Fornøyd med egen innsats sitter denne kjerringa nå og smiler brett mens hun humrer for seg selv. Bildet av kanonen på Kongsvinger festning pleier alltid å dra noen ekstra klikk. Det tror jeg overskriften på dette innlegget vil gjøre og. Om det er nok til å hamle opp med poesi jeg ikke skjønner ett fnugg av eller fargerike leire-klumper omskapt til strikkende sauer tviler jeg på, men kanskje er det nok til å overgå en ukemeny eller to?
Dette skulle imidlertid ikke handle om klick-bite eller plassering på topplista, men som det står i overskriften om kongen og kanonen. Nærmere bestemt om svenskekongen Karl den tolvte og en av kanonene på Fredriksten festning i Halden.
En kald og småtåkete novemberkveld i 1718 ble svenskekongen Karl XII skutt og drept ved Fredriksten festning i Halden. Spørsmålet har lenge vært hvem som drepte ham. Ble svenskekongen drept av sine egne, krigstrøtte soldater, eller var det en norsk soldat som avfyrte det dødelige skuddet?
De kongelige levningene er blitt obdusert hele tre ganger, i 1746, 1859 og 1917. Sist de ble gravd opp fra graven i Riddarholmskyrkan i Stockholm ble det også tatt røntgenbilder. Man har lenge visst at Karl XII døde av en kule som gjennomboret skallen hans, men vært usikker på hvem som avfyrte skuddet, og fra hvor.
For et par år siden mente imidlertid forskere ved Uleåborgs universitet i Finland at de kan bekrefte dødsårsaken,
Forskerne benyttet seg av rettsmedisinske forskningsmetoder og prøveskytinger på ballistiske modeller, som har de samme egenskapene som et menneskehode. De undersøkte størrelsen på skuddhullet i filthatten som kongen bar da han ble truffet, og skuddskaden i kraniet, som syns på røntgenbildene fra 1917.
Prøveskytingene ble gjort med et tikalibers gevær og en 28 millimeters kanon, kanskje en slik som dere ser på bildet over. Det er fra Fredriksten festning der hendelsen fant sted. Skadene som oppsto, viser at kongen etter all sannsynlighet ikke ble drept av en muskettkule av bly. En blykule skulle nemlig ha etterlatt seg andre slags spor i hodeskallen, enn de som kommer frem på røntgenbildene. Kong Karl XII døde sannsynligvis av kardesk-ammunisjon av jern, med en diameter på langt over 20 millimeter.
En kardesk er en form for prosjektil som ble brukt som anti-personellvåpen over kortere avstander, og var særlig effektiv mot tette infanteriformasjoner slik de ble brukt på 17- og begynnelsen av 1800-tallet. På grunnlag av skadene i kongens hodeskalle, mener forskerne at prosjektilet trolig bevegde seg med en hastighet på cirka 200 meter i sekundet, noe som tilsvarer hastigheten for et prosjektil som ble avfyrt fra cirka 200 meters hold – altså fra Fredriksten festning. Mest sannsynlig var det derfor en norsk kule som tok livet av svenskekongen, konkluderte de finske forskerne.
I morgen skal jeg konkludere hvorvidt, kreativitet, klikk-bites og litt spekulativ bildebruk fremdeles er det som skal til for å avansere på topplista.
Frem og tilbake er omtrent like langt har jeg hørt. Sånn en gang på 90-tallet ble det ikke lenger krav om tilfluktsrom når man bygde bygg som skal romme en del mennesker, som skoler, leilighetsbygg, sykehus osv. Nå vil regjeringen be Stortinget om å oppheve vedtaket om byggestopp av tilfluktsrom fra 1998, og ilegge en plikt til å bygge tilfluktsrom i nye bygg over en viss størresle.
Regjeringa foreslår to typer tilfluktsrom. Det ene tilsvarer dagens tilfluktsrom, som verner oss mot kjemiske og radioaktive stoff og eksplosiv med høyt farepotensiale. Den andre typen tilfluktsrom som regjeringen nå foreslår, vil være enklere: Et vern mot konvensjonelle våpen. Det kan være parkeringskjellere, T-banetunneler eller andre underjordiske anlegg, som også har en viktig og annen funksjon i hverdagen vår.
Jeg synes det er bra at vi tenker beredskap, selv om jeg ikke liker at det føles nødvendig. Det jeg synes er uklokt er at Stortinget i 1998 vedtok å stoppe å bygge tilfluktsrom. Det var ikke så lenge etter den kalde krigen. Situasjonen i verden hadde endret seg, ja, men hvordan kunne man føle seg sikker på at den ikke endret seg igjen?
1998 var året de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania blir ødelagt i to koordinerte terrorangrep. Al-Qaida fikk skylden for angrepet, som tar livet av 200 mennesker og sårer mer enn 4000. Operation Desert Fox – Storbritannia og USA startet i desembr 1998 bombing av Irak, grunnet Iraks utvisning av FNs våpeninspektører. Verden var muligens et fredeligere sted, men fred var det ikke.
Hvem hadde regjeringsmakt i 1998 er min neste tanke. Det var regjeringen Bondevik 1 finner jeg ut. Vi hadde ikke noen beredskapsminister slik vi har i dag, Mehl er jo justis- og beredskapsminister nå. Kanskje ikke så rart. Bondevik & co. avskaffet jo tilfluktsrommene. Da hadde man antakeligvis ikke det største fokuset på beredskap. Aud Inger Aure var justisminister, og slik jeg ser det lå beredskap også den gang under justisministeren. Men samtidig tror jeg finansministeren hadde et avgjørende ord eller to. For av stortingsmeldingen nr. 25 leser jeg;
Et forsiktig anslag går ut på at bygging av tilfluktsrom gir en merkostnad på ca 1,5 prosent for nybygg. For Statsbyggs vedkommende vil dette gi en innsparing på ca 60 millioner kroner årlig med utgangspunkt i årets budsjett på ca 4 milliarder kroner. For private byggherrer antas det at innsparingspotensialet er betydelig høyere, gitt et samlet høyere utbyggingsnivå og samlet høyere kostnader pr tilfluktsromsplass. Direktoratet for sivilt beredskap anslår at det med dagens utbyggingstakt bygges tilfluktsrom for ca 200 millioner kroner årlig. En midlertidig avvikling av nybyggingen av tilfluktsrom vil derfor gi en samfunnsøkonomisk gevinst.
Finansministeren i Bondevik sin regjering var Gudmund Restad. Forsvarsminister var Dag Jostein Fjærvoll. Jeg bare nevner det, for jeg mener at forsvarsministeren kanskje og hadde en tanke om behovet for tilfluktsrom.
Det blir litt feil av meg å henge ut enkelte ministre. For når jeg etter litt leting etter saken i Stortingets digitale arkiv ser jeg at saken ble enstemmig vedtatt uten at noen av representantene tok ordet.
Vel, nå skal Stortinget etter hvert ta stilling til om vi skal starte å bygge tilfluktsrom igjen. Jeg håper det blir enstemmig vedtatt denne gangen og. Selv om det helt klart fremdeles vil ha en samfunnsøkonomisk konsekvens. Jeg ser at slike tilfluktsrom fordyrer byggekostnadene med 30.000 kr. pr. plass.
Hvis jeg skulle kjøpe en øy er jeg usikker på om Grønland ville være førstevalget. Ikke noe galt og Grønland, langt der i fra, men ca. 81% av øya er dekket av is. Jeg er som kjent ikke så veldig glad i is og snø.
Nå tror jeg kanskje ikke det er klimaet som gjør at Trump har lyst til å kjøpe øya. Det er nok mer den geografiske beliggenheten. Mens Russland har mange militære basert langs Nordøstpassasjen, trenger USA tilgang til Grønland for å styrke sitt nærvær i området. For USA handler Grønland om å beskytte sine egne innbyggere. Jordens krumming gjør at den korteste flyvetiden for de mest avanserte atomrakettene til Russland går over Svalbard og Grønland (hvis de skal angripe USA, Dette gjør Norge og Grønland til viktige lytte- og varslingsposter, som kan gi amerikanerne et forvarsel og bedre muligheter til å kunne aktivere rakettskjoldet sitt mot eventuelle russiske atomraketter.
Den andre årsaken til USAs interesse vokser seg sterkere og sterkere i takt med at isen smelter i Arktis. USA og Kina kjemper om fremtidig dominans når det gjelder produksjonen av mikrobrikker, som kan brukes til alt fra militære missiler til PC-er og biler. På Grønland kan det potensielt ligge enorme mengder med disse sjeldne jordmineralene og metallene som USA trenger i sin konkurranse med Kina. I tillegg kan Grønland bli en gullgruve, bokstavelig talt. Det antas nemlig at det også befinner seg store mengder gull der.
Det er ikke første gangen en amerikansk president forsøker å kjøpe Grønland. I1946 forsøkte USA å kjøpe Grønland. Daværende president Harry Truman var villig til å betale hundre millioner dollar den gang, i gull. Hva Trump er villig til å betale denne gangen vites ikke, men ingenting tyder på at Danmark er interessert i å selge. Så får vi se da, hvordan dette utvikler seg.
Egentlig burde Grønland tilhøre Norge slik det gjorde fra 1261 til 1814. Danmark lot oss ikke få det med oss da unionen med Danmark ble oppløst. Ikke det at jeg tror Barth Eide ville være noe mer villig til å selge øya enn det danskene er.
Hvis jeg skulle kjøpe en øy ville jeg nok valgt en som lå på langt mer sydligere breddegrader. Et sted det var litt mer sol og sommer og ikke store mengder is.
Eller hvorfor må det på død og liv være en øy? Jeg tenker at hvis Trump er villig til en byttehandel har jeg et forslag å komme med. Hva med å bytte Grønland mot Yuma? Yuma er en by i Arizona, og det bebodde stedet i verden med flest soltimer. Det ville kanskje være en dårlig byttehandel sett til areal. Grønland er langt større enn Yuma, til gjengjeld har Yuma dobbelt så mange innbyggere. Jeg spiller det bare inn som et forhandlingskort til Danmark. Så får vi se hvor villig Trump er til å gi fra seg landområder.
Å kjøpe og selge land høres i grunn ganske gammeldags ut. Denne type landhandel har ikke vært vanlig de siste 100 årene. Ikke siden USA kjøpte Jomfruøyene fra nettopp Danmark i 1917.
Selv om jeg foretrekker Trumps måte å tilegne seg nye landområder på fremfor Putin sin. Kjøpe et landområde høres for meg mer sympatisk ut enn bare å komme med soldater å forsøke å ta det, slik Putin gjør i Ukraina. Så tenker jeg at det denne saken aktualiserer mest er vel Grønlands rett til å bli et selvstendig land. Ikke et område andre land kan kjøpe og selge som en vare. Så får vi håpe at det kan bli resultatet av Trump sitt usmakelige forsøk på å tilegne seg mer land, at Grønland kan bli en selvstendig stat.
Da jeg klikket meg inn på bloggen som ligger over meg på bloggtopplista var den første retten som var nevnt på denne ukemenyen sylte av sideflesk/buklist. Jeg tror jeg er godt over gjennomsnittet glad i sylte. Det er ikke få kilo av dette pålegget som fortæres i Drømmehuset i løpet av desember, og det er jeg som spiser alt sammen. Tror ingen av de andre i familien her liker sylte i det hele tatt.
Helst skal det selvsagt være hode-sylte. Hode-sylte slik Mamma laget den. Jeg var med henne en gang for å lære. Og ja, jeg tror jeg hadde klart å lage god gammeldags hode-sylte hvis jeg hadde et grisehode og ei høne tilgjengelig. Samtidig er jeg relativt sikker på at jeg aldri kommer til å brette opp ermene og sette i gang med kjeler og grisehode. Da måtte det være flere enn meg her som syntes dette var noe av det mest fantastiske en kan sette tennene i. Det er mye jobb
Jeg har laget buklist-sylte en del ganger. Begynner å bli noen år siden sist. Kanskje skulle jeg gjøre det i år? Sylte er jo utrolig godt, og det er ikke alle variantene i matbutikken som er like gode, Hm, nå fikk jeg noe å tenke på.
Vet dere forresten at det var så vidt ikke forholdet mellom meg og Gamle Gubben Grå havarerte nesten før det startet på grunn av sylte?
Vi ble sammen rundt juletider i 1989. Etter å ha blitt mer kjent i løpet av høsten 89. 35 år siden i disse dager med andre ord. Det er vel verdt litt mimring om ung forelskelse – og sylte?
Vi var begge to ledere i Tåsen speidergruppe på den tiden. Første søndag i advent var det julemesse i Ullern kirke. Antakelig for speidere i store deler av kretsen, for Ullern kirke ligger et stykke fra Tåsen. (Kirken på bildet er Sørum kirke på Bjoneroa. Jeg tok et bilde fra arkivet i stedet for å dra til Ullern kirke å fotografere nå på morgenen. Hm, jeg har faktisk ikke vært i Ullern kirke annet enn den gangen i 1989, kanskje vi burde ta en tur snart? Jeg er jo så glad i kirker.) Mellom oss på kirkebenken satt en litt vilter gutt på 8-9 år. En ordentlig sprett, som vi gjerne ville at skulle holde seg sånn noenlunde rolig i løpet av gudstjenesten. Det var nok derfor vi hadde plassert oss strategisk på hver side av han. Med jevne mellomrom kastet vi skråblikk bort på gutten, som oppførte seg langt bedre enn vi hadde fryktet. Tror bare han skled av den harde kirkebenken en gang. Flere ganger i løpet av de gudstjenesten møttes blikkene våre over det lyse hodet til denne gutten. Og ja, da jeg dro hjem fra kirken hadde jeg fått en tanke om at denne fyren i speideren var i grunn litt spennende å bli litt mer kjent med.
Kvelden etter var det juleavslutning for lederne i Tåsen. Vi skulle spise pizza på Peppes på Frogner. Jeg fikk flere tilbud om skyss opp igjen til Ullevål sykehus hvor jeg bodde på studenthybelen min, men takket nei, jeg ville heller rusle opp igjen. Godt å bevege seg litt. De andre lederne som var der kjente meg ikke godt nok til å reagere på en slik uttalelse fra meg. Jeg hadde nemlig tenkt ut at hvis Gamle Gubben Grå var litt interessert i å bli bedre kjent med meg ville han benytte anledningen og ta bena fatt sammen med meg. Jeg hadde sett at han kom med samme buss som meg ned til Peppes, så han hadde ikke bil på Peppes. Bet han ikke på agnet kunne jeg kjapt hoppe på 20-bussen på neste busstopp når de andre var ute av syne.
Gamle Gubben Grå er ikke dum. Selvsagt slapp jeg å traske alene oppover Kirkeveien. Så trivelig var turen at den ble avsluttet med et kjapt kyss der jeg tok av Sognsveien og bort til studentblokka mens han fortsatte oppover til Havebyen hvor foreldrene hans bodde eller muligens Kringsjå hvor han hadde hybelen sin.
Litt senere i desember var det grøtfest med speiderne. Gamle Gubben Grå kjørte meg hjem etter grøtfesten. Jeg hadde jo både grøt-kjele og en del annet å bære på. Jeg ba han med inn, høflig som jeg er. Og han ble en god stund ut over kvelden og natta.
Vii begynte å se litt mer til hverandre utenfor speideren etter denne kvelden. En natt på studenthybelen min fikk jeg ikke den søvnen jeg trengte fordi Gamle Gubben Grå ikke klarte å holde fingrene sine unna meg, selv når vi skulle sove. Det er litt trangt med to voksne mennesker på en sovesofa på 90 cm eller hva den var. Absolutt ingen dobbeltseng. Da som nå blir jeg fort litt gretten når jeg blir for trøtt. Jeg måtte få fyren til å drive med noe annet enn å fingre på meg. Så jeg spurte om han var sulten. Om jeg skulle lage litt nattmat til han. Han takket ja til litt nattmat, og jeg gikk på felleskjøkkenet på hybelhuset og lagde noen brødskiver til han. I hylla mi i kjøleskapet hadde jeg en bit hjemmelaget hodesylte sendt med fra Mamma sist jeg var hjemme. Jeg husket jeg telte litt på fingrene om jeg virkelig skulle ta litt av min dyrebare skatt, syltebiten, og gi til denne fyren fra Oslo beste vest. Jo han fortjente det beste hybelen kunne by på. Så han fikk ei skive med sylte og ei skive med noe annet. Da jeg kom inn på hybelen med asjetten med sylte-brødskiva så Gamle Gubben Grå på asjetten, pelte på sylte-brødskiva, rynket på nesa og spurte; Hva er det? Jeg fortalte at det var min mors hjemmelagde hodesylte med stolthet i stemmen. Æsj! svarte Gamle Gubben Grå. Det var så vidt han ikke ble jagd på hodet ut av hybelen etter den kommentaren, husk jeg var trøtt og allerede gretten.
Han fikk på nåde bli natten ut. Siste bane hadde for lengst gått. Det var en stund til de første begynte å gå. Det er kaldt i Oslo i desember og et stykke å gå til Kringsjå. Men jeg rullet ut liggeunderlag og sovepose og la meg på gulvet uten ett ord. Jeg var trøtt, gretten og rimelig fornærmet på hodesylta til Mamma sine vegne. Heldigvis var jeg blidere da jeg våknet, og det ble ikke slutten på dette forholdet slik jeg hadde bestemt meg for da jeg krabbet ned i soveposen. For nå 35 år senere er vi fremdeles et par, men jeg tilbyr han aldri å smake på sylta jeg kjøper.
Klar for litt mer jul fra gamle dager? Jeg lover. Det blir ikke et like langt innhold som i går. Dette er en historie fortalt av Ringeriksdikteren Elling M. Solheim i heftet Ringerike for 1969/1970 som kom ut rundt juletider 1969. Solheim var født i 1905, så jeg regner med historien må være fra en gang mellom1910 og 1920. Det blir selvsagt ikke avskrift av stykket i heftet, men et kortere sammendrag.
Elling hadde som gutt sterk tro på Julegeita, Julegeita er et overnaturlig vesen fra norsk folketro som søker inn mot husene ved juletider. Julegeita ble brukt som skremsel for å få barn til å hjelpe til med juleforberedelsene i ukene før jul. Det ble også sagt at geita straffet barn som var ulydige. Julegeita skulle være spesielt opptatt av at unger hadde fått seg et nytt klesplagg til jul. Å ta på seg nye klær etter julebadet var en viktig tradisjon mange steder i Norge. Både gutter og jenter måtte hjelpe husmødrene med å få laget nye plagg. Barn som ikke oppførte seg kunne bli bortført eller bli stanget av julegeita.
Han skriver om at når symaskinen kom på bordet under juleforberedelsene så skjønte vi at det skulle bli skjorter og trøyer på oss så Julegeita ikke fikk noe å bestille her i huset. Den kom bestandig og var ufin mot den stakkaren som ikke hadde fått et nytt plagg til jul. Så godt det var å høre duren fra symaskinen. Det skapte trygghet omkring seg.
Når alt var ferdig sydd, ble det stappet opp i vaskegryta og kokt der. Så ut på snorene for å fryse tørt. Først da fikk det den rette dåmen og glansen.
Så var det ei desembernatt som skjorta til Elling, og sikkert til de andre i familien og, hang ute på snora for å fryse tørt at det ble vind og snødrev, og juleskjorta til Elling blåste bort i snødrevet og var ikke til å finne igjen. Elling beskriver det sånn. Mor nesten gråt og far kremtet tørt et par ganger, men verst var det for meg som ikke ville få noe å verge meg med mot Julegeita. Tida gikk fort og det var tusen ting som skulle gjøres, så symaskinen kom nok ikke frem mer dette året. De få kronene far tjente måtte brukes til nødvendigere ting enn julestas til meg. Det var den kalde virkeligheten jeg måtte bli fortrolig med. I halvsøvne så jeg et geitehode som mekra og lo.
Elling tar i historien oss med på alle gjøremålene som hører til i den hektiske tida før jul. Alt fra slakting til baking av møljebrød. Med jevne mellomrom kommer han tilbake til tanken på Julegeita og hva den vil gjøre med han siden han ikke har noen ny skjorte å ha på seg på julaften. Folketroa sto sterkt i det lille huset på Veme.
Når det ble snakk om Juleskreia, eller Åsgårdsreia som det heter andre steder, gikk det opp for han at i det følget var nok Julegeita med. Dette utysket som kom og ville ta julekveldsgleden fra meg. Åsgårdsreia var et broket følge av de døde og underjordiske som gjerne herjet om natta. Spesielt i juletida turet de frem og reiv med seg alle som ikke var ferdige til jul. Ja de kunne rive med seg de som hadde alt i orden og, sånn liksom i dragsuget eller man kunne bli syk og sengeliggende. Engstelsen hos lille Elling ble ikke mindre. Han skriver; Det var neimen ikke greit å være et ørlite menneske.
Så ble det endelig julekvelden og tiden for julebadet. Vi lar på ny Elling fortelle; Vask og skrubbing i store stamper, lukt av såpe og nytt reint tøy. Men det var en som ikke fikk gleden til å skinne i seg, som hvert øyeblikk venta besøk av Julegeita, det var jeg. Det varme såpevannet sved i øya og mor skrubba meg dyktig på ryggen. Jeg kjente gråten fikk mer og mer overtaket. Men ingen hadde visst medkjensle med en hutrende liten krok.
Da gjorde mor en liten sving inn i kammerset og med ett sto hun der med flunkende ny skjorte til meg. -Se nå, nå trenger du ikke være bange for julegeita lenger.
Ør av glede fikk jeg høre at far hadde finni skjorta igjen i en snøskavle og at han og mor var blitt forlikte om at det skulle være en liten overraskelse for meg. De ante nok ikke alle de kvaler jeg hadde hatt.
Så kunne julegleden og julefreden senke seg over en liten gutt.
Historien ga meg noen tanker. Håper dere også likte å lede den. I morgen blir det ikke mer historie. Da er vi tilbake til hverdagen til Gamle Gubben Grå og Kjerringa og juleforberedelsene våre.
Gamle Gubben Grå og Kjerringa har tradisjon tro tenkt å la dere følge oss gjennom adventstida. Bli med på alle juleforberedelsene og se om det blir jul i Drømmehuset også i år. Men før vi kaster oss over alle vår tids førjuls-sysler la oss ta et tilbakeblikk på hvordan juleforberedelsene var i gamle dager, og nå snakker jeg riktig gamle dager. Ja faktisk så langt tilbake i tid at verken Gamle Gubben Grå eller Kjerringa var født.
Historien jeg nå tar utgangspunkt i fant jeg i heftet Ringerike for 1968-1969, men den ble første gang utgitt i heftet som ble utgitt i1934. Det er et intervju en “Pan” hadde med Sara Moe i desember 1934. Sara Moe var født på gården Mo i Steinsfjerdingen i Hole i 1867. Jørgen Moe var hennes onkel. Hun var gift med agronom Knut Mo på Berger i Norderhov.
Hvad synes De om julen før og nu? spør Pan, og Sara Moe som er en kvinne på 67 år i 1934 svarer villig. Oppriktig talt er jeg ikke svært begeistret for måten å feire julen på nu for tiden. Før i tiden, for eksempel sånn i 70-80 årene, var julen en typisk hjemmets fest. Ungdommene kom alltid sammen i hjemmene i julen, og kun der. Nu forlater ungdommen hjemmene i julen og det er blitt utelivet, hotell- og restaurantlivet som florerer.
Når Sara i dette intervjuet viser til 70- og 80 årene er det ikke min ungdomstid hun snakker om, men julefeiringen i 1870- og 1880 årene. Jeg vet ikke hvordan utelivet på Ringerike var på 1930-tallet, men jeg innbiller meg at Sara Moe ikke hadde likt den utviklingen vi har sett de siste 90-årene siden dette intervjuet ble gjort. Jeg tror ikke ungdommene er noe mer i hjemmene nå.
Pan, intervjueren, forfølger den saken. Men før i tiden dro da også byfolket på landet i julen? Sara svarer kjapt; Ganske visst, men det var til slekt og venner, og hjemmene var alltid det store sentrum og det satte et ganske annet preg på festlighetene.
Nå er det lenge siden jeg har vært veldig mye ute på byen i jula, men jeg husker andredagsfesten på Fossen på 1980-tallet. og det har vel hendt at jeg har vært med på ett og annet julebord etter den tid. Så, ja jeg tror jeg er enig med Sara i at hvis alle fester foregikk med storfamilien fra små barn til gamle grandtanter til stede, så ville det sette et ganske annet preg på festlighetene.
En juleforberedelser da, med julegater og slikt? spør Pan, den desemberdagen i 1934. Det er og noget helt nytt. svarer Sara Moe. Før i tiden måtte man aldri pynte juletrær eller “lage julestemning” før selve julaften. Jeg tror det var noget riktig i det. Dette passer jo helt med innlegget mitt fra i går. Vi lar Sara Moe fortsette sitt resonement.
For all denne lagede julestemningen i byene og juleunderholdning i radioen, på forhånd, under alt ståket, ødelegger den intensitet det var over julefesten før, da stemningen først seg inn over en selve julekvelden, når alle forberedelsene var slutt.
Jeg tror ikke Sara ville være begeistret for julepynt og julemarsipan i butikkene allerede fra starten av oktober, tente julelys fra tidlig i november og juletrær i annenhver stue ferdig pyntet allerede første søndag i advent. Kanskje har vi mistet noe av den intensiteten Sara Moe snakker om.
Hvordan var juleforberedelsene før da, slik på en typisk Ringeriksgård? spør Pan videre. Det var for det første sne, sier fru Moe og ser bebreidende mot vinduet.
Tidligere i artikkelen har Pan fortalt at det denne desemberdagen rett før jul i 1934 er bart og regnvær omtrent som i år. Klimaforandringene hadde nok allerede startet her på Ringerike.
Så fortsetter hun Men det var ikke slik den gang at man reiste til Hønefoss og kjøpte lakksko og klær. Det begynte en tre ukers tid før jul med at sypiken, skredderen og skomakeren kom til gårds og forsynte hver enkelt fra topp til tå med klær av hjemmevevet vadmel og verker.
Juleslaktningen begynte fjorten dager før jul, og på en stor bondegård blev det som regel slaktet en seks griser, syv åtte sauer, et par kuer, en okse og en hest. Men naturligvis ikke for salg. Man laget opp mat for vinteren fremover. Slaktingen varte i åtte dager. Det typiske billede fra den tiden var 4-5 kjerringer som sitter med sine traug og lager søte og salte blodpølser, mens en stadig gikk rundt og pusset nesen på dem så det ikke skulde dryppe ned i trauget.
Jeg tenker litt på den der kjerringa som vandrer rundt og tørker snørr av de andre for å unngå å få snørr i maten…..
Vi fortsetter med mer av slaktingen. Så sto det et par husmenn og banket talg i en tro med øksehammeren. Det var helst fåretalg som pikene og de gamle laget julelys av.
Pan fortsetter med sine spørsmål. Og de siste åtte dagene før jul? Da var det rengjøring fra gulv til tak. Og så vedhugging i stor stil som karfolkene bar inn i svalen for at ingen skulle traske ute i sneen i julehelgen, for det var nu alltid sne den gangen. Hun er opptatt av den manglende sneen, men hun snakker ikke om klima-krise. Bare nevner det.
Så er vi nu kommet til selve julekvelden? Om formiddagen var det storvask på alt folket. Enkelte lauget seg kanskje bare denne ene gangen om året, og nogen var det vel som innskrenket sig til å vrenge skjorten.
Klokken 5 kom alle tjenerne inn, vannkjemmet og i sin beste puss, og så ble juletreet tent. Det var og skikk at alle gikk ut og hørte på kirkeklokkene som kimet høytiden inn. Jeg er litt overrasket over at de nøyde seg med å lytte til kirkeklokkene og ikke var i kirken på julaften.
Pan fortsetter sin utspørring. Dere hadde vel presanger den gangen og? Å ja da. Barna tenkte vel mest på presangene som nå. Men det var bare nyttegjenstander. Som hva? Tja, for eksempel pipe og tobakk til mannfolkene..
Jeg er litt usikker på om jeg ser på piper og tobakk som nyttegjenstander….
Så fortsetter de å snakke om maten. Pan spør hva de spiste, og Sara svarer: Festmåltidet var risengrynsgrøt og ribbestek enten vi vilde eller ei. Enkelte brukte lutefisk og så hjemmebrygget øl.
For å skildre alle festlighetene i romjula får hun datteren til å komme inn fra julebaksten for å synge en gammel vise som illustrerer det. Jeg skal ikke gjengi den her. Visa er på 13 vers. Men jeg forstår at det på romjulsfestene som turnerte fra gård til gård litt etter rang var livlige og ikke så sjeldent varte til det grydde av dag.
Dette innlegget ble litt langt, det skal ikke fortsette slik i hele adventstiden, men jeg syntes det med å se litt tilbake på julefeiringen for over 100 år siden kanskje bidrar litt til julestemningen…. (Selv om den vel ikke burde komme på lenge ennå, skal vi lytte til Sara Moe…)
I dag er det et interessant blogginnlegg jeg skal få lov å sitte å reflektere over, og ikke en av disse evinnelige ukemenyene. Allan har skrevet om renovasjonasarbeideren med utvidete oppgaver fra gamle dager. Altså rakkeren. Det er et godt og lettlest innlegg som tar for seg rakkeren, også kalt nattmannen sine oppgaver og lave status på en god måte. Er du ikke helt på det rene med temaet rakker, anbefaler jeg at du følger linken over og leser deg opp på Allans gode innlegg. Det er ingen grunn til at jeg skal sitte her og gjenta det han har skrevet. Jeg tenkte heller at mitt innlegg liksom skulle utfylle Allans innlegg, og komme med litt mer utfyllende historier rundt temaet rakker.
En feil i Allan sitt innlegg må jeg derimot påpeke og rette opp. Allan skriver:
alt som ikke fikk ligge i vigslet jord, som selvmordere og ufødte barn, det skulle graves ned av rakkeren.
Jeg tror ikke rakkeren gravde ned fostre i mors liv (altså ufødte barn), derimot udøpte måtte graves ned utenfor kirkegården.
Jeg gjør meg og noen reflekterer over hvor smart det er av Allan å skrive at han tømmer kattedoen, og på den måte gjør noe av rakkerens oppgaver. Da en nederlender flyttet til Helsingør i Danmark, og rakkeren ikke forhastet seg med å fjerne kloakken som samlet seg rundt avtredet hans, fjernet nederlenderen til sist griseriet på egen hånd. Han fikk sin eiendom i orden – og ødela dermed sitt omdømme for godt. Ryktet gikk byen rundt, og han fikk beskjed fra Helsingørs borgermester og råd om å flytte fra byen, ettersom de
«for ingen del ville samtykke ham til medborger efter sådan vandel, hvorved han var fallen i rakkerens embete og hadde gjort seg selv til rakker.»
Så når sånn rundt 1000 blogglesere nå leser at Allan tømmer kattedoen og derved har falt i rakkerens embete og gjort seg selv til rakker, tipper jeg det ikke er lenge før det kommer et brev med kommunevåpen og en anbefaling fra ordføreren om å flytte fra kommunen.
Litt mer fun-fact som jeg og reflekterer litt over. Frem til 1871 ble avfallet fra deler av Oslo tømt på Natmandshaugen,. Det er der Stensparken og Fagerborg kirke ligger i dag leser jeg på Wikipedia. Jeg rynker brynene. Dette er et område jeg kjenner fra min tid i Oslo. Fagerborg kirke er ikke en ny og moderne kirke. 1871 er ikke så lenge siden. Jeg må undersøke litt mer, og finner ut at Fagerborg kirke ble påbegynt i 1901 og sto ferdig i 1903. Er det ikke litt rart at de valgte å bygge kirken på det som bare 30 år tidligere var en av byens avfallsdeponier? Ikke nok med at de velger å bygge kirken på det gamle avfallsdeponiet, fra 1823 til 1871 hadde nattmannen huset sitt der Fagerborg kirke ligger i dag. Rakkeren kunne ikke være formynder, vitne i retten, få borgerskap eller være fadder i kirken. Alle ble de skydd som pesten, og når rakkeren døde, var det ingen lett oppgave å finne likbærere til å hente liket hans. Og så, bare noen få ti-år senere, bygger de kirke der boligen til nattmannen tidligere sto.
Nå er tekoppen tom. Om et par timer skal jeg være på rådhuset, og jeg har ingen planer om å fortelle ordføreren eller andre der at jeg plukker opp hundedritten etter Kidd og Charlie Chihuahua når vi er ute på tur og på den måten gjør nattmannens ærend. Litt rart forresten, nå til dags tror jeg du raskere blir kjeppjagd fra byen hvis du ikke plukker opp hundedritten enn hvis du gjør det.
I dag er det fest og feiring i Drømmehuset. Kjerringa slipper å kommentere en ukemeny eller annet mat-relaterte innlegg. Jeg skal sitte å reflektere over en feiring som fant sted for noen dager siden nede i Grekenland. Interessant nok i grunn. Men jeg skrev om den feiringa også i innlegget Feiring i Chania. Litt usikker på om jeg klarer å utfylle noe særlig om den feiringa. Men de fleste dager har noe med seg. Så jeg tok for meg dagen i dag for å se om vi har noe vi kan markere i dag. Gjør dere klar for en liten historieforelesning.
Katolikkene, er flinke på merkedager. I dag er det minnedag for 117 martyrer fra Vietnam som ble drept i perioden 1745 – 1862. Jeg innrømmer gjerne at det at det finnes 117 vietnamesiske martyrer var nytt for meg, og jeg måtte søke opp litt mer informasjon.
Disse 117 martyrene døde mellom 1745 og 1862 under kristenforfølgelser som egentlig varte fra 1625 til 1886 og kostet totalt 130.000 livet. Blant de 117 var 96 vietnamesere og 21 utenlandske misjonærer. Av misjonærene var 11 spanjoler og 10 franskmenn. Av martyrene ble 76 halshogd, 21 kvalt (hengt og garrottert), 6 brent levende, 5 lemlestet ved at lemmene ble hogd av en etter en og 9 døde i fengsel som følge av tortur. For de som i likhet med meg ikke er så belært i henrettelsesmetoder er garrottering en henrettelsesmetode som består av et tau som ble lagt om halsen på den dømte, som satt på en stol, og som så ble strammet ved hjelp av en pinne.
Blant martyrene var en kvinne, den hellige Agnes De. Den hellige Agnes De ble født i 1771 i Ba Den i Vest-Tonkin i Vietnam i en kristen familie. Hun var mor til 6 barn. Hun ble arrestert for sin tro og døde i fengselet i provinsen Nam Dinh den 12. juli 1841, 70 år gammel. .
Den tradisjonelle vietnamesiske religion er buddhismen, sammen med elementer fra taoisme, konfutsianisme og lokal forfedredyrkelse. Den katolske kirken ble innført av spanske og etter hvert også franske misjonærer i begynnelsen av 1500-tallet. Til tross for begynnende forfølgelse slo kristendommen rot og tidlig på 1600-tallet var det rundt 800.000 kristne i Vietnam.
Forfølgelsen gikk i bølger gjennom 16- og 1800-tallet. Litt avhengig av hvem som styrte i Vietnam. I 1802 etablerte den første keiseren fra dynastiet Nguyen, Gia Long, seg med hjelp av den jesuittiske generalvikaren for Cochinkina, Pigneau de Béhaine. Det sikret at kristendommen i området kunne nyte en periode av ro i de første 20 år av 1800-tallet. Mange ble omvendt og kristendommen hadde stadig fremgang.
Men dette ble dramatisk slutt på under Annam-keiseren Minh Mang som regjerte fra1820 til 1841. Han trodde at opprørsforsøk mot ham var inspirert av misjonærene, så han satte i gang forfølgelser av kristne. Han kunngjorde også strenge lover mot buddhisme og taoisme. Kort sagt nok ikke en religiøs mann. Han var mer en ivrig konfucist. Ifølge konfusianismen skal de yngre ha respekt for de eldre, kvinnen skal ha respekt for mannen, og alle skal respektere keiseren, som har himmelens mandat til å styre. Altså man skulle ikke ha andre guder enn han.
Fra 1832 utviste han alle utenlandske misjonærer og beordret de vietnamesiske kristne til å avsverge kristendommen ved å trampe på krusifikser. Alle kirker skulle ødelegges og kristendomsundervisning ble forbudt. Svært mange led døden under hard tortur, inkludert partering ved at alle lemmene ble hogd av en etter en. Dette kalles «lang-tri» eller langsom død. Torturistene kuttet først av føttene ved anklene, så ved knærne; så fingrene, armene ved albuene og så videre til bare torsoen var tilbake. I beste fall ble torturen avsluttet med halshogging.
Minh Mang.
Minh Mang ga også ordre om at alle prester skulle arresteres. De fleste slapp unna, men Frans Isidor Gagelin ble tatt, fraktet til den keiserlige hovedstaden Hue og drept den 17. oktober 1833.
Den hellige Frans Isidor Gagelin ble født i 1799 i Montperreux i Frankrike. Han ble sendt til Vietnam i 1822. Ved ankomsten dit ble han viet til prest. Han arbeidet nidkjært som misjonær inntil forfølgelsen brøt ut og keiser Minh Mang bestemte at alle prester skulle arresteres. Han overga seg til mandarinen i Bongson i Annam og ble tatt med til den keiserlige hovedstaden Hue, og dømt til døden for «å forkynne religionen om Jesus». Han ble langsomt kvalt til døde på skafottet den 17. oktober 1833. Tre dager senere fikk keiseren liket gravd opp for å sjekke om Frans Isidor Gagelin hadde stått opp fra de døde.
I denne forfølgelsen, som varte til 1840, ble de spanske dominikanske biskoper Ignatius Delgado og Dominikus Henares, som begge hadde arbeidet over 50 år i landet, arrestert og drept. Deligado var 77 år gammel, Henares 73 år gammel. En relativt høy alder i 1838 som var året begge ble drept.
I 1840 forsøkte keiser Ming Manh en forsoning med Frankrike og sendte to mandariner som ambassadører. til Frankrike. Men kong Ludvig Filip nektet å motta dem. Likevel ble det litt roligere en periode, muligens fordi Minh Mang døde i 1841 etter å ha falt av en hest.
Etter en kort periode med ro startet nye forfølgelser i 1847 under Annam-keiseren Tu Dúc , da de kristne ble mistenkt for å medvirke i et opprør. Mange franske misjonærer ble fengslet og dømt til døden, inkludert en prest ved navn Lefèbvre. Han hadde riktignok konspirert mot keiseren, såhelt feil var ikke de anklagene. Uten å vite at Lefèbvre var blitt løslatt, blokkerte den franske marinen havnebyen Da Nang ved Hue og bombarderte byen. Den rasende keiseren truet med represalier mot misjonærene, men satte ikke truslene ut i livet. I stedet lot han sinnet sitt gå ut over en vietnamesisk båtskipper, Matteus Gam, som var arrestert for å ha smuglet utenlandske prester inn i landet. Gam ble henrettet fordi den franske marinen blokkerte havnebyen. En blokade som skyldtes at Lefèbvre riktignok var blitt arrestert, men uten at franskmennene hadde fått med seg at han og var blitt løslatt. Jeg føler at Matteus Gam døde på grunn av en god del forhold som ikke hadde noe med han å gjøre. Mulig en fattig trøst at han ble saliggjort til martyr 53 år etter at han ble torturert og halshugget.
De franske og spanske anstrengelsene for å beskytte sine landsmenn forårsaket et stort fremmedhat og antikristne grusomheter. Keiser Tu Dúc utstedte dekreter mot kristendommen også i 1848 og 1851. Innfødte katolikker ble svimerket og fikk eiendommene sine konfiskert.
Eldre misjonærer begynte å appellere til Frankrike for beskyttelse, og den apostoliske vikaren Pellerin dro til Frankrike for å be regjeringen om å etablere et permanent nærvær i Vietnam ved å kreve territoriale konsesjoner som britene og franskmennene hadde gjort i Kina. I 1856 bombarderte franske krigsskip igjen Da Nang, og to år senere angrep et korps, hovedsakelig fransk men også med spansk deltakelse, havnebyen. Men de klarte ikke å befeste styrkene sine. Aksjonen førte til at Tu Dúcs forfølgelse av Kirken ble verre mellom 1856 og 1862. Enda en gang måtte utenlandske misjonærer , innfødte prester og legfolk lide døden for kristendommen. I 1862 sto keiser Tu Dúc også overfor et opprør i nord, som var oppmuntret av franskmennene, og han kunne ikke kjempe på to fronter. I juni 1862 ble det undertegnet en ydmykende avtale mellom Frankrike og Annam som garanterte religionsfrihet, og det var begynnelsen på slutten for forfølgelsene i Vietnam, men også senere var det eksempler på masseforfølgelser på 1870- og 1880-tallet, ettersom Tu Dúc Mnnlot å følge opp avtalen om religionsfrihet og behandlet katolikker som franskmennenes kollaboratører. I 1885 var det på ny et fryktelig blodbad over hele Vietnam. 163 kirker ble brent og 4.799 katolikker ble drept og 1.182 døde av «sult og lidelser». Ingen av disse ofrene er imidlertid anerkjent som martyrer.
Tự Đức ble rammet av en svulst i ryggen og ble stadig mer svekket. Han døde i 1883 samtidig med at franske styrker rykket mot Huế.
Så er 117 av de rundt 130.000 som ble drept av forskjellige grunner blitt saligkåret til helgener i ettertid. Mulig kommer det flere saligkåringer, men alle 130.000 som ble drept under kristenforfølgelsen blir nok ikke helgener. Blant annet fordi det nok ligger en del dødsfall med i det tallet som kanskje var mer politisk betinget enn direkte religiøst.
De 117 martyrene ble saligkåret i fire grupper, de første 64 den 27. mai 1900 av pave Leo XIII, den andre, den 20. mai 1906 og den tredje den 2. mai 1909, begge av den hellige pave Pius X (til sammen 28), og den fjerde den 29. april 1951 av pave Pius XII (25 martyrer, inkludert to spanske biskoper). De ble så alle sammen helligkåret i Roma søndag den 19. juni 1988 av pave Johannes Paul II. Helligkåringen i Roma fant sted uten kommunistregimet i Hanois deltakelse. Den nåværende regjeringen i Vietnam inntar det standpunkt at martyrene ganske enkelt var agenter for kolonimaktene.
Før var minnedagene deres spredt over hele kalenderen, ofte på de enkeltes dødsdager. Nå feires de sammen den 24. november.
Dette ble et langt innlegg. Historie-forelesningene mine blir gjerne det. Håper noen har orket å lese hele innlegget og kanskje lært litt. Jeg synes vi skal tenne et lys for de 117 vietnamesiske martyrene i dag, og kanskje et lys for de mange vietnameserne som ble drept og aldri ble martyrer.
Vet du at en periode ble USA ledet av en president som i praksis var så svekket at han bare så vidt var i stand til å skrive navnet sitt? Nei jeg tenker ikke på Donald Trumph, selv om jeg heller ikke regner han som den skarpeste kniven i skuffen. Jeg snakker om Woodrow Wilson.
Woodrow Wilsosn er den eneste amerikanske presidenten til dags dato som har en doktorgrad. Han hadde doktorgrad i offentlig rett og statsvitenskap, og hadde en akademisk karriere og var rektor ved Princeton University før han kastet seg inn i politikken. Wilson var både som professor og politiker kjent for sine talegaver og gode redegjørelser og forelesninger. Det var ikke noe I veien med verken vett eller forstand. Så hvorfor sier jeg at han knapt klarte å skrive navnet sitt?
Wilson var en outsider da han gikk inn i politikken og kjente knapt til de demokratiske lederne i hjembyen. Wilson vant overraskende guvernørvalget og ble valgt til USAs president ved valget i 1912 bare 22 måneder etter at han begynte som politiker. Han ble gjenvalgt i 1916 med slagordet “han holdt oss utenfor krigen”
Woodrow Wilson var president i USA fra 1913 til 1921. Jeg tror egentlig han var en ganske god president. Han klarte lenge å holde USA utenfor første verdenskrig, og han satte opp 14 punkter han mente partene burde gå med på etter første verdenskrig, som ville skape varig fred. Han fikk Nobels fredspris i 1919 for sin innsats som grunnlegger av Folkeforbundet. Jeg liker mange av ideene og tankene til Wilson.
Det er altså verken politikken eller den intellektuelle kapasiteten til Wilson jeg setter spørsmålstegn ved når jeg referer til han som en hjerneskadd president. Det er mer ment som en helsemessig betegnelse. Wilson skal ha hatt flere slag blant annet i 1906 og 1913, disse slagene påvirket synet på et øye og hans venstre hånd. I oktober 1919, under en foredragsturne, ble Wilson rammet av et invalidiserende hjerneslag. Presidentens tilstand ble holdt skjult for offentligheten, og ingen fikk treffe ham personlig. Han klarte så vidt å signere de dokumentene som ble lagt foran ham. Legen Grayson avslo å erklære Wilson som for svak til å fungere, derfor ble han sittende i presidentrollen perioden ut, frem til mars 1921.
Hans kone Edith spilte en sentral politisk rolle fra kulissene det gjenværende halvannet året av presidentperioden, og hun er blitt kalt «USAs første kvinnelige president». Edith Wilson begynte etter ektemannens invalidiserende slag å gjennomgå alle statsanliggende og avgjorde hva som var viktig nok for å bringe videre til presidenten, På den måte var det på mange vis hun som styrte USA sammen med sekretæren og legen hans.
På bildet over viser Woodrow og Edith Wilson fotografert etter ektemannens hjerneslag. Bildet forteller ikke at presidenten var alvorlig lammet i venstre side og blind på sitt høyre øye.
Jeg fortsetter der jeg slapp i innlegget Orientalsk (?) gryte.. Liker når det kan minne om en rød tråd innimellom på denne bloggen. Her kan det jo hoppe fra pølser til politikk fra det ene innlegget til det andre.
Det er det det skal handle om i dette innlegget. Politikk altså. Ikke pølser. Eller kanskje handler det ikke bare om politikk, men vel så mye om historie. I hvert fall handler det om Palestina. Palestina er et tema man ikke kan skrive om uten at man kommer inn på temaene politikk og historie.
I forrige innlegg, det om orientalsk gryte, undret jeg på hvor Orienten var. I dette innlegget fortsetter jeg min undring og lurer på hvor Palestina er?
Det er faktisk et vanskelig spørsmål å svare på, og bør besvares ut fra hvilken kontekst man stiller spørsmålet i.
I oldtiden var Palestina en betegnelse på et område i det sørøstlige middelhavsområdet som også er kjent under det gamle navnet Kanaan. Grensene har vært flytende, spesielt mot øst, og området har omfattet mange forskjellige folkegrupper, bystater og selvstendige stater med egne navn. I lange perioder var hele eller deler av Palestina også underlagt fremmede herskere. Uten presisering er det derfor ikke alltid klart hvilket område og kultur det dreier seg om.
I politisk sammenheng brukes betegnelsen Palestina nå oftest om de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden og Gaza, eller hele det tidligere britiske mandatområdet Palestina, som omfattet både Israel, Vestbredden og Gaza.
Det britiske mandatområdet er sikkert et begrep som bør forklares. Fra muslimenes erobring i 636 til delingen i 1948 har området som dekkes av dagens Palestina vært underlagt en lang rekke styrer. Fra 630-tallet var området underlagt en serie med arabiske og islamske styresett, med korsfarertiden (1099–1291) som et unntak. Etter dette var området underlagt mamelukkene og deretter Det osmanske riket før det ble et britisk mandat etter første verdenskrig. Da Det osmanske riket sluttet seg til Østerrike-Ungarn under første verdenskrig i 1914, ble store tyrkiske styrker sendt til Palestina. Deres nærvær krevde store ressurser, som førte til utarming av landet og undertrykking av folket. De tyrkiske troppene ble fordrevet da britiske styrker inntok Palestina i 1917–1918, og landet ble okkupert av Storbritannia.
Forut for erobringen hadde de europeiske stormaktene, med sine rivaliserende interesser i Palestina, allerede lagt planer for regionens fremtid, helt uten palestinsk deltakelse i drøftingene. Den hemmelige Sykes-Picot-avtalen fra 1916 delte regionen i én britisk og én fransk interessesfære, med Palestina under britisk kontroll. Sykes-Picot-avtalen, en opprinnelig hemmelig avtale inngått mellom Frankrike og Storbritannia, undertegnet 16. mai 1916, om en framtidig oppdeling av Det osmanske rikets besittelser i det daværende Syria og Mesopotamia samt deler av dagens Tyrkia, i respektive interessesfærer. Avtalen ble aldri satt ut i livet, men la la likevel et politisk grunnlag for flere av de grensedragninger som ble foretatt og statsdannelser som ble etablert etter første verdenskrig.
Palestina spilte en viktig rolle i de alliertes krigføring under krigen. Henry McMahon, britisk høykommissær i Egypt, gjennom korrespondanse med sharif Hussein, leder av hashemitt-klanen og emir av Mekka, i 1915–1916, indirekte lovet arabisk selvstyre i Palestina – som motytelse mot arabisk støtte i krigen mot tyrkerne. Som følge av denne forståelsen sto hashemittene, blant annet sammen med Thomas Edward Lawrence – den legendariske «Lawrence of Arabia» – bak et arabisk opprør mot tyrkerne i 1916, og arabiske styrker deltok i den britiske kampanjen for å erobre Palestina.
Etter fredsslutningen i 1920 ble imidlertid bare Hijaz gitt selvstyre. Hijaz er en region i Saudi-Arabia, som strekker seg langs Rødehavet fra grensen mot Jordan i nord til regionen Asir i sør. I regionen ligger de viktige byene Jeddah, Mekka og Medina. Abdulaziz Ibn Saud erobret senere regionen, og ble kronet til konge over Hijaz og Nejd i Mekka i 1926. Da han 1932 tok tittelen konge av Saudi-Arabia, opphørte Hijaz helt som selvstendig stat og ble innlemmet i dagens Saudi-Arabia. De øvrige arabiske territoriene ble delt mellom Frankrike og Storbritannia. Palestina ble et britisk mandatområde.
Stormaktene den gang, Frankrike og Storbritannia deler altså landområder mellom seg uten å ta hensyn verken til befolkningen i disse områdene eller avgitte løfter og forventninger.
Hovedårsaken til at Palestina ikke ble selvstendig stat i 1920 var at Storbritannia, gjennom Balfour-erklæringen av 1917 hadde lovet sionistene å støtte deres arbeid for å skape et såkalt «nasjonalhjem» for det jødiske folket i Palestina,
Balfour-erklæringen er en erklæring som ble avgitt av Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour 2. november 1917 i et brev til den engelske sionistlederen lord Walter Rothschild. Balfour ga her uttrykk for den britiske regjeringens støtte til tanken om «å opprette et nasjonalt hjem for jødene» i Palestina. Balfour-deklarasjonen er ansett som en avgjørende politisk forpliktelse for å støtte opprettelsen av en jødisk stat i det senere britiske mandatområdet Palestina, noe som ble en realitet da Israel ble opprettet i 1948. Mens Storbritannias og Israels regjeringer feiret 100-årsdagen for erklæringen i november 2017, ble den av palestinske myndigheter markert som en hovedårsak til situasjonen slik den var da, altså i 2017; med okkupasjon av palestinsk territorium og den fortsatte flyktningsituasjonen.
Som man ser så startet ikke striden man ser mellom Israel og Det Palestinske folk 7. oktober i fjor, men har en lang og komplisert historie. En historie hvor Vesten har spilt en sentral og viktig rolle.
Da jeg startet på dette innlegget hadde jeg tekt at det skulle handle om Edward Said. Han som skrev boken Orientalismen i 1978. Jeg syntes det var vanskelig å skrive om hans tanker og hva han sto for uten å ta med hans palestinske bakgrunn, som sikkert har vært med på å forme tankesettet hans. Samtidig synes jeg hans tanker om Oslo-avtalen og det at han gikk vekk fra tanken om at en to-stats-løsning som interessant. Samtidig er det vanskelig å reflektere over slike problemstillinger uten å gi leserne et snev av bakgrunnskunnskap. Jeg mener Midtøsten er et høy-aktuelt-tema, men hvem forstår egentlig hva denne eller disse konfliktene bunner i?
Så er det jo slik at jo mer en leser, jo mer kunnskap en får jo mer forstår man at en ikke forstår. Så søker man mer kunnskap og slik fortsetter det. Vanskelig å skrive om at Palestina var et Britisk mandatsområde uten å forklare hvorfor. Vanskelig å forklare hvorfor Palestina ikke fikk sin lovede selvstendighet etter første verdenskrig uten å ta med noen ord om Balfour-erklæringen… og slik fortsetter det.
Jeg skriver et blogginnlegg, ikke en tykk bok. Hvis jeg noen gang gir meg ut på å skrive bok kommer den ikke til å handle om Palestina. Det er så mange som kan det temaet langt, langt bedre enn meg. Jeg er bare ei kjerring som forsøker å forstå en komplisert konflikt. Jeg avslutter dette innlegget her, og håper noen lesere har hengt med helt til slutt. Vi har kommet frem til 1920-tallet og starten på opprettelsen av Israel. Å si at konflikten på en måte startet her er nok mer riktig enn å si at den startet 7. oktober 2023. Jeg lover å komme tilbake i et senere innlegg både til Palestina, Israel og til Edward Said.
