I går kom den første snøen her på Østlandet. Den kom ikke som noen overraskelse, hvor overraskende er det egentlig med snø i slutten av oktober? Jeg var godt forberedt. Lille Bille hadde fått flunkende nye vinterdekk på mandag. (Takk, Gamle Gubben Grå.) Jeg har vært ute en vinterdag før, kjørt bil i over 30 vintre. Jeg kjører mye bil, rundt 30.000 km i året. Kanskje mer. Jeg har vel sklidd ut i ei og annen grøft på stive hjul på glatte bygdeveien, men mine store uhell med bil har skjedd på tørt sommerføre.
Likevel satt jeg anspent bak rattet i går morges med en stor klump i magen. Jeg var livredd, og kjørte som ei kjerring utover mot Tyristrand. Hvorfor?
Jo, fordi jeg var blitt tuta øra fulle av aviser, radio, TV og ikke minst sosiale mediet at det kom til å bli sinnsykt glatt, enorme trafikale problemer og krigsoverskrifter alla LA BILEN STÅ!!!! Kunne de ikke i stedet skrevet: “Ok, det kommer snø. Vi har opplevd det før. Vi bør i Norge. Vi fikser vinterføre”
Vi var tvillingsjeler pleide du å si en gang for lenge siden. Jeg trodde vi skulle være bestevenner for bestandig. Bestevenner, kjærester, tvillingsjeler alt på en gang. Og vi var det.
Men vi var unge. Vi var dumme. Vi var opptatt av hva alle andre sa og mente. Det kom aldri til å gå sa de som visste best. Hva visste egentlig de om deg og meg? Om oss? Hva visste de om ekte kjærlighet?
Jeg var ung og stolt og sta. Jeg var ung og vill og glad. Jeg levde studentens glade liv uten tanke for tid, plikter og ansvar.
Du hadde ansvar, arbeid og regninger som måtte betales. Og følte deg liten sammen med studenter som i ungdommelig dumskap tror de vet og kan alt.
Så var det ikke lengre oss, men deg og meg.
Vi møttes etter mange år, og tiden leger mange sår. Så du og jeg ble atter vi, i hvertfall når vi hadde tid. For arbeid det betydde mest, hvem hadde arbeidstimer flest? Vi jobbet både natt og dag, vi likte begge travle jag. Og når vi begge hadde fri, så var det ikke bare vi. Så mange hensyn måtte tas, og det ble mye styr og mye mas.
Når verden så ble bare trist, så gikk det som det gjorde sist. Jeg klarte ikke være vi. Jeg tenkte på hva folk vil si. Jeg orket ikke folkesnakk. Jeg valgte tryggheten, og stakk.
Du prøvde ikke stoppe meg. Du lot meg bare gå min vei. Vi valgte det som føltes rett. Vi valgte det som føltes lett. Vi ofret oss. Vi ofret vi. Og ingen hadde no å si. Da ble det ro, da ble det fred og livet fortsatte av sted.
Vi har blitt eldre begge to. Noen vil kanskje si gamle… Men nei, vi er ikke gamle. Du er i mine øyne akkurat den samme som du var den gang, for lenge siden, den gang vi var unge og livet lå foran oss. Den samme stemmen. Den samme latteren. Det samme skjeve smilet.
Det blir nok aldri mere vi. Den tid er nok for lengst forbi. (Og tenk, hva ville folk da si?)
I går skrev jeg et innlegg om gammelt vennskap, om å ta kontakt “I morgen” for å finne tid til en prat.
Da jeg skrev innlegget mente jeg “i morgen” i betydningen neste dag. Kloke Lillian som leser bloggen leste “I morgen” som det det vel oftest betyr når vi utsetter noe. Den samme betydningen som “En dag” har når vi sier vi skal, ringe, stikke innom eller ta en kaffekopp “En dag”. Vi vet jo alle at det ofte, alt for ofte, betyr “Aldri”…
Jeg fikk en kommentar om å rydde plass til det som betyr noe. Først ble jeg sur, jeg hadde jo tenkt å ta kontakt “I morgen”. Men ved nærmere ettertanke kom jeg til at “i morgen” hadde blitt til “i dag” og litt senere til “i går” uten at jeg hadde gjort noe som helst for å få til den kaffekoppen og den samtalen jeg ønsket.
Så jeg bestemte meg for at i morgen, altså i dag, skulle jeg sende den meldingen, strekke ut den hånda. Så melding er nå sendt. Ikke med spørsmål om “En dag” men forslag på konkrete dager og tidspunkt. Nå er det opp til den andre å gripe den utstrakte hånda.
Det hadde vært ei lang og litt kjip uke. Nå var det fredag og endelig helg. Jeg satt i bilen min utenfor Kiwi, akkurat ferdig med fredagshandelen. Siste stopp på programmet før jeg kunne ta helga, legge meg på sofaen og vente på at Gamle Gubben Grå blir ferdig med middagen. Kanskje nyte et glass rødvin og kjenne fredagsfreden senke seg. Rygg og kne verket og jeg følte meg sliten og lettere irritert.
Da ringte telefonen. Det var venninna mi som bor langt her fra. Jeg har aldri helt tilgitt henne at hun sluttet på jobben og dro her fra. Vi hadde snakket sammen for et par dager siden. Avtalt å møtes i Oslo i Desember. “Hva slags planer har du for kvelden?” startet hun samtalen med. Jeg nevnte ikke sofaen og gullrekka, men svarte at hjem, mat ikke noe spesielt hørtes ut som en god plan. Hun lurte på om vi ikke kunne treffes. Hun var i Hønebyen og hadde lyst på litt selskap. Så ble det slik.
En rask tur hjem. Tur med hundene og litt skifte av klær. Så dro vi ut for å spise middag, drikke vin og løse all verdens problemer.Problemløsningen var så vellykket. Praten gikk så bra. Det var så utrolig flott å ses igjen. Så etter middag tok vi en liten tur på pub. Slo ut håret litt. Reiv kjeft. Lo og skravlet til klokka passerte både 1 og 2. Det var så utrolig koselig, så godt.
Noen mennesker kommer inn i livet ditt, finner en plass i hjertet ditt og blir der for bestandig. Jeg er heldig, for jeg har mange slike personer i livet mitt. Det rare, og fine, med slike vennskap er at selv om det går uker, måneder ja år mellom hver gang man ser hverandre så er kontakten og nærheten der . Som her om dagen. Jeg var oppslukt i mitt eget stress, med fokus på det jeg drev med da jeg hørte en kjent stemme. Jeg stoppetopp to sekunder. Du, her? Stemmen kom fra en person et stykke unna i lett prat med en annen. Jeg studerte ryggen til skikkelsen med stemmen. Var det deg? Da måtte du ha legt deg ut litt, men ganglaget… vel, jeg var opptatt. Hadde nok å tenke på og drive med. tiden ar knapp. Så jeg fortsatte med mitt – om det var deg hadde jeg ikke tid til å finne ut.
Litt senere rundet jeg et hjørne, og der var du. Jeg hadde sett og hørt rett. Jeg stoppet opp. Vekslet noen ord. Dagligdagse setninger. Hvordan går det med deg? Svarene var slik allesvarer på slike spørsmål, joda, bra. Men blikkene du sendte meg sa at alt var ikke bra. Overfladisk snakk er bare fasade. Vi som en gang var tvillingsjeler kommuniserer på mange andre plan, og jeg skulle så gjerne hatt tid, virkelig god tid, til å finne ut hvordan du EGENTLIG hadde det. Etter et par minutter måtte jeg stresse videre. “Vi må ta en kaffe en dag” sa jeg til avskjed .og mente det. Jeg tenkte på å sende deg en melding senere på kvelden- Men utsatte det av forskjellige grunner. Mest fordi jeg var opptatt, jeg er alltid opptatt. Men og fordi jeg ikke ville trenge meg på, ødelegge noe. Vi var en viktig del av livene til hverandre en gang – men det er andre som har den plassen nå. Jeg vil ikke komplisere, ødelegge, lage problemer. Jeg vil bare forsikre meg om at du har det bra, virkelig bra.
Traff deg igjen dagen etter. På Kiwi, midt i lørdagshandelen mellom stressede barnefamilier og kjøttdeig på tilbud. Du lysnet opp da du så meg, et par meningsløse kommentarer. Så ble det stilt. Dette var verken tid eller sted for dypere samtaler. Men jeg har bestemt meg. Vi må ta den praten en dag, og jeg må ta initiativet. Sender deg en melding…..i morgen
Så kom beskjeden jeg håpet ikke skulle komme. Du har sovnet stille inn. Det føles så meningsløst når mennesker som deg dør midt i livet. Du var åpen om din sykdom, om oppturer og nedturer. Døden kom ikke som et sjokk, men jeg håpet så veldig på et mirakel.
Du skrev at du ikke vil huskes som hun som tapte kampen mot kreften, du ville huskes for alt det andre du var.
For meg var du radiograf, tillitsvalgtskollega og et flott menneske. Du var ikke den som snakket høyest i tillitsvalgtsgruppa vår, men når du så noe var det viktig å lytte.
Under årets forhandlinger kjempet du din tøffe kamp mot kreften, medisiner og behandling herjet med kroppen din. Lønnskamp og misnøye fordi noen fikk litt mer, virket smålig og egoistisk målt opp mot den kampen du førte. Like vel kom du med dine heiarop fra sidelinja, dine kloke innspill og ditt sterke pågangsmot.
Når lønnskampen var på sitt svarteste, når lyset og håpet ble slukket og jeg følte alt arbeidet, alle timene, all innsatsen jeg legger ned som tillitsvalgt var bortkastet. Når jeg for første gang hadde lyst til å gi opp noe som har vært en viktig del av livet mitt svært lenge, ja da var det du som gå meg lysten og inspirasjonen til å fortsette.
Du minnet meg på den viktige jobben vi, og andre som arbeider med pasientene gjør. For en forskjell jobben vi utfører gjør for pasientene vi møter , og hvordan systemet- de som bestemmer – på mange måter motarbeider det fordi de er mer opptatt av profitt, av penger enn av pasienter. ” Ikke gi opp, Brit ! Sloss videre. “
Jeg forstår at vi må ha ledere, og jeg forstår at min sjef skal tjene bedre enn meg. Jeg forstår at sjefen over henne skal tjene litt mer, og sjefen over der, og sjefen over der igjen. Men når det kommer til et punkt hvor toppsjefene tjener bedre (enkelte opptil 600 000kr mer) enn statsministeren selv, da må det vel tyde på at det er altfor mange ledd? Jeg stiller spørsmålstegn, fordi jeg er ikke politiker, og ikke økonom, og ingen leder… Jeg er “bare” en radiograf.
Dette skrev du på bloggen din i mars, like etter at du var rammet av kreft for andre gang. Dette budskapet ville du at jeg skulle dele, at helsetoppene de som bestemmer skulle få med seg.
Jeg er frustrert, for det går utover meg som ansatt, og det går utover meg som pasient. Sykefraværet går opp fordi de stakkarene som holder ut og løper fra pasient til pasient hele dagen, kanskje uten å få tid til å spise, slites ut. Mange orker ikke jobbe 100%, og vi mister god kompetanse til andre instanser.
Jeg har opplevd at feil skjer når stresset er stort på nattevakt. Men hva forventer man, når fire pleiere skal ta seg av 15 pasienter? Hva om èn får hjelp på toalettet, èn har falt ut av sengen, og jeg får allergisk reaksjon på antibiotika? Jeg forstår godt at sykepleierne er lei, for de må bestemme hvem som skal få hjelp først….
Jeg skulle ønske at jeg som ansatt fikk mere tid til å utvikle meg, og til å gi alle pasienter den tid som skal til for at de får en god og trygg opplevelse hos meg. Jeg skulle ønske at jeg som pasient aldri skal måtte kjenne på at jeg ikke er fullstendig trygg.
Vi har fantastiske sykepleiere ved våre sykehus. De er der for deg når du trenger medisinsk hjelp, og de lytter når du trenger å gråte. Jeg ser at de er oppriktig glad når det går bra med meg, og jeg føler meg godt ivaretatt. Det gjør meg derfor vondt at helseledelsen tillater å bremse deres ( og radiografens, legens, lab personellet, og alle andre som holder hjulene i gang “på gulvet”) dyktighet og kunnskap. Hadde det ikke vært for den stoltheten man som helsepersonell føler for sitt yrke (jeg er i hvert fall stolt av å være radiograf), og den gleden man føler av å ha hjulpet et menneske gjennom en sårbar og vanskelig tid, så ville ikke dette oppnedfjellet balansert i det hele tatt..
Jeg håper med tiden at sykehusene skal få konsentrere seg om pasientbehandling og utvikling, i stedet for hvordan man skal spare mest mulig penger.
Du satt med lang erfaring som ansatt i helsevesenet, og du satt med lang erfaring som pasient. Du er vell verdt å lytte til. Du sa så mye klokt, og du ga meg motivasjon til å fortsette og sloss for å rette opp alt som er skjevt i helsevesenet.- Din stemme har stilnet. Du har fått fred. Men jeg skal fortsette å sloss, dele dine ord og prøve, prøve å få de som bestemmer til å forstå.
Du var egentlig ikke en “stå-på-krava-person”. Du var ei positiv glad-jente som alltid virket positiv, selv når det kanskje ikke var grunn til det. I ditt siste blogginnlegg, der du forteller oss at det ikke er mer legene kan gjøre for deg, er det din positivitet som skinner gjennom. Du starter innlegget med å slå fast at du har levd et godt liv. Videre skriver du at du i stedet for å dvele ved ting du ikke har opplevd, velger du å være glad for det du har opplevd.
Jeg elsker Roma. Vær så snill, om du aldri har vært i Roma så dra dit på ferie. Gå ut til lunsj og sett deg på en cafe langs gågatene. Spis serranoskinke på et lett brød, med ferskpresset appelsinjuice ved siden av, og en god kopp kaffe. Også topper du det hele med en sjokoladekake og en musserende hvitvin til dessert… (Ja til lunsj 🙂 )
Slik skriver du, vakkert og levende om den store stad. Innlegget har du kalt “På tide og overgi seg” men oser av positivitet og livsglede. Hvor tok du styrken og gleden fra? Jeg som i grunn ikke liker Roma, er villig til å gi byen en sjanse til, bare for å følge ditt råd. For slik var du. Positiv og med en positivitet som smittet over på oss andre.
Kanskje kom positiviteten og livsgleden din fra dansen som jeg vet var din store hobby og glede? Nå har tastaturet ditt stilnet, og du vil ikke lengre være entusiastisk og positiv med når det nærmer seg neste lønnsoppgjør. Men du vil værelangt fra glemt, du har satt dype spor oss alle oss som lærte deg å kjenne.
Så, dans videre, og hvem vet kanskje treffes vi alle en gang igjen?
I går var jeg og Yngste Sønn å vår daglige kjøretur til jobben hans på Tyristrand. Som vanlig hadde vi ikke alt for god tid…. Vi hadde passert skogholtet der elgen var her om dagen, og var på det før omtalte Snyta da Yngste Sønn sier; “Æh, jeg skulle møte på Norderhov.. ” så et lite sukk før han fortsatte:” Jeg sa jo det til deg i går kveld.” Og ja, det er helt riktig det, kjære sønn. Du sa i går kveld at du skulle kjøres til Norderhov i dag – men den pre-senile moren din hadde glemt det i alt det vanlige morgenstresset. Så et oppfølgende spørsmål, kjære etterkommer; Hvorfor sa du ikke noe da jeg svingte av veien mot Norderhov for ett par, tre kilometer siden? Vel, det var bare å vrenge bilen inn på den smale veien over Busund, i dag og…. Ingen ting er som en liten omvei midt i morgenstresset…
Vi Rødt driver å snekrer lista. Hvordan den eksakt blir blir ikke endelig klart før etter nominasjonsmøtet en gang i midten av november, men det er stort sett enighet som preger nominasjonsprosessen og ikke den helt store kampen om plassene. Ja, bortsett fra den nederste plassen, sisteplassen, den er det en del kamp om. Misforstå meg rett. vi er mange nok som ønsker å stå langt oppe på lista og. Flere som ønsker en plass inn i kommunestyret, som ønsker å bidra og drive aktivt med politikk, ikke bare være listefyll. Men vi har ingen intern kamp om hvem som skal stå på de første plassene, det viktigste er å få til en god liste med gode kandidater. Og så har jo ikke plasseringen så mye å si for resultatet når det gjelder lokalvalg. Første gang jeg stilte som kandidat for Solidaritetslista var jeg nummer 2 på lista, når stemmene var telt opp var jeg nummer 5. Det var litt surt, jeg skal innrømme det. Sist valg var jeg listetopp, og ble nummer to. Det er velgerne som bestemmer. For meg er det OK: Men husk på det ved lokalvalg, sett et kryss ved de du gjerne vil ha inn, og husk det er lov å skrive opp folk fra en liste på en annens partis liste. Hvis du f.eks vil stemme Rødt som jeg mener er det eneste fornuftige – og ønsker å ha med hun som står på 3. plassen på Krf sin liste f. eks, så skriv opp hennes navn nederst på Rødt lista. Det kan hjelpe henne inn i kommunestyret, selv om Krf kun får inn en representant. Det er sånt som gjør lokalvalg utrolig spennende. Fasiten er ikke satt når partiene har gjort sine nominasjoner.
Det er jo politikken og ikke personen som til syvende og sist er viktig, og da er det viktigere med hvor mange representanter man får inn, ikke bare hvem. Solidaritetslista har en representant inne i denne perioden. Får vi inn to dobler vi antallet, men vi har da større ambisjoner enn som så? Eller…. Sist hadde vi ambisjoner om tre og fikk altså inn en…. Perioden før det, første gangen Sol stilte liste gikk vi ut i lokalavisa og sa vi regnet med å få inn 7 representanter. Vi fikk inn tre….Nå har vi ikke satt oss så hårete mål – ennå..
Politiskføler jeg at Sol er i god driv, og Sol sin representant er med på Rødt lista neste år. Så det lover bra. Vi fikk markert oss bra på hennes interpellasjon om leksefri skole. Vi har markert oss sammen med andre opposisjonspartier på kampen mot de nye økningene av politikerhonorarene, som vi til slutt klarte noe overraskende å få stoppet. Vi i Rødt arrangerte folkemøte om lyttestasjonen på Eggemoen med godt oppmøte, og selv om noen mener vi lider av paranoia når det gjelder den saken, har vårt engasjement fått sjefen av etterretningstjenesten her til å skrive leserinnlegg. Vi har lenge vært gode på helse, men nå begynner vi å synliggjøre oss og våre standpunkt også på andre saksfelt. Det er gøy!
Neste års valg er 9.september. Det er bryllupsdagen vår, og til neste år, 2019, har vi 25 årsbryllupsdag. Sølvbryllup. Det er godt at jeg har over 10 måneder på å forberede Gamle Gubben Grå på at hvis han vil feire sølvbryllupsdagen med meg, må han delta på Rødt sin valgvake…..
De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg starter dagen med å kjøre Yngste Sønn til Tyristrand før 7.00. Noen ganger er det et litt stramt tidsskjema på den veien kan man trygt si. Yngste Sønn er liksom ikke den som spretter opp av senga lys våken når klokka ringer. Men i går, i går var vi ute i grei tid.
Ved rundkjøringa i Vekrysset så jeg blålys i det fjerne. Jeg påpekte det til den trøtte fyren ved siden av meg, men siden han ikke hadde sett noen blålys, og det ikke kom noen utrykningskjøretøy oppover E16, konkluderte sønn med at det bare var meg som begynte å bli gal.
I skaukrullen på rv35, rett før Snyta så jeg blålys et stykke foran oss i veien – og en lang rekke røde baklys. Veien var stengt. Vi ventet en stund mens en og en bil kom seg frem til ei busslomme hvor det gikk an å få snudd. Twitter og Rb.no ble konferert, og vi fant ut at det hadde vært en elgpåkjørsel. Endelig var det vår tur og vi kunne snu bilen og sette kursen mot Norderhov.
Nå hadde vi langt fra god tid. Klokka hadde passert 7, og ikke bare Yngste Sønn, men også jeg sto i fare for å komme for sent på jobb. Turen Norderhov – Busund – Snyta tar litt tid, og siden all trafikk fra Modum/Tyristrandkanten også ble dirigert her, var det stor trafikk på den smale bygdeveien.
Det gikk bra. Jeg rakk jobben. Man får liksom kroppen i gang med litt stress på morgenkvisten.
PS. Bildet er fra arkivet. Stressfaktoren snø har ikke dukket opp – ennå…
I dag morges, klokka hadde så vidt passert 8, var jeg ferdig med dagens innkjøp og var på vei ut av parkeringsplassen på Kiwi. Det er fortsatt litt skumt selv om sola tegner rosa striper over åsen i øst.
Den er litt uoversiktlig den utkjøringa sånn på morgenkvisten. Biler fra Hønegata som blinker fordi de skulle opp Fosekallveien, men skal de og inn på Kiwi eller videre oppover Fossekallveien? Skolunger på sykkel, sparkesykkel og til fots i alle størrelser og i alle retninger. I det jeg skal ut fra parkeringa og ut i veien ser jeg en syklist som kommer ovenfra som for lengst har passert skolealder. Jeg holder øye med syklisten til jeg er sikker på at hun skal inn på Kiwi og ikke videre rett frem foran bilen min, så svinger jeg ut i veien. I sidesynet ser jeg at hun løfter den ene hånda fra styret og vinker muntert mens hun svinger inn mot butikken.
Hvem var det? tenker jeg mens jeg hilser tilbake og kjører videre. Etter et par sekunders tenking kommer jeg frem til at det må være kusina til Mamma. Ei utrolig sprek dame rundt 80 år som er ute i trafikkaoset på el-sykkel tidlig en morgen. Sprek dame.
