Det er mye rar i politikken, både internasjonalt og i Norge. Den gjengen jeg for tiden har minst respekt for er Europa-parlamentet. Der er det mye rart!
Nei, jeg tenker ikke denne gangen på at sammensetningen har fått en noe høyere-ekstrem vridning etter det siste valget. Det tror jeg at jeg allerede har kommentert. Nei i dag vil jeg sette søkelyset på et enkelt parlamentsmedlem, greske Fredi Beleri.
Fredi Beleri er i disse dager på vei til Strasbourg (håper jeg), hvor han skal bli tatt i ed som parlamentsmedlem i Europaparlamentet. Jeg finner ikke helt ut hva de lover i denne eden, men jeg vil tro det er noe om å love på tro og ære…. Pleier det ikke å være noe slikt det står i slike eder?
Og det er her jeg liksom begynner å tenke på hvor mye den godeste Fredi Beleri kommer til å legge i den eden. Hvor bindende og forpliktende den er for han.
Fredi har nemlig fem dagers permisjon for å delta i denne edsavleggingen. Til vanlig sitter han fengslet i Albania.
Hva han er fengslet for? Jo valgfusk!!! Beleri ble pågrepet i mai i fjor i forbindelse med valgkampen sin for å bli ordfører i Himare i sørlige Albania. Han fikk flest stemmer, men ble aldri tatt i ed som følge av at han ble fengslet for valgfusk.
I dag kunne han forlate fengselet i en gresk diplomatbil, etter å ha fått permisjon i fem dager for å reise til Strasbourg. Han har lovet på tro og ære å komme tilbake innen 20.juli.
Nå er nok denne saken mer komplisert enn det først kan virke.
For var det valgfusk, og i så fall fra hvem? Beleri, motkandidaten eller statsministeren i Albania?
Følg med på denne bloggen., kanskje kommer det mer om denne saken.
Jeg har funnet frem en liten kanon i dag. Jeg har ikke planer om noe attentat, verken mot Donald, Erna eller andre. Jeg er en ikke-voldelig person. Ordet er mitt “våpen”, og til tross for hva mange tror om denne kjerringa så vil jeg ikke andre mennesker vondt. Jeg er ikke den som sprer hat.
Hvis Donald Trump hadde blitt skutt i går, hadde jo det vært synd. Men det hadde ikke ført til noen sorgprosess hos meg. Jeg ville heller ikke ha vært med på å spleise på krans. Jeg tror ikke det gjør meg til noe dårligere menneske.
Det døde 17 mennesker etter et angrep på en skole på Gazastripen i dag.
9 personer ble drept da en kraftig bilbombe rammet en populær kafé i sentrum av Somalias hovedstad Mogadishu søndag kveld.
Disse 26 dødsfallene er like tragiske som de to som døde under attentatet mot Trump i går.
Likevel er det bildet av et blodig øre og en knyttet neve det som preger nyhetsmediene.
Gaza og Mogadishu er knapt verdt en liten notis.
Jeg kommer ikke til å sende krans til Gaza eller Mogadishu heller. Det betyr ikke at jeg ikke føler med de etterlatte. Et hvert menneske som blir revet bort på grunn av voldelige angrep, om det er i krig eller fredstid er et liv for mye som har gått tapt. Livet til et barn på Gaza eller en ung voksen i Mogadishu er like mye verdt som livet til en aldrende mann i USA.
Radikalisering via internett ikke bare øker, den skjer og i et raskere tempo. Dette er ikke min subjektive mening, men i følge opplysninger fra PST. De peker spesielt på hovedideologier som islamisme og høyreekstremisme.
Man behøver ikke reise til Afrika eller USA for å møte ekstremisme. Vi har mer enn nok av den her i landet. Vi møter det og her på blogg.no.
Det høyreekstreme innholdet blir gjerne fremmet gjennom ironi og humor. Det virker ikke så farlig. Så vi lar det passere. Tar ikke til motmæle. Vil ikke ødelegge stemningen her, eller få noen til å føle seg krenket. Noen blir ekstremt fort krenket hvis noen sier i mot de og ikke bare nikker. Best å nikke.
Slik skyves grensene for hva som er akseptabelt å si lenger og lenger. Og holdningene til enkelte samtidig. Du må ikke sove sa Arnulf Øverland for snart 100 år siden. Den advarselen gjelder i høyeste grad også i dag.
Det er grusomt at en 20 år gammel ung mann tar rifla til faren sin og forsøker å skyte en amerikansk presidentkandidat.
Det vi bør spørre oss er hvordan kunne det skje? Ikke hvordan han kom seg opp på taket, men hvordan kunne denne unge mannen få ideen om at dette var det han skulle bruke denne ettermiddagen til.
Jeg måtte virkelig gni sukaten en ekstra gang ut av øynene her jeg satt en tidlig morgen med tekopp og tastatur. De har skutt Trump! Nå gikk det bra med Donald, men gjerningspersonen og en blant publikum ble drept.
Gjerningspersonen kunne kanskje ikke forvente noe annet, men jeg kjenner jeg er litt nysgjerrig på hvem det andre mennesket var. Og ikke minst hvem som drepte det. Attentatmannen eller livvaktene til Trump.
Tankene surrer videre. Tenk om gjerningsmannen 20 år gamle Thomas Matthew Crooks hadde truffet litt annerledes. Ikke truffet øret, men……. ja dere skjønner.
Da kunne vi fort ha kommet i den situasjonen at det var to tiltenkte visepresident-kandidater som plutselig ble presidentkandidater…….
Kan attentatet mot Trump være med å endre valgresultatet? Sympati-stemmer til Trump? Det er mange tanker som rører seg i hodet på denne kjerringa etter slike nyheter en tidlig søndags morgen.
Attentat og attentatsforsøk mot amerikanske presidenter er ikke noe nytt. Det har vært 15 kjente attentater på sittende amerikanske presidenter. Fire av disse har resultert i presidentens død. I to attentater ble den respektive presidenten skadet. Det har i tillegg vært to attentater på tidligere presidenter, og ett attentat på en tiltredende president som alle mislyktes i å drepe målet.
Abraham Lincoln var den første sittende president som ble myrdet. Han ble skutt av John Wilkes Booth da han besøkte forestillingen Our American Cousin i Ford’s Theater i Washington kvelden 14. april 1865 , og døde morgenen etter.
James A. Garfield ble skutt, den 2. juli 1881, av Charles J. Guiteau. Han lå skadet i over to måneder før han døde 19. september.
6. september 1901: Mens han besøkte verdensutstillingen i New York ble president William McKinley skutt av anarkisten Leon Czolgosz. McKinley døde av skadene 14. september,
John F. Kennedy ble skutt av Lee Harvey Oswald den 22. november 1963, i Dallas, Texas.
Av Moffett Studio and Kaufmann, Weim
Av de to attentatsforsøkene som resulterte i at presidenten ble skadet er vel forsøket på å drepe tidligere president Theodor Roosevelt det mest imponerende.
Tidligere president Theodore Roosevelt stilte i 1912 på nytt som presidentkandidat. Under et valgkampmøte i Milwaukee, Wisconsin, skjøt John Schrank ham én gang med en revolver.
En 100-siders, dobbeltbrettet tale og et brilleetui av metall i Roosevelts brystlomme saktnet kulen.
Roosevelt fortsatte talen mens kulen fortsatt satt i ham.
Han besøkte sykehuset senere, men kulen ble aldri fjernet.
Det var den gang menn var menn, og det skulle litt mer enn en kule for å stoppe en presidentkandidat i talen sin.
Inges secret service som kaster seg over presidenten og får han vekk i løpet av få minutter. Ingen som skyter antatt gjerningsmann enda raskere. Schrank ble funnet rettslig utilregnelig og ble plassert på institusjon til sin død i 1943, over 30 år senere.
Det ande attentatsforsøket som resulterte i at presidenten ble skadet skjedde 30. mars 1981. Da avfyrte John Hinckley jr. seks skudd mot president Ronald Reagan i Washington, D.C.. En kule rev opp Reagans lunge og endte i nærheten av hjertet. En annen kule traff pressesekretær James Brady.
Av de mindre vellykkede attentasforsøkene kan jeg nevne at Richard Lawrence forsøkte å skyte president Andrew Jackson to ganger på en og samme dag. Først på 4 meters hold, og så på kloss hold. Begge forsøkene skjedde i senatet 30 januar 1835.
Samuel S. Byck planla å drepe president Richard M. Nixon ved å krasje et passasjerfly inn i Det hvite hus. Da han hadde bordet flyet 22. februar 1974 fikk han beskjed om at det ikke kunne ta av fordi hjulene var blokkert på bakken. Han skjøt piloten og andrepiloten, og deretter seg selv.
Litt bedre gikk forsøket til Frank Eugene Corder. Eller kanskje ikke for Frank selv. Han overlevde ikke attentatsforsøket. Den arbeidsledige tidligere militære tjenestemannen planla også å drepe presidenten ved hjelp av et fly. Bill Clinton, denne gangen.
12. september 1994 stjal han et Cessna-fly og krasjlandet på plenen ved Det hvite hus. Flyet traff Det hvite hus og Corder ble drept i kollisjonen. Presidenten var uskadet og oppholdt seg i Blair House på grunn av oppussingsarbeider i Det hvite hus.
Jeg synes selvsagt slike angrep på demokratiet som å skyte på Trump ikke er greit. Man løser ikke politiske problemer med vold, våpen eller drap.
En valgkamp for å finne ut hvem som er best egnet til å inneha en av verdens mest mektige stillinger burde handle om politiske løsninger. I stedet er den blitt et sirkus hvor kandidatene slenger ut karakteristikker om hverandre og driver med personhets. Ja hvis de husker hva motparten heter, da. Og nå, og et attentatsforsøk…..
Dette er bare tragisk og sier mye om USA 2024 og klimaet i valgkampen.
Allianse av vanære kalte statsministerkandidaten til Nasjonal samling Jordan Bardella det litt oppsiktsvekkende valgresultatet i Frankrike. Jeg tenker at det vel hadde blitt en større vanære for Frankrike hvis partiene på ytre høyre hadde vunnet. Heldigvis gjorde de ikke det, selv om jeg synes at det at de fikk 143 av 577 mandater er skremmende nok.
Vel, franskmennene fikk seg en vekker etter valget til EU-parlamentet. De møtte mannsterke opp ved valgurnene, og velgernes dom er klar. Flertallet ønsker ikke ideologien til ytre høyre.
Den viktigste saken for partiet Nasjonal samling eller Nasjonal front som det het tidligere har alltid vært å begrense innvandringen til Frankrike. Partiet vil at det skal være mulig å kaste innvandrere ut av landet.
De vil også innføre et krav om at asylsøkere skal søke asyl i Frankrike fra utenfor landets grenser
Så ønsker de å grunnlovsfeste noe de kaller for nasjonal prioritet.
Det vil si at «ekte» franskmenn, hvem nå det er, skal forrang til enkelte jobber og til offentlige støtteordninger som kommunal bolig.
Jeg antar at for å være “ekte” franskmann må du i det minste være etnisk fransk. Altså at alle fire besteforeldree dine må være født i landet.
Partiet vil også begrense tilgangen på sosialhjelp. Noe skal være forbeholdt franskmenn, mens andre ytelser skal gis med et minstekrav om antall arbeidsår i Frankrike.
Et løfte er også å jobbe for økt kjøpekraft frister også velgerne. Dere vet sånn Nå er det vanlige folks tur. Uten at det liksom var så lurt å si av Jonas her hjemme…. Heldigvis lot ikke franskmennene seg lure av sånt valgflesk.
Selvsagt er det gledelig at venstresida vant valget i Frankrike. Det gir håp om at den høyrevinden som har blåst over Europa de siste årene har stilnet. Men egentlig tror jeg man mer må se på venstresidas store fremgang som et protestvalg. Franskmenn vil ikke ha ytre høyre og Nasjonal Samling. Da går man til det motsatte. Altså til venstresida og den nye alliansen Ny folkefront.
Blant partiene som er del av alliansen er Sosialistpartiet, Kommunistpartiet og Det ukuelige Frankrike.
Frankrike har forstått alvoret. De har gått til urnene og vist verden at man ønsker et samfunn med mer samhold og fellesskap og ikke det egoistiske samfunnet som ytre høyre står for hvor alle som ikke er som deg automatisk blir en fiende.
Det er et ramaskrik uten like borte i USA. Velgerne har funnet ut at presidentkandidaten deres er gammel. Hvem skulle trodd det? At en mann på 82 år kan fremstå som gammel og sliten i en hektisk valgkamp. Er det ingen som har sjekka fødselsdatoen til presidenten før de nominerte han til fire nye år som president? Og ja, hvis man kan regne er det raskt å regne seg ut til at han vil være 86 å før presidentperioden er over. Ikke for å prøve å virke overinteligent, men det regnestykket har denne kjerringa tatt for mange måneder siden.
På nyhetene virker det som om denne kjensgjerningen først har blitt allment kjent etter TV-debatten forrige uke.
Sånn i tilfelle folk ikke har sjekka alderen på han andre kandidaten heller, så kan jeg røpe at han er 78 år og blir 82 i løpet av neste presidentperiode. Ikke akkurat noen ungsau det heller. (Sau, muligens. I det minste litt av en stabukk, men definitivt ikke ung.)
Biden selv hevder at han er i toppform. Litt sliten den ene kvelden, men ellers helt ok. Han vil overhode ikke høre snakk om noen kognitiv svikt.
Vel, de færreste jeg har møtt omfavner diagnosen dement når folk ymter frempå om det. Det er en sykdom det tar tid å akseptere at man muligens lider av, forståelig nok. Så at en person selv nekter hardnakket for å ha kognitiv svikt er i grunn ikke noe bevis for at så ikke er tilfelle.
Spesielt ikke når han legger til at Gud ikke har kommet ned fra himmelen for å be han trekke seg, og at han derfor ikke kommer til å trekke seg.
Trump beviste vel for hele verden at han ikke er det vi i min ungdom kalte helt god i hue da han fikk bermen til å storme Kongressen i januar 2021. Han har ikke gjort eller sagt noe de siste tre årene som har fått meg til å endre på det synet. Heller tvert i mot.
Egentlig er jeg ikke så interessert i den mentale tilstanden til to gamle gubber borte i USA hadde det ikke vært for at de to sloss om å få en av verdens mektigste stillinger. Og jeg spør som jeg har gjort flere ganger før. Finnes det ingen yngre politikere over there?
Jeg driver absolutt ikke med alderisme her. Jeg har overhode ikke noe i mot gamle gubber jeg. Men kanskje burde det være en øvre aldersgrense for å besitte vedens mektigste stilling. Jeg vet at Brenna og co ønsker å heve pensjonsalderen, men ikke en gang Brenna har vel snakket om at folk bør stå i krevende stillinger til de er nærmere 90. Og det å være verdens mektigste mann må sies å være en relativt krevende stilling.
Joe Biden er, så vidt jeg klarer å regne ut den eldste som har innehatt presidentembete. Og ja, han har gjort det helt greit. I det minste langt bedre enn forgjengeren. Hadde det ikke vært greit å slutte mens leken er god? Gi seg mens man (nesten) er på topp?
Den yngste som har vært president i USA var Theodor Roosevelt. Han var 43 år da han ble president. Nå var han riktignok ikke tiltenkt presidentrollen, men som visepresident måtte han tiltre da president William McKinley ble skutt i 1901. Men han ble en av de mest markante presidentene i USAs historie og har fått både teddybjørn og sigaretter oppkalt etter seg. Ja, og så fikk han Nobels fredspris i 1906 for å ha meglet frem en fredsavtale som gjorde slutt på Den russisk-japanske krig. Så ingen grunn til å tro at ikke en ung mann kan gjøre det bra som amerikansk president.
Biden er født samme året som Muhammad Ali, “Porno-Hangen”, Pål Tyldum, Drillo, Gaddafi, Geir Børresen, Arne Treholt og Odd Martinsen. Ikke noe galt sagt om noen av disse, men vi kan vel være enig med at de er over sin storhetstid.
Det å skulle møte som vararepresentant på stortinget kanskje dagen etter at hun har vandret rundt i vandrehallen som lobbyist for å påvirke nettopp stortingsrepresentantene ser ikke May Britt Lagesen fra Arbeiderpartiet som noe problem.
Hun hadde fast plass på stortinget frem til Kjerkol måtte gå av som helseminister, og ville ha tilbake stortingsplassen sin. Som første vararepresentant forsvant jo lønna hun hadde fått den tiden hun hadde sittet på tinget. Hvilken stilling hun hadde før hun fikk plass på Stortinget og da muliges har permisjon fra er jeg usikker på. Den siste “ordentlige jobben” jeg fant på henne er at hun var enhetsleder for en bolig for funksjonshemmede da hun ble varaordfører i Steinkjer i 2011. Mest sannsynlig har hun for det meste arbeidet med politikk siden da.
Fra 1. august har hun derimot fått seg ny jobb. Hun er ansatt som seniorrådgiver for samfunn, politikk og kommunikasjon i PR-byrået Geelmuyden Kiese. Det vil si at jobben hennes går ut på å påvirke sine stortingskollegaer. For så kanskje å måtte møte på stortinget og være med å avgjøre sakene dagen, uka, eller måneden etter.
I pressemeldingen Geelmuyden Kiese har sendt ut står det at Lagesen er ansatt nettopp på grunn av sin politiske erfaring. De vil bygge et sterkt lag innenfor poltikk og samfunn som det heter i pressemeldingen.
Jonas Gahr Støre som er leder i Arbeiderpartiet har tidligere hevdet at det byr han i mot når tidligere kollegaer fra Stortinget markedsfører sin politiske erfaring og selger den til PR-byråer.
Når May Britt Lagesen får spørsmål om hvem hun har bedt om lov før hun takket ja til stillingen, svarer hun Heldigvis er det slik i Norge at vi velger våre yrkesveier og karrierevalg selv. En smule arrogant svar, spør du meg. (Men hun spør nok ikke meg om hva jeg måtte mene verken om svar på spørsmål fra VG journalister eller yrkesvalg.)
På oppfølgingsspørsmålet fra journalisten om hun har informert partiledelsen i Arbeiderpartiet om at hun har takket ja til stillingen svarer hun minst like arrogant Nei. Det er ikke vanlig å informere partilederen om hvilke jobber man takker ja til. Jeg er jo ikke ansatt i AP. Og engasjementet som støttespiller, partimedlem og kommunestyremedlem i Steinkjer vil jo selvsagt fortsette.
Jeg mener ikke ar hvert eneste medlem skal informere partiledelse hver gang de skifter stilling. Men synes likevel at det er litt rart at hun ikke ser at når en så sentral politiker får som arbeidsoppgave å påvirke politikere, så er det naturlig å informere partiledelsen om det.
Lagesen sier at hun hvis hun møter på Stortinget vil hun selvsagt stemme i tråd med Arbeiderpartiets gruppe. Det skjønner jeg og. Alt annet ville være direkte merkelig. Men hvor aktiv er un i debatten på gruppemøtene der gruppene beslutter hva de skal stemme? Det sier hun ikke noe om, og det er der jobben gjøres. Når politikerne møter i salen har de stort sett bestemt seg. Så hvem møter på gruppemøte? Stortingsrepresentanten valgt av folket, eller PR-rådgiveren betalt av kunden?
Jeg har forstått at hvis Lagesen skal møte på stortinget skal hun levere liste over de kunder hun jobber med til Arbeiderpartiets gruppestyre og medlemmer av den komiteen hun møter i. Det har hun en avtale med PR-byrået på. Bare at hun skal levere liste, ikke at hun skal erklære seg inhabil hvis hun ser at det kan være kryssende interessefelt.
Så lobbyist den ene dagen, stortingsrepresentant den neste – og kommunestyrerepresentant om kvelden i mellom er ikke noe problem for May Britt Lagesen. Meg er gitt all makt i himmel og på jord var det en som sa en gang. Det virker som Lagesen tenker de samme baner, og finner ingen grunn til verken å reflektere over samrøre eller informere andre. Skremmende spør du meg.
Høsten 2020 var jeg veldig opptatt av bygget på bildet over. Eller mest av innholdet i bygget, et lavterskeltilbud innen psykisk helse. Bygget på bildet over, Hønefoss sin gamle prestegård, var i så elendig tilstand at lavterskeltilbudet måtte ut av bygget og miljøet splittes. Det var i drt minste begrunnelsen fra rådmann for å legge ned tilbudet.
Nå har det gått 4 år. Huset har stått tomt siden 2020. Vedlikeholdsetterslepet har ikke blitt noe mindre på bygget, ikke forfallet heller. Nå er bygget på nytt oppe på det politiske sakskartet. Hva skal vi gjøre med eiendommen?
Det er en stor eiendom sentralt i byen. Rett ved starten på sentrum. På andre siden av gata for der “Byporten”, et stort bygg med leiligheter, forretninger og kontorer er planlagt. Tomta er lett skrånende mot elva og har god utsikt til Rådhuset på andre siden av Kvernbergsund bro.
At kommunen selv skulle ta vare på og ta i bruk eiendommen kan vi glemme. Det har det ikke vært vist vilje til på mange tiår. Prakteiendommen har stått til forfall lenge. Lenge før kulturskolen flyttet ut, når nå det var.
I Kommunedirektørens innstilling står det at eiendommen skal selges på det åpne markedet. Man har en takst på hele eiendommen, og det er estimert at det kunne gi 10 millioner i kommunekassa. Millioner vi selvsagt har bruk for, Kommuneøkonomien i Ringerike er som i de fleste andre kommuner ikke alt for god.
Rødt fremmet det alternative forslaget i saksfremlegget da saken var oppe til behandling i formannskapet. Vi ønsker å selge bygget til Fortidsminneforeningen for en symbolsk sum.
Det er selvsagt ikke fordi vi i Rødt ikke ser at kommunekassa kan ha behov for litt tilskudd vi mener at huset bør selges til Fotidsminneforeningen og ikke til den eiendomsutvikleren som er interessert i å bla opp mest penger. Det er fordi vi mener at Fortidsminneforeningen best er i stand til å ivareta dette bygget, som vi mener er en del av byens historie. Det er ikke så mange gamle bygg igjen. De fleste har blitt ofret på mammons og “utviklingens” alter.
I Boka Hus og Historie i Hønefoss er eiendommen beskrevet slik; I Hønefoss som andre steder er mange av de særpregede trehus forsvunnet. Godt er det derfor å se den gamle presteboligen omkranset av grønne trær nede ved Kvernbergsund bro. Der den ligger med sine nyklassiske detaljer vitner den om god smak og sans for det enkle og verdige. Denne boka er utgitt i 2001 mens kulturskolen fremdeles hadde tilhold i bygget.
Bygget er reist rundt 1905 av prost Otto Christian Christoffersen. Han var da 3. prest i Norderhov prestegjeld. Da Hønefoss ble skilt ut som eget soknekall i 1913 tok Christophersen over som sogneprest i Hønefoss. Et embete han hadde til sin død i 1928. Ved sin død skjenket han villaen sin til Hønefoss kommune som bruk til prestebolig.
Huset ble brukt som prestebolig frem til 1989. Før det var kulturskole noen år og så Regnbuen, et lavterskeltilbud for folk med psykiske problemer.
Otto Christian Christophersen var i tillegg til å være byens første sogneprest en engasjert mann som bidro til mangt i byen. Han var religionslærer ved Hønefoss middelskole i 1896-1913 og senere religionslærer ved gymnaset i Ringerike høyere skole både i perioden 1920-1922 og i perioden 1925-1928. Han var medlem av bystyret i Hønefoss i flere perioder. Han var også medlem av formannskapet, samt skolestyret i Hønefoss. Han var medlem i styrene i fattigpleien, Hønefoss barnehjem, Norderhov/Hønefoss barnehjem og Hønefoss gamlehjem.
Foruten Christophersen har det bodd flere prester i bygget som har gjort seg bemerket i byens historie.
Asle Enger, for eksempel som var sogneprest i Hønefoss fra 1946 -1955.
Presten som var født og oppvokst i Ådalen her på Ringerike og som var sogneprest i Hønefoss i perioden etter krigen er kanskje mer kjent for sitt arbeid under krigen. Da var han frivillig fange i tyske og polske konsentrasjonsleirer.
Enger fikk 1943 et kall fra Den norske kirke, formidlet ved prost Laurentius Koren, om frivillig å reise med de norske offiserene i tysk fangenskap. Fra august 1943 til frigjøringen i mai 1945 fikk han være prest, venn og sjelesørger for de drøyt 1100 norske offiserene som ble arrestert av tyskerne sommeren 1943 og sendt i fangenskap.
Hvis noen vil se hvordan presteboligen så ut inne i sin storhetstid, sjekk denne lenken. Familien til sogneprest Christophersen sitter på tre stappfulle album med bilder tatt av prestefamilien.
Tenk å kunne ha en fototutstilling i det gamle huset med bilder fra husets storhetstid! Det kunne vært en utrolig spennende tanke sikkert mange ville ha interesse av å se.
Det har opp gjennom årene vært mye engasjement for å bevare bygget. For det er jo ikke første gangen planer om salg, regulering av tomt og eventuell rivning er oppe til debatt.
Da rivning var et tema på 1980 tallet skrev gullsmed Johan Jørgensen, (bestefar til nåværende Johan Jørgensen), en svært sentral skikkelse i byen på den tiden, et innlegg i lokalavisa
– Bare å nevne at prestegården vurderes revet i forbindelse med en påtenkt regulering av kvartalet, er en fornærmelse mot befolkningen i Hønefoss, både den gamle generasjonen og den nåværende,
Jeg har ikke lyst til å sitte i det kommunestyret som vedtar å fornærme både de gamle og nåværende generasjoner i byen. Og det å åpne for salg på det åpne markedet vil si det samme som å åpne for rivning.
Det er nok mange som tenker som meg, for på lokalavisas avstemning om folk vil at eiendommen skal selges til Fortidsminneforeningen eller på det åpne markedet er det et flertall for Fortidsminneforeningen.
At de folkevalgte ikke er i takt med folket som har valgt dem er i grunn ikke noe nytt på Ringerike, men det slutter ikke å forundre meg.
Sogneprest Otto Christian Christophersen var en forutseende mann. Han hadde jo erfaring fra bystyre og formannskap.
Testamentet inneholder en bestemmelse om at hvis kommunen selger eiendommen skal fortjenesten av salget fordeles mellom Hønefoss Barnehjem og Hønefoss Gamlehjem.
Hønefoss Barnehjem eksisterer ikke lenger. Det opphørte for omtrent ti år siden.
Hønefoss Gamlehjem er i det minste et bygg, selv om det ikke lenger et et hjem for gamle eller hjem for andre men bare står og forfaller til det skal rives. (Ikke putt på meg ei krone å la meg begynne å messe om det bygget. Det er noe med meg og forkjærligheten for gamle hus.)
Så derfor foreslår kommunedirektøren at deler av salgssummen skal brukes til kunst på det nye sykehjemmet som planlegges bygget på tomta der det gamle står og forfaller.
Jeg har ikke lest testamentet. Kopi av det er ikke med i sakspapirene. I saksfremlegget står det:
Eiendommen ble i sin tid gitt i gave til Hønefoss by, og testamentet fra 1920 gir føringer på hva et overskudd av salg kan brukes til. Salgsinntektene skal fordeles på to legater, et til Hønefoss barnehjem og et til Hønefoss sykehjem.
Salgsinntektene skal, slik jeg tolker det, i sin helhet (eller overskuddet da) gå til Hønefoss gamlehjem, siden barnehjemmet ikke lenger eksisterer.
I Kommunedirektørens innstilling i saken leser jeg:
Siden det ikke lenger finnes legater etter Hønefoss barnehjem eller sykehjem, så vil kommunedirektøren foreslå at en salgssum settes av på et bundet investeringsfond til fordel for Hønefoss sykehjem, og det som blir fremtidige Vesterntangen omsorgssenter, og deler av beløpet kan f.eks. øremerkes til utsmykning.
Man vil altså bruke de 4 millionene til å dekke 4% av det det nye sykehjemmet er planlagt å koste. Deler av salgssummen kan øremerkes utsmykning. Hvor stor del står det ingenting om.
Ved bygging av statlige bygg skal der benyttes er sted mellom 0,5 og 1% av byggekostnadene på kunst. Prosentsatsen varierer etter type bygg. Mange kommuner har lignende retningslinjer. Om vi har det i Ringerike er jeg usikker på. Men hvis vi har det så ville 1% av en investering på 1 milliard, som er prisestimatet på det nye sykehjemmet, bety at det skal ha kunst for 1 million. Så hvis kommunedirektøren skal få meg til å føle at salg av denne eiendommen skal tilføre det planlagte sykehjemmet mer utsmykning enn det ellers ville fått så må nok hele beløpet øremerkes kunst.
Jeg liker kunst jeg, og synes den kunstneriske utsmykningen av Heradsbygda omsorgssenter med noen lamper fra Hadeland Glassverk er løst på en vakker og forbilledlig måte. Men hvis jeg må velge mellom bevaring av gamle erværdige hus som er en del av vår kulturarv og kunstnerisk utsmykning, ja da velger jeg gamle bygninger. Det å ta vare på røttene våre, føre historien videre og videreutvikle den er med på å gi en by sjel og karakter. Det å bygge videre på, og være stolt av det vi har er for meg viktig og riktig når det gjelder byutvikling.
La Hønefoss bevare noe av det gamle særpreget en liten småby har, og ikke kun bli en moderne drabantby i Stor-Oslo.
Mine kamerater (vi på venstresida uttrykker oss slik om folk vi knapt har hilst på, men som tilhører samme parti som oss) Sofie Marhaug og Mimir Kristijansson har skrevet bok for en stund siden. Den heter Hjelp de drar til Sveits og handler om milliardærenes makt over Norge.
Jeg har ikke lest boka, men jeg vurderer sterkt å gjøre det. Spesielt nå som en annen kamerat.Allan planlegger å flytte til Sveits. (Denne gangen bruker jeg ordet kamerat om et menneske jeg ikke har møtt men som jeg likevel føler en kameratslig tilknytning til. uavhengig av politisk ståsted.)
Mulig Allan har misforstått den vennskapelige kappestriden vår litt. Det er bloggtoppen jeg ønsker å konkurrere om å nå først. Ikke Dufourspitze.
I likhet med Sofie og Mimir har også Allan vært på rikingsafari i Lugano. Om noen av de faktisk så noen av rikingene som har emigrert for å slippe å betale skatt vites ikke. Allan driver med litt name-dropping, men han er for diskret til å fortelle om han har sett Røkke og de andre han nevner, eller om han bare har hørt at de bor der.
Jeg vet heller ikke om Sofie og Mimir har sett noen rikinger på sin safari. Jeg har ikke lest boken, bare en bokanmeldelse skrevet av Jens og Gro Rugseth, to av rikingene som har emigrert til Sveits. De har anmeldt boka på oppdrag fra E24 Norges største næringslivsavis. Det er vel ikke så overraskende at de ikke var så veldig positive til boka.
Jeg har verken milliarder av kroner eller planer om å flytte til Sveits. Trives bra her i Norge og betaler min skatt om muligens ikke med glede, så i det minste med forståelse for at det er min måte å bidra til at vi har den velferdsstaten jeg er så glad i og stolt av.
Jeg har forresten vært i Sveits to ganger. Begge ganger var lange mellomlandinger på vei til og fra den franske rivieraen. Vi hadde en påskeferie i Cannes i 2014. Så, jada, jeg har vandret blant rikinger jeg og.
Jeg synes Cannes høres flottere ut enn Lugano, men skattesystemet er sikkert ikke like forlokkende i Frankrike som i Sveits.
Det er jo ikke på grunn av vakre fjell med hus oppover åssidene og en idyllisk innsjø med palmer at rikingene emigrerer til Sveits. Nei det er jo for å kunne vinke farvel til den norske formueskatten, skatt på utbytte av aksjer og sånt. Altså unngå å gi noe tilbake til landet som har bidratt til at de ble så rike.
En ren ego-tripp spør du meg. (Men det er det svært sjelden noen av rikingene gjør.)
Jeg har faktisk en kamerat boende nede i Sveits. Ei som jeg har sett og snakket med. Venner på facebook er vi og. Hun flyttet til Sveits allerede på 1990-tallet, og jeg tror ikke det var på grunn av det gunstige skattesystemet. Vi gikk på radiografskolen sammen. De siste årene har vi sånn halvveis prøvd å få til et treff når hun er i Norge.
Når jeg leser innlegget til Allan om hans flytteplaner forstår jeg det som om prisnivået der nede i Lugano er litt høyt. Han skriver om havnepromenade med dyre kafeer. Det høres fristende ut med en kaffelatte ved en havnepromenade. Men siden Sveits ikke har noen kystlinje, men kun sånne båthavner som man har i innsjøer, så tror jeg en kaffe-latte kjøpt på Circle K på Vik og inntatt ved steinbordene på stranda ved båthavna nedenfor gjør samme nytten – og er langt billigere. Å bli ruinert hver gang jeg drikker kaffe-latte høres ikke fristende ut. Da er det faktisk bedre å betale pengene i skatt. Da går de til velferdsstaten og ikke bare rett i lomma på de som driver de kafeene ved strandpromenaden.
(Er man på venstresida så er man selvsagt kritisk til alle former for kapitalister. Enten det er rikinger som har flyttet til Sveits eller er sveitsiske kafe-eiere som har tjent seg rike på å selge kaffe-latte til de rikingene som har emigrert.)
Nei, jeg forblir nok boende her i Drømmehuset. Ingen planer om å flytte. Det er her på Ringerike jeg hører hjemme.
Husker dere Agatha Christhis roman 10 små negerbarn? Jeg tror det er lov å bruke n-ordet når man skriver tittelen på en bok som er utgitt lenge før man ble krenket av boktitler. Nok om det boka handler om ti mennesker som samles på en isolert øy. Så blir én etter én myrdet etter mønster av en gammel barneregle. Til slutt er det bare en igjen, eller…?
Litt sånn tror jeg Jonas Gahr Støre føler det At han skal bli den siste som er igjen, den eneste. For i regjeringen Støre forsvinner den ene statsråden etter den andre.
Mulig passer ikke boktittelen helt Vi snakker ikke om ti statsråder. Vi er for lengst opp i 12 som har måtte forlate regjeringen, samt flere som har byttet departement av ulike grunner.
Høyresiden trenger ikke hovere. Regjeringen Solberg måtte skifte ut bare justisministeren hele 5 ganger, samt at det muligens var et par ministre til i andre departement som måtte gå.
Nå er det en ny minister som har vist dårlig dømmekraft og rolleforståelse som statsråd og departementssjef. Det var i det minste slik Støre ordla seg sist en statsråd klina med en ansatt i eget departementet.
At statsråd kan ha gjort ting som ikke gjør seg helt på statsråd-CV n kanskje mange år før man får tilbud om en statsrådspost har jeg en viss forståelse for. At regjeringsmedlemmer er vanlige mennesker som i likhet med andre har tatt gode og mindre gode valg i livet.
Et godt tips i så måte er å gi beskjed om dine feilskjær før du takker ja til statsrådsstillingen, og ikke minst lenge før pressen begynner å forhøre seg om fortiden din.
At statsråder velger å gjøre dumme ting mens de sitter i regjering har jeg derimot mindre forståelse for. Og det er akkurat her Oddmund Hoel tar full fart og hopper opp i gjørma med begge beina.
Man kliner ikke med folk i departementet når man er statsråd. Hvis man får varme følelser for hverandre, jeg kan ha forståelse for det, ja så kliner man fremdeles ikke ute midt blant hovedstadens utesteder.
Hvis slik offentlig klining har funnet sted, ja da forteller man departementsrådet og statsministeren om det før, og jeg presiserer før, Aftenposten eller andre medier begynner å undersøke ryktene nærmere.
Før Oddmund Hoel fikk stillingen som Forsknings- og høyere utdanningsminister måtte han gjennom ganske tøffe undersøkelser. Alt fra Mastergrad til aksjeportefølje ble antakelig nøye gransket. Regner med at han og fikk spørsmålet Har du gjort noe i din fortid som ikke tåler å bli slått opp på fremsiden av VG? Og bortsett fra litt medlemsjuks mens han var leder i Noregs Mållag bedyret han at han var den reneste engel.
Slik har han fremstått og, som litt nerdete og kjedelig. Rett mann på rett plass. Støre kunne puste lettet ut.
Men så ble det firmafest, eller egentlig bare noen kollegaer som gikk ut på byen etter middag på en forskningskonferanse. Så etter fire måneder i statsrådstolen blir han litt kjedelige fyren plutselig ikke så kjedelig lenger.
Da begynner han og ekspedisjonssjefen i en av departementets avdelinger å kline utenfor en bar. Og ja, det er ofte flere vitner til hva som skjer på og utenfor utesteder – og da er jo ikke veien lang til et tips til Aftenposten eller en annen avis.
Etterpå er alle enige om at det ikke burde skjedd og aldri kommer til å skje igjen. Dette er ikke greit sier ministeren.
Jeg er selvfølgelig enig med han i det, men burde ikke den tanken slått ned litt før? Før klininga i det hele tatt fant sted. Vi snakker om voksne mennesker her, og ikke ungdommer fulle av hormoner som lett lar seg rive med. Oddmund Hoel er 55 år gammel. Han burde klare å styre sine egne følelser når han mener å være i stand til å være med å styre landet.
Jeg vet at det har vært en del statsrådskifter og skandaler i denne regjeringen, og at det kan være vanskelig å huske alle. Men hvis man sitter i den regjeringen eller er i en slik posisjon i en av regjeringspartiene at muligheten for en telefon fra Støre er til stede, burde ikke da slike skandaler være pensum? Sånn er ikke smart, liksom. Ta lærdom av andres feil. Det er jo hensikten med avviksmeldinger enten de foregår i bedrifters avvikssystem eller via oppslag i pressen. At folk skal lære noe av dem, mener jeg.
Det er under et år siden sommerfesten i et annet departement og partikollegaen til Hoel klinte med en ansatt I sitt departement. Sakene er rimelig sammenlignbare. Sånn rent bortsett fra at Gjelsvik gikk og bekjente sine synder til partileder og statsminister før pressen begynte å spørre. Hakket smartere med andre ord.
Hva er det forresten med Sp og klining, sex og sånt?
Hoel og Gjelsvik kliner med medarbeiderne i departementene de er statsråd for.
Odd Roger Enoksen sjekka opp skolejente på skoletur til Stortinget og har det med å ta turen innom damegarderober,
Ivar Vigdenes, Bjørn Arild Gram, Thomas Iver Hallem, Ola Borten Moe, Rune Hjulstad, Erlend Fuglum og Jostein Grande sender slibrige meldinger til Liv Signe Navasete når de er på guttetur og var det ikke noe med Trine Skei Grande og sex med en mindreårig i en kornåker på bryllupet til den før nevnte Ola Borten Moe?
Er det en del av partikulturen?
Bildet over tok jeg på fredag da jeg sliten og litt lei satt utenfor rådhuset. Kommunestyret var over og jeg ventet på at Gamle Gubben Grå skulle komme å hente meg.
Det var utrolig godt å komme ut i frisk luft etter 7 timer møteviksomhet inne i rådhuset, så jeg led overhode ingen nød der jeg satt. Godt og å sortere litt tanker og evaluere egen innsats.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var helt fornøyd med den. Du vet litt sånn når du har tapt en sak som betyr mye for deg og du tenker at hvis jeg bare hadde….
To av representantene fra Arbeiderpartiet kommer ut av rådhuset og passerer meg og krakken. Kanskje leser han ene tankene mine, for han stopper opp og sier Du skal ikke være misfornøyd med egen innsats. Det innlegget ditt i dag var utrolig bra. Du har rett og alle fikk med seg hva du mente. Hyggelig å høre, selvsagt. Og jeg var ikke misfornøyd med innlegget mitt. Jeg var i grunn veldig fornøyd med det innlegget. Jeg så at jeg fikk salen med meg. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på innlegget i etterkant.. Det var hvordan jeg rota bort muligheten det innlegget ga meg jeg var misfornøyd med.
Men la meg ta det hele fra begynnelsen.
Eller kanskje ikke helt fra begynnelsen da, men forklare selve saken litt bedre.
Saken het Strukturendringer i helse og omsorg. Det betyr på litt sånn folkelig norsk endringer på hvor man skal ha forskjellige helseinstitusjoner, i dette tilfelle nedleggelse av sykehjem, omlegging fra sykehjem til omsorgsboliger med og uten bemanning, bygging av omsorgsboliger osv…
Saken så kanskje uskyldig og grei ut. Ingen sykehjem skal legges ned her og nå, og saken, sto det i saksdokumentet, bygde på “Strukturutvalgets rapport”.
Mulig det var derfor saken var gått gjennom både Hovedutvalg og Fomannskap uten endringer eller debatt.
Ingen av de som hadde vært med i strukturutvalget utenom han som var leder for utvalget den gang det var i arbeid hadde så langt vært med å behandle de foreslåtte strukturendringene. Han var i mindretall i utvalget når det gjaldt fremtiden til noen av institusjonene ute i distriktene. I hans verden ønsker alle eldre som trenger å bo i sykehjem å bo så så sentralt som mulig. Ferdig snakka!
På ypperlig vis hadde han klart å få manøvrere slik at setningene jeg etter beste evne hadde forsøkt å få inn for å trygge sykehjemmene ute i distriktene i ettertid kunne strykes med et pennestrøk og likevel kunne det tolkes til å være i tråd med utvalgets innstilling. Dere vet bruk av ord som kan og bør i stedet for skal og må og lignende formuleringer.
Jeg var ikke fornøyd med egen innsats den gangen i 2021 da vi lagde rapporten. Jeg kunne nok ha arbeidet bedre med ordvalget den gang.
Til min unnskyldning var dette høsten 21 da det hektiske livet jeg elsket forsvant mellom fingrene mine. Jeg sluttet som radiograf, sluttet som tillitsvalgt, var på treningsleiren (arbeidsrettet rehabilitering).. Kort sagt det var kanskje andre ting som turnerte mer i hjernen min en ordlyden i en rapport om gamlehjem.
Nå skulle altså strukturendringer i helse- og omsorgssektoren beskrevet i den to år gamle rapporten vedtas, og slik en arbeidsgruppe hadde tolket rapporten betød det att to sykehjem skulle legges ned. Ikke her og nå, men litt frem i tid mår det nye sykehjemmet vi skal bygge der Hønefoss Sykehjem (nedlagt) ligger nå blir ferdig. Etter planen er det i 2027.
Antakelig sent i 2027. Senterpartiet som i valgkampen sa at de var garantister for at ingen av disse sykehjemmene skulle legges ned har nå endret mening. Det står og i samarbeidsavtalen til de fire partiene som utgjør posisjonen i kommunestyret at ingen av disse sykehjemmene skal legges ned denne kommunestyreperioden. Vel, så lenge ikke sykehjemmene konkret blir lagt ned før dagen etter valget i 2027 mener både SP og resten av posisjonen at de har sitt på det tørre. Selv om de vedtar den nedleggelsen allerede nå, kun et drøyt halvår siden valget.
Det er utrolig hva en varaordfører-stilling kan gjøre med en tidligere så prinsippfast opposisjonspolitiker.
Samme hva et enstemmig hovedutvalg så vel som formannskap hadde vedtatt måtte jeg gjøre et forsøk på å redde de to sykehjemmene. Jeg var sikker på at vi var i ferd med å gjøre noe som kommer til å koste oss dyrt om få år.
Vi har ikke flust av sykehjemsplasser i kommunen slik jeg ser det, og behovet er stadig økende.
Ja, det sykehjemmet vi bygger har flere plasser enn de to vi eventuelt legger ned. Men rapporten til strukturutvalget sier at det holder ikke med det sykehjemmet vi planlegger nå. Vi trenger ett sykehjem til, i tillegg til de vi alt har. Det siste vi trenger er å legge ned noen av de sykehjemsplassene vi har.
Jeg har brukt relativt mye tid de siste to ukene på å tenke på hvordan jeg skal klare å synliggjøre den bekymringen jeg har for at vi er i ferd med å gjøre en stor feil vi kommer til å angre på. Og hvordan jeg skal få de andre til å stemme slik at vi redder de to sykehjemmene jeg mener vi så sårt trenger også i fremtiden.
Her kommer utdrag fra innlegget jeg holdt; Ordfører, kommunestyre. Det er liksom slik slike innlegg skal begynne. I det minste med å adressere innlegget til Ordfører. Kommunestyret er visst ikke like nødvendig lenger har jeg hørt. Vel, denne gangen henvendte jeg meg i høyeste grad til kommunestyret. Ordføreren er han som i sin tis ledet strukturutvalget. Jeg vet godt hva han mener – og det var relativt likt konklusjonene i saksfremlegget. Det var ikke han jeg først og fremst snakket til.
Det er utrolig mye jeg gjerne skulle ha sagt i denne saken, ikke alt egner seg for denne talerstolen. Jeg tenkte at det å si helt konkret hva jeg mente om varaordførerens helomvending i standpunkt så fort han hadde fått stillingen som varaordfører ikke var så smart å utdype fra talerstolen. Heller ikke hvilke tanker jeg hadde om ordføreren og en del andre sentrale politikere i denne saken. Det er noe med ei noen ganger litt for frittalende ufiltrert kjerring og parlamentarisk språkbruk som ikke alltid går overens. For ikke å irritere noen for mye og heller få med meg folk var det kanskje best å hente frem parlamentarikeren i meg.
Så ba jeg forsamlingen ta opp det siste vedlegget til saken. Det er sjelden jeg eller andre representanter ber salen ta frem konkrete vedlegg. Vi forutsetter jo at alle har lest sakspapirer med samtlige vedlegg. I sidesynet så jeg at selv Kommunedirektøren lystret.
Det vedlegget jeg ønsket at folk skulle ha foran seg var den reviderte konklusjonen på arbeidet til strukturutvalget. Den vi fikk utsatt saken med i ett kommunestyremøte for så å ha et ekstra møte i utvalget for å få den så korrekt og i tråd med alle i utvalgets oppfatning. Merkelig i grunn at den ikke var innarbeidet i rapporten. Altså at kapittelet som vi brukte et møte på å skrive på nytt ikke var lagt inn i rapporten en bare var lagt ved som et vedlegg.
Ja jeg nevnte fra talerstolen at jeg fant det urovekkende.
Jeg ba de se på punkt 5. Der står det: Nytt omsorgssenter med 96 institusjonsplasser og 32 omsorgsboliger klart senest 2029, bygges sentrumsnært og mulig trinnvis oppstart.
Så ba jeg de se på punkt 7. Der står det. Inntil 112 nye heldøgns omsorgsplasser lokaliseres der det er hensiktsmessig/ kostnadseffektivt i forhold til bl.a. drift, tomtemuligheter osv
Jeg har alltid tenkt slik at de 96 institusjonsplassene som skal bygge sentrumsnært som er nevnt i punkt 5 er de som skal bygges på Hønefoss Sykehjem eller Vesterntunet om dere vil. Navnet er mindre viktig i denne sammenheng. Har tenkt litt vemodig at de 32 omsorgsboligene forsvant ett eller annet sted på veien men at de vel dukker opp ett eller annet sted etter hvert.
Men arbeidsgruppen som har vært nedsatt har tenkt litt annerledes. De sier at de 88 plassene på det planlagte Vesterntunet tilsvarer de 112 plassene i punkt 7.
Hvor er det da blitt av de 96 plassene i punkt 5?
Jo saksfremlegget sier at Sykehjem 2 vil bli vurdert i egen prosess og politiske saker. Dere finner den setningen helt nederst i avsnittet i saksfremlegget som er merket med Tyristrand.
Fakta er at Strukturutvalget som var bredt politisk sammensatt, arbeidet med dette i over ett år og ble utmerket ledet at Runar Johansen konkluderte med at vi trengte 96+112 nye institusjonsplasser i tillegg til de vi har i dag.
Det vil si totalt 208 flere plasser. Det vi nå er i ferd med å vedta er 88 plasser på Vesterntunet og så aner vi ikke hvor vi skal plassere de 120 andre personene som vi i vårt arbeid mente at kommer til å trenge en institusjonsplass. Vi er i ferd med å vedta en strukturendring som mangler 120 sykehjemsplasser.
Ved å leke med tall og sette dekningsgraden ned kan man få dette til å se pent ut på papiret. Veldig ofte er det forskjell på teori og praksis. Helsa til befolkningen og omsorgsbehovet vårt kan vi ikke vedta i denne sal.
Vi har et sørge for ansvar for å gi gode og trygge tjenester til våre innbyggere samme hva som vises i et exell ark.
I saksfremlegget står det at Fra 2019 til 2024 har andel innbyggere 80 år + som er på institusjon gått ned fra 9,2% til 7,3%. Dette samsvarer med utviklingen for hele landet og bekrefter at eldre i dag har bedre helse enn tidligere. Jeg er enig i at trenden med at en lavere andel av innbyggere på 80 år og over er på institusjon stemmer sånn sett landet under ett. Om det kommer av at behovet har blitt mindre i befolkningen eller at endringen kommer av økonomiske prioriteringer i kommunene skal jeg ikke reflektere over her. Men saksfremlegget kan mislede noen til å tro at det er det å ha en dekningsgrad på 7.3% som er trenden. Det tror jeg dessverre ikke medfører riktighet.
Om SSB sine tall legges til grunn gir det en dekningsgrad for befolkningen 80 år og eldre på 16,3 %. Disse tallene er basert på tallgrunnlag fra 31.12.2021. Det viser at dekningsgraden i Norge var over dobbelt så høy som dekningsgraden nå er på Ringerike Folkehelseprofilen som vi nettopp tok til orientering tilsier ikke at vi er dobbelt så friske her på Ringerike enn i landet for øvrig. Heller tvert i mot. Ikke er vi yngre heller.
De som kommer til å trenge sykehjemsplasser i fremtiden er nok eldre enn de som trenger det i dag. Vi holder oss spreke opp i høyere alder. Åttiåringer er kanskje like spreke som 70 åringer var før få år siden. Men om vi lever til vi blir 85 eller 95 vil de fleste av oss trenge omsorg og pleie i de siste årene av livene våre. Så selv om gjennomsnittsalderen ved våre institusjoner nok kommer til å øke så vil behovet være like stort eller større fordi stadig flere når høy alder. Så når vi skal vedta en strukturplan må vi ha en plan for alle de sykehjemsplassene vi trenger i fremtiden – eller i det minste alle sykehjemmene vi trenger.
Rødts forslag til vedtak: Kommunestyret ber kommunedirektøren følge opp tidligere vedtak fra arbeidet til strukturutvalget, og komme tilbake med en plan hvor også sykehjem 2 er innarbeidet før strukturendringer kan vedtas.
Arbeiderpartiets gruppeleder gikk på talerstolen og sa at det var helt uproblematisk å støtte Rødt sitt forslag. Bra!!! Jeg fikk og litt positive signaler og tommel opp fra andre i salen. Jeg var fornøyd. Jeg hadde klart å få med meg noen. Hvor mange ville være spennende å se. Ville forslaget mitt få flertall?
Mye kunne tyde på det. Det var rein folkevandring av Høyre-representanter som måtte ta turen på talerstolen for å argumentere mot innlegget mitt.
Man hadde selvsagt ikke glemt det andre sykehjemmet. Det skulle bygges når (og hvis) vi får råd. Vel siden vi ikke har alt for mye penger og sykehjemmet vi planlegger nå har en prislapp på en milliard (Ja, jeg vet vi vil få igjen halvparten av den summen) tror jeg det er lenge til vi får råd til å bygge sykehjem nummer to. Kanskje det er greit å ha de to sykehjemmene vi har i dag til vi liksom er sikre på at det kommer.
‘De argumenterte og for den dekningsgraden. At den ikke var så liten som den så ut i saksfremlegget, selv om det selvsagt ikke var feil. Den argumentasjonen skjønte jeg ingenting av, det tviler jeg på at noen andre gjorde heller. Ikke en gang hun som sto på talerstolen og fossrodde.
Vel. Jeg har regnet på tallene i ettertid. Brukt SSB sin regnemåte for å sammenligne like tall. Ikke sammenligne epler mot pærer. Jeg ar belegg for tallargumentasjonen min. Vi ligger omtrent på halve dekningsgraden som landet sett under ett.
Det lå altså i korta at jeg kunne få en av mine og Rødts Ringerikes største politiske seire i en sak på lenge.
Ordføreren hadde forstått det slik at Rødt ønsket forslaget sitt som et nytt punkt under det forslaget som lå til vedtak.
Og det var her jeg trådde feil.
Jeg burde selvsagt sagt ja til det. Da hadde de to punktene snakket litt i mot hverandre. Sykehjem 2 ville komme inn i planen, men de to sykehjemmene som er planlagt nedlagt ville ikke vært trygget.
Så jeg sa at forslgene til vedtak måtte settes opp mot hverandre, selv om jeg så at folk i salen ristet på hodet og forsøkte å få meg til å ta til fornuft.
Ordføreren var kjapp til å gå til avstemning – og vips så var støtten fra Arbeiderpartiet så vel som en del andre representanter i salen borte. Vi fikk kun støtte av SV og Veller MDG (Litt usikker på hvem av de.)
Derfor var jeg litt lei og misfornøyd på den krakken utenfor rådhuset etter endt møte.
Og ja, jeg snakket oppgitt på inn og utpust til Gamle Gubben Grå da jeg kom inn i bilen – og mesteparten av resten av kvelden.
Men etter en natts søvn har jeg kommet til at innsatsen holdt likevel.
Jeg fikk synliggjort at vi ikke har noen konkrete planer for 120 sykehjemsplasser som vi kommer til å ha behov for,
Ingen sykehjem er så langt konkret lagt ned. Det er en plan å gå videre med. De skal jo ikke legges ned før etter neste valg.
Kampen for å beholde de sykehjemmene fortsetter. Jeg har ikke gitt meg, jeg har allerede planer for neste trekk.
