Voksenopplæring del 2: Spamfilter…..

I går startet jeg dagen med litt Voksenopplæring og så fikk jeg ikke tid til å kommentere toppbloggerne, altså de som er enda mer på topp enn meg.  Det beklager jeg.
I dag har jeg bedre tid, og kan både bedrive voksenopplæring og kommentere toppblogger. Hvis jeg da og klarer å være rasende festlig og selvironisk så blir dette blogginnlegget rene kinderegget.  (Og muligens litt langt. Men det har du tid til i dag. Det er søndag.)

Etter å ha lest kommentarfeltet under innlegget Voksenopplæring – og en forklaring. har jeg funnet ut at litt mer voksenopplæring må til.
Vi tenker oss at vi fremdeles er på torget i Hønefoss. Gamle Gubben Grå og jeg har dumpet ned på uteserveringa til Kirkens Bymisjon for å kose oss med kaffe og is.  Så kommer det et menneske bort til bordet vårt for å forklare meg at det leserinnlegget jeg hadde i lokalavisen i forrige uke var virkelig dumt.  Vedkommende er sterkt uenig.  Jeg tar gjerne en debatt. Jeg synes det er gøy med tilbakemeldinger.  Så jeg svarer ut det vedkommende kommenterer, og kommer kanskje med en utfyllende kommentar om hvorfor jeg ser annerledes på det enn dette mennesket som kom bort til bordet vårt.  Etter litt konversasjon går vedkommende videre, og jeg konsentrerer meg om kaffekoppen og Gamle Gubben Grå.  Nyter isen, sola og en kosestund på torget.

Etter ti minutter er vedkommende tilbake . På ny får jeg høre hvor dum vedkommende mener jeg er og at meningene mine er helt feil. Jeg svarer litt mer kort, men forsøker fremdeles å være høflig.  Og etter litt samtale går vedkommende heldigvis videre.
Vi sitter på bordet i sola en stund. En kaffekopp blir til to  Vi slår av en prat med kjente på torget.
Etter en halv time kommer vedkommende som har vært bortom bordet to ganger før tilbake til bordet vårt   På ny får jeg høre at jeg tar feil, har feil meninger og feil holdninger. Ingen nye argumenter. Bare de samme nok en gang.

Hva hadde du gjort i en slik situasjon?
Ignorering? Tro meg det fører bare til mer intens, mer høylytt kommentering fra vedkommende.
Nok en gang forsøke å forklare hva du mener? Bortkastet. Vedkommende vil eller har ikke evnen til å se saken fra din side.

For meg er det da tre muligheter.
Enten dra til vedkommende så hardt at vedkommende ligger med brukket nese blant veltede kafebord og knuste kaffekopper.
Reise meg opp og høylytt gi vedkommende en solid “Brit uten filter” overhaling som alle på  hele torget og i halve Storgata hadde fått med seg.
Eller reise meg opp, ta med meg Gamle Gubben Grå og dra hjem.
Den siste måten er den smarte.
Den første ville føre til avisoverskrifter, rettsak og kanskje en tur i fengsel for meg.

Tenk deg så at hver gang du setter deg på kafeen på torget enten det er sammen med Gamle Gubben Grå, ei venninne som trenger en god samtale, en bekjent på gjennomreise som har lyst på en prat eller din gamle mor som du tar med på en bytur for å få litt avveksling fra sykehjemmet.  Samme hva,
Hver gang kommer denne personen bort til bordet ditt for å kommentere hvor dum du er og hvor feil du tar.

Og om hun ikke dukker opp, blir du uunngåelig sittende litt anspent å se rundt deg, se etter henne i folkemengden. Vente at hun hvert øyeblikk skal dukke opp.
Tilslutt vil du mest sannsynlig slutte å gå på kafeen på torget. Kanskje slutte å gå på torget i det hele tatt.

I kommentarfeltet på blogg er det som på torget.
Jeg har ingen kontroll med hvem som er der, hvem som leser det jeg skriver.
Mange kommenterer til meg, gir meg tilbakemeldinger og det er helt geit. Det liker jeg veldig godt.
Men når noen kommer med omskrivninger av det samme spørsmålet for fjerde gang med en irritert eller forurettet kommentar fordi jeg ikke svarer. Selv om jeg har svart opp til flere ganger.  Ja da blir jeg litt lei. Da velger jeg å slutte å svare vedkommende.

Hvis den samme kommentarskriveren kommenterer på samme måte på innlegg etter innlegg.
Vrir og vrenger på det jeg skriver, drar sine egne slutninger, kommenterer alle andres kommentarer og forsøker så godt hun kan til å få til en bloggkrig. Hisse opp en stemning.
Ja, da pleier jeg å legge inn et spamfilter på vedkommende.  Da slipper jeg å se de kommentarene som irriterer meg og flere av leserne mine. De blir automatisk slettet av blogg.no sitt system. Og den som skriver kommentaren får en melding i retur om at «kommentaren er utenfor tema».  Den samme kommentaren får vedkommende hvis jeg selv går inn og trykker Spam på de kommentarene jeg ser på som akkurat det.

Jeg vet noen kommer til å kommentere at slik er det ikke. Jeg er ikke synsk, jeg føler det bare på gikta.
Før du poster den kommentaren, eller når du får som begrunnelsen «kommentaren er utenfor tema», på hvorfor ikke kommentaren din ikke dukker opp i kommentarfeltet, la innholdet i denne bloggen få en ekstra runde i hjernevinningene.  Kanskje du da ser en sammenheng?

Irritasjoner…….

Jeg starter med Kokkejævel i dag. Han hadde i mine øyne det kjedeligste innlegget av de 6 bloggerne over meg på bloggtoppen. Han er på hotell og spiser hotellfrokost. Tørt knekkebrød uten smør.
Jeg hadde lunsj på Klækken hotell i går.  Jeg skal love dere at det ikke var knekkebrød jeg koste meg med. Men karrigryte, røkt ørret, delikatesseegg, spekemat, gresk salat… Å, det ar så mye utrolig godt. Alltid god lunsj på Klækken.

Doc og Dask har og væt ute på vift.  Fest på lokale og 50-års lag.  Kleskoden var Black & White.
Vi skal på familiefest i dag.  Utkledningsfest i storfamilien. Jeg har ennå ikke bestemt meg helt for hva jeg skal kl meg ut som. Skal jeg være Heks eller høne…..?
Svaret får du nok etter hvert her på bloggen.

Når vi snakker om å pynte seg til fest.  Se på dette lekre armbåndet!!!!  Det har snille Vibbedille laget til meg. Er det ikke bare helt nydelig??

Jeg fikk ideen til det da jeg skrev innlegget  Alkoholikere og tiggere…….Tok kontakt med Vibbedille med en relativt detaljert beskrivelse på hvordan jeg tenkte meg det og lurte på om hun kunne lage et slikt armbånd til meg.

Vibbedille var ikke vond og be.
I går, under 24 timer etter at jeg hadde prøvd å beskrive hvordan drømmearmbåndet så ut sendte hun meg bilde av de ferdige resultatet. Det var akkurat slik jeg hadde tenkt meg det!  Regner med at når jeg kommer hjem neste helg ligger armbåndet her og venter på meg.  Gleder meg vilt til å se det i RL:  Dette kommer jeg til å bruke masse!

Har du et ønske om et helt spesielt armbånd? Ta kontakt med Vibbedille Hun oppfyller drømmer der inne på hobbyrommet sitt.

Christine Emilie stakkar har ikke noe stort hobbyrom å boltre seg på slik Vibbedille har.  Hun må nøye seg med kottet under trappa, og da har hun begrenset med plass til virkelig å boltre seg, selv om kreativiteten til Christine Emilie er minst like stor som Vibbedille sin.

Denne helgen har mannen, selveste Kokkejævel, vært borte. Han satt jo på et hotell i Kirkenes og spiste tørre knekkebrød, husker du.  Og når katten er borte danser musa på bordet.  Christine Emilie benytter anledningen til å gjøre hele boligen om til et gedigent hobbyrom. Reneste magien.

Skjer det noe magisk hjemme hos deg når din samboer reiser vekk? I så tilfelle hva ? spør Christine Emilie.

Her i Drømmehuset skjer det ofte magiske ting .
Men her er det jeg som er katten.
Når jeg kom hjem etter tre uker med sykehusopphold og rehabilitering da jeg ødela kneet i 2013 for eksempel, var hele stua gjort om til et malingsverksted for kjellervinduer…..
Nå er jeg på rehabilitering igjen, og det skjer “magi” mellom hver gang jeg er hjemme i helgene.  Hybelkaniner spretter frem fra de merkeligste steder og midlertidige plasseringer for alt fra plantebord til terrasseputer ser ut til å ha blitt permanente….

Ida Wulff har et innlegg hvor hun deler alle sine irritasjonsmoment den siste tiden.

Det første er når hun snakker seg selv ned, og samboeren er enig:
Når hun sier  Åh, jeg ser det selv, jeg er helt elendig når det kommer til å blablabla.  og samboeren som er en ærlig sjel sier seg enig i stedet for å si det hun ønsker han skal si nemlig Neii, nå må du ikke være så streng mot deg selv

Vel, jeg har selvinnsikt nok til å se hva jeg ikke er god ti. Og når jeg står og ser mismodig på en litt brent riskjele, røykvarsleren uler fordi jeg smelter eller brenner sjokolade i mikrobølgeovnen eller sitter på ei sti og ser mismodig på en brukket ankel er det ingen her i huset som sier at jeg er flink til verken matlaging eller turgåing. Her lages det vitse om det i stedet. Og det er helt greit.

Det neste hun irriterer seg over er Kronprinsparet.
Ja, du leste riktig.
Hun synes de kongelige skulle holde seg borte fra Kongsberg etter tragedien der.  Mener at folka der må ha nok med sin egen sorg, og at det er provoserende at Kronprinsparet kommer for å vise medfølelse.

Jeg ser overhode ikke at det kan være noe å irriter seg over!
Registrerer også at mens hun venter medfølelse og trøst av samboeren når hun er elendig til ett eller annet, finner hun kronprinsparets medfølelse med folk i sjokk og dyp sorg er provoserende…..

Men Ida Wulff slutter ikke rekken over irritasjoner der.
Hun irriterer seg over at skulderen hennes knekker så høyt at babyen våkner igjen når hun reiser seg etter en ammeøkt hvor babyen endelig har sovnet.
Det kan jeg faktisk forstå at kan være irriterende.
Men er har jeg løsning.
Ikke beveg deg. Krøll deg sammen med babyen og sov til den våkner igjen.
Husarbeidet kan du ta igjen når babyen ikke er baby lenger.

Så er det de ansatte på postkontoret som får gjennomgå. De kommer med de samme teite vitsene hver gang.
OK, litt unødvendig, men er det egentlig noe å lage noe nummer av?

Litt underholdende finne jeg det og at en blogger som i stor grad lever av markedsføring og rabattkoder irriterer seg over markedsføring og rabattkoder fra firmaer hun handler av…..

Så er det den nye sangen til Adele som gir henne gnagsår i øra. Så la vær å hør på den da vel: Hva er problemet?

Eller at hvis lokalavisa skiver om henne eller en annen F-kjendis så finnes det folk som kommenterer at de faktisk ikke vet hvem denne F-kjendisen er, eller ikke finner det interessant at vedkommende har blitt mamma.

Sorry Ida Wulff, men jeg finer alle irritasjonsmomentene din som ubetydelige  småting som jeg knapt hadde klart å ofre en tanke.

Mamma på hjul, Vivian har også noe som irriterer henne.
Hun irriterer seg over å sitte fastlåst i en stol mens det kribler i hele kroppen etter å bli ferdig med å innrede stua etter oppussingen.
Irritert over at hun ikke kan rette på den millimeteren hun ser er feil men som ingen andre skjønner.
Irritert over at hun må mase på andre  for å kunne sette sitt eget personlige preg på sitt eget hjem.
Irritert over at kreftene tar slutt før hun får forklart hva hun mener.
Irritert over at hun ikke kan gjøre noen ting selv.
Irritert over  sitte naken og sårbar på toalettet og rope på hjelp.

Å lese de to innleggene etter hverandre setter ting i perspektiv.

 

Heks eller høne…..

I morgen  skal jeg på utkledningsfest sammen med storfamilien.  Det store spørsmålet er hva jeg skal kle meg ut som. For tiden står det mellom to alternativer.  Skal jeg kle meg ut som heks eller høne?

I går fortalte jeg Yngste Sønn at jeg ville kle meg ut som en liten fe.  Det går ikke, Mamma sa Yngste Sønn. Du er ikke liten. Du må i såfall kle deg ut som en stor fe – eller kanskje heller storfe.

Vel jeg droppa ideen om fe uavhengig av størrelse.  Nå er det høne eller heks som er alternativet.  Følger du med i morgen får du kanskje vite hva jeg går for.

Restitusjon….

Bruk langhelgen til restitusjon sa de på treningsleiren.  Jeg har brukt helgen til å diskutere meg gjennom Fylkesrådet i Vikens forslag til årsbudsjett 2022 og økonomiplan for 2022-2025. Jeg er litt usikker på om det går under betegnelsen restitusjon…..

Misforstå meg rett. Jeg synes slikt er…. ja om ikke direkte moro så i det minste interessant.  Vi har vært 6 stykker i fylkestingsgruppa til Rødt Viken som har diskutert oss gjennom de forskjellige kapitlene i det 200 sider tykke dokumentet. Man lærer mye, reflekterer en del  og ikke minst får hjernevinningene trimmet seg litt.  Deilig! Det har liksom ikke vært for mye slik tankevirksomhet på treningsleiren.

Voksenopplæring – og en forklaring.

Først tenkte jeg at jeg skulle begynne med litt voksenopplæring.
Bildet over er fra Storgata i Hønefoss og opp mot Søndre-Torg.   Det er ikke alltid like folketomt som det er på dette bildet.
Når jeg går oppover Storgata vet jeg ikke hvem jeg møter.  Jeg kan ikke bestemme hvem som kan gå oppover gata eller hvem som kan befinne seg på torget.
Slik er det med denne bloggen og.  Jeg har valgt å ha en offentlig blogg, akkurat som torget og gata er et offentlig sted. Jeg vet ikke hvem som leser det jeg skriver, og det er litt smart å ha i bakhode når jeg sitter og skiver.

Et kommentarfelt under en blogg kan og leses av alle de som leser bloggen.
Så når du legger igjen en kommentar er ikke det en privat melding til meg, men en uttalelse alle som leser bloggen kan se.  Det blir litt som om jeg skulle finne på å ta en real krangel med Gamle Gubben på torget, og så bli overrasket hvis noen fikk med seg hva jeg skrek.

Det jeg bare vil minne om er at jeg ser på alle kommentarer i kommentarfeltet som offentlige uttalelser. Og siden jeg ser på leserne mine som voksne mennesker regner jeg med at de er voksne nok til å stå inne for de offentlige uttalelsene de kommer med.

I innlegget Alkoholikere og tiggere……. siterte jeg fra en kommentar Kokkejævel hadde skrevet i kommentarfeltet til innlegget Tenner for alle penga…… I går kveld ble jeg gjort oppmerksom på at leserne mine ikke fant den kommentaren jeg henvist til.
Jeg sjekka. Og nei, den var borte vekk!???!.
Jeg fant den igjen blant slettede kommentarer, så jeg gjenopprettet den.  Jeg hadde ikke slettet den, og da er det slik jeg har forstått systemet bare den som har skrevet kommentaren som har mulighet til å slette den.
Ved å slette en kommentar jeg henviser til i innlegget mener jeg at man svekker min troverdighet. Jeg henviser til noe som leserne ikke kan finne og kontrollere.  Slikt ser jeg på som et skittent knep.

Men så kom jeg til å tenke på at Kokkejævel kanskje angret at han hadde skrevet den kommentaren.
At han hadde skreket noe dumt litt for høyt på torget og angret.
Det er ikke alle som har nok integritet til at de tør å stå ved sine egne offentlige uttalelser.
Så jeg slettet kommentaren fra Kokkjævel igjen.
Nå må jeg løpe. Skal være på Klækken om en halv time.  Vi blogges

Hvor ble denne dagen av?

Denne dagen bare forsvant ….  Jeg var tidlig oppe og godt i gang med bloggskriving klokka 7.  Brukte litt tid på å finne de riktige ordene. Følte jo at jeg skulle opp til eksamen.  Var derfor ikke ferdig før jeg måtte delta i telefonmøte klokka 9. Det møtet var ikke ferdig før 10 30!!!

Da så jeg at det var en del mail og meldinger som måtte besvares.

Mens jeg drev med det ringte Datteren. Vel, da ble det nok en time i telefonen….

Vi la ikke på før feieren ringte på døra.  Jeg hadde hørt han på taket en stund.   Nå ville han gjerne få tømt aske i feieluka i kjelleren.

Da feieren gikk skrev jeg ferdig blogginnlegget. Da var klokka godt over 13.

Charlie Chihuahua, det late dråget hadde våknet da feieren ringte på døra, nå var han klar for luftetur.

Mens jeg luftet Charlie kom jeg på at jeg ikke hadde spist frokost!?!  Tenk å glemme det!!! Begynner nesten å bli redd.

Etter frokost tenkte jeg at jeg skulle ta en liten strekk på sofaen mens jeg hadde huset for meg selv. Da jeg kom bort til sofaen så jeg arbeidsbilen til Yngste Sønn rygge inn innkjørselen… Det var den alenetida.

Snakket litt med han før jeg hoppet i dusjen, og så var det på tide og reise til Klækken på samling med Fylkesstyregruppa til Rødt Viken.  Nå er møtet over for i dag. Vi har spist middag og jeg har satt nesa hjemover etter en liten telefonsamtale med Storesøster.

Denne dagen forsvant liksom bare…..

Alkoholikere og tiggere…….

“Å for en strålende morgen!  Å for en strålende dag!”

Klokka har så vidt passert 7, og jeg synger høyt og skingrende. God morgen, forresten!  For dette er virkelig en God morgen.  Jeg er hjemme i Drømmehuset. De “voksne” på treningsleiren som en av medpasientene kalte de ansatte har planleggingsdag og vi har fått langfri.  (Vedkommende har muligens arbeidet litt vel lenge i barnehage.  Hun mente nemlig at vi i en treningsøkt ikke kunne begynne å gå den planlagte turen før de “voksne” kom.)
Ingen stor ball jeg skal humpe rundt på, ingen tur i ulendt terreng mens jeg hiver etter pusten og svetten siler nedover ryggen. God tid med tekopp og pc. Et telefonmøte om et par timer, en feier som skal dukke opp – stigen står klar.  Samling for Fylkesstyregruppa til Rødt Viken i kveldinga. Og denne gangen ikke langt nede i Østfold men her i min kommune.
Som om ikke alt dette var nok til å gjøre dagen fantastisk, så er jeg på 7. plass på bloggtopplista. Dagen kunne ikke startet bedre.

En gang i tiden da jeg sammenlignet meg selv og nitt liv med de unge, vakre toppbloggerne og deres “spennende” liv var jeg i følge sikre kilder (Kokkjævel i kommentarfeltet til innlegget Tenner for alle penga…..) herlig morsom og selvironisk så det sang.  Han har et poeng.

De unge, vakre med de spennende livene er borte.  Nå er det alkoholikere og tiggere som har overtatt bloggtoppen.  Disse tekstene må angripes på en annen måte enn tekstene til de unge vakre. I tillegg må jeg forsøke å ta hensyn til at spesielt mannlige bloggere har litt mindre evne til å le av seg selv enn det de unge vakre hadde.
Så lenge jeg lå på plass 87 på bloggtopplista var jeg heller ingen trussel. Lettere å le av meg da. Jeg skrev satire om unge usikre jenter, og lå milevis unna toppen. Men jeg tar tilbakemeldingen til meg og skal forsøke å skjerpe meg.

Vi rydder unna de som ikke har fornyet seg, Ida Wulff og Mat fra bunnen.  Da er det 4 blogger igjen. Her skal det leveres selvironisk satire i god gammel kjerringtanker stil.

Doc og Dask, eller Dask da, for å være nøyaktig,  glemte matpakka i går igjen og måtte kjøpe seg lunsj i kantina.  Jeg forstår problemet.  Jeg tror jeg glemte matpakka hver dag i de 30 årene jeg arbeidet ved sykehuset, og måtte kjøpe mat i kantina hver gang.

Når jeg tenker litt bedre etter har jeg vel ikke hatt med meg matpakke siden jeg flyttet hjemmefra, og så lenge jeg bodde hjemme var det Mamma som smurte matpakke til meg.
Husker jeg hadde praksis på sykehuset vinteren 90, 23 år gammel. Siden jeg hadde praksis her bodde jeg hjemme hos foreldrene mine.  En av kollegaene syntes jeg hadde litt mye pålegg på brødskiva under en lunsj, og spurte meg hva moren min hadde sagt hvis hun hadde sett at jeg hadde to hele servelatskiver på brødskiva. Jeg svarte “Ingenting. Det er hun som har smurt denne skiva.”

Rekerensing og prestasjonsangst er neste tema inne hos Doc og Dask.

I russetida hadde vi russekro på Fossen restaurant. En såkalt Rekeaften.  Jeg hadde manøvrert meg slik at jeg satt  ved siden av gutten jeg var begeistret for.  Men jeg var litt engstelig for denne rekerensinga.  Ikke det at jeg ikke kunne rense reker. Vi hadde ofte reker som lørdagskos i barndomshjemmet.  Men denne gutten hadde sommersted på en øy i Oslofjorden. Jeg regnet md at han renset rekene på en mer elegant og mindre sølete måte enn det jeg gjorde.  Så jeg tittet på han i smug for å få med meg teknikken.

Vel, prestasjonsangsten ble ikke mindre når jeg så han tok tak i kniv og gaffel og angrep reka med. Jeg stoppet helt opp i min egen rensing. Rense reker med kniv og gaffel!!  Han måtte komme fra et overmøblert hjem med gamle penger!!

Vel…. Det å rense reker med kniv og gaffel så ikke ut som en enkel oppgave, og etter et par tre forsøk hvor rekene rømte fra tallerken og spratt rundt på hele bordet så han hjelpeløs bort på meg.  Det viste seg at det var første gang han spiste reker.

Å skrive herlig morsomt og selvironisk om panelvegger  kjenner jeg blir litt vanskeligere. Og det er nettopp panlevegger som er temaet inne hos Mamma på hjul.

Sånn sett bort fra fuglehuset oppe på treningsleiren har jeg vel aldri panelert  noe som helst.  Men det har jeg panelert helt alene alle fire vegger både utvendig og innvendig. (Riktignok med lim og ikke spiker og hammer, men panel er panel.)

Jeg henter meg en ny kopp te og puster tungt.  Dette blir nesten som eksamen.  Jeg skal skrive rasende festlig og selvironisk ved å sammenligne det en alkoholisert kokk fra nord skriver i sitt siste innlegg med kjerringlivet mitt. Og det må skje på en så skånsom måte at den samme kokken ikke blir støtt. Er det rart jeg føler på prestasjonsangst?

For stort alkoholforbruk er ikke rasende festlig.  Det er ikke festlig i det hele tatt.
Selv om en stor kar på over 100 kilo som er vant til å drikke kanskje ikke er synlig beruset av fire øl, så er det et urovekkende stort inntak av øl når det er snakk om daglig forbruk.

Jeg er glad i rødvin. Det har jeg aldri lagt skjul på.  Men her I huset er det ikke snakk om daglig konsum av rødvin.  Faktisk pleier rødvinen på treliteren å bli eddik før jeg får tømt den.  Å få vin i kartong til å smake eddik tar erfaringsmessig en 4-5 uker litt avhengig av vin. Jeg pleier å kose meg med et glass på fredag og eller lørdag. Noen få ganger to glass rødvin. Veldig ofte kun vin en av dagene i helga.

Da er det bare Vibbedille igjen. Tiggeren fra overskriften min.  Vibbedille selger jo som kjent armbånd hun lager for å finansiere nye tenner.  Noen mener det er å tigge når hun deler blogginnlegg om det på en strikkegruppe på Facebook.  Så stor synd er tigging i denne strikkegruppen at hun har blitt suspendert.

Det er mange som ønsker å få tak I pengene mine. Tigging foregår på langt flere måter enn at noen står med pappkruset på et gatehjørne og ber om et lite bidrag.

Forrige søndag gikk folk med bøsser å samlet inn penger til årets TV-aksjon. Er det å tigge?

Mange av oss har bidratt på Spleis til både den ene og andre medblogger. Er de som oppretter spleis tiggere?

Vibbedille selger armebånd og markedsfører det på bloggen sin.  Andre markedsfører bøker de har skrevet, klær de har strikket, foretninger de har samarbeid med. Alle ønsker hver på din måte at jeg skal gi av mine penger til dem.

Er alle disse tiggere?

Om jeg velger å legge noen kroner i pappkruset til han på gatehjørne, putte penger på bøssa ved årets TV-aksjon eller vippse litt til en spleis med et formål jeg synes er bra så er det mitt valg. Og i Norge i dag er det å be om hjelp ikke forbudt. (Selv om man i noen kommuner har innført lokalt tiggerforbud)

Hvis jeg velger å kjøpe bøker, sokker eller armbånd ser jeg på det som kjøp og salg. Han med de grønne klærne nede på Kiwi tigger ikke om penger. Han forteller meg hva varene jeg har tenkt å ta med hjem koster meg. Kjøper jeg ei bok i bokhandelen nede på senteret eller bestiller jeg boka over nett via bokklubben eller en nettbutikk er det fortsatt kjøp og salg.  Da må det på samme vis være kjøp og salg om jeg bestiller armbånd i stedet for bøker.

Om den jeg kjøper produktet av bruker pengene på nye tenner, leie av lokaler eller mat på bordet må være ett fett.

Nei, Vibbedille. Du tigger ikke. Du finansierer tennene dine på en helt grei måte. Jeg har kjøpt armbånd av deg fordi de er kule, fordi jeg kunne bestemme budskapet og fordi jeg skal gi de bort i julegave til noen som er utrolig glad i alt som har med jul å gjøre.

Og vet du hva Vibbedille om du hadde opprettet en spleis eller stått på et gatehjørne med pappkruset er det godt mulig jeg hadde bidratt da og.

Den som burde føle skam ved at folk som Vibbedille må selge armbånd for å få nye tenner er de som har bestemt at tenna ikke er en del av kroppen. (Og der fikk jeg en ide til et nytt armbånd jeg vil bestille )

 

 

 

 

 

 

Tror jeg vil påstå at jeg var på et bedre sted enn du er …

Tror jeg vil påstå at jeg var på et bedre sted enn du er 

Denne kommentaren avlevert med en snev av skadefryd ble postet i kommentarfeltet til innlegget Primadonnanykker  som jeg postet i går.

Begrunnelsen for den konklusjonen var at på det rehabiliteringssenteret hun som kommenterer hadde vært så var det slik at ville du f eks ikke på spinning, men heller gå en tur, så var det bare å si fra. Var du for sliten til en økt, så var det bare å si fra, så de ikke sto og ventet på deg. Kanskje kom primærkontakten og så etter deg på rommet, for å høre hvorfor, og hva som kunne passe bedre.

Det er bra at vedkommende var fornøyd med oppholdet sitt.  Nå gjør de tilpasninger her jeg er og  Det var bare å si i fra, så gikk jeg tur for meg selv på grusvei akkurat som jeg ønsket.  Litt mer usikker på om de ville kommet løpene på rommet mitt hvis jeg meldte avbud til ei økt, men vi ville nok tatt en prat om hva og hvordan de kunne tilpasse opplegget.

Poenget mitt med innlegget var vel mer å prøve å forklare hvor langt inne det ligger å be om de tilpasningene.

Jeg har ikke tenkt å starte en debatt om hvilket rehabiliteringssenter som er best.  Jeg tror det er veldig individuelt, både ut i fra den enkelte pasient og hvorfor man er på rehabilitering.  Hva som skal rehabiliteres. Jeg tror og det har noe med hva en selv ønsker å få ut av oppholdet.

Jeg er på arbeidsrettet rehabilitering.  Det går på arbeidshelse og intensjonen er å få meg tilbake i en type arbeid jeg kan fungere i, selv med de helseutfordringene jeg har.  Oppholdet er dekket av det offentlige, altså av dine og mine skattepenger.  Jeg er veldig opptatt av at offentlige midler, skattepengene jeg betaler inn til fellesskapet,  skal brukes på mest mulig hensiktsmessig og fornuftig måte.  Jeg ønsker at samfunnet skal få valuta for pengene de velger å bruke på meg.  For meg føles det da ikke riktig å ligge på rommet når planen var at jeg skulle sitte på en spinningsykkel.

Vi kan ta timen på tredemølla i dag.  Vi kunne velge mellom tredemølle slyngetrening og basseng.  Jeg hadde lyst til å prøve tredemølle fordi jeg hadde god nytte av det hos en manuellterapeut en gang.  Det enkleste og minst slitsomme hadde vært bassengtrening.  Men jeg følte rett og slett for å teste kroppen i dag

Det var satt av en drøy time til denne økta. Både fart og helling velger vi selv.  Jeg begynte pent, men kjente raskt at dette både ga puls og svette.  Jeg satte ned farten litt og tenkte at jeg skulle holde ut i ti minutter før jeg tok en pause. Vel, de ti minuttene ble ti 12, 15 og  hele 23 minutter før jeg tok den passa. Farten ble økt litt etter litt.

Jeg valgte å stoppe etter 23 minutter   De andre gikk fremdeles taktfast på sine møller.  Likevel var jeg kjempefornøyd med egen innsats. Ingen reagerte da jeg skrudde av mølla og spritet den ned.  Han som ledet timen, eller passet på oss ønsket muntert “God helg” da jeg forlot salen. (Vi har fri i morgen).  Altså mitt tempo, min intensitet og jeg selv valgte hvor lenge jeg ville trene på mølla.

For meg passer dette opplegget.  Ok, så har de litt vanskelig for å forstå det med knærne.  Antakelig ser de på det som en litt fiks ide. Akkurat som jeg mente at jeg ikke skulle ned på gulvet, men klarer det nå. Det kan jeg leve med.

Mulig det finnes bedre rehabiliteringssenter ett eller annet sted. Det er uvesentlig for meg så lenge jeg synes jeg får den hjelpen jeg trenger. Så får dere leve med at ei 55 år gammel kjerring som ikke har trent siden videregående får ut litt frustrasjon på blogg når hun er sliten etter ei treningsøkt.

 

 

Vet du hvor langt du må løpe for å forbrenne julemiddagen?

Det var han derre friskusen av en idrettspedagog på treningsleiren som stillte spørsmålet. Jeg hadde ikke den minste snøring, men hadde en stygg misstanke om at det var litt mer som skulle til en den økta på tredemølla som jeg hadde hatt litt tidligere i dag. Heldigvis var det klasseundervisning, så jeg slapp å svare.

Han ga svaret selv, siden resten av forsamlingen var like stille som meg.  “En maraton”. 

Jeg hadde altså rett i at det var litt mer enn den økta på tredemølla som skulle til.  Samtidig sa han at det var ikke så nøye. Det viktigste er ikke hva vi gjør mellom jul og nyttår, men mer hva vi gjør mellom nyttår og jul.

Timen handlet om hva vi gjør etter treningsleiren. Starte tankeprosessen om hvordan vi skal fortsette med trening når hverdagen kommer og vi ikke lever langt oppe i granskogen med kun trening og egentid på timeplanen.

Tankene kverner. Jeg er jo flink. Jeg går jo turer med Charlie Chihuahua.  Så kommer en slide hvor han har ramset opp alle unnskyldningene folk pleier å ha for seg selv. Jeg har ikke tid. Det er mørkt, det er kaldt, det snør og eller regner. Jepp, jeg har brukt de unnskyldningene. De funker helt greit for meg. Jeg og to av bestevenninnene mine planla for eksempel å begynne å jogge. La meg se, det må ha vært i 1987…. Dessverre regnet det den ettermiddagen, så vi har liksom ikke kommet i gang.

Idrettsterapeuten fortsetter lista. Jeg går jo tur med hunden….  Der kom den ja.  Tror ikke han ville bli særlig imponert over at jeg lufter en chihuahua et par runder rundt kvartalet.  Det er noe med puls og intensitet. Jeg må nok ha noen bedre planer klar når tiden her er over og jeg skal inn til sluttsamtale.

Vel tankeprosessen er i gang.  Svaret har jeg ikke ennå. Men jeg har noen ideer som begynner å ta form.

 

Tenner for alle penga…..

Jeg er på en niende plass på bloggtopplista i dag.  Åtte blogger ligger over meg på lista.  Tre av de, Mat fra Bunnen, Stine Skoli og Ida Wulff har ikke kommet med noe nytt.  Da er det fem igjen.  Fem blogger hvor jeg hvis jeg skal være tro mot konseptet mitt skal  kommentere det siste publiserte innlegget.  Satire er bra, men da god satire som verken tråkker noen på tærne eller sparker noen på skinnleggen. Hvordan man kan skrive god satire uten å sparke litt eller tråkke på en aldri så liten lilletå er jeg mer usikker på.

Jeg starter med Doc og Dask. De virker som røffe mennesker som tåler en støyt. Dask var innkalt på kveldstid til et “folketomt” sykehus.  Jeg kunne skrive en god del om “kveldspoliklinikk”, dårlig skilting, liten informasjon og stressede mennesker som leiter etter rett plass i folketomme sykehuskorridorer.  Her tror jeg mange sykehus har et forbedringspotensiale. Men så var det det å ikke tråkke noen på tærne da..  Hvis jeg tok eksempler fra egne erfaringer kan jo og noen i et stort sykehussystem føle at jeg tråkker litt for nære tærne deres.

Hos Mamma på hjul trenger man ikke å gå stille i dørene.  Der river man ned hele vegger, og gjør stua om til et herlig kaos av møbellager og byggeplass. Vivian er I sitt ess.  Her skal det bli storstue i god tid før julemiddagen.  Spesielt liker jeg fall-lemmen hun installerer. Ett blikk fra henne på et kvistthull i den nye ferdigbeisede panelen og vanskelige kommunebyrakrater på eventuelle hjemmebesøk forsvinner gjennom gulvet og havner nede i fjorden.

I uminnelige tider, eller I det minste siden en gang på 60-tallet , har folk lansert den perfekte slankekuren.  Mange av de dømt til å mislykkes. Jeg vet noen av damene i syklubben til Mamma gikk på Grapefrukt-kuren en gang på 70-tallet.  Jeg tror ikke de bare skulle spise grapefrukt, men vil anta at mye inntak av grapefrukt og lite annet fort kan gjøre deg både sur og bitter.

Nå har Kokkejævel-kuren kommet! Å kommentere Kokkejævel er for meg et minefelt av ømme tær. Her gjelder det å trå forsiktig. Å kommentere andres vekt er ikke greit.  Slanking har jeg ikke peiling på. Teorien er selvsagt å forbruke mer energi enn du putter i deg. Det skjønner alle. Det er å sette teorier ut i praksis som er problemet. Flott at Kokkejævel har funnet noe som virker for han.

Jeg er jo på treningsleiren.  Har alt hatt en økt på tredemølle og håper jeg forbrant litt mer enn knekkebrødet jeg spiste til frokost. Problemet blir vel å ikke putte inn på med like mange eller flere kalorier enn det jeg forbrant i ren belønning.

Bunnytrash kommer jeg ikke til å kommentere. Jeg tror alle forstår hvorfor.

Da er det bare Vibbedille igjen.  Og der er det som overskriften min sier Tenner for alle pengene.

Vibbedille skal ha seg tannprotese, og er så ufattelig modig at hun deler prosessen åpent på blogg. Det står det respekt av!

Da Stortinget bestemte at trygdeordninger skulle dekke en del av legeutgiftene for folk, (Ordningen som gjør at vi bare betaler egenandel når vi er på sykehus eller hos lege.) var tanken at dette skulle gjelde hele kroppen – også tennene.  Tannlegeforeningen eller forløperen var redd dette ville svekke inntektene men også anseelsen til tannlegene og fikk stoppet at dette også skulle gjelde tannhelse.  Alle forsøk på å endre denne praksisen senere har og blitt stoppet, og den dag i dag er fremdeles ikke tenna en del av kroppen når det kommer til det økonomiske.

Derfor må Vibbedille betale moroa selv.  Og tannlegeregniger kan velte noen og en hver sine husholdningsbudsjett. Vibbedille har derfor en ide om å finansiere tenna med å selge de etterhvert så berømte Vibbedille-armbåndene En hver bloggleser med respekt for seg selv har for lengst skaffet seg sitt. Det synes jeg er stilig. Har du ikke handlet? Gå inn og bestill ett eller fler du også.