Enda en riking flytter……

Mine kamerater (vi på venstresida uttrykker oss slik om folk vi knapt har hilst på, men som tilhører samme parti som oss) Sofie Marhaug og Mimir Kristijansson har skrevet bok for en stund siden. Den heter Hjelp de drar til Sveits og handler om milliardærenes makt over Norge.
Jeg har ikke lest boka, men jeg vurderer sterkt å gjøre det. Spesielt nå som en annen kamerat. Allan planlegger å flytte til Sveits. (Denne gangen bruker jeg ordet kamerat om et menneske jeg ikke har møtt men som jeg likevel føler en kameratslig tilknytning til. uavhengig av politisk ståsted.)
Mulig Allan har misforstått den vennskapelige kappestriden vår litt. Det er bloggtoppen jeg ønsker å konkurrere om å nå først. Ikke Dufourspitze.

I likhet med Sofie og Mimir har også Allan vært på rikingsafari i Lugano. Om noen av de faktisk så noen av rikingene som har emigrert for å slippe å betale skatt vites ikke. Allan driver med litt name-dropping, men han er for diskret til å fortelle om han har sett Røkke og de andre han nevner, eller om han bare har hørt at de bor der.
Jeg vet heller ikke om Sofie og Mimir har sett noen rikinger på sin safari. Jeg har ikke lest boken, bare en bokanmeldelse skrevet av Jens og Gro Rugseth,  to av rikingene som har emigrert til Sveits. De har anmeldt boka på oppdrag fra E24 Norges største næringslivsavis. Det er vel ikke så overraskende at de ikke var så veldig positive til boka.

Jeg har verken milliarder av kroner eller planer om å flytte til Sveits. Trives bra her i Norge og betaler min skatt om muligens ikke med glede, så i det minste med forståelse for at det er min måte å bidra til at vi har den velferdsstaten jeg er så glad i og stolt av.

Jeg har forresten vært i Sveits to ganger. Begge ganger var lange mellomlandinger på vei til og fra den franske rivieraen. Vi hadde en påskeferie i Cannes i 2014. Så, jada, jeg har vandret blant rikinger jeg og.

Jeg synes Cannes høres flottere ut enn Lugano, men skattesystemet er sikkert ikke like forlokkende i Frankrike som i Sveits.
Det er jo ikke på grunn av vakre fjell med hus oppover åssidene og en idyllisk innsjø med palmer at rikingene emigrerer til Sveits. Nei det er jo for å kunne vinke farvel til den norske formueskatten, skatt på utbytte av aksjer og sånt. Altså unngå å gi noe tilbake til landet som har bidratt til at de ble så rike.
En ren ego-tripp spør du meg. (Men det er det svært sjelden noen av rikingene gjør.)

Jeg har faktisk en kamerat boende nede i Sveits. Ei som jeg har sett og snakket med. Venner på facebook er vi og. Hun flyttet til Sveits allerede på 1990-tallet, og jeg tror ikke det var på grunn av det gunstige skattesystemet. Vi gikk på radiografskolen sammen. De siste årene har vi sånn halvveis prøvd å få til et treff når hun er i Norge.

Når jeg leser innlegget til Allan om hans flytteplaner forstår jeg det som om prisnivået der nede i Lugano er litt høyt. Han skriver om havnepromenade med dyre kafeer. Det høres fristende ut med en kaffelatte ved en havnepromenade. Men siden Sveits ikke har noen kystlinje, men kun sånne båthavner som man har i innsjøer, så tror jeg en kaffe-latte kjøpt på Circle K på Vik og inntatt ved steinbordene på stranda ved båthavna nedenfor gjør samme nytten – og er langt billigere. Å bli ruinert hver gang jeg drikker kaffe-latte høres ikke fristende ut. Da er det faktisk bedre å betale pengene i skatt. Da går de til velferdsstaten og ikke bare rett i lomma på de som driver de kafeene ved strandpromenaden.
(Er man på venstresida så er man selvsagt kritisk til alle former for kapitalister. Enten det er rikinger som har flyttet til Sveits eller er sveitsiske kafe-eiere som har tjent seg rike på å selge kaffe-latte til de rikingene som har emigrert.)

Nei, jeg forblir nok boende her i Drømmehuset. Ingen planer om å flytte. Det er her på Ringerike jeg hører hjemme.

Ti små statsråder

Husker dere Agatha Christhis roman 10 små negerbarn? Jeg tror det er lov å bruke n-ordet når man skriver tittelen på en bok som er utgitt lenge før man ble krenket av boktitler. Nok om det boka handler om ti mennesker som samles på en isolert øy. Så blir én etter én myrdet etter mønster av en gammel barneregle. Til slutt er det bare en igjen, eller…?

Litt sånn tror jeg Jonas Gahr Støre føler det  At han skal bli den siste som er igjen, den eneste. For i regjeringen Støre forsvinner den ene statsråden etter den andre.

Mulig passer ikke boktittelen helt  Vi snakker ikke om ti statsråder. Vi er for lengst opp i 12 som har måtte forlate regjeringen, samt flere som har byttet departement av ulike grunner.

Høyresiden trenger ikke hovere. Regjeringen Solberg måtte skifte ut bare justisministeren hele 5 ganger, samt at det muligens var et par ministre til i andre departement som måtte gå.

Nå er det en ny minister som har vist dårlig dømmekraft og rolleforståelse som statsråd og departementssjef. Det var i det minste slik Støre ordla seg sist en statsråd klina med en ansatt i eget departementet.

At statsråd kan ha gjort ting som ikke gjør seg helt på statsråd-CV n kanskje mange år før man får tilbud om en statsrådspost har jeg en viss forståelse for. At regjeringsmedlemmer er vanlige mennesker som i likhet med andre har tatt gode og mindre gode valg i livet.
Et godt tips i så måte er å gi beskjed om dine feilskjær før du takker ja til statsrådsstillingen, og ikke minst lenge før pressen begynner å forhøre seg om fortiden din.

At statsråder velger å gjøre dumme ting mens de sitter i regjering har jeg derimot mindre forståelse for. Og det er akkurat her Oddmund Hoel tar full fart og hopper opp i gjørma med begge beina.
Man kliner ikke med folk i departementet når man er statsråd. Hvis man får varme følelser for hverandre, jeg kan ha forståelse for det, ja så kliner man fremdeles ikke ute midt blant hovedstadens utesteder.
Hvis slik offentlig klining har funnet sted, ja da forteller man departementsrådet og statsministeren om det før, og jeg presiserer før, Aftenposten eller andre medier begynner å undersøke ryktene nærmere.

Før Oddmund Hoel fikk stillingen som Forsknings- og høyere utdanningsminister måtte han gjennom ganske tøffe undersøkelser. Alt fra Mastergrad til aksjeportefølje ble antakelig nøye gransket. Regner med at han og fikk spørsmålet Har du gjort noe i din fortid som ikke tåler å bli slått opp på fremsiden av VG? Og bortsett fra litt medlemsjuks mens han var leder i Noregs Mållag bedyret han at han var den reneste engel.
Slik har han fremstått og, som litt nerdete og kjedelig. Rett mann på rett plass. Støre kunne puste lettet ut.

Men så ble det firmafest, eller egentlig bare noen kollegaer som gikk ut på byen etter middag på en forskningskonferanse. Så etter fire måneder i statsrådstolen blir han litt kjedelige fyren plutselig ikke så kjedelig lenger.
Da begynner han og ekspedisjonssjefen i en av departementets avdelinger å kline utenfor en bar. Og ja, det er ofte flere vitner til hva som skjer på og utenfor utesteder – og da er jo ikke veien lang til et tips til Aftenposten eller en annen avis.

Etterpå er alle enige om at det ikke burde skjedd og aldri kommer til å skje igjen. Dette er ikke greit sier ministeren.
Jeg er selvfølgelig enig med han i det, men burde ikke den tanken slått ned litt før? Før klininga i det hele tatt fant sted. Vi snakker om voksne mennesker her, og ikke ungdommer fulle av hormoner som lett lar seg rive med. Oddmund Hoel er 55 år gammel. Han burde klare å styre sine egne følelser når han mener å være i stand til å være  med å styre landet.

Jeg vet at det har vært en del statsrådskifter og skandaler i denne regjeringen, og at det kan være vanskelig å huske alle. Men hvis man sitter i den regjeringen eller er i en slik posisjon i en av regjeringspartiene at muligheten for en telefon fra Støre er til stede, burde ikke da slike skandaler være pensum? Sånn er ikke smart, liksom. Ta lærdom av andres feil. Det er jo hensikten med avviksmeldinger enten de foregår i bedrifters avvikssystem eller via oppslag i pressen. At folk skal lære noe av dem, mener jeg.

Det er under et år siden sommerfesten i et annet departement og partikollegaen til Hoel klinte med en ansatt I sitt departement. Sakene er rimelig sammenlignbare. Sånn rent bortsett fra at Gjelsvik gikk og bekjente sine synder til partileder og statsminister før pressen begynte å spørre. Hakket smartere med andre ord.

Hva er det forresten med Sp og klining, sex og sånt?
Hoel og Gjelsvik kliner med medarbeiderne i departementene de er statsråd for.
Odd Roger Enoksen sjekka opp skolejente på skoletur til Stortinget og har det med å ta turen innom damegarderober,
Ivar Vigdenes, Bjørn Arild Gram, Thomas Iver Hallem, Ola Borten Moe, Rune Hjulstad, Erlend Fuglum og Jostein Grande sender slibrige meldinger til Liv Signe Navasete når de er på guttetur og var det ikke noe med Trine Skei Grande og sex med en mindreårig i en kornåker på bryllupet til den før nevnte Ola Borten Moe?
Er det en del av partikulturen?

 

 

 

 

 

Sykehjemmet som forsvant

Bildet over tok jeg på fredag da jeg sliten og litt lei satt utenfor rådhuset.  Kommunestyret var over og jeg ventet på at Gamle Gubben Grå skulle komme å hente meg.

Det var utrolig godt å komme ut i frisk luft etter 7 timer møteviksomhet inne i rådhuset, så jeg led overhode ingen nød der jeg satt. Godt og å sortere litt tanker og evaluere egen innsats.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var helt fornøyd med den. Du vet litt sånn når du har tapt en sak som betyr mye for deg og du tenker at hvis jeg bare hadde….

To av representantene fra Arbeiderpartiet kommer ut av rådhuset og passerer meg og krakken. Kanskje leser han ene tankene mine, for han stopper opp og sier Du skal ikke være misfornøyd med egen innsats. Det innlegget ditt i dag var utrolig bra. Du har rett og alle fikk med seg hva du mente.
Hyggelig å høre, selvsagt. Og jeg var ikke misfornøyd med innlegget mitt. Jeg var i grunn veldig fornøyd med det innlegget. Jeg så at jeg fikk salen med meg. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på innlegget i etterkant.. Det var hvordan jeg rota bort muligheten det innlegget ga meg jeg var misfornøyd med.

Men la meg ta det hele fra begynnelsen.
Eller kanskje ikke helt fra begynnelsen da, men forklare selve saken litt bedre.

Saken het Strukturendringer i helse og omsorg. Det betyr på litt sånn folkelig norsk endringer på hvor man skal ha forskjellige helseinstitusjoner, i dette tilfelle nedleggelse av sykehjem, omlegging fra sykehjem til omsorgsboliger med og uten bemanning, bygging av omsorgsboliger osv…

Saken så kanskje uskyldig og grei ut. Ingen sykehjem skal legges ned her og nå, og saken, sto det i saksdokumentet, bygde på “Strukturutvalgets rapport”.

Mulig det var derfor saken var gått gjennom både Hovedutvalg og Fomannskap uten endringer eller debatt.
Ingen av de som hadde vært med i strukturutvalget utenom han som var leder for utvalget den gang det var i arbeid hadde så langt vært med å behandle de foreslåtte strukturendringene. Han var i mindretall i utvalget når det gjaldt fremtiden til noen av institusjonene ute i distriktene. I hans verden ønsker alle eldre som trenger å bo i sykehjem å bo så så sentralt som mulig. Ferdig snakka!

På ypperlig vis hadde han klart å få manøvrere slik at setningene jeg etter beste evne hadde forsøkt å få inn for å trygge sykehjemmene ute i distriktene i ettertid kunne strykes med et pennestrøk og likevel kunne det tolkes til å være i tråd med utvalgets innstilling. Dere vet bruk av ord som kan og bør i stedet for skal og må og lignende formuleringer.
Jeg var ikke fornøyd med egen innsats den gangen i 2021 da vi lagde rapporten. Jeg kunne nok ha arbeidet bedre med ordvalget den gang.
Til min unnskyldning var dette høsten 21 da det hektiske livet jeg elsket forsvant mellom fingrene mine. Jeg sluttet som radiograf, sluttet som tillitsvalgt, var på treningsleiren (arbeidsrettet rehabilitering).. Kort sagt det var kanskje andre ting som turnerte mer i hjernen min en ordlyden i en rapport om gamlehjem.

Nå skulle altså strukturendringer i helse- og omsorgssektoren  beskrevet i den to år gamle rapporten vedtas, og slik en arbeidsgruppe hadde tolket rapporten betød det att to sykehjem skulle legges ned. Ikke her og nå, men litt frem i tid mår det nye sykehjemmet vi skal bygge der Hønefoss Sykehjem (nedlagt) ligger nå blir ferdig. Etter planen er det i 2027.

Antakelig sent i 2027. Senterpartiet som i valgkampen sa at de var garantister for at ingen av disse sykehjemmene skulle legges ned har nå endret mening. Det står og i samarbeidsavtalen til de fire partiene som utgjør posisjonen i kommunestyret at ingen av disse sykehjemmene skal legges ned  denne kommunestyreperioden. Vel, så lenge ikke sykehjemmene konkret blir lagt ned før dagen etter valget i 2027 mener både SP og resten av posisjonen at de har sitt på det tørre. Selv om de vedtar den nedleggelsen allerede nå, kun et drøyt halvår siden valget.
Det er utrolig hva en varaordfører-stilling kan gjøre med en tidligere så prinsippfast opposisjonspolitiker.

Samme hva et enstemmig hovedutvalg så vel som formannskap hadde vedtatt måtte jeg gjøre et forsøk på å redde de to sykehjemmene. Jeg var sikker på at vi var i ferd med å gjøre noe som kommer til å koste oss dyrt om få år.
Vi har ikke flust av sykehjemsplasser i kommunen slik jeg ser det, og behovet er stadig økende.
Ja, det sykehjemmet vi bygger har flere plasser enn de to vi eventuelt legger ned. Men rapporten til strukturutvalget sier  at det holder ikke med det sykehjemmet vi planlegger nå. Vi trenger ett sykehjem til, i tillegg til de vi alt har. Det siste vi trenger er å legge ned noen av de sykehjemsplassene vi har.
Jeg har brukt relativt mye tid de siste to ukene på å tenke på hvordan jeg skal klare å synliggjøre den bekymringen jeg har for at vi er i ferd med å gjøre en stor feil vi kommer til å angre på. Og hvordan jeg skal få de andre til å stemme slik at vi redder de to sykehjemmene jeg mener vi så sårt trenger også i fremtiden.

Her kommer utdrag fra innlegget jeg holdt;
Ordfører, kommunestyre. Det er liksom slik slike innlegg skal begynne. I det minste med å adressere innlegget til Ordfører. Kommunestyret er visst ikke like nødvendig lenger har jeg hørt. Vel, denne gangen henvendte jeg meg i høyeste grad til kommunestyret. Ordføreren er han som i sin tis ledet strukturutvalget. Jeg vet godt hva han mener – og det var relativt likt konklusjonene i saksfremlegget. Det var ikke han jeg først og fremst snakket til.

Det er utrolig mye jeg gjerne skulle ha sagt i denne saken, ikke alt egner seg for denne talerstolen. Jeg tenkte at det å si helt konkret hva jeg mente om varaordførerens helomvending i standpunkt så fort han hadde fått stillingen som varaordfører ikke var så smart å utdype fra talerstolen. Heller ikke hvilke tanker jeg hadde om ordføreren og en del andre sentrale politikere i denne saken. Det er noe med ei noen ganger litt for frittalende ufiltrert kjerring og parlamentarisk språkbruk som ikke alltid går overens. For ikke å irritere noen for mye og heller få med meg folk var det kanskje best å hente frem parlamentarikeren i meg.

Så ba jeg forsamlingen ta opp det siste vedlegget til saken. Det er sjelden jeg eller andre representanter ber salen ta frem konkrete vedlegg. Vi forutsetter jo at alle har lest sakspapirer med samtlige vedlegg. I sidesynet så jeg at selv Kommunedirektøren lystret.
Det vedlegget jeg ønsket at folk skulle ha foran seg var den reviderte konklusjonen på arbeidet til strukturutvalget. Den vi fikk utsatt saken med i ett kommunestyremøte for så å ha et ekstra møte i utvalget for å få den så korrekt og i tråd med alle i utvalgets oppfatning. Merkelig i grunn at den ikke var innarbeidet i rapporten. Altså at kapittelet som vi brukte et møte på å skrive på nytt ikke var lagt inn i rapporten en bare var lagt ved som et vedlegg.
Ja jeg nevnte fra talerstolen at jeg fant det urovekkende.

Jeg ba de se på punkt 5. Der står det:
Nytt omsorgssenter med 96 institusjonsplasser og 32 omsorgsboliger klart senest 2029, bygges sentrumsnært og mulig trinnvis oppstart.

Så ba jeg de se på punkt 7. Der står det.
Inntil 112 nye heldøgns omsorgsplasser lokaliseres der det er hensiktsmessig/ kostnadseffektivt i forhold til bl.a. drift, tomtemuligheter osv

Jeg har alltid tenkt slik at de 96 institusjonsplassene som skal bygge sentrumsnært som er nevnt i punkt 5 er de som skal bygges på Hønefoss Sykehjem eller Vesterntunet om dere vil. Navnet er mindre viktig i denne sammenheng. Har tenkt litt vemodig at de 32 omsorgsboligene forsvant ett eller annet sted på veien men at de vel dukker opp ett eller annet sted etter hvert.

Men arbeidsgruppen som har vært nedsatt har tenkt litt annerledes. De sier at de 88 plassene på det planlagte Vesterntunet tilsvarer de 112 plassene i punkt 7.

Hvor er det da blitt av de 96 plassene i punkt 5?

Jo saksfremlegget sier at Sykehjem 2 vil bli vurdert i egen prosess og politiske saker. Dere finner den setningen helt nederst i avsnittet i saksfremlegget som er merket med Tyristrand.

Fakta er at Strukturutvalget som var bredt politisk sammensatt, arbeidet med dette i over ett år og ble utmerket ledet at Runar Johansen konkluderte med at vi trengte 96+112 nye institusjonsplasser i tillegg til de vi har i dag.
Det vil si totalt 208 flere plasser. Det vi nå er i ferd med å vedta er 88 plasser på Vesterntunet og så aner vi ikke hvor vi skal plassere de 120 andre personene som vi i vårt arbeid mente at kommer til å trenge en institusjonsplass. Vi er i ferd med å vedta en strukturendring som mangler 120 sykehjemsplasser.

Ved å leke med tall og sette dekningsgraden ned kan man få dette til å se pent ut på papiret.
Veldig ofte er det forskjell på teori og praksis.
Helsa til befolkningen og omsorgsbehovet vårt kan vi ikke vedta i denne sal.
Vi har et sørge for ansvar for å gi gode og trygge tjenester til våre innbyggere samme hva som vises i et exell ark.

I saksfremlegget står det at Fra 2019 til 2024 har andel innbyggere 80 år + som er på institusjon gått ned fra 9,2% til 7,3%. Dette samsvarer med utviklingen for hele landet og bekrefter at eldre i dag har bedre helse enn tidligere.
Jeg er enig i at trenden med at en lavere andel av innbyggere på 80 år og over er på institusjon stemmer sånn sett landet under ett. Om det kommer av at behovet har blitt mindre i befolkningen eller at endringen kommer av økonomiske prioriteringer i kommunene skal jeg ikke reflektere over her. Men saksfremlegget kan mislede noen til å tro at det er det å ha en dekningsgrad på 7.3% som er trenden. Det tror jeg dessverre ikke medfører riktighet.

Om SSB sine tall legges til grunn gir det en dekningsgrad for befolkningen 80 år og eldre på 16,3 %. Disse tallene er basert på tallgrunnlag fra 31.12.2021. Det viser at dekningsgraden i Norge var over dobbelt så høy som dekningsgraden nå er på Ringerike
Folkehelseprofilen som vi nettopp tok til orientering tilsier ikke at vi er dobbelt så friske her på Ringerike enn i landet for øvrig. Heller tvert i mot. Ikke er vi yngre heller.

De som kommer til å trenge sykehjemsplasser i fremtiden er nok eldre enn de som trenger det i dag. Vi holder oss spreke opp i høyere alder. Åttiåringer er kanskje like spreke som 70 åringer var før få år siden.
Men om vi lever til vi blir 85 eller 95 vil de fleste av oss trenge omsorg og pleie i de siste årene av livene våre. Så selv om gjennomsnittsalderen ved våre institusjoner nok kommer til å øke så vil behovet være like stort eller større fordi stadig flere når høy alder.
Så når vi skal vedta en strukturplan må vi ha en plan for alle de sykehjemsplassene vi trenger i fremtiden – eller i det minste alle sykehjemmene vi trenger.

Rødts forslag til vedtak:
Kommunestyret ber kommunedirektøren følge opp tidligere vedtak fra arbeidet til strukturutvalget, og komme tilbake med en plan hvor også sykehjem 2 er innarbeidet før strukturendringer kan vedtas.

Arbeiderpartiets gruppeleder gikk på talerstolen og sa at det var helt uproblematisk å støtte Rødt sitt forslag.  Bra!!! Jeg fikk og litt positive signaler og tommel opp fra andre i salen. Jeg var fornøyd. Jeg hadde klart å få med meg noen. Hvor mange ville være spennende å se. Ville forslaget mitt få flertall?
Mye kunne tyde på det. Det var rein folkevandring av Høyre-representanter som måtte ta turen på talerstolen for å argumentere mot innlegget mitt.
Man hadde selvsagt ikke glemt det andre sykehjemmet. Det skulle bygges når (og hvis) vi får råd. Vel siden vi ikke har alt for mye penger og sykehjemmet vi planlegger nå har en prislapp på en milliard (Ja, jeg vet vi vil få igjen halvparten av den summen)  tror jeg det er lenge til vi får råd til å bygge sykehjem nummer to. Kanskje det er greit å ha de to sykehjemmene vi har i dag til vi liksom er sikre på at det kommer.

‘De argumenterte og for den dekningsgraden. At den ikke var så liten som den så ut i saksfremlegget, selv om det selvsagt ikke var feil. Den argumentasjonen skjønte jeg ingenting av, det tviler jeg på at noen andre gjorde heller. Ikke en gang hun som sto på talerstolen og fossrodde.

Vel. Jeg har regnet på tallene i ettertid. Brukt SSB sin regnemåte for å sammenligne like tall. Ikke sammenligne epler mot pærer. Jeg ar belegg for tallargumentasjonen min. Vi ligger omtrent på halve dekningsgraden som landet sett under ett.

Det lå altså i korta at jeg kunne få en av mine og Rødts Ringerikes største politiske seire i en sak på lenge.

Ordføreren hadde forstått det slik at Rødt ønsket forslaget sitt som et nytt punkt under det forslaget som lå til vedtak.
Og det var her jeg trådde feil.
Jeg burde selvsagt sagt ja til det.  Da hadde de to punktene snakket litt i mot hverandre. Sykehjem 2 ville komme inn i planen, men de to sykehjemmene som er planlagt nedlagt ville ikke vært trygget.
Så jeg sa at forslgene til vedtak måtte settes opp mot hverandre, selv om jeg så at folk i salen ristet på hodet og forsøkte å få meg til å ta til fornuft.
Ordføreren var kjapp til å gå til avstemning – og vips så var støtten fra Arbeiderpartiet så vel som en del andre representanter i salen borte. Vi fikk kun støtte av SV og Veller MDG (Litt usikker på hvem av de.)

Derfor var jeg litt lei og misfornøyd på den krakken utenfor rådhuset etter endt møte.
Og ja, jeg snakket oppgitt på inn og utpust til Gamle Gubben Grå da jeg kom inn i bilen – og mesteparten av resten av kvelden.
Men etter en natts søvn har jeg kommet til at innsatsen holdt likevel.
Jeg fikk synliggjort at vi ikke har noen konkrete planer for 120 sykehjemsplasser som vi kommer til å ha behov for,
Ingen sykehjem er så langt konkret lagt ned. Det er en plan å gå videre med. De skal jo ikke legges ned før etter neste valg.

Kampen for å beholde de sykehjemmene fortsetter. Jeg har ikke gitt meg, jeg har allerede planer for neste trekk.

Alt var så mye bedre før i tida…..

Vi som har levd en stund har det med å idyllisere tidligere tider. Ja, ikke slike eldgamle tider da. Mer sånn da jeg var ung..  Du vet da Einar Gerhardsen var statsminister, politikere var rettskafne menn (og noen få kvinner) og politiske skandaler var noe som kun skjedde i andre land. Som Nixon og Watergate.
Slikt drev vi ikke med her hjemme. (Eller hvis det var noen politiske skandaler ble de dysset ned og holdt hemmelig i Det Norske Arbeiderpartiets indre krets.)

Da Einar Gerhardsen var statsminister..
Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg var ikke født da Einar Gerhardsen var statsminister. Da jeg ble født i 1966 var det Per Borten som var statsminister og Arbeiderpartiet satt ikke en gang i regjering. Ikke var jeg så veldig interessert i politikk heller de første åra. Den interessen ble først vakt da jeg kom på ungdomsskolen og Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch entret senen, unnskyld jeg mener TV-duellene.

Politikk var som sagt kanskje ikke det jeg var mest opptatt av på 60-tallet. Jeg var 3 år og 4 måneder da det ble 1970. Like fult så skal dette innlegget handle om Per Borten sin regjering.  Det var en borgerlig koalisjonsregjering bestående av SP, H, V og KrF.

I innlegget Pengegaloppen var jeg innom temaet Frontfagsmodellen.  Den var det Per Borten som hadde æren for å få ha fått i stand. Da jeg arbeidet med det innlegget måtte jeg sjekke om SP hadde hatt noen statsminister etter Per Borten, (det hadde de ikke), og da kom jeg over en historie jeg fikk lyst til å dykke litt mer ned i.
Jeg vet at en del av leserne mine er interessert i historie, andre i politikk og andre igjen i skandaler. Her får dere alle tre ingrediensene på en gang. Rene Kinder-egget!

Per Borten var altså Statsminister da jeg ble født en augustdag i 1966. Det hadde han blitt etter valget høsten før, og det forble han også etter valget i 69 og helt frem til mars 1971.  Den oppvakte leser begynner antakelig  nå å fatte litt interesse  Mars 71. Vi skifter ikke regjering eller statsminister i mars med mindre det er noe spesielt. Og ja, i og med at vi skiftet både statsminister og regjering i mars 1971 var det selvsagt en grunn til det .

Oslo 19720926.
Avisene dagen etter folkeavstemningen om norsk medlemskap i EEC / EF . Arbeiderbladet og Morgenavisen har begge oppslag om både ja- og nei-seier, og måtte forandre førstesidene etter hvert som valgresultatene svingte.
Foto NTB / SCANPIX

Folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF (nåværende EU) var i 1972, men likevel så var EF-striden årsaken til at regjeringen Borten måtte gå i mars 1971.  Borten regjeringen måtte gå som følge av lekkasjesaken og «interne motsetninger i synet på Norges forhold til De europeiske fellesskap (EF).

At det var indre motsetninger når det gjaldt EF i en regjering bestående av SP, H, Krf og Venstre er ikke overraskende. Det var mer det med lekkasjesaken som vakte min interesse.

Senterpartiet var på midten av 1960-tallet ennå ikke blitt et entydig «nei»-parti i EF-saken, og Borten uttalte selv at han hadde et «moderat» syn på spørsmålet om norsk medlemskap. Sentrale Senterparti-folk som Jon Leirfall og Hans Borgen hadde lenge kjempet internt i Senterpartiet for en uforsonlig nei-linje, og på andre halvdel av 1960-tallet hadde de fått flertallet i partiet og stortingsgruppen med seg.
Høyre og mesteparten av Venstre var imidlertid sterke EF-tilhengere.
Dette satte statsminister Borten i en vanskelig posisjon, og han ble nødt til å være bevisst vag når han uttalte seg offentlig. Den vanskelige balansegangen i EF-spørsmålet førte til at han fikk mye kritikk i den borgerlige pressen for å være utydelig og halvhjertet i Europa-politikken.

EF-motstanden i Senterpartiet bare vokste, og da sterke krefter i partiet vurderte å avvise hele søknaden om EF-medlemskap alt før forhandlingene var startet truet det hele regjeringssamarbeidets eksistens.
På tross av at Borten selv var blitt EF-skeptiker med årene fikk han Senterpartiet med på et kompromiss. Partiet gikk med på å gå inn i forhandlinger med EF med det forbehold at Norge skulle få føre en nasjonal jordbrukspolitikk.

Da forhandlingene med EF startet ved årsskiftet 1969/1970, hadde Borten fått store problemer med den retningen det europeiske samarbeidet tok. Borten gikk fra å bare være EF-skeptiker til å bli fullstendig EF-motstander. Dette førte Borten inn i en personlig konflikt, da han ble dradd mellom lojalitet til partiet og lojalitet til regjeringskoalisjonen.

Ting ble ikke lettere av at utenriksminister John Lyng fra Høyre drev EF-kamp fra Utenriksdepartementet uten å ha klarert dette med resten av regjeringen.
Det er ikke bare Støre som har hatt problemer med å holde styr på statsrådene sine.

Nå tror jeg ikke Johan (John) Daniel Fürstenberg Lyng var den enkleste å styre. Han var nok både egenrådig og hadde stor anseelse innad i Høyre så vel som i samfunnet for øvrig. Under andre verdenskrig arbeidet han først ved det såkalte Rettskontoret, en norsk etterretningsorganisasjon, ved den norske legasjonen i Stockholm før han i 1944 var han ved Justisdepartementet til den norske eksilregjeringen i London.
Fra 1945 til 1947 var John Lyng statsadvokat i landssviksaker, og han gjorde seg spesielt bemerket som aktor i den store Rinnan-saken.
Da Einar Gerhardsens tredje regjering gikk av på grunn av Kings Bay-saken i 1963, var Lyng den naturlige statsministeren i den borgerlige koalisjonsregjering, John Lyngs regjering, som satt fra 28. august til 25. september 1963.

Samtidig klarte Kåre Willoch og Helge Seip ikke å skjule sin irritasjon over EF-standpunktet til statsministeren og kom med sviende og giftige offentlige bemerkninger rettet mot Borten. Er det noe Willoch alltid har vært god på så er det de gode bemerkningene som slår igjennom i offentligheten.

Den betente striden rundt europapolitikken gjorde at mange EF-vennlige statsråder valgte å forlate regjeringen. I april 1970 varslet utenriksminister Lyng at han trakk seg, og senere gikk også Willoch og Seip ut av regjeringen. Da også Bjarne Lyngstad og Elisabeth Schweigaard Selmer valgte å trekke seg, og Otto Grieg Tidemand forlot Forsvarsdepartementet for å overta som ny handels- og skipsfartsminister etter Willoch, så var hele seks departementer berørt av statsrådskiftene.

Høyre-toppene hatt en baktanke ved å trekke seg, siden utskiftningene førte til en bred debatt i pressen og i politiske kretser også om statsministerposten og resten av regjeringssammensetningen. Slik håpet de å erstatte Borten med en mer europavennlig statsminister.

OSLO 19710329 Politiker Trygve Bratteli, Ap foran Stortinget.
Foto: Hordnes / NTB / Scanpix

Akkurat der ble de bønnhørte. Da det var Trygve Bratteli som overtok etter Borten, men vi er ikke der riktig ennå.

Som regjeringssjef ville det vært naturlig at han ledet arbeidet med å sette sammen regjeringen, men Borten ble i liten grad involvert i dette arbeidet. Statsrådsposisjonene ble fordelt av de andre regjeringpartienes partiledelser etter hvilket parti som hadde statsrådsposten.  Borten fikk vite om arbeidet igjennom pressen og rykter.

Senterparti-pressen begynte å bli kritisk til egen statsminister, og det ble hintet om at han burde sette hardt mot hardt og true regjeringspartnerne med å trekke seg dersom han ikke ble mer involvert i oppsettet av regjeringen. Dette var nøyaktig hva Lyng hadde forsøkt å fremprovosere, men Borten skal ha gjennomskuet det politiske spillet. Han var redd for at han selv og Senterpartiet skulle få skylden for sammenbruddet i den borgerlige regjeringen og valgte derfor å være bevisst tilskuerrollen.

Regjeringsslitasjen gikk over i full regjeringskrise i mars 1971. Den utløsende årsaken var en artikkel av Per Vassbotn i Dagbladet, der det ble referert til en samtale Brussel-ambassadør Jahn Halvorsen hadde hatt med Jean-François Deniau i Europakommisjonen.
Det var ikke oppgitt hvem som var Vassbotns kilde, men på ryktebørsen fikk snart statsminister Borten skylden. Borten hadde fire dager tidligere vist et fortrolig notat om saken til Arne Haugestad, daværende leder av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. (Nåværende Nei til EU.)

De som har sett Makta husker muligens navnet Per Vassbotn. Vassbotn ble senere statssekretær (Ap) ved Statsministerens kontor i Odvar Nordlis regjering fra 1980 til 1981.
Vassbotn er nok stolt av sin medvirkning til at Borten regjeringen måtte gå, for han har gitt ut to bøker om temaet. Lekkasje og forlis : om regjeringen Bortens fall som kom i 1971 og  Da Borten falt : gjensyn med regjeringens lekkasje og forlis 1971 som kom ut i 1986.

Haugestad var imidlertid ikke Dagbladets kilde, og det viste seg senere at kilden hadde vært presseråd Ole N. Hoemsnes.
Denne måten å informere pressen på var langt fra uvanlig, og normalt ingen grunn et regjeringsskifte. Den generelle misnøye mot Bortens standpunkter i EF-saken og regjeringspartnere som helst ville se ham gå, gjorde at saken likevel eksploderte.

Etter de første dagene med regjeringskrise var Borten ikke innstilt på å gå av. Han hadde full støtte for å fortsette både i SPs stortingsgruppe så veø som sentralstyre.
Etter gruppemøtene la koalisjonenes felleparlamentariske leder Helge Seip frem en erklæring på vegne av de tre andre regjeringspartiene under et krisemøte i regjeringen. Her bad de Borten gå av «så snart som mulig». Det politiske samarbeidsklimaet på borgerlig side var nå blitt så dårlig at de fire partiene ikke kunne sitte i regjering lenger. Med EF-saken hengende over en eventuell borgerlig etterfølger ble det til at Bortens avgang markerte det endelige bruddet på det borgerlige regjeringssamarbeidet.

Borten overlot statsministerkontoret til Arbeiderpartiets Trygve Bratteli den 17. mars 1971. I den forbindelse sa han: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.»

Sånn sett på saken i ettertid er det ganske tydelig at det har foregått masse politisk spill, og intriger i bakgrunnen. Noen har trukket i tråder både her og både der. Noen har gjort sitt til at staurene begynner å sprike og ønsket at spriket skal bli større, børa tyngre og til slutt uhåndterlig. Gjengen fra Høyre hadde nok sine interesser, men det som er spennende er vel hvor stor innflytelse Arbeiderpartiet hadde på denne utviklingen? Vassbotn ble senere statssekretær i AP.

Samme hvem som dro i hvilke tråder, sånt politisk spill er noe av det jeg liker minst med politikken. De som drar i tråder i det skjulte og kanskje ofte har mer makt enn det de er tillagt i de rollene de har.
Jeg tror at det der politiske spillet og intrigemakeriet var noe mindre på 60- og 70-tallet. Kanskje heller tvert i mot.

Mexico, narko og avokado

 

I innlegget Guacamole, negler og kjerringtanker. på fredag sutrer jeg i kjent stil over at guacamole ikke er det mest spennende å reflektere over. Da får jeg følgende kommentar fra Verdande:

Ut av matboksen med deg, Brit 😉. Mexico er gode på minst to ting: guacamole og narko. Narkokartellene har overtatt mange plantasjer og eliminert eierne, eller kontrollerer dem i form av beskyttelsespenger. Selvfølgelig fordi det ligger så mye penger i eksporten.

Avocado er i tillegg miljøversting. Trenger enorme mengder vann og kjemikalier, må fraktes over lange avstander, i tillegg til avskoging for å bygge nye plantasjer.

Også kan man jo velge å lage ertemole i stedet 😊

Det var en så god kommentar at den ga meg inspirasjon til et innlegg. Takk, Verdande!

Nordmenn er i Europatoppen når det gjelder konsum av avokado. I Norge ble det i 2010 importert ca. 5.100 tonn avokado. I 2019 var tallet steget til nær 14 000 tonn, 170 prosent økning.

Avokado har gått fra sjelden og luksuriøs, til superfood. Høyt innhold av vitaminer og sunt fett beskytter mot diabetes og hjertesykdom. Den er trendy  og populær blant vegetarianere og veganere.

Norge importerer mest avocado fra Peru og Chile, med Mexico på tredjeplass.

Verdens avokado-hovedstad, Uruapan i Mexico står for 40 % av verdens produksjon av avocado. I 2018 eksporterte de avokado for 2.7 milliarder dollar – bare til USA. Byen ligger på 1.840 meters høyde Den vulkanske jorda og det fuktige klimaet gir unike groforhold. Uruapan betyr «stedet med evig dannelse og fruktbarhet av blomsterknopper».

Avokadotrærne i Uruapan kan høstes flere ganger i året, og et godt tre kan alene gi 600 kilo avling.

Det gikk fint lenge, men så kom det menn med pistoler og tvang bøndene til å betale beskyttelsespenger. Narkokartellene hadde funnet ut at det var gode penger å tjene på avocadoeksport. To store narko-karteller kjemper nå om herredømme over avokado-produksjonen, og de enorme inntektene det gir.  Nå er den fredelige byen Uruapan blitt en av Mexicos farligste byer, med flere hundre drap i året. Narkobandene kontrollerer alt, de som protesterer blir eliminert.

Mexico har vært terrorisert av de brutale kartellene i årevis, og det var i Uruapan narkokrigen i Mexico startet i 2006. Minst 250.000 mennesker er drept og flere titalls tusen er kidnappet eller forsvunnet siden den gang. Nå sloss ikke lenger de  mektige kartellene bare om kontroll over narkohandelen. Nå kriger de med de samme metodene om den svært lukrative avokadoindustrien også.  Vi snakker om halshogging, kidnappinger og henging fra bruer som noen av virkemidlene.

Fortsatt lyst på avocado? Jeg er litt i tvil selv om det egentlig står nettopp avocadosalat på menyen i Drømmehuset I dag. Skal i det minste sjekke hvor avocadoene jeg kjøper kommer fra. Men vet jeg egentlig at det står bedre til i Peru og Chile?

Avokado fra Peru, sto det på skiltet. Med liten skrift på pakningen sto det derimot at frukten var fra Israel.

Dette meldte  VG i november. Jeg har ikke noe mer lyst til å støtte Israels avocadoproduksjon.

Jeg tror avocado som miljøversting og ertemole  må komme i et senere blogginnlegg. Jeg kan ikke overlate til Gamle Gubben Grå å kjøpe avocado til dagens middag og må være med på butikken nå.  Ikke visste jeg at guacamole og avocado kunne være så interessant.

 

En veldig bra lørdag….

God morgen folkens. Dette ser ut til å bli en bra dag.  Sola skinner fra lettskyet himmel. Jeg sitter på et hotellrom med vinduet oppe og hører trikkestøy og sirener utenfor. Snart skal jeg rusle ned å få meg en hotell-frokost, men først starte dagen litt langsomt her på rommet.

Dagen ligger blank foran meg og jeg skal fylle den med lystbetonte ting som gir meg energi. En hel dag hvor jeg bare får nye impulser uten at det forventes at jeg skal bidra.

Rødt har politisk “festival”. En mengde foredrag og paneldebatter man kan velge og vrake i, og god tid til litt politisk preik mellom slagene. Dette blir bra!

Jeg har tenkt å starte dagen med foredraget Tid for tall: Rente-spesial.
Økte renter spiser opp stadig mer av folk månedsbudsjett. Vi spør: Hvem vinner og taper på økte renter? Hvorfor
krangler LO og Norges Bank om renta? Hva bør avgjøre om renta skal opp eller ned?
Et interessant tema, og her har jeg nok noe å lære.

Etter den bolken har jeg avtalt å møte Datteren. Må jo det når jeg er i Hovedstaden. Så da tar jeg meg en pause fra foredrag og politikk.

Etter et par timer sammen med Datteren er jeg litt usikker på hva jeg velger. Enten:
Streik! Og hvordan multinasjonale selskap torpederer den norske modellen.
Hvordan vinne en streik mot verdens rikeste mann? Jørn Eggum innleder om kampen mot Tesla, og vi diskuterer veien videre for fagbevegelsen i møte med multinasjonale
selskaper og fagforeningsknusere.
Eller;
En boligpolitikk for folk, ikke for bolighaier.  
Samtale om boligpolitikk med Tobias Drevland Lund, Anne Rita Andal fra Leieboerforeningen m.fl.  
Foredragene går parallelt så jeg får ikke med meg begge.

Jeg har jo arbeidet mange år som tillitsvalgt og har fagforeningsarbeid som en del av om ikke livsstilen lenger så i det minste er interessen stadig sterk. Så det foredraget om streik tirrer min nysgjerrighet. Jørn Eggum er leder av Fellesforbundet og en av de mektigste i norsk fagbevegelse. Som kjent for mange er ikke Tesla Norge så veldig interessert i at folk skal organisere seg.

Boligpolitikk er brennaktuelt. Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet. Flere og flere må leie i stedet for eie bolig. Det er det noen som tjener fett på. Og med skyhøye leieutgifter får man heller ikke spart seg opp egenkapital til å komme inn på boligmarkedet. En ond spiral for de som er unge i dag. Interessant og aktuelt tema.

Jobbe mindre og leve mer?  er et foredrag jeg og har lyst til å få med meg. Skiftende regjeringer mener vi må jobbe mer. Hva om sannheten er at vi kan jobbe mindre? Foredrag med Hege Hellvik og paneldebatt om arbeidstid, velferdsstat og arbeidslinja. Interessant tema. Hege Hellvik er en samfunnsgeograf (?) om å jobbe mindre og leve mer.

Samfunnsgeografi er en gren av geografifaget som studerer forholdet mellom mennesker, sosiale systemer og fysiske strukturer, og hvordan sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske betingelser og prosesser virker inn på menneskers handlinger, hvis det var flere enn meg som lurte.

Litt usikker på hvor lenge jeg blir i Oslo og når jeg føler nok er nok og setter kursen hjemover. Men har og lyst til å få med meg Mimir Kristianson og Sofie Marhaugs foredrag som de har kalt Hjelp, vi skal til Sveits. De to har jo gitt ut bok om flyttebølgen til Sveits som skjøt fart høsten 2022, Om de stakkars rikingene og om Sveits so har blitt de rikes lekeplass.
Jeg tror den sekvensen kan være bra. Så vi får se hvordan kroppen fungerer og om jeg får med meg denne.

Men nå; Hotellfrokost! 

Nesten direkte fra Rødt sitt landsmøte…..

I ettermiddag og kveld har jeg vært på Rødt sitt ekstraordinære landsmøte. Siden det finnes så mange myter om Rødt, at vi er farlige kommunister og at Norge ville blitt en tro kopi av Venezuela hvis vi fikk bestemme osv, osv, tenkte jeg at jeg skulle ta dere med på landsmøte. Inn i landsmøtesalen. Kanskje er vi ikke så farlige som det enkelte av våre politiske motstandere liker å innbille folk.

Joa, vi vil ha et fritt Palestina, gratis tannhelse og en rettferdig miljøpolitikk. Vi ønsker å forsvare folkestyre og ønsker selvsagt at folk skal få penger, makt og fremtidstro. M, også en er det egentlig så radikalt og skremmende? Er det ikke mange som kan nikke å være enig med flere av de ønskene?
Jeg synes det er mer skremmende med krefter som arbeider for å avvikle folkestyre og ta fra folk fremtidstroa.

Landsmøte startet med fungerende leder Marie Sneve Martiniussen sin landsmøtetale. Den hadde jeg sett frem til og var for meg dagens høydepunkt. Marie er en flink taler og en god retoriker. Hun hadde en mengde gode poeng, også noen som fikk meg til å bli litt tankefull.

Sånne landsmøtetaler har gjerne litt historie i seg. Marie snakket om stemmeretten i Norge. At i 1814 da vi laget grunnloven så var det bare overklassen, embedsmennene som hadde stemmerett.  Så ble det gradvis stemmerett for alle. Kvinner først i 1913. Men selv etter at kvinnene fikk stemmerett for 111 år siden, da mine to bestemødre var 9 år hadde ikke alle stemmerett. Sånne som meg, mennesker som får fattigunderstøttelse (dagens trygdeordninger fra NAV, som AAP) fikk endelig stemmerett.
Det var et tankekors for meg at de som av forskjellige grunner trengte hjelp for å klare seg i samfunnet også ble fratatt stemmeretten.

Marie hadde flere gode poeng. Selvsagt må det sparkes litt til politiske motstandere som Sylvi Listhaug.

– Du rakker ned på alle andre, men husker du sist dere satt i regjering? Da måtte du trekke deg som statsråd etter et mistillitsforslag fra Rødt, fordi du hadde lagt deg ut med stortingsflertallet. Forhåpentlig lærte du litt av en lekse om at det går en grense og at regjeringen er underlagt folkevalgt kontroll. Maktpolitikere slipper ikke unna med hva som helst.

Marie sa videre at det som står igjen etter Frps tid i regjering er «verre enn som så»:

– Dere administrerte den usosiale pensjonsreformen. Dere prioriterte dem som var velstående og mektige fra før over folk flest. Og dere styrte kraftpolitikken i hele deres regjeringstid. Med fire energiministre. Listhaug var selv blant dem.

– Dere innførte EUs tredje energimarkedspakke, førte Norge inn i EUs energibyrå ACER og sto på TV og løy så det rant om at strømprisene ikke skulle øke og Norge ikke skulle miste kontroll over kraften.

– Når det er snakk om å føre folk bak lyset – er Frp mestere i faget. Acer-prinsessen Sylvi Listhaug må holdes langt unna kontroll over norsk kraft.

Ja det ble jubel og applaus i salen etter den sekvensen. Det ble  i grunn mye jubel og applaus. Marie Sneve Martiniussen er en populær leder, og i kveld valgte landsmøte henne enstemmig til leder ved akklamasjon.

Vi kommer til valgene, men først måtte vi vedta alle sånne formelle ting som hører et landsmøte til.  Dere vet velge ordstyrer, fullmaktskomite, folk til å skrive under protokollen etter møtet og forretningsorden. Egentlig rent rutinesaker som bare blir applaudert gjennom.
Det kom et par endringsforslag til forretningsorden. Som dere ser på bildet over var en av de at man skulle åpne for benkeforslag på kandidater til de valgene man skulle ta. I forkant av landsmøtet var det sendt ut beskjed om at forslag fremmet etter fristen ikke ville bli godkjent. Begrunnelsen er selvsagt at man skal ha mulighet til å vite hvem som stiller til valg før an kommer på landsmøtet og derved mulighet for å diskutere kandidatene i lokallagene.
Jeg har forståelse for begrunnelsen, samtidig er det noe udemokratisk å ikke åpne for muligheten for benkefosralg.
Så jeg stemte for forslaget fremmet av Rødt Hemnes, og det fikk og flertall.
Ikke det at det ble fremmet noen benkeforslag under valgene senere på kvelden, det var prinsippet som var viktig.

Så var det tid for valg.
Marie Sneve Martiniussen ble enstemmig valgt som ny leder uten motkandidater,
Siden Marie har vært nestleder måtte vi velge ny nestleder. Her var det to kandidater Sofie Marhaug og Ravn Villtokt.
Det skulle og foreta noen suppleringsvalg til landsstyre, litt komplisert å oppgi alle og kandidatene. Ikke tror jeg det har så interesse for de fleste av leserne mine heller.

Så nestledervalget var vel det mest spennende valget i dag for den jevne landsmøtedeltaker.
Det førte ikke til at det ikke ble debatt og et renn av folk som tegnet seg for innlegg. Man skulle jo fremme sine kandidater, sakke pent med den man holdt med og så var det noen som bare måtte ta ordet fordi de er på et landsmøte uten at de egentlig sa noe som hadde med de valgene vi debatterte  å gjøre.

Etter halvannen times debatt ble Sofie Marhaug valgt som ny nestleder. Et godt valg, Sofie Marhaug er en utrolig flink politiker. Et kraftverk i seg selv ble det sagt. (Hun er kraftpolitikeren vår på stortinget og sitter i energikommiteen.)

Den formelle delen av møtet ble avsluttet med blomster til ny leder og nestleder før det ble sang.
Først bursdagssang for vår nye nestleder Sofie Marhaug som fylte 34 år i dag og så avsluttet vi med Internasjonalen slik vi alltid gjør.

Høres det skummelt ut at vi synger Internasjonalen? «Internasjonalen» er en av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen, og blir sunget verden over. Den franske originalteksten, L’Internationale, ble skrevet av franskmannen Eugene Pottier i 1871. Opprinnelig ble den skrevet til melodien av La Marseillaise. Melodien som er brukt i dag ble skrevet av Pierre Degeyter i 1888.
Jeg kan berolige engstelige sjeler med at vi kun synger det første verset og refrenget. Vi synger verken om å slå med hammer, om at vi blir tynget ned av skatter eller at vi maner til å legge våpnene ned og ikke krige.

Bjørnar Moxnes ble takket av etter å ha vært partileder i 12 år. Rødt har mye å takke den mannen for. Det har vært middag, gryterett med potetmos, salat og brød og ut over kvelden har det vært konsert og sosialt samvær.

Jeg gikk på hotellrommet litt før klokka 21. Godt å få strekt ryggen og slappet litt av.
I morgen fortsetter det med Åpne Rødt dager som det kalles. Da er det foredrag og debatter hele helga. Jeg blir med på “festivalen” i morgen. får med meg noen foredrag før jeg setter kursen hjemover i morgen ettermiddag/kveld.

Listhaug og fluepapir.

Nav er blitt et fluepapir der mange folk sitter fast og ikke kommer videre. Uttalelsen slang Sylvi Listhaug ut av seg her om dagen. Mange som står utenfor arbeidslivet følte seg tråkket på nok en gang. Fluer! Er det slik myndighetene, politikerne, de som bestemmer ser på syke mennesker? 

Jeg skjønner at mange syke reagerer på å bli sammenlignet med skadedyr. Men hvem har ansvaret for at fluene blir sittende fast i limet på fluepapiret? Fluene som bare lever livet sitt slik Vår Herre har skapt dem, eller den som er ansvarlig for at fluepapiret henger der og dingler?

Jeg synes det blir litt feil når Listhaug retter pekefingeren mot fluene, mot de som har søkt mot fluepapiret  blitt lokket mot det. Ville det ikke være mer naturlig å rette fingeren mot fluepapiret? Eller kanskje ikke selve fluepapiret. Det henger der noen har hengt det og gjør etter beste evne det det er konstruert for. Sørge for at fluer lokkes til de slik at man kan bli kvitt flueproblemet, skadedyrene, de uvirksomme, unyttige, ubrukelige, de syke og uføre.
Det er vel ingen som tror at hensikten  med fluepapiret å hjelpe fluene?

De som konstruerte fluepapiret, altså iverksatte NAV-reformen som var en sammenslåing av den tidligere Trygdeetaten, Aetat og den kommunale sosialtjenesten, må jo ta sitt ansvar for at folk blir hengende fast i et NAV-system som ikke virker etter hensikten. Det er politikerne som vedtok reformen og satte i gang mot råd fra sitt eget nedsatte ekspertutvalg.
Blir det ikke litt feil å gi fluene skylda for at noe politikerne har konstruert ikke virker etter hensikten?

Til neste år er det ti år siden eksperter konkluderte med at NAV reformen aldri skulle vært gjennomført. Det var i 2015 og Frp satt med Arbeids- og sosialministeren. Og selv om det nå har gått både vinter og vår opp til flere ganger, og både ministre og regjeringer har blitt skiftet ja så kommer ikke Listhaug opp med noe bedre enn å skylde på fluene.
Kan det kalles noe annet enn ansvarsfraskrivelse?

 

Da er det ikke så nøye?

I sin daglige oppdatering 6. mai opplyste FNs nødhjelpskontor OCHA at 34.735 mennesker er drept på Gazastripen. Blant dem er minst 9500 kvinner og over 14.500 barn. To dager senere, 8. mai, publiserte OCHA nye tall. De sa at 34.844 mennesker er blitt drept i krigen så langt. De skriver videre at 24.686 var blitt identifisert den 30. april, og at det blant dem var 4959 kvinner og 7797 barn.

Når noen nå henger seg opp i at tallene på døde kvinner og barn har gått ned og på den måten slår tvil om hvor reelle tallene er blir jeg litt oppgitt. Nei over 6 500 av de 14.500 barna har ikke stått opp fra de døde i løpet av de 2 dagene. Det er ikke slik krig og død fungerer. Det står at 7 797 av de har blitt identifisert. Det er fremdeles over 34.000 døde, og det tallet har steget med 109 i løpet av de to dagene. Det blir ett menneske hvert 26  minutt. Uavhengig av om det er en mann, en kvinne eller et barn. Død er død. Drept er drept.

Tallene FN oppgir har de fra Helsedepartementet på Gaza kan jeg lese i nyhetssaken i Aftenposten. Videre står det at Helsedepartementet er kontrollert av Hamas. Jeg stusser litt over den påstanden. Er virkelig Helsedepartementet kontrollert av Hamas?  Helseministeren i Palestina har da vært Mai-Al-Kaila. Hun er selvsagt Palestiner  men jeg trodde ikke hun var direkte knyttet til Hamas. Dette må undersøkes.

Av de opplysningene jeg får opp ser det ut som om Mai-Al-Kaila var helseminister frem til en gang tidligere i år. Hvorfor hun ikke er det lenger har jeg ikke funnet ut. Det er mindre viktig. Det er ikke henne dette innlegget handler om. Det dette innlegget handler om er 34.844 døde mennesker.

Når Aftenposten poengterer at det er Hamas som kontrollerer Helsedepartementet og samtidig slår tvil om det opereres med reelle tall på døde kvinner og barn synes jeg artikkelen får en vinkling jeg ikke helt liker. Palestinske barn får sympati av det norske folk, Hamas får det ikke. Det var jo de som “begynte”. Altså i oktober i fjor. Hvem som egentlig startet denne konflikten en gang for lenge siden er av mindre interesse.

Det var 34.844 døde mennesker en gang i forrige uke. Tallene har garantert steget siden det. Antakelig har vi passert 35.000 mennesker. Det er mange.

7.797 av de som er identifisert er barn. De vet vi navn og alder på. Det er msnge både barn og vokdne som ennå ikke er identifisert. Vi kan ikke med sikkerhet fortelle deres historie. Vi vet ikke hvem de var, hva de het og hvor gamle de var. Men de er fremdeles døde!

For meg betyr det lite om det er 7.797 døde barn eller 14.500. Det er uavhengig av tall ufattelig mange, alt for mange.

Jeg er vanligvis ikke den som slenger rundt meg med konspirasjonsteorier. Jeg har i utgangspunktet stor tiltro til FN. Men likevel er det en tanke at de nye tallene kan få betydning for USAs våpenleveranser til Israel. USA holdt nylig tilbake 3500 bomber og viste til faren for at sivile kunne bli drept, særlig i Rafah. Presset på den amerikanske administrasjonen om ikke å holde tilbake våpen kan bli forsterket nå dom det viser seg at det “bare” er 7.797 barn som er drept i Gaza.

Våpenindustrien er en viktig  aktør i en hver krig. Kanskje den aktøren som tjener mest på at mennesker kriger og dreper hverandre.

I krig og kjærlighet er alt lov heter det. Da må det være lov å fremstille 7.797 barn nærmest dom en liten bagatell.

 

Er det dette skattepenga mine går til?

Om jeg kanskje ikke betaler min skatt med glede, så har jeg forståelse for hvorfor jeg betaler skatt. Jeg liker tanken på å bidra til fellesskapet og betaler gladelig min skjerv for å få veier, skoler og sykehus. Ja mye annet og som jeg mener er kjekt å ha.
Å bruke en god del penger på å hente hjem en syk ferierende konge ser jeg på som en selvfølge.

Likevel. Til tross for min positivitet for å bidra på spleiselaget, dugnaden, så er jeg jo interessert i at disse pengene jeg betaler inn til fellesskapet blir brukt fornuftig. At de ikke sløses bort på tull og unødvendigheter.

Når man nå har brukt 2,6 millioner kroner på å hente terrorsiktede Arfan Bhatti hjem fra Pakistan, ja da må jeg si at jeg er usikker på om det var vel anvendte penger. Jeg regner kjapt i hodet. Det er sånn ca det jeg har betalt i skatt i de 30 årene jeg har vært i arbeidslivet.
Alle pengene jeg har betalt inn til fellesskapet etter å ha slitt og jobbet i et helt yrkesliv har altså fellesskapet svidd av på å hente hjem en terrorsiktet fyr for at han skal vitne i en rettssak.

Så langt har vi ikke fått mange ord for pengene. Han har vel enn så lenge ikke sagt noe av interesse, og det kommer han mest sannsynlig ikke til å gjøre heller. Ikke fordi han ikke har opplysninger som kunne ha opplyst saken, men fordi han rett og slett ikke vil.