I går var jeg på byens kjøpesenter for å handle litt. Satt i rullestolen, da jeg pga albuer og rygg ikke er noen langdistanseløper på krykker. Blir også så utrolig sliten.  Hadde og med meg Gamle Gubben Grå. Noen må jo kjøre bilen.. Han hjelper meg og å få tak i ting på de øverste hyllene eller til å hente ting der det er for trangt å komme frem med rullestolen. Ikke minst er det kos med en handletur sammen.

Vi var blant annet inne på H&M hvor jeg blant annet kjøpte en T-skjorte til eldste sønn og en pakke sokker. Jeg trillet bort til kassa, la varene på disken og ventet på betjening. Det kom raskt en smlende blondine, godt voksen runft 40 vil jeg tro og ser blidt på … Gamle Gubben Grå som står et stykke bortenfor meg og venter. “Ja..” Jeg peker på varene på disken og sier jeg skulle ha disse. Hun smiler mot meg. Slår inn prisen på kassa og henvender seg så til Gamle Gubben Grå igjenn og sier prisen . Jeg legger 200 kroner på disken.  Hun ser  på meg med store øyne. “Å betaler du selv?.. Så flink du er”  så legger hun klærne i en pose. Gir meg tilbake vekslepengene mens hun teller dem for meg – høyt. Og sier, legg vekslepengene i lommeboka di du.”  Jeg tar posen, henger den bak på rullestolen, snur raskt rundt og spinner ut av butikken. “Ha en god dag, vennen” hører jeg bak meg. “Til deg og” svarer Gamle Gubben Grå muntert.  

Jeg ser sjokkert på Gubben da vi kommer ut av foretningen “Hørte du henne?# Gubben nikker. “Hun oppførte seg som om jeg skulle være et lite barn eller mindre begavet.” Gubben nikker. Jeg rister på hodet og sier at jeg vet hvem som skal få et spark i baken når jeg bare kan sparke litt igjenn. Sånn oppførsel går ikke ann-

Til de som ikke kjenner meg; Jeg er 46 år, har en ansvarsfull stillling, mange politiske verv, og  har for tiden ødelagt kneet etter et fall.

En helg alene hjemme og helt avhengig av krykker da jeg ikke kan ha tyngde på det ene benet for tiden har bydd på en rekke små og store utfordringer.

Jeg har trimmet mellom telefoner som ringer på steder jeg ikke er.  Jeg har hinket meg frem og tilbake når jeg har glemt ting, ingen å be om å hente ting til meg.  Og jeg har vært svert så kreativ på måter å få med meg ting fra A til B. Bruk av utrigningen på toppen er en av dem når jeg ikke hadde noen lommer… 

Men jeg har tatt utfordringene på strak arm, og i ettermiddag sparket jeg meg rundt på kjøkkenet på en gammel kontorstol og vasket kjøkkenbenker, ryddet og ordnet.  Småsang litt gjorde jeg og. Snart kommer folka mine hjem fra hytta til Svigers. Jeg gleder meg til de kommer hjem.  Det har vært litt krangling og sur stemning i heimen de siste ukene. Det leiter på alle og ha en skadet , sur og missfornøyd mamma. Nå håper jeg den lille pausa skal bedre stemningen.  Jeg skal i hvertfall forsøke å gjøre mitt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det skyet over, og snart plasket regnet ned. Snart hørtes torden i det fjerne, og et par lyn observerte jeg der jeg svingte meg på kjøkkenet. Jeg syns alltid det blir så frisk luft under og etter regnevær, og gledet meg over den friske lufta som strømmet inn gjennom den åpne verandadøra. 

 Et blikk mot verandadøra  avslørte at jeg hadde fått en ny utfordring. Det hadde regnet inn i stua, og ganske mye også.  Jeg grep krykkene og hinket bort. En stor vandam fyllte området innenfor døra.  Jeg måtte få lukket døra som er festet med en stormkrok ute på verandaveggen. Da må jeg hinke gjennom vanndammen på krykker, ut på verandagulvet, lukke døra og hinke tilbake.  Ute på terassen har uværet også hvelvet den største tomatplanta vår. Den burde og løftes opp mens jeg er der ute.  Men vått parkettgulv er glatt. Det samme er vått terassegulv. Når jeg med mine tresiffret antall kilo kommer hinkende på krykker er det fort gjort at ben eller krykker sklir. Et fall nå ville være svert uheldig.  Skal jeg finne kluter å tørke opp på parkettgulvet slik at det blir tørt? Å tørke verandaen er liten vits så lenge regnet fremdeles strømmer ned. Jeg ser på været. Det verste regnet har gitt seg. Vinden og. Det regner ikke lenger inn.

Jeg lar vannet ligge . Tomatplanta og – og døra får stå oppe slik at den friske lufta strømmer inn. Klokka er 18.00. Det kan da ikke være så lenge før folka mine kommer. Nok trim. Nok akrobatikk. De løser disse problemene på få sekunder. Bedre det enn at jeg skal rissikere liv og lemmer

Jeg er overhode ikke intresert i fitball.  Men eldste sønn er det.  Så nå og da er jeg med på stadioen når hjemmelaget spiller kamp.  Da kan jeg til hans fortvilelse more meg ved å heie litt på feil lag når vi sitter der  sammen med hjemmelagssuporterne..  Jeg kan komme med utsagn som “Gi dem en ball hver da, så slipper de å krangle sånn” og andre morsomme betraktninger.  Vel, nå går han stort sett på kamp sammen med supporterklubben. Han ga vel opp muttern til slutt. Like greit det.

Jeg er overhode ikke intresert i fotball, men pga min sønns interesse holder jeg litt styr på kampene til det lokale, for tiden, tippeliga lag.  Liker å høre resultatet.  Datteren er omtrent like lite intresert i fotball som meg. Tror ikke hun har vært på en eneste hjemmekamp, og i hvertfall ingen bortekamp.  I dag ringte hun, “Mamma, vet du om den fotballkampen til HBK blir vist på TV?”

Å se en fotballkamp på TV har jeg vel ikke gjort siden tidlig ungdom da jeg var sammen med feil mann og så mange fotballkamper på TV: Fikk dosa mi da kan du si.   Hvilke kamper som går på TV holder jeg overhode ikke styr på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Datteren jobber som bartender på en fotball -pub.  Så derfor denne interessen for fotball. Jeg forklarte at det var hjemmekamp, noe jeg trodde hun måtte ha klart å få med seg da hun gikk til jobb i dag. Byen pleier å være farget i grønnt og svart ved slike anledninger, spesielt området rundt puben hennes.  “Folk drar påstadioen i dag.” De kommer ikke på puben for å se kampen inne på en skjerm når de kan gå noen skritt å se kampen live i strålende solskinn. (Tror til og med det pleier å gå minibusser fra denne puben og ned til stadioen ved kamper selv om det ikke er særlig langt..)  Men, nei det holdt nok ikke. Gikk kampen på TV så skulle kampen vises i puben. Det var altids noen som heller ville se kampen på TV og det var så mange kanaler å lete gjennom hvis kampen plutselig begynte. 

Jeg konkluderte med at jeg ikke trodde kampen gikk på TV i og med at det var to bunnlag som spiller. Men jeg vet ikke.

Utrolig hva man ringer å spør mammaer om. Jeg har overhode ikke noen interesse for fotball, men Mammaer vet vel alt…

Jeg sitter her ved datamaskinen da mobiltelefonen på sallongbordet starter å ringe.  I og med at jeg er alene i helgen så et hyggelig avbrekk på en litt grå regnværslørdag.  (Ja, jeg vet at datteren som egentlig flyttet inn i ny kåk i sentrum i går kom hjem etter jobb i natt bare for å ha noen timer med sin stakkars syke mor, men hun var jo dratt på jobb igjenn og jeg var atter alene.) Så det var frem med krykkene og å hinke mot sallongbordet. Innen jeg rakk frem sluttet den selvsagt å ringe, men displayet viste at det var min mor som hadde ringt.

Jeg ringte straks tilbake. Slang bena opp i sofaen. Mine og mammas samtaler kan ta en stund, det er koselig å skravle med henne. Optatt. Jeg venter litt, ser på telefonen. En liten lyd. En liten konvolutt vises i displayet. Jeg har fått en melding. Jeg behøver ikke åpne den- Jeg vet at det er en SMS om at det er en talebeskjed til meg fra min mor. Jeg trenger ikke høre på den. Jeg har hørt den mange ganger før. “Hei. Det er bare meg. Det var ikke noe. Men … Jeg bare lurte… Kan du ringe meg? Men det er ikke noe …”

Jeg ringer henne nok en gang. Optatt. Samtidig begynner hustelefonen ute i gangen å ringe. (Ja, vi har fremdeles en slik antikvarisk innrettning. De eneste som bruker den er våre gamle foreldre og en og annen telefonselger.)  Jeg er ikke i tvil om hvem det er som ringer. Bena ut av sofaen. Reiser meg møysommelig, og så er det ny hinketur. Jeg rekker å løfte opp hustelefonen tidsnok til å høre klikket i den andre enden når samtalen blir brutt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kan ikke ringe lange telefonsamtaler stående på ett bein, så jeg putter hustelefon i utringningen og hinker tilbake til PCn. Så ringer jeg min mor. Optatt.  Jeg ringer med jevne melllomrom de neste fem til ti minuttene før jeg endelig får kontakt.  Vi prater omløst og fast en tyve minutters tid. Mens vi prater hører jeg at mobilen på sallongbordet mottar den ene SMSen etter den andre. Så når samtalen er slutt er det å ta krykkene fatt. Det er SMS fra datteren, fra de to tennåringssønnene og fra Gamle Gubben Grå. Alle har samme oppfordring. “RING MORMOR!!!!”

Hva hun lurte på? “Nei, ingenting…”

Ja, jeg vet at jeg er sutrete.

Ja, jeg vet at jeg er heldig i forhold til mange andre. Krykker og rullestol er bare midlertidige hjelpemidler for meg. Noen er avhengige av slike hjelpemidler bestandig. Dere har min største medfølelse. Jeg vet jeg sutrer over bagateller, jeg skammer meg over det. Men akkurat nå savner jeg det gode, gamle livet mitt så enormt. Akkurat nå er det selvmedlidenhet og frustrasjon som plager hodet mit og må ut. Ved å sette ord på følelsene mine, så kanskje jeg får lagt de dumme og vonde tankene bak meg.

Jeg har ikke vært på jobb på fem uker.  I dag skulle jeg begynt ferie. I fem uker har andre mått tatt vaktene mine, gjort jobben min. Vi har ingen vikarer. Noen av mine kollegaer har måttet ta av sin sommer-fritid for å dekke opp fir meg. Det er vondt. De hadde trengt all den frien de kunne få. Det har vært en lang og arbeidsom vinter og vår. Vi er alle slitne.  Den andre jobben, der ingen dekker opp for meg, inboksen er sikkert overfyllt. For håpentligvis er det ikke vært noen drøftninger i sommer som jeg burde vært med på. Men bare det å site her å ikke vite… 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Løsning. Jeg må ta en tur på jobben en ettermiddag, få lest mail, og kanskje snakka litt med folk.

Hjemme, Malingsverksted har merkelig nok forlatt stua, og det samme gjorde det ihjelbitte saueskinnet. nå i ettermiddag. Men jeg har ikke sett noen ta i ei vaskefille eller støvsuger de to ukene jeg har vært hjemme. Og jeg tror at jeg er den eneste av de som bor her som ser at det virkelig trengs.  Jeg skulle så gjerne ha svingt meg rundt med vaskebøtta og støvsugeren i stedet ligger jeg på sofaen og forsøker å kommandere døve tennåringer og vrange Gamle Gubben Grå. Selvsagt blir de sure av gneldringa og masinga mi, men forstår de ikke at jeg blir slik av å se at de ikke løfter en finger?  Datteren sa at hun hadde vasket hele stua til jeg kom hjem for to uker siden. Til og med dratt frem de tunge sofaene og sjenkene og skuret under dem. (Noe som helt sikkert trengtes.) og lurte på om ikke det å vite at det var gjort gjorde meg litt gladere. Joda, jenta mi. Det er flott at du gjorde det, men det hjelper så lite når gjester banker på døra. “Beklager at stua ser ut som et malerverksted, og det ser ut som om noen har slaktet en sau i gangen, men vet dere hva? Det var helt rent bak sjenken og under sofaene for et par uker siden…”

Løsning, de andre må se at de må ta i et tak og ikke bare la alt suse å gå til jeg er på beina igjenn.

Det er alltid jeg som drar i gang alle aktivitetene vi gjør i familien. Skal vi på stranda, padle kajakk, dra på skogstur, lkøre go-kart eller hva som helst er det jeg som må ha ideen. Mase på Gamle Gubben Grå eller ta med meg ungdommene alene. I sommer, eller de siste fem ukene siden jeg skadet benet så har  guttene knapt gjort noen verdens ting uten å jobbe og spille data og se på TV: (Med untak av en kajakktur som jeg fikk mast og organisert forrige helg.) Egemtlig har jeg nok med å trene ben og syns synd på meg selv. Men syns synd på guttene som har en kjedelig ferie.

Alle hadde vi gledet oss til Italiaturen. Vi hadde trengt den pausa. De inpulsene.Og selv om venninna mi og datteren hennes nå drar på en annen tur, er jeg trist for at jeg ødla turen for min familie. Jeg og de andre hadde gledet oss så…

Jeg får ikke kjørt bil alene, Gamle Gubben Grå må kjøre meg til lege og fysioterapeut. Han er lett å be, men han må sukke og stønne litt. Og når vi er ute å kjører, er det så mange erend han må gjøre. Jeg orker ikke ut i rullestol på alle småstoppene og tilbringer timevis i bil med å vente på han i løpet av de to ukene. Et godt råd. Ikke etterlat hunder, barn eller gretne gamle kjerringer i varme biler.

Ikke får jeg tatt med meg kjøteren og rømt til skogs når frustrasjonen og surheten tar overhånd.

Jeg vil ha tilbake livet mitt. Sette benene pent og rolig forran hverandre og spassere ut i livet. Svinge meg rundt og få orden i kåken – og i hagen. Tatt med ungdommene på spennende aktiviteter. Tatt meg en shoppingtur når jeg følte for det. Tatt en kopp kaffe med ei venninne eller besøkt foreldrene mine. Tatt en kjapp tur i matbutikken når jeg hadde glemt noe, uten å måtte mase eller ha med følge. Alippe å være avhengig av andre for å komme meg til lege og fysioterapeut. Dra på møter. Være med i det pulserende livet. Gjøre jobben min. Dra til Italia.

JEG VIL HA TILBAKE LIVET MITT.