Jeg går og jeg går og jeg går…

Som de som kjenner meg i virkeligheten, eller har fulgt mailen min en stund sikkert vet er jeg ei dundre på godt over hundre.
Som ung var jeg slank. Super slank.  Alt for tynn. Mager. Skjelett. 
Jeg ble mobba for det fra barneskolen, gjennom ungdomsskolen og på videregående.  I ettertid har jeg lurt på om det, i vertfall når vi kom i tenårene også var en grad av misunnelse. For ja, jeg var tynn. 175cm høy og rundt 50 kg,  Model-kropp. Klart mang en kroppsfiksert tenåring kunne misunne meg både høyden og de litt for få kiloene.

Vel. En hjerte-operasjon, et langt ekteskap med en kokk og fem svangerskap har gjort noe med den modellkroppen…..
Sunt kosthold har liksom ikke vært det som opptar meg mest. Vi er veldig opptatt av mat her i huset, god mat, ordentlig mat. Mat laget fra bunnen av og av gode råvarer.  Så det er ikke noe usunt kosthold, men det er liksom ikke kli og cottage cheese light jeg lever av.
Og så harj eg helt siden gymnaset vært avhengig av Coca Cola.
Trening og fysisk aktivitet har heller liksom aldri vært meg. Hjertefeilen jeg er født med, gjorde at jeg fort ble andpusten og sliten og ikke klarte og henge med ide andre ungenes lek og moro når det kom til løping, ski og andre litt fysiske utskeielser.  Jogging, sykling og birken har aldri vært meg.  
Dietter har jeg liten tro på at fungerer i lengden  Det å leve kun på grapefrukt, Fedon Lindberg eller bananer vil ikke fungere i lengden, og har man rast ned noen kilo på en slik kur, vil de kiloene raskt komme tilbake med venner, når man utsultet kaster seg over kjøleskapet, potetgullposen eller godteskåla.  
Slank i pulverform har jeg heller ikke tro på.
Jeg er feit.  Jeg er IKKE dum.

Men siden kroppen har fått noen skavanker, og det jo er jeg som må drasse rundt på alle disse kiloene, så har jeg liksom fått det for meg at det kanskje ikke hadde vært så dumt å bli kvitt noen av kiloene. Jeg har passert 50 år.  Jeg har mye uutretta. Jeg har lyst til å henge med her en stund til. Da kan det være en god ide å bli litt lettere.  

Som sagt, jeger feit. Jeg er ikke dum. 
Jeg tror den enkleste måten å gå ned i vekt på, er å innta mindre næring enn jeg forbrenner. Og siden mat er viktig for meg,må jeg gjøre noe med forbrenningen. Bruke mer energi.  
Den eneste formen for “trening” jeg til nå har funnet meningsfullt er å gå tur.  Derfor går jeg turer hele tiden. Flere turer hver dag gjerne. Turer i villastrøk, i skogen, på fjellet, i byen eller langs landeveien.  Jeg, en eller to hunder og mobilen. Og gjerne sammen med Gamle Gubben Grå. Jeg fotograferer og teller skritt med mobilen og koser meg.  Ja jeg er nesten blitt avhengig av disse turene.

Og nå begynner det å bli moro. For nå begynner jeg å høste positive kommentarer.  Folk spør om jeg har gått ned, klærne er mindre stramme, og ikke minst er jeg blitt i bedre form, og puster sjeldnere som en blåhval på land.

 

Den skeive kirken…

Det reiser seg en ny, flott kirke i Hønefoss.  En flott, ny kirke i moderne arkitektur reiser seg på branntomta etter den gamle kirken som brant for en del år siden.  
Jeg var svært glad i den gamle kirken.  Knyttet til den, og hadde mange minner der fra.  Det var kirken jeg var i i alle speider-gudstjenester i oppveksten.  Skolegudstjenestene på gymnaset var der. Jeg har døpt to av barna der, og de to barna vi har mistet før livet helt startet, ligger begravet der.  Selvfølgelig har jeg fulgt byggingen av den nye kirken med spenning – og et litt kritisk blikk. 

Jeg er nok av dem som hele tiden har ment at vi ikke skulle bygge opp igjen “gamle kirken”, altså lage en tro kopi av kirken fra1862, men i stedet bygge en kirke med arkitektur fra 2000.tallet.
Av de forslagene som ble lagt frem, var ikke den som ble valgt min favoritt, men sånn er det jo ofte.  Men etter som den nye kirken langsomt har reist seg, har jeg blitt mer og mer glad i den, og jeg er utrolig spent på å se den helt ferdig – og ikke minst hvordan den blir innvendig. 

At den opprinnelige tegningen minnet om en hoppbakke, er i grunn litt kjedelig å høre til stadighet, ikke minst fordi høyden på “ovarennet” måtte kuttes en del på grunn av økonomiske utfordringer ved å få det til.  Det ferdige taket minner mer om ei skateboard rampe enn en hoppbakke.  
Og akkurat det med skateboardrampe synes jeg er litt artig.  For, i følge lokalavisen, er det selvsagt noen som har prøvd å skate på kirketaket.  Annet var kanskje ikke å forvente.  Litt initiativ er det jo tross alt fremdeles i byens ungdom.
Ok, jeg vet det er feil å applaudere slik aktivitet.  Det er dumt å ferdes på en avstengt byggeplass nattestid.  Det er ikke uten fare at man klatrer i stillas på avstengte byggeplasser, og det er selvsagt heller ikke uten fare å skate rundt oppe på et halvferdig kirke-tak.  Som et voksent, ansvarlig menneske forstår jeg det. 
Men er det ikke flott at den nye kirken vår tiltrekker seg ungdommen?

Det nyeste “sutrerne” har hengt seg opp i er at kirken, eller rettere sagt taket er skeivt. 
Kirken er høyere i det ene hjørnet i bakkant enn i det andre.  
Jeg liker kirken bedre og bedre.  Symbolikken i arkitekturen, tilsiktet eller ikke, gjør at kirken fremstår mer og mer som det jeg ønsker at Hønefoss nye kirke skal bli.  

En skeiv kirke

En kirke som tiltrekker seg ungdommen

Kort sagt, en åpen og inkluderende folkekirke.

 

 

Helt på tryne

Satt og strikket fatafille i kurvstolen på trammen. Det var sommerkveld, stille og fredelig. 
Hundene står i vært sitt lang bånd når jeg er ute. Slik kan de løpe rundt i hagen uten at jeg må ha et øye på de hele tiden for at de ikke skal lure seg ut av hagen.

Plutselig begynte Gamle bikkja å klynke.  Jeg kikket opp fra strikketøyet, og så at han hadde hektet seg fast i trammen opp til terrassen. 
Det skal jeg fikse raskt, tenkte jeg. Tok turen inn i entreen og kippet på meg et par sko.  De er litt trange, så jeg får de ikke helt på med en gang, men tråkker ned hælkanten og tar noen raske skritt ned trammen og over plenen.
Kanskje litt for raske skritt.  For jeg hekter den ene foten fast i hundebåndet og går på snørra i plenen så det synger.
Rekker overhode ikke å ta meg for, så jeg klarte helt greit å unngå og ødelegge noen av albuene. (Jeg har knekt høyre albue to ganger, og venstre en.) Klarte merkelig nok også å unngå og ødelegge det kneet som er fullt av metall – eller noen annen knokkel for den saks skyld.  

Derimot klarte jeg det kunststykket å borre ansiktet hardt og brutalt ned i plenen.
Resultat, ett stort skrubbsår i panna og en flenge på nesa som raskt silblør. Godt gjort.
Alle som har levd en stund har vel blødd neseblod, og vet hvor lite som skal til før de små blodårene inne i nesen starter å blø, og hvor vanskelig det kan være å stoppe det.  Visste dere at det blør like fort og like lenge hvis du støter nesa hardt mot grasplen eller annet litt hardt underlag?
Det gjør det.
Etter å ha sitti med nesa i en klut en halv evighet uten at det stoppet, begynte jeg å bli utålmodig.   Gode råd var dyre.  
Da kom jeg til å tenke på førstehjelpsmappa jeg fikk til 50 års dagen min. (Enkelte kollegaer kjenner meg litt for godt…)  
Frem med førstehjelpsmappa og plaster, og til å plastre nesa.

Atter fikk jeg begge hendene fri til strikking.