uaktsomt drap. 
Men i denne saken kunne man ikke slå fast uten rimelig grad av tvil, at sjåføren hadde sovnet.  Det kunne jo tenkes at sjåføren hadde besvimt et kort øyeblikk, altså vært bevistløs i gjerningsøyeblikket. 
Derfor ble sjåføren frikjent.  Hun ble heller ikke fratatt førerkortet.

Da jeg havnet langt ute i furuskogen med bilen min den gang da, vurderte jeg aldri å påstå at jeg hadde vært bevistløs.  Hadde jeg måtte fabrikkere en unnskyldning hadde jeg nok skylt på en elg, rev eller hare. 
Forstår at det å skylde på en elg som løp ut i veien blir litt vanskeligere i morgenrushet i  Kirkeveien i Oslo. 
Men jeg ville tro at en plutselig og helt uforklarlig besvimelse bak rattet også hadde hatt en virkning på førerkortet mitt. 

Nå vet jeg bedre. 
Det skremmer meg, og tenke på at det kanskje kjører flere bevistløse bilister der ute, og at myndighetene synes det er helt ok.

 

Hvor er alle barna hen?

I går var en vakker sommerdag her i byen.  Det var rett under 30 grader, sol og blå himmel.  Midt på dagen gikk jeg og Kjøteren en tur.  Vi gikk gjennom et boligfelt som er populært blant barnefamilier i etableringsfasen.  Husene ligger tett i tett omkranset av små rekkehus og enebolighager og et nett av lite trafikkerte stikkveier som går til noen få hus. 
Det var lørdag ettermiddag. Klokka var mellom 14 0g 15.  Og det var knapt et menneske å se. Hvor var alle hen? J
Jeg hørte en gressklipper i en hage, og to eldre ektepar satt og småsnakket på en av terrassene.  Men hvor var alle de andre?
Her burde man hørt glad barnelatter og hvin fra trampolinene som sto med sikkerhetsnettene sine i nesten hver eneste hageflekk. 
Her burde det komme susende unger på sparkesykkel, sykkel eller rullebrett.  Man  burde hørt litt gråting når noen tryna på sykkel eller ble sprutet på med vannpistol.
Det burde sittet foreldre på terrassene.  Det burde være fedre som hengte ut klesvask og mødre som vasket bil.  Det burde ha sydet av liv. 
Men det var nesten folketomt. Man så vinduer som sto oppe i sommervarmen og oppkjørsler fulle av biler. Det var nok folk her. Inne i husene. Skjermet for sommeren, naboen
– og livet.

Brexit

bilde fra HP Cheung

Et knapt flertall av britene har stemt for å melde seg ut av EU. For meg som EU motstander, er dette en stor dag, og faktisk en viktig avgjørelse.  Dette er slikt som etterkommerne våre kommer til å lese om i historiebøkene. 23.6.2016 var en historisk dag.

Mange sier at denne avgjørelsen vil skade Storbritannias økonomi.  Jeg er ikke  den rette til å komme med spåstander på det feltet, men siden EU først og fremst ble etablert som en økonomisk   union, vil jeg anta at det vil ha en effekt på økonomien.
Mange advarer mot at dette er et tegn på økt nasjonalisme.  Fremmedfrykt. Stengte grenser. Vel, noen kan nok ha stemt for å melde seg ut av unionen på et slikt grunnlag. 

MEN grunnen til at jeg ser på dette som en positiv hendelse. Et tegn på at verden beveger seg i riktig retning, er at jeg ser på dette som et tegn på at sjølråderetten står sterkt.  Folk ønsker kortest mulig beslutningslinjer.  De vil være hekke i eget hus.  Slik tolker jeg brexit som et tegn på at verden har tatt ett stort og viktig skritt i den retningen jeg mener er riktig utvikling.

Kanskje er det og et tegn på at økonomien ikke lenger skal være den drivende kraft i samfunnet.  At det finnes mange andre verdier i samfunnet enn størst mulig økonomisk gevinst.  Det tenner et lite lønnlig håp om at storhetstiden til “blårussen” og de som tror på New Public Managements er forbi. Ingen ting ville glede meg mer.

Vi ser noe av det samme her i landet og.
Kommune etter kommune sa Nei til kommunesammenslåing.  Og oftest er motstanden sterkest i de små kommunene. De som Sanner og co mener har mest å tjene på kommunesammenslåing, sånn økonomisk sett.  Mulig det, men nei takk.  Det er ikke alt man ønsker å selge. Ikke for all verdens penger.  

Friheten til selv å bestemme er en frihet som er utrolig viktig å verne om.

 

Nær bristepunktet…

I går var det noen som delte en artikkel om lederlønninger og sluttpakker til topplederne i helseforetakene på fb, og jeg kjente at sinnet og forbitrelsen flammet opp i kroppen min. Nå var bristepunktet mitt farlig nært. 
Det er ikke det at  ledere i helseforetakene tjener mer enn statsministeren som provoserer meg lenger. Det er gammelt nytt. 
Det provoserer meg selvsagt at lederlønningene i sykehussektoren har steget langt mer enn lønningene til oss i hvitt, både i prosent og ikke minst i rene kroner og ører, men det får ikke blodtrykket til å stige. Det er slik det alltid er. Mye vil ha mer.  Det skal mer, mye mer, til at jeg når bristepunktet.

Det provoserer meg heller ikke denne gjenbruken av gode, mindre gode og utrolig dårlige helseledere  Det er gammelt nytt. I grunn var artikkelen gammelt nytt. Den var fra 2015. Men jeg vet så alt for godt at den fremdeles er like aktuell.

Nei, det som gjorde at bristepunktet var farlig nært i går kveld,  var at jeg blir så fortvilet og sint over at pengene i helsesektoren brukes så feil. 

Jeg satt på vaktrommet på jobben da jeg leste artikkelen på mobilen.. Hadde en liten pause mellom pasientene som kom i en ujevn strøm. Jeg var varm, ryggen verket og jeg var i grunn ganske sliten.  Sliten av å slite med medisinsk teknisk utstyr som ikke virker som det skal.  Varm fordi det rommet jeg hadde brukt mesteparten av vakta med å undersøke pasienter i, var helt fritt for ventilasjon, og uniformen klistret seg svett og syntetisk til kroppen. 
Tilfredsstillende ventilasjon på arbeidsplassen og utskifting av medisinsk teknisk utstyr, som røntgen apparat, koster penger. Ofte mange penger.  Og bruker helseforetakene og de regionale helseforetakene penger på slike ting, blir det selvsagt mindre penger igjen til sluttpakker, ventelønn og høye lønninger til topplederne. Jeg skjønner jo det.

Kvelden min i går var ekstra varm og ekstra slitsom fordi en av røntgenapparatene våre har tatt kvelden – for godt.  Det holdt ikke lenger med gaffatape og lure løsninger fra gutta på med. tek.  
Vi må da flytte produksjonen  (Ja, det heter produksjonen og ikke pasientbehandlingen etter at sykehusene ble foretak, og lederne er blåruss og ikke leger eller annet helsepersonell.) til et annet og mindre egnet røntgenapparat. Og dette bød, for å holde meg til blåruss-sjangeren, på noen utfordringer.

Jeg vet jeg ikke bør klage.
Vi får nytt røntgenapparat.  Det har de høye herrer godkjent. Det vil være på plass om ett par måneder.  Slikt tar nødvendigvis tid. De er liksom ikke lagervare, disse apparatene.
Jeg vet om røntgenavdelinger hvor røntgenapparat tok kvelden og de høye herrer langt fra de som står i den daglige produksjonen, den daglige pasientbehandlingen, bestemte at man ikke skulle ta seg råd til å erstatte røntgenapparatet.  Så vidt jeg vet står det røntgenrommet fremdeles tomt, fem år senere.  Men det er et annet sykehus, en annen historie. 
Jeg er glad, og lettet over at vi får erstatte det apparatet som har tatt kvelden. Men frustrert at vi måtte vente så lenge. Måtte vente helt til apparatet sa “Takk for seg”.  For dette kunne vært et planlagt bytte.  Vi har sagt fra lenge at dette apparatet er overmodent for utskifting.  Lederen vår har sagt det samme.  Det var meldt inn som behov ved budsjettbehandlingen i 2014, 2015 og 2016.  Hvor i alle glavalag med ledelse det ble stoppet, vet jeg ikke, men planen var nå at vi skulle få nytt apparat i 2017, kanskje…

Det er ofte lange beslutningslinjer i helsesektoren.  Mange glavalag med ledelse. De som sitter på toppen og fordeler pengene står aldri på en varm røntgenlab en solvarm sommer ettermiddag og sliter med gammelt og slitt røntgenutstyr.  Da er det lett å utsette kjøp av nødvendig utstyr ett år eller fem.   Det er jo så mange forhold å tenke på. Så mange hensyn og ta.  Det er viktig å ta de riktige prioriteringene når man skal bruke skattebetalernes penger. 

Lederlønningene til topplederne fortsetter å stige. Etterlønn og sluttpakker utbetales.  …  og medisinsk teknisk utstyr kan  repareres med gaffatape så lenge.

 

Modig fyr, han der nye…

Misforstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot han nye. Har ikke så mye i mot noen av de nye i grunn, men må det være så mange av dem? Jeg har arbeidet på samme arbeidsplass i 26 år – i dag.  Jeg vet godt hvordan alt skal være. Hvordan det alltid har vært.  Men nå er det forandringer, omstillinger og nye folk -hele tida. Hu nyeste har jeg ikke en gang klart å lære navnet på.  Det syns jeg er flaut. Må lære det til uka. kan ikke være kjent av å ha en kollega jeg ikke husker hva heter.
Da jeg begynte tok det tre måneder før neste gang det kom ei ny.  (Hu har slutta for lengst) og 2 og et halvt år før det dukket opp enda et nytt ansikt.  Det var kontinuitet, og man lærte hverandre å kjenne, på godt og vondt.  Husker at det irriterte meg grenseløst at jeg ble omtalt som “ny” da jeg hadde arbeidet her i nesten 8 år.    Nå har det kommet 9 nye bare siste året.  9 av 40. Det blir liksom ikke kontinuitet av det.

Men tilbake til han nye. Han jeg synes er en modig fyr.
For det første; 
Han er ikke organisert.  Ganske modig når jeg er tillitsvalgt…

For det andre;
Han sendte meg en SMS i dag.
I går var ikke en god dag på jobben,  I tillegg har jeg arbeidet vanvittig mye i det siste.  Så da jeg gikk fra jobben i går ettermiddag kunngjorde jeg for alle som gadd høre at jeg var utrolig glad jeg hadde frihelg, og at telefonen kom til å stå på lydløs og nåde den som forsøkte å ringe, sende SMS eller på annen måte ta kontakt med meg angående noe som kunne så mye som minne om jobb….
Han nye sendte altså SMS klokka 09.00 i dag morges…. og lever farlig.
Elsa, Jack, eller Ragnar ville aldri sendt meg SMS når jeg var så sliten og sint…(Nå slutta vel alle de tre før det ble så vanlig å sende SMS til hverandre hele tiden – og i gamle dager ville vel enkelte ha skrevet overtid for å bli forstyrra på fritiden av en SMS: Nå er alle tilgjengelige hele tiden.)

For det tredje.
Han lurte på om jeg kunne bytte bort en kveldsvakt mot en dagvakt.
Hallo. Kveldsvakt mot dagvakt – og til og med en D2 vakt!  Ser jeg ut som ei som liker å stå opp om morgenen liksom? virker det som om jeg synes det er greit å løpe rundt helt til klokka 16 og forsøke å få orden i kaoset? 
Modig fyr, han der nye.

Han fikk JA: på spørsmål om bytte av vakt.
Selv om det smerter meg dypt å måtte bytte bort en aftenvakt mot en dagvakt.
Selv om jeg kjente blodet bruse og blodtrykket stige bare av å få en SMS som minnet om jobben.
Han fikk JA av den grunn, av jeg skal noe den kvelden. Mest sannsynlig er det forberedende møte i Sol før kommunestyret den kvelden. Og siden det er jeg som skal på kommunestyremøtet, er liksom hele vitsen at jeg deltar på det møtet. 

Han hadde flaks, han der nye.  Men noen må lære han hvordan vi har det her, hvordan det alltid har vært,

 

Helligdagsfred

Jeg tror det har fart en vekkelsesbølge over Hønebyen, for forrige helg var helligdagsfreden et stort tema her.  Politiet fikk telefon på telefon fra illsinte innbyggere som fikk helligdagsfreden sin forstyrret av naboens plenklipping,  hekke-saks, eller radio.  Min første tanke var, hvem er disse menneskene som bruker søndagen, helligdagen, på åndelig lesing og meditasjon og som får helligdagen sin forstyrret av en plenklipper i det fjerne?

Jeg vet det, kirken i byen brant ned for noen år siden, og selv om byggingen av ny-kirken endelig har startet, så er kirketomta for tiden en anleggsplass, og antall kirkegjengere derfor litt vanskelig å telle. Jeg er ingen ivrig kirkegjenger.  Stort sett dreier det seg om julaften, konfirmasjoner og en og annen barnedåp.  Og på julaften pleier det å være stinn brakke, ja på konfirmasjoner og.  Litt bedre plass på barnedåper, litt avhengig av antall dåpsbarn og hvor store familier dåpsbarna har.  Men jeg har ikke følelsen av at  religion og Gudstro står veldig sterkt i Ringeriksbefolkningen.  Og for å få helligdagsfreden din ødelagt, er det vel en forutsetning at du ser på dagen som hellig og gir den et visst hellig innhold?

“Du skal holde hviledagen hellig” heter det i det tredje budet.  Så da jeg var barn gikk jeg glad og fornøyd på Søndagsskolen på søndager.
Jeg husker at “de gamle” ikke likte at jeg drev med håndarbeid på hviledagen.  Det forundret meg, fordi for meg var ikke håndarbeid, som strikking eller korssting brodering arbeid, men avkobling, en hobby som jeg slappet av med i like stor grad som når jeg koste meg med ei god bok.  
Derimot hørte jeg aldri “de gamle” eller noen andre for den sak skyld så på multeturer eller endeløse skiturer som brudd på helligdagsfreden, selv om det for meg fortonet seg som alt annet en hvile.

Nå har jeg lest meg gjennom Mosebøkene, Esaias,  Paulus brev til Hebreerne, og Johannes evangeliet har jeg kommet til at det Gud var opptatt av var at vi skulle hvile fra vårt arbeid på den syvende dagen.  Så må det bli opp til den enkelte hva han regner som hvile.  Om det er å sitte i solstolen å brodere, studere bibelsitater slik jeg har gjort i formiddag,  sykle Trondheim Oslo, eller rusle rundt og stelle i hagen.
I 5.Mosebok, kapittel 5 vers 15 står det ramset opp at verken du eller din sønn, din datter, din tjenestepike, din okse, ditt asen eller noen av dine dyr eller diine gjester som er innenfor din port skal gjøre noe arbeid på hviledagen. 
Men det står ikke noe om naboen.  Det tolker jeg dit hen at det er ikke din oppgave å bry deg med hva naboen gjør. 
Riktignok står det i 2.Mosebok kapittel 31 vers 15 at den som gjør noe arbeid på hviledagen vitterlig skal miste livet, men jeg ser ikke på det som en oppfordring til å hoppe over hekken og kald-kvele naboen med ledningen på hekke-saksa. Det finnes mange nok bibel-vers som handler om at du ikke skal ta liv.

Nei, pust med magen, folkens.  Hold hviledagen hellig med å skape ro og fred i nabolaget. Ta hensyn til hverandre, og ha tålmodighet med hverandre.  Nyt den flotte solskinnsdagen.

Min til tross for min intense bibel-lesing denne stille helligdagsmorgenen har jeg ikke funnet svar på et viktig spørsmål. 
Hvorfor skal jeg gå på arbeid en hellig søndag, og i følge 2. mosebok, risikere å miste livet, bare fordi arbeidsgiver betaler meg lusne 40 kroner i helligdagstillegg?

Ha en god søndag.

 

 

 

 

Historiene fra nyhetene fikk et ansikt….

Et ungt par er på vei hjem fra jobb.  De henter sine to barn i barnehagen,  og fortsetter hjemturen.  På veien stopper de for å handle litt mat, bare et par tre ting.  De bestemmer seg for å la barna vente i bilen.  Det er en varm dag. Sola steiker. Det er 50 grader i sola.  Barna vil ha det bedre i bilen med air-condition anlegget på maks enn ute i den brennhete sola, eller inne i den travle butikken.  Antakelig er disse to barna på 4 og 6 år som barn flest etter en lang barnehagedag, slitne, litt sutrete og ganske masete i butikken. 
De voksne løper raskt over den trafikkerte gata og inn i butikken. Det er en travel handle-gate.  Biler kjører opp og ned, noen parkerer. Noen er ferdige med sine æren og kommer tilbake til bilene sine og kjører videre.  Det er et yrende liv. En bil kommer og parkerer ved siden av bilen med de to ventende barna.  Sjåføren låser bilen, går forbi  bilen med barna og videre for å gjøre sine ærend.
Foreldrene til barna er raskt ferdig med å handle og i det de kommer ut av butikken og skal krysse gata og gå til bilen og de ventende barna, hører de et smell, ser at bilen ved siden av deres eksploderer. Eksplosjonen er så sterk at bilene på begge sider også blir sprengt i småbiter..  Også bilen med de to elskede barna deres. 
Bilen – og barna- blir nærmest pulverisert, Av barna finner de bare enkelte få kroppsdeler. Spredd utover i den travle gata.  De ble 4 og 6 år gamle.

Dette er historien, rå og brutal, som min kollega fortalte meg i går.  Barna var barna til hennes fetter. Handlegata ligger i utkanten a Bagdad, i Irak.  Eksplosjonen skjedde denne uka. 
Historien ble ikke fortalt for å få medynk.  Historien ble ikke fortalt for å fortelle noe sensasjonelt.  Historien ble fortalt med rolig og behersket stemme, som svar på mitt litt uskyldige spørsmål om hun skulle på noe reise, nå som hun har ferie til uka.  Det  var ment som litt småprat mens vi sto og ventet på en pasient fra legevakta. Kollegaen min og familien hennes skulle ikke på noe ferie. De var ikke i humør til det. Og så fortalte hun historien om barna til fetteren sin.

Det skjer liknende hendelser ofte i Bagdad, i Irak og i andre byer og andre land.  Vi hører om det på nyhetene og leser kanskje en liten notis om det i avisene.  Men det berører ikke oss så veldig.  Det er så langt borte.  Det er de – ikke oss. 
I går fikk en slik nyhetsmelding et ansikt for meg.  Det var nære slektninger av den snille, flinke og arbeidsomme kollegaen min. 
 

 

Jeg har mista lappen…

Jeg var på vei til Drammen.  Litt bak skjemaet, som vanlig.  Men med litt flaks, og lite trafikk i Rosenkransgata ville jeg nå møtet medet nødskrik.  Ville ikke være verdens undergang om jeg kom noen minutter for sent heller. Dagens første møte var bare et formøte sammen med de andre tillitsvalgte.  Det er ikke bestandig de er så strukturerte de første minuttene. Dette kom til å gå susende.

Det var da jeg fikk øye på han.
Den spinkle mannen med gul refleks-vest som sto ute i veibanen og vinket alle bilene inn på rasteplassen med myndige håndbevegelser.  Så sto vi der i kø da. Jeg var bil nummer tre i køen.  Jeg åpnet vinduet, dempet radioen og strakte frem hånda mot hylla under radioen hvor førerkortet ligger, Det var ikke noe førerkort der! ….Ikke noe hylle heller…. Det var i den gamle bilen førerkortet mitt lå på hylla under radioen.  Men den bilen skrota jeg i fjor høst etter at jeg hadde kjøpt “Lille Bille”. 

Hvor var førerkortet mitt nå? Jeg skulte mot lommeboka som lå ved siden av meg i passasjersetet. Nei. Dr var den ikke. Det visste jeg… Ikke i veska med englevingene som lå i baksetet heller.  Det er utrolig hvor mye rart som ligger i en veska, men jeg vet at førerkortet ikke er der. 
Jeg forsøker å spole livet i revy. 
Jeg husker at jeg tok førerkortet ut fra den gamle bilen da jeg hentet “Lille Bille”.  Jeg hadde det i lommeboka en stund.. Men det fant liksom ikke noen fast plass, og ramlet ut. 
 Nå sto politimannen og snakket med sjåføren i bilen foran meg. Og jeg ser førerkortet som ligger i den brune veska.  Ikke i veska med englevingene.

Politimannen kommer bort til min bil.
Kan jeg få se førerkortet?
Jeg sparer han for showet med å lete febrilsk gjennomlommer, lommebok og håndveske.  Jeg sier bare at det har jeg glemt hjemme.  Han noterer personalia.  Og går bort for å sjekke dataen i politibilen.  Set tar sin tid,  Jeg kommer til å komme for sent på møtet.  Det gjør ikke så mye.  Men jeg lurer på  hvor mye boten er på for ikke å ha med fører kort.  Sikkert rundt en tusenlapp. 
Endelig er mannen tilbake.
Da var alt i orden, God tur videre.
Jeg tror ikke mine egne ører. Ingen bot. Ingen skjennepreken. 
10 kilo lettere kan jeg fortsette ferden mot Drammen,

bilde lånt fra nett

 

Stolt mamma

I dag har jeg vært i by-salen og sett rundt 90 ungdommer motta fagbrev, svennebrev og kompetansebevis.  Eldste Sønn var en av de, og Gamle Gubben Grå og jeg satt stolte i salen og så den store, flotte gutten vår kledd i dress og moteriktig skjorte gå opp og hente Kompetansebeviset i salgsfaget.  En milepel i en ung manns utdanningsløp.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen; Jeg er stolt av alle de tre barna mine.  Men noen ganger er det frustrerende å være mamma.  Noe ganger er det hardt arbeid, og noen ganger føler man seg totalt mislykket som mamma.  Da trenger man slike dager, dager da poden står der og mottar et papir, et bevis på kunnskap og kompetanse.

Eldste Sønn har møtt flere utfordringer på sin vei enn de andre.  Det ble tidlig klart at han var et barn med det man kaller “spesielle behov eller spesielle utfordringer”.  Alle foreldre som har gått sammen med barna sine den veien, vet hvor lang og kronglete den kan være.  For oss tok det lang tid for å få rett diagnose, riktig navn på hva utfordringene var. Det har og til tider vært en kamp for å få riktig tilrettelegging, riktig tilbud.  Det har vært en kamp å få støttespillere og myndighetspersoner til å se mulighetene og ressursene gutten har, i stedet for begrensingene og utfordringene. 

I dag sto han på by-scenen og mottok beviset på sine kunnskaper og sin kompetanse.  I 3 år har han arbeidet på Meny.  Jeg har for lengst senket skuldrene og tror at med bevis på kunnskap, kompetanse og erfaring så kommer han i likhet med sine søsken, til å klare seg greit i voksenlivet.

Jeg innrømmer det gjerne; en stolt mamma måtte felle en liten tåre eller to i by-salen i dag.

 

 

For en dag….

Kom meg alt for sent i seng i går. Forberedelser til sluttføring av lønnsforhandlinger og forberedelser til møte i Hovedkomiteen for Helse Omsorg og Velferd , begge ting i dag, tok sin tid.  Etter alt for få timers søvn, våknet opp, titta på klokka; 06:10.  Snudde meg rundt, så at Gamle Gubben Grå sov fremdeles. Dyttet borti han, han glippet med øynene – og jeg forklarte han at klokka var over 6, og at han hadde forsovet seg.  Lys våken,, hoppet han ut av senga og for ut av soverommet. Jeg krøllet meg sammen under dyna, lukket øynene godt igjen, og sukket fornøyd. Det er søndag, og jeg kan sove lenge….

Noe murret i bakhodet. Søndag… I samme øyeblikk som en trøtt, og forvirra Gamle Gubben Grå kom inn igjen på soverommet spratt jeg ut av senga. Herregud, klokka er 06.10.  Jeg hadde planlagt å dra klokka 06.00, jeg må dusje etter sliping av bord i går, hva skal jeg ha på meg, jeg bør få i meg mat.  Yngste Sønn, han som trenger intensiv vekking, og privatsjåfør skulle sitte på med meg, Det er forhandlinger, møter fullt program og jeg er allerede 10 minutter bak skjema for utreise…

Undrenes tid er ikke forbi.
Yngste Sønn var allerede oppe og klar.  Dusjen ble sløyfet, og vi kom oss relativt raskt i bilen.  Og jeg ankom Drammen bare 3 minutter etter skjema som nummer tre av 6.  Stålkontroll.

Forhandlinger er hardt arbeid. Det krever en våken hjerne og et klart hode.  Jeg hadde ikke en gang fått i meg en kopp kaffe.  Men kaffe ble ordnet i første særmøte, og litt senere ordnet jeg meg og en cola, og i løpet av 3 og en halv times intens hjerneaktivitet og hard jobbing var vi enige -og kunne ta hverandre i hånda og signere protokoll.  Man er sjelden helt fornøyd, men vanligvis ganske letta når man endelig er ferdig med forhandlingene.  Så og i år.

Når ble skjermen på mobilen min knust? Den var da ikke så knust i sted.

Innom en Kiwi butikk for noe å spise til en rask lunsj i bilen hjemover. Kjøreturen blir og brukt til egenevaluering.  “Jeg burde ha..” “Hva hadde skjedd hvis jeg…”   Selvevalueringen konkluderte med rimelig fornøyd, men ikke mer.  Et par irritasjonsmoment – og i grunn beundring for forhandlingskompetansen til Forhandlingsleder på arbeidsgiversiden. Han er flink.  Veldig flink.  Jeg har fremdeles mye å lære.

Et par timer på kontoret.
fikk sendt noen mail, sjekka innboksen.  Levert dosemeter, Konferert med en lege om et møte, og hørt på litt klaging fra en annen.  Skummet også over papirene til møtet i Hovedkomiteen, Rakk og noen få ord med Den Halvgale Perseren,  Vi må nok rydde plass til en skravlestund – snart.

Rådhuset.
Gledelig overrasket. Min Nestor og gamle samarbeidskammerat er innkalt som vara.  I over  ti år samarbeidet vi tett som tillitsvalgte for hver vårt forbund.  Hun har lært meg utrolig mye som tillitsvalgt, og jeg kan nok takke henne for noen av de posisjonene jeg har hatt i tillitsvalgts apparatet gjennom årene.   I høst, som pensjonist kastet hun seg inn i politikken. Jeg hadde ønsket å ha henne på vår liste, men hun  tilhørte visst et annet parti. 
Men i dag satt vi side om side i et møterom igjen, leste i hverandres papirer, pekte på setninger i teksten, blikk kontakt, svake nikk.  Gøy- og det ga resultater.  I e sakene jeg hadde bestemt meg for å få endret forslag til vedtak, fikk jeg med meg et samlet Hovedutvalg på endringer jeg foreslo – eller kompromiss jeg kunne gå med på etter litt felles drodling over mitt forslag til vi fant en formulering alle kunne samles om.  Gøy, for en opposisjonspolitiker fra et lite parti. 

Min Nestor ba om skyss hjem, og selvsagt var jeg ikke vanskelig å be.  Da fikk vi skravlet litt om andre ting og.  Vi ble enige om at vi måtte få til en kaffekopp snart.

Hjem,
Klokka var snart 20.00.  Middagen var fremdeles varm. Godt med mat.  Sliten. Deilig å synke ned i den gamle kurvstolen på trammen.  Puste inn frisk luft. Hvile hjernen.
Telefon. Svigermor. Hun ville bare takke for innbydelsen til 50 års festen min, og si i fra at hun selvsagt kom. Hyggelig det. Hun spurte litt om kleskode. Smoking? Gallakjole? Jeg tenkte raskt gjennom de jeg har bedt. En brokete samling mennesker jeg setter pris på.    På festlokalet, grendehuset på Hen. Det blir nok få med smoking, mulig noen i sid kjole. Kanskje noen i hijab og burka., Noen fulle av tatoveringer.  Kom som du vil, Svigermor. Du skal slippe å ta armhevinger i gjørma som på Gamle Grå sin femti årsdag.  (Da var vi på fjellet og hadde hinderløype og fysiske utskeielser.)  Etter at vi har vært i samme familie i over 25 år, burde du vite at jeg liksom ikke er så opptatt av det formelle.  I tillegg er hodet mitt alt for slitent til å tenke mer i dag…

Så kan skuldrene senkes.
Gamle Gubben Grå har inntatt kurvstolen ved siden av meg. Jeg jan tømme ut alt jeg har opplevd i dag, alt som har vært frustrerende, og alt som har vært inspirerende. Når jeg har snakket som en foss lenge nok, er jeg rolig. Tankene som kverner får fred. Adrenalinnivået blir mer normalt og jeg blir rolig.   Jeg har verdens mest tålmodige mann, og samtalene med han gjør at jeg kan leve det hektiske turbolivet jeg elsker.