Det hele begynte i går da jeg publiserte innlegget Kom et kort i posten. . Solliv som hadde sendt kortet tok kontakt og lurte på om jeg ikke hadde fått en pakke, eller melding om en pakke og. Det hadde jeg ikke. Solveig som jo er Solliv sitt egentlige navn sporet opp at den pakken var levert på Coop Mega på onsdag. Jeg har ikke fått noen melding.
Solveig sendte sporingskode, og jeg lovte å undersøke saken mer i dag.

I går kveld, eller snarere i natt, da jeg var på den siste turen med hundene sjekket jeg postkassa en gang til. Der lå en pakkelapp. Den lå helt flatt i bunnen av postkassa. Mulig jeg ikke kjente den når jeg hentet posten. Jeg tok ut avis, postkort og en del reklame samt et brev fra banken. Postkassa henger så høyt at jeg ikke alltid titter opp i den, i det minste ikke når jeg har med to hunder i bånd.

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

I dag svippet jeg innom Coop Mega på vei hjem etter å ha kjørt Eldste Sønn ut til Høvdingen og hentet pakka. Den var stor og tung.

Jeg burde sikkert ha ventet med å åpne den til jeg kom hjem til Gamle Gubben Grå. Solveig hadde vært ganske tydelig i meldingene vi utvekslet i går at gaven var til oss beste, men jeg var så utrolig spent. Og jeg kunne jo bare pakke den inn igjen etterpå så ble det like spennende for Gamle Gubben Grå å pakke den opp på nytt når jeg kom hjem.
Dessuten fortjente jeg å få åpne pakken uten unødig ventetid. Jeg hadde ikke spist frokost, måtte kjøre Eldste Sønn, handle og hente pakke før nabolaget vårt blir beleiret av Ringeriksmaraton. Veien inn til oss skulle være stengt fra klokka 12.30 til 15.

I pakken lå en nydelig gavebok. Kunsten å leve av Jan Vincent Johannesen og med bilder av Jacob Weidemann.

Da jeg så hva pakken inneholdt måtte jeg svelge et par ganger. Jeg kjente klumpen i halsen.  Jeg kjente og et par tårer svi litt i øyekroken.  Jeg har kanskje ikke den helt store sansen for Weidemann sin kunst, men Jan Vincent Johannesen er en av de klokeste og mest reflekterte mennesker jeg vet om.
Jeg har hørt han snakke ved noen anledninger og det har alltid gjort inntrykk. For en kapasitet så vel på det faglige som lege som på det mellommenneskelige plan.

Takk snille Solveig, for en fantastisk fin gave. Jeg så at Gamle Gubben Grå også ble rørt da han pakket ut gaven. Men du vet, det er ikke alle gamle gubber som er like flink som Jan Vincent Johannesen til å sette ord på følelser.

Jeg har ikke lest så mye i boka ennå. Skal kose meg med den i kveld, kanskje med et glass rødvin. Men jeg har bladd litt i den. Sitatet på det øverste bildet er også hentet fra boka. Jeg syntes det passet godt på ekteskapet til Gamle Gubben Grå og meg. Hvetebrødsdagene er for lengst over, vi feirer 30 års bryllupsdag om et par ukers tid. Det har vært mye “grovbrød”. Og kanskje føles det litt slik akkurat nå, at brødet er litt grovt, hverdagen er litt tøff. Da er det godt å merke seg det siste ordet i sitatet. Nå blir det grovbrød også. 

Det er jo slik det er, i det minste føler vi det slik. Det har vært mye grovbrød, mange tøffe perioder i de snart 35 årene vi har hengt sammen. Men det har ikke bare vært grovbrød. Det har også vært langt lettere bakverk, og lettere dager.

Kunsten å leve skriver Vincent Johannesen, jeg tror den kunsten dreier seg om å legge mer vekt på de små tingene som gir glede i livet enn å henge seg opp i grovbrød-dagene.

Nok en gang Tusen takk for gaven snille Solveig. Du rørte Kjerringa og Gamle Gubben Grå til tårer i dag. Det skal litt til.

Mine kamerater (vi på venstresida uttrykker oss slik om folk vi knapt har hilst på, men som tilhører samme parti som oss) Sofie Marhaug og Mimir Kristijansson har skrevet bok for en stund siden. Den heter Hjelp de drar til Sveits og handler om milliardærenes makt over Norge.
Jeg har ikke lest boka, men jeg vurderer sterkt å gjøre det. Spesielt nå som en annen kamerat. Allan planlegger å flytte til Sveits. (Denne gangen bruker jeg ordet kamerat om et menneske jeg ikke har møtt men som jeg likevel føler en kameratslig tilknytning til. uavhengig av politisk ståsted.)
Mulig Allan har misforstått den vennskapelige kappestriden vår litt. Det er bloggtoppen jeg ønsker å konkurrere om å nå først. Ikke Dufourspitze.

I likhet med Sofie og Mimir har også Allan vært på rikingsafari i Lugano. Om noen av de faktisk så noen av rikingene som har emigrert for å slippe å betale skatt vites ikke. Allan driver med litt name-dropping, men han er for diskret til å fortelle om han har sett Røkke og de andre han nevner, eller om han bare har hørt at de bor der.
Jeg vet heller ikke om Sofie og Mimir har sett noen rikinger på sin safari. Jeg har ikke lest boken, bare en bokanmeldelse skrevet av Jens og Gro Rugseth,  to av rikingene som har emigrert til Sveits. De har anmeldt boka på oppdrag fra E24 Norges største næringslivsavis. Det er vel ikke så overraskende at de ikke var så veldig positive til boka.

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

Jeg har verken milliarder av kroner eller planer om å flytte til Sveits. Trives bra her i Norge og betaler min skatt om muligens ikke med glede, så i det minste med forståelse for at det er min måte å bidra til at vi har den velferdsstaten jeg er så glad i og stolt av.

Jeg har forresten vært i Sveits to ganger. Begge ganger var lange mellomlandinger på vei til og fra den franske rivieraen. Vi hadde en påskeferie i Cannes i 2014. Så, jada, jeg har vandret blant rikinger jeg og.

Jeg synes Cannes høres flottere ut enn Lugano, men skattesystemet er sikkert ikke like forlokkende i Frankrike som i Sveits.
Det er jo ikke på grunn av vakre fjell med hus oppover åssidene og en idyllisk innsjø med palmer at rikingene emigrerer til Sveits. Nei det er jo for å kunne vinke farvel til den norske formueskatten, skatt på utbytte av aksjer og sånt. Altså unngå å gi noe tilbake til landet som har bidratt til at de ble så rike.
En ren ego-tripp spør du meg. (Men det er det svært sjelden noen av rikingene gjør.)

Jeg har faktisk en kamerat boende nede i Sveits. Ei som jeg har sett og snakket med. Venner på facebook er vi og. Hun flyttet til Sveits allerede på 1990-tallet, og jeg tror ikke det var på grunn av det gunstige skattesystemet. Vi gikk på radiografskolen sammen. De siste årene har vi sånn halvveis prøvd å få til et treff når hun er i Norge.

Når jeg leser innlegget til Allan om hans flytteplaner forstår jeg det som om prisnivået der nede i Lugano er litt høyt. Han skriver om havnepromenade med dyre kafeer. Det høres fristende ut med en kaffelatte ved en havnepromenade. Men siden Sveits ikke har noen kystlinje, men kun sånne båthavner som man har i innsjøer, så tror jeg en kaffe-latte kjøpt på Circle K på Vik og inntatt ved steinbordene på stranda ved båthavna nedenfor gjør samme nytten – og er langt billigere. Å bli ruinert hver gang jeg drikker kaffe-latte høres ikke fristende ut. Da er det faktisk bedre å betale pengene i skatt. Da går de til velferdsstaten og ikke bare rett i lomma på de som driver de kafeene ved strandpromenaden.
(Er man på venstresida så er man selvsagt kritisk til alle former for kapitalister. Enten det er rikinger som har flyttet til Sveits eller er sveitsiske kafe-eiere som har tjent seg rike på å selge kaffe-latte til de rikingene som har emigrert.)

Nei, jeg forblir nok boende her i Drømmehuset. Ingen planer om å flytte. Det er her på Ringerike jeg hører hjemme.

Siste blad er bladd om og siste bokstav er lest. Jeg er ferdig med den siste boka (så langt) til Ole Johan Andersen. Det er en sterk historie som gjør inntrykk og jeg sitter igjen med mange tanker og noen spørsmål.

Romanen kan ses på som en krim-bok med mye handling. Her er både drap, kidnapping, flukt gjennom Europa, forgiftninger, nedgravde lik og mer til.  Den kan og ses på som en samfunnskritisk bok. Hvorfor er samfunnstopper i en liten by nærmest hevet over mistanke når det kommer til kriminalitet? Er vi så blendet av deres makt og posisjon at det er utenkelig at de driver med ting som ikke tåler dagens lys?
På baksiden av boka skriver Andersen at det var slik for 40 år siden her i byen, og stiller spørsmål om det samme kunne ha skjedd i dag.
Jeg tror ikke det er et tilbakelagt stadium. Forskjellen har økt merkbart de siste tiårene. Det er mange med litt vel høye tanker om seg selv ut fra hvilken plass de mener de har i samfunnshierarkiet.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Det er kanskje den samfunnsbiten som ga meg flest tanker og refleksjoner under lesing av boka. Hvordan tiggere er mistenkt for kriminalitet bare de viser seg på torget, mens politiet gjerne deler opplysninger om etterforskningen med  presten.

Noen andre refleksjoner som meldte seg er hvor sammenvevd mennesker er i en liten by. At avstanden fra det kriminelle miljøet til politistasjonen kan bli litt for kort. Objektiviteten til en politisjef eller polititjenestemann kan fort bli svekket hvis du skåler med en person en kveld og neste dag må ta stilling til om den kan være innblandet i alvorlig kriminalitet.

Det er og rart hvordan det mennesker fra byens overklasse forteller politiet automatisk blir loggført som sannhet, mens det en dypt fortvilet ungdomskriminell forteller knapt blir lyttet til.  Det er mulig satt litt på spissen, men det er lettere for politiet i boka å tro på de som er noe i samfunnet enn de som ikke har den samme automatiske troverdigheten.

Krim historien er både underholdende og spennende, og de siste kapitlene var jeg virkelig spent på hvordan historien utviklet seg og endte. Da gikk lesingen lett og boka var lett å prioritere.

Det var ikke like lett i begynnelsen av boka. Det tok lang tid før historien fenget meg, og lang tid å bli kjent med karakterene. Få de til å tre tydelig frem. Jeg tror det er etterforskeren i Andersen og hans behov for å ha med alle detaljer som gjør at jeg fant det litt trått å komme skikkelig i gang med boka.
Jeg tror historien med hell kunne vært komprimert noe, og da i første delen.

De to siste kapitlene kunne forfatteren kanskje med hell ha brukt litt mer tid og ord på. Det ble litt preget av en sluttspurt. Endelig ferdig med å skrive, mens leseren ble sittende igjen med en del spørsmål som kunne vært besvart bedre.

Ser du etter en lettlest krim å ha med på stranda er det andre bøker og andre forfattere jeg ville ha anbefalt.
Det samme hvis du øsker å lese krim av virkelig god kvalitet. Ole J. Andersen får nok ikke Riverton-prisen riktig ennå.

Det er og noen irriterende smårusk som jeg henger meg opp i. Som at en lærer det står at arbeider ved en barneskole har tatt med seg elever fra kokkelinja på skolen hvor han arbeider. Det finnes ikke kokkelinjer på barneskolene, heller ikke i Hønefoss.

Jeg synes og at et år går rimelig fort. Ja så fort at jeg ikke har fått med meg at det både har vært vår, sommer, høst og jul før det plutselig er februar igjen. Jeg hadde og følelsen av at handlingen som var beskrevet strakk seg over noen uker, vi har jo fulgt skikkelsene nærmest dag for dag. Plutselig var det blitt et helt år ut av det.

Misforstå meg rett. Selv om det ikke er litteratur i verdensklassen så er det vel verdt å lese boka.
Den ga meg mange tanker og mye å fordøye og reflektere litt over. Det er en god egenskap for en bok. Det sier jeg ikke bare fordi det er en Hønefoss krim og fordi jeg kjenner forfatteren.
Handlingen kunne vært lagt til Halden, Harstad, Horten eller Haugesund. Det er mer et samfunn hvor alle vet hvor på samfunnsstigen folk er plassert som er viktig, ikke nødvendigvis Hønefoss
Flott at det røskes litt i mytene om at narkotikabruk og annen kriminalitet det er det de lavest på samfunnsstigen som driver med mens man blir mer og mer prektig og hevet over loven jo lenger opp man kommer.

Boka gjorde inntrykk og jeg anbefaler den gjerne videre til mine lesere.

Det her er den ene boka jeg har kost meg med i påsken.  En påtroppende ordfører som blir halshugget og hvor hodet hans dukker opp blant sauehodene på bordet på årets smalahode-festival.  En slik historie snakket virkelig til meg.

Historien er godt og underholdenede skrevet. I tillegg til en god historie er det gode personskildringer, noe jeg synes er viktig i ei bok. Persongalleriet skal tre levende frem for meg. Ikke bare som figurer, men som mennesker.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Skal selvsagt ikke røpe noe av handlingen, men synes forfatteren også har med mange gode elementer om lokalpolitikk. Bekjentskaper betyr mye, kanskje mer enn ideologi. Også når man velger parti.
Hvem som samarbeider med hvem blir og da følgelig ofte mer ren matematikk enn basert på ideologi. Kanskje ikke så rart, hvis egen makt og egen posisjon er viktigere enn politikken og ideologien.

I boka samarbeider SV og Høyre om å danne flertall. Ikke utenkelig i norske kommuner, men relativt merkelig hvis man legger ideologien til partiene til grunn.

Ei god krimbok som passet til å lese i påsken. Ikke for tung, ikke for komplisert, men ikke så gjennomskuelig at man har avslørt hvem morderen er allerede i andre kapittel. Ei bok som du kan ta med på en lang tog- eller flytur. Eller på late feriedager. Og nei, du trenger ikke være interessert i lokalpolitikk for å ha glede av boka, selv om det gjør boka litt ekstra underholdende for oss som er det.