Ja jeg er en lønnsoppgjør nerd. Noen gleder må jo en stakkar ha når en ligger her rett ut med gipset bein. Som jeg skrev om i innlegget her ble det brudd i statlig sektor i årets lønnsoppgjør i går. Nå er det ikke overraskende også brudd i kommuneoppgjøret. De som sitter på pengesekken må forstå at arbeidstakerne i det offentlige ikke finner seg i en nedgang i kjøpekraften for andre år på rad. En nedgang i kjøpekraften betyr i realiteten en reallønnsreduksjon. Når prisene i samfunnet stiger mer enn lønningene får man jo mindre for pengene og derved dårligere råd.
Meklingsfrist i kommunalsektor er satt til midnatt 26.5., det samme som i statlig sektor. Det blir spennende å følge med. Jeg tror kampviljen ute blant folk er stor, streikeviljen er stor. For det føles blodig urettferdig at de offentlig ansatte som virkelig har stått på under pandemien skal være de som skal bære kostnadene for krisepakkene til næringslivet. For som du kan lese i innlegget her. er det noen som har tjent penger, mange penger under pandemien
Og siden vi snakker om kommunal sektor og kommunalt ansatte. Glem vitsene om folk som lener seg dagen lang på spaden og grøfter som går i arv. Glem dine fordommer mot kommunalt ansatte i kommunens administrasjon. De man nå har stått på krava for er de som var der for våre eldre på institusjon når vi ikke fikk lov til å gå på besøk. Det er lærerne som har håndtert hjemmeskole, kahotundervisning, og drillet 7 åringer i smittevernrutiner. Barnehageansatte som skal praktisere smittevern, omsorg og nærhet blant snørr og tårer i en barnehsgehverdag hvor det ikke er lov å klemme. Det er mange av hverdagsheltene som har vist både løsningsevne og stor fleksibilitet. Fortjener de ikke å slippe å få redusert kjøpekraften?
Til uka er det de sykehusansatte sin tur til å starte forhandlingene. Det såkalte Spekteroppgjøret. Det er jo det som interesserer meg mest. Det er det oppgjøret radiografene jeg skal forhandle for er en del av. Hvis radiografer og andre sykehusansatte skulle få en dårligere lønnsutvikling enn alle andre grupper i samfunnet tror jeg de fleste vil være enige med oss i at noe er forferdelig galt. Flotte ord fra ministre og klapping fra altanen er hyggelig det, men det betaler ikke huslånet eller gir oss mat på bordet. Det er spennende tider!
I går lærte jeg et nytt ord. Karōshi. Det er japansk (過労死) . Det betyr «død av overanstrengelse» og brukes om plutselig død i arbeidslivet. Hovedårsakene til karōshi-dødsfall er hjerteinfarkt og hjerneslag fremkalt av stress.
Siden 1987 har det japanske arbeidsdepartementet publisert statistikk over karōshi. Det er rundt 1.500 slike dødsfall i året i følge statistikken, men det er garantert store mørketall da det er vanskelig å føre bevis for at det virkelig er overarbeid som er dødsårsaken. Mange tror det reelle tallet ligger et sted mellom 10.000 og 20.000 dødsfall i året.
Det japanske arbeidslivet kan ikke sammenlignes med det norske. Japanerne tar sjelden ut mer enn halvparten av de 18,5 dagene med ferie de har krav på i året og de arbeider gjerne 60 timers arbeidsuke. 6 og 7 dagers arbeidsuke er helt vanlig.
Søksmål relatert til karōshi har hatt en økning i Japan, der den avdødes familie forlanger økonomisk kompensasjon for tap av familiemedlemmet. Før saksøkerne kan tilkjennes erstatning må dødsfallet være bekreftet som arbeidsrelatert av noe som tilsvarerdet norskearbeidstilsynet. For å få erstatning må vedkommende ha arbeidet omtrent 100 overtidstimer i måneden rett før vedkommende døde eller ha arbeidet 80 timer overtidsarbeid i gjennomsnitt i en periode på 2 til 6 måneder. Arbeidet med å få dette bekreftet kan ofte ta mange år og medføre mange detaljert og tidkrevende rettslige høringer. Det er heller ikke vanlig å skrive opp all overtid og mye av overtiden er ofte ulønnet.
Et annet begrep man har i Japan er karō-jisatsu. Det er selvmord etter depresjon på grunn av overarbeid.
I en artikkel i Dagbladet Magasinet fra 22. februar 2017 kan man lese om en japansk kvinne 24 år gamle Matsuri Takahashi som tok livet av seg i desember 2015. Det japanske arbeidsdepartementet har i ettertid slått fast at det var en klar sammenheng mellom Takahashi sin arbeidssituasjon og det at hun valgte å ta sitt eget liv.
I 2015, fra 9. oktober til 7.november, hadde hun jobbet 105 timer overtid. 105 timer overtid i løpet av 29 dager vil si 3 6 timer overtid hver dag hvis du arbeider 7 dager i uka og omregnet til vår fem dagers uke over 4,2 timer overtid hver arbeidsdag.
Den lengste arbeidsøkta skal ha vært på hele 53 timer i ett strekk Det er over 2 døgn sammenhengende på jobb. 2 døgn og 5 timer for å bære nøyaktig. Tenk deg at du drar på jobb mandag klokka 8, og først går fra jobben igjen onsdag klokka 13 for å ha fri kanskje til torsdag klokka 8 og ny økt. Hva hun arbeidet med? Hun arbeidet i et reklamebyrå. Jeg vet ikke hvor kreativ man klarer å være etter 53 timer på jobb…
Som sagt, jeg tror det er lenge til man får japanske tilstander her til lands. Vi har en arbeidsmiljølov som verner om arbeidstid og ikke minst hviletid. Samtidig er arbeidsmiljøloven under et visst press. Teknologi som smarttelefoner, pc og muligheter for hjemmekontor gjør at skillet mellom jobb og fritid hviskes mer ut. Man sjekker jobbmail mens man venter på at poden skal bli ferdig på fotballtrening, svarer ut et par, tre mail på kvelden når ungene har lagt seg. Kan ikke reise på hytta i helga uten å ha med seg jobb-pcn i tilfelle…. Jeg tror mange “flinke piker” i mellomledersjiktet kan kjenne seg igjen. Ja flinke gutter som vil opp og frem og.
La oss lære av Japan! La oss jobbe for at karōshi og karō-jisatsu ikke skal bli et problem i Norge. Det feiende flotte fleksible arbeidslivet hvor man er tilgjengelig for arbeidsgiver 24/7 kan ha sine mindre flotte sider.
Noen ganger er jeg litt, eller kanskje ikke så lite, nerdete. Lønnsoppgjør er et slikt felt hvor nerden i meg kommer frem for fullt.
Og mens jeg engasjert kan snakke på innpust og utpust om temaet, reagerer folk flest på nyhetsmeldingen i går kveld om at Statsoppgjøret er gått til mekling. Vel nyhetsmeldingen satte i gang mye tankevirksomhet hos denne kjerringa. Når Gamle Gubben Grå kom opp fra kjellerstua en tur måtte jeg snakke meg tom for engasjement – og jeg er ikke statsansatt.
I innlegget her skrev jeg om noen av mine betraktninger om NHO oppgjøret. Om at det ble et oppgjør på 2,7, noe som medfører at de ansatte i privat sektor i realiteten får lønnsnedgang, siden prisveksten er beregnet til å ha vert på 2,8. Nå er det altså Statsoppgjøret som har gått til mekling. Meklingen skal foregå 25. og 26. mai.
– Jeg er skuffet over at det ikke var mulig å komme fram til en løsning i årets forhandlinger. For staten er det viktig å holde seg til frontfagsrammen, som er på 2,7 prosents årslønnsvekst, sier kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup (H).
Som vanlig er argumentet landets konkuraseevne og arbeidsplasser.
Frontfaget i frontfagsmodellen er privat sektor og fra gammelt av industriarbeiderne i norsk industri. Hvis lønningene til industriarbeidere blir så høyt at varene industrien produserer blir så dyre at ingen kjøper varene, vil selvsagt industribedriftene gå konkurs. Arbeidsplasser vil gå tapt. Det er ingen tjent med. Heller ikke hvis andre land med lavere lønnskostnader utkonkurerer norske produkter. Da blir gjerne produksjonen flyttet til land med lavere lønnskostnader, med tap av norske arbeidsplasser som resultat. Det er bakgrunnen for at privat sektor NHO oppgjøret er viktig. Det danner rammen for oppgjørene også i offentlig sektor. Det ville jo bli feil hvis industriarbeidere og andre som må ha landets konkuraseevne i tankene skulle ha en slakere lønnsvekst enn offentlig ansatte over tid.
I fjor var et merkelig år på så mange måter. Landet stengte ned og lønnsoppgjøret ble utsatt til høsten. Landet var midt i en krise. Arbeidsledighet, permitteringer og konkurser som følge av pandemien gjorde at det var stor forståelse for at det måtte være et moderat oppgjør. I forkant av pandemien hadde man forventninger til et oppgjør på rundt 3.5. Men i fjor høst ble frontfagsrammen satt til 1.7. Det var viktigere for alle å sikre arbeidsplasser enn å stå på steile lønnskrav.
Ansatte i det offentlige var ikke i like stor grad som i det private næringsliv redd for arbeidsplassene sine. Radiografene og andre ansatte på sykehusene så ikke noen overhengende fare for å bli arbeidsledige. Utvidede fullmakter til overtid og en utfordrende arbeidsdag var hverdagen vår. Mens andre hadde hjemmekontor og sto å klappet på altanen, tok vi på oss smittevernutstyr og var på jobb. Mange har arbeidet utrolig mye også for å dekke opp for kollegaer i karantene og ventekarantene.
Men når det kom til lønnsoppgjøret i fjor forholdt offentlig sektor seg lojalt til frontfagsrammen. Til tross for den enorme arbeidsinnsatsen mange, ikke minst i helsevesenet hadde utført under pandemien fant folk seg i et lønnsoppgjør på 1.7. Vi hadde jo tross alt en jobb å gå til.
Så kom TBU og SSB tallene et stykke ut i 2021. Tallene fra Teknisk Beregningsutvslg og Statistisk Sentralbyrå forteller oss i etterkant av at lønnsforhandlingene er ført både sentralt og lokalt hvordan det egentlig gikk.
Disse tallene viste at offentlig sektor, oppgjøret i stat- kommune- og sykehusene (Spekterområde) hadde forholdt seg lojalt til frontfagsrammen. Oppgjørene i disse tariffområdene var på 1.7.
Men tallene viste og at lønnsoppgjøret i frontfaget, altså i privatsektor, ikke hadde forholdt seg like lojalt til sin egen ramme. For i frontfagene var resultatet etter at både lokale- og sentrale forhandlinger helt oppe i 2,2.
Føles det rettferdig at de som sto i første linje for eksempel i sykehusene, i skolene og i barnehagene skal ha en vesentlig lavere lønnsutvikling i 2020 enn de i privst sektor som kanskje tilbragte store deler av pandemien hjemme?
Offentlig sektor snakker da om at de krever at deres ramme i år også må rette opp det etterslepet de har fra i fjor. At de 0.5 som frontfaget fikk mer i fjor blir plusset på rammen i det offentlige i år. Altså at når frontfagsrammen i år ble på 2.7, så må rammen i offentlig sektor bli på 3.2. For meg virker det (kanskje ikke overraskende) som et rimelig krav.
Statsoppgjøret gikk til mekling i går. Til uka begynner Spekteroppgjøret (sykehusene) og kommuneoppgjøret. Hvis dere lurer på hva jeg tror, så tror jeg det må på plass større rammer enn i frontfaget for å få til løsninger.
Det kan ikke være slik at de ansatte som kanskje har stått i den værste arbeidsbelastningen under pandemien som radiografene, og andre sykehusansatte, ansatte på sykehjem og i hjemmetjenesten skal gå ned i kjøpekraft og nøye seg med applaus fra altanen. Det kan ikke være slik at man for å sikre norske arbeidsplasser skal gi offentlig ansatte en dårligere lønnsutvikling enn de som innehar de arbeidsplassene vi skal sikre.
Dette ble et litt langt innlegg. Men dette er et tema som engasjerer meg. Hvor stor er rammen når vi som forhandler ute lokalt møtes ved forhandlingsbordet? Er det 2,7 eller 3,2%? Det utgjør relativt mye i kroner og ører.
Se på dette kunstverket av et lite stykke sjokolade som ramla ned i postkassa vår i dag!!! Og ja, det smakte akkurat like godt som det ser ut. Du vet en sånn liten sjokolade- og sukkeropplevelse som er akkurat passe stor, som må nytes med en kopp kaffe og som etterlater en god følelse av velbehag lenge etter at du har svelget siste smule.
Ennå er det 4 biter igjen. Ja 4. Jeg måtte jo dele med Gamle Gubben Grå. Han fikk et hjerte i mørk sjokolade. Jeg synes han fortjener det. Det er ikke bare bare å være han når denne kjerringa har blitt enda mer avhengig av han.
Det er fantastiske snille Solliv som har sendt gaven. Den inneholdt ikke bare sjokolade, men også garn, strikkepinner og strikkeoppskrifter på kluter. “Håpet er lysegrønt” skriver Solliv på det koselige kortet som følger med. Og Solliv, det har du helt rett i. Det er godt å bli minnet på det på en dag som er litt lei. Håpet er lysegrønt, og derfor får jeg lysegrønt garn å strikke med. En god påminnelse.
Som om ikke det var nok med strikketøy og sjokolade var det med fargeglade heklede blomster jeg tipper Solliv har heklet. De kan jeg pynte klutene jeg strikker med.
Tusen, tusen takk, snille Solliv! Gaven gleder meg utrolig mye. Jeg blir virkelig rørt og glad.
Jeg “kjenner” ikke Solliv. Jeg har aldri møtt henne. Jeg kjenner henne “bare” gjennom bloggverden. Jeg håper vi en gang kan treffes. Har hatt lyst lenge til å oppleve stedene rundt Fredrikstad som hun deler så mange flotte bilder av på bloggen sin. Og jeg har lenge hatt lyst til å møte Solliv. Hun virker som ei trivelig dame som evner å finne solskinn og gleder i hverdagen og spre det videre til andre.
Slik har jeg sett mange pasienter opp gjennom årene. En skadet ankel er tatt røntgenbilde av, skaden er diagnostisert, pasienten er på vei til akuttmottak for behandling og videre oppfølging.
Så blir bein skrudd og eller gipset, og etter noen dager kan pasienten fortsette livet. Hoppe rundt på krykker en stund. Være litt mindre mobil, men ellers er alt som før.
Slik tenkte jeg og. Ta det med ro med benet høyt forrige uke, så skulle jeg i størst mulig grad fungere som før fra og med denne uka.
Tirsdagen ble brukt til kontroll på sykehuset, jobbintervju og medlemsmøte, og i går sto innledende møte i lønnsforhandlingene på planen og det ble tur til Drammen på meg.
Siden jeg selvsagt ikke kan kjøre bil selv, fikk jeg Gamle Gubben Grå til å kjøre meg. Vi tok og spiste lunsj og gjorde et par ærend på vei hjem. Nye joggesko fikk jeg kjøpt meg og. Det ble noen turer ut og inn av bil og rullestol og litt ekstra styr. Det er, tro meg, mye enklere å gå selv enn å bli trillet rundt. Mye mindre slitsomt og, for mellom oss sagt; Gamle Gubben Grå har ikke rullestol-lappen.
Da vi endelig var på vei hjem var jeg mer enn sliten. Jeg begynte og å få veldig vondt i beinet. Jeg hadde ikke tatt med meg smertestillende og hadde og redusert litt på dosen i forkant av møtet. Man blir sløv av de tablettene, og jeg synes liksom ikke man skal føre lønnsforhandlinger uten å være forholdsvis klar i hodet.
Vel hjemme ble det smertelindring og så flata jeg ut på sofaen og der ble jeg liggende resten av kvelden. Jeg orket ikke en gang spise middag! Når jeg frivillig går glipp av mat sier det litt.
I dag er jeg helt utslitt. Klarte ikke å få rota meg opp før klokka var 9. Og da satt jeg oppe ved spisebordet og spiste frokost en halvtimes tid før jeg igjen flata ut på sofaen. Jeg kjenner at i dag er det tomt for energi. Helt tomt.
Det stjeler masse energi bare å ha vondt Det koster masse energi å reise seg, og hinke rundt. Bare man må på do eller skal hente telefonen man la på spisebordet. Alt blir så utrolig tungvindt når man ikke har lov å belaste foten.
Ikke hjalp det at Charlie Chihuahua var utrolig urolig i natt heller. Gamle Gubben Grå var oppe og slapp han ut i hagen to ganger i natt Og etter siste tur ut hørtes det ut som om Charlie drev spurti-ntervall-trening i gangen utenfor soverommet før han endelig ble rolig litt over klokka 2.
Det er så lett å tenke at det er jo bare en ankel. Den er jo operert. Jeg har jo gips på. Da er alt greit. Litt tungvint, men greit. Man er jo ikke syk, man kan jo delta på møter på Skype, hinke rundt og leve livet nesten som før.
Og ja, snart kan jeg det. Og jeg kan delta en del. Det var viktig og riktig av meg å være så aktiv i går og på tirsdag. Men i dag trenger jeg en langt mer rolig dag for å hente meg inn igjen. Jeg trenger en stund å prioritere hardt hva jeg bruker energien min på. Ja, det finnes møter i dag hvor jeg skulle og burde ha deltatt. Det finnes møter i dag hvor jeg hadde lyst til å være med. Men jeg orker ikke. Jeg skal komme sterkere tilbake.
Hvis jeg ønsker å kommentere på en artikkel eller et leserinnlegg i de aller fleste aviser må jeg signere med navnet mitt. Kanskje får man være anonym i det som publiseres, men få seriøse aviser tar inn leserinnlegg eller kommentarer uten at redaksjonen vet hvem som har skrevet det. Det synes jeg er en fin ordning.
På blogg, og i kommentarfeltet på blogg er det anderledes. Der bruker de fleste av oss et nick som er mer eller mindre anonymt. Jeg har i utgangspunktet også ment at det er helt greit Frodith og Vibbedille for eksempel heter noe helt annet, men er Frodith og Vibbedille når jeg tenker på dem og jeg vet ikke mer om dem enn jeg får vite gjennom kommentarene de skriver og det de deler på egen blogg. Det er uproblematisk.
Sånn er det og med faste lesere uten egen blogg. Jeg danner meg et bilde av dem ut fra det de skriver i kommentarfeltet. Men vet ikke om det er naboen, eller noen som bor på andre kanten av landet. Det er og for meg uproblematisk.
Men er det greit å påberope seg retten til å være anonym samme hva man lirer av seg? I flere kommentarer i går ga noen med et kvinnenavn uttrykk for at vedkommende kjente meg privat og derfor kunne regnes som et sannhetsvirne på at jeg var en notorisk løgner.
Jeg oppdaget kommentarene etter at ei jeg kjenner som har dette navnet sendte meg en melding for å si at det ikke var hun som hadde skrevet kommentaren, og at hun håpet jeg forstod det. Hun syntes rett og slett den kommentaren var belastende. Hun var redd flere felles bekjente ville tro at det var hun som hadde skrevet kommentaren.
Vel, jeg trodde henne. Samtidig kjenner jeg ikke så mange med det navnet. Hvem som kjenner meg i det virkelige liv så på meg som en løgner? Og hva var bakgrunnen for det synspunktet?
Om det ikke synes i kommentarfeltet på bloggen så kan vi som bloggere raskt finne ip-adresse og epostadresse som er oppgitt av den som skriver kommentaren. Mange nettroll har epostadresser som overhode ikke gir noen opplysninger, men de mindre dyktige nettrollene har en epostadresse det går an å utlede et navn av.
Denne som skrev kommentaren og fortalte at vedkommende kjente meg privat hadde en slik mailadresse. Det var bare det at navnet sa meg ingenting.
Litt googling gjør at jeg finner ut at det finnes et menneske på Ringerike som heter det navnet. Men vi har så vidt jeg kan forstå lite felles og jeg kan ikke fatte at hun har noe grunnlag for å kalle meg løgner eller bære nag til meg på noen som helst måte. Jeg aner jo heller ikke om det er kommentarskriveren, og det ville vært urettferdig av meg å konkludere med at det måtte være henne. Hvem som helst kan jo kalle seg hva som helst i et slikt kommentarfelt. Føles det riktig?
Når noen skriver at du er en notorisk løgner, og i neste setning ønsker deg lykke til med jobbintervju. Kan ikke det oppfattes som at noen er ute etter å ødelegge for deg på et langt mer alvorlig nivå enn å lage litt action i kommentarfeltet eller gi næring til debatten på Kvinneguiden?
Jeg vet at hvis jeg hadde skrevet for og etternavn på denne personen, navnet som fremkommer av mailadressen, så hadde jeg fått kritikk. Man “henger ikke ut” navngitte personer i et kommentarfelt eller på en blogg. Men er det riktig at folk kan skrive hva de vil om andre uten å måtte stå til ansvar for det?
Folk mener sikkert at jeg kan holde kjeft. Jeg som skriver satire over det andre bloggere skriver. Men jeg er ikke et anonymt nettroll. Jeg er voksen nok til å stå for det jeg skriver. Er det for mye å forlange av de som kommer med beskyldninger i kommentarfeltet er like voksne?
I det siste har jeg lurt mye på om jeg virkelig må gå til det skritt å moderere kommentarfeltet. At jeg må godkjenne hver kommentar før den vises på bloggen. Jeg ønsker i utgangspunktet ikke det. Det vil gjøre kommentarfeltet mindre levende. Samtidig er jeg lei av at kommentarfeltet mitt fylles opp av debatter om meg som person som overhode ikke har noe med det som står i blogginnlegget det kommenteres under å gjøre. For selv om den debatten sikkert trekker lesere, er det ikke den debatten jeg ønsker. Så i går ble nok en ivrig og undrende kommentarskriver stemplet som spam.
Jeg er en voksen kvinne, aktiv politiker i Rødt, og tåler fint debatt og kritikk. Men beskyldninger det er umulig å forsvare seg mot fra mennesker som påberoper seg anonymitetens beskyttelse for å slippe å stå til ansvar for sine egne uttalelser, ja det synes jeg er ugreit.
Kjør gjerne debatt i kommentarfeltet, vær gjerne anonym. Men hold kommentarene på et saklig nivå. Debatter er bedre og blir mer interessante når de føres på den måten.
Et besøk på sykehuset, litt kos i sola og et jobbintervju er jo ikke noe til dagsprogram for denne kjerringa. Nå har jeg jo ligget til lading i over en uke.
Nei, det ble ikke noen tur på byen slik bildet over kanskje gir inntrykk av. Det er hentet fra arkivet. Men etter en liten cowboystrekk på sofaen var det til å rigge seg til for litt digital møtevirksomhet ved spisebordet. Det nærmer seg årets lønnsoppgjør, og vi ønsket medlemmenes innspill på hva vi skal prioritere. Som forhandlingsleder og foretakstillitsvalgt var det en selvfølge at jeg ikke bare deltok men også ledet møtet. Med både et formøte og en liten samtale i etterkant for oss i forhandlingsutvalget ble det to og en halvtimes møtevirksomhet før jeg på ny kunne inta horisontalen.
Men nå begynner jeg å bli rimelig fornøyd med dagens innsats. Charlie Chihuahua ligget oppå meg og ser surt på meg hvis jeg leer det minste på meg. På tide at mor holder seg i ro litt.
Vi startet dagen med at Gamle Gubben Grå måtte vaske håret mitt. Å hoppe i dusjen med gips er uaktuelt. Kroppsvask klarer jeg greit, men å få skyllet håret skikkelig i vasken på badet, ja der måtte det litt assistanse til. Vel, det å tømme boller med vann i hodet på kjerringa var nok ikke den verste oppgaven Gubben kunne bli satt til. Håret ble godt skyllet for å si det slik.
Så bar det avgårde til sykehuset for kontroll. Ortopeden var fornøyd, og med ny gips kunne jeg relativt raskt forlate sykehuset.
Når man har vært på sykehuset da fortjener man is!!! Is og kaffe-latte!!
Men vi hadde litt tid å slå i hjel før det var tid for jobbintervju. Så vi fant oss en plass i sola på Gladtvedt brygge. Deilig med sol og luft.
Beinet hvilte godt i fanget til Gamle Gubben Grå, og jeg kunne konsentrere meg om å nyte den fine vårdagen, besvare mail og meldinger og ta et par telefoner. Ja og å se over kommentarfeltet mitt. (sukk).
Jobbintervjuet… tja, litt usikker på hvordan det gikk. Jeg har enda mer lyst på jobben! Men det er mange som skal inn til intervju. Vel, det blir spennende.
Nå var det godt å finne sofaen, få tatt litt smertestillende og flata helt ut på sofaen sammen med Charlie Chihuahua.
Jeg skrev et innlegg i morges. Forsøkte å fremsnakke Geriatriks en lokal blogger fra Hønefoss. Men i likhet med bokomtalen så fylles kommentarfeltet opp med beskyldninger om løgn. Kommentarer som ikke har noe verken med innholdet i innlegget eller Geriatriks å gjøre.
Så jeg slettet innlegget. Geriatriks er en fin blogger jeg har fulgt lenge. Han har mange kloke tanker om småbylivet i Hønefoss og om ting som rører seg i samfunnet. Ikke minst når det gjelder foreldrerollen. Det er ikke alltid jeg er enig med Geriatriks, men jeg leser bloggen hans med stor interesse – ja bortsett fra de innleggene som handler om ishockey da. Det er jeg ikke så interessert i. Han fortjener ikke å bli dratt inn i en bloggkrig noen ønsker å holde liv i.
Jeg skulle ønske de som ønsker å kommentere dette innlegget kommenterer det innlegget handler om og ikke alt mulig annet.
På onsdag da jeg kom hjem fra sykehuset var det en utfordring å komme opp trappen inn til huset. Fire trinn. Vi hadde fått låne rullestolskinner fra hjelpemiddelsentralen, men det var plent umulig for Gamle Gubben Grå å dra eller dytte meg inn. Og Gubben er sterk! Vel ved hinking, løfting og litt belastning av beinet kom jeg meg inn. Og der burde jeg tydeligvis forbli en seks uker tid.
Men så skal jeg jo på kontroll på sykehuset i morgen. Og på jobbintervju. Og se to avtalene vil jeg helst komme meg på uten noen uhell. Vi måtte finne en løsning.
På fredag var Eldste Sønn her på besøk. Kom med tulipaner til meg og masse omsorg og empati. Han har mange gode egenskaper den gutten. Blant annet veier han omtrent like mye som meg. Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå har kun halvparten av vår tyngde. Så jeg foreslo at Gamle Gubben Grå kunne ta noen øvelsesturer med Eldste Sønn i rullestolen for å øve inn teknikken. Eldste Sønn har jo ikke noen knekte kroppsdeler og kan lettere hoppe av i fart hvis noe gikk galt.
De tre mannfolka satte i gang forsøket. Det ble raskt konkludert med at to menn så vidt ville klare å dytte og dra meg opp. Ned ville jeg alltids komme, men uvisst i hvilken tilstand. Trillebanen i de lånte skinnene ble for bratt.
Heldigvis var Yngste Sønn med på forsøkene. Den gutten er alltid løsningsorientert og veldig praktisk anlagt. Her måtte det snekres rulkestolranpe med en lengde på minst 4 meter, eller 3.70 for å være nøyaktig.
I går satte Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå i gang og etter en snau time måtte jeg opp av sofaen og ut i rullestolen for prøvekjøring. Jomfruturen gikk bra både ned og opp. En flott bred rampe pryder nå inngangspartiet og jeg kan komme meg ut i verden både trygt og godt.
Et problem mindre å ligge å gruble på! Tusen takk, alle tre.
