Dagen startet med 17 kuldegrader. Nå har det begynt å snø, og det skal det fortsette med i 50 timer.  En moderne versjon av syndefloden. Dere vet da det i følge mer eller mindre pålitelige kilder skal ha regnet i 40 dager og 40 netter.

Nei jeg har ikke vært ute og fotografert. Det er Gamle Gubben Grå som har vært ute med hundene i dag. Jeg har bare så vidt hatt nesa utenfor døra. Prøvde å ta inn julerosa fra bordet på trammen for å kaste den. potta hadde frosset fast til bordet, så jeg lar den stå til mildværet kommer. Det er spådd om få dager, bare vi er ferdige med snøen. Bildet er fra arkivet.

Jeg har hatt en lang siesta under pelspleddet på sofaen, og så har jeg lest bok. Driver med boka Partiet. Dere vet den noe omstridte boka om Arbeiderpartiet. Fikk den til jul av Eldste Sønn. Utrolig interessant lesing, selv om det er 2. opplaget jeg har. Som kjent er noen omstridte avsnitt  fjernet før det gikk i trykken. Likevel er det nok av interessante opplysninger i boka.

Jeg har jo lenge hevdet at jeg ikke er sikker på at Jonas Gahr Støre har den samme definisjonen som meg på hva som menes med vanlige folk. Dere husker slagordet til Arbeiderpartiet fra stortingsvalget i 2021. Nå er det vanlige folks tur. Denne boka gjør meg sikrere i at jeg er inne på noe.
Slagordet ble lansert for å henvende seg til den tradisjonelle Ap-velgeren. De som bodde i distriktene, de som går på arbeid hver dag, men som ikke har de best betalt jobbene. Man kan kanskje si sliterne i samfunnet. Industriarbeidere, håndverkere, helsefagarbeidere, butikkansatte osv.
Jeg tror ideen var god, bare at de kanskje ikke helt lykkes. Noe som skyldes mange forhold som regjeringen ikke rår over.

Jonas var ikke helt med på den der vanlige folk tankegangen. Jeg tror han hadde vanskelig for å identifisere hvem gruppen var, og enda større problemer med å identifisere seg med dem. Jeg kan ta et par eksempler fra boka som jeg mener understreker poenget mitt.
Det første er fra rett etter at Jonas har blitt valgt til partileder. Han er ute i Nordsjøen sammen med Jørn Eggum fra Fellesforbundet. De skal opp i kantina på plattformen og snakke uformelt med oljearbeiderne som spiser lunsj. Jonas følte seg usikker. Dette var noe annet enn forhandlinger om EØS-avtalen eller et liv som utenriks eller helseminister. Han befant seg ettertrykkelig på bortebane. Støre spør Eggum “Vi er ute i Nordsjøen. Hva er folk interessert i her ute?” Han ante ikke hva denne småpraten burde dreie seg om. “Folk her ute er vanlige folk” svarte Eggum uten at det virket som om det beroliget den ny partilederen.
Det andre eksempelet er foran valget i 2021. Støre protesterte stadig mot vanlige folk strategien. Særlig var han skeptisk til hvem som skulle defineres som  vanlige.
Jeg er vanlig insisterte Arbeiderparti-lederen overfor rådgiverne sine. Han forsto ikke at som en rik arving og med millionlønn som stortingsrepresentant så var han ikke helt i den kategorien partiet ønsket å henvende seg til. Det var helt klart ikke Støre og hans likesinnedes tur denne gangen. De hadde fått store skattelettelser under Erna Solberg sin regjeringstid.

Jeg hevder ikke at Jonas Gahr Støre er dum, fordi det tror jeg ikke han er. Boka forsterker inntrykket av at Støre er en veldig klok mann, og det er vel ikke tvil om at han var en utrolig dyktig utenriksminister.  Jeg tror bare at han rett og slett mangler den politiske ideologien som Arbeiderpartiet bygger på. At han det ikke er hans ideologi. At det kanskje ikke helt er det sosialdemokratiske samfunn som er hans foretrukne samfunn.

Det finnes to typer mennesker som lokkes til politikken. De som blir mer eller mindre kastet inn i politikken fordi det er noe de brenner for, og de som bevisst tar et valg om å gjøre politikken til levevei. Når vi kommer til stortingspolitikere, uavhengig av parti, ser vi flere og flere av den siste typen. Mennesker som staker ut politiker-karrieren allerede i ung alder. Studerer statsvitenskap eller andre lignende fag og søker på stillinger som politiske rådgivere og lignende i det politiske systemet.

Det er selvsagt ikke noe galt med det. Men noen ganger føler jeg at valg av parti gjøres mer ut fra i hvilket parti de kan gjøre karriere enn av ideologiske grunner.
Karriere og ønske om makt blir viktigere enn å forme samfunnsutviklingen i den retningen du mener er riktig. kanskje har du ikke så sterke tanker om det.

Nei jeg mener ikke at Støre planla å bli statsminister i ung alder. Jeg antar han mer så for seg en jobb i diplomatiet, eller i en internasjonal organisasjon som Røde Kors, hvor han jo og arbeidet i noen år.
Litt tilfeldig havnet han i Arbeiderpartiet, og overtok som partileder etter vennen Jens, som mente han var den rette arvtageren.

Et eksempel på at den sosialdemokratiske tankegangen ikke slår inn som en ryggmargsrefleks kan jeg og komme med fra boka. Dette er fra slutten av valgkampen ved kommune- og fylkestingsvalget i 2019. Støre har ringt Lo-leder Hans-Christian Gabrielsen for å varsle om at mediene kom til å skrive om pengene til Støre nok en gang.  Støre hadde valgt å sette formuen sin i brede fond i DNB og Dansk Bank etter em del bråk om pengene hans i forrige valgkamp. Det var bare det at DNB-fondet hadde investert i et annet fond som igjen investerte i Norges største private omsrorgskonsern, Stendi. Det var snakk om noen hundrelapper, men Støre hadde derved indirekte investert i privat velferd. For Arbeiderpartiet i lokalvalgkampen var det en hovedsak å kaste Stendi og andre private velferdsprofitører ut av driften av tjenestene og ta de tilbake til kommunal drift.
Når Støre etter telefonsamtalen må stå skolerett for LO-ledelsen. Sier Jørn Eggum fra Fellesforbundet at nå må Støre ta å få en slutt på dette, og sette pengene sine i banken.

Jeg kan ikke det. Da jobber ikke pengene for meg.

svarte Støre. Sånn snakker selvsagt ikke en god sosialdemokrat. Det der er mer en setning en god kapitalist verdig. På mange måter det stikk motsatte av det sosialismen og sosialdemokratiske ideer bygger på. Støre svarer ikke slik fordi han er dum. Han svarer slik ryggmargsrefleksen og barnelærdommen hans tilsier. Det er ikke noe galt i det, hvis han ikke hadde vært leder for Arbeiderpartiet.

Som sagt, jeg finner boka Partiet utrolig interessant. Jeg er ikke ferdig med den, og dere skal ikke se bort i fra at jeg kommer tilbake til den i nok et blogginnlegg. Jeg har akkurat kommet til regjeringssonderingene etter siste stortingsvalg. Dere vet de SV brøt ut av slik at vi fikk en mindretallsregjering bestående av kun SP og AP.

Jeg brukte andre juledag på å lese denne boka. Ja, tenk det. Kjerringa klarte å lese ut ei hel bok i løpet av en dag.

Ikke nødvendigvis fordi boka var en page-turner. Den var underholdende nok men kanskje ikke den beste litteraturen jeg har lest. Plottet var bra, men handlingen rundt kunne vært gjort så mye bedre. Man hadde et potensiale å spille på som man ikke benyttet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Det er ikke ofte at jeg etter å ha lest ei bok kunngjør at dette kunne jeg gjort langt bedre selv. Det gjør jeg denne gangen.

Likevel. Helt grei underholdning. Terningkast fire.

I går skrev jeg om ertesuppe.. i dag er det en helt annen slags “suppe” jeg skal røre rundt i.  Jeg har laget meg en stor kopp med te før jeg setter meg ned ved tastaturet. Her må jeg være skjerpet.

Det blogginnlegget jeg skal reflektere over i dag er det siste innlegget til Ole har tatt ordet.
Ole har tatt ordet er en blogger jeg ser på som litt av en konspirasjonsteoretiker. Det er ikke lite vrøvl den fyren har lirt av seg. I dette innlegget kommer han med en anbefaling av en bok som nylig har kommet ut. Selve teksten har han lånt fra andre. Jeg finner ordrett den samme teksten flere steder når jeg prøver å søke opp mer informasjon om boka. På siden Nytt Norge står det at teksten er hentet fra bokomtalen i Audible. Så da regner jeg det gjelder for Ole sin tekst og, selv om han muligens har funnet de inne hos Nytt Norge han og.
Hvem som står bak Nytt Norge klarer jeg ikke å finne ut. De har ingen opplysninger om det verken på hjemmesiden sin eller på fb-siden.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Tilbake til boka. The Pfizer Papers er skrevet av Naomi Wolf. Einar Eldøy som har skrevet bokomtalen inne på Nytt Norge skriver at

Den amerikanske forfatteren og journalisten Naomi Klein har skrevet bok “The Pfizer Papers” som med bakgrunn i vaksinefirmaets egne dokumenter forteller den virkelige historien om Pfizers mRNA Covid vaksine. 

Jeg tror de som kjenner meg skjønner hvorfor jeg er litt betenkt. Skal jeg anmelde en bok om Covid vaksine anbefalt av en person jeg ser på som hysterisk vaksinemotstander og konspirasjonsteoretiker,
eller skal jeg bare latterliggjøre både innlegget og boka?

Det første jeg undrer meg litt over er hvorfor Einar Eldøy inne på Nytt Norge kaller forfatteren for Naomi Klein når det på omslaget av boka og i omtalen står at forfatteren heter Naomi Wolf?
Både Naomi Klein og Naomi Wolf er forfattere av sakprosa og på mange måter aktivister. Men de er ikke en og samme person. Jeg tipper det bare har gått litt krøll i hodet til Eldøy, og at an ikke klarer å skille helt mellom to kvinner som skriver bøker og artikler han liker. Begge skriver på engelsk, ikke sant?
Så vi glemmer Naomi Klein denne gangen. Hun er mest opptatt av antiglobalisering og kritikk av multinasjonale konsern.

Så var det Naomi Wolf da. Hun som står som forfatter av boka The Pfizer Papers. Naomi Wolf er født i 1962 i San Francisco og er en amerikansk sakprosaforfatter. På 1990-tallet ga hun ut flere bøker som ble svært sentrale i deler av den nyere feministiske bevegelsen; særlig boken The Beauty Myth ble både kritikerrost og omfavnet av en stor leserskare. Hun har senere blitt kjent som en konspirasjonsteoretiker med svært mange følgere.
Sommeren 2021 ble hun utestengt fra Twitter på grunn av flere innlegg der hun hevdet at vaksiner mot Covid-19 var skadelige, og sammenlignet immunologen Anthony Fauci – som da var president Joe Bidens fremste rådgiver i saker som gjaldt koronapandemien – med djevelen selv.

Frisk dame med friske uttalelser. Anthony Fauci er en anerkjent immunolog, lege og forsker som har vært rådgiver for alle amerikanske presidenter og deres administrasjoner siden Ronald Reagan for områdene biohazards,  Da pandemien startet i 2020 var han 80 år. Mulig presidenten med hell kunne ha funnet en rådgiver som ikke hadde passert pensjonsalderen med over et tiår.

Det er lett å avskrive kjerringer med friske uttalelser som litt useriøse. Når dama i tillegg har fått stempelet konspirasjonsteoretiker…..  ja da er det lett å avskrive hele dama og derved boka hennes.
Så enkelt synes jeg ikke det er denne gangen.

Naomi Wolfs første bok The Beauty Myth (1991) ble en internasjonal bestselger. I denne boken kritiserer hun mote- og skjønnhetsindustrien for å utnytte kvinner. Wolf hevdet at kvinner må ha «rett til å velge selv hva vi vil gjøre med våre fjes og kropper uten å bli straffet av en ideologi som gjør kvinners utseende til gjenstand for holdninger og økonomisk press.
Boken ble rost av både kjente feminister og media.
I The End of America tar Wolf som kom i 2007 tar hun et historisk blikk på fascismen, og beskriver hvordan fascistiske grupper eller styresmakter gjennom ti steg kan av-demokratisere en nasjonalstat.
Også en interessant tema og en interessant bok.
Så jeg mener det er verdt å se litt mer på boka The Pfizer Papers, og ikke kun avfeie den som vrøvl kokt sammen av konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere.

Jeg har ikke lest boken. Den kom ut for en ukes tid siden. Den er på engelsk. Det er sjelden jeg kaster meg over slike tunge temaer på engelsk. De pleier å være vanskelig nok å forstå fult ut når de er skrevet på norsk. Så min anmeldelse av boka baserer seg på de omtalene jeg finner på nett. De fleste av de er nesten identiske kopier av den som står i innlegget til Ole har tatt ordet og siden Nytt Norge.

Boken skal inneholde “uavhengige” forskeres gjennomgang av Pfizers egne kliniske forskningsdokument utgitt etter en rettskjennelse i en rettssak.
Man hevder at boka viser med all tydelighet at Pfizers kliniske utprøving av mRNA COVID-19-vaksinen var svært mangelfull, og at legemiddelfirmaet allerede i november 2020 visste at vaksinen verken var trygg eller effektiv. Videre skal boka vise at den amerikanske Food and Drug Administration visste om manglene ved Pfizers kliniske studie samt skadene forårsaket av selskapets mRNA COVID-vaksineprodukt.
Videre hevdes det at Pfizer Papers gir et grundig innblikk i hvordan Big Pharma, amerikanske myndigheter og helseinstitusjoner gjør det som er best for deres aksjonærer snarere enn for helse og velvære.

Etter et besøk hos fastlegen i 2019 fikk jeg resept på tabletter og bokanbefaling-  Jeg begynte å forstå hvor kald og kynisk legemiddelbransjen er. Bokanmeldelsen på boka jeg fikk anbefalt, og som jeg leste med stigende engasjement, kan dere lese her Tidsskrift for Den Norske Legeforening.

Denne gangen latterliggjør jeg ikke Ole har tatt ordet og innlegget hans. Jeg tror mange både vaksinemotstandere og oss som ikke er det har godt av å lese denne boken. Kanskje gjør jeg det selv, hvis den kommer på norsk. For tiden er jeg opptatt av å lese Kari Breirem sin bok om varsling……

Det hele begynte i går da jeg publiserte innlegget Kom et kort i posten. . Solliv som hadde sendt kortet tok kontakt og lurte på om jeg ikke hadde fått en pakke, eller melding om en pakke og. Det hadde jeg ikke. Solveig som jo er Solliv sitt egentlige navn sporet opp at den pakken var levert på Coop Mega på onsdag. Jeg har ikke fått noen melding.
Solveig sendte sporingskode, og jeg lovte å undersøke saken mer i dag.

I går kveld, eller snarere i natt, da jeg var på den siste turen med hundene sjekket jeg postkassa en gang til. Der lå en pakkelapp. Den lå helt flatt i bunnen av postkassa. Mulig jeg ikke kjente den når jeg hentet posten. Jeg tok ut avis, postkort og en del reklame samt et brev fra banken. Postkassa henger så høyt at jeg ikke alltid titter opp i den, i det minste ikke når jeg har med to hunder i bånd.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I dag svippet jeg innom Coop Mega på vei hjem etter å ha kjørt Eldste Sønn ut til Høvdingen og hentet pakka. Den var stor og tung.

Jeg burde sikkert ha ventet med å åpne den til jeg kom hjem til Gamle Gubben Grå. Solveig hadde vært ganske tydelig i meldingene vi utvekslet i går at gaven var til oss beste, men jeg var så utrolig spent. Og jeg kunne jo bare pakke den inn igjen etterpå så ble det like spennende for Gamle Gubben Grå å pakke den opp på nytt når jeg kom hjem.
Dessuten fortjente jeg å få åpne pakken uten unødig ventetid. Jeg hadde ikke spist frokost, måtte kjøre Eldste Sønn, handle og hente pakke før nabolaget vårt blir beleiret av Ringeriksmaraton. Veien inn til oss skulle være stengt fra klokka 12.30 til 15.

I pakken lå en nydelig gavebok. Kunsten å leve av Jan Vincent Johannesen og med bilder av Jacob Weidemann.

Da jeg så hva pakken inneholdt måtte jeg svelge et par ganger. Jeg kjente klumpen i halsen.  Jeg kjente og et par tårer svi litt i øyekroken.  Jeg har kanskje ikke den helt store sansen for Weidemann sin kunst, men Jan Vincent Johannesen er en av de klokeste og mest reflekterte mennesker jeg vet om.
Jeg har hørt han snakke ved noen anledninger og det har alltid gjort inntrykk. For en kapasitet så vel på det faglige som lege som på det mellommenneskelige plan.

Takk snille Solveig, for en fantastisk fin gave. Jeg så at Gamle Gubben Grå også ble rørt da han pakket ut gaven. Men du vet, det er ikke alle gamle gubber som er like flink som Jan Vincent Johannesen til å sette ord på følelser.

Jeg har ikke lest så mye i boka ennå. Skal kose meg med den i kveld, kanskje med et glass rødvin. Men jeg har bladd litt i den. Sitatet på det øverste bildet er også hentet fra boka. Jeg syntes det passet godt på ekteskapet til Gamle Gubben Grå og meg. Hvetebrødsdagene er for lengst over, vi feirer 30 års bryllupsdag om et par ukers tid. Det har vært mye “grovbrød”. Og kanskje føles det litt slik akkurat nå, at brødet er litt grovt, hverdagen er litt tøff. Da er det godt å merke seg det siste ordet i sitatet. Nå blir det grovbrød også. 

Det er jo slik det er, i det minste føler vi det slik. Det har vært mye grovbrød, mange tøffe perioder i de snart 35 årene vi har hengt sammen. Men det har ikke bare vært grovbrød. Det har også vært langt lettere bakverk, og lettere dager.

Kunsten å leve skriver Vincent Johannesen, jeg tror den kunsten dreier seg om å legge mer vekt på de små tingene som gir glede i livet enn å henge seg opp i grovbrød-dagene.

Nok en gang Tusen takk for gaven snille Solveig. Du rørte Kjerringa og Gamle Gubben Grå til tårer i dag. Det skal litt til.

Mine kamerater (vi på venstresida uttrykker oss slik om folk vi knapt har hilst på, men som tilhører samme parti som oss) Sofie Marhaug og Mimir Kristijansson har skrevet bok for en stund siden. Den heter Hjelp de drar til Sveits og handler om milliardærenes makt over Norge.
Jeg har ikke lest boka, men jeg vurderer sterkt å gjøre det. Spesielt nå som en annen kamerat. Allan planlegger å flytte til Sveits. (Denne gangen bruker jeg ordet kamerat om et menneske jeg ikke har møtt men som jeg likevel føler en kameratslig tilknytning til. uavhengig av politisk ståsted.)
Mulig Allan har misforstått den vennskapelige kappestriden vår litt. Det er bloggtoppen jeg ønsker å konkurrere om å nå først. Ikke Dufourspitze.

I likhet med Sofie og Mimir har også Allan vært på rikingsafari i Lugano. Om noen av de faktisk så noen av rikingene som har emigrert for å slippe å betale skatt vites ikke. Allan driver med litt name-dropping, men han er for diskret til å fortelle om han har sett Røkke og de andre han nevner, eller om han bare har hørt at de bor der.
Jeg vet heller ikke om Sofie og Mimir har sett noen rikinger på sin safari. Jeg har ikke lest boken, bare en bokanmeldelse skrevet av Jens og Gro Rugseth,  to av rikingene som har emigrert til Sveits. De har anmeldt boka på oppdrag fra E24 Norges største næringslivsavis. Det er vel ikke så overraskende at de ikke var så veldig positive til boka.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg har verken milliarder av kroner eller planer om å flytte til Sveits. Trives bra her i Norge og betaler min skatt om muligens ikke med glede, så i det minste med forståelse for at det er min måte å bidra til at vi har den velferdsstaten jeg er så glad i og stolt av.

Jeg har forresten vært i Sveits to ganger. Begge ganger var lange mellomlandinger på vei til og fra den franske rivieraen. Vi hadde en påskeferie i Cannes i 2014. Så, jada, jeg har vandret blant rikinger jeg og.

Jeg synes Cannes høres flottere ut enn Lugano, men skattesystemet er sikkert ikke like forlokkende i Frankrike som i Sveits.
Det er jo ikke på grunn av vakre fjell med hus oppover åssidene og en idyllisk innsjø med palmer at rikingene emigrerer til Sveits. Nei det er jo for å kunne vinke farvel til den norske formueskatten, skatt på utbytte av aksjer og sånt. Altså unngå å gi noe tilbake til landet som har bidratt til at de ble så rike.
En ren ego-tripp spør du meg. (Men det er det svært sjelden noen av rikingene gjør.)

Jeg har faktisk en kamerat boende nede i Sveits. Ei som jeg har sett og snakket med. Venner på facebook er vi og. Hun flyttet til Sveits allerede på 1990-tallet, og jeg tror ikke det var på grunn av det gunstige skattesystemet. Vi gikk på radiografskolen sammen. De siste årene har vi sånn halvveis prøvd å få til et treff når hun er i Norge.

Når jeg leser innlegget til Allan om hans flytteplaner forstår jeg det som om prisnivået der nede i Lugano er litt høyt. Han skriver om havnepromenade med dyre kafeer. Det høres fristende ut med en kaffelatte ved en havnepromenade. Men siden Sveits ikke har noen kystlinje, men kun sånne båthavner som man har i innsjøer, så tror jeg en kaffe-latte kjøpt på Circle K på Vik og inntatt ved steinbordene på stranda ved båthavna nedenfor gjør samme nytten – og er langt billigere. Å bli ruinert hver gang jeg drikker kaffe-latte høres ikke fristende ut. Da er det faktisk bedre å betale pengene i skatt. Da går de til velferdsstaten og ikke bare rett i lomma på de som driver de kafeene ved strandpromenaden.
(Er man på venstresida så er man selvsagt kritisk til alle former for kapitalister. Enten det er rikinger som har flyttet til Sveits eller er sveitsiske kafe-eiere som har tjent seg rike på å selge kaffe-latte til de rikingene som har emigrert.)

Nei, jeg forblir nok boende her i Drømmehuset. Ingen planer om å flytte. Det er her på Ringerike jeg hører hjemme.

Siste blad er bladd om og siste bokstav er lest. Jeg er ferdig med den siste boka (så langt) til Ole Johan Andersen. Det er en sterk historie som gjør inntrykk og jeg sitter igjen med mange tanker og noen spørsmål.

Romanen kan ses på som en krim-bok med mye handling. Her er både drap, kidnapping, flukt gjennom Europa, forgiftninger, nedgravde lik og mer til.  Den kan og ses på som en samfunnskritisk bok. Hvorfor er samfunnstopper i en liten by nærmest hevet over mistanke når det kommer til kriminalitet? Er vi så blendet av deres makt og posisjon at det er utenkelig at de driver med ting som ikke tåler dagens lys?
På baksiden av boka skriver Andersen at det var slik for 40 år siden her i byen, og stiller spørsmål om det samme kunne ha skjedd i dag.
Jeg tror ikke det er et tilbakelagt stadium. Forskjellen har økt merkbart de siste tiårene. Det er mange med litt vel høye tanker om seg selv ut fra hvilken plass de mener de har i samfunnshierarkiet.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det er kanskje den samfunnsbiten som ga meg flest tanker og refleksjoner under lesing av boka. Hvordan tiggere er mistenkt for kriminalitet bare de viser seg på torget, mens politiet gjerne deler opplysninger om etterforskningen med  presten.

Noen andre refleksjoner som meldte seg er hvor sammenvevd mennesker er i en liten by. At avstanden fra det kriminelle miljøet til politistasjonen kan bli litt for kort. Objektiviteten til en politisjef eller polititjenestemann kan fort bli svekket hvis du skåler med en person en kveld og neste dag må ta stilling til om den kan være innblandet i alvorlig kriminalitet.

Det er og rart hvordan det mennesker fra byens overklasse forteller politiet automatisk blir loggført som sannhet, mens det en dypt fortvilet ungdomskriminell forteller knapt blir lyttet til.  Det er mulig satt litt på spissen, men det er lettere for politiet i boka å tro på de som er noe i samfunnet enn de som ikke har den samme automatiske troverdigheten.

Krim historien er både underholdende og spennende, og de siste kapitlene var jeg virkelig spent på hvordan historien utviklet seg og endte. Da gikk lesingen lett og boka var lett å prioritere.

Det var ikke like lett i begynnelsen av boka. Det tok lang tid før historien fenget meg, og lang tid å bli kjent med karakterene. Få de til å tre tydelig frem. Jeg tror det er etterforskeren i Andersen og hans behov for å ha med alle detaljer som gjør at jeg fant det litt trått å komme skikkelig i gang med boka.
Jeg tror historien med hell kunne vært komprimert noe, og da i første delen.

De to siste kapitlene kunne forfatteren kanskje med hell ha brukt litt mer tid og ord på. Det ble litt preget av en sluttspurt. Endelig ferdig med å skrive, mens leseren ble sittende igjen med en del spørsmål som kunne vært besvart bedre.

Ser du etter en lettlest krim å ha med på stranda er det andre bøker og andre forfattere jeg ville ha anbefalt.
Det samme hvis du øsker å lese krim av virkelig god kvalitet. Ole J. Andersen får nok ikke Riverton-prisen riktig ennå.

Det er og noen irriterende smårusk som jeg henger meg opp i. Som at en lærer det står at arbeider ved en barneskole har tatt med seg elever fra kokkelinja på skolen hvor han arbeider. Det finnes ikke kokkelinjer på barneskolene, heller ikke i Hønefoss.

Jeg synes og at et år går rimelig fort. Ja så fort at jeg ikke har fått med meg at det både har vært vår, sommer, høst og jul før det plutselig er februar igjen. Jeg hadde og følelsen av at handlingen som var beskrevet strakk seg over noen uker, vi har jo fulgt skikkelsene nærmest dag for dag. Plutselig var det blitt et helt år ut av det.

Misforstå meg rett. Selv om det ikke er litteratur i verdensklassen så er det vel verdt å lese boka.
Den ga meg mange tanker og mye å fordøye og reflektere litt over. Det er en god egenskap for en bok. Det sier jeg ikke bare fordi det er en Hønefoss krim og fordi jeg kjenner forfatteren.
Handlingen kunne vært lagt til Halden, Harstad, Horten eller Haugesund. Det er mer et samfunn hvor alle vet hvor på samfunnsstigen folk er plassert som er viktig, ikke nødvendigvis Hønefoss
Flott at det røskes litt i mytene om at narkotikabruk og annen kriminalitet det er det de lavest på samfunnsstigen som driver med mens man blir mer og mer prektig og hevet over loven jo lenger opp man kommer.

Boka gjorde inntrykk og jeg anbefaler den gjerne videre til mine lesere.

Det her er den ene boka jeg har kost meg med i påsken.  En påtroppende ordfører som blir halshugget og hvor hodet hans dukker opp blant sauehodene på bordet på årets smalahode-festival.  En slik historie snakket virkelig til meg.

Historien er godt og underholdenede skrevet. I tillegg til en god historie er det gode personskildringer, noe jeg synes er viktig i ei bok. Persongalleriet skal tre levende frem for meg. Ikke bare som figurer, men som mennesker.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Skal selvsagt ikke røpe noe av handlingen, men synes forfatteren også har med mange gode elementer om lokalpolitikk. Bekjentskaper betyr mye, kanskje mer enn ideologi. Også når man velger parti.
Hvem som samarbeider med hvem blir og da følgelig ofte mer ren matematikk enn basert på ideologi. Kanskje ikke så rart, hvis egen makt og egen posisjon er viktigere enn politikken og ideologien.

I boka samarbeider SV og Høyre om å danne flertall. Ikke utenkelig i norske kommuner, men relativt merkelig hvis man legger ideologien til partiene til grunn.

Ei god krimbok som passet til å lese i påsken. Ikke for tung, ikke for komplisert, men ikke så gjennomskuelig at man har avslørt hvem morderen er allerede i andre kapittel. Ei bok som du kan ta med på en lang tog- eller flytur. Eller på late feriedager. Og nei, du trenger ikke være interessert i lokalpolitikk for å ha glede av boka, selv om det gjør boka litt ekstra underholdende for oss som er det.