Dagen ble fin, og jeg fikk gjort en god del selv om jeg fikk uventet besøk. Kaffe-latte ble det riktignok ikke, men venninnebesøk veier helt klart opp for det. Vi fikk gjort en del i hagen. Det ser ut som om det bor folk i Drømmehuset og soppsoyaen ble kokt og står nå og klarner slik at bunnfallet kan fjernes før siste oppkok i morgen. Det tar liksom litt tid å lage denne soppsoyaen, men etter å ha prøvesmakt en dråpe i dag tror vi det er verdt det. Full oppskrift med bilder og det hele kommer når vi er helt ferdige med å lage den.
Nå sitter jeg her med rødvin og tastatur. Ikke den jeg fikk før i dag. Den tror jeg skal spares til en virkelig god biffmiddag. Det er en merlotvin, så det tror jeg blir bra. Enten det eller et måltid med viltkjøtt, og kanskje hjemmelaget soppsoya. Det kan virkelig bli et gourmet måltid.
Og ja, for de som lurer. Det har blitt en liten tur med hundene også i dag. Det er Gamle Gubben Grå som har hatt ansvaret for hundene i dag, og har gått de fleste turene og også den lange turen, men jeg ble med på kveldsrunden her oppe for litt siden.
Nå åpner Gamle Gubben Grå ostepop-posen, så nå må jeg passe på at jeg får min broderlige del.
Vi blogges!
Jeg hadde tenkt å være skikkelig flink i dag. Få gjort masse i Drømmehuset. For å være ærlig så har det ikke blitt så mye husarbeid den siste uka. Men i dag er det lørdag. Da shinet Gamle Gubben Grå Drømmehuset, og når vi er ferdig med lista av ting som skal gjøres reiser vi til byen og drikker kaffe-latte.
Vi var godt i gang også i dag. Eller jeg hadde i det minste så vidt startet. Hadde vasket flisene over kjøkkenbenken. Dere vet, dratt frem mikrobølgeovn og alt som står på kjøkkenbenken og vasket ordentlig. Så skulle jeg et ærend ut. Noe fra kjøkkenbenken som jeg mente kunne fjernlagres i garasjen til det enten blir kastet eller solgt. Som regel det siste.
Da sa det plutselig hei på hushjørnet, og inn kom venninna mi som ikke bor her i distriktet lenger. Du kan tro jeg kom med et frydefult gledeshyl, og alle tanker om husarbeid forsvant som dugg for solen.
Hun hadde ikke tid til å være lenge. Hun og mannen var i byen fordi de skulle i barnedåp i morgen. Både sønn hennes med familie og andre slektninger bor fremdeles her i byen. Hun ville bare innom med en forsinket gave fordi jeg har hatt bursdag og fordi jeg er så god til å lytte. Vel, den lyttinga er vel gjensidig, og hun har og hatt fødselsdag ganske nylig. Etter meg. Hodet tenkte fort, men jeg hadde ikke noe på lur jeg kunne dra frem i en fei og overrekke som gave. Hun skjønner slikt. Neste år er det kanskje jeg som dukker opp med gave.
Gaven var som dere ser en flaske vin. Hun påsto at mannen hennes mente navnet på etiketten passet utmerket til meg. Forstår ikke det. Hun, og sikkert han og, mente at jeg kunne være en litt sånn sofistikert djevel som pakket inn formuleringene mine slik at meningen kom frem tydelig men ja sofistikert. Det er av virkelige gode venner en skal høre sannheten, og jeg er ikke helt uenig.
Vi fikk oss en god prat. De var vel her en god times tid. Utrolig koselig og ikke minst overraskende. Slikt liker jeg. Enda de verken fikk vått eller tørt var det kos med besøk. De drikker ikke kaffe eller te, og Pepsi Max har jeg aldri i huset.
Det ble en god pause i husarbeidet. Jeg var muligens og litt treg med å komme i gang igjen. Så i dag blir det nok ikke kaffe-latte. Det gjør ikke så mye. En god prat med venninna og mannen hennes var mye koseligere.
I går skrev jeg at jeg hadde tatt helga, hadde fri og skulle prioritere å få opp lesertallet på bloggen slik at jeg kunne avansere på bloggtopplista. Jeg skrev 3 innlegg om alt fra gamle blogginnlegg via skoleransler til fattigdomskrisa, hvor det om ransler ga flest kommentarer og da antakeligvis var det som engasjerte mest.
Jeg fikk flere klikk, flere sidevisninger, men det var negativ utvikling på bloggtopplista. Jeg “avanserte” fra 11. til 12. plass.
Nå har jeg ikke tenkt å skjelle ut de leserne jeg fremdeles har for at jeg er i en nedadgående spiral. Hvis folk ikke har interesse av det man skriver er det vel mer skribenten enn leseren som er å bebreide. Så her må skjerpings til. Fra min side.
En ting skal jeg røpe, som nok ikkeer av de 12 tingene jeg skal gjøre i oktober, hvis jeg skulle klare å erobre bloggtoppen og ligge der et års tid eller så så vil jeg ikke gi ut kokebok.
Jeg klikker meg raskt videre ned over bloggtopplista på leiting etter inspirasjon. Jeg stopper opp ved Allan. Allan er en kul fyr. Han har en gang vært nummer to på bloggtopplista. Jeg tror det høyeste jeg har vært er nummer tre. Allan er og ambisiøs, akkurat som meg. Han sikter mot stjernene og har som mål å bli bloggkonge og trone øverst på lista – akkurat som meg. I tillegg er Allan en hyggelig fyr som ikke blir furten fordi om jeg skriver om han. Så nå tar jeg sjansen på å utfordre han til vennskapelig kappestrid. Hvem av Allan og kjerringa når bloggtoppen først? Her kan jo leserne også bidra. Klikk inn som gal på innleggene til den av oss du heier på. Måtte den beste vinne.
Allan har i dag et innlegg om 12 ting han skal gjøre i oktober. Vel her er de 12 tingene jeg, altså kjerringa skal gjøre i oktober. Jeg starter ambisiøst:
1. Innta førsteplassen på blogg.no sin toppbloggerliste.
Jeg har hørt at mål skal være noe å strekke seg mot. Være litt hårete mål. Og dette er virkelig et hårete mål. Jeg liker det.
Så vet jeg at det er mange som vil gosse seg hvis kjerringa mot formodning ikke skulle klare å nå dette målet i løpet av de neste 31 dagene, men blogg skal være gøy. Jeg gir gjerne folk den gleden.
2. Jeg skal drikke kaffe-latte. Finnes det noe bedre hverdagsluksus enn å ta seg en stille stund med en kopp kaffe-latte og sitte å se litt på folkelivet rundt seg?
3. Jeg kommer til å drive med politikk. Vi har kommunestyremøte neste torsdag hvor kommunestyre skal konstituere seg.
4. Jeg skal gå på jobb! Jeg setter et utropstegn bak for for meg var ikke det en selvfølge at jeg skulle gjøre det. Jeg er jo utplassert på Omsorgssenteret av NAV: Avtalen gikk ut i dag. Men jeg har fått forlenget avtalen en måned til. Det gledes. Det er godt å ha noe å gå til. Føle at en bidrar i samfunnet.
5. Og som på punkt 4 hermer jeg her glatt etter Allan Jeg skal spise middag.
Mat må man, som Allan skriver, ha. Og kanskje skal jeg dele flere matinnlegg på blogg. Det virker som det gir lesere for andre.
Vel, det kommer mer mat her på blogg allerede i løpet av helgen. Noen husker kanskje at jeg forrige helg plukket sopp som jeg skulle lage soppsoya av? Den prosessen ble startet forrige helg. I en uke har sopp og salt ligget lagvis under press og i følge oppskriften er det i dag klart for steg 2. Slikt blir det innlegg til bloggen av. Så følg med!
6. Gå tur. Det er nydelig høstvær ute. Og jeg håper at det fortsetter langt ut i oktober. Så da blir det forhåpentligvis noen turer jeg kan dele med dere lesere. Følg med, følg med.
7. Husarbeid. Jeg kommer til å stelle og stulle her i Drømmehuset.
8. Ha fyr på peisen og tente stearinlys. Selv om høsten ennå er varm og fin kommer det nok kvelder som vil føles både kjølige og mørke. Da gjelder det å kose seg inne. Finne frem pledd, en stor kopp te, bok og tenne stearinlys og fyre opp i peisen. Høstkos det og.
9, Lese bok. Stabelen med uleste bøker bare vokser og vokser. Et mål for oktober er å få den til å minke litt.
10. Tur på hytta. Det er en stund siden jeg har vært på hytta. Det må vi gjøre noe med i oktober. Komme meg opp før veien ned til utedoen langt nede i lia blir glasert, og vi slipper å grave oss gjennom flere meter med snø.
11 Ta mange, flotte bilder. Naturen er på sitt vakreste. Det kan gi direkte sjelefred å gå på fotojakt. Og husk, regn og tåke kan og være flott på bilde.
12. Tjene haugevis med gryn. Da jeg tilbake i 2019 begynte å skrive om toppbloggerne, studere hva de skrev om, var jo målet mitt å bli toppblogger, entre bloggtoppen og tjene slike astronomiske summer som toppbloggerne gjorde den gang. Det målet er ikke nådd. Selv om jeg tar ut alt jeg tjener på blogg i løpet av en måned i kronestykker blir det ikke store haugen. Ikke noe å bade i slik Onkel Skrue gjør i pengebingen sin. Nei, om jeg tok ut alt jeg tjente på blogg i løpet av en blogg i kronestykker ville det knaptvære nok til å fylle en kaffekopp. Det må jeg få gjort noe med.
Så følg med på denne bloggen også i oktober. Her kommer det til å komme mye du ikke vil gå glipp av!
Én av fire nordmenn svarer i en ny undersøkelse Opinion har gjort for Frelsesarmeen at økonomien er ganske eller svært utfordrende – og at det også går hardt utover psyken.
Jeg blir ikke overrasket. Er du blakk og ikke vet hvor du skal ta penger til neste regning eller neste måltid er det ikke så rart at det går ut over psyken. En må enten være veldig rik eller veldig dum for ikke å forstå den sammenhengen.
Opinions undersøkelse viser videre at av de som nå sliter med å få det til å gå rundt har åtte av ti opplevd indre uro og nervøsitet på grunn av sin økonomiske situasjon. Indre uro og nervøsitet faktisk! Er ikke det ganske selvsagt? Behøver vi virkelig undersøkelser for å slå fast at man blir urolig og nervøs hvis en ikke vet om en klarer å betjene lån, betale husleie eller kjøpe vinterdress som poden kan bruke i barnehagen? Urolig for morgendagen, neste uke eller neste måned. Nervøs for å miste hus og hjem, eller at man ikke skal klare å ta seg av barna sine på en god måte. Jeg blir ikke klokere av å lese selvfølgeligheter.
Folk har vansker med å se noe ende på de økonomiske utfordringene. De har ikke tro på at det blir noe bedre, verken på kort eller lang sikt. Og da setter uroen seg på en annen måte. Sju av ti svarer i den ferske undersøkelsen at de har opplevd håpløshet og mangel på tro på fremtiden det siste halve året.
Sju av ti har mistet troen på fremtiden. Det er sterk kost å lese.
Blant de som sliter økonomisk er det hele 66 prosent som har opplevd søvnløshet på grunn av økonomiske bekymringer, og mange oppgir at det skjer ganske eller svært ofte. Enda flere svarer at de har blitt nedstemt av sin økonomiske situasjon.
Nedstemt er kanskje å ta litt lite hardt i? Jeg tror mange av de 66 prosentene ville ha brukt langt sterkere uttrykk enn nedstemt.
Så hva skal til? Hvordan skal vi som samfunn løse denne utfordringen? Fattigdomsutfordringen.
Hva synes dere? Skal vi ha fult fokus på psykisk helse? Sette alt inn på å la de som sliter med nattesøvnen fordi de er redd for å miste boligen sin eller ikke skal ha råd til mat på bordet i helgen lære seg de psykiske grepene som skal til for å lære seg å akseptere sin situasjon? Skal vi behandle symptomene eller skal vi forsøke å løse problemet med økt fattigdom og økende forskjeller?
Det er verken mangel på mat eller penger her i landet. Det er mangel på fordeling. Erna Solberg og ektemannen for eksempel har i følge avisene en felles bruttoformue på 17,7 millioner. Selv om man kan mette mange for 17 millioner, er det mange som er langt rikere enn Erna og Sindre.
Den 29 år gamle laksearvingen Gustav Magnar Witzøe troner øverst på formuetoppen. I 2021 hadde han Gustav Magnar Witzøe er Norges rikeste. Den 29 år gamle laksearvingen Gustav Magnar Witzøe troner øverst på formuetoppen. I 2021 hadde han alene en formue på 19,8 milliarder kroner. Han bor fremdeles i Norge, men har i følge egne utsagn vært bare timer fra å flytte til Sveits for å unngå å bidra til fellesskapet.
Heldigvis besinnet han, det var mange nok andre som dro.
Jeg mener hvis du som 29 åring har en formue på svimlende 19,8 milliarder, ja da er det ikke en formue du selv har opparbeidet deg med hardt arbeid. Nei, jeg synes ikke synd på han fordi om han nå må bidra litt mer til fellesskapet.
Hvis vi som nasjon, som samfunn, gikk inn for etter beste evne å løfte folk over fattigdomsgrensa tror jeg det hadde gjort mer for folks psyke, for folks følelse av uro og mangel på nattesøvn enn å ha et økt fokus på psykisk helse.
Er en dag med mye mimring i dag. Først mimrer jeg meg gjennom de siste ti åra i innlegget Et tiår har gått…..Så har jeg vært en tur ute hos Høvdingen. Da blir det gjerne litt mimring om Gamle dager, eller historieformidling som Høvdingen kaller det. Det er nok mest riktig. Som regel mimres det om tider lenge før jeg ble født. I dag også før Høvdingen ble født. Det var høytlesing av ri bok skrevet i 1925. Nå tenkte jeg jeg skulle ta en runde med Min første… inspirert av Ut i friluft som igjen er iinspirert av Vera Lynn.
Min første leke. Usikker, men gnomen tror jeg muligens må ha vært en av mine første leker. Det var et gult tøyvesen med blått og grått hår, ingen armer men to ben. Hadde muligens en gang pålimte øyer, men de husker jeg ikke. Aner ikke hvem som ga meg den eller når.
Mitt første kjæledyr. Var kanskje ikke kjæledyret “mitt”, men familie- og jakthunder Ruska.
Mitt første hjem er huset hvor jeg akkurat besøkte Høvdingen. Det ligger i Min Barndomsdal,.
Mine første sko har jeg ikke noe bevisst minne om.
Min første ransel så omtrent ut som den på bildet. Jeg fikk den av Bestemor og Bestefar, og var selv med Bestemor til Hønefoss og kjøpte den.
Mine første og eldste søskenbarn Jeg har kun to kusiner. De er søstre, og den eldste av dem er tre år yngre enn meg.
Mitt første barnebarn Jeg har ikke fått noen barnebarn (ennå).
Første gangen jeg fikk mensen var jeg 14 år.
Min første kjærlighetshistorie Det var mange forelskelser. Om noen av de var gjensidige vites ikke. Ikke før en beskjeden gutt i paralellklass3n og jeg ble et par I 9. Klasse. De andre fikk satt en effektiv stopp for det. Vi var nok mobbet fra før begge to, at vi ble et par gjorde ikke situasjonen lettere…. Så da ble det slutt.
Mitt første kyss. var ikke med han i avsnittet over, eller kanskje var det det? Det skulle nok mange ha likt å vite i 1982.
Min første reise alene var en ukes speiderleir på Nes i Ådal sommeren jeg fyllte 11. Jeg lengtet vanvittig hjem, men blånektet da Mamma kom på besøk og jeg fikk tilbud om å bli med hjem. Hjemlengsel jeg? Nei, jeg skulle være på leieren.
Min første graviditet var da jeg gikk med Datteren. Jeg var 24 da jeg ble gravid.
Min første bil var en safaribeige VW 1500, boble. Hadde myr moro i og med den bilen. Den oerlevde kollisjon med en skurtreskere, men endte sine dager etter at den dessverre ble litt flat etter å ha landet på taket i ei grøft borte i Hurdal. Jeg satt bak rattet begge gangene.
Min første mobiltelefon var “den lille gule”. En relativt stor telefon i forhold til dagens. Klumpete og med en liten antenne. Jeg fikk den av Gamle Gubben Grå da jeg fylte 33. Det var i 1999.
Min første datamaskin var en stor, klumpete stasjonær PC Gamle Gubben Grå og jeg skaffet oss en eller annen gang i siste halvdel av 1990-tallet.
Det er fredag. Jeg har startet helgen. Jeg har god tid til å sitte her med tekopp og tastatur. trenger ikke å ha et blikk på klokka for å komme meg ut av døra til et bestemt klokkeslett. Det håper jeg og det kan bli mer engasjerende blogginnlegg av. Jeg mener 11. plass og litt over 700 sidevisninger. Kjerringa kan bedre enn som så.
Godt med god tid til å lese blogger. Jeg måtte helt ned til Mette Josteinsdatter på 23. plass for å finne noe som fikk i gang refleksjonen hos kjerringa i dag. Mette har den flotte egenskapen at hun klarer å si mye med få ord, gjerne i form av et dikt, Så og i dag.
Det er evigheiter sidan Eit heilt tiår har gått forbi, og kvar har du vore Kjempa livets kamp eller gått på sidelinja i skyggen Eit heilt tiår, nesten usynleg og minna, usynlege dei også
Mette Josteinsdatter Kvalsvik 25.07.23
Jeg begynte å tenke. Hva har skjedd i løpet av det siste tiåret? Hvor var jeg for ti år siden? Ikke hvor var jeg nødvendigvis rent fysisk, men hvor var jeg i livet? Hvordan fortonet hverdagen seg? Hva var jeg opptatt av? Jeg prøver å spole tiden tilbake til 2013. Men slik husker man bare de store hendelsene. Det var det året jeg ødela kneet. Gamle gubben Grå fylte 50. Slike ting. Men det sier ikke så mye om hvordan livet var. Minnene har blekna, usynlige slik Mette skriver i diktet sitt.
Jeg klikker meg tilbake i arkivet på bloggen til september 2013 og leser blogginnlegget fra den gang da. Eller det som ligger nærmest opp til datoen i dag, bare for ti år siden. Skrev ikke blogg hver dag den gangen. Livet var alt for hektisk til det.
Innlegget Telefonterroristen slår til igjen…. og mindfulness og brått blir jeg kastet tilbake i tid.
Jeg var på Høstkonferansen. Det aktive livet som tillitsvalgt som jeg elsket. Og Mamma kunne fremdeles terrorisere meg med teleforoppringningene sine. De kunne være irriterende. Nå smiler jeg av minnet. Mamma døde for 5 år siden. Nå savner jeg telefonterroristen min.
Jeg klikker meg videre til september 2014. Innlegget Feriedag 8 forsvant i turbofart er et utrolig godt stemningsbilde på hvordan livet var. Jeg blir nesten svett av all aktiviteten jeg klarte å få presset inn på en feriedag. Og smiler over minnet om at jeg var innom arbeidsplassen for tredje gang på 8 feriedager. At jeg hadde så mye ferie var at jeg hadde samlet opp litt fra 2013 hvor jeg var sykemeldt hele sommerferien.
For 8 år siden var jeg opptatt av politikk og valgresultat. Forakt for velgerne. Høyre mente også da at de burde ha ordføreren. Vel, de måtte vente åtte år på å få det, men de neste fire årene skal de få prøve seg.
Nå tror jeg ikke det at Ringeriksbanen ennå ikke har dukket opp ikke kommer av at vi har hatt ordfører fra Arbeiderpartiet. Den ordførerkandidaten Høyre hadde i 2015 har vært varaordfører siden. De siste årene har han vært frikjøpt på heltid nettopp for å arbeide med Ringeriksbanen 0g nye E16. Vel, fremdeles har det ikke skjedd stort….
Tiden leger alle sår, sies det. Noen sår tror jeg aldri kan leges. Innlegget Minnesmerke over helter og ofre som jeg skrev 29. september 2016 handler vel om det.
Heldigvis er minnesmerket nå endelig reist. Striden rundt det var uverdig. Jeg synes minnesmerket er blitt et fint monument. Håper de som bor i området også klarer å se det.
Jeg klikker meg inn på september 2017. Et godt eksempel på at ting noen ganger tar tid her i heimen, eller på hytta da. Men i september 2017 kom i det minste ny ovn i hus. Det kan du lese om i innlegget Gamle hytta skal bli ny, del 8.
I september 2018 skulle jeg vært i Spania. Jeg er utrolig glad jeg ikke var det. Mamma ble brått dårligere på den tiden, og døde i løpet av en ukes tid. Jeg er utrolig glad jeg var hjemme og ikke på andre siden av Europa.
Jeg klikker meg inn på 2019. Nå har bloggen blitt en større hobby, og jeg har to innlegg på denne dagen for 4 år siden. Var absolutt ingen toppblogger, men det hendte jeg var blant de 100 som synes på forsiden til blogg.no. Det var stort! Hadde begynt konseptet mitt om å skrive om de samme temaene som toppbloggerne for å lære av de store og kanskje vandre oppover på lista. I innlegget Jeg bekrefter og avkrefter rykter… er det Isabell Raad som var på topp og hennes rykter jeg bekrefter eller avkrefter.
I 2020 leser jeg om en hektisk uke i innlegget Denne ukens planer… kan du ese om hvordan en helt vanlig arbeidsuke kunne fortone seg for meg. Dette var i slutten av september 2020. I oktober samme år var kroppen så vond at jeg på ny måtte sykemelde meg. Etter det har jeg ikke vert i arbeid som radiograf.
Intervjuet jeg var litt opptatt av var for å avklare hvilken plass jeg skulle ha på stortingslista til Rødt ved valget 2021. Jeg fikk tillitt og plass nummer to på den lista. Det klarte jeg, selv om jeg på den tiden var så sliten og hadde så vondt at jeg nærmest var utslitt.
29.09.2021 hadde jeg og to innlegg. Et om toppbloggerne, og ett om mitt siste styremøte i radiografforbundet. Like engasjert var jeg fremdeles. Tror ikke det helt hadde gått opp for meg at en drøy måned senere skulle jeg tre tilbake og gi fra meg vervet som foretakstillitsvalgt.
På denne dagen i fjor kalte jeg innlegget mitt Litt stressende start på dagen…. sammenligner vi det med innlegget fra september 2014 var dagen kanskje ikke like stressende. Jeg hadde ikke lenger jobb, ikke lenger bil men var fremdeles i aktivitet og like engasjert.
Mulig en gjennomgang av kjerringas utvikling de siste ti åra ikke var interessant lesing for stort flere enn meg selv. Og ja, det ble vesentlig lengre enn Mette Josteinsdatter dikt. Jeg er nok som alltid et menneske av mange ord.
I dag har jeg vært på folkevalgtopplæring sammen med det nye kommunestyret og vararepresentanter. Jeg stresset av gårde tidlig i morges. Var nok ikke riktig våken, for jeg fikk ikke med meg mobilen. Så ikke noe bildet fra dagen, men et arkivbilde av et krus Barndomsvenninna kjøpte på et loppemarked og av en eller annen merkelig grunn mente at passet på meg.
Jeg har vært hjemme en stund nå, men middagslaging og en strekk på sofaen ble prioritert før blogg. Man blir litt sliten av å sitte en dag slik og ta inn kunnskap. Selv om jeg har vært med i gamet en stund er det alltid noe å plukke med seg. Kommuneloven er vel og blitt endret på en del punkter siden sist opplæring.
Utgangspunktet for dette innlegget er Doc og Dask sitt innlegg. Eller kanskje ikke selve innlegget, men mer kommentaren Doc & Dask har fått på et tidligere innlegg og som hun skriver om i dette innlegget. En av ekspertene i kommentarfelt-ekspertisen lanserer teorien om at Dask ikke er så syk som hun utgir seg for å være. Det er nok mye psykisk, konkluderer “ekspertisen”.
Jeg forstår at Dask reagerer. Det hadde jeg gjort og. Det jeg reagerer på er holdningene som kommer til syne i kommentaren. Slike holdninger har jeg støtt på før. Da jeg var tillitsvalgt kalte vi det Hard HR. En tøff og brutal personalpolitikk. Det virket for meg som om enkelte i HR og noen ledere tenkte at arbeidstakere er late unnasluntrere til det motsatte er bevist.
Nå glemmer vi Dask og hennes helseutfordringer, jeg har intet behov for å analysere de. Hun har en kronisk lidelse og så vidt jeg har forstått en god dialog med egen arbeidsgiver om helsa. Det er uttalelsene i kommentaren jeg er mer opptatt av å reflektere over, og da på et generelt grunnlag. Altså ikke relatert til Dask.
Det er nok mye psykisk skriver hun som føler seg som ekspert. Underforstått; det sitter mest i hodet eller sagt på godt norsk. Det er noe hun bare innbiller seg.
Psykiske lidelser er i dag den tredje største grunnen til sykefravær. Litt i overkant av 28% av det legemeldte fraværet er på grunn av psykiske lidelser. Det blir for enkelt å si at alle de bare har “vondt i viljen”.
Neste uttalelse i denne kommentaren understreker den holdningen jeg synes mange som bedriver Hard HR har til arbeidstakerne. Du vet at fri og ferie er godt og hyggelig, mens jobb forbindes med slit og opp tidlig på morgenen. Kan man egentlig snakke slik til voksne mennesker i arbeidslivet? Her påstås det jo at vedkommende ikke er på jobb fordi det er mere lystbetont å slippe og stå opp om morgenen og heller ta seg fri og nyte livet. Snakk om nedlatende holdning.
Jeg har i mine tyve år som tillitsvalgt møtt arbeidstakere som ikke helt har forstått sammenhengen mellom pengene som kommer inn på konto og det å møte opp på jobb, Jeg sier ikke at de ikke finnes, men de er i klart mindretall. At enkelte har lavere terskel enn andre for å skru av vekkerklokka, ringe arbeidsgiver og forbli i den gode, varme senga er og en kjennsgjerning. Har man slike tendenser kan det raskt bli en berettiget personalsak. Men derfra til å påstå at arbeidstakere på generelt grunnlag er hjemme fra jobb fordi de synes det er hyggeligere å ha fri enn å gå jobb…. Det synes jeg er en relativt drøy påstand. Så lav arbeidsmoral er det svært, svært få arbeidstakere som har.
Neste uttalelse I kommentaren understøtter de samme holdningene til arbeidstakere om at de er en gjeng late unnasluntrere.. I tillegg har jo du en mann som ikke er i jobb, så da er det vel ikke helt unaturlig at du føler deg litt alene om arbeidslivet og forpliktelsene.
Hadde noen sagt noe slikt til meg så hadde jeg slått! Det mener jeg helt seriøst. Gamle Gubben Grå har i lengre perioder vært utenfor arbeidslivet. Jeg har I de fleste av mine over 30 år i arbeidslivet vært hovedforsørger. For å få hverdagen til å gå rundt tok jeg i svært mange år all den overtid jeg kunne få. Hvis noen skulle ha så mye som antydet at jeg hadde påstått at jeg var syk fordi jeg var lei av å være alene om forpliktelsene og heller ville leve Herrens glade fri-dager sammen med Gubben…. Jeg ville ha slått, og det hardt! Jeg har alltid forstått sammenhengen mellom antall timer tilbragt på jobb og lønna som kom inn på konto.
Jeg har og forstått at det å falle utenfor arbeidslivet ikke er noen dans på roser. Ikke økonomisk, og heller ikke psykisk.
Hun med kommentaren er ikke ferdig. Det du må tenke over er om alle disse (helseplagene) er reelle, eller om noen av disse kommer som en konsekvens av at du rett og slett ikke ønsker å jobbe, eventuelt ikke trives med jobben din.
Ja, dere hører det sikkert dere og. Det er jobben eller viljen komentarfelt-ekspertisen mener det er noe galt med, ikke helsa. Kan man ikke banke et røntgenbilde av en knekt knokkel eller andre solide bevis på sykdom i bordet, ja da stilles det straks spørsmål ved om plagene er reelle. Eneste gyldige fravær er egen begravelse, og da kun hvis den er varslet en måned i forveien som en sa på et sykmeldingsoppfølgongskurs en gang. Ment humoristisk, men med et snev av alvor.
Noen er selvsagt uheldige og får veldig mange plager, men det kan også være ander psykologiske årsaker til gjentagende fravær. Long covid kan jo være et eksempel på dette. En lidelse som er vanskelig å stadfeste, og som alle kan påberope seg uten noen eksakte fysiske beviser. Dette sitatet er og hentet fra samme kommentar, og ja det er som å høre enkelte innenfor HR-faget. Long covid er i dag en anerkjent diagnose av legevitenskapen, men ikke av “ekspertisen” i kommentarfelt eller andre uten fnugg av kunskap om medisin. De tror ikke på sykdommer de ikke kan se fysisk, og psykiske lidelser er bare innbilning.
Vi har et arbeidsliv som skriker etter arbeidskraft. Politikerne snakker om å hente inn ekstra-ressursene. De som står utenfor arbeidslivet i dag, men som har en restarbeidsevne hvis forholdene ble lagt til rette for det. Skal man lykkes med det må ikke en hver helseutfordring bli sett på som innbilning, og enhver sykemelding bli sett på som skoft.
Dagen har langsomt glidd over i kveld og jeg sitter her med tekopp og tastatur. God og mett etter middag. Ostesnitsel,. ris og noen wok-grønnsaker. Grei hverdagsmiddag.
Litt irritert fordi Gamle Gubbe vant quizen vi hadde i sted. Han har mer allmennkunnskap enn meg, det er greit. Men jeg kunne gjort det bedre hvis jeg innimellom tenkte to sekunder før jeg svarte det første som ramlet ned i hodet mitt. Raki kommer ikke fra India og den kjente cow-boy-hatten heter ikke Stilton-hatt. Stilton er en ost. Jeg vet det
Dette har vært en rolig dag. En dag hvor jeg har ladet batteriene i sakte tempo. Man trenger slike dager.
Ikke skjer det stort i nyhetsbildet som får blodtrykket og engasjementet til å stige i kjerringa i kveld heller.
Det er jo bare Erna og Sindre som går igjen på det ene oppslaget etter det andre. I starten leste jeg alt. Nå etter halvannen uke har saken mistet nyhetens verdi for meg.
De rike snusker til seg penger, lyver og rotter seg sammen. De kommer alltid unna med det. Mulig de må betale none penger tilbake. Etter Sushi-fadesen i Hallingdal måtte Erna betale 60.000 kroner i bot. En sum som lett kunne betales av penger som sto på en eller annen konto – uten at det gjorde nevneverdig utslag på levestandarden eller bankkontoen.
En annen hadde ligget våken i flere netter hvis en uventet regning på 60.000 plutselig skulle dumpe ned i postkassa. For veldig mange, meg innbefattet, hadde en regning på 60.000 fått katastrofale følger.
Hvor skulle jeg tatt en slik sum fra?
Mens folk stiller seg i stadig lengre matkøer i dette landet er det noen som ikke reagerer på om partneren tjener en million eller to mer enn antatt. Som ikke stiller seg selv, eller partneren, spørsmål om hvor de pengene kommer fra.
En av de tingene jeg innimellom slår i hjel tid med er å søke på herskapshus på Finn.no. Jeg er svak for antikk veggpanel, flotte tapeter, lysekroner, flotte trapper og eksklusive tepper.
Når jeg kommer over en riktig godbit spør jeg alltid Gamle Gubben Grå om vi, rent tilfeldig skulle ha de 12, 23 eller 56 millionene som skal til for at eiendommen kan bli vår. Han har så langt alltid svart nei.
Jeg kommer til å fortsette å spørre, men hvis han en dag sier ja, og viser meg en kontoutskrift på summen ville jeg spørre relativt skeptisk hvor de pengene hadde kommet fra.
Vel, jeg får nok ikke oppleve den dagen. Gamle Gubben Grå og jeg har ikke en økonomi hvor millionene yngler på bok eller kommer dalende ned fra himmelen.
De rike blir rikere og de fattige fattigere. Forskjellene øker. Snart er vi tilbake til et samfunn med en stor mengde mennesker som er fattige. Som føler utrygghet om de har råd til mat på bordet, klær på kroppen og penger til både husleia, boliglånet og strømregninga. Er det den veien vi vil at samfunnet skal utvikle seg?
Erna og Sindre får hjelp av advokater og ekspertise i denne tøffe saken.
I går fylte jeg ut søknad på AAP. Jeg er livredd for å glemme å føre opp noe eller på annen måte gjøre noe feil. Av bittere erfaring vet jeg at det kan forlenge saksbehandlingstiden vesentlig. Og skulle jeg ha glemt å fylle inn noe NAV om et år eller fire mente var relevant klarer ikke jeg tromme sammen en gjeng advokater og eksperter som kan hjelpe meg. Nei, da er det nok bare å betale tilbake det NAV mener jeg urettmessig har mottatt. Det er nok penger jeg ikke har sylta ned på en sparekonto og bare kan hente ut med noen tastetrykk.
Jeg tror ingen er tjent med et samfunn hvor forskjellene øker. Jeg tror ingen er tjent med økende fattigdom. Helt klart ikke de fattige, men ikke de rike heller.
Vi må få til en samfunnsendring hvor denne utviklingen snus.
Vi må tilbake til et samfunn hvor vi er flinkere til å tenke Vi og oss, og litt mindre Jeg, meg og mitt.
I dag var det nok en nydelig høstdag, og vi har vært på tur med hundene. Juli og august var ikke stort å skryte av, men du hvor september har levert! Ja, værmessig altså. Valget, for eksempel var jo ikke noe å juble over.
I går ble det kjent at for første gang i Ringerike kommunes historie får vi en ordfører som ikke er fra Arbeiderpartiet. Runar fra Høyre blir ordfører de neste fire åra.
Joda, vi prøvde å få til er rødgrønt flertall. Vi samla alle partiene fra en relativt konservativ Krf-representant til oss i Rødt og forsøkte å få til en politisk plattform, eller i det miste et valgteknisk samarbeid. 8 partier var det i den konsultasjonen. Såpas måtte til for å få nok støtte for en ordførerkandidat fra venstresida.
Det strandet av flere grunner. AP og SP ville begge ha ordføreren, ingen ville nøye seg med en varaordfører. Selv om vi nærmest har hatt to ordførere den siste perioden er ikke det en praksis de fleste av oss ser behov for å videreføre. Så SP lot seg ikke kjøpe av AP sitt generøse tilbud om at de kunne få varaordfører i full stilling. SP hadde jo gått til valg på å redusere varaordførerstillingen.
Vi i Rødt ville ikke være med på et felles budsjett. Vi kunne støtte en rødgrønn ordfører uavhengig av om han kom fra Arbeiderpartiet eller Senterpartiet, men vi ville ikke bindes opp politisk. Vi vil lage vårt eget budsjett og synliggjøre vår egen politikk. Vi er ikke så gode på å svelge kameler, og ønsker å stå ved det vi har sagt; At vi mener det samme før og etter et valg. Vi er og mer opptatt av politikk enn posisjoner.
Så da gå vi opp det prosjektet.
Venstre, Krf, Pensjonistpartiet og Senterpartiet gikk da til Høyre og Frp hvor de ble enige om politikk og posisjoner etter hva jeg har forstått. Høyre fikk ordføreren og SP godtok å ha varaordfører i den konsultasjonen. Hvor stor, eller liten stilling vet jeg ikke.
Jeg tror ikke det blir den helt radikale forskjellen på politikken fordi om ordføreren nå kommer fra Høyre og ikke fra Arbeiderpartiet. Her på Ringerike har AP og Høyre regjert sammen siden 2011, og Høyre har en tung hånd på rattet.
For oss i Rødt blir oppgaven å være enda tydeligere på hva Rødts politikk er. Hvor forskjellene mellom Høyresidens evige tro på at markedskrefter løser alt fra eldrebølgen til fattigdomskrisa vil stå i kontrast til Rødt ønske om å at økonomien skal ses på som et verktøy for å gi et godt og forsvarlig tjenestetilbud til innbyggerne.
Jeg tror det blir fire spennende år i kommunestyre. Velgerne har gitt oss et bredt sammensatt kommunestyre hvor mange saker kan vippe den ene eller andre veien avhengig av hvilke partier som mener hva. Hele fire partier har kun en representant, og kan på den måten bli tungen på vektskåla den ene eller den andre veien.
Jeg gleder meg til å ta fatt, og har alt sendt gratulasjonsmelding til den nye ordføreren – og samtidig fortalt at jeg kom til å være en tydelig Rød stemme i opposisjon. Dette skal bli fire engasjerende år!
