Enda en riking flytter……

Mine kamerater (vi på venstresida uttrykker oss slik om folk vi knapt har hilst på, men som tilhører samme parti som oss) Sofie Marhaug og Mimir Kristijansson har skrevet bok for en stund siden. Den heter Hjelp de drar til Sveits og handler om milliardærenes makt over Norge.
Jeg har ikke lest boka, men jeg vurderer sterkt å gjøre det. Spesielt nå som en annen kamerat. Allan planlegger å flytte til Sveits. (Denne gangen bruker jeg ordet kamerat om et menneske jeg ikke har møtt men som jeg likevel føler en kameratslig tilknytning til. uavhengig av politisk ståsted.)
Mulig Allan har misforstått den vennskapelige kappestriden vår litt. Det er bloggtoppen jeg ønsker å konkurrere om å nå først. Ikke Dufourspitze.

I likhet med Sofie og Mimir har også Allan vært på rikingsafari i Lugano. Om noen av de faktisk så noen av rikingene som har emigrert for å slippe å betale skatt vites ikke. Allan driver med litt name-dropping, men han er for diskret til å fortelle om han har sett Røkke og de andre han nevner, eller om han bare har hørt at de bor der.
Jeg vet heller ikke om Sofie og Mimir har sett noen rikinger på sin safari. Jeg har ikke lest boken, bare en bokanmeldelse skrevet av Jens og Gro Rugseth,  to av rikingene som har emigrert til Sveits. De har anmeldt boka på oppdrag fra E24 Norges største næringslivsavis. Det er vel ikke så overraskende at de ikke var så veldig positive til boka.

Jeg har verken milliarder av kroner eller planer om å flytte til Sveits. Trives bra her i Norge og betaler min skatt om muligens ikke med glede, så i det minste med forståelse for at det er min måte å bidra til at vi har den velferdsstaten jeg er så glad i og stolt av.

Jeg har forresten vært i Sveits to ganger. Begge ganger var lange mellomlandinger på vei til og fra den franske rivieraen. Vi hadde en påskeferie i Cannes i 2014. Så, jada, jeg har vandret blant rikinger jeg og.

Jeg synes Cannes høres flottere ut enn Lugano, men skattesystemet er sikkert ikke like forlokkende i Frankrike som i Sveits.
Det er jo ikke på grunn av vakre fjell med hus oppover åssidene og en idyllisk innsjø med palmer at rikingene emigrerer til Sveits. Nei det er jo for å kunne vinke farvel til den norske formueskatten, skatt på utbytte av aksjer og sånt. Altså unngå å gi noe tilbake til landet som har bidratt til at de ble så rike.
En ren ego-tripp spør du meg. (Men det er det svært sjelden noen av rikingene gjør.)

Jeg har faktisk en kamerat boende nede i Sveits. Ei som jeg har sett og snakket med. Venner på facebook er vi og. Hun flyttet til Sveits allerede på 1990-tallet, og jeg tror ikke det var på grunn av det gunstige skattesystemet. Vi gikk på radiografskolen sammen. De siste årene har vi sånn halvveis prøvd å få til et treff når hun er i Norge.

Når jeg leser innlegget til Allan om hans flytteplaner forstår jeg det som om prisnivået der nede i Lugano er litt høyt. Han skriver om havnepromenade med dyre kafeer. Det høres fristende ut med en kaffelatte ved en havnepromenade. Men siden Sveits ikke har noen kystlinje, men kun sånne båthavner som man har i innsjøer, så tror jeg en kaffe-latte kjøpt på Circle K på Vik og inntatt ved steinbordene på stranda ved båthavna nedenfor gjør samme nytten – og er langt billigere. Å bli ruinert hver gang jeg drikker kaffe-latte høres ikke fristende ut. Da er det faktisk bedre å betale pengene i skatt. Da går de til velferdsstaten og ikke bare rett i lomma på de som driver de kafeene ved strandpromenaden.
(Er man på venstresida så er man selvsagt kritisk til alle former for kapitalister. Enten det er rikinger som har flyttet til Sveits eller er sveitsiske kafe-eiere som har tjent seg rike på å selge kaffe-latte til de rikingene som har emigrert.)

Nei, jeg forblir nok boende her i Drømmehuset. Ingen planer om å flytte. Det er her på Ringerike jeg hører hjemme.

Mexico, narko og avokado

 

I innlegget Guacamole, negler og kjerringtanker. på fredag sutrer jeg i kjent stil over at guacamole ikke er det mest spennende å reflektere over. Da får jeg følgende kommentar fra Verdande:

Ut av matboksen med deg, Brit 😉. Mexico er gode på minst to ting: guacamole og narko. Narkokartellene har overtatt mange plantasjer og eliminert eierne, eller kontrollerer dem i form av beskyttelsespenger. Selvfølgelig fordi det ligger så mye penger i eksporten.

Avocado er i tillegg miljøversting. Trenger enorme mengder vann og kjemikalier, må fraktes over lange avstander, i tillegg til avskoging for å bygge nye plantasjer.

Også kan man jo velge å lage ertemole i stedet 😊

Det var en så god kommentar at den ga meg inspirasjon til et innlegg. Takk, Verdande!

Nordmenn er i Europatoppen når det gjelder konsum av avokado. I Norge ble det i 2010 importert ca. 5.100 tonn avokado. I 2019 var tallet steget til nær 14 000 tonn, 170 prosent økning.

Avokado har gått fra sjelden og luksuriøs, til superfood. Høyt innhold av vitaminer og sunt fett beskytter mot diabetes og hjertesykdom. Den er trendy  og populær blant vegetarianere og veganere.

Norge importerer mest avocado fra Peru og Chile, med Mexico på tredjeplass.

Verdens avokado-hovedstad, Uruapan i Mexico står for 40 % av verdens produksjon av avocado. I 2018 eksporterte de avokado for 2.7 milliarder dollar – bare til USA. Byen ligger på 1.840 meters høyde Den vulkanske jorda og det fuktige klimaet gir unike groforhold. Uruapan betyr «stedet med evig dannelse og fruktbarhet av blomsterknopper».

Avokadotrærne i Uruapan kan høstes flere ganger i året, og et godt tre kan alene gi 600 kilo avling.

Det gikk fint lenge, men så kom det menn med pistoler og tvang bøndene til å betale beskyttelsespenger. Narkokartellene hadde funnet ut at det var gode penger å tjene på avocadoeksport. To store narko-karteller kjemper nå om herredømme over avokado-produksjonen, og de enorme inntektene det gir.  Nå er den fredelige byen Uruapan blitt en av Mexicos farligste byer, med flere hundre drap i året. Narkobandene kontrollerer alt, de som protesterer blir eliminert.

Mexico har vært terrorisert av de brutale kartellene i årevis, og det var i Uruapan narkokrigen i Mexico startet i 2006. Minst 250.000 mennesker er drept og flere titalls tusen er kidnappet eller forsvunnet siden den gang. Nå sloss ikke lenger de  mektige kartellene bare om kontroll over narkohandelen. Nå kriger de med de samme metodene om den svært lukrative avokadoindustrien også.  Vi snakker om halshogging, kidnappinger og henging fra bruer som noen av virkemidlene.

Fortsatt lyst på avocado? Jeg er litt i tvil selv om det egentlig står nettopp avocadosalat på menyen i Drømmehuset I dag. Skal i det minste sjekke hvor avocadoene jeg kjøper kommer fra. Men vet jeg egentlig at det står bedre til i Peru og Chile?

Avokado fra Peru, sto det på skiltet. Med liten skrift på pakningen sto det derimot at frukten var fra Israel.

Dette meldte  VG i november. Jeg har ikke noe mer lyst til å støtte Israels avocadoproduksjon.

Jeg tror avocado som miljøversting og ertemole  må komme i et senere blogginnlegg. Jeg kan ikke overlate til Gamle Gubben Grå å kjøpe avocado til dagens middag og må være med på butikken nå.  Ikke visste jeg at guacamole og avocado kunne være så interessant.

 

Pengegaloppen

I går var jeg på flere politiske foredrag, samtaler og paneldebatter. Slil er det når man er på Rødt-dagene. Mye politikk, mye engasjement og mye lærdom å plukke med seg. Jeg startet gårsdagen på et foredrag som het Tid for tall, Rentespesial. Marie Sneve Martinussen var i samtale med sjeføkonom i LO, Roger Bjørnstad.

Du verden for en forelesing! Her lærte jeg mye og fikk ny innsikt.
Jeg er sånn som noterer med penn og papir når jeg er på foredrag og møter. Og mens denne samtalen mellom Marie og Bjørnstad foregikk der oppe på sena noterte jeg så blekket spruta.

I Norge har vi bestemt at en politisk uavhengig Norges Bank skal sette rentenivået. Dere vet, sentralbanken og rentemøte som folk har blitt mer og mer opptatt av gjennom dyrtiden. Det er altså ikke finansministeren eller andre politiske aktører som vedtar om renta går opp eller ned. Og til dere som tror at vi i Rødt (vi er jo farlige kommunister i manges øyne) ønsker en endring på den ordningen så hørte jeg ikke noe om det. Det virket som om både Marie og sjefsøkonomen fra LO mente det var en grei ordning.  Styring av blant annet rentenivået kaller vi pengepolitikken. Regjeringen setter de overordnede målene for pengepolitikken som for eksempel valutakursmål, pengemengdemål eller inflasjonsmål. Og så er det opp til sentralbanksjefen og dens medarbeidere å styre pengepolitikken slik at vi styrer mot de målene regjeringen har satt.

I flere tiår har full sysselsetting vært et overordnet mål for pengepolitikken i Norge.
Med full sysselsetting har folk nok penger til å kjøpe varer og tjenester. Bedriftene tjener penger og har råd til å ha ansatte. Som igjen tjener penger og i tillegg til å handle bidrar med å betale skatt og derved holde velferdsstaten i gang. Dere vet skoler, sykehus, sykehjem, veier osv… Vi får i grunn mye igjen for skattepengene våre hvis vi begynner å tenke etter.

Pengepolitikken, den som altså ikke styres politisk, har endret seg på 2000 tallet fra hvordan den var før. Mye av disse endringene er basert på amerikansnegativt lake lærebøker basert på amerikanske teorier.
Økonomene som er skolert etter disse bøkene mener at full sysselsetting og lav rente ikke er mulig. At renta automatisk vil stige i takt med sysselsettingen.
Vel, lav rente og full sysselsetting har vært målet i Norge siden 1960-tallet, og man har sett at det har vært mulig i tiår etter tiår. Bakgrunnen for det er at de amerikanske teoriene i lærebøkene er utledet med bakgrunn i amerikansk arbeidsliv. Arbeidslivet i Norge er organisert på en annen måte. Blant annet med trepartisamarbeid og frontfagsmodellen. I USA er jo fagforeninger nærmest et negativt onde for bedriftseiere og politikere.

Prisveksten på de fleste varer har vært stor de siste årene. Det begynte vel å galoppere for alvor i 2022.  I tillegg til at renta har steget har strømregninga og ikke minst matprisene skutt i været.
For matvarer for eksempel har prisveksten i mange år ligget på rundt 1,7%. Det siste året har den steget til 8,1%.

Når det er prisen på mat, strøm og renta på huslånet som øker mest rammer det hardest de som har de laveste inntektene. Dette fordi utgiftene til huslån, mat og strøm spiser en langt større del av budsjettet til disse familiene enn til de som har en høyere inntekt og derfor bruker mindre andel av sin inntekt på mat, strøm og renter.

Hvis inflasjonen var grunnet i høy lønnsvekst så hadde vi hatt mulighet til å stoppe det. Men sannheten er at de siste årene har man i realiteten ikke hatt lønnsvekst i Norge for den jevne nordmann. Lønnsveksten har blitt spist opp av prisveksten og man har det man kaller negativ reallønnsvekst. Altså at vi ar fått dårligere råd fordi prisene har økt langt mer enn lønningene for de fleste av oss.
Tall viser at vi ikke har hatt reallønnsvekst siden 2015. Det vil si at vi ikke har hatt noen økt kjøpekraft på snart 10 år.
Inflasjonen må derfor skyldes noe annet enn den lønns- og prisspiralen  Vedum har helt siden høsten 2022 dosert mye i media om renter, inflasjon og betydning av å stramme inn.
Det var tydelig at Vedum som ble finansminister høsten før hadde tatt et lynkurs i økonomi og lest de amerikanske lærebøkene jeg nevnte tidligere i dette innlegget.

I følge historien som ble fortalt i går gjorde dette Bjørnstad, som er sjefsøkonom i LO så frustrert og sint at han troppet opp på Vedums kontor og foreleste for han om Den norske modellen.

Den norske modellen er en helt konkret økonomisk modell – frontfagsmodellen – som legger rammene for hvordan lønnsveksten blir bestemt i Norge. Den skal sikre høy sysselsetting, samtidig som vi ikke får inflasjon og industridød.
Ideen er at lønnsveksten i eksportindustrien setter rammene for lønnsveksten til alle norske ansatte. Fagforeningene i industrien sikrer at arbeidstakerne får sin del av verdiskapingen. Økt produktivitet skal da gi tilsvarende høyere lønninger.
Dersom lønnsveksten var høyere, ville arbeidsplasser i industrien kunne gå tapt.
For en bedriftseier som kun konkurrerer på det norske markedet, er ikke lønnsvekst nødvendigvis er problem. Han kan bare øke prisene tilsvarende. Men i motsetning til butikker, kan ikke smelteverkene bestemme prisen på aluminium. Den blir satt på verdensmarkedet, og det har Hydro ingen kontroll over.
For eksportnæringen sikrer den norske lønnsveksten altså at de kan klare å konkurrere med andre lands bedrifter. For resten av økonomien betyr modellen at lønnsveksten ikke fører til høy inflasjon.

Bjørnstad avsluttet forelesningen han holdt for Vedum med at  bakgrunnen for frontfagsmodellen  var Borten-regjeringens ønske om å bekjempe inflasjon uten økt arbeidsledighet gjennom å etablere en norm for lønnsveksten. Frontfagsmodellen ble formalisert som en økonomisk modell etter at Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene la fram sin andre rapport høsten 1966.
Og for de som trenger en liten oppfriskning. Per Borten, statsministeren i Borten-regjeringa. Var fra Vedums eget parti, Senterpartiet og ledet regjeringen og landet fra 1965 til mars 1971 da den måtte gå av blant annet på grunn av “interne motsetninger i EF- saken” og en lekkasje.sak.

Litt rart at ikke Vedum hadde mer kunnskap om Per Borten. SP har vel ikke hatt en statsminister siden han måtte gå i 1971.

Som mangeårig tillitsvalgt for radiografene har jeg ment relativt mye om frontfagsmodellen Om jeg har endret syn etter de siste års dyrtid? Der har jeg ikke konkludert. Frontfagsmodellen har helt klart sine styrker og svakheter. Den ble innført i 1966, samme året som jeg ble født. Det begynner å bli en stund siden. Mulig den trenger noen tilpaninger til vår tid?
Det jeg imidlertid er sikker på at vi må ha en modell som er basert på norsk arbeidsliv og ikke amerikanske teorier.

Under praten om frontfagsmodellen kom de inn på en annen gammel kjenning fra jeg levde det aktive livet jeg elsket- Steinar Holden. Steinar Holden er en norsk økonom og professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hans viktigste arbeidsfelt er arbeidsmarkedsøkonomi og lønnsfastsettelse. Han har doktorgrad i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo. Han har vært leder for flere offentlige utvalg som har vært referert til som «Holden-utvalget»
Han har forelest på en del tillitsvalgtssamlinger jeg har vært på og blitt referert til på flere. Han er liksom en slags guru her i landet når det gjelder arbeidsmarkedsøkonomi og var i 2020den professoren som var oftest sitert ved navn fra Stortingets talerstol.

27 januar 2023 ble det fjerde Holdenutvalget, kalt Holden 4 oppnevnt ved kongelig resolusjon som det heter, og 15 desember samme år leverte de sin rapport til finansdepartementet. Holden-4 utvalget skulle se på utfordringer knyttet til den norske lønnsdannelsen og frontfagsmodellen.
Holden 4. slår går for å videreføre frontfagsmodellen og viser og at renta nok kan settes ned uten at det vil ha negativ innvirkning på sysselsetting eller inflasjon.

Glem Holden. Dette var kanskje litt vanskelig og for spesielt interesserte.
Tenk i stedet litt på hvor det blir av de pengene vi betaler i økte renter. Hvor blir det egentlig av dem? Hva går de til?
Det er ingen hemmelighet at bankene har vært langt flinkere til å sette opp lånerenta enn å sette opp innskuddsrenta. Både i prosent og i tid. Mens utlånsrenta har steget omtrent umiddelbart etter at sentralbanksjefen har satt opp styringsrenta mens det har tatt både uker og måneder før innskudsrenta har steget tilsvarende.
Bankene tjener godt på den høye utlånsrenta. Ha det friskt i minne når den ene “sjefsøkonomen” etter den andre fra Dnb, Nordea og andre banker står i kø for å forklare hvorfor man ikke må finne på å sette ned renta.

 

Noen av økonomene som har fått sin kunnskap fra de amerikanske lærebøkene, de amerikanske teoriene hevder at det finnes et likevektsmål for arbeidsledighet. Altså at vi må ha en viss arbeidsledighet for at det ikke skal føre til inflasjon. Også denne myten viser Holden 4 at er feil. Det finnes ikke grunnlag for at man må ha som mål og ha en viss arbeidsledighet. Målet må være som utvalget Per Porten konkluderte med for snart 60 år siden full sysselsetting.

Økonomiske nedgangstider fører til mindre tiltro til samfunnet og mindre fremtidstro. Det gir grobunn for avmakt og  fremvekst av fremmedhat og høyrepopulisme.

Vi på venstresida må tørre å ta til motmæle mot høyresidas økonomiske politikk. Da må vi ha unnskap og ikke minst fakta og tall til å underbygge argumentasjonen vår. Hvis ikke blir argumenter og hypoteser bare religion, altså noe vi bare tror men ikke kan bevise eller argumentere godt for.

Jeg ble klokere under samtalen de Marie Sneve Martiniussen og Sjefsøkonom Roger Bjørnstad hadde på senen i går. Jeg står sterkere rustet i en økonomisk debatt. Jeg håper du som har orket å lese hele dette innlegget også har lårt litt.

Hevnens forbannelse.

Siste blad er bladd om og siste bokstav er lest. Jeg er ferdig med den siste boka (så langt) til Ole Johan Andersen. Det er en sterk historie som gjør inntrykk og jeg sitter igjen med mange tanker og noen spørsmål.

Romanen kan ses på som en krim-bok med mye handling. Her er både drap, kidnapping, flukt gjennom Europa, forgiftninger, nedgravde lik og mer til.  Den kan og ses på som en samfunnskritisk bok. Hvorfor er samfunnstopper i en liten by nærmest hevet over mistanke når det kommer til kriminalitet? Er vi så blendet av deres makt og posisjon at det er utenkelig at de driver med ting som ikke tåler dagens lys?
På baksiden av boka skriver Andersen at det var slik for 40 år siden her i byen, og stiller spørsmål om det samme kunne ha skjedd i dag.
Jeg tror ikke det er et tilbakelagt stadium. Forskjellen har økt merkbart de siste tiårene. Det er mange med litt vel høye tanker om seg selv ut fra hvilken plass de mener de har i samfunnshierarkiet.

Det er kanskje den samfunnsbiten som ga meg flest tanker og refleksjoner under lesing av boka. Hvordan tiggere er mistenkt for kriminalitet bare de viser seg på torget, mens politiet gjerne deler opplysninger om etterforskningen med  presten.

Noen andre refleksjoner som meldte seg er hvor sammenvevd mennesker er i en liten by. At avstanden fra det kriminelle miljøet til politistasjonen kan bli litt for kort. Objektiviteten til en politisjef eller polititjenestemann kan fort bli svekket hvis du skåler med en person en kveld og neste dag må ta stilling til om den kan være innblandet i alvorlig kriminalitet.

Det er og rart hvordan det mennesker fra byens overklasse forteller politiet automatisk blir loggført som sannhet, mens det en dypt fortvilet ungdomskriminell forteller knapt blir lyttet til.  Det er mulig satt litt på spissen, men det er lettere for politiet i boka å tro på de som er noe i samfunnet enn de som ikke har den samme automatiske troverdigheten.

Krim historien er både underholdende og spennende, og de siste kapitlene var jeg virkelig spent på hvordan historien utviklet seg og endte. Da gikk lesingen lett og boka var lett å prioritere.

Det var ikke like lett i begynnelsen av boka. Det tok lang tid før historien fenget meg, og lang tid å bli kjent med karakterene. Få de til å tre tydelig frem. Jeg tror det er etterforskeren i Andersen og hans behov for å ha med alle detaljer som gjør at jeg fant det litt trått å komme skikkelig i gang med boka.
Jeg tror historien med hell kunne vært komprimert noe, og da i første delen.

De to siste kapitlene kunne forfatteren kanskje med hell ha brukt litt mer tid og ord på. Det ble litt preget av en sluttspurt. Endelig ferdig med å skrive, mens leseren ble sittende igjen med en del spørsmål som kunne vært besvart bedre.

Ser du etter en lettlest krim å ha med på stranda er det andre bøker og andre forfattere jeg ville ha anbefalt.
Det samme hvis du øsker å lese krim av virkelig god kvalitet. Ole J. Andersen får nok ikke Riverton-prisen riktig ennå.

Det er og noen irriterende smårusk som jeg henger meg opp i. Som at en lærer det står at arbeider ved en barneskole har tatt med seg elever fra kokkelinja på skolen hvor han arbeider. Det finnes ikke kokkelinjer på barneskolene, heller ikke i Hønefoss.

Jeg synes og at et år går rimelig fort. Ja så fort at jeg ikke har fått med meg at det både har vært vår, sommer, høst og jul før det plutselig er februar igjen. Jeg hadde og følelsen av at handlingen som var beskrevet strakk seg over noen uker, vi har jo fulgt skikkelsene nærmest dag for dag. Plutselig var det blitt et helt år ut av det.

Misforstå meg rett. Selv om det ikke er litteratur i verdensklassen så er det vel verdt å lese boka.
Den ga meg mange tanker og mye å fordøye og reflektere litt over. Det er en god egenskap for en bok. Det sier jeg ikke bare fordi det er en Hønefoss krim og fordi jeg kjenner forfatteren.
Handlingen kunne vært lagt til Halden, Harstad, Horten eller Haugesund. Det er mer et samfunn hvor alle vet hvor på samfunnsstigen folk er plassert som er viktig, ikke nødvendigvis Hønefoss
Flott at det røskes litt i mytene om at narkotikabruk og annen kriminalitet det er det de lavest på samfunnsstigen som driver med mens man blir mer og mer prektig og hevet over loven jo lenger opp man kommer.

Boka gjorde inntrykk og jeg anbefaler den gjerne videre til mine lesere.

 

 

 

Da er det ikke så nøye?

I sin daglige oppdatering 6. mai opplyste FNs nødhjelpskontor OCHA at 34.735 mennesker er drept på Gazastripen. Blant dem er minst 9500 kvinner og over 14.500 barn. To dager senere, 8. mai, publiserte OCHA nye tall. De sa at 34.844 mennesker er blitt drept i krigen så langt. De skriver videre at 24.686 var blitt identifisert den 30. april, og at det blant dem var 4959 kvinner og 7797 barn.

Når noen nå henger seg opp i at tallene på døde kvinner og barn har gått ned og på den måten slår tvil om hvor reelle tallene er blir jeg litt oppgitt. Nei over 6 500 av de 14.500 barna har ikke stått opp fra de døde i løpet av de 2 dagene. Det er ikke slik krig og død fungerer. Det står at 7 797 av de har blitt identifisert. Det er fremdeles over 34.000 døde, og det tallet har steget med 109 i løpet av de to dagene. Det blir ett menneske hvert 26  minutt. Uavhengig av om det er en mann, en kvinne eller et barn. Død er død. Drept er drept.

Tallene FN oppgir har de fra Helsedepartementet på Gaza kan jeg lese i nyhetssaken i Aftenposten. Videre står det at Helsedepartementet er kontrollert av Hamas. Jeg stusser litt over den påstanden. Er virkelig Helsedepartementet kontrollert av Hamas?  Helseministeren i Palestina har da vært Mai-Al-Kaila. Hun er selvsagt Palestiner  men jeg trodde ikke hun var direkte knyttet til Hamas. Dette må undersøkes.

Av de opplysningene jeg får opp ser det ut som om Mai-Al-Kaila var helseminister frem til en gang tidligere i år. Hvorfor hun ikke er det lenger har jeg ikke funnet ut. Det er mindre viktig. Det er ikke henne dette innlegget handler om. Det dette innlegget handler om er 34.844 døde mennesker.

Når Aftenposten poengterer at det er Hamas som kontrollerer Helsedepartementet og samtidig slår tvil om det opereres med reelle tall på døde kvinner og barn synes jeg artikkelen får en vinkling jeg ikke helt liker. Palestinske barn får sympati av det norske folk, Hamas får det ikke. Det var jo de som “begynte”. Altså i oktober i fjor. Hvem som egentlig startet denne konflikten en gang for lenge siden er av mindre interesse.

Det var 34.844 døde mennesker en gang i forrige uke. Tallene har garantert steget siden det. Antakelig har vi passert 35.000 mennesker. Det er mange.

7.797 av de som er identifisert er barn. De vet vi navn og alder på. Det er msnge både barn og vokdne som ennå ikke er identifisert. Vi kan ikke med sikkerhet fortelle deres historie. Vi vet ikke hvem de var, hva de het og hvor gamle de var. Men de er fremdeles døde!

For meg betyr det lite om det er 7.797 døde barn eller 14.500. Det er uavhengig av tall ufattelig mange, alt for mange.

Jeg er vanligvis ikke den som slenger rundt meg med konspirasjonsteorier. Jeg har i utgangspunktet stor tiltro til FN. Men likevel er det en tanke at de nye tallene kan få betydning for USAs våpenleveranser til Israel. USA holdt nylig tilbake 3500 bomber og viste til faren for at sivile kunne bli drept, særlig i Rafah. Presset på den amerikanske administrasjonen om ikke å holde tilbake våpen kan bli forsterket nå dom det viser seg at det “bare” er 7.797 barn som er drept i Gaza.

Våpenindustrien er en viktig  aktør i en hver krig. Kanskje den aktøren som tjener mest på at mennesker kriger og dreper hverandre.

I krig og kjærlighet er alt lov heter det. Da må det være lov å fremstille 7.797 barn nærmest dom en liten bagatell.

 

Vi tapte.

Vi tapte Eurovisjon Song Contest. Vi, som i Norge, fikk 16 poeng. Vinneren Sveits fikk 591. Det er relativt stor forskjell.
Nå er det ikke noe nytt at Norge taper Eurovisjonen. Vi har tapt langt flere ganger enn vi har vunnet. Vi er faktisk den nasjonen som har tapt flest ganger. I år tapte vi for 12. gang.

Jeg liker Gåte og Ulveham, men jeg er ikke overrasket over jumboplassen. Det er ikke en typisk MGP-låt. Hva som nå egentlig er det nå for tiden.  Jeg så ikke finalen i går, men jeg fikk med meg noen av bidragene. Vi kan vel enes om at her var det mye rart?

Mange av de konservativt kristne i Norge benket seg i går for å se sangkonkurransen og samtidig stemme som gale på sin favoritt, Israel. Jeg vet at redaktøren i Dagen har slitt ut knottene på samtlige telefoner i husstanden for å få avgitt så mange stemmer som mulig til Israel. ange var og samlet i et arrangement i regi av MIFF (Med Israel For Fred); gallamiddag, MGP-show og felles stemmegivning med 20 stemmer fra hver til Netanyahu, Guds utvalgte folk eller en ung artist med en fin sang. Litt usikker på om det var artisten og sangen som var utslagsgivende for at samtlige i salen var enige om hvor de skulle gi sine 20 stemmer. Er det det som kalles kollektiv hjernevask? Vi er samlet her i dag for å stemme frem den sangen vi som arrangører har bestemt at samtlige i denne sal skal gi 20 poeng?

Jeg tror mange av de kristne som så showet for første gang på mange år fikk kaffen så vel som vievannet i halsen opp til flere ganger i løpet av kvelden.  Ja jeg tror de sågar både gjorde korsets tegn og ba mang en stille bønn for å beskytte seg mot mye av det de så. Jeg ser en venn av meg som tilhører den litt prektig-kristne gjengen spår MGP-sin undergang etter at han av en eller annen merkelig grunn har sett showet.  Andre roper opp om at showet er et tegn på at det er verdens undergang som er nære forestående.

Hvis engasjementet for Eurovision song contest er like stort når det går mot neste finale vil jeg anta at vi får langt flere finalister i tekkelige kjoler som synger såre balader med et lite kors dinglende rundt halsen.
Litt sånn frøken Bibel-stripp.

Jeg så ikke showet, jeg har ikke hørt alle sangene men jeg så stemmegivningen. Skal man tro fagjuryene var det den baste sangen som vant. Sjelden eller aldri har vel en melodi fått så mange tolvere som Nemo og The Code. Jeg likte sangen, og jeg likte den ærlige gleden Nemo viste gjennom stemmegivningen. Det var rørende å se hvor glad han ble og hvor stort dette var for han. Jeg ble rent glad i den unge personen.

Nemo Mettler er en 24 år gammel sveitsisk rapper, sanger og musiker som spiller fiolin, piano og trommer. I går sang han. Sangen inneholdt alt fra rapp til opera.
I 2015 gav Nemo ut debut-EP-en Clownfisch, som nådde en 95.-plass på de sveitsiske hitlistene. I 2017 gav hen ut singelen «Du», som nådde en 4.-plass i Sveits. Og i går vant han altså ESC.
I november 2023 kom Mettler ut som ikke-binær i en artikkel i SonntagsZeitung.

Sangen han vant med i går, «The Code», handler om det å være ikke-binær. Det sies at han er et forbilde for mange som føler seg litt annerledes.

Det gleder meg av mange grunner at det var nettopp Nemo og sangen The Code som vant. Spesielt når man vet at de konservativt kristne hadde mobilisert i forkant av stemmeavgivningen for å stemme frem en kandidat mer av politiske enn av sangtekniske egenskaper. Jeg tenker at Nemo og sangen hans kan ha vært noe av det som fikk de til å korse seg og snakke om verdens undergang.

Det viser og at det var musikken og ikke politikken som vant. Det er jeg glad for.
Så får vi se om ESC, eller verden går under innen neste år eller om kristenfolket kupper hele finalen så vi kun får salmesang.

Jeg spiser ikke brune barn…

Stabburet leverpostei. Du vet den gule boksen som har stått på frokostbordet i norske hjem siden 1949.

Helt siden før jeg ble født, har et barneansikt prydet den gule boksen. De første 15 årene, fra 1955 til 1970 var det Per Christensen sitt bilde. Han var sønnen til en av Stabburets direktører.

I 1970 ble bildet av Per byttet ut med bildet av en annen gutt. Jeg er usikker på hva han het, men ryktet skal ha det til at han var barnebarnet til selveste Fridtjof Nansen.

I 2003 dukket den første jenta opp på leverposteiboken, og i år har Stabburet ønsket å vise mangfoldet i Norge og latt hele ti forskjellige barn pryde den lille gule boksen.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. I sosiale medier har trollene fra de mørkeste kjellerstuene virkelig boltrer seg og samtidig fått vist sin uforstand.

Når du med stor tilfredsstillelse poster kommentaren “Jeg spiser ikke brune barn!” Ja da blottlegger du samtidig på hvilket nivå din egen intelligens er. Du forstår, det er ikke barn i leverposteien fordi om det er bilde av barn på boksen. Ikke i Sunda-boksen heller hvis den fremdeles eksisterer.  Det er heller ikke italienere i italiensk salat eller oppkvernede familier i familiedeigen, sånn hvis du lurte.

Hvis du bestemmer hva du skal smøre ut over brødskiva di før du trøkker den i kjeften ut fra hudfargen til en på et bilde på utsiden av boksen står du selvsagt fritt til det. Også til å rote gjennom hele hylla med leverpostei til du finner en boks med “riktig” bilde på. Du vil selvsagt fremstå som en idiot for betjeningen og de andre kundene, men det er ditt valg.

Stabburet har tatt bilde av 10 norske barn. Hvis du ser på bildene på boksen er det omtrent som å se ut over en gjennomsnittlig norsk skoleklasse eller barnehage-gruppe. Så ja, Stabburet har på en god måte fått frem mangfoldet slik de ønsket. Om en av barna har et par besteforeldre som er født på Sri Lanka og en annen har samtlige fire besteforeldre født og oppvokst på Toten må være relativt uinteressant når du skal velge hva du skal smøre på brødskiva di.

 

 

NÅ henter jeg frem kanonen

Det er Eurovisjonen Song Contest i Malmø i disse dager. Debatten har gått i flere måneder. Er det riktig å la Israel få delta? Jeg har aldri helt skjønt hva Israel gjør i en Europeisk melodi konkurranse. Sist jeg sjekka kartet var ikke Israel en del av Europa. Jeg vet de har vært med “bestandg”. I det minste så lenge jeg kan huske. De vant med A-bani-bi i 1978 da jeg var 12 år. Jeg likte låten og kan fremdeles nynne på refrenget.
De vant også med Hallelujah året etter.

Jeg har ikke engasjert meg så veldig i debatten om Israel bør utestenges fra Eurovisjonen sin melodikonkurranse. Jeg synes det på mange måter blir feil å blande kultur og politikk på denne måten. Det er vel ikke Netanyahu som skal fremføre bidraget i Malmø?  Samtlige israelitter er ikke ansvarlig for folkemordet lederne gjennomfører i Gaza.
Jeg tror heller ikke at en utestengelse av Israel fra en sangkonkurranse ville få Netanyahu til å stoppe herjingene.

I går var det delfinale. Og i dag henter jeg frem kanonen.
For kultur er politikk for enkelte. Når Frp-politikeren Erlend Wiborg (40), Vebjørn Selbekk (55), sjefsredaktør i dagen og sikkert flere middelaldrende menn av deres kaliber sitter og stemmer på Israel som om de skulle være 10 år gamle jenter som stemmer på sitt store ideol, ja da kan det ikke være av andre grunner enn politisk. Så engasjert pleier nok verken Wiborg eller Selbekk å være i Eurovisjonen Song Contest at de hamrer løs for å gi sin favoritt 20 stemmer.

Hvordan kan jeg vite hva herrene Selbekk og Wiborg stemmer på hjemme i sin egen stue? Jo, selvfølgelig fordi de har publisert det på sosiale medier. Selvsagt fremdeles utelukkende fordi de er så utrolig opptatt av sang.

Israel tok seg lett til finalen. Det var flere enn Wiborg og Selbekk som lot seg begeistre av denne melodien. Så mye at de stemte ikke bare en gang. Nei, heller ikke to ganger men opp til 20 ganger. Det maksimale antall ganger det er lov å avlegge stemme.
Hvor fikk de denne ideen fra disse middelaldrende herrer med en plutselig fanatisk interesse for Israelsk poulærmusikk? Jo oppskriften står på MIFF sine hjemmesider. De har mobilisert til kamp i forkant av konkurransen. Både hvilket nummer de skulle sende SMS til og hvilken tekst meldingen skulle ha. Det eneste som mangler i oppskriften du kan lese her er klokkeslettet du kan stemme.
Du behøver verken se programmet eller ha hørt sangen for å avgi din stemme.

Hvorfor dette irriterer meg nok til å finne frem kanonen?  Jo, fordi denne mobiliseringen av mennesker rundt om i verden som stemmer på Israel mer enn på en sang kan gjøre at Israel vinner hele konkurransen. Ikke fordi de nødvendigvis har den beste melodien, men fordi politiske støttespillere av Israel gjør dette om fra en vennskapelig musikkonkurranse til politikk.

Jeg blåser egentlig i hvem som vinner Eurovisjonens song contest. Men jeg synes vinneren skal kåres på bakgrunn av musikalske kvaliteter og ikke på grunn av en politisk hyllest til en statsledelse som bedriver folkemord.
Tenk for en fjær i hatten en slik seier vil ha på Netanyahu! Nærmest en oppfordring til å fortsette sine herjinger mot det palestinske folket.  En hyllest av hans politikk.

Palestina er ikke en del av Eurovisjon-sirkuset. Palestina er ikke en gang anerkjent som egen stat.  Det er ikke noen de som ønsker at folkemordet i Gaza kan mobilisere folk til å stemme på.

Etter delfinalen i går steg Israels bidrag til en annen plass på rankinglista. Fortsetter mobiliseringen kommer Israels bidrag til å havne helt i toppsjiktet, kanskje vinne hele konkurransen.

Nå ønsker jeg å mobilisere alle dere som mener at Eurovisjonen Song Contest skal være en konkurranse for populærkultur, ikke en arena for storpolitikk. Se finalen på lørdag. Stem på den melodien du liker best, og la 8-10 åringene hamre inn stemmer på sine favoritter.

La den beste melodien vinne. La ikke Melodi Grand Prix bli en arena for politisk maktutøvelse.

Er det dette skattepenga mine går til?

Om jeg kanskje ikke betaler min skatt med glede, så har jeg forståelse for hvorfor jeg betaler skatt. Jeg liker tanken på å bidra til fellesskapet og betaler gladelig min skjerv for å få veier, skoler og sykehus. Ja mye annet og som jeg mener er kjekt å ha.
Å bruke en god del penger på å hente hjem en syk ferierende konge ser jeg på som en selvfølge.

Likevel. Til tross for min positivitet for å bidra på spleiselaget, dugnaden, så er jeg jo interessert i at disse pengene jeg betaler inn til fellesskapet blir brukt fornuftig. At de ikke sløses bort på tull og unødvendigheter.

Når man nå har brukt 2,6 millioner kroner på å hente terrorsiktede Arfan Bhatti hjem fra Pakistan, ja da må jeg si at jeg er usikker på om det var vel anvendte penger. Jeg regner kjapt i hodet. Det er sånn ca det jeg har betalt i skatt i de 30 årene jeg har vært i arbeidslivet.
Alle pengene jeg har betalt inn til fellesskapet etter å ha slitt og jobbet i et helt yrkesliv har altså fellesskapet svidd av på å hente hjem en terrorsiktet fyr for at han skal vitne i en rettssak.

Så langt har vi ikke fått mange ord for pengene. Han har vel enn så lenge ikke sagt noe av interesse, og det kommer han mest sannsynlig ikke til å gjøre heller. Ikke fordi han ikke har opplysninger som kunne ha opplyst saken, men fordi han rett og slett ikke vil.

Hyggelig besøk

Jeg var ute hos Høvdingen i dag. Da jeg drev og satte på kaffe ble jeg var en bevegelse utenfor kjøkkenvinduet. Litt overrasket tittet jeg ut. Hvem drev og lusket på baksiden av huset?

Jeg så rett i den hvite bakparten på et rådyr. Det spratt forbi kjøkkenvinduet og videre bortover langs husveggen. Da det kom ut der solskinnet nådde bakken stoppet det opp en stund før det la seg ned i gresset.

Ser du det på bildet over her?

Nå da? Bildet er uklart fordi jeg måtte zoome relativt mye. Det lå der lenge. Stirret litt på meg da jeg kom nær vinduet I iver etter å fotografere, men ble rolig liggende. Det er vel vant mef Høvdingen og vet at han ikke utgjør noen fare.

Det er ikke første gangen vi ser rådyr når vi besøker Høvdingen. Kjør forsiktig! Jeg har noen rådyr gående rundt her. er som regel noe av det siste han sier til oss før vi reiser hjem.

Rådyr, elg og småfugler.  Høvdingen liker å følge med på dem alle. Påpeker ofte hvor godt det er å få bo slik til. For han har det helt klart noe med livskvalitet å gjøre.

Mens jeg trakter kaffen tenker jeg på hvordan jeg skal få kommunebyråkrater og politikere til å forstå at ikke alle eldre ønskes å stues sammen i lettvinne leiligheter i sentrale strøk. At når eldre mennesker ønsker å bo hjemme så lenge som mulig så mener de hjemme. Hjemme der de har bodd kanskje hele livet. Hjemme i skogen, ved fjorden, på gården, i huset eller hvor nå hjemme er og har vært.