Som de som kjenner meg i virkeligheten, eller har fulgt mailen min en stund sikkert vet er jeg ei dundre på godt over hundre.
Som ung var jeg slank. Super slank. Alt for tynn. Mager. Skjelett.
Jeg ble mobba for det fra barneskolen, gjennom ungdomsskolen og på videregående. I ettertid har jeg lurt på om det, i vertfall når vi kom i tenårene også var en grad av misunnelse. For ja, jeg var tynn. 175cm høy og rundt 50 kg, Model-kropp. Klart mang en kroppsfiksert tenåring kunne misunne meg både høyden og de litt for få kiloene.
Vel. En hjerte-operasjon, et langt ekteskap med en kokk og fem svangerskap har gjort noe med den modellkroppen…..
Sunt kosthold har liksom ikke vært det som opptar meg mest. Vi er veldig opptatt av mat her i huset, god mat, ordentlig mat. Mat laget fra bunnen av og av gode råvarer. Så det er ikke noe usunt kosthold, men det er liksom ikke kli og cottage cheese light jeg lever av.
Og så harj eg helt siden gymnaset vært avhengig av Coca Cola.
Trening og fysisk aktivitet har heller liksom aldri vært meg. Hjertefeilen jeg er født med, gjorde at jeg fort ble andpusten og sliten og ikke klarte og henge med ide andre ungenes lek og moro når det kom til løping, ski og andre litt fysiske utskeielser. Jogging, sykling og birken har aldri vært meg.
Dietter har jeg liten tro på at fungerer i lengden Det å leve kun på grapefrukt, Fedon Lindberg eller bananer vil ikke fungere i lengden, og har man rast ned noen kilo på en slik kur, vil de kiloene raskt komme tilbake med venner, når man utsultet kaster seg over kjøleskapet, potetgullposen eller godteskåla.
Slank i pulverform har jeg heller ikke tro på.
Jeg er feit. Jeg er IKKE dum.
Men siden kroppen har fått noen skavanker, og det jo er jeg som må drasse rundt på alle disse kiloene, så har jeg liksom fått det for meg at det kanskje ikke hadde vært så dumt å bli kvitt noen av kiloene. Jeg har passert 50 år. Jeg har mye uutretta. Jeg har lyst til å henge med her en stund til. Da kan det være en god ide å bli litt lettere.
Som sagt, jeger feit. Jeg er ikke dum.
Jeg tror den enkleste måten å gå ned i vekt på, er å innta mindre næring enn jeg forbrenner. Og siden mat er viktig for meg,må jeg gjøre noe med forbrenningen. Bruke mer energi.
Den eneste formen for “trening” jeg til nå har funnet meningsfullt er å gå tur. Derfor går jeg turer hele tiden. Flere turer hver dag gjerne. Turer i villastrøk, i skogen, på fjellet, i byen eller langs landeveien. Jeg, en eller to hunder og mobilen. Og gjerne sammen med Gamle Gubben Grå. Jeg fotograferer og teller skritt med mobilen og koser meg. Ja jeg er nesten blitt avhengig av disse turene.
Og nå begynner det å bli moro. For nå begynner jeg å høste positive kommentarer. Folk spør om jeg har gått ned, klærne er mindre stramme, og ikke minst er jeg blitt i bedre form, og puster sjeldnere som en blåhval på land.