Av innlegget Friskt ute i går kan en kanskje få det inntrykket av at denne kjerringa syter og bærer seg over å være ute bare fordi det er noen minusgrader. Det gjør jeg ikke. Det kan fort bli både 10 og 20 kuldegrader og mer til her jeg bor. Det jeg protesterte på var at noen mente det var deilig!
I går var det ingen blå himmel, og ingen høstfarger. Bildet over er tatt sånn ca en kilometer fra der jeg fotograferte treet på tirsdag. Dette er tatt dagen etter. Etter at høst er blitt vinter. Og ja, kjerringa er ute på tur selv om snøen laver ned.
Det var ikke så kaldt på onsdag. Snø betyr skyer, og da er det gjerne mildere enn når det er klarvær på denne tiden av året.
I det minste inne i skogen. På de åpne jordene kjente man snoen og snøen som føyka rundt oss.
men vi var ute på tur for det.
Det går mot desember og førjulstid. Jeg kan godt ha snø på denne tiden av året, og så kan det heller bli en tidlig vår. Helst i januar.
Noen ganger kommer motløsheten sigende som tåke. Den fyller deg og alt blir grått. Grått og trist. Det er som om hver pore fylles av håpløshet, motløshet.
Det er lett å føle på den motløsheten. 2 år med pandemi ble avløst av kriger og dyrtid. Jula står for døra, og den tiden som liksom skal være den beste i året blir kanskje enda tristere for den som allerede sliter. En ting til som man ikke klarer å leve opp til.
Jeg ønsker at vi skal bruke desember til å bringe lys inn i våre egne liv, og i andres.
Det skal ikke så mye til Et smil og en hyggelig kommentar kan endre dagen. Å bli sett gjør godt. Å bli inkludert i fellesskapet, i varmen. Om det så bare er et smil og et nikk fra sidemannen på bussen.
La ikke desember fylles av så mye stress og mas at vi glemmer å se hverandre, se våre medmennesker.
Mørke er aldri så svart at det ikke er plass til en stjerne.
Livet er aldri så svart at det ikke er plass til et lite lyspunkt.
Så du som sliter i mørket og håpløsheten, se etter stjernene. Etter disse små lysene. De er kanskje ikke nok til å lyse opp mørke, men de er sterke nok til å tenne et ørlite håp.
Hvis du vil.
Så la oss bruke desember til å være små lys for hverandre. Være stjerner som skinner.
Og for deg som ikke orker å skinne, forsøk å se stjernene som skinner på din vei. De små lyspunktene som forsøker å gjøre veien din litt lysere, selv om den fremdeles er svart.
Du vet du har et valg.
Du kan velge å lukke øynene for de små lyspunktene som finnes. Bøye nakken og se ned i den mørke, svarte asfalten. La deg omslutte av mørke.
Du kan lete etter mer mørke, eller du kan lete etter de små lyspunktene. Lete etter stjernene.
I går leste jeg et blogginnlegg som virkelig gjorde inntrykk på meg. Sånn på ordentlig. Det var dette innlegget fra Bloggeren Fotavtrykk. Hun skriver at hun er veldig, veldig sliten.
Jeg er sliten av systemet (som ikke virker), av samfunnet. Jeg er sliten av politikk. Av penger. Jeg er sliten av symbolikk og fasader. Av at alt skal virke så flott og perfekt utad, men så er det slett ikke dèt. Jeg blir ekstremt sliten av at noen som har mye fra før får enda mer, og de som har lite får enda mindre. Mest av alt blir jeg sliten av grønnvasking og alle som bruker “det grønne skifte” og klimakrise til sin fordel. Fordi det er penger og profitt som kommer først. Mennesker blir lurt av griske folk som vil ha mer penger i kassa, og berømmelse, heller enn å faktisk bry seg om natur og miljø.
Jeg er ingen stor miljøverner. Kunne helt klart gjort mer. Likevel er det noe gjenkjennbart i det Fotavtrykk skriver. Det å være så engasjert i en sak brenne for noe med et ekte engasjement. Og så, tross iherdig innsats, ikke føle at det hjelper i det hele tatt. At samme hvor mye du forsøker så hjelper det ingen ting. Jeg har en gang i tiden forklart det som å ta løpefart å skalle hodet i murveggen gang på gang.
Man blir sliten av slikt. Sliten og utbrent. I tillegg får man hodepine.
I likhet med Fotavtrykk blir jeg lei, eller kanskje mer sint, av alle som bruker “det grønne skifte” eller “bærekraftig” for å trumfe gjennom sitt syn i saker, når det de brenner for overhode ikke har noe med miljø å gjøre. Men bare hvordan man kan oppnå mest mulig fortjeneste. Nyeste eksempel. En arbeidsgiver ønsker å mangedoble parkeringsavgiften for de ansatte for å bidra til grønn mobilitet, mens det se i virkeligheten ønsker er å la de ansatte ta av egen lomme å dekke deler av underskuddet i bedriften.
Jeg er absolutt ingen miljøaktivist. Ikke er jeg opptatt av symbolpolitikk heller. Som båndtvang for katter eller størrelsen på soft-is. Men skog og natur betyr mye for meg. Jeg må en tur ut i skogen med ujevne mellomrom.
Jeg har fulgt bloggen Fotavtrykk en stund, og jeg synes hun har en pragmatisk innstilling til det å bevare naturen. På bloggen sin forteller hun om seg selv og sitt syn:
Jeg er slett ikke stereotypisk, jeg tror miljø og klima er kompleks og sammensatt. Jeg er f.eks ikke for vindmøller, og jeg tror heller ikke at det er elbiler og veganisme som skal redde oss fra klimakrisen.
Det at hun ser at miljø og klima er kompleks og sammensatt viser at bloggeren har en klok tilnærming til miljø-problematikken og ikke kaster seg på lettvinne løsninger som enten er urealistiske å gjennomføre eller som vil få andre negative konsekvenser for miljøet enn de man prøver å løse. Som med vindmøller. De gir kanskje energi som forurenser mindre enn gasskraftverk og olje, samtidig hakker de i hjel en mengde fugler og ødelegger landskapet.
Jeg synes det er vondt når et menneske som brenner for noe er i ferd med å bli utbrent fordi man føler at man ikke blir hørt, at man ikke når frem.
Så hensikten med dette innlegget er vel å fortelle Fotavtrykk at hun når frem. At selv om det kanskje ikke synes så godt så blir hun hørt. Det gjelder å ikke gi opp. Roma ble ikke bygget på en dag. Det tar og tid å redde naturen og kloden. Man kan ikke forvente en revolusjon men håpe på en evolusjon. En sakte utvikling til noe bedre. Der tror jeg Fotavtrykk har større påvirkningsmakt enn hun kanskje ser akkurat nå. At hennes fornuftige og pragmatiske innstilling når inn, selv om det tar litt tid.
Jeg håper og at mange av mine lesere går inn på bloggen til Fotavtrykket. Det er en blogg som er verdt å lese.
Jeg tror og at noen gode tilbakemeldinger på at det hun skriver er fornuftig, at hun når frem, kunne være bra.
Det er godt å føle seg sett og hørt. Det kan bidra til at et menneske som brenner for en sak ikke brenner helt opp.
Det var en flott dag i går, før det begynte å snø. Så selvsagt ble det tur med hundene. Se, bare på bilde for en fantastisk dag det var. Det er ikke alltid november bare er grå og trist. Dette bildet er tatt 28. november på Ringerike.
Men du hvor kaldt det var! Minus 9 beit godt i kinnene, spesielt fordi vi gikk nær en åpen elv og i åpent lende hvor snoen fikk godt tak. Deilig og friskt! skriver Vibbedille om turen hun gikk borte på Stavanger-kanten. Jeg nøyer meg med å si at det var friskt. Synes ikke minus 9 er direkte deilig. Og ja, vi hadde klær på. Vi er gamle speidere begge to, både Gamle Gubben Grå og jeg. Vi kan å kle oss på tur.
Det ble ikke den lengste turen, men er det ikke så at hvert skritt teller?
Vel, man får i det minste naturlig friske roser i kinnene etter en slik tur i kulda.
Et par, tre timer senere begynte det å snø. Lette fine snøfnugg. Det har og snødd i natt. Om det fremdeles gjør det vet jeg ikke. Det er fremdeles mørkt ute. Har ikke gått ut for å undersøke. Er ikke så opptatt av snø.
Jeg tar meg heller en stor kopp te og venter på at det skal lysne, så legger jeg dagens planer etter det. Men det blir nok en tur ut i dag og,, snø eller ikke. Har man hund så må man det.
Et kommentar-innlegg i lokalavisa får meg til å reagere. Innlegget kan du lese i sin helhet her.
Kommentarskriveren har vært på sjekkeren i sommer. Det svarte ikke helt til forventningene, og hun tar i denne kommentaren et oppgjør med Fuck-boys på førti som bare er ute etter sex, men som gir seg ut for å være interessert i et seriøst og langvarig forhold.
En fuckboy er et begrep som ofte brukes om en gutt eller en mann som ligger rundt. En fyr som forteller deg det du vil høre og sender litt blanda signaler. Inntil han overraskende dumper deg. skriver skribenten. Og ja, jeg forstår at det føles vondt å bli dumpa. Men er det ok at avisen lar ei forsmådd dame få spalteplass for å henge ut en fyr som har dumpa henne?
Og er det bare menn som leker med kvinners følelser på den måten, eller kan det tenkes at det finnes Fuck-fruer og?
At menn i 20-åra oppfører seg på denne måten, kan jeg til en viss grad forstå. De er unge og uerfarne.fortsetter skribenten. Og ja, noen slike opplevelser hører vel ungdomstiden til, for begge kjønn. Og ja, jeg klarer utmerket godt å huske hvor vondt det var å bli dumpa da en var ung. Sikkert like vondt i voksen alder, men burde ikke en voksen kvinne ha erfaring nok til å plastre sine sår og gå videre? Vite at å bli dumpet i begynnelsen av et forhold er ikke verdens undergang. Det finnes flere fisk i havet.
At det finnes Fuck-boys eller rundbrennere på både 30, 40 og 50 burde ikke komme som overraskelse på noen. Og vet du? Jeg tror fremdeles de finnes i begge kjønn.
Jeg har kanskje vært naiv. Jeg har nemlig tenkt at en voksen mann på min alder, med god utdannelse og jobb, som virker smart og oppegående – som attpåtil har barn han tar vare på – vet at det ikke er spesielt greit å manipulere og lure noen. skriver skribenten – og jeg svarer et høyt og rungende JA! For man må være relativt naiv, for ikke å si enkel i topplokket hvis man tror at en mann ikke kan være en rundbrenner bare fordi han har utdannelse, jobb og barn.
Er det ikke lettere å bli blendet av en slik person enn hvis du møtte en fyr i førtiåra som ikke hadde barn, ikke jobb, ikke utdanning og fremdeles bodde hjemme hos Mamma? Jeg tror de sliter langt mer på dating-fronten og nok sjeldnere er rundbrennere. Rett og slett fordi de ikke appellerer til like mange fruer ute på frierier.
De har ikke like mange de kan velge og vrake i.
Den kvinnelige skribenten har altså datet en fyr som virket seriøst. Han var tydelig på at han ønsket noe langsiktig. Og derfor, og antakelig fordi det var noe med personen hun likte så ble det noe mer enn bare den første lunsj-daten. Lange telefonsamtaler og chatter. mannen virket interessert i henne som person. Og hun ble interessert i han.
Men så ble det ikke helt slik hun begynte å drømme om.
Noe skar seg, Og hun er ensom tilbake.
Det er nemlig utrolig ydmykende å bli offer for dette fuckboy-opplegget. Å forstå at du har blitt utsatt for løgner og manipulasjon, og at vedkommende slett ikke var interessert i hjertet ditt, men snarere andre kroppsdeler. Å sitte tilbake med både knust hjerte, følelsen av å ha blitt utnyttet og å ha vært dum, det er rett og slett en ganske kjip greie. Og det verste av alt – hvordan skal man kunne stole på noen neste gang, som kanskje er oppriktig interessert og har gode intensjoner?
Hva som konkret skjedde mellom dem skriver hun ikke noe om. Kanskje var han en drittsekk som aldri tok kontakt etter første ligg. Kanskje var det andre ting som gjorde at han trakk seg vekk. Kanskje fant han ut at det ikke var helt dette han ønsket. Kanskje ble hun litt sånn krampaktig kjærest. Du vet, borrelås typen. Kanskje gikk ting litt for fort.
Det kan være hundre grunner til at et forhold tar slutt før det egentlig har begynt. Hundre andre grunner enn at mannen er en rundbrenner uten tanker og ønsker om noe annet enn å ligge rundt.
Noen ganger kan vi kvinner også kanskje gå litt i oss selv. Det var ikke deg, det var meg. kan ofte være en sunn innfallsvinkel. Jeg ville for mye. Jeg gikk for fort frem. Jeg skremte han vekk.
Eller kanskje var det bare ikke ment to be. Sånt skjer.
Og så tilbake til spørsmålet i overskriften. Er det å være en rundbrenner, det å ønske seg uforpliktende sex noe som bare ligger for menn, eller kan det tenkes at det også finnes Fuck-fruer?
Å nei og nei og nei!!! Det er en svart dag for Kjerringa i dag. Ja, det er en umåtelig trist dag. Det er nesten så jeg vurderer å sette meg ned å gråte store krokodilletårer, og da er det ille. Jeg mener denne kjerringa er egentlig ikke noen gråtekone. Men i dag føler jeg for å sukke, stønne og klage litt, eller ikke bare litt. Jeg vil klage, sukke og stønne mye! Huff og huff og huff!!!
Det er sikkert noen som mener at jeg går Allan i næringa med denne jamringa, og kanskje er det nettopp det jeg gjør. Eller kanskje ikke. Mannfolk jamrer jo for ingenting. Når vi kjerringer derimot tar til å jamre å uffe oss, ja da er det virkelig ille.
Lista over I-landa problem jeg kan sitte å jamre og sutre over mens den ene krigen verre enn den andre raser i verden er lang.
Det er november og umåtelig lenge til vår. I år kom den siste snøen i mai, bare nevner det. Det er et halvt år til mai.
Det kom snø i går. Slikt hører jo november til, og annet er kanskje ikke å forvente, Men det er jo lov å håpe, ikke sant? Alt dette maset om klimaendringer og menneskelig påvirkning. Vi kunne da i det minste fått en november uten snø, is og kulde, Er det for mye å be om? Men MDG er mer opptatt av å sette bjeller og bånd på katten enn å ta ansvar å avskaffe vinteren slik de har gnålt om i årtier.
Så har jeg vondt i det f*** ribbeinet som jeg knakk for halvannen uke siden. Det skal ikke mye bevegelser til før jeg kjenner det. Det er nok med å puste, for ikke å snakke om å hoste eller le.
Det siste går bra. Det er ingen grunn til å le. Det er en umåtelig trist og svart dag.
Så har vi selvsagt Gryxen Awards denne prisutdelingen for bloggerne på blogg.no som kommer nå i desember. Jeg var jo så heldig å vinne pris der både i 2021 og 2022. I 2021 ble jeg kåret til Årets røde dame. og i 2022 til årets politiker. Og selvsagt hadde jeg håp om å motta en pris i år også. Men hva har skjedd? Jo konkurransen om disse hedersprisene har blitt hardere. I grunn bare positivt. Jo hardere konkurranse, jo gjevere pris å vinne.
Men Gryxen juryen, altså Gry, har halvert antall priser. Kategorier som “Årets røde dame” og “Årets politiker” er borte. Umåtelig dumt, for i de kategoriene var jeg en selvsagt vinner så og si uten konkurrenter.
Nå er det kategorier som Årets business, Årets mamma/pappablogger, Årets stjerneskudd (altså nykommer med suksess), Årets gledesspreder, Årets forbilde, Årets fotoblogger, Årets livsstilsblogg, Årets meningsytrer, Årets matblogger, Årets DIY, og Årets mote/ skjønhetsblogger. Jeg mener det er lettere å finne en kategori hvor denne kjerringa ikke hører hjemme enn å finne en kategori hvor hun er en soleklar vinner.
Årets skjønhetsblogger, eller Årets Mammablogger man behøver liksom ikke være rakettforsker for å skjønne at det ikke blir meg.
I tillegg har Gry tatt enda et grep. Hun er ikke lenger enerådende og eneste jurymedlem. Det gjør det vanskeligere å få smisket, bestukket eller på annen måte manipulert seg til en pris. Manipulerte bilder for å fremstille oss som bestevenner er liksom ikke veien å gå. Gry har nemlig opprettet folkejury. Hvem som helst kan bidra med nominasjoner og stemmer.
Du stiller liksom ikke sterkt når du har brukt bloggkarrieren din på å skjelle ut og herse med medbloggere. Hvem vil stemme på ei frittalende kjerring som er like kritisk til det du skriver selv om hun har funnet ut at du er en hyggelig person?
Folkeavstemning – valg. Jeg er Rødt politiker. Jeg vet av erfaring at det sjelden gir maks uttelling for ei rød dame. Det er ikke der blodfansen finnes.
Likevel er jeg, tro det eller ei, nominert i to klasser. Årets meningsytrer og veldig overraskende Årets Fotoblogger.
Vil du være med å stemme på meg eller andre bloggere gå inn her eller her. Er du av de som liker litt mer hemmelig valg og ikke ønsker å publisere i et kommentarfelt hvem du stemmer på eller nominerer så kan du sende dine stemmer og nominasjoner til [email protected].
Jeg tar hjertelig i mot hver stemme jeg kan få.
Klikk deg gjerne inn på gamle innlegg og les hva denne kjerringa har skrevet om i løpet av året. Det finnes noen gode innlegg blant en del mindre gode.
Jeg er glad både for stemmer, men ikke minst for klikk.
En siste grunn til at jeg ser litt mørkt på det i dag er at jeg er helt nede på en 14. plass i dag med bare 720 sidevisninger. Sånn går det når jeg brukte mesteparten av gårsdagen på å ligge på sofaen under pelspleddet å synes synd på meg selv i stedet for å produsere blogginnlegg.
O sukk og stønn og stakkars, stakkars meg.
(Hvis noen nå skal påpeke at jeg har lånt noen formuleringer av Allan sitt innlegg så stemmer det. Jeg mener, hvis en mann klarer å uttrykke så og si akkurat det jeg føler og tenker, så må det da være lov med gjenbruk)
Jeg har sovet dårlig i natt. I natt igjen. Ribbeinsbruddet plager meg mest på natta. Jeg sliter med å finne behagelige stillinger og er våken mange ganger hver natt. Kroppen er stiv og vond når jeg kreker meg ut av senga, og det gjør vondt å få tredd føttene inn i raggsokkene.
Inne på kjøkkenet starter dagen med å finne vannglass og pillebrett og ta dagens første dose med medisiner. Så skrur jeg på radioen. P1. Klokka er 6 og det er fremdeles mørkt ute.
Hvis noen hadde observert meg denne morgenen, og de fleste andre morgener, hadde det vært tydelig for de fleste at denne kjerringa er over den første- og muligens også den andre ungdom.
Jeg fortsetter med å trakte meg en kopp te. Den gule “vanlige” fra Lipton, skriver liste over ting jeg har tenkt å gjøre i dag. Ikke avtaler fra en avtalebok men klesvask, vanne stueplanter og starte støvsugeren. Så klikker jeg meg gjennom bloggtopplista. Leser om barndomsminner, kjøttgryte og hva folk har i kjøkkenskapene. Og så – så blir det bråstopp!
Det er jo litt rart å ha blitt så gammel. skriver Lilla sjel.
Jeg stopper helt opp fordi jeg har ikke hatt inntrykk av at denne bloggeren er så gammel. Jeg sjekker i “om-delen” på blogg. Hun er litt eldre enn meg. 63 år. Man er da ikke gammel fordi om man har fylt 63? eller er man det? Er man gammel når man som jeg er 57? Jeg ser ikke på meg selv som gammel.
Hvor har livet blitt av? fortsetter Lilla sjel. Men livet har vel ikke blitt borte? Livet er her og nå. Livet er dagene som gikk, men livet er da i høyeste grad også dagene, ukene, månedene og årene som kommer!
Det er alt for tidlig å sette seg til i gyngestolen og snakke om livet som noe som er over.
Gruelig skummelt at vi er inni vår siste epoke i livet, skriver Lilla sjel lenger ned i innlegget.
Siste epoke? Jeg er ikke døende ennå – og det tror jeg ikke Lilla Sjel er heller. Statistisk sett har vi vel en 20 – 30 år igjen her på jorden begge to. Litt tidlig å resignere.
Joda, livet mitt har endret seg. Jeg lever et liv som minner om en pensjonisttilværelse. Men livet, livet er ikke over selv om arbeidslivet slik det var er over. Livet har vist oss at vi vet ikke hva morgendagen vil bringe. skriver Lilla Sjel. Det er jeg enig i. Det har livet vist meg og. Men den bevisstheten har jeg levd med i mange år. Jeg var 27 år da jeg mistet Tiril i krybbedød Hun var en måned gammel. Min beste venninne ble bare 33 år.
Ingen vet hva morgendagen vil bringe. Det vet du ikke når du er 60, men det visste du heller ikke når du var 20.
Det at vi ikke vet hva morgendagen vil bringe er jo bare en enda større grunn til å få mest mulig positivt ut av dagen i dag.
Det er ikke bare Lilla Sjel som tenker slik. Stadig møter jeg mennesker på min egen alder som liksom er så bevisst at de begynner å bli gamle. Det overskygger liksom alt, definerer dem som person. De er liksom bare gamle, alt det andre de en gang har vært hviskes langsomt bort. De kan godt være med på å mimre om ungdomstid og tidligere tider, men de har liksom ingen planer for fremtiden. Spør jeg hva de skal gjøre neste sommer får jeg til svar at de vet ikke. De får se an hvordan helsa er. Ja, de har helseutfordringer de som meg, men ikke slike som legger så store begrensninger på hva de kan foreta seg.
Ikke vanker jeg i et miljø hvor en bør komme opp med dyre ferieplaner heller. Jeg snakker ikke om tur til India eller å bestige Kilimanjaro. Jeg lurer mer på om de har planer om å dra på hytta, ta en tur med danskebåten eller en Harry-tur til Strømstad.
De minner om min gamle grandtante. Vi sto og vasket opp etter middagen da jeg spurte henne om vi skulle dra på sykehuset og besøke søsteren hennes når vi var ferdig med oppvasken. Svaret fra Grandtante var Ja, hvis vi lever så lenge. Forholdsvis frisk og rask sto hun ved oppvaskbalja og vasket kopper og tallerkener, likevel tok hun forbehold om at hun kanskje ikke levde lenger om et kvarters tid.
Jeg forstår at livet kan endre seg, at ting kan skje slik at man ikke får gjennomført de planene man har, men det er da ingen grunn til å slutte å planlegge, drømme og sette seg mål for hva man har lyst til å gjøre?
Jeg har ikke tenkt å sette meg til i gyngestolen og vente på at livet skal ta slutt. Jeg har masse jeg fremdeles vil oppleve. Jeg vil leve livet i et litt roligere tempo, ta meg tid til å få med meg alt fra årstidene som skifter til små hverdagslige gleder. Å nyte sitt otium er det noe som heter. Jeg tror det er en bedre innstilling enn å lengte etter sykehjemsplass og opium.
En ny deilig dag. Vi har vært ute på tur med hundene. Trasket av gårde en tur som viste seg å bli 5 km lang. Jada. Det var både puls og pust, men jeg merker at jeg er sprekere enn jeg var i fjor – eller i våres. Får ikke like mye puls og pust i stigningene. Nå gikk vi ikke i så mange stigninger, og jeg var vel halvdød hvalross på land senest i starten av uka etter en stigning, så ta det med bedre form med en liten klype salt. Jeg følte det i det minste slik i dag, og det er en god følelse.
Sola skinte. Man må nesten benytte slike dager ute når man har muligheten.
Når man så flater ut på sofaen ved et sprakende peisbål etterpå har man verdens beste samvittighet – og røde roser i kinnene helt uten bruk av sol-pudder eller annen sminke. Sover godt gjør man og.
Gamle Gubben Grå lagde middag. Varmet opp restene av suppelapskaus kokt på svineknoke som vi hadde på fredag. God mat som passer perfekt i november.
En flott søndag og en flott helg går mot slutten.
Nå er det fire uker til jula ringes inn. I uka som kommer begynner Drømmehuset langsomt og uten stress å pyntes og gjøres klar for julefeiringen. I fjor var det jul uten stress som var målet for Gamle Gubben Grå og meg. Vi lyktes vel sånn passe.
I år har jeg tenkt å vise at det går an å lage en god og trivelig julefeiring uten å ruinere seg. Jula handler om så mye annet enn det rent materielle. Og, fremdeles er det utrolig mye kos og julestemning som er helt gratis.
Følg oss gjerne i vår lille “adventskalender” som starter på fredag.
Greia er nemlig at jeg også innehar en side ved min persona som innebærer at jeg er regelrett allergisk ovenfor idioti.
Sitatet over er hentet fra innlegget til Gry, og da jeg leste det tenkte jeg at ja, ja, slik er det! Jeg er også allergisk mot idioti. Sånn har det alltid vært. Jeg får en innvendig kløe og blir fysisk uvel når jeg møter på idioti. Som i det tilfelle Gry tar opp. Rasmus Hansson ønsker å verne naturen ved å hindre prosesser som er helt naturlig. Eller sagt på en annen måte, verne naturen mot seg selv.
Vi kan like det eller mislike det, men det er relativt naturlig for en katt å drepe en mus, ei rotte eller en fugl. Det var og en av grunnene til at mennesker begynte å holde seg med katter her i landet. De ville holde bestanden av mus og andre skadedyr nede.
Man kan selvsagt ønske seg en ideell verden hvor alle skapninger, mennesker som dyr, lever i fredelig sameksistens og ingen dreper hverandre. Men er det egentlig realistisk, og hvordan ville verden etter hvert bli seende ut da?
Hvis katter blir satt i bånd og rever oppdratt til ikke å drepe mus og andre gnagere hvor mange mus og rotter ville vi da få?
Formeringen hos mus og rotter, såkalte murider, kan enklest beskrives som rask og rikelig. De kan formere seg sesongmessig eller hele året, avhengig av klima og næringstilgang. Drektighetstida er rundt eller drøyt tre uker for mange arter, for noen fire uker. Kullstørrelsen er ofte mellom fire og åtte unger, noen arter kan få et dusin unger eller endog flere i kullet. Hos husmus kan unger som blir født tidlig på året forplante seg samme sommer, to til tre måneder gamle. Mødrene kan pare seg igjen kort tid etter fødselen.
Murider altså mus og rotter har stor dødelighet og kort levetid. Kun en liten del av bestanden, 5–10 prosent, overlever til neste sommer. Dødeligheten bestemmes i stor grad av predasjon og ugunstig vær.
Hvis du ikke kjenner til det fancye ordet predasjon så er det når en organisme (en predator) spiser hele eller deler av en annen organisme (et byttedyr) som er i live inntil predatoren går til angrep.
Altså at katter, eller rever jager og dreper mus og rotter.
Tar du vekk faktoren predasjon og får et par sesonger med gunstig vær ville bestanden av mus og rotter eksplodere.
Med katter i bånd er det ikke bare småfuglbestanden som ville ta seg opp. Det ville og bestanden av skadedyr.
Det er et stort problem at murider spiser av våre avlinger, både før og etter høsting. Enkelte år går den årlige svingningen i bestanden over til en voldsom økning, bestanden kan mangedobles på kort tid. Dette skjer spesielt i jordbruksområder, der tettheten kan blir 1000 dyr per hektar. Frø av korn, ris og mais er like god mat for murider som for mennesker, det samme er rotknoller og grønnsaker.
Arter i musefamilien er også bærere av mange sykdommer, og deres nærhet til mennesker i jordbrukslandskap utgjør en risiko for smittespredning. Hele 60 forskjellige sykdommer er oppdaget, flere av disse kan ha alvorlige konsekvenser for mennesker. Et eksempel er bakterien Yersinia pestis, som ga oss svartedauden. Murider kan også gjøre skade ved å gnage på ting, som elektriske ledninger. Husmus og brunrotte lever i stor grad i byer og bebyggelse, der de ernærer seg av søppel og avfall.
Vi kan godt sette katta i bånd og redde livet til 7 millioner småfugl slik Rasmus Hansson tar til orde for. Men det vil bety at vi samtidig redder livet til 7 millioner hurtig formerende mus og rotter og.
Det vil gå ut over matlagre, elektrisk infrastruktur og menneskers helse. Er det en pris Rasmus er villig til å betale?
Eller er det greit noen ganger at naturen går sin gang uten MDG sin inngripen?
Tenk jeg er nominert til Gryxen Awards 2023, og det i hele to kategorier! Både som årets sterke mening og foto. Jeg bukker og takker for nominasjonen og har funnet frem de røde glassene. Det er en ære bare å bli nominert, og det til og med i to klasser!
Jeg gnikker og tørker støv av glassene. Skulle man bli så heldig å nå opp i en av kategoriene må en jo ha stettglass klare for vandring på den røde løperen.
Eller er det ikke slik at alle nominerte vandrer oppover den røde løperen på Oskar utdelingen, Vixen og alt sånne kåringer? Jo, det mener jeg bestemt. Så her holder det ikke med stettglass. Her må det og skaffes en rød løper før kåringen starter.
Hvis noen ønsker å nominere eller stemme på meg gå inn på innlegget her og stem i vei. Jeg er selvsagt glad for alle stemmer jeg måtte få. Konkurransen er hard for det er utrolig mange gode bloggere i alle kategorier.
