Jeg er glad jeg ikke er lærer, tenker jeg når jeg leser  Aftenposten.Enkelte skoler i Færder kommune utenfor Tønsberg har satt inn ekstra ressurser i utviklingssamtalene med foreldre. På andre skoler er avdelingsleder eller rektor i nærheten. Det har de gjort for å deeskalere eventuelle konflikter. Er vi virkelig kommet så langt at vi må sette inn ekstra ressurser for å deeskalere konflikter, roe ned gemyttene, på foreldresamtaler på skolen?  Er det lærerne som er blitt lettkrenka persilleblad eller er foreldregenerasjonen blitt krakilske individ med lav impulskontroll?

Sikkert litt av begge deler. Det finnes en del læmærere som aldri burde vært lærere, men jammen finnes det en god del foreldre som ikke helt har forstått hva som ligger i foreldrerollen også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En ting er foreldre som skal stille opp for ungene sine når urett er begått. I det minste i følge barnets eller ungdommens versjon av hendelsen.  Jeg har selv vært den mammaen som har tatt opp slike konflikter i møter med skolen. Men jeg er vel vitende om at sannheten som regel ligger et sted mellom barnets og lærerens versjon, og tar selvsagt slike utfordringer opp på en voksen måte. Mulig lærere har følt det ubehagelig når de ble konsentrert med at de hadde trådd feil, men jeg tror aldri de har følt behov for forsterkninger. Man opptrer da sivilisert.

Klage på karakterer har jeg nok og gjort. Men ikke til lærerne.  Stort sett tror jeg ungene mine har fått de karakterene de fortjener. Nei de jeg har rettet klagene mot er ungene. Ikke nødvendigvis på grunn av dårlige karakterer, men på grunn av at de noen ganger helt tydelig ikke en gang har forsøkt å gjøre sitt beste.

Mange foreldre er dessuten bekymret for normale følelser hos tenåringer. De kan tolke det som symptomer på en diagnose. leser jeg videre i artikkelen.  Jeg tenker at hvis jeg var engstelig for at barnet mitt hadde en diagnose var ikke lærerne de jeg ville søke hjelp og veiledning fra. Er det noe som har provosert meg opp gjennom livet er det lærere som stiller diagnose på alt fra beinbrudd til autisme kun basert på eget hode.

Dagens lærere blir og ofte  oversvømt av meldinger fra foreldre til alle døgnets tider. Forstår ikke folk at arbeidstid er arbeidstid, også for lærere? At denne yrkesgruppen, i likhet med alle andre, har krav på fritid?  Jeg tror det skulle være rimelig viktig før jeg tok kontakt med en av lærerne til ungene på kveldstid eller i helgene. Faktisk kan jeg ikke huske at jeg har ringt eller sendt melding til  noen av lærerne til ungene utenom arbeidstid.

Når en rektor ved en skole i Stavanger forteller at  foreldre ved ungdomsskolen ber lærere passe på at gutten deres tar på seg jakke når han går ut, eller at jenta deres tar med gymbagen hjem, tenker jeg som rektor at det burde være unødvendige meldinger. Slike ting burde ungdommene være modne nok til å ta ansvar for selv.

Læreren be poden ta på seg jakke!???!!! Jeg tenker tilbake til ungdomsskolen. Ser for meg klassekamerater og lærere. Kan ikke tenke meg at en instendig oppfordring om jakke fra læreren ville bli oppfattet positivt, langt mindre blitt etterkommet. Forventer faktisk foreldre at en lærer skal bruke arbeidstiden til å kle på 30 motvillige ungdommer? Da tror jeg ikke det ville bli tid til stort med undervisning.  Ungdommene ville vrengt av seg jakken fortere enn læreren fikk de på.

Historien Vibbedille forteller på sin blogg er både tankevekkende og vond. En fireåring har måtte blitt evakuert ut fra en krigssone. Han har sett og opplevd ting en fireåring ikke burde sett, ikke burde opplevd. Trygt tilbake i Norge kommer minnene frem gjennom tegninger, og han forteller om hva han har vært vitne til av grusomheter. En ganske så naturlig reaksjon for et barn vil jeg anta, uten at jeg er noen ekspert.  Hadde jeg vært mor til det barnet hadde jeg vært glad for at barnet klarte å gi uttrykk for det det hadde opplevd. Få det ut, på en måte. Ikke sette lokk på det, stenge det inne.  Sånn reagerte ikke barnehagen der den lille 4 åringen tegnet og fortalte. Moren, altså Vibbedille,  fikk beskjed om å ta en prat med sønnen, barnehagen ville ikke at han skulle tegne og fortelle slike grusomme ting,. De andre ungene ble redde.

Reaksjonen til barnehagen forundrer meg.  Dette skjedde ikke på 70-tallet.  Hendelsen er fra 2006.  Er det slik fremdeles at barn som kommer fra krigsområder og til norske barnehager må legge lokk på det de har opplevd? At de ikke kan gi uttrykk for det verbalt eller gjennom tegninger? Det kommer jo en del flyktningbarn med en del i bagasjen?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men det gjorde det og i 2006, og hadde gjort det i en del år. Så hvorfor denne redselen for å la den lille fireåringen bearbeide traumene sine sammen med trygge voksne?  Kan det komme av at fireåringen ikke var “flyktning”, men hadde norsk mor som virket ressurssterk?  Han falt  ikke inn i den gruppa som de hadde egne prosedyrer og ressurser for?

Jeg kan forstå at de andre barna kunne bli redde av fireåringen sine tegninger og beretninger. Men jeg ville og mene at det da er det voksne i barnehagen og ta å trygge barna. Forklare at dette skjedde i et land langt borte.  Legge vekt på hvor bra det er at fireåringen har kommet trygt hjem.  Kanskje bruke det til holdningsskapende pedagogikk. Snakke om krig og fred, krangling mellom barn i barnehagen og hvor mye bedre det er når folk eller land er venner.  Jeg vet ikke. Jeg er ikke pedagog, men slik ville jeg ha prøvd å møte etcslikt barn. Pluss, hvis barnet hadde mye grusomt som måtte ut kanskje la barnet få litt alenetid med en trygg voksen til å tømme seg litt. Samt trygge barnet på at det alltid kunne komme til den voksne hvis tankene ig minnene ble litt overveldende.

Mens jeg sitter her og skriver og egentlig tenker at vi nok har kommet lenger i dag slår en annen tanke ned I meg. Tenk om det tvert i mot har gått i motsatt retning.

For det sentrale i Vibbedille sin forklaring er de andre barna ble redde. Tipper jeg riktig så er det noen andre foreldre som har klaget på barnehagen.  De vil ikke ha noe av ar barna deres blir redde eller engstelige av noe de ser, hører eller opplever. I ekte curling-foreldre ånd må alt som ikke gjør barndommen rosa og sorgfri vekk.

Vi ønsker selvsagt alle å gi barna våre en god og trygg barndom. Men å fjerne alle hindringer, alle sorger, all motgang tror jeg heller ikke er sunt.  Hvis barnet lever i en verden så sukkettøy-søt at det ikke er plass for et barn som har opplevd at livet ikke alltid er innhyllet i rosa sukkerspinn, ja da tror jeg det barnet firt får en krasjlanding i møte med voksenlivet.

Og er det ikke nettopp det vi ser for tiden? De barna som gikk i barnehagen sammen med sønnen til Vibbedille i 2006 er de som er i begynnelsen av 20 åra i dag.  Vi opplever jo at en del unge arbeidstakere i dag ikke er rustet for voksenlivet. De har problemer med å forholde seg til arbeidstid, skyhøye forventninger til rask karriere og høy lønn, samt liten forståelse for at de må ta sin del av de mindre spennende oppgavene.

Jeg snakker overhode ikke om alle unge voksne, men vi vet alle at det finnes slike unge som jeg beskriver. Det er ikke lenge siden jeg hørte om en mor som hadde ringt og skjelt ut en arbeidsgiver. Det var grusomt at arbeidsgiver hadde satt et barn (hennes 22 år gamle datter) til å rydde på et lager når hun heller ville stå i kassa i butikken.

Det er helt greit å ville skåne barn for livets brutalitet. Jeg mener at man skal gjøre det man kan for å trygge barn. Men når noe som er skremmende eller vondt dukker opp i barnas hverdag, som for eksempel et barn i barnehagen  som har opplevd krigshandlinger eller annet vondt tror jeg vi gjør klokt i å bruke det til lærdom for barna.  Det å få en bevissthet om at livet ikke alltid er sukkerspinn gjør de bedre rustet til å møte voksenlivet.

18 åringen som drepte nattevakta på Kampen hadde i følge  politiet tenkt seg en tur til Hønefoss og foreta et terrorangrep på moskeen i byen vår. Det høres helt uvirkelig ut. Moskeen i den nedlagte handelsskolen et terrormål? Her i vår relativt fredelige by?

Det er jo ikke første gang distriktet vårt er utsatt for rasistisk terror. Utøya ligger jo rett ute i fjorden her.
22.juli 2011 lærte meg at terror også kan skje her. Jeg blir kald ved tanken. Tenk om…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Politiet tror ikke han hadde gjennomføringsevne for terroren ha planla. Han manglet blant annet tilgang til skytevåpen.
Det er liten trøst. For tenk om…

Den 18 år gamle gjerningsmannen knytter seg til drapet. Han forklarer hva han har gjort og hvordan. Likevel ser han ikke at han har gjort noe galt.
Det finner jeg merkelig. En ung gutt som ar bodd mesteparten av livet her i landet mener at han har lov til å drepe et annet menneske. Og det bare ut fra den kjensgjerning at han ikke liker etnisiteten eller religionen hennes.

Hvor får unge mennesker slike holdninger fra?
Eller kanskje snarere hvem gir unge mennesker slike holdninger?

Jeg behøver ikke lete lenge før jeg får svaret på det spørsmålet. Behøver ikke skru av PCn, behøver ikke skifte side fra blogg.no en gang.

De fleste som blir radikalisert enten det er den ene eller den andre veien blir det fordi de blir påvirket av mennesker som er gode til å formulere seg, gode til å manipulere.

Hvorfor tar ikke vi tenkende mennesker til motmæle når vi leser alt det rasistiske og muslimfiendtlige sprøytet som publiseres blant annet på denne portalen? Mange av oss er skriveføre og har god formuleringsevne, likevel ser vi en annen vei. Vi tar ikke til motmæle.
Og tar man til motmæle slik jeg, Bien eller ande i blant gjør, ja da er det oss vreden rettes mot. Da er vi slemme og onde som sier i mot han søte med blomstene eller noen av de andre muslimhaterne. Da er vi mobbere – og muslimhaterne føler seg krenket. Tenk at ikke alle er enig med alt de skriver. Nei sånt blir de triste og fornærmede av.

Når ingen tar til motmæle. Ingen korrigerer påstandene disse menneskene kommer med, ja da er det lett å tenke at de hsr rett. At “alle” er enige i at det bare er rett og riktig at en nattevakt kan bli stukket i hjel med flere knivstikk.

Jeg tror ikke de fleste blogglesere eller mennesker som leser lignende hat-ytringet på andre platformer synes det er lov å drepe. Likevel er det ingen, eller svært få som tar til motmæle. Hvorfor?

Kom ikke trekkende mef ytringsfriheten. En hver har lov til å ytre seg, men det er ingen som kan påberope seg friheten til å ytre seg uimotsagt.

Det er sjelden jeg blir så trist og oppgitt over en sak vi har til politisk behandling som det jeg ble på møtet i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd i dag.

Saken var såkalt Grønn omsorg i dette tilfellet Inn på tunet. 8 brukere med utfordringer innen  rus og psykiatri har fått et tilbud fra kommunen hvor de 4 timer i uka er på en gård.  De mater dyr, deltar i arbeidet på gården og spiser rundt kjøkkenbordet sammen med de som bor på gården.  Dette tilbudet vil kommunen nå kutte for å spare inn litt over 600.000 kroner i året. Pengene skal i stedet gå til en koordinatorstilling som på sikt (kanskje) kan få flere over fra trygd til arbeid.

I saksfremlegget opplever jeg at man blander epler og bananer. Man viser til at dette tilbudet har en høyere kostnad pr. time enn det en plass på dagsenteret for demente har.
Jeg synes det er en lite relevant opplysning, da ingen av disse 8 brukerne er demente. Det er vel heller ikke slik at disse 8 med utfordringer innen rus og psykiatri kan få et tilbud på dagsenteret for demente? De er som sagt ikke demente, i tillegg er i følge saksfremlegget alle i arbeidsfør alder.

I saksfremlegget og under saksbehandlingen ble det sagt at de hadde rett på et tilbud fra NAV (et annet forvaltningsområde, altså noen andres pengesekk), innforstått at det ikke burde være kommunens ansvar for å gi de et tilbud. Man kunne kort sagt bare dytte de over til NAV.
Retten på et tilbud fra NAV har de også i dag. Det er ikke noe nytt.  Grunnen til at de ikke benytter seg av NAV sine tilbud er vel fordi de ikke har noe tilbud som denne gruppa vil møte opp på.

I saksfremlegget sto det og at det skjer så mye i frivillig regi her i kommunen, annonsert under “Det skjer” i lokalavisa. Dey var nok av tilbud denne gruppen kunne delta på.
Han fra SV leste høyt fra lokalavisa hva som sto på dette programmet i dag. Det var ikke stort vi trodde denne gruppen ville møte på. Jeg får ikke opp dagens arrangement nå, men på morgendagen står Hverdagsgudstjeneste, åpen kirke, Bønn for Ringeriksregionen, Bridgeklubb, seniordans, gågruppe, Bibel og bønn – og en strikekaffe på et tettsted 20 km fra Hønefoss. Det kan tenkes at disse 8 ikke er i målgruppen for så mange av disse aktivitetene.

I forkant av møtet hadde vi politikerne fått mail fra noen av de pårørende til disse 8. I den mailen skriver de pårørende blant annet:

Det er viktig for oss som pårørende å få frem at et slikt småskala tilbud som «Inn på Tunet», har bidratt til at vi som pårørende fortsatt har våre kjære i live. Vi vil poengtere at tilbyderne av «Inn på tunet» har reddet livet til flere av brukerne, ikke bare en gang, men flere ganger. Tilbudet er mer enn bare et tilbud mellom klokken 10 og 14. Det er et sted man blir møtt av noen som ser de, anerkjenner og respekterer de for den de er, uavhengig av diagnoser og utfordringer. Det er et trygt sted man kan ringe til når sinnet blir for mørkt og alt føles tungt og meningsløst, selv om det er utenfor tilbudets åpningstid. Et fåtall av brukerne har pårørende som kjemper for de, mens for mange av brukerne er tilbyderne det nærmeste de har. «Inn på Tunet»-tilbudet gjør at brukerne føler at de er en del av samfunnet, at de kan bidra med den lille arbeidskapasiteten de har og de føler seg til nytte.

Jeg som ansvarlig politiker kunne ikke være med på å kutte et slikt tilbud, selv om jeg kunne se behovet for den koordinatorstillingen og.  Det var heldigvis flere av politikerne som så på saken på samme måte som meg. Sp, Frp og Krf hadde utformet et forslag om å videreføre tilbudet, og SV, INP og vi fra Rødt støttet det forslaget, dermed ble det flertall for det i Hovedutvalget. Høyre og AP var for å kutte tilbudet.

Det er en foreløpig seier, men saken skal og til behandling i Formannskapet før den avgjøres endelig i Kommunestyre om et par uker. Jeg håper inderlig tilbudet opprettholdes, og vil kjempe for det også i kommunestyret.

Jeg blir litt engstelig når det siste innlegget til Mestro06 ser ut som en reklameplakat for Norges demokratene.
Er det forreste feil av meg å tenke slik ved synet av det norske flagg?
Jeg toner i det minste flagget litt ned i mitt valg av bilde, samtidig er det vel ikke noe mer norsk enn 17. mai feiring?

Det er mye snakk om valgkampen skriver Mestro06. JA! tenker jeg! Er det ikke bra? Endelig valgkamp!  Det finnes vel knapt noe mer gøy enn det! (Du husker utfordringen min? Hvem nevner ordet valgkamp i flest blogginnlegg i august.)

Det er mye snakk om utenriks politikk. Ja, regjeringen og oljefondet er vel på alles lepper i disse dager. Der har de virkelig stryket med glans. Vi er blant de første landene som anerkjenner Palestina som stat, og bresker oss litt med det. Viser hvor gode og snille vi er. Samtidig investerer vi mer og mer av oljefondet, pensjonsfond utland, dine og mine penger  i den israelske krigsindustrien. Det blir liksom litt dårlige unnskyldninger når Nicolai hevder at han ikke visste at selskapet som vedlikeholder fly også vedlikeholder bombefly, eller at selskapet som produserer droner produserer droner som blir brukt i kamphandlinger.
Sorry men så dum er ikke Nicolai Tangen.

Men dette skulle ikke handle om Israel eller oljefondet. Det er Ukraina Mestro 06 er opptatt av.  En kontrollerende makt hjelper Ukraina med ressurser og forsyninger til over en milliard kr. 
Plutselig skifter tankene mine helt politisk side. Er det ikke Norges demokratene det drives valgkamp for? Er det partiet FOR? (Frihets og rettferdighetspartiet)

Vi kan ikke avvikle monarkiet uten en avstemning. Nå lurer jeg på om det er Rødt han argumenterer mot. Folk kommer ofte trekkende med monarkiet og kongehuset når de skal krangle med oss i Rødt.
For bare å ta det med en gang; Vi mener at hvem som skal lede landet bør velges ved demokratiske valg, og ikke være en funksjon som går i arv. Det er mer som et prinsipp enn en viktig politisk sak.
Jeg synes monarkiet vi har i Norge i dag fungerer bra. Ser på både  Kong Harald og Kronprinsen som gode ambassadører for landet vårt som opptrer samlende for landet.
Så har kongefamilien, som de fleste andre familier noen fargerike innslag som jeg kanskje ikke er like begeistret for. Men arve-rekka til tronen gir meg så langt ingen grunn til bekymring.
Forresten kan det fremdeles være FOR Mestro06 har i tankene. Jeg tipper de heller ikke mener at makt skal gå i arv.

Vi er bare flinke til å forsterke forsvaret, og overleve uten å vinne noe kriger.  Hensikten med et forsvar er vel å forsvare landet. Ikke å drive eller delta i angrepskrig. Norge er da ikke en imperialistisk stat som ønsker å utvide landegrensene ved å okkupere nabolandene.
Ingen vinner forresten kriger. Krig er bare en masse menneskelige og økonomiske tap..

Norge har vært veldig fattig, men vi er i dag et av verdens beste land å bo i. Det skal vi være stolte av! Og når noen kommer bort til meg på valgkampstand til helga og ber meg nevne ett land hvor sosialismen har skapt et bra samfunn skal jeg stolt dra frem Norge som eksempel. Det Norge Einar Gerhardsen og hans samtidige skapte er et utmerket eksempel på et sosialdemokratisk land som har fungert og klart seg bra. Før Gro, kåre og nyliberalismen fikk gjennomslagskraft på 1980-tallet.
Ja og så hjalp det jo betraktelig at vi fant olje ute i Nordsjøen.

Mange kommer med uttalelser som. Vi trenger ikke å slippe inn så mange terrorister, for å opprettholde økende inntekter.  Jeg synes det er en merkelig uttalelse, og en merkelig holdning. Det er vel ingen som mener vi skal importere terrorister?!! Men ser du på en hver som banker på døra di som en innbruddstyv? Møter du alle nye mennesker med mistenksomhet og mistillit?

De er sultne ulver som vil skape en islamisk regjerende system på norsk jord. skriver Mestro06. Jeg tror de sultne ulvene er en minimal gruppe. For å få makt i et demokratisk land som Norge må man jo først tilegne seg litt makt på lovlig vis. Vis meg ett parti ved årets stortingsvalg som går til valg på at de vil islamisere Norge.
Det partiet finnes meg bekjent ikke.  Derimot vet jeg om flere partier som går til valg for å ødelegge demokratiet med å spre hat og  fremmedfrykt.

Jeg forstår hvorfor det er så mange rasister i Norge, skriver Mestro06. Det skjønner ikke jeg. Hvis ikke vi som ett av verdens rikeste land skulle kunne ta i mot noen av de som trenger å flykte, hvem skal stille opp da?
Dette handler ikke om penger og makt, slik Mestro06 skriver. Dette handler om frykt for det som virker fremmed. Frykt for annerledeshet.

Norge er et land for kjærlighet, rettferdighet og frihet. Jeg håper det fortsetter slik, og det er en av grunnene til at jeg driver med politikk. Være med å forsøke å få Norge og verden for den saks skyld til å utvikle seg i den retningen jeg mener er riktig.

Det siste avsnittet i Mestro06 sitt innlegg er sterk lesing. Jeg tror mange føler det som han.
Jeg har bodd i Norge siden jeg var bare 5 år gammel. Jeg er oppvokst i Norge med norsk kultur og språk. Jeg vil aldri forlate landet, eller forræde landet på noe som helst måte. Mange kan ta meg ut av Norge, men ingen kan ta Norge ut av meg.

Hvorfor er noen så opptatt av hvor bestemoren til folk de møter er født? Hvorfor mener de det er mer avgjørende for hvem du er som menneske enn hvilke verdier du har? Hvilke tanker og følelser du har, kort sagt hvem du er som menneske?

Til Bien som mener at jeg heller burde skive om politikk enn poesi; Det går helt greit å kombinere de to tingene.

Donald har bestemt at alle norske varer skal få 15% toll. Og når Donald drar i trådene lystrer marionettene.
Jeg aner ikke hvordan forhandlingene har forløpt, men  jeg synes det er urovekkende at næringsministeren hevdet at vi fremdeles drev med forhandlinger lenge etter at Donald hadde offentliggjort resultatet.  Jeg fikk følelsen av at noen ikke hadde fulgt med i timen. Sånt uroer meg. Skal man forhandle må man være på ballen – og gjerne være tøff i trynet. Man oppnår sjelden så mye ved å være den snilleste jenta rundt forhandlingsbordet.

OK. Så gir USA oss 15% toll. Da ilegger vi amerikanske varer 20% toll.  Donald kan muligens bestemme i USA, men han kan glemme å få resten av verden til å danse etter hans pipe. Jeg tror nok Norge vil kunne klare seg greit uten å kjøpe råolje, medisiner og kjemikaler fra USA.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Liker i grunnen tanken på å lage vanskeligheter for den amerikanske legemiddelindustrien. De er mektige, og vil kanskje få Donald på andre tanker hvis flere land går sammen om å pålegge de ekstra toll.

Det litt urovekkende når jeg leser meg opp er at både Norge og USA hevder at det er negativ handelsbalanse i handelen mellom våre to land. USA hevder de importerer norske varer for mer enn de eksporterer varer for til oss. Norske myndigheter melder omvendt. Altså at Norge importerer for mer enn vi eksporterer til USA.
Jeg aner ikke hvem som har feil i sine utregninger, men en av landene må nødvendigvis ha feil. Og siden dette er ren matematikk burde det være mulig å finne ut hvor feilen er.

Selv nå hører jeg statsministeren si på radioen at vi fremdeles forhandler.
Det gjør meg enda mer bekymret. Kanskje vi skulle slutte de forhandlingene nå, før Donald blir sur og gi en president-ordre om enda mer toll.

Sukk. Jeg fortsetter nedtellingen til det kommer en ny president i USA: Det er forhåpentligvis bare tre år og fem måneder til.

Da jeg var barn hadde jeg en kosedukke som så nesten slik ut. Stofkroppen var stripete, ikke blomstrete. Jeg hadde og en annen type kosedukke med kropp kledd i sennepsgul teddystoff og ansikt i sånn celluloid tror jeg det het. Hard plast som ikke tålte så mye.
Dessverre hadde min dukke fått litt hard medfart allerede før jeg skulle på sykehus som 2 1/2 åring og ansiktet hadde slått sprekker. Mamma syntes ikke hun kunne sende meg ei ødelagt dukke, så jeg fikk låne storesøsters mørkebrune i stedet. Tror jeg fikk den som ligner på den over like etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Mulig en slags erstatning for den sennepsgule,

Vel nok om det. Dette skulle ikke handle om barndommens dukker. Ja for for meg er dukker noe som hører barndommen til.
Jeg lekte nok med dukker etter at jeg fylte 10 år, men jeg kan med hånden på hjertet love dere at jeg var ferdig med dukke-leken lenge før jeg fylte både 20 og 30.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Slik er det ikke i dag har jeg forstått. Nå skal selv voksne kjerringer som meg ha med seg kosedukka si. eller Labubuen sin når hun drar på Kiwi, eller skal drikke kaffe-latte med venninnene.
Flere store kjendiser har lagt ut bilder og videoer med disse kosedukkene dinglende fra de dyre veskene sine, blant annet Madonna (66år), Kim Kardashian (44 år) og Paris Hilton (44 år). Hadde det vært jenter i barnehagealder, eller småskolen kunne jeg skjønne at de hadde festet en kosedukke på skole- eller barnehagesekken. Men kjærringer på 40 og 60+! (Ok, 66 åringen kan jo muligens ha begynt å gå i barndommen, selv om det kanskje er litt tidlig).

Folk kan selvsagt få gå med hva de vil dinglende fra veska. Men jeg forstår ikke at voksne mennesker betaler flere tusen kroner for ei kosedukke de kan henge i veska.
På finn.no kan du akkurat nå få kjøpt en Labubu Zimomo til den nette sum av 8.500 kroner.

Labubu er en monsterlignende kosedukke som produseres av Pop Mart. En kinesisk merkevare som er kjent for å produsere «blindbokser». De er blitt samlefigurer og selges blant annet i esker der man ikke vet hvilken man får før esken åpnes.
De vanligste figurene selges for 20–30 dollar for en blind box, mens de mer sjeldne kan koste flere tusen kroner. Siden man ikke vet hvilken figur man får, ender mange med å kjøpe figurer de allerede har fra før. Derfor selges de videre eller man kan sikkert bytte, slik vi bytta glansbilder da jeg var liten.

Folk gjør visst det merkeligste for å sikre seg disse dukkene. I Storbritannia trakk Pop Mart Labubu-dukkene fra alle sine 16 butikker etter at det brøt ut heftige krangler og slåsskamper over dukkene. Jeg antar det ikke var barn som sloss, men voksne mennesker som brukte knyttnevene for å sikre seg en kosedukke.

Jeg avslutter innlegget som jeg startet det, Bli voksen. 

Tekoppen er på plass. Kjerringa skal skrive poesi.
Mestro06 ligger på plassen over meg på topplista, og innlegget har overskriften Rasismen.
Jeg finner ikke noe poetisk med rasisme.

Jeg tror ikke dette innlegget blir så poetisk. Det blir mer et innlegg jeg håper skal huskes for sitt budskap enn for sin poesi.
Selv om det med budskap og poesi ikke står i konflikt med hverandre. Mange kan få frem budskapet sitt med god poesi. Jeg tror bare ikke jeg evner det. I det minste ikke når det gjelder temaet rasisme.
Rasisme, bare ordet vekker sterke følelser i meg. De samme følelsene som hat.

Rasismen brer om seg i samfunnet. Det man ikke kunne si høyt uten å bli sett rat på i 80- og 90-tallet uttales i dag rundt lunsj-bordet på arbeidsplasser og skrikes ut på gater og torg av mennesker med politibeskyttelse.
Noen ganger tror jeg samfunnet er mer opptatt av å verne ordet og ytringsfriheten enn å verne menneskene som blir ofre for ordene – og handlingene som følger av de.

På 80-tallet da jeg var ung hadde jeg butten med Ikke mobb kameraten min på jakkeslaget. Jeg var ikke alene om det, selv om innvandrerungdommene i Hønefoss nesten kunne telles på en hånd.  I det minste de innvandrerne som hadde annen hudfarge enn majoriteten av oss.

Joda. Vi hadde rasisme på 80-tallet og.
Vi hadde Arne Myrdal og FMI. Folkebevegelsen mot innvandring.
Men flertallet i samfunnet snudde ryggen til de på Brumunddal så vel som  på Youngstorget i Oslo.

Snudde ryggen til rasismen og lukket øynene gjorde samfunnet i 1999 også.
Men da på en annen måte.
De snudde ikke ryggen til rasismen og rasistene for å vise motstand og avsky sånn som i Brumunddal og på Youngstorget i 1991.
De snudde ryggen og lukket øynene til den kjensgjerning at rasister jaget Arve Beheim Karlsen slik at han havnet i Sogndalselvi og druknet.
At de som løp etter den 17 år gamle Beheim Karlsen og skrek Drep negeren! var ikke godt nok grunnlag for retten til å få de dømt etter rasismeparagrafen.
Hvordan advokatene Tor Erling Staff og Knut Storberget klarte å få retten til å se bort fra det klart rasistiske i en slik uttalelse forsto jeg ikke da, og forstår jeg ikke nå.

Eneste grunn må være at samfunnet ikke ønsker å se rasismen, selv når den skjer rett foran dem.
Om det kommer av at samfunnet ikke makter å ta inn over seg grusomheten, gir faen eller med sin unnfallenhet egentlig ønsker å gi en stilltiende aksept vet jeg ikke, men det er verdt å tenke litt over den spørsmålsstillingen.

Da 15 år gamle Benjamin Hermansen ble knivdrept på Holmlia i 2001 våknet folk – litt.
Gjerningspersonene var alle tre fra den nynazistiske grupperingen Boot Boys.
At et rasistisk motivert drap på en ung gutt kunne skje i Norge kom som et sjokk på mange. Dette til tross for at det var under 2 å siden det samme var skjedd med Arve Beheim Karlsen i Sogndal.
Over hele landet ble det arrangert fakkeltog for å vise avsky mot drapet. Spesielt i Oslo var oppslutningen stor; 40 000 mennesker deltok.

Det er jo slik vi bekjemper rasisme her i landet. Fakkeltog i 2001. Rosetog ti år senere i 2011.
Når vi har gått i rosetog og fakkeltog sammen har vi gjort vårt. Vist omverdenen at vi er i mot rasisme, slik alle andre og viser at de er.
Så kan vi fortsette samtalene rundt lunsjbordet og vennegjengen krydret med antisemittisme, muslimhat eller drøye innvandringskritiske kommentarer.
Vi har gjort vårt. Vi har gått i flokk.

Noen ganger holder det ikke å gå i flokk.

Ta dette blogginnlegget, dette,  og dette. Og jeg kunne kommet med flere eksempler.
Helt lovlige uttalelser. Vi har som sagt ytringsfrihet, og den verner jeg gjerne om.
Men sjekk kommentarfeltene.
Hvorfor er det nesten ingen som tar til motmæle?
Jeg gjør det ikke jeg heller.
Jeg velger å snu ryggen til uttalelsene. Lar være å lese – og å kommentere.
Gir jeg ikke på det viset en stilltiende aksept til uttalelsene disse bloggerne kommer med?

Vi har ytringsfrihet.
Det gir meg friheten til å komme med mot-ytringer. Ta debatten. Påvise fakta feil. Bringe inn ande tanker.
Men jeg bruker ikke min rett til å ta til motmæle.
Det koster for mye.
Jeg gikk jo i rosetog i 2011. Jeg har gjort mitt.

For å være etnisk norsk må, og dette er den faktiske definisjonen, alle fire besteforeldrene være født i Norge. I vår kjernefamilie har jeg alltid vært den eneste etnisk norske. GGG si mor, altså ungenes farmor, er født i Tyskland.
Likevel tror jeg resten av familien føler seg like norske som meg.

Hvorfor tar jeg ikke til motmæle når noen tillegger forskjellige etnisiteter forskjellige holdninger? Er det hvor bestemoren din ble født som definerer deg som menneske?

Det er bloggere her som har barn med en annen hudfarge men som har vokst opp i Norge og med norske foreldre, slik som Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen. Hvor sårende må det ikke være for dem og lese slike innlegg hvor biologiske bestefedres fødested liksom skal være utslagsgivende for hvem barna deres er. Likevel orker de ikke ta til motmæle.
Det er bloggere her med en annen etnisitet enn norsk. Som er glad i Norge og landet vårt men også stolte av landet der de har sine røtter. Hvor sårende må det ikke være når de leser innlegg som enkelte av de over. De kommenterer ikke. Selv om de, hvis de leser innleggene ikke nødvendigvis er enige.
Det er bloggere her som bor sammen med mennesker av annen etnisitet. Som ikke kjenner igjen sin livsledsager i de innleggene som beskriver mennesker med den samme etnisiteten, men også de holder kjeft. Mulig de er lei av å ta den kampen.
Det er garantert også blogglesere uten egen blogg som passer inn i definisjonene over.
De overlater også kommentarfeltet til de som er enige. De som heier og nikker.

Rasismen brer om seg i samfunnet vårt fordi alle vi som er uenig og ikke ønsker den utviklingen lar det skje.
Det koster for mye å stikke hodet frem og ta igjen. Det har jeg selv fått erfare. Det kan du blant annet lese om her.
Selv jeg, ei knall-tøff kjerring, lar være å nevne navn på organisasjonen som gauler på gater og torg med politibeskyttelse. Gjengen har autosøk på egen organisasjon og får varsler når jeg nevner dem. Det er alltid en dårlig start på dagen når jeg har fått hilsener fra den gjengen i kommentarfelt eller innboks i løpet av natta.

Hvis ingen tar til motmæle fortsetter den utviklingen vi har i dag. Rasismen brer mer og mer om seg fordi vi snur ryggen til, lukker øynene og ser en annen vei.
Mulig det ikke holder at jeg gikk i rosetog i 2011 og skrev et leserinnlegg i 2019.
Kanskje det ikke holder at vi lukker øynene og snur oss vekk, selv om vi gjør det i flokk.

De fleste Ringerikinger med et snev av realisme i seg har forstått at Ringeriksbanen lar vente på seg. De verste dommedagsprofetene maler Fanden på veggen over den kjensgjerningen, og spår om ikke verdens undergang så i det minste kroken på døra for den lille byen vår og alle som bor her.

Men nå har noe av pessimismen stilnet også hos de med de mest negative fremtids-scenarioene. De øyner et lite lys i tunnelen. Det kan hende det er håp for byen vår likevel. Selv om Bane-nor, Jernbaneverket, nye veier eller regjeringen Støre ikke stiller med ny togbane, er det andre viktige samfunnsaktører som har kastet sitt blikk på byen vår og ønsker å etablere seg her, og på den måten være med på å sette Hønefoss på kartet. Alt håp er kanskje ikke ute likevel.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvilken samfunnsaktør det er snakk om? Jo, tro det eller ei men selveste Mc. Donald har planer om å etablere seg omtrent der jeg spiste burgeren min siste lørdag. 

Halleluja folkens. Vi er snart reddet fra fortapelsen. Vi får vår egen Mc Donald! Folk kommer til å valfarte, ja sågar flytte til distriktet. Tenk en by med sin helt egne Mc Donald restaurant. Hvilke andre byer på vår størrelse eller mindre kan varte opp med moe slikt?

Ja hvis ikke noen surmaga politikere som ikke ønsker vekst og utvikling får stoppet prosjektet da.

Jeg liker burgere og har spådd etablisementet som er der nå en kort fremtid. Likevel er jeg usikker på om Ronald Mc. Donald er den som skal frelse

I dag kom det en stor konvolutt i posten med mitt navn på. Den var merket med firmanavnet Steinhuggeriet AS, og kom fra et firma på Finnsnes. Et sted som ligger omtrent 1.500 km fra Hønefoss.

OK. Vi trenger en gravstein, eller et gravminne for å være korrekt, med tid og stunder. Yngste Sønn og jeg har vært på nett og søkt litt, men jeg kunne overhode ikke huske at jeg har bestilt noen brosjyre eller på annen måte lagt igjen noen kontaktadresse. Joda, jeg vet sånt kan spores, men jeg er usikker på om jeg har vært inne på dette firmaets sider i det hele tatt. Det finnes steinhuggere nærmere. Blant annet har vi en i Hønefoss.

Når jeg åpnet konvolutten var det en ny konvolutt med teksten dere ser på bildet over.
Det forklarte jo en del. Jeg hadde ikke bestilt noen brosjyre. Dette var deres markedsføringstiltak for å nå kundegruppen.
Jeg er litt usikker på om jeg er imponert over ideen, eller føler meg provosert over markedsføring så direkte mot en sårbar gruppe.

Som de fleste av dere sikkert har skjønt er jeg ikke ei lett-krenka kjerring så jeg åpnet konvolutten. Det skader jo ikke å studere utvalget. Kanskje blir det lettere for ungene og meg hvis vi kan se i en brosjyre i fred og ro enn å sende lenker til hverandre for å vise hva vi har funnet på nett.
Ja, jeg beklager. Pragmatikeren slår til igjen.
Jeg vil så gjerne ha et gravminne som liksom passer til GGG. Til den fine personen han var.  Noe personlig som gjenspeiler han.

Mulig jeg er rar, panser-ansikt, knall-tøff og alt for hard, jeg har hørt de karakteristikkene av meg selv de siste ukene, men jeg sitter altså her en fredagskveld og studerer en katalog med minnesteiner. Og vet dere hva? Det gjør meg godt.

Det gjør meg godt å sitte her og finne den steinen jeg mener passer perfekt til mannen jeg elsker. Ja, for jeg elsker han fremdeles, selv om han ikke er her.

Kanskje er det en forklaring på panser-ansiktet. På det at jeg ikke ligger forgrått og knust tiltaksløs, men fortsetter livet – om enn i litt langsommere tempo. GGG og jeg hadde vært sammen så lenge, kjente hverandre ut og inn. Jeg vet hva han ville tenkt og ment om ting som skjer i hverdagen vår. Jeg kan “høre” kommentarene hans selv om han ikke er her. Og jeg vet at han ville at jeg skulle fortsette livet mitt omtrent som før. En dag av gangen.

Jeg tror jeg har funnet gravsteinen. Jeg viser ikke bilde eller kommer med noen beskrivelse. Jeg må først høre om ungene er enige. Er de det skal jeg nok og innhente et pris-forslag på noe lignende fra den lokale steinhuggeren.