Ulvestøtta ved Kastebakken

I tidligere tider hadde man det man på min kant av landet kalte kast.  En haug av stein eller kvister knyttet til minnet om en ugjerning som hadde skjedd på stedet. Kastene  lå ved veiene, og den forbifarende kaste en kvist o.l. på haugen for å beskytte seg mot det onde som var knyttet til stedet.
Andre steder i landet vet jeg man bruker betegnelsen varp på slike steder.

På min tur i dag kom jeg forbi et slikt kast. Ulvestøtta på Svendsrudmoen. De har gjort den i stand i nyere tid, og jeg har ikke sett skikkelig på den. Bare kjørt forbi i bil. Nå var jeg til fots og hadde god  mulighet til å studere Ulvestøtta og selvsagt kaste på en kvist. Ille nok at jeg hadde ramlet og skitnet til buksa om jeg ikke skulle bli drept av ulv og.

Et sagn forteller at en gutt som var på vei til konfirmasjonsforberedelse i Hole prestegård en vinterdag i begynnelsen av attenhundreårene blev revet i hjel av ulver på dette stedet.
For å gi hans sjel fred, kastet de som kom forbi friske grankvister på stedet helt til kvisthaugen og en gammel gran som stod her blev borte en gang mellem 1945 og 1950.
Forfatteren Jon Guldahl, som skrev under pseudonymet Varg Villvoll på 1950-tallet, skrev i en artikkel den 20. juni 1955, at «Kastegrana på Svensrudmoen»  var falt over ende.
Det er flere versjoner av sagnet, men alle forteller om en gutt som ble drept av ulvene her.

For å minne om sagnet blev steinen på bildet reist i 1963 av Throne-Holst på Rytterager i samarbeid med Hole ungdomsforening.

Harald Throne-Holst var administrerende direktør og styreformann i Freia, og det var han som i 1963 i samarbeid med Hole ungdomsforening tok initiativ til å reise minnebautaen,
Throne-Holst eide gården Rytterager, som ligger like i nærheten.  Han bodde der som pensjonist.  Han og kona omkom begge da gården ble brant i desember 1986.

Minnesteinen ble utført av billedhugger Nic Schiøll og teksten på steinens framside ble gitt av ringeriksdikteren Elling M. Solheim.

Nic Schiøll var en kjent billedhugger på 60-tallet.  Hovedverket hans, det han er mest kjent for,  er St. Hallvard-relieffet på Oslo rådhus. Det er plassert høyt på veggen som vender mot fjorden og Rådhusplassen.
Så det var ingen hvem som helst som hugget ut mønsteret og teksten i bautaen som i mang eår sto litt bortgjemt inni granskogen på nedersiden av veien mellom Vik og Røyse.

I 2020 ble minnesteinen flyttet over på andre siden av veien, for å være mer tilgjengelig for folk. Nå står det lett synlig rett ved en gang- og sykkelsti. Det er og laget e hellelagt plass foran bautaen, og en kobberplate som forteller historien.

Et flott minnesmerke, over ungt liv og brå død, og historie det er verdt å ta vare på. Så kast en kvist foran ulvebautaen hvis du skulle være på de kanter.

 

 

Kaptein Sabeltann har ankra opp…..

Vi reiste fra Karibien og ankret opp i natt nynner jeg lavt for meg selv.
En skal ikke synge før en har spist lærte jeg av de gamle. Da får man skurvete mann… Nei, det var hvis man sang ved matbordet. Eller….. bordbønn var jo lov….
Vel, det er flere ting som tilsier at jeg ikke bør synge av høy hals før klokka åtte denne søndags morgenen. For det første har jeg aldri hatt sangstemme, for det andre sover Gamle Gubben Grå fremdeles.

Likevel. Kaptein Sabeltann er det første jeg tenker på når jeg leser Allan sitt innlegg Hvilken er den fineste båten i Alanya? Du må nesten klikke deg inn på innlegget til Allan for å forstå. Men jeg tror både han og flere av sjørøverkollegaene hans må ha ankra opp i Alanya.

Eller kanskje det er omvendt.
At Terje Formo, har vært i Alanya og kjøpt Den sorte dame, skuta si, der.
Jeg sjekker raskt. Nei, Den sorte dame er faktisk bygd ved Risør Trebåtbyggeri.

Når jeg sjekker opp hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri finner jeg ut at Den sorte dame ikke er den eneste sjørøverskuta de har bygd.

En utfordring annerledes enn tidligere oppdrag fikk Risør Trebåtbyggeri
da Kaptein Sorte Bill bestilte sin kjære sjørøverskute Klara i 1989. Etter
dette kom det flere slike oppdrag, oppdrag som viser at sjørøvere ikke bare sloss,
men at de også snakker sammen, for i 1993 bestilte Kaptein Sabeltann bygging av
Den Sorte Dame. Båtene ble designet, konstruert og bygget av Risør
Trebåtbyggeri. De spektakulære utsmykningene på Den Sorte Dame ble utført av Ingar
Sørensen.

Så nå vet du hvor du skal henvende deg hvis du trenger en sjørøverskute. Og Allan. De kan sikkert bygge en som passer i Toftakervannet i Bardu og.

Hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri er interessant lesing. Det er virkelig en tradisjonsbedrift som og evner å følge med tiden. Det er ikke bare trebåter fra små prammer til store fiskeskøyter – og sjørøverskuter de bygger.
Ved Kilden teater og konserthus i Kristiansand produserte og overflatebehandlet båtbyggeriet alle eikebord og sammenstilte elementene til den 3650 m2 store bølgeveggen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Trebyggeriet på Hornnes, Øydna sagbruk, Norsk Trepleie, Bluhmer og Lehman, Design to Production og Risør Trebåtbyggeri.
De har og vært med og laget søylene i Den Norske Opera i Bjørvika, og en del av utsmykningene i det nye Regjeringskvartalet.
Arbeidsstokken blir presentert på en slik måte at du har lyst til å møte de personlig, og siden flere av de ansatte har vært der i både 30 og 40 år vitner det om et godt arbeidsmiljø. De etterspør lærlinger og ber om en åpen søknad hvis du har en ungdom som kanskje ikke helt vet hva en skal drive med til høsten og liker å jobbe med hendene mer enn å sitte på kontor.

Disse blogginnleggene mine tar noen merkelige veier noen ganger.
Her startet jeg litt oppgitt over å skulle kommentere noen “sjørøverskuter” i Tyrkia, og endte opp med å engasjert fortelle om et Trebåtbyggeri på Sørlandet i Norge.

 

Et gammelt hus

Høsten 2020 var jeg veldig opptatt av bygget på bildet over. Eller mest av innholdet i bygget, et lavterskeltilbud innen psykisk helse. Bygget på bildet over, Hønefoss sin gamle prestegård, var i så elendig tilstand at lavterskeltilbudet måtte ut av bygget og miljøet splittes. Det var i drt minste begrunnelsen fra rådmann for å legge ned tilbudet.

Nå har det gått 4 år. Huset har stått tomt siden 2020.  Vedlikeholdsetterslepet har ikke blitt noe mindre på bygget, ikke forfallet heller.  Nå er bygget på nytt oppe på det politiske sakskartet. Hva skal vi gjøre med eiendommen?
Det er en stor eiendom sentralt i byen. Rett ved starten på sentrum. På andre siden av gata for der “Byporten”, et stort bygg med leiligheter, forretninger og kontorer er planlagt. Tomta er lett skrånende mot elva og har god utsikt til Rådhuset på andre siden av Kvernbergsund bro.

At kommunen selv skulle ta vare på og ta i bruk eiendommen kan vi glemme. Det  har det ikke vært vist vilje til på mange tiår. Prakteiendommen har stått til forfall lenge. Lenge før kulturskolen flyttet ut, når nå det var.

I Kommunedirektørens innstilling står det at eiendommen skal selges på det åpne markedet. Man har en takst på hele eiendommen, og det er estimert at det kunne gi 10 millioner i kommunekassa. Millioner vi selvsagt har bruk for, Kommuneøkonomien i Ringerike er som i de fleste andre kommuner ikke alt for god.

Rødt fremmet det alternative forslaget i saksfremlegget da saken var oppe til behandling i formannskapet. Vi ønsker å selge bygget til Fortidsminneforeningen for en symbolsk sum. 

Det er selvsagt ikke fordi vi i Rødt ikke ser at kommunekassa kan ha behov for litt tilskudd vi mener at huset bør selges til Fotidsminneforeningen og ikke til den eiendomsutvikleren som er interessert i å bla opp mest penger. Det er fordi vi mener at Fortidsminneforeningen best er i stand til å ivareta dette bygget, som vi mener er en del av byens historie. Det er ikke så mange gamle bygg igjen. De fleste har blitt ofret på mammons og “utviklingens” alter.

I Boka Hus og Historie i Hønefoss er eiendommen beskrevet slik; I Hønefoss som andre steder er mange av de særpregede trehus forsvunnet. Godt er det derfor å se den gamle presteboligen omkranset av grønne trær nede ved Kvernbergsund bro. Der den ligger med sine nyklassiske detaljer vitner den om god smak og sans for det enkle og verdige. Denne boka er utgitt i 2001 mens kulturskolen fremdeles hadde tilhold i bygget.

Bygget er reist rundt 1905 av prost Otto Christian Christoffersen.  Han var da 3. prest i Norderhov prestegjeld. Da Hønefoss ble skilt ut som eget soknekall i 1913 tok Christophersen over som sogneprest i Hønefoss. Et embete han hadde til sin død i 1928. Ved sin død skjenket han villaen sin til Hønefoss kommune som bruk til prestebolig.

Huset ble brukt som prestebolig frem til 1989. Før det var kulturskole noen år og så Regnbuen, et lavterskeltilbud for folk med psykiske problemer.

Otto Christian Christophersen var i tillegg til å være byens første sogneprest en engasjert mann som bidro til mangt i byen. Han var religionslærer ved Hønefoss middelskole i 1896-1913 og senere religionslærer ved gymnaset i Ringerike høyere skole både i perioden 1920-1922 og i perioden 1925-1928.  Han var medlem av bystyret i Hønefoss i flere perioder. Han var også medlem av formannskapet, samt skolestyret i Hønefoss. Han var medlem i styrene i fattigpleien, Hønefoss barnehjem, Norderhov/Hønefoss barnehjem og Hønefoss gamlehjem.

Foruten Christophersen har det bodd flere prester i bygget som har gjort seg bemerket i byens historie.
Asle Enger, for eksempel som var sogneprest i Hønefoss fra 1946 -1955.
Presten som var født og oppvokst i Ådalen her på Ringerike og som var sogneprest i Hønefoss i perioden etter krigen er kanskje mer kjent for sitt arbeid under krigen. Da var han frivillig fange i tyske og polske konsentrasjonsleirer.
Enger fikk 1943 et kall fra Den norske kirke, formidlet ved prost Laurentius Koren, om frivillig å reise med de norske offiserene i tysk fangenskap. Fra august 1943 til frigjøringen i mai 1945 fikk han være prest, venn og sjelesørger for de drøyt 1100 norske offiserene som ble arrestert av tyskerne sommeren 1943 og sendt i fangenskap.

Hvis noen vil se hvordan presteboligen så ut inne i sin storhetstid, sjekk denne lenken.  Familien til sogneprest Christophersen sitter på tre stappfulle album med bilder tatt av prestefamilien.
Tenk å kunne ha en fototutstilling i det gamle huset med bilder fra husets storhetstid! Det kunne vært en utrolig spennende tanke sikkert mange ville ha interesse av å se.

Det har opp gjennom årene vært mye engasjement for å bevare bygget. For det er jo ikke første gangen planer om salg, regulering av tomt og eventuell rivning er oppe til debatt.
Da rivning var et tema på 1980 tallet skrev gullsmed Johan Jørgensen, (bestefar til nåværende Johan Jørgensen), en svært sentral skikkelse i byen på den tiden, et innlegg i lokalavisa

– Bare å nevne at prestegården vurderes revet i forbindelse med en påtenkt regulering av kvartalet, er en fornærmelse mot befolkningen i Hønefoss, både den gamle generasjonen og den nåværende,

Jeg har ikke lyst til å sitte i det kommunestyret som vedtar å fornærme både de gamle og nåværende generasjoner i byen. Og det å åpne for salg på det åpne markedet vil si det samme som å åpne for rivning.

Det er nok mange som tenker som meg, for på lokalavisas avstemning om folk vil at eiendommen skal selges til Fortidsminneforeningen eller på det åpne markedet er det et flertall for Fortidsminneforeningen.
At de folkevalgte ikke er i takt med folket som har valgt dem er i grunn ikke noe nytt på Ringerike, men det slutter ikke å forundre meg.

Sogneprest Otto Christian Christophersen var en forutseende mann. Han hadde jo erfaring fra bystyre og formannskap.
Testamentet inneholder en bestemmelse om at hvis kommunen selger eiendommen skal fortjenesten av salget fordeles mellom Hønefoss Barnehjem og Hønefoss Gamlehjem.

Hønefoss Barnehjem eksisterer ikke lenger. Det opphørte for omtrent ti år siden.
Hønefoss Gamlehjem er i det minste et bygg, selv om det ikke lenger et et hjem for gamle eller hjem for andre men bare står og forfaller til det skal rives. (Ikke putt på meg ei krone å la meg begynne å messe om det bygget. Det er noe med meg og forkjærligheten for gamle hus.)
Så derfor foreslår kommunedirektøren at deler av salgssummen skal brukes til kunst på det nye sykehjemmet som planlegges bygget på tomta der det gamle står og forfaller.

Jeg har ikke lest testamentet. Kopi av det er ikke med i sakspapirene. I saksfremlegget står det:

Eiendommen ble i sin tid gitt i gave til Hønefoss by, og testamentet fra 1920 gir føringer på
hva et overskudd av salg kan brukes til. Salgsinntektene skal fordeles på to legater, et til
Hønefoss barnehjem og et til Hønefoss sykehjem.

Salgsinntektene skal, slik jeg tolker det, i sin helhet (eller overskuddet da) gå til Hønefoss gamlehjem, siden barnehjemmet ikke lenger eksisterer.

I Kommunedirektørens innstilling i saken leser jeg:

Siden det ikke lenger finnes legater etter Hønefoss barnehjem eller sykehjem, så vil kommunedirektøren foreslå at en salgssum settes av på et bundet investeringsfond til fordel for Hønefoss sykehjem, og det som blir fremtidige Vesterntangen omsorgssenter, og
deler av beløpet kan f.eks. øremerkes til utsmykning.

Man vil altså bruke de 4 millionene til å dekke 4% av det det nye sykehjemmet er planlagt å koste. Deler av salgssummen kan øremerkes utsmykning. Hvor stor del står det ingenting om.

Ved bygging av statlige bygg skal der benyttes er sted mellom 0,5 og 1% av byggekostnadene på kunst. Prosentsatsen varierer etter type bygg. Mange kommuner har lignende retningslinjer. Om vi har det i Ringerike er jeg usikker på. Men hvis vi har det så ville 1% av en investering på 1 milliard, som er prisestimatet på det nye sykehjemmet, bety at det skal ha kunst for 1 million. Så hvis kommunedirektøren skal få meg til å føle at salg av denne eiendommen skal tilføre det planlagte sykehjemmet mer utsmykning enn det ellers ville fått så må nok hele beløpet øremerkes kunst.

Jeg liker kunst jeg, og synes den kunstneriske utsmykningen av Heradsbygda omsorgssenter med noen lamper fra Hadeland Glassverk er løst på en vakker og forbilledlig måte. Men hvis jeg må velge mellom bevaring av gamle erværdige hus som er en del av vår kulturarv og kunstnerisk utsmykning, ja da velger jeg gamle bygninger. Det å ta vare på røttene våre, føre historien videre og videreutvikle den er med på å gi en by sjel og karakter. Det å bygge videre på, og være stolt av det vi har er for meg viktig og riktig når det gjelder byutvikling.

La Hønefoss bevare noe av det gamle særpreget en liten småby har, og ikke kun bli en moderne drabantby i Stor-Oslo.

 

 

Kommunistene større enn Bondepartiet

På innlegget Staur og underbukser fikk jeg en kommentar som gikk på at ved stortingsvalget i 1945 så fikk Kommunistpartiet flere representanter enn Bondepartiet. Det var et faktum jeg ikke var klar over, så jeg måtte jo sjekke litt.

Det stemte. NKP hadde en oppslutning på 11,9% ved valget i 1945 og var landets 4. største parti. En økning på hele 11,6% fra valget i 1936. Bondepartiet hadde en oppslutning på 8% som var en nedgang på 3 %.

Resultatet kunne lett ha blitt noe annerledes. I Stavanger var det bare én stemme unna at Norges Kommunistiske Parti fikk et ekstra mandat; da ville Arbeiderpartiet hatt halvparten av representantene, med NKP i vippeposisjon. Arbeiderpartiet måtte da enten ha danna en mindretallsregjering eller en koalisjonsregjering sammen med NKP.
Det ble oppdaget feil i stemmetellingen i Stavanger, og NKP la inn klage og krevde omvalg. Valgstyrene, både lokalt og nasjonalt, valgte å godkjenne valget til tross for at alt tyder på at NKP hadde rett.
Saken ble enda verre av at det ble avlagt vitnemål om at det flere steder mangla lister fra NKP i valglokalene.
I Flekkefjord hadde ingen valglokaler lister fra NKP, og valgfunksjonærene avviste muligheten for å skrive partinavnet på blanke stemmesedler. Flere NKP-medlemmer så seg derfor nødt til å stemme på Arbeiderpartiet, og Flekkefjord ble den eneste av Norges seksti kjøpsteder som ikke hadde en eneste stemmer på NKP dette året. (Kilde: Stortingsvalget 1945, Lokalhistoriewiki.no)

Jeg filosoferer litt over hvorfor NKP fikk et så stort oppsving etter krigen. Fra å være et lite parti med 0,3% og så bli det fjerde største partiet.  Hvorfor stemte folk plutselig på NKP? Var de ikke redd disse forferdelige kommunistene? Hvorfor trodde de at de hadde noe å bidra med nå som landet skulle bygges opp igjen?

Jeg vet ikke, jeg levde ikke da. Men jeg tenker at kanskje det har noe med at folk hadde fått føle på kroppen hva nazisme, fascisme og annet høyreekstremistisk tankegods kan føre til.

Nasjonal Samlings  ideologi var i hovedsak nasjonalistisk, med sterke fascistiske overtoner. Flere av lederne i partiet, slik som Frederik Prytz og Johan Bernhard Hjort hadde tidligere vært aktive i Høyre, mens Quisling  hadde vært Forsvarsminister i to Bondeparti-regjeringer

Nasjonal Samling anså Sovjetunionen og kommunismen, «bolsjevikene», som sin største motstander. Som andre fascistiske partier var NS sosialt konservative, svært nasjonalistiske, og kun «sosialistisk» i den form at man foraktet storkapitalismen (som man mente ødela bondesamfunnene i Norge) og ønsket  en sterk stat organisert gjennom fører-prinsippet, hvor makten gikk ovenfra og ned.
Det var et diktatorisk styringssystem der de  viktigste oppgave var å disiplinere medlemsmassene, særlig innen fagbevegelsen og arbeidslivets organisasjoner. Staten skulle selv være en stram organisasjon, med vekt på enhet, disiplin og samarbeid. Det var først og fremst en styringsmodell for tysk og italiensk fascisme i mellomkrigstiden.

Så ja jeg tror noe av oppslutningen om NKP kan forklares av at folk ønsket å ta avstand fra den politikken okkupasjonsmakten hadde utøvd. De ønsket å være med å bestemme sin egen hverdag.

Folk fryktet ytre høyre mye mer enn de fryktet kommunismen. Mange av kommunistene hadde og vært aktivt med i motstandsarbeidet i Norge under krigen, både blant Gutta på skauen og i annet illegalt arbeid. Sovjetunionen var med å frigi Finnmark. Nordmenn der var glade når den Røde Arme’ dukket opp.

Når man ser på politiske strømninger i Europa i dag kan man se mange likhetstrekk med mellomkrigstdens Europa. Ikke minst når man ser hvordan høyreekstreme partier blomstrer opp og får fotfeste i nasjonalforsamlingene i land etter land.

Noe av vitsen med å lese og lære om historie er slik jeg ser det og ta lærdom av historien. Unngå å gjøre samme feilen en gang til.
Hvordan kan vi demme opp mot fremmedhatet og fremmedfrykten som er grunnlaget for mye av  fremveksten av de høyreradikale partiene i Europa? Enten vi snakker om Giorgia Meloni, fra Fratelli d’Italia, Ungarns Viktor Orbán og hans parti Fidesz eller Nederlands Geert Wilders og hans Partij voor de Vrijheid.

I disse dager er det valg til Europaparlamentet. Mellom 6. og 9. juni kan 350 millioner stemmeberettigede EU-borgere velge sine representanter til parlamentet.
Dagens parlament består av sju politiske grupper med henholdsvis Kristendemokratene (EPP) og Alliansen av sosialister og demokrater (S&D) som de største. 720 representanter skal stemmes inn i år, 15 flere enn i forrige periode-
Identitet og demokrati-gruppen representerer ytre høyre. Franske Marine Le Pens Nasjonal Samling er blant partiene som inngår her. Sammen med Europeiske konservative og reformister, styrt av Italias statsminister Georgia Meloni, ligger de an til å kunne få 144 av parlamentets seter, ifølge meningsmålingen til Politico.
I dag har de til sammen 118 seter.
I tillegg kommer flere mindre grupperinger på ytre høyre, som kontroversielle tyske AfD. Gjør de det bra, kan endringene i parlamentets sammensetning bli stor.

En høyredreining kan bety mer søkelys på nasjonale problemer og strengere grenser, og mindre på grønn omstilling og arbeideres rettigheter.
Sverigedemokraterna fører valgkampanjen «Mitt Europa bygger murar». Å sikre Europas grenser mot masseinnvandring er en av partiets kjernesaker. Videre er de sterkt kritiske til EUs klimapolitikk, som de mener er mest symbolpolitikk.
Høyrepopulistiske partier maner til splittelse heller enn samhold, og de kan utgjøre en trussel både mot faglige rettigheter og i verste fall også mot demokratiet.

Det er dyrtid og stor usikkerhet i Europa som i Norge for tiden. Prisene stiger langt mer enn lønningene. Kraftprisene har gått til himmels. Folk føler usikkerhet for krigen i Ukraina og hvilke følger den får for de andre europeiske landene, både på kort og lang sikt.
Ytre høyre-politikere har forstått betydningen av følelser, og derfor gir stemme til folks mistenksomhet og utrygghet. De gjør uro om til politikk, mener Claes-Mikael Stahl han er visegeneralsekretær i ETUC, en sammenslutning for europeisk fagbevegelse.. For eksempel når de snakker om at innvandrere kommer og utkonkurrerer folk på arbeidsmarkedet.

For de som kjenner til historien, høres dette ikke kjent ut? Minner det ikke om både tankegods og strømninger fra mellomkrigstidens Europa. Vi husker hvor den førte oss. Vil vi virkelig dit igjen?

Nei jeg sier ikke at Putin er svaret. Putin og oligarkene er vel ikke akkurat et samfunn med små forskjeller? I følge EU-parlamentsmedlem Marc Angel er det studier som viser pengestrøm fra Russland til høyreekstremistiske partier.
Det er mange som kan se seg tjent med et splittet Europa.

Da det norske folk hadde følt konsekvensene av nazistisk og fascistisk politikk på kroppen sist fikk NKP et sold oppsving.  Hvorfor vet jeg ikke, men jeg tror det kan ha noe med at folk følte for samhold, solidaritet og det å bygge ladet sammen. Man ønsket det motsatte av hva man hadde følt på under okkupasjonen.

Quisling og Bondepartiet.

Jeg har alltid likt historie.  I den siste uka har jeg lest mye om politikken på 60-tallet. Noe av det kom til uttrykk i innlegget Staur og underbukser.  På det innlegget fikk jeg en kommentar;

V. Quisling var aldri medlem av Bondepartiet. Men han var med i ei bondepartiregjering
frå 1931 til 1933.

Nå handlet innlegget om Per Borten og hans tid i Bondepartiet (som ble Senterpartiet mens han var leder). Altså handlet innlegget om tiden etter krigen. Men ja, jeg hadde vel hørt at Vidkun Quisling hadde vært minister på 30-tallet, men hadde vel aldri reflektert så mye over hva slags regjering det var. Altså hvilket parti som styrte eller når det egentlig var. Så her ble vitebegjærligheten vekket.

Vidkun Quisling var forsvarsminister i Peder Kolstads regjering som tiltrådte i mai 1931, og i Jens Hundseids regjering. Altså praktisk talt i to regjeringer. Hundseid overtok som regjeringssjef da Kolstad døde i mars 1932.

Det var på anbefaling fra Nationen-redaktør Aadahl at statsminister Peder Kolstad valgte Quisling, som ikke var medlem av Bondepartiet, til forsvarsminister.
Quisling hadde en sterk administrativ bakgrunn fra tiden som diplomat og som Nansen-hjelper.
Ved Nansens død våren 1930 debuterte Quisling som politisk skribent med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansen død. Av kaptein Vidkun Quisling».  Her beskrev han blant annet sine tanker om oktober-revolusjonen og marxismen.
Teksten ble såpass populær at Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen bad Quisling skrive mer, og utover sommeren og høsten jobbet han med et bokmanuskript.
Ved siden av en tradisjonell bokutgivelse på Jacob Dybwads forlag ble teksten publisert som en artikkelserie i tretten deler i Tidens Tegn. 15. september stod første del av Russland og vi på trykk, og Thommessen gav hver eneste artikkel førstesiden.
«Russland og vi»-artiklene hadde også imponert Bondeparti-ledelsen, og var nok og medvirkende årsak til at han fikk en ministerpost.

Russland og vi hadde stort fokus på rasens plass i historien og politikken. Quisling ser på den russiske revolusjon som en «raseoppstand, der lavere – vesentlig orientalske – mennesketyper har reist seg og fordrevet de høyere, på samme måte som det lavere rasestoffet gjorde kort prosess mot det høyere under den store franske revolusjon hundre år før.»
Quisling anså marxismen som den viktigste hindringen for Norges nasjonale gjenreisning, og bolsjevikene blir omtalt som «en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte europeiske sivilisasjon»

Jeg er litt usikker på om Bondepartiet egentlig var tjent med å ta med Quisling i regjering. Man kan vel si at han var en minister det stormet en del rundt.

Arbeiderbladet angrep ham fra dag én, og omtalte utnevnelsen av forsvarsministeren som «ikke mindre enn en skandale».

28. mai 1931, 16 dager etter at regjeringen hadde tiltrådt, kunne Arbeiderbladet avsløre at Vidkun Quisling var med i en hemmelig organisasjon kalt Nordisk Folkereisning. Organisasjonen hadde blitt formelt stiftet 17. mars 1931,
Ikke nok med at Arbeiderpartiet avslørte at organisasjonen fantes, de kunne også publisere programmet til bevegelsen.
Nordisk Folkereisning hadde fem ambisiøse hovedpunkter på programmet. De ønsket å «knuse marxismen, reise rasen, vinne arbeiderne, etablere et riksting og lede utenrikspolitikken i nordisk retning».
Programmet gikk  hardt til angrep på det parlamentariske systemet.  Quisling som var det politiske midtpunktet i organisasjonen, mente at parlamentarismen ikke kunne ta seg av «de nasjonale oppgaver». «Marxismen» – her refererte Quisling til Arbeiderpartiet – var hovedproblemet for samholdet i det norske folk, og han skrev at «den bosjevikiske og rabulistiske ånd brer sig i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig social revolusjon…».
Nordisk Folkereisning gikk heller inn for et korporatistisk samfunn etter fascistisk modell, der arbeidere og ledere i forskjellige bransjer skulle gå sammen i «næringsråd», som igjen skulle møtes i et «Riksting». Rikstinget skulle etter hvert sidestilles med Stortinget, noe som ville medføre en åpenbar omveltning av Norges politiske system.
Bevegelsen hadde et sterkt autoritært preg, og organisasjonens lover gav «føreren» alt ansvar og ubegrenset makt. Quisling krevde ufravikelig troskap og underkastelse fra medlemmene, og alle som ble tilknyttet Nordisk Folkereisning, måtte skriftlig bekrefte at de støttet bevegelsens politiske ideer.

Dagbladet omtalte Quisling som «fascist». Avisen satte spørsmålstegn ved hvordan man kunne ta lederen for en slik bevegelse inn i regjeringen.

Etter påtrykk fra Kolstad og andre ledende borgerlige politikere gikk Quisling ut av Nordisk Folkereisning – uten at det hjalp så mye på kritikken og fascist-stempelet.

Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt. Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), en av forløperne til NHO, bestemte at lønnen skulle settes ned mellom 15 og 20 prosent på grunn av rasjonaliseringspolitikken. LO godtok ikke dette, og foreslo en reduksjon av arbeidstiden. NAF svarte med lockout. Lockouten varte fra februar til august i 1931. 60 000 arbeidere var utestengt fra arbeidsplassene, og 7,5 millioner arbeidsdager gikk tapt.
Mens lockouten pågikk lot Norsk Hydro og Union Co. noen kontraktsarbeidere utføre en del arbeid. Dette ble oppfattet som streikebryteri og førte til en opptrapping av konfliktnivået.
Om ettermiddagen 8. juni, tre uker etter at regjeringen Kolstad hadde tiltrådt, marsjerte 2 000 arbeidere til Hydros utskipningshavn og lasteplass på Menstad, hvor 100 statspolitifolk passet på kontraktsarbeiderne. Det ble et voldsomt sammenstøt der tre politimenn ble alvorlig skadet.

«Menstadslaget», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister Lindboe tok den aktive rolle. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene.
På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev Arbeiderbladet, og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.

Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde tatt seg til rette på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det Eirik Raudes Land. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra Grønlandslagene og et hardkjør i Dagbladet besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Enda han også under denne regjeringskonferansen holdt munn. Han sa stort sett aldri i noe i diskusjonene i regjeringen.
Etter intens lobbyvirksomhet valgte Stortinget og en enstemmig regjering å gå inn for å annektere området 10. juli 1931. Nå hadde regjeringen regjert i under to måneder.

5. februar 1932 var statsråd Quisling igjen på avisenes forsider. «Forsvarsminister Quisling utsatt for et mystisk overfall : Forsøk på spionasje i Forsvarsdepartementet», skrev Aftenposten, mens Arbeiderbladet hadde en litt annen vinkling med overskriften «En røverfilm i Forsvarsdepartementet»
Nordahl Grieg skrev om dette i 1936.
Han nevner flere forhold som taler i mot at dette var et reelt overfall, og ikke noe som fant sted kun i Vidkun Quislings fantasi. Det ble utlyst en belønning på 5.000 norske kroner til den som førte til at gjerningsmannen/ mennene blir fanget. Tilsvarer over 131.000 kroner i dagens verdier. Likevel var det få med tips.
Forsvarsdepartementet var og bevoktet og de som bevoktet bygget hadde ikke sett noen komme eller gå.
Quisling fikk ubetydelige sårskader, men hadde helt klart tegn på hjernerystelse.
Saken ble heller aldri oppklart.

Etter at statsminister Kolstad døde i mars 1932 etter lengre tids sykeleie, overtok Jens Hundseid som regjeringssjef. Hundseid ønsket seg egentlig ny forsvarsminister, men etter at Jon Sundby hadde forsvart Quisling, ble han med videre i den nye regjeringen.

Trontaledebatten ble spesielt opphetet det året. Etter at arbeiderpartitoppene Johan Nygaardsvold og Børge Olsen-Hagen hadde vært svært kritisk til forsvarsministeren fra Stortingets talerstol – blant annet med henvisning til det påståtte pepperoverfallet – fikk Quisling anledning til å slå tilbake to dager senere. Quislings tale var særdeles oppsiktsvekkende, da han hevdet å ha dokumentasjon på at Arbeiderpartiet og kommunistene stod i hemmelig ledtog med sovjetrusserne for å ta over makten i en væpnet revolusjon.
Talen ble, forståelig nok, en politisk bombe. Store deler av den borgerlige opinionen støttet Quisling, og det haglet inn med brev og støtteerklæringer.
I de politiske miljøene var imidlertid mottagelsen mer blandet.
Både ledelsen i Arbeiderpartiet og i de borgerlige partiene ønsket at den påståtte dokumentasjonen måtte offentliggjøres og granskes av en spesialkomité satt opp av Stortinget.
Stortingets spesialkomité satte straks i gang arbeidet med å gå igjennom Quislings dokumentasjon.
Dokumentene var i hovedsak fra Forsvarsdepartementet, samlet inn av den militære etterretningstjenesten.
Quisling la frem store mengder skriftlig materiale, men dokumentene stod hver for seg svakt, og det var alt i alt svært tynne bevis for Quislings sterke påstander.
Avhørene med ledende arbeiderpartipolitikere ledet heller ikke til noe håndfast.
Likevel falt komiteens borgerlige flertall i sin konklusjon ned på at forsvarsministeren hadde belegg for sine påstander. Arbeiderpartiets mindretall slaktet imidlertid Quisling og etterretningstjenesten, og krevde at «Generalstabens efterretningsvirksomhet som indrepolitisk spioncentral bringes til ophør» 
Quisling selv anså komiteens rapport som en seier for eget syn,

Forholdet mellom Quisling og Hundseid var alt annet enn godt. Hundseid hadde jo ønsket å skifte ut Quisling som forsvarsminister. Quisling på sin side forsøkte å utmanøvrere Hundseid og ta lederplassen i Bondepartiet.

Det hele kulminerte med Kullmannsaken. Pasifismen var på fremmarsj i mange miljøer i mellomkrigstiden etter blodbadene under første verdenskrig. I Norge på var de fleste på venstresiden for nedrustning, mens høyresiden i større grad ønsket høyere bevilgninger til Forsvaret. I  1932 hadde den norske marineoffiseren Olaf Kullmann vært på en antikrigskonkress i Amsterdam der han holdt et innlegg for fredssaken. Kullmann mente Sovjetunionen søkte nedrustning, og advarte mot at dersom «imperialistene våget å avvise Sovjet tilbud om å starte internasjonal nedrustning», så «må offiserene streike». Kullmann kritiserte også forsvarsminister Quislings uforsonlige holdning til sovjeterne.

Tilbake i Norge ble Kullmann straks avsatt av marinens overkommando etter å ha gjentatt synspunktene sine i avhør. Martin Tranmæl og Arbeiderpartiet tok Kullmann i forsvar og oppfordret til miltærstreik om det skulle bli nødvendig.

Uten å ta opp saken med regjeringen forøvrig fikk forsvarsminister Quisling forfattet et notat på vegne av Forsvarsdepartementet der han gikk inn for å stille Kullmann for retten for «organisert landsforræderi og forberedelse til krigsforræderi». Quisling bad også om at det ble tatt ut tiltale mot Tranmæl og andre i arbeiderpartiledelsen

Notatet kom som et sjokk på justisminister Asbjørn Lindboe, som ikke ønsket å handle før saken var diskutert innad i regjeringen. Quisling gikk da til pressen, og saken fikk selvsagt god dekning. De borgerlige avisene støttet tiltale mot Kullmann men mange mente at Quisling gikk for langt når han krevde å stille Ap-ledelsen for retten.

Quisling var fast bestemt på å følge Kullmann-saken til ende, og var også villig til å kaste statsministeren dersom han ikke støttet Quislings syn. Hundseid var ikke villig til å gå til sak mot Arbeiderpartiets ledelse. Dette ble starten på en feide hvor både Quisling og Hundseid oppfordret dem andre til å trekke seg fra regjeringen. Det var Quisling som i sak gikk seirende ut av den feiden. I desember 1932 meddelte Hundseid at han ville trekke seg i løpet av våren 33.

Hundseid slapp å trekke seg. Opposisjonen sørget for regjeringsskifte. Venstre stilte mistillitsforslag under finansdebatten og fikk flertall for det. Dermed var det slutt på tiden i regjering for Quisling og resten av Bondepartiregjeringen.

 

Fra kommunist til Statsminister for Høyre

I innlegget Alt var så mye bedre før i tida….. var jeg inne på John Lyng som var utenriksminister i Bortenregjeringen.  Jeg synes han er en interessant mann å reflektere litt over. Johan Daniel Fürstenberg Lyng som han egentlig het var oppkalt etter oldefaren sin, den mektige grunnleggeren av Lyng-dynastiet i Trondheim.
Det står faktisk Lyng-dynastiet i Store Norske Leksikon. Min første tanke var at det har da ikke vært dynastier i Norge?

Norge har ikke hatt noen adelige siden den siste norske adelsmannen, baron Harald Wedel Jarlsberg, døde i 1897. Likevel fortsatte rike familier å være en slags skygge-adel. På 1800-tallet styrte disse dynastiene Norge, direkte eller indirekte. De hadde mer penger, våpenskjold, talte flere professorer, kjente kunstnere og politikere. Lyng familien var en slik familie.

Jeg tror ikke Johan Daniel Fürstenberg Lyng var så opptatt av å være en del av et dynasti. Han tok raskt og forkortet navnet sitt til John Lyng.

I 1923 reiste han som 18 åring til Oslo for å studere jus. I studietida var han en periode med i den kommunistiske organisasjonen Mot dag.
Den tiden han var i Mot dag var han skribent og foredragsholder. Så jeg antar han kjente ideologien og identifiserte seg med den. Det var vel den politiske ideologien som lå som grunn for foredrag så vel som i det han skrev.
Det ville han ikke høre så mye snakk om senere. Det passet seg vel ikke for en advokat fra en av dynasti-familiene å påberope seg kommunistiske ideer. Spesielt ikke når han var en av de mest betydningsfulle politikerne i Høyre på den tiden.

 

Fra Mot dag og radikal politikk gikk veien til Frisinnede Venstre.
Frisinnede Venstre hyllet politiske høvdinger som Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Christian Michelsen var forøvrig grunnlegger av partiet. De var misfornøyde med partipolitikk, trodde på elitestyre og manet til samling rundt nasjonens interesser.

Sist i 1920-årene gikk lederskapet i Frisinnede Venstre sterkt inn for Fedrelandslaget.
Fedrelandslaget representerte 1920-årenes høyreaktivisme i norsk politikk og var skeptisk til parlamentarismen og partistyre. Arbeiderbevegelsen anså Fedrelandslaget som fascistisk, men i ettertid har det blitt vanligere å betegne organisasjonen som høyreaktivistisk og senere mer høyreradikal.

John Lyng ble med i Frisinnede Venstre en gang tidlig i på 30-tallet. Han ble nominert til bystyret i Trondheim for partiet ved valget i 1932.

Å gå fra venstreradikale til høyreradikal i løpet av ett tiår må vel og på mange måter kalles en klassereise, i det meste ideologisk. Enten det eller så var det en måte å sno seg på. Komme seg dit han ville få mest innflytelse og makt.

Etter den tyske invasjonen i 1940 ble Lyng involvert i illegalt arbeid.
I mars 1943 måtte han flykte til Sverige, der han ble knyttet til det norske rettskontoret. Etterretning om okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge var blant hans viktigste oppgaver. Lyng bygde opp et stort arkiv, og utarbeidet også en strategi for rettsoppgjøret etter krigen.
I 1944 ble han sendt til Justisdepartementet i London.

I mai 1945 ble John Lyng utnevnt til konstituert statsadvokat i landssviksaker, en stilling han hadde til 1947. I egenskap av denne stillingen var han blant annet aktor i Rinnan-saken, hvor 30 medlemmer av Rinnanbanden var anklaget.

Så fra å være venstreradikal, kommunist på 1920 tallet gikk han til et parti som samarbeidet med Fedrelandslaget og Nasjonal samling på 1930-tallet så var han plutselig aktor under landssvikoppgjøret på 1940-tallet. Kanskje gjør jeg mannen urett, men på meg virker det som en som vet å sno seg.

Lyng ble innvalgt på Stortinget i 1945 for kjøpstedene i Trøndelag, og forble innvalgt til 1953.
I 1958 ble han innvalgt på Stortinget på nytt, denne gang for Akershus. Han var innvalgt til 1965.

Gruveulykken i Kings Bay på Svalbard sommeren 1963 utløste regjerinsgkrise, og 23. august 1963 ble regjeringen Gerhardsen felt av et mistillitsforslag som også fikk Sosialistisk Folkepartis støtte.
28. august ble John Lyng utnevnt til statsminister for en regjering med statsråder fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, den første borgerlige regjering på 28 år.

Regjeringen Lyngs siste dag, fra debatten i Stortinget Foto Lasse Klæbo. Kilde Arkivverket.

Regjeringstiden ble ikke lang.  Under en måned.
Ja John Lyng stilte kabinettspørsmål allerede i forbindelse med regjeringens tiltredelseserklæring.
Politikk er noen ganger et spill.
I forbindelse med tiltredelseserklæringen la nå stortingsrepresentant Einar Gerhardsen som hadde måttet gå av som Statsminister kort tid før en moterklæring på vegne av Arbeiderpartiets stortingsgruppe.
Nils Hønsvald i Arbeiderpartiet la deretter frem et forslag om regjeringen burde følge Arbeiderpartiets politikk. eller forslag til vedtak lød ordrett: «Stortinget uttaler: Regjeringen bør legge til grunn for sitt arbeid den erklæring som er lagt fram av Det norske Arbeiderpartis stortingsgruppe.» 
Statsminister John Lyng stilte som følge av dette kabinettsspørsmål.
Sosialistisk Folkeparti som kort tid før hadde vært med på et mistillit mot Arbeiderpartiregjeringen og derved ført til dens avgang, støttet nå Arbeiderpartiets politikk og John Lyng sin regjering søkte deretter avskjed i tråd med hva Lyng hadde sagt.

Det er mer jeg kunne ha sagt om John Lyng. Han ble utenriksminister i Per Borten sin regjering. Det har jeg skrevet om i innlegget Alt var så mye bedre før i tida….. En litt egenrådig utenriksminister som drev EF kampanje fra Utenriksdepartementets kontorer uten å informere statsministeren eller de andre i regjeringen. Litt kongen på haugen, der.
Han holdt og på å forårsake regjeringskrise høsten 1967. Lyng hadde fra første stund vist seg å være kritisk til det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen. I 1967 talte han til FNs hovedforsamling og krevde stans av bombingen av Nord-Vietnam. Mange borgerlige aviser i Norge kom med kraftig kritikk av Lyng, og Lyngs synspunkter var også kontroversielle innad i Høyre. Lyngs Vietnam-politikk førte nesten til regjeringskrise høsten 1967, da Venstres nestleder Ludvig Botnen foreslo at også det norske Stortinget skulle kreve øyeblikkelig stans i bombingen. Dette kunne ikke Høyre gå med på, på tross av at utenriksminister Lyng egentlig mente det samme. Etter lange debatter i Stortinget kunne det se ut som at Lyng kom til å bli felt av eget parti, og flere av regjeringskoalisjonens stortingsrepresentanter sa også at de ville stemme for et alternativt forslag fremmet av Arbeiderpartiet og SF.
Regjeringskrisen ble avverget da stortingsflertallet tross alt gav sin støtte til Lyngs uttalelser i FN, men hele saken viste at de interne uenigheten blant regjeringspartiene var så store at den borgerlige koalisjonen var i ferd med å slå sprekker.

Det sies at John Lyng var like viktig for Høyre på 50- og 60- tallet som det Einar Gerhardsen var for Arbeiderpartiet.
Det virker i det minste som om han var en mann som var trygg på seg selv og sine meninger.
Gikk på tvers av både eget parti og egen regjering hvis han følte for det.
Gikk fra venstre radikal til høyre radikal når han følte det var hensiktsmessig.
Kom jo ned på beina etter det skiftet og.
Egenrådig og flink til å manøvrere tror jeg blir min konklusjon, uten at jeg ser på det som udelt negativt.

 

 

Liljekonvall

I går plukket jeg liljekonvall i eget blomsterbed. Sådd seg selv etter at jeg har lagt avblomstrete blomster av arten der.

Liljekonvall, duften merkes når jeg sitter i sofaen og bringer med seg minner fra barndommen.  Liljekonvall denne gjeveste av alle blomster da jeg var barn.

Buketten er akkurat slik Bestemor lærte meg. Fem blomsterstilker og rikelig med bladverk. Da jeg var barn solgte søstrene mine, jeg og noen nabobarn liljekonvall til bilister som kjørte forbi på veien i min barndomsdal. Bestemor som hadde stått mye på torget i byen og solgt grønnsaker fra egen gård da hun var yngre lærte oss hvordan bukettene skulle se ut. Og hjalp oss å knyte de i ferdige buketter før vi stillte oss opp ved veien. Bukettene med fem blomsterstilker og grønt bladverk ble bundet sammen med sånt gavebånd. Bestemor me te det så penere ut enn hyssing. Det var og gjenbruk av bånd som var blitt tatt vare på fra jule- og bursdagsfeiringer.

Jeg mener vi tok 3 eller 5 kroner for hver bukett. Litt avhengig av hvor lett salget gikk – og om det var “turister” eller folk fra bygda.

En gang kjørte Høvdingen oss til Sundvollen en andre pinsedag og selge blomster til bilistene som kjørte på det som i dag er E16 inn mot Oslo. Osloveien som vi kalte den den gang. Det ble nesten tilløp til trafikkaos og hele bøtta med blomsterbukett ble revet vekk nesten før vi fikk stilt oss opp. Jeg tror vi  solgte alle buketten i løpet av et kvarter.

Barndomsminner. Jeg smiler for meg selv der jeg studerer blomstene på salongbord.

Staur og underbukser

Noen ganger er det slik at når du bare skal sjekke en liten ting, son når jeg i innlegget Pengegaloppen skulle sjekke om Senterpartiet hadde hatt noen statsminister etter Per Borten,  så dukker det opp nye ting av interesse og så baler det på seg til det nesten blir en føljetong.

Den lille sjekken om Senterpartiets eventuelle statsministere gjorde at jeg følte for å lese meg opp på lekkasjesaken. Og mens jeg jobbet med den kom jeg til at Per Borten i grunn var en statsminister som hadde bidratt med mye, og kanskje ikke fått den heder og ære jeg mener han fortjener. Folk sitter gjerne igjen med to stikkord om Per Borten. Staur og underbukser. Det et kanskje viktigere ting han burde vært husket for.

Per Borten var trønder. Født i 1913 som odelssønn på en passe stor gård.  Hadde en ganske så tradisjonelt utdanningsløp for en odelssønn fra en gård på den størrelsen med både landbruksskole og en tur på Ås.

I 1941 fikk han jobb som sekretær for Sør-Trøndelag landbruksselskap før han året etter ble forsyningsinspektør. Her hadde han blant annet i oppgave å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om fordeling av forsyninger mellom sivile og de tyske styrkene. Han var en kort periode arrestert, mistenkt for sabotasje, men ble løslatt etter kort tid.

I 1945 hadde Bondepartiet lav oppslutning, blant annet på grunn av Vidkun Quislings tidligere medlemskap i partiet, og fordi flere sentrale Bondeparti-politikere hadde støttet Nasjonal Samling før og under andre verdenskrig. Borten ble med på den møysommelige gjenoppbyggingen av partiet, et arbeid som gav resultater. Partiet opplevde en ubrutt fremgang i antall stortingsmandater fra 1945 til 1973.

Høsten 1949 ble Borten valgt til stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag, et verv han hadde til 1977.
Per Borten representerte noe nytt i Bondepartiet; han var ikke bare kun opptatt av bøndene og deres interesser, men hadde syn for helheten.
Borten ble gjenvalgt til Stortinget ved hvert valg fra 1953 til 1973. 24 år på stortinget. Det er ikke alle som nyter den tilliten.

I 1953 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og satt der uavbrutt i 20 år. I årene 1955–1967 var han partiets formann. I denne perioden byttet partiet navn til Senterpartiet ut fra et  ønske om å skaffe et bredere velgergrunnlag. Han så det  som en viktig oppgave å modernisere partiet med sikte på at det skulle appellere til en større velgergruppe enn bygde- og bondesamfunnet.

På Bortens initiativ besluttet Senterpartiet i 1963, som det første norske parti, å åpne sine landsmøter for pressen.
Nå er det vel utenkelig at ikke pressen er godt representert ved alle partiers landsmøter, og at landsmøtetaler såvel som debatter nesten går direkte ut i mediene.
Det var langt fra noen selvfølge på starten av 1960-tallet.

I 1965 ble han statsminister for en koalisjonsregjering bestående av Sp, Hø, Krf og V.
I hans regjeringstid ble folketrygden innført. Dette var det bred politisk enighet om, og arbeidet var igangsatt mens Einar Gerhardsen var statsminister så folketrygden hadde nok kommet omtrent på den tiden uavhengig av hvem som var i regjering.

Men i en rekke saker ble Per Borten en aktiv pådriver for viktige reformer. Han tok initiativ til pressestøtten, som førte til at Norge unngikk den avisdøden som rammet nabolandene og sikret en differensiert dagspresse ved støtte til «nr. 2»-avisene. Han engasjerte seg sterkt i det arbeidet for å sikre nasjonal styring av oljeutvinningen i Nordsjøen og inntektsstrømmene derfra. Borten-regjeringen sørget og for hjemkjøp av aksjer i Norsk Hydro, og sikret med det norsk styring over selskapet.

Borten og hans regjering gikk også motstrøms i andre saker. I 1970 kom loven om offentlighet i forvaltningen, som ble kjempet frem mot store deler av Arbeiderpartiet og Høyre og et nesten samstemmig byråkrati. Planene om et nytt universitet i Tromsø møtte kompakt skepsis fra det etablerte akademiske miljø, men ble gjennomført i 1968; også distriktshøyskolene møtte motstand. I denne perioden begynte også den omfattende satsingen på småflyplasser langs kystområdene. Sammen med admiral Thore Horve fikk Borten gjennom en oppreisning for 11 000 krigsseilere som jusen og den konvensjonelle visdom var ute av stand til å hjelpe, og han ble æresmedlem av Krigsseilerforbundet.

Per Borten satte ressurshensyn og miljøvern på den politiske dagsorden før disse ordene hadde funnet plass i det politiske vokabular.

Statsministeren kom godt ut av det med arbeidslivets organisasjoner. Ingen femårsperiode i etterkrigstiden hadde så få dagsverk tapt i streiker som samlingsregjeringens år. Det sier ikke lite, i og med det stort sett er Arbeiderpartiet som har styrt største delen av årene etter krigen. På 50-, 60- og 70- tallet var jo de fremdeles arbeidernes parti.

Så ja, Borten bør huskes for langt mer enn EF-strid, staur og underbukser. EF-striden dekket jeg greit i innlegget Alt var så mye bedre før i tida….. Der kom jeg og inn på dette med staur. Det at Per Borten sammenlignet det å lede en koalisjonsregjering som , «å bære sprikende staur».

Da har vi bare underbuksa igjen. Under en varm sommerdag i 1969 arbeidet Borten ute på gården mens han lot seg intervjue av Dagbladet om et kommende statsbesøk av Dronning Elizabeth og Prins Philip.  Han hadde invitert de opp på gården sin. Varmen gjorde at han arbeidet kun i underbuksa. Fotograf Øystein Kleiven knipset bilder hele dagen, og dagen etter prydet et underbukse-bildene forsiden på Dagbladet, mens en lang rekke  lignende bilder stod inne i avisen. Bildene fant også veien til britisk presse, og tabloiden Daily Mirror trykket dem under overskriften “Nå er den norske statsministeren klar for dronningen.”

Borten hevdet siden at bildene ble tatt med telelinse uten hans samtykke. Hvem journalisten var? Per Vassbotn, som jeg ig var inne på i innlegget Alt var så mye bedre før i tida…..

Heller ikke etter regjeringstiden ga han seg som en engasjert politiker. Han satt på stortinget til 1977.

Til Senterpartiets landsmøte på Lillehammer i 1977 var Borten igjen blitt lansert som lederkandidat. Han krevde imidlertid at en enstemmig valgkomité skulle stå bak forslaget, noe som ikke skjedde. Borten takket dermed nei, men det var hektisk virksomhet under landsmøtet for å få ham til å snu, uten at Bortens støttespillere lykkes i det.

På 1970- og 1980-tallet var Borten blitt en stadig mer uttalt kritiker av politisk overvåkning og de hemmelige tjenester. Borten mente at Arbeiderpartiet brukte overvåkingen som et ledd i kampen mot kommunismen, men dette ble benektet av datidens Ap-ledelse. Bortens engasjement mot overvåkning og de hemmelige tjenester førte til at den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen ble nedsatt i 1994. Lund-rapporten fastslo at ulovlig overvåkning av norske borgere hadde funnet sted. Under de offentlige høringene i 1997 i forbindelse med Lund-rapporten beklaget Borten at han som regjeringssjef ikke fikk gjort nok for å begrense de hemmelige tjenestene, og han uttalte tvil om det i det hele tatt var nødvendig å ha hemmelige tjenester i fredstid.

Da han ga seg på stortinget i 1977 flyttet Borten hjem for godt. To år senere spurte Melhus Senterparti om han ville stå på listen til kommunevalget, og han takket ja til sisteplassen. En stor mengde personstemmer gjorde at han likevel ble valgt inn på fast plass. Også ved kommunevalget i 1983 fikk han fornyet tillit, og satt i kommunestyret i hjemkommune frem til valget i 1983.

Som statsminister hadde Borten vært tilhenger av bruk av kjernefysiske våpen til forsvaret av de vestlige landene. Etter at han ga seg som rikspolitiker begynte han å revurdere dette standpunktet. Han meldte seg inn i Nei til atomvåpen like etter oppstarten i 1980, og utover på 1980-tallet begynte han å engasjere seg aktivt i organisasjonen. Aktiv og engasjert til han var over 70 år.

En flott politiker som nok har bidratt med mye for landet vårt uten å ha fått den plassen i historien som han hadde fortjent.

Trår litt forsiktig….

Dette innlegget kan inneholde ord som Kari Engesvik, bloggtreff og Halvorsens Konditori, og siden jeg har forstått at diss tre ordene kan fremkalle reaksjoner hos enkelte advarer jeg leserne først som sist.
Grunnen til at jeg velger dette temaet er fordi Kari Engesvik sin blogg er bloggen som ligger på plassen foran meg. Hennes siste blogginnlegg handler om et bloggtreff, og dette bloggtreffet foregikk på Halvorsens konditori.
De som har fulgt bloggen min en tid forstår da at jeg ved å velge dette temaet bare følger mitt eget konsept og ikke har til hensikt å vikle meg inn i en bloggkrig.

Det i innlegget til Kari som jeg reflekterte mest over var valg av sted for bloggtreffet og ikke de tre kule bloggerne som satt hverandre stevne. Sorry damer, dere er kule og jeg skulle gjerne ha truffet dere alle tre en gang, men Halvorsens Konditori er i mine øyne mer verdt å reflektere over enn at dere koste dere med kake, kaffe og te.

I august var Gamle Gubben Grå og jeg på Oslo-tur. Det er mye som er blitt forandret siden Gamle Gubben Grå vokste opp i hovedstaden i forrige århundre. På vår vandring oppover Karl-Johan etterlyste han stadig steder som ikke fantes lengre og så storøyd på alle nye ting som hadde dukket opp. Det toppet seg for meg da han spurte dørvakta på Svaneapoteket (som var blitt cocktail-bar) og lurte på om Baker Samson og Halvorsens Konditori fremdeles eksisterte. Jeg hadde behov for å føle meg trendy og moderne. Jeg skulle helt klart ikke på Halvorsens Konditori!
Når jeg ser bildene på bloggen til Kari tenker jeg at det kanskje var en feil beslutning av meg. Halvorsens konditori ser ut som et helt perfekt sted for Gamle Gubben Grå og meg. Vi får besøke det neste gang vi er i byen.

I kommentarfeltet til Kari har Apecalypso kommentert:

I gamle dager hadde Halvorsens Konditori rykte som et sted hvor middelaldrende fruer gikk for å treffe “seksuelt tilgjengelige unge menn” i en mer eller mindre profesjonell kontekst.

Denne kommentaren får meg nesten til å sette morgen-teen i halsen. Hadde ikke Gamle Gubben Grå sagt i august da vi hadde en liten disputt om Halvorsens Konditori sagt at det var et sted han og Tante Astrid pleide å frekventere da han var ung? Dette måtte jeg virkelig finne ut av.

Først ser jeg om jeg kan finne ut noe mer om etablissementet Halvorsen Konditori.
Stedet er jo en institusjon.  Det ble grunnlagt allerede i 1881 av Hans Halvorsen. Hans Halvorsen var født i 1840 i Kråkstad i Akershus. Han var sønn av husmann Halvor Olsen og Johanne Hansdatter, og var det nest eldste av deres sju barn.
I 1870 flytta han til Kristiania, og i 1875 finner vi ham i folketellingene som ugift konditorsvenn hos Carl Eduard Günther.

Siden jeg er i gang må jeg jo sjekke denne Günther og. Carl Eduard Günther var født i 1831 i Welbsleben i Preussen. Han var en anerkjent konditor og forretningsmann i Christiania på andre halvparten av 1800-tallet. Han etablerte i 1860 konditori i Kirkegaten 16 hvor han også bodde med familien. Konditoriet flyttet senere til nabogården. Günthers konditori var et av byens fasjonable og best besøkte i byen.  Senere flyttet Günther konditoriet og bopel til Egertorget der de åpnet større og mer prominente lokaler.
Merker meg at Günther sitt konditori etter hvert lå på Egertorget der Baker Samson ligger i dag. Om det er samme bygg vites ikke. Men det var jo det andre konditoriet Gamle Gubben Grå var så opptatt av da vi var i Oslo i august.

Vel, tilbake til Halvorsens Conditori og ryktene fra Apecalypso. Joda. Jeg finner de dokumentert på lokalhistoriske sider. Konditoriet har lenge vært kjent for eldre fruer som tok en sherry og et kakestykke, og det har hatt et rykte for å være et sted hvor unge menn solgte tjenester etter at sherryen var inntatt. De ble kalt «melkebarter», og viste at de var gigoloer ved å snu en tom kaffekopp opp ned; noen versjoner av historien forteller at de la en sukkerbit på den snudde koppen. Hvis en kvinne gjorde det samme gikk de diskret til et egnet sted.

Når du og Tante Astrid var på Halvorsens Conditori pleide dere å drikke sherry da? spør jeg Gamle Gubben Grå som sitter i pysjamasen og nipper til dagens første kaffekopp. Sherry???? Nei! Kakao med krem. sier en litt morgentrøtt Gubbe og skjønner ikke helt hvor Kjerringa er i tankeverden denne morgenen. Ikke snudde dere koppen og stablet sukkerbiter heller? spør jeg.
Gubben ser fremdeles rart på meg. Nei. Snudde kopper har jeg bare hørt om på Tesalongen på toppen av Sten og Strøm.  Og Tante Astrid og jeg var som regel på Samson på Egertorget. Kakao med krem og Napoleonskake. Jeg var et barn, Kjerring. Litt snurt både på egne og salige Tante Astrid sine vegne.

Latteren min fyller Drømmehuset. Jeg har bestemt meg. Ved neste Oslo-tur skal Gamle Gubben Grå og jeg på Halvorsens Conditori. Jeg kommer til å se godt etter både sherryglass, snudde kaffekopper og sukkerbiter.

 

 

12 ting jeg skal gjøre 1. mai.

Gratulerer med dagen!! I dag er det arbeidernes internasjonale kampdag.   Allan har et innlegg som han har kalt 12 ting jeg skal gjøre i mai. Mai er en fin måned. Det er masse som skal skje, i morgen 2. mai er det kommunestyremøte, 3. mai har Gamle Gubben Grå bursdag, så er det Kristi Himmelfart i neste uke, 17. mai, pinse, et par bursdager, masse hagearbeid, landsmøte i Rødt, nok et kommunestyremøte… osv, osv Ja, mai er så full av ting som skal deltas på og gjøres at jeg ville ha problemer med å prioritere kun 12 ting å ramse opp. Jeg vil derfor ha et innlegg om 12 ting jeg skal gjøre i dag 1. mai – så får vi komme tilbake til resten av måneden etter hvert.

1. Allan startet sitt innlegg med “Kom mai du skjønne milde.” Så da tenkte jeg at jeg skulle starte mitt med “Internasjonalen”. Ikke en 1. mai uten at man spiller, og synger “Internasjonalen!”  Opp, alle jordens bundne trelle, opp, I som sulten knuget har!…..  

2. Spise frokost på LO-huset.  I år har jeg vært med i første-mai-komiteen her i kommunen, og er bedt med på frokost på LO-huset.

3. Være til stede ved markeringen ved minnesmerket i Nordre Park over de som falt under andre verdenskrig. Der vil det bli tale, bekransing og korpsmusikk.

4. Gratulere kjentfolk jeg møter med dagen.  Det er slik man gjør 1. mai. For mange betyr denne dagen veldig mye. For meg mer og mer. Husk det, du so velger å ikke markerer dagen. Ha litt respekt for de som gjør det. Det går an å si “Gratulerer med dagen!” til naboen hvis du ser han heiser flagget og drar av sted i ført dress, selv om du velger å klippe hekken og ta en øl på terrassen.

5. Det er flere minnesmerker som skal få krans. Så jeg skal og en tur til Haug hvor det skal være bekransning av De falne sovjetiske soldaters gravsted. Det var en fangeleir der under krigen med russiske krigsfanger som nazistene hadde tatt til fange. Tidligere år var Russlands ambassade representert ved dette arrangementet, men etter at Russland invaderte  Ukraina i februar 2022 ønsker vi ikke deres tilstedeværelse på arrangementet. I stedet kommer en tidligere ordfører her i kommunen til å holde talen der. Kolbjørn Kværum var ordfører i Ringerike fra 1991 til 2007. Han er en av landets lengstsittende ordførere med 16 år i ordførerstolen. Nå er han 81 år gammel, og har vel ikke vært aktiv i politikken siden han ga seg som ordfører.  Det skal bli gøy med et gjensyn med gamle-ordføreren.

6. Paroler og litt annet utstyr må fraktes ned til Hønefoss skole. Rødt sine paroler til toget ble levert her i Drømmehuset i går. Han som hadde de i sin forvaring kommer ikke i dag. Så da er det mitt ansvar å få de ned til byen til toget skal starte.

7. Spise fiskesuppe. Vi i Rødt Ringerike og noen fra Rødt Jevnaker samles til lunsj før toget. Det skal serveres hjemmelaget fiskesuppe. Vi hadde styremøte i går hjemme hos en av  de som har laget suppa. De kote suppe i forkant av møtet. Det luktet helt nydelig. Gleder meg til god suppe og hyggelig samvær.

8. Holde en liten tale. Som leder av Rødt Ringerike bør jeg vel si noen ord på denne lunsjen. Jeg tror det forventes av meg. Talen er sånn noenlunde klar i hodet men jeg må og finne tid til å….

9. ….skrive den talen jeg viser til i punkt 8.

10. Gå i 1. mai tog. Og ja, denne parolen er med i toget i år og. Jeg vet den provoserer noen. I år er derfor teksten på en stor parole som synes ekstra godt.

11. Høre på taler og appeller på torget. Det skal være ungdomsappell / Maria Vollmerhaus Digre fra AUF, Internasjonal appell v/ Aram Azari fra Kurdiske Kulturforening og hovedtale v/ Jonas Bals som er rådgiver i LO.

12. Avslutte dagen med middag hjemme i Drømmehuset, og hvis været blir som lovet, et glass rødvin i kurvstole på trammen sammen med Gamle Gubben Grå.

Lag deg en fin 1. mai du og, samme hvordan du har tenkt å bruke den. Jeg anbefaler alle å prøve å få med seg en liten brok av feiringen. Kjenne på stemningen. Om ikke annet, gled deg over alle de vaiende flaggene.

GRATULERER MED DAGEN!