Hvor mange timer jobber du i uka . egentlig…?

kn

“Hvor mange timer jobber du i uka, sånn hvis du teller etter? Hvor mange timer er du på jobb?”  Han mente det godt han som stilte spørsmålet.  Han snudde seg mot meg og holdt blikket mitt fast. “Jeg jobber ikke så mye nå..” begynner jeg. Irriterende hvordan samtalen plutselig skulle dreies over på meg. Vi snakket jo om en felles bekjent som i det minste gir inntrykk av å arbeide litt mye. 

Han ser bare oppfordrende på meg. Vil ha meg til å tenke etter, til å telle timer.  
Dette var på mandag.  Jeg tenkte etter hvordan forrige uke hadde vært  Kom til at det ikke hadde vært så ille, bare litt over 40 timer…nærmere bestemt 47.  Men da er reisetid og forberedelser til møter medregnet.  Jeg har da i mine glansdager hatt langt flere arbeidstimer i løpet av ei uke enn det.  Lenge lå jeg på et snitt rundt 70.  Jeg ER flink. Jeg TAR hensyn til meg selv!  Heldigvis kom den andre middagsgjesten så jeg slapp å svare.  

På onsdag var jeg så sliten da jeg dro fra jobb at jeg var kvalm.  Dagen hadde vært litt heftig, og på grunn av elendig planlegging  hadde jeg blitt stående alene med to personers arbeid i store deler av dagen.  Ryggen skreik og beinet var blitt så hovent at det var så vidt jeg fikk på meg de trange stretch-jeansene mine i garderoben da jeg endelig kunne kaste av meg de hvite arbeidsklærne.  

I går da jeg var i Drammen, var jeg litt vel tydelig da jeg diskuterte med en kollega som ikke ville se en problemstilling fra min side.  Jeg vet at jeg glefset, og jeg vet at jeg glefset fordi jeg var sliten.  Terskelen min for bull-shit er relativt lav når jeg er sliten.  En fra ledelsen påsto at jeg så “punktert” ut da det siste møtet skulle begynne.  Jeg rettet meg opp i stolen, skrudde på engasjementet og grein nesten av utmattelse da jeg satte meg i bilen.  
Senere på kvelden, da jeg skulle hente Yngste Sønn etter hans mer enn lange arbeidsdag, kjente jeg de velkjente smertene i ryggen. Den kom til å stivne nå, og være stiv og lite medgjørlig.  Jeg flata ut på sofaen da jeg kom hjem i håp om at ryggen skulle bedres til i dag. 

Den planen gikk ikke.  Ryggen var stiv som en stokk da jeg sto opp. Hver minste bevegelse fikk det til å stikke til i en motvillig og stiv rygg.  Jeg hadde vært plaget av leggkramper store deler av natta. Både i det vonde kneet og i det kneet som gjerne blir litt overbelasta når jeg forsøker å skåne det andre beinet. Søvnen hadde blitt deretter..  Det var ikke annet å gjøre enn å kaste inn håndkle, ringe jobben og si at jeg var syk.  

Det føles som et nederlag. 

Et lettelsens sukk……

Ny uke og nye muligheter, og selvsagt er avtaleboka ganske så full.  
I dag for eksempel, en sånn dag som har litt for få timer.  En sånn dag hvor jeg helst skulle være to steder på en gang.  Det er ingen ting som stresser meg mer enn slike dager.  

Jeg har dagvakt.  Greit nok.  Jobbe i hvitt fra klokka 8 til 15.30.  Det er ofte travelt nok, men det er jobben min.  
I forrige uke avtalte vi i Rødt at vi skulle forsøke å få til en avtale med lokalavisa i dag for å promotere lista vår ved neste års kommunevalg.  Jeg ble spurt når jeg kunne møte, og svarte etter klokka 16. Så da fikk jeg irriterende nok beskjed dagen etter om at de hadde avtalt møte med journalisten til klokka 15. Da jeg påpekte at jeg hadde sagt etter 16, fikk jeg til svar at journalisten måtte være ferdig til 16, så kom så fort du kan. De andre kunne ta seg av pratinga hvis jeg bare kom til vi skulle ta bilder.

Og der er vi ved sakens kjerne. Ta bilder. Jeg hater å bli tatt bilder av! Virkelig HATER å posere forran kameraet. Som lokalpolitiker og tillitsvalgt må jeg håndtere media. Det er greit. Tar de bilde av meg mens jeg sitter i kommunestyresalen  eller står på talerstolen, er det noenlunde greit. Men hvis jeg skal stille meg opp å bli tatt bilde av blir det bare kleint. Og jeg ser overhode ikke naturlig ut. Når vi skal ta offisielle bilder til valgbrosjyrer etc. bruker jeg “min private fotograf”. En fyr jeg kjenner godt og som klarer å få meg til å slappe av forran kameraet. Første gangen måtte han imidlertid ta 53 bilder før det ble ett jeg så rimelig normal ut på. (Hans ord). Av 200 var det kun 8 han har valgt å vise meg. Det sier vel sitt. Nå er nok heller ikke denne kjerringa av de mest fotogene.

Vel, jeg skulle nå arbeide en hel dag, avspasere så raskt som mulig. Av dagsprogrammet så jeg at det tidligst ble klokka 14.50.  Så skulle jeg løpe ned i garderoben, dra av meg det hvite tøyet og på med privat-tøyet, dusjing og oppfrisking av sminken etter en lang arbeidsdag ville jeg overhode ikke ha tid til. Så jogge til bilen, kjøre ned til sentrum. Det er noe veiarbeid på brua som gjør at trafikken står helt stille.  Ventetider på rundt ett kvarter og helt opp i 20 minutter for å komme over brua har svært mange opplevd de siste dagene, så kanskje det ville være lurere å ta omkjøringsveien rundt deler av byen og velge en av de andre innfartsveiene til sentrum.  Må nok beregne en 20 minutter ned til lokalavisa. Så, stressa, sliten og svett jogge inn i avislokale til en fotograf som står trippende og venter for så å se fresh og tillitvekkende ut og uten at smilet virker for påklistra når bildene til avisen blir tatt.    Du kan tro jeg så frem til den seansen….

Litt før 10 tikka det inn en melding om at journalisten var syk, og at vårt møte med avisen ble utsatt på ubestemt tid.  Du kan tro jeg ble letta.  Usigelig letta! 
Helt til jeg kom på at det jo bare er en utsettelse av pina…..

Dagen der på…..

Det var som kjent  julebord på jobben på lørdag, og det var litt av en fest og utrolig gøy.

I dag er det første arbeidsdag etter julebord, og det kan jo fort føles som en skikkelig blåmandag.  Litt sånn i år.

Det var ikke fordi velkomstgløggen gikk rett i hodet på meg at jeg begynte å leite febrilsk etter håndveske mi allerede halvveis i gløggkoppen. Jeg hadde jo forlagt veska nede i entreen lenge før jeg fikk en dråpe gløgg. Og ja. Jeg var edru da jeg kom. Når du har passert 50 er du ferdig med den tiden da man må drikke seg til mot for å gå på julebord eller arrangere forspill for å være sikker på at man får nok kvalitetstid med kollegaene.

Nei. Jeg drakk ikke for mye. En, og da mener jeg en, Frydenlund sammen med ribbemiddagen tåler ei dame som har runda 50 med glans. 

Ok. Så drakk jeg ei flaske Cava sånn i løpet av kvelden. Men kvelden var lang, og damer i min alder er vant med litt sprudlevann. Merkes nesten ikke i det hele tatt. Det var julebord. Det var fest. Rosa bobler hører med.

Det var kanskje ikke så smart med den Viavangen eller hva det nå het den dramnen han nye sa jeg MÅTTE smake. Jeg liker jo ikke akevitt og slikt jeg, så jeg shotta den ned. Det var garantert ingen god idé å følge opp med to raske Sure Fisk shotta ned sammen med ungdommen. Men siden jeg fulgte opp med kaffe og vann, gikk det da sånn tålelig greit.

Jeg, digre dundra, burde kanskje ikke ha showa  dansegulvet så mye. Er litt ute av trening, for å si det slik. Men folkens, jeg så langt yngre folk enn meg som ikke hadde moovsa helt inne og var litt ustøe i ganglaget. 

Man får ikke mer morro enn den man lager selv, og jeg hadde det utrolig gøy på julebordet.  Et øyeblikk der var jeg og en av de andre som også er i sin tredje ungdom  litt engstelige for at vi kunne bli tema for litt vaktromsnakk denne uka. Du veit når man har bikka halvveis til hundre er det noen som mener en bør la være å feste halve natta men heller finne frem kamferdropsen og stelle seg pent i kø for sykehjemsplass.  Men siden det knapt er en sykehjemsplass å oppdrive i denne kommunen og plenty av dem som står i den køa fra før tenkte vi å vente litt med det.  Alder er kun et tall, og man er ikke eldre enn man føler seg. Sent lørdag kveld følte jeg meg ung og levende. En utrolig bra følelse.

Om jeg følte meg like ung søndag morgen? Ikke helt.  Men jeg hadde hverken hodepinen eller fylleangst. Fordelen med å ha bikka femti, og ha vært ute et julebord og en vinternatt før er at man vet når nok er nok. Man vet og at verden går videre selv om en har dumma seg ut på dansegulvet eller skravla litt før mye på inn- og utpust. En lang frokost, en luftetur med hundene og en liten strekk på sofaen og livet går videre. Det er et år til neste julebord.

 

En lang, lat og deilig søndag….

Klokka var rundt 04 før jeg kom meg til sengs i natt, etter et alle tiders julebord . Til tross for det var jeg oppe litt før 09. Deilig, lang frokost med ferske rundstykker, pizza-rester fra i går, en nøyere gjennomlesing av helgeavisene og kvalitetstid foran PCn.  Godt med noen slike morgener hvor vi ikke må ha et øye på klokka og stresse ut døra til et bestemt klokkeslett. 

Men vi har to hunder, og de må jo ut på tur.  Så det ble en times spasertur i dag og sammen med Gamle Gubben Grå.  Det var godt med en tur ut og litt frisk luft. Klare hjernen etter en lang natt med litt lite søvn.  
Men frisk luft gjør en trøtt. Så vell inne igjen ble det fyr på peisen, pelspledd og en god strekk på sofaen.  Utrolig godt.
Våknet til liflige lukter fra kjøkkenet.  Gamle Gubben Grå hadde laget middag, og det var bare å gå til duket bord.  Spagetti med tomatsaus og pølser, ingen gourmet middag men hva gjør vel det?  

I morgen starter en ny uke.  Kalenderen er ganske full av avtaler, møter og arbeid.  Det er jo slik jeg liker det, og det er godt å kjenne at jeg klarer arbeidsmengden igjen. Men har kanskje ikke så fullkontroll som jeg var vant til.  Da Sjefen spurte i går om hvor mye fravær fra jobb det ville medføre at jeg nå har takket ja til nok et verv.  Jeg ble jo valgt til første vara til forbundsstyret pålandsmøtet forrige uke. Da kunne jeg ikke gi noe godt svar.  For det første fordi jeg bare er vara og det jo er litt vanskelig å anslå hvor ofte en av de 9 faste medlemmene er fraværende, men også fordi jeg fant ut at jeg hadde takket ja til en oppgave uten å vite hvor mye arbeid det medførte. Jeg vet faktisk ikke hvor mange ganger i året Forbundsstyret har møter…

Jeg har kjent på stresset nå når det som i dag plutselig dukket opp en påminnelse om en avtale på mail.  Jeg så også i forrige uke at jeg helt hadde glemt et møte, og ble veldig overrasket da påminnelsen dukket opp.  
Til tross for alle elektroniske duppeditter og hjelpemidler har jeg funnet ut at jeg ønsker meg en 7. sans til jul. En god gammeldags papir 7.sans til å skrive opp avtaler i med en god gammeldags kulepenn.  Jeg tror jeg trenger det.

Nå skal jeg ta en liten kosestrekk på sofaen foran siste rest av peisbålet, før jeg kryper til køys.  Dette har vært en deilig avslappende hviledag.   

Julebord i garasjen hos a Bjørgunn

I går var det tid for årets julebord på jobben, og i år skulle det være i garasjen hos a Bjørgunn.  Vi er jo underbetalte røntgenfolk som må betale gildet sjøl, så det gjelder å holde kostnadene så lave som mulig.  Men med en så herlig gjeng som røntgengjengen kan det bli fest hvor som helst. 

Jeg led valgets kval foran klesskapet da jeg skulle velge antrekk.  Hva skulle jeg velge? Som alle andre kvinner vil jeg jo stråle på julebordet, ta pusten fra alle og overstråle de andre kvinnene. Til alle menn som tror at vi damene tar på oss push-up, hold-in, og den lårkorte paljettkjolen for å imponere dere,  fortsett gjerne å lev i den trua.  Men sannheten  er at vi damer staser oss opp for å vise de andre damene hvor flotte vi er.  
Vel som sagt, jeg hadde lyst til å stråle og ta pusten fra alle.  Litt av en oppgave når man er rundt 30 år eldre enn de yngste, og i tillegg er ei diger dundre på over hundre.  Samtidig skulle julebordet være i en garasje…  Til tross for at jeg var lovet både lys og varme, kunne det jo fort bli litt kjølig….  Sølvkjolen med åpen rygg og korte ermer ble hengt inn i skapet igjen, og jeg gikk for “Lady in red”. 

Gamle Gubben Grå kom hjem akkurat i tide til å kjøre meg, og jeg ankom garasjen til riktig tid. 
Og for en garasje!!!!  Og for et fest-lokale!!!!   
Garasjen til a Bjørgunn hadde overhode ingen likhetstrekk med illustrasjonsbildet øverst i innlegget.  Fra det øyeblikket jeg åpnet døra  og ble tatt i mot av en strålende festkomite hvor damene var kledd i glitrende juletre-kjoler, angret jeg på at sølvkjolen hang igjen hjemme i skapet.  Dette var et festlokale designet for glamour.  
Festlokalet i andre  etasje i garasjen var ei stor stue med romslig kjøkkenkrok.  Panoramavinduer med skyvedør ut til en liten altan på den ene langsiden, 4 store runde bord med gode stoler vakkert duket til fest.  Fargevalg på interiør og detaljer var så gjennomført at jeg bare måtte stå og ta det hele inn.  Det var så utrolig stilig.  (Tok selvsagt bilder, men det er kollegaer med på alle, så jeg legger de ikke ut på bloggen.)

Stemningen var satt fra første smak av velkomst-gløggen.  Dette kom til å bli et bra julebord!  Og for et julebord det ble!! Jeg har vært med på mange røntgen-julebord, sikkert over 20, men dette må da stå igjen som ett av de mest fantastiske røntgen-julebord gjennom tidene? 
 
Under middagen var det besøk av en “snasen kar” som virkelig eide lokalet.  Utrolig gøy når noen byr på seg selv på denne måten.  Her har Hønefoss-revyen gått glipp av et stort talent.  

De små grå fikk prøvd seg med pop-quiz, og det fikk også konkurranseinstinktet hos enkelte.  Laget mitt ble nummer fire. “Det er jo blant topp fem, og det bør vi være fornøyd med” oppsummerte en på laget da han fikk en anelse av at ikke alle var like fornøyde med plasseringen. (Det var totalt fire lag…..)

Vi hadde velfortjente kåringer av årets…. ..   med mer pålegg enn oppfordringer om spontane takketaler.  Stemningen var høy og latteren satt løst.
Pakkeleken tok litt tid før vi kom ordentlig i gang, men innspurten var det ikke noe å si på.  

Det var dansing og drekking til langt på natt.  Klokka var nesten halv tre før jeg, gamle kjerringa, motvillig fant tiden inne til å ringe Gamle Gubben Grå for å bli henta.  Fremdeles var det mange igjen da vi dro sånn rundt halv fire

Noen er kanskje litt slitne i dag, og føler behov for en litt rolig dag.  Noen er glade for at det er fri-søndag.  Noen angrer kanskje på noe de sa, eller ikke sa.  Noen angrer kanskje på noe de gjorde, eller ikke gjorde.   Det er slik det skal være dagen etter et vellykket julebord.  

Takk til Bjørgunn som  stilte garasjen til disposisjon.  Takk til en komite som hadde planlagt godt og gjennomførte med glans. Og sist men ikke minst, takk til en herlig gjeng kollegaer som alle hver på sitt vis gjorde at denne kvelden ble minneverdig.

 

Hvorfor i dag……?

I stua vår står “Tantesofaen” et familieklonedie jeg noe motvillig arvet etter grand-tantene mine for noen år siden. Egentlig et stilmøbel i grønn plysj som grand–tantene (3 ugifte søstre) fant det for godt å trekke om i oransj-rutete ullstoff en gang på 70 tallet.  Du kan tro jeg var fra meg av glede da dette klenodiet dukket opp forkledd som en bursdagsgave bak på et pick-up-plan en måneds tid etter at vi hadde flyttet inn i drømmehuset. “Tantesofaen” med all sin historie og sjarm har blitt en viktig del av interiøret og sjelen i drømmehuset.  

I sommer ønsket jeg meg mer lys inn i stua, og “tantesofaen” ble flyttet fra karnappvindu til en litt mer bortgjemt krok i stua. Der har den stått strategisk plassert mellom gangen og døra opp til loftetasjen hvor Yngste Sønn holder hus. Og Yngste Sønn har sett på den som et ypperlig sted for mellomlagring av alt fra reisebagger til arbeidsbukser  eller slik jeg ser det ROT!

I går var jeg ekstra sliten og ekstra gretten da jeg kom fra jobb. Jeg skjellte ut Gamle Gubben Grå nede i khellerdtua såpass at han vipsa meg 2.000 kroner i håp om å blidgjøre meg, skjønte vel at det ikke holdt med et skarve glass rødvin.  Oppe i stua vår det Yngste Sønn som fikk unngjelde for mitt dårlige humør. Jeg spurte litt mer enn busker om han kunne tenke seg å rydde “Tantesofaen” I DAG!!!! Han svarte ganske rolig “Hvorfor i dag?” Stakkaren hadde ikke hørt brodden i stemmen og siden han var opptatt med å spille spill på mobile så han ikke de lynende øynene. Jeg skal si deg han fikk svar!!!

Vel, han hadde i grunn lurt på om det var en grunn til at jeg løp rundt og vasket og ryddet som en rasende tornado. Om vi ventet gjester eller noe. Men sofaen ble ryddet….

KrF er ikke noen søndagsskole…

Som kanskje litt over snittet interessert i politikk har jeg fulgt godt med på KrF i høst.   Og jeg bøyer meg i støvet – For et parti!  Jeg mener, selv om vi nordmenn er et folk som digger sakte-TV, så er det litt sært at hele folket sitter som klistra og ser på Landsmøte i KrF minutt for minutt.  Og ikke nok med det, vi har og fulgt med på hvert eneste fylkesmøte i KrF, kanskje ikke minutt for minutt, men vi vet om hvilke områder som er røde og hvilke som er blå og om de sendte folk til Landsmøte som ville stemme i tråd med folket hjemme.   For en dramaturgi!

Så tapte han lille søte.  
Jeg, som helt klart heiet på Rød side, syntes jo det var litt dumt.  Også fordi jeg har hatt sansen for Hareide.  Jeg synes rett og slett han er en flott politiker.  
Denne uka får vi greie på at Ropstad og Bollestad har hatt hemmelige møter med Erna Solberg på Statsministerens kontor hvor de blant annet har diskutert en eventuell endring i abortloven.  For et spill…..

“Du skal ikke lyve.”  Slik lyder det 8. budet.  
Jeg vet at budene kan hende betyr mindre og mindre for dagens mennesker, men at det er stygt å lyve, det er vel de fleste enige om…   Kristelig Folkeparti er det partiet hvor Guds ord bør stå sterkest (med unntak av de kristne)  Jeg forventer at de sentrale tillitsvalgte i partiet har kjennskap til de ti bud og forsøker å leve i tråd med dem.  
Jeg forventer også at de lever litt etter de moralske og etiske prinsipper de jo er så flinke til å fremheve for oss andre.  

Jeg har sansen for Hareide.  Jeg har respekt for lokale Krf politikere.  Jeg mener at Krf som parti har sin misjon, og at sin naturlige plass i norsk politikk – eller i det minste har hatt det til nå.  Landsmøte minutt for minutt… Genialt.  Jeg spådde Kr F, uavhengig av hvilken side de havnet på en oppblomstring.  At Hareide skulle bli den som fikk partiet ut av skyggenes dal.

Men det var før den maktkampen og det uredelige spillet vi har blitt kjent med i Krf de siste dagene.  Løgn og svik. Slik står det liten respekt av, og det synet tror jeg jeg deler med mange av KrF sine velgere.  Et par avsløringer eller litt mer maktkamp nå, så er partiet et ekstremt lite nisjeparti. Bygdelista på Sør-Vestlandet.

KrF har ikke sloss seg inn i regjeringen.  De har blitt invitert og lokket inn av en Statsminister som ikke skyr noen midler for å beholde makten. De har posisjon, og posisjon gir makt.  
Så kommer den første testen, budsjettforhandlingene.  Hva brukte KrF sin nye posisjon til ? 
Jo ren symbolpolitikk og 2 flasker vin. 

Jeg gremmes.

 

Kommunepolitikk og fiskesuppe

Noen vil kanskje si at det ofte er to sider av samme sak….

Vel, i går hadde vi budsjettmøte i Sol. Det vil si at vi snekra sammen vårt alternativ til Rådmannens forslag. Vi var bare en liten gjeng på tre som skulle snekre budsjettforslag, så hun vi hadde møte hos serverte fiskesuppe i forkant av møtet.  Ikke noe jåleri. Ikke no hvit duk og høye glass. Ikke noe forsøk på å imponere. Kjelen ble satt midt på bordet. Vannmugge og kjøkkenglass. En oppskjært loff fra butikken – Og en utrolig god fiskesuppe med rikelig av fisk og skalldyr. Så enkelt. Så greit. Og då utrolig godt.

Lang arbeidsdag. En stor porsjon glovarm fiskesuppe. Og så budsjettarbeid…..  Ikke den beste kombinasjonen. For man blir så usigelig trøtt etter en bedre fiskemiddag. Men ved hjelp av litt kaffe fikk vi da ferdig et budsjettforslag.

Gårsdagens Fretex-funn

De som følger meg på bloggen vet at jeg er utrolig glad i Fretex, loppemarked og Finn.no.  Jeg har alltid vært litt svak for kvalitet, og det er lett å gjøre gode bruktfunn.  Vi forsøker å ha en gjennomført stil på innredning og interiør, og den stilen er ikke like lett å finne i de moderne møbel- og interiørbutikkene. Kall meg gjerne sær. Halvparten av dere som leser dette ser nå for seg hjemmet vårt som et salig kaos av lurvete gamle ting, mens andre ser for seg chaby-cheek. Ingen av delene stemmer. 

Tilbake til gårsdagens Fretex-funn. Det var denne fine te-kjelen. Den er fre Willeroy & Bosch, og tilhører jule-serviset jeg samler på.

For noen år siden, da jeg satt i styret til Helseforetaket, og fikk styrehonorar på rundt 45.000 utbetalt i  desember i tillegg til julelønna kjøpte jeg dyre tallerkener, juletallerkner, så jeg har til den delen av slekta som pleier å samles hos oss på julaften. Ideen er å kjøpe til en tallerken eller to år for år etter som familien vokser med forhåpentligvis svigerbarn og barnebarn.  

I går det jeg altså te-kjelen på Fretex. Den kostet 1/3 av prisen som jeg måtte betale hvis jeg bestilte den over nett. Du kan tro jeg var lykkelig.

 

 

I denne søte julebordstid….

På lørdag skal vi ha julebord.  Vi skal ha det i garasjen til Bjørgum. Det er greit, det er visst både lys og varme der. Vi kunne velge om vi ville ha ribbe eller pinnekjøtt. Jeg valgte ribbe og har vpsa 275,- kroner til komiteen for det.  Ønsker jeg drikke til maten må jeg ta med det selv. Det er og greit.  Jeg arbeider i et offentlig sykehus. Det er klart at vi ikke må ta penger som kunne være brukt til pasientbehandling å bruke på julebord for de ansatte. Fellesskapets midler må brukes til felleskapets beste. Dessuten blir julebordet for oss ansatte sponset med 100,- kr pr. person. Det ble i det minste det i fjor. Sikkert sånn i år og.  

De nærmeste lederne våre hadde to dager på hotell for 14 dager siden. Viktig å bygge kultur. Det gjør man jo ikke på møterom med dårlig luftkvalitet.  Jeg unner disse lederne hotellovernatting og god mat. Mellomleder på sykehus er en tøff jobb. Som tillitsvalgt får jeg og påspandert lunsjer og hotellovernattinger med jevne mellomrom. 

Styret, de som bestemmer – eller tror de bestemmer – får lunsj på alle styremøter. De har sånn ca 10 styremøte i året. De har og en eller to styresamlinger i året – på Hotell med overnatting og middag. Jeg vet det, jeg har selv sittet i styret. Til jul unner de seg en bedre middag på restaurant. Da har de hatt den tøffe jobben med å vedta budsjettet. Vedta å utsette kjøp av kritisk medisinsk utstyr, ledighold av stillinger eller “effektiviseringskrav”. Effektiviseringskrav betyr at vi som jobber på gulvet må løpe litt for…. jeg mener jobbe litt klokere. Hva de mener med det å arbeide klokere er jeg litt for dum til å forstå. Men jeg forstår at det betyr at vi blir færre om å gjøre den samme arbeidsmengden, eventuelt at vi blir like mange som før men får økt arbeidsmengde. Men dette innlegget skulle ikke handle om arbeidsmengde. Det skulle handle om bruk av fellesskapets midler. 

Stortingspolitikerne. De som sitter nesten helt øverst på toppen, liker i likhet med folka jeg jobber sammen med litt fest og moro. Noen mer enn andre.  Frp sin stortingsgruppe brukte i 2017 26.000,. kr pr representant.  Det blir en grei middag i uka på hver det.   Og før noen kommer drassende med Rødt og hva de brukte, jeg har forsøkt å finne det ut, men forgjeves. I og med at det er 2017 tallene det diskuteres i media for tiden, regner jeg med at Rødt ligger langt nede på lista.  Vi har kun en representant, og han satt jo bare på stortinget i 3 måneder, så så veldig mye håper jeg ikke han har fått brukt opp.

Julebordet på lørdag blir bra. Det er en fin gjeng, og folk skal ha med seg både fele og gitar.  For meg er det helt greit å betale gildet selv.  Helt greit at penger går til pasientbehandling i stedet for fest og moro.  
Skulle ønske andre lengre opp i systemet så det på samme måte, ja når det gjelder dem selv og – ikke bare oss på gulvet