I dag følte jeg for å gå tur med hundene et annet sted i den hjemlige hundremeter-skogen. Kanskje ikke først og fremst for å gå så veldig langt. Det er varmt både for hunder og kjerring. Valget falt på Soknedalens skoger, nærmere bestemt Strømsoddbygda.
Jeg kjørte til Strømsoddbygda kapell og parkerte der. Så gikk vi en tur derfra og oppover mot – jeg tror det heter Bråta, eller noe slikt. Det var ikke den lengste turen. Verken hundene eller jeg følte for det i varmen. Ruslet bare litt rundt. Nøt skogens ro og frisk luft.
Dere kjenner meg. Finner jeg en kirke, eller et kapell, må jeg finne ut litt mer om den.
Planen om å bygge kirke i Strømsoddbygda ble tatt opp 1942, da en kommunal byggekomité ble oppnevnt. Det ble gitt tømmer til bygget og tomt til kirken av gården Aure. Bygget ble reist i løpet av 1953, og 6. oktober 1957 ble kirken innviet.
Kirken ligger ca. 24 km nord for Sokna. Du tar av i Sokna sentrum, retning Strømsoddbygda. Den ligger på en rydning i skogen på vestbredden av Strømsoddelven. Kirkegården er omgitt av tømret gjerde.
Kirken er laftet opp av tømmer på grunnmur av bruddsten. Tømmerveggene er laftet opp av jevnt og stort tømmer som er brunbeiset utvendig og lakkert innvendig.
Alteret er laget av en furustamme. Døpefonten er laget av en halvert trestamme. Prekestolen er dannet av en hul trestamme. Klokken har Innskrift: «Gud til ære gjennom Skogenes stillhet». Det er en helhetlig tanke gjennom bygget og interiøret i dette kapellet her det ligger langt inne i skogen.
Kirken har 100 sitteplasser. I kirka er det et lettveggsystem. Dette gjør at alter, prekestol og døpefont kan pakkes bort bak lettveggsdørene.
Jeg har aldri vært inne i kapellet. Det har jeg lyst til en gang. Jeg får følge med og se når det er Gudstjeneste der.
Allan har et interessant innlegg i dag om unionsoppløsningen i 1905. Det er 120 år siden den i dag. Det er jo verdt å markere med et blogginnlegg. Innlegget til Allan er interessant, og selv om jeg er ganske glad i historie og mener selv jeg kan ganske mye om unionsoppløsningen lærte jeg ett og annet nytt.. Jeg synes absolutt du bør ta deg tid til å lese innlegget hans. Ta det som en slags markering av 120 års jubileet.
Vi ble selvstendige for 120 år side i dag. Slutt på felles konge. Det synes jeg er bra. Jeg liker Kong Harald. Jeg synes han er en god konge. Nå skal jeg ikke komme med majestetsfornærmelser eller på noen som helst måte snakke ned Kong Carl Gustav av Sverige. Han er sikkert en ok fyr på mange måter. Men hvis man sammenligner Kong Harald med Kong Carl Gustav… Ja, da er jeg glad for at vi har Harald. Det må det være lov å si.
Allan skriver at i unionen med Sverige fikk vi lov å styre innenrikspolitikken sånn noenlunde selv, mens Sverige tok seg av utenrikspolitikken. Han skriver videre at det var misnøye med utenrikspolitikken og ikke minst norske handelsavtaler som var en av årsakene til at vi ønsket oss ut av unionen. Det å få lov til å bestemme over utenrikspolitikken og handelsavtalene. For meg høres det rimelig ut. Herre i eget hus, også utenfor husets vegger. Litt mer betenkelig at relativt mange partier nå ser ut som om de ikke er så fornøyde med den unionsoppløsningen. De skulle ønske at vi var i union ikke bare med Sverige, men også store deler av Europa. Den Europeiske Union, EUsier de og blir blanke og drømmende i blikket.
Vi hadde avstemning om union i 1905, i 1972 og i 1994 hvor mange ganger skal det norske folk måtte si NEI til union før det begynner å demre for en del politikere som Støre, Erna og Guri Melby at folket ikke ønsker union?
Spesielt Guri Melby og Venstre burde ha et helt annet syn på det med union. I følge Allan så begynte partiet Venstre allerede i begynnelsen av 1890-årene å kreve at Norge måtte få egne konsuler og en egen utenriksminister for bedre å kunne ivareta blant annet særnorske handelsinteresser, og at ikke svenskene skulle bestemme sånt. I gjeldende program for Venstre heter det Stem Venstre – for trygghet og fellesskap i Europa. Nå er plutselig union det saliggjørende, og Venstre går sågar til valg på å ha en ny tid- og ressurskrevende EU avstemning nok en gang.
Det viktigste vi kan gjøre med historien er å lære av den har jeg hørt. Så la oss gjøre det. Hvorfor var det så viktig for Venstre med en egen handelsavtale i 1890-årene? Hvorfor var de ikke fornøyde med de handelsavtalene vi hadde i unionen? Det må vel være fordi de trodde vi kunne få til bedre avtaler hvis vi var utenfor unionen enn det vi klarte sammen med svenskene. Kan noen forklare meg hvorfor det samme ikke skulle gjelde i dag? Hvorfor det ikke er bedre å forhandle egne avtaler enn å måtte godta de avtalene andre fremforhandler i Brüssel på vegne av oss?
Venstre gikk i 1890-årene inn for at vi i Norge skulle opprette egne konsuler. Det norske stortinget vedtok det samme – flere ganger. Men kongen som jo var svensk, la ned veto gang på gang. Unionen gjorde at det det norske storting vedtok ikke ble gjennomført fordi unionen la ned veto. Slik vil det og være i en union i dag. EU kan legge ned veto hvis de ikke er enig i saker vedtatt i det norske storting. Dette synes Venstre, Høyre, Støre og en hel del andre politikere at er helt greit. Det har jeg problemer med å forstå.
Christian Michelsen, Norges statsminister i 1905 og en av de som var med å starte Frisinnede Venstre i 1909 var en klok statsminister som spilte et høyt spill da unionen ble oppløst. Når Kong Oscar den andre ikke ville signere vedtaket om norske konsuler, men la ned veto leverte den norske regjering sin avskjedssøknad. Heller ikke den ville kongen signere, med begrunnelse at det ikke ville være mulig å stille noen annen regjering. Statsminister Michelsen og hans menn fremførte da følgende resonnement for kongen;
Statsrådene hadde søkt avskjed og kongen hadde erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering.
Siden det var kongens plikt å skaffe landet en regjering, var kongemakten opphørt å fungere.
Siden det var kongen som bandt unionen sammen, var unionsbåndene nå brudt – av kongen og ikke av Stortinget.
Michelsens plan var at regjeringen nå skulle legge sine embeter i Stortingets hender, og at Stortinget skulle be den fortsette midlertidig og erklære unionen for oppløst. Og slik gikk det. Slike politikere liker jeg. Man må være litt strateg skal en lykkes i politikken.
Unionsoppløsningen i 1905 må nok også ses i sammenheng med den nasjonale vekkelsen i Norge. En gryende nasjonalisme gjorde også sitt inntog i mange land i Europa i andre halvdel av 1800-tallet. Slik fortsetter historielæreren Allan å dosere. Jeg faller litt av på forskjellen mellom fransk og tysk nasjonalisme. Tyskland og nasjonalisme er liksom to ord som sammen gir noen negative tanker. Kanskje ikke rundt århundreskiftet i 1900, men noen tiår senere. Men var ikke den norske nasjonale vekkelsen mer en tysk nasjonalisme enn en fransk en? Slik jeg ser det var vel og det mest riktige i en tid hvor man skulle bygge en nasjon.
Jeg tror det var bra at vi gikk ut av unionen i 1905. Ikke bare fordi jeg liker Harald bedre enn Carl Gustav, men fordi jeg tror på det å være herre i eget hus. Man hadde jo og da en tanke om at man var norsk og at man levde i Norge. Til tross for både unionstiden med Sverige og dansketiden hvor vi var en del av Danmark-Norge, så var Norge et bestet område som nordmenn følte at identiteten sin hørte hjemme i. Vi kan trekke mange likhetstrekk med andre folk og andre nasjoner. Ukraina var en gang for ikke alt for lenge siden en del av Sovjetunionen. De vil ikke tilbake dit. Palestinerne sloss for at Palestina skal bli anerkjent som egen stat.. Og i Norge har vi politikere som gjør hva de kan for å få oss inn i en ny union. Det vekker noen tanker på en dag som denne.
I dag 7. juni er det 120 år siden unionsoppløsningen. En dag som jo burde markeres, feires og tiljubles. Jeg har søkt litt på nett, og finner et arrangement i Aurskog Høland. I det gamle fortet der skal det være en stor markering, men ellers finner jeg ikke noe. Jeg søker regjeringen kalender. Niks. Ingen statsråder eller statsminister skal være til stede ved noen som helst markering i dag. 120 års markeringen av unionsoppløsningen ser ut til å forbigås i stillhet av den norske regjering. Det synes jeg er trist.
Vel, nok om mine betraktninger om dagen. heg er glad vi ikke har Carl Gustav til konge, kunne muligens tenkt meg Volvo men er glad for at vi ikke er i union – og har ingen planer eller ønsker om noen ny unionsinngåelse.
I går fikk jeg en kommentar til innlegget Bli med Kjerringa til….. med forespørsel om jeg ikke kunne lage et innlegg om Stein gård. Jeg liker slike utfordringer, så i kveld fikk jeg ed meg Gamle Gubben Grå og så tok vi kveldsturen med hundene på Steinsletta så jeg kunne få tatt bilder av gården.
Skrive et innlegg om Stein gård… Hvor skal en begynne? Det er ikke mange gårder som har en bygdeborg, en kirkeruin og hodet til Halvdan Svarte i sitt eie. Ja, og så må vi ikke glemme Den grå dame, som visstnok går igjen der. Historien til gården sies å strekke seg et sted mellom 2.000 – 3.000 år tilbake i tid, så det er mye historie å ta av.
De fire kongene; Halvdan Svarte, Sigurd Syr, Olav Haraldsson og Harald Hardråde, har alle en tilknytning til Stein gård. Halvdan Svarte er nevnt i mange historiske kilder som den første med tilknytning til gården. Sigurd Syr bodde også her. Stesønnen hans, Olav Haraldsson, som var sønn til Åsta og Harald Grenske, vokste trolig opp her. Noen mener at Olav Haraldsson, senere Olav den hellige ble døpt her på gården av Olav Tryggvasson. Harald Hardråde var halvbror til Olav Haraldsson, og har også vokst opp på gården.
Jeg skulle gjerne tatt turen opp gjennom bjørke-alléen i kveld. Lett etter restene av bygdeborgen på syd-siden av gården, tatt kirkeruinene i nærmere øyensyn, pustet inn historien og latt kameraet gå varmt. Men dette er en privat eiendom. Det bor folk i husene og gården drives slik gårder skal. Jeg antar de som de fleste andre ikke ville likt å ha en hundeluftende blogger med gubbe luskende rundt på tunet mens bloggeren fotograferte vilt rundt seg. Så dessverre. Lite med bilder fra gården.
Bygdeborgen hadde kanskje ikke vært så mye å ta bilde av. Den skal være ganske nedgrodd og vanskelig å se restene av hvis man ikke vet hvor den er. Den er visstnok fra rundt år 600 e.kr.
Vikingkongene har vi alt vært inne på. Snorre beretter i Heimskringla at Halvdan Svartes hode ble gravlagt i Halvdanshaugen på Stein, en stor gravhaug nordvest for gårdstunet. Halvdan Svarte døde da han gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet. Om hele Halvdan eller bare hodet er gravlagt i den gravhaugen strides de lærde om. .Nóregs konungatal forteller ganske kort at Halfdan ble gravlagt på Ringerike. Ågrip og Fagrskinna B(ca. 1220) presiserer dette til at graven er på Stein på Ringerike. Det er først i Heimskringla at Snorre kommer med opplysningen om at liket ble partert. Her heter det at hodet ble begravet på Stein, og at stormenn fra Romerike, Vestfold og Hedmark tok med hver sin del av kongen for å hauglegge ham i sitt fylke.
Arkeologiske undersøkelser av Halvdanshaugen, gravhaugen ved Stein Gård i 1997–1999 ga indikasjoner på at den kan være eldre enn vikingtiden, muligens så tidlig som 400-tallet. Samtidig kan den vært åpnet senere for å gi pass til en konge som Halvdan – eller bare hodet hans.
Kirkeruinene er av en kirke man tror er bygd på 1100-tallet. Noen hevder den er bygd av Olav den Hellige. Under restaureringen av kirkeruinen i 1924 ble det gjort et funn av mynter under en helle midt i koret. Myntskatten inneholdt 63 mynter. Myntene er av sølv fra før 1035 og av norsk, engelsk og tysk opprinnelse. Om man ikke vet med sikkerhet når den ble bygd vet man at den ble ødelagt av et lynnedslag på 1600-tallet. Da hadde den nok ikke vært i bruk på en stund.
Jeg kunne sikkert skrive langt og lengre enn langt om Stein gård. Men dette er en kort smakebit, Jeg har bare igjen å fortelle om Den grå dame. Spøkelset som visstnok skal gå igjen der.
Sorenskriver Fougner, som stod som eier av Stein Gård på 1800 tallet var nok opptatt av gjenbruk. For han brukte mye stein som han tok fra kirkeruinene på gården til å lage murer i hageanlegget på gården. Da Gamle Gubben Grå og jeg gikk turen vår nede på Steinsletta i dag så vi helt klart murene i hagen nedenfor huset mot jordene. Du ser de på bildet over hvis du ser godt etter.
Det at han tok stein fra kirkeruinene og visstnok og jord fra gravhaugen likte hans mor, gamle fru Fougner dårlig, og hun begynte å vise seg på gården etter sin død,
Det var litt om Stein Gård. En gård med mye historie, som det og er skrevet en egen bok om.
Jeg kan dessverre ikke skryte av at tipp-tipp-oldefaren min var en halshugd drapsmann slik Allan kan. Når jeg tenker meg om så må jeg lete litt i hukommelsen for å komme på hvem samtlige av mine 16 tipp-tipp-oldefedre var. Heldigvis har jeg et sånt digitalt slektstre som jeg kan hente en del opplysninger fra. Så jeg fyller tekoppen til randen og graver meg ned i egen historie. Fin start på dagen.
En oppramsing av alle mine tipp-tipp-oldefedre og når de er født og døde tviler jeg på at vil være spesielt interessert for den jevne bloggleser. Som sagt, lite med mordere og halshugde. Det var mer vanlige folk, husmenn og gårdbrukere. Jeg skal ikke si at de levde kjedelige liv, for det vet jeg lite om, men de skrev seg ikke inn i historiebøkene. I det minste ikke de jeg vet hvem er. Det er et par, tre tipp-tipp-oldefedre jeg ikke kjenner navnene til.
Det som slår meg når jeg slår de opp på slektstreet er at flere av de ble gamle. Det å bli over 90 år var mye på 1800-tallet De må ha levd ganske gode liv. Gode, på den måten at de nådde høy alder. Jeg tror ingen av de var spesielt rike, selv om noen satt bedre i det enn andre.
Tipp-tipp-oldefedrene mine bodde i Søndre Land, Bjoneroa, Gran, Ådalen, Norderhov, Sokna, Hole og Sør-Odalen, hvis noen lurer på hvor denne kjerringa har sine røtter.
Roseslottet, dere vet kunstinnstalasjonen til Vebjørn Sand som til vanlig står oppe ved Holmenkollen, er for tiden på turné rundt i landet. Det å få denne kunsten rundt i landet er en del av Regjeringens markering av frigjøringsjubileet i 2025.
Utstillingen har med et utvalg originalmalerier og originale geometriske figurer fra Roseslottet. På alle stedene vil det og bli vist frem bilder med historier fra området de besøker. I dag var turneen kommet til Ringerike, og Gamle Gubben Grå og jeg måtte jo ta en tur.
For de som ikke kjenner utstillingen Roseslottet er en unik kunstutstilling. Den er en viktig påminnelse om vår egen historie, om krigens ødeleggelser og lidelser, og om motstandskamp og mot. Sentralt i Roseslottet er portrettserien «Historiens ansikter» med tidsvitner fra andre verdenskrig, som Vebjørn Sand de siste årene har reist rundt og møtt og malt.
Alle bildene gjør inntrykk. Hver på sin måte. Portrettene var nok de jeg delte lengst ved. Ikke minst for å lese historien til de som ble portrettert.
Dette portrettet av Traute Lafrenz, for eksempel. Hun var en tysk medisinstudent som var medlem av den antinazistiske gruppen Den hvite rose under andre verdenskrig. Jeg tror vi nordmenn har lett for å glemme at det var anti-nazistisk motstand også i Tyskland under krigen.
Den hvite rose (Die Weiße Rose) var en ikkevoldelig opposisjonell gruppe av kristne studenter i begynnelsen av tyveårene ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München som skrev og distribuerte seks regimekritiske løpesedler mot det nasjonalsosialistiske regimet. I 1943 ble kjernemedlemmene arrestert av Gestapo og dømt til døden av Folkedomstolen og henrettet.
Det var Traute Lafrenz som skaffet til veie mye av papiret som ble brukt til Den hvite roses løpesedler. Hun var og den eneste utenfor familien som møtte opp i begravelsen til Hans og Sophie Scholl, lederne av gruppen, etter at de hadde blitt henrettet 22. februar 1943.
Hun ble selv arrestert 15. mars 1943 og 19. april samme år dømt til et års fengsel. Gestapo innså ikke det fulle omfanget av hennes involvering i Den hvite roses aktiviteter. Hun ble løslatt 14. mars 1944, men allerede to uker senere arrestert på nytt og satt fengslet til krigsslutt.
Etter krigen flyttet hun til USA, hvor hun fullførte legestudiet. Hun døde i 2023, 103 år gammel.
Her er et annet portrett og historie som gjorde inntrykk. Portrettet av Mykhailo Sidelnik.
Mykhailo Sidelnik er fra Ukraina, som under andre verdenskrig var en del av Sovjetunionen. Da Tyskland gikk til angrep i juni 1941, ble han innkalt til tjeneste i Den røde armé, 18 år gammel.
I august 1942, da de tyske styrkene nærmet seg Stalingrad, var Mykhailo blant de sovjetiske soldatene som ble sendt for å stanse dem. Like etter at slaget ved Stalingrad var begynt, ble han omringet og tatt til fange av tyskerne. Deretter ble han sendt til en konsentrasjonsleir i Tyskland.
Et år etter at han ble tatt til fange, ble Mykhailo en av de 100.000 sovjetiske krigsfangene som ble sendt til Norge for å utføre slavearbeid for okkupasjonsregimet. Den 1. august 1943 kom han til Rana, og deretter ble han satt til å bygge Nordlandsbanen over Saltfjellet. Hitler ønsket en sammenhengende jernbane fra Oslo til Kirkenes, og i samarbeid med NSB skulle den bygges ved hjelp av krigsfanger og tvangsarbeidere.
Arbeidet ble utført for hånd, med hakker og spader, og var svært hardt. De bodde i bevoktede fangeleirer, under elendige forhold. Matrasjonene var små, og Mykhailo var alltid sulten. Til slutt veide han bare 30 kilo. Han ble for svak til å gå og å arbeide, og han havnet på sykebrakken. Flere av medfangene hans døde av sult, utmattelse og sykdom, men Mykhailo overlevde så vidt.
Etter at krigen var over, ville Mykhailo returnere til hjemstedet i Ukraina, men da han kom til Sovjetunionen, ble han arrestert. Da han hadde blitt omringet av tyskerne ved Stalingrad, hadde han 15 patroner i riflen. Etter Stalins ordre, skulle han bruke 14 på tyskerne, og den 15. på seg selv. Siden han ikke hadde tatt sitt eget liv, og heller latt seg ta til fange, ble han ansett som en folkefiende som skulle straffes. Etter harde avhør ble han sendt til Sibir, der han ble satt til å utføre straffearbeid i en gullgruve. Etter syv år i Gulag-systemet klarte han å rømme. I 1953 var han endelig hjemme igjen, 12 år etter at han var sendt ut i krigen.
Det var mange flotte portrett og gripende historier av nordmenn og, men jeg fikk liksom ikke noen fine bilder av de jeg forsøkte å ta bilde av. Jeg var absolutt ikke alene på denne utstillingen. I morgen skal Vebjørn Sand male portrett av Fritjof Jørgensen, et lokalt tids-vitne – og en kjent mann her i byen. Han er 93 år.
Dette trykket av et maleri er fra kampene ved Klekken her på Ringerike. Høvdingen har fortalt om de. At de så at Haug brant fra vinduene på gården til bestemoren sin hvor de hadde søkt tilflukt.
Det var en tankevekkende utstilling. V må komme oss til Roseslottet i Holmenkollen og se hele utstillingen en dag. Den skal være der ut 2026 er det nå bestemt. Dette er en slik utstilling som sitter igjen lenge etter at du har forlatt utstillingen.
På Palmesøndag var vi i Hval kirke. Da jeg leste om den i etterkant fant jeg ut at denne kirken samt kirken på Nes i Ådal og i Begnadalen alle var bygd etter de samme arkitekttegningene tegnet av arkitekt Chr. H. Grosch.
Tror du man hadde gjort noe slikt i dag? Bygget tre kirker ut fra samme arkitekttegning? Jeg tviler. Nå er det arkitektkonkurranse og konsulentbistand så millionene flyr lenge før en får besluttet hvordan kirken skal se ut.
Arkitekt Christian H. Grosch var ikke hvem som helst, men en arkitekt som er blitt stående som den ledende norske arkitekten på første halvdel av 1800-tallet. Han satte preg på den unge hovedstaden Christiania med de nye offentlige bygningene: Empirekvartalet, Oslo børs, Norges Bank, Observatoriet, Christiania Theater og bygningene til Universitetet i Oslo på Karl Johans gate.
Grosch studerte fra 1820 til 1824 ved akademiet i København.Ved byggingen av Slottet i Oslo var han tegner under Linstow.
Blant andre bygg han har tegnet i Oslo er Basarhallene og Brannvakten ved Oslo domkirke (1840–1854)og Krohgstøttens sykehus.(1859) Grosch fikk senere ansvar for å gjennomføre Linstows plan for gateanlegget mellom Slottet og byen, med modifikasjoner, likesom han planla Youngstorget og tilgrensende gater og partiet omkring St. Olavs gate og St Olavs plass.
Utenfor Oslo har han tegnet flere kirker og andre bygg, blant annet Gamle Hønefoss kirke som brant i 2010. Tro meg, det ble ikke gjenbruk av arkitekttegninger da den nye kirken i Hønefoss skulle bygges etter brannen.
Ja, og så har han altså tegnet tegningene til Hval kirke, Nes kirke på Nes I Ådalen og Begnadalen kirke. De som er bygd etter de samme tegningene.
På vår tur til hytta kjører vi forbi alle disse tre kirkene. Hval kirke har jeg jo skrevet om for noen dager siden. Det er og kirken på det øverste bildet i dette innlegget.
Den neste kirken på turen er Nes kirke. Den ser du på bildet nummer to. Sammenligner du med bildet jeg fant på nett av Hval kirke da jeg skrev innlegget om den, er det lett å se at de to kirkene er bygd etter de samme tegningene
Nes kirke ble utvidet i 1928, da den fikk nytt våpenhus mot vest og nytt kor med sakristi mot øst, begge med saltak. Dette ble tegnet av arkitekt Ragnar Nilsen. Så selv om disse to kirkene i utgaver like, har det forandret seg med tiden.
Jeg har aldri vært inne I Nes kirke, men det har jeg lyst til en gang for å se hvor ulike eller like de er interiørmessig.
Så gikk turen oppover Valdres videre. Neste kirke var Begnadalen kirke.
Her syntes jeg det var vanskelig å se likheten med de to andre kirkene. Noen likhetstrekk var det, men relativt mye var ulikt.
Et lite søk ga meg svaret. Denne kirken er fra 1964. Kirken som ble bygd etter tegningene til Grosch brant I 1957. Denne er tegnet av Arnstein Arneberg. Under planleggingen skal han ha sagt at «Det bør smake skog av denne kirken». Det synes jeg han har fått til på en god måte.
Så var det altså bare to kirker på rad, og ikke tre som var bygd etter de samme arkitekttegningene. Jeg lærte litt i dag og.
Nok en gang en av disse ukemeny-bloggene på plassen foran meg på topplista, så nå vil denne kjerringa forsøke seg med et aldri så lite forslag til hva du bør ha på menyen på Langfredag. Et forslag som er både godt, tradisjonsrikt og faktisk har en lang tradisjon for å bli servert nettopp på Langfredag. Kanskje ikke over hele landet, men i det minste i Østfold og deler av Akershus. Server ertesuppe. Du vet, sånn god gammeldags ertesuppe kokt på svineknoke og med tørkede gule erter. Langfredagserter kaller de det på de kantene av landet.
Jeg var ikke klar over denne tradisjonen før jeg i høst skrev innlegget Mimring rundt temaet ertesuppe..og en leser fra Østfold gjorde meg oppmerksom på den.
Fra gammelt av var uka mellom Palmesøndag til Påskeaften kalt Den stille uke. Man skulle ikke ringe med kirkeklokker eller eller bruke orgelet i gudstjenester. Man skulle og utenfor kirken føre et rolig liv og føle på tomhet og savn.
Den stilleste av alle dagene var Langfredag. Da skulle folk helst ikke gjøre noe som helst. Derfor passer det så godt med ei ertesuppe som står og putrer på kjøkkenet og passer seg selv. Ifølge matblogger Rita Hjertaas Teigen pleide man å la fleskeknoka ligge i saltlake fra jul til påske. Da ble den skylt godt og kokt. Ertene ble lagt i bløt dagen før.
Mulig du ikke har en fleskeknoke liggende siden jul, men det går jo an å jukse litt. Få tak i en svineknoke i løpet av uka så har du god og tradisjonsrik mat du kan servere med litt bakgrunnshistorie til når dere benker dere rundt bordet på langfredag.
Vi hadde lammelår til middag i går. Kanskje det går an å koke ertesuppe på restene av et lammelår? Jeg googler raskt i stedet for å spørre Gamle Gubben Grå. Tro meg, det får mye raskere. Jo, det går fint å koke suppe på restene av et lammelår slik jeg trodde. Hvor gjorde du av restene av lammelåret? spør jeg Gamle Gubben Grå. Det kan jeg ikke google meg til. Jeg ren skar det. svarer Gubben. Restene ligger i kjøleskapet. Hvor gjorde du av knoken? blir da mitt oppfølgingsspørsmål. Jeg kastet det. svarte Gubben. Så vi an ikke koke suppe på det. mer konstanterer enn spør jeg. Nei, svarte Gubben. Jeg kastet det sammen med ørret-moos-restene. Vi skal definitivt ikke koke suppe på det roper Yngste Sønn og jeg i kor.
Da gjenstår det å se om jeg går til anskaffelse av en svineknoke og noen tørkede gule erter før langfredag. Den som følger med på bloggen her får kanskje svaret.
Jeg har hatt noen innlegg om halshugging nå, inspirert av Allan sitt innlegg her om dagen. Jeg har tatt for meg Theodor Larsen., Norges siste bøddel eller skarpretter, og de fire han henrettet. Jeg har fortalt om Olaus “Tyske Anders” Andersson, Jakob Alexander Jakobsen Wallin og Gift-mordersken Sofie Johannesdotter. Nå er turen kommet til den aller siste som mistet hode for Larsen sin øks; Kristoffer Nilsen Svartbækken.
Svartbækken ble født på husmannsplassen Nordre Svartbækken i Elverum. Moren døde tidlig, og barna vokste opp hos besteforeldrene. Kristoffer og en bror ble begge tidlig dømt for tyveri. Men mens broren etablerte seg som småbruker etter sonet straff, ble Kristoffer dømt en rekke ganger for tyveri og andre forbrytelser.
Etter den siste dommen sonet han 7 år i Slaveriet i Trondheim og ble satt fri vinteren 1874. Slaverier var betegnelsen på de straffarbeidsanstaltene som var innredet i festningene Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger, Akershus, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus. De innsatte ble kalt slaver. Slaveri har imidlertid aldri vært benyttet som et formelt straffebegrep i Norge.
Nok om det. Det er mulig dette ikke var første gangen Svartbækken sonet i Slaveriet, for allerede ved folketellinga 1865 var han på slaveriet, så han må enten ha sittet i minst ni år eller sonet der flere ganger.
Da han nå til slutt ble satt fri vinteren 1874, 69 år gammel, hadde han tilbrakt i alt 41 av de siste 46 år i ulike straffeanstalter.
Etter at han ble løslatt i 1874 livnærte Kristoffer Svartbækken seg av fattigstøtte og som omreisende kremmer i Elverumstraktene, der han solgte sukkertøy, skillingtrykk og annen litteratur.
I februar 1875 var han på Vestad i Elverum i forbindelse med det årlige Grundset-markedet. Her møtte han den 19 år gamle Even Dælin. Dælin hadde vært i Trysil for å selge korn og var på vei hjem til sine foreldres gård i Stange. De to spiste sammen, og Dælin gav Svartbækken skyss videre til Husum. Dæhlin lot også den gamle mannen kjøre hesten. Dælin overnattet på skysskiftet der, mens Svartbækken reiste et kort stykke videre. Neste dag la han seg i bakhold og overfalt Dælin med øks da han kom kjørende med hest og slede. Dælin døde av store hodeskader
Tidlig om morgenen 1. mars observerte en bonde på Løten en hest med blå slede ved gården sin. Han gikk bort til den og ble møtt av et uhyggelig syn: Hundeskinnspelsen og alt det andre som lå i sleden var oversprøytet med blod. Han kunne raskt konstatere at det hadde funnet sted et rovmord og tilkalte lensmannen. På Kongeveien ble det funnet spor som passet til sleden. Disse ble fulgt tre kilometer inn i skogen. Et stykke unna veien fant de liket av den unge mannen, på snø som var gjennomtrukket av blod. Hele pannen til Dælien var slått inn. Morderen hadde bare unnlatt å stjele skjorten til sitt offer, som ellers var naken. Både lik og mordvåpen var blitt forsøkt skjult under et mindre grantre.
Lensmannen fikk assistanse fra to politimenn, som hadde kommet til Elverum fra Christiania i anledning Grundset-markedet. Lensmannen fortsatte å undersøke åstedet, mens de to politimennene 2. mars dro ut på leting etter rovmorderen. De gikk systematisk fra hus til hus i håp om å finne personer som hadde vært vitne til drapet. Den ene av politimennene kom tilfeldigvis i snakk med en ti–tolv år gammel jente. Jenten fortalte at hun om kvelden 28. februar hadde sett en mann i hundeskinnspels som dro fra gjestgiverigården med en hest og en slede lik Dæhlins. Men hun fortalte at en annen mann holdt tømmene. Denne mannen kjente hun godt: «Det er en gamling som bruker å gå rundt og selge sukkertøy.»
Politimennene ba jentens far om lov til å ta henne med til Grundsetmarkedet for å se etter den gamle mannen. Lensmannen dro så sammen med jenten til markedet, og det gikk ikke mer enn fem minutter før hun fikk øye på den mistenkte.
I arresten ble han kroppsvisitert. De fant en velfylt lommebok, der det også lå en kvittering med navnet «E. Dælien». Klærne hans var blodige uten at han hadde noen god forklaring på hvorfor de var det. Etter forhørsretten satt han i varetekt i Hamar distriktsfengsel. Tiltalen lød på mord og røveri. 2. august 1875 ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». Christiania Stiftsoverrett stadfestet dommen 20. september samme år. Deretter ble det anket til Høyesterett. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff. Svartbækken tilsto på dette tidspunkt ikke drapet, det skjedde først rett før henrettelsen. Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.
Skafottet ble satt opp på Stormyra i Løten, nær stedet for forbrytelsen. Det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker. Skarpretter Theodor Larsen hugget hodet av ved første slag med øksen.
Graveren fikk i oppdrag å frakte liket til kirkegården. Mordere fikk ikke passere igjennom kirkegårdsporten, og kisten ble derfor heist over muren før den kunne begraves på god avstand fra de øvrige gravene. Grava er bevart på Løten kirkegård. Den befinner seg på nordsida av kirken, og ligger helt for seg selv uten andre graver i nærheten.
Har du fått med deg innleggene om Olaus “Tyske Anders” Andersson og Jakob Alexander Jakobsen Wallin så vet du at jeg at jeg er litt opptatt av de fire som ble henrettet av den siste skarpretteren eller bøddelen her i landet, Theodor Larsen. Nå har turen kommet til den nest siste som ble henrettet her i landet i fredstid. Hun var også den siste kvinnen som ble henrettet. Hun het Sofie Johannesdotter og tilsto å ha drept tre mennesker med arsenikk og forsøkt å drepe en fjerde. Hun tilsto også brannstiftelse og tyveri. Men la oss ta det fra begynnelsen.
Sofie Johannesdotter ble født 24. august 1839 i Dalsland i Sverige. Foreldrene var husmenn og oppveksten preget av fattigdom.
I 1867 reiste hun til Norge der hun fikk jobb på Haldens Bomuldsspinderi & Væveri i Fredrikshald, dagens Halden. Året etter fikk hun jobb som hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang, også det i Fredrikshald.
Grosserer og trelasthandler Niels Anker Stang var en godt voksen mann på noen og seksti. Sammen med kona Catharine Elisabeth bodde han på Stanggården. .
Det tok imidlertid ikke lang tid før det ble uro i staben hos Stang. Sofie Johannesdotter skal ha kommet i konflikt med resten av tjenestefolket. Flere av dem sluttet på grunn av henne. Særlig mislikt ble Sofie av en av de andre tjenestepikene, Maren Johannesdatter. De to røk i tottene på hverandre rett som det var. I oktober 1869 så det imidlertid ut til at problemene mellom Maren og Sofie skulle løse seg: Maren skulle gifte seg i slutten av måneden, og trengte ikke jobben hos familien Stang lenger.
En ettermiddag noen dager før bryllupet spiste Maren og Sofie aftensmat sammen. Maren fikk en kopp te av Sofie. Etterpå ble Maren syk. Hun fikk diaré og ble rammet av hyppige brekninger, og fikk etter hvert store smerter og pustevansker. Den 16. oktober døde hun av det man trodde var kolera. På dagen hun skulle ha stått brud i kirken ble Maren i stedet gravlagt på kirkegården.
Sofie fortsatte å jobbe i familien Stangs hus. Men forholdet til de andre tjenestefolkene bedret seg ikke– ikke bare ble hun mislikt av de andre ansatte av de andre ansatte, men også av husfruen selv. Catharine Elisabeth Stang hadde flere ganger truet med å gi henne sparken, men hver gang hadde Sofie blitt reddet av herr Stang.
Catharine Elisabeth sine følelser for Sofie ble gjengjeldt. Sofie var ikke spesielt positiv til husfruen heller. Flere av de andre tjenerne hadde hørt henne si at hun ikke kom til å sørge den dagen husfruen gikk bort.
Lørdag kveld den 12. oktober 1872 begynte fruen å føle seg dårlig. Neste morgen våknet hun med diaré og milde smerter. Lege ble tilkalt, men fru Stang avfeide sykdommen som en bagatell – dette behøvdes det ikke legehjelp mot. Da legen hadde gått og fruen fikk servert formiddagskaffen av Sofie fikk hun plutselig voldsomme brekninger og kraftig diaré. Om natten og utover neste dag ble hun dårligere ig dårligere. Om morgenen tirsdag den 15. oktober døde hun, 63 år gammel.
Det gikk bare gå to år etter Catharine Elisabeths død før familien Stang på nytt rammes av en tragedie. Den 9. desember 1874 hadde grosserer Stang vært ute på torget en times tid. Han hadde spist mye og tung mat, og måtte åpne ytterfrakken litt. Om kvelden fikk han servert byggsuppe til kvelds av Sofie. Noen timer senere kom sykdommen. Byggsuppen kom ut igjen gjennom kraftige brekninger og diaré. Dagen etter ble herr Stang dårligere og dårligere. Utover kvelden mistet han bevisstheten, ig om natten døde han. Det ble antatt at sykdommen skyldtes forkjølelse – grossereren hadde tross alt stått ute i lengre tid med åpen jakke, og han var ingen ung mann lenger.
En ny generasjon styrte Stanggården da 1875 begynte. Blant de unge som bodde i huset var seksten år gamle Mathilde Wiel fra Eidsberg, som bodde hos slektningene i Fredrikshald for å gå på skole. I januar fikk hun influensa og ble sengeliggende. Sofie ble satt til å passe henne. Natt til 19. januar, en drøy måned etter grosserer Stangs død, fikk Mathilde hyppige brekninger. Det fortsatte utover dagen etter. Sofie insisterte på at hun ville føle seg bedre hvis hun drakk et glass saft, og det gjorde hun. Mathilde var konstant tørst, hadde ikke matlyst og hadde smerter i store deler av kroppen. Men hun døde ikke.
Mindre enn en måned senere, den 10. februar, stod huset til familien Stang i lys lue. Verken avdøde herr Stangs sønn, Mathilde eller noen av de andre i huset kom til skade i brannen, men det var nære på. Mathilde var fortsatt dårlig etter sykdommen og hadde problemer med å gå. Hadde det ikke vært for at en nabo tok seg inn i det brennende huset og reddet henne ut, hadde hun kanskje brent inne. Brannen ødela verdier for omtrent 4300 spesidaler. Bare deler av huset stod igjen.
Ryktene begynte å gå om hvem som kunne ha tent på brannen, og Sofie ble kalt inn til avhør. Man hadde ingen konkrete bevis, bare ryktene å forholde seg til. Den 23. mars 1875 ble likene til Niels Anker Stang og Catharine Elisabeth gravd opp og sendt til Ebenezer sykehus i Fredrikshald for undersøkelser. Det var allerede den gang en nokså enkel sak å påvise arsenikk i lik, også lenge etter dødsfallet. Dagen etter, den 24. mars 1875, ble Sofie konfrontert med likene, og hun tilsto da drapene. Den 31. mars 1875 tilsto hun også drapet på Maren Johannesdatter og drapsforsøk på Mathilde Wiel. Hun tilsto også brannstiftelse og tyverier. Marens lik ble gravd opp den 12. mai 1875, og også der fant man spor etter arsenikk.
DmHun ble og misstenkt for drap på en gartner, på faren sin og på ei eldre kvinne, men dette benekta hun. Med tanke på at hun allerede hadde tilstått mer enn nok til å få dødsstraff er det liten grunn til at hun skulle nekte for dette hvis hun var skyldig. Det var heller ikke noe bevis for at disse personene i det hele tatt ble drept. Mens sladderen hadde rett på noen punkter, har den en tendens til å vokse seg litt vel stor.
Den 25. juli 1875 ble hun av byfogden i Fredrikshald dømt til døden etter kriminalloven av 1842, § 14-1. Dommen ble opprettholdt først i Christiania stiftsoverrett den 23. august 1875, og så i Høyesterett den 6. november 1875. Den 27. november bestemte Oscar II at henrettelsen skulle gjennomføres.
Sofie ble halshogd på Borgermesterløkken i Fredrikshald på morgenen den 18. februar 1876. Dette var tredje gang Theodor Larsen. svingte skarpretterøksa; fjerde og siste gang ble da han en uke senere sendte Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen over i det hinsidige. Det kan du lese om i et senere blogginnlegg.
Den tredje siste som ble henrettet i Norge i fredstid var Jakob Alexander Jakobsen Wallin. Han var født 9. oktober 1820 i Särna i Dalarna i Sverige. Foreldrene var norske omstreifere som vandret i området mellom Finnskog, Drevsjø og svenskegrensetraktene.
Wallin var en omstreifer og tater, og fikk en lang kriminell historie. Rullebladet til Wallin starter i en alder av 19 år. I 1840 blir han dømt for tyveri på en markedsplass i Varmländ, og havnet i fengsel i Karlstad. De påfølgende femten årene er han inn og ut av straffeanstalter i Sverige. Hans siste fengselsopphold i Sverige var i ett år i 1858.
Etter det siste fengselsoppholdet i Sverige vandret Wallin over grensen, og det skulle ikke ta lang tid før han brøt loven også på Norsk jord. I 1861 ble han arrestert for tyveri av noen klær i Ullensaker. For å forhindre utlevering til Sverige løy han om sitt opphav, og sa at han het Alexander Jakobsen og kom fra Elverum. Bare to år senere, i 1863, blir han igjen tatt for tyveri, denne gangen på Hadeland. Igjen oppga han navnet Alexander Jakobsen. Dommen ble 7 måneder og 10 dager i Botsfengselet i Oslo.
Allerede i desember 1863 er han tilbake i fengsel for tyveri, denne gangen i Hamar. I fengselet havner Wallin i et fangeopprør etter at ulovlig alkohol har blitt smuglet inn og fortært, og seansen ender med at han setter fyr på en seng. Han blir bøtelagt for uforsiktig omgang med ild.
Wallin begynner å bli en plage for myndighetene, og de ønsker å bli kvitt han. En langtekkelig sak om Wallins nasjonalitet blir tatt opp mellom amtmannen i Hedmark og Landshøvdingen i Falun. Etter lange protester fra svensk hold må Norge akseptere Wallin som norsk statsborger. Høres ut som samme tankegods som enkelte partier har i dag. De kriminelle hører ikke hjemme her. Send de tilbake dit de kommer fra. Synd da at Wallin kom fra Norge med norske foreldre.
I perioden etter fengselsoppholdet i Hamar følger flere perioder med straffearbeid. Wallin blir så igjen blir dømt for tyveri, og for å ha såret en politimann med kniv i september 1870 i Kongsvinger. Dommen blir fem års straffearbeid, og Wallin blir satt inn på tukthuset i Christiania. Under oppholdet på tukthuset blir Wallin involvert i et fangeopprør, og får en tilleggsdom på 6 måneder av høyesterett 5. september 1871.
Allerede før dommen har falt blir Wallin og noen andre fanger overført til tukthuset i Bergen, hvor de ankommer 22. juli 1871. Også her er Wallin med i nok et fangeopprør. Militæret blir satt inn, og noen av fangene, Wallin inkludert, straffes med “vannslangen”. Wallin bar nag til ledelsen i tukthuset etter hendelsen, etter det han mente var en alt for hard straff med det han kalte “morderslangen”.
Hendelsen som skal føre til Wallins henrettelse finner sted i tukthuset i Bergen, søndags morgen 2. mai 1875. Wallin var sint, og kranglet med vokterne. . I sinne trekker Wallin en kniv, og stikker underinspektør Hammer i underlivet. Hammer dør dagen etterpå.
Wallin blir stilt for retten, tiltalt for drap. Han påstår selv at han kun ville påføre Hammer varige men, men ikke ta livet av han. Saken går gjennom Bergen Byrett, Bergen Stiftsoverrett og til slutt Høyesterett. I alle instanser blir han dømt til døden.
Henrettelsen finner sted 25. januar 1876 på Norndnes i Bergen med over 5000 tilskuere. Skarpretter er Theodor Larsen. Wallin blir altså nummer to av de fire som Larsen henretter. Olaus “Tyske Anders” Andersson, som var den første kan du lese om i mitt forrige innlegg. Historiene til de to siste kommer i senere innlegg her på blogg, så følg med.
