Den dyreste leiligheten som ligger til salgs i Oslo for tiden er en leilighet i et nybygg på Frogner som forventes ferdigstilt i 2026. Fem av seks leiligheter i bygget ble solgt kort tid eller lansering, men den sjette og største har vært til salgs i halvannet år nå uten at noen har kjøpt den. Den har en pris på 80 millioner.
Leiligheten er på 300 kvm. Den har to terrasser, to balkonger og flere parkeringsplasser leser jeg i Aftenposten. Men altså ingen kjøpere. Jeg antar det kommer mer av pris enn av standard eller beliggenhet.
Megleren klager over at en stor del av kundegruppen for så dyre leiligheter har flyttet til Sveits, og håper på et regjeringsskifte til neste år slik at formueskatten forhåpentligvis forsvinner. Da tror han Sveits-flyktningene vil vende hjem i hopetall og han enkelt og greit få solgt leiligheten.
Jeg er muligens ikke den som er mest opptatt av markedskreftene. Men jeg trodde de virket slik at en vare ikke har større verdi enn det markedet er villig til å betale for varen. Hvis man trenger regjeringsskifte og lovendringer til for å få solgt produktet sitt, ja da vil jeg anta at man ikke har satt den prisen markedet er villig til å betale.
Det er ikke mangel på interessenter som kunne tenke seg å eie en leilighet på Frogner, sentralt i Oslo. Det er mangel på kjøpere som er villig til å betale 80 millioner for det. Settes prisen ned vil nok interessentene være der. Spørsmålet er vel heller hvor langt ned man må sette prisen for at man skal finne en kjøper. Er det ved 60 millioner? 50 millioner?
Hvis regjeringens skattepolitikk gjør at kundegrunnlaget til boliger i Oslo i 80 millioner-klassen er borte, ja da synes jeg det kan virke som om politikken virker. I det minste for oss som ønsker oss et samfunn med mindre forskjeller.
Hvis leiligheten man trodde man skulle få 80 millioner for kanskje må selges for 60 eller 50 millioner, ja da vil det kanskje og få en innvirkning på prisene på de boligene som ligger i det pris-segmentet. Hvorfor betale 50 millioner for en 5 år gammel leilighet på 230 kvm på Majorstuen når du kan få en flunkende ny en på 300 kvm på Frogner til samme prisen?
Når kundene (de som er igjen i Norge) ikke har råd til å kjøpe svindyre boliger vil prisene settes ned for å finne kjøpere, da vil forhåpentligvis de boligene som ligger på prisnivået under de svindyre boligene også synke i pris og da vil de boligene som ligger under der igjen også synke i pris… Ja dere forstår sikkert tankegangen min.
Til slutt vil dette føre til at de med vanlige lønninger som ønsker å etablere seg i Oslo får råd til en helt ok leilighet med ok standard, og slipper å betale 2 millioner for 15 kvm leilighet i 4. etasje uten heis i et bygg fra 1933.
Olav Nils Sunde kjøpte en leilighet nylig til den svimlende sum av 110.000.000 kroner. Nei, jeg har ikke gått surr i nullene. Leiligheten måtte han betale 110 millioner kroner for. Jeg sitter og leser artikkelen om leilighetskjøpet og tenker Hva skal han med den?
Det mest nærliggende å anta er at han har tenkt å bo der. Kavringen 6 ytterst på Tjuvholmen, fin adresse. Det er der alle rikingene bor, eller kanskje aller mest de som ønsker å vise omverdenen hvor rike de er. Det er vel ikke rart om skipsrederen som eier Color Line ønsker å bo der?
Nei, jeg synes ikke det er rart om han ønsker å bosette seg i en fasjonabel, sentral leilighet med sjø-utsikt. Det er bare det at han bor der allerede. Eller eier i det minste en leilighet i det samme bygget. Den dyreste leiligheten som noen gang har blitt solgt i Norge. Han kjøpte den for 236,5 millioner kroner i 2013.
Slik boligprisene, spesielt i Oslo, har utviklet seg de siste årene tror jeg ikke den leiligheten har tapt seg i verdi, med mindre Sunde er særdeles uforsiktig og har ramponert den helt. Til sammenligning kostet den leiligheten han nå har kjøpt 70 millioner i 2015, og har altså hatt en prisvekst på 50% på de 9 årene. Det er nærliggende å tro at verdien på den leiligheten Sunde allerede eier vil ligge på et sted rundt 350 millioner, ja hvis han altså ikke har ramponert den helt.
Vil og anta at hvis leiligheten han allerede besitter fremstår som et renoveringsobjekt, ja så er det en del du kan få utbedret uten å måtte ut med 110 millioner.
Olav Nils Sunde er 72 år gammel. Leiligheten han allerede eier på Tjuvholmen er på rundt 1.200 kvm og går over tre etasjer. Sønnen, som arbeider i farens firma og skal overta en gang er 40 år. Datteren er også voksen. Jeg kan ikke skjønne at han trenger å utvide boligarealet. Du klarer å få dekket de fleste behov når du har 1.200 kvm å boltre deg på. Spesielt når du verken trenger barnerom eller praktikantdel.
Olav Nils Sunde kan selvsagt få bruke pengene sine på hva han vil for meg. Jeg skriver ikke dette fordi jeg er misunnelig. Røde Brit ville ikke passe inn i miljøet på Kavringen, denne utposten på Tjuvholmen. Men jeg synes det er et paradoks at noen kan bruke så mye penger på en bolig mens relativt mange sliter med å komme seg inn på boligmarkedet i den samme byen.
Hadde Olav Nils Sunde bidratt til fellesskapet, gjort som resten av oss og betalt skatt som alle andre hadde kanskje ikke dette leilighetskjøpet engasjert meg like mye. I samtlige av de ti siste åra står Sunde oppført uten inntekt og formue. Skatteregninga er også svært beskjeden. I 2022 betalte han bare 45 229,- i skatt – selv om han ikke er en av dem som har flyttet utenlands. Han betalte altså langt mindre i skatt enn jeg gjør.
Det strider mot min rettferdighetsfølelse at en person som sitter med en leilighet til 350 millioner og ei hytte eller to til 70 millioner liksom ikke skal betale formueskatt. Står oppført med 0 i formue. Eier de ikke skam?
Jeg sitter her med tekopp og tastatur og smiler over hele fjeset. Jeg får “lov” å sitte her en søndag morgen og skrive om politikk, eller rettere sagt politikere. Ja, det er nesten så jeg får lyst til å forgylle Pølsemakerfrue som havnet på plassen over meg på bloggtopplista.
Ja man kan noen ganger lure på disse som vi har valgt til å styre landet. Det er litt mye som liksom ikke bidrar til å styrke tillitten. Stjeler de ikke solbriller og salma laks så aner de ikke hvor de bor, jukser med reiseregningene eller bruker partikassa når de reiser på ferie. Boka “Partiet” som kom for få uker siden forteller og om renkespill, bakvaskelser og interne maktkamper. Man sitter liksom igjen med en følelse av at det langt fra er de beste av de beste eller de fremste av oss vi har valgt til å lede landet. Nesten tvert i mot.
Det virker som om det er verre nå enn før, selv om noen fikk seg en overraskelse da de så Makta. Det var ikke bedre på 70- og 80-tallet.
Statsviter Kim Arne Hammerstad skrev en artikkel i Agenda tidligere i år hvor han etter plagiatsakene til Borch og Kjerkol oppsummerer at vi er oppe i 56 skandaler i norsk politikk siden Per Borten avfyrte startskuddet for moderne mediedrevne politiske skandaler i 1971. Det gir altså et snitt på rett i overkant av én skandale per år, noe som er omtrent det man må regne med i vanlige parlamentariske demokratier.
Ser vi på snittet siden Metoo-skandalene i januar 2018, har vi imidlertid hatt 23 skandaler i norsk politikk de siste seks årene, altså et snitt på rett i underkant av fire skandaler per år. Det kan jo virke som om tallene eskalerer. Det virker som om politikerne blir verre og verre.
Jeg er politiker selv. Ikke på stortinget riktignok. Rødt i Buskerud fikk ikke nok stemmer ved forrige stortingsvalg. Hadde vi fått litt flere stemmer hadde jeg vært første vara til stortinget. Hadde vi fått enormt mange flere stemmer hadde jeg hatt fast plass.
For tiden er jeg i nominasjonskomiteen i Rødt Buskerud og skal foreslå hvem som skal stå på lista vår ved neste års stortingsvalg. Hvem som skal stå øverst, og hvem som må nøye seg ed å være listefyll. Kort sagt hvem som er de fremste av oss. Litt av den jobben er og slik jeg ser det å luke vekk de som kan føre til de store skandalene.
Det er sant som pølsemakerfrue skriver;
Ingen kan lenger sitte på sin høye hest og si at slik er det ikke i mitt parti og slik er det ikke i det partiet jeg velger å stemme på.
Alle partiene, fra Rødt til Frp har sine skandaler. Noen flere enn andre. Men det at Arbeiderpartiet og Høyre troner på skandaletoppen har vel mer en sammenheng med at de har flest representanter. Jo flere representanter, jo større fare for overtramp. Det er jo større sannsynlighet for at en representant har gjort noe dumt hvis man har 48 representanter enn hvis man bare har 1.
Jo større oppslutning et parti får, jo flere representanter de har, jo mer makt får de som representerer partiet. Makt gjør alle partier eksponert for skandaler, og makt tiltrekker seg maktpersoner. Det kan og være en grunn til at Arbeiderpartiet og Høyre er de partiene som topper skandaletoppen. Det er jo de partene som stort sett har sittet med regjeringsmakta.
Så når vi i nominasjonskomiteen skal finne ut hvem som skal være tillitten verdig og få lov til å toppe stortingslista er det selvsagt viktig å avdekke om kandidaten har noen skjeletter i skapet som ikke vil tåle medienes søkelys.
Det med medienes søkelys blir viktigere og viktigere. Avsløringene som har brakt overtrampene fram i lyset, har i stor grad kommet av solid journalistisk håndverk, skriver Hammerstad. Pendlerboligsakene, reiseregningssakene, habilitetssakene og nå plagiatsakene, har alle vært drevet fram av landets avisredaksjoner. Satsingen på gravejournalistikk, blant annet med egne graveredaksjoner, kan spores tilbake til rundt tiden da antallet skandaler begynte å eskalere. Parallelt med dette har også verktøyene og metodene til journalistene blitt smartere, godt hjulpet av teknologisk utvikling.
I tillegg ligger mange av overtrampene som utløser skandalene ofte flere år tilbake i tid – noe vi altså senest så med Sandra Borchs masteroppgave fra 2014. Opphopningen vi ser nå kan altså like mye skyldes et etterslep som skyldes at mediene har verktøy som kan avsløre eldre overtramp, og velger å omtale disse dersom de anses å ha politisk relevans i dag,
Minst like viktig som å lete etter skjelett i skapene mener jeg det er å se på motivasjonen for hvorfor den enkelte ønsker seg inn på stortinget. Er det fordi vedkommende ønsker å bidra til å forme samfunnet i den retningen hen og partiet mener er riktig, eller er det primære ønske om makt og posisjon?
Nominasjonensprosessen til neste års stortingsvalg foregår nå. Kampen innad i de mange fylkespartiene for å komme høyt nok på stortingslista til å være sikret en fast plass foregår nå. De fleste partier skal ha listene klare i løpet av høsten.
Det er ikke sikkert at de som sitter med hånda oppe og roper “velg meg” er de som bør velges. Heller ikke de at det er de som “alltid har toppet lista og hatt fast plass på stortinget i flere perioder” som fortjener ny tillit. Det er opp til nominasjonskomiteen å komme opp med ei liste som gir partiet de beste kandidatene. De beste kandidatene både til å lede landet og til å ha tillit. Kort sagt finne ut hvem som er de fremste av oss.
Bildet er bare en illustrasjon av en politiker. Jeg mener ikke nødvendigvis at Tonje Brenna er blant de beste av oss, men i går ble det kjent at hun topper listeforslaget til nominasjonskomiteen i Akershus Arbeiderparti. Jeg har overhode ikke noe med nominasjonen i Arbeiderpartiet eller Akershus å gjøre.
Når nominasjonskomiteen har gjort sitt er det et nominasjonsmøte. Der bestemmer medlemmene i partiet hvordan den endelige lista skal se ut. De kan gå for lista slik nominasjonskomiteen har foreslått, eller de kan stemme over endringer. Få en kandidat som ikke har sikker plass lenger opp på lista, eller skyve en kandidat man mener har fått for mye tillitt lengre ned på lista. Det er altså medlemmene i partiet som bestemmer hvordan den endelige lista ser ut, og hvem som har mulighet til å komme inn på stortinget.
Så er det opp til oss på valgdagen å putte den riktige stemmeseddelen i urna slik at vi får inn de vi mener er mest egnet til å styre landet inn på stortinget. Husk da at hvis du ikke bor i Bergen er det ikke Erna du stemmer på om du stemmer Høyre, og hvis du ikke bor i Oslo så er det ikke Jonas du stemmer inn på stortinget hvis du stemmer Arbeiderpartiet. Det er de som står på din fylkesliste som blir dine representanter inn på stortinget.
Så når vi sitter der med kaffekoppen og sukker og klager over disse udugelige politikerne, enten det er på storting, fylke- eller kommunenivå så husk på at det er vi selv som har vært med på å velge dem. Hvis du sitter der og mener at du kunne ha gjort jobben mye bedre, meld deg til disposisjon for det partiet du er mest enig med. Jeg tror ikke det finnes et parti som ikke er glad for å få tilskudd av engasjerte, flinke folk.
Når alt dette er sagt så må jeg understreke at det finnes mange hardtarbidende flinke folk både i kommunepolitikken, fylkespolitikken og på stortinget. Folk som ønsker å bidra til at samfunnet utvikler seg i riktig retning og som brenner for saker som er viktig for dem. De er ikke overmennesker, og skal ikke være det . De er folkevalgt, valgt av folket. Da er det også opp til folket å skifte de ut hvis de ikke finner de tilliten verdig. Vi får ikke bedre politikere enn de vi velger.
Jeg fortalte om kvinnekuppet i innlegget Dronninga over hersketeknikker. Det handlet om Berit Ås, som gikk bort forrige helg. Jeg vet, svart-hvitt-bilder av gamle feminister trekker ikke folk til blogg, så da prøver jeg i stedet med et bilde av Sophie- Elise-look-alike for å få lesere. Skikkelig click-bite.
«Kvinnekuppet» rystet norsk politikk etter kommunevalget høsten 1971. Gjennom en organisert kumuleringskampanje fikk kvinner flertall i kommunestyrene i Oslo, Trondheim og Asker. I seks andre kommuner fikk kvinnene over 40 prosent av plassene. I 22 kommunestyrer ble det ikke valgt inn noen kvinner.
Jeg skal si dere det ble leven når stemmene var talt opp og resultatet gikk opp for vantro menn som opplevde at de eller andre menn ble “skviset” ut av plassene sine i kommunestyrene rundt omkring i landet av en bråte kvinner. Kvinnene ble beskyldt for juks og fanteri – de hadde kuppet seg inn i politikken. Ronald Bye, som den gang var generalsekretær i Arbeiderpartiet, karakteriserte valget som en parodi. Daværende ordfører i Bærum, Willy Greiner, så det hele som en karikatur på et politisk valg, og Michael Daniel Kristiansen, daværende generalsekretær i Kristelig Folkeparti, mente utviklingen var uheldig og unaturlig. Han tok også til orde for å endre valgloven slik at den ikke kunne bli «utnyttet og misbrukt slik en gang til.»
Menn har brukt denne metoden i årtier for å få inn enkelte menn og bli kvitt andre. I 1971 brukte kvinnene den. Da ble det hele suspekt
Kvinnene ble møtt med partipisken, spesielt i de største partiene. De ble overvåket av mennene og fikk ikke lov å samarbeide med kvinner i andre partier. Ble slikt samarbeid oppdaget, måtte de stå skolerett for partiledelsen. Jeg tipper at mange av de da som nå mest ble “stemmekveg”. Stemte slik sterke menn og partipisken forlangte. Men det hjalp sikkert når kvinnene var i flertall.
Kvinnene observerte hvordan mennene snakket sammen på tvers av partiene, og hvor salige de var i blikket da de kom samlet ut fra toalettet. Det var nemlig der, blant pissoarene, at viktige politiske saker ble avgjort. Så da tok det ikke lang tid før også dametoalettet ble et åsted for politiske avgjørelser. Gjerne på tvers av partiene.
Hvis vi tar turen til Asker Rådhus på den tiden, en av de kommunene hvor kvinner hadde fått flertall i kommunestyret så mente flertallet av mennene at trafikksikring var unødvendig bruk av ressurser, og uansvarlig bruk av skattebetalernes penger. Mennene hadde helt andre tiltak for å redusere antall ulykker. De hevdet at mødrene kunne følge sine barn til skolen, og ikke slippe dem alene langs veien. Samtidig spredde Trygg Trafikk en plakat som viste en liten gutt inneklemt mellom to store lastebiler. I teksten sto det «Hvor er mor?». Til slutt fikk kvinnene igjennom et prinsippvedtak om at ingen veier skulle planlegges uten at det ble planlagt gang- og sykkelvei samtidig. Det var et historisk vedtak.
Også når det gjaldt bygging av barnehager, hadde flertallet av mennene liten forståelse for kvinnenes syn. Noen menn sa at barn kunne bygge barhytter, i stedet for å være i barnehage forteller en av kvinnene som satt i Asker kommunestyre for Høyre. Naturbarnehage-light, men uten personale. Mannsbastionene i de to største partiene forsøkte også å splitte kvinnene med såkalte ideologiske argumenter. Menn i Arbeiderpartiet fortalte «sine» kvinner hvor urimelig det var å bruke skattepenger på tiltak som bare ville gi de pelskledde borgerlige kvinnene mulighet til å gå på konditori eller spille bridge. De konservative mennene oppviglet til moralsk forargelse over sosialistkvinner som bare ville ha jobb for å skaffe seg vaskemaskin og TV. Dessuten var kvinnens plass i hjemmet. Slik var det, og slik burde det forbli. Men på dette spørsmålet var det tverrpolitisk enighet blant kvinnene. Ved en budsjettforhandling, hvor finansmannen truet med at sykehjem ville gå tapt hvis kvinnene tvang igjennom barnehageutbygging, skar kvinnene i budsjettet til teknisk etat i stedet. Det hadde aldri skjedd tidligere. Gjennom flertallsmakten fikk kvinnene sikret et historisk viktig vedtak om at det skulle bygges en kommunal barnehage hvert år i den kommende tiårsperioden.
Jeg tror vi trenger både kvinner og menn i politikken, på samme måte som vi trenger både unge og gamle, folk med ulik bakgrunn og et mangfold av erfaringer. Slik kan vi lettest komme frem til de gode løsningene. Men da må alle stemmer lyttes til. Alt for ofte har jeg følelsen av at det i de respektive kommunestyrene sitter et par, tre sterke stemmer som gjerne styrer politikken og vedtakene litt mer enn deres egne stemmer skulle tilsi. Les bare innlegget Hvordan smakte kamelen? Det er en historie fra september 2024, og ikke langt tilbake på 70-tallet.
Nok en gang sitter jeg her og skal reflektere over en ukemeny. Jeg synes jeg litt for ofte får den oppgaven for tiden. Tenk utenfor matboksen har jeg fått råd om. De frie assosiasjoner. Litt usikker på hvilke assosiasjoner jeg får av sei i høstsaus og ørret i purresaus.
Siden jeg er redd for at jeg kommer til å sitte her å reflektere over denne menyen både en og to ganger til, dette er bare den andre gangen på tre dager, tenkte jeg å ta for meg en og en rett og se hvilke assosiasjoner som detter ned i kjerringskallen. Så da begynner vi med Pai med egg og baconfyll.
Det første som faller meg inn er at man kan ikke lage denne retten uten å knuse noen egg. Det blir som ordtaket Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg.
Hvem som egentlig er opphavet til dette sitatet strides de lærde om. Jeg har hørt både Mao, Lenin og Stalin. Du vet alle despotene på venstresida politisk.
Hvorfor ingen av de på motsatt side har fått ord på seg for å knuse egg for å lage omelett vet jeg ikke- Muligens fordi høyresida opp gjennom historien har vært mer opptatt av å spise omeletten enn hvordan den lages. De har tross alt hatt folk til slikt. Den siste refleksjonen ble muligens litt feil. Jeg tror i grunn verken Stalin, Lenin eller Mao lagde maten sin selv eller hadde så veldig god greie på matlagning.
Søker man litt mer ser det ut som om opphavsmannen for omelettoppskrifta, altså at du må knuse egg for å lage den, er Peter Ludwig von der Pahlen. Det er han du ser på bildet over her. Han levde fra 1745 til 1826 og kom med uttalelsen om egg og omelett i forbindelse med sammensvergelsen mot Tsar Paul 23. mars 1801. Samme kveld ble tsaren kvalt.
Om det var Peter Ludwig von der Pahlen som kvalte tsaren vet jeg ikke. Men han ble myrdet av noen offiserer, og Peter Ludwig var det wikipedia kaller “militært personell”. Han var og medlem av statsråd i det russiske imperium og visste øyensynlig at tsaren kom til å dø.
Nå tror jeg ikke vi skal sørge så mye over tsar Paul sin død. Han var ikke en enkel mann, ja noen mener at han var sinnssyk. Mye kan muligens tilsies barndommen. Han ble straks etter fødselen fjernet fra moren og ble overlatt til en barnløs person jeg tror må ha vært grandtanten hans på farssiden.
Jeg kunne ha sagt mye om både moren og faren til tsar Paul, men det får kanskje bli et annet innlegg. Dette handler jo om knusing av egg. Så vi går tilbake til egget, tsar Paul da. Det var jo han som ble knust – eller kvalt.
Faren Peter den tredje ble avsatt som keiser i 1762, til fordel for sin kone, moren til tsar Paul, Katarina den andre. Han døde kort tid etter, antakelig ble han myrdet. Da var Paul seks år. Fraværet fra moren gjorde Paul fullstendig fremmed for henne, og Katarina på sin side behandlet sønnen med tydelig forakt. Som dere forstår var det litt anstrengte familieforhold.
Her er et bilde av Paul den første.
I hele sitt voksne liv hadde Paul hatet sin mor for hennes sannsynlige innblanding i mordet på sin make, tsar Peter III, altså den han regnet som far. Det er og en del tvil om det virkelig var Peter den tredje som var faren, men la oss hoppe bukk over det i dag.
Samme dag han ble kronet endret han loven slik at ingen kvinner skulle kunne sitte på tronen igjen. Som ny enehersker gav Paul ordre om at farens levninger skulle graves opp. Peter hadde fått en enkel gravplass ved Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg. Hans råtnende levninger som hadde ligget der i graven i 34 år, og en bit av uniformskappen som fantes der, ble plassert i en kiste som i sin tur ble plassert ved siden av morens. Et banner forkynte: «Atskilte i livet, forente i døden».
Den franske revolusjonen kom Paul til å omfatte med et hat så uforsonlig at det ble forbudt med alt som minnet om fransk mote, som langbukser, runde hatter og sko med lisser. De som kledde seg i slike klær kunne risikere dødsstraff. Igjen måtte folk stille i knebukser, sko med spenner og pudret hår i pisk, slik det hadde vært før revolusjonen.
Paul fulgte nøye med på om folk viste ham respekt. En gang fikk han øye på en barnepike som trillet en barnevogn forbi, og skjelte henne ut for majestetsfornærmelse fordi hun ikke hadde tatt kysen av guttebarnet. Tsar Paul tok personlig kysen av babyen. Jeg føler meg litt usikker på om det ble gjort med en kjærlig og forsiktig hånd.
Paul var lunefull og mistenksom og ble snart en ren despot. Noe som nok var grunnen til at folk i kretsen rundt han følte at “egget” måtte knuses.
Skal vi dra linjen til dagens Russland er det muligens på tide å lage omelett igjen.
Med den teknologiske utviklingen mot slutten av attenhundretallet fikk vannkraften i Norge en helt annen verdi. Industrien som vokste fram trengte mye strøm, og det var etter hvert mulig å frakte kraften over store avstander. Investorer reiste landet rundt og kjøpte opp rettigheter fra grunneierne som ikke hadde forutsetninger for å forstå hvilke framtidige verdier som lå i elva de solgte. Det var ofte utenlandsk kapital som stod bak finansieringen. Et godt eksempel er Tyssovassdraget i Tyssedal, Hardanger. Den lokale grunneieren som solgte fikk 7000 kroner for kjøpet. Ni år senere ble rettighetene solgt videre for 200 000 kroner. Verdien hadde økt med 2600 prosent. Man trenger ikke store fantasien for å se likheten med de som reiser rundt til grunneiere nå i våre dager for å kjøpe opp grunn til vindkraftanlegg.
I 1906 var 3/4 av de utbygde vassdragene i Norge eid av utenlandske interessenter. For å forhindre at utenlandske kapitalkrefter kjøpte opp fallrettigheter i Norge på bekostning av allmennheten, staten og de berørte lokalsamfunnene, bestemte de første permanente konsesjonslovene fra 1909 at det krevdes offentlig tillatelse for erverv av vannfall som produserte mer enn 1000 naturhestekrefter.
Det var i 1906, at regjeringen Michelsen fremsatte de første forslagene til konsesjonslovene, de som i borgerlige aviser ble kalt “panikkloven”. Panikkloven var en midlertidig konsesjonslov som siktet mot å etablere et system med kontroll av hvert enkelt oppkjøp av vannfall. Utlendinger og aksjeselskap måtte bli innvilget «konsesjon», dvs. samtykke av den norske stat, til å kjøpe utbyggingsrettigheter. I 1907 ble det lagt fram forslag til permanente lover og her ble prinsippet om «hjemfallsrett» introdusert. Utbygging av naturressursene i privat regi skulle tilfalle staten vederlagsfritt etter en periode på 60 til 80 år.
Tenk om vi hadde hatt en regjering som tenkte slik de gjorde da Christian Mikkelsen og senere Gunnar Knudsen var statsminister. Da hadde man ikke funnet seg i, og til og med velsignet, at utenlandske kapitalkrefter kjøper opp norske naturområder for å bygge vindkraftanlegg.
Når det gjelder vindkraftverkene tror jeg hjemfallsretten derimot bør ha en annen innretning. For bår vindturbinene har gjort nytten sin en 25-30 år tipper jeg de utenlandske investorene ikke har noe i mot å reise videre og la ødelagte vindturbiner og utslitte vingeblad være igjen vederlagsfritt.
I helgen ble det kjent at Berit Ås har gått bort 96 år gammel. Hun var en norsk sosialpsykolog, professor og politiker som representerte både Arbeiderpartiet, Demokratiske Sosialister (AIK) og Sosialistisk Venstreparti (SV).
Berit Ås vokste opp i Fredrikstad, hvor begge foreldrene var lærere. Fem år gammel arrangerte hun basar til inntekt for dyrebeskyttelsen, og da hun var 12, fikk hun 600–700 unger med seg i en ikkevoldelig demonstrasjon mot en skoleinspektør som forbød dem å leke hauk og due i friminuttene.
Et tiår senere gikk hun i bresjen for Oslos første studentbarnehage, og hun var den første studenten ved universitetet som fikk innvilget ammepause under eksamen. I studietiden giftet hun seg med sosiolog Dagfinn Ås. De hadde et livslangt samliv og fikk fire barn. To måneder etter at det andre barnet var født, avla Berit embetseksamen i psykologi.
Som dere skjønner, ei dame med bein i nesa, pågangsmot og mye engasjement. Selv pekte Berit Ås på at det alltid har ligget en moralsk forargelse i bunnen av hennes engasjement,
Som forskningsassistent hos sosialøkonom Harriet Holter ved Universitetet i Oslo, deltok Berit i en studie av hvorfor småbarnsmødre med akademikerutdannelse valgte å bli hjemmeværende. På denne tiden fantes det så og si ikke barnehager eller annen form for offentlig barnetilsyn. De to kvinneforsker-pionerene fant at morsrollen var et hinder for en yrkesaktiv karriere for kvinner. Tilsvarende fantes ikke noe hinder for at menn som ble fedre fikk bruke sin utdanningskompetanse og opptre på arbeidsmarkedet. For å gå i dybden på disse samfunnsmessige skjevhetene, sendte Harriet Holter og Berit Ås i 1959 en prosjektsøknad til Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF). Søknaden ble avslått med begrunnelse om at søknaden ikke var basert på samfunnsvitenskap, men tok utgangspunkt i kvinnesak, og dermed ikke var å regne som forskning.
Som politiker er Berit Ås kjent for å være en av de sto bak det såkalte kvinnekuppet under kommunevalget i Asker i 1971.
Det startet i 1970. Karla Skaare hadde lenge kjempet for å sette førskoler og barnehager på den politiske dagsordenen. Men hun opplevde at hun ikke ble hørt av et kommunestyre styrt av middelaldrende menn. Derfor tok Skaare, som var leder av Husmorlaget i Asker, initiativ til en aksjon for å få kvinner inn på rådhuset.
På mer eller mindre hemmelige møter i husmorlagene lærte kvinnene at de kunne kumulere på listene, stryke representanter på en valgliste og føre opp nye på tvers av parti-skillene. Slik begynte de å lage alternative kvinnelister. Menn ble strøket fra valglistene og kvinner ble ført opp.
Fire kvinner som allerede satt i kommunestyret, var aktive i aksjonen. Marie Borge Refsum representerte Høyre, Berit Ås Arbeiderpartiet, Tove Bye Senterpartiet og Kari Bjerke Anderssen Venstre. Med et enormt pågangsmot holdt de foredrag for kvinnegrupper og foreninger og manet til kamp for å få valgt inn kvinner i kommunestyret.
Kumuleringsaksjonen ga resultater. Da stemmene var talt opp, viste det seg at kvinnene hadde fått flertall i Asker. Av 47 representanter i kommunestyret var 27 kvinner.
Berit Ås tilhørte Arbeiderpartiets venstrefløy. Hun var motstander av norsk medlemskap i EEC, forløper til dagens EU, og hun var med på å danne den tverrpolitiske Kvinneaksjonen mot EEC.
Motstanden mot EEC ble ikke oppfattet positivt i Arbeiderpartiet. Etter folkeavstemmingen i 1972 ble det et flertall mot norsk medlemskap. Berit Ås ble suspendert av Arbeiderpartiet under nominasjonsprosessen foran det kommende Stortingsvalget i 1973, men ble tatt inn igjen etter at nominasjonen var over. De var vel engstelige at hun skulle klare å mobilisere slik at hun kom inn på stortinget. De hadde jo sett hva hun hadde klart å få til i Asker ved kommunevalget året før. (Nominasjonen er gjerne året før valget.)
Den radikale fløyen i Arbeiderpartiet forlot partiet året etter. De dannet i 1973 Demokratiske Sosialister (AIK). Som leder av det nye partiet ble Berit Ås Norges første kvinne som partileder. Demokratiske Sosialister (AIK) gikk inn i Sosialistisk valgforbund, som fikk 16 representanter på Stortinget i 1973, Blant de Berit Ås som satt på Stortinget i perioden 1973-77. Da Sosialistisk Venstreparti (SV) ble etablert i 1975, ble Berit Ås igjen valgt som leder.
Berit Ås sin politiske interesse spenner fra barnehager, trafikksikkerhet, kampen mot tobakk, forurensingsproblematikk, PVC-utslipp, strålingsfare og fredsarbeidet. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt.
Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Berit Ås var med og stiftet organisasjonen Kvinner for fred med grupper i Sverige og Danmark.
En hersketeknikk er en manipulerende metode for å kontrollere eller dominere en annen person. Begrepet skal ha blitt lansert av den norske filosofen og psykologen Ingjald Nissen, som benyttet begrepet på trykk første gang i 1931. Begrepet hersketeknikk ble senere popularisert av Berit Ås, som fokuserte på «de fem hersketeknikker», Hennes hersketeknikker er definert som
Usynliggjøring
Latterliggjøring
Tilbakeholdelse av informasjon
Fordømmelse uansett hva du gjør
Påføring av skyld og skam.
På slutten av 1970-tallet begynte Berit Ås å drømme om å lage et Kvinneuniversitet. Et “universitet” som som skulle formidle kvinneteorier og kvinneforskningens resultater til kvinnene selv. Målgruppen var kvinner uten noen formell utdannelse som gjennom kursvirksomhet og kunnskapsutvikling kunne styrke egen posisjon og selvbilde.
Arbeidet for å finne et egnet sted for etableringen av et kvinneuniversitet ble iverksatt. Etter å ha vist interesse for flere aktuelle steder, gikk aksjonsgruppen inn for å kjøpe Dalen Hotell i Telemark, som var annonsert for salg. Stedet ble imidlertid kjøpt av legpredikanten Åge Samuelsen. Ifølge Berit Ås sin fortelling sa predikanten at da han hadde fått nyss om at radikale kvinner ønsket å kjøpe stedet, hadde han fått beskjed av Vår Herre om å kjøpe hotellet.
1983 ble Kvinneuniversitetet på Løten etablert som en privat stiftelse, for to år senere å bli innviet av forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen. Da hadde kvinneflertallet i Stortingets kirke- og undervisningskomité fått gjennom beslutningen om at det skulle opprettes en egen post i statsbudsjettet for Kvinneuniversitetet. Dette for å sikre statsstøtte til driften.
Kvinneuniversitetet flyttet til Hamar, og i 2008 endret stiftelsen navn til Likestillingssenteret.
Berit Ås er internasjonalt prisbelønt for sin innsats i kampen for kvinners rettigheter, fredsarbeidet og miljøbevegelsen. Hun var æresmedlem i flere foreninger og organisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening, Bestemødre for fred og i Yrkeskvinners Klubb (YKK). Berit Ås var æresdoktor ved flere universitet i Canada og i Norden. I Norge ble hun æret gjennom tildelingen av St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse. I 2020 fikk Berit Ås den svenske Folkets fredspris.
Og i helgen sovnet denne engasjerte og inspirerende kvinnen inn 96 år gammel. Jeg tror mange av oss dom lever i dag og tar likestilling som en selvfølge har mye å takke Berit Ås og hennes utrettelige kamp for kvinners selvfølgelige plass for
Noen ganger kan jeg være litt nerdete. Jeg vet. Så når jeg skrev innlegget Bare noen tanker…sjekka jeg opp samtlige statsråd vi hadde hatt i Norge siden 1814 for å se om noen var født på Ringerike. (Noe skal en jo drive med en søndagskveld.) Da kom jeg over litt interessant historie. Det har ikke noe med Ringerike å gjøre, men med jernbane. Historien om Nidareidulykken.
18. september 1921 var Dovrebanen hatt sin høytidelige åpning med pomp og prakt. Som seg hør og bør var mye fint folk og prominente gjester samlet i Trondheim i den anledning. Når kvelden gled mot natt skulle mange av de prominente gjester reise tilbake til hovedstaden med et ekstratog. Dette toget besto av to lokomotiv, én godsvogn, seks sovevogner og en konduktørvogn bakerst. Blant passasjerene var statsminister Otto Blehr, utenriksminister og Johan Ludwig Mowinckel.
Klokka 23.57 natt til 19. september kommer dagtoget fra Støren inn ot Trondheim. Det passerte Marienborg kryssingsspor, som ligger i nærheten av der Marienborg stasjon like ved St. Olav sykehus ligger i dag, uten å stoppe. Og kolliderer så med det store ekstratoget med prominente gjester som var på vei sørover ved Nidareid ved Ila, lengst vest i dagens Trondheim.
Seks personer omkom i ulykken. Telegrafdirektør Thomas Thomassen Heftye, arkitekt Erik Glosimodt som var Dovrebanen egen arkitekt, overingeniør for Dovrebanen Hans Gudbrand Hammer, direktør for Norges geografiske oppmåling, oberst Nils Johannes Sejersted, kaptein Thoralf Bjørnstad og major Nicolay C. Ræder. 12 ble skadet.
Tenk deg oppstandelsen og skandalen! Offisiell åpning av jernbanestrekningen, og så kommer toget med både statsminister og utenriksminister i en ulykke hvor seks av de prominente gjestene og samfunnstoppene på den tiden dør.
En rekke uheldige omstendigheter og misforståelser som inntraff samtidig var årsak til ulykken. Etter ulykken ble det gjort forbedringer i jernbanens sikkerhetsreglement og rutiner. Fire ansatte i jernbanen ble satt under tiltale, men i hovedsak frikjent.
De omkomnes etterlatte ble av Stortinget tilkjent en årlig tilleggspensjon fra statskassen på kr. 3000,- Noe som vil tilsvare 75.762,- kr i dag.
I dag har alt som kan krype og gå av lag, foreninger, politiske partier, interesseorganisasjoner og noen bedrifter vært med på Ringeriksdagen. Torget og gågatene var fulle av stands, det er hornmusikk og underholdning fra scenen og et herlig folkeliv. Ja til og med været var på vår side. Nydelig høstvær, selv om en del av oss måttet skrape is av bilvinduene i morges.
Jeg har kost meg på stand i mange timer. Fått litt kritikk for utspillet vårt om Ringeriksbanen, blitt skjelt ut som Putin-sympatisør og blitt gratulert med fine tall på den lokale meningsmålingen som ble publisert i går kveld. Jeg har snakket med folk som har gitt meg gode innspill når det gjelder eldreomsorgen i kommunen, snakket politikk på innpust og utpust, delt ut flyveblader og samlet underskrifter mot EØS-avtalen. En dag på stand inneholder så mangt, og jeg har virkelig kost meg og hatt det gøy. Noen ganger kanskje litt utrolig teit og barnslig moro. Som å pynte den fine, blåe jakka til ordføreren med litt rødt. En får ikke mer moro enn en lager selv.
Det var utrolig mange stand på torget. Jeg var litt rundt og tittet, men har ikke fått med meg mer enn en brøkdel. Bilder av folkelivet har jeg heller ikke tatt stort av. Det var liksom ikke derfor jeg var på torget i dag. Med en bunke flyveblader i hånda blir det dårlig med fotografering.
Men denne blide dama måtte jeg ta et bilde av. Hun har piggtråd rundt hodet, en sag i skuldra, en dolk i låret, en del småskader til rundt omkring på kroppen – og et viktig budskap:
Jeg synes hun fikk frem budskapet sitt på en god måte.
Som dere skjønner er det et stort spenn på standsene på Ringeriksdagen. Jeg tror alle vil finne noe av interesse. Vaffel-lukta sprer seg sikkert flere kvartaler, ja hvis du da ikke heller vil spise pølser fra Leiv Vidar som hadde stand og bød på smaksprøver, eller besøke voksenopplæringa for flyktninger som serverte ukrainske retter.
Ja, jeg bør kanskje og nevne at dette ikke er en dag med salgsboder, men mer for at organisasjoner og andre skal få vise frem hva de driver med – og at de eksisterer. Tror mange barn og ungdom tar en runde på diverse stand og supplerer lørdagsgodtet med alt fra gratis karameller hos SV, kjærligheter hos LO og epler fra Montessori-skolen, som var noen av godsakene jeg fikk med meg at ble delt ut. Vi hadde lite med godteri, men hadde gratis tannbørster til utdeling. Det var for å få fokus på at vi mener tennene er en del av kroppen og at tannbehandling burde være gratis, akkurat som behandling av resten av kroppen. At man kun betaler en egenandel opp til man eventuelt får frikort.
Klokka 15 er Ringeriksdagen slutt. Stands rives og vi stappet våre saker i en halvgammel Kia en av medlemmene eier. INP (Industri og næringspartiet) stappet sine saker inn i en kabriolet i partiets farger og med logo på førerdøra. Forskjells-Norge. Jeg skriver ikke dette fordi jeg er misunnelig, men fordi jeg bare tenker det er greit å påpeke at det er forskjell på hva forskjellige partier velger å bruke partikassa på.
Det har vært en fin dag, men 5 timer på stand på torget tar på en sliten kropp. I kveld har jeg ikke gjort stort annet enn restitusjon. Jeg kjenner at den siste uka har vært litt vel aktiv – men du hvor gøy jeg har hatt det.
Lokalavisa ringte meg dag. De hadde en glad-nyhet de ville at jeg skulle kommentere. De hadde nylig hatt en lokal meningsmåling og Rødt gikk frem fra 4,1 prosentpoeng ved valget i fjor til 6,6 prosentpoeng nå. Hva sier man til slikt? Annet enn Wow, så bra!!! Og ja, jeg ble virkelig glad. Det tyder på at vi gjør noe riktig. At politikken vår er synlig, og at vi når frem til velgerne med hva vi mener.
Når artikkelen kom på trykk, og jeg virkelig kunne sette meg ned og granske tallene og trekke konklusjoner ble jeg om mulig enda gladere. I kommunestyret i dag er vi det 7. største partiet. På denne meningsmålingen er vi det 4. største partiet, og har passert både SP, INP og SV. Det gleder.
Så i dag tar jeg litt Rødt i glasset, og gleder meg til stand på Ringeriksdagen i morgen.
(Bruker ikke så mye energi på å reflektere over at Frp på denne meningsmålingen er kommunens største parti. Man skal være mer opptatt av egne resultat enn alle andres har jeg hørt.)
