Det går sakte fremover med hytteprosjektet.
Det vi har ventet på en stund nå har vært å få på plass ny ovn. Og du hvor jeg har gledet meg til det. Jøtul grønn nummer 4 er liksom ikke min stil.
Men slike ovner er tunge, og den modellen vi har valgt veier 170 kg. Ikke noe man bare slengeri ryggsekken og bærer inn.  Så vi har ventet på Svoger som har lovet å hjelpe til. Han måtte bare noen turer på hytta ved sjøen, en tur til USA , en snartur til Frankrike og så, så et halvt år etter at han sa han skulle hjelpe oss var tiden endelig der.
Det er ikke det at det ikke er kjørevei frem til hytta. For det er det. Helt til porten. Men inngangsdøra ligger et godt stykke unna porten, så bæring må til.  
Vel. Jeg overlot til Gamle Gubben Grå og Svoger og bære ovn, og ble hjemme i helga (arbeidshelg.) Så jeg har ingen bilder av ny ovn i stua. (De karene tenker aldri på Bloggen min.)  Så nå må jeg vel til fjells og beskue peisen en dag snart.
Det manglet litt på monteringa og, og de hadde brukt den gamle ovnsplatai sink under peisen. Fet er ikke godkjent! Så jeg må nok opp og inspisere og inspirere.  Kanskje med litt maling. Får høre med de flinke damene på #maleriet-  
Men karene hadde vært flinke og kjørt vekk den gamle ovnen og trillet inn vinterved.  
Kjekt med ved nå som ovnen er i hus.

Min helt denne helgen er Lois Eriksen på Kongsberg.
Den pensjonerte hovmesteren fra Grand Hotell på Kongsberg så rødt da han hørte SIAN, Stopp Islamiseringen av Norge, holdt appell og hadde stand på Nytorget i Kongsberg.  Han gikk frem til dem, og viste med all tydelighet hva han mente om anti-islamistene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Arbeidslivet hardner til, Det er en utvikling og en ønsket politikk som bringer oss mot et samfunn jeg trodde vi for lengst hadde forlatt,
Løsarbeidersamfunnet.

Etter at regjeringen i 2015 endret Arbeidsmiljøloven og åpnet for større grad av midlertidige ansettelser, har det kommet en ny og stadig økende gruppe i det norske arbeidslivet.  En gruppe arbeidstakere som mangler den sikkerhet og trygghet som vi andre tar som en selvfølge. Løsarbeiderne, de uten fast ansettelse.
Mange av de gjør nesten hva som helst for å vise seg frem, for å være den som står forrest i køa når den neste ledige stillingen skal lyses ut.
De sitter ferdig påkledd med matpakka ferdig pakket i veska hver morgen og venter på at telefonen skal ringe. Telefonen som sier at en er syk, og at de trengs på jobb nå, helst for et kvarter siden.
De arbeider gjerne flere helger på rad. Alle ugunstige dager som jul, påske og 17.mai. 7 dager i strekk, eller 9 eller 11…
De klager ikke. De setter bare livet sitt på vent, biter tenna sammen og jobber videre. For kanskje, kanskje er det de som får det neste vikariatet, den neste faste stillingen.De setter livet sitt på vent, ikke får de boliglån før de har fast stilling, ikke får de den trygghet vi alle føler ved å vite at lønna kommer inn på konto den 12. i hver måned. 
Så stiller de opp, da. Hver gang arbeidsgiver trenger dem. En dag i uka, tre dager i uka… sju dager i uka.. Livet på vent.  Jobben må komme først. Lite kan planlegges, for kanskje dukker det opp en ledig vakt. Kanskje blir en kollega syk.  Det er best å stå klar. For kanskje, kanskje er det de som stiller først i køa når den neste faste stillingen skal deles ut.

Uker blir til måneder.  Måneder blir til år.
De som har arbeidet mest, og kanskje satt seg inn i lover og regler ser på tre års midlertidig ansettelse som en merkedag, for da har de krav på fast ansettelse. 
Men tro meg, arbeidsgiver kan lover og regler like godt som deg.  De vet alt om treårsregelen.  Og de gjør alt de kan for å unngå den.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De “lufter” stillinger. Holder vikariat ledige slik at de slipper å ansette deg i et ledig vikariat de siste tre månedene du trenger for å nå tre års regelen.
De “lufter” arbeidstakere. Du jobber alt du kan i 2 år og 8 måneder, og så plutselig ringer ikke telefonen mer. Børr stille. Ikke så mye som en liten forkjølelse på noen av kollegaene slik at du som før arbeidet 5 -6 dager i uka, plutselig ikke får en eneste vakt de fire siste månedene før tre års regelen trer inn.
Selvsagt er det ikke tilfelle. Selvsagt er det fremdeles nok av sykdom, nok av ledige vakter. Men de blir gitt til en ny person. En ny person som ikke er i nærheten av tre års regelen. En ny arbeidstaker arbeidsgiver kan bruke i to og et halvt år før han må kaste den for å finne en ny slave.  Det finnes alltid en ny slave som håper at en dag, en dag er det kanskje jeg som er den heldige. Jeg som står først i køa når den neste faste stillingen skal lyses ut.

Til arbeidsgivere som nå fikk en god ide. Glem det. Lufting av stilling er ikke lov.  Du kan ikke la være å gi et vikariat til en søker og begrunne det med tre års regelen. Da må du holde stillingen ledig i ett år.  Du kan ikke bare finne en ny og bruke arbeidskraften hans for alt den er verdt ett 2 og et halvt års tid for så å finne en ny arbeidstaker du kan misbruke. 
Smarte, sleipe arbeidsgivere vet det.  Men de har flere gemene triks på lager.
Personalsaker.
Arbeidsgiver bruker deg rått .De bruker arbeidskraften din for alt den er verdt i 2 år og 6 måneder,7 måneder, 8 måneder og så…. Plutselig og ut av intet, er det plutselig noe å sette fingrene på ved kunnskapene dine, kvaliteten på arbeidet ditt, deg som person…. 
Du som bare har hørt lovord hver gang de har ringt, kommet snikende og smiskende for å få deg til å arbeide 3 søndag på rad,, eller 9 dagen på rad. Nå er det plutselig noe å utsette på arbeidet ditt.
I to og et halvt år har du stilt opp for arbeidsgiver. Strukket deg langt. Satt livet på vent. Alt har du gjort i håp om at snart, snart var det din tur til å få den ledige faste stillingen.  Nå er selvtilliten knekket. Drømmene knust. og nettene søvnløse.

For arbeidsgiver går livet bare videre.
En ny vikar er på plass.  En ny man kan bruke i tre år før det er på tide å finne en ny.

Det er et hardt, kaldt og kynisk arbeidsliv der ute.

Lørdagen vi dro til Provence ble en lang dag. 
Jeg var tidlig oppe, Rundt 05.00. Fikk ikke sove. Pakket, var oppom jobben og skrev ut papirene på huset vi hadde leid og veibeskrivelsen fra flyplassen i Nice til huset oppe ved Vence. 
Kjøpte brød og litt mat som Eldste Sønn kunne kose seg med mens han var hundepasser. Rask frokost. Litt husarbeid. Så dro jeg til byen for å stå på valgkamp stand.
Hadde reisenerver og var superstressa, så jeg spant rundt og var i hundre.  Fikk en fin valgkampinnspurt.  
Traff på Eldste Sønn på torget, og kjørte han hjem, så han fikk slengtsakene sine i bilen min før han dro på fotballkamp,
Så bar det hjem. Ut med kofferter og alt og få alt inn i bilen til Gamle Gubben Grå.. 
Hentet Datteren hjemme hos henne.  
Hjem igjen til oss. Hadde glemt veibeskrivelsen og papirene om huset vi hadde leid. Men så, så var vi endelig på vei til Gardemoen.

Gardemoen med parkering, shuttelbuss, innsjekk, bagasje, sikkerhetskontroll gikk greit. Skuldrene begynte å senkes.  Gamle Gubben Grå og jeg unnet oss en svindyr bagett og litt cola.  Ungdommene kom og tok seg litt mat de og, mens jeg, som er litt mer stressa på en flyplass enn folk flest, dro med meg mot boarding. Vi skulle bare en snartur på do. Da vi kommer ut derfra får Gubben en telefon. Det er flyselskapet som lurer på hvor vi er. Flyet venter bare på oss, og ungdommene våre. Men det er jo fremdeles 15 minutter til flyet skal gå? Ja, men det står at boarding stenger 20 minutter før take-off.  (Hvor det sto har jeg ennå ikke funnet ut.  Men ser at boarding starter 30 minutter før take-off)  
Vi kom oss på flyet i en fart, og jeg kjente stresset virkelig knøt seg i kroppen.

Så var vi i lufta.
De tre andre satt på en annen seterad. Jeg kunne senke skuldrene og konsentrere meg om boka mi i 2 timer og femti minutter.  Deilig.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fremme i Nice.
Klokka er blitt 20.30.  Litt forsinka. Jeg har sagt til hun som skal møte oss i huset at vi er der rundt 21.30.  
Vi må hente bagasjen, ta shuttelbuss over i terminal 2 for å hente leiebilen, og så finne veien til huset.  Stresset kryper oppover ryggraden igjen.

Det går greit å finne buss, terminal 2, og leiebilfirmaet, Men så er det noe krøll med leiebilen. Masse rot og diskusjoner og noen litt firkantede franskmenn, og en sliten Gamle Gubben Grå som ikke er alt for stiv i engelsk.  Madamen i hust må få beskjed om forsinkelsen, jeg er så sliten at jeg har mest lyst til å grine.  Men med hjelp av språkmektig Datter får vi løst floken med leiebilen og litt over 23.00 er vi endelig  på vei. 

Det var bare det å finne riktig vei. Til tross for GPS kan det være vanskelig. Vi brukte vel nesten 20 minutter bare på å komme oss ut av flyplassområdet…  Men GPS viste oss raskeste vei, og selv om det helt tydelig ikke var den veibeskrivelsen som sto på kartet mitt, fant vi greit frem.

Villaen var FANTASTISK.  At det var et bryllup i nabovillaen og litt mye høy lyd og musikk gjorde ingen verdens ting. 
Vi åpnet en flaske rødvin, satte oss på terrassen og bare nøt livet.
Endelig hadde ferien begynt på alvor.

“Jeg håper jeg ikke forstyrrer midt i middagen?” Det er Svigermors stemme i telefonen. Det er torsdag ettermiddag, eller rettere sagt kveld. Klokka har passert 20.30. Jeg kom akkurat inn døra etter en lang dag på jobb. Er usikker på om Yngste Sønn har begynt og lage middag. Det er hans oppgave i dag.  Unge voksne kaster seg ikke over husarbeidet uten et par tre påminnelser…
“Du er vel ferdig pakket og klar?” er Svigermor sitt neste spørsmål.  Svigermor har den egenskapen at hun sjelden venter på svar på sine mange spørsmål. Ferdig med å pakke? Det er torsdag. Vi skal ikke reise før på lørdag. Jeg har ikke begynt å tenke på hva jeg skal slenge ned i kofferten, sjekke hva som må vaskes eller vurdere om jeg trenger kjøpe noe nytt.
Svigermor er ferdig pakket.  Hun skal først reise 3 dager etter oss. Hun trenger adressen til huset vi har leid slik at hun kan skrive det på adresselappen på kofferten.  Adressen? Ja, jeg har jo den et sted… Lukker øynene, virrer litt rundt meg selv mens jeg prøver å huske hvor lab-toppen er. Ser gangen i leiligheten til Svigermor for meg. Kofferten som står reiseklar og venter på merkelapp. Antakelig står Svogers koffert ved siden av. Ferdig pakket av Svigermor den og, selv om han ikke bor sammen med Svigermor.
Lab-topp blir gravd frem fra avishaugen: 
Svigermor får sin adresse.  Jeg kommer på at jeg må få ordnet med leiebil, og finne ut når flyet til Svigermor lander på tirsdag, (Hun snakket om en mail hun har sendt meg…) Jeg bør printe ut de papirene om huset vi har leid som ligger på jobbmailen. Sende mail med vedlegg til hun jeg glemte å sende vedleggene til i sted. Melde avbud til alle møter i ferien. Helst svare ut ett par forespørsler som har ventet på mailen en stund. Sjekke hvilke av mine klær Gamle Gubben Grå har vasket (Jeg så det hang to fulle tørkestativ i kjellerstua da jeg var nede med telefonen i sted så Gamle Gubben Grå fikk snakket med moren sin.) Ringe Eldste Sønn som skal være hjemme og passe hunden.  Videre må jeg arbeide en 8 timers dag i hvitt med liten mulighet til å ordne ting på mail. Full produksjon når man er på CT: Handle med Mamma. Være sosial med Mamma og Pappa. Ordne gravene på kirkegården (Jeg lovet Pappa å fikse det før neste begravelse, og jeg har ikke lest lokalavisen de siste dagene. Det kan fort være et dødsfall i bygda eller Pappa og Mammas store omgangskrets som jeg har gått “glipp av.”) Handle mat til Eldste Sønn så han kan kose seg mens han passer hund.  Forhåndsstemme. Pakke koffert og rydde og vaske huset slik at det er OK å komme hjem igjen, og OK for Eldste Sønn og være her denne uka. Har jeg glemt noe da? Ja, litt privatsjåfør virksomhet for Yngste Sønn hører også med. Og jeg har lyst til å ta en liten sveip innom valgkampstanden vår på torget på lørdag. Jeg elsker valgkamp.

Fredag formiddag. 
Det koker på CT: Nok å gjøre. Da tikker det inn en sms fra Gamle Gubben Grå. Jeg leser den i lunsjen. Siste frist for forhåndsstemming er klokka 15.00i dag.  Jeg jobber til 15.30.  Har plenty av avspasering til gode, men det er vanskelig å få gå når trykket er så stort. Jeg gidder ikke spørre. Vet svaret.  Rødt får klare seg uten min stemme denne gangen.  Engasjert lokalpolitiker som ikke benytter seg av stemmeretten…  

Lørdag morgen.
Har fremdeles igjen å pakke, printe, kirkegård, valgkampstand, å strigle huset og handle. Klokka er 07,30  og jeg har akkurat oppdaget at vi ikke har brød.  Så da blir det handling og printing før frokost, pakking, styling og så kirkegård og valgkamp. Om fem og en halv time skal vi sitte i bilen. Om 9 timer går flyet. Fikk Gamle Gubben Grå ordnet med leiebil i går?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

På en av sine daglige lufteturer ble vår lille papillon angrepet av en stor trekkhund.  Slikt kan skje i hundeverden når man er liten og tøff i trynet.  Det så ikke så ille ut til å begynne med, hår og pels skjulte hvor dype bittene var.  Men fordi hunden pustet mer og mer anstrengt ,og fordi hvit pels etter hvert begynte å bli farget rød, fant vi raskt ut at vi måtte oppsøke veterinær.  Tøffe, lille Turbo forlot huset på egne poter.
Dette var en lørdag, og klokka hadde passert 19.00.

Hos veterinær ble han undersøkt, fikk smertestillende, fikk intravenøst fordi han var i sjokk, de tok røntgen, bandasjerte og så måtte man observere litt. Man tok nye undersøkelse etter tre timer.  Det var kommet økt væske i lunger og buk. Han hadde indre blødninger. Han trengte intensiv behandling på veterinærhøgskolen i hovedstaden, og antakelig flere operasjoner hvis han i det hele tatt kom til å overleve kjøreturen til Oslo eller natta.  Prognosene var dårlige.  Han hadde det vondt, til tross for smertelindring. Vi tok det vanskelige og smertefulle valget og lot han få slippe. 3 timer etter at han hadde ankommet veterinæren sovnet han inn.

Regninga for tre timer intensiv førstehjelp og undersøkelser 17.300, kr.  Lørdag og kveldstillegg var med på å dra prisen opp.

En annen lørdag er jeg på jobb. Alarmen går. Et “traume” er på vei. En person har vært med i en bilulykke, ramlet ned fra et tak, kjørt ut med sykkel, ski eller på annen måte muligens  fått en alvorlig skade.  
På akuttstua teller jeg12 personer som står klar til å undersøke, behandle, redde liv.  Det er leger og sykepleiere, kirurger og anestesi, radiograf og bioingeniør.  Alle fagfelt som sammen som team skal bidra til å gi raskest og best mulig undersøkelse og behandling.
Kanskje venter intensiv behandling, operasjon og eller overføring til det store universitetssykehuset i hovedstaden.  Det vil de første undersøkelsene avgjøre.

Da Turbo kom inn til veterinæren, var traumeteamet kun en person.-
Traumeteamet på et lokalsykehus er på minst 12 personer. 
Turbos traumeteam, nødvendige undersøkelser og behandling kostet 17.300 kroner.
Sykehusets traumeteam, nødvendige undersøkelser og behandling ville kanskje ha en kostnad på 12 ganger den summen.200.600-kr.  Før man kommer til eventuelle operasjoner, intensiv behandling eller overføring til universitetssykehuset.

Jeg er glad jeg ikke er en hund.
Jeg er glad at hvis jeg er utsatt for en ulykke så er personlig økonomi ikke et tema.
Jeg er glad for at mine pårørende ikke trenger  tenke på om de har råd til å la meg få best mulig behandling, prøve alt – selv om prognosene ikke er for gode. 

Kort sagt, jeg er utrolig glad for at vi har en velferdsstat.  
Jeg betaler min skatt med den største selvfølgelighet.   Jeg ønsker den tryggheten en velferdsstat gir

(Bildet fra traumestua er et demonstrasjonsbilde fra internett.)